Stikkord: Haldis Humblen

Min Bok 2 – Kapittel 10: Jula 1989

Jula 1989, så skulle vi visst til Geilo, for å feire julen på hotell, sa vel søstera mi Pia da.

En gang jeg prata med henne, dette skoleåret.

Vi tok toget, (var det vel), opp til Geilo.

Fra Drammen vel.

Det var faren min, Haldis, Christell, Pia, Jan Snoghøj og meg da.

Vi skulle bo på Highland hotell, som lå ikke langt fra Dr. Holms hotell, i sentrum av Geilo da.

Haldis fikk den første kvelden kontakt med to jenter, i slutten av tenårene, fra en vestlandsbygd.

En industribygd, tror jeg.

Odda muligens.

(Det var ihvertfall et stedsnavn, på cirka fire bokstaver, mener jeg.

På Vestlandet).

Noe sånt.

Haldis var utadvendt da, og fikk kontakt med de her Odda-jentene, så lett som ingenting da.

Og plutselig, så var de her jentene, nesten som i familien vår da.

(Virka det nesten som).

De hadde noe slekt, som jobba på hotellet vel.

(Noe sånt).

Og skulle også være der i jula da.

Sammen med foreldrene sine vel.

Haldis, (var det vel), bestemte at nå skulle Pia, Christell, de to Odda-jentene og meg, vi skulle på diskotek da.

Og faren min hviska til meg, at ‘nå har du sjangsen vet du’.

(Noe sånt).

Det syntes jeg at ble litt dumt.

For jeg hadde jo vært bortpå en del damer, for å si det sånn, de siste månedene da.

(Jeg hadde jo hatt sex med Nina Monsen, et år før det her.

Og hadde blitt runka av hu ‘droget’ på Petter Wessel, i køya under Magne Winnem.

Og møtt hu Sari Arokivi, i England.

Og møtt mange damer i Oslo og da.

Og nettopp hatt en veldig fin borddame, for eksempel, på juleballet til NHI da.

Med mere).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tok på meg den dressen, som jeg pleide å ha på meg, når jeg gikk ut på byen, i Oslo, sammen med Magne Winnem, osv.

Men jeg tok ikke på meg den nyinnkjøpte sløyfa mi da.

(Som jeg hadde hatt på meg, på juleballet, til NHI da).

Men geg tok nok heller på meg det grønne Carlsberg-slipset, som jeg fikk/lånte av Magne Winnem da.

(Som han sikkert hadde fått tak i, gjennom sin jobb, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud da.

Hvor han jobbet, det siste halvåret, av 1989 da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi skulle på diskoteket Bardøla.

Et sted jeg aldri hadde hørt om før.

(Jeg hadde vel ikke vært i Geilo før, mener jeg.

Men jeg hadde vært en gang i Gol da.

På Pers Hotell, den gangen, som jeg slåss med Stefan og Daniel, (på Bergeråsen), tidligere, den sammen dagen, som vi kjørte opp til Pers Hotell der da.

I min fars blå Mercedes vel).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var jo vant til å sjekke opp masse damer, på diskoteker som Manhattan, Marylin og Radio 1 Club, inne i Oslo da.

Så jeg gikk jo med en gang, bort til noen lokale damer, inne på Bardøla der da.

Og sa hei til de da.

Men de bare viste meg noe djevel-tegn, (eller noe sånt vel).

Noe jeg aldri hadde sett, fra damene i Oslo, noen gang.

Man kan si mye rart om damene i Oslo.

Men jeg har ikke sett at de har stukket henda sine opp i trynet på meg, og vist meg noe rart V-tegn, eller djevel-tegn, eller noe da.

Så det skal de ha.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Pia, Christell, de to Odda-søstrene og jeg.

Vi ble sittende ved et bord, ved dansegulvet der da, (inne på Bardøla der da).

Og vi kjøpte vel oss noen halvlitere og sånn vel, antagelig.

Jeg var jo nitten og et halvt år, denne jula.

Pia fylte jo atten år, første juledag, (altså to-tre dager etter dette Bardøla-besøket vel).

Og Christell hadde vel nettopp fylt søtten år vel.

Og de to Odda-søstrene, de var vel atten og seksten år, tror jeg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var ikke en fredag eller lørdag, tror jeg.

Så det var få folk, i diskoteket.

Jeg kjente jo en kar, fra Hallingdal, som het Jarle Hallingstad.

Som jeg hadde gått i klasse med, på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før det her da.

Og jeg likte ikke å bare sitte stille der, sammen med alle de her jentene da.

Så jeg måtte liksom gå litt rundt der da, inne på Bardøla der da, sånn som jeg var vant til, for eksempel når Winnem og jeg, var ute på byen, i Oslo, for å sjekke damer og sånn da.

Vi satt aldri helt stille, ved et bord, hele kvelden liksom.

Vi var vel litt for rastløse til det, vil jeg vel kanskje si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det stod en lokal Hallingdal-kar der, i gangen, like ved utgangen, på Bardøla der da.

Jeg spurte han, om han kjente Jarle Hallingstad.

Og han sa at han visste hvem det var da.

Jeg forklarte vel det, at jeg hadde gått i samme klasse som han da, (på Gjerdes Videregående, Drammen), året før da.

Jeg ville vel prøve å få litt kontakt, med ‘lokalbefolkningen’ der da.

Siden de jentene jeg prøvde å prate med, inne på diskoteket der, hadde vært så uvennlige og avvisende da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu yngste Odda-jenta, hu ville danse der, etterhvert.

Hu ville danse, til en sang, som het ‘New York, New York’, husker jeg.

Det var liksom ‘vår sang’ da, sa hu, mens vi dansa sånn cheek-to-cheek da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var forresten ganske vant, til å danse sånn cheek-to-cheek, med damene, på diskotekene, inne i Oslo da.

Helt på slutten av kvelden, i tre-tida på natta cirka.

Så ville Radio 1 Club, (og også flere av de andre diskotekene, som Winnem og jeg pleide å gå på da).

De ville spille balader da, de siste 20-30 minuttene kanskje da.

Så da kunne man bare gå bort til ei dame, som stod ved siden av dansegulvet.

Og spørre om hu ville danse da.

Jeg pleide jo å ha på meg dress, og plenty av for eksempel Lagerfeldt-deo.

Som jeg også pleide å spraye litt på brystet, husker jeg.

(Uten at jeg husker hvordan jeg kom på den ideen).

Og da pleide damene noen ganger å lukte på Lagerfeldt-deoen, som jeg hadde på meg, husker jeg.

Mens jeg kanskje strøk dem litt på ryggen, og sånn, da.

Mens de damene da kanskje ville danse tettere og tettere da.

Noen ganger ihvertfall.

(Noe sånt).

Og jeg dristet meg kanskje, noen ganger, til å ta de litt på rumpa og, mens vi dansa de.

Hvis de virka skikkelig interesserte da.

(Hvis jeg husker det riktig.

Noe sånt).

Selv om det kunne være vanskelig, å få disse damene med seg hjem, til hybelen, fant jeg ut.

Det var ikke så enkelt, må jeg vel si.

Så det var jeg vel ikke noen mester i, må jeg vel innrømme.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi dro tilbake til hotellet da.

Pia og jeg, vi delte vel rom der, tror jeg.

Det var en bensinstasjon, i nærheten, hvor man kunne kjøpe aviser og sånn, husker jeg.

Og i avisene og på TV, så var det om Ceausescu sitt fall, i Romania.

Og etterhvert så fikk vi vel se bilder av Ceausescu og kona da, som hadde blitt myrdet, av en mob, eller noe, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den andre dagen, var det vel.

(Som muligens kan ha vært julaften, eller noe, vel).

Så var jeg sur, husker jeg.

Jeg hadde ikke glemt oppveksten min, hvor jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

Og jeg sa fra til Pia og Christell, mens vi gikk bort mot der Arne og Haldis satt, i danselokalet der, på Highland hotell da.

At jeg ville ta opp dette, med at jeg måtte bo alene osv., ved bordet der da.

Men Christell ble sur, og begynte å true meg, (må man vel si).

‘Hvis du ødelegger dette Erik, så’.

Sa hu.

Hu stoppa etter ‘så’.

Christell var jo en pen søtten år gammel jente.

Så jeg oppfatta vel kanskje ikke det her som en trussel, da.

Men jeg oppfatta at Christell ikke ville diskutere problemene, i ‘familien’ vår, da.

Så jeg ofra meg litt, for henne da.

Siden denne juleferien, på Highland hotell, tydeligvis var så viktig for henne da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Også på julekvelden så satt vi sammen, med den her familien, fra Odda da.

Jeg hadde kjøpt noen vel litt artige julegaver, på en sånn kul design-butikk, i andre etasje på Oslo City der.

(Like ved CD-butikken der).

Til Haldis og faren min, så kjøpte jeg en klokke, som sa tiden, på engelsk, (med en kvinnestemme), når man trykket på en knapp da.

Og noen ganger, så sa også den klokka ‘kykkeliky’, husker jeg.

Så dette var kanskje noen digitaliserte lyder, eller noe.

Eller om det var en kassett inne i klokka.

Det første sikkert.

(Noe sånt).

Sånne ting kjøpte jeg da.

Jeg husker ikke de andre tingene.

Den klokka var nok det morsomste.

Og flere år seinere, (var det vel), så sa Haldis det en gang.

(En jul vel, tror jeg).

At den klokka liksom holdt henne med selskap da.

Hvis hu var aleine hjemme, så kunne hu bare trykke på den klokka da.

Også hørte hu en menneske-aktig stemme da.

Også følte hu seg ikke ensom lenger da.

Sa Haldis da.

Da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.

Var Haldis virkelig så overfladisk, at hu følte selskap, med en klokke, som sa tiden.

Eller skrønte hu bare med meg?

Jeg kjenner jo ikke Haldis så bra.

Siden hu bodde i Havnehagen, på Bergeråsen, og jeg bodde i Leirfaret 4B da.

Så om Haldis skrønte, eller ikke, når hu sa det, om den klokka, det veit jeg ikke den dag i dag, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jan er jo født i 1962, er det vel.

Og hu seksten år gamle skjønnheten, fra Odda, hu må vel ha vært født i 1972 da.

(Eller noe).

Hu var slank og lekker da.

Og hu hadde vel også pupper, (mener jeg å huske), selv om hu var slank da.

Hu var også ganske høy, mener jeg å huske.

Så det var ei flott, ung dame, det her da.

Søstera var også fin, med lysere hår.

Men hu var kanskje litt vel brei over rumpa da.

(Hvis jeg skal være litt direkte).

Så hu var kanskje ikke like sexy som søstera da.

Hu eldste var kanskje litt misunnelig, (på hu yngste da).

Jeg husker at jeg var med søstera mi ned i bassenget der, en dag, på slutten av oppholdet, på Highland hotell der da.

Og da ville hu eldste Odda-søstera, (husker jeg), at hu yngste søstera, skulle dekke til kroppen sin da.

For hu hadde tatt en svømmetur da, og gikk rundt der i badedrakt vel.

‘Dekk til den deilige/sexy kroppen din’, sa hu eldste da, husker jeg.

Jeg visste vel kanskje ikke at det var svømmebasseng der, (før vi dro dit).

Jeg hadde jo ikke gym, på NHI, så jeg hadde vel kanskje ikke noen shorts.

Så jeg tror at hu yngste Odda-jenta, var omtrent den eneste, av hele gjengen ‘vår’ der, som svømte i bassenget da.

Hadde det vært nå, så hadde jeg nok svømt jeg og, (siden jeg jo har skada kneet nå, og ikke kan spille fotball og sånn da).

Og jeg hadde nok tatt badstu og sånn og.

Men jeg var kanskje litt vel forfengelig, på den her tida.

Og brydde meg vel mye om hvordan hårfrisyren min så ut, og sånn da.

Så jeg ville vel kanskje ikke bade, av frykt for at frisyren min skulle bli vanskelig kanskje da..

Hvem vet.

Jeg hadde litt problemer med å få håret mitt, til å se bra ut da, og også være lettstelt, samtidig.

Så i Oslo så prøvde jeg stadig nye typer av hårgele, pomade og voks og sånn da.

For å finne ut hva jeg kunne bruke i håret, for å få kontroll på det da.

Siden det var ganske stritt og sånn da.

Og frisørene, de klarte jeg aldri å komme noe særlig på bølgelengde med da.

Så det var ikke så enkelt, for å si det sånn.

Jeg husker at på den her ferien, så brukte jeg vel for eksempel noe lebepomade, på siden av huet mitt, for å prøve å kontrollere, noe stritt hår, som jeg hadde der da.

Så det var jo rimelig latterlig, må jeg vel nesten si.

Men jeg tenkte vel sånn, at når jeg kunne bruke hårpomade, i håret, i Oslo.

Så kunne jeg vel bruke lebepomade, i håret, på Geilo.

(I mangel av noe bedre da).

Noe sånt.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På julaften, så sa faren min det, at ‘se på han gjøken der, i baren, som må stå der aleine, på julaften’.

Noe sånt.

Så etter denne ferien, så likte jeg ikke tanken på å være aleine, i jula.

Da ville jeg nok følt meg som han karen, i baren, på Highland hotell der.

Som faren min prata om.

Som måtte feire jula aleine.

Da ville jeg nok følt meg som en taper, vil jeg nok tippe på.

