johncons

Stikkord: Gjerdes videregående skole aka. Gjerdes handelsskole (i Drammen)

  • Min Bok 3 – Kapittel 15: Jula 1992

    Etter julepermen, 1992, så skulle jeg, som den nest siste reserven vel, (Skjærbekk var vel den siste), overføres tilbake igjen, til et vanlig lag, (nemlig lag 2).

    Den siste tiden, som reserve, så var vi så få reserver, at vi måtte bo, på samme rom, som staben.

    Staben, det var troppsassistent Øverland, 12/7-ener Løvenskiold og 12/7-toer Staff.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pluss vel også san-mann, (sanitetsmann), muligens, som var en lav kar, som jeg ikke husker navnet på nå vel.

    Løvenskiold, han var nok fra den adelsslekten, som jeg har skrevet om på blogg, at min mormor, Ingeborg Ribsskog, sa at ikke var så fin, som Gjedde-slekten, som hennes oldemor, Maren Gjedde, var fra da.

    Men dette, at min mormor syntes det, det visste jeg ikke noe om, da jeg var i militæret da.

    Jeg var vel ikke helt klar over, at min mormor, var fra adel.

    Jeg trodde at hun var fra generaler og sånn.

    Men min mor hadde jo sagt en gang, at hun var veldig fin, (på 70-tallet, da vi bodde i Jegersborggate).

    Så jeg tenkte vel ikke så mye over det her, med adelsnavn, (og sånn), skal jeg være ærlig.

    (På Gjerdes videregående, så hadde vi jo hatt en sånn greve, (eller noe), fra Hemsedal, i markedsføringsdelen, av klassen, for eksempel).

    Men Løvenskiold, det var visst en tysk slekt, (sa min mormor, på telefon, fra Nevlunghavn, da jeg ringte henne der, i 2007 eller 2008).

    Og det kunne man kanskje merke litt, på det stabsrommet.

    For det var vel det eneste rommet, som jeg bodde på, på Terningmoen, hvor de ikke hadde vinduet oppe, om natta.

    Og det mener jeg å huske, at var fordi, at Løvenskiold ikke ville ha vinduet oppe da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Løvenskiold hadde kanskje også litt homofile tendenser, vil jeg kanskje si.

    For en dag, så smalt det fra han, (til meg), at Staff og meg, begge hadde ligget, med rumpa i været, i sengene våre.

    (Og at han da ikke hadde klart å se bort, eller noe).

    Noe jeg syntes at hørtes rart ut.

    Men på dette rommet, så hadde jeg jo også overkøye.

    (Noe jeg ikke hadde på de andre rommene, som jeg bodde på, på Terningmoen).

    Så jeg innrømmer at det var veldig varmt der, (siden varmen jo går oppover, som vi jo lærte, på nettopp Terningmoen), og litt dårlig luft, (må man vel si).

    Så det er mulig at kroppen min prøvde å heve seg opp da, fra madrassen, (i søvne), siden det var så varmt inne på det rommet da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Jeg sa ihvertfall til Løvenskiold, at ‘se en annen vei da vel’, (eller noe), og at han altså ikke burde se på rumpa, til Staff og/eller meg, (hvis det plaga han da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han bryteren fra Sarpsborg, (Grønning het han vel, mener jeg), han skulle over i HV, (eller noe), etter jul.

    Men den siste dagen før jul, så hadde ikke jeg noen seng der, for noen skulle ha min seng, på grunn av noen omrokeringer da, (sa sersjant Dybvig vel).

    Jeg kunne nesten ikke kaste ut Grønning, fra senga si, den siste dagen hans der, syntes jeg.

    Og troppsbefalet, de tok vel egentlig ikke ansvar.

    For kabalen gikk ikke opp, da.

    Men mange soldater hadde jo dratt hjem, på grunn av de hadde fått fritak da, siden inntaket i juli.

    Så nabokaserna, til vår kaserne, den stod tom da.

    Så jeg bare la meg på et rom, som stod helt tomt der da, i nabokaserna.

    Den siste kvelden før julepermen da.

    Mer eller mindre med troppsbefalets samtykke vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste dagen, før juleferien, så fikk vi servert oksesteik, (var det vel), i en mer eller mindre høytidelig ‘seanse’ da, i messa.

    Men vi fikk bare en liten flaske brus hver, til middagen da.

    Istedet for at vi fikk forsyne oss med vann eller saft, i så mange glass vi ville, (som vi vanligvis fikk lov til da).

    Så jeg fikk jo den verste forstoppelsen, (husker jeg).

    Siden den oksesteika vel ble nesten som sement, eller noe, i tarmene mine da.

    Siden jeg ikke fikk nok drikke da.

    Og jeg skulle også jobbe, på Rimi da, i denne juleferien.

    Så jeg fikk jo nesten panikk, siden jeg ikke klarte å gå på do da.

    Så jeg dro på Jernbanetorget Apotek, og kjøpte mye klyster og sånn da.

    Som jeg brukte, på Ungbo og også på en do, på Oslo S., vel.

    Og på Oslo S., så merka en dovakt, hva som var galt.

    (Mer eller mindre, ihvertfall vel).

    Og han mente at jeg burde ta noe paracept, mot forstoppelsen da.

    (Noe jeg vel også prøvde).

    Så uansett hva som virka, så fikk jeg sånn rimelig orden, på fordøyelsen min etterhvert da.

    Men jeg hadde visst lukta dritt da, overhørte jeg, at en medarbeider, på Claes Ohlson, (hvor jeg vel muligens dro til, etter apoteket og doen på Oslo S.), sa, når jeg kjøpte en bordklokke, som julegave, til Haldis og dem da, (en bordklokke med en sånn pendel under, (eller noe vel), som snurra da).

    Men jeg hadde altså hatt skikkelig problem, med forstoppelse og sånn da.

    (Og vel også feber, tror jeg).

    Selv om jeg ikke veit, om det er noen unnskyldning, (til at jeg lukta sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På selve julaften, så tror jeg, at jeg var hos Ågot.

    Men at vi skulle feire hver for oss.

    Jeg skulle vel feire borte hos Haldis, (var det vel bestemt).

    Mens Ågot vel skulle feire hos onkel Håkon da, (et stykke lenger opp i Havnehagen).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis og dem, de begynte å prate om at dem ikke hadde fått tatt julevask.

    Så jeg, som var i Geværkompaniet, (hvor vi vaska hver morgen), jeg ville jo hjelpe til med å vaske da.

    Og døra over doen, til Haldis og dem, den var så møkkete, (husker jeg), at den nok ikke hadde vært vaska, siden huset ble bygget, (på begynnelsen av 70-tallet), eller noe.

    Men men.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min, han sa det, at militærfolk, de vaska feil, for de brukte så mye vann, når de vaska, (husker jeg).

    (Når jeg dreiv og vaska gulvet der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers så husker jeg ikke så mye, fra denne jula.

    Bortsett fra at Christell, hu nevnte det, at et par mannlige bekjente av henne, de var i militæret, og der ble de så feite.

    Men da var dem nok ikke i Geværkompaniet.

    For vi fikk kjørt oss veldig bra der da, og løp og krøp og bar, fra morgen til kveld nærmest, i et år da.

    Så jeg var ikke sikker på om Christell skjønte så mye av, hva militæret egentlig var.

    Jeg tenkte på det, (husker jeg), at hennes to eldre halvbrødre, Viggo og Jan Snoghøj, jo begge hadde sluppet unna militæret, siden de vel var danske statsborgere, (var det vel).

    Men Christell angrep ikke meg direkte da, for å være et sted, i militæret, hvor man ble feit.

    Hu prata om to folk fra Drammen, eller noe, da.

    På en litt sånn hatsk/aggressiv måte vel.

    Og vel også henvendt til sin eldre halvbror Jan Snoghøj, mener jeg.

    Så sånn var det, (hvis jeg husker det riktig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 7: Rimi

    Før jeg dro i militæret, så hadde jeg blitt enig, med hu nye kassalederen, (hu som var fra OBS Lillestrøm vel), på OBS Triaden, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i ferier, fra militæret.

    Så når jeg fikk en ukes høstperm, fra militæret, høsten 1992, så troppa jeg opp, på OBS Triaden der da.

    Jeg gikk bort til info-luka der, ved kassene og spurte kassalederen, om jeg kunne få jobbe, uka etter.

    (Siden jeg hadde høstperm da).

    Kassalederen sa ‘nei’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men så ringte telefonen hennes.

    Ei kassadama ringte og sykmeldte seg, (var det vel).

    Og så ropte kassalederen delvis etter meg, (var det vel), at jeg kunne få jobbe likevel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo greit at jeg fikk jobbe.

    Men sånn som jeg skjønte det, så var dette bare tilfeldig, og på grunn av at ei som jobba der, ble sykmeldt da.

    Så jeg syntes ikke at jeg ble respektert der da.

    Siden jeg jo hadde prata med hu kassalederen, før jeg i dro i militæret, og fått til en avtale, med henne, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i feriene, fra militæret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba på OBS Triaden, i den høstpermen min da.

    Men når julepermen begynte å nærme seg.

    Så avtalte jeg med Magne Winnem, (fra Gjerdes Videregående), som da var butikksjef, på Rimi Munkelia, (ved Lambertseter).

    Om at jeg kunne få lov til å begynne å jobbe der, i juleferien, i 1992 da.

    For de trengte fler folk i jula da, sa Winnem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok T-banen, til Brynseng og bytta T-bane der, og tok så Lambertseterbanen, til Munkelia T-bane-stasjon.

    En morgen, i slutten av desember, i 1992, da.

    Og assisterende butikksjef, Leif Jørgensen, (fra Sørlandet), han åpna til slutt opp lagerdøra der for meg da.

