Stikkord: Haugerud

Etter at Magne Winnem hadde kjøpt ny seng, fra faren min.

Så lurte han nok på hva han skulle gjøre med den gamle.

Nemlig en singel, (eller om det var super-singel), rammemadrass.

(Og den rammemadrassen, den hadde påmonterte bein, så det ble som en seng, da).

Og jeg sleit fælt med den gamle senga jeg hadde.

(Den jeg hadde fått av faren min, da jeg flytta inn på Ungbo der).

For den var for kort.

Så jeg gikk med på å kjøpe Magne Winnem sin gamle seng, for 300-400 kroner, da.

(Noe sånt).

Og Magne Winnem satt den ramme-madrassen på toppen av Volvo by-bilen sin, da.

(Var det vel).

Og kjørte med den fra Bergkrystallen til Ellingsrudåsen, da.

Men den madrassen, den hadde en del rare flekker da, husker jeg.

Som jeg vel aldri skjønte hvordan hadde oppstått.

Men det veit vel kanskje Elin og Magne Winnem.

Det er mulig.

(Og jeg fikk også med en overmadrass, på kjøpet, litt seinere vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem dro meg også med, til Tøyen, for å klatre, på et klatresenter som het Tyreli, hvor de hadde innendørs klatrevegger.

Jeg var i god form etter militæret, og klatret ganske enkelt helt til topps, i den høye klatreveggen, på første forsøk, (må man vel si).

Magne Winnem, han sleit litt mer, (må man vel si), da han klatra.

Og det gjorde jeg og.

(Når Winnem klatra, da).

For Magne Winnem, han veide mye mer enn meg.

Og jeg skulle liksom holde igjen tauet da.

Så noen ganger, så letta jo jeg fra bakken, og Magne Winnem og jeg, vi ble hengende og dingle, en meter cirka, over bakken, da.

Noe som nok så veldig dumt ut.

Så ei dame der lo, husker jeg.

Og det gjorde jeg og, husker jeg.

For det var vel ikke så mye annet å gjøre.

Men Magne Winnem ble sur på meg, (tror jeg).

Ihvertfall så ble han sur.

For han mente å vite at det skulle funke å holde igjen folk selv om de veide mye mer, da.

Men vi hadde jo begge gått handel og kontor, så hvordan Newtons lover, (eller om det var Einsteins), fungerte iforhold til sånt her, det viste ikke jeg, for å si det sånn.

Jeg bare merka at jeg letta fra bakken når jeg prøvde å holde igjen Magne Winnem, da.

Så det var ikke sånn at vi dro dit mer enn maks et par ganger vel.

(Og jeg lurer på om Axel var med den siste gangen.

Men at vi ikke fikk klatra da, eller noe).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så dro også Glenn Hesler meg med, ut til Strømmen, (må det vel ha vært), for å kjøpe tennisko, (husker jeg).

Og da var Glenn Hesler nesten som Magne Winnem hadde vært, da han hjalp meg å kjøpe den smokingen, da jeg skulle være forlover for han, (husker jeg).

For Glenn Hesler var nesten som en bekjent, av han litt eldre karen, i den sportsforretningen, på Nedre Romerike da.

Og fikk han til å finne et par greie, hvite tennissko til meg da, (husker jeg).

Våren/sommeren 1994, (eller når det kan ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

At jeg så i en reklamebrosjyre, (som vi vel hadde fått i posten, hvis ikke den fulgte med Aftenposten, eller noe), at de hadde tilbud, på Phillips barbermaskiner, med tre barberhoder, på el-butikken, på Triaden-senteret.

(Som lå rett ovenfor OBS Triaden, hvor jeg jo hadde jobba, noen år tidligere.

Og jeg husker det, at jeg en gang gikk inn i el-butikken der, for å låne noen ruller til kort-automatene, til OBS Triaden, for OBS Triaden gikk tom for sånne bankautomat-ruller, en gang, da).

Og da sendte jeg med penger, med Glenn Hesler.

(Siden han jobba ute i Romerike der, da).

Og så stakk han innom Triaden og kjøpte med en sånn barbermaskin for meg, (på vei til eller fra jobb da), husker jeg.

(Men han kjøpte ikke med en sånn barbermaskin til seg selv også.

