PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
PS 4.
Og enda enda mer om dette:
PS 5.
Og enda enda enda mer om dette:
PS 6.
Og enda enda enda enda mer om dette:
PS 7.
Og enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 8.
Og enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
PS 4.
Og enda enda mer om dette:
PS 5.
Og enda enda enda mer om dette:
PS 6.
Og enda enda enda enda mer om dette:
PS 7.
Og enda enda enda enda enda mer om dette:
PS.
Det her er hans lillesøster Therese (som la på da jeg ringte Rimi sitt hovedkontor fra England, for å få kopi av et brev fra Rimi-Hagen, som jeg fikk da jeg vant drifts-konkurransen Rimi Gullårer, som butikksjef på Rimi Langhus, i 2001):
PS 2.
Her er Thomas Kvehaugen i Libanon:
Fra den tida, som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi.
(Og hadde den svarte Sierra-en min).
Så husker jeg det, at butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), en dag, (muligens en søndag vel, hvis ikke dette var en helligdag, i en påskeferie, eller noe sånt), inviterte meg hjem, til rekkehusleiligheten sin, på Kolbotn, for å hjelpe han, med noe data eller internett-greier.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke nøyaktig hva det var, som Arne Risvåg, spurte meg, om å hjelpe han med.
Men det var noe, som jeg uansett ikke kunne gjøre noe med, akkurat der og da, (husker jeg).
(Men jeg ga han vel noe råd, om hva han kunne gjøre, da.
Noe sånt).
Jeg husker også at jeg syntes det, at ungkarsleiligheten, til Arne Risvåg, så litt kjedelig ut, (hvis jeg skal være ærlig).
Jeg selv var jo ganske tech-frik, på den her tida.
Og jeg hadde for eksempel PC-en min kobla, til både TV-en og stereoanlegget, da.
Men Arne Risvåg, han hadde vel ikke PC-en sin kobla, til noe annet, enn til en monitor, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg mener å huske det, at jeg fikk et glass cola, av Arne Risvåg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
(Noe sånt).
Så det var ikke snakk om noe mat-servering der, liksom.
Og Arne Risvåg, han holdt forresten med Liverpool, (når det gjaldt fotball).
(Og ikke med Everton, som jeg har holdt med, siden jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, på 70-tallet.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Det huska jeg, fra den første gangen, som jeg var på mitt første butikksjef-seminar, på Storefjell.
Arne Risvåg, (som da allerede var en erfaren butikksjef vel), han hadde vært og sett på en fotballkamp, mellom Liverpool og Everton, som Everton vant, etter scoring av Kevin Campbell, (husker jeg, at jeg prata med Risvåg om, ved et bord, som Irene Ottesen, (som vel introduserte meg for Risvåg, som hun kjente, siden hun selv var ambulerende butikksjef vel), også satt ved, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som jeg var, på et butikksjefmøte, på Sinsen.
(Like før jeg slutta som butikksjef, tror jeg at dette må ha vært.
Og jeg slutta jo, som butikksjef, sommeren 2002.
Så dette kan vel ha vært våren 2002, (eller noe sånt), vel).
Og da, så var bilen min på verksted, (eller noe sånt), husker jeg.
(Jeg hadde ihvertfall tatt taxi dit da, (eller noe sånt)).
Og etter møtet, så ville gjerne Arne Risvåg og Irene Ottesen, kjøre meg, til en T-banestasjon, da.
(Noe sånt).
Og da, så satt jeg vel på med dem, til Ryen T-banestasjon, (mener jeg å huske).
(Siden de skulle den veien, da).
Og på veien til Ryen T-banestasjon.
Så spurte Irene Ottesen og Arne Risvåg meg.
Om David Hjort brukte narkotika.
(Husker jeg).
Jeg sa vel at jeg ikke visste det, (tror jeg).
(Eller, jeg svarte nok ihvertfall unnvikende, da).
For jeg hadde jo røyka hasj, sammen med David Hjort og kameratene hans.
(En eller to ganger, for å sosial, liksom).
Og hva hadde Arne Risvåg og Irene Ottesen, å gjøre, med dette å gjøre, liksom?
Var disse to Rimi-lederne egentlig sivil-politi, (eller noe sånt)?
