Jeg spiste kanskje noe mat, på McDonalds eller Burger King, i Brighton.
Det er mulig.
Før jeg dukka opp hos vertsfamilien der da, fra året før.
Hudson-familien i Shoreham-by-Sea.
Der min adoptiv-tremenning Øystein og jeg, hadde vært, sommeren før.
De klagde litt, siden mitt brev til dem, om at jeg ville besøke dem, hadde kommet på så kort varsel.
Og jeg vet ikke om jeg klarte å forklare dem, om dette med Cecilie Hyde.
Jeg tror ikke at jeg prøvde, engang.
Jeg hadde rasket med meg noe godteri til dem, som gave, fra Tax-Free-en, på Braemar.
Det var noen seigmenn og noe annet norsk godteri.
Og noen belgiske skjell-sjokolader, til Tina da, (kona i familien).
Tina ‘gura’ litt over seigmennene, og sa at det var ‘jelly-babies’, til Gary, (den yngste sønnen i familien, som nettopp hadde lært å gå vel.
Og som var oppkalt etter Gary Lineker vel.
Etter at han ble toppscorer i Mexico-VM, i 1986, (altså tre år før det her), mens han spilte for Everton da.
Lineker ble rett etter kjøpt opp av Tottenham, (og spilte bare en sesong i Everton da.
En sesong Everton ikke vant noe i vel.
Men hvor Lineker ble toppscorer i den øverste divisjonen i England vel.
Hvis jeg husker det riktig.
Det var det året Everton spilte med NEC-reklame vel, og et ganske stort, firkantet hvitt felt, øverst på draktene.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Men men.
Jeg hadde fått låne en bok av Pia, som het Watership Down, eller noe.
Det var en bok som var morsom, mente hun.
Den handlet om kaniner, som tenkte og snakket, som mennesker vel.
Noe sånt.
Jeg fikk ha det samme rommet der, som Øystein og jeg hadde hatt på deling, året før.
Et rom i første etasje der.
(Der hvor jeg var for et par år siden, i 2009, da jeg prøvde å finne Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea.
Han som hadde huset da, slapp meg inn for å låne telefonen.
Men han fant ikke ut noe.
Hudson-familien hadde visst flytta til Southwick, sa ei nabodame.
Som vel må ha vært hu som Hudson-familien forresten sa om, på slutten av 80-tallet da, at hadde en død baby begravet i hagen, eller noe.
Kom jeg på nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg bestemte meg for å dra til London igjen.
En av de første dagene.
Jeg husker ikke hva jeg skulle der.
Men det var kanskje for å kjøpe musikk eller videofilmer, eller noe.
Jeg husker at Tina sa til Rick, at jeg hadde ‘a hard on’, og tok meg med til en pub, for å drikke en halvliter, (som de noen ganger kunne gjøre), før jeg dro til London.
Etter at jeg kom hjem fra London, på begynnelsen av kvelden.
Så gikk jeg til Churchill Sq., i sentrum av Brighton.
Jeg var litt som i en døs.
Jeg hadde ikke sovet hele natten, men lest den boken til Pia da.
Jeg kom i prat med to italienske jenter, på Churchill Sq.
Jeg hadde vel på meg den svarte genseren, fra Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen vel.
(Samt solbriller, tror jeg).
Og jeg bar på den Nike-bagen min, (hvis jeg husker det riktig).
Dette var to italienske jenter.
Ei pen og sprek ei.
Og ei litt tjukkere/styggere.
Jeg prata mest til hu tjukke, selv om jeg likte hu slanke best da.
Vi snakka på engelsk da.
Dette var nok språkskole-elever, som var et år yngre enn meg kanskje.
Disse jentene stod sammen med noen italienske gutter da.
Som begynte å mobbe meg.
For de trodde at jeg likte hu styggeste jenta best.
Siden jeg snakka mest med henne da.
Noe sånt.
Men men.
Jeg avtalte å møte disse to italienske jentene, på Piren, et par timer seinere vel.
(De skulle kanskje hjem til vertsfamilien, for å spise middag, eller noe.
Hvem vet).
Piren var forresten en veldig lang brygge, som gikk noen hundre meter ut i den engelske kanalen da.
På Piren så var det masse tre-bygninger, fylt med spilleautomater og kiosker, osv.
Og Piren hadde også til og med sin egen radiostasjon.
