johncons

Stikkord: Gurvinder (Fra Rimi Kalbakken)

  • Cirka tre uker etter at jeg slutta som ‘sommer-butikksjef’ på Rimi Langhus (noen dager etter at jeg flytta til Sunderland, for å studere) så var Dagligvarehandelen innom

    PS.

    De to plakat-bukkene utafor butikken, var det jeg som kjøpte, da jeg var butikksjef der (noe jeg var fra våren/sommeren 2001 til sommeren 2002).

    (Eller om det var sånn, at det stod en plakatbukk der fra før.

    Og så kjøpte jeg en til.

    Hm).

    Og det fulgte jo da med noen plast-deksler, som skulle være, mellom plakatene og plakat-bukken.

    Men det var kanskje litt kaos der, etter at jeg slutta.

    (Siden at disse plast-dekslene tydeligvis ikke ble brukt.

    For å si det sånn).

    Og det var også sånn, at de da (i september 2004) fikk ny butikksjef der (etter butikksjef Stian Eriksen, som slutta der, i juni-måned).

    (Jeg husker at jeg ringte til den nye butikksjefen (i begynnelsen av september) og forklarte at jeg slutta der (dette var i ferien min, siden at jeg hadde jobba hele sommeren).

    Dette var noen dager/uker før jeg dro til Sunderland.

    (For å si det sånn).

    Og det var vel sånn, at jeg jobba der (som fungerende butikksjef) ut august (selv om jeg egentlig bare var låseansvarlig (ved siden av studier) på den tida).

    Og så begynte han nye butikksjefen, i september.

    Var det vel).

    Og det at butikken var trang, det har jeg jo skrevet om, i Min Bok 5.

    Og det at varene ikke var trekt fram.

    Det var vel fordi, at alle de ansatte, likte å sitte nede på pause-rommet.

    Og det var nok sånn (mer eller mindre) at det ikke var plass til, at de stod i butikken og rydda hyller.

    Da ville det kanskje blitt for intimt/klamt å handle der (siden at butikken var så trang).

    Det var ihvertfall helt umulig, å få de ansatte der, til å rydde hyller (annet enn ved kassene) husker jeg.

    Selv om jeg ansatte assistent Sølvi Berget sin sønn Trond, en av de første dagene mine der (våren/sommeren 2001) spesielt for å rydde hyller (en eller to vakter, per uke).

    (Jeg skjønte ikke da jeg ansatte Trond, at det var Sølvi sin sønn.

    For jeg var helt fersk der.

    Og man skulle helst ikke ansatte slektninger, av de som jobba der fra før.

    Het det seg vel.

    Så Sølvi lurte meg litt.

    Må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 5.

    Så ble jeg like skuffet selv, den første gangen jeg handla, på Rimi Langhus.

    (Distriktssjef Anne Kathrine Skodvin hadde bedt meg, om å dra å se, på butikken (før jeg begynte som butikksjef der).

    Og jeg ble så skuffa, at jeg kun kjøpte en sjokoladeplate der (av den vel for unge kassadama Anita) husker jeg.

    Men jeg tenkte, at når denne butikken er såpass dårlig.

    Så er det mye jeg kan gjøre, for å få den bedre (med min butikkleder/butikkdrift-erfaring).

    Selv om jeg hadde slitt (med sjefene over meg i systemet) på Rimi Kalbakken.

    Og det var egentlig sånn, at jeg hadde tenkt til å slutte i Rimi (noe jeg tenkte at var lettere å gjøre, mens jeg jobba i en mindre butikk, for blant annet assistent Kjetil Prestegarden (og distriktssjef Anne Neteland) var så på meg, på Rimi Kalbakken, at jeg ikke klarte å samle meg helt, mens jeg jobba der (og jeg hadde mange måneders oppsigelsetid, så det var ikke bare-bare, å få seg ny jobb).

    Men hu nevnte Anita (som slutta der når jeg begynte) hadde liksom manet meg til å fortsette (ved å snakke/tiske sånn at jeg overhørte det) mens hu var innom for å handle der).

    Og mens jeg jobba som butikksjef der, så forklarte distriktssjef Anne Kathrine Skodvin, at det var planer om å bygge en ny butikk der.

    Og den butikken ble bygget, rundt 2010 (var det vel).

    Og det er nå en Extra-butikk (som blant annet har vært ledet av en jeg ansatte der, ved navn David Ulriksen, samt en som ble med meg på Magne Winnem/IT-akademiet sin bedrifts-fotball-sparking, ved navn Kjetil Furuseth).

    Så det lå litt i kortene (allerede i 2001) at denne butikken skulle rives (siden at den var for liten, til å ha alle varene, i Rimi sitt sortiment).

    Og distrikssjef Anne Neteland (på Rimi Kalbakken) hadde lært meg, at jeg kun skulle gli inn i den nye butikken, og gjøre de samme arbeidsoppgavene, som den forrige butikksjefen gjorde.

    Så det var ikke sånn, at jeg gjorde så mye ut av meg (overfor de ansatte) på Rimi Langhus.

    (Synes jeg selv).

    Jeg hadde hatt en medarbeidersamtale, med Gurvinder, på Rimi Kalbakken.

    Og hu forklarte, at hu ikke likte det, at jeg liksom spionerte på/overvåket de ansatte, mens de jobba.

    Det var ikke noe artig (sa hu).

    Men dette var en leder-stil, som jeg mer eller mindre hadde blitt tvunget til å ha (når jeg begynte som Rimi-leder, i 1994).

    Så jeg skjønte egentlig hva hu Gurvinder mente.

    Og jeg prøvde å lære av det som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken.

    Sånn at det ikke skulle bli like mange konflikter, på Rimi Langhus.

    (Selv om jeg var på vei ut av Rimi, på grunn av alt tullet, på Rimi Kalbakken (som jeg har skrevet om i Min Bok 5).

    Men jeg ble enig med Anne Kathrine Skodvin om, at jeg skulle fortsette å leie en billig hybel-leilighet (på St. Hanshaugen) av Rimi.

    Og at jeg derfor skulle jobbe (ved siden av studier på HiO IU) som Rimi-låseansvarlig, et par dager i uken.

