johncons

Stikkord: Håkon Mogan Olsen

  • Han til høyre på bildet her, var det bestemor Ågot hadde på veggen, i huset på Sand, mener jeg. Så jeg tror hun må ha vært noe innen New Age

    osiris.atum

    PS.

    Det her har vel noe med egyptisk soltilbedelse å gjøre, og muligens sjamatisme.

    Her er mer om dette:




    Alternativt Nettverk


    Presentert av magasinet Visjon & Alternativmessene


    Skarabeen Khepri som symboliserer soloppgangen.Brystplate fra Tutankhamons grav, 1333 – 1323 f.v.t.
    Solguden var den viktigste guden i Egypt fra urgammel tid.Det finnes mange varianter av de egyptiske solmytene. Jeg har gjort et lite utvalg av de mest kjente mytene.

    Solguden hadde mange navn og tok mange former under sin daglige syklus. Ved morgengry ble solguden født av himmelgudinnen. Den unge solen, soloppgangen, ble representert ved skarabeen Khepri. Skarabeen symboliserte åndelig fornyelse, gjenfødelse og omforming.


    Gravplate fra ca. 1000 f.v.t. som viser en kvinne som tilber Ra-Harakhty mens solskiven hans utstråler velsignelser over henne.

    Solgudens høydepunkt, middagstid ble representert av Ra-Harakhty, som betyr Ra, horisontens Horus og ble avbildet i menneskeskikkelse med falkehode og en solskive til krone.


    Atum-Ra, t.h. og Osiris, fra Nefertaris grav, 1295 – 1255 f.v.t.
    Kveldsolen ble representert ved Atum eller Ra-Atum, en av de eldste gudene i Egypt. Ra-Atum ble vist i menneskeform med dobbeltkrone.


    Takmaleri fra Ramses IV's grav, ca. 1130 f.v.t. Solskipet. Solens nattlige reise i underverdenen.
    Solguden reiste gjennom underverdenen på sin nattlige reise i sitt solskip. Etter hvert som solguden passerte de vesener som befolker underverdenen, henvendte han seg til dem, og de fikk nytt liv av det lyset han utstrålte.

    Enkelte illustrasjoner viser hvordan solguden midt på natten drar ned de dypere regioner av underverdenen og smelter sammen med dens hersker Osiris. I denne sammenheng har illustrasjonen tittelen Ra som hviler i Osiris og Osiris som hviler i Ra. Denne forbindelsen, som bare varte en kort stund, skapte den daglige fornyelsen, og som fornyet kunne solguden bli født på ny ved daggry.


    Hode av Amon-Ra fra det 25. dynasti.
    Amon var en av de eldste og mest betydningsfulle gudene i Egypt. Han fremstilles som regel med fjærkrone og solskive. Navnet Amon betyr den skjulte/den usynlige. Opprinnelig var han en luft-eller vindgud, men ble etter hvert betraktet som allfader og solgud. Det var slik dronning Hatshepsut dyrket han. Han omtales også som Amon-Ra, solgud. Hans viktigste kultsted var Karnak-templet i Theben.

    Her er et lite utdrag fra Hymne til solguden Amon-Ra:

    Hilset være deg, Amon-Ra..
    ……
    Du har skapt alt i himmelen og på jorden,
    og du lyser opp De to land.
    Du seiler over himmelhvelvingen i fred,

    Du konge over sør og nord.
    Ra, herskeren over Egypt.
    Dine ord er sannhet.


    Akhenaton, Nefertite og to av deres barn tilber Aton, solskiven. Reilief fra El-Amarna, 18. dynasti.
    Akhenaton valgte Aton som den ene gud. Aton var opprinnelig en gammel solgud i Egypt. Under Akhenatons regjeringstid ble det kun tillatt å dyrke Aton, som ble fremstilt som solskive. De tallrike guder og gudinner i Egypt var personifiserte, enten i form av menneske- og/eller dyreskikkelser. Dette prinsippet forlot Akhenaton. Solen symboliserte den ene Gud, Aton. Dyrkelsen av Amon ble helt tilsidesatt, og et tallrikt presteskap mistet sin makt og sine privilegier. For en kort periode i Egypts historie ble monoteismen innført, men etter Akhenatons død tok Amon-Ra-kulten seg opp igjen.







    http://altnett.ning.com/profiles/blogs/soldyrkelsen-i-gamle-egypt

    PS 2.

    Dette her er fra Alternativt Nettverk, og der er også Ditlev Castelan med, som registrert bruker med egen side der, som også, (som Ågot), bodde på Sand.

    Og han var en plageånd, for meg, som skøyt etter meg med luftgevær og kasta isklumper vel, osv., når jeg gikk bort til Sand da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men om han og Ågot var i samme nettverk, det skal jeg vel ikke si sikkert.

    Men ingenting er vel umulig, i vår rare verden.

    Så sånn er vel det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Det her kan også passe med noe som skjedde, da jeg og søstra mi, ikke hadde vært på Sand og Berger, på en god stund, da vi bodde hos mora vår i Larvik.

    På Østre Halsen vel, tipper jeg.

    Da vi var sånn 3-4 år kanskje.

    Da løp faren vår etter oss, og skremte oss, (for morro skyld, trodde vi), og sa ‘her kommer ulven’.

    Så gikk faren vår ned på verkstedet.

    Så løp Ågot etter oss, og sa ‘her kommer gribben’.

    Og når jeg tenker tilbake på det her, så virker det litt planlagt egentlig, at faren vår skulle være ulven, og Ågot skulle være gribben, den første dagen vi var der, var det vel, på et halvt år, eller et år kanskje.

    Noe sånt.

    Så det her tror jeg må ha vært noe Ågot og faren min må ha planlagt.

    Så jeg tror Ågot og faren min, må ha vært i nettet til Jebsen, antagelig.

    Noe sånt.

    Det er nok ikke umulig.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Og jeg var på Sand, en siste jul, var det vel, julen 1991, vil jeg tippe at det var.

    Uten at jeg skal si det for sikkert.

    Og da leste ungene til Runar, alle barna vitser, som mora deres, Inger, også visste hva var.

    Så det var vel kanskje før 1991 det.

    Det var vel kanskje i 1987 det da.

    Noe sånt.

    Det skal jeg ikke si for sikkert, men man kan sjekke det, ved å finne ut når alle barna-vitsene ble laget, for det var første gang jeg hørte om alle barna-vitser.

    Men om det var da, eller senere, så fikk jeg en pakke ‘Sfinx’-konfekt, av tante Tone, tror jeg det var.

    Så hun var nok med på det her sjaman-greiene, sammen med Ågot da, og vel søstra mi Pia.

    Jeg synes å huske det fra en annen jul og, at jeg spurte om det var familieribbe, så ‘frøys’ Ågot, og da måtte Tone roe ned Ågot, og Håkon var ikke der, mener jeg å huske.

    Men men.

    Og jeg tror at søstra mi og Ågot, tulla med en pizza en gang.

    For de lagde pizza sammen, og jeg måtte spise bare på min halvdel, lagde de et poeng av.

    Så de to fikk halve pizzaen, og jeg halve.

    Det var såpass merkelig, synes jeg.

    Så jeg tror at Pia og Ågot og Tone, tulla med maten min.

    Jeg husker en gang jeg dro til på grillfest, en sommer.

    Da fikk jeg bare bakt potet og salat, og da gikk alle inn, mens jeg satt og spiste aleine, fordi jeg var forsinka da, siden jeg dro helt fra Oslo.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart.

    Og Tone og Håkon, de har også sånne tråder, som henger ned fra taket, med kuler på, istedet for dør, mellom gangen og stua, i leiligheten på Bergeråsen.

    Og det er også noe sånn New Age/’sigøyner’/spåkone/sjaman-greier, vil jeg si.

    Så jeg vil nok tippa at hu Tone, (født Løff, fra Drammen), til onkel Håkon, er med på det her, (hvis jeg ikke tar mye feil).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så får vi se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Og jeg har skrevet om på bloggen tidligere, at bestemor Ågot, hun ‘frøys’, i en julemiddag, etter at jeg hadde begynt å jobbe i matbutikk, og jeg spurte om det var ‘familieribbe’, som vi fikk servert.

    Det kan ha vært julen 1988, hvis ikke det var da vi feiret jul hos Solveig, som var telegrafist på Scandinavian Star og Holger Danske.

    Hvis det ikke var julen 1987, som vi var der.

    Hm.

    Hvis ikke, så kan den julemiddagen, ha vært et slags selskap før jul(?), siden jeg husker at tante Tone var der, men ikke onkel Håkon.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, sommeren 1996, så hadde jeg nettopp fått lappen og bil.

    Samtidlig så var det et helvete, for meg, å jobbe som assistent, på Rimi Bjørndal, for jeg gikk så dårlig med assistent Irene (Ottesen), som også jobbet som assistent der, og heller ikke så bra med butikksjef Kristian (Kvehaugen).

    Så jeg dro på campingferie til Danmark.

    Men jeg hadde egentlig ikke råd til å ha bil, på Rimi assistentlønn, som var 160.000, da jeg begynte på Bjørndal, hvis jeg husker riktig, (selv om jeg fikk krangla meg opp til 170.000, siden jeg hørte at Irene hadde det, og jeg hadde da jobbet som assistent i Rimi, siden 1994 vel, og jeg var vant til å fungere som butikksjef nesten på Rimi Nylænde, i 1995, så jeg likte ikke å være ‘tredje-fiolin’, på Rimi Bjørndal, så da klagde jeg til distriktsjef Anne Katrine, siden jeg hadde lavere lønn enn Irene, men vel hadde jobbet lenger i Rimi. Noe sånt).

    Men jeg dro til Danmark, i sommerferien, og hadde en Toyota HiAce, som jeg brukte som campingbil, for den hadde jeg rydda og vaska og sånn, og tok med gardinene fra leiligheten, på St. Hanshaugen, og jeg var jo ganske ung, så jeg syntes jeg kunne dra på sånn ferie.

    Jeg hadde også veldig lite penger, pga. at jeg hadde kjøpt PC, var det kanskje, og fordi jeg hadde kjøpt bil da, og flytta, så jeg hadde sikkert kjøpt en del til leligheten.

    Uansett så hadde jeg lite penger.

    Jeg dro innom mora mi, på Borgheim i Tønsberg, og dro innom mormora mi, i eldreleilighet i Nevlunghavn, for det ville mora mi at jeg skulle, besøke Ingeborg et par dager.