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg syntes at det ble noe rart, over denne ‘spioneringa’, til Irene Ottesen og Arne Risvåg, da.
Så derfor svarte jeg ikke ærlig, når disse spurte meg, om jeg visste om David Hjort brukte narkotika osv., da.
For jeg skjønte ikke helt, hvorfor Irene Ottesen og Arne Risvåg, spurte meg, om det her.
Jeg festa jo ganske mye, sammen med David Hjort, på fritida.
(Etter at jeg hadde jobba sammen med han, på Rimi Bjørndal, i 1997 og 1998).
Så jeg så vel på det som et slags tillitsbrudd, da.
(Heter det vel).
Hvis jeg hadde sladret, om at David Hjort brukte narkotika, til Irene Ottesen og Arne Risvåg.
(For jeg mistenkte forresten også, at David Hjort brukte amfetamin.
Fra da David Hjort var på fester, hjemme hos meg.
(Fester som han, (mer eller mindre ihvertfall), alltid tok initiativet til selv, må jeg vel si).
Så hadde jeg lagt merke til det.
At David Hjort, på slutten av nachspielene.
Ofte pleide å gå inn på badet, en stund.
(Muligens sammen med Linn Korneliussen, vel).
Og når David Hjort så kom ut igjen, fra badet, så pleide han å spørre meg, om det var noe, som de kunne hjelpe meg med, i leiligheten..
Når det gjaldt å rydde, osv.
Og da trodde jeg det, at David Hjort hadde brukt amfetamin.
For dette var jo midt på natta.
Og jeg pleide ved heller å rydde, dagen etter, at jeg hadde hatt fest.
(Når jeg var edru osv., mener jeg).
Men jeg hadde vel lest det et sted, (mener jeg å huske), at når folk brukte amfetamin, så ble de sånn, at de liksom må gjøre noe, da.
(Hvis det ikke var for eksempel Pia som hadde fortalt meg dette, da).
Og dette fleipa jeg også med David Hjort om, en gang seinere, (husker jeg).
Og da freste bare David Hjort ut noen gloser, (for seg selv liksom), mener jeg å huske.
Så David Hjort ble sur, da jeg fleipa, om det her, da.
Så David Hjort, han kan også være litt aggressiv, (eller ihvertfall hissig og temperamentsfull da), må man vel si.
Så jeg valgte å ikke fortelle noe, til Arne Risvåg og Irene Ottesen, om David Hjort sitt narkotikabruk, da.
Når disse spurte meg om dette.
For disse to, de var jo mine butikksjef-kolleger liksom.
Og ikke min overordnede distriktsjef og regionsjef, liksom.
(For å si det sånn).
Og selv ikke min overordnede, (i Rimi), vel hatt noe med dette å gjøre, vel.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så lenge David Hjort sitt narkotikabruk, ikke gikk ut over jobben hans, i Rimi, (mener jeg).
Og da, så måtte vel isåfall hans overordnede, (i Rimi), ha tatt dette, med David Hjort selv da, (mente nok jeg).
(Noe sånt).
Selv om jeg må innrømme at jeg ikke er noen ekspert, på det her, da.
Eller, dette var ihvertfall et spørsmål, som jeg var helt uforberedt på.
Og jeg syntes at dette virka veldig planlagt, fra disse to butikksjefene, da.
Det var liksom som at disse to butikksjefene lurte meg inn i bilen, til Arne Risvåg, for å spionere, på David Hjort, da.
(Noe sånt).
Og det syntes jeg nesten at ble litt ekkelt da, (for å si det sånn).
(For da prøvde vel disse to å utnyttem, sitt kollegiale forhold, til meg, må man vel si.
Noe sånt).
Og Irene Ottesen, hu hadde jeg jo dratt sammen med, til Rimi sitt assisterende butikksjefmøte, på nettopp Rimi sitt hovedkontor, våren 1997.
Så Irene Ottesen, hu visste jo det, at jeg var kjent, i Sinsen-området.
Siden jeg jo hadde ligget, i cirka en uke, på Aker sykehus, da jeg opererte kneet mitt, i 1996, (altså året før det nevnte assisterende butikksjefmøtet, i 1997, som jeg dro på, sammen med Irene Ottesen).
