Stikkord: Hamar
-
Mer fra Facebook
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
-
Da jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, (noe jeg jobba som fra høsten 1998 til høsten 2000), så var det sånn, at vår kassadame Linn Korneliussen, (fra Vestlandet), en gang satt med skaut/hijab på seg, i kassa, (da jeg kom på jobben, og skulle jobbe seinvakt), husker jeg. Men jeg vet ikke om det var fordi at hu var snikislamifisert, liksom. Hm
PS.
Det at hu Linn satt med skaut/hijab på seg, i kassa.
Det var bare et engangstilfelle.
(Sånn som jeg husker det).
Så det var ikke sånn, at jeg fikk tatt det opp.
Men hu Linn var sånn, at hu frøys mye.
Så jeg måtte kjøpe en varmovn, til å ha i kassa, (hvis jeg husker riktig).
Og det hadde jeg ikke hørt om før.
(Jeg hadde jobba et år deltid på CC Storkjøp i Drammen.
Og to år heltid/deltid på Matland/OBS Triaden i Lørenskog.
Og jeg hadde jobbet i 7-8 år i Rimi, (i Oslo).
Så jeg hadde jobba mer enn ti år i dagligvarebransjen, på den tida.
For å si det sånn).
Men det var slitsomt når de ansatte ble sykemeldt.
Så derfor gikk jeg med på at hu Linn kunne ha varmovn i kassa, da.
(Etter å ha rådført meg, med min assistent Stian Eriksen, blant annet.
Var det vel.
Og det ble vel til at jeg kjøpte, en liten oljefylt radiator-ovn, (muligens på Coop, ved Lambertseter Senter).
For den trodde vi, at ikke var så brannfarlig, da.
Men jeg er fortsatt ikke helt overbevist om, at det er så smart, å ha en varmovn, inne i en sånn trang kasse.
For å si det sånn.
Men det var vel sånn, at distriktsjefen, var Jan Graarud.
Og han var rimelig ‘nazi’, (han spionerte på meg, fra bak potetgullet osv., da jeg satt i kassa, den første gangen han var innom butikken, som distriktsjef).
Så det var kanskje ikke så fristende, å ta opp sånne saker, med distriktsjefen.
For å si det sånn.
Og det var også en ransbølge på den tida.
Og min mor døde også, på rundt den samme tida.
Så jeg var nok ikke helt på topp, da.
Så jeg er ikke helt fornøyd med, hvordan beslutningsprosessen ble, rundt det med den varmovnen.
Jeg skulle gjerne ha tatt det opp, høyere opp i Rimi.
Må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Min farmor Ågot.
Hu pleide også å gå med skaut.
(Når hu klipte hekken, (rundt hagen hennes), for eksempel).
Men jeg tror ikke at hu var snikislamifisert, liksom.
(Ihvertfall så sa hu til meg at hu stemte KRF.
Sånn som jeg husker det).
Men det er vel sånn, at norske bondekoner, har pleid å gå, med skaut, i alle år.
(Av en eller annen grunn).
Og skaut og hijab er vel mer eller mindre det samme.
(Må man vel si).
Så sånn er vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Som nevnt ovenfor.
Så hadde jeg jobba i dagligvarebransjen, i cirka ti år, da jeg hadde Linn som kassadame, (Linn var samboeren til min tidligere kollega David Hjort), i 1999, (var det vel).
Og jeg hadde aldri tidligere sett, at noen av mine kolleger, hadde hatt skaut på seg, på jobb.
Så norske damer, pleier ikke å ha skaut på seg, i kassa.
(For å si det sånn).
Men seinere.
Da jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken.
(Noe jeg jobba som fra høsten 2000 til våren 2001).
Så trengte vi nye ansatte.
Og det lå bare en eller to søknader/CV-er, på kontoret.
(Sånn som jeg husker det).
Og den ene var fra ei muslimsk dame, som jeg prata med på telefonen, (husker jeg).
Og hu sa at hu ønsket å ha hijab på seg, i kassa, (da jeg spurte).
Og jeg ansatte en annen søker, (som hadde mer butikk-erfaring), husker jeg.
Men man kunne ha forestilt seg, at Rimi/ICA sitt hovedkontor, lagde en policy, for dette med hodeplagg, (i kassa).
For det er nok ikke så lett, for butikkledere, å ta avgjørelser om dette, (ofte i en vanskelig situasjon, med mye sykmeldinger).
Og hva synes kundene om dette.
Jeg husker at jeg satt på en trikk, i Oslo sentrum, en gang, (rundt midten av 90-tallet).
Og ei med piercing i nesa, klagde til ei venninne, på at vestkant-fruene mobba henne, (hu jobba som kassadame, eller noe lignende), fordi at hu hadde piercing.
‘Er det en kvise du har der’, hadde visst vestkant-fruene sagt.
Så norske kunder liker ikke piercing, (på de butikkansatte), sånn som jeg har forstått det.