    Så jeg gjorde det, for det hadde vel søstra mi sagt til mora mi og Ingeborg kanskje, at jeg skulle til Danmark.

    Hvem vet.

    På veien hjem, så kjørte jeg ikke E18 fra Sande til Drammen, men jeg kjørte om Berger.

    Så stoppa jeg i Sande og hørte om Kjetil Holshagen var hjemme, (en tidligere kamerat), men han var i Drammen, og jeg skjønte på foreldra hans, at han nok ikke ville ha mer med meg å gjøre, enda jeg ikke skjønte hva det kom av, for jeg hadde ikke prata med han på mange år, og trodde ikke jeg hadde noe uvennskap med han.

    Men men.

    Så kjørte jeg innom huset til Ågot og verkstedet, som ikke var i Olsen-familiens hender lengre.

    Men jeg syntes nesten jeg måtte kjøre innom der, for det var liksom der jeg hadde vokst opp, på en måte.

    Så kikka jeg innom verkstedet da, jeg syntes nesten jeg måtte gjøre noe, når jeg hadde kjørt innom der, men der var det en som ikke var i slekta, som holdt på.

    Jeg sa at det var faren min som eide verkstedet, så jeg tenkte jeg kunne se litt rundt der.

    Og det var greit sa de, men de likte ikke at jeg så på kontoret.

    (Det var der jeg pleide å sitte å pakke skruer, og tegne tegninger på skrivebordet).

    Men da heiv de meg ut, når jeg gikk inn på kontoret, for de trodde kanskje at jeg skulle se på noe viktige papirer.

    (Men jeg prata nesten aldri med faren min lengre, på den tida her, annet enn at jeg sa ‘hei’ kanskje, hvis han dro innom søstra mi, med gaver, på julaften, og jeg var der. Sånne ting. Så det var ikke noe ‘spionerings’).

    Så sånn var det.

    Og i huset til Ågot, så var det ingen hjemme, (eller det bodde vel ingen der, så det huset stod tomt da, og jeg vet ikke om noen bor der nå, men Jensen Møbler har bygget ut, noe alvorlig, så fabrikken til Jensen er visst vegg-i-vegg, med det huset nesten, så det er visst ikke så artig å bo der. Noe sånt, var det vel faren min sa på telefonen ifjor, før han begynte å bølleringe, på den samme tida, ifjor. Bare noe jeg kom på).

    Jeg kjørte mot Svelvik og Drammen da, og da jeg kjørte ut på hovedveien, så kjørte Hans Martin (Fallan) forbi, og kikka på meg, og det så nesten ut som om øya hans falt ut av hue, han trodde visst ikke hva han så, Erik Ribsskog, (eller Olsen, som jeg var kjent som, på Berger), tilbake på Sand, etter syv år i Oslo, med bil og lappen.

    Han skjønte nok ikke mye.

    Og samme type bil som faren min hadde pleid å hatt og, Toyota HiAce.

    Men det var en tilfeldighet, det var fordi tremenningen min, og tidligere kamerat da, Øystein Andersen, og Glenn Hesler, de ville selge den gamle firmabilen sin, for 5000, og jeg syntes det var artig å ha en bil, for å lære meg å kjøre litt, når jeg først hadde lappen, og 5000 hadde jeg råd til.

    Så det var nesten for morro skyld, at jeg kjøpte bil, jeg trengte egentlig ikke bil, for jeg bodde midt i Oslo, men jeg syntes det var artig, så gikk ikke kjøretimene i glemmeboka.

    Jeg tok kjøretimer, for jeg tenkte det var et hinder, for å bli butikksjef etterhvert, i Rimi, (som var målet mitt med karriæren min i Rimi), å ikke ha lappen, for jeg tenkte at butikksjefer, de måtte kjøre og hente varer noen ganger, hvis det ble krøll med bestillinger osv.

    (Da kunne for eksempel ingen si, at ‘du kan ikke bli butikksjef Erik, for du har ikke lappen’, til meg, som jeg ikke så på som umulig da, i Rimi, uten at jeg skal si det sikkert, at dette ville blitt sagt. Men men. Jeg tenkte også det var greit å ha lappen, for det var litt flaut å ikke ha lappen).

    Så sånn var det.

    Så dro jeg og kikka på Rimi på Skjønnheim, heter det vel, i Svelvik.

    For jeg tok jobben min seriøst, i Rimi, og likte og kikke i Rimi-butikker, siden jeg var skikkelig Rimi-fanatiker nesten, jeg lærte ihvertfall Rimi-driften, nøye, bestillinger og alt sånt, og hvordan butikkene skulle se ut, og sånn, så jeg likte å kikke i Rimi-butikker faktisk, for å lære tips og ideer da, til den Rimi-butikken jeg var med å drive da.

    Så Rimi var nesten en livsstil for meg, i noen år på 90-tallet, men jeg hadde aldri planer om at det skulle bli sånn hele livet da, det ble litt kjedelig, og jeg merka også at jeg ble stressa og overarbeida, da jeg jobba på Rimi Nylænde, som assistent.

    At jeg jobba for hardt, så jeg slutta å bruke armbåndsur, for jeg ble så stressa, av å se på klokka hele tida, for det var så mye som skulle gjøres, før stengetid.

    Dette bemerket Glenn Hesler da, at jeg ikke gikk med armbåndsur lengre, og fikk nesten sjokk av det.

    (Men jeg hadde jo klokke på personsøker og mobil, som jeg hadde).

    Så sånn var det.

    På Rimi Skjønnhaug, så møtte jeg onkel Håkon, som pleide å handle der, som gikk rundt der i bar overkropp.

    Og det syntes jeg var litt spesielt, for det så jeg aldri at kundene i Oslo gjorde, at de gikk kledd sånn, i bar overkropp.

    Men men.

    Håkon bemerket at den og den var butikksjef, men han syntes at assistenten tok alle bestillingene, og gjorde mye av lederoppgavene da.

    Så det var sånn der, som i de butikkene jeg jobbet som assistent i, at assistentene måtte ta mye av drifts-arbeidsoppgavene, og hadde lav lønn da.

    Så assistenter ble nok litt utnyttet, i Rimi, vil jeg si.

    Jeg forklarte at jeg hadde tenkt å besøke Ågot da, på sykehjemmet i Svelvik, og spurte hvor det lå hen, for jeg hadde ikke vært mye i Svelvik, siden jeg sluttet på ungdomsskolen der, ti år tidliger.

    (Jeg hadde også møtt Håkon tilfeldig, i Nevlunghavn, da jeg var hos bestemor Ingeborg, for da var Håkon og Tone på campingen der, hvor jeg pleide å være på stranda, (jeg husker ikke navnet på den campingen, men det er den som ligger like ved siden av Gurvika, (sted for utviklingshemmede, hvor bestemor Ingeborg pleide å leie lokale til bursdagselskap), hvor jeg pleide å gå på stranda, på både 70, 80 og 90-tallet, siden Ingeborg og Johannes bodde i Nevlunghavn, bortsett fra noen år, på 80 og 90-tallet, etter at Johannes døde, når bestemor Ingeborg bodde i Stavern, ikke langt fra Nevlunghavn.)

    Så det var litt rart, at jeg skulle møte onkel Håkon tilfeldig, både i Nevlunghavn og i Svelvik, på den samme ferien, til Danmark og Nevlunghavn.

    Det var litt rart.

    Men men, det er en rar verden, antagelig.

    Mer da.

    Jo, så dro jeg til sykehjemmet da, og besøkte bestemor Ågot.

    Og da ‘frøys’ bestemor Ågot igjen, nesten som om det skulle være en Matrix-film.

    Eller hva man skal kalle det.

    Ågot sa ‘her bor jeg’, og viste meg rommet sitt, på sykehjemmet.

    Og da så jeg ting på veggene, på rommet til Ågot, som jeg kjente igjen fra huset på Sand da.

    Som nesten var barndomshjemmet mitt.

    Og det var vel bl.a. bildet av egypter-guden, øverst i denne bloggposten, av den guden til høyre, på det bildet øverst i bloggposten.

    Så kikka jeg på det bildet da, var det vel.

    Og da ‘frøys’ Ågot, og sa ikke noe, og gjorde ikke noe, men ble kanskje redd da.

    Så jeg måtte gå ut til de sykehjem-søsterne, eller hva de heter, og så venta jeg der litt, mens Ågot bare ble inne på rommet sitt.

    Så jeg tenkte at Ågot hadde blitt redd for meg.

    Kanskje Ågot var så senil, at hun ikke kjente meg igjen(?)

    Det trodde jeg da, så jeg tenkte jeg fikk dra hjem, siden Ågot ble redd for den skumle, ukjente mannen, (meg), trodde jeg.

    Men nå, så tror jeg at det kanskje var sånn, at Ågot reagerte på at jeg så på egypter-gud-bildet hennes, og ble redd for at jeg skulle skjønne hva det greiene var, og at Ågot har gjort noe galt.

    (For eksempel drept Øivind(?), var det noe galt med at han fikk hjerneslag hele tida, hadde de putta noe opp i 60%-flaska, fra polet?).

    Hvem vet.

    Hm.

    Noe galt var det ihvertfall.

    Så jeg måtte bare dra hjem til Oslo igjen, uten å si hadet til Ågot, for Ågot ble redd, og ‘frøys’, og stod bare inne på rommet sitt.

    Så jeg dro aldri å besøkte Ågot igjen, etter det, for jeg skjønte at noe var galt.

    Ove, fetteren min, ringte en gang, og hørte om jeg skulle bli med å besøke Ågot, i fylla.

    Jeg sa greit.

    Så ringte jeg og hørte med Pia, om hu skulle være med og, Ove skulle kjøre.

    Det ville Pia.

    Så ringte jeg Ove tilbake, så ville ikke Ove dra likevel, av en eller annen grunn.

    Så her var det noe rart, vil jeg si.

    Ove ringer i fylla, og sier at vi skal besøke Ågot, også får jeg med Pia og, og da vil ikke Ove dra likevel.

    Forstå det den som kan.

    Det er mye rart.

    Det er helt sikkert.

    Bare noe jeg kom på.

    Så han Ove er en raring, (‘write note to self’, er det ikke det dem sier noen ganger nå, i Amerika osv.).

    Det spørs om jeg husker alle disse ‘note to self’-ene da, som jeg har funnet, etter å ha skrevet på bloggen, om ting fra gamle dager.

    Jeg får kanskje skrive opp disse ‘note to self’-ene, om forskjellige personer, opp et eller annet sted, for ellers så kommer jeg sikkert til å glemme halvparten av dem.

    Vi får se.