Hvor Pat Sharp(!), mener jeg det var, jobbet, ihvertfall en sommer vel.
(Hvis jeg ikke skjønte det feil).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg gadd ikke å dra tilbake til Shoreham, bare for å så måtte dra tilbake til Brighton igjen, nesten med en gang.
Bussen tok jo litt tid.
Så det ville jo bare blitt stress, tenkte jeg.
Så jeg ble værende litt i sentrum av Brighton da.
Samtidig som at jeg bevegde meg litt sakte i retning av Piren da.
For å møte de her italienske jentene der da.
Da jeg kom til ved diskoteket Top Rank der.
(Som hadde vært STS-diskoteket vel, sommeren 1985.
Noe sånt).
Så bestemte jeg meg for å stikke innom baren, på kinoen Odeon, like ved siden av.
Dette var et sted, hvor jeg hadde vært, sommeren før vel.
Og hvor jeg ikke følte meg så dum, selv om jeg gikk dit alene vel.
Jeg kjøpte meg vel en drink, eller en halvliter da.
Så så jeg det, at det satt to jenter, på min alder, ved et bord, like ved.
Hu ene var ei pen, hvit jente, mens hu andre var asiatisk da.
(Antagelig adoptert, tippa jeg).
Jeg gikk bort til de, og spurte om de hadde fyr, eller noe.
Siden de vel røyka da.
Det viste seg at de var finske(!)
Da forklarte jeg det, at jeg var norsk, og lurte på om det var greit, hvis jeg satt meg ned sammen med de, og chattet litt, mens vi drakk da.
Det var greit, sa de.
Det visste seg at de var 17 år gamle, begge disse jentene vel.
Og de var på språkreise med EF da.
Og skolen deres holdt til, i Southwick Community Centre.
Den samme bygningen, som jo Øystein og jeg, hadde vært på EF språkskole, sommeren før.
Så det var en tilfeldighet, kan man si.
Så jeg satt der og skravla og drakk da, med de her to finske jentene da.
Hu hvite, som het Sari Arokivi, (og som var fra Vantaa, like ved Helsingfors).
Hu var rimelig pussa, og i godt humør.
Og hu tålte nok ikke det, at jeg chatta med hu som var adoptert, fra Korea.
Så hu begyne å beinflørte skikkelig med meg, og sparka meg i beinet, og sånn da.
Jeg tror at jeg klinte med henne inne på baren der.
Men jeg husker det ikke helt sikkert.
Men men.
Men vi klinte vel ihvertfall utafor der og sånn.
Jeg gikk inn på Burger King, for å kjøpe noe mat vel, og for å låne toalettet.
‘I can go in here’, sa Sari.
Også fulgte hun etter meg inn på herretoalettet, på Burger King da.
(Som lå på veien mellom Odeon/Top Rank og Churchill Square der da).
Vi var jo begge fulle og hadde klint og sånn.
Så jeg syntes bare det var som noe morsomt da.
Bussene hadde streik plutselig(!)
Så Sari sleit litt.
Hu hadde vel ikke penger til drosje, tror jeg.
Men jeg var jo kjent i Brighton, så jeg fulgte henne hjem.
Hu bodde like ved Southwick togstasjon.
Ved Old Shoreham Road der vel.
Hu hadde aldri tatt toget hjem fra byen før.
Så jeg måtte følge henne da.
Og jeg fant stedet hu holdt til da.
Også gikk jeg, de 1-2 kilometerne da, fra Southwick til Shoreham-by-Sea.
I mørket.
Mens jeg var brisen.
Men jeg fant fram da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så traff jeg hu venninna til Sari, dagen etter, eller noe.
(Hu koreanske).
Og hu var blid, og dro meg med, til der hvor hu Sari var da.
Jeg tror hu var på noe EF Språkreiser-fest, nede på stranda, eller noe.
Og da hadde visst hu først blitt paff sa hu.
For hu trodde at jeg hadde blitt sammen med hu koreanske da, istedet.
(Jeg vet ikke hvor oppriktig hu var da men).
Men men.
Sari var veldig pen, og slank, og delikat, må man vel nesten si.
Hu hadde et par veldig pene grønne øyne.
Men hu kunne kanskje hatt litt større pupper, hvis man skulle finne noe å klage på.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo egentlig ikke så mye planlagt, å drive med, i den her ferien.
Så dagen etter dette igjen, så dro jeg innom skolen, til Sari.