Så derfor var det vel, at jeg nærmest bønnfalt Pia, om jeg kunne være hos henne, på julaftenene, (sånn at jeg slapp, å risikere det, å sitte aleine hjemme da), da vi begge var i midten av 20-åra, og bodde inne i Oslo da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Plutselig, på julaften, etter at gavene var delt ut vel.

Så begynte Jan og hu yngste Odda-frøkna da.

Å prate om gutter og sex, og alt mulig sånn da.

Veldig åpent da.

Mens foreldrene til hu jenta hørte på og sånn da.

Jan ga masse råd, til hu jenta da.

Om sex og gutter og alt mulig da.

Foreldrene og storesøstera, til hu jenta, ble vel kanskje litt stive og rare, av den her spesielle julepraten, muligens.

Jeg syntes ihvertfall, at denne pratinga deres, nok la en aldri så liten demper, på stemninga der da.

Men Jan og hu yngste Odda-frøkna, de prata i timevis da, (virka det som, for meg, ihvertfall), om sex og hu Odda-frøkna sitt kjæresteforhold. hjemme i Odda, og sånn da.

Og Jan var veldig interessert, i problemene hennes da, og ga henne råd da, ved bordet vårt der da, i danselokalet, på Highland hotell der da.

Plutselig så spurte Jan meg, om jeg syntes det, at han skulle ha sex med hu unge Odda-jenta, på rommet sitt.

‘Hu er vel kanskje litt for ung for deg’, eller noe, svarte jeg da.

Jeg var vel litt sjalu kanskje.

Jeg hadde jo dansa cheek-to-cheek, med hu her unge og pene Odda-frøkna, bare en dag eller to, før det her, på det Bardøla-diskoteket så.

Så det var kanskje derfor jeg sa det, til Jan, at hu kanskje var litt ung for han.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jan burde vel kanskje spurt foreldrene, (til hu frøkna), som satt ved bordet ved siden av vårt da.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Siden hu jenta var et par år under 18 år da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Ellers, så gikk Christell, Pia, Jan, de to Odda-søstrene og jeg, på et diskotek, på første juledag, (eller noe), vel.

Dette var et diskotek, som lå vegg-i-vegg omtrent, med Highland hotell der da.

Og da så ville plutselig hu eldste Odda-frøkna, sitte oppå fanget mitt, (husker jeg).

Av en eller annen grunn da.

Jeg sa det var greit, og lot henne bare sitte der da.

Så den kvelden, så satt jeg mest i stolen min da.

Istedet for å gå rundt på utestedet der da.

(Som jeg ellers vanligvis ville ha gjort.

Siden jeg pleide å være litt rastløs, og sånn da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også noen slalombakker, ikke langt fra hotellet, husker jeg, (at noen nevnte da).

Og Pia og Christell, de dro vel for å stå på slalom, en eller to ganger vel, (tror jeg).

Noe sånt.

Og Jan Snoghøj og muligens også de Odda-søstrene, de gjorde vel også muligens det.

Det husker jeg ikke helt, for å være helt ærlig.

Men jeg gjorde ihvertfall ikke det.

Jeg hadde aldri stått på slalom, så det var det ikke snakk om engang.

Jeg hang vel bare på hotellet, og gikk en tur, på bensinstasjonen vel.

Og kjøpte meg en avis eller to vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En dag, så skulle vi på noe som het kanefart.

(Av en eller annen grunn).

Vi satt i noen sleder, (var det vel), bak noen dølahester da, (eller noe).

Og vi ble kjørt gjennom gatene i Geilo da.

Mens vi hadde noen tepper over oss, tror jeg.

Vinden svei ganske bra i trynet, husker jeg.

Men teppene hjalp oss vel å holde varmen da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Noe sånt.

(Og hestene lukta vel kanskje også litt spesielt.

Men men).

Da vi kom tilbake til hotellet.

Så stod det ei ung hotell-dame, ved baren der da.

Hu hadde kokt opp nesten et helt trespann, (eller om det var en stor aluminiums-kjele, eller noe), med gløgg.

Og da foreslo Jan Snoghøj, at vi kanskje skulle kjøpe oss et glass gløgg da.

Det var Pia, Christell, Jan Snoghøj og meg, som drakk gløgg vel.

Noe sånt.

(Som vi betalte, ved å sette det på regninga, til rommet til Jan, var det vel.

Som Jan vel ba hu hotelldama gjøre da).

Faren min og Haldis, de var vel også med på den her kanefarten, mener jeg.

Men de kjøpte vel ikke gløgg, tror jeg.

Gløgg var jeg ikke vant til å drikke.

Men det smakte godt da.

Hu hotell-dama hadde visst helt oppi noe sprit, (eller noe), oppi gløggen også.

(Hvis det ikke var noe rødvin, eller noe, da).

Så den gløggen varma vel litt og, tror jeg.

Og det var vel også noen rosiner og nøtter, (eller om det var noen mandler), oppi den gløggen da, (mener jeg å husker).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi spiste middag der, på Highland hotell, en dag, som var en helligdag da.

Husker jeg.

Og da var det ikke lov, å kjøpe sprit, til julemiddagen, husker jeg.

(Siden det var helligdag da).

Men Jan Snoghøj, han klarte faktisk, å hypnotisere han kelneren da.

(Eller om han flørta, eller noe, er kanskje det riktige ordet.

Noe sånt).

Som muligens var homo, (mistenker jeg, ihvertfall).

Ihvertfall så klarte Jan, på en eller annen måte, å overtale han kelneren, til å nesten smugle ut noen akevitt-drinker, (eller noe), til bordet vårt da.

Så lover er til for å brytes, for å si det sånn.

Hvis man ser så Casanova-aktig fin ut, som Jan Snoghøj da.

(Eller hva det kan komme av.

Jan Snoghøj er ihvertfall en mester, til å kommunisere, (og muligens også i å manipulere), andre mennesker, vil jeg nok kanskje si da.

Christell lagde han forresten også en slags kur til, da hu var ynge, og bodde i Havnehagen, (husker jeg).

Siden det vel sikkert var noe gæernt med henne da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jan jobber forresten som naturmedisiner, eller kinesolog.

Så han er kanskje nesten som en slags heksedoktor, eller noe. (kan man vel kanskje si).

Noe sånt.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hvis du som leser dette, tror at du kanskje har pratet med Jan, men ikke er helt sikker.

Så har Jan kort, mørkt hår.

Og han er oppvokst, på Madagaskar, hvor mora hans Haldis, og stefaren hans Oddbjørn Humblen bodde.

Mens Oddbjørn Humblen, vel jobba innen skipsfart og som norsk visekonsul, på Madagaskar vel.

Noe sånt.

Så det er kanskje på grunn av denne oppveksten, i Afrika, at Jan vel lesper litt, når han prater.

Hva vet jeg.

Jeg mener ihvertfall, at det er lesping, som det heter, den talefeilen, (må man vel kalle det), som Jan har da.

Han har ihvertfall en slags talefeil da, vil jeg vel si.

(Uten at jeg noen gang har prata, med noen andre, om den her talefeilen, til Jan da.

Og om hva den kan skyldes).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Faren min og Haldis, de betalte hele dette hotelloppholdet, for meg ihvertfall, husker jeg.

Men jeg måtte vel bruke av studielånet, hvis jeg ville kjøpe meg øl, og sånt da.

Men det er mulig at jeg fikk noen penger, i julegave også.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det begynte å bli nedgangstider, i Norge, på slutten av 1989, husker jeg.

Jeg husker at en kar, som prøvde å få studenter på NHI, til å stille opp, i elevrådet der.

Han sa det, at ‘hvis dere tror at dere får dere jobb, kun etter to år på NHI, så tar dere trolig feil’.

(Noe sånt).

Så det var kanskje det, eller noe med at studiene var vanskelige og at jeg hadde lang skolevei og sånn.

Ellers så var det kanskje det, som hadde skjedd i Kristiansand, året før.

At Pia, Christell og Jan, hadde sagt det, at faren min hadde misbrukt søstera mi Pia seksuelt, som lita jente.

Ellers så var det kanskje det, at jeg skjønte at det ble vanskelig for meg, økonomisk, det andre halvåret, på NHI.

Det første halvåret, så hadde jeg jo hatt en lønning, eller to, fra CC Storkjøp, som jeg kunne plusse på studielånet.

Og faren min hadde jo betalt en par-tre husleier, høsten 1989 da.

Men Pia hadde jo sagt det, at faren min hadde sagt det til henne, at han ikke trodde det, at han skulle betale husleia, for meg, hver måned.

Så jeg turte ikke å be faren min om mer penger da.

Og da, så var jeg nok ikke så sikker på det, om det kom til å gå så utrolig bra, med studiene mine da.

For jeg var jo også rimelig skolelei.

Andre medstudenter, hadde jo for eksempel foreslått for meg, at jeg burde ta meg et friår, osv.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2 da).

Så jeg prøvde å forklare litt om det her, til faren min da.

Og sa det, til han, en gang som han var full vel, (som han oftest var, mer eller mindre, vel).

At jeg hadde tenkt det før, at jeg skulle prøve å bli rik, og kanskje kjøpe en havseiler, (som faren min drømte om da, mener jeg å huske), eller noe, til han da.

Men at jeg ikke trodde det lenger, at jeg noen gang kom til å bli så særlig rik og suksessfull da.

Jeg prøvde liksom å dempe forventningene hans litt da.

For jeg syntes at jeg hadde litt forventningspress, på meg, fra faren min da.

Men jeg fikk ikke tatt opp det, med at jeg hadde måttet bo alene, fra jeg var ni år da.

(På grunn av at Christell ikke ville det da, at jeg skulle ta opp det).

Og jeg fikk heller ikke tatt opp det, med at Pia, Christell og også delvis Jan vel.

Hadde sagt det, at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, da hu var lita jente.

Det ble liksom som noe veldig pinlig, å ta opp, husker jeg.

Så det tok jeg ikke opp, (for å si det sånn).

Men jeg prøvde å dempe forventningspresset litt, på meg, fra faren min da.

Ved å forklare det da, at jeg ikke var sikker på det, at jeg kom til å bli så særlig rik og sånn da.

Jeg var vel kanskje skuffet også, over faren min, siden han hadde misbrukt søstera mi seksuelt da.

Jeg hadde jo også en mor, Karen Ribsskog, som gikk for å være gæern da.

Og som kunne oppføre seg skikkelig spesielt, noen ganger.

Offentlig da.

Hu kunne gå med noen greiner i håret, når hu møtte Pia og meg, på togstasjonen, i Tønsberg, for eksempel.

Sånn at andre folk, sa høyt, at det var synd på søstera mi og meg da.

Og hu kunne jo plutselig troppe opp på for eksempel skolen min da.

(Sånn som hu gjorde, da jeg gikk i syvende klasse da).

Og spørre om ‘er dette første klasse ungdomsskolen’.

Som hadde fått noen av jentene i klassen min, (Irene Lippert vel, for eksempel, hvis jeg ikke husker helt feil), til å le da.

Og Irene Lippert spurte vel også meg, om ‘var det mora di’, osv.

(Noe sånt).

Så det å ha ei såkalt ‘gæern’ dame, som mor da.

Det var liksom som at noe rimelig pinlig, liksom hang over en, hele tida da, (syntes jeg).

Jeg kunne aldri vite når mora mi ville dukke opp, og gjøre noe spesielt da, som ville få meg til å føle meg flau da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Hva som skjedde mer, i denne juleferien, fra NHI.

Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet, tenkte jeg.

Så vi får se når jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

På toget, på veien tilbake, til Oslo og Drammen da.

Så begynte Christell å prate om musikk, husker jeg.

Christell likte ikke the Cure da, sa hu, (husker jeg).

(Som jeg hadde begynte å digge litt, etter at jeg var på the Cure-konsert, i Drammenshallen, et drøyt år før det her da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

‘Men du likte jo ‘Lullaby’, (eller noe), sa Pia da.

‘Ja, den ene sangen ja’, sa Christell da.

At var ok da, (eller noe).

(Men ikke resten av sangene til the Cure da, tydeligvis).

Jeg sa ikke noe da.

Men jeg kunne vel kanskje ha sagt det da, som han Frode Holm, (hvis jeg husker det riktig), som gikk i klassen min, på Berger skole og Svelvik Ungdomsskole, sa en gang, (mener jeg at jeg overhørte), mens vi gikk på ungdomsskolen, vel.

At, ‘smaken er som baken, delt’.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så Christell, hu er liksom en sånn ‘main-stream’-jente da, kunne det kanskje virke som ihvertfall.

At hu bare hører på musikk, som ligger på hitlistene, osv.

Og at hu er sånn, at hu bare kjøper merkeklær og sånn da.

Alt for å være mainstream, liksom.

Så sånn er nok det, (kunne det virke som, ihverfall).

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

4. januar 2012
Sånn her kunne kanskje faren min ha gjort og, da båten til Haldis, ble ødelagt i en storm. Istedet for å skylde på meg, siden jeg sist hadde brukt den

http://www.dagbladet.no/2012/01/03/nyheter/storm/orkan/vind/bolger/19653747/

3. januar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 2: Mer fra Uelands Gate

Den første gangen, som jeg hørte om denne leiligheten, i Uelands Gate.

Det var den dagen, som Haldis sin sønn, Viggo Snoghøj, holdt foredrag, om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter, på begynnelsen av 80-tallet.

Da Haldis og faren min kjørte gjennom Oslo, etter dette foredraget til Viggo.

Så nevnte Haldis det, for faren min, (husker jeg), at den og den mannen, holdt på å miste kontrollen vel, (eller noe), og måtte selge den leiligheten billig da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen damer, (som jeg ikke visste hvem var).

