johncons

Stikkord: Grønland

  • Min Bok 5 – Kapittel 104: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    En gang, på den tiden som jeg jobba, i distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt.

    Så hadde vi butikksjefmøte på fabrikken til Gilde, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og etter det møtet, så skulle vi dra ned til Grønland, (sa distriktsjef Anne Neteland), for å ha sosial samvær, på utestedet Dattera til Hagen.

    Men da, så var jeg så trøtt, så jeg orka ikke å lete etter parkeringsplass og det utestedet, på Grønland.

    (Og det var vel litt rart at en gjeng Rimi-butikksjefer skulle dra på et utested som het Dattera til Hagen.

    Og vi kjørte jo, så det ble jo ikke snakk om noe drikking.

    Så hva dette skulle være godt for, det kan man lure på.

    Og etter at mora mi døde, så hadde jo Pia, Rahel og jeg en slags ‘seanse’ på utestedet Kjøkkenhagen, på Grunerløkka.

    Så det ble kanskje litt mye ‘Hagen-utesteder’.

    Noe sånt).

    Så jeg sendte bare en tekstmelding til distriktsjef Anne Neteland, om at jeg dro rett på jobben.

    Og da fikk jeg klage seinere, fra distriktsjef Anne Neteland, fordi at jeg ikke brydde meg om det sosiale, i distriktet, da.

    Men det var jo ikke så lett, i distriktet til Anne Neteland da, (husker jeg at jeg syntes).

    For det første butikksjefmøtet som jeg var på, i distriktet til Anne Neteland, (på Hakon sitt hovedkontor).

    På det møtet, så var jo stemningen som i en begravelse, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sosialt samvær, med distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt, det frista ikke så mye da, (for å si det sånn).

    Hu hadde blant annet en ambulerende, (som het Idar, eller noe).

    Som David Hjort hadde dratt meg med på byen sammen med.

    På et utested bak Saga kino der et sted.

    Og Thomas Sæter og Thomas Kvehaugen, var også der.

    Og Thomas Sæter, (fra Rimi Bjørndal), han sa at han hadde rømt, fra Fremmedlegionen.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han fikk epileptisk anfall, da.

    Og ba meg om å bite han i armen utafor Saga kino der.

    For det skulle visstnok hjelpe, da.

    Og han ville ikke dra på legevakta.

    Så Idar og jeg måtte kjøre sammen med han, i en taxi, til Grunerløkka.

    Hvor hans første samboer, (som jeg visste om, ihvertfall), nemlig Heidi fra Nord-Norge bodde, da.

    Også tok hu Heidi, (som da hadde fått en unge vel), vare på David Hjort som hadde hatt epileptisk anfall da, og var i ørska, (må man vel si).

    Men hvorfor David Hjort var redd for å havne på legevakta.

    Det veit jeg ikke.

    Og hvorfor han Idar skulle være med, det veit jeg ikke.

    Idar sa at jeg fikk sikkert dekket taxi-regninga, til Grunerløkka, av Rimi.

    Men det gadd jeg ikke å styre med.

    For jeg husket jo at distriktsjef Jan Graarud hadde klaget på at David Hjort hadde hatt taxiregninger i safen, på Rimi Ryen.

    Så den regningen, den bare tok jeg fra mine egne penger, da.

    Jeg hadde jo ikke noe budsjett akkurat, på den her tiden.

    Men lønninga pleide å vare cirka til jeg fikk den neste lønninga, da.

    Og etter at jeg gikk ut, fra leiligheten til Heidi, (hvor David Hjort ble igjen).

    Så bare gikk jeg i cirka en kilometer, bort til Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, da. 

    Hvor jeg bodde.

    Etter at jeg tidligere på kvelden, hadde fått klage på at jeg ikke hadde hatt på meg genser, (og ikke skjorte), på det diskoteket, bak Saga kino der vel.

    Mener jeg at jeg overhørte, at Idar og muligens assistent Kjetil Prestegarden, (fra Rimi Kalbakken), dreiv og baksnakka meg for.

    Noe sånt.

    (Men jeg likte jo ikke å ha på meg den blå Gant tennisskjorta, som Pia hadde lånt av meg, i det bryllupet på Geilo, på den her tida.

    Siden Tom Bråten, fra Berger, hadde hatt henda sine over hele den skjorta, da.

    På Geilo der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men han ambulerende Idar, (eller om han het Ingar), han var nesten litt skummel, da.

    (Kan man kanskje si).

    Så det var ikke sånn at jeg hadde lyst til å bli med han ut på byen, (for å si det sånn).

    Etter å ha kjørt David Hjort til hu Heidi fra Nord-Norge, i drosje.

    Så sosiale ting, med distriktet til Anne Neteland, det virka så veldig fristende for meg, da.

    Selv om jeg ble litt irritert, (må jeg innrømme).

    Da jeg hørte det, (på et butikksjefmøte, på Sinsen vel), at distriktsjef Anne Neteland og distriktsjef Jan Graarud.

    De hadde tatt med alle butikksjefene sine, på en heisatur, til Sverige.

    Like etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og da hadde de visst festa som bare søren, i Sverige der, da.

    Og ødelagt masse ting, på hotellet, (var det vel), og sånn, da.

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Siden jeg ikke fikk lov til å bli med på den turen, da.

    Det var nesten som at de feira det, at jeg hadde slutta som butikksjef, inne i Oslo der, (eller noe sånt), syntes jeg.

    Så da ble jeg litt skuffet og vonbråten da, (må jeg vel innrømme).

    Selv om det ikke akkurat var som at dette var verdens undergang for meg heller, (for å si det sånn).

    (Men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, da jeg jobbet på Rimi Kalbakken.

    At en gang, som assistent Kjetil Prestegarden og jeg, begge hadde jobbet tidligskift, og skulle dra hjem.

    Så sa assistent Kjetil Prestegarden, (på en spesiell måte, må man vel si).

    At: ‘Nå skal jeg hjem og se på Big Brother’.

    (For dette var på den tiden at den første Big Brother-sesongen ble vist, på TV, i Norge.

    Den med Anette og Rodney, osv.

    Het de vel).

    Og jeg pleide å se på Big Brother.

    Så om assistent Kjetil Prestegarden spionerte på meg, (gjennom noen i Rimi-bygget), og visste at jeg gjorde det?

    Hvem vet.

    Det var rart at han sa dette sånn, (utenom sammenhengen liksom), må jeg ihvertfall si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så ringte plutselig David Hjort, og ville besøke meg, en kveld.

    Dette må vel ha vært en fredag eller lørdagskveld, vel.

    Og dette var muligens etter at jeg begynte å studere igjen.

    Rimi-butikken, i Rimi-bygget, den stengte klokka 22.

    Mens Kiwi-butikken, (hvor Tom, fra Lørenskog og ‘Tom-gjengen’, var butikkjsjef), den stengte klokka 23.

    Så jeg stakk bort på Kiwi-butikken, noen hundre meter bort mot Bislett, da.

    For å kjøpe noe potetgull, og sånn, da.

    Før jeg liksom fikk gjester, da.

    Og når man kommer inn i den Kiwi-butikken, så går man liksom inn i et stort kjølerom, hvor melk og øl osv. står, da.

    Og der hang også butikksjef Tom, husker jeg.

    Og jeg hilste på han, da.

    Og vi begynte å chatte litt, da.

    Og jeg så at han hadde fått et ny type rusbrus der, som jeg ikke hadde sett før.

    Og jeg spurte han litt om den, da.

    Og da ble butikksjef Tom helt rar, (husker jeg).

    For det var ikke lov å selge alkohol etter klokka 21, (var det vel).

    Men Kiwi, de dekket ikke over alkoholen, da.

    Så jeg hadde ikke tenkt på det, da.

    (At det ikke var lov å kjøpe alkohol, så seint på kvelden).

    For jeg hadde ligget å sovet da, (var det vel).

    Også fikk jeg en telefon om at jeg fikk gjester.

    Og så gikk jeg sånn i halvsøvne til Kiwi, for å kjøpe noe potetgull, osv.

    For jeg hadde vel en del øl i kjøleskapet og sånn, vel.

    For jeg pleide å ha en del øl stående, i kjøleskapet, i tilfelle jeg bestemte meg for å dra ut på byen, da.

    Men butikksjef Tom han så rar ut i trynet da, fordi jeg tilfeldigvis spurte om noe ny rusbrus.

    Jeg hadde jo jobbet i butikk, i mange år, så jeg måtte liksom oppdatere meg, om de nye vareslagene, tenkte jeg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom tilbake, til Rimi-bygget igjen.

    Så stod det en hel bøling av folk, utafor Rimi-bygget, da.

    Inkludert Kjetil Prestegarden, som da var butikksjef på Rimi Kalbakken vel.

    (Noe han hadde blitt etter at jeg slutta der, da.

    Selv om jeg overhørte at noen butikksjef-damer, på et butikksjefmøte, sa at det gikk så treigt, med den butikken, etter at jeg slutta der.

    Og at min nye butikk, Rimi Langhus, gikk så bra, da.

    Noe sånt).

    Og det var sånn, i Rimi-bygget, at calling-systemet, hadde blitt utsatt for hærverk, da.

    Så man kunne ikke ringe på hos noen, fra utafor Rimi-bygget der.

    Siden panelet til ringeklokkene var ødelagt, da.

    For det panelet, (til ringeklokkene), det hadde blitt revet ned, da.

    Og det ble ‘aldri’ ble fikset, (av Rimi), da.

    Så ble jeg til slutt nødt til å klippe av ledningen, til callinga, i min Rimi-leilighet.

    For jeg fikk aldri ro, da.

    For folk som skulle på besøk til noen, i Rimi-bygget.

    De ringte da ‘alltid’ på ‘alle’ ringeklokkene, da.

    Så jeg fikk aldri slappet av da, siden det var så mange som ringte på callinga mi, hele tida.

    Så tilslutt så fikk jeg nok, og klippet av ledningen, til den telefonen, som var koblet til callinga, utafor inngangsdøra, (til Rimi-bygget), da.

    For Rimi, de var elendige til å fikse ting som gikk istykker, i Rimi-bygget, da.

    Det var det samme med det kjøleskapet, som var i et, med vasken, på kjøkkenet mitt der.

    Det kjøleskapet, det ville heller ikke Rimi fikse.

    Så jeg måtte kjøpe meg mitt eget kjøle/fryse-skap, som tok en del plass der, da.

    Så det kjøleskapet til Rimi, det ble etterhvert bare stående der, og ta plass, under et par små kokeplater, som var i det samme ‘møbelet’, som kjøkkenvasken liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så den gjengen, som Kjetil Prestegarden stod bakerst i.

    Den stod bare og hang, utafor Rimi-bygget, da.

    Da jeg kom tilbake fra Kiwi der.

    Og en brande, (heter det vel), som virka litt gal nesten.

    (Han virka som at han var sånn, at han grynta istedet for å prate, liksom).

    Og som var ganske full, vel.

    Han stod foran ved inngangsdøra, til Rimi-bygget der, da.

    Og var forbanna siden de ikke klarte å komme seg inn, vel.

    Så jeg måtte gå forbi han galningen, da.

    For å låse meg inn døra.

    Mens jeg lot som om jeg ikke så han Kjetil Prestegarden, da.