    For det var visst sånn (ifølge Skodvin) at jeg måtte tjene nok penger, til å dekke husleia, for å få lov til å bli boende, i Waldemar Thranes gate.

    Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Jeg skrev overfor, at de ansatte, på Rimi Langhus, pleide å sitte mye, på pause-rommet.

    Og det gjorde de.

    Men hvis det var noe spesielt.

    (For eksempel tipping, kø i kassa, at flaskebordet var fullt eller at en kunde trengte hjelp med å finne noe).

    Så kom de opp, med en gang.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Mer om mitt første møte med Rimi Langhus (fra ‘Min Bok 5’):

    https://johncons.net/minbok5.html

    PS 5.

    Dagligvarehandelen (31/2004) trykte også et bilde av butikken, hvor det kan se ut som, at det var noe slags byggeprosjekt på gang:

    PS 6.

    Man kan forresten se, på Rimi-logoen.

    At dette er et gammelt bilde.

    (Vil jeg si).

    For jeg mener å huske, at Rimi-prisbomba/stjerna, ble fem-takket (og symetrisk) i 2002.

    (Noe jeg vel har blogget om tidligere).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Sånn så Rimi-logoen ut, i X antall år, fra 2002:

    https://www.brandsoftheworld.com/logo/rimi-2

    PS 8.

    Jeg mener å huske, at Rimi/ICA bytta til den nye logoen, på fasaden til Rimi Langhus.

    (Etter at jeg slutta som butikksjef (sommeren 2002) så begynte jeg som låseansvarlig på Rimi Bjørndal.

    Men det varte ikke mange månedene.

    Før distriktssjef Anne Kathrine Skodvin, ville at jeg skulle jobbe litt, på Rimi Langhus og (våren 2003).

    (For å roe ned et slags opprør, fra assistent Sølvi Berget & Co.

    Må man vel kalle det).

    Og da ble det til, at daværende butikksjef Thomas Bruun ansatte meg, på Rimi Langhus og (som låseansvarlig).

    Så jeg var muligens den eneste personen (innen Rimi) som hadde nøklene, til to Rimi-butikker (Rimi Bjørndal og Rimi Langhus) liggende hjemme (i en reol-skuff, hvor også passet mitt osv. lå, husker jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 9.

    Jeg zoomet på bildet i PS 5.

    Og da så det ut som at bil-skiltene hadde blått oblat.

    Og det er visst riktig for 2004.

    Så det er mulig at jeg husker feil, og at de ikke bytta til den nye Rimi-logoen på Rimi Langhus.

    Hm.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 10.

    Bygge-prosjektet er også fra 2004 (fra Østlandets Blad 5. juni 2004):

    https://www.nb.no/items/9acafa26adced434532f1b2102611184?page=51&searchText=solengen

  • Mer fra Facebook

    PS.

    Her er mer om dette:

    PS 2.

    Enda mer om dette:

    PS 3.

    Og enda mer om dette:

  • Jeg lurer på om dette er Gurvinder (Gurwinder) fra Rimi Kalbakken. Hm

    https://www.facebook.com/photo/?fbid=476753029082924&set=ecnf.100002446927581

  • Her kan man se et par ting om mitt oppvekst-sted Berger. Min tidligere fotball-trener Skjelsbek (på Berger IL) har visst bytta navn fra Tor Egil til Tov Egil. Og de som drev Raman Mat (og som muligens leide av Kaalen-familien, etter at de gikk konkurs) var visst sikher (og ikke indere)

    tor sikh

    PS.

    Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Noe jeg jobba som fra 2000 til 2001).

    Så hadde jeg noen underordnede, som var sikher (husker jeg).

    Blant annet ei som jobba både i kassene og ferskvaren som het Gurvinder Kaur.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Mer om han som eide Raman Mat (fra DT/BB 25. januar 1986):

    sand

    https://www.nb.no/items/c0ccf2d367c2ef9435694660f9202c79?page=9&searchText=%22baljinder%20singh%22

    PS 3.

    Akkurat når butikken på Sand ble Raman Mat.

    Det husker jeg ikke.

    Men jeg lurer på om det var etter at jeg flytta til Oslo (høsten 1989).

    (Jeg gikk på skole i Drammen (jeg var utvekslingselev) skoleåret 1988/89.

    Og da jobba jeg også to-tre vakter i uka, på CC Storkjøp.

    Så jeg handla ikke så mye på Sand/Berger det skoleåret.

    Da handla jeg mest i Drammen (på CC Storkjøp og Go’ Mat, osv.).

    For å si det sånn.

    Så akkurat når Kaalen/Micro 1000 ga seg, og det ble Raman Mat.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Må jeg innrømme.

    Men det kan også ha vært mens jeg var utvekslingselev-russ i Drammen.

    For å si det sånn).

    Men jeg husker at min farmor Ågot, noen ganger klagde på, at kassadama på Raman Mat, pleide å slå inn for mye.

    (Dette var vel antagelig når jeg var på helge/ferie-besøk på Sand (mens jeg studerte/jobba i Oslo).

    Noe sånt).

    Så det ble etterhvert sånn, at min farmor, pleide å sitte på med min fars yngre bror Håkon, inn til Svelvik, for å istedet handle på Rimi Skjønheim.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Rimi Kalbakken, (hvor jeg jobba som butikksjef, fra høsten 2000 til våren 2001), var nesten som en Rimi Stormarked-butikk, siden at vi hadde ferskvarer. (Fra Akershus Amtstidende 23. februar 2001)

    har ferskvarer

    https://www.nb.no/items/9c12872ae1c21bbf4920a1f63ca93127?page=5&searchText=%22monica%20rimi%22~5

    PS.

    Man kan kanskje si, at Rimi Kalbakken, var en ‘tulle-butikk’.

    For riktignok hadde vi ferskvaredisk.

    Men av varer, så var det bare snakk om ‘ørten’ slag biff, (som vi solgte oppskåret, og pakket inn, i ferskvaredisken).

    Og det var også snakk om noe grilla svinekjøtt, som vi solgte, som noe slags ‘lunsj-snacks’, i ferskvare-avdelingen.

    (Sånn som jeg husker det).

    Og vi hadde også en kylling-grill, som Carolina, (som var ferskvare-ansvarlig), og Gurvinder, (som jobba både på gølvet og i ferskvaren, og muligens også i kassa), dreiv og solgte kyllinger fra, (fra bak ferskvaredisken).