    Og han ble skremt av meg, (mener jeg at han sa), fordi at jeg så så trøtt og sliten ut da, (tror jeg at det var).

    Magne Winnem, han sa seinere, at han ikke var sikker på, om jeg ville dukke opp der, (eller noe).

    Men jeg begynte nå å jobbe der da.

    Den andre assistenten, til Winnem, det var forresten hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen.

    Og en av dem som jobba på gølvet der, det var Terje Sjølie, han kjente nazisten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var forresten innom OBS Triaden, for å si fra, om at jeg slutta.

    Men jeg var ganske irritert, siden jeg syntes at de var så uprofesjonelle, og ikke holdt avtaler, osv., da.

    Så jeg husker ikke om jeg sa fra i info-luka, om at jeg slutta.

    Men jeg stod utafor der, og venta, ihvertfall.

    (Men det var kanskje lang kø der da.

    Eller noe).

    Og på veien ut av butikken.

    Så gikk jeg ut av kassa, til hu Marit, fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

    Jeg sa til henne, at ‘nå slutter jeg, altså’, (eller noe), og prøvde å gjøre til stemmen min litt, sånn at hu skjønte det, at jeg hadde fått nok da.

    Marit hadde mange kunder i kassa, men hu svarte ‘vent litt, da’.

    Så jeg venta litt der da, men køen tok liksom aldri slutt.

    Og jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen heller liksom, (i kassa til hu Marit da), siden jeg jo skulle slutte og sånn da.

    (Og kundene lurte kanskje litt på hva som foregikk og).

    Så til slutt, så sa jeg bare at jeg måtte dra, eller noe sånt, vel.

    Men jeg sa ihvertfall fra til hu Marit der da, om at jeg slutta da.

    (Siden jeg måtte si fra til noen liksom.

    Og siden hu var en av dem som hadde jobba der lengst vel.

    Liksom fra før OBS Lillestrøm tok over der, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han forklarte meg det, at på Rimi, så var det sånn, at alle skulle kunne gjøre alt, i butikkene.

    Og assisterende butikksjef Leif Jørgensen, han fikk ei dame som jobba der, som het Anna Lene Ness, (som seinere ble butikksjef, i Bogerud Tekstil), til å lære meg det, å tømme papp-pressa der, en av de første dagene, (i desember 1992), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som jobba på Rimi Munkelia.

    Det var ei som het Agnete, (var det vel), som satt i kassa.

    Det var Terje Olsen, som senere ble leder i Rimi, (og også på ICA Lambertseter vel), og så butikksjef, på en slags kiosk, som ligger mellom Oslo City og Jernbanetorget T-bane-stasjon der.

    Det var Monika, som ble butikksjef, på Rimi Nylænde, før meg, (men som var litt sykmeldt, på den tida, som hu jobba på Rimi Munkelia, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Det var som nevnt Ihne Vagmo, som begynte i Stabburet og seinere var med i Robinson-ekspedisjonen.

    Ihne Vagmo, hu fikk noe slags utbrudd, da jeg jobba der, (mens jeg var fortsatt var i Geværkompaniet vel), og babla noe om at hu ikke ville ende opp med å jobbe i en butikk som Rimi Munkelia, resten av livet, (husker jeg).

    Så hu var nesten som i angst da, (eller noe), for å ikke få nok ut av livet sitt da.

    (Sånn som det virka det som for meg, ihvertfall).

    Terje Sjølie, han var nesten den mest normale av dem, syntes jeg.

    Han var det liksom aldri noe dramatikk med da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var også ei annen dame som het Monika der vel, med lyst hår, tror jeg.

    Som jobba som ekstrahjelp der, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Og ei med mørkt, krøllete hår vel, som het Anette.

    Anette, hu spurte meg, om jeg var i samme tropp, som en som het Frydenlund, fra Oslo, i Geværkompaniet.

    Og det var jeg jo, måtte jeg innrømme.

    Anette lurte på om han het Kjetil eller Ketil.

    Og det visste jeg jo, for ingen kunne holde navna sine hemmelige, i militæret.

    For navna våre stod jo på lister her og der og overalt da.

    Og han het Ketil Juhani Frydenlund, kunne jeg opplyse om da.

    Og da fikk hu Anette nesten sjokk da, husker jeg.

    Hu reagerte ihvertfall.

    På at Frydenlund het sånne finsk/samisk-aktige navn da, (eller hva det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kassaskrinene, på Rimi, (for jeg satt for det mest i kassa, da jeg jobba, på Rimi Munkelia).

    Så hadde dem noen sånne OL på Lillehammer-pins.

    (Eller om det var Erling Kagge, ‘Third Pole’-pins, i anledning av at han dro til Himalaya, eller noe sånt, vel).

    Og de skulle vi dele ut, hvis det var noen kunder, som vi syntes at fortjente det da, (husker jeg, at Magne Winnem sa).

    Så da det dukka opp et par, i kassa mi, og hu dama var misfornøyd med noe, i butikken, så ga jeg henne en sånn pin da.

    ‘Du har skjønt det’, sa Winnem, (som hadde overhørt episoden), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det gikk vel ganske greit, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, i juleferien, i 1992.

    Så det ble sånn, at jeg begynte å jobbe der fast, annenhver lørdag, det siste halvåret, som jeg var, i Geværkompaniet.

    For jeg fikk jo helgeperm derfra, stort sett hver helg.

    (Hvis det ikke var noe spesielt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Rimi Munkelia, det var ikke en så utrolig stor butikk da.

    Så hu Agnete, som jeg pleide å jobbe sammen med der, annenhver lørdag.

    Når hu var ‘førstemann’ i kassa.

    Så visste hu alltid hvor mange kunder det var, som var inne i butikken, (husker jeg, at hu snakka om til meg da).

    (For inngangsporten, den lagde en spesiell lyd da, (hvis noen gikk inn i butikken), som hu pleide å sitte og lytte etter da, mens hu satt i kassa, (var det vel, som hu sa)).

    Men dette var noe nytt for meg, som hadde jobba på OBS Triaden, osv.

    For den butikken var så stor, så å holde orden på hvor mange kunder som var inne i butikken, det hadde nok blitt vanskelig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    PS 2.

    Og hvis det var noen mistenkelige kunder, inne i butikken.

    Så kunne Terje Olsen foreslå det, (husker jeg), ovenfor Leif Jørgensen eller Magne Winnem vel.

    (Mener jeg å huske, at jeg overhørte).

    At han kunne gå bort til ved kaffen, (like etter inngangen der), og late som at han gjorde ditt og datt der da.

    Sånn at hvis de mistenkelige kundene, prata om noe, når de gikk ut av butikken.

    Så kunne han legge merke til det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 1: Elverum

    Jeg husker at jeg tok toget, fra Oslo S., til Elverum, en sommerdag, i juli, i 1992.

    Jeg hadde jobbet på OBS Triaden, hele sommeren, og hadde ikke hatt mye ferie.

    Jeg husker at jeg var spent på, hvor tøft, som dette kom til å bli.

    Jeg var en tynn, ung mann, som veide 62-63 kilo, og var 1.85 høy.

    En pingle, hendte det at jeg ble kalt, i Oslo, før, (og vel også etter), militæret.

    Jeg studerte de andre kara, som var sammen med meg, på start-dagen der.

    Var ikke alle de andre mye kraftigere bygget enn meg, tenkte jeg, (nærmest i sjokk vel, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også utrent, etter tre år, med studier og jobbing, i Oslo, hvor jeg kun hadde trent, et par ganger vel, i løpet av disse tre årene.

    Jeg hadde ikke trent regelmessig, siden jeg hadde gym, på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet, (som jeg skulle være i), på Terningmoen, det var en stående Nato-styrke.

    Alle soldatene var der, i 11-12 måneder, og nesten alle startet der samtidig, hvert år.

    Det var ikke som i Nord-Norge, hvor det kom nye soldater hver tredje måned.

    I Geværkompaniet, så dukket nesten alle soldatene opp samtidig, i midten av juli-måned, (var det vel), hvert år da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke helt skjønt det, om jeg måtte til Nord-Norge, etter tre måneder.

    Så jeg husker det, at jeg spurte en kar fra Hedmark, (var han vel fra), som stod ved siden av meg, på en slags oppstilling, langs jernbaneskinnene, som går gjennom Terningmoen-leieren, om det var sånn, at vi slapp å dra til Nord-Norge, (som var vanlig, i andre militærleire, på Østlandet, at man dro til Nord-Norge, etter tre måneders rekrutt-tjeneste).

    Han hedmarkingen, (var han vel), kunne bekrefte det, av vi slapp å dra til Nord-Norge da.

    Og jeg bare jubla, (må man vel kalle det), siden jeg skjønte at jeg kunne dra tilbake til Oslo igjen, (og for eksempel jobbe), hver helg da.

    Sånn at han medsoldaten, fra Hedmark, nesten fikk sjokk vel, over jublinga mi.

    Og det er mulig at noen av befalet, også la merke til den her jublinga mi da.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente forresten ikke et eneste menneske, av hverken sivile eller militære, i Elverum.

    Geværkompaniet, det bestod av tre geværtropper, som i begynnelsen hver bestod av opp mot hundre soldater vel.

    Pluss en jegertropp, og en stab, (eller hva de ble kalt igjen).

    Så det var vel over 500 soldater i leieren, (ihvertfall de første ukene), vil jeg nok tippe på.

    Staben, de kom ikke inn i juli, alle sammen, sånn som oss geværsoldatene.

    Så de som lagde maten vår, og tømte søpla der, og sånn, de hadde vært i militæret i flere måneder allerede, mange av de, og de tulla litt med oss ‘ferske’ infanterisoldatene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På de første brevene, som jeg fikk fra Forsvaret, angående førstegangstjenesten min, så stod det at jeg skulle tjenestegjøre, i Gamle Fredrikstad infanteriregiment vel.