    Som jeg hadde fått nok av, (må jeg vel si), på den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 35: Nyttårsaften 1994

    Nyttårsaften 1994, så befant jeg meg alene, husker jeg, på Ungbo der.

    Uten at jeg husker hvor de andre var.

    Jeg bestemte meg for å gå ut på byen.

    Og jeg tok på meg dress vel.

    (Siden det var nyttårsaften, da).

    Så det må vel ha vært smokingbuksa og dressjakka til ‘party-dressen’ min, samt antagelig et blått og grønt Carlsberg-slips, som jeg en gang hadde fått, av Magne Winnem.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien bort til T-banestasjonen, så møtte jeg noen rånere, (må man vel kalle dem).

    Jeg hørte at han ene sa, (til han andre), at hvis jeg så på dama deres, så skulle dem banke meg opp da, (eller noe).

    Så jeg gikk ikke så bra overens med de lokale ungdommene, på Ellingsrudåsen, da.

    Det var et ganske tøft og harry miljø der, må man vel si.

    Litt prega av folk i bolebokser, for eksempel.

    Det var liksom litt den stilen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg på diskoteket Snorre, (i Rosenkrantzgata vel), husker jeg.

    Og jeg satt bare i baren der da, for meg selv, (husker jeg), og drakk noen halvlitere, da.

    Selv om det stedet var ganske fullt, så kjente jeg ingen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt i baren der, så hendte det plutselig noe rart, husker jeg.

    Ei smellvakker og hot ung blondinne kom plutselig og satt seg på fanget mitt der.

    Og da skjønte jeg ikke noe, (må jeg innrømme).

    Men jeg lot henne sitte der litt, da.

    (For jeg ble litt paff vel).

    Men jeg skjønte liksom ikke hvor hu kom fra, da.

    Jeg hadde aldri sett henne før, for å si det sånn.

    Og hu var så pent kledd osv., så jeg regna med at hu var fra Oslo Vest, eller noe.

    Så jeg ba henne gå å finne seg en rik mann, etterhvert.

    For jeg hadde ikke så god råd, da.

    Så jeg tenkte at jeg hadde ikke råd, til å ha en dame som henne.

    Og jeg følte meg litt mislykka da, (må man vel si).

    Og jeg tenkte vel det, at det måtte være noen som tullet med meg.

    Siden det plutselig dukka opp en dritfin, ung blondinne, som bare satt seg på fanget mitt, ved bardisken der.

    Da var det noe galt, tenkte jeg vel.

    (Selv om jeg nok var litt full, da).

    Men hu blondinna virka vel ikke så full, tror jeg.

    Hu gjentok spørrende etter meg, (må man vel si), det jeg hadde sagt, om at hu burde finne seg en rik mann.

    Og så forsvant hu da, like raskt som hu hadde dukka opp, (må man vel si).

    Men jeg tenkte vel ikke på å spørre henne, hvorfor hu hadde satt seg på fanget mitt.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Senere den kvelden, så møtte jeg også på et par unge damer, fra Bærum, (var det vel).

    Jeg husker ikke om jeg møtte de også på Snorre.

    Det er vel mulig at det ble litt vel pinlig på Snorre etter det at hu unge, smekre blondinna plutselig satt seg på fanget mitt der.

    Så det er mulig at jeg gikk derfra etter det.

    Det husker jeg ikke helt for å være ærlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg ble kjent med de to damene fra Bærum, da.

    Og hu ene het det samme, som sjefen min.

    (Nemlig Elisabeth).

    Så det ble litt rart det og, husker jeg.

    De damene, de ble også kjent med en annen kar, husker jeg.

    Og det viste seg det, at han også bodde på Ellingsrudåsen, da.

    Og hu andre Bærumsdama, enn hu Elisabeth, ga han skryt for jakka, (eller om det var frakken), sin, husker jeg.

    For han hadde en dyr, lang skinnjakke da, som han hadde kjøpt på Grønland, tror jeg.

    Mens jeg hadde på meg en billig, brun jakke vel, fra Hennes og Mauritz, eller noe.

    Som jeg vel ikke brukte så mye, etter dette vel.

    Hvorfor jeg ikke hadde på meg den vinrøde Levis-jakka, fra JC, på Oslo City.

    (Som jeg kjøpte etter å ha jobbet på Forsvarets Overkommando, i 1990, den gangen).

    Det husker jeg ikke.

    Men jeg mener at jeg overhørte det, at hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, snakka dritt om den jakka, en gang, ovenfor ei kvinnelig kollega av oss, vel.

    (Like etter jobb en gang, på Rimi Karlsrud, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ‘andre’ Bærumsdama, hu sa også det, at hu trodde at hu Elisabeth ville kline, på slutten av kvelden, da.

    (Hvis ikke dette var den andre gangen jeg møtte dem, da.

    For alle vi fire møttes faktisk igjen en gang, cirka en ukes tid seinere vel).

    Så jeg var sammen med hu Elisabeth, da.

    Og han andre fra Ellingsrudåsen var sammen med hu andre Bærumsdama, da.

    Kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg klinte vel litt med hu Elisabeth, mener jeg å huske, da.

    Like ved Egertorget, i Oslo sentrum, en natt til søndag.

    (Noe sånt).

    Selv om dette vel må ha vært i januar, så det må vel ha vært ganske kaldt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De to Bærumsdamene, de skulle vel ta nattbussen, tilbake til Bærum, eller noe.

    Så det ble sånn, at han andre fra Ellingsrudåsen og jeg, vil gikk i lag, i motsatt retning, av den veien, som de to Bærumsdamene dro, da.

    Etter at vi alle fire hadde avtalt å møtes igjen, helgen etter vel, på Egertorget, da.

    (Den neste lørdagskvelden, må det vel ha vært).

    Noe sånt.

    Og han karen fra Ellingsrudåsen, han dro meg med inn på en kebabsjappe, i Karl Johan der.

    (Like ved Stortorvet der).

    For han var så fan av kebab da, husker jeg.

    Og jeg var sulten, så jeg kjøpte også kebab, da.

    Selv om den kebaben ikke smakte helt likt som den kebaben de hadde hatt i Brighton, i 1990, (som Øystein Andersen var så fan av da, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), men likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som vanlig på nyttårsaften, i Oslo.

    (Jeg hadde jo stått og fryst, sammen med hu Laila Johansen, i taxikø, nyttårsaften 1989).

    Så var det lang tid å vente på drosje.

    For nattbussene gikk ikke på nyttårsaften.

    Hvis ikke nyttårsaften tilfeldigvis var på en fredag eller lørdag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde ikke lyst til å stå å fryse, på taxiholdeplassen.

    (Nede ved Østbanehallen/Plata der).

    Så jeg tenkte ut en plan, da.

    (Som vel egentlig var en plan, som Magne Winnem hadde prata om, en gang, et av de første årene, som jeg bodde, i Oslo).

    Nemlig å begynne å gå ut mot Gamlebyen der.

    (Eller hva det heter der igjen).

    For å prøve å stoppe de drosjene som kom kjørende tilbake inn igjen mot sentrum, da.

    Og en piratdrosje stoppa, da.

    (Eller ‘privatdrosje’, som Laila Johansen vel ville ha sagt).

    Etter at vi hadde gått i 10-15 minutter kanskje, da.

    Og vi var ganske fulle og kalde, så vi satt oss inn i den piratdrosja, da.

    Den piratdrosja, den var bygget sånn, at det ikke gikk an å åpne dørene innenfra.

    (Dørhåndtakene var tatt bort).

    Så han andre karen fra Ellingsrudåsen, han ble litt redd, tror jeg.

    (Mens jeg var ganske drita, da).

    Han piratdrosjesjåføren, det var en innvandrer.

    Muligens en pakistaner, eller nord-afrikaner, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han drosjesjåføren, han visste ikke hvor Ellingsrudåsen var.

    Men jeg sa til slutt Furuset Senter, da.

    (Eller noe).

    Og det visste han hvor var.

    Og da vi kom dit, så forklarte jeg det, at vi egentlig skulle til Torgbua, (som var bare noen hundre meter lenger bort, da).

    For han hadde ikke skjønt hvor vi mente, da vi prøvde å forklare veien, nede i Oslo sentrum der, da.

    Men da skulle han ha 20 kroner ekstra, (eller noe), for å kjøre bort til Torgbua istedet for til Furuset Senter, da, (husker jeg).

    (Og det sa jeg at var greit da, selv om det ikke var så mye lenger, til Torgbua enn til Furuset Senter, akkurat.

    Men det sa jeg, bare for å bli ferdig med det, siden jeg ikke gadd å krangle om 20 kroner, liksom.

    For avkjøringa til Furuset Senter, fra Gamle Strømsvei, den var mye lenger, enn avkjøringa til Torgbua, da.

    Men jeg tror ikke at han piratdrosjesjåføren brukte så mye mer bensin, på å kjøre til Torgbua, (istedet for å kjøre til Furuset Senter), akkurat.

    Men men).

    Og han andre karen fra Ellingsrudåsen.

    Han bodde langt unna Torgbua.

    (Og mot Karihaugen, liksom i retning fra sentrum, da).

    Men han turte ikke å sitte på med han piratdrosjesjåføren lenger, tror jeg.

    Så han gikk også av ved Torgbua der da, husker jeg.

    Også gikk han bort i retning av Ellingsrudåsen Senter der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lørdagen etter, så var jeg på Egertorget der, da.

    Og han andre fra Ellingsrudåsen, han var også der, (husker jeg).

    Men de to Bærumsdamene, de dukka ikke opp.

    Så jeg sa bare hadet, og så gikk jeg i retning av Slottet, (og utestedene i den ‘vanlige’ delen av Karl Johan), der.

    Men så ropte noen navnet mitt vel.

    For da hadde nemlig de to Bærumsdamene kjent oss igjen, da.

    Og de ville på et utested, som het 2 Brødre, (som lå bort mot Grønland vel), husker jeg.

    (Altså ikke 3 Brødre, men 2 Brødre).

    For de var kanskje ikke gamle nok til å komme inn på 20-års grense steder, eller noe sånt, da.

    Jeg hadde jo nettopp blitt forfremmet, til Assisterende Butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og hadde kanskje jobbet hele lørdagen.

    Det er mulig.

    Jeg hadde ihvertfall en sånn syvende sans-aktig ‘kalender-bok’, som jeg kikka litt i, for å se når jeg hadde fri vel, mens jeg stod i baren, på 2 Brødre der, da.

    Og der hadde jeg jo skrevet ‘Elisabeth’, på en lørdag, da.

    For Elisabeth Falkenberg og jeg, vi jobba jo annenhver lørdag, (som ledere, på Rimi Nylænde), da.

    (I tillegg til fem vanlige vakter.

    Så vi jobba en del ekstra, da.

    Siden vi bare var to ledere).

    Men da lurer jeg på om hu ‘andre’ Bærumsdama, lurte på om jeg da mente hu Elisabeth fra Bærum, når jeg hadde skrevet ‘Elisabeth’, i sjuende sans-en min.

    For jeg skreiv enten ‘Erik’ eller ‘Elisabeth’ på lørdagene, da.

    Ettersom hvem som hadde jobb-lørdag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel denne kvelden, som jeg klinte med hu Elisabeth da, ikke så langt unna Egertorget der.