Så Irene Ottesen, hu visste det, at jeg visste, at det gikk en buss ned til sentrum, som stoppet, like ved Aker sykehus, da.
(Som jo var kun cirka fem minutter å gå, fra Rimi sitt hovedkontor, da).
For Irene Ottesen og jeg, vi tok jo bussen, til nettopp utafor Aker sykehus, da vi skulle på det nevnte assisterende butikksjefmøtet, i 1997.
Så for meg, så ble det hipp som happ, liksom.
Om jeg satt på med dem, til Ryen T-banestasjon.
Eller om jeg gikk i noen få minutter, og tok en buss, ned til sentrum, fra like ved Aker sykehus der, da.
Dette ble liksom hipp som happ, for meg, da.
Men, da disse to butikksjefene spurte meg, om jeg ville sitte på.
Så syntes jeg jo det, at jeg måtte takke ja, til det.
Siden jeg vel syntes det, at jeg måtte prøve å være, litt sosial, da.
(For distriktsjef Anne Neteland, hu klagde jo for eksempel på meg, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, en stund på det her.
Fordi at jeg ikke var interessert i å være sosial, med mine butikksjef-kolleger.
Enda dette jo var, fordi at jeg ikke visste hvor utestedet ‘Dattera til Hagen’, (på Grønland), lå).
Og jeg hadde jo sagt ja, til ‘Audi-Monika’ en gang.
Da hu spurte meg, (høsten 1998, må det vel ha vært), om jeg ville sitte på, til Rimi Nylænde, (må det vel ha vært), etter et butikksjefmøte, på Sinsen.
(Dette møtet må ha vært like før jeg kjøpte meg Sierra-en min, da.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Siden hu Audi-Monika jo jobba, som butikksjef, på Rimi Munkelia.
Som var en butikk, som også lå, oppe på Lambertseter, da.
Og Audi-Monika, hu hadde ikke spurt meg noe, om narkotika.
(Mens hu kjørte meg, til jobben, i Audi-en sin).
Så jeg ble litt satt ut, (må jeg innrømme), da Irene Ottesen, plutselig begynte å spørre meg, om det her, da.
(Altså om David Hjort brukte narkotika).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Men det var forresten heller ikke sånn, at jeg kjente David Hjort, så utrolig bra.
Jeg hadde vel ikke så mye med han å gjøre, på den her tida, (hvis jeg husker det riktig).
Så det var ikke sånn, at jeg sladra, til David Hjort, om at Irene Ottesen, (og Arne Risvåg), hadde spurt meg, om han brukte narkotika.
(Ikke sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For det hadde vel også blitt et tillitsbrudd, (denne gang ovenfor min butikksjef-kolleger Irene Ottesen og Arne Risvåg), tenkte nok jeg.
Så jeg sladra hverken på David Hjort.
Eller på Irene Ottesen og Arne Risvåg, da.
Men jeg holdt vel denne episoden, (om den spioneringa, til Irene Ottesen og Arne Risvåg), for meg selv, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Hvis jeg ikke fortalte om dette, til noen, på #blalblabla, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, (hvis jeg skal være ærlig).
Men jeg skriver ihvertfall om dette nå, i denne boken, da.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Den her episoden.
(Da jeg satt på, med Arne Risvåg, til Ryen T-banestasjon, etter et butikksjef-møte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen).
Det er jo mer enn ti år siden nå.
Så jeg husker ikke helt nøyaktig, hva som ble sagt, under den her kjøreturen, da.
Men da jeg våknet, i dag morges.
(Mandag 25. mars 2013).
Så tenkte jeg det, at sa Irene Ottesen det, at Toro hadde sagt til henne det, at David Hjort brukte narkotika?
Hm.
Det er mulig, at dette var noe, som Irene Ottesen hadde hørt, av Toro aka. Thor-Arild Ødegaard, (fra Rimi Bjørndal), da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men ingen av oss fire, (Irene Ottesen, Arne Risvåg, Thor-Arild Ødegaard og meg), var jo David Hjort, sin direkte overordnede.
Så jeg syntes at dette ble litt ‘feil’ da, (for å bruke et uttrykk, som Irene Ottesen, ofte pleide å bruke).
