Stikkord: Haldis Humblen

Min Bok 2 – Kapittel 2: Mer fra Uelands Gate

Den første gangen, som jeg hørte om denne leiligheten, i Uelands Gate.

Det var den dagen, som Haldis sin sønn, Viggo Snoghøj, holdt foredrag, om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter, på begynnelsen av 80-tallet.

Da Haldis og faren min kjørte gjennom Oslo, etter dette foredraget til Viggo.

Så nevnte Haldis det, for faren min, (husker jeg), at den og den mannen, holdt på å miste kontrollen vel, (eller noe), og måtte selge den leiligheten billig da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen damer, (som jeg ikke visste hvem var).

Hadde bodd der før meg vel.

Faren min hadde kjørt meg inn til Oslo, en uke eller to, før NHI begynte.

For å se på leiligheter.

Faren min sa at NHI lå i nærheten av Østensjøvannet.

(Noe som visste seg å ikke stemme.

NHI lå cirka tre kvarters reisevei, fra Østensjøvannet, visste det seg, seinere.

Inkludert et bussbytte, ved Jernbanetorget).

Så vi kjørte innom to steder da, i Østensjø-området der, i begynnelsen av august, i 1989 vel.

Den ene hybelen, den var hos Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.

Og det andre hybelen, (som noen ringte meg om, da jeg hadde annonse i Aftenposten, mens jeg bodde hos Ågot, på sand, noen uker før det her), den var på en gård, like ved Abildsø der vel.

(Mot Skullerud kanskje?).

Men det virka litt gammeldags der, syntes jeg.

Ei kone der, prata om at det kanskje var mer fristende med bygårder, osv.

Så det ble litt rart, syntes jeg.

Da virka de som leide ut i Enebakkveien litt mer moderne/’normale’, syntes jeg.

Så jeg valgte de da.

Jeg hadde jo ikke flytta inn til Oslo for å bo på en gård heller liksom.

Og naboene der, det var et par, som hang ute i oppgangen der, osv., husker jeg, når jeg var på visning der da.

Så det virka kanskje litt ‘svett’ der da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men jeg fikk med faren min på en slags ordning.

Siden jeg hadde overhørt, at leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, stod tom.

Og det var, at om jeg kunne bo i leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, fra NHI startet, og fram til 1. september.

Så slapp jeg å leie hybelen på Abildsø, i august måned også.

Og det var greit da, sa faren min.

Selv om det bare var slektninger av Haldis, som hadde lov til å bo der.

Så naboene var sinna da, skjønte jeg.

Siden ei dame vel, som ikke var i slekta til Haldis da, hadde bodd der, ikke lenge før det her da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en kveld, i Uelands Gate der.

Så dukka det plutselig opp en nabo, på døra der.

(En mann i 30-40 åra vel).

Og han ødela sikkerhetslenka, i døra der, (husker jeg).

Han brøyt seg inn da.

(Må man vel si).

Og jeg måtte si at jeg het Erik Humblen, (syntes jeg).

Sånn at han ikke skulle tro, at jeg ikke var i slekta til Haldis da.

(Noe som jeg skjønte at det var strenge regler om der da.

I det borettslaget, (eller hva det var da).

At folk som bodde i en leilighet der, måtte være i slekt med eieren da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de to helgene, som jeg bodde i Uelands Gate der.

Så kom Cecilie Hyde, på besøk, fra Svelvik da.

(Som vi såvidt hadde prata om da, før jeg flytta inn til Oslo da.

At hu skulle komme å besøke meg, etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

Og det var jo litt kult, å få damebesøk der, syntes jeg.

Nå var jo ikke Cecilie Hyde så fin kanskje, syntes jeg.

Men jeg var jo litt skuffa da, siden at Nina Monsen jo hadde flytta til Lillehammer.

Så jeg tenkte at nå ble det kanskje litt sex på meg.

(Eller noe).

Siden jeg skulle få damebesøk der, mener jeg.

Men så dukka jammen meg Magne Winnem også opp, på uventet besøk, (må man vel si), den samme helga.

Han hadde med seg en feltseng, (tror jeg at han kalte det).

Og Hatting Danske rundstykker som han stekte i steikovnen på kjøkkenet der, og hadde ferdigskivet Norvegia-ost på, husker jeg.

Vi ble enige om å gå ut på byen da, på lørdagskvelden, oss tre som var der da.

Problemet var at mange steder i Oslo, hadde 20 års-grense.

Og jeg så ganske ung ut for alderen.

Og det gjorde vel også Cecilie Hyde vel.

Winnem hadde rådet meg, til å kjøpe meg en dress, når jeg fikk studielånet, (eller om det var fra en av de siste lønningene, fra CC Storkjøp).

(For å ha på meg, på byen, i Oslo).

Og det gjorde jeg også.

Jeg fant en mørk dress, til cirka 1000 kroner vel, på Cubus, (var det vel), i andre etasje på Oslo City der da.

Om jeg hadde på meg den dressen, da Hyde og Winnem og meg, gikk ut på byen, mens jeg bodde i Uelands Gate.

Det husker jeg ikke.

Men vi dro ut på byen, ihvertfall.

Vi gikk ned Uelands Gate/Maridalsveien der, og ned til Sentrum da.

Vi dro på et sted, som Winnem visste om, ved Youngstorget.

(Hvor Winnem mente at vi kom inn da, (var det vel).

Og det gjorde vi også).

Dette var et rimelig kjedelig sted, (vil jeg si), som var drevet av en pakistaner, tror jeg.

Dette stedet lå i andre etasje, over eller ved tidligere Sentrum Kino, mener jeg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi tok oss noen øl der da.

Hvorfor vi ikke dro på La Vita, (like ved), hvor Winnem og jeg hadde vært mye, skoleåret før.

Det vet jeg ikke.

Men det er mulig at La Vita ble lagt ned.

Winnem og jeg var der og kikka, noen ganger, (noen uker etter det her vel).

Men vi fant bare et ungdomsdiskotek, ved siden av der La Vita hadde vært da.

Og på det ungdomsdiskoteket, der gikk vi ikke inn, for å si det sånn.

Vi var tross alt 19 år gamle, og ville ikke menge oss med folk som var under 18 år, husker jeg.

Og ikke gikk det an å drikke heller, på sånne ungdomsdiskotek, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før vi gikk ned til byen, så hadde Winnem, Hyde og meg, prata om hva vi skulle gjøre, hvis vi havna i slåsskamp.

(Vi følte oss vel ikke helt hjemme i Oslo da).

‘Jeg har det i kjeften altså’, sa Winnem.

‘Jeg og’, svarte Cecilie Hyde da.

Jeg sa vel ingenting vel.

Men dette ble sagt i forbindelse med at vi bekymret oss litt for om vi kunne havne i slåsskamp da.

Vi var redde for å bli utsatt for noe blind vold, eller noe.

På byen da.

Så sånn var det.

Oslo var vel på mange måter en røffere by, enn Drammen, vil jeg kanskje si.

Vi begynte kanskje å prate om dette.

Siden jeg nok klaget over alle fyllikene, som hang ved bussholdeplassen, utafor leiligheten til Haldis der.

(Det var jeg ikke vant med fra Drammen, for å si det sånn.

At det var fylliker, (og narkomane), på gata, nærmest ‘overalt’ da.

Muligens på grunn av at utestedet Tranen, som hadde et ganske slitent klientell vel, holdt til rett rundt hjørnet der, i Waldemar Thranes Gate da).

Da vi hadde vært en stund, på det litt vel kjedelige utestedet, (må man vel si at det var), ved tidligere Sentrum Kino der da.

Så gikk vi tre, (Winnem, Hyde og meg), tilbake til Haldis sin leilighet, i Uelands Gate der da.

‘Å, nå fikk jeg mensen’, (eller noe), sa Cecilie Hyde, til meg.

Mens vi gikk tilbake opp til Uelands Gate der da.

(Eller om det var etter at vi hadde kommet tilbake dit.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var ikke så farlig egentlig, om Hyde fikk mensen, tenkte vel jeg.

For Magne Winnem lå jo på soverommet vårt uansett.

(Noe Hyde også klagde på vel.

Men som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med.

Winnem hadde jo bare dukka opp der.

Uten at jeg hadde invitert han, som jeg kunne huske, ihvertfall.

Men men).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Hyde var jo heller ikke spesielt sexy akkurat da.

Med sine korte bein og nesten avlange pupper, (som hennes venninne Lill Beate Gustavsen kalte for ‘patter’ vel, seinere dette skoleåret, husker jeg), vel.

Så det var vel ingen krise akkurat heller, hvis hu Cecilie Hyde fikk mensen akkurat.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg husker at jeg tenkte det, når jeg bodde i Uelands Gate der.

At jeg måtte prøve å se litt kulere ut, nå som jeg bodde i Oslo.

Så jeg ble kanskje litt nøyere med frisyren, og begynte kanskje å bruke litt mer hårgele og sånn da, på den tiden her da.

Mens jeg bodde i Uelands Gate der da.

Kanskje siden jeg hadde merket det, at det ikke var like lett, å få oppmerksomhet, fra damer, i Oslo, som jeg kanskje hadde syntes at det var i Drammen.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var muligens det.

Bussjåførene var litt sure, i Oslo, husker jeg.

Jeg ville gå av foran, på bussen, en gang.

I Uelands Gate da, (på vei hjem fra NHI en gang da).

(Siden jeg satt ganske langt foran på bussen da.

Og dette pleide man å få lov til, på bussene, som gikk ut til Bergeråsen, osv).

Men det var visst ikke lov, i Oslo da, fant jeg ut.

Så jeg måtte pent gå gjennom nesten hele bussen da.

For å gå ut den bakerste døra på bussen da.

(Eller om det var den midterste døra, på en leddbuss.

Det er mulig).

Mens alle på bussen måtte vente på meg da.

Siden dette tok litt ekstra tid da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror også at faren min muligens tok med seg stereoanlegget mitt, fra Sand, den dagen, som jeg møtte han, i Uelands Gate.

(Den første skoledagen min, på NHI).

For jeg husker at jeg hørte på en eller annen nærradio, (Radio 1 antagelig), i Uelands Gate, om at kjøpesenteret Oslo City, hadde et års eller to års-jubileum, eller noe sånt.

Så jeg stakk ned den ganske korte veien, til Oslo City da.

(Jeg hadde vel sikkert fått meg månedskort, eller halvmånedskort, (eller noe), på den her tiden vel).

Og dro inn på Oslo City der da.

Og i tredje etasje der.

Så traff jeg tilfeldigvis hu Gina, (som hadde vært med EF Språkreiser, på samme kurs som meg, til Brighton, sommeren 1988), fra Skjetten.

Hu var der sammen med hu dama, (hu brunetta), som jeg hadde truffet på Krok, (som jeg har skrevet om i Min Bok), på 19 års dagen min, noen uker før det her da.

(Hu som hadde sitti og skræva, i bare bikinitrusa, på en slags hemmelig røykeplass, som hu og venninna hennes, hadde ute i en fjellskråning der, på Krok da).

Jeg vet ikke om hu fra Krok, (som egentlig var fra Oslo vel, men som familien til vel hadde hytte på Krok da), kjente meg igjen.

Hu sa vel ikke ‘hei’, (etter det jeg kan huske, ihvertfall)

Jeg chattet litt med hu Gina da.

(Som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, på McDonalds, ikke langt fra Churchill Square, i Brighton.

Når hu hadde flørta litt med meg vel, i andre etasjen, der.

At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

Så hu Gina var kanskje ikke så fin da.

(Eller om hu het Guro.

Noe sånt).

Men jeg chatta litt med henne da, ihvertfall.

Og spurte henne om hvilke diskoteker som var bra, i Oslo.

‘Vi har jo Metropol da’, (eller noe), svarte hu Gina da.

Og da ble jeg sinna, og tuppa til henne, med en joggesko, husker jeg.

For jeg hadde vel hørt det, såvidt, et sted, at Metropol var noe homse-disko, eller noe.

Og noen damer fra Hammerfest, som hadde vært i Brighton, sammen med oss, sommeren, året før det her da.

De hadde jo vært skikkelig kåte på meg, i ‘fjortis-fylla’ der da.

(Mente min tremenning Øystein Andersen, ihvertfall.

Han mente at jeg burde gå bort til de her Hammerfest-damene da, som var på fylla da).

Dette var på 16-års dagen, til hu ene Hammerfest-dama da.

Men de var jo så fulle.

Og jeg hadde jo to-tre studiekamerater, (eller hva man skal kalle dem), som stod og venta på meg.

Så jeg tenkte det, at jeg måtte bare si noe, for å komme meg bort fra de her ‘fjortiss-fyllikene’ da.

For det ble litt pinlig der, (på den gangbrua de satt på, over Old Shoreham Road der, (var det vel). For dem hadde vel fulgt etter meg, hjem fra byen og, tror jeg).

Så jeg bare sa at jeg var ‘homo’, for å slippe bort fra den litt pinlige episoden da.

Men det var visst ikke så smart da, fant jeg ut seinere.

For da fortalte de Hammerfest-jentene nok det videre, til hele resten av kurset da.

Så det var jo kjempedumt av meg, å tulle sånn.

(Fant jeg ut da).

For da ble det en slags ganske rar stemning, på resten av det kurset, (etter dette), syntes jeg.

Men men.

Og når hu Gina også begynte sånn, på Oslo City da.

Da fikk jeg nok, av det tullet der, for å si det sånn.

Dette hadde vært stressende nok, i Brighton, sommeren før, (syntes jeg).

Om ikke dette skulle fortsette, også i Oslo, et drøyt år seinere.

Så da ble jeg skikkelig fornærma og forbanna, (på hu Gina), husker jeg.

Og bare tuppa til henne da.

Og hu sa vel ‘au’ vel, og stakk, (mener jeg å huske, ihvertfall).

(Sammen med hu venninna si fra Krok da).

Så sånn var det.

Bare noe tenkte på.

Men men.

En gang, i 1996 eller 1997 vel.

Etter at jeg hadde hatt en kneoperasjon, på Aker Sykehus, rundt påsketider, 1996 vel.

Så ringte faren min meg, på Rimi Bjørndal, (på slutten av arbeidsdagen min, en dag jeg hadde tidligvakt vel), hvor jeg jobbet som Assisterende Butikksjef, (under Butikksjef Kristian Kvehaugen), på den her tiden.

(Enda jeg nesten ikke hadde hatt noe kontakt med faren min, etter at jeg hadde flyttet til Oslo).

Faren min ville at jeg skulle hjelpe han, med å bære noen sengedeler, (eller noe), ut av leiligheten til Haldis, i Uelands Gate der da.

Jeg kjørte innom der, med en Toyota HiAce, som jeg hadde kjøpt brukt, (for 5000 kroner), av Øystein Andersen og hans kamerat, Glenn Hesler, (som også var fra Skjetten, (som hu Gina da), tilfeldigvis vel).

Etter at jeg endelig hadde klart å få meg lappen, like før jul, i 1995.

Jeg troppet opp, i Uelands Gate der, i Rimi-uniform vel.

(Siden jeg kjørte bil, så gadd jeg vel ikke å skifte, før jeg kom hjem, tror jeg.

Jeg hadde vel antagelig bare på meg en jakke, over Rimi-uniformen da.

Hvis det ikke var midt på sommeren, eller noe da.

Og dette ble for varmt).

Jeg bar raskt ut de delene, som faren min ville at jeg skulle bære.

(Jeg vet ikke hvorfor han kunne bære de her delene selv.

Det er mulig at man måtte være to personer, for å bære dem.

Og hvordan faren min visste når jeg slutta på jobben, på Rimi Bjørndal, det veit jeg ikke.

Men men).

Haldis var også der, i trappa, i Uelands Gate der da.

Hvem som bodde der, i årene etter at jeg hadde bod der, i de to ukene.

Det veit jeg ikke.

Men Christell bodde ikke der, (ihvertfall såvidt jeg veit), i de tre-fire årene, på 90-tallet, som hu bodde i Oslo.

Hu bodde ved Terningen Matcafe og i Hoffsveien på Skøyen der vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem syntes vel at dette var litt rart, tror jeg.

At jeg måtte bo på studenthybel og seinere leie et rom, av min tidligere stefar, i Larvik, Arne Thomassen.

(Som på begynnelsen av 90-tallet bodde på Furuset).

Når faren min og Haldis, hadde en ganske fin og grei toroms-leilighet, så sentralt i Oslo.

Men noe av poenget mitt, ved å flytte til Oslo.

Det var å komme meg bort litt, fra det hykleriet, som var, i den ‘Haldis/Arne’-familien da.

I forbindelse med at jeg måtte bo alene, på Bergeråsen der, fra jeg var ni år, osv.

Og jeg turte ikke å be om, å få bo i Uelands Gate der, i mer enn to uker, husker jeg.

Det hadde jeg nok ikke fått lov til, tror jeg.

Og jeg hadde vel sett for meg det, at mitt liv i Oslo, skulle være et fritt liv, hvor jeg var uavhengig, av faren min og Haldis og dem da.

Som jeg så på som rimelig hykleriske, og som jeg ikke var helt sikker på, om jeg kunne stole på da.

Jeg så ikke på dem, som noe så særlig ‘ordentlige’ folk da, for å si det sånn.

Så jeg ønsket å ha litt avstand til dem da.

Så derfor var det egentlig aldri aktuelt, (ihvertfall ikke fra min side), at jeg skulle bo i Uelands Gate der fast, (sånn som Haldis sin sønn Jan Snoghøj hadde gjort, de årene han hadde bodd i Oslo, midt på 80-tallet da).

Jeg ønsket litt mer avstand, til faren min og Haldis, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter disse cirka to ukene, som jeg bodde, i Uelands Gate, så flytta jeg inn i en hybelleilighet, som jeg leide, av Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.

Hva som skjedde, da jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.

Så får vi se om jeg klarer å få skrevet det kapittelet, innen ikke alt for lang tid.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

NHI det stod forresten for Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

NHI var en privat høgskole, hvor det kostet cirka 18.000 i halvåret, (var det vel), i skolepenger, å gå.

(Var det vel).

Men Lånekassa dekket ikke hele dette beløpet, (i ekstra studielån da), så jeg fikk litt dårlig råd etterhvert, dette skoleåret, husker jeg.

Jeg gikk forresten på linjen for Informasjonsbehandling, hvor vi også hadde en del økonomifag, osv. da.

Det fantes også en mer teknisk linje, (som også var to-årig vel), hvor blant annet en dyktig finne gikk, husker jeg, (som maste på at vi andre måtte bli dyktigere til å holde Ctrl, (eller om det var Tab),-knappen inne, når vi beveget cursor-en rundt på skjermen, husker jeg).

NHI hadde en slags innvielsesfest, på et lokale som het Josefines Vertshus, (eller noe), i Josefinegata, på Bislett vel.

