https://www.facebook.com/photo.php?fbid=537018746324233&set=oa.274457776005044&type=1&theater
Stikkord: Håkon Mogan Olsen
-
Min Bok 5 – Kapittel 92: Begravelsen til Gunnar Bergstø
Våren 2001, (må det vel ha vært), altså bare noen måneder etter at bestemor Ågot døde, da.
Så døde min farfar, (Øivind Olsen), sin bror, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø.
Og Pia ringte meg, og sa det, at min fars slekt, de ville at jeg skulle dra i begravelsen, da.
For de trengte hjelp til å bære kista da, sa Pia.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og selv om jeg ikke kjente, min farfars tre ungkars-brødre, i Holmsbu, noe særlig bra.
For jeg hadde vel bare vært på besøk der, en 5-6 ganger kanskje, (i løpet av oppveksten), da.
(Noe sånt).
Og dette ville da oftest sammen med onkel Runar og dem.
Hvis jeg skulle på besøk hos dem, i Son, for eksempel.
Så ville de da noen ganger kjøre innom mine grandonkler i Holmsbu, da.
(Noe sånt).
Og jeg husker at disse tre ungkarene, de pleide å ha en pose kamferdrops, stående i kjøkkenskapet, da.
Som min fetter Ove, (som kjente disse ‘gubbene’ bedre), noen ganger ville tigge om, sånn at både han og jeg fikk hvert vårt kamferdrops, da
(Noe sånt),
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg syntes synd på han gamle ungkars-gubben, da.
Siden han ikke hadde noen etterkommere, som kunne bære, da.
Så jeg tenkte at jeg måtte stille opp, da.
Siden jeg hadde fått kamferdrops osv., som barn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde fått tilbake Sierra-en min, fra verkstedet, så Pia satt på med meg, til Holmsbu, da.
Og Daniel, han gikk til skolen sin, (som jeg ikke var sikker på hvor var), omtrent samtidig, som vi kjørte.
Og Pia og jeg, vi kjørte vel så forbi Daniel, i Trondheimsveien, (blir det vel muligens).
For Daniel gikk på Lakkegata skole, vel.
(Noe sånt).
Og Pia gjorde et poeng av det, at den lille negergutten Daniel, så så artig ut da, når han gikk til skolen.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde aldri kjørt ute på Hurumlandet før.
Så jeg sleit litt, når vi kom til Lier.
For jeg syntes at veien til Holmsbu, var dårlig skilta, da.
Men jeg så jo Drammensfjorden, fra veien, da.
Så jeg bare kjørte langs en ganske svingete vei, da.
Til jeg kom fram til Holmsbu, da.
Og da vi kom fram til kirken, så ringte kirkeklokkene, da.
Og det hadde jeg lært under konfirmasjonsundervisningen.
At det betydde at det liksom ‘ringte inn’, da.
(Som da timene begynte, på skolen).
Så selv om Pia og jeg var de siste, som kom inn i kirken.
Så rakk vi akkurat fram, før presten begynte å snakke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Holmsbu kirke, den var nesten helt full, (må jeg vel si).
Og når alle reiste seg, for å følge kista, til graven.
Så gikk jeg bort, for å bære sammen med faren min, og dem, da.
Sånn som jeg jo hadde gjort, i bestemor Ågot sin begravelse.
Siden Pia hadde sagt det, (før vi dro i begravelsen av Gunnar Bergstø), at faren min og dem, trengte hjelp, til å bære kista, da.
Men da vi skulle gå til graven, så sa faren min det, at jeg skulle gå bak kista, da.
(Når vi skulle gå til graven, da).
Så dette ble jo som en episode nesten, inne i kirken der, da.
Siden jeg hadde fått feil beskjed, da.
Når det gjaldt om jeg skulle bære kista, eller ikke.
Så det er nok like greit at jeg kutter ut min fars slekt.
For ting funker ikke der, kan man se.
Og jeg dro dit ens ærend, fordi at jeg fikk høre, at de trengte hjelp, til å bære kista, da.
Og når jeg kommer dit, så skulle jeg ikke bære kista likevel, da.
For da skulle visst Runars yngste sønn Øystein, være med min far og hans brødre, å bære kista, da.
Så det her ble jo bare som noe tull da, (må jeg si).
Og det var jo nesten at jeg fikk sjokk og.
Siden det liksom ble som noe kaos, (syntes jeg ihvertfall), da jeg måtte gå fram og tilbake, inne i kirka der, før vi skulle gå til graven, da.
(Foran en nesten helt full kirke, da).
For i bestemor Ågot sin begravelse, så hadde jeg jo ikke fått beskjed, på forhånd, om at jeg skulle være med, å bære båra.
Så jeg fikk jo nesten sjokk da og.
Siden jeg plutselig fikk beskjed om, når vi skulle gå til graven, at jeg skulle bære bestemor Ågot sin kiste, da.
Så det var nesten som at min fars slekt, prøvde å traumatisere meg, i disse begravelsene, ved å ikke gi meg ordentlig informasjon, på forhånd, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg har begynt å skrive på det her kapittelet.
Så har jeg lurt litt på om det her kan ha vært høsten 2001, (og ikke våren 2001).
(Eller noe sånt).
Siden at Daniel hadde begynt på skolen, da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For Daniel er jo født i 1995.
Og på den her tida, så begynte vel barn på skolen, når de var seks år gamle, i Norge, (tror jeg).
Og da ville jo Daniel begynt på skolen, i år 2001, vel.
Med andre ord høsten 2001, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde parkert Sierra-en min litt bort fra kirken, forresten.
For jeg hadde ikke fått tid til å vaske bilen, før jeg dro, i den her begravelsen, da.
For jeg var ganske overarbeida, på jobben, da.
For jeg hadde jo hatt noen tøffe måneder bak meg, på Rimi Kalbakken osv., da.
Og jeg hadde heller ikke trodd, at så mange folk ville dukke opp, i den her begravelsen, da.
Siden at Pia jo hadde sagt det, at faren min og dem, trengte hjelp til å bære kista, da.
Så jeg hadde vel forestilt meg det, at kirken ville være nesten tom, da.
(Og ikke stapp full.
Som man vel nesten må si, at den var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter begravelsen, så spurte onkel Håkon meg, (som han også gjorde, i bestemor Ågot sin begravelse), om hvor bilen min stod.
Og jeg pekte vel på den litt møkkete Sierra-en min, da.
Som jeg hadde parkert litt lenger unna kirken, enn der de andre bilene stod parkert, da.
(Siden jeg var litt flau, siden jeg ikke hadde hatt tid, til å vaske den, da).
Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at onkel Håkon da begynte å baksnakke meg.
Ovenfor faren min og onkel Runar, vel.
Og sa at jeg ikke engang hadde vaska bilen, da.
(Noe sånt).
Og onkel Håkon, han sa også det, til meg, (husker jeg).
Som for å liksom jekke meg ned litt vel, (av en eller annen grunn).
(Virka det som for meg, ihvertfall).
At hans sønn Tommy.
Han hadde fått seg jobb, i forsikringsselskapet Uni Storebrand sin filial, i Fredrikstad.
Og at han hadde fått seg Audi, da.
(Muligens som firmabil, vel).
Og da kom vel onkel Runars kone.
Nemlig Inger, (som er fra Sande og som er med i Jehovas Vitner).
Med et slags utbrudd, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Nemlig at hu sa: ‘Har du hørt?’, (eller noe sånt).
(Vel som kommentar til det onkel Håkon sa, da).
Mens hu nesten lo samtidig, vel.
Med sin lyse og sprudlende stemme, (må man vel kalle den), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble til at Pia og jeg, vi ble med faren min og dem, ned til Gunnar Bergstø sine to gjenlevende brødre, da.
Nemlig Idar Sandersen og Otto Bergstø, da.
(Gunnar og Otto, de hadde tatt etternavnet sitt, fra navnet på eiendommen, hvor ‘ungkars-huset’ deres stod, da.
Og som het Bergstø, da.
Et hus som vel var barndomshjemmet deres og, vel.
(Hvis ikke det var Arnestø, som var et tidligere hus, som stod helt nede ved fjorden der, (hvis jeg har skjønt det riktig), da.
Bergstø lå noen titalls meter, fra fjorden, og oppå et fjell, med veldig fin utsikt, til Drammensfjorden, da.
Men Idar Sandersen, han bruker etternavnet til farfaren sin, (eller noe sånt).
(Fortalte han, da jeg ringte han, her fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel).
Og min farfar, Øivind Olsen, (som flytta over til den andre sida, av Drammensfjorden, nemlig til Berger, som ung mann), han brukte etternavnet til faren sin, (må det vel ha vært), da.
Så fire helbrødre hadde tre forskjellige etternavn, da.
Noe som vel var litt merkelig.
Men som jeg ikke har blitt forklart ordentlig, hva skyldtes, da.
Så her ligger det vel kanskje en hund begravet.
(Som man vel sier).
Dette er ihvertfall som et slags mysterium, for meg, da.
(Må jeg vel si).
‘Gubbe-mysteriet’, kan man vel kanskje kalle det.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bergstø ligger cirka en kilometer fra kirken, vel.
Man kjører ned mot fjorden, fra kirken.
Og så på en grusvei, (eller noe sånt), i en del hundre meter, da.
(Og den veien, den går liksom mellom fjorden og Bergstø, da).