    (Vi hadde ikke oppskåret pålegg, løsvekt-ost og fisk.

    Som Rimi Stormarked Vinterbro.

    Jeg hadde jo jobba i ferskvareavdeling selv, (på lørdager), på OBS Triaden, studieåret 1991/92.

    Men på Rimi Kalbakken så var det alt for høyt svinn.

    (Noe distriktsjef Anne Neteland hele tida klagde på).

    Og ferskvareansvarlig Carolina, hu klagde på, at hu egentlig ikke hadde lyst til å jobbe i ferskvareavdeling, (hu kom fra en ‘vanlig’ Rimi-butikk noen hundre meter unna, som ble nedlagt, (samme butikk som assistent Monica kom fra vel, og vel også butikkmedarbeider Aziza)).

    Så jeg turte ikke å forslå, at vi skulle ha fler vareslag, (som oppskåret kjøttpålegg og pålegg-salater i løsvekt), i ferskvareavdelingen.

    Ikke før vi eventuelt hadde fått ned svinnet.

    For å si det sånn).

    Og Carolina og Gurvinder, hadde forresten noen lignende uniformer, av Rimi Stormarked Vinterbro sine ferskvare-ansatte.

    (Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Hvis Rimi Kalbakken hadde blitt gjort om, (det vil si omprofilert), til Rimi Stormarked Kalbakken.

    (Noe butikken egentlig var.

    Må man vel si).

    Så hadde vi kanskje fått høyere lønnsbudsjett og et mindre strengt svinn-mål.

    Så da hadde vi kanskje sluppet å bli sammenlignet med ‘vanlige’ Rimi-butikker hele tida, når det gjaldt disse tingene.

    Og da hadde vi kanskje fått litt mer ro over driften.

    Sånn at vi kunne ha begynt med oppskåret pålegg osv., i ferskvareavdelingen.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.
    Selv om jeg hadde jobbet i ferskvare-avdeling.
    Så hadde jeg ikke bestilt til ferskvare-avdeling før.

    (For jeg var bare lørdagshjelp, (i ferskvare-avdelingen, på OBS Triaden).

    For å si det sånn).

    Men assistent Kjetil Prestegarden mente, at jeg burde se på hvordan Carolina bestilte kjøtt.

    Og hu bestilte enkelte slag biff, for et par tusen kroner i uka, (to hele biffer av cirka fem kilo, kan det vel kanskje ha vært).

    Og det var ikke bare et slag biff, som vi hadde.

    Vi hadde vel entrecote, ytrefilet, indrefilet, flatbiff og mørbrad.

    Og sikkert et par slag til.

    (For å si det sånn).

    Og hvis vi bestilte ti kilo i uka, av hvert slag.

    Så kan man kanskje regne en kilopris, på 200 kroner, per kilo.
    Da ble det 2.000 kroner, per slag.

    Og så var det kanskje åtte slag.

    Da ble det 16.000 kroner i uka, som vi kjøpte biff for.

    Og vi solgte vel knapt halvparten, (så det ut som, fra statistikken til Carolina).

    Så la oss si, at vi kasta biff, for 8.000 i uka.

    Da blir det over 30.000 i måneden.

    Så da har vi en tredel av svinnet, til butikken.

    (Noe sånt).

    Og om de kasta kylling der og, det veit jeg ikke.

    Men det gjorde de vel antagelig, hvis jeg skulle tippe.

    Så hvis ferskvare-avdelingen hadde et svinn, på cirka 50.000 i måneden.

    Det er godt mulig.

    Men hu som var ferskvareansvarlig.

    Nemlig Carolina.

    Hu hadde ikke fått noe særlig opplæring, i å bestille.

    For eksempel, så så det ut som, fra statistikken til Carolina, at vi aldri solgte en eneste mørbrad-biff.

    (Dette gjaldt vel for 2-3 biff-slag.

    Sånn som jeg husker det).

    Men likevel så bestilte vi mørbrad-biff, for et par tusen, i uka.

    Så det riktige hadde jo blitt, å slutta å bestille mørbrad-biff.

    (Må man vel si).

    Men så langt kom jeg ikke med Carolina.

    For jeg måtte høre på hennes histore om at hu mer eller mindre ble tvunget til å jobbe, i ferskvare-avdelingen, (etter å ha blitt overført, til Rimi Kalbakken, fra en annen Rimi-butikk, (som hadde blitt nedlagt)).

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 105: Og enda mer fra Rimi Kalbakken

    Fra butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland, så husker jeg blant annet det, at det var en pakistansk butikksjef, som sa det.


    At hvis han hadde vært like smart, som broren sin, (eller noe sånt).

    Så ville han ikke ha jobbet som butikksjef i Rimi.

    Da ville han heller ha drevet med noe annet.
    (Noe sånt).

    Og da var det ikke noen andre som sa noe, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei butikksjef-dame, fra Nesodden, som pleide å være med på butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland.

    Hvis jeg husker det riktig.

    (Selv om butikken hennes var direkte underlagt regionsjef Jon Bekkevoll, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og hu sa en gang det, (husker jeg).

    At hvis det var noen Rimi-medarbeidere, som ikke tok med seg en tom pappeske, når de gikk gjennom butikken.

    Så hadde de ikke noe i en butikk å gjøre.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at de hadde et vidunder av en microbølgeovn, på spiserommet der.

    Denne microbølgeovnen, den kunne nemlig steike Pizza Grandiosa.

    Og til slutt, så ble jeg så preget av assistent Kjetil Prestegarden, (og de andre folka som jobba der), at jeg også begynte å kjøpe meg en Pizza Grandiosa, i spisepausen min, da.

    Og det var ganske praktisk, egentlig.

    For jeg husker fra da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    At de ferdigsmurte baguettene, som lå i en kjøledisk der.

    De ble ofte dårlige, før datoen gikk ut, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så fikk jeg faktisk to biter Grandiosa, av Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å stable varer sammen.

    Etter at de to var ferdige med å ha spisepause, da.

    Og da var så sulten, (husker jeg), at jeg ikke klarte å si nei til de pizza-bitene, da.

    Selv om jeg vel muligens lurte på om noen kanskje hadde tulla litt med de, da.