    Men etter at jeg flytta til Abildsø, for å studere, i 1989, så sendte jeg jo et brev, til Folkeregisteret, hvor jeg forklarte det, at familien min, var liksom en sånn ‘Tore på sporet’-familie da, og at jeg hadde et heller kjølig forhold, til min far og hans nye samboerske, Haldis Humblen, (som lot meg bo alene, fra jeg var ni år).

    Sånn at brev og lignende, som ble sendt, til dere adresse, det var jeg ikke helt sikker på, om jeg ville motta.

    (Etter noen problemer med noen svarkort, for inntak på handel og kontor, et par somre, siste halvdel av 80-tallet, som fortsatt husket da.

    Når Haldis og faren min var et sted, som jeg ikke visste hvor var, og postkassa deres var overfylt, og postmannen hadde lagt svarkortet mitt, for at jeg kom inn på markedsføringslinja, (var det vel), liksom gjemt bort, oppi postkassa til Haldis der da, sammen med masse utgaver av Aftenposten, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en av de første månedene, i 1990, så fikk jeg meg mitt eget familienummer, av Folkeregisteret, på grunn av de problemene, i slekta mi da, som jeg forklarte om, i et brev til dem.

    Og etter dette, så ble jeg overført, fra sesjonsmyndighetene, i Buskerud/Vestfold, og til sesjonsautoritetene i Oslo da.

    Og etter det, så ble det gjort om, sånn at jeg istedet skulle til Terningmoen, i Elverum, i tolv måneder.

    Istedet for at jeg først skulle til Fredrikstad, i tre måneder rekruttskole, og så til Nord-Norge, i ni måneder.

    Noe som passet meg fint.

    For jeg var jo en selvstendig person, som hadde bodd alene, fra jeg var ni år, og var vant til å ha en god del frihet da.

    Så å være oppe i Nord-Norge, på ei militærbrakke der, i flere måneder av gangen, i strekk, det virka ikke som noe fristende akkurat, for meg da.

    Men når jeg fant ut det, at jeg kunne dra hjem igjen, til Oslo, (og Ungbo da, siden militæret betalte husleia mi hos Ungbo, mens jeg avtjente førstegangstjenesten da, siden reglene deres var sånn, at de gjorde det, for vernepliktige som hadde hatt sin egen leilighet, så og så lenge da, før de skulle inn, til førstegangstjenesten), det gjorde at jeg ble i litt bedre humør da, siden tiden i militæret da liksom ble stykket opp, og jeg fikk et par-tre dagers avbrekk, fra militærlivet, stort sett hver helg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg hadde vært en sånn ‘raring’, som hadde blitt satt til å bo alene, fra jeg var ni år.

    Og siden jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, og var en tynn pingle da, (for å si det sånn).

    Så hadde jeg nesten vært i angst, for å dra i militæret.

    Og jeg var jo en av de eldste vernepliktige der da, dette året, med mine 21-22 år.

    For jeg hadde jo da, siden jeg gikk på videregående vel, en gang i året, fått et brev fra militæret, om at jeg skulle inn til førstegangstjeneste, førstkommende sommer da.

    Men dette med førstegangstjenesten, det var jo noe som jeg gruet meg fælt til da.

    Og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å takle det her, engang.

    Siden jeg var så vant til å bo alene da.

    Og siden jeg var vant til å ha et dårlig forhold, til mine foreldre, (og lærere).

    Så var jeg veldig vant til å være i opposisjon da, mot autoriteter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo ikke, (som 18-19-åring), fått så mye distanse, til den vonde oppveksten min, med mye mobbing og ensomhet da, osv.

    Og jeg var jo veldig tynn da, og veide vel helt ned i 59 kilo, etter det første året mitt, som student, i Oslo.

    (Etter det året, hvor jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, da hu Fru Jorås ikke tålte matlukt da, sånn at jeg måtte kjøpe dyre burgere og sånn, for å prøve å få meg en slags metthetsfølelse da, dette studieåret).

    Så jeg fikk nesten sjokk, hver gang det dukket opp, et sånt brev, fra militæret.

    Faren min solgte jo også leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, under russetida mi.

    Og jeg måtte jo bo noen måneder hos bestemor Ågot, på Sand.

    Noe som var litt slitsomt, for jeg var jo vant til å bo alene, fra jeg var ni år.

    Og Ågot var en gammeldags husmor da, (og tidligere tjenestepike, for familien Jebsen), og hu kunne si fra om alle mulige slags småting, hele tida da.

    For hu var nøye på, at alt liksom skulle være ‘perfekt’, i ‘heimen’ da.

    Så det var vanskelig for meg, å få noe særlig ro, de sommer-månedene, som jeg bodde hos bestemor Ågot.

    Og der bodde jeg jo også på rom, med min søster Pia der, som i perioder kunne være ganske hatsk mot meg, må jeg vel si.

    Og jeg var fysisk svak da, mye siden jeg at var seint ute, når det gjaldt puberteten vel.

    Og jeg tenkte derfor, at det ville være smart av meg, å utsette verneplikten, til jeg ble noen år eldre, og fikk ihvertfall noen få kilo fler muskler på kroppen og til jeg hadde fått litt mer kontroll, når det gjaldt min boligsituasjon, og sånn da.

    Så derfor utsatte jeg militæret, i to-tre år da.

    Til jeg var ferdig på NHI, og jeg dro derfor ikke inn til førstegangstjenesten, før sommeren jeg fylte 22 år da.

    Mens de fleste av de andre folka, i Geværkompaniet, de dro vel dit, året etter videregående, altså året de fylte 19 år vel.

    Men flere hadde også vært på folkehøgskole, (eller lignende), et år eller to, så det var ikke sånn at hele gjengen var tenåringer heller.

    Det var en del folk som var et år eller to eldre, enn 19-åringene der da.

    Og jeg var vel heller ikke eldst i troppen, tror jeg.

    Det lurer jeg på om det var en fra Hedmark, ved navn Skjærbekk, som var.

    For han var vel født i 1969 vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Mens jeg var født i 1970 da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet, det var en spesiell militæravdeling.

    Ikke bare var det en stående Nato-styrke.

    Vi var også ‘forsøkskaniner’, for Hærens ski og vinterskole, som holdt til, på Terningmoen da.

    Og soldater fra Royal Marines, kom til Terningmoen, hvert år, for å blant annet gå tre-mila på ski, i samme konkurranse, som vi i Geværkompaniet også var med i da, (mens vi prøvde å klare tidskravet, til marsjmerket på ski, da).

    Så masse ‘stjernegriser’, (som noen i troppen kalte dem), det vil si høyere offiser, fra Norge, holdt til, på Terningmoen da.

    Faktisk så mange, at det var tradisjon, på Terningmoen, for at soldatene, ikke hilste, på offiserer og befal, hvis de gikk forbi noen av dem, på vei til messa, for eksempel, da.

    Og i perioder så var det også mange stjernegriser/høyere offiserer, fra de andre Nato-landene, på Terningmoen da.

    Det var høyere og lavere offiserer fra blant annet USA, Tyskland og sikkert Danmark, Holland og England, osv., da.

    (Fra de landene som var med i Nato, på begynnelsen av 90-tallet da.

    Som sikkert var på forskjellige kurs, i vinterkrig, for eksempel, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vårt merke, det var en hvit birkebeiner, på rød bunn.

    Siden Geværkompaniet, det het også infanteriregiment 5, og vel også Oppland-regiment, da.

    Og Oppland-regiment, det hadde slåss mot svenskene, under noen nordiske kriger, og også mot tyskerne, under 2. verdenskrig.

    Noen få kilometer vel, fra Terningmoen, i retning av Hamar, så stod det et monument, (som vi aldri var og studerte akkurat men), i forbindelse med at kongen og regjeringen, hadde vært i Elverum, når de flyktet til England, under den tyske invasjonen, av Norge, 9. april 1940, da.

    Og utafor den brakka på Terningmoen, hvor kompanisjefen, (Isefjær), holdt til, (var det vel).

    Så stod det et skilt, (må det vel ha vært), hvor det ble opplyst, at her falt den første tyske bomben, under tyskernes bombing av Elverum, under den andre verdenskrig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, under det året, (må man vel kalle det, selv om vi hadde et par ukers ferie, til gode, sånn at vi vel bare var der, i drøye elleve måneder), som jeg var på Terningmoen.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 96: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo II

    Jeg var også ute på byen, med Andre Willassen, Magne Winnem og Elin fra Skarnes, på nyttårsaften, i 1991.

    Jeg husker ikke helt hvor vi var hen, på byen.

    Men vi var kanskje på Radio 1 Club/Hit House da.

    Det jeg husker best, det var at vi stod i taxikø, (for vi skulle vel alle sammen, på et slags nachspiel, oppe hos Winnem, i leiligheten over Rimi Nylænde, på Lambertseter), nede ved Oslo Plaza der.

    Og det som skjedde, det var at to unge damer, kom ut fra Oslo Plaza, (var det vel).

    Og spurte taxi-køen om hjelp, (sånn som jeg skjønte det).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    De hadde noen kåte, unge, svenske herremenn etter seg.

    Og ville ha hjelp til å slippe unna dem da.

    Ingen hjalp dem, så jeg sa til de svenskene, at hu ene var søstera mi.

    Noe som var en røverhistorie da.

    Men de svenskene ga seg etterhvert da.

    De to damene gikk så videre opp i Karl Johan vel.

    Og de spurte først Willassen og meg, om vi ville være med de.

    (Siden vi hadde hjulpet dem, med å bli kvitt de svenskene da, antagelig).