Så sånn en det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hovedhuset på Bergstø, det har to stuer, da.
I stua nærmest kjøkkenet, så satt Otto for det meste aleine, husker jeg.
Mens Idar Sandersen, han var mye mer populær, i den ytterste stua, (hvor den gamle gramofonen stod).
De hadde vel ikke TV, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg husker at faren min fortalte en dum historie, som han hadde hørt på radio, (eller noe sånt), og som tante Inger rettet på, vel.
(Noe sånt).
Min kusine Susanne, hu sa det, at faren min og onkel Håkon og onkel Runar.
De pleide alltid å le høyt, når de snakka sammen.
(Noe sånt).
Så hvis det er riktig.
Så tulla vel kanskje faren min da, når han fortalte den historien, fra radioen.
For hvis det er sånn, at faren min sitter og skogg-ler, om kvelden, når han prater, med brødrene sine.
Og dagen etter, så er han liksom en tufs, som gjentar noe dumt, som han har hørt på radioen, da.
Da driver vel kanskje faren min med noe skuespill.
Altså at han er en ‘player’ da, som folk vel kaller det.
Noe sånt.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Otto kokte kaffe, for gjestene.
Men kaffen kokte over, og Otto fikk skjenn av en av min fars yngre brødre, vel.
‘Otto, da’, var det vel en av de, (altså enten onkel Håkon eller onkel Runar), som sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg la merke til den gamle platespilleren, (som spilte noen veldig gammeldagse plater, som ble kalt 78-plater vel), som stod, i den ytterste stua.
Og da snakka jeg til onkel Håkon.
Og jeg sa vel noe sånt, som at: ‘Se på den gamle platespilleren da Håkon, den synes vel du er morsom’.
(Noe sånt).
For bestemot Ågot hadde jo sagt, på 70-tallet, at Håkon, var så glad, i gamle radioer.
(De radioene som stod i kjelleren, i ‘Ågot-huset’ der, da).
Men da ble onkel Håkon sinna, (husker jeg).
Og han tok med seg sine to brødre, (altså faren min og onkel Runar), ut i den stua, som Otto for det meste satt i, da.
Og derfra, så hørte jeg det, at faren min, (og muligens også onkel Runar), prøvde å roe ned onkel Håkon, da.
(Som ble kjempesint, på meg, vel.
Av en eller annen grunn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Idar Sandersen, han satt så på noen gamle plater, for å vise hvordan platespilleren fungerte, da.
Det var vel noe klassisk musikk, av noe slag, (hvis jeg husker det riktig).
Fra før krigens dager vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så der i stua, så hadde nok nesten tida stått stille, siden fra før krigen, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I et hjørne, i ‘grammofon-stua’, så hadde Idar Sandersen et skatoll, (eller noe sånt), med noen gamle slektsfotografier, (i svart-hvitt vel), oppå, da.
Og mens alle stod flokka rundt han, vel.
Så syntes jeg litt synt på han Otto, som hadde fått så mye skjenn, siden han hadde kokt over kaffen, da.
Så jeg stakk litt inn i stua hans, og skrøyt av utsikten, til Drammensfjorden derfra, da.
For dem hadde et sånt panorama-aktig vindu der, da.
Som omtrent ble fylt opp av Drammensfjorden og Bergeråsen bak der igjen, da.
Så jeg kunne jo se oppvekststedet mitt, i det vinduet, da.
(Og fjorden, den så veldig blå og fin ut, denne dagen, (sånn som jeg husker det),
For det var vel en ganske skyfri dag, vel).
Så det var jo en kjempefin utsikt der, da.
Det så nesten ut som at fjorden kom inn i stua der, (eller noe sånt), vil jeg si.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Og Otto, han grynta vel da fram noe svar, som betydde noe sånt som at han var enig i det, at utsikten der, var bra, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at min søster Pia, hu spurte Idar Sandersen, om det var riktig, at den og den kona, på slektsbildene, til Sandersen, hadde hatt krøllete hår.
Og det kunne Idar Sandersen bekrefte, da.
Og da sa søstera mi noe sånt som at: ‘Åja, for jeg’.
(Noe sånt).
Altså, Pia mente vel muligens da, at hu hadde lurt på det, om mora vår hadde vært utro, siden hu selv hadde krøllete hår.
Mens Axel og jeg, (og resten av slekta), hadde rett hår, da.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Idar Sandersen, han begynte forresten å ‘bable’ om.
At de hadde pleid å spille fotball, ‘borti der’ et sted, i gamle dager.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i bilen på vei hjem, så husker jeg at jeg spurte søstera mi.
Om hu trodde at Idar Sandersen var homo.
Siden han liksom var så elegant og veltalende, da.
(Og ikke hadde noe kone, eller noe sånt, da).
Men seinere, så har jeg jo hørt det, fra faren min, at farfaren min sin slekt, visstnok var etter Iver Huitfelt.
(En kjent sjøhelt, som giftet seg med en Gyldenløve-frøken, vel).
Så det var kanskje derfor at Idar Sandersen var så blid og korrekt, og snakka så mye liksom, da.
Til forskjell fra broren sin Otto, som vel omtrent bare satt i sofaen der, (i stua nærmest kjøkkenet), mens han liksom mer grynta enn snakka, da.
(På en lignende måte, av hvordan min farfar Øivind, muligens kunne ha uttrykt seg.
Hvis han var i dårlig humør, (eller noe sånt), da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse tre brødrene, som bodde sammen, som ungkarer, på den her måten.
De var sønner av en sildefisker, (min oldefar), forresten.
Så når silda ble borte, så forsvant mye av livsgrunnlaget, for min farfars slekt, da.
Men min farfar, Øivind, han hadde jo lært seg å snekre fisketønner.
(Må det vel ha vært).
Så han begynte å jobbe som snekker, på Berger-sida, noen år før krigen, da.
Og Holmsbu ble jo på rundt den samme tida, en kunstner-koloni, for ‘sommer-kunstnere’, (med Henrik Sørensen i spissen vel), fra Oslo.
(Har jeg lest på nettet).
Og den kjente maleren Henrik Sørensen, hadde vært gjest hos dem, (på Bergstø), i gamle dager, sa Idar Sandersen, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel.
Og Gunnar Bergstø, han har blant annet malt altertavlen i Kinn kirke, (i Aust-Torpa, i Oppland), og noen malerier som henger i Holmsbu kirke, (har jeg lest på nettet), og fått litt opplæring, av nettopp Henrik Sørensen vel, (mener jeg at Idar Sandersen nevnte, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009).
Og Gunnar Bergstø, han hadde et lite hus eller atelier, (eller noe sånt), like ved hovedhuset der, vel.
(Mener jeg å huske, fra oppveksten).
Men det var aldri sånn at han Gunnar Bergstø viste meg de bildene han dreiv og malte på, (eller noe sånt), under oppveksten.
Så at han var Holmsbu-maler.
Det var ikke noe jeg visste om, da jeg var i den her begravelsen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 89: Begravelsen til bestemor Ågot
13. februar 2001, (sjekka jeg på Dis.no nå), så var begravelsen til bestemor Ågot.
Bilen min var på verksted, (husker jeg).
Så jeg ringte Statoil Kiellands Plass, og de hadde en VW Jetta, som jeg kunne leie, (husker jeg at en dame der sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Pia, Daniel og jeg, vi kjørte ned til Svelvik, da.
Og jeg hadde vel på meg cirka de samme klærna, som på julebordet vel.
Det vil si jakke og bukse og frakk, vel.
Og jeg dro såvidt innom Svelvik Senter, for å se litt, på vei til kirken, da.
Bare av nysgjerrighet, siden jeg ikke hadde vært i Svelvik, på lang tid, da.
Men jeg så ikke noen kjente, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien til Svelvik, så hadde søstera mi fortalt meg det.
At onkel Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt, sin døve datter Lene, sine unger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I kirken, (som er den samme kirken, hvor kronprinsparet hadde ‘prøve-bryllup’, noen måneder seinere).
Så var det sånn, at Daniel, (som jo er født i 1995, og var fem og et halvt år vel, på den her tida).
Han satt og prata høyt, under begravelsen, da.
I kirken, som var ganske full, da.
Og da var det jeg som måtte hysje på Daniel, (som satt i mellom Pia og meg vel), husker jeg.
For Pia sa ikke et ord, for å få Daniel til å være stille, da.
Og Daniel spurte meg hvorfor vi måtte være stille.
‘Fordi vi er i kirken’, svarte jeg.
(For jeg kunne nesten ikke ha en lang diskusjon, med Daniel, midt under begravelsen, til bestemor Ågot, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når bestemor Ågot sin kiste, (som var trehvit vel, mener jeg å huske).
Skulle bæres til graven.
Så reiste jeg meg opp, sånn som de andre gjorde, da.
Og plutselig, så sa faren min vel, til meg.
At jeg skulle være med å bære båren, da.
Noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.
Og jeg måtte gå foran, sammen med faren min, og bære der, da.
Og min fars to brødre, Håkon og Runar, de bar bakerst på båra, da.
Frem til graven, som viste seg å være, ikke så langt bak kirken, og litt på den høyre siden, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde satt fra oss kisten.
(Som jeg husker, at jeg syntes, at var veldig lett).
Og presten hadde sagt noen ord vel, muligens.
Så sa Christell til meg det.