    For hu ‘andre’ Bærumsdama mente at hu Elisabeth ville at jeg skulle gå bort til henne der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Hu Elisabeth, hu forklarte det, at hu hadde ikke lyst til å bli med opp til Ellingsrudåsen.

    For hu skulle jobbe for faren sin, på en eller annen messe, ute i Bærum vel, dagen etter, da.

    (Noe sånt).

    Og etter det her, så ble det vel ikke til, at jeg traff de her folka, igjen.

    (Mener jeg å huske).

    Av en eller annen grunn.

    Jeg likte vel kanskje ikke helt det opplegget.

    Det var en ting å ha dame.

    Men en kanskje en annen ting å få med et ekstra par på kjøpet.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Det ble ihvertfall ikke til at jeg traff de her folka igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 3: Grønland

    Noen uker etter at jeg var ferdig med militæret, så var Pia og jeg på et besøk, hos vår mor, Karen, som da bodde i en leilighet, på Borgheim, på Nøtterøy.

    Bestemor Ingeborg var også der, sammen med en dansk venninne, som jeg seinere har lurt på om var Bente Ravn, (og som jeg seinere har lest om, i Holger baron Adelers arveoppgjør-papirer, som jeg fikk tilsendt fra Rigsarkivet i Danmark, siden jeg drev med slektsforskning), at arvet Holger baron Adeler, (den siste slektning etter Cort Adeler), sammen med sin bror, Palle Ravn.

    Under middagen, så ble jeg spurt om det var tøft, i militæret, (eller noe sånt).

    Og jeg begynte å skulle fortelle om vinterøvelsen og alt det andre, som jeg har skrevet om i Min Bok 3.

    Men da utbrøt Bente Ravn, (eller hvem hu danske venninna av bestemor Ingeborg, egentlig var), at jeg måtte ikke snakke om militærtjenesten min, for den og den hadde vært i militæret på Grønland, sa hun, mens hun så på bestemor Ingeborg, for å forsikre seg om at hun hadde rett, da.

    Og da ble jeg litt paff, (må jeg innrømme), for jeg hadde jo ikke fått snakket noe særlig med hverken min mor eller mormor, om alt det som hendte i militæret.

    Og det var vanskelig for meg, som nordmann, å si noe om, hva som var tøffest, av Geværkompaniet, (som var en tøff og krevende tjeneste), og noe greier på Grønland, som jeg ikke skjønte helt hva var.

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg har vel tenkt det seinere, at det kanskje var litt uhøflig av Bente Ravn, (eller hvem hun danske damen egentlig var), å begynne å ‘bable’ om noe danske greier, når hu var på besøk i Norge.

    For det er jo ikke sånn, at Danmark og Norge, er det samme landet lenger, liksom.

    Selv om det kanskje kunne virke sånn, i det her middagsselskapet, til min mor da, sommeren 1993.

    (Når hu Bente Ravn begynte å sammenligne Geværkompaniet med noe danske militærgreier, (må det vel ha vært), på Grønland, da).

    Og Grønland har jo vært norsk og, så det var vel kanskje et litt betent tema, å ta opp.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før middagsselskapet, til mora mi, så hadde jeg sitti i sofaen hennes, og lest på en bok, som hu hadde i bokhylla si.

    Og det var ‘Victoria’, av Hamsun.

    Men jeg hadde hørt den boka, på radioen, helt på begynnelsen av 80-tallet, på NRK vel.

    Så jeg bare skumleste, i den boka, (må jeg vel si).

    For jeg prøvde å bli ferdig med den, før toget mitt tilbake til Oslo, skulle gå da.

    For jeg orka ikke å låne den, for jeg ville vel ikke at det skulle bli noe mas da, om å levere tilbake den boka.

    Bestemor Ingeborg satt også i stua der, mens jeg leste den boka, husker jeg.

    Og jeg mener at hu klagde, til Bente Ravn, (var det vel), på at jeg leste for fort.

    Og at hu ikke likte den moderne måten, som jeg leste bøker på, da.

    Men det var ikke sånn, at jeg pleide å lese bøker så fort.

    Men det var fordi jeg ikke hadde lyst til å låne med meg den boka, og fordi at jeg hadde jo hørt den boka, på radioen før, så jeg kjente jo til mye av handlingen, da.

    Og samtidig så var jeg kanskje litt anspent, siden bestemor Ingeborg jo ikke hadde villet låne meg penger, det siste året, som jeg gikk, på NHI, når jeg hadde spurt henne, i et brev, om jeg kunne få låne noen penger, siden jeg hadde så mye å gjøre, på NHI da, (et par år før det her).

    Og kanskje fordi, at bestemor Ingeborg, hadde med seg en dansk venninne, som jeg ikke visste hvem var.

    Men som både søstera mi og mora mi tydelig visste hvem var da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter maten, så gikk vi alle fem, ned til sjøen, som ikke var så langt unna der mora mi bodde, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hun venninnen til bestemor Ingeborg, skulle dra hjem.

    Så var jeg fortsatt rimelig satt ut, etter den her ‘Grønlands-avbrytinga’ hennes, ved middagsbordet, da.

    Så jeg bare så på hva Pia gjorde.

    Og Pia kysset henne på kinnet, for å si hadet, da.

    Så da gjorde jeg det samme, husker jeg.

    Og da sa hu venninna til bestemor Ingeborg, at jeg var ‘europeisk’ da, husker jeg.

    Så det var tydeligvis feil, å kysse henne på kinnet, da, (fant jeg ut).

    Men jeg ble rimelig satt ut av den her Grønlands-pratinga hennes da.

    For det er jo ikke sånn i Norge, at det er vanlig, å prate om at den og den i slekta, har vært i militæret, på Grønland.

    Så hu Bente Ravn kunne nesten like gjerne ha snakka om at den og den hadde vært i militæret i Afrika, for min del.

    Så jeg ble litt satt ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Ungbo igjen.

    Så husker jeg det, at jeg nevnte det her med Grønland, for Glenn Hesler, som vel satt i stua der, når Pia og jeg kom tilbake, (mener jeg å huske).

    Glenn Hesler flytta seinere inn på Ungbo der, etter at han fikk meg, til å mase på Ungbo-dama, om han kunne få rom der, da.

    Men det var etter at først ei Stovner-dame, (mener jeg det var), som het Hildegunn, flytta inn, på Inger Lise sitt gamle rom, (det nærmest stua).

    Og Pia fikk så sitt eget rom der, (nemlig Wenche sitt gamle rom).

    Og så fikk Glenn det rommet som var mellom Pia og mitt rom, (nemlig Anita og Ali sitt gamle rom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 62: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet X

    På den siste øvelsen, som var den siste uka, (eller noe), av førstegangstjenesten.

    (Den øvelsen som Bekklund viste meg hvordan man ‘splætta’ mygg på).

    På den øvelsen, så delte vi fire soldatene, (var det vel), som var igjen, på lag 2, telt, med to stridsdommere, (eller noe), som var med på øvelsen, for å gi karakter, på vårt befal, eller noe, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og middagsmaten, som vi hadde fått, fra staben, på Terningmoen, på denne øvelsen.

    Det var boksmat.

    ‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse eller’, sa de stridsdommerne, (eller hva de var), til hverandre da.

    Og da visste Skjellum og Sundheim, at jeg hadde kjøpt en boksåpner, (muligens før jeg havna på reservelaget og), så de sa vel noe sånt som, at ‘Ribsskog har det’.

    Og så fant jeg fram den boksåpneren da, (som jeg vel hadde kjøpt, en frihelg, som jeg surra rundt, og så på butikker, på Grønland, siden jeg vel hadde vært på den platebutikken, (Platekompaniet), på T-banestasjonen, på Grønland der), som jeg hadde, i en sidelomme, på pakksekken min vel.

    (Og den dagen, så kjøpte jeg også et billig skopusse-sett, husker jeg.

    Som hadde en sånn smart, rund børste, til å smøre skokrem med.

    Og en større børste til å ‘shine’ med da.

    For den skokrem-børsten, til Forsvaret, denne hadde bare en børste da.

    Så man kunne glemme hvilken side man brukte til skokrem og hvilken side man brukte til å shine med, liksom.

    Men for å få virkelig bra skopuss, så brukte vi nylonstrømper, (tror jeg at det var), som var veldig bra, for å få skikkelig bra finish, på skopussen, da.

    Sånn at vi passerte ‘helgeperm-inspeksjonen’, på troppens oppstillingsplass, og fikk lov å dra ‘ta helga’, da.

    Selv om jeg skjønner at det kan høres rart ut, at vi bruke nylonstrømper, til å pusse sko med.

    Men jeg mener at det var sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når søstera mi Pia, Monica Lyngstad og Siv Hansen, bodde i Christies gate.

    Så pleide de å spørre gjestene om de ville ha ‘kanel i teen’, husker jeg, en av de første gangene, som jeg var der, vel.

    Jeg hadde vel lest det, et eller annet sted, at kanel, det var egentlig barken, på kaneltreet.

    Og dette her med kanel i teen, det hadde jeg aldri hørt at noen hadde ‘babla’ om, før det her da.

    Så jeg tulla litt, og foreslo det, at de kunne jo bare ha et sånt kaneltre stående der, i stua, da.

    Og når de da fikk gjester, så kunne de liksom bare skrape litt bark, av det treet da, og oppi tekoppene til gjestene, (mens de satt i stua der, og prata liksom), da.

    Jeg tenkte vel det, at hvis de først skulle være originale, så kunne de like godt være skikkelig originale, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med å gå gjennom de notatene, (som jeg har skrevet de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.

    Så nå må jeg si det, at Min Bok 3, er ferdig.

    Den nesten boken, (Min Bok 4), den blir om karrieren min i Rimi.

    Og den skal jeg prøve å få begynt å skrive på, innen ikke alt for mange dager.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 40: Det Norske Hageselskap

    Norsk Hagetidend, (hvor jeg fikk praksisplass-jobb, som Kontormedarbeider, i august 1990, (var det vel)).

    Det var et magasin, som ble gitt ut, av Det Norske Hageselskap, på Grønland da.

    Det Norske Hageselskap, ble sett på som å være viktig, av myndighetene.

    (Forstod jeg etterhvert, etter å ha jobbet der en stund.

    Det var vel Redaktør Knut Lønø som forklarte det her vel, etter at jeg hadde spurt om hvor Hageselskapet fikk penger fra vel).

    Siden at hager, i Norge, de kan man bruke til å dyrke poteter osv. i, i tilfelle av en krig, hvor Norge blir utsatt for en blokade, eller lignende.

    Så at man har hager, i Norge, det blir sett på som en viktig del av beredskapen til landet vårt, da.

    Så derfor, så får Det Norske Hageselskap, penger av Regjeringen, hvert år, over statbudsjettet.

    Omtrent sånn som Heimevernet og Sivilforsvaret, osv., også får penger.

    Av beredskapsmessige grunner, med andre ord.

    Dette hadde ikke jeg tenkt på, før jeg begynte å jobbe, i Hageselskapet.

    Så det viste seg at Hageselskapet kanskje ikke var et like sivilisert sted, som jeg først hadde trodd.

    Det var visst noe med krigsberedskap og sånn også, i forbindelse med dette arbeidsstedet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Norsk Hagetidend, ble vel gitt ut, cirka en gang i måneden vel.