    Men jeg sa ‘nei takk’, for jeg syntes at det hadde vært nok dramatikk, den kvelden, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt hvordan, men Willassen og jeg, vi fant Elin fra Skarnes og Magne Winnem sitt sæddrepende glidemiddel, (mener jeg å huske ihvertfall), i leiligheten, til Winnem der, dagen etter denne nyttårsaftenen.

    Willassen og jeg, vi sov vel på hvert vårt sted, i stua der vel.

    Og Winnem og Elin fra Skarnes, de sov vel på et annet rom, eller noe, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det nøyaktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Willassen fortalte også, før vi gikk ut på byen vel.

    At han hadde så lyst til å kjøpe hore.

    ‘Hvor mye koster det for det billigste’, pleide han visst å spørre horene om da, (fortalte han).

    Jeg husker at vi andre tre reagerte, for å kjøpe horer, det var liksom tabu, i våre kretser da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, seinere på 90-tallet, (var det vel), så fortalte forresten Willassen det, til Winnem og meg, at han hadde fått seg et stamsted i Drammen.

    Han pleide nemlig å sitte i baren på Park Hotell der, og dra med seg en ny dame hjem, hver lørdagskveld, (var det vel).

    Noe jeg syntes at var litt rart, for jeg huska jo godt den dårlige ånden, til Andre Willassen, fra russeåret, på Gjerdes videregående, hvor jeg satt ved siden av han, hver dag, i et skoleår da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et drøyt år etter denne nyttårsaftenen, så fikk jeg forresten vite svaret, på hvorfor Magne Winnem og Elin fra Skarnes, dreiv og kjøpte seg sæddrepende glidekrem.

    Både Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de var begge to, fra veldig religiøse familier.

    (Ihvertfall så var Winnem det).

    Så de ville ikke ha barn, før ekteskapet da.

    Så hver gang, som kondomen til Magne Winnem sprakk.

    Så pleide han å kjøre nærmest i sjokk, (fortalte han), ned til det døgnåpne apoteket, på Jernbanetorget der.

    For å kjøpe mer sæddrepende glidekrem da.

    Og så tredde han en kondom, utapå tørkerullholderen deres da.

    (Som var laget i tre, mener jeg å huske).

    Også tok han sæddrepende krem, på kondomen, og kjørte den skikkelig langt oppi fitta på Elin da.

    Sånn at kremen skulle drepe sædcellene hans der da.

    Sånn at det ikke ble noe uønskede graviditeter, før ekteskapet, osv.

    Dette husker jeg at Magne Winnem fortalte meg, (utafor sammenhengen vel), når han og Elin fra Skarnes, ganske nylig hadde flytta til Oberst Rodes vei, på Nordstrand der, (mens jeg var i militæret, må vel dette ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de ba meg til og med på rekemiddag, utendørs, våren 1993 vel, (eller noe sånt), i Oberst Rodes vei der.

    Og da måtte Elin hente tørkerullholderen, under måltidet, husker jeg.

    Mens vi spiste reker der da.

    Det var vel Magne Winnem, som ville at hu skulle hente den vel.

    Og da hadde jo Magne Winnem, under det forrige besøket mitt, (var det vel), fortalt meg den historien, om den tørkerullholderen da.

    Så dette ble et litt spesielt måltid, husker jeg, (for å si det sånn).

    Med den tørkerullholderen, foran oss på bordet der da.

    Og vel uten at hu Elin fra Skarnes, visste det, at jeg visste hvor den tørkerullholderen hadde vært hen da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at de bodde i Oberst Rodes vei, så flytta Elin og Magne Winnem, til Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    (Til en OBOS-blokk der, var det vel).

    Et sted hvor de var nabo, med Morten Jenker, som på den tiden jobbet som ambulerende butikksjef, i Rimi vel.

    Og jeg husker at på nyttårsaften, i 1992, så var jeg oppe i Avstikkeren der.

    Så da hadde vel Elin og Magne Winnem muligens flytta dit.

    Enten det, eller så var vi på fest hos Morten Jenker der, i nabooppgangen, eller noe.

    Så Elin og Magne Winnem, de bodde nok ikke så lenge, i Oberst Rodes vei der.

    Bare i noen få måneder vel.

    Mens jeg var i militæret, så fikk Magne Winnem og Elin fra Skarnes, låne videoen min.

    For jeg ville ikke at den skulle stå framme, i stua på Ungbo der, mens jeg var i militæret.

    For jeg var redd for at den skulle bli ødelagt da, eller noe.

    Men etter militæret, når jeg fikk tilbake videospilleren min.

    Så var den blitt så mye brukt, av Elin og Magne Winnem.

    At det var nesten bare å kaste den.

    Ihvertfall så hadde spillehuet blitt slitt ut da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Elin og Magne, de må ha leid videofilm hver kveld omtrent, (vil jeg tippe på, ihvertfall), mens de bodde i Oberst Rodes vei der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her kan man se det, at Sande Videregående, lå midt ute i skogen, mens Gjerdes Videregående, (hvor jeg gikk russeåret), lå midt i Drammen sentrum

    sande videregående ute i skogen

    http://svelviksposten.no/nyheter/keramikkutstilling-ute-i-skogen-1.7162301

  • Min Bok 2 – Kapittel 88: Enda mer fra NHI

    Jeg kjente jo nesten ingen, på NHI, dette skoleåret, (1991/92).

    (Siden jeg hadde hatt et friår, skoleåret før).

    Men jeg husker det, at jeg dro med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, (som er adoptert fra Sør-Korea, men bodde i Lørenskog, hos min fars kusine Reidun og hennes Kai), en dag, på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr der.

    (Siden vi var som kamerater, på den her tida.

    Og vi hang vel mest, hjemme hos foreldra hans, og i hjemtraktene hans, i Lørenskog.

    (Siden jeg også jobba på Triaden-senteret da, som lå i Lørenskog).

    Så det var kanskje derfor jeg ville vise Øystein hva jeg dreiv med på NHI da.

    Eller om det kanskje var sånn, at jeg ville vise folka på NHI, at jeg ikke var en einstøing liksom, selv om jeg ikke kjente så mange folk der.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen ble med inn, på en forelesning, eller to, i det store auditoriet der, på NHI.

    Jeg smugla han med inn da.

    Inngangen var bak i auditoriet, så man behøvde ikke å gå forbi foreleseren, for å finne seg en plass der.

    Og vi satt oss nesten helt bakerst da, og til høyre, (der hvor jeg vanligvis pleide å sitte cirka da).

    Så det var ikke noe problem å få smuglet inn Øystein der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Øystein og jeg, var på en forelesning, eller to, der.

    Så dro jeg med Øystein inn på en av datasalene der, og viste han noen spill/programmer, som jeg hadde laget da.

    Og det var vel blant annet det hesteveddeløpsspillet, (Kentucky Derby), husker jeg.

    Som jeg hadde laget, det året, som jeg gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående, tre år før det her da.

    Jeg viste også Øystein et annet spill, som jeg hadde laget i Pascal.

    Og det var et spill som het ‘Gjett et dyr’.

    Som jeg hadde laget, det første året, som jeg gikk på NHI, (to år før det her).

    (Da NHI lå på Frysja).

    Og det er mulig at jeg hadde begynt på et tippeprogram, og at jeg viste Øystein det.

    Men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men både ‘Kentucky Derby’ og ‘Gjett et dyr’, det var program som jeg hadde laget, i programmeringsspråket Pascal da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selve ‘rosinen i pølsa’, når det gjelder spill/programmer, som jeg har laget selv.

    Det er det programmet som jeg lagde i faget ‘O39/49 Prosjektoppgave’, (ser jeg på karakterutskriften min her, fra NHI, at det faget het).

    I ‘O39/49’, der står 3-tallet for tredje semester.

    Og 4-tallet i 039/49, det står for fjerde semester.

    Så faget Prosjektoppgave, det gikk over to semestre da.

    Og jeg tenkte en stund, for å finne ut, hvordan oppgave/prosjekt, jeg ville lage, i dette faget.

    De fleste samarbeidet, med en eller to andre vel, om å lage et dataprogram, for et firma.

    (En videobutikk, kanskje.

    For eksempel et program som registrerte filmer som ble lånt, osv).

    Men jeg kjente ikke så mange der.

    (Siden jeg hadde hatt det friåret).

    Men jeg kom på noe selv, som jeg kanskje kunne lage.

    En dag, (som jeg hadde fri fra OBS Triaden vel), når jeg var på rommet mitt, på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 der), husker jeg.

    Nemlig at jeg tenkte på et program, som kunne lage kryssord.

    (Og som jeg etterhvert kalte for ‘Kryssordkompilator’).

    Ideen formet seg mer og mer i bakhodet mitt.

    Men det var liksom også sånn, at den dukket opp fra ingensteder og, vil jeg si.

    Ideen dukket plutselig opp i hodet mitt liksom.

    (Som fra ingensteder, må man vel nesten si.

    En dag jeg bare satt på rommet mitt, på Ungbo, og prøvde å summe meg vel.

    Og tenke litt fremover, kanskje).

    Også tenkte jeg mer og mer på det her da.

    Og tenkte i hue mitt, hvordan jeg kunne få til dette da.

    For jeg hadde jo jobba en del med tippeprogram osv., i programmeringsspråket Basic.

    (Som hobby, da jeg bodde på Bergeråsen).

    Så jeg var ganske vant til å drive med noe som kalles matriser, (eller tabeller), i programmering da.

    Så jeg så for meg hvordan jeg kunne lage et kryssordkompilator-program, i hue da.

    Ved at man hadde en ordliste, med gyldige ord.

    Og at man brukte random, sånn at man fant en tilfeldig bokstav.

    Også gikk liksom programmet bortover i matrisen da.

    (Som også hadde noen felter som var skravert, mellom ordene da).