Selv om han kanskje hadde trengt det).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Glenn Hesler og jeg, vi spilte også mye badminton.

Det var på lørdager i Haugerudhallen og på tirsdager i Ekeberghallen.

Den første lørdagen som vi dukka opp, i Haugerudhallen der.

Så var det mesterskap, i badminton.

(Noe vi ikke hadde fått med oss, da).

Vi satt oss litt på en høytliggende tribune der, og så på noen unge damer, som spilte, (husker jeg).

Glenn Hesler kommenterte at ei ung dame, (med lyst hår), hadde en litt rar teknikk.

Når ballen kom bak henne, så hoppa hu bakover, på en rar måte, mens hu skreik, (eller noe), vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler, han skaffet seg også en badminton-bok, etterhvert, husker jeg.

Hvor det stod mye om taktikk og teknikk, når det gjaldt å spille badminton, da.

En bok som han hadde i stua, på Ungbo der, (ihvertfall en stund), da.

(Så det ble nesten som da Axel hadde den karateboka, i stua, på Furuset der, noen år tidligere.

Kan man kanskje si).

Men jeg orka ikke å ta det badminton-greiene, så seriøst.

Det ble som da Øystein Andersen begynte å telle trekk osv., mens vi spilte sjakk, (syntes jeg).

Dette var bare som en hobby for meg.

Så jeg gadd ikke å lese så mye i den badminton-boka, da.

Vi var jo tross alt allerede et godt stykke oppe i 20-åra, (på den her tida).

Så at vi skulle bli skikkelig gode i badminton, (eller en annen sport), det manglet jeg nok litt troen på.

Det toget hadde nok gått, (for å si det sånn).

Så det her var bare som noe mosjons-greier, (og for å motvirke kjedsomhet og kanskje koble av/avreagere fra jobb), for meg, da.

Så jeg gadd nesten ikke å lese noe i den badminton-boka, til Glenn Hesler, da.

Men Glenn Hesler, han ble etterhvert veldig god, i badminton da, må man vel si.

Og jeg mener å ha lest, på nettet, etter at jeg flytta, til England, at Glenn Hesler vel var med på å vinne et klubbmesterskap, i double, sammen med en av lederne der vel, (i Skøyenåsen Badmintonklubb da), for noen år siden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, da vi bodde på Ungbo, så husker jeg, at Glenn Hesler en gang dro meg med, på Rimi-butikken, i Jerikoveien, på Furuset, der, (som var den nærmeste Rimi-butikken, fra der vi bodde, da).

(Det her kan muligens ha vært mens jeg egentlig var på rep-øvelse, eller noe.

Og hadde fått meg uventa fri en kveld, siden jeg ikke hadde kjøpt med meg noe mat, på vei hjem fra jobb, eller noe).

Og da skulle jeg lage det som var, mer eller mindre, livretten min, på den her tida, da.

Nemlig Pasta de Napoli, fra Toro, med kjøttdeig.

Og da, så var det tomt, for kjøttdeig, i kjøledisken, på Rimi Jerikoveien der da, (husker jeg).

Så da spurte jeg, (som jo jobba som leder, på Rimi Nylænde), en Rimi-ansatt der, om de var utsolgt for kjøttdeig, da.

Og da fikk jeg ingen beklagelse, (eller noe lignende), tilbake.

Det smalt bare at, ‘ja, vi er utsolgt for kjøttdeig’, og det her ble sagt på en nesten militær måte, da.

(Eller hva man skal kalle det).

Så seinere, så har jeg lurt på det, om det her kan ha vært storebroren til Kjetil Prestegarden, for eksempel.

For da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.

Så hadde jeg en assistent der, som het Kjetil Prestegarden.

Og han hadde tidligere jobba på Rimi Jerikoveien, før han begynte på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

Og han kunne være litt sånn tøff i replikken da, noen ganger, (må man vel si).

Men jeg husker jo det, at jeg fikk jo omtrent sjokk.

Da han Rimi Jerikoveien-medarbeideren, svarte meg, på en så brysk måte, da.

For jeg syntes ikke det, at det var noen måte å snakke til kundene på da, (for å si det sånn).

For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor, (og lært at kunden alltid har rett, osv).

Og jeg hadde jo også jobba på blant annet OBS Triaden, (som var en butikk som satt kundeservice høyt da, må man vel si), og også mange andre matbutikker, da.