Jeg gikk fordi en jenteskole, (eller noe), hvor 8-10 britiske jenter vel, i uniform, dreiv med noe kostskolegreier kanskje.
I en andre etasje, i et hus da.
Og de plystra etter meg, da jeg gikk forbi, husker jeg.
Jeg dukka opp på skolen der, og de hadde friminutt, og jeg hilste på Sari da.
Som begynte å bable om at hu måtte ha briller, eller noe, tror jeg.
Jeg ble med Sari og søstera, inn i timen deres.
Og lærerinna spurte, på engelsk, om hva hu måtte svare, hvis noen spurte, hva hu dreiv med.
Jeg svarte, ‘I teach’, eller noe.
Og det var visst riktig da.
(For jeg gjetta på at hu var lærerinne i Finland og da).
Sari sin lillesøster var også veldig pen.
Og disse jentene, de oppførte seg veldig pent i klasserommet de.
Og sa ikke en lyd nærmest vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en finsk gutt der, som var litt som Øystein kanskje.
Han gikk nemlig med Freddy Kruger t-skjorte.
(Fra a Nightmare on Elm Street-filmene).
Og jeg kalte han bare for Freddy da.
Noe han kanskje ikke likte.
Det er mulig.
Men men.
Vi fikk en oppgave, av hu finske lærerinna.
Vi skulle gå rundt og intervjue noen lokale briter om forskjellige ting da.
Hu koreanske sleit litt.
Noen britiske damer, i Southwick, skulle svare oss på spørsmål om hva de syntes om språkreise-elever.
Men de spurte også et spørsmål.
De spurte hu koreanske, om hvor hu/vi var fra.
‘Finnland’, svarte hu koreanske.
‘Oh Greenland’, svarte hu ene britiske dama da.
Også begynte hu koreanske å si noe om ‘eskimo’ da husker jeg, til hu Sari da, etter at vi hadde prata ferdig med dem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Norge het Norja på finsk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sari og jeg, vi dro på et diskotek, som het Pink Coconut, en kveld.
Det var EF diskoteket da.
Da satt vi bare i en sofa, og klinte, hele kvelden.
Hu Sari satt vel overskrevs, oppå meg, i den sofaen, tror jeg.
Mens vi klinte da.
Noe sånt.
Det var ihvertfall ganske hett, sånn som jeg husker det.
(Sangene vi klinte til.
Det var blant annet Breakfast-club sangen, husker jeg.
Nemlig Simple Minds, med ‘Don’t You Forget About Me’.
Og Jason Donovan, med ‘Sealed With a Kiss’, eller noe.
Skikkelige romantiske klinesanger, eller noe.
Noe sånt).
Men men.
En av lederne til Sari, sa vel noe sånt som at ‘take good care of that girl, she’s special’, eller noe.
(Til meg da).
‘I know’, svarte vel jeg bare da.
(Noe sånt).
På veien tilbake til Churchill Square.
Så kjøpte jeg en milkshake da, husker jeg.
(På Burger King vel).
På Churchill Sqare, så gikk en britisk tenåringsgutt bort til oss.
Sari ble aggressiv, og kalte han ‘you moron’, eller noe.
Noe som vertsfamilie-mora hennes, visstnok hadde lært henne å si, eller noe.
Jeg ble bekymret, for jeg pleide aldri å være så aggressiv.
Jeg ble litt sjokkert over at Sari, som jo ellers var så veloppdragen, kunne oppføre seg så kranglevorent, eller utagerende, eller hva man skal kalle det.
Jeg prøvde å roe det ned, sånn at det ikke skulle bli noe slåsskamp.
Jeg trodde at han engelske gutten, var en fattig, arbeiderklasse-gutt, som tagg da.
Og at han var misunnelig på milkshaken min, eller noe.
Noe sånt.
Så jeg ga han milkshaken min da.
Han tok den.
Men krangelen fortsatte.
Jeg sa vel til slutt, at hvorfor holder dette på enda, du har jo fått milkshaken min, og alt.
Noe sånt.
På engelsk da.
‘I don’t want your milkshake’, sa han engelske gutten da.
Også helte han ut milkshaken min, over hue på meg.
Også stakk han av vel.
Så det var jo rimelig flaut.
Omtrent som sommeren før, da jeg fikk meg en ‘på tygga’, også på Churchill Square der da.