    Det er mye rart, jeg er ikke vant til å tenke så grundig på sånne ting.

    Men nå skjønner jeg at det nok er noe rart, som foregår/har foregått, i familien min, på både mors og farssiden, så jeg tenker det er lurt å bli flinkere til å skrive sånne ‘note to self’, etter å ha tenkt på ting, som har skjedd i gamle dager.

    At jeg blir litt mer kresen på slektninger osv., siden jeg nå skjønner at det så mye sånn ‘krig mot blonde’ og sånn, som har foregått i familien.

    Sånn sjaman-virksomhet og plott, osv.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Stenberg-familien, (mor, far og to døtre), var de som bodde i leiligheten jeg bodde alene i, i Leirfaret 4B, før meg, før de ble naboene til Haldis



    Hege Stenberg Silnes


    Hege Stenberg Silnes


    Jeg har prøvd å vri mine "små grå" for å komme på skolesangen. Teksten ble skrevet av Bjørg Unni Sagaard og Eva Larsen etter melodien på casablanka, og den ble fremført for første gang av Anne Gry, Mette og meg.

    Her er det jeg klarte å huske av sangen, jeg mangler to linjer på 2. vers. Noen som husker dem?

    Oppi åsen, ut mot vannet, med en utsikt å så skjønn,
    Ligger skolen helt på kanten, med en grønn og skogledd brønn.

    Hvis du undrer hvor jeg mener, kom å ta en titt en dag,
    Her er alle, alle venner, og vi jobber flott i lag.

    Ref:
    Hei her er skolen vår du, kom og besøk oss en dag,
    Så skal du få se hva vi driver med.

    Vi har håndball, vi har fotball. Vi har turn og yngres lag,
    arbeidsstua er det gøy på, og vi jobber flott i lag.

    Ref:
    Hei her er skolen vår du, kom og besøk oss en dag,
    Så skal du få se hva vi driver med.


    31 August at 11:00 · · Like · Report


    Erik Ribsskog

    Erik Ribsskog


    Nei, den var ikke sånn Hege.

    Den var sånn:

    Vi har håndball, vi har FOTBALL, osv.

    Ellers husker jeg ikke det andre dessverre.

    Hva var det når onkelen min Håkon holdt armen rundt deg ned S-svingen når du var sånn 12-13 år igjen da?

    Steffan og Daniell kom og varsla meg ihvertfall, en helg om sommeren når faren min og Haldis hadde fest i Havnehagen, og jeg var hjemme aleine, som vanlig i Leirfaret.

    Jeg fikk ikke noe svar fra deg om det her.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog







    http://www.facebook.com/group.php?gid=2348696867

  • Da farfaren min Øivind Olsen døde, så ringte jeg og sa fra, til morfaren min, Johannes Ribsskog

    Nå har jeg jo skrevet om det på bloggen, at jeg ikke hadde noe med morfaren min å gjøre, etter at jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.

    Untatt en ferie jeg var der, hos morfaren og mormora mi, i Nevlunghavn.

    Men da var jeg ikke helt på bølgelengde med morfaren min, såvidt jeg kan huske, jeg og søstra mi bare dreiv å leste noen bøker der, og var ikke helt på bølgelengde med morfaren og mormora mi vel.

    Men jeg husker da farfaren min, Øivind Olsen døde, i 1983 kanskje.

    Noe sånt.
    http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=407973739067553285&postID=3316446661049807557#
    Etter lengre tids sykdom, dvs. hjerneslag, så han ble værre og værre de siste årene han levde.

    Så alle skjønte at han kom til å dø, for han kunne ikke gå på do selv engang, på slutten, så Ågot måtte hjelpe han med sånt da, og da kunne han nesten ikke prate.

    En gang Ågot hadde ei dame på besøk så måtte Øivind si fra til meg da, at han måtte på do, men da bare grynta han da da, eller prata eller ropte sånn halvveis utydelig da, så måtte jeg hente Ågot da.

    Så Øivind trengte stell som et spedbarn, den siste tida han levde.

    For han hadde ihvertfall to hjerneslag, så han ble mer og mer redusert da.

    Så sånn var det.

    Så han var ikke noe selskap den siste tida han levde, han kunne ikke prate og sånn, og bare satt der i sofaen da, de siste månedene han levde vel.

    Og han var på sykehus, ihverfall to ganger vel, før han døde, mener jeg å huske.

    Tønsberg sykehus, tror jeg, og han døde på Horten sykehus da.

    Så sånn var det.

    Og da kom jeg hjem fra skolen, eller om det var om sommeren, og jeg gikk bort og besøkte Ågot.

    Noe sånt.

    Og da sa Ågot at Øivind var død.

    Og da gjorde jeg noe som jeg sjelden, eller aldri, gjorde, og det var at jeg så i telefonkatalogen, og fant telefonnummeret til morfaren min, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn.

    For han var liksom litt høytidelig, og siden jeg bodde hos faren min, så kunne jeg liksom ikke bare kontakte han, da måtte jeg liksom ha noe å si da, syntes jeg.

    Men da kunne jeg ringe han, for da hadde jeg liksom noe å si da, at han farfaren min var død, så da ringte jeg og sa fra om det.

    Og da sa bestefar Johannes ‘kondolerer’, osv.

    Bestemor Ågot ville egentlig ikke at jeg skulle ringe han, men jeg syntes at jeg måtte gjøre noe, når jeg hørte at han farfaren min var død.

    Jeg ringte ikke mora mi, av en eller annen anledning.

    Men jeg husker ikke hvorfor.

    Men men.

    Men jeg visste jo at Øivind og Johannes hadde kjent hverandre da, for jeg hadde prata med Øivind såvidt om morfaren min Johannes, før farfaren min Øivind fikk hjerneslag da.

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne ringe morfaren min å si fra da, men jeg var vel litt i sjokk da, for Øivind, var jo den første av besteforeldrene mine som døde da, og jeg var bare helt i begynnelsen av tenårene vel, hvis jeg ikke var tolv år, det er mulig.

    (Og Johannes, han døde et eller to år seinere selv, nede i Spania, en vinter, på midten av 80-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde ikke egentlig noe mot han morfaren min Johannes.

    Neida, det var kona hans, bestemor Ingeborg, som jeg ikke likte, husker jeg.

    Jeg husker for eksempel vinteren 1974, tror jeg det var, da jeg var fire år.

    Da skulle mora mi, og stefaren min i Larvik, Arne Thomassen.

    De skulle til Mallorca.

    Og da skulle vi være hos besteforeldrene våre da.

    Men vi skulle ikke være hos samme besteforeldre, fant jeg ut.

    Neida, søstra mi skulle være hos Ågot.

    Og jeg måtte være hos Ingeborg og Johannes, på Sætre, i Hurum.

    Og det likte jeg ikke, husker jeg.

    Jeg syntes at jeg skulle være hos Ågot da, så kunne søstra mi være hos Ingeborg.

    Og det var fordi, at da jeg og mora mi og faren min, og søstra mi, bodde på Bergeråsen, på Toppen der, i 1973, kan det vel ha vært.

    Da var søstra mi kanskje et år da, eller et halvt år kanskje, eller hvor gamle unger er når de begynner å sykle på sånne plast-traktorer, som jeg fikk.

    For da var søstra mi den yngste ungen til mora mi da, så det var Pia her og Pia der, da.

    Og det var greit, syntes jeg, helt til mora mi skulle la søstra mi få den traktoren min og, som jeg hadde fått et år eller to før da.

    Så skulle søstra mi sykle på den da.

    Jeg rørte aldri den traktoren, men jeg huska at jeg hadde vært stolt da jeg fikk den traktoren da.

    Så det ble litt mye for meg, når mora mi skulle la søstra mi få traktoren min og.

    Så jeg sa nei da, når jeg så traktoren.

    Så brydde ikke mora mi seg noe om hva jeg sa.

    Så da begynte jeg å grine da.

    Jeg begynte å hylgrine da, siden mora mi ikke hørte på meg.

    Mora mi bare leika med søstra mi, enda jeg stod på trappa, på Toppen der, og hylgrein nesten, for jeg var lei meg da, siden mora mi ikke brydde seg noe om meg, virka det som.

    Men mora mi ga faen i meg, hu brydde seg bare om søstra mi.

    Så mora mi og søstra mi, de smilte og leika med traktoren, mens jeg stod og så på, og grein.

    Så de hadde ingen følelser ovenfor meg da.

    De var bare kalde ovenfor meg.

    Så sånn var det.

    Så faren min måtte kjøre meg bort til mora si, Ågot, på Sand, sånn at hu kunne trøste meg da.

    Hu bare spurte hva som hadde foregått, men da hadde jeg slutta å grine da, mens vi kjørte til Sand.

    For faren min ville ikke trøste meg, men han kjørte meg bort til mora si på Sand da.

    Og der var onkel Håkon og, som begynte å tulle da, for da han hørt om det her.

    Men han skjønte ikke helt, han skulle ha det til at jeg var slem, som ikke ville la søstra mi låne traktoren, men jeg syntes at den traktoren var min da, jeg syntes det ble litt mye Pia, jeg fikk liksom ikke noe oppmerksomhet, og mora mi brydde seg liksom ikke om meg lengre da, etter at hu fikk Pia.

    Noe sånt.

    Så, etter det, så syntes nesten jeg at Ågot var som mora mi.

    Og at mora mi var som mora til Pia.

    Noe sånt.

    Så derfor syntes jeg det da, at jeg kunne ha fått være hos Ågot, mens mora var i Syden.

    Så kunne søstra mi ha vært hos Ingeborg.

    Men når jeg ikke fikk lov til det, så ble jeg sur på mora mi da.

    Så bestemor Ingeborg, hun pleide alltid å gjøre et poeng av, at jeg var så knytta til henne, for da mora mi kom hjem fra Mallorca, så så jeg ikke på henne engang, pleide Ingeborg å si, hvis jeg var sur på henne.

    Men det var altså fordi at jeg var sur på mora mi, da jeg var sånn tre-fire år, fordi jeg ikke fikk være hos Ågot da, men måtte være hos Ingeborg, (som jeg ikke syntes var så snill som Ågot), mens mora mi og stefaren min var i Syden da.

    Så jeg likte egentlig ikke Ingeborg.

    Men det var ikke så ille, at jeg da sa tilbake til Ingeborg, når hun sa at jeg ikke så opp på mora mi, etter at hu kom tilbake fra Syden.

