Stikkord: Hava Özgyr
-
Jeg lurer på om dette er annonsen for den bilen jeg kjøpte, like etter at jeg ble butikksjef, i 1998? Hm
PS.
Sånn her ca., så den bilen ut.
(Bortsett fra at den ikke var like mye ‘styla’, som den på bildet.
Den bilen jeg hadde, så litt kult ut, (syntes jeg selv ihverfall), siden den var svart metallic, men den bilen jeg hadde, var helt ‘plain’ da, i forhold til den på dette bildet, må man vel si.
Men men).
Her er mer om dette:
PS 2.
Det som var litt rart, var at de som solgte denne bilen, de het Özgyr.
(Det var ihvertfall det navnet, som stod i vognkortet, mener jeg ganske sikkert å huske).
Og det var det samme etternavnet, som to søstre, (seinere tre, pluss en bror), som var kolleger av meg, på Rimi Bjørndal, hadde.
(Dvs. Hava, Sema, Songül og Muhammed Özgyr, (fra tyrkisk Kurdistan vel), som alle jobba på Rimi Bjørndal, på den samme tida som jeg jobba der.
Jeg jobba der først som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998.
Og så som låseansvarlig, (etter at jeg slutta som butikksjef), fra 2002 til 2003).
Disse jeg kjøpte bilen av, de bodde i Lørenskog, mener jeg de sa.
Men de hadde en matbutikk, eller nærbutikk, opp mot Ullevål sykehus, eller noe sånt vel.
(Jeg husker ikke nøyaktig hvor den butikken var).
Men jeg ringte, og fikk adressen, og så tok jeg bare en drosje dit, husker jeg.
Jeg var litt sliten, etter 2-3 års slaveri nesten, på Rimi Bjørndal, (som assistent for butikksjef Kristian Kvehaugen).
Så jeg var litt daff og sliten da.
Men dette var fridagen min da.
Så det var vel en fredag, mener jeg.
(Også skulle jeg sikkert jobbe lørdag da, eller lørdagen uka etter).
Men jeg var litt overarbeida, allerede da.
Så jeg orka ikke å fly rundt så mye, å se etter biler.
(Dessuten, så syntes jeg faktisk at den bilen, så ganske kul ut, siden den var svart metallic, osv.
Så jeg ble positiv overraska da, når jeg fikk se den bilen.
Det stod jo f.eks. ikke i annonsen, at den var svart metallic.
Men men).
Så jeg bare kjøpte den første og beste(?) bilen, for å si det sånn.
Men jeg fikk ikke med åtte nye dekk, som det står i annonsen der.
Jeg fikk bare med fire gamle.
Og jeg måtte vel opp i 16.000, tror jeg, for å få kjøpe den bilen.
(For det var visst også noen i Lørenskog, som var interessert i den bilen, skjønte jeg.
Men men.
Og jeg ringte også løsøreregisteret, i Brønnøysund, for å sjekke om det var noen heftelser ved bilen, (som hadde DE-skilter vel).
Men det var det ikke, kunne de opplyse om, fra Brønnøysund.
Så da trodde jeg at den bilen skulle være grei jeg da.
Dum som jeg var, må man vel kanskje si.
Men men).
Og at den bilen hadde passert EU-kontrollen.
Det var vel nesten som et under, vil jeg vel kanskje si.
Men det viste seg at den var fikset, på Sogn Videregående, i Oslo, av ‘mekken’-linja der da.
Noe sånt.
Så sånn var vel det.
Så jeg måtte ut med masse ekstra penger, til nye deler til motoren og det elektriske anlegget, og det som var.
Og det ble ofte innbrudd i bilen også.
Så den bilen kosta jeg nok på en 30-40.000, ihvertfall.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg hadde litt uflaks, med det kjøpet, vil jeg nok si.
Men jeg trodde det var i orden med den bilen da, siden den var EU-godkjent osv.