Og de liker nok ikke tatoveringer.
Og da liker de nok ikke hijab/skaut heller, (hvis jeg skulle tippe).
Så hovedkontorene/eierne, (til Rimi og Prix osv.), ønsker nok ikke, å ha folk med hijab/skaut i kassa.
(Hvis jeg skulle tippe).
Men de ønsker kanskje ikke negativ publisitet/bråk med muslimer heller.
Så de trekker seg kanskje.
Og så lar de den enkelte butikksjef bestemme dette.
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Da jeg jobba i en kontorjobb i England, (for Bertelsmann Arvato sin Microsoft Scandinavian Product Activation), i Liverpool, i 2005 og 2006.
Så hadde de der noe de kalte: ‘Dress-code’.
Det vil si: ‘Kles-kode’.
Og den var rimelig klar.
(Selv om de hadde begynt med noe de kalte: ‘Dress down Friday’.
Noe som betydde at man skulle kle seg mer ‘casual’, på fredager.
Og på lørdager og søndager så var kles-koden enda mer casual.
For å si det sånn).
Og den kles-koden ble ofte terpet på, (når det gjaldt at kvinnfolka ikke skulle ha korte skjørt osv.), av sjefene, (husker jeg).
Men i butikker, så har man jo uniform.
Men det var sånn, at jeg pleide å si fra, til de ansatte, hvis de hadde glemt navnskilt.
(Da måtte jeg ofte lage et nytt.
Og i England måtte nok da de ansatte, ha betalt, for nytt navnskilt selv.
Noe sånt.
For det måtte jeg, en gang, (i England), da mitt ‘mikrofon-munnstykke’ ble stjålet.
For å si det sånn).
Det er mulig, at hvis man leste Rimi sin personalhåndbok nøye, så stod det kanskje, at det ikke var lov, med hodeplagg, (i kassa).
Men dette var et problem som var nytt, rundt årtusenskiftet, vil jeg si.
For de første ti årene jeg jobbet i butikk, så var aldri dette, (med hodeplagg på jobb), noe tema, vil jeg si.
Så hovedkontorene kunne godt sendt et skriv, til butikkene, angående hvordan man skulle håndtere hodeplagg i kassa.
(Vil jeg si).
Siden at dette var et nytt problem, som dukka opp, i forbindelse med den økte innvandringen, osv.
(For å si det sånn).
Og det var også sånn, (på Rimi Kalbakken), at det en gang, satt en sikh, i kassa, med turban.
(En som jobba der fast, før jeg begynte der, (og som hadde perm fra militæret, kan det vel muligens ha vært).
Og som vel var i slekt med ferskvare-medarbeider Gurvinder.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Det var vel forresten også sånn, at hu Linn.
En gang satt med en stor pelskåpe på seg, (muligens av ulv, uten at jeg tørr å si det sikkert), i kassa, (på Rimi Nylænde).
Så hu syntes nok, at det var, rimelig kaldt der.
Men det var det vel ingen andre som syntes.
(Sånn som jeg husker det).
Rimi hadde noen jakker, til å ha på seg, inne på kjølerommet, osv.
Men de var litt ‘harry’ å ha på seg, i kassa, (må man vel si).
Og det var vel bare på Rimi Munkelia, at de brukte disse, av de Rimi-butikkene jeg jobba i.
(Noe sånt).
På OBS Triaden så hadde vi, (den første tida etter omprofileringa fra Matland, høsten 1990), en uniform, som bestod av bukse, skjorte og blazer.
Og da kunne man velge, om man ville ha blazeren på seg, (husker jeg), i kassa.
(Jeg syntes at det ble litt varmt med blazer.
Så jeg satt som oftest i hvit skjorte, (med rødt slips vel)).
Men Rimi hadde vel ikke noen sånne blazere, (sånn som jeg husker det).
(Ihvertfall fikk jeg aldri noe annet enn skjorter i Rimi.
For å si det sånn).
Hvis ikke kunne vi ha bestilt en til Linn.
Linn hadde lærevansker, (på skolen osv.), fortalte hu meg, (under opplæringa, som jeg tok selv, etter litt problemer, med kontakten/kommunikasjonen med medarbeiderne, i forbindelse med noen tidligere ansettelser).
Så Linn tok nok ting veldig rolig, på jobb.
Men det var ikke så mange kunder, på formiddagen, på Rimi Nylænde.
Så Linn hadde muligens et veldig rolig tempo.
(Noe sånt).
Så hu hefta muligens assistent Stian Eriksen, (som pleide å ha tidligvaktene), en del.
Og Linn sin samboer David Hjort, han klikka, av å jobbe sammen med Linn, (husker jeg).
(Han prøvde en gang, å liksom stappe en calling, oppi fitta på Linn, (gjennom arbeidsbuksa), inne på tellerommet.
Etter at de hadde jobba sammen en dag, (siden at David Hjort enkelte ganger jobba ekstra på Rimi Nylænde).
Men Linn bare lo av dette, sånn som jeg husker det.
Og det var ikke sånn, at jeg selv, liksom prøvde, å stappe noe opp i fitta, på Linn, etter dette.
For å si det sånn.
Linn Korneliussen og David Hjort var jo samboere.
Så de kunne kanskje tulle litt, på en ‘sex-aktig’ måte, på jobben.
Uten at det var noe, som de selv, ble satt ut av, for å si det sånn.
Og jeg hadde vel sett fitter/kvinnfolk før, jeg og.
Så jeg tålte vel også såvidt, dette ‘pervo-greiene’, (selv om jeg var ungkar).
For å si det sånn.
Og det var ingen andre til stede, i tellerommet, når dette ‘pervo-greiene’ skjedde.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Og da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Noe jeg jobba som, fra våren 1996 til høsten 1998).
Så var det sånn, at ‘Gokk-Hilde’, (var det vel), mente at det var tradisjon der, på Rimi Bjørndal.
At kassadamene skulle ha nisseluer på seg, på lille julaften.
Og da var det ei marokansk ei, som hele tida tok av seg nisselua si, (husker jeg).
Men det var fordi at ble varmt, (med nisselue), sa hu vel.
(Noe sånt).
Så det var muligens ikke, av religiøse årsaker, at hu ikke ville ha nisselue på seg, i kassa.
(For å si det sånn).
Men et forbud mot religiøse hodeplagg vil muligens også ramme nisseluer, da.
Selv om det kanskje ikke er så vanlig, at kassafolka, har nisseluer på seg, på jobb, (i jula).
Dette er muligens bare noe Rimi Bjørndal hadde som tradisjon, (fra tida før masse-innvandringen).
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Det da David Hjort liksom prøvde å voldta sin samboer Linn, med en calling, (utapå arbeidsbuksa hennes), inne på tellerommet, på Rimi Nylænde.
(Rundt årtusenskiftet).
Det minna meg, om en episode, i England.
Min tremenning Øystein ‘Adoptert fra Korea’ Andersen og meg.
Vi var to somre, (jeg var der tre somre), hos Hudson-familien, i Shoreham, utafor Brighton.
(Dette var sommeren 1988.
Og sommeren 1990).
Og under et av disse besøkene, så fortale kona i familien, (Tina Hudson), oss.
(Mens hennes ektemann Rick Hudson stod ved siden av henne).
At hu noen ganger, pleide å bli voldtatt, av sin ektemann Rick, (som forresten hadde en eks fra Hamar, fortalte han en gang).
Og det måtte hu bare finne seg i, (mente Tina).
(Siden at de var gift).
Så jeg hadde kanskje denne episoden, i bakhue.
Da David Hjort liksom prøvde, å voldta sin samboer Linn, (som bare lo), med en calling, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde, en ettermiddag, rundt årtusenskiftet.
Så jeg er kanskje litt påvirket, av engelsk arbeiderklasse, osv.
Etter flere språkreiser, (med etterfølgende feriebesøk), til Brighton, (og Weymouth).
Og å gå imellom et samboer-par, (som David Hjort og Linn Korneliussen), når det gjelder seksuelle ting.
Det er kanskje ikke noe, som er noe særlig enkelt/populært, (for å si det sånn).
Man kan si at det er feil, at samboere, skal jobbe sammen, i samme butikk.
Men dette var under en oppgangstid-periode, (før årtusenskiftet osv.), når ingen ville jobbe i butikk liksom, (alle skulle jobbe med y2k-data-problemer osv.).
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Jeg sendte en e-post til Spesialenheten
Erik Ribsskog
Oppdatering/Fwd: Ny klage/Fwd: Klage
Erik Ribsskog 11. februar 2019 kl. 11:03 Til: postKopi: Akademikerforbundet, Politikk Høyre , “sande.vgs” , amnestyis , postmottak IMG_20190211_0001.jpg
389K -
Min Bok 10 – Kapittel 20
Det var også sånn, på Arvato MSPA.
At min kollega Karianne Kynbråten.
(Som jeg seinere så, på TV, mens jeg bodde, i Leather Lane, (hvor jeg bodde, fra 2006 til 2011), i Liverpool.
Da hu ble intervjuet, av BBC, på TV-programmet: ‘Match of the Day’.
I forbindelse med at Liverpool FC. muligens skulle få arabiske eiere.
Og britene da lurte på, om ikke noen norske ‘olje-rikinger’, også var interesserte i, å kjøpe fotball-klubben.
Noe sånt).
Hu ville en gang, (av en eller annen grunn), ha meg med ut, på byen, sammen med masse norske Liverpool-supportere, (husker jeg).
(Karianne Kybråten var lidenskapelig Liverpool-supporter.
Og hu hadde vært, på mange bortekamper, med Liverpool, over hele England/Europa/Verden, (mener jeg å huske, at hu en gang fortalte, på jobben).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Karianne Kynbråten visste vel, at jeg holdt, med Everton.
Så hvorfor hu dro meg med ut, på denne ‘Liverpool-kvelden’.
Det veit jeg ikke.
Men jeg ble likevel med, (av en eller annen grunn da), husker jeg.
Og jeg tok en taxi, (fra Mandeville Street/Walton), til en pub, i Liverpool sentrum, (muligens Penny Farthing), husker jeg.
Hvor jeg møtte Karianne Kynbråten og broren hennes, (blant annet), var det vel.
(Og det var også, ei ung brunette der, fra Hamar, og hennes britiske far, (mener jeg å huske).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde tatt, en halvliter eller to, på den nevnte puben.
Så dro vi, til en kina-restaurant, som lå, i en sidegate, til Matthew Street, (var det vel).
(Noe sånt).
Og der drakk vi mer, og spiste middag, da.
Og jeg fikk som for-rett, (eller om det var etter-rett), en kjempe-porsjon, med kyllingvinger, (som jeg vel ikke hadde bestilt), husker jeg.
Og det var også en middelaldrende norsk Liverpool-supporter der, (husker jeg), som klagde på, at det var så slitsomt, å gå, på Liverpool-kamper.
For man måtte reise seg, hele tida, (for å ‘heie’ da), sa han.
(Noe sånt).
Og sånn huska jeg, at det også hadde vært, på den Champions League-kvalifiserings-kampen, mellom Everton og Villa Real, som jeg hadde sett, på Goodison, noen uker/måneder, før det her.
(Men det nevnte jeg vel ikke, tror jeg).
Og hu unge Hamar-brunetta, (hu var vel i atten års-alderen, eller noe sånt), sin far, ville at han og jeg, skulle ‘klinke’, med glassene våre, (husker jeg).
(Han sa: ‘You have to clinck’.
Noe sånt).
Men jeg syntes vel, at det holdt, å si: ‘Skål’, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så dro Karianne Kynbråten meg med, på en pub, (også i nærheten av Matthew Street vel), hvor hu møtte, en hel gjeng, med norske Liverpool-supportere.
(Dette var noen svære døler eller bygde-karer, (i 30-åra), eller noe i den duren
Noe sånt).
Og en av disse, (som muligens hadde hatt, et forhold, til Karianne Kynbråten, kunne det kanskje virke som), kalte meg, for: ‘Skjeggape’, (i fylla), mener jeg å huske.
(Siden at jeg hadde helskjegg, fra våren 2005, (da jeg bodde, på Løvås).
Og fram til på begynnelsen av 2006, (var det vel)).
Men jeg roa det ned liksom, siden at dette var, en stor og sammensveiset gjeng, med norske Liverpool-supportere, da.
(Og de likte vel heller ikke det, at jeg holdt, med Everton, (tror jeg).
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Karianne Kynbråten dreiv ‘hele tida’, (denne ‘party-kvelden’), med å kjøpe billetter, (for sine norske med-Liverpool-supportere), på svartebørsen, (ved å ringe osv. da), husker jeg.
(Noe sånt).
Så Karianne Kynbråten hadde, et stort nettverk, i Hedmark, (hvor hu var fra), og også i England, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde gått forbi, den kina-restauranten, sammen med Karianne Kynbråten.
En gang, som vi gikk sammen, gjennom Liverpool sentrum, etter jobb, (husker jeg).
Så det var vel derfor, at det ble til, at jeg var med, på denne ‘middags-kvelden’.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så dro hele gjengen, til en kjent irsk pub, som het: ‘Flanagan’s Apple’, i Matthew Street.
Og der, så drakk jeg enda mer da, (husker jeg).
Men jeg syntes nok, at det ble, litt kjedelig der.
(Selv om jeg ble, rimelig full, husker jeg).
Og da de stengte, så gikk jeg vel, en tur, gjennom det andre ‘party-distriktet’, i Liverpool.
(Et området som heter Concert Square.
Som ligger oppover mot ‘universitets-området’, da.
Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt, mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Mandeville Street.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 10.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Den norske Liverpool-supporter-gjengen, som Karianne Kynbråten dro meg med, for å møte, (av en eller annen grunn).
(Som jeg skrev om ovenfor).De var litt, som en eldre versjon, av Stompa & Co., (må man vel si).
Så de virka rimelig norske da, (må man vel si).
Så de var kanskje, fra Lillehammer, (eller noe sånt), tenker jeg nå.
(Hvor min morfar Johannes Ribsskog, jo jobba, som kontorsjef, (i tidligere Faaberg kommune), i sin tid.
Før han ble rådmann, i Hadsel kommune, (i Vesterålen, i Nord-Norge), rundt midten, av 50-tallet.
Noe sånt).
Og denne fotball-gjengen, (som Karianne Kynbråten muligens ‘dealet’ billetter med, eller noe i den duren).
De virka ganske tøffe da, (må man vel si).
Så det er mulig, at de var, noen slags hooligans.
Hva vet jeg.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.PS 2.
Han britiske musiker-kjæresten, til Vivian Steinsland.(Som jeg nevnte, i det forrige kapittelet).
Han ligna vel forresten litt, på lillebroren, til ‘Dverge-Lene’, fra Matland/OBS Triaden.
(Hun som var samboer med Knut A. G. Hauge, (som også jobba, på Matland/OBS Triaden).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
For han britiske musikeren og lillebroren til ‘Dverge-Lene’.
De hadde begge, blond ‘hårspray-frisyre’, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det kan også være, at han blonde musiker-vennen, til Vivian Steinsland, (som jobbet, som Arvato MSPA Team Leader).
Bare var, en musiker-kollega, av henne.
(Fra LIPA, for eksempel).
Og at disse jobbet sammen, med musikk-prosjekter, på fritida.
Og at det var grunnen til, at han britiske musikeren, dukka opp, på Arvato, ‘hele tida’, da.(Hva vet jeg).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Jeg visste ikke, at Matias Faldbakken, hadde jobbet, for Thomas Seltzer sitt band Turboneger
http://www.vg.no/rampelys/bevegelser/norsk-soeppelsekk-solgt-for-101-000-kroner/a/23563486/
PS.
Thomas Seltzer, prata jo ‘dritt’ om meg, på NRK sitt program, Tweet4Tweet, i 2012.
Og mens jeg bodde, i Leather Lane, (hvor jeg bodde, fra 2006 til 2011), i Liverpool.
Så kontaktet Matias Faldbakken meg, på Facebook, (husker jeg).
(Han sendte ‘Friend-request’, ihvertfall).
Men jeg la ikke til Faldbakken, som Facebook-venn.
(Faldbakken kalte seg ‘Falskbakken’, (var det vel), på Facebook.
Og jeg har som ‘policy’ liksom, å bare legger til Facebook-venner, som jeg kjenner, fra ‘real life’).
Og da jeg gikk på HiO ‘ingeniørhøyskolen’ IU, fra 2002 til 2004.
Så hadde jeg en studiekamerat, som het Dag Anders ‘Dagga’ Rougseth, (kjent som vokalist, i Hamar-bandet Autopulver, blant annet).
Og da var det sånn, at vi noen ganger, jobbet med obligatoriske oppgaver osv., hjemme hos meg, (i min ‘Rimi-leilighet’), i Waldemar Thranes gate 5.
Og jeg hadde der, en del bøker, stående i noen reol-møbler, som stod i leiligheten, da jeg flytta inn der, (i 1996).
Og jeg dreiv og leste, på en bok, av Matias Faldbakken, på den tida.
(Det var en bok som het ‘Macht und Rebel’, eller noe sånt.
En bok Faldbakken hadde gitt ut, under sitt pseudonym, Abo Rasul).
Og av en eller annen grunn, så begynte Dagga og jeg, å prate, om den boka.
Og jeg sa da, at jeg ikke likte den.
Jeg forstod meg liksom ikke, på den boka da, (forklarte jeg).
(Faldbakken skrev om ‘the Cocka Hola Company’ og masse viss-vass da, (synes jeg at det var).
Det ble for mye tull, liksom).
Så jeg leste ikke den boken ferdig da, (må jeg innrømme).
(Noe sånt).
Og da fortalte Dagga meg det, at han kjente ‘Matias’, (husker jeg).
(For begge var fra Hamar, da.
Noe sånt).
Og jeg avtjente også førstegangstjenesten min, (på Terningmoen), i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993.
Og Hamar og Elverum, er nabo-byer, da.
Men folka, i de byene, kan visst ikke fordra hverandre, (eller noe i den duren), da.
(Hvis jeg forstod det riktig, fra den tida, som jeg var i militæret, i Elverum).
En på samme lag som meg, (i Geværkompaniet, på Terningmoen), nemlig Stig Ragnhildsløkken, (fra Elverum).
Han sa en gang det, (husker jeg), at i Elverum, så snakka dem ‘bredt’, (altså at de snakka dialekt, da).
Mens i Hamar, så snakka de ‘Oslo-mål’ da, (ifølge Ragnhildsløkken).
Så om dette, at jeg blir tulla med, i ‘øst og vest’, er noe Hamar/Hedmark-greier?
Hva vet jeg.
Hm.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette, (jeg regna vel med, at dette var Matias Faldbakken sin Facebook-konto, (selv om han kalte seg ‘Falskbakken’), siden at han hadde, blant annet Harald Eia, (var det vel), på vennelista si, (hvis jeg forstod det riktig)):
http://johncons-mirror.blogspot.no/2008/12/matias-falskbakken.html
PS 3.
Jeg sendte en klage, til Facebook, på dette:
-
Mer fra England
I dag, (tirsdag), så skulle jeg egentlig fått arbeidsledighetstrygd.
Men det fikk jeg ikke.
(Grunnet surr fra the Jobcentre.
Etter at noen har sendt dem e-poster i mitt navn, (virker det som).
Og sagt at jeg har fått meg en ny og bra betalt jobb, osv.
Terror/sabotasje, med andre ord).
Men jeg fikk litt mer trygd, forrige gang.
Siden det var surr da og.
Og jeg fikk to utbetalinger, betalt ut, rett etter hverandre.
(Etter at jeg holdt på å sulte ihjel, tidligere i år.
Noe ingen i Norge reagerte på, må man vel si).
Så jeg har noen få pund igjen enda, til mat og strøm.
Men jeg gikk ikke til Bootle, for å handle strøm og andre ting der, i dag.
(Som jeg pleier å gjøe, på ‘lønningsdagene’ mine).
Siden jeg ikke fikk trygd.
Så ble det litt ‘forrandrings’, i rutinene mine.
Så det ble til, at jeg dro innom en innvandrer-sjappe, like ved der jeg bor.
En butikk som heter noe med Everton.
(Enda det her heter Walton og ikke Everton).
Som er åpnet lengre enn postkontoret, (hvor jeg vanligvis kjøper strøm).
Og når jeg gikk inn i den butikken, så stod det ingen, ved kassa.
Men en svær, mørkhudet mann, ropte til meg, (det var to mørkhudede på jobb), fra ‘borti der’, liksom.
Og han kalte meg ‘mate’.
(Altså ‘kamerat’).
Men jeg var jo der som kunde.
(En kunde, som skulle kjøpe strøm, for ti pund).
Hvorfor kaller de kunder for kamerater, lurer jeg.
Sånn var det, da jeg var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988 også.
(Den sommeren som jeg dro, sammen med min fars sin kusine sin adoptivsønn Øystein Andersen.
Som er adoptert, fra Korea, vel).
Da måtte vi etterhvert bytte vertsfamilie, (fra en familie, som hadde en pasient, i stua).
Og vertsfaren i den nye vertsfamilien.
(Nemlig Rick Hudson, som har bodd en del hos ei norsk dame, i Hamar.
Hvis jeg har forstått det riktig).
Han kalte også folk, (som buss-sjåfører), for ‘mate’, (mener jeg å huske).
Så om det å si ‘mate’ hele tida, (til alle en møter, liksom).
Om det er noe engelske greier.
Eller om det er noe ‘pakkis’ greier.
Det veit jeg ikke.
Men det kan man vel kanskje lure på.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 127: HiO
Jeg husker den første studiedagen min, ved Høyskolen i Oslo.
Vi skulle møte opp ved HiO i Pilestredet.
For rektor, for hele HiO, (må det vel ha vært), skulle holde tale, da.
Og så gikk vi vel, i ganske samlet flokk, (oss HiO IU-folka), bort til den tidligere Ingeniørhøyskolen, (som på den her tiden het HiO ingeniørutdanningen), i Cort Adelers gate, (i Vika), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg nesten syntes at det var som å være ute av fengsel, (eller noe lignende), å begynne å studere igjen, da.
Etter mange år, i Rimi, hvor liksom hver eneste ting man gjorde, (ihvertfall som leder), ofte ble fulgt med på, da.
Sånn at man aldri kunne stå stille, nærmest.
Til forskjell fra studentlivet, da.
Som var mer tilbakelent, (vil jeg si), for å si det sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at litt etter at vi andre dukka opp, på HiO IU der.
(Og satt i den ene datasalen der, i andre etasje, da).
Så var det en kar som luska litt rundt i gangene der, vel.
Og det var Dag Anders Rougseth aka. Dagga.
(Vokalisten fra det da nedlagte Hamar-bandet Autopulver).
Og Rougseth, (som jeg ikke hadde hørt om før, for det bandet var ukjent for meg, da).
Han så litt trøtt og alvorlig ut, vel.
Og det var nesten som at han så etter noen der, syntes jeg litt.
(Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra den første uka.
(Hvis det ikke var fra den andre uka, da).
Så husker jeg også det.
At ei ‘drit-fin’ og slank blondinne, (fra Vestlandet vel), plutselig satt ved siden av meg, i en av datasalene, (i andre etasje der), da.
I en time hvor vi lærte om web-design, da.
Og jeg hadde laget en link, til Aftenposten.no, på mitt web-område, da.
Og da jeg blingsa litt bort på skjermen, til hu Vestlands-dama.
Så så jeg at hu også hadde laget en link til Aftenposten.no, da.
Så jeg lurer på om hu, (som jeg ikke husker navnet på lenger), herma etter meg, da.
(Noe sånt).
Etterhvert så ble det ihvertfall sånn.
At hu pene dama, og han litt avdankede popstjerna, (Rougseth), og jeg, vi havna på samme gruppe, i programmering, da.
Og der var det jeg som liksom måtte ta på meg mye av hjernearbeidet, da.
For jeg hadde jo drevet mye med programmering i Basic og Pascal, tidligere.
Men Java-programmering, det ble nesten som noe helt annet, (vil jeg si).
Så jeg sleit rimelig mye da, (husker jeg).
Så hele gruppa sleit da, (må man vel si).
For jeg var ikke så flink til å gå på forelesningene, heller.
Jeg satt mer hjemme, og ‘kopa’ liksom, da.
(Hvis jeg ikke jobba på Rimi Bjørndal, da).
For jeg var fortsatt litt utafor, etter alle problemene, i Rimi, da.
Og det ble ikke ført frammøte, ved HiO IU, da.
Så på den måten, så var dette studiet likt, med det studiet jeg hadde gått, ved NHI, cirka ti år tidligere, da.
For der ble det heller ikke ført frammøte, da.
Så på den tida, så gikk jeg omtrent like mye rundt på Oslo City og i platebutikker, i Oslo sentrum.
Som jeg var på NHI, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og det ble noe lignende nesten, (må jeg innrømme), den tida jeg studerte ved HiO IU, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten også sånn, i datasalene, (i andre etasje), på HiO IU der.
At tastaturene, til PC-ene, de var fulle av inngrodd møkk da, (husker jeg).
Noe jeg også klagde på, til Rougseth vel, (husker jeg).
For jeg hadde jo jobbet som butikksjef, og var vant til å ha rutiner, for renhold, her og der, i butikken, da.
Så jeg reagerte på det her, da.
For jeg pleide jo også å vaske tastaturet, til PC-en min hjemme, innimellom, da.
Så de møkkete tastaturene, på PC-ene, på HiO IU.
De reagerte jeg på da, (husker jeg).
Og jeg tenkte vel det, at nok ikke fantes noen rutiner, for vasking, av tastatur osv., på den her høyskolen, da.
Noe som var litt ekkelt og rimelig ‘bånn i bøtta’, vi jeg si, da.
(Selv om vel ikke Rougseth ga noe særlig klart svar, da jeg poengterte denne manglende, på renhold, av tastaturene, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 21: Mer fra Terningmoen
Den siste tida, før jul, så var det bare Skjærbekk og meg, som fortsatt var igjen, på reservelaget, (husker jeg).
Og en dag, så fikk vi i jobb, å av-ise trappene, til brakkene våre.
For Elverum, det stedet, det blir noen ganger kaldt et ‘kuldehøl’, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Det er mange grader kaldere, vanligvis, i Elverum enn i nabobyen Hamar.
(Det kunne vi se, på et termometer, som man kunne se fra veien, ikke langt fra Hamar der vel, når vi kjørte forbi, i en buss, som gikk fra Galleri Oslo, når vi skulle tilbake igjen til Terningmoen, etter å ha hatt helgeperm).
Noe vi i Geværkompaniet fikk merke, hver dag, fra vi stilte opp på kompanioppstilling, om morgenen, og når vi var på skytebaner og dreiv med alt mulig annet forskjellig rart, utendørs da.
Så det var fullt av is på trappene, allerede i desember der da.
Og Skjærbekk og jeg, vi helte på varmtvann og hakka med spader, var det vel, for å få bort isen da.
(Men jeg kan ikke huske at vi hadde noe salt der, til å strø på isen.
For det lærte jeg seinere, når jeg jobba på Rimi Nylænde, at salt, det fikk isen til å smelte da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Skjærbekk og jeg, vi hadde visst dumma oss ut da.
For vi hadde visst også av-iset en trapp, som egentlig tilhørte en annen tropp.
For kanonlaget, på troppen vår, de delte visst brakke, med en annen tropp da.
(Noe sånt).
Så da hadde vel jeg misforstått da.
For vi av-iset begge trappene, til den brakka da.
Men det var visst bare meninga, at vi skulle ha av-iset en av dem.
Så da fikk vi vel litt tyn, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens Skjærbekk og jeg, stod der, og av-iset de trappene da.
Så dukka det opp en kar, fra en annen tropp der vel.
Han forklarte det, at dronning Sonja, hu var visst ikke noe kul, mot soldatene, som var i Garden.
En soldat hadde visst bare sagt ‘hei’ til henne, en gang, (på Skaugum vel), og hu hadde visst da blitt skikkelig sint og gæern.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Brun på kanonlaget, han dukka vel også opp der, (mener jeg å huske).
Ihvertfall så husker jeg at han prata om damer, med Skjærbekk, (de to hedmarkingene da, var det vel), en gang, som jeg stod like ved siden av, siden Skjærbekk og jeg vel jobba med noe da.
Og da gikk praten dems i, at lillesøstera, til Tine Tollan, (eller om det var en annen stuperske), fra Hamar, visstnok var så fin da.
Og praten gikk også i det, (eller om det var en annen gang), at de to var enige om det, at norske damer, ikke var så fine.
Det var noe med midjen på dem, eller noe, som dem ikke likte da.
(Disse to som begge hadde mørkt hår da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så gadd jeg ikke vente, på et tog, som gikk via Hamar.
For et annet tog, gikk via Lillehammer.
Og da kom jeg litt tidligere til Oslo da.
Men ingen av de andre soldatene, ville ta det Lillehammer-toget, sammen med meg da.
Så jeg havna på det aleine da.
Og på det toget, så satt det en hel ‘bøling’ på 20-30-40 soldater kanskje, som var fra en annen militærleir da.
(Uten at jeg vet hvilken militærleir det kan ha vært).
Og de lurte fælt på hvem jeg var da.
(Overhørte jeg, gjennom togvogna).
Men så så dem birkebeiner-merket, på skulderen, på permuniform-skjorta mi da.
Og da ble dem litt stillere, (mener jeg å huske).
(Pluss at jeg hadde masse skyttermerker og sånn da, som man også skulle ha på permuniform-skjorta da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Lillehammer, så gikk jeg rundt i gågata der, (var det vel), i en time, eller noe, kanskje.
(Mens jeg venta på at toget til Oslo skulle gå da).
Og så i en plateforretning, og sånn der da, (var det vel).
Jeg møtte også Beckstrøm, (eller hva han het igjen), fra kanonlaget.
(Han gikk i sivil, så det er mulig at jeg hadde hatt vakt da).
Han var i Lillehammer, sammen med ei sprek, ung brunette, (husker jeg).
Og de sa hei til meg da, som gikk rundt i hovedgata, i Lillehammer der, i perm-uniform da.
(Og sikkert med den rosa bagen, som jeg hadde fått låne, av Magne Winnem da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere, så sa Bakke, (som var nestlagfører vel, på kanonlaget), til meg, at Beckstrøm og hu hotte, unge brunetta, de hadde hatt sex sammen, søtten ganger, (eller noe), på en helg, på en hyttetur da.
(Utenom ‘sammenhengen’, sa Bakke det her til meg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også mange fler merker etterhvert forresten, ettersom tida gikk, i Geværkompaniet.
Marsjmerkene, de ble litt for tøffe for meg, som var så tynn, siden vi da måtte gå med mange kilo tung pakning.
Men de fleste andre merkene, de klarte jeg å få med meg.
Det var to skyttermerker til, (som jeg klarte), nemlig dugleiksmerket i bronse, og NAIS-merket.
(Selv om det NAIS-merket forsvant, så det lurer jeg på om noen på lag 2, kan ha rappa.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert da).
Jeg klarte også feltidrettsmerke, (selv om jeg var sliten på slutten, og hang meg på Bø, (fra Skotbu vel, og lag 1), på en del av orienteringa der, (husker jeg)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men noe av det mest overraskende, det var vel det, at jeg faktisk også klarte å ta skiskyttermerket.
Jeg som pleide å gjøre alt for å slippe unna skidagene, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
For jeg hadde noe gule glassfiberski, som var så tråe da.
Men skiskyttermerket, det klarte jeg i et slags oppsamlingsheat da.
Siden jeg hadde hatt vakt kanskje, da den første konkurransen gikk av stabelen.
Og jeg gikk vel ikke så utrolig fort på de tre-skiene til Forsvaret vel, (som ble kalt for ‘NATO-planker’, og som ikke skulle smøres, (mener jeg å huske), forresten).
Men jeg skøyt vel ned halvparten av blinkene ihvertfall, (noe som var over snittet, for man ble vel litt kald, når man gikk rundt på ski der kanskje, ihvertfall så ble vel kanskje geværet litt kaldt.
Også var man kanskje andpusten og da, etter skigåinga.
Noe som gjorde det vanskeligere å treffe blinkene da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg klarte såvidt skiskyttermerket og da.
Og det hadde jeg egentlig ikke håpet på, engang.
Så da ble jeg litt overraska, husker jeg.
(Da trodde jeg nesten at jeg drømte, da jeg så den resultatlista, hvor det stod at jeg hadde klart det skiskyttermerket, da).
Og da hadde jeg tilsammen klart syv merker da.
Noe som jeg lurer på om var mest i troppen.
(Men det tørr jeg ikke å si sikkert da).
Jeg husker ihvertfall at Davidsen, som var lagfører, på kanonlaget, han kom med noen syrlige kommentarer vel.
Den gangen, da jeg fikk det skiskyttermerket utdelt, på troppens oppstillingsplass, da.
Han sa at det var urettferdig, at den konkurransen som den utdelingen var for da, hadde hatt lavere standard, på deltagerne da, enn den første konkurransen, (som han sikkert hadde vært med på selv da, og han hadde kanskje ikke klart å ta det merket da, siden han kom med noe sånn ‘oppgulp’, (eller hva man skal kalle det), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