Hadde bodd der før meg vel.

Faren min hadde kjørt meg inn til Oslo, en uke eller to, før NHI begynte.

For å se på leiligheter.

Faren min sa at NHI lå i nærheten av Østensjøvannet.

(Noe som visste seg å ikke stemme.

NHI lå cirka tre kvarters reisevei, fra Østensjøvannet, visste det seg, seinere.

Inkludert et bussbytte, ved Jernbanetorget).

Så vi kjørte innom to steder da, i Østensjø-området der, i begynnelsen av august, i 1989 vel.

Den ene hybelen, den var hos Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.

Og det andre hybelen, (som noen ringte meg om, da jeg hadde annonse i Aftenposten, mens jeg bodde hos Ågot, på sand, noen uker før det her), den var på en gård, like ved Abildsø der vel.

(Mot Skullerud kanskje?).

Men det virka litt gammeldags der, syntes jeg.

Ei kone der, prata om at det kanskje var mer fristende med bygårder, osv.

Så det ble litt rart, syntes jeg.

Da virka de som leide ut i Enebakkveien litt mer moderne/’normale’, syntes jeg.

Så jeg valgte de da.

Jeg hadde jo ikke flytta inn til Oslo for å bo på en gård heller liksom.

Og naboene der, det var et par, som hang ute i oppgangen der, osv., husker jeg, når jeg var på visning der da.

Så det virka kanskje litt ‘svett’ der da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men jeg fikk med faren min på en slags ordning.

Siden jeg hadde overhørt, at leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, stod tom.

Og det var, at om jeg kunne bo i leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, fra NHI startet, og fram til 1. september.

Så slapp jeg å leie hybelen på Abildsø, i august måned også.

Og det var greit da, sa faren min.

Selv om det bare var slektninger av Haldis, som hadde lov til å bo der.

Så naboene var sinna da, skjønte jeg.

Siden ei dame vel, som ikke var i slekta til Haldis da, hadde bodd der, ikke lenge før det her da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en kveld, i Uelands Gate der.

Så dukka det plutselig opp en nabo, på døra der.

(En mann i 30-40 åra vel).

Og han ødela sikkerhetslenka, i døra der, (husker jeg).

Han brøyt seg inn da.

(Må man vel si).

Og jeg måtte si at jeg het Erik Humblen, (syntes jeg).

Sånn at han ikke skulle tro, at jeg ikke var i slekta til Haldis da.

(Noe som jeg skjønte at det var strenge regler om der da.

I det borettslaget, (eller hva det var da).

At folk som bodde i en leilighet der, måtte være i slekt med eieren da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de to helgene, som jeg bodde i Uelands Gate der.

Så kom Cecilie Hyde, på besøk, fra Svelvik da.

(Som vi såvidt hadde prata om da, før jeg flytta inn til Oslo da.

At hu skulle komme å besøke meg, etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

Og det var jo litt kult, å få damebesøk der, syntes jeg.

Nå var jo ikke Cecilie Hyde så fin kanskje, syntes jeg.

Men jeg var jo litt skuffa da, siden at Nina Monsen jo hadde flytta til Lillehammer.

Så jeg tenkte at nå ble det kanskje litt sex på meg.

(Eller noe).

Siden jeg skulle få damebesøk der, mener jeg.

Men så dukka jammen meg Magne Winnem også opp, på uventet besøk, (må man vel si), den samme helga.

Han hadde med seg en feltseng, (tror jeg at han kalte det).

Og Hatting Danske rundstykker som han stekte i steikovnen på kjøkkenet der, og hadde ferdigskivet Norvegia-ost på, husker jeg.

Vi ble enige om å gå ut på byen da, på lørdagskvelden, oss tre som var der da.

Problemet var at mange steder i Oslo, hadde 20 års-grense.

Og jeg så ganske ung ut for alderen.

Og det gjorde vel også Cecilie Hyde vel.

Winnem hadde rådet meg, til å kjøpe meg en dress, når jeg fikk studielånet, (eller om det var fra en av de siste lønningene, fra CC Storkjøp).

(For å ha på meg, på byen, i Oslo).

Og det gjorde jeg også.

Jeg fant en mørk dress, til cirka 1000 kroner vel, på Cubus, (var det vel), i andre etasje på Oslo City der da.

Om jeg hadde på meg den dressen, da Hyde og Winnem og meg, gikk ut på byen, mens jeg bodde i Uelands Gate.

Det husker jeg ikke.

Men vi dro ut på byen, ihvertfall.

Vi gikk ned Uelands Gate/Maridalsveien der, og ned til Sentrum da.

Vi dro på et sted, som Winnem visste om, ved Youngstorget.

(Hvor Winnem mente at vi kom inn da, (var det vel).

Og det gjorde vi også).

Dette var et rimelig kjedelig sted, (vil jeg si), som var drevet av en pakistaner, tror jeg.

Dette stedet lå i andre etasje, over eller ved tidligere Sentrum Kino, mener jeg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi tok oss noen øl der da.

Hvorfor vi ikke dro på La Vita, (like ved), hvor Winnem og jeg hadde vært mye, skoleåret før.

Det vet jeg ikke.

Men det er mulig at La Vita ble lagt ned.

Winnem og jeg var der og kikka, noen ganger, (noen uker etter det her vel).

Men vi fant bare et ungdomsdiskotek, ved siden av der La Vita hadde vært da.

Og på det ungdomsdiskoteket, der gikk vi ikke inn, for å si det sånn.

Vi var tross alt 19 år gamle, og ville ikke menge oss med folk som var under 18 år, husker jeg.

Og ikke gikk det an å drikke heller, på sånne ungdomsdiskotek, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før vi gikk ned til byen, så hadde Winnem, Hyde og meg, prata om hva vi skulle gjøre, hvis vi havna i slåsskamp.

(Vi følte oss vel ikke helt hjemme i Oslo da).

‘Jeg har det i kjeften altså’, sa Winnem.

‘Jeg og’, svarte Cecilie Hyde da.

Jeg sa vel ingenting vel.

Men dette ble sagt i forbindelse med at vi bekymret oss litt for om vi kunne havne i slåsskamp da.

Vi var redde for å bli utsatt for noe blind vold, eller noe.

På byen da.

Så sånn var det.

Oslo var vel på mange måter en røffere by, enn Drammen, vil jeg kanskje si.

Vi begynte kanskje å prate om dette.

Siden jeg nok klaget over alle fyllikene, som hang ved bussholdeplassen, utafor leiligheten til Haldis der.

(Det var jeg ikke vant med fra Drammen, for å si det sånn.

At det var fylliker, (og narkomane), på gata, nærmest ‘overalt’ da.

Muligens på grunn av at utestedet Tranen, som hadde et ganske slitent klientell vel, holdt til rett rundt hjørnet der, i Waldemar Thranes Gate da).

Da vi hadde vært en stund, på det litt vel kjedelige utestedet, (må man vel si at det var), ved tidligere Sentrum Kino der da.

Så gikk vi tre, (Winnem, Hyde og meg), tilbake til Haldis sin leilighet, i Uelands Gate der da.

‘Å, nå fikk jeg mensen’, (eller noe), sa Cecilie Hyde, til meg.

Mens vi gikk tilbake opp til Uelands Gate der da.

(Eller om det var etter at vi hadde kommet tilbake dit.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var ikke så farlig egentlig, om Hyde fikk mensen, tenkte vel jeg.

For Magne Winnem lå jo på soverommet vårt uansett.

(Noe Hyde også klagde på vel.

Men som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med.

Winnem hadde jo bare dukka opp der.

Uten at jeg hadde invitert han, som jeg kunne huske, ihvertfall.

Men men).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Hyde var jo heller ikke spesielt sexy akkurat da.

Med sine korte bein og nesten avlange pupper, (som hennes venninne Lill Beate Gustavsen kalte for ‘patter’ vel, seinere dette skoleåret, husker jeg), vel.

Så det var vel ingen krise akkurat heller, hvis hu Cecilie Hyde fikk mensen akkurat.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg husker at jeg tenkte det, når jeg bodde i Uelands Gate der.

At jeg måtte prøve å se litt kulere ut, nå som jeg bodde i Oslo.

Så jeg ble kanskje litt nøyere med frisyren, og begynte kanskje å bruke litt mer hårgele og sånn da, på den tiden her da.

Mens jeg bodde i Uelands Gate der da.

Kanskje siden jeg hadde merket det, at det ikke var like lett, å få oppmerksomhet, fra damer, i Oslo, som jeg kanskje hadde syntes at det var i Drammen.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var muligens det.

Bussjåførene var litt sure, i Oslo, husker jeg.

Jeg ville gå av foran, på bussen, en gang.

I Uelands Gate da, (på vei hjem fra NHI en gang da).

(Siden jeg satt ganske langt foran på bussen da.

Og dette pleide man å få lov til, på bussene, som gikk ut til Bergeråsen, osv).

Men det var visst ikke lov, i Oslo da, fant jeg ut.

Så jeg måtte pent gå gjennom nesten hele bussen da.

For å gå ut den bakerste døra på bussen da.

(Eller om det var den midterste døra, på en leddbuss.

Det er mulig).

Mens alle på bussen måtte vente på meg da.

Siden dette tok litt ekstra tid da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror også at faren min muligens tok med seg stereoanlegget mitt, fra Sand, den dagen, som jeg møtte han, i Uelands Gate.

(Den første skoledagen min, på NHI).

For jeg husker at jeg hørte på en eller annen nærradio, (Radio 1 antagelig), i Uelands Gate, om at kjøpesenteret Oslo City, hadde et års eller to års-jubileum, eller noe sånt.

Så jeg stakk ned den ganske korte veien, til Oslo City da.

(Jeg hadde vel sikkert fått meg månedskort, eller halvmånedskort, (eller noe), på den her tiden vel).

Og dro inn på Oslo City der da.

Og i tredje etasje der.

Så traff jeg tilfeldigvis hu Gina, (som hadde vært med EF Språkreiser, på samme kurs som meg, til Brighton, sommeren 1988), fra Skjetten.

Hu var der sammen med hu dama, (hu brunetta), som jeg hadde truffet på Krok, (som jeg har skrevet om i Min Bok), på 19 års dagen min, noen uker før det her da.

(Hu som hadde sitti og skræva, i bare bikinitrusa, på en slags hemmelig røykeplass, som hu og venninna hennes, hadde ute i en fjellskråning der, på Krok da).

Jeg vet ikke om hu fra Krok, (som egentlig var fra Oslo vel, men som familien til vel hadde hytte på Krok da), kjente meg igjen.

Hu sa vel ikke ‘hei’, (etter det jeg kan huske, ihvertfall)

Jeg chattet litt med hu Gina da.

(Som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, på McDonalds, ikke langt fra Churchill Square, i Brighton.

Når hu hadde flørta litt med meg vel, i andre etasjen, der.

At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

Så hu Gina var kanskje ikke så fin da.

(Eller om hu het Guro.

Noe sånt).

Men jeg chatta litt med henne da, ihvertfall.

Og spurte henne om hvilke diskoteker som var bra, i Oslo.

‘Vi har jo Metropol da’, (eller noe), svarte hu Gina da.

Og da ble jeg sinna, og tuppa til henne, med en joggesko, husker jeg.

For jeg hadde vel hørt det, såvidt, et sted, at Metropol var noe homse-disko, eller noe.

Og noen damer fra Hammerfest, som hadde vært i Brighton, sammen med oss, sommeren, året før det her da.

De hadde jo vært skikkelig kåte på meg, i ‘fjortis-fylla’ der da.

(Mente min tremenning Øystein Andersen, ihvertfall.

Han mente at jeg burde gå bort til de her Hammerfest-damene da, som var på fylla da).

Dette var på 16-års dagen, til hu ene Hammerfest-dama da.

Men de var jo så fulle.

Og jeg hadde jo to-tre studiekamerater, (eller hva man skal kalle dem), som stod og venta på meg.

Så jeg tenkte det, at jeg måtte bare si noe, for å komme meg bort fra de her ‘fjortiss-fyllikene’ da.

For det ble litt pinlig der, (på den gangbrua de satt på, over Old Shoreham Road der, (var det vel). For dem hadde vel fulgt etter meg, hjem fra byen og, tror jeg).

Så jeg bare sa at jeg var ‘homo’, for å slippe bort fra den litt pinlige episoden da.

Men det var visst ikke så smart da, fant jeg ut seinere.

For da fortalte de Hammerfest-jentene nok det videre, til hele resten av kurset da.

Så det var jo kjempedumt av meg, å tulle sånn.

(Fant jeg ut da).

For da ble det en slags ganske rar stemning, på resten av det kurset, (etter dette), syntes jeg.

Men men.

Og når hu Gina også begynte sånn, på Oslo City da.

Da fikk jeg nok, av det tullet der, for å si det sånn.

Dette hadde vært stressende nok, i Brighton, sommeren før, (syntes jeg).

Om ikke dette skulle fortsette, også i Oslo, et drøyt år seinere.

Så da ble jeg skikkelig fornærma og forbanna, (på hu Gina), husker jeg.

Og bare tuppa til henne da.

Og hu sa vel ‘au’ vel, og stakk, (mener jeg å huske, ihvertfall).

(Sammen med hu venninna si fra Krok da).

Så sånn var det.

Bare noe tenkte på.

Men men.

En gang, i 1996 eller 1997 vel.

Etter at jeg hadde hatt en kneoperasjon, på Aker Sykehus, rundt påsketider, 1996 vel.