Det å prate om David Hjort sitt narkotika-bruk, under en uformell biltur, (eller hva man skal kalle det), da.
Spesielt siden ingen av oss tre, som satt i denne bilen, (under den her kjøreturen), fra Rimi sitt hovedkontor, (på Sinsen), til Ryen T-banestasjon.
(Nemlig Irene Ottesen, Arne Risvåg og meg).
Jobbet som David Hjort sin direkte overordnede, da.
(Ihvertfall ikke på den her tiden.
Som vel må ha vært rundt våren 2002, (hvis jeg skulle tippe).
For David Hjort, han hadde vel en svensk butikksjef, (som sin direkte overordnede), på Rimi Karlsrud, på den her tiden.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
For David Hjort, han jobbet jo som assisterende butikksjef, (på Rimi Karlsrud), da.
Og jeg hadde vel ikke så mye, med David Hjort, å gjøre, på den her tida.
Før jeg begynte som låseansvarlig, (ved siden av studiene mine, ved ingeniørhøyskolen), på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.
Da dukka plutselig David Hjort opp på lageret der, (mens butikksjef Irene Ottesen var på ferie), sammen med sin nye samboer-dame, (som jeg da ikke hadde sett før), Melina Jørgensen.
Og da, så hadde David Hjort både slutta i Rimi, (for å begynne som hjelpepleier, i Groruddalen, der hvor Melina Jørgensen jobba), og han hadde også flytta inn, hos hu Melina da, på Ammerud.
Men hva som hadde skjedd, med David Hjort sin karriere, i Rimi.
Det veit jeg ikke.
For jeg prata ikke så mye, med David Hjort, våren 2002, da.
(Sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).
Og David Hjort, han har ofte masse fest-planer, (og sånn), i hue.
Så det ble ikke sånn, at David Hjort forklarte, om hvorfor han slutta i Rimi, (i ettertid), da.
Men han begynte vel heller bare å fleipe, og sa noe sånt, som at han, (eller ihvertfall hans kollega Melina Jørgensen), nå jobba med: ‘Å tørke gamlinger i ræva’.
(Noe sånt)).
Så dette var ikke som noe uformell chatting, (for meg da), må jeg vel si.
Dette ble mer som at Irene Ottesen, (og muligens også Arne Risvåg), liksom prøvde å overvåke David Hjort da, (syntes jeg).
(Noe sånt).
Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter den ombyggingen, som var, på Rimi Nylænde, på den tida, som ICA Lambertseter ble åpnet.
(Som vel må ha vært, mellom januar 1995 og sommeren 1995 en gang.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
Da kasse 4 ble hevet ut, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)).
Så ble jeg satt, til å bestemme hvordan safta skulle stå plassert, i en av de nye hylle-seksjonene, (husker jeg).
(En hylle-reol som stod der, hvor frukta senere ble plassert, (i 1998, da jeg jobba som butikksjef der), i inngangspartiet, på Rimi Nylænde.
Og som det ble plass til, siden vi heiv ut kasse 4, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det her tror jeg må ha vært en 90-, (centimeter), hylle, for jeg hadde vel ikke noe planogram, når jeg drev med den her jobben, vel.
Og det hadde kommet en ny safttype, fra Delight, (var det vel), en av Rimi sine egne merkevarer, da.
(Som for eksempel Diva og Hakon også var, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg syntes at denne nye safttypen.
Som var to-litere med Delight husholdningssaft vel, var artige, da.
(For de så ut som de to-liters kartongene med melk, som fantes i gamle dager, husker jeg).
Så jeg satt de to esker i bredden, i hylla, da.
Sånn at det ble fire saft-kartonger, i bredden da.
Men da ’tilta’ Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).
For hu ville bare ha to saft-kartonger i bredden, da.
Men da gadd ikke jeg å gjøre om det igjen, husker jeg.
For jeg syntes at det var greit å ha fire kartonger i bredden, da.
(Og egne merkevarer, (eller EMV), det var jo noe jeg hadde hørt om, at Rimi skulle satse på og, vel.
Kanskje i ‘Rimi-nytt’, eller på møter for assistenter, på Hakons hovedkontor, på Sinsen).