    Og så prøvde programmet å finne en tilfeldig bokstav, som var gyldig, både loddrett og vannrett da.

    Og hvis det fantes, så gikk programmet videre i matrisen igjen da.

    Hvis ikke, så gikk programmet noen ruter tilbake igjen.

    Og fant en ny tilfeldig bokstav.

    Og fortsatte så videre igjen da.

    Sånn surret og gikk programmet.

    Helt til det hadde kommet fram, til den siste ruten.

    Og hele kryssordet var ferdig.

    Dette fikk jeg til å funke, til slutt.

    Og jeg fikk det til, sånn at man kunne se på skjermen, hvordan programmet arbeidet da.

    (Noe jeg pleide å vise fram, til folk, i datasalen, på NHI, noen ganger.

    Hvis det var noen jeg kjente der da.

    For de lurte kanskje på hva jeg satt og jobba med da).

    Og når jeg endelig fikk dette til å funke.

    Så måtte jeg også lage en ny programdel.

    Som leste i matrisen.

    Og fant ordene, som lå vannrett og loddrett, i kryssordet/matrisen.

    Og så fant synonymet, som også lå i ordlisten.

    (For dette lurte jeg på, hvordan jeg skulle få til.

    Og jeg fant ut at det programmet var så komplisert.

    At det enkleste var å bare gjøre dette i en helt egen programdel.

    Etter at kryssordet var ferdig kompilert.

    Siden kompileringen var komplisert da.

    Så jeg lagret altså bare det ferdig kryssordet, som en .sys-fil, eller noe).

    Og som så til slutt printet ut kryssordet.

    Den delen av programmet, den var nesten like vanskelig å lage som selve komprimeringen, (husker jeg).

    Men jeg fikk det til, til slutt, da.

    Så til slutt, så trykka man bare på en knapp.

    Og så stod programmet og jobbet, i X antall timer da.

    Og så kunne man printe ut et ferdig kryssord.

    (Som noen ganger ble likt et tidligere kryssord.

    Men det var muligens fordi det var så få ord, i den ordlisten, som jeg brukte.

    Jeg gjorde det også sånn, at de skraverte feltene, i kryssordet, de flyttet seg, hver gang programmet kom helt tilbake til den første ruten.

    Mener jeg å huske.

    Ved bruk av random da.

    Sånn at programmet ikke skulle liksom ‘låse seg fast’, og stå stille, og prøve å lage et kryssord, som det ikke fantes ord nok til).

    Men jeg fikk ikke lagt inn så mange ord, i ordlisten.

    (For jeg hadde ikke PC, på Ungbo.

    Og jeg hadde jo også jobben min, og mange andre fag, på NHI).

    Men med en stor ordliste, så kunne nok dette programmet ha laget store kryssord.

    Og mange forskjellige.

    Et nytt hver dag kanskje.

    Eller et nytt hver time, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så det programmet tenker jeg på fortsatt, innimellom, at det har kanskje kommersielle muligheter.

    Men alle kryssordforfattere, de hater vel kanskje det programmet muligens.

    (Hvis de hadde visst om det).

    Siden de da kanskje ville ha blitt arbeidsledige.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er mulig at jeg hadde begynt, på dette kryssordkompilator-programmet.

    Den gangen, som jeg dro med Øystein, på NHI.

    Og at jeg viste han hvor langt jeg hadde kommet, på det programmet.

    Det er mulig.

    For jeg mener å huske at jeg kalte noen filer, (til det programmet), for .sys-filer.

    Og det klagde vel Øystein på, (mener jeg å huske), når han var med meg, på NHI.

    Fordi at de da hadde samme fil-etternavn, som config.sys-filer.

    (Som er en kjent fil, i MS-DOS/Windows).

    Men det var bare et tilfeldig valgt fil-etternavn.

    (Og det tenkte ikke jeg så mye på).

    Dette var bare et fil-etternavn jeg brukte, uten å tenke så mye over det.

    Det viktige ved det programmet, (for meg), det var å prøve å få til, at det kunne lage kryssord.

    (Noe jeg fikk til da).

    Jeg hadde ikke så mye tid, at jeg kunne lage alt rundt det programmet, helt perfekt.

    Men det funka ihvertfall da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    .sys-filer, det var forresten ferdige kryssord, (tror jeg det må ha vært).

    (Noe sånt).

    Som så ble lest av en annen program-del, som fant synonymene da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Påskenferien 1992, så tenkte jeg, at jeg skulle jobbe en del, med å bli ferdig, med Kryssordkompilator-programmet.

    Men jeg hadde ikke PC, der jeg bodde, på Ungbo.

    Og NHI var vel stengt i påskeferien, (mistenker jeg ihvertfall).

    Men Øystein Andersen, Glenn Hesler og jeg, vi var jo som en kameratgjeng nesten, på den her tida.

    Og Glenn Hesler hadde gått på datalinja, (som meg), på Skedsmo Videregående da.

    (Selv om han vel er et år eller to yngre enn meg.

    Så han gikk vel på datalinja skoleåret 1990/91 kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han hadde en PC, på rommet sitt, i Nordbyveien, i Skjetten.

    I noen blokker der, bodde han.

    Og jeg avtalte med han, at jeg kunne få låne PC-en hans.

    I påskeferien, i 1992.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så i påskeferien, i 1992, så pleide jeg å ta en buss, som gikk til Skjetten.

    Jeg måtte muligens bytte buss, i Skedsmokorset, eller noe.

    Eller hvordan det var.

    Bussen kjørte ihvertfall forbi Skedsmokorset, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg stakk altså ut og besøkte Glenn Hesler, i Skjetten, en 3-4-5 dager, (eller noe), i påskeferien, i 1992.

    Og lånte PC-en hans.

    Noe han kanskje fikk noe penger for.

    Det husker jeg ikke helt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men den første gangen, når jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.

    Så stod Glenn Hesler og Øystein Andersen bak meg, på rommet, til Glenn Hesler.

    Når jeg forklarte om hvordan kryssordkompilator-programmet mitt virka.

    Men når jeg forklarte dette, så lagret programmet noen .sys-filer, på PC-en, til Glenn Hesler.

    Fordi at jeg kanskje ikke hadde diskett å lagre på, (eller noe).

    Så ble de filene lagret på harddisken, til PC-en til Glenn.

    (Kanskje noen maste på meg, mens jeg lagra, eller noe.

    For Øystein Andersen spesielt, kan være litt masete, noen ganger).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så skulle jeg liksom slette den de filene, som programmet mitt hadde lagret, på PC-en til Glenn.

    (Kanskje enten Øystein eller Glenn, ville at jeg skulle gjøre det).

    Noe sånt.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da sletta jeg også samtidig config.sys, i samme slengen.

    (Uten at jeg tenkte over det selv vel.

    Kanskje jeg ble litt mast på der, sånn at jeg ble uoppmerksom, eller noe.

    Eller kanskje jeg ikke tenkte over dette, i det hele tatt.

    Siden jeg ikke hadde eid noen PC selv noen gang.

    Men bare brukt de som var i datasalene, på Gjerdes Videregående, i Drammen, og på NHI, på Frysja og på Helsfyr da).

    Og da begynte Øystein å skrike om dette.

    ‘Å, nå sletta du config.sys-fila til Glenn’.

    Noe sånt sa/skreik han.

    Men dette var ikke noen krise.

    For da var det bare å skrive en kommando.

    Som jeg hadde lært på NHI, (eller om det kan ha vært på Gjerdes Videregående).

    Som het ‘undelete’, (eller noe sånt).

    Men Øystein skulle liksom rydde opp da.

    Han dramatiserte, må man vel nesten si.

    (Eller man kan vel kanskje si at han klikka.

    For han skreik og sånn da, og gikk nesten berserk da.

    Så sånn var det).

    Øystein var litt umoden vel, og skreik og var hysterisk da, må man vel nesten si.

    Og jeg fikk ikke lov til å skrive noe mer, på PC-en til Glenn.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For nå skulle Øystein ta over, og fikse PC-en til Glenn da.

    Men Øystein gjorde noe greier, som ikke funka.

    I desperasjon da, (må man vel nesten si).

    Og siden Øystein gjorde de her greiene, som han gjorde.

    Så funka ikke den ‘undelete’-kommandoen etterpå.

    Så da ble den config.sys-fila til Glenn Hesler permanent sletta da.

    Så da funka ikke PC-en hans lenger.

    På grunn av Øystein Andersen sine desperate og nærmest maniske handlinger da.

    Når han skreiv på PC-en til Glenn.

    For han skreik og var hysterisk da, (Øystein).

    Så jeg fikk nesten sjokk da.

    For han overdramatiserte, vil jeg si.

    For det var jo bare å skrive ‘undelete’, (eller noe sånt, som jeg husket da, mens som jeg ikke husker nå, hva det nøyaktige kommandonavnet var for).

    Men det fikk jeg ikke lov til da.

    For Øystein ville ikke høre på meg.

    Og plutselig, så hadde han gjort noe greier, sånn at den fila var umulig å ‘un-delete’ da.

    Og da ble han endelig litt mer rolig, (når han hadde gjort masse ‘tull’ da).

    Og da så fikk jeg vel endelig lov å si noen ord igjen.

    Nemlig at det burde funke å bruke undelete-kommandoen da.

    Men det funka ikke da, på grunn av det ‘tullet’ som Øystein hadde gjort, på PC-en til Glenn da, i mellomtiden.

    Øystein hadde jo gått allmenn og ikke på noen datalinja.

    Men han skulle liksom fikse og ordne likevel da.

    Noe som gikk veldig dårlig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg burde selvfølgelig ikke kalt de filene, til kryssordkompilator-programmet mitt, for .sys-filer.