    Og det var et flott magasin, med masse fargebilder, osv.

    Som vel alle medlemmene, i Det Norske Hageselskap, fikk i posten da.

    Og medlemmene måtte også betale en kontingent vel.

    Så Hageselskapet levde ikke bare av statstøtte da.

    Men fikk også midler gjennom medlemskontingent og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden det var statsstøtte inne i bildet.

    Så var også Hageselskapet politisk, på en måte da.

    Andre organisasjoner, (jeg lurer på om det var bonde-organisasjoner, eller noe), kjempet også om noen av de samme midlene, som Hageselskapet fikk av da.

    Og jeg husker at en organisasjon hadde ‘lurt’ Knut Lønø litt en gang vel.

    Og fått han med på et prosjekt som han først vel ikke hadde skjønt at ville ta midler fra potten som Hageselskapet skulle få fra seinere vel.

    Noe sånt.

    Og Knut Lønø, han spiste alltid, (eller ihvertfall ofte), matpakka si, mens han satt ved skrivebordet sitt, i redaksjonen, til Norsk Hagetidend der.

    Så han satt ikke inne på spiserommet til Norsk Hageselskap, (sammen med alle de andre sjefene og ansatte).

    Men Norsk Hagetidend-medarbeider Bergljot Gundersen, hun satt vel sammen med de andre sjefene, i Hageselskapet, og spiste lunsj, mener jeg.

    Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu forklarte det, en gang, til sjefene i Hageselskapet, at Lønø var redd for at han hadde gjort en blunder, (eller noe), når han vel hadde sagt ja, til å bli med på et samarbeidsprosjekt, sammen med en annen organisasjon da.

    Fordi han seinere kanskje tenkte på, at midlene som det ble søkt om, fra myndighetene, til dette samarbeidsprosjektet, kanskje kunne føre til at Hageselskapet, fikk mindre støtte selv, over statsbudsjettet da.

    Siden de hadde også hadde fått støtte til et prosjekt, som de samarbeidet om da, og som var initiert av Bondelaget, eller noe sånn, kanskje.

    Så det var ikke bare bare, å jobbe i Hageselskapet, skjønte jeg.

    For det var nesten også som et spill omtrent, skjønte jeg, dette med hvor mye statsstøtte man ville få og sånn da.

    Så det kunne være litt sånn ampert nesten, (eller ihvertfall rimelig anspent), der til tider, hos Hageselskapet da, syntes jeg.

    Men nå jobbet jo jeg der også, på rundt den tiden som statsbudsjettet ble lagt fram da.

    Så det var kanskje derfor at det virka litt sånn stivt osv. der, for meg.

    Som først hadde syntes at Det Norske Hageselskap hørtes ut som et sted, hvor det ville være fredelig og sivilisert å jobbe.

    Det er mulig.

    Men egentlig så var nok mange av de lederne der, i Hageselskapet, nesten som politikere da, for å prøve å forklare det litt mer, hvordan det var å jobbe der.

    Det var ikke så utrolig flatt der, syntes jeg.

    Lederne spiste lunsj ved et bord.

    Og kontordamene, osv., spiste lunsj ved et annet bord der da.

    (Noe sånt).

    Så det var et skille der, mellom ledere og de som jobba på ‘gulvet’ der da, (for å si det sånn).

    Selv om jeg ikke skjønte helt hva det skillet gikk på.

    For jeg skulle visst sitte sammen med lederne der da, (tror jeg ihvertfall).

    Selv om jeg bare jobbet der på en praksisplass, hvor jeg fikk 4000 i lønn, i måneden.

    Så hvordan dette egentlig var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke så ‘laid-back’, å jobbe hos Det Norske Hageselskap, som jeg først hadde trodd at det skulle være da.

    Bare det å sette seg ved riktig bord, i lunsj-pausen, kunne være som en nesten uoverkommelig prøvelse, bare det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Hageselskapet var ikke akkurat et uformelt sted å jobbe da, (for å si det sånn).

    Man kunne nesten like gjerne ha jobba på Stortinget, (eller noe), kunne det nesten virke som, noen ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bergljot Gundersen, hu var forresten ei pen blondinne, i begynnelsen av 20-åra.

    Hu hadde gått på Landbrukshøyskolen i Ås, forklarte hu.

    Da rynka nok jeg litt på nesa, (da hu sa dette).

    For Landbrukshøyskole, nei det hørtes ikke så fint ut, for meg, som hadde gått et år på NHI, osv.

    Bergljot Gundersen, hu skjønte nok hva jeg tenkte, for hu forklarte med en gang det, at Landsbrukshøyskolen var veldig bra og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tredje personen, som jobba i Norsk Hagetidend.

    Det var ei svensk dame, som jeg tror at het Bjerregård, til etternavn.

    (Det samme som Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen, mener jeg.

    Hvor jeg seinere leide en hybelleilighet, av Rimi, i parallellgata, nemlig Waldemar Thranes gate da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bjerregård var litt yngre enn Lønø, og en del eldre enn Gundersen vel.

    Hu hadde mørkt, krøllete hår, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skulle være Landbruksmesse, ute på Hellerud-sletta, i Romerike, denne høsten.

    Og da hadde Bjerregård fått jobben, med å bestemme hvilken politiker, som skulle åpne den messa.

    Og jeg var jo Høyre-mann.

    Og jeg var litt nysgjerrig på et nytt stjerneskudd, innen ledelsen i Høyre, som var ganske mye i media, på den her tiden.

    Nemlig Kaci Kullmann Five.

    Så da Bjerregård spurte meg, hvilken politiker de skulle invitere, for å åpne Landbruksmessa, på Hellerud-sletta, høsten 1990 da.

    Så foreslo jeg Kaci Kullmann Five da.

    Som jo var fra Bærum, og kanskje ikke var et opplagt valg, for å åpne en Landbruksutstilling.

    Men jeg bare sa et navn som falt meg inn da.

    Og jeg tror også det ble sånn, (hvis jeg ikke tar helt feil), at Kaci Kullmann Five åpna den Landbruksmessa, ute på Hellerudsletta der da, dette året.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke noen faste arbeidsoppgaver, da jeg var på praksisplass, hos Hageselskapet, så jeg fikk nye arbeidsoppgaver, hele tida, husker jeg.

    Noe av det første jeg ble satt til å gjøre der, det var vel å gå til Botanisk Hage, (var det vel), på Tøyen, for å hente et kamera, som tilhørte Norsk Hagetidend vel, og som lå hos Botanisk Hage, (av en eller annen grunn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så fikk jeg som jobb, å omorganisere biblioteket, og sånn, der.

    Og jeg fikk også som jobb, å merke noen lysbilder, og sånn, og legge disse i riktige kartotek-skuffer, og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Landbruksmessa, på Hellerudsletta, så skulle Norsk Hagetidend ha en stand.

    Så jeg fikk en del jobb i forbindelse med dette og.

    Jeg skulle nummerere cirka hundre lysbilder, med bilde av forskjellige blomster på da.

    Som skulle vises, på et lerret vel, på Hageselskapet sin stand da.

    Et problem var, å finne hvor på bildet, som det passet, å klistre på et sånt tall på.

    For noen bilder var kanskje ikke lyse nok, sånn at tallet ville synes bra da.

    Så på et av de cirka hundre bildene, (husker jeg).

    Så hadde jeg tulla litt, og satt på det tallet, midt i en solsikke, (eller noe).

    Og den feilen, den ser ikke så stor ut, når du sitter der hele dagen, og gjør noe sånt rutinearbeid, på noen små lysbilder da.

    Men, jeg jobba også litt med standen, til Hageselskapet, på den Landbruksmessa.

    Og da husker jeg det, at jeg så på de lysbildene, på det lerretet der da.

    Og når det bildet, av den solsikka, (eller hva det var), dukka opp.

    Med et tall, midt på blomsten da.

    Da så det rimelig dumt ut, husker jeg.

    Så da blei jeg litt flau, må jeg si.

    Da spilte det ikke så stor rolle liksom, at de cirka 99 andre bildene så ok ut.

    Når et av de så dumme ut, liksom.

    Da var det nok dette dumme bildet, som folk huska, vil jeg nok tippe på.

    Så etter dette, så lærte jeg kanskje det, at man alltid burde gjøre jobben sin ordentlig da, og ikke slurve, selv med en prosent av arbeidet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var litt fasinert, av noen sånne maskiner, som de hadde, på noen av kontorene, på Norsk Hagetidend der.

    Og det var sånne maskiner, som man kunne bruke, for å automatisk ringe opp, et spesielt nummer da.

    Disse maskinene, (som jeg ikke hadde sett før), de kunne huske 30-40 telefonnummer da, (eller noe).

    Og Bjerregård, hun sa en dag det, at hun skulle ønske det, at hun hadde en sånn maskin, på sitt kontor.

    Og da fortalte jeg det, at jeg hadde drivi litt, med elektronikk, som en hobby, da jeg bodde på Bergeråsen da.

    Så jeg fikk lov av Redaktør Lønø, til å prøve å fikse, en av de ødelagte ‘oppringings-maskinenen’, som lå et eller annet sted, i redaksjonen sine lokaler der da.

    Sånn at Bjerregård også fikk en sånn ‘oppringings-maskin’, på sitt kontor da.

    Og da fant jeg ut det, at den maskinen som var ødelagt, trengte en ny transformator da.

    Og så ringte jeg vel rundt, til el-forretninger i Oslo Sentrum da.

    Og jeg fant en el-butikk opp mot Ringveien der, ved Maridalsveien/Uelands gate, (på Ila eller Sagene vel), som solgte ganske rimelige sånne transformatorer da.

    (Ved å se i Gule Sider, eller noe, var det vel).

    Også la jeg vel ut noen penger, for Hageselskapet, som jeg fikk tilbake da, når jeg ga kvitteringa, til Kontorsjefen der, (eller noe), da.

    Også fikk jeg den maskinen til å virke etterhvert da.

    Og da måtte jeg se litt på den maskinen, som stod på kontoret, til hu litt eldre kontordama, som var sykmeldt da.

    (Selv om jeg må innrømme at jeg tror at jeg, mens jeg holdt på med dette, klarte å slette alle de telefonnummerne, som lå inne på hu sykmeldte kontordama sin oppringingsmaskin da, ved en feiltagelse da).

    Men hu Bjerregård ble vel fornøyd ihvertfall, håper jeg.

    Så jeg fikk også jobba litt som elektriker nesten da, mens jeg jobba på Hageselskapet der.

    (Siden jeg vel nevnte at jeg syntes at sånt arbeid var artig da.

    Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også sendt til Stortinget faktisk, en dag, denne høsten, av Redaktør Knut Lønø da.

    Statsbudsjettet skulle nemlig legges fram.

    Og Hageselskapet hadde blitt lovet, av en Senterparti-politiker, (var det vel), at de skulle få budsjettet før alle andre da.

    Så jeg ble sendt til Stortinget da.

    Og etter å ha surra litt.

    (For jeg skulle på baksida liksom, av Stortinget da, fant jeg ut, etterhvert.

    Noe sånt).

    Så sa jeg fra til vakta på Stortinget der da.

    At jeg skulle snakke med den og den sekretæren der.

    Også fikk jeg statsbudsjettet, før alle andre.

    Men jeg måtte si navnet på enten sjefen hennes eller en av sjefene på Hageselskapet der, husker jeg.