Men der hadde dem nok juksa litt muligens, er jeg nok litt redd for.
Men men.
Jeg kjørte til søstera mi, i Tromsøgata, for å vise henne bilen.
Etter at jeg kjøpte den.
Og da mener jeg at jeg hørte et ‘dunk’, mens jeg var inne hos søstera mi.
Og da hadde bilen en bulk i en av bakdørene vel.
Når vi gikk ut for å se på bilen.
Så hva som hadde skjedd da, det veit jeg ikke.
Men det var vel litt spesielt.
Jeg tror ikke at den bulken var der, da jeg kjøpte bilen, (noen minutter tidligere).
Da hadde jeg vel lagt merke til det, vil jeg vel tro.
(Jeg gikk jo og så på bilen, og sånn, mener jeg).
Men jeg var ikke 100% sikker, så jeg sa ikke noe tilbake, da søstera mi klagde på det da, at det var bulk i bakdøra.
(Den bulken gikk det kanskje ann å rette opp, tenkte jeg.
Jeg hadde tatt opp billån, på 30.000, (var det vel), i DNB.
Sånn at jeg hadde noen penger i reserve, i tilfelle det var en del å fikse, på den bilen da.
Så jeg var litt gardert, ihvertfall, tenkte jeg.
Men jeg kunne jo ikke vite det, at det skulle være så mye galt, som trengtes å fikses på, på den bilen.
Men men).
Så jeg lurer på hva som skjedde da egentlig, siden det plutselig ble bulk i døra.
Men men, man kan ikke vite alt.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Det er vel kanskje forresten en Ford Escort, eller noe, den på bildet.
For den bilen jeg hadde, (en Ford Sierra 86-modell, med 2 liters motor), den hadde fire dører, mener jeg nok ganske bestemt å huske.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Pakistaner-mafiaens idiot-hevn?
Sånn som jeg tenker nå.
Så var dette noe idioti, fra noe ‘pakistaner-mafia’.
For han pakistaneren hos Brødrene London, (han oppkjøperen, eller hva han var), han har sikkert kjøpt den HiAc-en, som jeg vraka.
Også har han blitt sur på meg, siden det var mye galt på bilen.
(Enda jeg ikke har snakka med han, og ikke visste hvem han var).
Så har dem tulla med meg, når jeg ble butikksjef.
(Gjennom Magne Winnem, bl.a., som spurte hvordan bil jeg så etter).
Så har dem satt inn en annonse, i Aftenposten, på en bil, i den prisklassen jeg så etter, (ca. 16-18.000).
Også lurte de meg til å kjøpe en bil med mye feil på.
Sånn at han pakistaneren, som ‘vanka’ hos Brødrene London, skulle få ‘hevn’, eller ‘idiot-hevn’, vil jeg kalle det.
Og merkelig nok, så het de som solgte meg den andre bilen, en svart metallic Ford Sierra.
De het Özgyr, det samme som Hava Özgyr, som begynte på Rimi Bjørndal, like etter at jeg vraka HiAce-en.
Og hennes søstre, Sema og Songül, begynte også på Rimi Bjørndal, i 1997 og Songül, like før 2002 vel, (da jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal igjen, som låseansvarlig, ved siden av studier på Ingeniørhøyskolen).
Så nå begynner det å lukte av en pakistaner/Brødrene London/Magne Winnem og Özgyr-mafia, vil jeg si.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
En som jobba på Rimi Bjørndal seinere, (i 2002 og 2003, en pakistaner), han var jo bror av en bruktbilselger, på Ensjø.
Hva het han da.
Jeg får se om jeg klarer å huske det.
Vi får se.
-
Her kan det nesten se ut som at det er noe nettverk, som leser på bloggen, og som har bestemt seg for å stemme det samme, synes jeg
PS.
Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?
Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?
Vi får se.
Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.
(Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.
Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.
Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.
Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.
Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.
(Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.
Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.
Og ikke butikksjef.
Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.
Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.
Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.
For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.
For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.
Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.
Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.
Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.
– Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)
– Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).
– Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).
– Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).
– Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.
– Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).
– Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).
– Baguette og salat-bestilling.
Det var vel det jeg hadde som ansvar.
Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.
Sånn at butikken alltid var i rute.
Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.
For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).
Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.
Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.
Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.
Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.
(Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).
Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.
Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.
Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.
Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.
Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.
Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.
Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.
Men, jeg var jo ikke butikksjef der.
Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.
Det var jo ikke min arbeidsoppgave.
For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.
Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).
Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.
Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.
Og han styrte bemanningen osv.
Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.
Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.
Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.
Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.
For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.
Så sånn var det.
Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.
Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.
Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.
Så sånn var det.
Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.
Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).
Husker jeg.
Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.
Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.
Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).
Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.
Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.
Så det var ikke så mye tungt arbeid der.
Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).
Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.
Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.
Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.
De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.
(For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.
Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).
Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.
Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.
For, man er ansvarlig for butikkens resultater.
Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.
For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.
Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.
Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.
Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.
Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.
Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.
Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.
(Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.
Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.
Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.
Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.
Det er mulig.
Så jeg syntes det var litt sårbart.
For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).
Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.
Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).
Så sånn var det.
Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.
Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.
Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.
For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.
Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.
Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.
Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.
Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.
En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.
(Alex heter han, huska jeg nå)).
Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.
Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.
Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).
Jeg har ihvertfall valgt å gjøre det.
Jeg har syntes at det har virka mest fornuftig.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
E-mail to Nick Ewans
06
April 200900:27
-
Dette som skjedde i Liverpool, i dag. (In Norwegian).
Jeg tenkte litt på det set-upet, som var på Williamsons Sq., idag.
Jeg lurer på om det var noe lokal mob.
Og jeg har hørt tidligere, det har vært mange sånne her set-up.
Så hørte jeg for noen måneder siden, bak ryggen min, inne på St. John senteret, fra en brite, ‘why does the muslims want this guy’.
Jeg har jo jobba en del på, på Rimi Bjørndal i Oslo, siden hun distriktsjefen, Skodvin, sendte meg dit, for å jobbe, to ganger, i 1996, i to og et halvt år, og igjen, i 2002, ved siden av studier, to dager i uka.
Jeg lurer på om det var å få noe mafia etter meg, og Skodvin, var uoffisielt, i politiet eller noe, og at de ønsket å bruke meg som noe target-guy.
Så fikk de vaskefirmaet inn, Kvalitetsrengjøring, som helt klart, var noe mer eller mindre kriminelle folk, May Britt og han mannen hennes, som har kontor, i Sanner gata, i Oslo.
Der jobbet også en kurdisk dame, fra Tyrkia, Hava Özgyr.
Hun var vel to-tre år yngre enn meg kanskje, noe sånt.
Og hun tok samme bussen, og t-banen, som meg, enda hun bodde på Holmlia, og jeg bodde på St. Hanshaugen.
Og hun prata alltid om jenter og litt sånn frekt osv., på bussen og t-banen da.
Prata om at på en fest hun var på, så hadde to personer kledd av seg, og vel da hatt seg osv. da.
Noe sånt.
Og lignende ting, ofte.
Hun hadde vel en voldelig type vel, for hun fikk seg en på tryne, en gang.
Og hun tok med søstra si, Sema, som hun sa, hadde blitt tatt på fersken, med typen sin, da hun vasket for henne, i en butikk i sentrum, eller noe.
Og de i butikken, hadde trodd det var Hava, sa Hava.
Så begynte Sema å jobbe på Rimi Bjørndal og.
Det var butikksjef Kristian Kvehaugen, som spurte Hava, om hun ville jobbe i butikken, siden hun vaska der, og vi trengte folk.
Det ville hun, og hun pleide å jobbe om kvelden, sammen med meg, og mange andre, og hun pleide å legge opp frukta.
Og sitte i kassa, som andremann vel.