At: ‘Du har jo ikke så mye familie igjen nå, Erik’.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg ble litt overrasket, over denne plutselige snakkinga, fra Christell.
Så jeg tråkka vel litt på noen graver der, tror jeg.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter begravelsen, så var det snitter vel, (som i bestefar Øivinds begravelse, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok), i et vertshus, som heter Fritjof vel, mellom kirken og Svelvikstrømmen.
Så det var altså ikke noe på Sand, eller på Berger, hvor bestemor Ågot bodde, det meste av sitt liv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men til forskjell fra bestefar Øivind sin begravelse.
Så løp ikke oss barnebarna, til Ågot og Øivind, rundt, blant de andre sørgende, og spurte om vi kunne få de plaststengene, som hadde holdt snittene sammen, da.
Sånn som vi hadde gjort, i bestefar Øivind sin begravelse.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da jeg gikk bort til min fetter Tommy.
Så var det ikke sånn, at jeg spurte han, hvor mange sånne plaststenger, (til snittene), som hadde han fått tak i.
Men jeg spurte han, om det som Pia hadde sagt, (på veien til Svelvik), om at hans far Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt ungene, til sin døve datter Lene.
Men det var visst ikke sant da, svarte Tommy.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi satt der.
Så satt jeg ved samme bord, som Christell, Pia og Ruth Furuheim vel, (hun fra Min Bok 4, som Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, møtte på Lambertseter T-banestasjon, en gang, i 1994, eller noe sånt, og som også var i konfirmasjonen min, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens vi satt ved bordet der, så spurte Pia meg, om jeg ikke hadde likt Christell, da vi bodde på Bergeråsen, eller noe.
Mens Christell liksom pumpet seg opp da, og prøvde å få skuldrene sine til å se kraftige ut, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Jeg ble jo helt satt ut av det her.
Det minner meg nå om noe som skjedde, den 17. mai-dagen, på Tre Brødre, i Oslo.
Noe år før det her.
Men ikke så mange år, for jeg husker at Christell sa til Daniel, (hos Pia, i Tromsøgata), før Pia, Christell og jeg, gikk til Tre Brødre.
At: ‘Vi bare låner onkelen din litt vi, er det ok?’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hadde Pia eller Christell sagt til meg, at jeg burde normalisere forholdet, til min far.
(Noe sånt).
Og da sa jeg det, at hva med det at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, som vi hadde prata om, i Kristiansand, (den samme helgen som Heysel-tragedien), som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og da svarte Christell det, at jeg også hadde misbrukt Pia.
Og da fikk jeg noe slags anfall av panikkangst, (eller noe sånt), tror jeg.
Jeg klarte ihvertfall ikke å svare noe, da.
For noe sånt har aldri jeg gjort.
Og dette var noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.
Og som jeg aldri trodde at jeg skulle få høre, i mitt liv, da.
Så jeg fikk ikke svart noe, til Christell, da.
For det var liksom som at tiden frøys, da.
Mens Pia, Christell og jeg, satt der, ved vinduet, til puben Tre Brødre, da.
(Med hver vår halvliter, vel).
I Karl Johans gate, Oslo.
En 17. mai, på slutten av 90-tallet, vel.
(Noe sånt).
Mens festkledde Oslofolk, ruslet forbi, da.
For dette var vel på ettermiddagen, vel.
Før Christell og Pia dro meg med ned til Oslo S, da.
For å hilse på Christell sin svenske samboer Mattias, som dukka opp på Oslo S. der, med et tog fra Sverige, da.
Og vi satt først på en pub, i Østbanehallen der, vel.
Hvor først Mattias og så jeg, spanderte chillinøtter, til øl-en, vel.
Og så gikk vi opp til en annen pub, da.
Som Christell ville gå til, vel.
Ved den tegneserie-butikken der, muligens.
(Hvis det ikke var inne på Oslo S., da).
Og der, så satt Christell og Mattias, og var helt oppslukte i hverandre da, husker jeg.
Så jeg kunne liksom prate til Pia.
Og da ville ikke de her turtelduene reagere, på det jeg sa, da.
For de var liksom helt oppslukte i hverandre, da.
Så da var vel på tide å gå, for meg, tenkte vel jeg kanskje, da.
Sånn at turtelduene fikk nyte hverandres selskap, i fred og ro, (eller noe sånt), da.
Og Mattias, han var forresten fan av den svenske fotballklubben AIK, husker jeg, at han fortalte.
På den første puben vi var på, etter at vi møtte han Mattias, på Oslo S., den her 17. mai-dagen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Ruth Furuheim sa det om meg.
Mens vi satt der, inne på Fridjof, (eller hva det stedet het igjen), da.
At: ‘Han snakker jo ikke med damene engang’.
(Noe sånt).
Og det var jo bare mine slektninger, som satt rundt der.
Det var Christell og Pia, som satt til høyre for meg, da.
Og min kusine Heidi satt litt foran meg og til venstre, vel.
Og jeg vekslet noen ord med henne etterhvert, da.
Og det viste seg det, at Heidi, hu jobba hos DNB, i Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen.
(Rett rundt hjørnet for der jeg bodde, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, da).
Og det var nytt for meg da, husker jeg.
Jeg hadde en gang gått inn i den banken.
Og blitt stengt inne, i en slags sluse, i inngangspartiet der, i en del sekunder.
Så dette var ikke akkurat favorittbanken min, da.
Så det var ikke sånn at jeg gikk der så ofte, akkurat.
Så jeg møtte aldri Heidi, i den bankfilialen, da.
For jeg brukte vel mest minibank-kort, på den her tida, (tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Heidi virka litt stille og bleik.
Og at hu virka litt trist siden at hun og hennes samboer Steinar, (drosjesjåføren fra Moss), ikke hadde fått seg noen unger, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon gikk ut fra det lokalet, og stod litt nede ved fjorden og stirret ut over Svelvikstrømmen og mot Hurumlandet, da.
Og Pia og jeg gikk også ut.
For å ta en røyk, vel.
Selv om jeg vel hadde slutta å røyke, på den her tida, vel.
Og jeg så litt stygt på onkel Håkon da, (husker jeg).
Siden han hadde blitt siktet, for å misbruke ungene til lene, da.
Men jeg fikk sagt noe om det.
Men jeg hadde jo snakka med Tommy om det.
Det var lettere det, liksom.
Og Tommy hadde jo sagt at Håkon ikke hadde gjort det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg snakka også med onkel Runar der, husker jeg.
Han stod i et annet rom der, mener jeg å huske.
(I en bar der, vel).
En der jeg hadde sitti, da.
Og jeg fortalte at jeg hadde problemer med en amalgam-fylling, som hadde falt ut, vel.
Etter at jeg hadde kjøpt et brød, på 7-eleven, på St. Hanshaugen, en søndag.
Et brød som hadde vist seg, å være et solsikkekjerne-brød, (eller noe sånt), da.
Og en plombe falt ut, av tanna, da.
Enten det, ellers så knakk en side av en rotfylt tann, da.
(Noe sånt).
Og onkel Runar sa at jeg kunne få time, da og da, da.
Men da den dagen kom.
Så var jeg litt forsinket, husker jeg.
Og ringte onkel Runar, da jeg kjørte nederst i Maridalsveien der.
(Med Sierra-en min, da.
Som var tilbake fra verkstedet, da).
Og sa at jeg var på vei til Ås, da.
Men da sa onkel Runar det.
At når jeg var så mye forsinka.
Så kunne jeg bare glemme den timen.
Så det ble ikke noe av, at jeg fiksa på den tanna, da.
Og det var vel den tanna, som jeg måtte trekke ut, da jeg jobba for Randstad og Arvato, her i Liverpool, i 2005 da, (hvis jeg husker det riktig).
Siden den tanna plutselig begynte å gjøre veldig vondt, (mens jeg var på jobben), da.
Siden tannråten da hadde nådd ned til rota, (eller noe sånt), vel.
På de fire-fem årene, som da hadde gått, siden bestemor Ågot sin begravelse, da.
For når man har en onkel, som er tannlege, og som man egentlig prøver å kutte ut.
Så er det ikke sånn, at det er enkelt å gå til tannlegen, da.
For det er litt drøyt å gå til en annen tannlege og, liksom.
Og det er vel også litt dumt, å bestille time, fra en onkel, som er i en slekt, som man prøver å kutte ut, liksom.
Så det var ikke så enkelt for meg, å få fiksa den tanna, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen, (muligens min kusine Susanne, vel).
Som sa at faren min og brødrene hans.
Hadde sitti oppe lenge, natta før.
Og krangla om jeg skulle gå foran eller bak, når vi bar på kista, til Ågot.
Og faren min hadde villet at jeg skulle gå foran, da.
Og det hadde ikke faren min sine brødre likt, da.
Men faren min hadde fått viljen sin til slutt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon han spurte vel om jeg kjørte, vel.
På vei ut av det lokalet, vel.
Og jeg måtte forklare at bilen min var på verksted, og at jeg hadde måtte leie en bil da, og at den stod parkert i en en gate, like ved kirken der, da.
(Ikke så langt unna der den sportsbutikken, til bestemora til Vibeke Kjølstad, hadde vært vel.
Hu som Ulf Havmo og jeg, hadde kjøpt luftgeværkuler av, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg spurte vel også onkel Runar der.