    (Det er mulig).

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å gå med de her teip-dispenserne, i den venstre lomma, i Rimi-buksa mi.

    (For å henge opp Kjetil Prestegarden-plakater).

    Så fikk jeg ikke plass til å ha en Imsdal-flaske der, som jeg pleide å ha i lomma, på Rimi-buksa mi.

    (For jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal.

    Hvor assistent Merete pleide å komme med så mange ‘practical jokes’.

    Som å helle salt i brusen, (var det vel).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så siden det vel ble litt mye å ha både en teip-dispenser og en Imsdal-flaske i den venstre bukselomma.

    (For i den høyre lomma så hadde jeg butikknøklene, osv).

    Så begynte jeg å sette fra meg Imsdal-flaska mi.

    (Som jeg pleide å fylle vann i, fra springen, vel.

    For å slippe å handle så mye av de litt sure kassadamene der, vel.

    Noe sånt).

    På lageret, rett ved døra inn til butikken der.

    Og en gang, som jeg hadde fylt på vann, fra springen, i den Imsdal-flaska mi, (må det vel ha vært).

    Så syntes jeg at det smakte litt søtt, av det vannet, da.

    Og da så jeg det, at noen hadde lagt en brukt tyggegummi-kule, nedi Imsdal-flaska mi, da.

    Og det lurer jeg på om må ha vært hu Bimbo-Cecilie, som satt i kassa der, da.

    Jeg mistenkte at det var henne, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting jeg fikk forandra, den første tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Det var at ti kroners-markedet, det stod på noen paller, (med palletrekk), på gulvet.

    Men på Rimi Nylænde, så hadde jeg pleid å sette alle aktivitetene, opp i høyden, da.

    Sånn at kundene slapp å bøye seg ned, for å få tak i varene, da.

    Så jeg bytta ut de pallene med mange bruskasser, med Rimi kasseskjørt på da, (het det vel).

    Sånn at de ti kroners-varene kom litt opp i høyden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at mange kunder, (som parkerte på parkeringsplassen utafor butikken), de fikk parkeringsbot.

    Selv om de bare var inne og handla mat, da.

    Og det pakeringsvakt-firmaet, det var umulig å ha med å gjøre, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg kunne kanskje ha klaget mer, til distriktsjefen, om det her, da.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu prøvde jo å lure meg, på lønna, da jeg begynte, i den her jobben.

    Så samarbeidet mitt med henne, det var rimelig prega av den her mangelen på kommunikasjon, den første tida min, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    For det parkeringsvakt-firmaet der.

    Det skremte nesten bort kundene, (vil jeg si).

    Så det hadde ville kanskje ha vært i både Rimi Kalbakken, Meny Kalbakken og de andre butikkene, i nærheten, (Intersport flytta vel inn i etasjen over Rimi Kalbakken der, mener jeg å huske, mens jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken), sin interesse, å ha bytta ut det parkeringsvakt-firmaet, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.

    Så var det ofte sånn, at det var noe galt, med bilen min.

    En gang, så hadde for eksempel noen kasta en ølflaske, i frontruta, på bilen min, mens den stod parkert mellom Rimi-bygget og Waldemar Thranes gate 3 der, da.

    Så noen ganger, så måtte jeg ta T-banen, til og fra jobb, da.

    Og en gang, mens jeg satt på Kalbakken T-banestasjon der, (etter jobben), og venta, på T-banen.

    Så dukka det opp en hel jente-russebuss, (må det vel ha vært).

    Som ikke hadde fått russebussen sin enda da, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og de satt seg, (mer eller mindre), oppå meg, mens jeg satt og venta, på T-banen der, da.

    Og ei brunette, hu gikk litt ‘borti der’.

    Og ropte til meg: ‘Skal jeg suge pikken din?’.

    Så jeg ble jo litt satt ut av det her, da.

    Og jeg fortalte til ei lyshåra russejente, som nesten hadde satt seg oppå meg, at det ‘hørtes litt fristende ut’, da.

    (Da hu begynte å prate om det her, da).

    Men jeg klarte å styre meg, da.

    Før hu brunetta kom bort til den benken vi satt på, og begynte å ta sånne høye ‘sparkepike-spark’, da.

    I miniskjørt, (eller hva det var igjen), da.

    (Noe sånt).

    Og hu lyshåra jenta, som jeg prata mest med, av de her russejentene, som hadde egla seg innpå meg, (må man vel si).

    Hu sa at hu ikke syntes at hu selv var noe pen, (eller noe sånt), da.

    Men jeg syntes vel at alle de her russejentene, var rimelig pene, da.

    Så jeg fortalte vel hu russejenta det, at hu så like pen ut, som de andre russejentene der, for meg, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Før jeg satt meg på en annen T-banevogn, enn de her russejentene, når T-banen dukka opp der, da.

    For jeg var jo liksom butikksjef, i Kalbakken-området der, da.

    Så jeg måtte jo liksom tenke litt på det og, da.

    Og ikke overdrive den her russejente-tullinga, liksom.

    (Syntes jeg selv ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 103: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At en gang, mens jeg stod og satt opp tørrvarer, (eller noe), like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å jobbe i par med henne, stod og jobba.

    Så sa Gurvinder plutselig noe til meg.

    Og det var at han Rimi Kalbakken-pakistaneren, var i problemer.

    To unge pakistaner-gutter, (som jeg først trodde at var kameratene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren).

    De var visst uvennene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren, da.

    Forklarte Gurvinder meg.

    Noe jeg ikke hadde skjønt med en gang, da.

    Så jeg måtte liksom manne meg opp litt, da.

    Og se litt strengt på de her uvennene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren, da.

    Men uten at jeg sa noe, vel.

    Og de to pakistaner-gutta, de forsvant så ut på parkeringsplassen, utafor Rimi Kalbakken der.

    Og jeg fulgte litt med på dem etterpå, da.

    (Og lot som at jeg skulle hente noen handlevogner, eller noe sånt, vel).

    Og da stod de fortsatt på parkeringsplassen der, da.

    Ihvertfall en stund, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, da vi gikk ut fra Rimi Kalbakken, etter endt stengetid, en kveld, (må det vel ha vært).