Så Elisabeth Falkenberg og meg, vi hadde en konflikt da, husker jeg.
Og jeg hadde fått så bra selvtillit, etterhvert, etter å ha jobbet der en stund, mens vi bare hadde vært to ledere.
Så jeg ville ikke la meg kommandere for mye da, av Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).
(Uten at jeg husker nøyaktig hvorfor jeg ikke ville det.
Men jeg mener å huske at det var sånn.
Og jeg fikk henne jo også til å sette den motorsykkelen sin, (som hu hadde nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, fordi hu skulle selge den vel), opp på den kampanje-plassen, i butikken, hvor kundene kunne vinne en motorsykkel, da.
Så det var nesten sånn at jeg tok over litt, på Rimi Nylænde, på den tida som vi bare var to ledere der.
Enda jeg bare var assistent der, da.
For jeg var ganske sterk, utholdende og i god form, da.
Så jeg ble vel ganske selvsikker, i butikken der, etterhvert som jeg ble mer ‘varm i trøya’, og vant til å jobbe, som leder der, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje fordi, at jeg først ville se, hvor mye de to-literne med Delight husholdningssaft solgte, da.
Før jeg lot de få mindre plass.
For dette var jo Hakons egne merkevarer, liksom.
Som Hakon tjente mer penger på, enn de andre varene, da.
(Selv om de ble billigere for kundene, også.
Siden denne typen varer ikke ble reklamert så mye for).
Og Rimi hadde som mål å selge mer EMV, da.
Men butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu visste visst hvor mye, som den saft-typen kom til å selge, med en gang, da.
Og det syntes nok jeg, at hørtes litt rart ut.
Jeg ville vel la den saft-typen få sjansen til å ha to face-inger, siden det var en ny EMV-vare, da.
Og så kunne vi heller minske plassen, hvis de solgte lite, (tenkte vel kanskje jeg, da).
(Og safta fikk så mye plass, når vi fikk inn den ekstra reolen, så noe måtte liksom ha ekstra plass også, da).
For jeg shina jo alle hyllene i butikken, hver kveld, uansett.
Og da hendte det at jeg samtidig foretok små justeringer, på hvordan varene stod i hylla.
Hvis det var noe som så litt ‘harry’ ut, for eksempel.
Og jeg bestilte, (eller lagde), nye labler, hvis det for eksempel var labler som manglet, osv.
Så jeg hadde jo oversikten over det her uansett.
Så det var kanskje derfor at jeg syntes at butikksjef Elisabeth Falkenberg var ‘dum’, da.
Siden hu ikke lot meg styre det her, da.
Noe sånt.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må også ta med det.
At butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu så ikke på klokka, når hu skulle hjem.
Hu så på hvordan ‘ståa’ i butikken var da, (må man vel si).
Og så pleide hu å si noe sånt som, at ‘nå rekker dere å ta resten av varene selv’, (og rydde butikken da, men det var liksom inneforstått), ganske lavt, (og muligens litt innsmigrende vel), til meg, da.
Også dro hu hjem da, når hu trodde det, at jeg ville klare å få tatt ferdig alle varene, og rydde alle hyllene, (sammen med de ‘vanlige’ medarbeiderne), da.
Så det var ikke sånn at butikksjef Elisabeth Falkenberg hver dag dro hjem på slaget klokka 14, liksom.
Nei, det hørte nok heller med til sjeldenhetene vel, tror jeg.
Men hu pleide vel oftere å dra hjem i 15-16-tiden, for eksempel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fordi at butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, heller så på ‘ståa’ i butikken, (istedet for å se på klokka). da.
(Og jeg pleide jo også å komme cirka en time for tidlig, på jobben, hver dag, på den her tida).
Når vi bestemte oss for når vi skulle gå hjem.
Så var kanskje dette grunnen, til at butikksjef Magne Winnem, på Rimi Karlsrud, kalte oss for ‘strebers’, da.
For det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at Magne Winnem kalte oss Rimi Nylænde-lederne, ovenfor Morten Jenker, (som på denne tiden jobba som butikksjef på Rimi Askergata, vel), eller hvem det kan ha vært igjen, (på en eller annen fest, eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke bare en Kjell fra Ringnes, forresten, (som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, av denne boken), på Rimi Nylænde.