Så sånn var det.
Men men.
(Det er mulig at dette skjedde før jeg besøkte Sari på språkskolen.
Det er mulig.
Og at jeg blander dagene litt her.
Hvem vet).
Sari og jeg kom oss på bussen tilbake til Soutwick og Shoreham ihvertfall, uansett.
Jeg måtte jo gjøre noe, syntes jeg.
Så jeg tok av meg genseren min da.
(Eller om det var en t-skjorte).
Og brukte den til å tørke milkshaken ut av håret mitt da.
Så jeg satt der i bar overkropp da, på bussen.
Og virka rimelig teit da.
Så sånn var det.
Og jeg var også veldig forbanna.
Sari gikk av bussen da, der hu bodde da.
Og jeg gikk av like etter.
Fire engelske jenter, (tror jeg de var), som bodde i Gordon Road vel.
Og som gikk av på samme stopp som meg.
De lo fælt av meg da, seg imellom da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så jeg banna og ropte vel noen ukvemsord, (eller noe), etter dem da.
Som kanskje fikk dem til å holde litt kjeft.
Det er mulig.
Men men.
Rick og Tina, de dro meg med på stranda, en dag.
Vi dro til Hove.
Like nedenfor der kursleder Paul Wilkie hadde bodd vel, sommeren før det her.
Der lå det en kjempefin sandstrand, som Rick og Tina visste om da.
Vi dro også innom en Off Licence, (en alkoholbutikk), og kjøpte en god del kalde øl da, i bokser, som vi drakk på stranda.
Ungene deres.
Det vil si Vicky, Kelly, Richard og Gary, var også med.
(Eller Gary var vel kanskje ikke med.
Det husker jeg ikke helt).
De kunne ikke svømme.
Og Rick og Tina kunne ikke svømme heller.
(Ihvertfall ikke Rick).
Så jeg skulle liksom passe på dem, og lære dem å svømme, og sånn, da.
(Tenkte jeg).
For jeg tenkte at det var farlig, for de ungene, når de skulle bade.
Hvis de ikke kunne svømme da.
Men det var visst feil av meg da, skjønte jeg.
At jeg skulle lære de ungene å svømme og sånn da.
For Rick og Tina ropte meg bort til dem da.
De skulle bare ligge på stranda, og drikke, mens ungene bada for seg da.
Noe jeg ikke helt skjønte med en gang.
Siden ungene ikke kunne svømme da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men været var veldig fint.
Det var 30 varmegrader kanskje.
Og solfri himmel.
Og øl-en smakte godt, husker jeg.
Tina spurte om jeg ville at hun skulle smøre meg inn med solkrem.
Men Tina var jo kona til Rick.
Så jeg ville ikke skape noe sjalusidrama, eller noe, der.
Så jeg takket nølende nei, etter å ha tenkt litt først vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi var der i 2-3 timer kanskje.
Men dette var jo lenger sør, enn i Norge.
Og jeg ble skikkelig brun, husker jeg.
Stranda der, (i Hove), den var også nesten som en slags hemmelig skatt, vil jeg nesten si.
Stranda i Brighton, ved Piren der.
Den var det ‘pebbles’ på.
Altså småstein da.
Selv om den stranda var veldig populær.
Men stranda i Hove, det var en kjempefin sandstrand.
Omtrent som for eksempel Hvittensand, (i Østre Halsen, ved Larvik), kanskje.
Så den stranda i Hove, den kan jeg anbefale.
Å ligge der med en bok eller en avis.
Og noen kalde øl, fra en av butikkene like ved.
Og sola varmer også mer enn i Norge, siden dette er nesten som i Frankrike vel.
Siden det er helt sør i England da.
Noe sånt.
Så jeg ble jo kjempebrun, etter å ha vært på den stranda der, i noen timer.
Sari klagde på at jeg ikke vaska ut milkshaken helt ordentlig, av håret mitt.
Men jeg var så opptatt av hårfrisyren min, osv.
Så jeg tenkte at det ble som noe hårkur nesten.
(Selv om jeg aldri har brukt noe hårkur da).
Sari sa også det, at det virka som at milkshaken var bra for håret mitt.
Noe sånt.
For jeg hadde sånn slags blanding av piggsveis vel, og sleik muligens.
Håret mitt var ihvertfall litt kronglete, husker jeg at jeg syntes.