    Også tok jeg T-banen, fra Stortinget der, og til Grønland, husker jeg.

    Mens jeg hadde statsbudsjettet, (som ingen andre hadde sett enda).

    I en bag eller pose da.

    Mens jeg tenkte at ingen andre på T-banen visste hva jeg hadde liksom.

    Da følte jeg meg litt spesiell, (eller ‘important’ kanskje da), vel, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom tilbake til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

    Så gikk jeg opp til Redaktør Knut Lønø, med statsbudsjettet da.

    Men nei, Lønø ble stressa eller opprørt da.

    For nei, det var ikke han som skulle ha statsbudsjettet.

    Jeg måtte gå rett til sjefen/direktøren sitt kontor, med statsbudsjettet, husker jeg, at Redaktør Lønø sa da.

    Mens han ble litt stressa da, siden jeg først hadde gått til Norsk Hagetidend sine kontorer, med statsbudsjettet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en del, med å telle opp stemmene, som Hageselskapet hadde fått inn, når de hadde leserundersøkelser.

    Og det var vel mellom et og to hundre skjema, som de pleide å få inn da, (tror jeg at det var).

    Ved hver leserundersøkelse.

    Det var ihvertfall en bærepose, (eller noe), full av ark, (sånn som jeg husker det), ved hver leserundersøkelse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk vel også jobben, med å sende ut pressemeldinger, når Norsk Hagetidend, kom med en ny utgave da.

    De hadde noen sånne ark der, med navn og adresser, for alle avisene i Norge da.

    Det var mange aviser, som jeg aldri hadde hørt om før, husker jeg.

    Sånn som Firda-Nytt, (eller noe sånt), var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, på de snaue to månedene, som jeg jobba på Det Norske Hageselskap der, på Grønland.

    Dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 30: Brighton sommeren 1990

    Sommeren 1990, så dro min tremenning Øystein Andersen og jeg, igjen til Brighton, på sommerferie.

    Øystein hadde vel fått tak i noen ganske billige flybilletter, mener jeg.

    Det var nok antagelig foreldra hans, Reidun og/eller Kai Andersen, som ordna med å sjekke priser på flybillettene, osv.

    Og jeg lurer også på om det var Øystein og dem, som avtalte ferietidspunktet, med den tidligere vertsfamilien vår, i England, (nemlig Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea), da.

    Jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg avtalte noe om dette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tok fly, fra Fornebu, og til Gatwick da.

    Øystein, (som jo er farget, siden han er adoptert fra Sør-Korea, og som også pleide å gå med svart skinnjakke), fikk problemer i passkontrollen på Gatwick, og jeg måtte gå bort til han da.

    Og da lot pass-kontrolløren Øystein få lov til slippe inn i England, siden han var med meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var sommeren 1990, og det var fotball-VM.

    England hadde jo gjort det ganske bra, i Mexico-VM, fire år tidligere.

    Hvor Gary Lineker, (som da spilte for Everton), ble toppscorer, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så denne ferien vår, den var en del preget av at fotball-VM foregikk samtidig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av de gangene, som jeg hadde vært på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i månedene før denne ferieturen, til Brighton.

    Så hadde jeg kanskje kjeda meg litt der.

    Og så hadde jeg sett på en sånn Mercedes-stjerne, som Lill Beate Gustavsen nok hadde rappet fra en bil, og som hu hadde liggende i leiligheten sin da.

    Mercedes-stjerna hang i en sånn brun eller svart skinnreim, husker jeg.

    Lill Beate Gustavsen sa plutselig det, til meg, en gang, da jeg var på besøk hos henne.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu ville ikke at jeg skulle begynne å rappe noen Mercedes-stjerner, og få problemer med politiet.

    Så hu ville låne meg den Mercedes-stjerna si, når jeg skulle til England da.

    Jeg så jo på meg selv som ganske voksen.

    (Jeg hadde slutta å stjele i butikker og sånn, (som jeg hadde som uvane å gjøre, tidligere i tenårene), etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

    Og jeg må innrømme, at jeg syntes at den Mercedes-stjerna, til hu Lill Beate Gustavsen, var litt morsom.

    Men jeg hadde jo aldri drømt om å rive av sånne, av biler.

    Faren min hadde jo hatt mange Mercedeser, og jeg synes at det var en bra bil egentlig.

    Selv om veldig mange av de Mercedesene, som man så i Oslo, var drosjer.

    Så etter å ha bodd en stund i Oslo, så forbandt jeg etterhvert Mercedeser mest med taxi-er da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg syntes at hu Lill Beate Gustavsen var litt dum, siden hu trodde det, at det var mulighet for at jeg skulle begynne å rive Mercedes-stjerner, av biler, som stod parkert på fortauet.

    Så syntes jeg det, at det var litt artig, å få låne en sånn Mercedes-stjerne da.

    Så jeg takket ja til det, husker jeg.

    For jeg var jo fortsatt tenåring, og prøvde å være litt kul da vel sikkert.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg husker at jeg gikk rundt i Brighton der, den sommeren, sammen med Øystein Andersen og med en sånn Mercedes-stjerne, rundt halsen da.

    Og det var det noen briter som syntes at var artig, husker jeg.

    For de trodde at jeg var engelsk da, og hadde rappa den Mercedes-stjerna, av en ‘German car’.

    (Husker jeg at jeg overhørte en gang, av et ganske ungt par vel, som Øystein og jeg gikk forbi, på fortauet, i Brighton).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte dele på å ha soverommet, til Mrs. og Mr. Hudson da.

    Fordi huset deres var allerede fullt av tyske språkstudenter, fra EF Språkreiser da.

    Så hele Hudson-familien, (det var vel mor og far og fire unger), de lå på gulvet, (eller noe), inne på et ganske lite rom der da.

    Og når Øystein og jeg, skulle dra hjem igjen, fra Brighton, denne ferien.

    Så fant jeg ikke den Mercedes-stjerna, til Lill Beate Gustavsen.

    Så jeg begynte å klage om det da.

    (Siden den Mercedes-stjerna ikke var min, egentlig).

    Og da fant hu eldste datteren, i den familien, (nemlig hu Vicky vel), hu fant da den Mercedes-stjerna, inne på rommet til Hudson-familien der da.

    Og da hadde hu yngste dattera, (nemlig hu Kelly), hu hadde da rappa den Mercedes-stjerna da.

    Siden hu nok syntes at den var morsom da.

    (Noe sånt).

    Så den var jo bare flaks, at jeg klarte å få med meg den Mercedes-stjerna, tilbake til Norge igjen da.

    Hvis ikke så hadde nok hu Lill Beate Gustavsen blitt litt sur, kan jeg nok tenke meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gulvet på soverommet, til Tina og Rick Hudson, var forresten så møkkete.

    At etter å ha bodd der noen dager, så fant jeg fram støvsugeren deres.

    Og begynte å støvsuge gulvet der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte altså dele på dobbeltsenga da, som tilhørte Tina og Rick Hudson da.

    Men både Øystein og jeg, var veldig tynne, på den her tida.

    Jeg veide vel cirka 60 kilo, vil jeg si.

    (Ikke noe mer ihvertfall.

    Jeg hadde jo gått ned noen kilo, på de månedene, som jeg hadde bodd på Abildsø der.

    Siden jeg hadde hatt dårlig råd, og ikke fikk lov til å steika Pizza Grandiosa der, osv).

    Og Øystein, han var kanskje 10-15 centimeter lavere enn meg, og var enda tynnere, må man vel si.

    Så han veide vel kanskje ikke mer enn 45-50 kilo, eller noe, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det ble veldig god plass, i den dobbeltsenga, til Rick og Tina Hudson da.

    Så det var ikke sånn at Øystein og jeg kom borti hverandre i søvne, eller noe, husker jeg.

    Vi hadde god plass på hver vår side av senga, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om Øystein en kveld, plutselig begynte å prate om pupper og nakne damer og sånn, midt på natta, husker jeg.

    (Sånn som han Lassen hadde gjort, (også i Brighton), sommeren 1985, husker jeg.

    Altså fem år før det her da).

    Og jeg ble så irritert på Øystein, fordi han begynte å bable om de her puppene og nakne damene sine, midt på natta.

    Så det var nesten sånn at jeg måtte true han litt, for å få han til å holde kjeft da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vil dro på en eller to dagsturer, inn til London, husker jeg.

    Med toget da.

    Øystein skulle i en sånn rimelig sær/kul heavy-musikk-sjappe, (blant annet), som lå litt syd for Oxford Street, husker jeg.

    Jeg husker at det var varmt, men at vi hadde på oss jakker.

    Kanskje fordi at jeg fortalte Øystein om at jeg hadde blitt utsatt for ran, (hvor de fikk med seg sigarettpakka mi, som lå i bag-en min), fra en afrikansk guttegjeng, på Oxford Street, sommeren før.

    (Den sommeren jeg dro aleine til Brighton, og traff hu Sari Arokivi, fra Finland, blant annet.

    Som jeg skrev om i Min bok da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein ville også ganske ofte til en plateforretning, som lå i the Lanes, i Brighton, husker jeg.

    Og mens vi gikk rundt der, så hørte vel Øystein på en sånn kul walkman, som spilte digitale kassetter, mener jeg.

    (Siden Øystein var rimelig bortskjemt da, må man vel si).

    En såkalt DAT-spiller, lurer jeg på om det var, som Øystein hadde med, på den Brighton-ferien, muligens.

    Han spilte ihvertfall en sang, som het ‘King Without a Crown’, (med en gruppe som het ABC), som han ba meg høre på, i the Lanes der vel, en gang, på walkman-en sin da.

    (Utenom sammenhengen vel).

    Dette kan også ha vært i 1988 da.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    For Øystein og jeg, vi var jo somre, på ferie, hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea da.

    Nemlig sommeren 1988 og sommeren 1990.

    Så det er mulig at jeg blander hvilken sommer, som noen av disse episodene, som skjedde, på disse Brighton-feriene våre, hendte da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hadde dilla på å spille Black Jack, husker jeg.

    Og han fikk alle de tyske språkstudentene, til å bli med å spille Black Jack, om kveldene der, husker jeg.

    Jeg hadde nok vært en god del, på besøk, hos Øystein, ute i Lørenskog, før denne ferien.

    For jeg husker det, at jeg allerede hadde fått meg et eget system, for hvordan jeg spilte Black Jack da.

    (Som Øystein også kalte for ‘Svarte Jonas’ da).

    Og det systemet var sånn, at jeg stod på 16, (og over), men alltid tok et kort til, på 15, (og under), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får skrive noen notater her, tror jeg, om det andre som skjedde, på denne Brighton-ferien.

    Så får jeg skrive mer om denne ferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 22: Mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Som jeg tidligere har skrevet om, så var det ikke bare jeg som dro tilbake til Sand, på helgebesøk, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Pia og Cecilie Hyde, de dukket også opp i Oslo, ved et par anledninger.

    Men da var det ikke sånn, at søstera mi lå over hos meg, på Abildsø.

    Nei, Pia og Cecilie Hyde, de lå jo da ute på fortauet, på Grønland der, hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde.

    (Siden det var en krangel, i venninne-flokken, fra Svelvik/Sande/Berger, inne i Oslo da).

