http://www.nielsen-termansen.com/getperson.php?personID=I6829&tree=tree1
PS.
Her er mer om dette:
Stikkord: Grønland
-
De andre utenlandske matkjedene, ble kanskje skremt av det, at Lidl måtte gi seg så raskt, i Norge. (Av grunner som ikke fremstår som så veldig klare for meg, må jeg innrømme)
http://www.dagbladet.no/2014/01/25/nyheter/okonomi/innenriks/hegnarno/ica/31472891/
PS.
Kanskje Wal-Mart er interessert i å kjøpe ICA Norge, forresten.
Det hadde vel kanskje vært artig.
Wal-Mart eier jo for eksempel Asda, her i England.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
http://your.asda.com/about-asda/the-history-of-asda
PS 3.
Wal-Mart stod visst nevnt, lenger ned i artikkelen, så jeg nå.
(Det stod at Ica ikke hadde hatt noe kontakt, med hverken Tesco eller Wal-Mart, angående salg).
Kanskje Aldi kunne ha kjøpt Ica Norge?
Kanskje Ahold kunne kjøpt tilbake hele Ica Norge, og drevet butikkene selv, (istedet for å være en slags ‘sleeping partner’, som de vel har vært, det første tiåret, på 2000-tallet).
Kanskje en dansk kjede, kunne ha kjøpt opp Ica Norge.
Den danske kjeden Netto, pleide å holde til her i England, (husker jeg).
(Før de gikk konkurs her, (eller noe sånt), vel).
Ellers så husker jeg en dansk kjede som heter SuperBrugsen, vel.
(Fra min bilferie til Løkken, sommeren 1996, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).
Men det er mulig at den kjeden er en del av Coop, (for alt jeg vet).
Fra min ferie til Sveits, sommeren 1987, så mener jeg å huske vagt en kjede som heter Discount, (eller noe sånt).
(Men det er kanskje den samme kjeden som Spar, (mener jeg veldig vagt å huske, når jeg tenker på logoen).
Noe sånt).
Franskmennene har også en del matvarekjeder, (som jeg ikke kommer på hva heter nå), husker jeg, fra da jeg bodde cirka en måneds tid, i Paris, våren 2005.
Og Sainsbury’s eller Morrisons, her i England, kunne kanskje begge vært nevnt, i samme setning, som Tesco og Wal-Mart, i avis-artikkelen.
(Noe sånt).
Og også muligens Marks and Spencers.
(Det burde være nærmest utallige kjeder, som kunne vært aktuelle, når det gjeldet oppkjøp, av ICA Norge.
Må man vel si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Eller hva med Pisiffik, på Grønland, (for å tulle litt):
http://en.wikipedia.org/wiki/Pisiffik
PS 5.
Eller, en grønlandsk, islandsk eller canadisk kjede, kunne vel kanskje ha klart det bra, å drive de Ica-butikkene, som ligger, i Nord-Norge.
Hva vet jeg.
Hm.
-
Min Bok 5 – Kapittel 264: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXVII
I England, så synes jeg, at det går ganske greit, å klippe seg.
Jeg sier at jeg vil ha det kort ved øret.
Litt lenger, øverst på sidene.
Og litt lenger enn fingerkort, på toppen.
Og at de pleier å bruker ‘number 4’, (et slags plaststykke, (til hår-barbermaskinen), som bestemmer lengden, på håret), når de barberer håret, bak og på sidene, da.
Og da blir det vanligvis brukbart, (må man vel si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men i Norge.
Så må man bare si, at man vil ha det ‘kort’, (tror jeg).
Og da begynner friserdamene noen ganger å klage da, (husker jeg).
Når de er ferdige, med å klippe.
(Eller om det var, før de begynte).
Og så sier de noe sånt, som at: ‘Ja, hvis du synes at det er kort, så’.
(Noe sånt).