Hun sa det, at hun likte ikke å jobbe på samme sted, så lenge av gangen, så hun ville slutte.
Men det var vanskelig å få tak i folk, i 1997 og 98, for nesten ingen ville jobbe i butikk.
Så hun lot seg overtale av Kristian osv., til å fortsette, til assistent Merete, så at noen rappa røyk på tellerommet.
Jeg var ikke så obs på sånt da, jeg var ikke vant til det å følge med på røykpakkene, for det hadde ikke vært noe fokus på det, i de butikkene jeg jobbet.
Et par år, i 97 og 98, så kjøpte jeg restplass, til syden, da ferien dukka opp.
Så også i 98, da sendte de meg til Aiya Napa, jeg visste ikke hvordan sted det var, men det var et partysted for ungdom det fant jeg ut.
Og det var også fotball-VM, så jeg og en kar som også var på ferie der, Nichlas noe, dro på Norway pub, og så Norge slå Brasil osv.
Så dro vi ofte på Nissi beach også, og så på damene, og slappa av på stranda da.
Også dro vi på byen om kvelden.
Vi gikk mest hver for vårs da, vi kjente ikke hverandre fra før, vi bare havnet på samme rom.
Og det var festing hver dag, og det var også basseng ved hotellet, og bar, så det var artig.
Men jeg var nesten mer sliten da jeg kom hjem, enn før jeg dro, på grunn av all festinga.
Og jeg måtte låne penger av stesøstra mi, Christell, fordi lønninga mi, kom ikke før noen dager, etter at jeg dro ned dit, eller kom tilbake, altså feriepengene, for jeg hadde ferie ganske tidlig det året, av noen grunn, fordi Kristian hadde ferie seint antagelig.
Men Christell fikk en halvflaske Vikingfjord vodka da, som takk for lånet.
Selv om det var plastflaske da, men de kosta bare 30-40 kroner, på Gardermoen, men det var 50%, eller noe tror jeg, og en halv liter, så det var vel ikke så værst.
Men men.
Jo, når jeg kom tilbake fra ferie, så fortale Merete meg, at Hava hadde fått sparken, for å rappe røyk.
De hadde hatt kamera, på tellerommet, fortalte hun.
Og da jobba fortsatt lillesøstra til Hava der, Sema.
Og det var vel ikke så kult for henne, tenkte jeg.
At søstra hennes fikk sparken mener jeg.
Så jeg prøvde å være hyggelig mot henne og sånn da.
Hun var jo en veldig pen jente, og gikk kanskje litt nærme henne, men jeg syntes litt synd på henne, for selv om søstra stjal røyk, så behøvde vel ikke det å bety, at hun også gjorde sånne ting, tenkte jeg da.
Så da prøvde jeg å være hyggelig mot henne.
Og hun skulle hjelpe meg, å sette opp kjølevarene og sånn da.
Så det var kanskje litt dumt.
Og hun var jo muslim også, og det er litt kinkig synes jeg, jeg er vel mest vant til at damene ikke er relgiøse, eller muslimer da, selv om de var hyggelige og morsomme å prate med, og sånn, de her, Hava og Sema.
De andre som jobba i butikken, kom jeg ikke så godt overens med.
Men de var så åpne og enkle å bli kjent med, Hava spesiellt da, at de var ikke så kalde, eller upersonlige, som noen folk kan være liksom da, for å prøve å forklare.
Det var jo ikke sånn, at jeg kjente mange folk i Oslo, så jeg synes det var artig å ha noen å prate med osv., jeg da.
Jeg hadde nesten ikke noen sånne venner, som jeg kunne prate med, uten at det ble anstrengt, eller familie.
Så ting var vel ikke så bra.
Så hendte det, at jeg sa til henne, hun Sema da, at jeg synes hun var hyggelig da, eller noe sånt.
Og det som skjedde da, var at da tror jeg hun ringte mora si, for da dukka mora opp, i butikken, fra Holmlia osv.