Om hvorfor hans eldste sønn Ove, ikke var der.
For Ove hadde nemlig ringt meg, et år før det her, (eller noe sånt).
Og hadde villet ha meg med, for å besøke bestemor Ågot, på Svelvik sykehjem, da.
Og han skulle vel kjøre, (tror jeg).
For bilen min var vel på verksted, (eller noe).
(Hvis ikke det her var før jeg fikk Sierra-en, da).
Og da, så sa jeg det, at jeg skulle høre med Pia, om hu ble med.
Og Pia ville bli med, da.
Og da jeg ringte Ove tilbake.
Og sa det, at Pia og jeg ble med.
Så ville ikke Ove dra og besøke Ågot likevel, da.
Så det besøket ble aldri noe av, da.
Så jeg måtte ringe Pia enda engang, da.
Og forklare det, at Ove var ‘mongo’, da.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Men det er mulig at Ove hadde drukket, da.
Da han ringte og ‘babla’ om det her.
For jeg mener å huske at jeg lurte på det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 18: Mer fra sommerferien 1996
Bestemor Ingeborg hadde forresten en pakke røkelaks liggende i kjøleskapet, som hadde gått ut på dato, (husker jeg).
Hun tilbydde meg denne røkelaksen, en dag, vitende om at den var gått ut på dato, da.
Men da takket jeg nei, må jeg innrømme.
Mat som var utgått på dato, det var ikke noe som fristet liksom.
Og da sa bestemor Ingeborg det, (på sitt dansk-lignende norsk, eller hva man skal kalle det), at hun kunne spise den røkelaksen selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg dukket opp hos bestemor Ingeborg der.
(Hvis ikke dette var under et senere besøk).
Så satt bestemor Ingeborg i telefonen med Hans Kølner, (faren til Frode Kølner, fra Min Bok), i Larvik E-verk, husker jeg.
Dette syntes jeg at var rimelig merkelig.
Men jeg regnet med at dette bare var noe i forbindelse med noen strømregninger, (eller noe sånt), da.
Selv om det kanskje ville ha vært litt rart, det og.
Siden dette jo var en eldrebolig.
Så sånt gikk vel gjennom Larvik kommune, skulle man vel kanskje tro.
Men jeg har ikke prata noe med hverken Frode Kølner eller Hans Kølner etter det her.
(Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).
Så hva det her egentlig var om, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg turte ikke å runke, da jeg bodde hos bestemor Ingeborg, husker jeg.
(Noe jeg egentlig var vant til å gjøre hver dag, siden jeg bodde aleine, da).
For jeg syntes at det hadde blitt litt flaut, hvis jeg hadde blitt ‘ferska’, da.
Så en gang, (eller om dette var under et annet besøk), så gikk jeg ned til Kjærstranda der, (heter det vel).
(Der bestemor Ingeborg ville at jeg skulle leie et windsurfing-brett, en gang, da hu bodde i Blombakken, på midten av 80-tallet, (like etter at bestefar Johannes hadde dødd).
Men jeg ikke hadde lyst, da).
Og der, så gikk jeg forbi to badenymfer, (som jeg seinere har lurt på om kan ha vært døtrene til kunstneren Odd Nerdrum, for mora mi fortalte meg sommeren etter, (var det vel), at han bodde nedpå der), og hu ene, (som jeg lurer på om kan ha vært Oda Broch), tok av seg badehåndkleet, og blotta seg, (mens jeg gikk forbi), da.
Men da så jeg litt bort, (må jeg innrømme), for de her badenymfene så ganske unge ut, da.
Og det var ganske mørkt, (for det her var om kvelden), så jeg la ikke merke til om hu Oda Broch, (eller hvem det kan ha vært), var naken eller hadde på seg badetøy, under badehåndkleet, som hu liksom ‘flasha’ med, som om det var en kåpe, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg prøvde å runke i et skogområde litt lengre bort, på Kjærstranda der, da.
Men jeg fikk det vel ikke helt til å funke, å runke der, (må jeg innrømme).
For det var i nærheten av noen hus, (og sånn), da.
Så jeg syntes vel at dette var litt risikabelt, da.
Og da jeg kom tilbake til bestemor Ingeborg, så lurte hu på hva jeg hadde drevet med, da.
For hu syntes at jeg hadde brukt for lang tid, på den gåturen min, da.
(Noe sånt).
Hvis ikke det her var under et annet besøk, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg søkte litt på nettet nå, og den fine stranda, der hvor jeg lå og solte meg, like ved hu strøkne, lyshåra tenåringsjenta.
(Og der hvor onkel Håkon og tante Tone telta).
Det må ha vært Oddane Sand, (mener jeg).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, mens jeg var hos bestemor Ingeborg, så ringte jeg til Larvik Line, og bestilte en tur-retur billett, til Hirtshals, da.
Dette var med en luftpute-båt, (eller hva det heter igjen), som bare brukte et par-tre timer, på å krysse Skagerak, da.
Jeg hadde vel helst håpet å dra med den kjente danskebåten Petter Wessel, over til Danmark.
Men den båten hadde visst slutta å gå, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hun fortalte meg det, at hu likte å handle i en matbutikk, i Larvik, som het Europris.
(Og som lå ikke så langt unna krysset Jegersborggate/Nansetgata der, mener jeg å huske.
Cirka der det hadde ligget en lekebutikk, på 70/80-tallet, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så bestemor Ingeborg, hun ville sitte på med meg, til Larvik, den dagen, som jeg skulle ta ferja over til Danmark, da.
Og da syntes jeg litt synd på bestefar Johannes, husker jeg.
For jeg hadde ikke noe hastverk, med å kjøre til Larvik.
For jeg hadde kjempegod tid, da.
Men plutselig, så begynte bestemor Ingeborg å kommandere meg, da.
Og sa at nå måtte vi kjøre, osv.
Så det var jo et vanvittig stress da, sånn som jeg husker det.
Og uten at jeg skjønte grunnen til dette.
For bestemor Ingeborg hadde vel ingen avtale, i Larvik, som jeg visste om, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De veiene som går, fra Nevlunghavn og til Larvik.
(Ihvertfall på den veien jeg kjørte.
Og jeg kjørte ikke den veien som går om Stavern.
Men jeg kjørte den veien som går forbi Mille-Marie Treschow der, da.
(Mener jeg at onkel Martin viste meg, i 2005)).
De er ganske smale, da.
Og jeg mener å huske det, at bestemor Ingeborg begynte å klage på kjøringa mi også, på veien inn til Larvik, da.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde så god tid, før ferja gikk.
Så jeg skulle kjøre en tur ut til Østre Halsen der, (hvor jeg jo bodde, da jeg gikk i første klasse, osv.), og se litt hvordan det så ut der igjen, da.
(For jeg hadde ikke vært ute på Østre Halsen der, siden 70-tallet vel).
Og bestemor Ingeborg, hu ville det, at jeg skulle slippe henne av, ved Larvik togstasjon og ferjeleiet der, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at jeg kjørte innom Rimi, (der hvor tidligere Torstrand Marked lå, på 70-tallet), på veien ut til Østre Halsen.
Det husker jeg ikke helt sikkert.
Men jeg kjørte ihvertfall forbi Rockwoll-fabrikken der da, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Som jeg husker, fordi jeg mener å ha lest i en Ingvar Ambjørnsen bok, at han jobba der, på 70-tallet.
Og så videre over Lågen, og så til høyre etter Lågen og så forbi Shell-stasjonen, (som het Gulf, på begynnelsen av 70-tallet).
Og så videre ned Storgata da, og så parkerte jeg ikke så langt unna Hvittensand der, da.
(Cirka der hvor mora mi pleide å parkere muligens, på 70-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk ned mot Hvittensand der.
(Som ligger liksom der Lågen møter Larviksfjorden, da.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
For det var liksom det eneste stedet jeg tenkte på, at man kunne gå til der, da.
Og man må liksom gå på en slags sti, (var det vel), for å komme til den stranda, da.
Og på den stien, så møtte jeg to tenåringsjenter, da.
Og hu ene tulla med hu andre, og dytta henne bort mot meg, da jeg gikk forbi dem, husker jeg.
(Mens hu sa et eller annet ord på Larviksdialekt, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake til Larvik, så mener jeg å huske at jeg kjørte forbi Hvalen, (den store restauranten, nede ved marinaen der), og jeg kjørte vel også gjennom Mellomhagen, tror jeg, (der hvor jeg jo bodde, (hos mora mi og Arne Thomassen), i et par år, midt på 70-tallet).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom tilbake til Larvik, så hadde jeg fortsatt god tid, før ferja gikk, da.
Og jeg venta litt ikke så langt unna Tollerodden der, (et kommunalt utebasseng, med sjøvann, (hvor det ikke koster penger å bade, liksom), som mora mi pleide å ta med søstera mi og meg til, på slutten av 70-tallet, etter at vi flytta til Jegersborggate).
Og der, så satt jeg bare å slappa av, på en benk, eller noe, vel.
Mens jeg kjeda meg litt, da.
Og jeg la merke til at en dansk dame, sykla rundt der, sammen med sin unge datter, vel.
(Hvis ikke det her var under et annet Larvik-besøk, da.
Men jeg var ikke så mye i Larvik, etter at mora mi flytta derfra, på 80-tallet.