    Da var det ikke sånn at jeg sa, da jeg var sånn i 20-30 åra, at ‘det var fordi at du var litt som en heks og jeg var sur på mora mi, fordi jeg måtte være hos deg, og ikke fikk være hos Ågot’.

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å si til bestemor Ingeborg, gitt.

    Men det var kanskje det jeg mente da.

    For jeg likte altså egentlig ikke hverken mora mi eller mormora mi, da jeg var unge, men farmora mi Ågot var liksom nesten som mora mi da, eller det nærmeste man kom kanskje, for jeg syntes at mora og mormora mi var så kalde da og litt sånn dårlige med mennesker eller unger da.

    Eller om det bare var meg.

    Noe var det nok, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Dette er Stanly Jacobsen med ‘Skigardsvise’

    PS.

    Jeg husker at jeg og søstra mi, som barn, vi var hos foreldrene til faren vår, Øivind og Ågot.

    Og da spurte jeg hva ‘skigard’ betydde da.

    Og det betydde ‘gjerde’ da, sa Øivind, men Ågot var vel også enig i det.

    Og den sangen var på radioen tror jeg, eller kanskje TV-en.

    Og Øivind sa vel noe sånt, som at det var sant det, at en skigard aldri kan vare evig, osv., som det synges i sangen da.

    Og det var ikke sånn, at Øivind ble noe forarget over at vi spurte om det, eller at de slo av sangen.

    Så jeg tror Øivind må sies å ha vært ganske norsk vel.

    Han var jordnær og en vanlig nordmann vel, selv om han var vel ganske brå og kunne være veldig myndig og noen ganger litt plump.

    Og han ble jo syk da, senere på 80-tallet, men nå prater jeg om når han var klar i hue da.

    Han var ikke noe sånn frimurer-type, eller noe, selv om han var fabrikkeier, for Strømm Trevareindustri.

    Neida, han var en vanlig og jordnær kar likevel, og det beste han visste var å løse kryssord da, og lese i leksikon osv.

    Men det var noe rart kanskje, rundt dette at han og onkel Håkon, først slutta å røyke, og så begynte igjen.

    Det var vel litt spesielt.

    Det hadde vært en gjest på besøk, sa Ågot, på 70-tallet da.

    Så hadde han gjesten bydd dem en røyk da, så sprakk både Håkon og Øivind.

    Men faren min, han har aldri røkt, og det gjorde vel heller aldri Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Dette kan vel ha vært i 1976, eller noe, som jeg så på nettet, at Stanly Jacobsens album, ‘fra skigard til øygard’, ble utgitt.

    Så det var kanskje den sommeren som jeg og søstra mi ble kidnappa, i Mellomhagen, i Østre Halsen, av onkel Runar og faren min, at jeg hørte denne sangen, i stua til Ågot og Øivind da, og at jeg spurte om dette.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn var vel kanskje det.

  • Det jeg har i bakhue nå

    Nå tenker jeg på det jeg skreiv, tidligere i kveld, om at Magne Winnem var i et utagerende party-miljø, i Røyken, parallelt med at han var kamerat med meg, og med at han hadde karriære i Rimi osv.

    Et miljø, hvor også Morten Jenker, i Rimi, var med.

    En kar som har hatt, og fortsatt har, såvidt jeg vet, høyt betrodde stillinger, på hovedkontoret til Rimi.

    (Noe kjedelige greier, iforbindelse med regnskapene til butikken, e.l., ifølge Winnem).

    Og som nok også kunne ha vært linket, til et lignende miljø, som i Røyken, på Berger, med samme typen folk vil jeg si, tøffe, folk, i 30-åra.

    Hooligan-aktige folk, omtrent, med Tom Bråten og den gjengen der, som var inne hos Jan Snoghøj, min fars stesønn, på Gulskogen, i Drammen, i skoleåret 1988/89, et år jeg også var der noe, for jeg gikk på skole, i Drammen, på Gjerdes VGS., det året.

    Så om dette er en russisk mafia, lurte jeg?

    Fordi jeg husker det, at jeg leste i Vi Menn, omtrent 1982 eller 83 kanskje, for det abbonerte faren min på, for meg vel, det var ihvertfall jeg som leste det.

    Og da leste jeg fra det bladet, mens faren min var på kjøkkenet, og lagde noe mat kanskje.

    Og da stod det at den russiske mafiaen, de straffet folk, på forskjellige fæle måter, f.eks. ved å skjære av dem all huden, i ansiktet, sånn at liket lå der, uten ansikt da.

    Og da skvatt faren min til litt vel.

    Og faren min, han er redd for Tom Bråten, det mener jeg å kunne tolke.

    For Tom Bråten, han var i bryllupet, til Jan og Hege Snoghøj, sommeren år 2000, var det vel, på Geilo.

    Og da, så satt Tom Bråten og tulla med søstra mi, foran tryne på meg og faren vår.

    Og jeg begynte å hoste litt da, sånn litt diskre, at ‘Tom, faren sitter der og broren sitter der, og du sjekker opp dattera’.

    Og da kom det fra Tom da, truende, ‘ja, hvem skal gjøre noe med det da, faren eller broren?’.

    Da sa ikke jeg noe.

    Men jeg venta på hva faren min skulle si.

    Og han satt der bare, som en noldus eller tufs, og så ned, og sa at Tom kunne bare gjøre hva han ville, for faren min hadde aldri hatt noe mot han.

    Så spurte Tom meg igjen da.

    Så begynte jeg å lure på, om jeg skulle ringe politiet, for det var det jeg vanligvis ville ha gjort, hvis jeg hadde vært i Oslo, (hvor jeg hadde bodd i 12 år da, så jeg var mest vant til å være i Oslo), og noen hadde oppført seg såpass truende, når jeg var på jobb som butikksjef, f.eks., som var det jeg for det meste dreiv med, på den her tida, når jeg ikke var hjemme, og kunne slappe av.

    Men så tenkte jeg, at nå er jeg langt og høyt oppe, i en dalside, på Geilo, så å ringe politiet, det var vel helt håpløst, for jeg huska ikke navnet på hotellet omtrent, vi hadde vel bare en veibeskrivelse omtrent, og ikke noe navn vel, ihvertfall ikke i hue, hadde jeg vel det.

    Og så skulle en lensmann kommet opp dit på mandag da, når neste dag med kontortid var.

    Nei, da fant jeg ut, at det var vel ikke noe poeng, og ringe 112, for å få politiet til å komme.

    Nei, det var nok bare i Oslo, at politiet dukket opp, på 5-10 minutter, så jeg droppa det.

    Men en kamerat av Jan, som het Frank, tror jeg, han roa ned Tom.

    Frank hadde kommet dit seint, og da hadde jeg tilfeldigvis vært ved resepsjonen, for jeg skulle hente noe drikkevarer, eller noe.

    Og da forklarte jeg han Frank da, hvor vi fra Berger var osv., for dem i resepsjonen, dem svarte ikke så klart da.

    Så da hjalp han meg seinere da, når han Tom Bråten begynte å råflørte med søstra mi, mens vi, (en ganske stor gruppe av bryllupsgjestene, dvs. vi som ikke tok kvelden allerede ved 22-tida, dagen før bryllupet. Dette var fredagskvelden, og bryllupet var lørdag, så det var to overnattinger, gratis, på Geilo, for alle gjestene, såvidt jeg skjønte det.), satt der.

    Han fortalte en innøvd vits.

    Som nok også søstra mi, må ha innøvd.

    Og søstra mi, hun hadde bedt meg om å få låne en tennisskjorte, like etter at vi hadde kommet fram til hotellet på Geilo, (som jeg egentlig hadde planlagt å bruke på søndagen. For jeg hadde en svart tennisskjorte på meg, for fredagen, dress for lørdagen, og en mørkeblå tenniskjorte, for søndagen, for bilturen tilbake til Oslo. Dette var på sommeren, i fellesferien vel), for hun hadde glemt å ta med nok klær, til seg selv!

    Så her var det nok noe lurings, så søstra mi er nok også i den her russiske mafiaen, (eller hva det kan være), det er vel ikke helt urimelig å tro kanskje.

    Noe sånt.

    Så Tom Bråten satt med hånda rundt søstra mi, som hadde på seg min mørkeblå, nye, tennisskjorte, fra Gant vel.

    Noe sånt.

    Også fortalte han en vits.

    ‘Keiko er en hval’.

    Så sa søstra mi, ‘spekkhogger’.

    Så sa Tom, ‘sprekkhogger?’.

    ‘Vil du at jeg skal begynne å hogge sprekken din, er det det du sier’.

    Noe sånt var det de sa.

    Og Pia lo og gliste, og lot seg bli kjælet med, av Tom i sofaen da.

    Som nok var et plott, fra Tom, søstra mi og faren min, for at det skulle bli slåsskamp, mellom meg og Tom Bråten, som er kjempe-kraftig.

    Og som sikkert er vant til å slåss.

    Som en kraftig og veltrent hooligan, vel, men også veldig lur, omtrent som en rev, vil jeg si, på måten han flørta med søstra mi på, og på måten han angrep meg på.

    For da fortsatte Tom å spørre, om hvem som skulle stoppe flørtinga.

    Men da minte han Frank, fra ikke langt fra Bjerkøya der, tror jeg, han Tom Bråten om, at han var i bryllup, og at han krangla med slektningene til brudgommen osv.

    Og jeg sa ikke noe mer, for han var så aggressiv, han Tom Bråten.

    Jeg hadde ikke venta meg, at faren min, skulle være så ynkelig.

    Men jeg tror, at omtrent det eneste, som faren min var redd for vel, det måtte ha vært den russiske mafiaen kanskje.

    Så jeg lurer på om Tom Bråten var i den russiske mafiaen.

    Onkel Håkon og kanskje.

    Håkon kalte seg ‘Anka på Bergeråsen’, når han pratet på Walkie-talkie, på 70-tallet.

    (Faren min kalte seg ‘Snekker’n på Bergeråsen’, for faren min hadde også Walkie Talkie, i leiligheten sin, i Hellinga 7B, på Bergeråsen, hvor jeg flytta til, fra mora mi, i Larvik, i 1979).

    Så onkelen min brukte det svenske navnet for Donald.

    Så han var litt sånn østlig ihvertfall.

    Om han var i noe kommunist-mafia, eller russisk-mafia, eller svensk mafia, eller bare hadde et dumt kallenavn, på radioen, som de vel kalte Walkie-talkien.

    Ikke vet jeg.

    Men at de folka i Røyken da, var i den russiske mafiaen, for de var kjempetøffe, og jeg måtte klatre opp verandaen, til Morten Jenker, for å komme inn hos dem, når han hadde invitert meg til fest, eller Magne Winnem hadde gjort det, i 1993, og de ikke åpna, når jeg ringte på.