Det er jo noen kilometer.
Så da hadde vel hun Sema, fortalt det her til mora si da, at jeg hadde sagt, at jeg synes hun var hyggelig eller noe sånt noe.
Og da smilte mora osv.
Jeg synes det var litt flaut, at hun skulle si sånn til mora si, og at mora skulle dukke opp på jobben, like etterpå, sa da synes jeg, at det her kanskje gikk litt vel fort, og kanskje var litt vel flaut.
Så da sa jeg vel ikke så mye til mora.
Så begynte jeg som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lamberseter, noen uker seinere.
Jeg visste jeg skulle begynne i ny jobb, så da var jeg kanskje litt mer frempå, enn jeg vanligvis var, på jobben.
Sema jobba vel en eller to dager, på Nylænde og, for jeg ringte Bjørndal, når jeg trengte folk, og fikk telefonnummeret, av Merete vel, eller kanskje Kristian.
Så gikk det et halvt år, kanskje.
Så dukka jeg opp på Bjørndal, for vi var utsolgt, på Nylænde, for noe da, så sa Merete, at nå burde jeg kontakte Sema, for nå var hun i Tyrkia, for å gifte seg, var det vel.
Jeg viste ikke helt, om det var så smart.
Men jeg sendte i hvertfall en kort sms da, ‘går bra?’, var vel alt jeg skrev.
Jeg skrev kanskje navnet mitt og, eller kanskje ikke.
Men jeg tenkte, at hvis hun trengte noe hjelp, så kunne hun bare si fra da, jeg ville ikke blande meg for mye, jeg viste ikke hvor smart det var, så jeg sendte bare en kort sms.
Dette var vel i 99, om sommeren vel, må det vel ha vært.
Så gikk det tre år, til 2002.
Da hadde jeg vært butikksjef på Kalbakken og Langhus, i mellomtiden, med en del problemer, på Kalbakken, så jeg bestemte meg, for å slutte i Rimi.
Så jeg begynte å studere, på HiO, og jobba to dager i uka, på Rimi Bjørndal, som Skodvin sendte meg til.
Jeg leide leilighet av Rimi, ganske billig, på St.Hanshaugen, så jeg ville gjerne beholde den leiligheten, så da jobbet jeg på Bjørndal, for å dekke husleia.
Så dukka lillesøstra, til Hava og Sema, hun het Songül opp, på Rimi Bjørndal, høsten 2002.
Jeg var ganske deppa, og overarbeida, etter problemene i Rimi, så jeg var kanskje litt dum, og prøvde å bli kjent med henne og, siden jeg kjente søstrene hennes.
Men hun var litt ung hun Söngul, selv om jeg tror hun skulle ha det til, at hun var eldre, enn hun var.
Noe sånt.
Men hun var litt umoden da.
Og jeg, ville fokusere på studiene mine, siden jeg tok den nye karriæren og det, ganske viktig.
Så jeg prøvde å unngå, at det skulle bli noe tull, på jobben.
Det er jo ikke så lett å lede butikken, hvis du kjenner medarbeiderne for godt.
Da kan du havne mellom barken og veden, som dem sier.
Så da bremsa jeg litt, på å bli for kjent, med hun Songül da, for jeg tenkte, at det var kanskje uprofesjonelt, å bli for godt kjent med jenter på jobben, osv.
Da jeg var i Aiya Napa, sommeren 1998, så var jeg nok for mye, på Nissi Beach.
Og jeg hadde jo ikke fått feriepengene, før jeg dro, og da fikk jeg ikke kjøpt solkrem og sånn.
For jeg lånte penger av Christell, like før jeg dro, og rakk vel ikke ordne det da.
Det var bussstreik, fra Mortensrud til Bjørndal, den mai og juni-måneden, 1998, så jeg var sliten av mye gåing og jobbing.