    Det var også en krangel, mellom Cecilie Hyde og meg, når Pia og Cecilie Hyde var inne i Oslo.

    Jeg husker at Cecilie Hyde, Pia og jeg, (og muligens noen flere Svelvik-damer), satt utafor en bokhandel, (som nå heter Ark, mener jeg), ovenfor nedgangen til Stortinget T-banestasjon, på Egertorget, i Karl Johan vel.

    Cecilie Hyde satt og stirra på ei ung Oslo-jente, med røde basket-sko og lyst hår vel.

    Som satt ovenfor oss, på den andre siden av Karl Johan der, mens hu lente ryggen til trappekonstruksjonen, ned til Stortinget T-banestasjon der vel.

    Cecilie Hyde mente at hu var så fin da, hu unge tenåringsjenta.

    Men jeg klagde, og sa at jeg ikke syntes at de rød basketskoa hennes så så særlig kule ut.

    Jeg syntes at de så litt billige og glorete ut, for å være ærlig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og etter den krangelen, mellom Cecilie Hyde og meg, så ville ikke Cecilie Hyde være venn med meg lengre.

    Etter dette, så sa hu at pga. denne diskusjonen, så likte hun ikke meg lenger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lill Beate Gustavsen, hu fikk også hele den gjengen med frike-damer, fra Svelvik og Sande, mot seg, en gang, som jeg hang sammen med de her unge damene, i Oslo Sentrum da.

    Og da måtte jeg velge, om jeg skulle henge sammen med den gjengen, som jeg ikke kjente så bra.

    Eller om jeg skulle henge med hu Lill Beate Gustavsen.

    Og da valgte jeg å henge med hu Lill, fordi hu kjente jeg egentlig best.

    For det var oftest hu jeg prata med, da jeg besøkte Pia fra Korea og hu Lill da.

    For hu Lill var mer interessert i musikk.

    Og vi digga begge Morrissey og the Clash, osv., husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en stor gruppe-voldtekt-sak, som det stod om i løssalgsavisene, (på forsidene, osv.), dette skoleåret.

    Jeg har lurt på om det var noe med hu Lill Beate Gustavsen, og han marokkaneren, som hu var sammen med.

    (Han som jobba på restauranten Costa, ved RA4 der).

    For jeg husker at hu Lill engang prata med ei annen dame, på Grønland der, hvor hu bodde.

    Og da hadde visst noe skjedd med ei veldig ung tenåringsjente.

    Og da sa hu Lill, at hu syntes at hu jenta var for ung.

    Og da ville hu Lill liksom ‘la dem få’, da.

    Og Pia fra Korea spurte meg en gang, om ‘hvor godt kjenner du Lill egentlig?’.

    ‘Jeg kjenner henne godt’, (eller noe), svarte jeg.

    (For hva skulle jeg svare liksom da.

    Det var vel et lurespørsmål, tror jeg).

    ‘Har du hørt om rettsaken?’, spurte Pia fra Korea da.

    ‘Nei’, måtte jeg innrømme.

    Det hadde jeg ikke.

    Og da dreit jeg meg ut da skjønte jeg.

    For da kjente jeg ikke hu Lill så bra da.

    Men det kan ha vært at hu Lill Beate Gustavsen, gikk til rettsak, for gruppevoldekt, mot noen marokanere.

    Fordi at hu ikke likte det, at de hadde utnytta ei ungjente.

    Sånn som jeg skjønte det.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill sa engang, til Pia fra Korea, da jeg lå over hos dem en gang, (etter en bytur antagelig), at ‘du vet hvordan jeg er’.

    Så hu Lill var nok litt sånn at hu lå med alle, (tolka jeg det som, ihvertfall).

    For dette var når en eller to andre karer lå over der og vel.

    Og hu Lill spilte også en gang den sangen, som het ‘Let’s go to bed’, med the Cure, en gang, som jeg var på besøk hos henne, da hu var aleine hjemme, på Grønland der.

    Men jeg fulgte ikke opp med noe sjekking.

    Fordi jeg syntes at hu Lill kanskje var litt billig da, og ikke så sexy kanskje, men litt sånn skitten nesten kanskje.

    Så jeg var ikke så interessert i hu Lill Beate Gustavsen, pga. noe med sex, liksom.

    Men mer pga. at vi hadde felles interesser.

    Hu var ganske kul da.

    Men jeg syntes det virka som at hu hadde hatt mye tilfeldig sex, og var litt ‘horete’ da.

    Og samtidig så var hu ikke så spesielt høy, og hadde ikke så store pupper og sånn heller.

    Så jeg syntes ikke hu var så sexy akkurat.

    Selv om jeg syntes at hu var hyggelig og trivelig, osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg besøkte hu Lill, (etter at Pia fra Korea hadde flytta derfra), så hadde Lill fått seg ny, norsk kjæreste.

    Dette var en fra Grorud, som digga U2.

    Og etter at hu ble sammen med han, så begynte også hu Lill å bare digge U2, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill, hu dro meg også en gang med på Oslo City.

    Og da møtte hu også noen andre damer, fra Oslo, som ga henne støtte og prata om noe som foregikk da.

    (Uten at jeg skjønte hva dette var).

    Og det stod også i VG og Dagbladet, at hu offeret, for den gruppevoldtekten hadde skamklipt seg.

    Og hu Lill hadde en litt sånn rar frisyre, (mener jeg at jeg la merke til), denne våren da, i 1990, mens den rettsaken foregikk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn som jeg skjønte det, så foregikk det også litt av hvert, på den Nato-basen, på Kolsås, hvor hu Lill jobba som vaskedame da.

    Så det ville ikke vært så kult kanskje, å knulle ei som hele Nato-basen på Kolsås hadde knulla liksom.

    (For å si det sånn).

    For å forklare litt om hvordan det virka for meg, på den her tida da.

    Selv om jeg ikke skal si dette helt sikkert, at hu Lill knulla så mye på den Nato-basen der da.

    Selv om hu riktignok sa det, at det foregikk mye rart der da.

    Og det tolka jeg som noe ‘koffert-greier’ da.

    (På den her tiden).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand.

    Så møtte jeg hu Lill, på toget, fra Oslo, til Drammen.

    Og da skulle hu sitte på med mora si, videre til Svelvik.

    Og da fikk jeg også lov til å sitte på da.

    Og da kjørte hu mora hennes meg helt til Sand da, husker jeg.

    (Som er cirka en halv mil ekstra vei da).

    Så det her var jo rimelig alright gjort, (av hu mora til Lill Beate Gustavsen), må jeg si da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når denne jente-gjengen, fra Svelvik og Sande, var i Oslo.

    Og jeg hang sammen med dem, i Oslo Sentrum.

    Så syntes jeg at det ble litt for mye dameprat og sånn da.

    Så da spurte jeg om jeg skulle gjøre noe for dem.

    (Eller noe sånt).

    Ihvertfall så ble det sånn, at hu som jeg hadde spleisa på å kjøpe pizza sammen med, i bursdagen til Tina ‘Turbo’, i Drammen, skoleåret før.

    (Eller om det var venninna hennes).

    Hu spurte meg, om jeg kunne kjøpe med noe vin, for dem, på Polet, på oslo City der.

    Og det var greit, syntes jeg.

    For da slapp jeg å traske rundt i Oslo Sentrum, i klesbutikker og sånn, sammen med de her da.

    Så fikk jeg liksom markert det, at jeg ikke syntes at alle de dametingene som de her jentene dreiv med, var så utrolig morsomme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skoleåret etter.

    (Da jeg hadde et friår fra NHI).

    Skulle lese til forberedende, ved UIO, (som privatist).

    For jeg syntes det, at det var så flaut, å bare jobbe på OBS Triaden, (når jeg hadde et friår, fra NHI).

    Så fikk jeg faktisk låne en ex-phil-bok, av en av de Svelvik-damene, i den frike/kommunist-gjengen, fra Svelvik da.

    Så det var jo litt kult gjort, (for å si det sånn).

    (Hvis jeg husker dette riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så spilte jeg Geni, i Lill sin leilighet, på Grønland der, sammen med alle disse frikejentene da.

    Og de banka jo meg, (som var mest vant til å spille Trivial Pursuit, hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog), ned i støvlene.

    Så jeg husker at jeg lurte litt på det, om de her frike-jentene hadde juksa fælt, når de spilte Geni da.

    At de hadde pugga spørsmålene eller tulla med rekkefølgen på spørsmålene, eller noe sånt.

    For det var liksom sånn, at jeg bare fikk kjempevanskelige spørsmål, mens de alltid fikk lette da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var litt mer som skjedde, dette skoleåret, borte hos min tremenning, Øystein Andersen, på Lørenskog og.

    (Og vi dro også på ferie sammen, til vår tidligere vertsfamilie, i Brighton, sommeren 1990).

    Mer om hva som skjedde dette skoleåret 1989/90.

    Og også i sommerferien 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 7: Enda mer fra Abildsø, (del 3)

    En gang, i mai 1990, må det vel ha vært.

    Så gikk jeg og en annen student, ved NHI, (en kar fra Nesodden, med mørkt hår vel).

    Vi gikk oppover Karl Johan, fra Jernbanetorget, og i retning av Slottet da.

    (For han fra Nesodden skulle vel ta Nesodden-ferja, og jeg skulle vel i en platebutikk, kanskje.

    Noe sånt.

    Det var forresten ikke sånn, at jeg pleide å gå gjennom Oslo, sammen med han karen fra Nesodden, så veldig ofte.

    Det var vel bare den her gangen vel).

    Og ikke langt unna Burger King, nederst i Karl Johan.

    (Kan det vel ha vært).

    Så møtte vi Lill og Pia fra Korea da.

    Så jeg hang meg vel på de.

    Ihvertfall så inviterte dem meg ut, på Cafe Sjakk Matt, lørdagen etter da.

    Jeg møtte dem på Cafe Sjakk Matt da, som lå nedover mot Aker Brygge der, cirka.

    Der drakk vi øl, utafor vel.

    Og en kar, som gikk forbi, på vei til Aker Brygge.

    Han sa til vennene sine, (husker jeg), at han alltid hadde drømt om å dra på Cafe Sjakk Matt, og så ‘se på hvordan folk som er der nå’.

    Lill så kanskje litt shabby ut, det er mulig.

    Hu var bleik, med farget hår og mørk sminke rundt øynene vel.

    Pia fra Korea, var jo adoptert, fra Sør-Korea, tror jeg.

    Så hu så vel ikke helt mainstream ut, sånn sett da.

    Mens jeg selv vel så rimelig mainstream ut, tror jeg.

    Pia fra Korea krangla med Lill, om at hu skulle ha meg, den natta da, eller noe.

    Noe sånt.

    Og jeg var jo alltid klar for litt sex, som student osv., så det nekta ikke jeg for, akkurat.

    Da vi tre nettopp hadde begynt å gå derfra, i retning av Vahls gate, så stoppa en bil, full av unge mannfolk, (antagelig fra utafor Oslo et sted vel), og spurte meg, om hva jeg gjorde sammen med de to jentene.

    ‘De er vennene mine’, sa jeg.

    (En annen gang så lovte jeg også Lill og Pia fra Korea, forresten, at hvis jeg ble rik noen gang, (noe jeg håpet på da, at jeg skulle klare å finne opp et genialt dataprogram, eller noe), så skulle jeg spandere en god del på dem da.