Så i Norge så går dette mye på intuisjon, (fra frisørene), tror jeg.
(Noe sånt).
Og da føler jeg meg noen ganger litt fremmedgjort, (eller hva man skal kalle det), da.
(Må jeg vel si).
Noe sånt.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Og det er jo også sånn.
At å klippe seg, i Oslo.
Det koster gjerne cirka 500 kroner, da.
(Ihvertfall hvis man klipper seg, hos frisørene, på Oslo City eller i Arkaden der).
Mens i England, så koster det vanligvis under 100 kroner, å klippe seg, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
I Oslo, så ble det sånn.
At jeg bytta frisør, (hele tida), husker jeg.
Siden jeg aldri fant, en frisør, som jeg var fornøyd med, da.
(Noe sånt).
Og på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003, husker jeg).
Så var det noen ganger sånn, at jeg klipte meg, hos en frisør, på Bislett, (i Theresegate muligens), som var utlending, (husker jeg).
(På en frisørsalong, som jeg hadde funnet, når jeg gikk rund og leita, etter en ny frisørsalong, da.
Siden jeg var så misforøyd, med de andre frisørsalongene, i Oslo. da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han frisøren, han kosta det mindre, å klippe seg hos.
Enn hos de fleste andre frisørsalonger, i Oslo, da.
Så da han utenlandske frisøren, gjerne ville selge meg noe slags shampoo, (var det vel), mot håravfall, (eller noe sånt), da.
Så syntes jeg at jeg måtte kjøpe en sånn flaske, da.
Siden det var så billig å klippe seg der.
(Sammenlignet med de andre stedene, i Oslo, da).
Men den flaska, (med sånn ‘mystisk’, (muligens hjemmelaget), shampoo).
Den bare kasta jeg, (uten å prøve den da), må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han utenlandske frisøren, han nevnte en gang det, at Beirut var en så fin by, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og det husker jeg, at jeg syntes, at var litt rart, da.
For Beirut, det ble liksom som Belfast, (eller noe sånn), for meg, (syntes jeg).
Nemlig et sted jeg forbandt med bomber, (og sånn), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter at jeg liksom fikk ødelagt trynet mitt, i desember 2003.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så lurte jeg på det, om det kanskje bare var sånn, at jeg trengte å klippe håret, for å liksom se ‘normal’ ut igjen, da.
Og da, så dro jeg til den frisøren, (i Theresegate vel), på Bislett, da.
Men da var den frisørsalongen stengt, (den dagen), husker jeg.
Men da stod telefonnummeret, til eieren, på en plakat der, (eller noe sånt), tror jeg.
Og så ringte jeg, og spurte han eieren, når de skulle åpne igjen, da.
(Noe sånt).
Og da sa eieren, at han jobba på sin andre frisørsalong, nede på Grønland, den dagen, da.
Og så endte det med, at jeg dro ned dit, (til Grønland), for å klippe meg, da.
(For jeg hadde hatt så mye problemer, hos de andre frisørsalongene, i Oslo, da.
Med å få håret mitt, sånn som jeg ville ha det, da.
For å si det sånn).
Selv om det var sjelden, at jeg var, nede på Grønland, (må jeg innrømme).
Etter at jeg hadde slutta å jobbe, for Det Norske Hageselskap.
(Et sted hvor jeg jo jobba, høsten 1990).
For det var jo også sånn, at Lill fra Svelvik, flytta bort, fra Grønland, (til Grorud), da.
På omtrent den samme tida, som jeg slutta å jobbe, på Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap.
For Lill fra Svelvik, hu ble jo sammen med en kar fra Grorud, (som digga U2), da.
Sommeren 1990, var det vel.
Og hu flytta vel til han, (på Grorud), høsten 1990, tror jeg.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 226: Enda mer om flyttinga til Sunderland
En annen ting, som var et problem, når jeg skulle flytte, til Sunderland.