Så jeg tror nok at dette må ha vært den sommeren jeg dro til Danmark, med den HiAce-en, altså sommeren 1996).
Og at de antagelig hadde tatt ferja over, fra Danmark, bare for å sykle rundt litt, en dag, i Larvik, da.
(Noe sånt).
Sånn det virka som, for meg, ihvertfall.
Noe som overrasket meg litt, siden jeg ikke kunne huske å ha lagt merke til noen dansktalende syklister, på den tida, som jeg selv bodde i Larvik, på 70-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 18: Sommerferien 1996
Etter å ha jobba sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, i to-tre måneder.
Så var jeg rimelig lei av dem da, i august 1996, (husker jeg).
(For jeg hadde sommerferie sist da, av oss lederne, på Rimi Bjørndal der).
Så jeg hadde lyst til å dra bort litt, i sommerferien, da.
Samtidig, så hadde jeg ikke så mye penger.
Så jeg bestemte meg for å dra på bilferie, til Danmark, da.
Og Irene Ottesen hadde nevnt på jobben, at Løkken var et fint feriested, på Jylland, da.
Så jeg siktet meg inn mot den byen, da.
(Selv om jeg aldri hadde hørt om den byen, før Irene Ottesen nevnte den, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok, så var jo mora mi sammen med en italiener, da hu bodde i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet.
Og han hadde jo en folkevognbuss, som han brukte, som campingbil, da.
Så det var kanskje derfor at jeg kom på den ideen, å bruke HiAce-en min, som campingbil, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, et stykke ut i august-måned, i 1996.
Så heiv jeg madrass-delen, av den sofesofaen, som jeg hadde funnet, i den boden, på Ungbo, inn i HiAce-en min.
Og jeg tok ned de to rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg flytta inn på Ungbo, cirka fem år tidligere.
Og så hang jeg de gardinene foran vinduene, bak i HiAce-en, da.
Før jeg kjørte nedover mot Larvik, da.
(Som jeg syntes at var det naturlige stedet for meg, å ta ferje over til Danmark fra.
Siden jeg hadde vokst opp i Larvik, på 70-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På en eller annen måte, så hadde søstera mi Pia, fått snusen i det, at jeg skulle dra til Danmark, da.
Og hu fortalte meg det, at mora mi, (som på denne tiden fortsatt bodde i Borgheim, på Nøtterøy), ville at jeg skulle dra innom henne, på veien nedover mot Larvik, da.
Så jeg kjørte innom mora mi, da.
Og på veien, så kjørte jeg forbi en mørkhudet guttunge, (må man vel kalle han), som solgte jordbær, langs veien, da.
(Like ved en kirke, i Tønsberg-området, hvor jeg mener at søstera mi og meg, var med mora mi og hennes foreldre, på julegudstjeneste, en jul, på midten av 70-tallet, hvis jeg ikke husker helt feil).
Og da tenkte jeg vel noe sånt, som at sommeren var tiden for jordbær, da.
Og så kjøpte jeg med en kurv jordbær, som jeg hadde med til mora mi, da.
Og dette stusset mora mi fælt på, husker jeg.
Hu lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt jordbær, da.
Men det var vel ikke noen spesiell grunn til det, akkurat.
Det var kanskje fordi at jeg hadde gått på fruktkurs, da.
(Hvem vet).
Jeg kjørte jo vanligvis mest inne i Oslo.
(Til og fra jobb, osv).
Så jeg hadde ikke sett så mye til det, at det ble solgt jordbær, langs veien, tidligere, (mens jeg hadde hatt bil og lappen), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi fortalte meg at hu var blakk.
Så hu lurte på om jeg kunne spandere en pose kaffe på henne, da.
Det sa jeg at var greit.
For da syntes jeg litt synd på henne, må jeg innrømme.
Siden hu ikke hadde råd til å kjøpe seg en pose kaffe, engang.
Så jeg kjørte henne til nærbutikken der da, hvor jeg betalte for en pose kaffe, (blant annet), som mora mi ikke hadde råd til å betale for selv da, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg, hadde flytta tilbake igjen til Nevlunghavn, og fått seg en eldrebolig der.
(Noe som var nytt for meg, da).
Og hu fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg hadde fem hundre kroner til meg, (eller noe), i bursdaggave, da.
Og at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle kjøre innom henne, i Nevlunghavn, da.
Mora mi fortalte meg vel at bestemor Ingeborg bodde like ved det gamle biblioteket der, (som jeg husket fra 70-tallet, siden jeg var med bestemor Ingeborg dit en gang da, (da min mors foreldre bodde i det store skipperhuset deres, i Blombakken).
Biblioteket, det var vel stengt på 90-tallet, og før det ble bibliotek, så var det vel skole der, så veien som bestemor Ingeborg bodde i, den het Skoleveien, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte innom bensinstasjonen i Helgeroa, på veien ut mot Nevlunghavn, (husker jeg).
For jeg hadde litt lite bensin på bilen da, (fant jeg ut).
Men på den bensinstasjonen, så var bensinpumpene så gammeldagse, at jeg ikke skjønte noe av dem, da.
Så jeg måtte be en gutt i 18-års alderen, (eller noe), om å forklare for meg, hvordan den bensinpumpa fungerte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg syntes at bilen min var morsom, (husker jeg).
Og jeg ble invitert, til å være hos henne, i flere dager, da.
(For bestemor Ingeborg hadde vel et gjesterom der, mener jeg å huske).
Noe jeg sa at var greit, for jeg hadde ikke noen bestemte ferieplaner, da.
Jeg tok det litt på sparket, liksom.
Og jeg var ikke helt sikker på, om jeg hadde råd til å dra, med ferje, til Danmark.
Eller om jeg istedet skulle kjøre ned til Sørlandet, en tur.
Men siden Pia hadde spredd det så mye, at jeg skulle til Danmark, så ble jeg nesten litt fanget, av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hu hadde ikke fått klippet plenen sin der, husker jeg.
Men hun hadde en gressklipper stående der, da.
Så jeg klipte plenen der en dag, som det var fint vær da, (noe det vel forresten var alle de dagene jeg var der, tror jeg).
Og jeg fikk også jobben, av bestemor Ingeborg, å kjøre ut til en ganske kjent matbutikk, (som jeg ikke klarte å se noe til, da jeg bodde i Kvelde, i 2005, og satt på med onkel Martin, noen ganger, for å besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn), i Helgeroa, (som lå på venstre hånd, langs veien, når man kjørte fra Nevlunghavn mot Larvik, (og velger den veien som ikke går om Stavern)).
Og i den matbutikken, så måtte jeg veie opp en kilo eller to med frosne reker da, (hvis jeg husker det riktig).
Og også kjøpe en del andre ting, (for bestemor Ingeborg), da.
Og da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg sin eldrebolig.
Og ga henne kvitteringen, fra matbutikken, da.
Og da fortalte bestemor Ingeborg det.
At søstera mi Pia, hadde vært på besøk hos henne, tidligere den sommeren.
Men at Pia ikke pleide å ta med kvitteringa, når hu var i butikken, og handla for henne.
(Det må vel ha vært butikken i Nevlunghavn, isåfall, hvis jeg skulle tippe.
Siden Pia ikke har hverken lappen eller bil, da.
(Ihvertfall så hadde hu ikke det da jeg flykta til England, i 2005)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro også på stranda, i Nevlunghavn, (husker jeg).
(Den stranda ved siden av Gurvika der.
Like ved der hvor bestefar Johannes, hadde funnet en hule, på 70-tallet, en gang.
Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok vel).
Og da la jeg meg ned, i nærheten av noen lokale ungdommer der, (husker jeg).
Og det lurer jeg på om var han som hadde hjulpet meg med den bensinpumpa, på bensinstasjonen i Helgeroa, en dag eller to tidligere.
For jeg mente at jeg kjente igjen han, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og han lå der sammen med blant annen en veldig strøken lyshåret dame, i 17-18-års alderen, (husker jeg).
Som lå der toppløs da, (mener jeg å huske).
Og plutselig, så stakk alle de kara, (som hu lå der sammen med), opp på et fjell der da, og lot hu dama ligge aleine der, (husker jeg).
Noe hu klagde på, til han ‘bensinstasjon-karen’, da han dukka opp der igjen da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den neste dagen, (eller noe), så møtte jeg plutselig onkel Håkon(!), (husker jeg), utafor butikken, på campingplassen der, (som lå rett bak den sandstranda, som jeg hadde ligget og solt meg på, en av de forrige dagene, da).
(Den stranda, det var forresten den samme stranda, hvor jeg en gang hadde kasta en glassmanet, på søstera mi, på 70-tallet.
Og som jeg hadde gått rundt på, med en metalldetektor, (som jeg hadde kjøpt billig på postordre), en gang, på 80-tallet.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Onkel Håkon, han fortalte meg det, at han og tante Tone, hadde pleid å ligge i telt, på campingplassen der, de siste somrene.
Noe som var nytt for meg.
For på den tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (altså på 80-tallet).
Så pleide de å dra på ferie til Danmark, (og til Bulgaria osv.), om somrene, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, han dro meg med, til teltet, som han og tante Tone, bodde i der, da.
Og der var sannelig (fille)-tante Tone og.
De bydde på en øl, (mener jeg å huske).
For de hadde et fortelt, (eller om det var platting(?)), der og, da.
Hvor jeg ble invitert til å sitte litt, da.