    Så sa han Rimi Kalbakken-pakistaneren, (må det vel ha vært), at ‘utlendingene styrer Oslo’.

    (Noe sånt).

    Og det var vel noe ‘babling’ om A-gjengen, B-gjengen og C-gjengen og, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg overhørte det en gang, (på Rimi Kalbakken), forresten.

    At Simone sa en gang, mens hu stod i kassa en morgen, at det gikk seint med meg, borte i frukta der.

    Så det var ikke bare assistent Kjetil Prestegarden som liksom skulle være ‘wannabe-distriktsjef’ der, da.

    Simone i kassa ville også være det.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at det var en vaktmester, i det senteret, som Rimi Kalbakken holdt til i, da.

    Og det eneste jeg husker av han, det var at han hadde masse arr, (eller noe), i trynet.

    Som om han hadde blitt knivstukket i trynet da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu sa en gang til meg det.

    At jeg hadde fått klage, fordi at jeg hadde vært for sjefete, mot han narkotika-snifferen Leif, fra julebordet.

    For jeg hadde bedt han om å ta flaskerommet, (eller noe sånt), da.

    Og da fikk jeg høre av distriktsjef Anne Neteland, at alle medarbeidere var viktige, i en butikk, da.

    Og at ingen var viktigere enn andre, liksom.

    Men jeg lurer på om grunnen til at jeg kanskje var litt lei av å rydde inne på flaskerommet selv.

    Det kan ha vært det, at den boksautomaten, den peip en hel lørdag, (den lørdagen som vi hadde ledermøte på Egons, i Paleet, i Karl Johan der, som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så jeg var kanskje litt lei av å stresse inne på flaskerommet der, da.

    Og en av grunnen til at jeg ansatte han Leif, som lagerhjelp, (på Rimi Kalbakken), det var vel liksom for å få litt avlastning, da.

    (Noe sånt).

    Uansett så var dette bare et enkelttilfelle, da.

    Og hva jeg gjorde, som var galt, det var rimelig vagt, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Leif, han møtte jeg tilfeldigvis igjen, en gang, da jeg satt meg på 37-bussen, på St. Hanshaugen, på vei til jobb, som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Et par år etter at jeg hadde slutta på Rimi Kalbakken, da.

    Og da sa han Leif det, (ganske høyt, på bussen), at han hadde fått seg en sånn ‘puledokke’, (som han kalte det), husker jeg.

    Og da regna jeg med at han mente at han hadde fått seg en sånn ‘Barbie-dame’, som han dreiv å pulte på, (eller noe sånt).

    Men hvorfor han Leif fortalte om det her, til meg, (på bussen), det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel muligens selv.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så diskuterte distriktsjef Anne Neteland og jeg, i et driftsmøte, (må det vel ha vært).

    At den og den medarbeideren, på Rimi Kalbakken, gjorde noe galt, da.

    Og da sa distriktsjef Anne Neteland, at da måtte man spørre seg, om dette var noe som var viktig, for hvordan butikkens resultat ble, eller ikke.

    (Noe sånt).

    Og det sa hu, liksom.

    Som var så nøye på hvordan teip som ble brukt, for å henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    (Har jeg tenkt på seinere, ihvertfall).

    Så jeg må si at det var en del dobbeltmoral, i Rimi.

    Distriktsjefene de detaljstyrte, som bare det.

    Men butikksjefene, de fikk ikke lov til å detaljstyre, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg gikk hjem fra jobb, etter en tidligvakt, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken.

    Så stod det ei sånn ungjente, som ikke var fjortiss engang, vel.

    Og liksom bøy seg fram, i en sexy, utringet topp, (eller noe sånt), på parkeringsplassen utafor Rimi Kalbakken, da.

    Mens ei dame liksom stod ved siden av, for å liksom ta notis av, om jeg så på hu sexy kledde ungjenta, eller ikke.

    (Noe sånt).

    Så det var rimelig spesielt da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 102: Mer fra distriktsjef Anne Neteland

    En dag, våren 2001, så kommer pluteslig distriktsjef Anne Neteland, bort til meg, i fruktavdelingen, på Rimi Kalbakken.

    Også sier hun det, at det har vært problemer så lenge, på Rimi Kalbakken.

    At enten så må jeg slutte, ellers så må alle de andre medarbeiderne slutte.

    For jeg var så upopulær, som butikksjef da, (mente Anne Neteland).

    Og på den her tida, så var jeg så utslitt, av å prøve å holde standarden oppe, (som den eneste som hadde jobba noe særlig lenge, i matbutikk vel), på Rimi Kalbakken, da.

    Så da distriktsjef Anne Neteland fortalte meg det.

    At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde tilbudt meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa også det, at hu tilbydde meg å begynne som ny butikksjef, på Rimi Ammerud.

    (Men at dette var en liten butikk, da).

    Men Rimi Langhus-jobben.

    Det var jo akkurat det jeg hadde sett eter, som en mulighet, for å roe det litt ned, og komme meg ut av Rimi.

    (Tenkte jeg).

    Og jeg var jo så lei av å ha distriktsjef Anne Neteland, som distriktsjef.

    Etter alt det tullet med at jeg ikke fikk lov å gå med de teipdispenserne, i lomma, for å rydde opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    Så jeg var veldig lei av å bli detaljstyrt da, (for å si det sånn).

    Men dette sa jeg ikke rett ut.

    Jeg bare gjentok det som distriktsjef Anne Neteland hadde sagt, om at Rimi Ammerud, det ble nok en for liten butikk.

    Også så jeg at det var greit.

    Hvis det var så ille, at alle de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, eventuelt måtte ha sluttet.

    Så jenket heller jeg meg.

    For jeg ville ikke lage noen kjempestore problemer, for Rimi, liksom.

    Og så sa jeg at det var greit å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu maste også på meg, på en meningsløs måte, (vil jeg si), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Om at jeg måtte få ned lønnskostnadene.

    Jeg måtte finne noen å kutte timer på, da.

    Men den eneste som jobba mer enn kontrakten tilsa.

    Det var Simone, ei kassadame i 50-åra, fra Nederland, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg gjorde som distriktsjef Anne Neteland sa, da.

    Og tok en prat med Simone, inne på tellerommet, (var det vel), en dag, da.