Det var den Jackie Chan DVD-en, til Khaldoon, (fra Rimi Bjørndal).
(Den DVD-en som jeg egentlig ikke hadde hatt lyst til å låne.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Jeg lurte på om jeg skulle dra til den 7-Eleven-butikken, som Khaldoon jobba i, (på Grønland), med DVD-en.
Men jeg bestemte meg for å ikke ta noen unødvendige sjanser, da.
For kunne jeg stole på Khaldoon, liksom?
(Etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).
Så den DVD-en, (eller om det var en VHS-kassett), den ligger sammen med de andre tingene mine, (hos City Self-Storage), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også to boder, i Rimi-bygget.
(En i kjelleren og en på loftet).
Og jeg mener å huske at jeg rydda disse bodene, før jeg flytta.
Ihvertfall så var jeg og så gjennom de, for å se om det var noe jeg skulle ta vare på, av tingene, som jeg hadde, i disse bodene da, (husker jeg).
Og jeg fant den grå ranselen min, (fra det siste året på videregående og som jeg også brukte mens jeg studerte ved NHI vel), i boden på loftet.
(Og oppi den ranselen, så lå vel kryssordprogrammet mitt, (og andre dataprogrammer, som jeg hadde lagd, i sin tid), mener jeg å huske).
Og jeg fant også den 20 tommers Mitsubishi TV-en, som jeg hadde kjøpt, på Spaceworld i Drammen, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
(For jeg fikk stipend, (fra Lånekassa), var det vel.
Etter at Kjetil Holshagen, (var det vel), hadde rådet meg til å søke om det, da).
Og den Mitsubishi TV-en, den var sånn, at mange av knappene på den, ikke virket ordentlig, vel.
Sånn at når man hadde sett en stund, på en kanal, så hoppet knappen ut igjen, og man fikk bare se noe slags snø, (eller hva man skal kalle det), på skjermen, da.
(For den TV-en, den fulgte det vel ikke fjernkontroll med, da den var ny).
Men den TV-en, den kjøpte jeg vel, på midten av 80-tallet.
Så den var jo nesten 20 år gammel, i 2004.
Og den TV-en, den hadde jeg jo hatt, mens jeg bodde, på Bergeråsen, også.
Så jeg bestemte meg for det.
(Av en eller annen grunn).
Å ta vare på den TV-en, da.
For den TV-en, den var vel ikke verdt noe.
Så jeg tenkte vel ikke på det, å prøve å selge den TV-en, til han brukthandelen, som blant annet kjøpte min ganske nye 28 tommers Grundig stereo-TV.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
En TV som jeg hadde kjøpt for cirka 4000 kroner vel, (på Elkjøp på Carl Berner), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Noe jeg jo jobba som, fra høsten 1998 til høsten år 2000).
Så jeg bestemte meg for det, å ta vare på, den Mitsubishi TV-en, da.
(Av sentimentale grunner liksom, må man vel si).
Så den Mitsubishi TV-en, (som jeg også har skrevet om, i Min Bok. vel), den ligger sammen med de andre tingene mine da, hos City Self-Storage.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at mens jeg bodde, på Bergeråsen.
(På 80-tallet).
Så var mora mi på besøk der, en gang.
Og da hadde hu med seg en gave, (til meg), og det var noe slags treskjæring, som bestefar Johannes, (hennes far), hadde laget, mens han levde, da.
(Noe treskjæring, som skulle forestille jomfru Maria, (eller noe sånt), tror jeg).
Og det var ganske fin treskjæring, (må jeg vel si), selv om jeg ikke er religiøs, da.
(Og jeg hadde ikke noe annet, etter morfaren min).
Så den treskjæringa, den pleide jeg å ha stående, enten inni eller oppå en av reolene mine, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), da.
Og den treskjæringa, den pakka jeg inn i en genser, (eller om det var noen håndklær, eller noe lignende), mener jeg å huske.