Og jeg forklarte vel det, at jeg nettopp hadde operert kneet, og at jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn), og at jeg hadde tenkt meg videre til Danmark, da.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 94: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIII
Det var kanskje fordi at jeg ikke var vant til å jobbe sammen med noen leder-kolleger, med mindre leder-erfaring, enn meg selv, i Rimi.
At jeg kanskje var litt dum, ovenfor Marianne Hansen, da hu begynte som leder, på Rimi Nylænde.
(Sommeren 1995, må det vel ha vært).
For en av de første dagene, som hu jobba som leder, så klagde jeg på henne, (nede på lageret, på Rimi Nylænde der), fordi hu hadde surra med noe, under en Hakon-levering, da.
(Da jeg dukka opp på jobben der, på Rimi Nylænde.
For å jobbe seinvakt, mens hu Marianne Hansen jobba tidligvakt, (må det vel ha vært).
Antagelig mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på ferie, (eller noe), sommeren 1995, da.
Noe sånt).
Og da hadde visst hu Marianne Hansen følt seg dum, (eller noe), fortalte hu meg seinere.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Marianne Hansen, hu hadde jo jobba som kasserer forresten, på Rimi Nylænde, etter at Solveig fra Vestlandet slutta.
Og vi var ganske vant, til å samarbeide, (må man vel si).
For eksempel, så var det sånn, at hver dag, når jeg kom på jobb, i 12-tida, (selv om seinvakta egentlig ikke begynte før klokka 13), så hadde Marianne Hansen, i kassa, skrevet ferdig en lapp til meg.
Hvor det stod, hvor mye røyk som det var plass til, i kasse 1 og 2, da.
(Som var de to kassene som vanligvis ble brukt).
Også tok jeg med den røyken opp, for jeg stabla kanskje frukta, (eller noe sånt), nede på lageret da, så jeg måtte liksom ned dit, da.
(Noe sånt).
Og da tok jeg vel flaskebordet og, tror jeg.
(Noe sånt).
Og da slapp jeg det, (noe som irriterte meg), å bli mast på, om at kassene trengte røyk, hele tiden, når jeg var den eneste lederen, på jobb.
Så ved å ha sånne her rutiner, så ‘temte’ vi egentlig butikken, da.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Og den rutinen, (at Marianne Hansen skrev sånne lapper), det funka greit, da.
Selv om jeg husker det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, tulla med Marianne Hansen, en gang.
Og sa noe sånt som, at ‘skriver du lapper til Erik, du da?’.
Enda vel butikksjef Elisabeth Falkenberg må ha visst om det, at vi hadde begynt med en sånn rutine, da.
Men hu skulle vel kanskje skøye da, (eller noe).
(Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så kjøpte jeg rekesalat, istedet for leverpostei, som pålegg, da jeg hadde frihelg, (eller noe), på Rimi Nylænde, da.
Og det var fordi, at jeg hadde sett butikksjef Elisabeth Falkenberg, sitte og spise brødskiver med rekesalat, nede på spiserommet der, da.
Og da fikk jeg litt lyst på sånn rekesalat, (fra Delikat), for det var det lenge siden, at jeg hadde spist, da.
Og det her fortalte jeg til butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.
Siden vi pleide å veksle noen ord, noen ganger, i løpet av en arbeidsdag, da.
(Om ‘ståa’ i butikken, osv.
Ihvertfall på den tida, som vi jobba, som de eneste to lederne, på Rimi Nylænde der, da.
Noe som vel var fra jula 1994 til sommeren 1995, hvis jeg ikke tar helt feil).
Og da, så sa butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den rekesalaten, den hadde hu spist ved siden av noen wienerpølser, som hu hadde lagd, nede på spiserommet der, dagen før da, (eller noe).
Men så hadde hu hatt igjen en del rekesalat, i pakka, da.
Og den hadde stått over natta, i et kjøleskap, i rommet ved siden av spiserommet der, da.
(Nemlig i det rommet, som vi pleide å smøre brødskivene våre i, da.
Et rom, som også var det rommet, som vi pleide å dele opp vannmelon i, (som vi pakket inn i plastfolie, og la i fruktavdelinga da), om somrene).
Men det var ikke sånn, at jeg da kjøpte wienerpølser også.
For det var noen, (onkel Håkon muligens), som en gang hadde fortalt meg det, at han vært på en pølsefabrikk, en gang, og sett hvor mye ‘dritt’, som de putta oppi pølsene der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg fikk også et sånn ‘mat-kick’, (eller hva det heter igjen), på Maarud Potetgull, med sour-cream and onion, (var det vel), en gang, på den her tida, da.
Sammen med sånn rømme-dip, da, (også fra Maarud, men man måtte blande ut det dip-pulveret, med et beger lettrømme, fra Tine da, husker jeg).
Som jeg pleide å kjøpe, enkelte helger, som jeg hadde fri, da.
Så appetitten min, den begynte nok å bli litt bedre, vil jeg si, utover i 1995, (må det vel ha vært).
Kanskje fordi jeg løfta ganske mye varer, på jobben, og at dette ble nesten som noe slags trening, da.
Samtidig med at jeg også trente mye badminton, tennis og fotball, sammen med kamerater, da.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde.
(Det her var vel våren/sommeren 1995, vel).
Så jobba jeg tidligvakt da, en tirsdag.
For på den her tida, så hadde jeg jo også den ekstrajobben, for Norsk Idrettshjelp, i Dronningens gate, siden jeg jo trengte penger, til å ta kjøretimer for, da.
Og der jobba jeg tirsdagskvelder og søndager, (var det vel), i 3-4 måneder da, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så derfor, så ville jeg gjerne bli tidlig ferdig, med alt jeg skulle, på tirsdagene, da.
For da hadde jeg snakka med butikksjef Elisabeth Falkenberg, på forhånd.
For jeg oppdaterte henne hele tida, om at jeg prøvde å få tak i en ekstrajobb, da.
Og da hadde hu sagt det da, (før jeg begynte i den jobben, hos Norsk Idrettshjelp), at det var greit, at jeg bytta med henne, sånn at jeg jobba tidligvakter, (istedet for seinvakter, som jeg vanligvis alltid pleide å jobbe, siden butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, først hadde hatt en avtale om det da, at hu jobba alle tidligvaktene, og jeg jobba alle seinvaktene), på tirsdagene da.
(Siden jeg skulle prøve å få meg lappen, da).
Så på tirsdagene, så stressa jeg kanskje en del, da.
For på tirsdagene, så måtte jeg nesten se litt på klokka og.
(Og ikke bare på ‘ståa’, i butikken).
Siden jeg jo også hadde en ekstrajobb, på tirsdags-ettermiddagene/kveldene, på den her tida, da).
Men jeg ville ikke, at vi skulle miste kontrollen, på butikken da, liksom.
(For hvis vi mista kontrollen, på butikken, så ble det ofte et skikkelig stress, (og nesten som et helvete), å jobbe, da.
For da måtte man fly høyt og lavt og hente varer til kunder, og sånn, da.
Hele dagen gjerne).
Så jeg prøvde å bli ferdig med de tingene, som vanligvis ble gjort, på en tidligvakt.
Selv om jeg også måtte på jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.
(Siden jeg vel hadde lovet butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den jobben, ikke skulle gå ut over Rimi-jobben, da.
Eller, det var kanskje selvsagt).
Så derfor, så hendte det, at jeg på tidligvaktene, på tirsdagene, stressa litt rundt, som en strikkball, (som også var rimelig trøtt ofte vel), for å bli ferdig, med alt jeg skulle, da.
Før jeg måtte på min andre jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.
Men dette var vel mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i butikken, da.
Fra klokka 12-13 cirka, da.
Og fram til klokka 14-15 kanskje, da.
Så butikksjef Elisabeth Falkenberg var på jobb, ihvertfall da.
(Og hvis dette var før hu kom på jobb, så var jo ikke formiddagene, på tirsdag, den vakta, som det var mest butikktyver, i butikken heller, liksom).
Så da kunne jeg liksom stresse litt da, syntes jeg kanskje, siden butikksjefen var på jobb uansett liksom, da.
Så da forta jeg meg da, for å bli ferdig med det jeg skulle, før jeg skulle på den andre jobben, da.
Men en tirsdag, (må det vel ha vært), så var det ei dame, fra Toro, (eller noe sånt), i butikken, for å steike vafler, (eller noe sånt), mens jeg var litt stressa, (og jobba raskt), da.
Siden jeg måtte rekke den andre jobben min også, da.
Og da husker jeg det, at hu Toro-dama, (eller hvilket firma hu var fra igjen), begynte å baksnakke meg der da, ovenfor butikksjefen osv., (var det vel).
Hu snakka ‘dritt’ om meg, og sa noe om at jeg stressa så mye, enda det nesten ikke var noen kunder, i butikken, da.
Men jeg hadde jo liksom en liste da, over ting jeg skulle ha gjort, før min vakt var ferdig.
Men det skjønte vel ikke hu demonstrasjons-dama, da.
Så dette ble som noe ekkelt, husker jeg, at jeg syntes.
At hu demonstrasjons-dama bare stod der, og så på at jeg stressa, og prata dritt om meg, da.
Istedet for å passe sine egne ting, (for å si det sånn).
Det var vel nok at jeg stod ansvarlig ovenfor butikksjefen, når det gjaldt hvordan jeg gjorde jobben min.
