Stikkord: Haldis Humblen

Men nå prøver jeg å legge det minnet, hvorfor jeg bør være skeptisk til mange av de i slekta osv.

Pia (søster): Er ‘saksedyr’. Dvs. kommer med ‘tantetrusler’.

Pia hadde også en veldig rar sommerferie, sommeren 1989, da hun dro til Spania, sammen med Cecilie Hyde.

Ettersom jeg forstod det på dem, før de dro og etter at de kom tilbake, (de bodde mer eller mindre hos meg i Leirfaret før de dro, og sammen med meg hos bestemor Ågot, på Sand, etter at de kom tilbake og faren min hadde solgt Leirfaret 4B).

Ettersom jeg skjønte det, så tok de istedet bussen til Amsterdam, (før de tok buss videre til Spania), og jobba som horer eller noe, i Amsterdam, (for Cecilie Hyde kjente noen som kunne skaffe de jobb der, som søstra mi var litt skeptisk til, husker jeg, men jeg tror hun må ha gitt etter).

For de skulle feste på et diskotek som het ‘Pacha’, i Spania, som var åpent til kl. 6, eller noe, hvor ihvertfall Cecilie hadde vært før.

De traff to kjekke, unge kavalerer, i Spania, som de prata mye om, da de kom tilbake.

Men de hadde visst også møtt to andre kavalerer, som ikke var så fine visstnok, og som kjente de to yngre kavalerene da.

(Jeg bodde jo på Sand, hos bestemor Ågot, sommeren 1989, så jeg fikk høre om de her spanske kavalerene dems, hele tida, når dem kom hjem.

De var så opptatt av dem, at jeg ikke fikk sneket inn i samtalen, at jeg hadde møtt ei pen finsk jente i Brighton, den samme sommeren.

Vi dro på ferie samme dag, men jeg var bare borte en uke, mens Cecilie og Pia var borte tre uker, eller noe).

Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så hadde søstra mi ringt faren min, i Drammen.

Og jeg jobba på CC Storkjøp, mer eller mindre heltid, den sommeren, etter at jeg kom hjem fra Brighton.

Så dro jeg innom vannsengbutikken til faren min og Haldis, en dag etter jobb, på CC.

Og da sa faren min, at søstra mi hadde ringt, og bedt han om å sende penger.

Men jeg måtte gå på posthuset, på Strømsø og sende pengene, for han måtte passe butikken, (og var vel litt snobbete kanskje, og likte ikke gå på posthuset kanskje, det var kanskje ikke fint nok. Noe sånt).

Men faren ønska ikke å sende søstra mi mer enn 300 kroner, av en eller annen grunn.

Så gikk jeg på posthuset, så var det lang kø, siden det var sommerferie.

Så jeg måtte stå der i tre kvarter, eller en time, eller noe, tilsammen, først kanskje 20-30 minutter i kø, og siden tok det også langt tid å få sendt søstra mi pengene, så de i køen bak meg var nok ikke så blide.

Det var noe fellesferie-greier, som gjorde at det var så mange folk på postkontoret.

Noe sånt.

Så viste det seg, at det kosta rundt 150 kroner, å sende 300 kroner til Spania.

Så da la jeg ut de cirka 150 kronene, som det kosta å sende de 300 kronene.

Men de 150 fikk jeg ikke tilbake hverken av faren min eller søstra mi.

Men det var ikke så farlig, for jeg jobba ganske mye på CC, så jeg tjente penger der.

Så sånn var det.

Da søstra mi kom tilbake fra Spania, så var hu drit sur på meg, fordi jeg ikke hadde sendt mer penger, enn 300.

Men det var jo faren min som sendte pengene.

Jeg var jo bare bud for faren min.

Og jeg betalte også gebyret, 150 kroner, for å sende pengene til Spania.

Men søstra mi kjefta på meg, og ikke på faren min.

Enda søstra mi og Christell, de hadde splitta opp meg og faren min, noen måneder tidligere, i Kristiansand.

Da fortalte Pia og Christell, (og Jan var også der), meg, på en restaurant i Kristiansand, hvor vi var på bryllup i slekta til Haldis, våren 1989, den helga Hillsborough-ulykken var.