Og vanskelig å få til ordentlig alltid da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og Tina visste meg en Argos-katalog, som de hadde, i England.
(Argos er en katalog-butikk, hvor man skriver opp et varenummer, på et skjema.
Og så henter betjeningen varen, inne på et lager da, mens man venter i noen minutter.
Dette er en kjedebutikk, som finnes i omtrent alle engelske byer, vil jeg si).
Jeg ville kjøpe en gave til Sari, før jeg skulle tilbake til Norge.
Jeg var bare i Brighton en ukes tid cirka.
Jeg skulle vel på jobb, mandagen, eller noe, en drøy uke, etter at jeg dro til England vel.
Jeg fant en grønn ring, hos Argos, som jeg tenkte at matchet øynene til hu Sari da.
Det var en grønn edelsten da.
Safir, eller noe.
Tina prata vel også om at plaskebassenget til Gary, som dem hadde kjøpt på Argos vel, hadde blitt ødelagt.
Så jeg kjøpte et nytt sånt plaskebasseng, i gave til familien da.
Pluss at jeg kjøpte en CD-spiller, eller om det var en dobbelt kassettspiller, eller noe, til dem, i den stereobutikken, i Hove, som han vertsfamiliefaren, det første året, jeg var i Brighton, hadde tatt meg med til, sommeren 1985 da, (altså fire år før det her da).
(Han som var gift med hu indiske dama).
Jeg kjøpte også noe røyk og sånn til dem vel.
Siden de ikke ville ha husleie da.
Jeg møtte Sari, ved der hun bodde.
Ringen passet ikke, den var for smal.
Så jeg måtte bytte den, i en tjukkere ring.
Men da hadde ikke Argos den i grønn.
Så hu måtte få en ring med en rød edelsten, i stedet da.
En kveld, så hang Sari og jeg, nede på stranda, i Brighton.
Hu ville ikke gå på diskotek, av en eller annen grunn.
Vi gikk bortover strandpromenaden, om kvelden da.
Helt til Hove da.
Jeg husker at jeg gikk innom en pub der, for å kjøpe røyk vel.
Og så kyssa jeg henne.
Når vi kom ut fra puben, og venta på bussen.
Men hu klagde da, over tannhygienen min da.
(Eller noe).
Hu sa at det smakte røyk av meg, (eller noe).
Det er mulig at det var venninna som røyka, (den kvelden jeg møtte dem).
Og hu sa det, at hu var full, den første kvelden vi møttes.
Og at det var derfor, at hu klinte, (og muligens røyka), den kvelden.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg tok med Sari, hjem til Rick og Tina og dem, en gang og.
Jeg tok henne med inn på rommet mitt der.
Og liksom nikket mot senga.
Men Sari satt opp en grimase, (må man vel si)
Så hu var ikke klar for noe sengekos, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Sari var kristen, og hadde et kors rundt halsen da, husker jeg.
Jeg visste henne kaninene, som Hudson-familien hadde, ute i hagen sin.
De bodde i et typisk engelsk rekkehus.
Hele Gordon Road er sånn cirka, at nesten alle husene ser like ut.
Det er rekkehus, i noen hundre meter.
Og det er hage på baksiden da.
Hvor vi pleide å spille en god del fotball.
Den eldste sønnen, Richard, (som var 10-12 år da kanskje).
Han ville bli fotballspiller.
Og det ble han også.
Han har spilt for Worthing og Bognor Regis, (har jeg sett på nettet, og han har også fortalt det på Facebook, for noen år siden).
Da han var i tenårene, så fikk han en lærlingeplass, av Charlie Nicholas vel, i en toppklubb i London vel.
Men Nicholas fikk sparken, like etter, så det ble visst ikke noe av likevel da.
Så det var rimelig ergerlig, må man vel si.
Jeg hadde jo spilt en del kamper, som guttespiller, osv., for Berger, noen år før det her.
Så jeg hang vel greit med, når det ble spilt fotball, i hagen der.
De hadde også en ‘haug’, (må man vel nesten si), med tyske språkstudenter, boende der.
Så Hudson-familien, de må ha sovet alle på et rom, tror jeg.
Det var vel to eller tre tyske studenter der.
Som var et eller to år yngre enn meg, kanskje.
Noe sånt.
Vi pleide å drikke og røyke og spille fotball der, om kveldene.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kjede meg, selv om jeg ikke dro på byen, en kveld.