(Før jeg flytta til Sunderland, da).
Sånn at den treskjæringa, (til bestefar Johannes), ikke skulle bli skada, under flyttinga, da.
Så den treskjærings-kunsten, (til bestefar Johannes), den ligger også sammen med de andre tingene mine, hos City Self-Storage, (på Majorstua), da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurte også på om jeg skulle selge bøkene mine, før jeg dro til Sunderland.
Jeg hadde jo samlet litt på bøker, for jeg tenkte at jeg skulle prøve å få meg et biliotek, etterhvert.
(Sånn som onkel Runar hadde, i det store huset sitt, i Son).
Så jeg hadde den nederste hylla, i begge stue-reolene mine, fulle av bøker, da.
Og jeg hadde også en del bøker, i boden, på loftet.
Og dette var bøker, som var etter min mor, da.
Og som jeg hadde fått, da Pia, onkel Martin og jeg, liksom skulle rydde leiligheten til mora mi, etter at hu døde, (i 1999), da.
Men jeg bestemte meg etterhvert, for å ikke selge disse bøkene, da.
(Selv om jeg var innom et antikvariat, i Ullevålsveien vel, husker jeg.
Og spurte om de kjøpte brukte bøker, var det vel.
Noe sånt).
Så jeg stabla bøkene mine, oppi noen banan-kasser, (som jeg vel muligens fant, på lager-rampa, til den Rimi-butikken, som holdt til, i det samme bygget, hvor jeg bodde).
Og så kjørte jeg, utpå kvelden, dagen før jeg skulle flytte, til Sunderland.
Med den leiebilen, fra Bislett Bilutleie.
Med en del ting, (som jeg ikke skulle ha med til England), bort til den lagerboden, (hos City Self-Storage), da.
Og det holdt å kjøre en gang, (mener jeg å huske).
Og jeg fikk fint plass til disse eskene mine, (med for det meste bøker og klær da), i den lagerboden.
(For jeg hadde ganske mange klær, på den her tida, husker jeg.
Og noen av de klærna, som jeg hadde, de var liksom så kule, at jeg sjelden gikk med de, da.
Noe sånt).
Og jeg tok med to kofferter, til Sunderland.
Men likevel, så fikk jeg ikke plass, til alle klærna mine, da.
Og en del ting, kasta jeg bare, i søppel-dunken, som stod utafor Rimi-bygget, (husker jeg).
Jeg kasta blant annet tennstempelet og tennstempelfjæra, til AG-en min.
(De delene som jeg hadde kjøpt, fra USA.
Noen måneder tidligere).
For jeg ville ikke at noen skulle klare å bruke AG-en min, i tilfelle den ble stjålet, fra den lagerboden min, hos City Self-Storage, da.
Så de delene, (som HV-folk hadde måttet sende til Heimevernet, men som jeg etter dette igjen, hadde bestilt, fra USA, etter å ha lest i en nettavis, at det var lov).
De delene, de bare kasta jeg, da.
(Dagen før jeg skulle flytte, til Sunderland).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ting, som jeg husker, at jeg pakket i banan-kasser, og satte, i den lagerboden, (hos City Self-Storage).
Det var platesamlingen min, (altså vinyl-plater, CD-er og noen kassetter).
Det var gamle kjærestebrev, (fra Nina Monsen, Siri Rognli Olsen og Sari Arokivi, osv.).
Og russekort, (fra russetida mi), osv.
Ting som jeg muligens hadde hatt i en skuff, i leiligheten.
(Hvis jeg ikke hadde lagt disse tingene, i den gamle ranselen min, i boden, på loftet, (og at de lå der noen år), da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.
Men disse tingene havnet ihvertfall uansett i den boden, hos City Self Storage, til slutt da, (husker jeg)).
Og jeg hadde også et frimerkealbum, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette albumet, det var fra 70/80-tallet, da.