Så ringte faren min meg, på Rimi Bjørndal, (på slutten av arbeidsdagen min, en dag jeg hadde tidligvakt vel), hvor jeg jobbet som Assisterende Butikksjef, (under Butikksjef Kristian Kvehaugen), på den her tiden.

(Enda jeg nesten ikke hadde hatt noe kontakt med faren min, etter at jeg hadde flyttet til Oslo).

Faren min ville at jeg skulle hjelpe han, med å bære noen sengedeler, (eller noe), ut av leiligheten til Haldis, i Uelands Gate der da.

Jeg kjørte innom der, med en Toyota HiAce, som jeg hadde kjøpt brukt, (for 5000 kroner), av Øystein Andersen og hans kamerat, Glenn Hesler, (som også var fra Skjetten, (som hu Gina da), tilfeldigvis vel).

Etter at jeg endelig hadde klart å få meg lappen, like før jul, i 1995.

Jeg troppet opp, i Uelands Gate der, i Rimi-uniform vel.

(Siden jeg kjørte bil, så gadd jeg vel ikke å skifte, før jeg kom hjem, tror jeg.

Jeg hadde vel antagelig bare på meg en jakke, over Rimi-uniformen da.

Hvis det ikke var midt på sommeren, eller noe da.

Og dette ble for varmt).

Jeg bar raskt ut de delene, som faren min ville at jeg skulle bære.

(Jeg vet ikke hvorfor han kunne bære de her delene selv.

Det er mulig at man måtte være to personer, for å bære dem.

Og hvordan faren min visste når jeg slutta på jobben, på Rimi Bjørndal, det veit jeg ikke.

Men men).

Haldis var også der, i trappa, i Uelands Gate der da.

Hvem som bodde der, i årene etter at jeg hadde bod der, i de to ukene.

Det veit jeg ikke.

Men Christell bodde ikke der, (ihvertfall såvidt jeg veit), i de tre-fire årene, på 90-tallet, som hu bodde i Oslo.

Hu bodde ved Terningen Matcafe og i Hoffsveien på Skøyen der vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem syntes vel at dette var litt rart, tror jeg.

At jeg måtte bo på studenthybel og seinere leie et rom, av min tidligere stefar, i Larvik, Arne Thomassen.

(Som på begynnelsen av 90-tallet bodde på Furuset).

Når faren min og Haldis, hadde en ganske fin og grei toroms-leilighet, så sentralt i Oslo.

Men noe av poenget mitt, ved å flytte til Oslo.

Det var å komme meg bort litt, fra det hykleriet, som var, i den ‘Haldis/Arne’-familien da.

I forbindelse med at jeg måtte bo alene, på Bergeråsen der, fra jeg var ni år, osv.

Og jeg turte ikke å be om, å få bo i Uelands Gate der, i mer enn to uker, husker jeg.

Det hadde jeg nok ikke fått lov til, tror jeg.

Og jeg hadde vel sett for meg det, at mitt liv i Oslo, skulle være et fritt liv, hvor jeg var uavhengig, av faren min og Haldis og dem da.

Som jeg så på som rimelig hykleriske, og som jeg ikke var helt sikker på, om jeg kunne stole på da.

Jeg så ikke på dem, som noe så særlig ‘ordentlige’ folk da, for å si det sånn.

Så jeg ønsket å ha litt avstand til dem da.

Så derfor var det egentlig aldri aktuelt, (ihvertfall ikke fra min side), at jeg skulle bo i Uelands Gate der fast, (sånn som Haldis sin sønn Jan Snoghøj hadde gjort, de årene han hadde bodd i Oslo, midt på 80-tallet da).

Jeg ønsket litt mer avstand, til faren min og Haldis, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter disse cirka to ukene, som jeg bodde, i Uelands Gate, så flytta jeg inn i en hybelleilighet, som jeg leide, av Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.

Hva som skjedde, da jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.

Så får vi se om jeg klarer å få skrevet det kapittelet, innen ikke alt for lang tid.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

NHI det stod forresten for Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

NHI var en privat høgskole, hvor det kostet cirka 18.000 i halvåret, (var det vel), i skolepenger, å gå.

(Var det vel).

Men Lånekassa dekket ikke hele dette beløpet, (i ekstra studielån da), så jeg fikk litt dårlig råd etterhvert, dette skoleåret, husker jeg.

Jeg gikk forresten på linjen for Informasjonsbehandling, hvor vi også hadde en del økonomifag, osv. da.

Det fantes også en mer teknisk linje, (som også var to-årig vel), hvor blant annet en dyktig finne gikk, husker jeg, (som maste på at vi andre måtte bli dyktigere til å holde Ctrl, (eller om det var Tab),-knappen inne, når vi beveget cursor-en rundt på skjermen, husker jeg).

NHI hadde en slags innvielsesfest, på et lokale som het Josefines Vertshus, (eller noe), i Josefinegata, på Bislett vel.

Dette var nesten ‘borti gata der’, (må man vel si), fra der jeg bodde, i Uelands Gate da.

Så jeg gikk vel bare bort dit, (mener jeg å huske), i min nye dress fra Cubus vel.

Og antagelig med et slips, som jeg fikk låne av Magne Winnem.

Det var et grønt Carlsberg-slips, mener jeg å huske, (som han lånte meg da).

Selv om det er mulig at jeg bare gikk med en genser under dressjakka, eller noe, på den NHI-festen og.

En kar fra Hurumlandet vel, (fra Sætre muligens vel), gikk på samme klassetrinn, som meg, på NHI.

Han visste hvem jeg var, fra Drammen, tror jeg.

Han også likte alternativ musikk.

Så det er mulig at han var med i den Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han kopierte en kassett til meg en gang.

Med et lokalt Hurumband vel.

Som het ‘Into Ramadan With Supreme Caddie’, eller noe.

Noe sånt.

Og også en sang som var av Raga Rockers, eller noe vel.

Som gikk sånn her:

‘Massemorder’n smilte til pressen, da han ble dømt

for noen uker siden var han et null

Idag er han berømt.

Han lå på taket og skøyt dem i magen

Alle barna som gikk til skolen.

Men vennene løy da de sa det var gøy

å sitte i den elektriske stolen’.

Noe sånt.

Han fra Hurum han kjente visst de da, som hadde laget den førstnevnte sangen der da, forresten.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han fra Hurum, (som var en litt lav kar vel), han hadde også jobbet, på en fiskebåt, som solgte reker, ved Rådhuskaia der vel, som sommerjobb, sa han.

Og han ‘rekefiskeren’, han pleide ikke å fiske reker egentlig.

Det han gjorde, det var at han kjøpte frosne reker, i 5 kilos kartonger.

I matbutikkene.

Også helte han vann på rekene og solgte dem fra en fiskebåt da, i Oslo Havn der da.

Og det var sommerjobben til han fra Hurum da.

Å hjelpe han ‘jukse-rekefisker’n’ da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi satt inne på Josefines der, (het det vel), og prata om ei jente, (som het Kari vel, som jeg seinere ble med hjem, og som runka meg fælt, husker jeg, der hu bodde, i Frelsesarmeen sitt hybelhus for unge damer vel), som hadde lik piggsveis cirka, som meg.

Jeg sa til han fra Hurum da, at hu hadde flørta vel.

Men at jeg var litt skeptisk da, for hu var ikke så fin akkurat.

Men han fra Hurum mente at jeg kunne prøve meg på henne da.

Men det ble ikke noe av den kvelden.

Men jeg møtte henne tilfeldigvis igjen, sammen med fire venninner, i Karl Johans gate, en kveld, noen måneder etter det her da.

Og da ble jeg med henne hjem, på det hybelhuset, der hu bodde da, hos Frelsesarmeen.

(Selv om det kun egentlig var forbudt for gutter/menn, å være der.

Men jeg var der bare en natt til søndag og noen timer utover da.

Så ingen merka det).

Hu Kari, (som jeg mener at hu antagelig het).

Hu var fra Trøndelag, eller noe, tror jeg.

Men jeg skal ikke si det sikkert.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg ble visst full der, (på Josefines da).

For jeg husker at en kar, på NHI, som var fra Oslo Vest, eller noe vel.

Han prata dritt om meg, fordi at jeg hadde spydd på den nye dressen min, på dassen, på Josefine der, var det vel.

Noe sånt.

Så det var litt nedtur kanskje.

Men jeg var ikke noen soss akkurat.

Så om jeg måtte spy en gang, når jeg drakk, det tok jeg ikke så høytidelig, skal jeg være ærlig.

Jeg kom meg ‘hjem’ ihvertfall, til Uelands Gate der da, husker jeg.

For egen maskin.

Men det er mulig at jeg måtte ta taxi.

Selv om det også er mulig at jeg gikk hjem da.

Det husker jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.

Men men.

Men jeg husker at jeg overhørte at han høye fra Oslo Vest da, med lyst, krøllete hår vel, baksnakka meg da, da jeg gikk derfra, til noen damer han stod og venta på taxi sammen med vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

31. desember 2011
Min Bok 2 – Kapittel 1: Uelands Gate

Den første skoledagen, på NHI, så satt jeg som tidligere skrevet, (i Min Bok), på med en slags original, (må man vel kanskje kalle han), med navn Bertil, (en kamerat av min far), som kjørte en gammel Volvo Amazon, (var det vel), fra Sand og til Drammen da.

(Dette var rundt 18.-20. august, i 1989, forresten).

Så tok jeg toget til Oslo S.

Og så tok jeg buss 18, (het vel bussen da), opp til NHI’s lokaler, i Frysjaveien, i Nydalen.

Dette var en busstur på 20-25 minutter fra Jernbanetorget vel.

Bussen kjørte forbi Sagene og Bjølsen, på vei opp til Frysja da.

Og noen av bussene kjørte også videre opp gjennom Maridalen, som ligger nord for Frysja/Nydalen igjen da.

Frysja er et annen navn på Akerselva.

Og når man tar bussen ned til Oslo Sentrum igjen, fra Frysja, så går bussen fra en holdeplass, hvor man har utsikt til Akerselva fra da.

Så naturen i området rundt skolen til NHI var ganske fin da.

En gang glemte jeg å gå av på riktig holdeplass.

Og da fikk jeg med meg en sightseeing, i Maridalen.

Hvor noen elever gikk på spesialskole, eller noe, (trodde jeg da ihvertfall).

Og det var et naturskjønt området, like nord for Oslo Sentrum, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde nok egentlig ikke behøvd å sitte på med han Bertil, inn til Drammen.

For det var mest venting, den første dagen, på NHI vel.

Man skulle få skolebevis og sånn.

Jeg tok en buss ned til Sentrum igjen.

For jeg skulle møte faren min da og da, ved Haldis sin leilighet, i Uelands Gate da.

18-bussen kjørte gjennom Uelands Gate, på vei til NHI.

Så det var bare å hoppe på 18-bussen igjen.

(Fra Jernbanetorget da).

En fyllik, lo fælt av meg, da jeg gikk på bussen.

For jeg hadde ikke lært å spørre om ‘en enkeltbillett’.

Neida, jeg sa ‘jeg skal til den bensinstasjonen ved Kiellands Plass’, eller noe.

Noe sånt.

Og da lo en fyllik fælt da, av meg, husker jeg.

Når jeg gikk på 18-bussen da.

Så det var ikke enkelt å være ‘bonde i byen’, fant jeg ut.

For det var sånn på de bussene, i Oslo, at nesten ingen sa noe høyt da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren min var i Uelands Gate der, når jeg dukket opp.

Haldis sin leilighet lå i en gammel og ærverdig, (må man vel si), bygning.

To ulve-statuer stod på hver sin side, av trappene opp til bygårdene der da.

Det var vel to store gulmalte bygårder, i mur vel.

Og de så vel nesten ut som noe Hitler kunne ha bygd kanskje.

Ikke langt unna muligens.

Men men.

Jeg har også lurt på om det kan ha vært disse blokkene, som ble kalt for ‘Ulvehiet’, av en norsk forfatter, som skrev om sin oppvekst i Oslo da.

(Siden det var ulve-statuer, ved trappa opp til leilighetene da, fra Uelands Gate).

Oskar Braaten er det vel, som skrev den romanen.

Som vår klasseforstander Aakvåg, leste opp for oss vel, i klassens time, kan det vel kanskje ha vært, på ungdomsskolen.

Noe sånt.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Leiligheten til Haldis, den lå rett ovenfor Statoil-stasjonen, på Kiellands Plass.

Og den er døgnåpen, så jeg gikk der for å handle mat da.

Det var ikke noen billigbutikker, som Rema eller Rimi, i nærheten, på den tiden.

Selv om det er flust av sånne budsjettbutikker der, nå i ‘våre dager’.

Så matbudsjettet mitt lå ganske høyt, husker jeg.

Jeg pleide å kjøpe pizza, noen ganger, fra et pizzabakeri, som het Viking Pizza, og som lå liksom like ovenfor 7-eleven der vel, ved Kiellands Plass da.

Jeg kjente nesten ingen i Oslo.

Men det stod en telefonkiosk, på Kiellands Plass, som jeg kunne ringe fra da.

Faren min hadde tatt med TV-en min, (og vel også videoen min, tror jeg), med seg, inn til Oslo da.

Og leiligheten til Haldis, var en ok to-roms leilighet.

Hvor Jan Snoghøj hadde bodd, da han bodde i Oslo, noen år før det her da.

(Sammen med en amerikaner ved navn Carry vel).

Jeg så på MTV, at Depeche Mode, hadde en ny sang, som het ‘Personal Jesus’.