    Om at hu skulle begynne en time eller to seinere, to eller tre dager i uka, da.

    (For å få ned lønnskostnadene, da).

    Og det sa Simone at var greit, (husker jeg).

    Men så kom hu tilbake på jobben, noen dager seinere.

    Og da hadde hadde hu klagd til assistentene mine, da.

    (Eller noe sånt).

    Og sagt at hu ikke ville ha færre timer likevel.

    Så hu måtte få begynne klokka ni likevel, da.

    (Noe sånt).

    Og da klagde også distriktsjef Anne Neteland på meg, (husker jeg).

    For Simone hadde visst vært utsatt for så mye endringer når det gjaldt arbeidstidene, tidligere.

    Og det visste jo ikke jeg noe om.

    (Men noen må vel ha pekt litt på Simone, tror jeg).

    Men da skulle jeg ha spurt assistent Kjetil Prestegarden, sa distriktsjef Anne Neteland.

    Men jeg kunne jo ikke fordra hverken assistent Kjetil Prestegarden eller distriktsjef Anne Neteland.

    Og de fleste var jo på faste heltidskontrakter, i den butikken, uansett.

    Så det var ikke så mange stedet å spare, egentlig.

    (Sånn som jeg kunne se det, ihvertfall).

    Problemet var vel at regionsjef Jon Bekkevoll og distriktsjef Anne Neteland ikke var enige om hvordan Rimi Kalbakken skulle drives.

    Regionsjef Jon Bekkevoll hadde visst sagt at Rimi Kalbakken liksom skulle ha for høy lønnsprosent og mye svinn, da.

    For Rimi Kalbakken skulle liksom ‘ta Meny’, da.

    (Hadde regionsjef Jon Bekkevoll sagt ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall).

    Og Rimi Kalbakken hadde jo også en ferskvareansvarlig, som jobba heltid, i ferskvaren, (nemlig Carolina), da.

    Og det hadde jo vanligvis ikke Rimi-butikker.

    Så det var kanskje ikke så rart at det var en høy lønnsprosent der da, for å si det sånn.

    Rimi Kalbakken var jo en spesiell butikk, siden den skulle ‘ta Meny’.

    Så den burde vel da vært lagt under regionsjefen, mener jeg.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu lot som at Rimi Kalbakken var en vanlig Rimi da, virka det som.

    Og jeg ble liksom skvisa mellom agendaen til regionsjef Jon Bekkevoll, og agendaen til distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Noe sånt).

    Men distriktsjef PØF, han hadde jo programmert meg, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Så det var derfor jeg kom så feil ut der.

    Så det var omtrent umulig for meg, å ta inn det igjen, da.

    Samtidig med at distriktssjef Anne Neteland, hu detaljstyrte meg når det gjaldt hvordan jeg skulle lede butikken, og hvordan teip jeg skulle bruke, for å henge opp plakater, osv.

    Så det var egentlig bare surr der, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa jo det, at hu kjente assistent Kjetil Prestegarden, fra før.

    Så hu ‘høre på Kjetil’.

    (Og ikke på meg, da).

    Så hu umyndiggjorde jo på en måte meg der, som butikksjef, fra dag en, (må man vel si).

    Så jeg hadde kanskje tittelen ‘butikksjef’, (på Rimi Kalbakken), men jeg fikk ikke lov å være sjef der, liksom.

    Så jeg hadde egentlig svært lite reell makt der, vil jeg si.

    Og samtidig så var utfordringene der veldig store.

    Så det ble jo en umulig situasjon, for meg som butikksjef der, må man vel si.

    Jeg fikk liksom alt ansvaret, men ikke noe makt der, da.

    Så det var jo bare tull og tøys, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu ville jo at jeg skulle lede Rimi Kalbakken, på en moderne måte, (blir det vel kalt).

    Det vil si at hu ville at jeg skulle lede butikken, ved hjelp av ledermøter, personalmøter og medarbeidersamtaler.

    Men de butikksjefene som jeg hadde, da jeg var assistent i Rimi.

    Nemlig Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen.

    De var av den gamle skolen, da.

    Så jeg hadde jo aldri hørt om ledermøter, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Og jeg pleide, som butikksjef på Rimi Nylænde, å heller prate med medarbeiderne oppe i butikken, enn å bruke personalmøtene som et lederverktøy, da.

    Og medarbeidersamtaler, det hadde jeg aldri vært med på.

    Hverken som leder eller medarbeider, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg fikk så mye klager, på Rimi Kalbakken, fra medarbeiderne, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle ha medarbeidersamtaler da, (husker jeg).

    Og jeg hadde fått høre der, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at jeg hadde kommet så dårlig overens, med Gurvinder, som var en nøkkelmedarbeider der, da.

    (Ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall.

    For Gurvinder klarte å grille kylling, i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da).

    Så jeg tenkte at jeg kunne starte med å ha medarbeidersamtale, med Gurvinder, da.

    Siden jeg fikk høre det, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at det var henne som jeg hadde mest problemer med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg leste vel et eller annet sted, i Rimi sine bøker, om hva en medarbeidersamtale egentlig var, da.

    Og en medarbeidersamtale, det var liksom en slags ‘time out’, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og medarbeideren kunne fritt si hva han eller hun mente, (i en medarbeidersamtale), da.

    (Uten at det fikk konsekvenser liksom, da).

    Og Gurvinder, hu hadde hatt noe lignende av medarbeidersamtale, på skolen, sa hu.

    Så hu skjønte hva det her var, da.

    Så Gurvinder og meg, vi satt og hadde medarbeidersamtale, på spiserommet, på Rimi Kalbakken, da.

    Og Gurvinder fortalte det, at hu ikke likte meg som sjef, i det hele tatt.

    For jeg fulgte alltid med på hvordan medarbeiderne jobba, når de stabla varer, ute i butikken, osv., (var det vel).

    (Og det hadde jeg ikke fått høre noe lignende av før.

    Så da gikk det opp et lys for meg da, må jeg vel si.

    Når jeg hørte Gurvinder forklare om hvor mye hu mislikte, at jeg fulgte med på henne og de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mens de jobba på gulvet, da).

    Og Gurvinder, hu visste om det, at jeg skulle begynne, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så hu mente det, at jeg skulle bare fortsette på min måte, da.