Så sa Pia og Christell at faren min hadde misbrukt søstra mi som lita jente.

Og da sa jeg at jeg ikke ville ha noe mer med faren min å gjøre, bortsett fra kanskje økonomisk, (i en overgangsperiode, tenkte jeg, for det her kom veldig brått på, for meg).

Men da svarte ikke Pia og Christell og Jan, da jeg foreslo å kutte ut faren min.

Så det her virka på meg, som at de sa A, men ikke ville snakke om B.

Så det virker rimelig idiotisk for meg, det greiene de holdt på med da, i Kristiansand, Pia og Christell og Jan Snoghøy.

Men men.

Men så kom Pia hjem fra Spania, og kjefta på meg, et par måneder senere, for at faren min bare ville sende henne 300 kroner.

Det var som at hun trodde at jeg og faren min var den samme personen.

Som at hun ikke skjønte at jeg og faren min var to forskjellige personer.

Så søstra mi var vel 17 og et halvt år da, og var vel kanskje ikke moden nok til å dra til Syden, sammen med Cecilie Hyde, når hu ikke engang skjønte at jeg og faren min var to forskjellige personer.

Enten det, ellers så er søstra mi litt forrvirra.

Så faren min skulle kanskje ikke latt søstra mi dratt med Cecilie Hyde, til Spania, sommeren 1989.

Det var nok ikke helt bra, alt det som foregikk i forbindelse med den turen, vil jeg tippe.

Så søstra mi var altså enten umoden, sommeren 1989, da hu var 17 og et halvt år.

Ellers så er hun litt forrvirra, vil jeg si.

Så en av de.

Hvem vet.

Vi får se.

Axel (halv-bror): Er ‘kvitteringskrøller’. Dvs. krøller sammen barregninger, fra Studenten og hiver de innafor genseren og t-skjorta mi, som om jeg var en søppelkasse. Jager også bort damer jeg møter/sjekker opp, fra meg, når vi er på byen.

Christell (en slags stesøster): ‘Damejager’. Hvis jeg hadde damebesøk, om natten, på Bergeråsen, så dukket plutselig Christell opp, og man må vel si at hun jagde vekk de andre damene, men hun forsvant bare selv også, så jeg endte opp med ingen damer.

En gang vi var og feiret jul, på Geilo, jula 1989, (det var jeg og Pia og Christell og Haldis og faren min og Jan), så tok jeg opp med Pia og Christell, at jeg hadde lyst til å stille faren min og Haldis til veggs, for at de hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år. Men da kom det bare en trussel fra Christell, noe sånt som at ‘hvis du ødelegger det her Erik, så’, men hun sa ikke hva hun ville gjøre, hun sa bare A, men ikke B, for hva hun ville gjøre, hvis jeg stilte faren min og Haldis til veggs.

Så jeg tok det som at Christell synes at det var så gjevt å ha en konfliktfri jul, (at Christell kanskje var litt sart, umoden og konfliktsky, eller noe. Sånn virka det som for meg), så da tenkte jeg, at hvis denne Geilo-julen var så gjev for henne, så fikk jeg ta det opp en annen gang da. De hadde jo sikkert betalt mye penger og planlagt mye da, for juleferien vår på Highland Hotell, på Geilo, hvor jeg fikk være med gratis, enda jeg hadde flytta til Abildsø i Oslo, hvor jeg studerte, så da Christell begynte å prate sånn, så tenkte jeg at jeg kanskje var slem som ville ødelegge jula da, siden hun Christell var litt sart, så fikk jeg heller ta det opp en annen gang.

Men det var kanskje en trussel fra Christell.

Hvem vet, enten er Christell veldig sart, ellers så var det en trussel.

(Christell hadde jo vokst opp i Havnehagen, og jeg i Leirfaret, og etter at jeg var sånn 9-10 år, så var jeg ikke mye nede i Havnehagen, så jeg kjente ikke egentlig Christell så godt, sånn at jeg kunne si at dette var en trussel. Jeg tolka det i 1989, som at Christell var veldig sart, men nå i 2010, så er jeg ikke sikker på om det var en trussel, eller om det var sånn, at Christell var veldig sart.

Hm).

Hvem vet.

Vi får se.