    For når man går på datahøyskoler osv., så lærer man vel det, at man bør være forsiktig med å kalle sine egne filer for ting som .sys og .bat, som MS DOS/Windows bruker.

    Men jeg hadde jo nettopp hatt et friår fra NHI, (hvor jeg hadde jobbet på OBS Triaden).

    Når jeg begynte å lage dette kryssordprogrammet.

    Så sånne ting hadde kanskje gått litt i glemmeboka, (i løpet av dette friåret).

    Og det kryssordkompilator-programmet, det var også såpass komplisert, og det var liksom litt vanskelig å få til å virke, både det å kompilere kryssordene.

    Men også det å finne synonymene seinere.

    (For da måtte man liksom søke i de ferdige kryssord-filene da, som ble lagt inn i en matrise).

    Og det å finne hvilke ruter, som var nr. 1, 2, 3, 4, 5, osv., i kryssordet.

    Og så å få printet ut alt det her, på en måte, sånn at det så bra ut.

    (Ved å bruke noe litt primitiv grafikk da.

    Det vil si tegn fra ascii-tabellen.

    Het det vel).

    Og som fristet en til å løse kryssordet.

    Det var mye å tenke på, på denne prosjektoppgaven.

    Så jeg var vel kanskje litt anspent.

    For jeg var vel ikke helt sikker på, om jeg kom til å få det her til å funke.

    Så jeg var vel mest fokusert på det, om programmet kom til å funke, eller ikke.

    Så det var kanskje derfor, at jeg endte opp med å gjøre en sånn stygg bommert da.

    (Det er mulig).

    Når det gjaldt fil-etternavnet, på en type av systemfiler, til det kryssordkompilator-programmet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, i det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg prøver å tenke på hva jeg kan sammenligne det med, at jeg oppfant kryssordkompilator-program.

    Jeg tenker nå at det var nesten som da Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten.

    At istedet for at hver bok ble skrevet manuelt, så kan man trykke de.

    Så jeg er kryssordenes Gutenberg, kan man kanskje si.

    Noe sånt.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg skrev litt om Magne Winnem på Facebook-sida til Gjerderussen 1989

    russeside facebook

    http://www.facebook.com/group.php?gid=15567916559

  • Jeg synes det er rart at Regjeringa søker så mye på min tidligere klassekamerat Magne Winnem. Hva er det han har rota seg opp i nå da? Hm

    var forlover for winnem

  • På det senteret her, (på CC Storkjøp), var det jeg jobba, (som ekstrahjelp), det året jeg gikk på skole i Drammen, (skoleåret 1988/89)

    jobba på cc storkjøp

    http://dt.no/nyheter/makeover-for-cc-1.6734230

  • Min Bok 2 – Kapittel 10: Jula 1989

    Jula 1989, så skulle vi visst til Geilo, for å feire julen på hotell, sa vel søstera mi Pia da.

    En gang jeg prata med henne, dette skoleåret.

    Vi tok toget, (var det vel), opp til Geilo.

    Fra Drammen vel.

    Det var faren min, Haldis, Christell, Pia, Jan Snoghøj og meg da.

    Vi skulle bo på Highland hotell, som lå ikke langt fra Dr. Holms hotell, i sentrum av Geilo da.

    Haldis fikk den første kvelden kontakt med to jenter, i slutten av tenårene, fra en vestlandsbygd.

    En industribygd, tror jeg.

    Odda muligens.

    (Det var ihvertfall et stedsnavn, på cirka fire bokstaver, mener jeg.

    På Vestlandet).

    Noe sånt.

    Haldis var utadvendt da, og fikk kontakt med de her Odda-jentene, så lett som ingenting da.

    Og plutselig, så var de her jentene, nesten som i familien vår da.

    (Virka det nesten som).

    De hadde noe slekt, som jobba på hotellet vel.

    (Noe sånt).

    Og skulle også være der i jula da.

    Sammen med foreldrene sine vel.

    Haldis, (var det vel), bestemte at nå skulle Pia, Christell, de to Odda-jentene og meg, vi skulle på diskotek da.

    Og faren min hviska til meg, at ‘nå har du sjangsen vet du’.

    (Noe sånt).

    Det syntes jeg at ble litt dumt.

    For jeg hadde jo vært bortpå en del damer, for å si det sånn, de siste månedene da.

    (Jeg hadde jo hatt sex med Nina Monsen, et år før det her.

    Og hadde blitt runka av hu ‘droget’ på Petter Wessel, i køya under Magne Winnem.

    Og møtt hu Sari Arokivi, i England.

    Og møtt mange damer i Oslo og da.

    Og nettopp hatt en veldig fin borddame, for eksempel, på juleballet til NHI da.

    Med mere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok på meg den dressen, som jeg pleide å ha på meg, når jeg gikk ut på byen, i Oslo, sammen med Magne Winnem, osv.

    Men jeg tok ikke på meg den nyinnkjøpte sløyfa mi da.

    (Som jeg hadde hatt på meg, på juleballet, til NHI da).

    Men geg tok nok heller på meg det grønne Carlsberg-slipset, som jeg fikk/lånte av Magne Winnem da.

    (Som han sikkert hadde fått tak i, gjennom sin jobb, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud da.

    Hvor han jobbet, det siste halvåret, av 1989 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle på diskoteket Bardøla.

    Et sted jeg aldri hadde hørt om før.

    (Jeg hadde vel ikke vært i Geilo før, mener jeg.

    Men jeg hadde vært en gang i Gol da.

    På Pers Hotell, den gangen, som jeg slåss med Stefan og Daniel, (på Bergeråsen), tidligere, den sammen dagen, som vi kjørte opp til Pers Hotell der da.

    I min fars blå Mercedes vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var jo vant til å sjekke opp masse damer, på diskoteker som Manhattan, Marylin og Radio 1 Club, inne i Oslo da.

    Så jeg gikk jo med en gang, bort til noen lokale damer, inne på Bardøla der da.

    Og sa hei til de da.

    Men de bare viste meg noe djevel-tegn, (eller noe sånt vel).

    Noe jeg aldri hadde sett, fra damene i Oslo, noen gang.

    Man kan si mye rart om damene i Oslo.

    Men jeg har ikke sett at de har stukket henda sine opp i trynet på meg, og vist meg noe rart V-tegn, eller djevel-tegn, eller noe da.

    Så det skal de ha.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Pia, Christell, de to Odda-søstrene og jeg.

    Vi ble sittende ved et bord, ved dansegulvet der da, (inne på Bardøla der da).

    Og vi kjøpte vel oss noen halvlitere og sånn vel, antagelig.

    Jeg var jo nitten og et halvt år, denne jula.

    Pia fylte jo atten år, første juledag, (altså to-tre dager etter dette Bardøla-besøket vel).

    Og Christell hadde vel nettopp fylt søtten år vel.

    Og de to Odda-søstrene, de var vel atten og seksten år, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var ikke en fredag eller lørdag, tror jeg.

    Så det var få folk, i diskoteket.

    Jeg kjente jo en kar, fra Hallingdal, som het Jarle Hallingstad.

    Som jeg hadde gått i klasse med, på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før det her da.

    Og jeg likte ikke å bare sitte stille der, sammen med alle de her jentene da.

    Så jeg måtte liksom gå litt rundt der da, inne på Bardøla der da, sånn som jeg var vant til, for eksempel når Winnem og jeg, var ute på byen, i Oslo, for å sjekke damer og sånn da.

    Vi satt aldri helt stille, ved et bord, hele kvelden liksom.

    Vi var vel litt for rastløse til det, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det stod en lokal Hallingdal-kar der, i gangen, like ved utgangen, på Bardøla der da.

    Jeg spurte han, om han kjente Jarle Hallingstad.

    Og han sa at han visste hvem det var da.

    Jeg forklarte vel det, at jeg hadde gått i samme klasse som han da, (på Gjerdes Videregående, Drammen), året før da.

    Jeg ville vel prøve å få litt kontakt, med ‘lokalbefolkningen’ der da.

    Siden de jentene jeg prøvde å prate med, inne på diskoteket der, hadde vært så uvennlige og avvisende da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu yngste Odda-jenta, hu ville danse der, etterhvert.

    Hu ville danse, til en sang, som het ‘New York, New York’, husker jeg.

    Det var liksom ‘vår sang’ da, sa hu, mens vi dansa sånn cheek-to-cheek da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var forresten ganske vant, til å danse sånn cheek-to-cheek, med damene, på diskotekene, inne i Oslo da.

    Helt på slutten av kvelden, i tre-tida på natta cirka.

    Så ville Radio 1 Club, (og også flere av de andre diskotekene, som Winnem og jeg pleide å gå på da).

    De ville spille balader da, de siste 20-30 minuttene kanskje da.

    Så da kunne man bare gå bort til ei dame, som stod ved siden av dansegulvet.

    Og spørre om hu ville danse da.

    Jeg pleide jo å ha på meg dress, og plenty av for eksempel Lagerfeldt-deo.

    Som jeg også pleide å spraye litt på brystet, husker jeg.

    (Uten at jeg husker hvordan jeg kom på den ideen).

    Og da pleide damene noen ganger å lukte på Lagerfeldt-deoen, som jeg hadde på meg, husker jeg.

    Mens jeg kanskje strøk dem litt på ryggen, og sånn, da.

    Mens de damene da kanskje ville danse tettere og tettere da.

    Noen ganger ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Og jeg dristet meg kanskje, noen ganger, til å ta de litt på rumpa og, mens vi dansa de.

    Hvis de virka skikkelig interesserte da.

    (Hvis jeg husker det riktig.

    Noe sånt).

    Selv om det kunne være vanskelig, å få disse damene med seg hjem, til hybelen, fant jeg ut.

    Det var ikke så enkelt, må jeg vel si.

    Så det var jeg vel ikke noen mester i, må jeg vel innrømme.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi dro tilbake til hotellet da.