Da pleide jeg å gå ofte, mellom Bjørndal og Mortensrud, sammen med Hava og Sema da, så jeg ble ganske kjent med de.
Men men.
Men jeg hadde noe gammel solkrem, men det var ikke så mye igjen.
Og jeg lånte vel 2500, tror jeg det var, av Christell, og det er egentlig ikke så mye, for en uke, i Ayia Napa.
Og det var så mye festing osv., så jeg fikk ikke rota meg, til å kjøpe solkrem.
Og det var så mange fine damer, på stranda, så jeg lå der litt lenge tror jeg.
Det var så mange fine damer, på jobben, på Rimi Bjørndal og, ikke bare Hava og Sema, men mange andre og.
Therese og Hanna og noen pakistanske og indiske damer, og mange pene damer, må man vel si.
Så jeg pleide, å jobbe kveldsvaktene der, sammen med fire-fem, unge pene damer, i 18-20 års alderen osv.
Så jeg ble litt bortskjemt, med å sjefe over pene damer.
Og på i Ayia Napa, på Nissi Beach, og på byen osv., så var det også mange fine, unge damer osv.
Så jeg og han Nicholas, vi lå kanskje litt lenge på stranda ja, og jeg hadde ikke mer solkrem, jeg trodde det skulle holde, men jeg gikk tom.
Så jeg ble skikkelig solbrent.
Og da jeg kom hjem, så hadde jeg skikkelig rynker, under øya, og også mellom øya.
Og det hadde jeg ikke hatt før.
Men jeg hadde problemer, med at jeg hadde en del kviser osv., antagelig fordi jeg jobba for hardt, som en slave nesten, på Rimi Bjørndal.
Så da synes jeg at jeg måtte prøve, å finne på noe mot de her rynkene og kvisene da, siden jeg var ungkar, og ikke trodde det var så veldig attraktivt osv. da.
Jeg synes ikke jeg burde ha rynker, når jeg ikke var ferdig å ha kviser, for å si det sånn.
Men men.
Så, dette prøvde jeg å finne noe som hjalp mot da, i flere år, etterpå.
Og det var veldig flaut, å gå på sånne Vita-butikker og sånn, og prøve å finne noe som hjalp da.
Men men.
I 2003, så gikk jeg på sånn hudpleieklinikk, og spurte de, siden jeg fikk, i Aiya Napa vel, sånne rynker mellom øya, som var rimelig store, så jeg synes det var litt plagsomt.
Men de misforstod, og begynte å smøre masse dritt i tryne på meg.
Jeg ville bare ha råd, mot rynkene mellom nesa, men det forstod ikke de, på den hudpleiesalongen, på St. Hanshaugen der.
Eller de lot som at de ikke forstod det.
Så da ble trynet mitt helt rart, og jeg så ut som en jente, må man vel nesten si.
Det var ikke jeg vant til, så det var veldig flaut.
Og det så helt jævlig ut, så jeg prøvde å gå til flere leger, men ingen hjalp.
Uka etter, var det vel, så hørte jeg, at Songül begynte å ta telefoner, for å finne ut hvor jeg bodde.
Og hun blonde dama, som spurte meg, i 1996 eller 1997, om vi ønsket tilbud på nytt vaskefirma, da butikksjefen ikke var der.
Da tok jeg imot telefonnummeret, fra henne, til kvalitetrengjøring, og ga det, til Anne Kathrine, senere.
Hun dama, var der, i desember 2003, og sa til en annen dame, så jeg hørte det, at jeg var forfulgt, av mafian, også.
Så om jeg er forfulgt av en muslimsk, og en norsk mafia da.
Noe sånt.
Og jeg tror, at det som skjedde i dag.
At det kan være, at en lokal mob, her i Liverpool, jobber for en muslimsk mafia da.
At dette i dag, var i forbindelse, med det som skjedde på Bjørndal da.
Det er det jeg tror nå i hvertfall.
Så får vi se hva som skjer.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