Om jeg ikke skulle stå ansvarlig ovenfor Toro-dama også, (for å si det sånn).
Men hu trodde kanskje det, at å jobbe som butikkleder var akkurat som å jobbe som demonstrasjons-dame.
Men det er jo selvbetjening, i Rimi-butikker.
Mens det vel ikke var selvbetjening, på vaffel-pressa, til hu demonstrasjonsdama, (for å si det sånn).
Så derfor er det kanskje mulig å jobbe mye, selv om det er lite kunder, i matbutikker.
Og hu demonstrasjonsdama, hu kunne jo ha lagd masse vafler, hu og, før rushet kom, (for eksempel).
Også kunne hu kanskje ha gitt alle kundene, i ettermiddags-rushet, (altså de som var på vei hjem fra jobb), en vaffel hver seg, eller noe, da.
Da måtte hu kanskje ha stått på litt, hu og.
Men hu bare stod der og prata dritt om meg da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Ovenfor andre selgere og sånn da, som også var i butikken, på den samme tiden, må det vel ha vært).
Så det her var ikke noe artig da, (kom jeg på nå, når jeg har skrevet de her notantene).
Det var vel kanskje også litt rart, å ha ei demonstrasjondame, i butikken, på et rolig tidspunkt, som tidlig på en tirsdag ettermiddag, og.
Men jeg tror ikke at det var jeg som hadde ‘bestilt’ hu demonstrasjonsdama.
(Selv om det også kunne hendte, at jeg noen ganger ringte rundt, til forskjellige leverandører, for å prøve å få noen sånne demostrasjonsdamer, til å dukke opp i butikken, da.
Eller at jeg ringte til forskjellig leverandører, for å prøve å få tak i vareprøver, som vi kunne dele ut, i kassene, da.
(For Rimi Nylænde var liksom en litt liten og litt kjedelig butikk kanskje, da.
Det var vel den minste Rimi/ICA-butikken, på Lambertseter, for eksempel.
Så vi prøvde liksom å finne på noe ekstra da, innimellom, for at kundene skulle bli fornøyde).
Og en gang, (som jeg ringte rundt, til en ‘haug’ av leverandører, for å prøve å få tak i noen sånne vareprøver), så klarte jeg faktisk å få hele ti rimelig store esker, med vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, sendt til butikken, fra Kellogg’s, (eller hvilket firma det var igjen, som var agent, for den varen, i Norge).
Så da ble det delt ut vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, i mange dager, (hvis ikke uker), i kassene, på Rimi Nylænde, da).
Det var ganske sjelden at vi klarte å få sånne til å dukke opp, på Rimi Nylænde.
(Siden Rimi Nylænde var en ganske liten butikk, da).
Selv om vel Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, var ganske ivrig etter å få ting til å skje, i butikken.
(Og det samme var vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og, vel).
Men det hørte vel til sjeldenhetene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), at butikksjef Elisabeth Falkenberg, brukte tid og engasjement, på å få sånne demonstrasjonsdamer, til å dukke opp, i butikken.
Så det var kanskje noen ugler i mosen, når det gjaldt hu Toro-dama, (eller hvilken firma, som hu var fra, igjen).
Hva vet jeg.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå har jeg bare tre stikkord-linjer igjen, på det A4-arket mitt, med notater her.
Så da er det vel bare et kapittel til, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i denne boken.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 87: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVI
En gang, på den tiden som jeg jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1995 og 1996.
Så fortalte butikksjef Elisabeth Falkenberg meg det, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at hvis hu merka at hu fikk gule tenner, så kjøpte hu seg en flaske munnskyllevann, (husker jeg).
Noe som jeg vel stusset litt på.
Hvorfor fortalte hu meg dette, liksom.
Og for det andre, så var jo munnskyllevann relativt nytt på det norske markedet.
Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var vel ikke noen akademiker-type akkurat.
Lusekofte og munnskyllvann, da var hu liksom tradisjonell og trendsetter samtidig.
Men hu jobba jo i matbutikk, så hu hadde kanskje fått en gratis vareprøve, da.
Men jeg leste jo ihvertfall en avis hver dag, (av VG, Dagbladet og Aftenposten), og jeg husker det, at i en av de avisene, så ble munnskyllevann kalt for ‘det amerikanske vannet’.
Det var visst like greit å skylle munnen med vann fra springen.
Så sparte man de pengene, liksom.
Men at butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som var så lur, må man vel si), skulle gå i en sånn ‘felle’ da, og kjøpe noe som ble kalt for ‘det amerikanske vannet’ og lureri vel, i nyhetene.
Nei, det var vel litt spesielt vel.
Men men, dette hang vel sammen på en eller annen måte.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rimi solgte forresten Drammens Is, husker jeg.
(Som jo onkel Håkon hadde sagt, at var den beste isen, på 80-tallet, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og Tove Grønli, (mora til Petter og Christian), hu jobba jo i Drammens Is, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), selv om jeg aldri var med Petter og Christian på jobben hennes, eller noe).
Og om somrene, så ble det en utfordring, på Rimi Nylænde, (husker jeg).
For da skulle vi selge pinne-is igjen.
Og da hadde vi en egen fryser, til pinne-isen, da.
Men de fryserne var det ofte problem med.
Og de ble gjerne gjemt, nede på lageret, om vinteren.
Så de måtte kanskje vaskes, osv., da.
Og vi heiv jo ut kasse 4, og fikk noen nye hyller, i butikken.
(På den tida, som ICA Lambertseter åpnet).
Så da måtte vi vel finne en ny plass, for pinne-is-fryseren da, (mener jeg å huske).
Og jeg fant en ny plass, da.
Men da måtte jeg koble til den frysedisken, i strømuttaket, i kasse 3, (var det vel).
Og det strømuttaket, det var koblet til en vippebryter, (på en søyle, eller noe sånt, ute i butikken, vel).
Og en morgen, da jeg kom på jobb, så hadde noen trykket på den vippebryteren da, husker jeg.
Så frysedisken hadde stått uten strøm, i en del timer.
Men Drammens Is-sjåføren, (en kar i 30-40-åra med mørkt, krøllete hår vel).
Han sa det, at den isen, den var grei, selv om den var litt myk.
Isen hadde ikke smelta, men bare blitt litt myk, da.
Så vi solgte de kartongene med is likevel, da.
Hvis ikke så hadde kanskje jeg fått kjeft, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
(Hva vet jeg).
Men jeg kunne jo for eksempel ikke ha ringt og bedt en elektriker om å ‘lage’ et nytt støpsel der.
For det var isåfall en butikksjefoppgave, da.
(Siden butikksjefen måtte godkjenne alle kostnader.
Mener jeg at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortalte en gang).
Dessuten, jeg hadde ihvertfall ikke vippet den bryteren, (som slo av strømmen i kasse 3 og dermed også for småis-disken), av.
(For jeg hadde dette i bakhodet, siden jeg lurte litt på, om dette var en brukbar løsning, da jeg fant det plassen, for is-disken, vel.
Men jeg kunne ikke finne noen annen plass, som egnet seg, for å være ærlig.
Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var nå.
For dette er jo en del år siden, (for å si det sånn)).
Så var dette sabotasje, kan man kanskje lure på.
Dessuten igjen, hvorfor hadde de en sånn lysbryter kobla til strømmen i kasse 3?
Det var jo veldig rart.
Det var en dårlig løsning, (vil jeg si), som på en eller annen måte må ha oppstått, i tiden før jeg begynte i den butikken da.
Det hadde sikkert vært mange ombygninger og forandringer, i årenes løp, på Rimi Nylænde.
Så derfor kunne sånne ‘rare’ ting skje da, som at det var hull i gulvet, i kasse 1, sånn at kassereren plutselig kunne nesten falle av stolen, hvis et av hjulene på stolen, rullet ned i det hullet.
(Sånn som hendte en gang, med hu pene blondinna, som jobba som ekstrahjelp, på Rimi Nylænde, på rundt den tida, som jeg begynte der, (husker jeg)).
Og hvis noen vippet på en bryter, (som så ut som en lysbryter, på en søyle, var det vel), så ble strømmet kuttet i kasse 3, da.
Så Rimi Nylænde hadde blitt til en litt ‘harry’ butikk, i årenes løp, (etter å en gang ha vært ærverdige Balstad), må man vel si.
Så sånn var det, (vil jeg si, ihvertfall).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide forresten å spise en del sånne småis selv, (som Daim-kremmerhus-is osv., vel), om sommeren, når jeg jobba lørdager osv., på Rimi Nylænde.
For da kunne jeg spise den isen, i full fart, oppe ved papp-pressa der, da.
For da slapp jeg å gå ned på spiserommet.
For hvis jeg satt der, og spiste, mens jeg jobba som den eneste lederen, på Rimi Nylænde.
Så ville jeg ofte blitt avbrutt, av retur i kassa, for eksempel, da.
For da trengte man returnøkkel.
Og den var det bare butikkledere som fikk lov til å ha, da.
Så hvis jeg jobbet som eneste leder, på Rimi Nylænde, (og andre Rimi-er), så var det sjelden at jeg satt meg ned, og spiste brødmat for eksempel, på spiserommet.
For dette ville ofte bare være et stress, husker jeg, at jeg syntes.