Så da fikk jeg jo nesten sjokk, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han dro meg med, en gang, på Megazone, (eller hva det heter igjen), ved Youngstorget der.

Det var ikke fordi at jeg syntes at det hørtes så kult ut.

Men Magne Winnem mente at det var artig, da.

Så det var mest for å være kameratslig, at jeg ble med, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens vi satt der, og venta, på at vi skulle være med på det Megazone-greiene.

(Som mest var for unger/ungdommer, vel).

Så snakka Magne Winnem litt rart, husker jeg.

Han sa sånn, at hvis jeg møtte ei dame, der inne.

Så hadde jo jeg to våpen og hu et.

(For han mente at tissefanten liksom var et ‘våpen’, da.

Eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hu unge dama, som stod bak disken, på Megazone der.

Hu glemte å si fra til Magne Winnem og meg, da det var vår tur.

Så vi måtte vente en time til da, (eller noe).

Og det hadde vi ikke tid til.

Og Magne Winnem, han hadde jo gått tre år på handel og kontor, (som meg da).

Og han kunne være enda bryskere enn meg, hvis han ikke møtte god kundeservice, når han kjøpte varer eller tjenester, et sted, da.

Så Magne Winnem, han begynte jo å kjefte på hu lyshåra tenåringsdama, da..

Siden hu ikke hadde sagt fra til oss, om at det var vår tur, da.

Og det endte med at hu tilkalte sjefen der.

Og Magne Winnem og jeg, vi fikk hver vår gratisbillett der, da.

(Av han sjefen der, da).

Og så måtte vi dra, for Magne Winnem skulle noe annet, eller noe.

Og den gratisbilletten, den tok det lang tid, før jeg brukte, husker jeg.

Det var en gang jeg kjeda meg veldig, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og vi dreit oss vel litt ut der og, kan man kanskje si.

Siden vi kjefta så mye på ei ung dame der, da.

For dette var egentlig ikke noe for voksne folk, tror jeg.

Dette var vel egentlig bare noe for ungdommer og kanskje utdrikningslag, og sånn, da.

Så hu unge dama, hu hadde var nok ikke vant til bryske/alvorlige/voksne folk, tror jeg.

Hu var nok kanskje mest vant med tenåringer og litt halvfulle folk, og sånn, kanskje.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg dro dit aleine.

(En del måneder etter det her, da).

Bare for å få brukt opp den gratisbilletten da.

Så var det en gjeng, med ungdommer, som ‘alltid’ hang der, da.

Og de ville spille med noen slags spesielle regler, da, (husker jeg).

Og det sa jeg at var greit.

For jeg tok vel ikke det så nøye, da.

(Jeg hadde jo fått billetten gratis og sånn, og).

Og de var jo så vant til å spille der, (med noen slags laser-våpen da, i et mørkt rom).

Så jeg ble jo truffet hele tida omtrent.

Uten at jeg så hvor skuddene kom fra, engang.

(For de var vel vant til å ‘krige’ der, og kjente nok de beste gjemmestedene, osv.

For de ungdommene, de hadde nok dette som en livsstil, da).

Så jeg fikk bare inn en fulltreffer da, husker jeg.

Enda jeg hadde vært i Geværkompaniet, og trent med Miles, på AG3-en, der, osv.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

Og da banna han som ble truffet, husker jeg.

Eller han klagde ihvertfall da, ovenfor de andre der, over at jeg, (som liksom var fremmed der da), fikk inn et treff, da.

Så dette var noe ganske kjedelige greier, vil jeg si.

Mest for den gjengen som ‘alltid’ pleide å henge der liksom, vel.

Og som kanskje hadde kjøpt årskort der, eller noe sånt, da.

Og man måtte være veldig våken.

Og jeg klarte jo ikke å se hvor folka som skøyt på meg oppholdt seg, engang.

Så det var litt rart, husker jeg.

Men rommet der var ganske mørkt da, mener jeg å huske.

Og det var nok ikke så lett for meg, som ikke hadde vært der før, å vite hvordan det var smart å spille der, for eksempel.

For det var liksom ‘alle mot alle’, da.

Så det var ikke som i vanlig krigføring.

Hvor det var et lag som lå i forsvar og et lag som angrep, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.