    Pia og jeg, vi delte vel rom der, tror jeg.

    Det var en bensinstasjon, i nærheten, hvor man kunne kjøpe aviser og sånn, husker jeg.

    Og i avisene og på TV, så var det om Ceausescu sitt fall, i Romania.

    Og etterhvert så fikk vi vel se bilder av Ceausescu og kona da, som hadde blitt myrdet, av en mob, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den andre dagen, var det vel.

    (Som muligens kan ha vært julaften, eller noe, vel).

    Så var jeg sur, husker jeg.

    Jeg hadde ikke glemt oppveksten min, hvor jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    Og jeg sa fra til Pia og Christell, mens vi gikk bort mot der Arne og Haldis satt, i danselokalet der, på Highland hotell da.

    At jeg ville ta opp dette, med at jeg måtte bo alene osv., ved bordet der da.

    Men Christell ble sur, og begynte å true meg, (må man vel si).

    ‘Hvis du ødelegger dette Erik, så’.

    Sa hu.

    Hu stoppa etter ‘så’.

    Christell var jo en pen søtten år gammel jente.

    Så jeg oppfatta vel kanskje ikke det her som en trussel, da.

    Men jeg oppfatta at Christell ikke ville diskutere problemene, i ‘familien’ vår, da.

    Så jeg ofra meg litt, for henne da.

    Siden denne juleferien, på Highland hotell, tydeligvis var så viktig for henne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også på julekvelden så satt vi sammen, med den her familien, fra Odda da.

    Jeg hadde kjøpt noen vel litt artige julegaver, på en sånn kul design-butikk, i andre etasje på Oslo City der.

    (Like ved CD-butikken der).

    Til Haldis og faren min, så kjøpte jeg en klokke, som sa tiden, på engelsk, (med en kvinnestemme), når man trykket på en knapp da.

    Og noen ganger, så sa også den klokka ‘kykkeliky’, husker jeg.

    Så dette var kanskje noen digitaliserte lyder, eller noe.

    Eller om det var en kassett inne i klokka.

    Det første sikkert.

    (Noe sånt).

    Sånne ting kjøpte jeg da.

    Jeg husker ikke de andre tingene.

    Den klokka var nok det morsomste.

    Og flere år seinere, (var det vel), så sa Haldis det en gang.

    (En jul vel, tror jeg).

    At den klokka liksom holdt henne med selskap da.

    Hvis hu var aleine hjemme, så kunne hu bare trykke på den klokka da.

    Også hørte hu en menneske-aktig stemme da.

    Også følte hu seg ikke ensom lenger da.

    Sa Haldis da.

    Da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.

    Var Haldis virkelig så overfladisk, at hu følte selskap, med en klokke, som sa tiden.

    Eller skrønte hu bare med meg?

    Jeg kjenner jo ikke Haldis så bra.

    Siden hu bodde i Havnehagen, på Bergeråsen, og jeg bodde i Leirfaret 4B da.

    Så om Haldis skrønte, eller ikke, når hu sa det, om den klokka, det veit jeg ikke den dag i dag, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan er jo født i 1962, er det vel.

    Og hu seksten år gamle skjønnheten, fra Odda, hu må vel ha vært født i 1972 da.

    (Eller noe).

    Hu var slank og lekker da.

    Og hu hadde vel også pupper, (mener jeg å huske), selv om hu var slank da.

    Hu var også ganske høy, mener jeg å huske.

    Så det var ei flott, ung dame, det her da.

    Søstera var også fin, med lysere hår.

    Men hu var kanskje litt vel brei over rumpa da.

    (Hvis jeg skal være litt direkte).

    Så hu var kanskje ikke like sexy som søstera da.

    Hu eldste var kanskje litt misunnelig, (på hu yngste da).

    Jeg husker at jeg var med søstera mi ned i bassenget der, en dag, på slutten av oppholdet, på Highland hotell der da.

    Og da ville hu eldste Odda-søstera, (husker jeg), at hu yngste søstera, skulle dekke til kroppen sin da.

    For hu hadde tatt en svømmetur da, og gikk rundt der i badedrakt vel.

    ‘Dekk til den deilige/sexy kroppen din’, sa hu eldste da, husker jeg.

    Jeg visste vel kanskje ikke at det var svømmebasseng der, (før vi dro dit).

    Jeg hadde jo ikke gym, på NHI, så jeg hadde vel kanskje ikke noen shorts.

    Så jeg tror at hu yngste Odda-jenta, var omtrent den eneste, av hele gjengen ‘vår’ der, som svømte i bassenget da.

    Hadde det vært nå, så hadde jeg nok svømt jeg og, (siden jeg jo har skada kneet nå, og ikke kan spille fotball og sånn da).

    Og jeg hadde nok tatt badstu og sånn og.

    Men jeg var kanskje litt vel forfengelig, på den her tida.

    Og brydde meg vel mye om hvordan hårfrisyren min så ut, og sånn da.

    Så jeg ville vel kanskje ikke bade, av frykt for at frisyren min skulle bli vanskelig kanskje da..

    Hvem vet.

    Jeg hadde litt problemer med å få håret mitt, til å se bra ut da, og også være lettstelt, samtidig.

    Så i Oslo så prøvde jeg stadig nye typer av hårgele, pomade og voks og sånn da.

    For å finne ut hva jeg kunne bruke i håret, for å få kontroll på det da.

    Siden det var ganske stritt og sånn da.

    Og frisørene, de klarte jeg aldri å komme noe særlig på bølgelengde med da.

    Så det var ikke så enkelt, for å si det sånn.

    Jeg husker at på den her ferien, så brukte jeg vel for eksempel noe lebepomade, på siden av huet mitt, for å prøve å kontrollere, noe stritt hår, som jeg hadde der da.

    Så det var jo rimelig latterlig, må jeg vel nesten si.

    Men jeg tenkte vel sånn, at når jeg kunne bruke hårpomade, i håret, i Oslo.

    Så kunne jeg vel bruke lebepomade, i håret, på Geilo.

    (I mangel av noe bedre da).

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julaften, så sa faren min det, at ‘se på han gjøken der, i baren, som må stå der aleine, på julaften’.

    Noe sånt.

    Så etter denne ferien, så likte jeg ikke tanken på å være aleine, i jula.

    Da ville jeg nok følt meg som han karen, i baren, på Highland hotell der.

    Som faren min prata om.

    Som måtte feire jula aleine.

    Da ville jeg nok følt meg som en taper, vil jeg nok tippe på.

    Så derfor var det vel, at jeg nærmest bønnfalt Pia, om jeg kunne være hos henne, på julaftenene, (sånn at jeg slapp, å risikere det, å sitte aleine hjemme da), da vi begge var i midten av 20-åra, og bodde inne i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, på julaften, etter at gavene var delt ut vel.

    Så begynte Jan og hu yngste Odda-frøkna da.

    Å prate om gutter og sex, og alt mulig sånn da.

    Veldig åpent da.

    Mens foreldrene til hu jenta hørte på og sånn da.

    Jan ga masse råd, til hu jenta da.

    Om sex og gutter og alt mulig da.

    Foreldrene og storesøstera, til hu jenta, ble vel kanskje litt stive og rare, av den her spesielle julepraten, muligens.

    Jeg syntes ihvertfall, at denne pratinga deres, nok la en aldri så liten demper, på stemninga der da.

    Men Jan og hu yngste Odda-frøkna, de prata i timevis da, (virka det som, for meg, ihvertfall), om sex og hu Odda-frøkna sitt kjæresteforhold. hjemme i Odda, og sånn da.

    Og Jan var veldig interessert, i problemene hennes da, og ga henne råd da, ved bordet vårt der da, i danselokalet, på Highland hotell der da.

    Plutselig så spurte Jan meg, om jeg syntes det, at han skulle ha sex med hu unge Odda-jenta, på rommet sitt.

    ‘Hu er vel kanskje litt for ung for deg’, eller noe, svarte jeg da.

    Jeg var vel litt sjalu kanskje.

    Jeg hadde jo dansa cheek-to-cheek, med hu her unge og pene Odda-frøkna, bare en dag eller to, før det her, på det Bardøla-diskoteket så.

    Så det var kanskje derfor jeg sa det, til Jan, at hu kanskje var litt ung for han.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jan burde vel kanskje spurt foreldrene, (til hu frøkna), som satt ved bordet ved siden av vårt da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Siden hu jenta var et par år under 18 år da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ellers, så gikk Christell, Pia, Jan, de to Odda-søstrene og jeg, på et diskotek, på første juledag, (eller noe), vel.

    Dette var et diskotek, som lå vegg-i-vegg omtrent, med Highland hotell der da.

    Og da så ville plutselig hu eldste Odda-frøkna, sitte oppå fanget mitt, (husker jeg).

    Av en eller annen grunn da.

    Jeg sa det var greit, og lot henne bare sitte der da.

    Så den kvelden, så satt jeg mest i stolen min da.

    Istedet for å gå rundt på utestedet der da.

    (Som jeg ellers vanligvis ville ha gjort.

    Siden jeg pleide å være litt rastløs, og sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noen slalombakker, ikke langt fra hotellet, husker jeg, (at noen nevnte da).

    Og Pia og Christell, de dro vel for å stå på slalom, en eller to ganger vel, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Og Jan Snoghøj og muligens også de Odda-søstrene, de gjorde vel også muligens det.

    Det husker jeg ikke helt, for å være helt ærlig.

    Men jeg gjorde ihvertfall ikke det.

    Jeg hadde aldri stått på slalom, så det var det ikke snakk om engang.

    Jeg hang vel bare på hotellet, og gikk en tur, på bensinstasjonen vel.

    Og kjøpte meg en avis eller to vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, så skulle vi på noe som het kanefart.