Og der hadde jeg sånne spesielle førstedagsbrev osv., som jeg ikke hadde villet selge, da.
(Og som ikke var verdt så mye.
Men de var fra 70-tallet.
Så de hadde litt sentimental verdi, da.
For å si det sånn).
Og i det frimerkealbumet, så lå også det kortet, som min mormors morfar, (var det vel), nemlig Anders Gjedde Nyholm.
Hadde fått av danskekongen.
En gang som min tippoldefar, (som pleide å være en slags forsvarssjef, i Danmark, i mellomkrigstiden), hadde bedt danskekongen, i sin bursdag.
Og jeg husker at det stod på det kortet, (som hadde svart ramme, vel).
At danskekongen ikke kunne dukke opp alltid, når han ble bedt på noe.
For han hadde så mye på programmet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde også et fotoalbum, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.
(Hvis jeg husker riktig, ihvertfall).
Og det var et album som jeg hadde hatt, fra den tida jeg bodde, på Bergeråsen.
Det var blant annet bilder av meg selv, under oppveksten, da.
(Blant annet fra ferien til Jugoslavia, sommeren 1980).
Og det var et bilde jeg hadde tatt av en sirkus-elefant en gang, (i Karlstad, på begynnelsen av 80-tallet).
En elefant, som det satt en sirkus-ansatt oppå, (var det vel).
Og som gikk gjennom byen, (Karlstad), for å reklamere for sirkuset, da.
(Noe sånt).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ting, som jeg hadde, da jeg bodde på St. Hanshaugen.
(Og som havnet i den lagerboden min, hos City Self-Storage, da).
Det var flere antikke ting, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, (på 80- og 90-tallet, må det vel ha vært).
Det var et blant annet et askebeger av sølv, (uten sølvstempel), som jeg en gang fikk, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), av bestemor Ingeborg.
(Et askebeger som hadde en figur av en Lama på blant annet, vel).
Og det var et gammelt, innrammet fransk kart, over Norge og Sverige, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, på begynnelsen av 90-tallet, vel.
(I bursdaggave, eller noe sånt, kanskje).
Og det var en gammel bok, av Shakespeare, som jeg en gang fikk, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), av bestemor Ingeborg.
Og over TV-en min, (mens jeg bodde, på St. Hanshaugen), så pleide det å henge en gammel, innrammet tegning, (av et forslag, til blå brannuniformer, for Christiania eller Oslo sitt brannvesen), som jeg hadde funnet, da jeg var med på å tømme et slags skrot-lager, for Forsvarets Overkommando, i 1990, (var det vel).
(Dette har jeg skrevet om, i Min Bok 2.
Det var min tidligere stefar, Arne Thomassen.
Som dro meg med, på den her jobbinga.
Og som sa at jeg kunne beholde det bildet, (som hadde en litt knust ramme), da.
Så jeg redda denne tegningen fra å bli kasta da, må man vel si.
For dette var både helgearbeid og hastearbeid.
Og vel også overtid, for de fleste av oss.
Og vi hadde instruks om å kaste det som ikke var helt, i en container, da.
Så hvis noen andre, (i det sjaue-firmaet, som var med på den her jobbinga), hadde funnet den tegningen, så hadde den nok muligens endt opp i den containeren, da.
Siden glasset i ramma, (til den tegningen), hadde blitt knust, da.
Det var vel antagelig derfor, at denne ganske fine tegningen, hadde havnet, på dette skrot-lageret, (må man vel kalle det), da).
Og alle disse fine, antikke tingene.
De havnet, (sammen med det tidligere nevnte sølv-ølkruset, som jo også var antikk), i den nevnte lagerboden min, hos City Self-Storage, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også en blå adressebok, (som jeg faktisk hadde rappa, på Lyches bokhandel, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg var russ).
Og i den boka, så hadde jeg blant annet adressen til min tidligere klassekamerat, (fra russeåret i Drammen), Fred Bing.