    Så sånn var det.

    Og når Magne Winnem, i 1989, inviterte meg, til å bli med, i bilen hans, sammen med han og Jarle og Astrid, i klassen, på russekro, i Hokksund vel, i 1989, som sagt.

    Da var Tom Bråten og dem, hos Jan, hvor jeg vorsa, altså hadde vorspiel eller drakk øl da, på norsk.

    Så kanskje de var der, som del av et plott, for å tulle med meg.

    Sånn at Tom Bråten og de, skulle passe på det, at jeg drakk meg rimelig full, før jeg dro, ved å ha fest der.

    Også skulle Winnem kødde med meg i fylla, på russekroa?

    Hvem vet, men det kan kanskje være en mulighet.

    For Tom Bråten, han var like tøff, som de kameratene til Winnem, vil jeg si, som var på besøk hos Morten Jenker, høsten 1993, var det vel, da jeg var på fest der, da jeg jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, året etter militæret.

    Så om de Røyken folka og de Berger-folka og f.eks. Morten Jenker.

    Om de er i noe russisk ‘mafian’, f.eks?

    Og at det er de som jeg er etterfulgt av, som jeg overhørte, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i 2003.

    At det er den russiske mafiaen, som er den her ‘mafian’, som de prater om i Oslo og på Bjørndal, i sør-østre Oslo da, blir det vel, i nærheten av Holmlia og Mortensrud og Prinsdal osv.

    Kan det være sånn det henger sammen?

    Hvem vet, men det er vel kanskje en mulighet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og etter det bryllupet, i Geilo, til Jan og Hege Snoghøj.

    Altså på søndagen, da vi skulle hjem.

    Jeg gikk bare rett ut i bilen, og spiste ikke frokost.

    Det var ganske mye mat, i bryllupsmiddagen osv., og jeg og Pia vi kjøpte også mat, to ganger, på bensinstasjonen i Geilo, var det vel, at det het der.

    Så det som skjedde, var at Pia plutselig spurte meg, om Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, da den brant, kunne få sitte på ned til Oslo.

    Og Pia satt seg bak, så hun Solveig satt seg foran da.

    Da var nok planen, til Pia og dem, at, siden jeg brukte den samme svarte tennis-skjorta, som jeg brukte på fredagen.

    Så trodde nok søstra mi, (og de som la plott), at jeg kom til å lukte ‘hest’.

    For dette spurte de meg ikke om på fredagen eller lørdagen eller før vi dro opp dit.

    Om hun Solveig kunne sitte på til Oslo.

    Neida, dette spurte de om, når vi stod på parkeringsplassen, og Pia sa hadet til noen.

    Så her var det noe ‘plottings’.

    Så det som skjedde så, var at jeg kunne ikke merke på Solveig det, at hu reagerte på at jeg lukta.

    Men det var nok fordi, at jeg var vant til å jobbe hardt i Rimi og fra infanteriet i militæret.

    Så å kjøre de 30-40 milene, eller hva det er, opp til Geilo, og så tilbake til Oslo igjen, på søndagen, det var egentlig ikke noen heksekunst for meg.

    Det var ikke sånn at jeg begynte å svette, av å kjøre 30 mil, selv om det var om sommeren.

    For jeg vant til å jobbe i et forrykende tempo, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da jeg var butikksjef-assistent, fra 1994 til 1998.

    Og det her var bare et par år etter dette, og jeg pleide også å trene fotball og tennis og badminton, mm., til jeg ødela kneet, i 1995.

    Og fra 1996, så pleide jeg å trene på helsestudio da, siden det var bedre for kneet, enn å spille ballspill da, når man lettere kunne vri kneet, for kneet forble ustabilt, og sviktet noen ganger da, hvis jeg holdt balansen feil på kneet, for det er ikke 100% bra enda, et av korsbåndene er visst nesten avrevet, nå igjen, viste MR-røntgen vel, i 2002, var det vel.

    Så sånn var det.

    Men planen var nok, at søstra mi, (og noen andre, som hun plotter med, Tom Bråten ihvertfall, og kanskje Christell og/eller Jan, uten at jeg vet det sikkert, med de to siste).

    De ville nok få hun Solveig, fra Scandinavian Star og Holger Danske og med villa på Holmen, ved Holmenkollen, til å syntes at jeg var en gris, som lukta ‘hest’ da.

    Fordi de prøver nok å isolere meg, tror jeg.

    At den ‘mafian’, som søstra mi og Tom Bråten er i, de prøver nok å angripe meg og skade meg og isolere meg da.

    Sånn at de kan drepe meg, hvis de får folk til å ikke like meg, så kan de manipulere dem, til å ikke bry seg, hvis jeg dør da.

    Noe sånt.

    Så det var nok derfor de ville ha hun Solveig, foran i bilen, (enda Pia satt foran, opp til Geilo vel, og Daniell, sønnen hennes, bak da), fordi de ville det, at Solveig skulle lukte min brukte trøye, fra fredagen, og mislike meg da. (For søstra mi hadde jo ‘rappa’ min reine trøye, en blå, som jeg lot søstra mi låne, på fredagen, for hun manglet klær da, så da tenkte jeg at hun kanskje hadde hatt noe uhell med sine klær da, eller noe, sånn at hun ikke hadde noe å ha på seg, og da syntes jeg ikke at jeg kunne nekte å låne henne den reine blå trøya da, selv om jeg da ikke hadde noe rein trøye selv, på søndagen. Det gikk vel til nød ann å bruke den svarte igjen, og søstra mi spurte så pent/overtalende.

    Så sånn var det.

    Og en annen rar ting.

    Det var at like før vi kom til Drammen, så ville søstra mi, at jeg skulle ta av fra veien, for å kjøre inn på en bensinstasjon, som lå noen hundre meter fra hovedveien, men som var skilta fra veien fra Hønefoss da, eller hvor det var igjen.

    Det som skjedde, var at da jeg stoppa ved bensinstasjonen, så skulle ikke søstra mi ha noe.

    Så jeg var den eneste som gikk ut av bilen.

    Men jeg var ikke så sulten egentlig, og vel ikke tørst heller.

    Jeg hadde sikkert noe å drikke i bilen, tror jeg.

    Så jeg bare kom på at jeg ikke hadde lyst på noe, og snudde omtrent i døra, for det var ingen kunder der, og de ansatte så også litt anspente ut.

    Så jeg snudde med en gang jeg hadde kommet inn, og gikk ut.

    Jeg tenkte på hva søstra mi dreiv med, hvorfor skulle hun ha meg til å gå inn der?

    Så syntes jeg at jeg skimtet den grønne BMW-en til Michael, heter han vel, den svenske samboeren og nåværende ektemann, til Christell.

    Nei, Mathias, heter han, tror jeg, fra Stockholm, og holder med AIK i fotball og sikkert også ishockey, for jeg møtte han en gang, da jeg og Christell og Pia, feira 17. mai, i Oslo, i år 1999 kanskje, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da kjørte de vekk fra bensinstasjonen.

    Jeg satt meg inn i bilen igjen, og spurte de i bilen, om de også hadde sett BMW-en til han Mathias, fra Sverige, men søstra mi sa nei.

    Dette var jo like ved Drammen, Christell og faren min sin hjemby da, og Haldis sin og da, og Jan og Hege sin.

    Kan dette ha vært noe lureri?

    Hvorfor var det ingen kunder på en bensinstasjon, like ved hovedveien?

    Hvorfor ville Pia at jeg skulle stoppe på bensinstasjonen, like før Drammen, når hun ikke skulle ha noe på bensinstasjonen?

    Hvorfor var Mathias og de der, de skulle jo kjøre senere, sa Pia.

    Hvordan kunne det ha seg, at de andre ikke så bilen til Mathias, når det var den eneste andre bilen i nærheten?

    Hvorfor så betjeningen på bensinstasjonen, så anspente ut, det var liksom en slags rar stemning der, de bare stod der liksom.

    Dette kan man lure på.

    Var dette så ille, at det var et drapsforsøk mot meg?

    Pia insisterte på at jeg skulle gå inn på bensinstasjonen, og kjøpe et eller annet, til meg selv.

    Men jeg var ikke sulten eller tørst, det var Pia som ville stoppe på bensinstasjonen.

    Nei, jeg vet ikke helt.

    Men jeg kontstaterer ihvertfall at søstra mi, hu er nok forrvirra og lider av noen slags rar sykdom, tror jeg, når hun kan oppføre seg sånn.

    Først vil hun at jeg skal ta av fra hovedveien, og kjøre til en bensinstasjon.

    Og så skal hun ikke ha noe der, men insisterer på at jeg går inn der, og kjøper et eller annet, som jeg vil ha.

    Enda jeg ikke har lyst på noe.

    Så det var veldig merkelig oppførsel, fra søstra mi.

    Så hun lider nok av et eller annet.

    Hun er nok et ‘basket-case’ hun og, vil jeg tippe på.

    Som broren min Axel, også er, (som jeg forklarte om, i en bloggpost fra igår).

    For søstra mi er sånn, at hvis man spørr henne om noe, som hun ikke vil prate om, så bare begynner hun å grine, og synker inn i en slags tilstand, for å unngå ubehagelige tema.

    Så det nytter ikke å ta opp ubehagelige ting, med henne.

    Enten blir det gråting, eller blir det skriking at man er et eller annet fælt, som rødstømper og sosialister ikke liker.

    Så hun er veldig vanskelig å kommunisere med, og hun har også sånne tvangshandlinger, tror jeg man må kalle det, at hun må få bilen til å stoppe på bensinstasjonen, selv om hun ikke skal ha noe der.

    Så søstra mi, Pia Ribsskog, hun er nok ikke helt vel bevart.

    Så et aldri så lite varsko, for henne.

    Det er nok på sin plass, dessverre.

    Så sånn er nok det.

    Så da er ikke Axel alene om å være basket-case, ihvertfall, av søsknene mine.

    Så aldri så galt, at det ikke er godt for noe.

    Så sånn er nok det.

  • Jeg har jo bodd hos både mora og faren min

    Jeg har jo bodd hos både mora og faren min.

    Så jeg har hørt en del, om begge sidene av familien.

    F.eks., så fortalte mora mi, om onkelene mine på farssiden.

    Onkel Håkon, han hadde gifta seg med tante Tone, mens hu enda var for ung, sa mora mi.

    Og Håkon hadde også sluppet militæret, for han savnet maten til Ågot.