Og da fikk jeg unnskyldning, for å ringe søstera mi og Cecilie Hyde da.

(Siden jeg ikke kjente så mange folk i Oslo).

Cecilie Hyde sa at ‘Depeche Mode har ikke noen sang som heter Personal Jesus’, i telefonen da.

Når jeg ringte hu og søstera mi da, i Svelvik.

‘De har det nå’, sa jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg chatta litt med en kar som jobba på Statoil-stasjonen der.

(Som vel het Norol, på den her tiden, tror jeg).

Jeg sa til han, at hu og hu dama som jobba der, var ‘fin’ da.

‘Det er dama mi det’, svarte han da.

(En kar som nesten var litt aggressiv vel).

Vi prata om hvor ditt og datt lå da.

Og han karen spurte om jeg visste hvor Ullevålsveien lå hen.

Jeg svarte at det vel var Akersgata som ble til Ullevålsveien.

(For det hadde jeg tilfeldigvis sett, på et sporveiskart, eller noe da).

‘Du er jo kjent i Oslo alt jo’, svarte han på bensinstasjonen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem dro og besøkte meg, i Uelands Gate der.

Og vi dro vel og kjøpte pizza vel sikkert.

Noe sånt vel.

Jeg klagde vel på at det ikke var noen budsjett-matbutikker, som Rema og Rimi, i nærheten, til Winnem da.

(For jeg var vant til å handle på CC Storkjøp da.

Hvor jeg hadde jobbet, i månedene før det her, i Drammen.

Og hvor prisene var lavere og utvalget var bedre da, enn i de matbutikkene, som lå i området rundt Kiellands Plass da, i 1989, husker jeg, at jeg syntes).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tenkte det, en dag jeg kjedet meg.

At jeg kunne kanskje prøve å ringe Nina Monsen, (som jeg hadde knulla med, året før da, da jeg bodde på Bergeråsen).

Siden Nina Monsen bodde i Oslo da.

Jeg hadde ganske høye forhåpninger, om at hu ville bli med, og finne på noe.

Jeg ringte Christell da, og spurte henne, om jeg kunne få telefonnummeret, til Nina Monsen da.

(Som jeg vel må ha klart å rote bort, etter at søstera mi, flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, et halvt års tid, før det her cirka).

Christell sa at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.

Noe jeg nesten fikk litt sjokk av å høre.

Jeg ble ihvertfall rimelig skuffet, må jeg innrømme.

Jeg hadde vel forestilt meg, at jeg skulle møte Nina Monsen en del, inne i Oslo, og kanskje ha en god del sex med henne, osv.

Men så ikke da.

Jeg hadde vært litt som i en rus, (eller noe), før jeg flytta til Oslo.

Jeg var liksom høyt oppe da.

Og jeg hadde sagt til både Cecilie Hyde og Christell, husker jeg, at de måtte komme besøke meg, etter at jeg hadde flytta til Oslo.

Begge sa at dem skulle besøke meg.

Men jeg gadd ikke å spørre Christell om det her da, etter at jeg hadde flytta til Oslo.

(Siden hu liksom var stesøstera mi da.

Så ville et sånt besøk blitt litt rart vel).

Så jeg nøyde meg med å spørre etter telefonnummeret til Nina Monsen da.

Men hu hadde jo flytta til Lillehammer da.

(Viste det seg).

Så det ble litt skuffende da.

Men men.

Det var også mer som hendte, disse cirka to ukene, som jeg bodde i Haldis sin leilighet, i Uelands Gate.

Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet av Min Bok 2, tenkte jeg.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

31. desember 2011
Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)

Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.

Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.

Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.

Som noen sa at var artig da.

Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.

Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.

Det var for eksempel Master og ABUS.

De klarte vi ikke å dirke opp.

Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.

Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.

Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.

Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.

Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.

Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.

Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.

Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg flytta til Berger.

(Var det vel).

Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.

Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.

Og man kunne vinne ti kroner.

Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.

Så jeg ville selge 20 lodd da.

Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.

Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.

Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.

Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.

Hvem vet.

Lene vant førstepremien, på ti kroner da.

Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.

Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.

Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.

Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.

Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.

At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.

Så Christell er flink på moteklær og sånn da.

Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.

Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.

Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.

Og spilte noe bingo og sånn der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.

Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.

Eller noe.

Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.

Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.

Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).

At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.

Hvis man bråbremsa og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.

Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.

For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.

Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.

Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.

Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).

En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.

Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.

Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.

(For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.

Noe sånt).

Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).

Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.

For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.

Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.

Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.

Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.

Men burgerne var gode, må man vel si.

Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.

Og gamle kunder måtte vente.

Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.

Det var på ‘Buss-burger’n’.

Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.

Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).

Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.

(Var det vel).

Så dukka den burgersjappa opp da.

Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.

Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.

Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.

Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.

Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.

Etter at jeg flytta til Oslo.

Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.

Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.

Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.

Noe sånt.

Sa ei ung dame der.

‘Hvorfor det’, spurte jeg.

‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.

Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.

Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.

Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.

For å spise.

Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.

For å spise pizza vel.

Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.

(Som var moderne på 80-tallet da).

Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.

Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.

Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.

Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.

Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.

Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.

Og David Hjort fikk med noen folk dit da.

Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.

(Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).

Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.

På midten av 80-tallet en gang vel.

Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Nå er det bare en bunke med notater igjen her.

Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.

Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

Vi får se.

29. desember 2011
Sånn her uvær var det på Østlandet og, på midten av 80-tallet, da båten til Haldis ble ødelagt. Også fikk jeg skylda, siden jeg sist hadde brukt båten

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Dagmar-sendte-seilbt-p-land-6728289.html

PS.

Her er mer om dette:

https://johncons-blogg.net/2010/06/her-er-den-stormen-nar-baten-til-haldis.html

26. desember 2011
Det her er dattera til Haldis sin sønn, Viggo Snowhill. Hu tror visst at det heter Bodybook og ikke Facebook

http://www.facebook.com/EmilinavonAnderberg

PS.

Her er mer om dette:

25. desember 2011
Min Bok – Kapittel 66: Kristiansand

Våren 1989, så var det bryllup, i Christell sin slekt, i Kristiansand.

Haldis, faren min, Christell, Jan, Pia og meg, skulle ta toget ned til Kristiansand, en fredag, våren 1989.

Der skulle vi bo på et hotell, som het Norrøna, (eller noe), tror jeg.

Dette var samme helgen som Heysel-tragedien, husker jeg.

Vi var litt i seineste laget, da vi kjørte fra vannsengbutikken og i retning av Drammen Togstasjon.

Så Haldis ringte fra en mobiltelefon, i drosjen, og ba toget om å vente.

NSB svarte at de kunne vente i 2-3-4-5 minutter, men ikke lenger.

Noe sånt.

Så vi løp på toget da, (mer eller mindre, ihvertfall).

Og rakk såvidt å komme oss med det da.

Hvordan Haldis kunne få toget til å vente, det veit jeg ikke.

Kanskje hu kjente stefaren til Kjetil Holshagen, (min tidligere kamerat fra Havnehagen), som jobba som vaktmester, eller noe, på Drammen Jernbanestasjon?

(For å fleipe litt).

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde jo tatt toget mange ganger, til Larvik.

Og jeg hadde jo kjørt bil, med mora mi og Arne Thomassen, til Kristiansand, sommeren 1979.

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Og faren min, Haldis, Christell og jeg.

(Jeg husker ikke om Pia var med).

Vi hadde jo kjørt til ‘tante Lete’ og de, (i Stavanger), i amerikaneren til faren min, en gang.

På begynnelsen av 80-tallet.

Og da kjørte vi jo om Kristiansand da.

(Må man vel si, veien gikk vel ihvertfall rett ved Kristiansand der, tror jeg

Vi kjørte langs kysten, (mer eller mindre), hele veien da.

For å si det sånn).

Så jeg trodde at toget skulle kjøre til Larvik, Brevik, Kragerø, Arendal, Grimstad, Risør, Lillesand og alle de byene der, langs kysten, på Sørlandet.

Men så ikke.

Togstasjonene som dukket opp hadde rare navn som Nordagutu, osv.

Noe jeg klagde på, på toget da.

Siden jeg husker at mora vår og Arne Thomassen, de pleide å kjøre innom alle disse fine sørlandsbyene, på veien ned til Kristiansand da, sommeren 1979.

Så istedet for fine sørlandsbyer, så dukka det opp fjellsteder med rare navn da, fant jeg ut.

Så da måtte jeg nesten klage litt, syntes jeg.

Jan Snoghøj, (Christell sin 8-10 år eldre storebror, som kalte meg for ‘sønn til Arne’), begynte å snakke om at Nordagutu var gildt da, (eller noe).

Noe sånt.

Jeg var ikke helt sikker.

Men men.

Så dette toget kjørte vel til Kongsberg, mener jeg, og over noe fjellparti, (eller vidde), i innlandet.

Istedet for å kjøre langs kysten da.

Noe som jeg syntes var litt kjedelig da.

Jeg som hadde dratt så mange ganger med toget til Larvik, på Vestfoldbanen, og som kjente meg mer hjemme, nedover i Vestfold og på Sørlandet da, enn oppå noen fjellpartier, osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Haldis og dem hadde med noen søppelsekker, med noen puter og sånn i.

Som var en gave til brudeparet da.

I Kristiansand så gikk vi gjennom Sentrum, før vi kom til hotellet.

Og en kar, som stod ved en stand, fortalte noe om en organisasjon som het Akademikernes Fellesorganisasjon, (eller noe sånt).

(Kanskje jeg kan melde meg inn der nå?

Nå som jeg har en Høgskolekandidatgrad, fra HiO IU.

Hvem vet).

Da vi kom til hotellet, så jobba det noen eldre damer, i resepsjonen der.

Jeg var jo i russetida, så jeg tok ting rimelige lite seriøst.

Familien vår var jo også basert på noe hykleri, i og med at vi bare var samlet i ferier osv., siden jeg bodde aleine, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B, fra jeg var ni år da.

Jeg sa sånn lett nonsjalant, til Jan, eller noe, at ‘hva med ranspengene da?’.

Mens vi stod i resepsjonen, på Hotell Norrøna da.

(Jeg hinta til den søppelsekken, som var Haldis sin vel, og som var full av puter osv., (var det vel), til brudeparet da, fra Vannsengbutikken).

Og da gikk ei kone, (som jobba i resepsjonen der da, og som var ganske nærme pensjonsalderen vel, vil jeg nok tippe på), fram til den søppelsekken til Haldis da, og kikka oppi den da.

For å se om vi hadde noen ranspenger der.

Men hu sa ikke noe.

Og hu ble kanskje litt skuffa, når hu bare fant noen sofaputer og sånn, i den søppelsekken til Haldis da.

Det er mulig.

Men men.

På kvelden, den dagen, så dro Jan, Pia og Christell meg med, til en restaurant, i Kristiansand Sentrum, for å spise middag.

Faren min og Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

Jeg var ikke så kjent i Kristiansand.

Jeg hadde bare såvidt vært i den byen en gang, som ni-åring.

Så jeg fulgte etter de andre da.

Mens vi gikk gjennom gatene i Kristiansand.

På vei til en restaurant, som Jan tydeligvis kjente til fra før vel.

Jan Snoghøj er cirka 7-8 år eldre enn meg, (hvis jeg husker det riktig).

(Jeg sjekka skattelistene, på nettet nå.

Jan heter egentlig Jan Christian Snoghøj, og er født i 1962.

Altså 8 år før meg, og 9 år før Pia og 10 år før Christell da.

Så sånn er det.

Han hadde en inntekt på 294.000, i 2009, stod det også der, forresten:

http://www.kjendis.no/skatt/sok/?op=Person&id=1743498&ar=2009&urlnavn=JAN+CHRISTIAN+SNOGH%d8J).

Jeg var jo 18 år dette skoleåret.

Og Jan var da 26 år.

Og Pia var 17 år.

Og Christell 16 år da.

Så vi må vel si det sånn, at det var Jan som dro med oss tre videregående-elevene, på restaurant da.

Siden både Christell, Pia og meg, fortsatt gikk på videregående, dette skoleåret.

Jeg sjekket på Wikipedia nå, og Heysel-tragedien, den fant sted 29. mai 1989.

Så dette var 28. mai da, som vi var på den restauranten.

Vi satt alle fire, rundt et firkanta bord der.

På noen slags kraker vel.

Vi satt nesten i en bås da.

Det var ganske privat.

Fordi det var ikke så fullt der vel.

Men vi var ikke skjult der.

Så det var egentlig ikke en bås.

Det var et bord, med noen krakker eller stoler ved.

I andre eller tredje etasje, (tror jeg), av en bygning da.

I sentrum av Kristiansand.

Jeg satt sånn at jeg hadde Jan, på min venstre side.

Til venstre for Jan, så var det et vindu, (mener jeg).

Pia satt foran meg vel.

Og Christell satt foran Jan vel.

Noe sånt.

Og en del meter bak Pia og Christell så var kassaområdet da, hvor man bestilte mat osv., da.

Hvis vi ikke bestilte ved bordet da.

Jeg husker ikke hva jeg bestilte.

Jeg var kanskje litt trøtt etter russetida.

Det er mulig.

Plutselig så begynner Christell å si det, at faren vår, hadde ‘fingra’ Pia.

Jeg nekta, (eller jeg trodde at Christell tulla da).

(Det er mulig at det var Jan som først begynte å ta opp dette.

Det husker jeg ikke helt).

Så sa Pia at det var sant.

Og hun fortsatte, og spurte meg om jeg husket da vi var små, og bodde hos mora vår i Larvik.