    Og at de andre på Rimi Kalbakken bare skulle bare fortsette på sin måte, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg forklarte det, da.

    At jeg ikke var vant til å ha så mye problemer, som leder, i de butikkene jeg jobba i.

    Så jeg prøvde liksom å lære av de problemene som hadde oppstått, på Rimi Kalbakken, da.

    Så derfor syntes jeg at det var verdifullt, å få med meg den her medarbeidersamtalen, med Gurvinder, selv om jeg skulle slutte, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Gurvinder, hu syntes at det var ekkelt, å ha medarbeidersamtale, med meg, (husker jeg at hu sa).

    (Av en eller annen grunn).

    Og det her var vel den eneste medarbeidersamtalen, som jeg har vært med på, (tror jeg).

    Hvis ikke en av distriktsjefene mine i Rimi, har hatt medarbeidersamtale med meg, en eller annen gang, da.

    Jeg mener å huske at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, en gang prata ganske åpent, om mine fremtidsutsikter, som leder, i Rimi.

    Mens jeg jobba, på Rimi Nylænde, våren 1994, (må det vel ha vært).

    (Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

    Og hadde mine første ledervakter, da).

    Så det er mulig at det møtet var en slags medarbeidersamtale, da.

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Men hu brukte vel ikke uttrykket medarbeidersamtale, (om det møtet), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Når jeg tenker mer på det her.

    Så er det mulig, at distriktsjef Anne Neteland ikke forstår hva en linjeorganisasjon er.

    Og at Rimis butikker har en linjeorganisasjon.

    Distriktsjefen kommer over butikksjefen som kommer over de andre ansatte i butikken.

    Men distriktsjef Anne Neteland hu lot ikke meg gi ordre til assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu skjønte ikke hva en linjeorganisasjon er.

    (Kan man mistenke, ihvertfall).

    Det er mulig at distriktsjef Anne Neteland var uskolert.

    Men at hu hadde gått på noe kurs og lært moderne butikkledelse, (eller noe sånt).

    Men at hu mangla kunnskap om den grunleggende organisasjonsteorien, som vel må ligge i bunnen, før man begynner å bruke moderne lederverktøy, som vel ledermøter, (personalmøter), og medarbeidersamtaler, må sies å være.

    Så man kan si det sånn, da.

    (Mener jeg).

    At distriktsjef Anne Neteland ikke skjønte hva en linjeorganisasjon er, da.

    Det kunne ihvertfall virke sånn da, (vil jeg si).

    Siden hu hørte på assistent Kjetil Prestegarden, men ikke som meg, som butikksjef, da.

    Distriktsjef Anne Neteland støttet ikke meg, når Kjetil Prestegarden la seg opp i hvordan jeg styrte butikken.

    Men lot assistent Kjetil Prestegarden bestemme, da.

    Så assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo som en slags regionsjef, da.

    Siden distriktsjef Anne Neteland hørte på han.

    (Noe sånt).

    Så dette kan kanskje tyde på at distriktsjef Anne Neteland ikke forstod hva en linjeorganisasjon er, da.

    Men at hu bare baserte seg på skravling og synsing og sånne ting.

    Man kan begynne å lure, ihvertfall.

    Og assistent Kjetil Prestegarden han forstod heller ikke hva en linjeorganisasjon var, (vil jeg si).

    Siden han liksom skulle være en ‘wannabe-distriktsjef’, da.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu lot så assistent Kjetil Prestegarden være som en slags regionsjef, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så det ble jo bare surr, på Rimi Kalbakken.

    Grunnet at distriktsjef Anne Neteland og assistent Kjetil Prestegarden syntes å være litt forvirrede, når det gjaldt hva en linjeorganisasjon var, da.

    Så de manglet kanskje grunnleggende kunnskaper om organisasjonsteori.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 88: Danmarksturen til Kjetil Prestegarden

    En dag, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så kommer jeg på jobben, og assistent Kjetil Prestegarden nærmest forlanger, (på sin Hitler-aktige måte, må man vel kalle det), at jeg må bli med på en dansketur, som han og vel også Anne Neteland sin ambulerende, (som het Idar, eller noe sånt, vel), skulle arrangere, med masse Rimi-folk, da.

    Og ikke nok med at jeg måtte bli med, sa assistent Kjetil Prestegarden.

    Jeg måtte også få noen bekjente, til å bli med, for å heve gjennomsnittsalderen, da.

    Sånn at også noen unge Rimi-folk kunne få bli med på denne Stena Saga-turen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.

    Men jeg forsikret meg vel om, at dette ikke hadde noe med Rimi å gjøre.

    Og at jeg ikke hadde noe ansvar, for noen av de andre folka, som var med, på den her turen, da.

    (For jeg syntes vel at jeg hadde nok ansvar på Rimi, da).

    Også ringte jeg David Hjort.

    Og David Hjort, Erik Dahl og Bjørn Erik og dama hans, vel.

    De ble ganske raskt med, på den her dansketuren, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at ei russisk dame, (som muligens het Natacha vel), som jeg hadde ansatt, som deltidsmedarbeider, på Rimi Kalbakken, (for det var oppgangstider og vanskelig å få tak i nok folk, på den her tida), som bodde på Bjerke.

    Og som studerte informatikk, ved UIO, vel.

    Og som var samboer, med en som het David, vel.

    (For jeg husker at hu gjorde et poeng av det, at samboeren hennes og David Hjort, hadde det samme fornavnet, da).

    Hu hadde misforstått meg, sa hu.

    Når det gjaldt når danskebåten skulle gå, en lørdag, da.

    Også hadde hu vært på ferjeterminalen, (på Vippetangen vel),  klokka sju om morgenen, da.

    Istedet for klokka sju om kvelden, (eller noe sånt).

    Så da jeg, (og de andre Rimi-folka), dukka opp der.

    Så hadde hu og han samboeren hennes, ventet der, i tolv timer, da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg skjønner hvordan den misforståelsen kan ha oppstått.

    Men jeg hadde egentlig ikke noe med arrangeringen av den her dansketuren å gjøre.

    Så hva som gikk galt, det er jeg ikke sikker på, dessverre.

    Men kanskje Kjetil Prestegarden, (eller ambulerende Idar), burde ha hengt opp et skriv, eller noe sånt, da.