En gang, så klarte jeg vel å skade en tysk språkskoleelev der, i fylla, tror jeg.
Han slo seg ihvertfall.
Jeg skulle liksom være snill da, og prøve å hjelpe han opp.
Men da klagde hu Tina, mener jeg å huske.
Jeg måtte også gå bud for henne, i dyrebutikken der.
I Shoreham-by-Sea.
For å spørre om geitemelk, til en kattunge, (eller om det var en kaninunge), som hu prøvde å redde.
Som moren hadde avvist, eller noe.
Men dyrebutikken, den hadde ikke geitemelk.
Så jeg måtte bare svare det, at det hadde dem ikke, til hu Tina da.
En gang, når Rick og Vicky og jeg, hadde vært i Brighton sentrum, eller noe.
Så hadde jeg glemt veien, til supermarkedet der.
Så sa Rick, at Vicky skulle vise meg veien da.
(Jeg var litt i ørska vel.
Det hadde jo skjedd mye, siden året før, da Øystein og jeg, vel pleide å gå på det supermarkedet).
Vicky og dem hadde ikke sommerferie enda.
Og det var litt rart å se dem i skoleuniform, husker jeg.
Vicky var 14-15 år kanskje.
Men så ung ut for alderen da.
Tina hadde jo fortalt meg det, en gang, at Vicky ikke var Rick sin datter.
Men hennes fra et tidligere forhold.
Men en mann, som ingen likte, og som hu derfor fikk barn med.
(Forstå det den som kan).
Vicky hadde lyst hår, til forskjell fra mora og lillesøstera Kelly, som begge hadde brunt hår vel.
Vicky og Kelly, det var døpenavnene deres.
Vicky skulle man kanskje tro at var en kortform, av Victoria.
Men nei, hu var visst døpt Vicky da.
Så sånn var det.
Vicky forklarte meg hvor supermarkedet var.
Og jeg spurte om hu ville ha en brus, i kiosken der.
Etter at jeg hadde handla.
Og det ville hu ha da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og dem dro meg med til et friområde, i Gordon Road der vel.
Og lot meg teste en slags bomerang, (eller noe), husker jeg.
Det er mulig at det var året før, eller noe, og.
Jeg besøkte den her vertsfamilien, tre somre.
Det var sommeren 1988, da Øystein og jeg dro dit med EF Språkreiser.
Det var denne sommeren, (sommeren 1989), da jeg dro dit alene.
Og Øystein og jeg, vi dro dit også igjen, sommeren 1990.
Da det var fotball-VM, i Italia, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den siste kvelden, så skulle dem ha avskjedsfest, for meg der.
Sari var og invitert.
Men hu ville ikke bli der så lenge.
Hu ville på en strandfest, med EF-kurset hennes, inne i Brighton sentrum da.
Jeg fulgte henne til toget.
Jeg sa til henne, før hun skulle gå på toget.
At ‘we had some fine time’.
Med trykk på ‘some’ da.
Så holdt vi rundt hverandre da.
For å si hadet da.
Mens vi visste at vi nok ikke kom til å se hverandre igjen da.
Toget stod og venta, i flere minutter, vil jeg si, mens vi stod sånn da.
Vi var nok kanskje et ganske vakkert par.
Begge høye og ganske tynne/elegante vel.
Noe sånt.
Så togsjåføren, han bare venta, til vi hadde stått der lenge nok da.
Noe som tok litt tid.
Det var sørgelig og deilig samtidig liksom.
Å vite at man sa hadet, og samtidig var det digg å kjenne tenåringsjentekroppen til Sari, mot min da, mens toget stod og venta på oss der da.
Det tok noen minutter, før vi klarte å ta farvell med hverandre da.
Så vi var nok litt forelska vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Sari fortalte det, at hu dreiv med ballett.
Men at hu var for brei, mellom magen og beina liksom.
Hva heter det området der da.
At hu hadde for brei rumpe da, kan man vel kanskje si.
Sånn at hun hadde ikke noen sjangse, til å bli en stor ballett-stjerne, (eller noe), fortalte hun.
Den kvelden vi gikk langs strandpromenaden der.
For vi satt også litt på en benk og prata da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå jobber Sari, helt øst i Finland, (nesten på grensen til Russland vel).
Som ballettinstruktør, for unge jenter vel.
Jeg har aldri sett hu Sari igjen, etter denne ferien.