Siden jeg da bare ville ha blitt avbrutt, ‘hele tida’, av ting som at flaskebordet var fullt, (eller streika, noe som flaskebordet/automaten på Rimi Nylænde ofte gjorde, siden flaskene gikk ned i kjelleren, gjennom et rør), retur i kassa, kundeklager, kunder som skulle pante hele kasser, (noe ikke panteautomaten var laget for å ta imot), osv., osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så hvis jeg jobbet som den eneste lederen, på Rimi Nylænde.
For eksempel på en lørdag.
Så ville jeg småspise, gjennom hele dagen, da.
Også heller spise et stort middagsmåltid, når jeg kom hjem fra jobb.
Og sånn gjorde jeg det også, når jeg ble butikksjef.
For jeg hadde jo lært det, i Geværkompaniet, at det er væskeinntaket, som er det viktigste.
Det viktigste er at man drikker.
(Og gjerne at man drikker flere forskjellige slag drikke).
Man klarer seg lenge uten mat, liksom.
Men drikke er det viktigste, da.
Lærte vi i Geværkompaniet, husker jeg.
Og da jeg jobba på OBS Triaden, så fikk jeg jo ‘tyn’, (av de damene fra ferskvareavdelinge, på spiserommet, som baksnakket meg, ved et annet bord da), for at jeg spiste tung mat, som riskrem, i pausen, (under høstpermen).
Så jeg hadde kanskje også det litt i bakhodet.
Sånn at jeg ikke spiste for tung mat, på jobb, da.
For man måtte være litt sprek liksom i Rimi.
Og være litt en strikkball liksom da.
Og være overalt og fikse ditt og datt, da.
Ihvertfall hvis man ikke hadde veldig god ‘dreis’ på butikken.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg en gang, (ved kassene, på Rimi Nylænde der vel), om hva jeg pleide å spise til frokost.
(Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg stod like i nærheten, vel).
Og jeg forklarte at jeg bare spiste en sjokolade på T-banen.
(For jeg byttet jo T-bane, på Brynseng T-banestasjon.
Så da pleide jeg å gå innom Narvesen-kiosken der, og kjøpe en flaske brus, (Sprite var det vel, som jeg oftest drakk, på den her tida), og en sjoklade, (gjerne Gullbrød), vel.
Og jeg pleide vel også å kjøpe en avis der, mener jeg å huske).
Mens jeg nesten lo litt vel.
For jeg var jo i så bra form, fra Geværkompaniet.
(Jeg var sterk og utholdende, (vil jeg si)).
Og jeg hadde jo lært der, hvor mye kroppen tåler, på harde øvelser, osv.
Og at det er vann/væske som det er viktigste, å få i seg mye av, i løpet av en dag.
Og ikke mat.
(Eller for å si det på en annen måte.
Kroppen klarer seg lenge, med lite/ingen mat, hvis man drikker mye væske.
Så man kan fint gå en hel dag, med lite eller ingen mat, hvis man drikker mye væske, da.
Sånn som jeg skjønte det vi lærte i Geværkompaniet, ihvertfall).
Også spiste jeg gjerne en hel pakke, (det vil si 450 gram vel), kjøttdeig, (som jeg for eksempel hadde oppi en kasserolle med Toro Pasta de Napoli da, eller som jeg helte for eksempel et glass med Uncle Ben’s Chilli Con Carne, (eller Uncle Ben’s Sweet and Sour), stir-fry-saus over, i steikepanna), når jeg kom hjem fra jobb, (og jeg spiste også tortilla-chips eller potetgull, etter middagen da, sånn at jeg ble skikkelig mett, før jeg la meg, for ellers så kunne det hende at jeg ikke fikk sovne, husker jeg).
(Siden jeg jobba så hardt, da.
Og alltid var den som la opp kjølevarene, (som jeg vil si at er den tyngste jobben, i en Rimi-butikk, ved siden av å legge opp frukta kanskje, hvis man rullerer alt), for eksempel).
Men hvorfor Anne-Katrine Skodvin spurte meg om det her, det veit jeg ikke.
Jeg tenkte vel ikke så mye over dette, på midten av 90-tallet.
Men nå lurer jeg på om hu skulle dømme meg på grunn av frokosten jeg spiste, (eller noe sånt).
Men det mener jeg at blir helt feil, (i såfall).
I arbeidslivet så skal man dømmes etter det som skjer på jobben, mener jeg.
Og da må man dømmes etter noe som kan måles.
Og hvis det skal klages, så må dette tas opp i møter, og dokumenteres.
Så om dette var et vagt angrep fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Det lurer jeg litt på nå.
Men det tenkte jeg ikke på muligheten av da, (for å si det sånn).
(Jeg tenkte bare på det som noe skravling, eller chatting, da.
Og at hu blanda meg inn i noe hu egentlig prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg om vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg er b-menneske, da.
Så derfor, så sov jeg til en time, før T-banen gikk vel, (på den her tida).
Også pussa jeg tenna, barberte meg og tok en dusj da, før jeg dro på jobben.
Men det var ikke sånn at jeg smurte meg masse brødskiver og spiste de, før jeg dro på jobben.
Nei, jeg var ofte trøtt om morgenen, og manglet matlyst, så kort tid, etter at jeg stod opp.
Så derfor var et Gullbrød, omtrent maksimalt, av det jeg klarte å få i meg, før jeg dro på jobb, (på den her tiden, ihvertfall).
Men jeg spiste mye mat om kvelden, etter jobben da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så pleide jeg nesten alltid å ha seinvaktene, da.
Og da ville butikksjef Elisabeth Falkenberg, ha tidligvaktene.
Og jeg var jo vant til å ha en halvtime spisepause, (på den her tiden), fra da jeg jobba på CC Storkjøp, Matland/OBS Triaden, Rimi Munkelia og på Rimi Nylænde, (som vanlig medarbeider), og fra Rimi Askergata, Rimi Skullerud og Rimi Karlsrud, osv.
Og på den her tida, når jeg hadde spisepause, så pleide jeg å kjøpe meg et brød, som het Ladegårdens Kneipbrød.
Også spiste jeg fire brødskiver med leverpostei, (husker jeg).
(Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde kontrollen, på butikken, da.
Sånn at jeg slapp å ta retur i kassa, og flasker osv., mens jeg spiste, da.
Og jeg tok vel også flaskebordet rett før jeg spiste, som en rutine, hvis jeg husker det riktig.
For å liksom slippe å bli forstyrret av det, da, mens jeg spiste).
Men jeg jobbet jo hardere og hardere, på Rimi Nylænde, (må jeg vel si).
Ikke nok med at jeg la opp alle kjølevarene og mange av de tyngste tørrvarene, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Vi lederne begynte jo også å legge opp frukta der, etterhvert.
(Og jeg trente jo også en god del, på fritida).
Så en gang, som jeg hadde spisepause, så smurte jeg meg fem brødskiver da, (husker jeg), istedet for fire.
(Siden jeg kanskje huska, fra dagen før, at jeg ikke ble helt mett, av fire brødskiver, da).
Men da husker jeg det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, kom inn på spiserommet, mens jeg smurte brødskiver, (eller om det var mens jeg satt og spiste), og så ‘stygt’ på meg, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så etter det, så turte jeg ikke å smøre mer enn fire brødskiver da, når jeg hadde lunsjpause, (husker jeg).
Selv om det ofte hendte at jeg kastet brød vel, (på den her tida).
For selv om jeg tok med meg resten av brødet hjem vel, og pleide å smøre en del brødskiver, som jeg liksom spiste sammen med kjøttdeig-rettene jeg lagde, osv., da.
Så hendte det vel at jeg kasta en del brød og, som var noen dager gammelt.
(Altså, hjemme på Ungbo, da).
Så derfor tenkte jeg vel det, at jeg kunne vel like gjerne spise fem brødskiver, hvis jeg ikke ble mett av fire, liksom.
Når jeg først skulle ha meg spisepause, liksom.
Hvor lang tid tok det å smøre og spise den femte brødskiva, liksom?
Nei, det må vel bare ha vært snakk om noen ganske få minutter, tror jeg.
Likevel så turte jeg ikke det, etterhvert.
Etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde sett så stygt på meg, da.
Å smøre meg mer enn fire brødskiver, når jeg hadde lunsjpause.
Selv om jeg hadde god appetitt, da.
Så Rimi Nylænde var kanskje ikke noe sted for mannfolk å jobbe.
For det var jo en lesbisk butikksjef der.
(Nemlig Elisabeth Falkenberg).
Og distriktsjefen, Anne-Katrine Skodvin.
Hu var jo feminist.
Sånn som jeg skjønte det, fra da hu ansatte Wenche Berntsen der, (på Rimi Nylænde), selv om hu hadde spredd noe seksuelle rykter, om en butikksjef, på Rimi Manglerud, (var det vel).
(Mener jeg at butikksjef Elisabeth Falkenberg sa, ihvertfall).
Så man fikk liksom ikke lov til å være mann, når man jobba på Rimi Nylænde, synes jeg det virker som, når jeg tenker tilbake på det, ihvertfall.
Men jeg er jo ganske gammeldags oppdratt, av min mormor, Ingeborg Ribsskog, (blant annet), som var fra dansk adel/overklasse.
Så det var kanskje derfor jeg klarte meg uten noen å miste jobben, (eller noe), på Rimi Nylænde, kanskje.
Det er mulig.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