    Jeg hadde ikke så mye penger, som student.

    Så jeg syntes at jeg måtte nesten love dem at jeg istedet skulle spandere, hvis jeg ble rik da.

    Noe jeg ikke kan si, at jeg noen gang har blitt.

    Men men).

    Da vi kom bort på Grønland, (var det vel), så hang to karer seg på oss.

    Og Lill slapp dem inn, i Vahls gate der da.

    Det var en gutt, rundt 19-20 år vel, som fortalte oss, at han var sønnen til en som solgte et japansk bilmerke, i Norge.

    Og han forklarte at kameraten hans, det var en bodyguard, som han hadde, som faren hans betalte for.

    Og at det beste de visste, det var å gå rundt i horestrøket, og banke opp halliker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fra Korea fortalte meg vel det, at det var litt ‘turn-off’, det som hadde skjedd, med at vi fikk selskap av disse litt brautende unge mennene vel.

    Noe sånt.

    Likevel, så ble det til det, at jeg ble med Pia fra Korea, til hennes nye leilighet.

    (For hu fikk seg en egen leilighet, og flyttet fra Lill, i Vahls gate, midt i det her skoleåret da).

    Den nye leiligheten hennes lå på Sinsen, og det er mulig at vi tok taxi opp dit da.

    For det er et stykke fra Grønland til Sinsen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ligge i senga, sammen med hu Pia fra Korea da.

    Og hu lå i underbuksa og BH vel.

    Og jeg hadde jo så godt som blitt lovet sex, fra henne, på Cafe Sjakk Matt da.

    (Ihvertfall sånn som jeg kunne skjønne det).

    Og jeg var vel rimelig full enda og, av øl-en fra Cafe Sjakk Matt der.

    Så jeg ble vel litt innpåsliten, og begynte å klå litt på hu Pia fra Korea, i senga der da, husker jeg.

    Men hu ville ikke ha noe sex da, skjønte jeg, etterhvert.

    Så jeg bare ga meg, og sovna da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, som var like før 17. mai vel.

    (Hvis det ikke var 17. mai).

    Så gikk Lill og jeg, opp til Pia fra Korea.

    (Hvis dette ikke var dagen etter 17. mai da).

    17. mai, så husker jeg ihvertfall det, at Pia fra Korea, Lill og meg, vi satt på en plen, utafor Stortinget der, og leste i en russeavis.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den dagen, så klagde vel hu Pia fra Korea, mener jeg, på at jeg hadde vært innpåsliten da, til hu Lill da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dagen etter der igjen vel.

    Så dro Lill og jeg, opp til Pia fra Korea, med trikken antagelig vel.

    Men da ville ikke Pia fra Korea bli med ut, av leiligheten sin.

    For da hadde hu en ny kavaler på besøk da, skjønte jeg.

    Så hu hadde altså hatt sex med en annen kar istedet da, skjønte jeg.

    Så da ble jeg litt molefonken, husker jeg.

    (For jeg hadde jo liksom blitt lovet sex av henne, må jeg vel nesten si.

    På Cafe Sjakk Matt der).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en gang, noen uker etter det her vel.

    Så var Magne Winnem, Pia fra Korea, (og muligens Lill vel), og meg da.

    Vi var ute på byen, i Oslo.

    Vi satt på et utested, ovenfor Maliks, nederst i Karl Johan der.

    Og drakk øl vel.

    Jeg spurte Pia fra Korea, om hvorfor hu hadde vært så ‘luremus’ da, mot meg, (mens også Winnem satt der da, mener jeg).

    (Jeg brukte vel ikke uttrykket luremus antagelig, (fordi det vel ikke var et vanlig uttrykk, i 1990), men det var det jeg mente da).

    Og da svarte Pia fra Korea, at ‘noen ganger er det morsomt å se hvor langt man kan gå’.

    Noe sånt.

    Så jeg var ikke i så bra humør, på denne byturen da.

    Så jeg tok meg en tur ut i Karl Johan, husker jeg.

    Og sneik meg forbi vakta, på Manhattan, (som seinere har skifta navn til Underhuset vel).

    Men jeg var full da.

    Så jeg datt ned hele trappa der, husker jeg.

    En trapp som gikk litt i sirkel vel.

    Og noen damer kom etter meg, og sa at vakta ville prate med meg.

    Men det blåste jeg i da.

    For jeg ville vel ha en pause, fra Pia fra Korea, og Magne Winnem, og dem.

    Så jeg gikk vel og kjøpte meg en halvliter, på Manhattan, kanskje.

    Før jeg dro tilbake til Winnem og dem da.

    Og fortalte det, at jeg hadde detti ned trappa på Manhattan.

    Manhattan var et av stamstedene, til Winnem og meg.

    Vi pleide å gå ut, i Oslo, nesten hver helg, ihvertfall før Winnem dro i militæret, på begynnelsen av 1990.

    Så det er mulig at vakta lot det passere, at jeg sneik meg inn der.

    Det er mulig at han kjente meg igjen.

    Hva vet jeg.

    En gang, så møtte jeg forresten to finske damer, på Manhattan der.

    Helt i begynnelsen av dette skoleåret.

    Jeg skulle liksom møte hu ene igjen, dagen etter, i Karl Johan da.

    Men hu dukka ikke opp der.

    Men en del uker seinere, så møtte Winnem og jeg, disse damene igjen, på Marylin.

    (Der hvor det seinere ble det alternative utestedet, (må man vel kalle det), So What).

    I Grensen der.

    Jeg spurte hu finske dama, om hvorfor hu ikke hadde møtt meg, i Karl Johan der, som avtalt.

    ‘No’, (eller noe), svarte hu bare da.

    Det var vanskelig å få noen særlig god forklaring, på det her, fra henne.

    Av en eller annen grunn.

    Hu snakka jo ikke norsk, og jeg snakka jo ikke finsk.

    Så det er mulig at det var derfor.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og jeg, vi kom forresten nesten alltid, gratis inn, på Marylin.

    Vakta der, sa en gang, at vi kunne bare hilse fra den og den da.

    Også kom vi gratis inn der.

    Av en eller annen grunn.

    (Noe som var greit etterhvert, dette skoleåret.

    Siden Winnem var i militæret da, og jeg var student.

    Så vi hadde ikke så god råd, etterhvert, dette skoleåret da.

    Ihvertfall hadde ikke jeg det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Winnem og jeg, dro ut på byen, på Manhattan eller Marylin, (eller andre steder, i Oslo).

    Så pleide vi nesten alltid å gå i dress da.

    Så vi var nesten som japper, vil jeg nesten si.

    Winnem hadde vel også stresskoffert, mener jeg såvidt å huske, på den her tida.

    Vi pleide også å kjøpe pizza, på Pizzabussen, som stod ovenfor Oslo Spektrum der cirka.

    Ved Gunerius og vel.

    På en parkeringsplass der.

    Han som lagde pizza-ene, var en svenske vel.

    Og han klagde på at han ikke fikk vaska seg, mellom at han tok på pengene og lagde pizza-ene.

    Noe muligens Winnem hadde tatt opp vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg fikk jo ikke lov, til å lage Pizza Grandiosa, der jeg leide, (av familien Jorås), på Abildsø, så jeg var ganske ofte på den her Pizzabussen da.

    Oftest sammen med Winnem, (eller min tremenning, Øystein Andersen og vel, noen ganger), for det var litt flaut, å sitte utafor Oslo Spektrum der, å spise pizza, aleine, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og en gang, så traff Winnem og jeg, to damer, inne på Oslo City vel.

    Som ble med oss, for å spise pizza, utafor Pizzabussen da.

    Og disse damene, de ble også med oss, på Manhattan da.

    Og da ble det nesten slåsskamp, husker jeg.

    For de damene møtte en ny kavaler, inne på Manhattan der vel.

    Og det var vel Winnem som hadde mest draget, den dagen, tror jeg.

    Så han tøffingen rappa vel dama til Winnem, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og da ble det nesten slåsskamp, husker jeg.

    I Karl Johan, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også mye mer, dette skoleåret, som jeg bodde på Abildsø.

    Noe jeg skal prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 4: Mer fra Abildsø

    Mens jeg bodde på Abildsø, så var Pia på besøk hos meg en gang, mener jeg.

    Jeg hadde jo sagt, i Kristiansand, at jeg ville kutte ut faren min, (på grunn av hans seksuelle misbruk, av Pia, som barn), unntatt når det gjaldt penger, (siden jeg jo kun bare var 18 år fortsatt, da jeg fikk høre om dette, og fortsatt økonomisk avhengig, av min far).

    Så jeg hadde fått faren min til å betale et par husleier da, for hybelleiligheten min, i Enebakkveien.

    Men Pia sa da, høsten 1989, at faren min hadde sagt det, at han ‘ikke trodde det var meningen, at han skulle betale husleien min, hver måned’.

    Sa Pia da.

    Og da ble jeg ganske flau, da Pia sa dette.

    Så etter dette, så var det veldig sjelden, at jeg ba min far, om å få eller låne penger.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Cecilie Hyde, de skulle på fest, hos to Svelvik/Sande-jenter, som bodde i Oslo.

    Dette var hu Lill Beate Gustavsen, som hadde gått rett inn i meg, inne på Fremad der, (hvor Christell dro meg med), skoleåret før.

    Hu var fra Svelvik, og bodde sammen med ei jevnaldrende venninne, som også het Pia, og som var adoptert fra Korea vel, og som jeg tror at kanskje var fra Sande, eller noe, (men jeg er ikke helt sikker på hvor hu var fra, egentlig).

    Disse hadde jeg muligens også festa med før.

    Jeg hadde ihvertfall enten klint eller råflørta, med ei pen dame, fra Sande, som het Lise, husker jeg.

    Ei som gikk det siste året på Wang Handelsgym, i Oslo, mener jeg.

    (Eller om hu tok opp noen fag der).

    Og som pendla da.

    For på den her tida, så hadde Sande Togstasjon vel åpna igjen, (etter at den var stengt, på det meste av 80-tallet).

    (Selv om det vel må ha blitt dyrt med toget, hvis jeg skulle tippe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lise fortalte at hu hadde søkt om jobb, (muligens sommerjobb), i Oslo.

    Men at alle jobbene hu ble tilbudt, var liksom ‘grisete’ da.

    For eksempel så hadde hu blitt fortalt, da hu søkte på en jobb, (som sekretær vel), at om fredagene så måtte hu sitte der, i bare trusa, for sjefen likte å ta seg en runk, osv.

    Noe sånt.

    Så hu var helt sjokkert over tilstanden på jobbmarkedet, for unge damer, inne i Oslo da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Sa hu høsten 1989, må det vel ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Cecilie Hyde, de skulle på Blitz, for å kjøpe hasj, mens de var på denne festen.

    Andre som var på festen, det var deres venninne, fra Svelvik, (som senere har blitt kjent, blant annet i Natur og Ungdom), Camilla Skriung, (og hennes lyshårede venninne, som het Anette, muligens.

    Disse to siste, hadde forresten også vært på en av de Lyche/Depeche gjeng-festene, som Pia hadde hatt hos meg, i Leirfaret 4B, året før).

    Det var bare jenter på denne festen, faktisk.

    Også de kommunist-venninnene til Pia, fra Svelvik, var der, (mener jeg å huske).