Men jeg ringte henne, etter at jeg kom hjem til Norge.
Fra telefonen til Ågot da.
Og spurte om hu kunne kjøpe en plate for meg, (som en tjeneste), i Brighton da.
For hu skulle være i Brighton, i enda en uke eller to vel.
Etter at jeg dro hjem da.
Etter kun cirka en uke der vel.
Men Sari sendte ikke noe plate, og det var vel ikke så farlig heller.
Det er mulig at det ble noe misforståelse og.
Hvem vet.
Da jeg bodde på Abildsø, i Oslo, det neste skoleåret.
Så fikk jeg en dag, et postkort, fra Sari.
Hu var med klassen sin, på skoletur, til Stockholm.
Og sendte et kort derfra da.
Jeg hadde visst hatt en flekk, på olabuksa mi, i Brighton.
Hva er det, sa vel hu Sari da.
‘Oil’, tippa jeg.
Jeg tenkte at det kanskje var noe jeg hadde fått på buksa, da jeg gikk rundt på dekk, på Braemar, noen dager før da.
For jeg likte å gå litt rundt på dekk der.
Og se på de andre skipene, i Nordsjøen der da.
Man kunne se fiskebåter, og alt mulig, i havet utafor Hirtshals der da.
Og de trønderdamene og jeg, vi lå vel litt i noen dekkstoler muligens der og vel.
Noe sånt kanskje.
Jeg likte å gå å se litt på dekk der, ihvertfall.
Mora til Sari, var frisør, eller noe, mener jeg at hu fortalte meg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel åpen hjemreise, på flybilletten min.
Jeg måtte ihvertfall gå på et reisebyrå, i Brighton, for å få billetter.
Dem sa at jeg behøvde bare kvitteringa.
Men da jeg kom til Gatwick, så klagde dem, på at jeg ikke hadde billetten da.
En kjempetjukk brite, måtte ringe rundt som bare søren, for at jeg skulle få billetten fakset dit da.
Reisebyrået sa at jeg hadde surra.
Men jeg lurer på om det var de som hadde surra.
De hadde ikke engang riktig dato, på kalenderen der, husker jeg.
Så det måtte jeg si til dem da.
Og da tok de vel bort gårsdagens datoark, fra en sånn veggkalender da, (som banker og sånn pleide å ha i gamle dager vel).
(Mens ei dame der beklagde da, sånn som jeg husker det).
Så kanskje de ble sure på meg, siden jeg ferska dem, i å ha glemt kalenderen.
Og tulla med billetten min.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En toller, begynte å gå gjennom bagen min.
Og fant vel noen brukte underbukser og sånn vel.
En afrikaner, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg var litt likegyldig.
Vi hadde hatt en skikkelig fyllefest, i Gordon Road, etter at jeg fulgte hu Sari, til toget, mener jeg.
Jeg skreiv en lapp, om at det hadde vært en fin ferie, eller noe.
Og la i vinduet på rommet mitt der da.
For jeg var glad for å komme tilbake til Brighton, som sagt.
Som jeg skrev om, i begynnelsen på dette kapittelet.
Så det var kanskje derfor, at jeg skrev den lappen.
Eller kanskje det var fordi at jeg ble sammen med hu Sari.
(Selv om vi ikke sa det rett ut da, at vi var sammen.
Men vi møttes jo hele tida, og jeg var jo på skolen hennes, og vi klinte jo flere kvelder, ganske heftig, til tider.
Og jeg kjøpte jo en ring til henne og.
Selv om det bare var ment som en slags avskjedsgave da.
Og ikke som noe forlovelsesring, eller noe.
Jeg skjønte vel ikke helt det, at hvis man gir en ring, til en dame, så burde det vel være som en forlovelsesgave, eller noe sånt, kanskje.
Men jeg var litt forelska da, i hu pene, unge finske jenta da.
Hu var pen og innbydende, og nesten delikat vel, (som søstera mi Pia, kanskje ville ha sagt det).
Og hu hadde veldig pene grønne øyne da.
Så sånn var det.
Jeg gikk vel rundt med grønske på olabuksa mi, mener jeg, på flyet tilbake til Fornebu.
Jeg hadde vel bare tatt med meg en olabukse, tror jeg.
Noe av tøyet mitt hadde kanskje blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.
Det er mulig.
Men jeg var veldig sommerbrun da.