Og at Pia hadde sagt til faren vår, når vi var på besøk hos han, i Hellinga 7B, i 1975 eller 1976 kanskje, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga, sammen med han.

Og da hadde faren vår sagt at det måtte hu.

(Men det var bare en enkeltseng der.

Som jeg sov i.

Så hvor Pia ellers skulle ha sovet, det veit jeg ikke).

Jeg huska jo den episoden, fra 13-14 år tidligere kanskje.

Og jeg måtte nesten markere avstand mot det som faren min hadde gjort.

Dette var jo mens Bjugn-saken var i nyhetene ganske mye, mener jeg.

Så jeg sa at jeg hata faren min, eller noe, (på grunn av det her da).

‘Det gjør du ikke det’, sa Christell.

Noe sånt.

Men jeg ble sinna.

Og spurte om vi skulle kutte ut faren min.

(Og så tenkte jeg litt).

Også sa jeg, ‘unntatt når det gjaldt penger’.

(For jeg hadde ikke så mye penger da).

Men men.

Så sånn var det.

Jan sa noe sånt, (til meg), som at ‘så du …’.

(Så han ville vite noe om hva jeg skulle gjøre i forbindelse med dette, (eller i forbindelse med livet mitt), fremover da).

Men ellers ble det ikke sagt noe.

Pia og Christell sa vel ingenting da.

Og Jan svarte heller ikke på det, om han skulle bli med å kutte ut faren min.

Så derfor sa ikke jeg noe mer heller.

Men det er mulig at dette var noe i regi av Jan da, for alt hva jeg vet.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg pleide å se på Tippekampen, og Hotell Norrøna hadde en TV, i lobby-en.

Så på lørdagen, så gikk jeg ned der, etter å ha gått og sett litt i Kristiansand vel.

Men tippekampen var ikke noe artig, denne ettermiddagen.

Det var jo kaos på tribunene, og kampen ble avlyst.

Folk døde i hopetall, på grunn av at for mange tilskuere var sluppet inn på Heysel Stadion.

Skadede og døde ble båret inn på banen.

Så det var jo ikke noe artig, å se på tippekampen akkurat, denne ettermiddagen.

(Det var forresten finalen i serievinnercupen, mener jeg, mellom Juventus og Liverpool, denne dagen, noe som vel er ganske kjent).

Så ble vi hentet av noen slektninger av Haldis.

Vi kjørte forbi banen til Start, husker jeg.

Og opp en bakke og litt lenger vel.

Til et byggefelt der.

Og han som var forlover, (eller noe), han var nervøs, og tente på noe greier, ute på kjøkkenet, eller noe.

Og forklarte til oss, fra Drammen da, (må man vel si), om hvor nervøs han var da, og hvor skuffa han var over seg selv.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kjørte innover mot Kristiansand Sentrum igjen.

Så satt jeg i baksetet, (i en av bilene), husker jeg.

Og la merke til at Jan stirra inn i øynene på ei tenåringsjente, som gikk på fortauet.

Mens vi kjørte forbi.

Det var nesten som at Jan prøvde å hypnotisere denne Sørlandsjenta, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Dette var vel i en nedoverbakke, like før Start-banen der, mener jeg.

Noe sånt.

Jeg husker ikke om vi var i noe kirke.

Men vi var ihvertfall i et selskapslokale, i Kristiansand Sentrum, hele kvelden.

Jeg hadde på meg en hvit Ball-genser og tweed-jakka, som jeg hadde fått, (eller arvet brukt vel), av Ruth Furuheim, (etter en av sønnene henne sikkert da), en 6-7 år før det her vel.

Noe sånt.

Jan sa til meg at han også hadde vurdert å gå kledd sånn.

Men han hadde vel dress da.

(Men jeg hadde jo ikke noen skjorter, dresser, smokinger, slips eller smoking-sløyfer, som jeg har forklart om, i det forrige kapittel, var det vel.

Så jeg bare improviserte litt da.

Og brukte en tynn,hvit Ball-genser, under jakka, istedet for skjorte og slips da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

Den lørdagen, (var det vel), så tok Pia, Christell og jeg, heisen sammen, (husker jeg), på hotellet, (da vi skulle i det bryllupsselskapet da).

Christell sa til Pia, (mens jeg også gikk sammen med dem da, og kjøre heis sammen med dem), at den og den, hadde så tettsittende øyne.

Så Christell likte ikke en kar da, på grunn av dette da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Og da måtte jo jeg si noe.

Så jeg spurte om jeg hadde tettsittende øyne.

Men det hadde jeg visst ikke da, skjønte jeg, på Pia og Christell da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

Det var ikke så hyggelig, i det middagsselskapet, syntes jeg.

Det var noe dans og sånn der.

Men Pia og Christell prata jeg ikke så mye med, husker jeg.

Jeg prøvde å sjekke opp en flott brunette, (var hu vel), i 20-åra vel, i baren der.

Etter middagen.

Og etter diverse drikke og dans, osv.

Men hu dama sa bare noe sånt som at ‘hvis du hadde vært noen år eldre så’.

Noe sånt.

Etterhvert så fikk Christell meg til å kjøpe Tequila.

Som hu, (og muligens Pia), lærte meg hvordan man skulle drikke da.

Man skulle først ta salt på hånda.

Og så drikke Tequila-drinken.

Og så spise en sitronskive.

Jeg drakk to eller tre sånne, tror jeg.

Enda jeg vel var ganske full fra før av og.

Så jeg ble jo helt svimmel.

Og måtte legge hodet ned på et bord, i et naborom, som stod tomt der.

Mens jeg venta på at de andre skulle bli ferdige da.

For dette var like før det skulle stenge.

Jeg syntes jeg hørte noe om at Christell skulle dra på et utested som het ‘Downtown’, eller noe.

At ei tante av Christell begynte å bable om det, eller noe.

(Hvis ikke dette var den andre av de helgene vi var i Stavanger da).

Men jeg hadde jo nettopp vært gjennom russetida.

Og jeg hadde jo sett disse forfærdelige TV-bildene, fra Heysel, på hotellet.

Og det vet jeg ikke om de andre i bryllupet hadde sett.

Så jeg var kanskje litt trist/melankolsk, (eller noe), på denne festen.

Det var bar der, osv., så dette var nok et utested, (en pub eller diskotek), som de hadde leid da, for å ha denne festen da.

Så dette var ikke noen kjempekristne folk, eller noe.

(Jeg har vært i andre bryllup seinere, (det vil si bryllupet til Magne Winnem).

Hvor det ikke ble drukket alkohol, i det hele tatt.

Men sånn var det ikke her da, for å si det sånn.

Her var det dans og drikking hele kvelden.

Til klokka 1-2-3 om natta kanskje.

Noe sånt).

Og på hotellet, så hadde jeg fortsatt vært ‘svingstang’.

(Etter tequila-ene, som jeg ikke veit hvor Pia og Christell hadde lært å drikke).

Jan fortalte meg dagen etter, at jeg hadde bare tippa ned i fotenden av senga til Christell.

Med alle klærna på.

Etter at hu hadde lagt seg vel.

For alle vi fire yngste, (det vil si Jan, Christell, Pia og meg da).

Vi sov på samme rom da, på det hotellet.

Mens faren min og Haldis hadde sitt eget rom da.

Og dagen etter, så stod det om Heysel-tragedien, på forsidene, av både VG og Dagbladet da.

(Eller Søndag-Søndag, var det vel, ved nærmere ettertanke, som var den eneste søndagsavisen, på den her tiden, (hvis jeg ikke tar helt feil)).

Og jeg syntes at alle på togstasjonen var sure, (eller noe).

(Jeg var kanskje fortsatt litt full).

Faren min var sur og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det var kanskje på grunn av Heysel-tragedien.

Det er mulig.

Men den hadde jo jeg fått med meg om, dagen før.

Men jeg fortalte ikke noe om dette, til Jan, Pia, Christell, Haldis eller faren min.

For jeg visste det, at de ikke var så fotballinteresserte, som meg.

En gang som vi så en fotballkamp, nede hos Haldis.

Så hadde Jan snakka om, (når jeg lå på gulvet foran TV-en, på en slags skinnfell, eller noe), at han kunne se tissen, til en fotballspiller.

Men det var mens jeg så bort.

Så det var kanskje en litt kjedelig kamp.

Det var ihvertfall ikke en Everton-kamp.

Så jeg kunne også kjede meg, mens jeg så på fotball.

Men jeg syntes at ‘pling’-en, var morsomt da.

For å se om Everton scorte.

Det var mye derfor jeg fulgte med på fotball-kamper, på TV, selv om Everton ikke spilte, i den TV-sendte kampen.

Men jeg trodde ikke at Jan, Christell, Pia, Haldis og faren min, var så interesserte i fotball.

Så det var ikke sånn, at jeg snakka med dem, før og under bryllupet, om den her Heysel-tragedien da, (som jeg hadde sett på TV, i TV-rommet på hotellet da).

De var liksom i en annen verden, enn meg, vil jeg nok kanskje nesten si.

De var litt fjerne kanskje.

Jeg fant ihvertfall ikke noen anledning, når det var naturlig for meg, å nevne denne tragedien.

Til noen av dem.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Etter dette, så forandret mitt forhold til faren min seg veldig.

Jeg hadde alltid sett opp til faren min, før denne fredagen, og det restaurantbesøket, i Kristiansand, hvor Pia og Christell fortalte om at faren min hadde misbrukt Pia seksuelt da.

Men etter dette, så har jeg nesten ikke hatt noe med faren min å gjøre.

Så denne turen til Kristiansand, den har liksom satt rammen, for det meste av min kontakt da, med ‘Haldis og Arne-familien’, i så godt som alle år etterpå, vil jeg vel nesten si.

Jeg var jo litt bundet, av det jeg hadde sagt der, ved restaurantbordet, i Kristiansand, og.

Så jeg har hatt litt kontakt med faren min, men ikke mye, etter dette.

Pia sa jo det, høsten etter, at faren min hadde sagt, at han ikke trodde det var meninga, at han skulle betale husleia, for hybelen min, i Oslo, (hvor jeg studerte), hver måned.

Så etter at Pia sa det, så kutta jeg også ut faren min når det gjaldt penger.

For det meste ihvertfall.

Med noen få unntak.

Så etter at jeg flyttet til Oslo, som 19-åring.

Så har jeg klart meg selv økonomisk, uten at jeg har fått mer penger, enn kanskje 10.000 tilsammen, på 15 år vel, fra faren min og Haldis da, (hvis man regner med penger jeg har fått i julegaver av dem også).

(Hvorav det største beløpet, som jeg fikk av dem.

Det var mens jeg avtjente Førstegangstjenesten, på Terningmoen.

Og fikk en regning, fra Lånekassa, mens jeg var der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Nå er klokka et om natta, her på hostellet.

I de neste kapitlene, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om russetida.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Og hvem de folka egentlig var, som vi var i bryllup hos?

Nei, det ante jeg egentlig ikke da.

Og det aner jeg fortsatt ikke nå.

Men det var vel noen i slekta til Haldis da, på en eller annen måte.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

20. desember 2011
Min Bok – Kapittel 64: Jula 1988

Jula 1988, så skulle vi, (det vil si Haldis, faren min, Pia, Christell og meg), være inne hos Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, der, på Holmen, i Oslo, på julaften.

Dette var første gangen, som jeg feiret jul, i Oslo.

Dette var på beste Oslo Vest, må man vel si.

Solveig hadde en stor villa, like ved Stasjonsveien der, på Holmen.

Ikke mange meterne fra en bensinstasjon der.

Holmen ligger like nedenfor Holmenkollen.

Og den gangen som Vegard Oppås hoppet så langt, i Holmenkollen, (i tåka som var da), at de måtte begynne på nytt, så var jeg der.

Og da hadde vi parkert nede hos Solveig.

Også gikk vi, (faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg), opp til Holmenkollen da.

Og så på hopprennet der.

Det var masse andre folk, som også gikk oppover den bakken da, (fra Holmen der, og til Holmenkollen), denne dagen.

Faren min nevnte vel at kongen stod der og der, tror jeg.

(Det var vel isåfall Kong Olav).

Men jeg skjønte aldri helt hvor dette var.

Selv om jeg fløy fælt mye rundt der, og så her og der da.

For å se om det var noe som var morsomt der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde med den tweed-dressen min.

Og jeg hadde tenkt å skifte, til pentøy.

Men ingen andre skiftet til pentøy.

Så jeg ble bare sittende der.

Og plutselig så var middagen servert.

Og vi spiste da.

Og åpnet noen pakker vel.

Jeg kjedet meg ganske mye, og gikk tidlig til sengs.

Jeg sov på et soverom, i andre etasje etasje der, husker jeg.

Plutselig, så kom Christell inn på rommet mitt der, etter at jeg hadde lagt meg.

Hun hadde på seg en hvit blonde-body, som var nesten gjennomsiktig, vil jeg si.

Også begynte hun å gå en runde, inne på soverommet mitt, sånn at jeg fikk sett på henne i det blonde-undertøyet hennes da.

Av en eller annen grunn.

Hu smatt ut igjen like raskt som hu hadde dukka opp.

Så jeg fikk ikke spurt henne hva hun dreiv med heller.

Jeg lå jo der og prøvde å sove, så jeg hadde ikke akkurat forestilt meg at Christell skulle dukke opp i undertøyet, (i noe julegave-undertøy vel), heller.

(Christell var jo bare 16 år da vel.

Men det ble jo sagt om henne, allerede i konfirmasjons-sangene hennes, at hun hadde ‘sex-appeal’.