Og også adressen til blant annet Hege Furfjord, (som jeg møtte på danskebåten det skoleåret), husker jeg.
(Og sikkert til Sari Arokivi, fra Vantaa, i Finland, også.
Som jeg jo møtte i Brighton, sommeren etter, det skoleåret).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg bodde i Oslo, så hadde jeg også en vase, fra NHI, (husker jeg).
Og det var en vase, som jeg fikk, på slutten av vår-semesteret, i 1992.
Og på den vasen, så stod det: ‘NHI 1990 – 1992’, (eller noe sånt).
Det ble litt dumt, for meg da, med den vasen.
Siden jeg jo hadde hatt et friår, studieåret 1990/91.
(Så jeg hadde jo begynt der, i 1989, (og ikke i 1990, som det stod på den vasen)).
Men jeg hadde jo gått på NHI, i studieåret 1991/92, ihvertfall.
Så jeg hadde likevel den vasen stående framme, (i den ene reolen min), da.
Og oppi den vasen, så hadde jeg mange ting, fra militæret, osv.
Blant annet så hadde jeg vernepliktsmedaljen.
(Som jeg fikk etter førstegangstjenesten min, i Geværkompaniet, på Terningmoen, fra juli 1992 til juni 1993, var det vel).
Og jeg hadde også noen merker, (oppi den vasen), som jeg hadde fått, under førstegangstjenesten.
Og det var infanterimerket, skiskytter-merket, skyttermerket i bronsje, skyttermerket i sølv og feltidretts-merket.
Jeg var i ganske god form, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.
Så jeg klarte mange merker, da.
Troppsjefen vår, det første drøye halvåret, i Geværkompaniet.
Det var Sverre Frøshaug.
Og han var skytter.
Så jeg hadde også det frivillige skyttervesenet sitt bronsjemerke, oppi den vasen, (husker jeg).
Og Nais-medaljen, i bronsje.
Den hadde jeg også klart, under førstegangstjenesten.
Men det merket, det var det noen som stjal, under førstegangstjenesten, (husker jeg).
(Hvis det ikke det hadde falt av perm-uniformen min, (eller noe sånt), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også et birkebeiner-tøymerke, (altså logoen til Geværkompaniet/Oppland regiment), oppi den vasen, (mener jeg å huske).
For det merket fikk jeg aldri tid til å sy på perm-uniformen min, på slutten, av førstegangstjenesten, (husker jeg).
Og jeg hadde vel også muligens et Haraldsmerke, oppi den vasen.
For det fikk jeg aldri tid til å sy på feltlua mi, mens jeg var i Heimevernet, (mellom 1996 og 2004), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ting, som hadde oppi den vasen.
Det var dødsbrikken min, fra førstegangstjenesten.
Og vi skøyt jo veldig mye, (med AG-3), under førstegangstjenesten.
Så vi måtte ofte rydde tomhylser, da.
Og da var det noen av mine soldat-kolleger, som mente det, at det var kult, å spare på noen brukte kuler.
(Altså ikke selve patronen.
Men bare kula, som hadde vært i spissen, av den brukte patronen, da).
Så jeg hadde også en eller to sånne kuler, (fra militæret), oppi den vasen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Oppi den vasen, så hadde jeg også et merke, som jeg hadde fått, da jeg var med Rimi Munkelia, (og butikksjef Magne Winnem der), på Osloløpet, våren 1993, (mens jeg var i militæret), husker jeg.
Og jeg hadde også et merke fra Manpower-stafetten vel, (også med Rimi Munkelia), fra høsten 1993, vel.
(Og under disse to konkurransene, så var jeg forresten på samme lag, (blir det vel), som hu Ihne Vagmo, som seinere har blitt kjent fra Robinson-ekspedisjonen, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde forresten mer etter morfaren min, (Johannes Ribsskog), kom jeg på nå.