Ove (fetter): Myntstjeler. Han nasket tier-mynter en gang, på slutten av 90-tallet, i en skuff jeg hadde, hvor lommeboka mi osv. lå, en gang han var på besøk hos meg, på St. Hanshaugen, i Rimi-leilighetene. Han er også ‘balkong-hopper’, han hoppa over til naboen min Sophia, og mannen hennes, og ble der en halvtimes tid, en gang vi festa hos meg. Han er også ‘sofa-ødelegger’, han ville at vi skulle reise oss opp, og sette oss ned, av en merkelig grunn, sånn at sofaen min ble ødelagt.

Onkel Martin: Slavedriver. Jeg hørte han sa at jeg var den som var ment å få Ribsskog-familien opp av grøfta, noe noen aldri har sagt til meg. Og at de hadde latt noe skje med meg, siden de trodde jeg ‘manglet driv’. (Jeg overhørte at han sa det her, til sin datter Liv Kristin, på gården Løvås, sommeren 2005).

Tante Ellen: Hun er marijuana-dyrker. Hun kjøpte fuglefrø, da hun bodde i Sveits og dyrket en slags mild marijuana i hagen sin, og sendte noe av marijuanaen i posten til venner i Danmark, og merket den som ‘urtete’.

Arne Mogan Olsen (far): Han hadde visst misbrukt Pia, da hun var lita jente, sa Pia og Christell i Kristiansand, i 1989. Faren min lot meg også bo alene fra jeg var ni år, på Bergeråsen.

Haldis (en slags stemor): Lot meg bo alene fra jeg var ni år, på Bergeråsen.

Øystein Andersen (adotiv-tremenning): Ville en gang ha meg til å stå som ansvarlig for noen ulovlige pokerautomater ute i Skedsmo vel, (på begynnelsen av 90-tallet). (Jeg nektet selvfølgelig, for jeg ville ikke ha noe på rullebladet, f.eks. i tilfelle jeg skulle dra til USA, osv., var den eneste unnskyldningen jeg kom på, for Øystein la på mye press, og var ganske morsk i målet, når han ringte meg på Glenn og Øystein sin gammeldagse NMT-mobil vel, eller hva det het, det som var før GSM, eller hva det het, på 90-tallet). Han kuttet meg siden ut, uten å si noe grunn, i 1993 vel. Har også vært involvert i hacking og sletting av mp3-er fra min PC, på slutten av 90-tallet. Han kjente ihvertfall de som hacket PC-en min, for han visste hvilken kode de hadde forrandret passordet til, og slettingen ble initiert av en samtale mellom meg og Øystein på en irc-kanal jeg hadde startet som het #blablabla.

Øystein tok også en gang, i skoleåret 1987/88, og stompa en sigarett, i den venste hånda mi, (sånn at jeg fikk et rundt arr, i hånda, som jeg har ennå, over 20 år seinere), som del av en ‘practical joke’, noe som jeg syntes at var litt vel drøyt. Men da prata jeg ikke med Øystein på et halvt år, (han bodde mange mil unna i Lørenskog da, og jeg bodde på Bergeråsen), så jeg prøvde å forklare han at jeg syntes at han oppførte seg litt vel drøyt, når det gjaldt å spøke, osv.

Jeg prøvde å forklare det, ved å hive ut Øystein, fra leiligheten jeg bodde aleine i, i Leirfaret, på Bergeråsen. Kjetil Holshagen, og søstra mi Pia, var også på besøk, De satt i sofaen, og så på at Øystein stompa sigaretten i hånda mi, som om det var et show, (han sa han skulle blåse røyk ut av øra osv, så måtte jeg holde rundt magan hans, eller noe. Jeg sa det var greit, siden Øystein var så ivrig). Og da satt bare søstra mi og Kjetil Holshagen i sofaen, og reagerte ikke, når Øystein stumpa røyken i hånda mi, enda dette vel er en form for tortur, vil jeg si, å slukke en sigarett i noens hånd.

Så jeg kasta også ut Kjetil Holshagen og søstra mi Pia, fra Leirfaret 4B.

For jeg opplevde det som et svik, at jeg ble utsatt for sånn tortur, som jeg tenker på det som.