    Og onkel Runar, han hadde juksa, når han skulle inn på tannlegehøyskolen.

    Han kom egentlig ikke inn, men det var noe med at sønnen til rektor på tannlegehøyskolen kom inn, enda han visstnok hadde dårligere karakterer da, enn Runar, så Runar gjorde noe greier, sånn at han også fikk komme inn da.

    Og så flytta jeg til faren min, i 1979.

    Og da fikk jeg jo høre ting om mora mi sine søsken da.

    Tante Ellen, hun hadde jo gått på forsøksgym, og blitt borte fra forsøksgym, i Oslo, under hippie-tida, så min morfar, måtte dra inn til Oslo, fra Hurum, for å gå rundt og leite etter henne, i hovedstaden.

    Og min onkel Martin, han hadde kjørt ut på motorsykkel, sånn at kameraten som satt på døde, ved kafeen, på Berger, enda han var fra Holmsbu, på andre siden av fjorden, og ikke fra Berger, det var vi, som var fra Berger, i Olsen-familien.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mora og faren min, de fikk jeg vel ikke høre sånne ting om, så mora og faren min, de var kanskje de som oppførte seg best, i søskenflokken?

    Både mora og faren min, var jo eldst, og hadde begge to yngre søsken da.

    Men jeg kan ikke huske, at mora og faren min, gjorde så mye galt, som sine yngre søsken.

    Så det er mulig at mora og faren min var flinkere da.

    Men, de tulla jo med meg da, mora mi ville ikke la meg bo i Larvik lengre, så jeg måtte flytte til faren min, sa hu, og faren min, han lot meg jo bo aleine, i en leilighet, i Leirfaret, mens han selv bodde hos Haldis.

    Så foreldrene mine var nok heller ikke så flinke da.

    Men besteforeldrene mine, de vet jeg ikke noe galt om, tror jeg.

    Jo, farfaren min, Øivind, han skal visst ikke ha vært noe snill mot Ågot, sa Ågot, like etter at han døde.

    Og min mormor, Ingeborg, hun var visst litt skrullete, sa min onkel, hennes sønn, Martin, i 2005.

    Og Martin sa også, at bestefar Johannes, var en ‘djevel’, eller noe, mener jeg å huske.

    For Martin dreiv å tulla litt med småjentene, i Sætre, i Hurum, og da fikk han kjeft av Johannes da.

    Johannes hadde sagt, at hvis han fikk ei jentene der gravide, så kom han til å ta livet av seg.

    Så Johannes hadde det nok ikke så lett.

    Jeg vet ikke hvorfor at Martin syntes at Johannes var en djevel, pga. det her, men det var vel ikke noe artig for Martin da, som da ikke kunne ha det morsomt, med nabojentene osv.

    Det er mulig, uten at jeg helt fikk oversikten, over hva som foregikk.

    Men men.

    Men bestemor Ågot, hun har jeg vel ikke noe på.

    Jo, søstra mi Pia, sa at bestemor Ågot, var rasist.

    Men jeg vet ikke om det er greit å være rasist, hvis man er fra Numedal, hvor de vel ikke hadde noen mørkhudede, på begynnelsen av forrige århundre.

    Hun så sikkert ikke en mørkhudet, før etter krigen, kanskje.

    Så min farmor Ågot og min morfar Johannes, de er det vel vanskeligere å finne feil ved, enn barna dems.

    Ågot sa at Øivind hadde vært slem da, så der var det noe galt da.

    Men Johannes, han sa Øivind om, at ikke var så flink politiker, i Hurum, for han kunne stille et forslag, og stemme mot det, i kommunestyret.

    Men Øivind satt jo på andre siden av fjorden, i Svelvik kommune, så jeg vet ikke hvor detaljert han fikk vite hva som hadde foregått.

    Så det er enklere å finne feil ved 68-er generasjonen, i familien min, enn ved foreldrene deres, vil jeg si.

    Grunnen til at jeg prøver å finne ut dette, er at noe har nok vært galt i familien, så jeg prøver å finne ut hvem man kan stole på da.

    Og det er ikke så enkelt.

    Men jeg får prøve å ha det i bakhue.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og moren min, hun gikk jo for å være sinnsyk.

    Hun hadde vært innlagt på sinnsykehus, i perioder på 1-2 uker da, for å roe seg ned antagelig, på 70- og 80-tallet.

    Og jeg flytta jo til faren min, i 1979.

    Men i 1980 og 81, dette var vel da Bucks Fizz vant Grand Prix, den helgen var jeg hos mora mi, i Larvik.

    Arne Thomassen, var også i Larvik den helgen, i Jegersborggate, selv om han i perioder jobba mye i Oslo.

    Det som skjedde da, var at Arne Thormod og mora mi, satt i sofaen, i stua.

    Så satt jeg i en grønn lenestol, sikkert fra Ikea, som mora mi hadde.

    Så plutselig, så setter mora mi seg oppå fanget mitt, og vrikker og gnisser seg med rumpa og underlivet sitt, mot meg da, mens jeg sitter i lenestolen.

    Jeg var jo bare 10-11 år, så jeg kunne jo ikke dytte henne bort, for hun var for stor.

    Men jeg bare så dumt på henne.

    Og Arne Thormod, satt i sofaen og så på, men mora mi hørte ikke på han heller, som ba henne slutte.

    Så mora mi var helt forstyrra og merkelig.

    Jeg hadde også med to kamerater, Petter og Christian Grønli, til Larvik, en helg.

    To kamerater, fra Bergeråsen.

    Faren min flytta jo ned til Haldis, så jeg var mye alene om kveldene.

    Håkon og de, sa at jeg kunne komme opp til dem, men jeg likte meg ikke så bra der.

    Bestemora mi Ågot, hun var egentlig ikke som en mor for meg, eller, hun var som en bestemor, vil jeg si, for hun var ikke så moderne.

    Eller, hun var ikke så opplyst da.

    Selv om hun kunne være lur.

    Og hun visste veldig godt hva som var rett og galt, av oppførsel osv.

    Men, hvis jeg begynte å fortelle om Geir Arne eller Christell, da ville Ågot gjerne høre, og syntes det var veldig interessant da.

    Jeg tulla med Ågot en gang, og fortalte at Geir Arne og Christell hadde klina på gamlehjemmet, for det gikk ann å gå inn på loftet der, på gamlehjemmet, som det het da, av en eller annen grunn.

    Og da ble Ågot helt interessert da, og satt seg ned for å høre da.

    Enda vi var jo bare 10-11 år og sånn.

    Så Ågot var liksom på mitt nivå egentlig, syntes jeg.

    Det var liksom hun som hørte på meg noen ganger og, jeg måtte liksom være voksen noen ganger jeg og.

    Men det var ikke så morsomt, når Ågot ble gammel og senil, og jeg begynte å bli oppe i tenåra.

    Da ble det litt flaut å gå til farmor hver dag.

    Og faren min og Håkon de slutta jo å jobbe på verkstedet, faren min begynte å jobbe i Drammen, så da var det ikke så artig å dra bort på Sand hver dag, som det var i begynnelsen, når faren min, og onkel Håkon og Øivind og Ågot, var borte i huset på Sand hver dag.

    Ågot og Øivind bodde jo der, og Håkon og faren min, de jobba jo på verkstedet, som nesten var vegg i vegg, med huset til Ågot.

    Så de var inne og hadde spisepauser osv., hos Ågot da, som var mora dems.

    Så sånn var det.

    Så Ågot var egentlig som bestemora mi, vil jeg si, og ikke som mora mi, for det var stor generasjonsforskjell, mellom generasjonen til foreldrene mine og generasjonen til Ågot, for Ågot var jo fra Numedal og Rollag, og var vokst opp på gård, med mange søsken.

    Og hadde dårlig råd, sikkert, og Ågot hadde nok ikke gått så mange år på skole, f.eks.

    Men foreldra mine, de var jo vokst opp etter krigen, med hippe-tida, og silkeputer under armene og ihvertfall folkeskolen da.

    Så det var jo ikke som om Ågot var mora mi, for jeg hadde jo gått fler år på skole, enn henne, f.eks.

    Så Ågot var som farmora mi, vil jeg si.

    Som jeg besøkte mye oftere, enn f.eks. kamerater besøkte sine besteforeldre.

    Men Ågot lagde jo mat til meg hver dag da, i mange år, og vi prata jo hver dag, om alt mulig da, mens jeg spiste osv.

    Prata dritt om Haldis osv.

    Så Ågot var favorittbestemoren min, det kan man helt trygt si, men hun var ikke helt som en mor for meg, for det var for mye forskjell på generasjonene, vil jeg si.

    Men vi gikk ganske bra sammen, på tross av at det var store generasjonsforskjeller da, det må man vel si.

    Mens Haldis, den nye dama til faren min, vi gikk veldig dårlig sammen.

    Så det var ikke sånn, at jeg gikk ned til Haldis og dem, hvis jeg var litt nedfor.

    Nei, for Haldis, hun var sånn at hun angrep meg for alt mulig, hvis jeg var sjenert, siden jeg ikke kjente henne, og ikke sa ‘takk’ høyt nok, så klagde hun på meg, noe som skjedde den første eller andre gangen jeg var der.

    Og også Jan og Viggo, bodde hos Haldis, så man kunne nesten ikke gå ned til Haldis, hvis man var nedfor, siden man bodde alene, for du ble bare kødda med der.

    Men da pleide jeg å gå opp til Petter og Christian og dem.

    For dem hadde ei mor, som het Tove Grønli, og hu var sammen med en som het Willy, fra Drammen.

    Og hu ble jeg ikke så bra kjent med, men der fikk jeg være mer i fred da.

    Der kunne jeg bare ligge på gulvet, og se på TV., som Petter og Christian gjorde da, en kveld eller to i uka.

    Så det var nesten som at jeg bodde der, noen ganger.

    For faren min kjente Tove og Willy og da, og da hadde Tove sagt at det var greit at jeg var der noen ganger om kveldene.

    Men så døde hu Tove, på nyåret, 1981, tror jeg.

    Og da fikk jeg litt sjokk.

    For da kunne ikke jeg gå opp dit lengre, om kveldene, når jeg var aleine hjemme.

    Så det var rimelig døvt.

    Og det var også veldig rart, at hu skulle dø av hjerneblødning.

    Det var en søndag, da jeg og faren min, satt og så på Skøyte-VM eller EM.

    Norge vant gull, sølv og bronsje.

    Og det var også veldig rart.

    Kanskje ikke at Norge vant alle medaljene.