Det var også ei Ina, fra Ringnes, (eller om hu kalte seg ‘Ina på Ringnes’), som pleide å ringe hver fredag, (eller noe sånt), for å få lest opp Ringnes-bestillinga, da.
Og hu var visst sur og fæl, skjønte jeg, på Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.
Selv om jeg selv vel ikke merka noe særlig til at hu skulle være så forferdelig da, (hvis jeg skal være ærlig, ihvertfall).
Men det var visst noe spesielt med henne da, (sånn som jeg skjønte det, på butikksjef Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da jeg jobba som ny leder, på Rimi Nylænde), ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå har jeg igjen seks stikkord-linjer her, på A4-arket mitt, med notater, (for denne boken).
(For jeg har kommet på et par nye ting, og også ta med om da, siden i går).
Så det blir vel et par-tre kapitler til, av denne boken da, antagelig.
(Avhengig av om hvor mange andre ting, som jeg også kommer på, å eventuelt ta med om).
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de siste kapitlene.
Vi får se.
En gang, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så var jeg på byen da, men hadde kanskje vært på et utested, som stengte, etter at den siste nattbussen hadde gått.
Så jeg traska litt rundt på Galleri Oslo der da, (husker jeg).
(For jeg leita vel etter et stille sted, hvor jeg kunne sitte og slappe av da, fram til den første T-banen gikk, i 7-8 tida vel, (et par-tre timer etter det her, da)).
Og da kom jeg i krangel med en Follo-gjeng, inne på Galleri Oslo, (ikke så langt fra Cafe Fiasco der), husker jeg.
Det var en høy gutt, nesten på min alder vel.
Og ei ganske hot jente, i 18-års alderen vel.
Og en kar til, vel.
Og de begynte å kødde med meg, da.
(For jeg starta aldri noe bråk, (vil jeg si).
Jeg bare gikk rundt, ofte full, og prøvde kanskje å sjekke opp noen damer, (nå og da), og sånn, da).
Og han høye Follo-karen, (for de fortalte vel at de var fra Follo, tror jeg), han begynte å spytte etter meg da, husker jeg.
Men det ble ikke slåsskamp.
Og hu sexy jenta, hu sa at hu syntes at jeg så fin ut, siden jeg hadde ‘sprett-rumpe’ da, (eller noe sånt).
Og jeg er ikke helt sikker på hva sprett-rumpe er, (må jeg innrømme), så jeg ble litt satt ut da, (husker jeg).
Og da begynte han høye karen å spytte etter meg da, (var det vel).
Men så stakk vel den gjengen av, tror jeg.
Og jeg lurer på om grunnen til at Glenn Hesler og Øystein Andersen dro meg med ut til Follo, en gang, for å tømme noen spilleautomater, på en videobutikk der, (for spilleautomatfirmaet deres), kan ha vært, for at de her Follo-folka, skulle sjekke, om det var meg de hadde møtt, på Galleri Oslo der, (eller noe sånt).
Men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På et møte for assisterende butikksjefer, (må det vel ha vært), på Rimis hovedkontor, på Sinsen.
Så sa regionsjef Jon Bekkevoll, en gang, (sommeren 1995, må det vel ha vært, hvis jeg skulle gjette), at i nedgangstider, (som det vel fortsatt var da), så kjøpte folk mindre av alt, bortsett fra av snacks.
Potetgull osv., det kjøpte de like mye av.
Så potetgull, det behøvde ikke Rimi å sette ned prisene så mye på da, selv om det var nedgangstider.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og samtidig jobba som assistent, på Rimi Nylænde.
Så dukka det plutselig opp en kar fra Ringnes, på Rimi Nylænde der, og fortalte til butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg vel, som var like ved der, (av en eller annen grunn).
At Villa Farris skulle bytte navn til Villa.
Og da måtte jo jeg nesten spørre om grunnen til det, syntes jeg.
Siden jeg hadde bodd i Larvik, under oppveksten, (på 70-tallet).
(Farris er jo en innsjø, som ligger like ved Bøkeskogen, (blant annet), i Larvik.
Og jeg har til og med vært og fisket, i Farris.