Og Pia og Kjetil, de oppførte seg ikke som mine venner, neida, de bare satt der helt kalde i sofaen, og reagerte ikke, på noen måte, da Øystein stompa røyken i hånda mi.

Så jeg syntes ikke at Kjetil og søstra mi oppførte seg som mine venner.

Samtidig var jeg bare 17 år vel, og var ikke vant til å få brannsår, eller bli torturert, så jeg følte meg litt såret og opprørt da, så jeg syntes jeg kunne hive ut alle tre, siden det egentlig var min leilighet, ihvertfall siden det bare var jeg som bodde der.

Så jeg syntes jeg måtte markere at sånn her tortur fant jeg meg ikke i.

Og jeg likte heller ikke det, at søstra mi og Kjetil Holshagen ikke reagerte i det hele tatt, men bare satt stille i sofaen vel, mens jeg ble torturert av Øystein da.

Så da kasta jeg både Øystein og Pia og Kjetil Holshagen ut av leiligheten min.

Så sånn var det.

Men Øystein var så fan av filmer.

Og det var jeg og Kjetil Holshagen og, så jeg hadde fortalt Øystein om videobutikkene i London, hvor jeg og Kenneth Sevland fra Svelvik, hadde kjøpt Rambo First Blood II vel, sommeren 1986, da vi var på språkreise i Weymouth.

Så jeg og Øystein hadde blitt enige om å dra på språkreise til Brighton, sommeren 1988, (for sommeren 1987, så var jeg ikke i England, da var jeg og søstra mi i Sveits, og besøkte tanta vår der, Ellen).

Så da det hadde gått et halvt år ca., eller ihvertfall mange måneder, så ringte jeg Øystein og hørte om vi skulle dra til Brighton, sånn som vi hadde avtalt sommeren 1987 sikkert.

For det ble litt kjedelig, i skoleåret 1987/88, for når jeg kasta ut de tre, Øystein, søstra mi og Kjetil, så hadde ikke jeg så mye med de å gjøre lenger, i månedene etterpå, sånn som jeg kan huske.

Men da var jeg mye borte hos Ågot, så tenkte jeg det, en dag, at nå hadde jeg straffa Øystein Andersen lenge nok, for den stumpinga av sigarett, i hånda mi, så da ringte jeg han en dag fra Ågot da, og spurte om vi skulle dra til Brighton.

Så da ble vi vel kamerater igjen.

Ihvertfall en stund.

Mens Kjetil Holshagen ble jeg vel aldri ordentlig kamerat med igjen.

Men vi hadde ikke vært så bra kamerater hele tida heller.

Men vi omgikks hverandre ihvertfall, så jeg trodde nok vi var kamerater.

Og Kjetil Holshagen, han var med meg og Øystein og Glenn og Magne Winnem, til Gøteborg, sommeren 1991 vel.

Så vi var kanskje kamerater hele den tida, men ikke så veldig kanskje.

Da sa Kjetil at vi var nerder, jeg og Øystein og Glenn.

Men jeg følte meg ikke så truffet egentlig.

Men men.

Så Kjetil Holshagen, han har jeg hørt at ble en slags kriminell i Sande, eller noe, av fetteren min Tommy, tror jeg, ut på 90-tallet en gang.

Så hvor jeg har han hen nå, det veit jeg ikke.

Så sånn er det.

Bare noe jeg kom på.

Jeg ble jo kamerat med Kjetil Holshagen, siden han var nabo og kamerat med Tom-Ivar i klassen min.

Og Tom-Ivar var vel min bestekamerat omtrent, i 1982 osv., før dem flytta til Drammen.

Og da var jeg bare sånn 12-13 år vel, så det var ikke sånn at jeg dro inn og besøkte dem i Drammen, for jeg viste ikke nøyaktig hvor dem bodde osv., og det var litt digg å bli kvitt brødrene hans Tore og hva dem het, for dem var noen bøllefrø da, sånn som jeg så det.

Så da hadde jeg ikke noen kamerater, men kjente såvidt Kjetil Holshagen.

Og jeg kjeda meg, så da fant jeg fram kjemisettet mitt, som jeg hadde brukt en eller to ganger omtrent, for jeg skjønte at Kjetil Holshagen nok var en nerd.