    (Hvis de ikke gjorde det, da).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med på denne dansketuren.

    Så var også noen damer, som David Hjort kjente.

    Men som ikke var med på turen, til Kjetil Prestegarden, da.

    Blant annet ei ung, svensk brunette.

    (Mener jeg å huske).

    Som de to midterste fortennene til, var skikkelig skakke, da.

    Akkurat som om de hadde stoppet en kule, (eller noe som gikk litt saktere), da.

    Noe sånt.

    Og også ei norsk dame vel, med lyst hår vel.

    Som muligens bodde i Rimi-leilighetene på Sagene.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu svenske dama, hu pleide David Hjort å dra med på fester og på Strauss en gang, på rundt den tida, som Linn Korneliussen, flytta til Bergen, vel.

    Og jeg husker at Erik Dahl, ble opprørt, den gangen, på Strauss.

    Siden at David Hjort tvang hu svenske dama til å bli med på et eller annet, da.

    Og på danskebåten, så ville ikke hu svenske dama, at jeg skulle stå i nærheten av henne, da.

    For hu var på sjekker’n med en kar, da.

    Så jeg måtte gå bort fra henne.

    Men det var ikke fordi at hu hadde noe imot meg, sa hu.

    Så det var begrenset hvor mye jeg skjønte av det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Erik Dahl, David Hjort og meg.

    Vi hadde vel samme lugar, tror jeg.

    Og alle vi tre hadde med oss en blå skjorte, da.

    Og da syntes jeg at det ble så dumt.

    Så jeg klarte så vidt å overtale Erik Dahl, til å ta på seg en lilla skjorte, da.

    Som han også hadde med seg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På danskebåten, så husker jeg det, at jeg stod kjempelenge i baren der, sammen med hu unge blondinna Cecilie, som jobba deltid i kassa, på Rimi Kalbakken.

    For vi ble ikke betjent, i baren der, da.

    Så en tøffing, som også stod i baren der.

    Han begynte å chatte med Cecilie, og spurte om hvordan jeg var som sjef, og sånn, da.

    ‘Erik er snill han’, (eller noe), husker jeg, at hu Cecilie svarte, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Luly var med på danskebåten der og satt i samme seng som meg, på et vorspiel, på en lugar der.

    Og at Idar seinere på kvelden, beklagde seg, over hu Luly, da.

    Og sa at det var et eller annet med henne, (til Kjetil Prestegarden), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var ganske overarbeida, på den her tida.

    Så jeg var fornøyd, med å sitte aleine og drikke en halvliter, ved et bord, ved diskoteket der da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien tilbake til Oslo.

    (Må det vel ha vært).

    Så husker jeg at David Hjort, Erik Dahl, Bjørn Erik og dama hans.

    Og meg.

    Vi satt alle fem, i en trapp, på danskebåten der, da.

    Og da, så gikk Gurvinder forbi oss, husker jeg.

    Liksom som på utstilling, da.

    Men jeg sa ikke noe til henne, husker jeg.

    For det hadde vært ganske mye konflikter, mellom henne og meg, på jobben, da.

    (Selv om jeg selv syntes, at det var litt overdrevet, at det hadde vært så mange konflikter, da).

    For Kjetil Prestegarden, han sa det, at Gurvinder var en nøkkelmedarbeider, da.

    Siden hu klarte å stå i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da var det vel.

    Så jeg fikk klager fra Kjetil Prestegarden og Anne Neteland, da.

    Fordi at jeg hadde kommet på kant, med en nøkkelmedarbeider, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at på lørdagskvelden.

    Så gikk David Hjort og jeg, rundt på danskebåten der, da.

    Og så møtte vi ferskvareansvarlig Carolina, i en gang, (eller noe), ved diskoteket, seint på natta, da.

    Og da, så begynte David Hjort, å løfte på Carolina, (eller noe sånt), da.

    Og da, så var det noen edrue innvandrere, som så det her, da.

    (Og David Hjort og jeg var fulle, da).

    Og de innvandrerne, de spurte Carolina, om det var noe galt, da.

    Men hu sa at det ikke var det, da.

    Hvis ikke så hadde nok David Hjort og jeg, fått problemer, med de her innvandrerne, (som virka edru), da.

    Så det var ikke som på 70-tallet, (fant jeg ut), å reise med danskebåten, da.

    For på den her dansketuren, så var det med kjempemange innvandrergutter, da.

    (B-gjengen, eller noe sånt, kanskje.

    David Hjort sa vel bare noe sånt som, at: ‘Se på pakkisa, da’.

    Når de gikk i samlet flokk, ut fra lugarene sine, da.

    Noe sånt).

    Så etter det her, så syntes jeg ikke det, at det virka så trygt, å dra med danskebåten lenger, (for å si det sånn).

    For man kunne jo bli banka opp av innvandrergjenger, og sånn, på danskebåten, da.

    Syntes jeg at det virka som, at det kunne være en risiko for, ihvertfall.

    Så danskebåten var ikke som i ‘gamle dager’, (det vil si 70, 80 og 90-tallet, da), virka det som.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • StatCounter: Noen i India søker på ‘RIMI KALBAKKEN norway’, på Google. (In Norwegian)

    StatCounter: Noen i India søker på ‘RIMI KALBAKKEN norway’, på Google. (In Norwegian)

    http://www.google.com/search?hl=en&client=opera&rls=en&q=RIMI%20KALBAKKEN%20%20%20norway&btnG=Search

    PS.

    Kanskje det kan være noen i slekta til hun Gurvinder, som jobba der, det er mulig.

    Det var forresten også flere i slekta hennes vel, som jobba der.

    Sikher, eller noe, vel.

    Jobba de med sånn turban tro, eller tok de av den på jobben?

    Jeg husker ikke helt nå, men da var det kanskje litt dårlig gjort av meg, å ikke ansette folk som brukte hijab da, isåfall, det er mulig.

    Nei, det skulle nok ha vært regler for sånt her, med religiøse hodeplagg osv., det burde vel vært regler fra Rimi, om det her, mener jeg da.

    Sånn at butikksjefer slapp å gå ut i en sånn hengemyr, eller minefelt, eller hva man skal kalle det.

    Så sånn er det, vil jeg si.

    Får man regne med.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog