johncons

Stikkord: ‘Haldis-huset’

  • Haldis og Christell er som vestlendinger, selv om de bor på Østlandet?

    Nå leste jeg såvidt om pinnekjøtt osv, i Aftenpostens nettutgave:

    http://dinmat.aftenposten.no/content/view/full/5899

    Og da kom jeg på det, at på slutten av 80-tallet, så var jeg nede hos Haldis og dem, på et par julemiddager.

    Og da var det så stas med pinnekjøtt og kålrabistappe.

    Jeg var skeptisk til det her pinnekjøttet, for jeg hadde aldri spist pinner før.

    Men Christell hun var fra seg av skryt over pinnekjøttet, og gjorde skikkelig stor stas på denne vestlandske retten da.

    Og vel også søstra mi og faren min.

    De var så glad i en stappe som bestod av både poteter og kålrabi, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så faren min og Haldis og Christell og Pia, de må betegnes som vestlendinger, vil jeg si.

    Selv om Pia også var glad i svoren til Ågot, på ribba.

    Så Pia er kanskje østlending da.

    Mens Haldis og Christell og faren min, de er vestlendinger, vil jeg si, selv om de bor på Østlandet.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Er det Christell som er ‘schäfer’n’ i Haldis-familien?

    Altså, jeg tenkte på det jeg skrev såvidt om på bloggen, i en reprise igår, om at Christell ødela sommerfuglhoven min, i Jugoslavia, sommeren 1980, og begynte så bare å grine, og lå så syk i dagvis, (av en annen årsak vel), og sa ikke unnskyld for denne ødeleggelsen.

    Men men.

    Men, Haldis kalte jo Christell hele tiden for ‘Gullet’.

    Og det var sånn, i 1983, var det vel, at Christell mer eller mindre, tyranniserte hele Haldis-familien.

    Det var et sånt TV-program, fra USA, som var med Erik Diesen vel, om forskjellige fornøyelsesparker osv., i USA, med store berg-og-dal baner osv.

    Så, for hver setning, som dukka opp på skjermen, så spurte Christell høyt og surt, en søndagskveld, som jeg tilfeldigvis var innom.

    ‘Hva stod det’.

    Hele tiden, kanskje ti ganger, i løpet av kanskje en halvtime, som jeg var der.

    Så her er det jenta som er bortskjemt og som hadde kontrollen i familien.

    Er det fordi at Christell har to Malteserorden-søskener, er det vel, (eller noe sånt), i Bergen, Nadine og Odd Bjørn Humblen?

    Tja, jeg lurer på om det kan være noe sånt som foregår, at det var Christell som var schäfer’n, der nede i Haldis-huset.

    Christell hadde venninner, som var som hennes slaver nesten, som f.eks. Nina Monsen, som Christell bare kalte for ‘Nasse Nøff’, og som hun behandlet som et kosedyr, som hun kunne kontrollere da.

    Dess mer jeg tenker på dette, dess mer skeptisk blir jeg til denne Christell Humblen.

    Hun må nok ha ødelagt sommerfuglhoven min med vilje, vil jeg si.

    For en sommerfuglhov, den blir ikke ødelagt, selv om man faller og slår seg.

    For da må du treffe en stein akkurat på en sånn måte, at hoven spjærer, men det tviler jeg på, at er veldig sannsynlig.

    Og Christell så ikke ut som at hun hadde slått seg, såvidt jeg kan huske.

    Så her blir jeg mer og mer skeptisk til den her Malteserordenen, som er i Christells ganske nære Vestlandsfamilie, og til den måten hun vel tyranniserte Haldis-familien på.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er et foto fra Bergeråsen, hvor man kan se de leilighetene jeg bodde alene i, fra jeg var ni år, og huset hvor Haldis og faren min og de bodde

    bergeråsen

  • Driver Christell Humblen å tuller med meg? (In Norwegian)

    Det begynner å bli en del på Christell Humblen nå, som kan være aggressiv og ganske irrasjonell, sånn som jeg husker det, fra 80-tallet.

    Min far og hennes mor, er jo ansvarlige for omsorgssvikt, mot meg, på 80-tallet.

    Mens Christell ble behandlet nesten som en prinsesse, så ble søstra mi behandla som Askepott, ifølge Mette Holter, min halvbrors stemor, som besøkte faren min og Haldis, på 80-tallet en gang, sammen med Arne Thomassen, min halvbrors far.

    Og jeg ble omtalt som ‘jævelungen’ visstnok, ifølge Mette Holter, av min far og/eller Haldis.

    Så sånn var det.

    Men jeg mener, at når voksne folk, i 40-50 åra, omtaler en 9, 10 eller 11-åring, som ‘jævelunge’, da er det dem det er noe gæernt med, som ikke klarer å oppdra unger på ansvarsfull måte.

    Enhver som ikke forstår dette vil jeg påstå at nok må være forstyrra eller mindre begavet.

    Og jeg er redd for at hun Christell Humblen, nok ikke forstår slike ting så klart.

    Så sånn er det.

    Christell Humblen ville at jeg skulle se en film som het ‘elskerne på Peunt Neuff’, i 1993, etter at jeg var ferdig med militæret.

    Hun ville at jeg skulle være i hennes leilighet i Oslo, og se den filmen, mens søstra mi også var der, men ikke Christell.

    Så det var vel litt rart kanskje.

    Christell Humblen var visst også venninne med bankdirektøren i Svelviks datter, og bankdirektøren var nok med i Svelvik-mafiaen.

    Dette sa min far på telefon ifjor.

    Så er Christell Humblen med i Svelvik-mafian?

    Christell Humblen var også sammen med broren til ei i klassen min, som het Anne Grossvoll.

    Han het Simen Grossvoll.

    Og da jeg gikk i 9. klasse, så hørte jeg at Svelvik-jentene, som gikk i vår klasse fra Berger, siden vi bare var noen og tjue elever.

    De sa at Christell hadde gjort et eller annet, sånn at hun nok ikke burde vise seg i Svelvik, eller noe.

    Eller at hun hadde gjort noe galt da.

    Når hun var sammen med han Simen Grossvoll.

    Så her var det noe som har foregått.

    Og Christell, hun jagde også to nabojenter, ut fra leiligheten jeg bodde i, enda Christell selv bodde i Haldis sitt hus, så dukket hun opp midt på natta, hos meg, uten å banke på, og kjefta på de jentene.

    Men det med den filmen, om de fattige folka i Paris, det kan jo ha vært noe sånn mafian-mobbing av meg, siden jeg var fattig, etter militæret og kun hadde dimmepengene, siden jeg før militæret hadde studert.

    Jeg synes den episoden var ganske rar ihvertfall.

    For den var fin den filmene om de bomsene i Paris, men jeg tror ikke det er en sånn film som Christell egentlig likte.

    For selv om hun gikk i joggetøy, på julaften, en gang på 90-tallet husker jeg.

    Og en annen gang, på slutten av 80-tallet, så gikk hun med joggebukse med flekk på, da jeg ble invitert til å møte henne og tre jenter fra Nesbygda, i huset til Haldis, en helg jeg besøkte farmora mi og søstra mi, på Sand.

    Så gikk alle disse fire tenåringsjentene, som da vel var i 17-års alderen, alle de gikk i joggebukse og jakke da.

    Og Christell hadde en flekk på sin joggebukse, husker jeg.

    Så det høres jo litt sluskete ut, av Christell.

    Og Annika Horten, hun fortalte også en gang, som jeg og søstra mi, var nede ved huset til Haldis, at Christell ikke vaska håret sitt så ofte.

    Så Christell er litt som en hippie, eller ei sluskete dame, når det gjelder å gå med joggetøy på julaften, å gå med joggetøy med flekker på og å ikke vaske håret sitt så ofte, kan det virke som.

    Men alikevel så var hun veldig bortskjemt, og hun hadde nok tre ganger så mye klær, som søstra mi har.

    Og jeg lurer på om Christell kunne ha stått bak noe som skjedde i militæret, med noe boksekonkurranse der?

    For julaften, et halv år etter at jeg var ferdig med militæret.

    Da var jeg invitert til ‘Haldis-huset’, og da nevnte jeg det, at jeg vant boksekonkurransen, på rommet i militæret, og da klagde Christell på de folka i militæret, til sin halvbror Jan Snoghøj.

    Men det er her ganske innvikla, siden jeg bodde jo for meg selv, men på noen ferier, så fikk jeg være med Haldis-familien, til Jugoslavia og andre steder da.

    Men jeg bodde for meg selv, som en slags utstøtt person, som var spedalsk, eller noe lignende.

    Sånn var det jeg ble behandlet av ‘Haldis-familien’.

    Men Christell, hun er veldig sånn ironisk og vel også lunefull.

    Så hun er nok ikke så overfladisk, som hun kan virke, selv om hun er bortskjemt, når det gjelder klær og å få ting, under oppveksten.

    Så jeg lurer litt på hvor jeg har henne.

    Det kan godt være at hun er med i noe ‘mafian’ og driver å tuller med meg, for alt hva jeg vet.

    For hun kan være ganske hatsk og tøff og aggressiv, ihvertfall til å være dame, så det kan godt være at det er noe som foregår bak ryggen min, som inkluderer at hun tuller med meg, det ville jeg ikke sett helt bort fra.

    Jeg tror nok Christell ville vært kapabel til noe slikt, litt forstyrra og bortskjemt og ganske aggressiv, som hun nok må sies å være.

    Så sånn er kanskje det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og det første året, som faren min var sammen med Haldis, så fikk jeg lov å være litt i ‘Haldis-huset’.

    Men Christell hadde da peace-merke, på veggen, på rommet sitt, da hun var sånn åtte år, kanskje.

    Ikke en plakat, tror jeg, men noe tøy/lerret, med et trykket bilde av en jente med et stort peace-merke, eller noe.

    Ikke at jeg er mot fred, men jeg syntes det var litt rart, at Christell, som var en så ung jente, skulle ha politiske symboler på veggen, på rommet sitt.

    For jeg pleide å lese aviser og sånn, fra jeg var sånn ni år, så jeg visste at det var et peace-merke, og at det var politisk.

    Men da forsvarte Christell seg, at det peace-merket, det var bra.

    Enda hun bare var sånn åtte år, eller noe.

    Men hvem hun hadde fått det av, det bildet med peace-merke, det veit jeg ikke.

    Det fikk jeg ikke spurt om, for da gikk Christell i forsvarsposisjon, virka det som.

    Men jeg husker jeg syntes det var litt rart, at en åtte år gammel Christell, skulle ha et politisk peace-merke, på veggen, på rommet sitt.

    Uten at jeg har noe mot fred, bare sånn at ingen fredsaktivister skal havne på krigsstien mot meg her.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på, at Christell, eller ‘Gullet’, som Haldis alltid sa, nok er en hippie-dame.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Ringte Buskerud Fylkeskommune. (In Norwegian)

    Nå ringte jeg Buskerud Fylkeskommune, og prata med ei som het Kari der.

    For hu skulle ha sendt meg vitnemålet mitt fra, Gjerdes VGS.

    For det sa hu, da jeg ringte og pratet med henne, 20/4, står det på en huskelapp jeg har her.

    Men jeg har ikke fått noe vitnemål.

    Og da forklarte hun, at den ordningen, som gjorde at jeg kom inn på Gjerdes VGS., i Drammen, som ligger i Buskerud.

    Enda jeg bodde på Berger i Vestfold.

    Det er en samarbeidsordning, som er oppe og kjører enda.

    Den ordningen er mellom Sande Videregående, i Vestfold da, og de videregående skolene i Drammen da.

    At de ti beste studentene, på Sande Videregåene, (som har elever fra Sande og Svelvik, hvor vel begge de stedene ‘sogner’ til Drammen, som er nærmeste store by), de får lov å gå på videregående i Drammen, selv om de bor i nabofylket Vestfold.

    Så skoleåret 1988/89, så var jeg altså en av de ti beste elevene ved Sande Videregående, som søkte plass på videregående i Drammen, som er den nærmeste store byen, til Sande og Svelvik.

    Men det kunne de ikke sende meg noe papir på, at jeg klarte å komme inn på den ordningen, siden jeg var blant de ti beste søkerne, som hadde best karakterer.

    Men de skulle prøve å få sendt meg et vitnemål nå da.

    Så det var jo artig, at den ordningen var oppe å kjører enda.

    For de hadde ikke datalinje, på Handel og Kontor, i Sande.

    Så da måtte jeg sikkert dratt helt til Tønsberg, eller noe, hvis jeg ikke hadde kommet inn i Drammen.

    Og da måtte jeg først tatt buss, og så tog, så det hadde blitt kronglete, fra Berger.

    Så det var flaks for meg, at den samarbeidsordninga, var oppe å kjøre.

    Hvis ikke hadde det nok blitt markedsføring, også tredje året, på meg, på Sande VGS.

    Og markedsføring, det synes jeg, at det er liksom ikke så konkret, som data.

    Så da hadde jeg sikkert fått en kjedelig salgs-, eller reklamebyråjobb.

    Og når man ser hvordan noen av de folka ser ut og oppfører seg noen ganger, så var det kanskje like bra å jobbe på Rimi, selv om jeg ikke fikk datajobb.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi får se om det dukker opp noe vitnemål nå da.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Men det som var dumt, det var at skolebussene, de var ikke tilrettelagt for det her.

    Eller bussene da.

    Det var busser som folk som jobba i Drammen tok.

    Men jeg måtte ta en buss som gikk like før klokka 7, tror jeg.

    Så var jeg i Drammen før klokka 8.

    Og så måtte jeg vente i en time, før skolen begynte, klokka 8.45, eller noe.

    (Og det var veldig kjedelig og rart, og sitte alene, foran i et klasserom, i sentrum av Drammen, i en time, mens jeg prøvde å sove litt på pulten kanskje noen ganger da, eller ihvertfall hvile.

    For da neste som da dukka opp, det var de ‘klysene’ fra Kongsberg, Helge og dem. (Fra markedsføringsdelen av klassen, som var en delt data- og markedføringsklasse).

    Så det var egentlig ikke så artig, å ta den første bussen).

    Så jeg ville jo gjerne tatt den bussen, som gikk en time seinere.

    Men den bussen, den starta i Svelvik(!), og ikke i Holmestrand.

    Så den kunne ikke jeg ta.

    For Svelvik er nærmere Drammen.

    Og jeg var jo B-menneske, og hadde hatt nok problemer med å rekke skolebussen til Sande.

    Jeg var litt deprimert og sånn ofte, pga. de problemene jeg hadde slitt med, i oppveksten, med omsorgssvikt og mobbing osv.

    Mye av dette hang litt igjen da, da jeg gikk på videregående.

    Så det ble ofte til at jeg haika inn til Drammen.

    Så det var enten med Hr. eller Fru Melheim, foreldrene til Espen, som gikk i klassen min på Berger skole og Svelvik ungdomsskole.

    Ellers så haika jeg med mannen til ei av sjefs-damene jeg hadde på CC Storkjøp, hvor jeg jobba etter skolen, på Gjerde.

    Han bodde i Havnehagen 4, tror jeg, der Petter og Christian og dem bodde, på begynnelsen av 80-tallet, før mora deres døde.

    Men men.

    Ellers så haika jeg noen ganger med faren til Anne Uglum, som var ei jente som gikk i klassen til søstra mi og stesøstra mi.

    Og de kjente også han Espen Melheim og sikker foreldra hans da, husker jeg, for han Espen dro med meg til dem en nyttårsaften, på midten av 80-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Så bussene kunne godt også ha støttet opp om denne samarbeidsordningen.

    For den ordningen, den gjaldt egentlig da bare for folk i Svelvik og Sande.

    Men ikke for folk fra Berger.

    Siden den ikke var tilrettelagt, for folk på Berger, når det gjaldt busstidene.

    Selv om jeg fikk gratis busskort da, det fikk jeg, som søstra mi og venninna hennes, Cecilie Hyde, måtte betale i dyre dommer for.

    For de var så glad i å ta bussen til Drammen, og henge med frikene der da, etter skolen på Sande Videregående da.

    Så sånn var det.

    ‘Byvankere’, ville man kanskje ha kalt søstera mi og Cecilie, nå i ‘våre dager’.

    Det er mulig.

    Mens jeg dro inn til Drammen for å gå på datalinja og for å jobbe på CC Storkjøp da, etter skolen.

    Men, så var det jo en time, før jobben min begynte.

    Så da satt jeg på alle kafeene, i Drammen, Lyche, Cafe Risto (som det het), men ikke Glassmagasinet, for den likte dem ikke.

    Og også i Strøget der, eller hva det heter.

    Så satt jeg der i en halvtime da, og prata med søstra mi og Cecilie og dem da.

    ‘Dem’ vil si alle frikene i Drammen, sånne som vi nå ville kalt gothere vel.

    Og dem, (Pia og Cecilie), de kjente også mange unge nynazister, som jeg vel syntes var litt rart, som vanka i det samme miljøet.

    For Pia og Cecilie, de var og hang i Drammen, så og si hver dag, skoleåret 1988/89.

    For de hadde nok ikke så mange venner på Sande VGS., og de pleide å gå på ungdomsdiskotek i Drammen, på torsdager, på Skyline og Park.

    Så Pia og Cecilie, de var nesten som sånne Emo-kids, kan man nesten si, som man kan se her i Liverpool, at de drar inn til byen, sikkert fra forstedene, og henger i parkene osv.

    Bare at Pia og Cecilie og dem hang på cafeene på kjøpesenterne da.

    (Eller handlemagasiner, heter vel de senterne som de har i gågata i Drammen).

    Hvor det mest var gamle damer, som handla.

    Men også folk fra Gjerdes VGS., hvor jeg gikk.

    For vår skole var like ved gågata i Drammen.

    Og vår skole hadde ikke kantine, kun skolebygninger.

    Siden det lå midt i Drammen da.

    Så i spisefriminuttet, så dro vi ofte og spiste, på cafe Lyche og cafe Risto og sånn da.

    Og spilte kronespill der og sånn, vi som var dataruss, på Gjerdes videregående.

    Det var jo å gå i et minutt, så var man midt i sentrum, av Drammens handlegata, gågata, hvis man gikk på Gjerde, der hvor jeg gikk.

    Så sånn var det.

    Så derfor møtte jeg hele tida Pia og Cecilie, etter skolen da, siden jeg pleide å gå på de samme kafeteriaene, siden det nesten var kantina vår, for oss som gikk på Gjerde.

    Så sånn var det.

    Ikke spør meg hvor dem fikk penga fra forresten, Pia og Cecilie, for månedskort til Drammen, det kosta vel 400-500, tror jeg allerede da, i 1988.

    Men det er mulig at faren min vet det da.

    Pia flytta jo opp til meg, nesten sammen med Cecilie, for de hang så mye sammen, like før jul, 1988.

    Så Pia fikk mat av meg og noen ganger lommepenger, når hun var blakk, for jeg jobba jo på CC, etter skolen.

    Og faren min hadde nettopp gått konkurs, så jeg tok opp studielån, enten et eller to halvår, som jeg gikk i Drammen.

    Så jeg spurte vel ikke faren min så ofte om penger, det siste året jeg gikk på videregående.

    Ikke lommepenger ihvertfall, jeg hadde råd til å kjøpe mat og sånn selv, for pengene fra CC.

    Og russetida betalte jeg også selv, for jeg jobba 3-4 dager i uka, så jeg hadde råd til det, såvidt.

    Jeg måtte låne 300 av bestemor Ågot en gang, i slutten av april kanskje, før jeg fikk lønning.

    Men jeg bodde i faren min sin leilighet da, så jeg slapp å betale husleie.

    Og søstra mi ville også bo der, og ikke i ‘Haldis-huset’, i Havnehagen, (hvor jeg ikke fikk lov å bo), på slutten av 1988.

    Men ingen fortalte meg egentlig, hvor søstra mi ikke ville bo i ‘Haldis-huset’ lenger.

    Det er egentlig fremdeles et mysterium for meg, selv idag.

    Og faren min ville heller ikke fortelle meg dette, på telefon ifjor, før vi ble uvenner, siden faren min begynte å ringe natt og dag, med telefonsjikane da.

    Så sånn er det.

    PS 2.

    Og CC Storkjøp, hvor jeg jobbet etter skolen, det var jo en matbutikk.

    Det er vel Rimi der nå, tror jeg.

    Og da satt jeg i kassa da.

    Jeg hadde jo nettopp fylt 18 år, da jeg begynte der.

    Og det her var jo et veldig hektisk år for meg, med russetid, kjøretimer, med Pia (og Cecilie) som hadde flytta inn hos meg på Bergeråsen, og med jobbing da, og eksamener og 3-4 mil skolevei osv.

    Men etter at jeg hadde jobba på CC, i kanskje et snaut år da, hvor jeg satt i kassa.

    Så ble jeg satt på gulvet, ved noen få anledninger.

    Og det var greit nok det.

    Men, jeg fikk ikke noe opplæring, på gulvet.

    De bare forklarte meg, på kontoret, eller noe, at jeg skulle sette opp en halvpall, med halvparten den hermetikk-varen (for det gikk mye i hermetikk der), og den andre halvparten med et annet slag hermetikk da.

    Og da satt jeg et slag bakerst, og et slag foran på halvpallen da.

    Og da var det feil da.

    For de skulle stå ved siden av hverandre.

    Og da ble jeg latterliggjort da.

    Siden jeg ikke skjønte det her.

    Men når jeg tenker på det her, i ettertid nå, så hadde det kanskje vært greit, å fått opplæring, i de arbeidsoppgavene, på gulvet, før jeg ble satt til arbeidet.

    Eller ihvertfall bedre forklaring.

    For jeg husker det var en sjef der, med mørkt krøllete hår, fra Nesbygda.

    Som en som het Henrik sa, at bare satt på kontoret og leste avisa.

    Og han fra Nesbygda, han ble sur på meg, fordi jeg rota med arbeidsoppgavene på gulvet.

    For jeg var som sagt ikke vant til å jobbe i matbutikk fra før.

    Og jeg fikk bare opplæring i å sitte i kassa.

    Så fikk jeg kjeft da, når jeg tulla, når jeg jobba på gulvet, av han fra Nesbygda spesielt, husker jeg.

    Han sa jeg var dum, til en selger, eller noe, mener jeg å huske.

    Fordi jeg stabla fra en pall til en annen.

    Men jeg stabla fra den nye pallen, med sukker, var det vel.

    Men jeg skulle ha flytta pallen først.

    Men jeg var ikke så vant til å kjøre paller.

    Jeg var vant til å stable paller, på lageret dems (noe jeg sleit med i starten, for jeg var så tynn, men dette var nok bra trening for meg, siden jeg jo var så tynn), og å kjøre jekketralla, det siste fra verkstedet til faren min.

    Men å kjøre paller med matvarer på, nei det hadde jeg aldri gjort, før han sjefen der, fra Nesbygda, begynte å kalle meg dum da, til en selger, eller noe, mens jeg hørte det.

    For man må tenke litt mer, når man jobber på gulvet da.

    Ihvertfall når man er vant til å sitte i kassa.

    Men jeg var så vant med rutinearbeidet i kassa, så jeg var ikke vant til å tenke sånn praktisk da, når jeg fikk de første arbeidsoppgavene, på gulvet, i butikken.

    Så det husker jeg, at jeg syntes var litt dårlig.

    At jeg ikke fikk bedre opplæring der.

    Og at jeg ble latterliggjort, fordi jeg var mest vant til skolearbeid og sånn, og ikke med praktisk arbeid.

    Så det var noe jeg kom på nå, når jeg tenkte på CC Storkjøp.

    Så sånn var det.