Og hadde fått energi av å ligge i sola kanskje.
Og jeg hadde drukket mye.
Så jeg var både litt sånn ovenpå og litt likeglad kanskje da.
Og blåste i om at jeg hadde fått grønske på buksa kanskje, for å si det sånn.
Jeg var kanskje litt sånn salig, (som Cecilie Hyde vel kanskje ville ha sagt det), siden jeg hadde hatt ei pen finsk dame der da, i Brighton.
Og hadde klint masse, og sånn, med hu.
Tremenningen min Øystein, hadde jo sagt det, sommeren før, da vi var på språkreise, med EF.
På McDonalds der, like bortenfor Churchill Sq., i Brighton.
At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’.
(Noe sånt).
Da ei som het Guro, (eller noe), fra Skjetten, ville prate med meg, oppe i andre etasje, på McDonalds der da.
Jeg vet ikke om Øystein ble sjalu, på en eller annen måte.
Eller hva det kan ha vært.
Men hu Sari Arokivi, kunne man kanskje si litt av hvert om.
Men stygg var hun ihvertfall ikke, vil jeg nok si.
Så da var det kanskje ikke sånn likevel da, som Øystein hadde sagt året før.
At jeg bare hadde sjangs på stygge damer.
Noe som vel kanskje gikk litt inn på meg.
Kanskje jeg fikk litt komplekser, (eller noe), etter at Øystein sa det her da.
Jeg var jo seint i puberteten, og hadde jo ikke rota med noen jenter, på 4-5-6 år vel, før den her språkreisen da, i 1988.
Så jeg var kanskje litt skjør.
Når det gjaldt selvtilliten min, og sånt, når det gjaldt damer da.
Så sånn var nok antagelig det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min henta meg på Fornebu, og kjørte meg til Drammen vel.
Hvis han ikke kjørte meg helt til Sand da.
Hvem vet.
Han så litt surt på meg vel.
Kanskje det var fordi at jeg hadde grønske på buksa.
Hvem vet.
Jeg nevnte nok ikke Sari og hu fra La Vita og de trønder-damene, (og sånn), til faren min.
(For han tålte jo ikke det, at naboen i Leirfaret 4B, hadde sagt at jeg hadde hatt damebesøk, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.
Da naboen hadde trodd at Pia og Ulf Havmo, (som hadde langt hår), hadde være noe ‘damebesøk’ da, en vår eller sommerkveld vel).
De italienske damene, de gikk jo i glemmeboka, da jeg traff de finske.
Jeg kunne ikke gå fra de finske, etter at beinflørtinga og/eller klininga hadde begynt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket.
Er det ikke det det heter?
Dessuten, de italienske damene, de kjente jo mange italienske gutter, som mobba meg litt da.
Og Finland er jo tross alt et naboland av Norge.
Noe ikke Italia er da.
Så jeg hadde kanskje mer til felles med de finske jentene, som jeg traff, den samme dagen da, i Brighton da, regna jeg kanskje med da.
Jeg kunne nesten ikke ta med de finske jentene, ned på Piren der, for å møte de italienske jentene, syntes jeg.
(Det hadde kanskje blitt litt vel mye vel).
Men men.
Og vi drakk jo ganske tett der.
Så det gikk jo bare i glemmeboka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva som skjedde, etter at jeg kom hjem fra Brighton, denne sommeren.
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.
Så får vi se når jeg klarer å få skrevet det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten en episode, med han Richard, sønnen til Rick, i Brighton, denne sommeren.
Jeg gikk mot badet.
For jeg måtte på do.
Men da hadde hans søster Kelly, vært inne på badet, lenge da.
Og da stoppet han Richard meg, før jeg fikk tatt i døra, til badet.
Og sa at søstera hans var på badet da.
Men det var jo lås på døra.
Så han behøvde jo ikke å fortelle meg det.
Jeg kunne jo ikke ha kommet inn på badet, når den døra var låst liksom.
Også måtte jeg vel på do da.
Mens jeg hadde, mer eller mindre, hele Hudson-familien rundt meg der da.
(Mellom kjøkkenet og hagen der vel.
Eller noe).
Så da var han Richard ganske ‘tøff i trynet’, husker jeg.
(Enda han bare var 10-12 år, eller noe, vel.
Så dette her var nok ganske tøffe, engelske arbeiderklasse-folk, eller noe, vil jeg nok si).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