Dette var nesten ‘borti gata der’, (må man vel si), fra der jeg bodde, i Uelands Gate da.

Så jeg gikk vel bare bort dit, (mener jeg å huske), i min nye dress fra Cubus vel.

Og antagelig med et slips, som jeg fikk låne av Magne Winnem.

Det var et grønt Carlsberg-slips, mener jeg å huske, (som han lånte meg da).

Selv om det er mulig at jeg bare gikk med en genser under dressjakka, eller noe, på den NHI-festen og.

En kar fra Hurumlandet vel, (fra Sætre muligens vel), gikk på samme klassetrinn, som meg, på NHI.

Han visste hvem jeg var, fra Drammen, tror jeg.

Han også likte alternativ musikk.

Så det er mulig at han var med i den Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han kopierte en kassett til meg en gang.

Med et lokalt Hurumband vel.

Som het ‘Into Ramadan With Supreme Caddie’, eller noe.

Noe sånt.

Og også en sang som var av Raga Rockers, eller noe vel.

Som gikk sånn her:

‘Massemorder’n smilte til pressen, da han ble dømt

for noen uker siden var han et null

Idag er han berømt.

Han lå på taket og skøyt dem i magen

Alle barna som gikk til skolen.

Men vennene løy da de sa det var gøy

å sitte i den elektriske stolen’.

Noe sånt.

Han fra Hurum han kjente visst de da, som hadde laget den førstnevnte sangen der da, forresten.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han fra Hurum, (som var en litt lav kar vel), han hadde også jobbet, på en fiskebåt, som solgte reker, ved Rådhuskaia der vel, som sommerjobb, sa han.

Og han ‘rekefiskeren’, han pleide ikke å fiske reker egentlig.

Det han gjorde, det var at han kjøpte frosne reker, i 5 kilos kartonger.

I matbutikkene.

Også helte han vann på rekene og solgte dem fra en fiskebåt da, i Oslo Havn der da.

Og det var sommerjobben til han fra Hurum da.

Å hjelpe han ‘jukse-rekefisker’n’ da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi satt inne på Josefines der, (het det vel), og prata om ei jente, (som het Kari vel, som jeg seinere ble med hjem, og som runka meg fælt, husker jeg, der hu bodde, i Frelsesarmeen sitt hybelhus for unge damer vel), som hadde lik piggsveis cirka, som meg.

Jeg sa til han fra Hurum da, at hu hadde flørta vel.

Men at jeg var litt skeptisk da, for hu var ikke så fin akkurat.

Men han fra Hurum mente at jeg kunne prøve meg på henne da.

Men det ble ikke noe av den kvelden.

Men jeg møtte henne tilfeldigvis igjen, sammen med fire venninner, i Karl Johans gate, en kveld, noen måneder etter det her da.

Og da ble jeg med henne hjem, på det hybelhuset, der hu bodde da, hos Frelsesarmeen.

(Selv om det kun egentlig var forbudt for gutter/menn, å være der.

Men jeg var der bare en natt til søndag og noen timer utover da.

Så ingen merka det).

Hu Kari, (som jeg mener at hu antagelig het).

Hu var fra Trøndelag, eller noe, tror jeg.

Men jeg skal ikke si det sikkert.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg ble visst full der, (på Josefines da).

For jeg husker at en kar, på NHI, som var fra Oslo Vest, eller noe vel.

Han prata dritt om meg, fordi at jeg hadde spydd på den nye dressen min, på dassen, på Josefine der, var det vel.

Noe sånt.

Så det var litt nedtur kanskje.

Men jeg var ikke noen soss akkurat.

Så om jeg måtte spy en gang, når jeg drakk, det tok jeg ikke så høytidelig, skal jeg være ærlig.

Jeg kom meg ‘hjem’ ihvertfall, til Uelands Gate der da, husker jeg.

For egen maskin.

Men det er mulig at jeg måtte ta taxi.

Selv om det også er mulig at jeg gikk hjem da.

Det husker jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.

Men men.

Men jeg husker at jeg overhørte at han høye fra Oslo Vest da, med lyst, krøllete hår vel, baksnakka meg da, da jeg gikk derfra, til noen damer han stod og venta på taxi sammen med vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

31. desember 2011
Min Bok 2 – Kapittel 1: Uelands Gate

Den første skoledagen, på NHI, så satt jeg som tidligere skrevet, (i Min Bok), på med en slags original, (må man vel kanskje kalle han), med navn Bertil, (en kamerat av min far), som kjørte en gammel Volvo Amazon, (var det vel), fra Sand og til Drammen da.

(Dette var rundt 18.-20. august, i 1989, forresten).

Så tok jeg toget til Oslo S.

Og så tok jeg buss 18, (het vel bussen da), opp til NHI’s lokaler, i Frysjaveien, i Nydalen.

Dette var en busstur på 20-25 minutter fra Jernbanetorget vel.

Bussen kjørte forbi Sagene og Bjølsen, på vei opp til Frysja da.

Og noen av bussene kjørte også videre opp gjennom Maridalen, som ligger nord for Frysja/Nydalen igjen da.

Frysja er et annen navn på Akerselva.

Og når man tar bussen ned til Oslo Sentrum igjen, fra Frysja, så går bussen fra en holdeplass, hvor man har utsikt til Akerselva fra da.

Så naturen i området rundt skolen til NHI var ganske fin da.

En gang glemte jeg å gå av på riktig holdeplass.

Og da fikk jeg med meg en sightseeing, i Maridalen.

Hvor noen elever gikk på spesialskole, eller noe, (trodde jeg da ihvertfall).

Og det var et naturskjønt området, like nord for Oslo Sentrum, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde nok egentlig ikke behøvd å sitte på med han Bertil, inn til Drammen.

For det var mest venting, den første dagen, på NHI vel.

Man skulle få skolebevis og sånn.

Jeg tok en buss ned til Sentrum igjen.

For jeg skulle møte faren min da og da, ved Haldis sin leilighet, i Uelands Gate da.

18-bussen kjørte gjennom Uelands Gate, på vei til NHI.

Så det var bare å hoppe på 18-bussen igjen.

(Fra Jernbanetorget da).

En fyllik, lo fælt av meg, da jeg gikk på bussen.

For jeg hadde ikke lært å spørre om ‘en enkeltbillett’.

Neida, jeg sa ‘jeg skal til den bensinstasjonen ved Kiellands Plass’, eller noe.

Noe sånt.

Og da lo en fyllik fælt da, av meg, husker jeg.

Når jeg gikk på 18-bussen da.

Så det var ikke enkelt å være ‘bonde i byen’, fant jeg ut.

For det var sånn på de bussene, i Oslo, at nesten ingen sa noe høyt da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren min var i Uelands Gate der, når jeg dukket opp.

Haldis sin leilighet lå i en gammel og ærverdig, (må man vel si), bygning.

To ulve-statuer stod på hver sin side, av trappene opp til bygårdene der da.

Det var vel to store gulmalte bygårder, i mur vel.

Og de så vel nesten ut som noe Hitler kunne ha bygd kanskje.

Ikke langt unna muligens.

Men men.

Jeg har også lurt på om det kan ha vært disse blokkene, som ble kalt for ‘Ulvehiet’, av en norsk forfatter, som skrev om sin oppvekst i Oslo da.

(Siden det var ulve-statuer, ved trappa opp til leilighetene da, fra Uelands Gate).

Oskar Braaten er det vel, som skrev den romanen.

Som vår klasseforstander Aakvåg, leste opp for oss vel, i klassens time, kan det vel kanskje ha vært, på ungdomsskolen.

Noe sånt.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Leiligheten til Haldis, den lå rett ovenfor Statoil-stasjonen, på Kiellands Plass.

Og den er døgnåpen, så jeg gikk der for å handle mat da.

Det var ikke noen billigbutikker, som Rema eller Rimi, i nærheten, på den tiden.

Selv om det er flust av sånne budsjettbutikker der, nå i ‘våre dager’.

Så matbudsjettet mitt lå ganske høyt, husker jeg.

Jeg pleide å kjøpe pizza, noen ganger, fra et pizzabakeri, som het Viking Pizza, og som lå liksom like ovenfor 7-eleven der vel, ved Kiellands Plass da.

Jeg kjente nesten ingen i Oslo.

Men det stod en telefonkiosk, på Kiellands Plass, som jeg kunne ringe fra da.

Faren min hadde tatt med TV-en min, (og vel også videoen min, tror jeg), med seg, inn til Oslo da.

Og leiligheten til Haldis, var en ok to-roms leilighet.

Hvor Jan Snoghøj hadde bodd, da han bodde i Oslo, noen år før det her da.

(Sammen med en amerikaner ved navn Carry vel).

Jeg så på MTV, at Depeche Mode, hadde en ny sang, som het ‘Personal Jesus’.

Og da fikk jeg unnskyldning, for å ringe søstera mi og Cecilie Hyde da.

(Siden jeg ikke kjente så mange folk i Oslo).

Cecilie Hyde sa at ‘Depeche Mode har ikke noen sang som heter Personal Jesus’, i telefonen da.

Når jeg ringte hu og søstera mi da, i Svelvik.

‘De har det nå’, sa jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg chatta litt med en kar som jobba på Statoil-stasjonen der.

(Som vel het Norol, på den her tiden, tror jeg).

Jeg sa til han, at hu og hu dama som jobba der, var ‘fin’ da.

‘Det er dama mi det’, svarte han da.

(En kar som nesten var litt aggressiv vel).

Vi prata om hvor ditt og datt lå da.

Og han karen spurte om jeg visste hvor Ullevålsveien lå hen.

Jeg svarte at det vel var Akersgata som ble til Ullevålsveien.

(For det hadde jeg tilfeldigvis sett, på et sporveiskart, eller noe da).

‘Du er jo kjent i Oslo alt jo’, svarte han på bensinstasjonen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem dro og besøkte meg, i Uelands Gate der.

Og vi dro vel og kjøpte pizza vel sikkert.

Noe sånt vel.

Jeg klagde vel på at det ikke var noen budsjett-matbutikker, som Rema og Rimi, i nærheten, til Winnem da.

(For jeg var vant til å handle på CC Storkjøp da.

Hvor jeg hadde jobbet, i månedene før det her, i Drammen.

Og hvor prisene var lavere og utvalget var bedre da, enn i de matbutikkene, som lå i området rundt Kiellands Plass da, i 1989, husker jeg, at jeg syntes).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tenkte det, en dag jeg kjedet meg.

At jeg kunne kanskje prøve å ringe Nina Monsen, (som jeg hadde knulla med, året før da, da jeg bodde på Bergeråsen).

Siden Nina Monsen bodde i Oslo da.

Jeg hadde ganske høye forhåpninger, om at hu ville bli med, og finne på noe.

Jeg ringte Christell da, og spurte henne, om jeg kunne få telefonnummeret, til Nina Monsen da.

(Som jeg vel må ha klart å rote bort, etter at søstera mi, flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, et halvt års tid, før det her cirka).

Christell sa at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.

Noe jeg nesten fikk litt sjokk av å høre.

Jeg ble ihvertfall rimelig skuffet, må jeg innrømme.

Jeg hadde vel forestilt meg, at jeg skulle møte Nina Monsen en del, inne i Oslo, og kanskje ha en god del sex med henne, osv.

Men så ikke da.

Jeg hadde vært litt som i en rus, (eller noe), før jeg flytta til Oslo.

Jeg var liksom høyt oppe da.

Og jeg hadde sagt til både Cecilie Hyde og Christell, husker jeg, at de måtte komme besøke meg, etter at jeg hadde flytta til Oslo.

Begge sa at dem skulle besøke meg.

Men jeg gadd ikke å spørre Christell om det her da, etter at jeg hadde flytta til Oslo.

(Siden hu liksom var stesøstera mi da.

Så ville et sånt besøk blitt litt rart vel).

Så jeg nøyde meg med å spørre etter telefonnummeret til Nina Monsen da.

Men hu hadde jo flytta til Lillehammer da.

(Viste det seg).

Så det ble litt skuffende da.

Men men.

Det var også mer som hendte, disse cirka to ukene, som jeg bodde i Haldis sin leilighet, i Uelands Gate.

Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet av Min Bok 2, tenkte jeg.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

31. desember 2011
Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)

Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.

Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.

Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.

Som noen sa at var artig da.

Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.

Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.

Det var for eksempel Master og ABUS.

De klarte vi ikke å dirke opp.

Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.

Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.

Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.

Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.

Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.

Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.

Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.

Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg flytta til Berger.

(Var det vel).

Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.

Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.

Og man kunne vinne ti kroner.

Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.

Så jeg ville selge 20 lodd da.

Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.

Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.

Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.

Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.

Hvem vet.

Lene vant førstepremien, på ti kroner da.

Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.

Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.

Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.

Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.

Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.

At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.

Så Christell er flink på moteklær og sånn da.

Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.

Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.

Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.

Og spilte noe bingo og sånn der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.

Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.

Eller noe.

Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.

Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.

Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).

At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.

Hvis man bråbremsa og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.

Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.

For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.

Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.

Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.

Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).

En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.

Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.

Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.

(For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.

Noe sånt).

Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).

Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.

For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.

Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.

Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.

Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.

Men burgerne var gode, må man vel si.

Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.

Og gamle kunder måtte vente.

Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.

Det var på ‘Buss-burger’n’.

Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.

Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).

Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.

(Var det vel).

Så dukka den burgersjappa opp da.

Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.

Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.

Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.

Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.

Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.

Etter at jeg flytta til Oslo.

Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.

Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.

Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.

Noe sånt.

Sa ei ung dame der.

‘Hvorfor det’, spurte jeg.

‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.

Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.

Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.

Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.

For å spise.

Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.

For å spise pizza vel.

Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.

(Som var moderne på 80-tallet da).

Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.

Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.

Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.

Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.

Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.

Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.

Og David Hjort fikk med noen folk dit da.

Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.

(Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).

Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.

På midten av 80-tallet en gang vel.

Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Nå er det bare en bunke med notater igjen her.

Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.

Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

Vi får se.

29. desember 2011
Sånn her uvær var det på Østlandet og, på midten av 80-tallet, da båten til Haldis ble ødelagt. Også fikk jeg skylda, siden jeg sist hadde brukt båten

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Dagmar-sendte-seilbt-p-land-6728289.html

PS.

Her er mer om dette:

https://johncons-blogg.net/2010/06/her-er-den-stormen-nar-baten-til-haldis.html

26. desember 2011
Det her er dattera til Haldis sin sønn, Viggo Snowhill. Hu tror visst at det heter Bodybook og ikke Facebook

http://www.facebook.com/EmilinavonAnderberg

PS.

Her er mer om dette:

25. desember 2011
Min Bok – Kapittel 66: Kristiansand

Våren 1989, så var det bryllup, i Christell sin slekt, i Kristiansand.

Haldis, faren min, Christell, Jan, Pia og meg, skulle ta toget ned til Kristiansand, en fredag, våren 1989.

Der skulle vi bo på et hotell, som het Norrøna, (eller noe), tror jeg.

Dette var samme helgen som Heysel-tragedien, husker jeg.

Vi var litt i seineste laget, da vi kjørte fra vannsengbutikken og i retning av Drammen Togstasjon.

Så Haldis ringte fra en mobiltelefon, i drosjen, og ba toget om å vente.

NSB svarte at de kunne vente i 2-3-4-5 minutter, men ikke lenger.

Noe sånt.

Så vi løp på toget da, (mer eller mindre, ihvertfall).

Og rakk såvidt å komme oss med det da.

Hvordan Haldis kunne få toget til å vente, det veit jeg ikke.

Kanskje hu kjente stefaren til Kjetil Holshagen, (min tidligere kamerat fra Havnehagen), som jobba som vaktmester, eller noe, på Drammen Jernbanestasjon?

(For å fleipe litt).

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde jo tatt toget mange ganger, til Larvik.

Og jeg hadde jo kjørt bil, med mora mi og Arne Thomassen, til Kristiansand, sommeren 1979.

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Og faren min, Haldis, Christell og jeg.

(Jeg husker ikke om Pia var med).

Vi hadde jo kjørt til ‘tante Lete’ og de, (i Stavanger), i amerikaneren til faren min, en gang.

På begynnelsen av 80-tallet.

Og da kjørte vi jo om Kristiansand da.

(Må man vel si, veien gikk vel ihvertfall rett ved Kristiansand der, tror jeg

Vi kjørte langs kysten, (mer eller mindre), hele veien da.

For å si det sånn).

Så jeg trodde at toget skulle kjøre til Larvik, Brevik, Kragerø, Arendal, Grimstad, Risør, Lillesand og alle de byene der, langs kysten, på Sørlandet.

Men så ikke.

Togstasjonene som dukket opp hadde rare navn som Nordagutu, osv.

Noe jeg klagde på, på toget da.

Siden jeg husker at mora vår og Arne Thomassen, de pleide å kjøre innom alle disse fine sørlandsbyene, på veien ned til Kristiansand da, sommeren 1979.

Så istedet for fine sørlandsbyer, så dukka det opp fjellsteder med rare navn da, fant jeg ut.

Så da måtte jeg nesten klage litt, syntes jeg.

Jan Snoghøj, (Christell sin 8-10 år eldre storebror, som kalte meg for ‘sønn til Arne’), begynte å snakke om at Nordagutu var gildt da, (eller noe).

Noe sånt.

Jeg var ikke helt sikker.

Men men.

Så dette toget kjørte vel til Kongsberg, mener jeg, og over noe fjellparti, (eller vidde), i innlandet.

Istedet for å kjøre langs kysten da.

Noe som jeg syntes var litt kjedelig da.

Jeg som hadde dratt så mange ganger med toget til Larvik, på Vestfoldbanen, og som kjente meg mer hjemme, nedover i Vestfold og på Sørlandet da, enn oppå noen fjellpartier, osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Haldis og dem hadde med noen søppelsekker, med noen puter og sånn i.

Som var en gave til brudeparet da.

I Kristiansand så gikk vi gjennom Sentrum, før vi kom til hotellet.

Og en kar, som stod ved en stand, fortalte noe om en organisasjon som het Akademikernes Fellesorganisasjon, (eller noe sånt).

(Kanskje jeg kan melde meg inn der nå?

Nå som jeg har en Høgskolekandidatgrad, fra HiO IU.

Hvem vet).

Da vi kom til hotellet, så jobba det noen eldre damer, i resepsjonen der.

Jeg var jo i russetida, så jeg tok ting rimelige lite seriøst.

Familien vår var jo også basert på noe hykleri, i og med at vi bare var samlet i ferier osv., siden jeg bodde aleine, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B, fra jeg var ni år da.

Jeg sa sånn lett nonsjalant, til Jan, eller noe, at ‘hva med ranspengene da?’.

Mens vi stod i resepsjonen, på Hotell Norrøna da.

(Jeg hinta til den søppelsekken, som var Haldis sin vel, og som var full av puter osv., (var det vel), til brudeparet da, fra Vannsengbutikken).

Og da gikk ei kone, (som jobba i resepsjonen der da, og som var ganske nærme pensjonsalderen vel, vil jeg nok tippe på), fram til den søppelsekken til Haldis da, og kikka oppi den da.

For å se om vi hadde noen ranspenger der.

Men hu sa ikke noe.

Og hu ble kanskje litt skuffa, når hu bare fant noen sofaputer og sånn, i den søppelsekken til Haldis da.

Det er mulig.

Men men.

På kvelden, den dagen, så dro Jan, Pia og Christell meg med, til en restaurant, i Kristiansand Sentrum, for å spise middag.

Faren min og Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

Jeg var ikke så kjent i Kristiansand.

Jeg hadde bare såvidt vært i den byen en gang, som ni-åring.

Så jeg fulgte etter de andre da.

Mens vi gikk gjennom gatene i Kristiansand.

På vei til en restaurant, som Jan tydeligvis kjente til fra før vel.

Jan Snoghøj er cirka 7-8 år eldre enn meg, (hvis jeg husker det riktig).

(Jeg sjekka skattelistene, på nettet nå.

Jan heter egentlig Jan Christian Snoghøj, og er født i 1962.

Altså 8 år før meg, og 9 år før Pia og 10 år før Christell da.

Så sånn er det.

Han hadde en inntekt på 294.000, i 2009, stod det også der, forresten:

http://www.kjendis.no/skatt/sok/?op=Person&id=1743498&ar=2009&urlnavn=JAN+CHRISTIAN+SNOGH%d8J).

Jeg var jo 18 år dette skoleåret.

Og Jan var da 26 år.

Og Pia var 17 år.

Og Christell 16 år da.

Så vi må vel si det sånn, at det var Jan som dro med oss tre videregående-elevene, på restaurant da.

Siden både Christell, Pia og meg, fortsatt gikk på videregående, dette skoleåret.

Jeg sjekket på Wikipedia nå, og Heysel-tragedien, den fant sted 29. mai 1989.

Så dette var 28. mai da, som vi var på den restauranten.

Vi satt alle fire, rundt et firkanta bord der.

På noen slags kraker vel.

Vi satt nesten i en bås da.

Det var ganske privat.

Fordi det var ikke så fullt der vel.

Men vi var ikke skjult der.

Så det var egentlig ikke en bås.

Det var et bord, med noen krakker eller stoler ved.

I andre eller tredje etasje, (tror jeg), av en bygning da.

I sentrum av Kristiansand.

Jeg satt sånn at jeg hadde Jan, på min venstre side.

Til venstre for Jan, så var det et vindu, (mener jeg).

Pia satt foran meg vel.

Og Christell satt foran Jan vel.

Noe sånt.

Og en del meter bak Pia og Christell så var kassaområdet da, hvor man bestilte mat osv., da.

Hvis vi ikke bestilte ved bordet da.

Jeg husker ikke hva jeg bestilte.

Jeg var kanskje litt trøtt etter russetida.

Det er mulig.

Plutselig så begynner Christell å si det, at faren vår, hadde ‘fingra’ Pia.

Jeg nekta, (eller jeg trodde at Christell tulla da).

(Det er mulig at det var Jan som først begynte å ta opp dette.

Det husker jeg ikke helt).

Så sa Pia at det var sant.

Og hun fortsatte, og spurte meg om jeg husket da vi var små, og bodde hos mora vår i Larvik.

Og at Pia hadde sagt til faren vår, når vi var på besøk hos han, i Hellinga 7B, i 1975 eller 1976 kanskje, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga, sammen med han.

Og da hadde faren vår sagt at det måtte hu.

(Men det var bare en enkeltseng der.

Som jeg sov i.

Så hvor Pia ellers skulle ha sovet, det veit jeg ikke).

Jeg huska jo den episoden, fra 13-14 år tidligere kanskje.

Og jeg måtte nesten markere avstand mot det som faren min hadde gjort.

Dette var jo mens Bjugn-saken var i nyhetene ganske mye, mener jeg.

Så jeg sa at jeg hata faren min, eller noe, (på grunn av det her da).

‘Det gjør du ikke det’, sa Christell.

Noe sånt.

Men jeg ble sinna.

Og spurte om vi skulle kutte ut faren min.

(Og så tenkte jeg litt).

Også sa jeg, ‘unntatt når det gjaldt penger’.

(For jeg hadde ikke så mye penger da).

Men men.

Så sånn var det.

Jan sa noe sånt, (til meg), som at ‘så du …’.

(Så han ville vite noe om hva jeg skulle gjøre i forbindelse med dette, (eller i forbindelse med livet mitt), fremover da).

Men ellers ble det ikke sagt noe.

Pia og Christell sa vel ingenting da.

Og Jan svarte heller ikke på det, om han skulle bli med å kutte ut faren min.

Så derfor sa ikke jeg noe mer heller.

Men det er mulig at dette var noe i regi av Jan da, for alt hva jeg vet.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg pleide å se på Tippekampen, og Hotell Norrøna hadde en TV, i lobby-en.

Så på lørdagen, så gikk jeg ned der, etter å ha gått og sett litt i Kristiansand vel.

Men tippekampen var ikke noe artig, denne ettermiddagen.

Det var jo kaos på tribunene, og kampen ble avlyst.

Folk døde i hopetall, på grunn av at for mange tilskuere var sluppet inn på Heysel Stadion.

Skadede og døde ble båret inn på banen.

Så det var jo ikke noe artig, å se på tippekampen akkurat, denne ettermiddagen.

(Det var forresten finalen i serievinnercupen, mener jeg, mellom Juventus og Liverpool, denne dagen, noe som vel er ganske kjent).

Så ble vi hentet av noen slektninger av Haldis.

Vi kjørte forbi banen til Start, husker jeg.

Og opp en bakke og litt lenger vel.

Til et byggefelt der.

Og han som var forlover, (eller noe), han var nervøs, og tente på noe greier, ute på kjøkkenet, eller noe.

Og forklarte til oss, fra Drammen da, (må man vel si), om hvor nervøs han var da, og hvor skuffa han var over seg selv.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kjørte innover mot Kristiansand Sentrum igjen.

Så satt jeg i baksetet, (i en av bilene), husker jeg.

Og la merke til at Jan stirra inn i øynene på ei tenåringsjente, som gikk på fortauet.

Mens vi kjørte forbi.

Det var nesten som at Jan prøvde å hypnotisere denne Sørlandsjenta, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Dette var vel i en nedoverbakke, like før Start-banen der, mener jeg.

Noe sånt.

Jeg husker ikke om vi var i noe kirke.

Men vi var ihvertfall i et selskapslokale, i Kristiansand Sentrum, hele kvelden.

Jeg hadde på meg en hvit Ball-genser og tweed-jakka, som jeg hadde fått, (eller arvet brukt vel), av Ruth Furuheim, (etter en av sønnene henne sikkert da), en 6-7 år før det her vel.

Noe sånt.

Jan sa til meg at han også hadde vurdert å gå kledd sånn.

Men han hadde vel dress da.

(Men jeg hadde jo ikke noen skjorter, dresser, smokinger, slips eller smoking-sløyfer, som jeg har forklart om, i det forrige kapittel, var det vel.

Så jeg bare improviserte litt da.

Og brukte en tynn,hvit Ball-genser, under jakka, istedet for skjorte og slips da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

Den lørdagen, (var det vel), så tok Pia, Christell og jeg, heisen sammen, (husker jeg), på hotellet, (da vi skulle i det bryllupsselskapet da).

Christell sa til Pia, (mens jeg også gikk sammen med dem da, og kjøre heis sammen med dem), at den og den, hadde så tettsittende øyne.

Så Christell likte ikke en kar da, på grunn av dette da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Og da måtte jo jeg si noe.

Så jeg spurte om jeg hadde tettsittende øyne.

Men det hadde jeg visst ikke da, skjønte jeg, på Pia og Christell da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

Det var ikke så hyggelig, i det middagsselskapet, syntes jeg.

Det var noe dans og sånn der.

Men Pia og Christell prata jeg ikke så mye med, husker jeg.

Jeg prøvde å sjekke opp en flott brunette, (var hu vel), i 20-åra vel, i baren der.

Etter middagen.

Og etter diverse drikke og dans, osv.

Men hu dama sa bare noe sånt som at ‘hvis du hadde vært noen år eldre så’.

Noe sånt.

Etterhvert så fikk Christell meg til å kjøpe Tequila.

Som hu, (og muligens Pia), lærte meg hvordan man skulle drikke da.

Man skulle først ta salt på hånda.

Og så drikke Tequila-drinken.

Og så spise en sitronskive.

Jeg drakk to eller tre sånne, tror jeg.

Enda jeg vel var ganske full fra før av og.

Så jeg ble jo helt svimmel.

Og måtte legge hodet ned på et bord, i et naborom, som stod tomt der.

Mens jeg venta på at de andre skulle bli ferdige da.

For dette var like før det skulle stenge.

Jeg syntes jeg hørte noe om at Christell skulle dra på et utested som het ‘Downtown’, eller noe.

At ei tante av Christell begynte å bable om det, eller noe.

(Hvis ikke dette var den andre av de helgene vi var i Stavanger da).

Men jeg hadde jo nettopp vært gjennom russetida.

Og jeg hadde jo sett disse forfærdelige TV-bildene, fra Heysel, på hotellet.

Og det vet jeg ikke om de andre i bryllupet hadde sett.

Så jeg var kanskje litt trist/melankolsk, (eller noe), på denne festen.

Det var bar der, osv., så dette var nok et utested, (en pub eller diskotek), som de hadde leid da, for å ha denne festen da.

Så dette var ikke noen kjempekristne folk, eller noe.

(Jeg har vært i andre bryllup seinere, (det vil si bryllupet til Magne Winnem).

Hvor det ikke ble drukket alkohol, i det hele tatt.

Men sånn var det ikke her da, for å si det sånn.

Her var det dans og drikking hele kvelden.

Til klokka 1-2-3 om natta kanskje.

Noe sånt).

Og på hotellet, så hadde jeg fortsatt vært ‘svingstang’.

(Etter tequila-ene, som jeg ikke veit hvor Pia og Christell hadde lært å drikke).

Jan fortalte meg dagen etter, at jeg hadde bare tippa ned i fotenden av senga til Christell.

Med alle klærna på.

Etter at hu hadde lagt seg vel.

For alle vi fire yngste, (det vil si Jan, Christell, Pia og meg da).

Vi sov på samme rom da, på det hotellet.

Mens faren min og Haldis hadde sitt eget rom da.

Og dagen etter, så stod det om Heysel-tragedien, på forsidene, av både VG og Dagbladet da.

(Eller Søndag-Søndag, var det vel, ved nærmere ettertanke, som var den eneste søndagsavisen, på den her tiden, (hvis jeg ikke tar helt feil)).

Og jeg syntes at alle på togstasjonen var sure, (eller noe).

(Jeg var kanskje fortsatt litt full).

Faren min var sur og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det var kanskje på grunn av Heysel-tragedien.

Det er mulig.

Men den hadde jo jeg fått med meg om, dagen før.

Men jeg fortalte ikke noe om dette, til Jan, Pia, Christell, Haldis eller faren min.

For jeg visste det, at de ikke var så fotballinteresserte, som meg.

En gang som vi så en fotballkamp, nede hos Haldis.

Så hadde Jan snakka om, (når jeg lå på gulvet foran TV-en, på en slags skinnfell, eller noe), at han kunne se tissen, til en fotballspiller.

Men det var mens jeg så bort.

Så det var kanskje en litt kjedelig kamp.

Det var ihvertfall ikke en Everton-kamp.

Så jeg kunne også kjede meg, mens jeg så på fotball.

Men jeg syntes at ‘pling’-en, var morsomt da.

For å se om Everton scorte.

Det var mye derfor jeg fulgte med på fotball-kamper, på TV, selv om Everton ikke spilte, i den TV-sendte kampen.

Men jeg trodde ikke at Jan, Christell, Pia, Haldis og faren min, var så interesserte i fotball.

Så det var ikke sånn, at jeg snakka med dem, før og under bryllupet, om den her Heysel-tragedien da, (som jeg hadde sett på TV, i TV-rommet på hotellet da).

De var liksom i en annen verden, enn meg, vil jeg nok kanskje nesten si.

De var litt fjerne kanskje.

Jeg fant ihvertfall ikke noen anledning, når det var naturlig for meg, å nevne denne tragedien.

Til noen av dem.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Etter dette, så forandret mitt forhold til faren min seg veldig.

Jeg hadde alltid sett opp til faren min, før denne fredagen, og det restaurantbesøket, i Kristiansand, hvor Pia og Christell fortalte om at faren min hadde misbrukt Pia seksuelt da.

Men etter dette, så har jeg nesten ikke hatt noe med faren min å gjøre.

Så denne turen til Kristiansand, den har liksom satt rammen, for det meste av min kontakt da, med ‘Haldis og Arne-familien’, i så godt som alle år etterpå, vil jeg vel nesten si.

Jeg var jo litt bundet, av det jeg hadde sagt der, ved restaurantbordet, i Kristiansand, og.

Så jeg har hatt litt kontakt med faren min, men ikke mye, etter dette.

Pia sa jo det, høsten etter, at faren min hadde sagt, at han ikke trodde det var meninga, at han skulle betale husleia, for hybelen min, i Oslo, (hvor jeg studerte), hver måned.

Så etter at Pia sa det, så kutta jeg også ut faren min når det gjaldt penger.

For det meste ihvertfall.

Med noen få unntak.

Så etter at jeg flyttet til Oslo, som 19-åring.

Så har jeg klart meg selv økonomisk, uten at jeg har fått mer penger, enn kanskje 10.000 tilsammen, på 15 år vel, fra faren min og Haldis da, (hvis man regner med penger jeg har fått i julegaver av dem også).

(Hvorav det største beløpet, som jeg fikk av dem.

Det var mens jeg avtjente Førstegangstjenesten, på Terningmoen.

Og fikk en regning, fra Lånekassa, mens jeg var der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Nå er klokka et om natta, her på hostellet.

I de neste kapitlene, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om russetida.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Og hvem de folka egentlig var, som vi var i bryllup hos?

Nei, det ante jeg egentlig ikke da.

Og det aner jeg fortsatt ikke nå.

Men det var vel noen i slekta til Haldis da, på en eller annen måte.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

20. desember 2011
Min Bok – Kapittel 64: Jula 1988

Jula 1988, så skulle vi, (det vil si Haldis, faren min, Pia, Christell og meg), være inne hos Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, der, på Holmen, i Oslo, på julaften.

Dette var første gangen, som jeg feiret jul, i Oslo.

Dette var på beste Oslo Vest, må man vel si.

Solveig hadde en stor villa, like ved Stasjonsveien der, på Holmen.

Ikke mange meterne fra en bensinstasjon der.

Holmen ligger like nedenfor Holmenkollen.

Og den gangen som Vegard Oppås hoppet så langt, i Holmenkollen, (i tåka som var da), at de måtte begynne på nytt, så var jeg der.

Og da hadde vi parkert nede hos Solveig.

Også gikk vi, (faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg), opp til Holmenkollen da.

Og så på hopprennet der.

Det var masse andre folk, som også gikk oppover den bakken da, (fra Holmen der, og til Holmenkollen), denne dagen.

Faren min nevnte vel at kongen stod der og der, tror jeg.

(Det var vel isåfall Kong Olav).

Men jeg skjønte aldri helt hvor dette var.

Selv om jeg fløy fælt mye rundt der, og så her og der da.

For å se om det var noe som var morsomt der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde med den tweed-dressen min.

Og jeg hadde tenkt å skifte, til pentøy.

Men ingen andre skiftet til pentøy.

Så jeg ble bare sittende der.

Og plutselig så var middagen servert.

Og vi spiste da.

Og åpnet noen pakker vel.

Jeg kjedet meg ganske mye, og gikk tidlig til sengs.

Jeg sov på et soverom, i andre etasje etasje der, husker jeg.

Plutselig, så kom Christell inn på rommet mitt der, etter at jeg hadde lagt meg.

Hun hadde på seg en hvit blonde-body, som var nesten gjennomsiktig, vil jeg si.

Også begynte hun å gå en runde, inne på soverommet mitt, sånn at jeg fikk sett på henne i det blonde-undertøyet hennes da.

Av en eller annen grunn.

Hu smatt ut igjen like raskt som hu hadde dukka opp.

Så jeg fikk ikke spurt henne hva hun dreiv med heller.

Jeg lå jo der og prøvde å sove, så jeg hadde ikke akkurat forestilt meg at Christell skulle dukke opp i undertøyet, (i noe julegave-undertøy vel), heller.

(Christell var jo bare 16 år da vel.

Men det ble jo sagt om henne, allerede i konfirmasjons-sangene hennes, at hun hadde ‘sex-appeal’.

Og hun hadde nok pupper i bh-størrelse ‘D’, allerede som 16-åring, da hun gikk på denne ‘undertøys-paraden’, inne på soverommet mitt, hos Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), der, vil jeg nok tippe på.

Hvis jeg skulle gjette.

Noe sånt).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Hvorfor vi var hos Solveig der i jula, det veit jeg ikke.

Men det hadde jo vært en episode, jula før, (var det vel).

Da var det sånn, i huset til Haldis.

At faren min sa til Pia, Christell og meg.

På en truende måte.

At ‘jeg vet ting om alle dere’.

Jeg var misfornøyd da, fordi at Pia og Christell hadde klaget til meg, før den jula vel, på at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis, osv.

Og da sa jeg, at jeg skulle ta en prat med faren min.

Men da sa Christell bare at, ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’.

Flere ganger.

Dette skjedde oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

Mens trusselen fra faren min, den skjedde nede hos Haldis, i Havnehagen.

(Begge stedene på Nedre felt, på Bergeråsen).

Ellers husker jeg ikke så mye, fra julen hos Solveig.

(Som var en venninne av Haldis.

Og som faktisk var på vakt, som telegrafist, under Scandinavian Star-ulykken.

Og som vel også vitnet i rettsaken etter den ulykken, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen måneder tidligere, så var det også et selskap, som jeg måtte være med på.

Det var Christell sin onkel og tante, fra Bergen, som kom på besøk.

Jeg måtte være med, sa faren min.

Fredagen så begynte faren min og Haldis, å lage noe suppe, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

Det skjedde så og si aldri, at Haldis var der.

Så dette satte meg ut litt, husker jeg.

Et par, i 20-årene vel, som jeg ikke kjente, skulle låne vannsenga mi.

Så jeg måtte sove på det gamle rommet mitt, i en vanlig enkeltseng der.

Og da ble jeg litt ‘uggen’, husker jeg.

Det var kanskje fordi det var kaldt på det gamle rommet mitt.

Eller fordi at jeg ikke var vant med at de var andre folk i leiligheten, enn meg.

(Det paret lagde også hull i vannsenga, forresten).

Eller fordi at Haldis og faren min hadde stressa så mye, med å koke suppe, på kjøkkenet, dagen før.

Noe var det ihvertfall som gjorde meg nedfor, og jeg hadde ikke ork, til å dra på jobben, på CC Storkjøp, denne lørdagen.

Det kan ha vært at jeg ønsket å følge med litt, på det paret, som plutselig var i leiligheten min.

Og som jeg ikke visste hvem var.

Det er mulig.

Jeg gikk ihvertfall ned til Haldis og lånte telefonen der, og ringte CC Storkjøp da, og sa at jeg var syk.

Dette var vel i oktober kanskje, så jeg hadde bare jobbet der et par måneder.

Så dette var nok den første gangen, som jeg var borte fra jobb, pga. sykdom, (eller ‘sykdom’), vil jeg nok tippe på.

Selskapet skulle være der Jan Snoghøj, (Haldis sin yngste sønn), bodde, på Gulskogen.

Pia skulle også dit.

Men ikke Christell, av en eller annen grunn.

Enda dette var Haldis sin søster Asbjørg, fra Bergen.

Og hennes ektemann.

I selskapet så satt Pia og jeg, nærmest soverommet til Jan der.

Og Haldis og faren vår, satt ved den andre enden av bordet.

Som stod i stua til Jan.

Cirka der jeg pleide å sove, på en madrass på gulvet, de gangene som jeg overnatta der.

Pia og jeg, vi begynte å prate med tante Asbjørg og mannen hennes.

Tante Asbjørg må jo ha vært søsteren til tante ‘Lete’, (som Christell visstnok hadde sagt som barn), fra Stavanger.

Men det var ikke sånn, at jeg noen gang hadde sett tante Asbjørg og mannen hennes før.

Jeg hadde vært med på to helgebesøk, hos tante Lete og onkel Per, i Stavanger.

Men tante Asbjørg og ektemannen, fra Bergen.

De hadde jeg aldri møtt før.

(Jeg sjekket på nettet nå, (siden Haldis sin familie er på et slektsforsknings-nettsted), og Asbjørg er eldre enn Haldis, men yngre enn Anne Margrethe aka. Lete.

Ektemannen til Asbjørg heter Jan Leknes, står det også der, forresten).

Onkel Jan sa til Pia og meg, at vi burde bare røyke og drikke alt vi klarte.

De røyka selv og, og det var godt med en røyk etter maten, (husker jeg).

Onkel Jan og tante Asbjørg, de fikk høre det, at jeg ikke hadde dratt på jobben den dagen.

(Jeg var jo bare 18 år, og denne jobben på CC Storkjøp, det var jo bare en jobb jeg hadde fått, etter en impuls, at jeg spurte Arnt Lund, om de hadde ledig jobb der, når jeg skulle kjøpe brukte skolebøker av han.

Det var ikke sånn at jeg egentlig hadde planlagt på forhånd, å jobbe ved siden av skolen, dette skoleåret.

Det var bare en impulshandling, som fikk meg til å spørre om de hadde ledig jobb, på CC Storkjøp, for å si det sånn.

Så jeg tok ikke den her jobben så kjempe-seriøst, må jeg vel innrømme.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte det, at de drev butikk selv, i Bergen vel.

(Uten at jeg er sikker på om dette var en matforretning, eller om det var en annen type butikk).

Og en stund senere, så sa onkel Jan det.

At han og tante Asbjørg, de hadde vært med Englands-ferja, fra Bergen til Newcastle.

På veien tilbake, så hadde kapteinen invitert dem, med på et eller annet da.

Og da fortalte onkel Jan og tante Asbjørg det, (altså de var ikke min onkel og tante da, men de var Christell, Jan og Viggo sin onkel og tante, egentlig. Men søstera mi Pia, kaller jo hu (Anne) Margrethe for ‘tante Lete’, så da blir jo dette tante Asbjørg og onkel Jan da, hvis man skal følge den logikken).

Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte til kapteinen, på Englands-ferja, (sa onkel Jan).

At de hadde spist på en kinarestaurant, i Newcastle, og maten hadde vært så god der.

Så dro de på besøk til Newcastle igjen, året etter, (eller noe).

Og igjen så hadde de blitt invitert for å møte kapteinen da, på Englands-ferja, som de dro med, fra Bergen til Newcastle da.

Og da viste kapteinen dem et avisoppslag, fra en britisk avis.

Om at på den kinarestauranten, som onkel Jan hadde anbefalt, til kapteinen.

De hadde brukt kattemat, istedet for ordentlige kjøttvarer, i rettene de serverte der da.

Så kapteinen hadde vel vært arg, (tror jeg nok), på onkel Jan da.

Så det var en fortelling som jeg ikke glemmer, tror jeg.

Det var en artig fortelling, (må man vel si), det er helt sikkert.

Onkelen og tanta til Christell hadde spist kattemat i Newcastle, og hadde også fått en ferje-kaptein til å gjøre det samme.

Det var spesielt, det er helt sikkert.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Tante Asbjørg og onkel Jan var veldig hyggelige, husker jeg.

Og Pia og meg, vi satt såpass langt fra faren vår og Haldis, ved det spisebordet.

Så vi veksla vel ikke et ord omtrent, med dem, under dette selskapet.

Men vi chatta litt med tante Asbjørg og onkel Jan da.

Som begge var i ganske godt humør, (sånn som jeg husker det).

Ihvertfall i begynnelsen av selskapet vel.

Men hva som var anledningen, for at dette middags/familie-selskapet ble arrangert.

Nei, det veit jeg ikke, dessverre.

Ingen forklarte noe om det til meg.

Og ingen forklarte heller noe om hvorfor Pia og meg måtte være der, når Christell, (som var niesa til de her Asbjørg og Jan), tydeligvis slapp unna da.

Hvem veit.

Jeg husker at jeg brukte denne dagen, til å lappe vannsenga mi.

Og etterfylle vann i den da.

Siden det paret, i 20/30-åra, hadde klart å lage hull i den da.

(Jeg husker ikke om det paret var på selskapet der, hos Jan heller.

Men det er mulig at de var der.

Det skal jeg ikke si helt sikkert).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del annet, som skjedde, dette skoleåret.

Men det får jeg prøve å få skrevet mer om seinere.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. desember 2011
Min Bok – Kapittel 50: Mer fra Gjerdes Videregående

Jeg fortsetter på de notatene jeg har i den notatboka her, som jeg må innrømme at de fleste av, er fra tiden før jeg begynte på Gjerdes Videregående.

Men jeg kommer mer tilbake til tiden på Gjerdes Videregående, i det neste kapitellet.

Like etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, alene.

Dette var vel mens jeg gikk i femte eller sjette klasse da.

Så ville faren min det, at jeg skulle være med en søndag, og jobbe oppe på Berger skole, med en scene, som rektor Borgen ville ha, i gymsalen.

For rektor Borgen var misfornøyd, med at man ikke kunne se barna godt nok, når de hadde underholdning da, (noe som hver klasse skulle ha, en gang i året da).

(Og hver gang første klasse hadde underholdning, så sa rektor Borgen, med høy stemme, at ‘dette var førsteklasses underholdning’, husker jeg).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Dette var før jeg liksom tok over det største soverommet, (der hvor vannsenga seinere dukka opp), i Leirfaret 4B.

Så jeg lå og sov da, en søndag morgen, i senga mi, på det minste soverommet, i Leirfaret 4B da.

Så kom faren min opp fra Haldis, og vekte meg da.

Men jeg var trøtt, og likte ikke skolen, så jeg ville ikke være med.

Men jeg ble tvunget til å være med da.

Jeg hatet skolen, må jeg vel nesten si.

Jeg likte bedre å jobbe og sånn, for å være ærlig.

Jeg likte meg bedre borte på verkstedet til farfaren min, enn på skolen da.

Det var liksom så masete og stressete på skolen, syntes jeg.

Men men.

Onkel Håkon og hans unge sønn Tommy, de skulle også være med.

Og Tommy og meg, vi måtte stå å holde scenen da, mens fedrene våre monterte sammen scenen da.

Men så hadde ikke faren min og dem låst skolen.

Så inn døra, på en søndag, så dukka Erland Borgen, (rektor Borgen sin sønn, som gikk i klassen min), og hans kamerat Ole Christian Skjellsbekk, (som også gikk i klassen min), opp.

Og da klikka nesten jeg, på en måte.

Jeg bare ‘frøys’ liksom.

For jeg følte meg ukomfertabel, når de gutta der dukka opp, i gymsalen, hvor faren min, onkel Håkon, Tommy og jeg jobba da.

For Ole og Erland, de bare gikk forbi oss, og gikk inn i garderoben eller noe da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men siden jeg fikk nesten sjokk/panikk, og ‘frøys’, så holdt jo ikke jeg den scenen da.

Så den falt jo, med stor kraft, og traff min far i ryggen da.

Og faren min begynte å gå til kiropraktor, på 80-tallet, i Drammen, så det er mulig at det var min feil da.

Hvorfor kan du ikke gjøre som TOmmy, sa faren min.

Så svarte vel jeg det da, at jeg ikke likte det, at de gutta i klassen min, gikk rundt der.

Og så kjefta han på Ole og Erland, og ba de gå ut.

Så gikk Ole og Erland ut, og så fortalte jeg at det var sønn til rektor.

‘Er det sønnen til rektor Borgen’, eller noe, sa faren min da, litt i sjokk vel.

Og det måtte jeg innrømme at det var.

Så man burde kanskje ikke vekke opp meg, på en søndag, for å ta meg med på skolen.

Det gikk litt dårlig, må man si.

Da var rimelig gretten og tverr, må jeg innrømme.

Det var ikke sånn at jeg hadde så lyst til å være med å jobbe på den scenen, må jeg innrømme.

Men men.

Så sånn var det.

Og når vi i sjette klasse skulle ha underholdning, det skoleåret.

Så satt Ole og jeg, oppå den scenen da, og leste fra et skuespill, i norskboka da.

Som var sånn at det var for mye, å huske, sånn at vi måtte lese fra boka.

Men men.

Så sånn var det.

Den scenen, den var sånn, at man liksom kunne trekke den ut, og når den ikke ble brukt, så kunne man liksom slå den sammen, sånn at den ikke tok så mye plass da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Et av årene før, når klassen vår hadde underholdning, med foreldrene tilstede.

Så ville jeg arrangere en sånn lek, som jeg hadde sett, da jeg gikk på enten Torstrand skole eller Østre Halsen skole.

Espen Melheim ble med å hjelpe til, husker jeg.

Men da var den leken sånn, at noen foreldre også måtte være med.

Og mora til Sten Rune Nilsen, hu ville jo absolutt ikke være med.

Så det var masse skriking og tull, for å få arrangert den leken, husker jeg.

Sånn hadde det ikke vært, nede i Larvik, når dem hadde den leken der, husker jeg.

Det var sånn at man skulle ha stafett da.

En skulle spise opp en lakrislisse, var det kanskje.

Og så skulle nestemann drikke en flaske brus da.

Og så skulle det være med både foreldre og elever, sånn som jeg husket det.

Og det er mulig at det var bare elever på et lag.

Og bare foreldre på det andre laget.

Eller om det var blanede lag.

Det husker jeg ikke helt.

Men det var sånn at jeg nesten mista kontrollen.

For nesten ingen av foreldra ville være med på det her da.

Men etter en stund, så ga alle opp, og ble med på leken likevel da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var også sånn, at en gang, som fjernkontrollen til TV-en, ikke virka, i Leirfaret 4B.

Så kobla jeg den transformatoren, som hørte til togbanen, som jeg hadde fått av onkel Martin, da jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, fra 1976 til 1978 vel.

Den kobla jeg til fjernkontrollen til TV-en da, og da virka den fjernkontrollen faktisk.

Og da dro faren min meg med opp til onkel Håkon, (i Havnehagen), og var nesten deseperat.

Og spurte onkel Håkon, om han ikke kunne lære meg opp, i elektronikk-faget da.

(Siden onkel Håkon hadde elektronikk som hobby).

Men da svarte ikke onkel Håkon noe, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som jeg var nede hos Haldis og dem, og prata med søstera mi Pia, når hu var alene hjemme der vel.

(Et eller to år før Pia flyttet opp til meg, i Leirfaret 4B kanskje).

Så fortalte Pia det til meg, at hu likte det, å noen ganger, om natta, gå inn på kjøkkenet, og finne masse mat der, i kjøleskapet, og spise nattmat da, sa hu.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, året før jeg ble russ vel, så tok Jan Snoghøj, Christell og Pia med meg på diskoteket Madonna, i Holmestrand.

Jeg måtte ha på meg den tweed-dressjakka mi, husker jeg.

(Den jeg fikk av Ruth Furuheim et par år før konfirmasjonen min da).

Og inne på det diskoteket, så var det sånn strobolys, (eller hva det heter), så man kunne se at det var masse støv, på den dressen da.

Så den dressjakka kunne ha trengt å blitt rensa, skjønte jeg da.

En kar, som jobba for faren min, (og som var fra Berger, og var et eller to år eldre enn meg vel), som het Tage, han var også på det diskoteket da.

Og han sa det til meg, at han syntes at Christell, (som var 15 år da vel, eller noe), hadde blitt så fin.

Så jeg måtte spørre Christell fra Tage da, husker jeg.

Men Christell var ikke interessert da, (sånn som jeg skjønte det).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En annen gang, noen måneder etterpå, så dro min søster Pia, (var det vel), også med meg dit, til Madonna diskotek da.

(Hvis dette ikke var den samme gangen).

Og da fikk Pia ordna det sånn, at vi satt på med min tidligere klassekamerat, Rune Bingen, tilbake til Berger.

Og da hadde Rune Bingen en ‘gærning’, i bilen.

Han gærningen, han satt foran, ved siden av Rune Bingen, som kjørte.

Men han gæerningen, han hadde også et ratt da, (som var løst).

Også satt han der, og liksom lagde kjørelyder og sånn da, hele veien fra Holmestrand til Berger.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde en gang, (noen måneder før vel), sagt fra til Rune Bingen, at han kjørte litt vel fort, på Grunnane.

(For han kjørte fortere enn faren min pleide å kjøre der).

Men da jeg klagde på kjøringa til Rune Bingen, så var bilen full av folk, som Rune Bingen kjørte hjem, fra 16. mai-festning, eller noe da, i Svelvik da.

Så det er mulig at Rune Bingen ble sur på meg, på grunn av dette, og satte i verk en finurlig hevnplan da.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Han Tage, han slutta etterhvert, å jobbe på verkstedet.

Og det var den eneste gangen, de siste årene, som jeg bodde på Berger, at faren min og onkel Håkon, ville at jeg skulle jobbe nede på verkstedet, en økt da.

Tage og jeg, vi la noen høvlede og pussede bord, i en hydravlisk presse, (må man vel kalle det).

Så trykte Tage på en knapp, sånn at luft fra en kompressor, som stod på kontoret(!), begynte å presse sammen treplanker da, til et endestykke da, for en vannseng.

Men da vi stabla, (og vel også tok lim på), noen planker, så var det sånn, at en planke havna opp/ned.

‘Samma det’, sa Tage, når jeg påpekte dette, at en planke lå opp/ned.

Og Tage hadde jo jobba lenge nede på verkstedet, mens jeg så og si aldri jobba der nede, (annet med å pakke skruer, selv om jeg vel også mista den jobben, etter at min fars kamerat ATle, hadde klaget på noe feilplukking, og jeg fikk skylda).

Så jeg måtte nesten høre på Tage da.

Jeg skjønte heller ikke hvorfor det var sånn, at jeg plutselig skulle jobbe der nede.

Jeg var jo sur på faren min siden jeg måtte bo alene, osv.

Men da var det sånn, at en dag seinere, eller noe.

Så sneik onkel Håkon seg innpå meg, oppe hos Ågot da, en dag.

(Jeg pleide jo å spise middag der, etter skolen, en del ganger i uka).

Og spurte om Tage og jeg hadde gjort feil på et av endestykkene, og satt en planke opp/ned da.

Så jeg fikk visst skylda for det, skjønte jeg.

Enda jeg aldri pleide å jobbe, nede på verkstedet, men bare hadde blitt dratt ned dit da.

Antagelig siden Tage hadde fortalt at han ville slutte da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Da min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, og jeg, var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988.

Så var det sånn, hos den andre vertsfamilien, som vi bodde hos, (Hudson-familien).

At jeg spilte mye fotball, med Øystein, faren i vertsfamilien, (Rick), faren i nabofamilien og noen tyske studenter, som også bodde der.

Den eldste sønnen i huset, Richard, han hadde som mål, å bli fotballspiller vel.

Og han har spilt i Bognor Regis nå, på 90-tallet og 2000-tallet vel, og også på Worthing vel.

Og han ble også invitert til en klubb høyt oppe i divisjonene, av Charlie Nicolas, (en kjent spiller vel).

Men så fikk han Nicolas sparken, på den samme tiden, så det ble ikke noe av da.

Men vi spilte ihvertfall en god del fotball der da, i hagen, i Gordon Rd. da., i Shoreham-by-Sea, like utenfor Brighton da.

Både sommeren 1988, og også sommerne 1989 og 1990, (som jeg skal skrive mer om seinere).

I England, så spilte de en røffere type fotball, enn i Norge, må jeg vel si.

Når jeg spilte mot han Rick og faren i nabohuset, så var det sånn at de hele tiden tok skuldertaklinger og sånn da.

Og noen år seinere, når jeg var i Frognerparken, for å svømme eller ligge i sola, en sommerferie, i Oslo, på midten av 90-tallet.

Så var det en gjeng som spilte fotball der.

Så spurte jeg om jeg fikk være med å spille.

Men da ble de sure, hvis jeg skuldertakla, sånn som jeg ble vant med, når jeg spilte fotball, i den hagen der da, i Gordon Rd., i Shoreham-by-Sea, på slutten av 80-tallet da.

Da skreik vestkantfolka fælt gitt, når jeg takla dem, husker jeg.

Jeg fortalt at jeg hadde spilt en del fotball i England.

Og da sa dem ikke noe.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

I Leirfaret 4B så var det sånn, at en mur, skilte hagen ‘min’, fra noen en helling som gikk opp til noen sosialboliger, som lå ovenfor hagen vår da.

Oppå den muren, så pleide noen jenter, som bodde i noen andre sosialboliger igjen, (Bente Waage og Lisbeth Mikalsen vel).

De pleide å balansere, oppå den muren, som gikk i hagen min da.

Det hadde dem visst fått lov til, av Stenberg-familien, som bodde der før meg.

Men jeg kjefta etterhvert, når jeg så at dem gikk på den muren da.

FOr jeg ble vel litt sur, av å bo der alene da.

Og sånn balansering på en mur, det var litt dumt og kanskje, tenkte jeg da.

Men da ble det sånn, noen år seinere, at Svelvik kommune, de la den bekken, som gikk i ytterkanten av hagen vår, i rør.

Også bygde de en grusvei, for de sosialboligene.

Og så slapp de å gå gjennom andre sin eiendom da, for å komme til husene sine.

Så sånn var det.

Det eneste negative, det var at den bekken egentlig var ganske hyggelig, syntes jeg.

Men men.

Og kommunen slurva litt, når de la den bekken i rør da.

Så en god del vann, havna i vår hage, sånn at den ble nesten som en myr, bortest, mot der bekken hadde rent tidligere da.

Så det var sånn, at i helt ytterst i hagen, så kunne man ikke spille fotball da, uten å bli våt på beina.

Jeg sa fra til faren min, om at hagen ble litt ødelagt, siden den bekken ikke ble ordentlig rørlagt da.

Men jeg vet ikke om faren min klagde til kommunen.

Det skal jeg ikke si noe sikkert om.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.

Så var det sånn, en dag, mens jeg gikk der, at vi skulle få se den filmen, som het ‘Marita’, om en dame, som døde, av narkotikamisbruk.

En tidligere narkoman, (som også hadde bodd en stund i Svelvik), holdt tale, før vi fikk se filmen da, i gymsalen der.

Han narkomane sa det, at han hadde sitti på bussen, fra Drammen, (da han bodde i Svelvik), og plutselig hadde han fått halusinasjoner, om at alle på bussen kom mot han, og han måtte bare gå av bussen, fortalte han.

Og det lurer jeg på om var en gang jeg satt på den bussen.

Ved siden av han narkomane, tror jeg.

Mens noen andre jeg kjente også var på bussen, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Han eks-narkomane, (eller om det var en annen kar), han fortalte også det, at hvis det var litt dårlig lyd, på det siste klippet.

(Som var av noen narkomane, i Slottsparken).

Så var det fordi at han lydmannen, nok hadde blitt litt redd, for han ene narkomane, (var det vel), så han holdt seg litt på avstand da.

Noe sånt.

Og da lo vel vi ungdommene på ungdomsskolen, mener jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var også sånn, på Svelvik Ungdomsskole, at en gang, under et ski-VM, så fikk vi fri fra timene, og de som ville, de kunne sitte i gymsalen, og se på 30 kilometeren, (eller hva det var), på en TV der da.

NOe en god del folk, (inkludert meg, som var glad i å se sport på TV), gjorde da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En mandag, (var det vel), som vi elevene dukket opp på Svelvik Ungdomsskole, mens jeg gikk i 7. eller 8. klasse vel.

Så var det sånn, at noen iløpet av helgen, hadde klint litervis med drikkeyogurt og kulturmelk og sånn, ut over store deler av inngangspartiet, til Svelvik Ungdomsskole da.

Så det var jo et griseri av en annen verden nesten.

Så sånn var det.

Det var mange som lo av det som hadde skjedd.

Og vi trodde at det måtte ha vært noen tidligere elever, som hata ungdomsskolen fælt.

Og som hadde tatt hevn da, en natt til søndag, eller noe, etter å ha kjøpt litervis med meieriprodukter da, i en eller annen butikk da.

Selv om jeg ikke tror at det ble funnet ut, hvem som hadde gjort dette.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Da jeg var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988, (var det vel).

Så hadde min tremenning, Øystein Andersen og jeg.

Vi bodde på et rom, som var rett ovenfor toalettet der, (må man vel si).

En gang, når jeg måtte på do, like etter at jeg hadde våknet.

Så pleide jeg noen ganger å lytte, for å høre om ‘kysten var klar’ da.

Også gikk jeg på do da, uten å ta på meg bukse.

Men jeg gikk i bare underbuksa da.

En gang, når jeg gjorde dette.

Så hørte jeg det, at hu mora i vertsfamilien, (Tina Hudson), sammen med en venninne, gikk gjennom huset, mens jeg var på do da.

Og da, så venta jeg lenge, før jeg gikk ut igjen.

Men da hadde hu Tina stått og venta på meg da, mens jeg var på do.

(Jeg hørte også at hu sa til venninna si, at hu skulle vente da).

Så hu Tina Hudson, hu spekulerte da, i å spionere på meg, mens jeg var på do, må jeg si.

Jeg hadde jo fått et kort av dem, til bursdagen min, med en halvnaken, svær negerdame, med bananer rundt livet på, så jeg trodde ikke det, at de tok sånt så nøye.

Men etter dette, så kalte hu meg ‘toyboy’, en gang, husker jeg, mens jeg hjalp henne med noe ærend, eller noe, og vi gikk gjennom Gordon Rd. da.

Og hu så noen kjente nabokoner der.

Så det er ikke bare-bare å være på språkreise alltid.

Det er helt sikkert.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Han faren i vertsfamilien der, han skulle ha meg til å kaste en slags bomerang, en gang, på et friområde, som var like ved Gordon Rd. der da, husker jeg.

Han sa også det, (når jeg sa at jeg syntes at fotball virka mye artigere enn cricket).

At cricket, det var det bare eldre folk, som spilte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, når jeg bodde i Leirfaret 4B, og skulle ha tentamen, (eller noe).

Så dukka det opp noen folk der, fra sosialboligene, i nabohusene, der jeg bodde.

Og da sa de sånn, seg i mellom, at de skulle ta den neste bussen, (eller noe), siden jeg skulle ha tentamen.

(Eller hva det var).

Så de hjalp meg en gang da, var det vel.

(Hvis jeg skjønte det riktig da).

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå er klokken 24, her på hostellet.

Så jeg får vel skrive mer ved en senere anledning.

Jeg har fortsatt fire sider igjen, med notater, fra før jeg begynte på Gjerdes Videregående.

Så det blir fortsatt litt fra de notatene, i det neste kapitellet også.

Så det kapitellet, det blir nok på mange deler, hvis jeg skulle tippe.

Men men.

Vi får se om jeg får med mer fra det året jeg var russ etterhvert og.

Vi får se om jeg får til det.

Vi får se.

16. november 2011
Min Bok – Kapittel 49: Gjerdes Videregående

Nå fant jeg enda fler notater her, fra tiden før jeg begynte på Gjerdes Videregående.

Men jeg har skrevet så mange deler på kapitell 29 nå, så jeg går bare videre på kapitell 30.

Også begynner jeg med de nye notatene, (fra den siste notatblokka, som jeg kjøpte. Jeg har allerede skrevet ut en notanbok, så dette er fra den andre boken med notater da).

På Berger skole, (hvor jeg gikk fra tredje til sjette klasse), så var klasserommene i et slags landskap, i den nye skolebygningen.

Men vår klasse, vi satt mest i den gamle skolebygningen, eller i musikkrommet, nederst i den nye skolebygningen.

Vi var bare litt i det landskapet, i tredje klasse, eller noe vel.

I noen O-fag timer, mener jeg at det kan ha vært.

Jeg husker jeg så på en første klasse, eller noe, som hadde undervisning, i et klasserom der.

Vi kunne se de, fra rundt der vi drev med gruppeoppgaver i O-fag da.

Og det var ei som het Lise-Lotte, eller noe, som læreren nevnte navnet på, husker jeg.

Læreren, det var en kar som så ut som en sånn ‘myk mann’, mener jeg å huske, som var moderne på 70-tallet, med skjegg vel, og antagelig også med fotformsko, som vi elevene prata om, at lærerne ofte gikk med da, (men som jentene ofte ikke likte vel).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Den første vannsengbutikken, som faren min og Haldis, hadde i Drammen.

Den lå ganske langt fra sentrum og bybrua da, i Drammen.

Den lå på Strømsø-sida, ganske nærme Rundtom der.

Den lå i den samme sidegata som Grans Bryggeri-butikken lå i.

Og jeg tror at faren min og Haldis muligens leide av Grans og.

En gang, så var jeg i den Grans-butikken, og da jeg gikk ut, og så inn i vannsengbutikken.

Så dukka han butikksjefen fra Grans opp i vannsengbutikken og spurte om faren min og Haldis hadde sett en narkoman, som hadde stjålet en kasse øl, fra Grans.

Men det må ha vært når jeg var innom Grans-butikken, og jeg så ikke noen narkoman der.

Så det kan ha vært Grans-familien som prøvde å stemple meg som narkoman og øltyv.

Mora mi var jo venninne med søstera til han som eide Grans Bryggeri, når hu bodde i Larvik, og de i Stavern da.

Og Cathrine Gran, (datteren til min mors venninne), hun lå jo i fotenden, i sengen min, en gang, i Mellomhagen, og hun var i bursdagsselskapet mitt, da jeg fylte ni år, da vi bodde i Jegersborggate.

Da hu Cathrine Gran, lå i fotenden, i sengen min, da jeg var sånn 6-7 år kanskje.

Så sa hu plutselig det, at jeg hadde ‘sparket henne i tissen’, og stormet ut av rommet mitt.

Men jeg mener det, at jeg ikke var nær ’tissen’ hennes.

Og hvorfor skulle hu sove i fotenden i min seng?

Jeg hadde jo en søster, Pia, som bare var et år og fem måneder yngre enn meg.

Kunne ikke Cathrine Gran heller ha ligget på Pia sitt rom.

Behøvde hun å ligge i fotenden, i senga til en gutt liksom.

Nei, det virker rart for meg nå dette.

Selv om jeg ikke har noen unger selv, så syntes jeg at dette høres rart ut.

Hva drev mora mi og mora til Cathrine Gran med?

Driver de å tuller med meg ennå gjennom Grans-butikkene rundt omkring?

Grans blir jo solgt i Rema-butikkene nå, så kanskje det er de som tuller.

Hvem vet.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Dessuten het en av naboene, til bestemor Ingeborg, i Skoleveien i Nevlunghavn Gran forresten.

Og hu og bestefar Johannes, de pleide forresten å kjøpe ihvertfall brusen de kjøpte, fra Grans, husker jeg.

Og faren min har vel i alle år, etter at han møtte Haldis vel, kjøpt øl, fra Grans.

En gang, så fikk jeg også en kasse Grans-brus, opp i Leirfaret 4B, like etter at jeg flyttet dit.

Og da vi kjørte med båt, til øya Mølen, for å møte regnskapsføreren til faren min, som bodde der i telt.

Så tok jeg med seks flasker brus, fra den kassa.

Tre flasker til meg og tre til Christell.

Men så skulle jo ungene til regnskapsføreren også ha brus da.

Og da ble jeg sur, husker jeg.

Så jeg var nok litt bortskjemt, som unge.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

I den butikken, (som Haldis og faren min leide av Gran, tror jeg).

Så var det vel også asbest i veggene, mener jeg at jeg skjønte.

Og da ville faren min det, (mener jeg å huske), at jeg skulle begynne å tulle med den asbesten, eller noe.

(Eller om han ville at jeg skulle gå ned i kjelleren der, eller noe).

Men det ville jeg ikke, husker jeg, på grunn av at jeg hadde lest i avisene, at asbest var farlig da.

Jeg hadde vært på nok byggeplasser, (både min far Arne Mogan Olsen og min stefar, da jeg bodde i Larvik, Arne Thomassen), de jobba jo begge med bygningsarbeid.

Så jeg visste jo hvordan Glava-isolasjon så ut, for å si det sånn.

Og den isolasjonen, som jeg kunne se gjennom et hull, i veggen, i den første vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

Det var nok ikke Glava-isolasjon, for å si det sånn.

Det var noe mørk-fargede greier, som jeg ikke ville røre, husker jeg.

Så sånn var det.

Og etter et år eller to, så leide heller faren min og Haldis, en annen bygning, som var mye mer sentral, i Tordenskioldsgate, i Drammen.

Hvis de ikke kjøpte den bygningen da.

Vannsenger var veldig i skuddet, på den her tiden, (midt på 80-tallet), så det er mulig at de tjente så mye penger, at de kunne kjøpe seg en liten bygård da, som var i Jugend-stil, husker jeg.

Den bygningen var verneverdig, så når faren min satt i et standard vindu, i det bygget, så kom det i Drammens Tidende, at noen hadde tulla med en jugendbygning, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, så var Haldis på kurs, eller noe.

Og da sa faren min at jeg skulle kopiere opp noen brosjyrer, for sengene da.

Jeg fant på bynavn, på alle sengene, og kalte de for ‘London’, ‘New York’ og ‘Wien’, osv.

For på lørdagene, det året, så kunne den butikken være stapp full av kunder da, husker jeg.

Så noen ville bare gå etterhvert, siden det tok lang tid, før de fikk ekspedering.

Så da la jeg fram noen sånne brosjyrer, på et slags møbel da, i butikklokalet.

En lørdag da, mens jeg var midt i tenårene da.

Og da, så plukka de parene opp den brosjyra da, og gikk rundt i butikken, og kikka da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Et av salgstriksene, til faren min og Haldis forresten.

(Ihvertfall til Haldis).

Det var å si det, at i vannsenga, så behøvde man ikke å bruke så mye energi, når man hadde sex, for ‘bølgene gjorde jobben da’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så begynte Haldis å krangle med en kunde, i vannsengbutikken, husker jeg.

Det var mens jeg gikk på Gjerdes Videregående, tredje året på handelskole, husker jeg.

I Drammen da.

Og da, så sa han kunden, at han trodde at han kunne få vannseng billigere et annet sted.

Og da svarte Haldis at, ‘men vet du hva, da synes jeg at du burde gå dit’.

For å bli kvitt en plagsom kunde da.

Men jeg jobba jo på CC Storkjøp, etter skolen, det året.

Og jeg gikk jo på det tredje året, på Handel og Kontor, så jeg hadde jo lært det, at ‘kunden har alltid rett’.

Så det var ikke sånn, at jeg begynte å behandle kundene, som kjøpte mat på CC Storkjøp, på den samme måten, som Haldis gjorde i vannsengbutikken.

Det var ikke sånn at jeg ba de om å heller gå på Rema, eller noe.

Da hadde jeg nok fått sparken, er jeg redd.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En annen gang, i vannsengbutikken, det året vel.

Så hadde faren min fått en kar, til å designe et navn, for butikken.

Han karen ville at butikken skulle hete ‘Sedee’, eller noe, for det var noe med vann da, hadde han funnet ut, i leksikon.

Jeg sa ikke noe.

Dag Furuheim, (var det vel), han sa det, til noen som stod der, (og til ei datter av noen kunder der da), at ‘vi som er unge, vi tenker vel på noe annen enn vann, når vi ser det navnet’.

Så det var jo bare dumt, å skulle kalle vannsengbutikken for ‘Seede’, eller noe.

Da tror jeg at jeg kunne ha funnet et bedre navn selv.

De kalte det ‘Norske Vannsenger’, og det var vel greit, syntes jeg vel.

Men en annen butikk, i Oslo, eller noe, het visst noe lignende da.

Men faren min sa en gang, litt seinere vel, at de hadde gått over til å kalle seg for HAJ Vannsenger.

H var for Haldis.

A var for Arne.

Og J var for Jan Snoghøj, (Haldis sin nest eldste sønn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så gikk bunnen ut av vannsengmarkedet, for å si det sånn.

Så etterhvert så begynte de å selge vanlige senger, mener jeg å huske.

I vannsenger, så måtte man ha algemiddel, som faren min også prøvde å lage selv vel, mener jeg å huske.

I kjelleren til Ågot vel, i såfall.

Faren min abonerte jo på sokker, som var uten strikk, (eller noe), rundt ankelen.

(Som faren min hadde sett på postordre vel).

Og jeg foreslo det, at vi kunne jo hatt noe sånn tilbud, til folk som kjøpte vannsenger.

At de kunne abonere på algemiddel.

At de kunne få en flaske algemiddel. sendt i posten, en gang i året da, eller noe.

Det hadde kanskje blitt en 50-lapp, i fortjeneste, for hvert salg da.

Og det var visst mange kunder, som bare stakk innom, for å kjøpe algemiddel etterhvert, skjønte jeg på faren min da.

Men nå er det vel nesten ingen som har vannseng.

Så det med algemiddel-abonement var kanskje ikke en så god ide likevel.

Men faren min var ikke interessert da, så det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe med det liksom.

Det var ikke sånn at faren min hadde lyst til å samarbeide med meg, om å få noe av den ideen liksom.

Så det ble ikke noe av da, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var også noen engelske folk innom, en gang, i den butikken, det året jeg gikk på skole i Drammen da.

For da stakk jeg ganske ofte innom vannsengbutikken, av gammel vane da, mens jeg var i Drammen.

Og faren min og Haldis de begynte også å hente meg, etter jobb, på CC Storkjøp, det året.

Faren min stod ute i hallen der, utafor CC Storkjøp da, og maste på meg, at jeg måtte forte meg, med å telle kassa.

Enda jeg var ganske rask til å telle kassa vel.

Og enda at vi noen ganger måtte jobbe i 10-15 minutter ekstra, etter at vi var ferdige med å telle kassa, hvis butikken så spesielt uryddig ut en dag da.

Og enda det ikke var jeg som hadde bedt faren min om å hente meg etter jobb.

Det var ikke så morsomt å ligge baki en Toyota HiAce liksom, fra Drammen til Bergeråsen.

Så jeg tok like gjerne bussen, hvis jeg skulle være ærlig.

Siden jeg kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold.

Så fikk jeg et busskort, (som var rosa, av en eller annen grunn), som var gyldig, mellom Drammen, (i Buskerud), og Bergeråsen, (i Vestfold), da.

Og det var litt gjevt da.

Søstera mi Pia, hu var så glad i å vanke i Drammen, at hu drømte om å få månedskort, husker jeg.

Også fikk jeg gratis busskort hele året, sider jeg hadde så gode karakterer, at jeg kom inn som en av ti Vestfold-elever i Buskerud da, skoleåret 1988/89.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Selv om det busskortet egentlig ikke gjaldt om kvelden.

Men ofte ville bussjåførene overse det, å la meg bruke busskortet også om kvelden.

Og noen i klassen, på Gjerde, (Tim vel), fikk klasseforstander Arne Karlsen, til å kopiere opp et skjema, som vi kunne fylle ut, når vi trengte det, om at vi hadde vært på klassetur hit og dit da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Christell sa en gang, etter at hu hadde hatt seksualundervisning, på enten Berger Skole eller Svelvik Ungdomsskole vel.

Hu sa det, en gang som jeg var nede hos Haldis og dem, at alle gutter onanerer, men bare halvparten av jentene.

At hu hadde lært det på skolen.

Men hvorfor hu sa det til meg, det veit jeg ikke.

Jeg vet ikke om hu visste det selv engang.

Christell hadde nok ikke for vane å være veldig klar, sånn som jeg husker det.

Hun var vel ofte så vag at hu kanskje kunne kalles ‘vagistisk’, eller noe.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Min tremenning Øystein Andersen, som jeg ble kjent med, gjennom min bekjente eller kamerat Kjetil Holshagen.

Han viste seg å være litt morbid etterhver, (må man vel si).

Han likte, (som tenåring), å se på filmer som Faces of Death, (husker jeg), hvor de viste forskjellige ekte scener, av folk som døde da.

Og han likte også zombie-filmer, (som ‘Night of the Living Dead’ og ‘Return of the Living Dead’, osv).

Og han likte også snuff-filmer, tror jeg, (han prata ihvertfall om snuff-filmer).

Snuff-filmer det var filmer hvor ekte drap og sånt ble filmet da, og så distribuert.

Sånn som Canibal Holocoaust, det var vel en snuff-film, mener jeg å huske.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Ole Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående).

Han tok forresten permanent en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.

(Han gikk jo i klassen min fra tredje klasse og fram til videregående).

Da ble han seende ut som Kevin Keagan omtrent, med mørkt hår og krøller da.

(Ihvertfall på håret).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Ole Tonny han var også litt umoden, på barneskolen, husker jeg, at jeg syntes.

For han hadde med lekebiler, på skolen, i sjette klasse da, som han kjørte bortover med da, i klasserommet, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Et par-tre år, før han døde, så hadde Ole Tonny og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), rappet en dyr Sun-Seeker båt, (som var verdt mer enn en million vel), fra en båtforhandler vel, i Svelvik, (mener jeg at faren min sa).

Og så, så hadde de visst kjørt ned hele Oslofjorden og helt til Sverige.

Før de ble tatt, eller noe, der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen, i klassen vår, som også gikk til frisøren, mens vi gikk på ungdomsskolen.

Det var Anne Grete Guldbrandsen, fra Svelvik.

Hu var brunette, men kom en dag med helt blondt hår, på skolen.

‘Vi har fått ei ny jente i klassen’, sa Odd Einar Pettersen da, husker jeg.

Men lærerne brydde seg ikke noe om han, sånn som jeg husker det.

Men men.

Jeg overhørte seinere, at noen av jentene i klassen, sa det, (muligens Sissel Tysnes), at Anne-Grete så ble ganske desperat, siden hu ble mobba fælt, når hu farga håret lyst.

Så hu hadde gått til bestemora si, og fått låne penger.

Og så farga hu det tilbake, til brunt da, sånn at når hu kom på skolen, dagen etter, så var håret hennes brunt igjen da.

Så sånn var det.

Men men.

I Svelvikavisa, så kunne man også lese det, at noen jenter, oppe på Ebbestad vel, i Svelvik, hadde blitt plaga fælt, av en gjeng da.

At dem hadde fått stumpet gløedende sigaretter, på beina sine, osv., av den gjengen da.

Noe sånt.

Og hu ene som ble plaga sånn, det var visst hu Anne-Grete Guldbrandsen da, i klassen vår, (de tre årene på ungdomsskolen da), sånn som jeg skjønte det, fra hva som ble sagt i friminuttene osv.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så hadde faren min og Haldis vært i Syden, eller noe.

Og da kom de tilbake, med like dunjakker, for ihvertfall meg, Pia, Christell og faren min.

Merket var det samme da, ihvertfall.

Men fargen var forskjellig.

Pia, Christell og meg, vi fikk alle tre, lyseblå dunjakker da.

Mens faren vår, han fikk en oransje dunjakke da.

En gang litt etter dette.

Mens jeg prata med Ulf Havmo, i klassen da.

Etter skolen en gang.

Så sa Ulf Havmo det, at han hadde sett at faren min hadde kjørt der og der.

Så spurte jeg han, om hvordan han kunne vite at det var faren min.

Så Ulf Havmo og sa det, at hvem ellers er det som kjører rundt i en svær gul Chevy-Van mens han har på seg oransje dunjakke.

Så sånn var det.

En annen gang, så sa forresten Ulf Havmo det, at klasseforstanderen vår, på ungdomsskolen, han hadde sagt til klassen det, at folk kunne ta sjælmord, hvis de ble mobba mye.

Jeg ble mobba ganske mye, så Ulf Havmo spurte meg det, om det var fare for, at jeg ville ta sjælmord.

En gang, etter at vi hadde gått av skolebussen, en ettermiddag, etter skolen.

Og vi stod ved postkassestativet i Leirfaret/Hellinga der da.

Når Ulf Havmo skulle gå opp Havnehagen, og jeg skulle gå opp Leirfaret.

‘Nei’, sa jeg bare da.

For det var ikke så ille, at jeg tenkte på å ta livet av meg.

Faren min og jeg, vi hadde jo blitt enige om det, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, etter videregående, og liksom prøve å få meg en bra jobb, med 300.000 i begynnerlønn osv.

Så sånn var det.

Så selv om jeg ble mobba, så så jeg bare framover, og prøvde å få bra nok karakterer, på skolen, til å komme inn, på det neste skoleåret da.

Så det var ikke sånn at jeg noen gang tenkte på å ta sjælmord, selv om jeg ble mye mobbet på skolen og utsatt for noe slags apartheid, innen Arne/Haldis-familien, som gjorde at jeg måtte bo alene da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var ikke bare jeg, i slekta, som likte å høre på ‘Ti i skuddet’, på radio, husker jeg.

Ti i skuddet, det var et program, hvor nye hitsanger, på norsk og engelsk, ble spilt da.

En gang i uka vel.

På NRK radio vel.

Dette var før nærradioenes tid, husker jeg.

(Eller før jeg begynte å høre på dem).

Så dette var vel mens jeg var sånn 12-13 år.

(Eller noe).

Da husker jeg det, at min fetter Ove, og hans søster Heidi, og Pia og meg.

Vi var borte hos Ågot, på Sand, og hørte på Ti i skuddet, på en radio der, husker jeg.

Og den sangen, som vi tok opp, og digga da, det var ‘Moonlight Shadow’, med Mike Oldfield, husker jeg.

Den sagen digga vel alle oss fire, tror jeg.

Men hvem kassettspiller det var, det husker jeg ikke nå.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Den gjengen vår, på Bergeråsen.

Eller ihvertfall Pia, Christell og meg.

Vi digga også Wham, husker jeg.

På den kassetten som Viggo Snoghøj hadde tatt opp, for Christell, i Køge da.

Så var det en sang som het ‘Young Guns (Go for it)’, med Wham, mener jeg å huske.

Og den syntes vi ungdommene var kul da.

Det var jo nesten aldri noen voksne, oppe i Leirfaret 4B, så vi kunne sitte å digge musikk der i fred da.

Selv om jeg liksom var sjefen da.

‘Club Tropicana’, syntes vi også var kul, husker jeg.

‘Club Tropicana drinks are free.

Sun and sunshine, there’s enough for everyone’.

Men ‘Wake me up before you go-go’.

Den syntes jeg ble litt for dum, husker jeg, når den kom på Ti i skuddet.

Den husker jeg, at vi hørte på, hos Ove og dem, i Son, en gang.

Men den sangen syntes jeg kanskje at var kul, i begynnelsen, siden det var Wham da.

Men etter å ha hørt den et par-tre ganger, så ble jeg nesten flau, over å digge Wham, for å si det sånn.

For det var en litt vel ‘gay’ sang vel, (eller hva man skal kalle det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg gikk det første året, på Handel og Kontor, så skulle vi ha utplassering, en uke, som del av faget Kontorlære vel.

Faren min kjente en som hadde et kontorfirma, som het Kontorland, på Strømsø.

Og jeg jobba der da, i arbeidsuka da.

Jeg postet og ryddet brosjyrer og sånn vel.

Og jeg ble også med på postkontoret der, husker jeg.

Jeg hadde ikke lært DOS enda, så det var ikke mye, som jeg turte å skrive, på de PC-ene, som de hadde der, husker jeg.

(Jeg kunne bare Basic, fra Commodore og Sharp-maskiner).

En kar, hadde visst mistet jobben der tidligere, siden de hadde felles lunch.

Og to av medarbeiderne, de hadde blitt uvenner, siden de var uenige om man skulle skjære brødskivene av brødet, på skått, eller rett fram.

Så han ene måtte slutte, husker jeg at ble sagt der, under en av lunch-pausene.

Men men.

De leverte og hentet også varer.

Og jeg var med på et jobbintervju, husker jeg, når han sjefen der, (som faren min kjente da), skulle ansette en ny sjåfør.

Dette var en med mørkt hår, mener jeg, som var skrevet om, i en bok, som han viste fram, husker jeg, under jobbintervjuet da.

Jeg tror han hadde jobbet på restaurant, eller noe.

Noe sånt.

Så skulle jeg bli med han, et par dager i uka, for å hente varer, og sånn.

Vi var på Nidar Bergene, av en eller annen grunn.

I Oslo da.

Og dette var den samme uka, (eller uka etter), at det hadde blitt funnet salmonella, i sjokoladen, hos Nidar Bergene da.

Husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Han karen, han likte ikke det, at selgere alltid skulle vise fram det minste, at noe, husker jeg.

Kontorland hadde også en filial, i Asker, eller noe.

Og da var jeg litt oppgitt over han sjåføren, så da prata jeg litt negativt om han vel, til han som var sjefen, for filialen, i Asker, (eller hvor det var), husker jeg.

Men men.

Det var bare noe som slapp ut av meg.

Jeg gikk jo bare i første klasse, på videregående da, så jeg var ikke så vant til å jobbe i et firma, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Etter å ha jobbet der, i fem dager, så sa han sjefen der, at jeg skulle få fem hundre kroner, for jobbinga mi der.

Det var jo kult, husker jeg, at jeg syntes.

Jeg spurte om jeg kunne få en sånn kul Eriksson diskettboks, (5 1/4-tommer), som de hadde der, samt en pakke med 10 Eriksson-disketter vel, istedet.

Og det var greit, sa han sjefen der da.

Den diskettboksen, den var i hardplast da, og så kul ut, syntes jeg.

Den hadde vært en utsillingsmodell, og hadde stått utstilt, i et tomt lokale, på den andre siden av gaten, av der Kontorland var, da jeg jobbet der da.

Den diskettboksen, den hadde jeg vel også sett, når jeg hadde gått forbi på gata, før jeg hadde hørt om Kontorland, mener jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men den diskettboksen, og de diskettene da, de fulgte jo da med, når han oppe i Hokksund, (eller hvor det var), kjøpte den datamaskinen, (en Commodore 128), av meg, et års tid seinere, var det kanskje.

(Etter at jeg hadde averterte den til salgs, i Drammens Tidende da).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Nå er klokka mer enn 23.30 her på hostellet.

Så jeg får fortsette å skrive mer, om dette skoleåret, (og også om andre ting, som skjedde før det skoleåret, på Gjerdes Videregående), en senere dag.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

15. november 2011
Min Bok – Kapittel 44: Enda mer fra sommeren 1988, (del 3)

Til mitt forsvar, for hvorfor jeg gjorde raid, nede hos Haldis og dem, da jeg var i tenårene.

Så var jeg sinna, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

Og siden jeg noen ganger fikk mindre gaver, enn for eksempel Christell, når Haldis og faren min hadde vært på Danmarkstur, og så videre.

Og Pia og Christell, de gikk også noen ganger inn i huset ‘mitt’, når jeg ikke var hjemme.

Det fortalte Store-Oddis, (en av naboene, i Leirfaret), meg ihvertfall en gang, husker jeg.

Store-Oddis, han fortalte meg også det, at Ole-Tonny, (som døde i en bilulykke, i skoleåret 1988/89), og lillebroren hans, kallt ‘Kairo’.

De hadde også vært inne i leiligheten min, i Leirfaret 4B en gang, (som jeg ikke hadde vært hjemme), fortalte Store-Oddis meg.

(Uten at jeg vet hvordan han visste det, at jeg ikke var hjemme.

Men men).

Da gikk jeg opp til Ole-Tonny og dem og kjefta, husker jeg, da Store-Oddis fortalte det her.

Ole-Tonny og de, de bodde i Olleveien, og det var ikke ofte, at jeg var oppi der.

Men men.

Jeg tok en rask sjekk, i videofilm-hylla, i reolen, på rommet mitt.

Og jeg syntes det var veldig få filmer der da.

Så jeg trodde at Ole-Tonny og Kairo kanskje hadde rappa noen filmer.

Men det hadde de ikke, fortalte de meg.

Etter det, så gadd jeg ikke å stresse noe særlig mer, med å ta opp filmer, og så videre.

For det ble som noe stress, å huske hvem som hadde lånt hvilken film.

(Det er mulig at det var Christer Sandum, som hadde lånt de filmene.

For han var hos meg en gang, fra Svelvik, (hvor han flytta til, fra Bergeråsen).

Og lånte filmer, en sommer vel, rundt 1987 vel.

Noe sånt.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Og jeg hadde jo også hørt det, av Christell og Pia, før julen 1987, (var det vel), at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis.

Så det var kanskje derfor, at jeg kikka litt rundt, på rommet til Pia.

For jeg lurte på hva som foregikk der nede.

Min halvbror Axel, han flyttet jo til faren sin, Arne Thomassen, da Pia flytta til Bergeråsen.

Arne Thomassen og hans nye samboer, (fra Oslo), Mette Holter.

De var en gang, på besøk, hos Haldis.

Og jeg leide jo et rom, en gang, av dem, i Oslo, i skoleåret 1990/91.

Og da fortalte Mette Holter meg litt, av hvordan hun opplevde besøket, hos Haldis og dem.

Hu sa at hu syntes synd på Pia, som bodde der, som en slags ‘Askepott’, mener jeg hu sa.

For Christell var liksom som søstrene til Askepott da, Tutta og Mathilde, som fikk penere klær og sånn.

Mens Pia måtte nøye seg med færre moteklær da, og så videre.

Christell var liksom som en prinsesse nesten, mens Pia var som en Askepott-versjon av Christell nesten da.

(Kanskje fordi at Christell hadde en rik far på Vestlandet, og hun hadde også to eldre storebrødre, nemlig Jan og Viggo, og også en storebror, Bjørn Humblen, på Vestlandet da).

Hvem vet.

Og faren min hadde jo fortalt meg det, at Holter og Thomassen, skulle dukke opp på besøk, nede hos dem, i Havnehagen.

Så da jeg så det, at bilen til Thomassen og dem, (en Ford Scorpio muligens), stod nede hos Haldis og dem.

Så gikk jeg en tur ned dit da, fra Leirfaret 4B da.

Og da, så hadde visst faren min sagt det, (sa Mette Holter, en gang, iløpet av det året, som jeg bodde hos dem i Oslo), når han så meg, at, ‘der kommer den jævelungen’.

Så faren min hadde kalt meg jævelunge da.

Så det var ikke noe hyggelig, å få høre, husker jeg.

Jeg visste ikke det, at faren min kalte meg sånne ting.

(Hvis ikke Mette Holter jugde da.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel var også ihvertfall en gang, på besøk, hos meg/oss, på Bergeråsen.

Det er mulig at han bodde på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.

Det er mulig.

Jeg husker en gang, (en søndag vel antagelig), som Pia, Axel og meg, gikk til Berger-kafeen.

Og vi møtte mange biler, som tuta på oss, for å hilse, husker jeg.

(Dette kan vel ha vært sommeren 1988 kanskje.

For jeg mener det, at en av bilene som tuta, ble kjørt av Odd Einar Pettersen.

Og han var vel født i 1970, så det kan vel ikke ha vært før 1988 ihvertfall.

Siden han vel må ha fått lappen, i 1988 da.

Men men).

Axel kommenterte vel det, at alle bilene tuta da.

Men det var vel fordi at Berger var et lite sted, hvor alle kjenner alle, hadde jeg nær sagt.

Og Pia hadde jo festa mye, rundt om i distriktet allerede, da hu var sånn 16-17 år.

Så alle visste vel hvem hun var, omtrent.

Og jeg hadde jo bodd på Berger, siden 1979, så mange visste vel hvem jeg var og.

Og når vi gikk der, og plutselig hadde fått en lillebror.

Da syntes vel folk at det var artig, å tuta da.

Hva vet jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

(Axel er altså sønn av mora mi Karen og Arne Thomassen, fra Nord-Norge.

Men det var min far, Arne Mogan Olsen, som var fra Berger, av foreldrene mine.

Så Axel har ikke vært så mye på Berger, som Pia og meg da, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det).

Axel er også født i 1978.

Så han er nesten som en attpåklatt, i forhold til Pia, (som er født i 1971), og meg, (som er født i 1970), da.

Så sånn var det.

Men men.

Og Axel hadde jo vokst opp, først i Larvik, hos mora mi.

Så bodde han hos Arne Thomassen og Mette Holter, som bodde i Drammen, bak Bragernes kirke, et sted, vel.

(Mener jeg at jeg har blitt fortalt).

Så flytta de til Parkveien, midt i Oslo sentrum, (ikke langt unna den israelske ambassaden vel).

Og Pia og jeg, vi var og besøkte dem der en gang, husker jeg.

Holters datter Kirsten Ancona, (som var to-tre år eldre enn meg vel), hu tok oss med til en lekebutikk, som var i nærheten av Parkveien der, husker jeg.

Axel har også seinere sagt det, (da jeg leide et rom av dem i Oslo), at en eldre kar, (som ikke var i slekt med dem vel), bodde sammen med dem, i Parkveien.

Kirsten Ancona har to eldre brødre.

Det er Erik Ancona og Bjørn Ancona.

De heter Ancona fordi at Mette Holter, (sa hu, det året jeg leide et rom av dem, på Furuset), hadde bodd hos Ancona mafiafamilien, i USA, og gått med ‘hot-pants’, sammen med ei tungvokst, (må man vel si), amerikansk dame, ved navn Victoria, (som ble kalt Vicky), som seinere flyttet til Trondheim.

Så sånn var det.

Men men.

På Berger-kafeen, så kunne man nesten merke det, (syntes jeg), at Axel hadde bodd i Oslo.

For han tulla med dama bak disken der, enda han vel bare var 11-12 år da.

Han sa sånn at ‘en av dem’, også venta han kjempelenge.

Også sa han ‘også en av dem’.

Han gjorde liksom narr, syntes jeg.

Det vanlige var vel å si ‘en krone av dem’.

Og så ‘en krone av dem’.

Men Axel, han tulla skikkelig da, og brukte kjempelang tid, på å kjøpe smågodt.

Han liksom halte ut tida da, og skulle bare være morsom, og det var liksom poenget med handelen, og ikke det å kjøpe godteri, virka det som for meg.

Så jeg ble flau over Axel og lurte på om det stod noen folk bak oss, som ble forbanna, siden Axel tulla sånn.

Og jeg lurte også på om kioskdama skjønte det, at Axel tulla.

(Og det er jeg ikke sikker på enda, om hu skjønte det.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

Men Axel hadde vel 30 kroner, eller noe, som han skulle kjøpe smågodt for, tror jeg.

Noe sånt.

Hvis det ikke var 100 kroner, som han hadde fått med seg.

Noe sånt.

Og jeg kjente jo ikke Axel så bra, siden han var vokst opp i Oslo, Drammen og Larvik, mens jeg bodde på Bergeråsen da.

Så jeg klarte ikke å få Axel til å oppføre seg ordentlig/normalt, må jeg innrømme.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg kan også skrive litt om den gangen, som Pia og jeg, var inne og besøkte Axel og dem, da de bodde på Vestre Haugen. i Groruddalen.

Dette var mens jeg hørte mye på nærradio, husker jeg.

Så det var vel kanskje mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse kanskje.

Noe sånt.

(Eventuelt i niende klasse).

Vi skulle ta toget inn, fra Drammen, Pia, Christell og jeg.

Christell skulle ikke være med til Axel og dem.

Men Christell skulle besøke Solveig, (Haldis sin venninne, som var telegrafist, på Holger Danske, på den her tida, vel, og som seinere ble telegrafist, på Scandinavian Star, og som var på vakt, under den katastrofale brannen, på det skipet), som bodde på Holmen, (nedenfor Holmenkollen der), i Oslo da.

Pia og jeg, vi skulle egentlig ta toget, til Grorud vel.

Men jeg syntes det hørtes rart ut, at vi skulle ta toget, til Grorud muligens.

Noe sånt.

Eller, jeg hadde vel lyst til å gå på Spaceworld, (i Storgata), som jeg syntes var en artig butikk.

(og som ikke hadde dukket opp i Drammen enda da vel.

Men som jeg hadde sett reklame for, i Aftenposten kanskje.

Noe sånt).

Så jeg hadde lyst til å gå av toget, i Oslo Sentrum da.

(Selv om jeg ikke var kjent, i Oslo Sentrum, noe særlig.

Men vi var der på noen klasseturer, med ungdomsskolen, husker jeg).

Så jeg fikk med meg Pia, på å gå av toget, på Oslo S., eller noe.

Eller, jeg tror vi må ha tatt T-banen, og gått av på Jernbanetorget, eller noe.

For jeg mener å huske det, at Christell møtte Solveig, på Jernbanetorget T-banestasjon.

Og at jeg spurte Solveig om hvordan Pia og jeg, skulle komme oss til Grorud.

Da måtte vi ta T-banen, sa Solveig.

Før hun hastet avgårde, med Christell da.

(For jeg var kanskje ikke sikker på det, om toget gikk helt til Grorud.

For jeg trodde nok det, at togene fra Drammen ikke gikk lenger enn til Vestbanen.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Og da fikk jeg med Pia, på å gå litt rundt i Oslo, i en times tid, og se litt på Spaceworld, og så videre.

Men jeg tror ikke det, at Pia hadde begynt på ungdomsskolen da, og dratt på klassetur, til Oslo.

For Pia begynte å klage vel, bare fordi at jeg ville gå å se litt på Spaceworld.

(Hvis jeg husker det riktig).

Men men.

Så tok Pia og jeg T-banen til Grorud da.

Men da varte det og rakk, før Arne Thomassen dukka opp der, husker jeg.

Vi venta ved en matbutikk der, husker jeg, (etter å ha ringt dem og sagt fra da).

Arne Thomassen sa at det var feil, vi skulle ikke ta T-banen til Grorud, men toget til Grorud.

For Grorud Togstasjon og Grorud T-banestasjon, de lå langt fra hverandre da.

Togstasjonen, den lå nede i dalen der.

Og Grorud T-banestasjon, den lå oppe i den ene dalsida der vel kanskje da.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Hos Axel og dem, så husker jeg det, at vi hørte på nærradio.

Og jeg kunne alle ‘jinglene’, husker jeg.

Noe Kirsten Ancona syntes var artig da.

Erik Ancona, (som Axel sa var ‘gæern’), dro meg med, på å gå tur, med en scafer, som han hadde.

Vi gikk opp mot Gamle Strømsvei der, tror jeg.

Ved bussholdeplassen ved Ellingsrudåsen der da.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Erik Anonca, han sa det, at bikja til Hitler var ‘gæern’, for det hadde han kunnet se, på noen bilder som han hadde sett et sted, sa han.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Erik Ancona fikk også kjeft av mora si Mette.

For han hadde tulla med T-banen.

Han trodde han var på Furusetbanen, men så var han på Lambertseterbanen.

Så han kom seg ikke hjem da, fredagskvelden, eller noe.

Noe sånt.

Men men.

Axel hadde masse kamerater der, og dem leika i kjellergangen, og en dør til en bod stod åpen, og der lå det et pornoblad, husker jeg at Axel viste meg.

Noe sånt.

Men men.

På lørdagen, så dro Mette Holter og Arne Thomassen, med Axel, Pia og meg, til Furuset Senter, for å shoppe litt, på senteret der.

Vi kjøpte mat da, i matbuikken, (som var en Mega vel).

Og så satt vi og spiste burger, (mener jeg å huske det var, ihvertfall), på Burger’n.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Axel sa også det, at en av naboene, på det stedet, (som het Vestre Haugen, og som bestod av terrasseblokker da).

De hadde sagt det, at dem hadde finere bil, enn Arne Thomassen, (som hadde Ford Scorpio).

Men så var det firmabil.

Som den naboen hadde da.

Så det var jo bare sludder, at de hadde finere bil da.

Jeg hadde vel aldri hørt om noen som hadde hatt firmabil, skal jeg være ærlig.

Så jeg måtte tenke litt på det her, skulle jeg være ærlig.

Men Pia og jeg, vi var jo vant til det, at faren vår hadde svære, nye amerikanere, med elektriske vinduer og air-condition, og også en helt ny Mercedes E230.

Så dette med Ford Scorpio, det hørtes vel kanskje ikke så imponerende ut, for oss.

Så å ta det så viktig, om den var finere enn en firmabil, eller noe.

Den krangelen var ikke noe som engasjerte meg så mye da.

Det virka vel kanskje litt spesielt for meg, å engasjere seg så mye i, om en Ford Scorpio var bedre enn den og den firmabilen da.

Jeg kan ikke huske at noen krangla sånn på Bergeråsen ihvertfall, av ungene, om hvem som hadde finest bil.

Kanskje når vi var i sandkasse-alderen.

Men jeg tok vel aldri sånne krangler, om at ‘pappaen min er mye sterkere enn pappaen din så’, så alvorlig.

Så det med den firmabilen og det, at dem tok det så viktig, det var vel kanskje litt latterlig kanskje men, hvis jeg skal være ærlig.

Men Pia og jeg lo ikke, husker jeg.

For Axel hadde vel alvorlig i stemmen, når han prata om det her da.

Så jeg ante vel det, tror jeg, at det her var rimelig alvorlige saker, å krangle om, i Groruddalen.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det lekte en del, i de kjellergangene da, hvor kjellerbodene var.

Så jeg tror ikke jeg var så veldig gammel.

Jeg gikk vel kanskje i syvende klasse eller åttende klasse da, eller noe.

Jeg sov vel på rommet til Kirsten Ancona, tror jeg.

Jeg mener å huske en hesteplakat, (eller en musikkplakat), eller noe sånt, tror jeg.

(Men det husker jeg rimelig vagt).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi var jo også på minst en klassetur, hvert år, da vi gikk på ungdomsskolen.

Jeg husker at vi var på Teknisk Museum, (på Kjelsås/Frysja vel. Ikke langt fra der jeg seinere studerte, første året på NHI), et år.

Vi var også på Zoologisk Museum, hvor jeg husker at jeg likte gaupene og ulvene best vel.

(Av de utstoppede dyrene da).

Det var også et hode av en bison der vel, som hang på veggen, tror jeg.

Noe sånt).

Vi var også på Colusseum kino, en gang.

(En kino som var kjempestor, på den her tida).

Der så vi en film, som het Staying Alive, med John Travolta, husker jeg.

Noen av gutta i klassen, de kjøpte cider, på matbutikken, på CC, (var det vel), som var like ved Colusseum Kino, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også på vikingskipmuseet, på Bygdøy, et år, husker jeg.

Da dro vi sammen med minst en parallellklasse, husker jeg.

Jeg husker at jeg syntes at det vikingskipmuseet var litt kjedelig.

Det er mulig at jeg ikke så alle båtene der, osv.

Jeg gledet meg vel til å gå rundt, i Oslo, (noe som jeg syntes var artig.

For vi pleide å få tre timer, (eller noe), på hver Oslotur, hvor vi kunne gå rundt i byen og kikke, i grupper, på 3-4 elever da.

Så sånn var det.

Men men).

Så jeg ble lei av det museet, og gikk ut i bussen igjen.

Det samme gjorde ei jente, fra Svelvik, husker jeg.

Som het Tanja vel, og som var farget, og som var søstera til en kar, i en klasse over oss, eller noe vel.

Som jeg ikke kommer på navnet på nå.

Men men.

Så vi gikk ut i bussen da, og satt der, husker jeg.

Det er mulig at det var et rom der, som jeg ikke fant, på det museet.

Jeg så vel bare på et skip der, tror jeg.

(Noe sånt).

Så det er mulig at det var flere skip der, som jeg ikke så.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så det er et museum som jeg godt kunne tenke meg å se, en gang til.

Spesielt etter at jeg fikk høre om et vikingskip, som ligger gravd ned under en pub, i Meols, på the Wirral, like ved Liverpool.

For noen år siden, da jeg bodde i Liverpool da.

Og jeg var også da på en vikingkonferanse, i Chester, i 2010, var det vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I niende klasse, så var vi på Heimevernsmuseet, (heter det kanskje?), på Akershus Festning.

Da var jeg også rastløs, husker jeg, og ville ut og se, i Oslo Sentrum da.

Men på Heimevernsmuseet, så måtte vi levere en besvarelse, som vi fikk karakter på.

Og vi måtte høre på han ‘Kjakan’, eller hva han heter, som fortalte da, om krigen.

Men jeg var så rastløs, siden jeg gledet meg til å gå rundt og se, i Oslo.

Så jeg gikk bort til lærerne, for å få et nytt skjema.

(Det var Jan Aakvåg og også han læreren som vi hadde i Sjakk/bordtennis valgfag vel).

Jeg klarte å få fasiten til han Sjakk/bordtennis-læreren, ved en misforståelse.

Jeg trodde det var et nytt skjema.

(For jeg hadde kanskje skrevet feil da, eller noe).

Og så stod jeg der plutselig, med fasiten, i hånda.

Jeg turte ikke å skrive for mye, etter fasiten.

Men Ditlev Castellan dukket opp, mener jeg, og ville låne fasiten da.

Så jeg ga den vel bare til han.

(Var det vel).

Og så gikk jeg litt rundt der og da, og skreiv noe greier da, på det skjemaet.

(Det var litt mørkt der kanskje.

Noe sånt.

Så jeg våkna kanskje ikke helt opp der.

Det er mulig.

Men men).

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, så var Espen Melheim, (var det vel), og meg, og en eller to til i klassen da.

Vi var på Clock Hamburgerrestaurant, nederst i Karl Johan, (der hvor det senere ble Burger King, den fra Døden på Oslo S. vel).

Og der, så husker jeg det, at noen Oslo-ungdommer, stod foran oss, i køen der.

Og da, så kunne vi Bergerfolka se det, at en gutt, rappa en walkman, fra ranselen, til en annen gutt.

Mens han smilte konspiratorisk, til ei jente, som vel også var fra Oslo da.

Så de virka litt sleipe, vil jeg si, de Oslo-ungdommene.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var jo litt vant med å være i Oslo.

Siden jeg ganske ofte pleide å være hjelpegutt, når faren min, dreiv og leverte køyesenger, i Oslo da.

Så jeg tulla litt en gang, husker jeg, og la noe popcorn, var det vel, på en fisk, som lå i en kasse, utafor en fiskebutikk, ved Youngstorget vel.

Og da, så kom det en sinna, ung mann ut, av fiskebutikken, og sa at vi måtte ta bort potetgullet, (eller hva det var).

For dem skulle selge fisken da, og ingen ville kjøpe fisken, hvis det var popcorn på den.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi spiste også pizza, fire av oss, husker jeg, på en pizzarestaurant, som lå i Akersgata, (cirka ovenfor Deichmanske Bibliotek der, husker jeg).

Det kosta 40 kroner, husker jeg, for en pizza, som var større enn en Grandiosa-pizza, mener jeg.

Og det var mye ost på pizzaen, husker jeg.

Og kanskje skinke.

Det er mulig.

Noe sånt.

Jeg mener at Frode Holm, var med da, da vi kjøpte pizza der.

Og så måtte vi krangle med klasseforstander Aakvåg, i klassens time, eller noe, en gang, noen dager seinere da.

For vi fikk jo da spist, for ti kroner, per person.

Og vi syntes det var billig da.

Og da sa læreren at det var ‘lite mat’, på pizzaen vår, som vi hadde spist, (selv om han ikke hadde vært der).

Noe sånt.

Det var ‘mye ost’, sa Frode Holm.

(Var det vel).

‘Ost er billig det’, sa Aakvåg da, så han ville ikke gi seg.

Men men.

Det var noen italienere, (tror jeg ihvertfall, hvis jeg skulle tippe), som dreiv den her pizzarestauranten da.

Og vi tulla litt, da vi skulle gå.

For det kom ingen å henta betalingen.

Så vi stabla opp fire tikronesedler, med tannpirkere.

Sånn at det ble noe slags byggverk nesten.

Også bare stakk vi ut av restauranten der.

Før det kom noen for å hente betalingen da.

For vi var vel ikke så vant med det, noen av oss, å spise på restaurant.

Ihvertfall ikke på en, hvor det ikke var norske folk, som jobba.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, på en sånn Oslotur, så dro jeg med noen folk, i klassen, innom en sengebutikk, ved Youngstorget, som het 1001 natt, (eller noe).

For der hadde jeg vært med faren min, og levert senger, en gang.

Og da ville jeg vise det da, for de andre gutta i klassen, at faren min sine senger, ble solgt i den butikken.

Og jeg husker ikke, om jeg fant noen senger, fra Strømm Trevare, i den butikken.

Men hu dama som jobba der, hu sa det, at jeg skulle be faren min om å ringe henne, husker jeg.

(Uten at jeg veit hva det var, som hu lurte på).

Så jeg var nesten på jobb, for Strømm Trevare, i Oslo, kan man nesten si, på en klassetur da.

(Selv om jeg ikke veit om hu dama i den butikken, ble sur, fordi fire litt usnobbete Berger-ungdommer plutselig dukka opp der, i butikken hennes.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på).

I niende klasse, så hadde Espen Melheim og jeg, litt uflaks, i Oslo vel.

Vi kjøpte burgere, på en hamburgersjappe, ikke langt fra Gunerius der vel.

Men vi var ikke så heldige, som vi var, da vi kjøpte pizza, et år før vel.

For vi ville heller ikke denne gangen kjøpe drikke.

For vi ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig da.

Så derfor kjøpte vi heller drikke, i matforretninger.

Også ba vi vel om et glass vann hver, i den pizzarestauranten, tror jeg.

Noe sånt.

Men i den hamburgersjappa, hvor det jobba en pakistaner, som var litt opp i åra vel.

Der turte vi vel ikke å be om gratis vann, mener jeg å huske.

Men vi ville ikke drikke da.

Og da, så tok han kokken på skikkelig mye krydder, på burgerne, mener jeg å huske.

Liksom som for å straffe Espen Melheim og meg da.

Som bare ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig.

Så han pakistaneren, han ble sinna på oss ungdommene da, fra Svelvik, siden vi ikke ville kjøpe drikke hos han da.

Virka det som.

Og det var vel nytt for oss, at folk i restauranter ble sure, hvis du bare ville ha mat og ikke også brus.

Vi hadde jo ikke noen restauranter på Berger heller, for å si det sånn.

Det var bare to matbutikker og en kafe der.

Men jeg tror ikke det var sånn, på Berger-kafeen, at de damene der ble sure, hvis du bare kjøpte pølse i brød.

Og ikke også cola.

Det kan jeg ikke huske å ha hørt noe om, ihvertfall.

Så det var kanskje multikultur da, det greiene der.

Så hvis man kjøper mat av pakistanere, så kan visst dem bli sure, for ting som ikke nordmenn blir sure for da.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Eirik Lund, han kjøpte jo pølse i brød, med rekesalat, på Berger-kafeen, for mine penger, da jeg kjøpte luftgeværet, til han og tvillingbroren Arnt Lund.

Våren da jeg gikk i niende klasse vel.

Noe sånt.

Og jeg kan ikke huske det, at hu dama på Berger Kafeen, ble noe sur da, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Et år, så dro vi også på en klassetur, nedover i Vestfold der.

Skolen hadde leid en buss da, som vanlig.

Vi dro til Sjøfartsmuseet, i Horten, husker jeg.

Og etter det, så skulle vi ikke gå rundt i Horten, (av en eller annen grunn).

Neida, vi skulle gå rundt i Tønsberg.

(Av en eller annen grunn).

Der havna vel hele klassen, (Ihvertfall gutta, mener jeg å huske), på en hamburgerrestaurant, som jeg ikke husker navnet på.

Dette må vel ha vært mens vi gikk i åttende klasse, vil jeg vel tippe på.

(Men det kan jo ha vært i sjuende eller i niende og).

Vi begynte jo på Svelvik Ungdomsskole, høsten 1983.

Og var ferdige der, våren 1986.

Så dette må ha vært mellom høsten 1983 og våren 1986 da.

Grunnen til at jeg tenker på dette med årstallet.

Det er at den hamburgerrestauranten, i Tønsberg, den solgte faktisk Cherry-cola(!), (altså Coca Cola med kirsebærsmak da).

Av en eller annen grunn.

(Cherry cola har vel aldri blitt solgt, i annet enn import-butikker, i Norge, (tror jeg ihvertfall)).

Men nesten alle gutta, i klasse, de skulle vel smake cherry-cola da, mener jeg å huske.

Noe som var godt, mener jeg å huske da.

Den hamburgrestauranten, (som jeg ikke husker navnet på nå).

Den hadde to etasjer, og også en video-jukebux, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg har jo skrevet om det. at jeg og noen andre unger, (må jeg vel kalle oss), på Nedre, på Bergeråsen, hadde en gjeng, på begynnelsen av 80-tallet.

Dette var Tom-Ivar Myrberg, Gry Stenberg, Pia, Christell og meg.

Jeg husker at Pia flytta til Bergeråsen.

Da satt hu på, bak på Apache-sykkelen min, husker jeg.

Mens vi sykla rundt, i den gata, som Sylvia og Gry Johansen og Sissel Tysnes, og de, bodde i.

Pia satt på bak på sykkelen min.

Om Christell hadde sykkel, det husker jeg ikke.

Jeg kan vel ikke huske, å ha sett henne sykle, en eneste gang vel.

Selv om Gry Stenberg, hun hadde sykkel, husker jeg.

Men Pia, hun hadde ikke sykkel da, (ihvertfall ikke i starten), på Bergeråsen.

Så hu satt på bak på sykkelen min, husker jeg.

Og da trodde jeg det, at jeg kunne krasje i de andre da.

Men det ble jo vanskeligere å sykle, med Pia bakpå da.

For vi dreiv noen ganger og kræsja og.

(Selv om kanskje ikke jeg gjorde det).

Men Tore Myrberg, (som gikk i klassen under meg vel, og som var ganske lav/liten da), han kræsja en gang inn i siden, av sykkelen min, mens jeg sykla rundt, i den gata, med Pia bakpå sykkelen, husker jeg.

Så Tore Myrberg, han kunne manøvrere enklere da, siden han ikke hadde noe bak på sykkelen.

Og den smellen, den kjente jeg, sånn som jeg husker det.

Samtidig som at jeg ble litt skuffet, siden liksom Tore tok ‘innersvingen’ på meg, (og Pia), da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg pleide nemlig å være den som hoppet lengst, om vinteren, når vi hadde konkurranse, om å hoppe, på noen akekjelker, (som Haldis og mora til Myrberg-brødrene), kjøpte til oss, på sportsbutikken, på CC.

(Siden begge de jobbet på CC Elektro.

Jeg fikk faren min til å kjøpe en sånn kjelke for meg og.

For jeg ville ha det samme som de andre ungene da.

Jeg ble misfornøyd, og klagde, hvis jeg ikke fikk det.

Men men).

Og da, så pleide vi å kjøre, på de rattkjelkene, ned hele S-svingen noen ganger, husker jeg, om vinteren.

Noe som var veldig morsomt.

Men det var vel også farlig, vil jeg si.

Selv om vi aldri møtte noen biler, når vi kjørte sånn.

Men men.

Og nederst i Havnehagen.

(Ned mot stien til Ulviksletta og stranda der).

Så bygde vi hopp, en vinter.

Og da pleide alltid jeg å hoppe lengst, husker jeg.

(Kanskje fordi jeg veide mer, og fikk høyere fart, på kjelken.

I forhold til Tore og TOm-Ivar, som var ganske lave.

Hvem vet).

For da hadde vi en som målte hvor langt vi hoppa, og sånn da.

(Nemlig Tom-Ivar vel).

Så sånn var det.

Men men.

Og vi dro jo også på tur, til Svelvik, hvor Gry Stenberg dro oss med til bestemora si, dagen etter at Nicole vant Grand Prix, for Vest-Tyskland, som jeg har skrevet om tidligere.

Og vi lå også over, hos meg, noen ganger, i vannsenga, (med klær på da), og så videre.

Siden det ble sett på som kult da, å ha vannseng, på den her tida.

Så sånn var det.

Men men.

Men det som gjorde, at den her gjengen, tok slutt.

Det var det, at Christell en dag, skulle på kino, i Svelvik.

(For å møte noen gutter der, eller noe, vel).

Tom-Ivar sa det, at jeg måtte få henne til å ikke dra, eller noe.

Men jeg bare ga opp.

Jeg tenkte det var best å bare la henne få dra.

For ellers, så kom hu sikkert til å bli sur på meg, resten av livet, (eller noe).

Så jeg gjorde ikke noe.

Så sånn var det.

Men etter dette, så var det liksom ikke det samme da.

Med den her gjengen.

Så sånn var det.

Og Myrberg-brødrene, de flyttet så til Drammen, ikke så mange månedene etter det her vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, en sommer, så sa faren vår det, til Pia og meg, at vi måtte bli med mora vår, og hennes nye kavaler.

Som var en italiener.

På campingtur, med en campingbil, som han hadde da, (ifølge mora vår).

‘Campingbilen’, det viste seg å være en Folkevognbuss.

Og dit vi skulle dra, det var til en liten park/strand, (eller noe), i Tønsberg-distriktet, et sted vel.

Hvor det bare var vi som campa da.

Og Pia og jeg, vi hadde jo aldri møtt han italieneren før.

Så jeg ihvertfall mistrivdes, husker jeg.

En kar, som var ikke langt unna, der vi campet.

Nede ved vannet da.

Han tok fotografier av en danskebåt, (eller noe), som kjørte i Oslofjorden der da, husker jeg.

Det var en ferje som må ha kjørt fra Oslo, mener jeg.

For i Drammen og Holmestrand, (og i Tønsberg), så har dem jo ikke noen sånne bilferjer, (som går til Danmark osv. da).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var skikkelig trangt, i den Folkevognbussen, husker jeg.

Når vi skulle sove, om kvelden.

Og mora vår, hu ville ikke ligge ved siden av han italieneren.

(Enda de liksom skulle være et par).

Så det var jo helt sykt.

Mora vår overlot til Pia og meg, å bestemme, hvem som skulle ligge ved siden av han italieneren.

Jeg tenkte det, at jeg måtte beskytte lille Pia, (som ikke hadde pupper eller noe enda da, sånn som jeg husker det).

Og ligge ved siden av han italieneren, jeg da, siden jeg var gutt.

Og siden mora mi var redd for han, virka det som, for meg.

Så burde vel ikke Pia ligge ved siden av han heller.

Tenkte jeg da.

Og det skjønner jeg, at mora mi ikke ville ligge ved siden av han.

For han begynte å ta meg på rumpa, mens jeg lå på magen der da.

Og så spurte han om jeg spilte fotball, siden jeg hadde så stramme muskler.

(Men grunnen til at jeg stramma musklene, det var at jeg var anspent da.

Siden jeg var sur på mora mi, siden hu ikke la seg ved siden av han kjæresten hennes da.

Men vi barna måtte ligge ved siden av han ukjente italienske mannen da.

Som jeg syntes var usymplatisk da.

Jeg sa vel ‘ja’, tror jeg.

Og etter det, så tok han henda til seg, han italieneren da.

Men Pia har seinere gjort narr av meg, for dette, et par år, (eller noe), etter det her da.

Men jeg tror nok at sjangsene er store, for at hu nok hadde blitt voldtatt, av han italieneren, hvis ikke jeg hadde lagt meg ved siden av han da.

Så jeg beskyttet liksom Pia da, (sånn som jeg tenkte det), mot han italieneren da.

Og hva fikk jeg igjen, av Pia?

Jo, det var bare latterliggjøring, noen år seinere.

Og mora mi, hu oppførte seg jo veldig dårlig da, syntes jeg, når hu ikke kunne ta seg av han kåte italieneren selv, på en campingtur, som hu hadde dratt med Pia og meg på.

Så søstera mi og mora mi, de var jo helt forstyrra, begge to, vil jeg nok si.

Når man tenker på oppførselen til mora vår, i den Folkevognbussen, til han italieneren.

Og når man tenker på latterliggjøringen, til søstera mi, noen år etter det her igjen da.

Så kan man vel si det, at kvinnene i min slekt, de er nok ikke så veldig snille, (kan man vel si).

Faren vår har nok kanskje ikke vært mann nok, til å få disse kvinnene i livet sitt, til å oppføre seg ordentlig da.

Samtidig med at jeg har vært ung da, og har vært et lett bytte, for å bli tullet med, av disse utspekulerte kvinnfolkene da, i slekta mi.

(Nemlig for det meste mora og søstera mi da).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagen etter, så kjørte vi ned til Larvik.

(Hvor mora vår bodde, på den her tiden.

På Tagtvedt da).

Men vi kjørte ikke til mora vår.

Men vi dro innom en platebutikk, i Larvik Sentrum, for å kjøpe en bursdaggave, til meg.

(Som har bursdag 25. juli).

Og jeg ønsket meg, (den nye vel), Rock Steady Crew-kassetten.

Som den platebuikken hadde da.

Så sånn var det.

Men men.

(Det var den kassetten med ‘Hey you the Rock Steady Crew’ og ‘Uprocking’ på, husker jeg).

Viggo Snoghøj, (som da bodde i Køge, i Danmark).

Han hadde sendt Christell en videokassett, med masse musikkvideoer på, husker jeg.

For Snoghøj hadde MTV, i Køge, og hadde tatt opp musikkvideoer, til sin lillesøster, på Bergeråsen, da husker jeg.

Christell skrøyt av at Viggo var snill/grei, på grunn av dette da, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Og vi så disse musikkvideoene, oppe hos meg, i Leirfaret 4B da, siden de vel ikke hadde video enda, nede hos Christell da, tror jeg.

Og den ene videoen, syntes både Christell, Pia og jeg, at var kul da.

Og det var den ‘Hey you, the Rock Steady Crew’ da.

Rock Steady Crew, det var en Hip Hop-gruppe, fra New York da.

De var en ‘breake’-gruppe, (altså en dansegruppe), fra New York da.

Men de hadde problemer, med å finne bra musikk, til å danse til.

Så de begynte å lage musikken selv, husker jeg.

Og hu som sang det var søstera, til en av medlemene, i den dansegruppa, husker jeg.

Men hu breaka ikke da, hu som sang.

Men de lette etter ei som kunne synge da, og det kunne hu søstera da.

Så sånn var det.

Og dette hørte jeg vel på nærradioene, tror jeg.

Ulf Havmo, han spredde det.

For han så også på de her musikkvideoene, (sammen med oss).

Og det var da jeg gikk i sjuende klasse vel, tror jeg.

At vi, (Pia, Christell og meg), hadde sett på noen musikkvideoer, og plutselig så var det en video da, som vi ville se flere ganger.

Og det var som noe veldig rart, for Ulf da.

At man kunne like en sang, så mye, at man spolte tilbake.

Så Ulf hadde ikke hørt om å spole tilbake før, tydeligvis.

For han prata dritt, om Pia, Christell og meg, på grunn av den her tilbakespolinga som vi dreiv med da.

Så Ulf han var kanskje ikke en så veldig lojal kamerat, av meg, vil jeg vel si.

Siden han prata dritt om meg, og Pia og Christell, for ting, som andre folk kanskje hadde syntes at var noe som var ganske vanlig.

Nemlig at vi spolte tilbake, hvis det var en sang vi syntes var kul da.

Vi kjedet oss kanskje litt, på Bergeråsen, siden vi var vant til å dra mye på ferie, og så videre.

Og vi våknet kanskje ikke helt opp alltid, av TV, og så videre.

Hva vet jeg.

For Pia og jeg, vi hadde jo blitt kidnappet, for eksempel, på 70-tallet, av faren vår og onkel Runar da.

Da vi bodde i Mellomhagen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så det var kanskje i sommerferien etter syvende klasse, (eller noe), at Pia og jeg, ble beordret på campingferie, med mora vår og han italieneren da.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi kjørte så ned til Lekeland, i Skien, mens vi hørte på den her Rock Steady Crew-kassetten da, på kassettspilleren, i den her Folkevognbussen da.

Så sånn var det.

Han italieneren, han sa det, at han syntes at den sangen, som het ‘Me and baby brother’, var så fin.

Men da hadde allerede Pia og jeg, vel blitt enige om det, at det var den ‘døveste’ sangen da.

(For jeg likte ikke det, at dem sang om ‘baby’, det syntes jeg var barnslig, husker jeg.

Men men).

Da vi gikk ut av bilen, på parkeringsplassen, ved Lekeland.

Så ble han italieneren borte, i en halvtime kanskje.

(Hvis jeg skal tippe, så var han vel på en do, på en bensinstasjon, og runka kanskje.

Noe sånt.

Men men).

Lekeland var ikke noe som hørtes så artig ut, i mine ører akkurat.

Jeg så vel på meg selv som en ungdom, siden jeg gikk på ungdomsskolen.

Og Lekeland, det var noe for barn, i mine ører.

Jeg hadde vel aldri vært der før heller.

Men jeg syntes det var artig, at de hadde mange Commodore-datamaskiner der, med spill osv., da.

For da kunne jeg bli ved datamaskinene der, mens de andre gikk rundt der, tenkte jeg.

Men så ikke.

Han italieneren, han dro meg bare med seg, i armen.

Jeg måtte subbe rundt der, i gruppe, sammen med han og mora mi og Pia da, skjønte jeg.

Så dette var jo en veldig ‘artig’ ferie, må jeg si.

Jeg ble befølt på rumpeballene, av en kåt og vel hårete italiener, i 40-50 årene vel.

Og jeg ble også dratt rundt på, som en bikkje, (eller noe vel), på et kjedelig Lekeland da, i Skien, dagen etter.

Så dette var skikkelig ‘hat’, som vi sa, da jeg var i militæret.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia og jeg, vi møtte han italieneren igjen, en gang, etter dette.

Dette var et år seinere vel.

Altså sommeren etter at jeg var ferdig med åttende klasse kanskje.

Noe sånt.

Da var vi en del tøffere.

For vi gikk rund i Larvik Sentrum, hvor vi hadde bodd tidligere da.

Vi var på en kafeteria, ved Larvik Torg, (over Narvesen der), som het Carina, eller noe, vel.

Vi var vant til å gå der, med mora vår.

Pia og jeg, vi spilte på et kronespill der, som mora vår hadde latt oss spille på, da vi var små da.

(En sånn Røde Kors-automat).

Så sånn var det.

Men men.

Da vi skulle gå ut av kafeteriaen, og ned trappa der.

Så dukka han italieneren opp, fra et bord, litt inne i kafeteriaen der da.

Han hadde kjent oss igjen.

Men jeg hadde ikke lagt merke til han da.

Jeg var ikke vant til å stirre på folk akkurat, når jeg gikk rundt i Larvik Sentrum.

Jeg var mest opptatt av kronespill og godteri og sånn da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Han italieneren, han sa det, at vi skulle hilse mora vår, (eller noe).

Vi svarte vel ikke noe, tror jeg.

Ihvertfall var det nok ikke mange ord vi sa, for vi likte ikke han italieneren noe særlig da.

(Ihvertfall ikke jeg).

Og så gikk vi ut igjen, fra den kafeteriaen.

Og vi prata vel ikke noe mer, om han italieneren, etter det her, tror jeg.

Før Pia latterliggjorde meg den gangen da, noen år seinere, i Leirfaret 4B, om at han italieneren hadde befølt meg da, eller noe.

Så sånn var det.

Men jeg lå ihvertfall på magen.

Så det var ihvertfall ikke pikken han tok meg på, for å si det sånn.

Og jeg hadde jo på meg underbukse, for å si det sånn.

Men jeg hadde visst det, at han italieneren, skulle begynne sånn.

Så hadde jeg vel ikke tatt av meg olabuksa, vil jeg tippe på.

Og jeg var vel også sur på faren min, etter det her, siden han hadde beordra meg til å være med på denne korte campingferien.

(Vi lå vel bare en natt, i den Folkevognbussen.

Og så dro vi hjem til mora vår, etter den Lekeland-turen, uten han italieneren vel).

Så jeg var nok sur på begge foreldra mine, etter den her turen.

På faren min, siden jeg måtte dra på ferie, sammen med en ukjent italiener, selv om jeg ikke hadde noe lyst, til å dra på ferie, i en Folkevognboble, som jeg må si, at jeg syntes er litt for smal, for fire personer, til å sove, uten at de ligger som sild i tønne, nesten.

Men men.

Og jeg var også sur på mora mi, siden hu ikke tok ansvar, som voksen, på å ligge ved siden av han kåtingen da, (må man vel kalle han).

Så jeg ble vel nesten seksuelt misbrukt, må jeg vel si.

Siden han tok meg på rumpa/låra, utenpå underbuksa, han kåte italieneren da.

(Som vel kanskje også var homo da.

Han satt sammen med en mann, på den kafeteriaen i Larvik ihvertfall, sånn som jeg husker det.

Men men.

Så sånn var det).

Så etter denne ferien, så har jeg vel ikke hatt så mye respekt, for noen av foreldrene mine, må jeg innrømme.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg må vel nesten ta med noe fra sommeren 1988 og, siden dette kapitellet egentlig er om denne sommeren.

Etter den gangen, som jeg ble slått ned, i Brighton, på Churchill Square der.

Så husker jeg en gang, helgen etter, eller noe.

Da lå det masse folk, med balltre osv., og gjemte seg, i flere timer, stille, i et blomsterbed, på den ene siden, (ned mot den gaten som går ned til spillehallene der), av Churchill Sq.

Jeg sa fra til kursleder Paul Wilkie vel.

Som var på torget der da vel.

Han visste om det ihvertfall, mener jeg å huske.

Men hvorfor de folka lå der, det veit jeg ikke.

Jeg veit ikke om det var den samme gjengen, som slo til meg, en uke før det her, eller noe.

Jeg gikk ned en trapp, der hvor de folka lå.

Så jeg hadde de rundt meg, på bakken, mens jeg gikk forbi da, en gang, husker jeg.

Så det var veldig spesielt, husker jeg.

Men de bare lå der, med balltrær osv. da., i flere timer vel, en lørdagskveld da, var det vel.

Det er mulig at dette var en annen gjeng, som skulle ta den første gjengen.

(Hvis de dukka opp).

Hva vet jeg.

Og hvorfor ingen ringte politiet, og fikk de til å fjerne den her gjengen, som man vel må si at oppførte seg truende vel.

Det vet jeg heller ikke.

Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå er klokka over halv et, her på hostellet.

Så jeg får avslutte skrivingen for i dag vel.

I morgen så må jeg vaske klær, og prøve å få gjort noe budsjettsarbeid.

Så jeg vet ikke om jeg får skrevet noe mer, på det her kapitellet, i morgen.

Jeg har flere notater her, ihvertfall.

Så jeg får ta ferdig de notatene, før jeg begynner å skrive om det siste året mitt, på videregående, da jeg var Gjerderuss, i skoleåret 1988/89.

Også får jeg skrive fra de siste notantene, (som ligger i en hylle, øverst i klesskapet mitt her, blant annet).

For det ble litt rot, i den notantblokka, som jeg har skrevet notater i.

Så jeg prøvde å rydde litt i den, og tok vekk noen sider derfra da, for å få den notatblokka til å bli mer oversiktlig.

Samtidig som jeg hele tiden kommer på flere ting, som skjedde, før jeg flyttet til Oslo, høsten 1989.

Og jeg har lyst til å ta alt fra den tiden, før jeg flyttet til Oslo, i Min Bok.

Også får det som skjedde, etter at jeg flyttet til Oslo, det får være i Min Bok 2.

Så det blir nok en del fler kapitler, i Min Bok, med erindringer osv., før jeg begynner på Min Bok 2.

Og det er også mulig at jeg tar en pause, etter at jeg er ferdig med Min Bok.

Jeg får se hvor sliten jeg blir, av all den skrivingen.

Vi får se.

Jeg får det vel til, på en eller annen måte, regner jeg med.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

7. november 2011