    Men, at faren min satt og så på sport, sammen med meg.

    Det var rart, for han skulle vanligvis vært hos Haldis, på den tida av uka, søndag formiddag.

    Så kom Willy på døra, og så rar ut i trynet.

    Så jeg henta faren min.

    Så fortalte Willy til faren min, at Tove hadde dødd.

    Så det var litt rart, hele det greiene der, at faren min var hjemme.

    Kripos kom til Bergeråsen da, etter noen dager, og faren min fortalte av det var hjerneblødning.

    Men men.

    Så da ble jeg sittende aleine om kveldene da.

    Men Petter og Christian, de var med meg til Larvik, i 1980 da.

    Og mora mi brydde seg ikke mye om hva jeg gjorde, når jeg var på besøk hos dem i Larvik, ca. en helg i måneden.

    Nei, men når Petter og Christian var der, da skulle vi absolutt gå tur til Bøkeskogen da, mente mora mi.

    Og da gikk mora mi foran meg og Petter og Christian, på en vei som går ved siden av Bøkeskogen der.

    Og da klagde Petter og Christian, på at mora mi vrikka så mye på rumpa, når hu gikk.

    Som om hu flørta med oss, 10, 11 og 12-åringene.

    Så mora mi var helt sprø og spesiell.

    Mer da.

    Jo, mora mi flytta til Tagvedt, og så på institusjon, og i 1989, så hadde hun fått selg leilighet, på Nøtterøy.

    Så dro jeg inn til henne, i juleferien, i 1989, mens jeg bodde på Abildsø, i Oslo, og var student, første året på NHI.

    Og da, så skulle mora mi plutselig ommøblere hele leiligheten, midt på natta.

    Så jeg måtte fikse lampa i taket, og sånne ting, for å få fred.

    Og da spurte jeg henne, når hun ble sinnyk.

    Og da sa hun, at hun ble det, da hun var sånn tre år, og var hos noe familie i Danmark, og en fetter hadde tulla og tukla med henne.

    Det må kanskje ha vært Steffen eller Thomas Heegaard?

    Nevøer av bestemor Ingeborgs bror Anker, som vel var gift med Unse, som var med, i bestemor Ingeborgs bursdag, sommeren 2002, var det vel.

    Jo, det var det vel, for de så på EM-kampen, mellom Danmark og England, på TV-en i Gurvika, forsamlingslokaet, som bestemor Ingeborg hadde leiet, var det vel.

    Altså Unse så vel ikke på kampen, men en av sønnene hennes og hans sønn da, gjorde det.

    Så sånn var det.

    Og da, så var det også en engelsk lord, som var i bestemors selskap, til 85-årsdagen hennes, var det kanskje, i 2002.

    En skikkelig snobbete engelsk lord, som lot som at han ikke forstod hva jeg sa, på engelsk, hvis jeg brukte slang.

    Enda jeg jo da hadde vært på sommerferie, fem somre, i England, så det burde vel ha gått ann å forstå hva jeg sa.

    Så jeg tror han engelske lorden gjorde seg til litt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så forholdet mellom meg og mora mi, det var veldig anstreng og komplisert, for mora mi gjorde alltid så mye rart og spesielt og noen ganger sykt da.

    Som da hu satt seg på fanget mitt, da jeg var 10-11 år, og vrikka på seg, mens hu satt oppå fanget mitt.

    Så mora mi var ikke som noen mor for meg, men som en person som alltid gjorde mye rart og spesielt, og var som en byrde da.

    Hun kunne være slem, rett og slett, og hadde alltid streng kustus, på meg og søstra mi, da vi bodde vokste opp hos henne.

    Så det var konflikt, nesten som en krig, som preget forholdet mellom meg og moren min, under oppveksten.

    Så hun var aldri som noen sånn ‘soccer-mum’, som de sier i USA.

    Nei hun var spik spenna gæern og vill og hysterisk og hun gjorde seg til og tøysa og tulla og var umulig og urimelig og hemmelighetsfull og det som var da.

    Det var ikke sånn at vi hadde familieråd akkurat.

    Nei, mora vår var veldig autoritær, og styrte alt over hodet på oss barna, og bare kommanderte om ditt og datt hele tiden, samtidig med at hun kunne få de rareste innfall da, og oppførte seg som ja, jeg vet ikke hva, en veldig bortskjemt og sprø jente.

    Så mora vår var det veldig vanskelig å ha et vanlig forhold til, og dette preget nok mye av oppveksten til meg og søstra mi.

    Så sånn var det.

    Det er egentlig vanskelig å forklare hvordan mora vår var. Man måtte nesten møte henne, for å skjønne hvor slitsom og krevende hun kunne være å omgås.

    Men nå har jeg ihvertfall prøvd å forklare.

    Så sånn var det.

  • Hva farmora mi, Ågot, sa

    Ågot var kanskje ikke så opplyst, men hu var litt lur da.

    Hu sa f.eks. om onkel Håkon, den nest eldste sønnen sin, da jeg og Pia var små, at ei lokal jente hadde vært så forelska i Håkon, at hu klatra opp i et tre, og var der hele natta.

    Man kan jo forestille seg at det egentlig var sånn, at Håkon jagde henne opp i treet da, for hu flytta seinere til en forstad av København, hvor vi var innom og besøkte henne, sommeren 1980, da vi skulle til Kroatia, eller Jugoslavia, som det het da.

    Og hun sa flere ganger, at i Oslo, så hadde Runar, hennes yngste sønn, fått spørsmål om, fra en mann på gata, om han ville selge narkotika, men Runar hadde svart nei.

    Men dette viser vel at Runar begynte å diskutere dette og betingelser og sånn.

    Han fikk senere drosjelappen og flylappen, så det er mulig at det var bra betalt å være drosjesjåfør, på den tida, det vil jeg nok tro.

    Men men.

    Men Ågot sa også om Viggo Snoghøj, også kallt Viggo Snowhill, bodybuilderen, som nå bor i USA, og som søstra mi sa var som en gigolo, for en dame i USA, for noen år siden.

    Ågot sa flere ganger sånn, at hva heter han elste sønn til Haldis igjen, er det Hugo?

    Dette sa Ågot så mange ganger, uten noen grunn, eller poeng, så jeg lurer på om det var noe med Viggo.

    For Ågot, hu var ikke så lærd og klok, som Øivind, farfaren min, men hu kjente mange folk i kroker og kriker, på Berger og i distriktet rundt da.

    Sladrekjærringer osv., og kanskje mer oppegående folk.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så fant Ågot ut mye om hva som foregikk, så jeg måtte hele tida tenke på hvordan jeg oppførte meg, selv om jeg var på Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Men hu sa også, at grunnen til at de fikk Pia, var at Øivind ønska seg ei jente.

    Og hu sa også, en annen gang, flere år før, at hu hadde gitt meg melk, når jeg var liten.

    Så spørsmålet er om Ågot og Øivind egentlig var foreldra til Pia og meg?

    Og om det var noe galt med Viggo?

    De er litt rare noen av de tinga, som Ågot pleide å si, må jeg si.

    Bestemor Ingeborg, hun sa også sånne ting.

    At da jeg var liten, så gikk jeg ikke som vanlige babyer, neida, jeg krabba visst med magen opp, istedet for med magen ned.

    Det syntes jeg hørtes litt rart ut da.

    Men en annen ting de pleide å si, var at min mormors sønn Martin, lærte meg å gå, ved å binde et sjerf rundt meg.

    Så jeg vet ikke helt hva som har foregått da.

    Men det var visst det som hadde skjedd da.

    Martin hadde visst også bodd hos Ågot en stund, på Sand, og jobba på verkstedet til faren min.

    Og mora mi også bodde der, og Ågot hadde gitt henne den vanen å drikke kaffe da.

    Så det er mye rart som har skjedd, rundt begynnelsen av 70-tallet, som jeg ikke helt skjønner her.

    Og det er nok ikke så lett å finne mange troverdige kilder, i hverken Olsen eller Ribsskog-familien, angående hva som egentlig har skjedd.

    Så sånn er nok det dessverre.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Farfaren min Øivind, han var en veldig sterk personlighet, må man vel si.

    Og Ågot og Øivind, de var ikke alltid perlevenner, må man si.

    Det var sånn, at hvis jeg var der en lørdagskveld, som skjedde noen ganger, da jeg var guttunge, så hadde sikkert Ågot kanskje tint noen reker da, som lørdagmat, foran TV-en.

    Og da hadde hun kanskje en litt brysk tone, ovenfør Øivind da, men en mindre brysk tone, ovenfor meg, når hu satt fram maten.

    Så Ågot var ofte vennligere ovenfor meg, enn ovenfor Øivind, vil jeg si.

    Det var ofte sånn, at Øivind sa et eller annet, som de andre reagerte på da.

    Og Øivind kunne også være sånn, som sønnen sin Håkon, at dem reiste seg opp da, med temperament, hvis du sa noe galt da.

    Selv om det ikke skjedde så ofte.

    Øivind var upopulær, blant oss barnebarna, husker jeg, for han var kanskje ikke så reinslig og sånn da.

    Det var noen merker, på sofaen til Øivind, etter at han døde, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Noen slitemerker, på armlenet, osv.

    Han satt alltid i den sofaen, en toseter vel.

    Men hvordan de slitemerkene kunne dukke opp på sofaen, det veit jeg ikke, for dem var ganske rue osv.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn var det.

  • Dama til faren min er nok noe mafia

    Haldis Humblen, som faren min, Arne Mogan Olsen, har vært samboer med, siden 1980, er nok noe mafia.

    Hun hadde to-tre frysere, nede hos seg, fylt av ‘rar’ mat.

    Og også to store frysere, oppe hos meg, i Leirfaret, fylt av rare kjøttpakker, med, mer eller mindre, umerket kjøtt.

    Og dette reagerte farmora mi, Ågot Mogan Olsen, på, at Haldis hadde umerka kjøtt, i frysere oppe hos meg, og nevnte dette for onkelen min, Håkon Mogan Olsen, husker jeg.

    Jeg skjønte ikke hvorfor farmora mi, gjorde et poeng av at kjøttet var umerka, men jeg forstår det nå.

    At det var antagelig noen mafiaofre, som var skjært opp og fryst ned da.

    Noe sånt må det nok ha vært, siden farmora mi og onkelen min reagerte sånn, at det ble en episode ut av dette, i huset til Ågot, på Sand.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, Haldis hadde noen piller i veska si, som fikk en til å sove veldig sterkt.

    Hun hadde to, og jeg trodde det var sovepiller, og tok en, og sov som en stein, i 12-14 timer da, og aldri sovet så tungt.

    Det var i 2. klasse videregående.

    Faren min sa at jeg måtte ikke ta fler av de pillene.

    (Jeg pleide å gå inn i huset til Haldis og dem, når dem ikke var hjemme, for jeg var litt irritert på dem siden jeg måtte bo aleine hjemme).

    Kan dette ha vært noe selvmordspiller, som man ville dødd av, hvis man spiste to av disse pillene?

    Haldis kjenner også mange gamle koner, som hun dro til, på vei hjem fra jobben osv., og som hun nok bestemte litt over, virka det som for meg.

    Ei legeenke i Svelvik, Tutta på Berger, Solveig på Bergeråsen, Solveig, telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, inne i Oslo.

    Så jeg lurer på om hun Haldis nok antagelig er noe mafia, eller lignende.

    De lot meg også bo alene fra jeg var ni år, i leiligheten i Leirfaret, og ingen av naboene reagerte.

    Var dette fordi de var redd for dem og visste at faren min og Haldis var noe mafia, eller lignende?

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • En søndag på 80-tallet. (In Norwegian)

    Nå husker jeg, fra jeg gikk i 4. klasse, eller 5. klasse.

    Noe sånt.

    Så hadde faren min og onkelen min, Håkon, fått i oppdrag, av rektor Borgen, på Berger skole, å bygge en scene, i gymsalen, sånn at barna kunne stå på en scene, når de opptrådde, og hadde klassens dag, eller hva det het.

    Det var sånn, at en gang i året, så skulle hver klasse, ha underholdning.

    Og da satt de andre på skolen, i gymsalen, og så på.

    Men Rektor Borgen, klagde på utsikten da, eller hvem det var som klagde.

    Så det ble bygget en sammenleggbar scene, i gymsalen, på Berger skole.

    Rektor Borgen, husker jeg, han var alltid så begeistra, for førsteklassingene sitt show.

    Han sa hvert år, at ‘dette var førsteklasses underholdning’, til førsteklassingene, etter at de var ferdig med underholdningen da.

    Så sånn var det.

    Scenen var det jeg og faren min og onkelen min og Tommy, som monterte.

    Faren min kom opp til meg, en søndag morgen, og var sur.

    Han pleide ikke å være sur, men denne dagen var han sur.

    Og jeg ble kommandert og kommandert.

    Og jeg syntes egentlig det var nok, å gå på skolen, fem dager i uka, om jeg ikke måtte gå dit på søndager og.

    Jeg likte ikke meg så bra på skolen.

    Og det jeg mistenkte kom til å skje, det skjedde.

    For på skolen så var liksom Ole og Erland sjefer.

    Siden Erland var sønn til rektor Borgen.

    Ole og Erland gikk begge i min klasse.

    Og mens faren min, var sur, og kommanderte meg.

    Så gikk Ole og Erland inn i gymsalen, på en søndag.

    Da fikk jeg nok, og ville ikke jobbe mer.

    Jeg hadde blitt så dårlig behandla, med sur kommandering, og jeg ville egentlig ikke jobbe, den dagen, på skolen.

    Jeg skulle egentlig holde opp en ganske stor del av scenen da.

    Men så gikk Ole og Erland inn i gymsalen, uten at noen sa fra.

    De burde jo ha låst da.

    Så jeg gadd ikke å stå å holde lengre, jeg tenkte de ville våkne av, at Ole og Erland var der.

    Men så ikke.

    Jeg bare frøys liksom, for jeg reagerte på spesielt Ole da, som kan være underfundig.

    At jeg kom nok til å få igjen for det, i klassen, hvis de ble kasta ut, for eksempel.

    Så jeg bare frøys.

    Scenen falt da sakte ned, og traff faren min i ryggen.

    Jeg vet ikke om det var grunnen til at faren min måtte gå til kiropraktor, etter det, men det er mulig.

    Selv om han sa, at han hadde falt på en presenning.

    Som det sikkert var is på da.

    Hvem vet.

    Så ble faren min sur da, og kasta ut Ole og Erland.

    Så fortalte jeg at det var sønn til rektor da.

    Så det ble litt surr der, da ble vel ikke Ole og Erland så blide på meg heller.

    Men det her var liksom min sovedag da, som jeg skulle sove ut på.

    Men jeg ble vekka tidlig, så jeg var ikke helt våken.

    Og jeg var bare sånn 11 år vel, så det var egentlig barnearbeid da, hvis det ikke er unntak for familiebedrifter.

    Hvem vet.

    Tommy var jo med, og han er født fem år etter meg.

    Og han var da bare 6 år, eller noe, da.

    Noe sånt.

    Og han klarte å ta kommanderinga, mye bedre enn meg, som ikke likte det, og mistrivdes der, husker jeg.

    Det kan ha vært Håkon og, som jeg reagerte litt på, for vi gikk ikke så bra sammen.

    Pluss skolen, som jeg heller ikke likte så bra.

    Pluss å jobbe på søndager, det likte jeg ikke.

    Og han Ole Christian Skjellsbekk, i klassen, han var så underfundig, og var liksom sjefen i klassen.

    Og jeg var trøtt, og jeg likte ikke å bli kommandert og hersja med da.

    Og det var litt flaut for meg, å gjøre det samme som Tommy.

    Så jeg bare frøys tilslutt.

    Men men, sånn er det når man er guttunge, da reagerer man jo annerledes, enn når man er voksen.

    Jeg var også irritert, fordi jeg måtte bo aleine, i Leirfaret.

    Så jeg var ikke helt på topp da, så da skjer det sånne ting.

    Bare en episode jeg tenkte på nå.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Noen fra Berger som kødder med meg? (In Norwegian)

    Nå har jeg jo bodd tre steder, vil jeg si, i Norge.

    Jeg har bodd i Larvik, på 70-tallet.

    På Berger, på 80-tallet.

    Og i Oslo etter det.

    Før jeg flytta til Sunderland i 2004.

    Men jeg kikka på den ‘Erik Ribsskog Fac Club’-bloggen, tidligere idag.

    Så virka det som at dem hadde tegna broren min, som en tjukk kar.

    Men broren er jo en kraftig kar.

    Han har trent karate, kung fu og vekter.

    Så han ser veldig kraftig ut, og ikke veldig tjukk ut.

    Så sånn er det.

    Så det her er tydeligvis noen folk, som ikke kjenner meg så bra.

    Jeg leste også på den hat-bloggen, galeribsskog, at jeg hadde liten pikk.

    Så jeg tror det her må være noen folk som kjente meg på ungdomsskolen osv., midt på 80-tallet, før jeg kom i puberteten.

    For jeg tror de damene jeg har rota meg bort på, dem ville nok sagt at jeg har vanlig pikk, vil jeg tro.

    Så dette må være snakk om noen som kjente meg for snart et kvart århundre siden, midt på 80-tallet.

    Og da hadde jeg bodd alene, siden jeg var ni år, og ble utsatt for omsorgssvikt, av familien min.

    Og når jeg ble 19 år så solgte faren min leiligheten som jeg bodde i.

    Og jeg stod på bar bakke.

    Så da dro jeg inn til Oslo for å studere, som onkelen min Runar hadde gjort, på 70-tallet.

    Men jeg ble mobba mye på ungdomsskolen, da jeg bodde på Berger.

    Og jeg ble utsatt for omsorgssvikt av familien min, som lot meg bo alene.

    Så det var ikke akkurat med så tungt hjerte, at jeg flytta inn til Oslo.

    Men jeg hadde vært russ, og mye på ferie i England og sånn.

    Og hadde en kul tremenning, inne i Lørenskog, Øystein Andersen.

    Så jeg var litt skolelei.

    Sikkert fordi jeg var så flink, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen og videregående, at jeg trengte ikke å gjøre noe særlig lekser for å få bra karakterer.

    Jeg bodde aleine, så det var ingen som passa på at jeg gjorde lekser.

    Men at det er noen idioter fra Berger, som ikke synes at jeg ble plaga nok de åra jeg bodde der, men som fortsetter å plager med enda.

    Er det dette som foregår?

    Hva skulle jeg si.

    Jo, han Frode Hansen, som bodde på Øvre, på Bergeråsen.

    Jeg bodde på Nedre.

    Og han gikk et årstrinn under meg på skolen.

    Han har jeg aldri prata med omtrent, unntatt en gang vel, som jeg var på besøk hos farmora mi på Sand, etter at jeg hadde flytta til Oslo, for 20 år siden, kan jeg tenke meg.

    Han driver nå å kontakter meg på Facebook.

    En jeg ikke kjenner.

    Jeg lurer på om det er noe dritt med han, jeg kjenner jo ikke han engang, hvorfor skulle han kontakte meg på Facebook?

    Og hva er det myndighetene i Norge driver med?

    Hører de på noe bygdesladder, fra snart et kvart århundre siden, og nekter å gi meg rettighetene mine?

    Er hele landet noen sladrekjærringer eller, har dem ikke noe respekt for folks rettigheter?

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg lurer på om det kan være noe russisk mafia som har kontroll ute på Berger?

    Jeg husker ihvertfall at farfaren min, Øivind Olsen, han sa rundt 1980, eller noe, noen år før han døde.

    Da sa han, at han hadde sett noen russere, som stod nede på Høyen, (som man kunne se fra viduet vel, fra huset dems på Sand).

    Han sa til meg og faren min, at han hadde sett noen russere, som stod og lata som dem fiska der, men at dem prata i walkie-talkier, istedet.

    Og både faren min og onkelen min, hadde walkie-talkier.

    Og faren min kalte seg ‘Snekker’n på Bergeråsen’.

    Og onkelen min, Håkon, kalte seg ‘Anka på Bergeråsen’.

    Etter Kalle Anka.

    Så han var vel svensk da, eller kommunist?

    Noe sånt.

    Så han farfaren min, han var nok ikke med på det her russiske mafia-greiene.

    Men onkelen min var nok med på det, Håkon.

    Og faren min og.

    Men Håkon stod nok over faren min, i det her mafia-greiene.

    For jeg husker en gang, at faren min trygla onkelen min, Håkon, om å lære meg noe elektronikk osv.

    (Istedet for noe ille da, antagelig, siden faren min trygla).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 2.

    Og da ei hytte brant på Krok, på midten av 80-tallet vel.

    Da måtte faren min ut å gjøre noe mafia-greier, kunne det virke som.

    Da var det et eller annet som stod på.

    Så det lurer jeg litt på hva det egentlig var.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.