Selv om det vel var min stefar Arne Thomassen, som fiska, (Pia og jeg var vel bare med, tror jeg), og vi vel ikke fikk noe fisk).
Men det var visst ikke noe spesiell grunn til det her navneskiftet, da.
Men Nora hadde vel kjøpt opp det Larvik-bryggeriet som produserte Farris, (og Villa Farris), på 70- eller 80-tallet vel.
Og på 90-tallet så var navnet på dette bryggeriet Ringnes, og det var et Oslo-bryggeri, og de var vel kanskje lei av navnet Farris, da.
Og synes kanskje at det holdt, at det navnet stod på mineralvann-flaskene, da.
(Hvem vet).
Så sånn var vel antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en stund etter det her vel.
Så ble Tab bytta ut, med Tab X-tra.
Og da var det ei kunde-dame, (ei i 30-40-åra med lyst hår vel), som drakk Tab hver dag.
Og da fikk butikksjef Elisabeth Falkenberg ordna det sånn, at hu kunde-dama, fikk de siste kassene med Tab, som de hadde, fra Ringnes, da.
(Så det var kanskje de siste kassene med Tab, som fantes i hele Norge, eller noe, da.
Det er mulig).
Men de siste Tab-kassene, de tok jo slutt etterhvert de og.
Og da, så begynte etterhvert hu dama å drikke Tab X-tra da, mener jeg å huske, at hu fortalte meg, en gang jeg oppdaterte henne, om ‘Tab-situasjonen’, i butikken, (må det vel ha vært).
For de her kassene, med den siste Tab-en, i Norge.
De stod vel inne på lageret, (der hvor safen var), eller nede på ‘hoved-lageret’, i kjelleren.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.
(På den tida som vi bare var to ledere der vel, som vel var mellom januar 1995 og sommeren 1995).
Så var det sånn, at en mannlig kunde, i 40-årene vel.
Han spurte meg om vi ikke kunne ta inn minestrone-suppe, (jeg lurer på om det var i Rett i Koppen-versjon), mens jeg dreiv og rydda den hylla hvor suppene stod der, da.
Jeg sa fra til butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her ønsket, da.
(Selv om jeg aldri hadde hørt om minestrone-suppe før).
Og hu sa det, at vi kunne godt ta inn den suppa, selv om den ikke var i sortimentet vårt egentlig, da.
Så da bare noterte vi Hakon-varenummeret, (og litt annen vareinformasjon vel), på en ‘blank’ label, og lagde plass i hylla, da.
(For dette var en vare som var i Hakon-sortimentet.
Det vil si at ICA sikkert solgte den, da.
Og at den fantes på Hakon sitt grossist-lager, på Skårer, da.
Men den fantes ikke i Rimi sitt grunnsortiment da, som Rimi Nylænde egentlig førte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida som jeg jobba på gølvet og som leder, på Rimi Nylænde.
Så var det jo veldig fokus, på butikkstadard der, (husker jeg).
Og det må vel ha vært Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud som fikk meg til å tenke mye på at brus og øl-avdelinga, skulle se bra ut, (vil jeg tippe på, ihvertfall).
Og jeg rydda jo butikken, hver kveld, (hvis jeg ikke en sjelden gang jobba tidligvakt, eller hadde fri, da).
Så jeg var innom hver eneste hylle, i butikken, og shina den, hver dag, da.
(Også på dager som vi fikk varer, faktisk).
Og øl og mineralvann-avdelingen, den var jeg kanskje innom en ekstra gang, noen dager også, da.
Det er mulig.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvordan jeg pleide å gjøre det her).
Men en ting jeg pleide å gjøre der, ihvertfall.
Det var at jeg skar bort de delene av papp-brettene, på halvpallene med øl, som det ikke stod noen six-packer med øl på lenger, da.
Sånn at avdelingen skulle se mer selgende ut, da.
(Syntes jeg ihvertfall.
For da ble det nesten ikke noe papp synlig der, vanligvis på rundt den tida som ettermiddags-rushet kom, da.
For brus og øl-avdelingen, den var i inngangspartiet, av butikken, da.