    Så hvis man sier at det var 9-10-11 jenter der da.

    Fra Svelvik og Sande.

    Pluss meg.

    Så blir vel det ganske riktig tror jeg.

    Så jeg var litt bortskjemt, som student, i Oslo.

    Med damer kanskje.

    Bortsett fra at dette var frike og kommunist-damer da.

    (Og søstera mi var jo ei av dem).

    Unntatt hu Lise da, fra Sande, som var ei ganske langbeint, brystfager og sexy brunette da, må man vel si.

    Så hva hu gjorde sammen med alle de frikedamene.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er kanskje noen andre som veit det.

    Om det var hu Lise, eller hvem det var.

    Som sa dette til meg.

    Det husker jeg ikke.

    Men noen av disse jentene fra Svelvik og Sande.

    De hadde visst gått til en lokal innvandrerbutikk.

    (Lill Beate og Pia bodde på Grønland, i en ganske trafikkert gate, som jeg mener at må ha vært Vahls gate.

    De bodde i en av to falleferdige bygårder, som vel er revet for lengst nå, tror jeg.

    Lill Beate jobba med vasking, på Nato-basen, på Kolsås, fortalte hu meg.

    Og der var det visst mye rart som foregikk, fortalte hu meg en gang.

    Lill Beate var også sammen med en marokkaner, eller noe, som jobba på en restaurant, i samme gate som spillehallen RA4, (hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med, noen ganger, tidligere på 80-tallet da).

    En restaurant som het Costa vel.

    Som lå i en gate som da het Roald Amundsens gate vel.

    Men som seinere fikk nytt navn, etter at Kong Olav døde, mener jeg å huske).

    De jentene som gikk i innvandrerbutikken, (en butikk jeg ikke helt skjønte hvor lå), de hadde visst fått gratis røyk og sånn, da.

    Av dem som jobba i butikken der da.

    Når de skulle betale der, så fikk de bare beskjed om, at de ikke behøvde å betale.

    Var det vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, på den her festen, (som var på en lørdagskveld vel).

    Så fikk jeg høre det, at Pia og Cecilie Hyde, skulle på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Det var omtrent det verste man kunne finne på, på 80-tallet.

    Å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Så jeg fikk litt sjokk da.

    Hva ville bestemor Ågot ha sagt, (for eksempel).

    Så jeg gikk rundt, på Grønland, i fylla da.

    For å prøve å finne Pia og Cecilie Hyde da.

    Før dem kom fram til Blitz, for å kjøpe seg hasj da.

    For jeg var bekymra for dem da.

    (Blitz ble veldig stigmatisert, i media, på den her tiden.

    Og det var det samme med narkotika.

    Så å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Det var nesten som noe med Aids, eller noe, syntes jeg.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så bra da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter at jeg hadde gått litt rundt, på Grønland der, uten å finne Pia og Cecilie Hyde da.

    Så gikk jeg tilbake igjen til Vahls gate der.

    Og da hadde Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, (het hu vel, tror jeg, hu lyshåra venninna, til Camilla Skriung).

    De hadde lagt seg, i soveposer, på fortauet, i Vahls gate der, (som var en rimelig trafikkert gate da).

    Utafor nabo-bygården, til den bygården, som hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea leide i da.

    Dette var liksom to bygårder, som stod bak hverandre da.

    Og den Lill og Pia fra Korea bodde i, var den bakerste da.

    Så Hyde, Pia, Skriung og Anette, de la seg foran den bygården som vendte ut mot Vahls gate da, på fortauet der.

    Jeg prøvde å overtale disse fire jentene, til å ble med inn på festen igjen.

    De hadde tydeligvis krangla, med Lill Beate Gustavsen og/eller Pia fra Korea, tippa jeg.

    Noe sånt.

    Men disse fire jentene ville ikke gå inn igjen da.

    Jeg igjen tilbake igjen, inn på festen, etter å ha forsøkt å overtale de jentene, en stund.

    (Uten å lykkes).

    Å prate de her fire jentene til fornuft da.

    De resterende 6-7 jentene, (var det kanskje), inne på festen, de var enige, med disse fire, som lå på gata da.

    At dette her var ikke noe jeg behøvde å bekymre meg for, (eller blande meg inn i da).

    Det var greit at Hyde, Pia, Skriung og Anette lå på fortauet der da, mente dem.

    Så jeg ga til slutt opp.

    Jeg fikk ligge i en seng der, sammen med hu Lise, husker jeg.

    (For dette skjedde ganske seint på natta da.

    Dette med Blitz og hasj da, osv).

    Men vi lå med klær på da, så det skjedde ikke noe seksuelt, husker jeg.

    Og seinere, (et par år etter det her vel), så hørte jeg det, fra min kamerat, i Sande, Kjetil Holshagen, at hu Lise hadde blitt gravid da.

    Med en lokal Sande-kar, (regna jeg med).

    Men det virka som at Holshagen var litt imponert over meg, (syntes jeg), siden jeg vel hadde klint med, (eller ihvertfall klådd litt på), hu Lise da, (i fylla da).

    Men hvordan Kjetil Holshagen visste om det her.

    Det veit jeg ikke.

    Kanskje hu Lise hadde spredd det sjæl, i Sande.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Hva som skjedde med Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, ute i Vahls gate der, den natta til en søndag, i oktober 1989, (eller noe sånt vel).

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg har lurt på det seinere, om dette at dem la seg på fortauet der, hadde noe sammenheng, med at noen av disse jentene, fra Sande og Svelvik da, hadde fått gratis røyk og sånn, i den innvandrerbutikken, like ved.

    Men det blir bare spekulasjoner, fra min side.

    Hva som egentlig skjedde, det veit jeg ikke noe om, (skal jeg være ærlig).

    Jeg prøvde å be med hu Lise ut på kino, på søndagen, etter at jeg og ei av de Svelvik/Sande-jentene, fulgte henne til Nasjonalteateret togstasjon, (var det vel).

    Men hu ville ikke da.

    Noe hu vel angra på, mener jeg at hu prata om.

    På en annen fest, noen år etter det her, da hu Lill Beate Gustavsen hadde flytta, til en ‘kavaler’, på Grorud.

    Men da måtte jeg nesten være litt avvisende selv og, syntes jeg, og ta igjen litt da.

    Så da gadd jeg ikke å bli med dem ut på byen, husker jeg.

    Men jeg dro heller tilbake til enten Furuset, (eller om det var Ellingsrudåsen), hvor jeg bodde, på den her tiden da.

    (Etter å ha spydd i hagen dems, mener jeg å huske, på Grorud der da.

    Men jeg jobba ganske mye, på OBS Triaden da, på den her tiden.

    Så jeg var ganske sliten da, når jeg dro på den her festen, (på Grorud), sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde fortsatt ganske mye, den tiden, som jeg bodde, på Abildsø.

    Dette skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene, hadde jeg tenkt på.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg mener det var ved bilen foran, på fortauet til høyre, at søstera mi Pia, og Cecilie Hyde og Camilla Skriung + dame, sov i soveposer ute, høsten 89

    pia camilla skriung cecilie hyde

    PS.

    Der hvor det kommunale bygget står nå.

    Så var det nemlig noen falleferdige bygårder, på slutten av 80-tallet, (mener jeg ganske sikkert å huske. De bygninge, (eller om det var nabobygningen), hadde noen svære reklameplakater på fasaden, husker jeg).

    Og der leide Lill Beate Gustavsen vel, rødruss 89, fra Sande VGS., og Svelvik.

    Og Pia fra Korea, som vel også var rødruss 89, på Sande VGS., tror jeg.

    Og søstera mi, (eller noen), fortalte meg det, at de bodde i Oslo.

    Og det hendte jeg var på fest hos dem.

    (Siden dem var fra Svelvik/Sande, og jeg ikke kjente så mange i Oslo).

    Men men.

    Og den her lørdagen da, så var jeg ganske full.

    Søstera mi, Pia, og Cecilie Hyde og Camilla Skriung, og ei blond, ganske lav jente, som hu kanskje var sammen med, har jeg tenkt seinere, hadde dratt inn til Oslo.

    Og også noen ‘kommunist-jenter’, fra Svelvik vel, som søstera mi kjente.

    Og også hu Lise fra Sande vel, (som Kjetil Holshagen nevnte en gang, som han var på besøk hos ØA, i 1991, eller noe, vel).

    Og så sa noen at søstera mi og Cecilie Hyde, hadde gått på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Og det var ganske fælt, i 1989.

    Så jeg prøvde å finne dem.

    For å ta dem med tilbake da.

    Og når jeg kom tilbake til festen, (uten å finne dem).

    Så hadde dem lagt seg utafor bygården, i soveposer.

    Søstera mi Pia, og Cecilie Hyde, og Camilla Skriung og hu blonde, ganske lave venninna, til Camilla Skriung.

    Jeg ba dem ta til fornuften, og bli med inn på festen igjen.

    Men det hadde visst vært noe krangel, eller noe, tror jeg.

    Og jeg prata med de 5-6 jentene inne på festen.

    Men de ville heller ikke ha inn søstera mi og Cecilie Hyde og de.

    Så det var omtrent 10 Svelvik og Sande-jenter, som hadde bestemt seg for det, at det skulle være sånn, at de fire Berger og Svelvik-jentene, skulle sove i soveposer utafor, langs den rimelig trafikerte veien der.

    Og jeg var ganske full, og jeg var den eneste gutten der.

    Og var litt på sjekkern med hu Lise fra Sande.

    Og alle de 10-12 jentene sa det samme.

    Så til slutt så ga jeg meg.

    Men jeg husker at hu Lise vel, sa det, at noen av jentene hadde fått gratis røyk, i en invandrerbutikk, like vel.

    Tidligere på dagen.

    (Som jeg ikke skjønte helt hvor dem mente var).

    Så kanskje det med at søstera mi og dem, la seg på fortauet, hadde noe med det å gjøre, (har jeg tenkt seinere).

    At noen av dem hadde fått gratis røyk, osv., i innvandrerbutikken?

    Har jeg ihvertfall lurt på nå i det siste, når jeg har tenkt gjennom ting som har skjedd, de siste åra.

    (Etter at jeg har fått blogg osv.).

    Men men.

    Hvem vet.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå kom jeg på det.

    At søstera mi og Cecilie Hyde, og Camilla Skriung, og hu lille blonde.

    De har kanskje bare lata som at de skulle sove ute i gata der.

    Også når jeg har gått inn for å legge meg.

    (Sammen med de 6-7 damene, som ble igjen, i leiligheten der).

    Så har søstera mi og dem sikkert gått bort på Blitz, for å kjøpe hasj.

    (Midt på natta, en natt til søndag, høsten 1989).

    Er det dette som har foregått?

    Det kan isåfall stemme med det, at hu Camilla Skriung, hu ble seinere leder for kvinneradioen, RadioOrakel, som holder til i Blitz-huset.

    Så kanskje hu Camilla, fra Svelvik, har rota litt rundt på radio-rommet der, i Blitz-huset, for å finne hasj da, høsten 1989.

    Også har hu dukket opp der seinere, for å få tak i mere hasj da.

    Også har hu begynt å jobbe i Blitz-radioen da.

    Litt søkt kanskje?

    Hva er det egentlig som har foregått her?

    Hvem vet.

    Men men.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.