Og hun hadde nok pupper i bh-størrelse ‘D’, allerede som 16-åring, da hun gikk på denne ‘undertøys-paraden’, inne på soverommet mitt, hos Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), der, vil jeg nok tippe på.

Hvis jeg skulle gjette.

Noe sånt).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Hvorfor vi var hos Solveig der i jula, det veit jeg ikke.

Men det hadde jo vært en episode, jula før, (var det vel).

Da var det sånn, i huset til Haldis.

At faren min sa til Pia, Christell og meg.

På en truende måte.

At ‘jeg vet ting om alle dere’.

Jeg var misfornøyd da, fordi at Pia og Christell hadde klaget til meg, før den jula vel, på at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis, osv.

Og da sa jeg, at jeg skulle ta en prat med faren min.

Men da sa Christell bare at, ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’.

Flere ganger.

Dette skjedde oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

Mens trusselen fra faren min, den skjedde nede hos Haldis, i Havnehagen.

(Begge stedene på Nedre felt, på Bergeråsen).

Ellers husker jeg ikke så mye, fra julen hos Solveig.

(Som var en venninne av Haldis.

Og som faktisk var på vakt, som telegrafist, under Scandinavian Star-ulykken.

Og som vel også vitnet i rettsaken etter den ulykken, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen måneder tidligere, så var det også et selskap, som jeg måtte være med på.

Det var Christell sin onkel og tante, fra Bergen, som kom på besøk.

Jeg måtte være med, sa faren min.

Fredagen så begynte faren min og Haldis, å lage noe suppe, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

Det skjedde så og si aldri, at Haldis var der.

Så dette satte meg ut litt, husker jeg.

Et par, i 20-årene vel, som jeg ikke kjente, skulle låne vannsenga mi.

Så jeg måtte sove på det gamle rommet mitt, i en vanlig enkeltseng der.

Og da ble jeg litt ‘uggen’, husker jeg.

Det var kanskje fordi det var kaldt på det gamle rommet mitt.

Eller fordi at jeg ikke var vant med at de var andre folk i leiligheten, enn meg.

(Det paret lagde også hull i vannsenga, forresten).

Eller fordi at Haldis og faren min hadde stressa så mye, med å koke suppe, på kjøkkenet, dagen før.

Noe var det ihvertfall som gjorde meg nedfor, og jeg hadde ikke ork, til å dra på jobben, på CC Storkjøp, denne lørdagen.

Det kan ha vært at jeg ønsket å følge med litt, på det paret, som plutselig var i leiligheten min.

Og som jeg ikke visste hvem var.

Det er mulig.

Jeg gikk ihvertfall ned til Haldis og lånte telefonen der, og ringte CC Storkjøp da, og sa at jeg var syk.

Dette var vel i oktober kanskje, så jeg hadde bare jobbet der et par måneder.

Så dette var nok den første gangen, som jeg var borte fra jobb, pga. sykdom, (eller ‘sykdom’), vil jeg nok tippe på.

Selskapet skulle være der Jan Snoghøj, (Haldis sin yngste sønn), bodde, på Gulskogen.

Pia skulle også dit.

Men ikke Christell, av en eller annen grunn.

Enda dette var Haldis sin søster Asbjørg, fra Bergen.

Og hennes ektemann.

I selskapet så satt Pia og jeg, nærmest soverommet til Jan der.

Og Haldis og faren vår, satt ved den andre enden av bordet.

Som stod i stua til Jan.

Cirka der jeg pleide å sove, på en madrass på gulvet, de gangene som jeg overnatta der.

Pia og jeg, vi begynte å prate med tante Asbjørg og mannen hennes.

Tante Asbjørg må jo ha vært søsteren til tante ‘Lete’, (som Christell visstnok hadde sagt som barn), fra Stavanger.

Men det var ikke sånn, at jeg noen gang hadde sett tante Asbjørg og mannen hennes før.

Jeg hadde vært med på to helgebesøk, hos tante Lete og onkel Per, i Stavanger.

Men tante Asbjørg og ektemannen, fra Bergen.

De hadde jeg aldri møtt før.

(Jeg sjekket på nettet nå, (siden Haldis sin familie er på et slektsforsknings-nettsted), og Asbjørg er eldre enn Haldis, men yngre enn Anne Margrethe aka. Lete.

Ektemannen til Asbjørg heter Jan Leknes, står det også der, forresten).

Onkel Jan sa til Pia og meg, at vi burde bare røyke og drikke alt vi klarte.

De røyka selv og, og det var godt med en røyk etter maten, (husker jeg).

Onkel Jan og tante Asbjørg, de fikk høre det, at jeg ikke hadde dratt på jobben den dagen.

(Jeg var jo bare 18 år, og denne jobben på CC Storkjøp, det var jo bare en jobb jeg hadde fått, etter en impuls, at jeg spurte Arnt Lund, om de hadde ledig jobb der, når jeg skulle kjøpe brukte skolebøker av han.

Det var ikke sånn at jeg egentlig hadde planlagt på forhånd, å jobbe ved siden av skolen, dette skoleåret.

Det var bare en impulshandling, som fikk meg til å spørre om de hadde ledig jobb, på CC Storkjøp, for å si det sånn.

Så jeg tok ikke den her jobben så kjempe-seriøst, må jeg vel innrømme.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte det, at de drev butikk selv, i Bergen vel.

(Uten at jeg er sikker på om dette var en matforretning, eller om det var en annen type butikk).

Og en stund senere, så sa onkel Jan det.

At han og tante Asbjørg, de hadde vært med Englands-ferja, fra Bergen til Newcastle.

På veien tilbake, så hadde kapteinen invitert dem, med på et eller annet da.

Og da fortalte onkel Jan og tante Asbjørg det, (altså de var ikke min onkel og tante da, men de var Christell, Jan og Viggo sin onkel og tante, egentlig. Men søstera mi Pia, kaller jo hu (Anne) Margrethe for ‘tante Lete’, så da blir jo dette tante Asbjørg og onkel Jan da, hvis man skal følge den logikken).

Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte til kapteinen, på Englands-ferja, (sa onkel Jan).

At de hadde spist på en kinarestaurant, i Newcastle, og maten hadde vært så god der.

Så dro de på besøk til Newcastle igjen, året etter, (eller noe).

Og igjen så hadde de blitt invitert for å møte kapteinen da, på Englands-ferja, som de dro med, fra Bergen til Newcastle da.

Og da viste kapteinen dem et avisoppslag, fra en britisk avis.

Om at på den kinarestauranten, som onkel Jan hadde anbefalt, til kapteinen.

De hadde brukt kattemat, istedet for ordentlige kjøttvarer, i rettene de serverte der da.

Så kapteinen hadde vel vært arg, (tror jeg nok), på onkel Jan da.

Så det var en fortelling som jeg ikke glemmer, tror jeg.

Det var en artig fortelling, (må man vel si), det er helt sikkert.

Onkelen og tanta til Christell hadde spist kattemat i Newcastle, og hadde også fått en ferje-kaptein til å gjøre det samme.

Det var spesielt, det er helt sikkert.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Tante Asbjørg og onkel Jan var veldig hyggelige, husker jeg.

Og Pia og meg, vi satt såpass langt fra faren vår og Haldis, ved det spisebordet.

Så vi veksla vel ikke et ord omtrent, med dem, under dette selskapet.

Men vi chatta litt med tante Asbjørg og onkel Jan da.

Som begge var i ganske godt humør, (sånn som jeg husker det).

Ihvertfall i begynnelsen av selskapet vel.

Men hva som var anledningen, for at dette middags/familie-selskapet ble arrangert.

Nei, det veit jeg ikke, dessverre.

Ingen forklarte noe om det til meg.

Og ingen forklarte heller noe om hvorfor Pia og meg måtte være der, når Christell, (som var niesa til de her Asbjørg og Jan), tydeligvis slapp unna da.

Hvem veit.

Jeg husker at jeg brukte denne dagen, til å lappe vannsenga mi.

Og etterfylle vann i den da.

Siden det paret, i 20/30-åra, hadde klart å lage hull i den da.

(Jeg husker ikke om det paret var på selskapet der, hos Jan heller.

Men det er mulig at de var der.

Det skal jeg ikke si helt sikkert).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del annet, som skjedde, dette skoleåret.

Men det får jeg prøve å få skrevet mer om seinere.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. desember 2011
Min Bok – Kapittel 50: Mer fra Gjerdes Videregående

Jeg fortsetter på de notatene jeg har i den notatboka her, som jeg må innrømme at de fleste av, er fra tiden før jeg begynte på Gjerdes Videregående.

Men jeg kommer mer tilbake til tiden på Gjerdes Videregående, i det neste kapitellet.

Like etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, alene.

Dette var vel mens jeg gikk i femte eller sjette klasse da.

Så ville faren min det, at jeg skulle være med en søndag, og jobbe oppe på Berger skole, med en scene, som rektor Borgen ville ha, i gymsalen.

For rektor Borgen var misfornøyd, med at man ikke kunne se barna godt nok, når de hadde underholdning da, (noe som hver klasse skulle ha, en gang i året da).

(Og hver gang første klasse hadde underholdning, så sa rektor Borgen, med høy stemme, at ‘dette var førsteklasses underholdning’, husker jeg).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Dette var før jeg liksom tok over det største soverommet, (der hvor vannsenga seinere dukka opp), i Leirfaret 4B.

Så jeg lå og sov da, en søndag morgen, i senga mi, på det minste soverommet, i Leirfaret 4B da.

Så kom faren min opp fra Haldis, og vekte meg da.

Men jeg var trøtt, og likte ikke skolen, så jeg ville ikke være med.

Men jeg ble tvunget til å være med da.

Jeg hatet skolen, må jeg vel nesten si.

Jeg likte bedre å jobbe og sånn, for å være ærlig.

Jeg likte meg bedre borte på verkstedet til farfaren min, enn på skolen da.

Det var liksom så masete og stressete på skolen, syntes jeg.

Men men.

Onkel Håkon og hans unge sønn Tommy, de skulle også være med.

Og Tommy og meg, vi måtte stå å holde scenen da, mens fedrene våre monterte sammen scenen da.

Men så hadde ikke faren min og dem låst skolen.

Så inn døra, på en søndag, så dukka Erland Borgen, (rektor Borgen sin sønn, som gikk i klassen min), og hans kamerat Ole Christian Skjellsbekk, (som også gikk i klassen min), opp.

Og da klikka nesten jeg, på en måte.

Jeg bare ‘frøys’ liksom.

For jeg følte meg ukomfertabel, når de gutta der dukka opp, i gymsalen, hvor faren min, onkel Håkon, Tommy og jeg jobba da.

For Ole og Erland, de bare gikk forbi oss, og gikk inn i garderoben eller noe da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men siden jeg fikk nesten sjokk/panikk, og ‘frøys’, så holdt jo ikke jeg den scenen da.

Så den falt jo, med stor kraft, og traff min far i ryggen da.

Og faren min begynte å gå til kiropraktor, på 80-tallet, i Drammen, så det er mulig at det var min feil da.

Hvorfor kan du ikke gjøre som TOmmy, sa faren min.

Så svarte vel jeg det da, at jeg ikke likte det, at de gutta i klassen min, gikk rundt der.

Og så kjefta han på Ole og Erland, og ba de gå ut.

Så gikk Ole og Erland ut, og så fortalte jeg at det var sønn til rektor.

‘Er det sønnen til rektor Borgen’, eller noe, sa faren min da, litt i sjokk vel.

Og det måtte jeg innrømme at det var.

Så man burde kanskje ikke vekke opp meg, på en søndag, for å ta meg med på skolen.

Det gikk litt dårlig, må man si.

Da var rimelig gretten og tverr, må jeg innrømme.

Det var ikke sånn at jeg hadde så lyst til å være med å jobbe på den scenen, må jeg innrømme.

Men men.

Så sånn var det.

Og når vi i sjette klasse skulle ha underholdning, det skoleåret.

Så satt Ole og jeg, oppå den scenen da, og leste fra et skuespill, i norskboka da.

Som var sånn at det var for mye, å huske, sånn at vi måtte lese fra boka.

Men men.

Så sånn var det.

Den scenen, den var sånn, at man liksom kunne trekke den ut, og når den ikke ble brukt, så kunne man liksom slå den sammen, sånn at den ikke tok så mye plass da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Et av årene før, når klassen vår hadde underholdning, med foreldrene tilstede.

Så ville jeg arrangere en sånn lek, som jeg hadde sett, da jeg gikk på enten Torstrand skole eller Østre Halsen skole.

Espen Melheim ble med å hjelpe til, husker jeg.

Men da var den leken sånn, at noen foreldre også måtte være med.

Og mora til Sten Rune Nilsen, hu ville jo absolutt ikke være med.

Så det var masse skriking og tull, for å få arrangert den leken, husker jeg.

Sånn hadde det ikke vært, nede i Larvik, når dem hadde den leken der, husker jeg.

Det var sånn at man skulle ha stafett da.

En skulle spise opp en lakrislisse, var det kanskje.

Og så skulle nestemann drikke en flaske brus da.

Og så skulle det være med både foreldre og elever, sånn som jeg husket det.

Og det er mulig at det var bare elever på et lag.

Og bare foreldre på det andre laget.

Eller om det var blanede lag.

Det husker jeg ikke helt.

Men det var sånn at jeg nesten mista kontrollen.

For nesten ingen av foreldra ville være med på det her da.