Og jeg ryddet fra inngangpartiet og gjennom hele butikken, og fram til platået der, hver ettermiddag og kveld da, (og også kjølediskene shinet jeg, i samme slengen, hver dag, ihvertfall den siste perioden, som jeg jobba de aller fleste kveldsvaktene), på Rimi Nylænde, da jeg jobba, som assistent der).
Men da fikk jeg, (etter å ha shina øl-avdelingen på den måten, i et års tid, eller noe, kanskje), høre det, av konsulent Kjell, fra Ringnes.
At han ikke likte det, at jeg skjærte i papp-brettene, på den måten, da.
Og dette sa han mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i nærheten, vel.
Så da svarte jeg ikke noe.
Men da slutta jeg bare å skjære i de papp-brettene, da.
Og jeg tok heller og fjernet de brettene, hvis det var lite øl igjen på de, da.
(Dette var pappbrett som var mellomlag, mellom etasjene med øl, på halvpallene, fra Ringnes, (og andre bryggerier), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjell, (fra Ringnes), han sa også det, en gang, (på den her tida), om Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.
(Utenom sammenhengen, må man vel si).
At hu hadde jobba bra, som assistent, i Rema.
Men da hu ble butikksjef, (i Rema), så jobba hu ikke så bra lenger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er det åtte stikkord-linjer, med notater, igjen på det A4-arket mitt, som jeg bruker som huskeliste her.
(For jeg har kommet på et par nye ting, siden jeg skrev det forrige kapittelet, da).
Men det blir færre og færre stikkord-linjer her, ihvertfall.
Så jeg regner med at det bare blir et par kapitler til, av den her boken, nå.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de.
Vi får se.
PS.
Grunnen til at han Kjell fra Ringnes, ikke likte det, at jeg skar i de papp-bretta, i øl-avdelingen, forresten.
Det var fordi at vi bestilte øl der, for at det skulle se fullt ut, da.
Og da bestilte vi noen ganger halvpaller, for å rullere, de øl-typene, som det ikke solgte så utrolig mye av, da.
Men oftest, så bestilte vi kasser, (når det gjaldt Lysholmer-øl, for eksempel), for den solgte ikke en hel halvpall, hver uke, da.
Men de to Lysholmer-typene, de solgte kanskje 4-5-6 kasser hver da, mellom hver levering.
(I motsetning til vanlig Ringnes-pils, i den samme flaskestørrelsen, (nemlig 0.33 eller 0.35 liter).
Den bestilte vi bare i halvpaller, (og aldri i kasser), da.
For den solgte så mye, da.
Og det samme med Ringnes 0.7-liter).
Så da gjenbrukte han Kjell noen gamle pappbrett, som jeg, (og muligens også noen andre butikkmedarbeidere), hadde lagt, bak Ringnes-halvpallene der, da.
Når jeg rydda i ølavdelingen, på de dagene, som han Kjell ikke var der, da.
(Etter at han hadde klagd på meg da, siden jeg skar i de bretta.
For da fortalte han vel, i samme slengen, hvor han ville, at jeg skulle legge, de gamle bretta da.
(Istedet for å hive dem i papp-pressa)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå fikk jeg flashback til et butikksjefmøte, med regionsjef Jon Bekkevoll, på Rimis hovedkontor, på Sinsen, i 1999 eller år 2000.
Da husker jeg at Bekkevoll sa det, at vi butikksjefene burde prøve å gjemme Pizza Grandiosaen, bak en søyle, eller noe, i frysedisken, for den solgte for mye.
Og Rimi tapte penger på den da.
Vi gjorde om frysediskene ikke lenge etter det møtet, og da gjorde jeg som Bekkevoll sa, og da begynte de andre pizzaene å selge mer.
Vi gjorde vel ikke akkurat om fryserne forresten, men det var sånn, at vi fikk nye frysere i butikken, høsten 1999.
Så det møtet har nok vært i 1999 det da.
Så sånn var det.
Men nå lurer jeg på, om det var sånn, at dette var for at de som var ‘in the know’, om at Pizza Grandiosa inneholdt et eller annet ‘svineri’, som gjorde at den måtte trekkes tilbake fra markedet, i Sverige, ikke skulle miste appetitten, når de var på Rimi og handla.
Så dette driver jeg å tenker på nå da, for det er nok et eller annet med inneholdet i de pizzaene.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog