Jeg har aldri passa inn i Norge.
Og jeg har aldri passa inn i Sverige eller Danmark heller for den saks skyld.
Men jeg føler at USA ligger mitt hjerte nærmest når det gjelder frihet og personlig ansvar og bare liksom passe seg sjøl og leve livet, da.
Jeg ble revet rett ut av det og så ble jeg sendt hit, sendt i eksil.
Så for meg så var det en voldsom omveltning, fra mitt perfekte liv, til et liv som ikke passer meg i det hele tatt.
Jeg lever ikke det liv jeg ville ha levd, hvis jeg kunne.
Det håper jeg å komme tilbake til.
–
Jeg heter Viggo Snoghøj, jeg er 52 år gammel, født i 1961.
Og mitt hovedområde innenfor arbeidslivet har jo vært det å hjelpe andre med trening, kosthold og livsstil.
–
[På jobb:]
Jeg skal ikke si hva noen av mine klienter kaller den maskinen her.
Men de er ganske oppfinnsomme med navn.
Frida Leknes: Ja, nei, ikke si det.
Det er [noe] maskinen.
Den trener innsiden av lårene.
–
Ja, hvis vi startet helt forfra, så ble jeg født i Danmark, i Vedbæk, utenfor København, på et hotell, Hotell Vedbæk.
Jeg ble født i mammas seng.
Det var våres bestemor, Bestor [Agnes Jacobline Brekke f. Onarheim], som tok imot meg.
Og det var da mammas mamma.
Og det var tradisjonen i gamle dager at bestemor, hun tok imot barna.
Og vi flyttet da jeg var to år gammel, så flyttet vi til en mindre provinsby utenfor Odense på Fyn.
Og der ble min lillebror Jan [Snoghøj] født, også på et hotell, Hotell Aarup.
Og vi bodde der helt fram til, på hotellet faktisk i en leilighet på toppen av hotellet.
Bodde der fram til 1966 da mamma [Haldis Humblen] og pappa [Søren Snoghøj] ble skilt.
–
[Telefonsamtale:]
Hei du [Jan Snoghøj].
Skal Hege [Snoghøj] og Filip [Snoghøj] på kampen?
Jaha.
Det har ikke kommet noe mer post til meg, har det det?
Nei, det skulle bare komme fra Nav, fra barnev, fra Nav innkreving.
Ja, det eneste som skulle komme var fra Nav.
Ok sjef.
–
Mammas andre ektemann [Oddbjørn Humblen] han var det vi kaller periodealkoholiker.
[Kort CV Oddbjørn Humblen: Kaptein Den Norske Amerikalinjen, norsk visekonsul på Madagaskar, jobbet for Det Norske Veritas, plattformsjef og havnesjef i Ålesund, med mer.]
Når han kom hjem fra sjøen så stod det bank på menyen.
Og han var da veldig mye ute og reise.
Men hver gang han kom hjem så var det jo mamma det gikk værst ut over, da.
Hun ble dytta ut gjennom hoveddøren sånn at armen hennes hang fast i glassruta.
Og ble nesten revet av.
Og så fortsatte han å banke løs på henne ute på terrassen, mens blodet sprøyta overalt.
Og da fikk vi jo, jeg og, eller stebroren min da, hans sønn [Bjørn Humblen] fra første ekteskap.
Vi fikk lagt Oddbjørn i bakken, sånn at mamma klarte å løpe til naboene [Gjelseth?] og få tourniquet på armen.
Men hu døde jo nesten i bilen på vei til sykehuset.
Og jeg satt jo bak og holdt turniqueten på vei til Svelvik.
Så kom ambulansen og møtte oss der.
Og så kjørte ambulansen videre til Drammen sykehus.
Hvor hun svevde mellom liv og død i flere dager.
Og så fikk de jo såpass mye blod i henne at hun overlevde.
Og mamma [Haldis Humblen] ble jo da pillemisbruker og alkoholmisbruker på grunn av alle smertene, og all sorgen, og all dårlig samvittighet, osv., osv.
Det har aldri liksom vært, kan du si, det man kaller et alminnelig familieliv, da.
Hvor mamma og pappa er snille og greie.
Og at man liksom vokser opp sånn som de fleste barn gjør, da.
Det fikk vi aldri oppleve i vår famillie.
–
Etter denne her ulykken til mamma, da.
Eller ulykke, etter at hun nærmest ble smadra ihjel.
Så begynte jeg da i oktober 77 på Horten Helsestudio.
Da trente jeg bare tirsdager og torsdager.
Og så trente jeg friidrett resten av tiden.
Og jeg bestemte meg for at jeg måtte prøve på en eller annen måte å utjevne de 30 kilo forskjell det var på han [Oddbjørn Humblen] og meg.
Jeg veide 65 og han veide 95.
Og jeg hadde ikke sjangs.
Så jeg begynte å trene med vekter.
Og det var for liksom å bli stor og sterk sånn at jeg kunne beskytte broren min [Jan Snoghøj] og mamma [Haldis Humblen].
Og så etter et år så bestemte jeg meg for å bli Norgesmester i kroppsbygging.
Da var jeg nitten år gammel.
Og da ble jeg nummer tre på nordisk mesterskap.
Og så bestemte jeg meg for, at neste mål, det måtte jo være å vinne nordisk.
Og så ble jeg tatt ut på det danske landslaget.
For det var ingen som gadd å stille opp i juni, midt på sommeren.
Men det gadd jeg.
Og da ble jeg nummer fem i verden.
Og så trente jeg da for å bli verdensmester.
Men det blei jeg aldri.
Jeg var ikke god nok.
Rett og slett.
Men så ga jeg ikke opp.
Jeg bare trente og trente og trente.
Og så bestemte jeg meg for at jeg skulle bli proff.
Og så fortsatte jeg da med den karrieren som proff-bygger.
Og da fikk jeg endelig sjangsen til å flytte til Amerika.
Til Florida.
–
[Musikk med Miami-tema]
[Lyder fra treningsstudio]
[Musikk med Miami-tema]
–
Dansk intervjuer: Nå står jeg her sammen med, ja hva skal jeg si, Viggo Snowhill, ja altså jeg er helt [noe]. Jeg så [noe]. Hva skjer der? Hva laver du i Danmark?
Ja men, jeg er hjemme en tur, på en lille ferie.
Dansk intervjuer: Har du noen planer om å stille opp igjen?
Ja til neste år, til World Pro Masters i Miami.
Dansk intervjuer: Så Viggo [noe]. Han er jo en levende legende, kan man si, for danske bodybuildere.
Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg er meget stolt av å være dansker.
Jeg er meget glad for å bo i USA, men jeg vil jo alltid være dansk.
Men det er helt avgjort bedre for en bodybuilder å bo i USA.
Og da spesielt i Florida eller California.
Hvor man jo har 300 solskinnsdager om året, og kan gå på stranden.
Dansk intervjuer: [Noe] leve livet.
–
[Musikk med Miami-tema]
–
Jeg lever i Fort Lauderdale.
Levde 150-200 meter fra stranden, på en kanal.
Leide et rekkehus med fire parkeringsplasser rett på utsida av døra mi.
Terrasse ned til båtplass, brygga var rett utenfor terrassen min, hvor jeg kunne ha en 30 fots båt hvis jeg hadde råd til det.
Kjørte rundt i cabriolet.
Har hatt masse motorsykler.
Lever da med stranden som nabo.
Hadde fem minutter til jobben.
Hadde to helsesenter jeg trente folk på.
Så livet består jo i av at man jobber litt, man trener litt, man soler seg, man er ved svømmebassenget, og jeg hadde svømmebasseng.
Så det var veldig sånn sosialt hygge.
Levestandarden min der borte med samme jobb som jeg har i Norge, personlig trening, var tre ganger høyere der borte.
Alt er veldig innretta på at hvis du jobber for deg sjøl og klarer deg sjøl, så blir du belønna.
Du passer bare deg sjøl.
Og jeg jobba jo cirka 25 timer i uka.
Og tjente like mye som jeg ville ha gjort hvis jeg jobba 40 timer her.
Så et rekkehus på vannet i Fort Lauderdale, 115 kvadratmeter, betalte jeg 9.000 i måneder for.
Og jeg betaler 4.500 for 25 kvadratmeter hybel på Konnerud nå.
Levestandard helt annerledes.
I Drammen får du ingenting for 9.000 kroner, i forhold til hva jeg fikk der borte.
–
[Telefonsamtale:]
Hei du.
Jeg lurte bare på om.
Det er jo liksom deg [Jan Snoghøj] eller Christell [Humblen] jeg kan dra til hvor det er litt koseligere.
Fordi hjemme hos meg er det jo.
Nei, det er så trangt, og jeg har jo vasketøy overalt.
Og jeg tenkte på om jeg kunne kjøre forbi deg, og sitte i en god sofa.
Ja, eller et eller annet.
Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre.
Fordi jeg føler meg litt sånn beklemt for den hybelen min, da.
–
[Motorlyder]
Denne gamle bilen her den tar littegran tid før den varmer.
Det er jo litt annerledes å kjøre cabroilet med fin motor og skinnseter og super-stereoanlegg.
Enn en bil til 10.000 kroner som denne.
Men den har jo gjort nytten i tre år.
Ja, jeg trodde jo aldri at jeg skulle bli her så lenge.
Jeg trodde jo denne saken skulle være avgjort på et år.
Men det skulle vel ikke gå så fort.
–
Jeg har vært i fengsel en hel del ganger.
Men så har jeg også vært i situasjoner i USA hvor jeg hadde en tidligere ekskone som gjorde livet utrolig vanskelig for meg.
Jeg hadde en episode med min eks fra Sverige som jeg har en datter [Emilina Anderberg] med og min daværende amerikanske kone som slåss og hadde problemer.
Og da hadde vi det vi kaller kamp om vår datter, da.
Foreldrerett og visitasjoner og sånne ting, da.
Og der ble det veldig mye kluss.
Og i Amerika har de veldig sterke lover om det som kalles ‘domestic’.
Altså det som kalles kvinne-mann, søster-bror.
Altså familieforhold.
Hvis det skjer noe som de antar er vold, men hvor det ikke er noen skader.
Så blir det alikevel etterforsket.
Og jeg ble jo første gangen innblanda i det da jeg henta datteren min hos min eksforlovede i hennes leilighet i Florida.
Og hun ikke ville la meg se datteren min, og vi hadde felles foreldrerett.
Og vi var jo fra Sverige, på det tidspunkt.
Og da havnet vi på politistasjonen alle sammen.
Og jeg var der med min nye kone og min eks og min datter.
Og det var veldig mye fram og tilbake.
Og da ville jo min eks at politiet skulle fengsle meg for at jeg hadde kidnappet min egen datter.
Så sa jeg at jeg kunne jo ikke kidnappe en datter jeg har foreldrerett over.
Vi har jo femti-femti.
Altså vi hadde jo.
Og da fikk vi jo.
Det ble jo løst ved at politiet spurte min datter om hvem hun hadde lyst til å reise hjem med, mamma eller pappa.
Og da sa hun pappa.
–
Jan Snoghøj(?): Hallo.
Jan Snoghøj(?): Hei.
Jeg har ikke spist noe.
Jan Snoghøj: [Noe]
Jeg tok med noe.
Jeg tenkte jeg skulle være usosial, og dra hjem og spise, og så komme tilbake igjen.
Jan Snoghøj: [Noe]
Forresten, har du hatt noe ekstra muskelavslappende?
Jan Snoghøj: Jaja, trenger du det?
Jeg tenkte de siste par ugene her, når jeg stretcher den ryggen min, da.
Jan Snoghøj: Ja. Nei men jeg har alt for mye smertestillende muskelavslappende [Noe].
Jeg trener jo.
Du ga meg en par støkker en gang.
Jan Snoghøj: Ja.
Og da sov jeg så godt.
Jan Snoghøj: Du sover ekstremt godt da. [Noe].
Og da hadde jeg så, nå når jeg er så på diett da, så går det jo bedre med ryggen.
Det er ikke noe sånn.
Jan Snoghøj(?): Det er ikke noe sunn sport du holder på med. [Noe].
–
Så skulle det så vise seg, at hun nye kona mi fra Amerika, hun var ikke noe bedre hun.
Hun hadde jo også sånn herre alkohol- og pillemisbruk og kokain og sjalusi a la carte.
Så jeg fikk jo det i trynet en gang til.
Og denne gangen så ble det jo mye mer alvorlig.
For det var et håndvåpen involvert, som ikke ble brukt til noe, men som jeg hadde i min stresskoffert.
Den ble ikke lagt i stresskofferten av meg.
Den ble lagt der av en annen person som ikke visste at jeg skulle til rettshuset den dagen.
For å anlegge det vi kaller en anklage mot min kone, sånn at hun skal holde seg vekk fra meg.
‘Restraining order’ heter det på amerikansk.
En sånn rettskjennelse hvor man skal minst være 100 meter fra hverandre, da.
Da kommer jo jeg inn i slips og skjorte og fint tøy.
Og hiver stresskofferten på røntgenmaskinen.
For jeg skal jo på jobb etterpå.
Og visste jo ikke at mitt håndvåpen lå inni der.
Og så ble jeg selvfølgelig arrestert for det.
Og da sørget hun for, gjennom sin advokat, å si at jeg kom dit for å drepe henne og alt mulig mellom himmel og jord.
Så da ble jeg jo først sluppet fri igjen på kausjon.
Så fikk jo hun ordna det, sammen med sin advokat, at dommerne tok meg tilbake igjen til rettsalen for å gi meg en ny kausjon.
Så den ble jo hevet fra 5.000 dollar til 100.000 dollar.
Og det klarte jo ikke jeg å komme opp med.
Så da ble jeg sittende.
Før min advokat fikk fiksa det sånn at jeg kunne få frivillig hjemreise til Danmark.
Og da ble jeg jo så sendt videre gjennom immigrasjonsfengslene, da.
Først til Miami og så med fly til Louisiana.
Og det som kalles Con Air, hvis du har sett den filmen.
Men håndjern og fotjern og hele pakka.
Og med masse meksikanere og.
Så fløy jeg da til Louisiana og så var jeg der i tre uker.
Og så fikk jeg 5.000 dollar kausjon der.
Fordi han dommeren der han syntes jo det med å ha håndvåpen, det var jo helt ok, så lenge man ikke brukte det til noe ulovlig.
Så jeg fikk en 5.000 dollar kausjon.
Så da ble jeg jo totalt sittende i fire måneder.
Og da var jeg jo oppi masse forskjellige situasjoner hvor jeg blant annet en gang slåss imot den største negeren som var der inne, om toalettpapir.
Så vi fikk jo masse nytt toalettpapir.
Og så storma negerne fra en annen celle inn i vår celle for å stjele toalettpapiret vårt.
Og da kjempa jeg imot, da.
Og da måtte jeg kjempe mot han største de hadde, da.
Og da kom vaktene og kasta han i isolasjon.
Og så måtte han, et døgn seinere, komme krypende på hender og føtter, og be meg om unnskyldning.
For å få lov til å komme tilbake igjen i hans avdeling, da.
Og det var jo et kjempenederlag for han, da.
Og da ble jo jeg liksom utropt til seierherre, da.
Men det var jo ikke noe koselig, å måtte slåss om toalettpapir.
Frida Leknes: Nei.
Men det gjør at man får perspektiv på livet.
Av alle de tingene jeg har vært med på.
Ryggoperasjon, Hells Angels, episoden med mamma.
Det her med frihetsberøvelse og ikke vite hva som kommer til å skje med deg.
Og dagene er kjempelange og du har ikke noe å gjøre det på.
Det er helt umenneskelig.
Jeg er blitt fortalt av min advokat i Miami, at det var min ekskone som ringte og anmeldte at jeg ikke hadde visumpapirene i orden.
Og så kom de og hentet meg og sendte meg hjem.
Og da har jeg en ti-års karantene, fordi mitt visum hadde gått ut med mer enn et år.
Og hadde visumet vært gått ut med mindre enn et år, så hadde jeg hatt fem års karantene.
Og det eneste som kan få den karantenen vekk, det er at de godkjenner mitt nye giftemål og at de godkjenner hele saken.
Og den er blitt avslått en gang og så er den blitt anket.
Og så håper vi på at anken nå endelig går igjennom, da.
–
Sånn ja. [Noe]
Frida Leknes: Jeg trodde du hadde lagt på mer jeg [Noe].
Nei. [Noe]
Frida Leknes: Ja, du smilte. [Noe].
Kona mi kaller meg for sniken.
Sniker på vektene når kundene ikke ser det.
–
Kone fire Elizabeth [Han] er en engel.
Men vi har vært sammen, i går var det ti års-dagen vår, og dessverre så var vi ikke sammen i går.
Men vi var jo sammmen på tante Lete’s [Anne Margrete Ueland f. Brekke] 80 års-dag for ikke så lenge siden.
Og så var vi sammen i sommer.
Og så håper jeg å reise hjem igjen til henne til nyttår eller en gang i januar, da.
Vi skulle få besvar på mitt visum nå i slutten av november.
Så husk på det når du en gang skal ha mann og barn, du velger dem sjøl.
Jobben din velger du også sjøl.
Så hvis ikke du liker noe av det, så må du bare [noe].
Så det aller viktigste er at man koser seg.
Jeg pleier å si du skal elske det du holder på med.
For hvis du gjør det, så har du det stort sett bra.
Og så lenger du ikke sitter i en rullestol eller du er blind.
Så har du det også bra.
Og ikke sitter i fengsel, så har du det også bra.
Man skal bare prøve å velge det man har det bra med.
Og jeg valgte Florida, og jeg valgte min livsstil, og det har jeg det bra med.
Jobbe minst mulig, mest mulig fritid, mest mulig strand, mest mulig sol, kos, kino, god mat, en god kone, gode venner.
Og velge det, og så bare holde seg til det.
Jeg ble revet rett ut av det, og så ble jeg sendt hit, sendt i eksil.
Så for meg var det en voldsom omveltning, fra mitt perfekte liv da, til et liv som ikke passer meg i det hele tatt.
Men som sagt jeg lever, jeg sitter ikke i rullestol, jeg er ikke blind, jeg sitter ikke i fengsel.
Da lever man jo.
Men jeg lever ikke det liv jeg ville ha levd, hvis jeg kunne.
Men det håper jeg å komme tilbake til.
PS.
Her er mer om dette intervjuet:
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2017/12/na-har-jeg-lastet-opp-frida-leknes-sitt.html
PS 2.
Viggo sier i intervjuet at Elizabeth Han er hans fjerde kone.
Og jeg ble dratt med til bryllupet til Viggo, i Køge, på midten av 80-tallet.
(Av min far og hans samboer Haldis, som er Viggo’s mor).
Dette var Viggo sitt første bryllup, hvor han giftet seg med den danske flyvertinnen Greta.
(De har sønnen Simon sammen).
Og så har jeg såvidt hatt kontakt, med en av Viggo sine amerikanske ekskoner, på Facebook, (etter å ha funnet noen rare dokumenter om henne, på MyHeritage).
(Dette var mens jeg bodde på Høvik.
Hvor jeg bodde fra sommeren 2015 til sommeren 2017).
Men om Viggo har hatt en amerikansk kone, eller to.
Det veit jeg ikke.
For jeg kjenner bare navnet på en av de, (for å si det sånn).
Og Viggo kaller i intervjuet moren til sin datter Emilina Anderberg, for sin eks-forlovede.
Så om Viggo regner hun svenske Anderberg som en av sine fire ekskoner, eller ikke.
Det veit jeg ikke.
Menes det fire koner pluss hans eksforlovede Anderberg, liksom.
Eller menes det tre koner og Anderberg.
Hm.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Her er mer om dette:
https://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2016/11/mer-fra-facebook_12.html
PS 4.
Jeg har lest et sted, (på nettet), at Viggo jobbet som bodyguard, for en milliardær sin kone, (eller noe sånt).
Og min søster Pia har sagt at Viggo jobbet som gigolo, i Amerika.
Og det kan ha vært da han bodde to år på vestkysten av Florida, (noe som nevnes i PS-et ovenfor), tenker jeg nå.
Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Her er mer om dette:
https://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2016/12/her-kan-man-se-et-av-de-sverdene-som.html
PS 6.
Viggo har visst forresten solgt svensk doping, til bodybuilding-eliten, etter at han ble proff:
https://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2016/12/her-kan-man-se-et-av-de-sverdene-som.html
PS 7.
Mer om Viggo’s datter Emilina Anderberg:
http://ink361.com/app/users/ig-9189118/emilinaanderberg/photos