Men etter en stund, så ga alle opp, og ble med på leken likevel da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var også sånn, at en gang, som fjernkontrollen til TV-en, ikke virka, i Leirfaret 4B.

Så kobla jeg den transformatoren, som hørte til togbanen, som jeg hadde fått av onkel Martin, da jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, fra 1976 til 1978 vel.

Den kobla jeg til fjernkontrollen til TV-en da, og da virka den fjernkontrollen faktisk.

Og da dro faren min meg med opp til onkel Håkon, (i Havnehagen), og var nesten deseperat.

Og spurte onkel Håkon, om han ikke kunne lære meg opp, i elektronikk-faget da.

(Siden onkel Håkon hadde elektronikk som hobby).

Men da svarte ikke onkel Håkon noe, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som jeg var nede hos Haldis og dem, og prata med søstera mi Pia, når hu var alene hjemme der vel.

(Et eller to år før Pia flyttet opp til meg, i Leirfaret 4B kanskje).

Så fortalte Pia det til meg, at hu likte det, å noen ganger, om natta, gå inn på kjøkkenet, og finne masse mat der, i kjøleskapet, og spise nattmat da, sa hu.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, året før jeg ble russ vel, så tok Jan Snoghøj, Christell og Pia med meg på diskoteket Madonna, i Holmestrand.

Jeg måtte ha på meg den tweed-dressjakka mi, husker jeg.

(Den jeg fikk av Ruth Furuheim et par år før konfirmasjonen min da).

Og inne på det diskoteket, så var det sånn strobolys, (eller hva det heter), så man kunne se at det var masse støv, på den dressen da.

Så den dressjakka kunne ha trengt å blitt rensa, skjønte jeg da.

En kar, som jobba for faren min, (og som var fra Berger, og var et eller to år eldre enn meg vel), som het Tage, han var også på det diskoteket da.

Og han sa det til meg, at han syntes at Christell, (som var 15 år da vel, eller noe), hadde blitt så fin.

Så jeg måtte spørre Christell fra Tage da, husker jeg.

Men Christell var ikke interessert da, (sånn som jeg skjønte det).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En annen gang, noen måneder etterpå, så dro min søster Pia, (var det vel), også med meg dit, til Madonna diskotek da.

(Hvis dette ikke var den samme gangen).

Og da fikk Pia ordna det sånn, at vi satt på med min tidligere klassekamerat, Rune Bingen, tilbake til Berger.

Og da hadde Rune Bingen en ‘gærning’, i bilen.

Han gærningen, han satt foran, ved siden av Rune Bingen, som kjørte.

Men han gæerningen, han hadde også et ratt da, (som var løst).

Også satt han der, og liksom lagde kjørelyder og sånn da, hele veien fra Holmestrand til Berger.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde en gang, (noen måneder før vel), sagt fra til Rune Bingen, at han kjørte litt vel fort, på Grunnane.

(For han kjørte fortere enn faren min pleide å kjøre der).

Men da jeg klagde på kjøringa til Rune Bingen, så var bilen full av folk, som Rune Bingen kjørte hjem, fra 16. mai-festning, eller noe da, i Svelvik da.

Så det er mulig at Rune Bingen ble sur på meg, på grunn av dette, og satte i verk en finurlig hevnplan da.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Han Tage, han slutta etterhvert, å jobbe på verkstedet.

Og det var den eneste gangen, de siste årene, som jeg bodde på Berger, at faren min og onkel Håkon, ville at jeg skulle jobbe nede på verkstedet, en økt da.

Tage og jeg, vi la noen høvlede og pussede bord, i en hydravlisk presse, (må man vel kalle det).

Så trykte Tage på en knapp, sånn at luft fra en kompressor, som stod på kontoret(!), begynte å presse sammen treplanker da, til et endestykke da, for en vannseng.

Men da vi stabla, (og vel også tok lim på), noen planker, så var det sånn, at en planke havna opp/ned.

‘Samma det’, sa Tage, når jeg påpekte dette, at en planke lå opp/ned.

Og Tage hadde jo jobba lenge nede på verkstedet, mens jeg så og si aldri jobba der nede, (annet med å pakke skruer, selv om jeg vel også mista den jobben, etter at min fars kamerat ATle, hadde klaget på noe feilplukking, og jeg fikk skylda).

Så jeg måtte nesten høre på Tage da.

Jeg skjønte heller ikke hvorfor det var sånn, at jeg plutselig skulle jobbe der nede.

Jeg var jo sur på faren min siden jeg måtte bo alene, osv.

Men da var det sånn, at en dag seinere, eller noe.

Så sneik onkel Håkon seg innpå meg, oppe hos Ågot da, en dag.

(Jeg pleide jo å spise middag der, etter skolen, en del ganger i uka).

Og spurte om Tage og jeg hadde gjort feil på et av endestykkene, og satt en planke opp/ned da.

Så jeg fikk visst skylda for det, skjønte jeg.

Enda jeg aldri pleide å jobbe, nede på verkstedet, men bare hadde blitt dratt ned dit da.

Antagelig siden Tage hadde fortalt at han ville slutte da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Da min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, og jeg, var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988.

Så var det sånn, hos den andre vertsfamilien, som vi bodde hos, (Hudson-familien).

At jeg spilte mye fotball, med Øystein, faren i vertsfamilien, (Rick), faren i nabofamilien og noen tyske studenter, som også bodde der.

Den eldste sønnen i huset, Richard, han hadde som mål, å bli fotballspiller vel.

Og han har spilt i Bognor Regis nå, på 90-tallet og 2000-tallet vel, og også på Worthing vel.

Og han ble også invitert til en klubb høyt oppe i divisjonene, av Charlie Nicolas, (en kjent spiller vel).

Men så fikk han Nicolas sparken, på den samme tiden, så det ble ikke noe av da.

Men vi spilte ihvertfall en god del fotball der da, i hagen, i Gordon Rd. da., i Shoreham-by-Sea, like utenfor Brighton da.

Både sommeren 1988, og også sommerne 1989 og 1990, (som jeg skal skrive mer om seinere).

I England, så spilte de en røffere type fotball, enn i Norge, må jeg vel si.

Når jeg spilte mot han Rick og faren i nabohuset, så var det sånn at de hele tiden tok skuldertaklinger og sånn da.

Og noen år seinere, når jeg var i Frognerparken, for å svømme eller ligge i sola, en sommerferie, i Oslo, på midten av 90-tallet.

Så var det en gjeng som spilte fotball der.

Så spurte jeg om jeg fikk være med å spille.

Men da ble de sure, hvis jeg skuldertakla, sånn som jeg ble vant med, når jeg spilte fotball, i den hagen der da, i Gordon Rd., i Shoreham-by-Sea, på slutten av 80-tallet da.

Da skreik vestkantfolka fælt gitt, når jeg takla dem, husker jeg.

Jeg fortalt at jeg hadde spilt en del fotball i England.

Og da sa dem ikke noe.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

I Leirfaret 4B så var det sånn, at en mur, skilte hagen ‘min’, fra noen en helling som gikk opp til noen sosialboliger, som lå ovenfor hagen vår da.

Oppå den muren, så pleide noen jenter, som bodde i noen andre sosialboliger igjen, (Bente Waage og Lisbeth Mikalsen vel).

De pleide å balansere, oppå den muren, som gikk i hagen min da.

Det hadde dem visst fått lov til, av Stenberg-familien, som bodde der før meg.

Men jeg kjefta etterhvert, når jeg så at dem gikk på den muren da.

FOr jeg ble vel litt sur, av å bo der alene da.

Og sånn balansering på en mur, det var litt dumt og kanskje, tenkte jeg da.

Men da ble det sånn, noen år seinere, at Svelvik kommune, de la den bekken, som gikk i ytterkanten av hagen vår, i rør.

Også bygde de en grusvei, for de sosialboligene.

Og så slapp de å gå gjennom andre sin eiendom da, for å komme til husene sine.

Så sånn var det.

Det eneste negative, det var at den bekken egentlig var ganske hyggelig, syntes jeg.

Men men.

Og kommunen slurva litt, når de la den bekken i rør da.

Så en god del vann, havna i vår hage, sånn at den ble nesten som en myr, bortest, mot der bekken hadde rent tidligere da.

Så det var sånn, at i helt ytterst i hagen, så kunne man ikke spille fotball da, uten å bli våt på beina.

Jeg sa fra til faren min, om at hagen ble litt ødelagt, siden den bekken ikke ble ordentlig rørlagt da.

Men jeg vet ikke om faren min klagde til kommunen.

Det skal jeg ikke si noe sikkert om.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.

Så var det sånn, en dag, mens jeg gikk der, at vi skulle få se den filmen, som het ‘Marita’, om en dame, som døde, av narkotikamisbruk.

En tidligere narkoman, (som også hadde bodd en stund i Svelvik), holdt tale, før vi fikk se filmen da, i gymsalen der.

Han narkomane sa det, at han hadde sitti på bussen, fra Drammen, (da han bodde i Svelvik), og plutselig hadde han fått halusinasjoner, om at alle på bussen kom mot han, og han måtte bare gå av bussen, fortalte han.

Og det lurer jeg på om var en gang jeg satt på den bussen.

Ved siden av han narkomane, tror jeg.

Mens noen andre jeg kjente også var på bussen, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Han eks-narkomane, (eller om det var en annen kar), han fortalte også det, at hvis det var litt dårlig lyd, på det siste klippet.

(Som var av noen narkomane, i Slottsparken).

Så var det fordi at han lydmannen, nok hadde blitt litt redd, for han ene narkomane, (var det vel), så han holdt seg litt på avstand da.

Noe sånt.

Og da lo vel vi ungdommene på ungdomsskolen, mener jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var også sånn, på Svelvik Ungdomsskole, at en gang, under et ski-VM, så fikk vi fri fra timene, og de som ville, de kunne sitte i gymsalen, og se på 30 kilometeren, (eller hva det var), på en TV der da.

NOe en god del folk, (inkludert meg, som var glad i å se sport på TV), gjorde da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En mandag, (var det vel), som vi elevene dukket opp på Svelvik Ungdomsskole, mens jeg gikk i 7. eller 8. klasse vel.

Så var det sånn, at noen iløpet av helgen, hadde klint litervis med drikkeyogurt og kulturmelk og sånn, ut over store deler av inngangspartiet, til Svelvik Ungdomsskole da.

Så det var jo et griseri av en annen verden nesten.

Så sånn var det.

Det var mange som lo av det som hadde skjedd.

Og vi trodde at det måtte ha vært noen tidligere elever, som hata ungdomsskolen fælt.

Og som hadde tatt hevn da, en natt til søndag, eller noe, etter å ha kjøpt litervis med meieriprodukter da, i en eller annen butikk da.

Selv om jeg ikke tror at det ble funnet ut, hvem som hadde gjort dette.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Da jeg var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988, (var det vel).

Så hadde min tremenning, Øystein Andersen og jeg.

Vi bodde på et rom, som var rett ovenfor toalettet der, (må man vel si).

En gang, når jeg måtte på do, like etter at jeg hadde våknet.

Så pleide jeg noen ganger å lytte, for å høre om ‘kysten var klar’ da.

Også gikk jeg på do da, uten å ta på meg bukse.

Men jeg gikk i bare underbuksa da.

En gang, når jeg gjorde dette.

Så hørte jeg det, at hu mora i vertsfamilien, (Tina Hudson), sammen med en venninne, gikk gjennom huset, mens jeg var på do da.

Og da, så venta jeg lenge, før jeg gikk ut igjen.

Men da hadde hu Tina stått og venta på meg da, mens jeg var på do.

(Jeg hørte også at hu sa til venninna si, at hu skulle vente da).

Så hu Tina Hudson, hu spekulerte da, i å spionere på meg, mens jeg var på do, må jeg si.

Jeg hadde jo fått et kort av dem, til bursdagen min, med en halvnaken, svær negerdame, med bananer rundt livet på, så jeg trodde ikke det, at de tok sånt så nøye.

Men etter dette, så kalte hu meg ‘toyboy’, en gang, husker jeg, mens jeg hjalp henne med noe ærend, eller noe, og vi gikk gjennom Gordon Rd. da.

Og hu så noen kjente nabokoner der.

Så det er ikke bare-bare å være på språkreise alltid.

Det er helt sikkert.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Han faren i vertsfamilien der, han skulle ha meg til å kaste en slags bomerang, en gang, på et friområde, som var like ved Gordon Rd. der da, husker jeg.

Han sa også det, (når jeg sa at jeg syntes at fotball virka mye artigere enn cricket).

At cricket, det var det bare eldre folk, som spilte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, når jeg bodde i Leirfaret 4B, og skulle ha tentamen, (eller noe).

Så dukka det opp noen folk der, fra sosialboligene, i nabohusene, der jeg bodde.

Og da sa de sånn, seg i mellom, at de skulle ta den neste bussen, (eller noe), siden jeg skulle ha tentamen.

(Eller hva det var).

Så de hjalp meg en gang da, var det vel.

(Hvis jeg skjønte det riktig da).

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå er klokken 24, her på hostellet.

Så jeg får vel skrive mer ved en senere anledning.

Jeg har fortsatt fire sider igjen, med notater, fra før jeg begynte på Gjerdes Videregående.

Så det blir fortsatt litt fra de notatene, i det neste kapitellet også.

Så det kapitellet, det blir nok på mange deler, hvis jeg skulle tippe.

Men men.

Vi får se om jeg får med mer fra det året jeg var russ etterhvert og.

Vi får se om jeg får til det.

Vi får se.

16. november 2011