For oppi den vasen, (fra NHI), så lå også to par, (var det vel), med mansjett-knapper, etter bestefar Johannes, (husker jeg).
Og dette var noe jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), på begynnelsen av 90-tallet, kanskje.
(Og bestemor Ingeborg, hu hadde nok sendt med dette, med søstera mi Pia, til Oslo, da.
For det var sånn hu pleide å gjøre det, med de andre gavene, (antikviteter osv.), som jeg fikk av henne, på den her tida, (nemlig på 80/90-tallet), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og oppi den vasen, så lå også det eneste jeg har etter min fars foreldre, (husker jeg).
For etter at farfaren min, (Øivind Olsen), døde, på første halvdel av 80-tallet.
Så fikk jeg en minnemynt, (med litt jord på), med Eidsvoll-bygningen, som motiv, (var det vel).
(Hvis det ikke var et motiv, fra frigjøringen, eller noe sånt, (på den mynten), da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
Men det var ihvertfall en norsk minnemynt, fra 60/70-tallet, (eller noe sånt), da).
Av farmora mi Ågot, da.
Og den mynten, den sa bestemor Ågot om, (mens hu fant den fram, og ga den til meg), at den hadde Øivind funnet, en gang.
Og bestemor Ågot, trodde det, (sa hu), at Øivind ville ha ønsket, at jeg skulle få den mynten, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
Så var det noen kunder, som pleide å betale, med noen gamle kronestykker, med hull i.
(Dette var før de nye kronestykkene med hull i, dukka opp, vel).
Og jeg hadde ikke hjerte, til å sende disse gamle kronestykkene, til banken.
(For jeg hadde nemlig tidligere pleid å samle på gamle mynter, da.
På 80-tallet, osv.
En myntsamling som broren min Axel tagg til seg.
På begynnelsen av 90-tallet, en gang, var det vel.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Så jeg byttet ut noen av de gamle kronestykkene, (som en, (eller om det var flere), kunder betalte med, i kassa, på Rimi Lambertseter), med mine egne mynter, (som jeg hadde i lommeboka mi), da.
Og de gamle kronestykkene, (fra 1920/30-tallet kanskje), de ligger også, oppi den vasen, fra NHI-da.
(Det er vel snakk om 3-4-5 sånne gamle kronestykker, (med hull i), kanskje.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og oppi den vasen, (fra NHI), så lå det også en Everton-slipsnål, (mener jeg å huske).
En slipsnål, som jeg hadde fått, da jeg ble medlem, (i den da ganske nystartede Everton Supporters Club Scandinavian Branch vel), mens jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.
Og det lå også diverse pins, som jeg hadde fått, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, (oppi den vasen), husker jeg.
Det var vel snakk om to-tre Lillehammer OL-pins.
Og også en pin, som het ‘the Third Pole’, (eller noe sånt), og det var angående at han eventyreren, som ble forlegger, (nemlig Erling Kagge), klatret til toppen av Mount Everest, (eller noe sånt). var det vel.
Og da var han kanskje sponset, av Rimi da, (eller noe lignende).
Ihvertfall så fikk alle som jobba i Rimi, (på den her tiden).
Hver sin Erling Kagge-pin, da.
(Litt utpå 90-tallet en gang, (var vel det her, antagelig).
Og jeg lurer også på om jeg hadde enda et skyttermerke, oppi den vasen, (fra NHI).
Nemlig et skyttermerke, for luftpistol.
Som jeg tok, en gang Magne Winnem, Stein fra Røyken/Hurum og meg, var på Hjem og Hobby-messa, på Sjølyst, under russetida, vel.
(Det vil si våren 1989, da).
For da tok vi alle tre et sånt skyttermerke, (som vel må ha vært i bronsje), for luftpistol, da.
Og jeg måtte skyte flest ganger, (av oss tre), for å klare det merket, (husker jeg).