    (Av en eller annen grunn).

    Vi satt i noen sleder, (var det vel), bak noen dølahester da, (eller noe).

    Og vi ble kjørt gjennom gatene i Geilo da.

    Mens vi hadde noen tepper over oss, tror jeg.

    Vinden svei ganske bra i trynet, husker jeg.

    Men teppene hjalp oss vel å holde varmen da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    (Og hestene lukta vel kanskje også litt spesielt.

    Men men).

    Da vi kom tilbake til hotellet.

    Så stod det ei ung hotell-dame, ved baren der da.

    Hu hadde kokt opp nesten et helt trespann, (eller om det var en stor aluminiums-kjele, eller noe), med gløgg.

    Og da foreslo Jan Snoghøj, at vi kanskje skulle kjøpe oss et glass gløgg da.

    Det var Pia, Christell, Jan Snoghøj og meg, som drakk gløgg vel.

    Noe sånt.

    (Som vi betalte, ved å sette det på regninga, til rommet til Jan, var det vel.

    Som Jan vel ba hu hotelldama gjøre da).

    Faren min og Haldis, de var vel også med på den her kanefarten, mener jeg.

    Men de kjøpte vel ikke gløgg, tror jeg.

    Gløgg var jeg ikke vant til å drikke.

    Men det smakte godt da.

    Hu hotell-dama hadde visst helt oppi noe sprit, (eller noe), oppi gløggen også.

    (Hvis det ikke var noe rødvin, eller noe, da).

    Så den gløggen varma vel litt og, tror jeg.

    Og det var vel også noen rosiner og nøtter, (eller om det var noen mandler), oppi den gløggen da, (mener jeg å husker).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spiste middag der, på Highland hotell, en dag, som var en helligdag da.

    Husker jeg.

    Og da var det ikke lov, å kjøpe sprit, til julemiddagen, husker jeg.

    (Siden det var helligdag da).

    Men Jan Snoghøj, han klarte faktisk, å hypnotisere han kelneren da.

    (Eller om han flørta, eller noe, er kanskje det riktige ordet.

    Noe sånt).

    Som muligens var homo, (mistenker jeg, ihvertfall).

    Ihvertfall så klarte Jan, på en eller annen måte, å overtale han kelneren, til å nesten smugle ut noen akevitt-drinker, (eller noe), til bordet vårt da.

    Så lover er til for å brytes, for å si det sånn.

    Hvis man ser så Casanova-aktig fin ut, som Jan Snoghøj da.

    (Eller hva det kan komme av.

    Jan Snoghøj er ihvertfall en mester, til å kommunisere, (og muligens også i å manipulere), andre mennesker, vil jeg nok kanskje si da.

    Christell lagde han forresten også en slags kur til, da hu var ynge, og bodde i Havnehagen, (husker jeg).

    Siden det vel sikkert var noe gæernt med henne da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jan jobber forresten som naturmedisiner, eller kinesolog.

    Så han er kanskje nesten som en slags heksedoktor, eller noe. (kan man vel kanskje si).

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis du som leser dette, tror at du kanskje har pratet med Jan, men ikke er helt sikker.

    Så har Jan kort, mørkt hår.

    Og han er oppvokst, på Madagaskar, hvor mora hans Haldis, og stefaren hans Oddbjørn Humblen bodde.

    Mens Oddbjørn Humblen, vel jobba innen skipsfart og som norsk visekonsul, på Madagaskar vel.

    Noe sånt.

    Så det er kanskje på grunn av denne oppveksten, i Afrika, at Jan vel lesper litt, når han prater.

    Hva vet jeg.

    Jeg mener ihvertfall, at det er lesping, som det heter, den talefeilen, (må man vel kalle det), som Jan har da.

    Han har ihvertfall en slags talefeil da, vil jeg vel si.

    (Uten at jeg noen gang har prata, med noen andre, om den her talefeilen, til Jan da.

    Og om hva den kan skyldes).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de betalte hele dette hotelloppholdet, for meg ihvertfall, husker jeg.

    Men jeg måtte vel bruke av studielånet, hvis jeg ville kjøpe meg øl, og sånt da.

    Men det er mulig at jeg fikk noen penger, i julegave også.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det begynte å bli nedgangstider, i Norge, på slutten av 1989, husker jeg.

    Jeg husker at en kar, som prøvde å få studenter på NHI, til å stille opp, i elevrådet der.

    Han sa det, at ‘hvis dere tror at dere får dere jobb, kun etter to år på NHI, så tar dere trolig feil’.

    (Noe sånt).

    Så det var kanskje det, eller noe med at studiene var vanskelige og at jeg hadde lang skolevei og sånn.

    Ellers så var det kanskje det, som hadde skjedd i Kristiansand, året før.

    At Pia, Christell og Jan, hadde sagt det, at faren min hadde misbrukt søstera mi Pia seksuelt, som lita jente.

    Ellers så var det kanskje det, at jeg skjønte at det ble vanskelig for meg, økonomisk, det andre halvåret, på NHI.

    Det første halvåret, så hadde jeg jo hatt en lønning, eller to, fra CC Storkjøp, som jeg kunne plusse på studielånet.

    Og faren min hadde jo betalt en par-tre husleier, høsten 1989 da.

    Men Pia hadde jo sagt det, at faren min hadde sagt det til henne, at han ikke trodde det, at han skulle betale husleia, for meg, hver måned.

    Så jeg turte ikke å be faren min om mer penger da.

    Og da, så var jeg nok ikke så sikker på det, om det kom til å gå så utrolig bra, med studiene mine da.

    For jeg var jo også rimelig skolelei.

    Andre medstudenter, hadde jo for eksempel foreslått for meg, at jeg burde ta meg et friår, osv.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2 da).

    Så jeg prøvde å forklare litt om det her, til faren min da.

    Og sa det, til han, en gang som han var full vel, (som han oftest var, mer eller mindre, vel).

    At jeg hadde tenkt det før, at jeg skulle prøve å bli rik, og kanskje kjøpe en havseiler, (som faren min drømte om da, mener jeg å huske), eller noe, til han da.

    Men at jeg ikke trodde det lenger, at jeg noen gang kom til å bli så særlig rik og suksessfull da.

    Jeg prøvde liksom å dempe forventningene hans litt da.

    For jeg syntes at jeg hadde litt forventningspress, på meg, fra faren min da.

    Men jeg fikk ikke tatt opp det, med at jeg hadde måttet bo alene, fra jeg var ni år da.

    (På grunn av at Christell ikke ville det da, at jeg skulle ta opp det).

    Og jeg fikk heller ikke tatt opp det, med at Pia, Christell og også delvis Jan vel.

    Hadde sagt det, at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, da hu var lita jente.

    Det ble liksom som noe veldig pinlig, å ta opp, husker jeg.

    Så det tok jeg ikke opp, (for å si det sånn).

    Men jeg prøvde å dempe forventningspresset litt, på meg, fra faren min da.

    Ved å forklare det da, at jeg ikke var sikker på det, at jeg kom til å bli så særlig rik og sånn da.

    Jeg var vel kanskje skuffet også, over faren min, siden han hadde misbrukt søstera mi seksuelt da.

    Jeg hadde jo også en mor, Karen Ribsskog, som gikk for å være gæern da.

    Og som kunne oppføre seg skikkelig spesielt, noen ganger.

    Offentlig da.

    Hu kunne gå med noen greiner i håret, når hu møtte Pia og meg, på togstasjonen, i Tønsberg, for eksempel.

    Sånn at andre folk, sa høyt, at det var synd på søstera mi og meg da.

    Og hu kunne jo plutselig troppe opp på for eksempel skolen min da.

    (Sånn som hu gjorde, da jeg gikk i syvende klasse da).

    Og spørre om ‘er dette første klasse ungdomsskolen’.

    Som hadde fått noen av jentene i klassen min, (Irene Lippert vel, for eksempel, hvis jeg ikke husker helt feil), til å le da.

    Og Irene Lippert spurte vel også meg, om ‘var det mora di’, osv.

    (Noe sånt).

    Så det å ha ei såkalt ‘gæern’ dame, som mor da.

    Det var liksom som at noe rimelig pinlig, liksom hang over en, hele tida da, (syntes jeg).

    Jeg kunne aldri vite når mora mi ville dukke opp, og gjøre noe spesielt da, som ville få meg til å føle meg flau da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva som skjedde mer, i denne juleferien, fra NHI.

    Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet, tenkte jeg.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    På toget, på veien tilbake, til Oslo og Drammen da.

    Så begynte Christell å prate om musikk, husker jeg.

    Christell likte ikke the Cure da, sa hu, (husker jeg).

    (Som jeg hadde begynte å digge litt, etter at jeg var på the Cure-konsert, i Drammenshallen, et drøyt år før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Men du likte jo ‘Lullaby’, (eller noe), sa Pia da.

    ‘Ja, den ene sangen ja’, sa Christell da.

    At var ok da, (eller noe).

    (Men ikke resten av sangene til the Cure da, tydeligvis).

    Jeg sa ikke noe da.

    Men jeg kunne vel kanskje ha sagt det da, som han Frode Holm, (hvis jeg husker det riktig), som gikk i klassen min, på Berger skole og Svelvik Ungdomsskole, sa en gang, (mener jeg at jeg overhørte), mens vi gikk på ungdomsskolen, vel.

    At, ‘smaken er som baken, delt’.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så Christell, hu er liksom en sånn ‘main-stream’-jente da, kunne det kanskje virke som ihvertfall.

    At hu bare hører på musikk, som ligger på hitlistene, osv.

    Og at hu er sånn, at hu bare kjøper merkeklær og sånn da.

    Alt for å være mainstream, liksom.

    Så sånn er nok det, (kunne det virke som, ihverfall).

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.