Så da ble han med å drive med kjemisett da, på kjøkkenet hos meg.

Vi prøvde å lage blod, eller noe som så ut som blod, fra kjemisettet, og jeg viste hvordan man lagde sånne greier som bobla og stinkte osv.

Men men.

Men grunnen til at jeg skjønte at Kjetil Holshagen nok var en nerd, da han flytta til Bergeråsen, på begynnelsen av 80-tallet.

Det var fordi han ikke kunne sykle.

Så vi plasserte Kjetil Holshagen oppå en sykkel, også så vi på at han rulla nedover Havnehagen, (en del av Havnehagen som ikke var så særlig bratt), med beina ut på hver side av sykkelen, skrikende og uten kontroll vel.

Så jeg tror ikke at mora til Kjetil Holshagen hadde kjøpt sykkel til han, da han bodde i Drammen.

Isåfall så hadde han nok ikke brukt den så mye, men mest sitti på rommet og drivi med elektronikk osv., som jeg husker at han hadde som interesse.

Å skru fra hverandre elektriske ting osv., og bruke delene til forskjellige ting da.

Og Kjetil lærte meg litt elektronikk da, tilbake, siden jeg hadde lært han om kjemisett osv., og vel hadde video og sånt da.

For jeg hadde jo masse leiker, lego-tog, osv., som jeg hadde slutta å bruke, og som var elektriske.

Så da begynte jeg å skru på det elektriske lego-toget osv., og kobla lyspærer på det osv., og lærte om elektronikk da, siden det var en interesse som Kjetil Holshagen hadde, som jeg syntes var artig.

Men jeg dreiv ikke så mye med elektronikk da, jeg bare lærte litt eller noe.

Men jeg hadde data, og både jeg og Kjetil var vel interessert i data.

Så viste det seg at jeg hadde en tremenning fra Lørenskog, en sommer som fetteren min Ove, fra Vestby og Son, absolutt ville plukke jordbær.

Det må vel ha vært sommeren 1985 kanskje, eller 1986.

Så ble jeg kjent med Øystein Andersen da, siden han var en kamerat av Kjetil Holshagen, som var en kamerat av Tom-Ivar i klassen min, som hadde flyttet til Drammen.

Siden jeg ikke hadde noen særlige kamerater fra klassen, for de dreiv mye og mobba meg, av en eller annen grunn.

Og så fortalte vel Øystein eller søstra mi, eller noen, at adoptiv-mora til Øystein, var kusina til faren min.

Så da syntes jeg nesten at jeg måtte la Øystein også få komme og besøke meg, i Leirfaret, siden jeg lot den felles kameraten vår, Kjetil Holshagen også besøke meg der, som en kamerat.

Så sånn hadde det seg, at vi fire, meg og søstra mi og Kjetil Holshagen og Øystein Andersen, var i leiligheten min, i Leirfaren, høsten 1987 vel.

Men da stoppet plutselig det vennskapet, eller hva man skal kalle det, som vi fire hadde, som om vi var en gjeng, eller noe.

Selv om jeg var eldst da, men jeg var vant til å være eldst i søskenbarnflokk på en haug av søskenbarn.

Så jeg var vant til å ha en slags lederrolle.

Som jeg også syntes jeg hadde, siden det var min leilighet, som vi oftest var i, i Leirfaret 4B.

Så jeg så på meg selv som voksen da, og regna med at de andre, Kjetil og søstra mi og Øystein Andersen, som var 1-2 år yngre enn meg.

Altså jeg var 17 da, og søstra mi nesten 16.

Kjetil Holshagen var vel 16, og Øystein Andersen var vel 15 da.

Men da Øystein Andersen stompa røyken i hånda mi, da bare heiv jeg ut Kjetil og søstra mi og Øystein Andersen.

Sånn som jeg forklarte ovenfor.

For da skjønte jeg det, at det var noen og enhver av de, som nok trengte å vokse opp litt antagelig.

Så sånn var vel det.

Men Øystein og dem, hadde også båt da.

Og Haldis og faren min sin båt, hadde blitt ødelagt, i en høststorm, midt på 80-tallet.

Men Øystein og de hadde en båt med større motor, enn det Haldis og faren min hadde hatt.