(Men jeg ga meg ikke, før jeg hadde klart det, jeg og da, husker jeg).
Så Magne Winnem og Stein fra Røyken/Hurum, de var noen gode skyttere da, (må jeg nok innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Nå har jeg publisert om mine forfedre, på et nettsted, som heter yourOnlineRoots.com
http://youronlineroots.com/www.php?bla_id=2097331&bredde=1024
PS.
Her er mer om mora mi, (Karen Ribsskog), sine forfedre:
PS 2.
Her er mer om min tipptippoldefar Ludolph Fog:
http://www.denstoredanske.dk/Dansk_Biografisk_Leksikon/Forsvar_og_politi/Officer/Ludolph_Fog
PS 3.
Her er mer om min tipptipptippoldefar, Carl Peter Holböll, (som er nevnt i PS-et ovenfor):
http://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Peter_Holb%C3%B6ll
PS 4.
Denne grønlandske blomsten er visst oppkalt etter min tipptipptippoldefar:
http://es.wikipedia.org/wiki/Boechera_holboellii
PS 5.
Det er vel på grunn av denne Carl Petter Holböll, at et av de første kapitlene, i Min Bok 4, heter ‘Grønland’.
Og det er fordi at jeg ikke fikk lov til å skryte av, at jeg hadde sovet i snøhule, under vinterøvelsen, i militæret.
For jeg fikk jo skjenn, i et middagsselskap, hos min mor, på Borgheim, (utenfor Tønsberg), av bestemor Ingeborg sin danske venninne, (som jeg lurer på om var en fru Fog, eller om det var Holger baron Adelers gudedatter Bente Holte f. Ravn, som er nevnt, i min Adeler-bok), siden, (som denne venninne av min mormor Ingeborg Ribsskog sa, henvendt til henne), at: ‘Var der igge en der var på Grønland?’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 153: Enda mer fra Rimi Bjørndal
Songül hadde forresten en ung, farget venn, som også jobbet på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
(Dette var vel muligens en pakistaner).
Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).
Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
Og han jobba bare i ferier og sånn.
Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.
Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.
En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.
Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.
For jeg mener å huske at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’, like utafor den her 7-Eleven-kiosken.
(Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.
Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.
Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.
Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).
Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).
Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).
Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
For dette var jo høsten 2003.
Så dette er jo snart ti år siden.
For å si det sånn).
Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.
Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.
For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.
Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.
Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.
Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.
(Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.
Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).
Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.
Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.
Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.
Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).
Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.
(Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.
Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.
Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.
For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.
(Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).
Så jeg skulka også denne ‘jubilant-middagen’ da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.
Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).
For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.
For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.
(For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.
Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.
Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).
Og dette gavekortet, på 500 kroner.
Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.
For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.
(Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).
Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.
Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.
Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.
Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.
(Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.
Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.
For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.
Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.
Så jeg ville liksom ikke være som han ‘Geilo-taperen’, (eller hva man skal kalle han), da).
Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.
(Under butikksjef Kjell der).
Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.
At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Hvem vet).
Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.
Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.
(Som tegn på at hu ble sur, da).
Da jeg viste henne det her gavekortet.
(Noe sånt).
Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).
Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.
Om hva hu brukte alle pengene sine på.
For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.
(Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.
For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.
En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.
(Noe sånt).
Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.
I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.
Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.
Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.
Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).
Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.
Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.
(Enn butikkene på vestkanten).
For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.
Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.
Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.
Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.
Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.
Siden det var så lav snitthandel der, da.
Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.
Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.
Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.
Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.
Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.
Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.
Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.
Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.
Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
De var ganske modne og ansvarlige, da.
Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.
På tross av det høye arbeidspresset, osv.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.
Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.
(Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.
Noe sånt).
Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.
For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).
Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).
Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.
Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.
Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.
For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.
Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.
Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.
Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.
Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.
Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.
Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.
Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.
Hva vet jeg.
Noe var det nok ihvertfall.
For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.
Da sløser man litt med penger, vil jeg si.
Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).
Det er mulig.
Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.
Hvem vet.
(For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