Så det var artig, for jeg hadde jo lært å kjøre båt.

Mens Øystein ikke kunne kjøre båt.

Det her må vel ha vært sommeren 1988, etter at vi hadde vært i Brighton, eller noe.

Så da pleide jeg og Øystein å kjøre med båten til Holmsbu osv., og marinaen like ved der, og kjøpe burgere osv.

Så det var jo artig da.

Men da bodde Kjetil i Sande, sommeren 1988, så han hang ikke så mye med oss da.

Og søstra mi hu hang vel med venninner, så det var ikke sånn at søstra mi ville sitte på med meg og Øystein til Holmsbu eller Rødtangen eller Holmestrand, eller noe sånn.

Neida, søstra mi hadde egne venner som hu fikk sitte på med.

Men jeg og Øystein kjørte en gang til Sande da, for å ta med Kjetil Holshagen ut på fjorden og.

Det var vel sommeren 1988.

For vi tre var liksom en gjeng da.

Jeg syntes kanskje det var flaut, å bare henge med Øystein, siden han var to år yngre enn meg, selv om han var adoptiv-tremenningen min.

Men Øystein oppførte seg bedre da, etter den boikott-perioden jeg hadde hatt, etter at han hadde stumpa en røyk i hånda mi.

Han fikk vel mer respekt for meg da, syntes jeg det virka som ihvertfall.

Selv om han begynte å oppføre seg rart igjen, sånn som jeg husker det, sommeren 1990, da vi var i England, og besøkte vertsfamilien vår, fra Brighton språkreise-turen, sommeren 1988.

Da hadde de så lite plass, familien Hudson fra Shoreham-by-Sea, så jeg og Øystein måtte dele en dobbeltseng.

Og da begynte Øystein å prate høyt om nakne damer midt på natta osv., og ville ikke holde kjeft.

Så det nytta ikke å prøve å gi Øystein en lærepenge, det gikk noen år, så var han like idiot igjen.

Så sånn var det.

Så etterhvert så ga jeg vel mer eller mindre opp, med han Øystein.

Men hang en del med han, selv om vi ikke var så gode kamerater, for da hadde Øystein en kamerat fra skolen, da jeg bodde i Oslo, som het Glenn Hesler, og vi pleide å spille fotball og tennis og badminton osv., for sånt var ikke Øystein så glad i.

Mer da.

Og Kjetil Holshagen, han kjørte jeg innom foreldra til, sommeren 1996, da jeg hadde bil og kjørte på ferie til Danmark.

Men foreldra var så kjølige, og sa vel at Kjetil var i Drammen, og at han ikke ville ha mer med meg å gjøre, av en eller annen grunn.

Som jeg ikke skal påstå at jeg helt skjønte.

Så det var litt kjedelig.

Da bodde jeg i Oslo, og hadde fått meg lederjobb i Rimi, og lappen og bil, også besøkte jeg en gammel kamerat i Sande, også var det bare liksom sånn at jeg var uønsket.

De sa vel ikke hei engang.

Så da skjønte ikke jeg mye, og det gjør jeg vel ikke enda, jeg kan ikke huske at jeg har gjort noe spesielt gæernt, mot han Kjetil Holshagen.

Men vi var kanskje aldri egentlig så gode kamerater, det er mulig.

Det var kanskje bare jeg som trodde at vi var kamerater.

Det er mulig.

Noe var det vel.

Og jeg har prøvd å sende e-poster og sånn, til han Kjetil Holshagen, men jeg kan ikke si at jeg har fått noen svar.

Men kanskje han dukker opp på Facebook, eller noe.

Vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Runar Mogan Olsen (onkel, far til fetter Ove): Reiste seg en gang opp og prompa i hjørnet av spisestua til Ågot, under en julemiddag på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet. Driver dobbelt bokholderi som tannlege i Ås, har han fortalt meg. Gjorde forsikringssvindel da Ove kræsja bilen til kona til Runar, Inger, i fylla, på begynnelsen av 90-tallet, og lata som at bilen ble ødelagt av en biltyv og ikke av Ove, da Ove kræsja i fylla i Son, fortalte de meg i huset til Ågot, både Ove og Inger og Runar.

Jeg får skrive om fler seinere eventuelt.

Men folk skjønner kanskje hvorfor jeg ikke kontakta noen av slekt og venner, de første 1-2 årene ihvertfall, da jeg overhørte i 2003 og 2004 at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Glenn Hesler ja, fra Skedsmo. Opprinnelig skolekamerat av Øystein Andersen, fra videregående, i Skedsmo. Men jeg og Øystein og Glenn, var nesten som en kameratgjeng da, noen år, på begynnelsen av 90-tallet.

Øystein kutta meg ut, men Glenn og jeg hadde felles interesser, iom. at vi pleide å spille fotball og badminton osv., noe som Øystein ikke var så glad i.

I 1996, så fikk jeg meg ny PC og internett, på St. Hanshaugen, i Rimi-leiligheten jeg leide.

Så lot jeg Glenn drive på med PC-en og Yahoo-søk osv., mens jeg dro på bensinstasjonen, Shell vel, på St. Hanshaugen, for å kjøpe noe digg, eller snacks eller noe.

Så kom jeg tilbake, så hang internett-linja, (siden jeg bare hadde et ganske treigt modem, 28.8, eller hva det het), så jeg så at Glenn dreiv å søkte på ‘child-porn’ eller ‘barneporno’, eller noe, på Yahoo, da jeg kom inn døra, etter at jeg hadde vært på bensinstasjonen, (noe han febrilsk prøvde å få bort fra skjermen, men PC-en, eller internettet, gikk så tregt, så han rakk ikke å få det bort fra skjermen, før jeg kom inn i leiligheten min igjen, etter å ha vært på bensinstasjonen.

Så sånn var det).

Så gudene vet hva det var om.

Men noe var det vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

PS 2.

Magne Winnem, (en kamerat fra skolen i Drammen), han hadde jeg ikke så mye på akkurat.

Men jeg stolte ikke helt på karakteren hans, av blant annet to grunner, som jeg kommer på nå.

En gang, på Rimi julebordet, i Bekkelagshuset vel, jula 1994, tror jeg det var, så dreiv Magne å flørta med ei jente som var lagerhjelp, tror jeg, på Rimi Karlsrud, der hvor Magne selv var butikksjef, og satt sammen med henne, som et par, ved utgangen, da jeg egentlig skulle dra hjem fra julebordet, i 1-2 tida kanskje.

(Enda Magne var gift, et år eller to tidligere, med Elin fra Skarnes, da Magne fikk overtalt meg til å være forlover, husker jeg).

Og etter at Magne begynte å jobbe som foreleser ved IT-akademiet, så prata vi om at jeg kanskje skulle ta noe kurs der, eller studere der.

Og da ringte han en gang, og hadde en sånn morsk tone da, og bare spurte om jeg skulle ta det kurset.

At han prøvde å verve meg til det kurset da, for da fikk han kanskje verve-premie, eller noe.

Det virka som at han egentlig dreit i meg, vil jeg si, at han ikke var noe ordentlig kamerat, men bare var interessert i verve-premie, dvs. kroner og ører da.

Så etter den telefonen Magne ringte meg, den siste telefonen om studier på IT Akademiet, så tenkte jeg at Magne kanskje var litt umoden og/eller kynisk.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Magne hadde også noen kamerater fra Røyken, pluss Morten Jenker, (som jeg ikke vet hvor egentlig er fra, men som var nabo med Magne og Elin på Bergkrystallen og jobba i Rimi), som var veldig tøffe, og kjørte i fylla og sånn.

Og Magne pleide, ihverfall vinteren 1989/90, å dra på ferieturer med de kameratene, til Hemsedal, eller noe.

Og da hadde det visst vært med damer der, som bare gikk rundt i sånne body-undertøy, som var for store da, sånn at man kunne se fitta, selv om de gikk med en sånn body da, sa Magne, etter at han hadde kommet tilbake fra ferie på Hemsedal eller Norefjell, eller hvor det var.

Så det var kanskje noen sånne kriminelle folk, fra Røyken, som Magne festa med, på Hemsedal eller Norefjell, eller hva det het,i en juleferie, eller påskeferie, eller hva det var, skoleåret 1989/90.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.