Stikkord: Havnehagen

Siden jeg skrev det forrige kapittelet, i går, så har jeg kommet på en del mer, som også hendte, det året jeg gikk i niende klasse da.

Jeg mener det var dette skoleåret, at Christell plutselig dukka opp, i leiligheten hvor jeg bodde, i Leirfaret 4B da.

Og spurte meg om noe rare greier.

Den første gangen så dukka Christell plutselig opp i leiligheten min, og sa at Ditlev hadde fortalt henne at han hadde sædceller, som han kunne se, at svømte rundt i senga si.

Jeg svarte bare at ‘Ditlev juger’.

Dette fordi at jeg visste det, (fra skolen osv. Og jeg hadde kanskje fått mine første ejakulasjoner av sædceller selv, på denne tiden, jeg husker ikke nøyaktig når det var), at sædceller, de var så små, at man kunne ikke se at de svømte.

(Annet enn i mikroskop).

Så derfor skjønte jeg at det Ditlev hadde sagt var jug da.

(Hvis ikke Christell jugde da).

Så sånn var det.

En annen gang, så dukka Christell opp i leiligheten min, og spurte om det var sant, at Linda Moen, i klassen min, hadde barbert kjønnshårene sine, som et hjerte.

Jeg svarte det, at det visste jeg ikke.

Så sånn var det.

Det er også mulig at dette var mens jeg gikk åttende klasse også.

Det er mulig.

Men men.

I vannsengbutikken i Drammen, så hadde faren min og Haldis ansatt ei lyshåret dame, i begynnelsen av 20-årene, som noen ganger jobbet med å selge vannsenger, for dem.

Hu hadde en såkalt pasjeklipp-frisyre.

Og plutselig en dag, så kom Christell opp til meg, i Leirfaret 4B, og viste meg det, at nå hadde hun også fått seg pasje-frisyre da.

Jeg trodde det var ‘apache-frisyre’ Christell og dem sa.

Så jeg ble litt sur.

Så sånn var det.

Christell bare løp ut igjen, og ned til Haldis vel.

Noen ganger, så hendte det, at jeg fikk Stefan og Daniel på døra.

De sykla til meg, av en eller annen grunn.

Hvis det skjedde noe spesielt.

Den første gangen, så sa dem fra til meg, at onkelen min, Håkon, gikk ned Havnehagen arm i arm, med storesøstera til Gry Stenberg, nemlig Hege Stenberg.

Hege Stenberg var bare et eller to år eldre enn meg, så jeg syntes det nesten var som at onkel Håkon gikk inn på ‘mitt område’, (eller hva man skal si da).

Noe sånt.

Så jeg bare gikk å la meg, for kvelden.

Dette var en lørdagskveld da, og det var fest hos Haldis, hvor også onkel Håkon var vel.

Men så hadde han og Hege Stenberg sneket seg til en liten ekspedisjon, (eller noe), opp til onkel Håkon og dem sitt hus da, et stykke lenger opp i Havnehagen.

(Sånn virka det for meg ihvertfall.

Men men).

Så hadde Stefan og Daniel, spredd til andre folk, at ‘Erik har gått og lagt seg’.

Noe sånt.

Og da kom faren min opp, og prøvde å få meg til å stå opp da.

Men jeg syntes dette med onkel Håkon, var så flaut, så jeg ville ikke stå opp da.

Ihvertfall ikke på en del timer vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Hvorfor Stefan og Daniel dukka opp på døra mi.

Det veit jeg ikke.

Om det var for å erte, eller hva det var.

Hvem veit.

Men en gang, så kom dem på døra mi, og fortalte meg det, at Ditlev og Geir Arne, hadde med seg tannpasta, og skulle kline, med Gry Stenberg, søstera mi Pia og Christell, ved Ulvikstien, eller noe.

Så da kom jeg meg ut av depresjonen min, (må jeg vel nesten kalle det).

Og tok på meg noen joggesko.

Og gikk opp i Ulvikstien da.

Og fant Ditlev og Geir Arne, som gikk etter de her tre jentene da, (som jeg hadde klina med to av, nemlig Christell og Gry. og den tredje, Pia, var søstera mi da).

Så jeg fulgte etter dem.

Dem stoppa ovenfor huset til Haldis.

Og Ditlev stod der med tannpastaen da.

Men han turte ikke å spørre noen om å kline.

Jeg ville følt meg litt dum, hvis Ditlev hadde klint med en av dem, og jeg bare hadde stått og sett på.

Så jeg begynte å kline med Gry Stenberg, (som jeg hadde klint med ihvertfall en gang før da).

Mens de andre bare stod der.

Og da turte ikke Ditlev å spørre Christell eller Pia om å kline da.

Dette var vel mens vi gikk i sjuende klasse, eller noe, kanskje.

Men seinere så kom jo Christell på døra mi, og fortalte om at Ditlev hadde sagt at han hadde sædceller, som han kunne se, at svømte rundt, i senga hans.

Så Ditlev var tydeligvis ‘på’ Christell og Pia og dem seinere og.

Så sånn var nok det.

Men Stefan og Daniel kom ikke mer på døra mi, etter det her, som jeg kan huske, ihvertrfall.

Så sånn var det.

Men men.

Mens jeg gikk i niende klasse, så sa plutselig faren min det, at jeg måtte bli med en ‘haug’ av jenter/damer, til Gøteborg, på busstur.

Dette var vel om våren, mens jeg gikk i niende klasse, mener jeg.

Altså våren 1986 da vel.

Noe sånt.

Christell kom opp til meg, og sa det, at jeg måtte ta med meg badeshorts, for på hotellet vi skulle på, så var det badebasseng, sa hun.

Jeg hadde jo ikke hatt svømming, på skolen, siden syvende klasse vel.

Men en hvit shorts, som jeg hadde kjøpt på en Danmarkstur, til Fredrikshavn, med mora mi og Pia og en kortvarig kjæreste av mora vår, fra ved Verningen, (ved Larvik), der omtrent vel, og hans to tenåringsdøtre, var det vel, (siden Berger spilte i grønt og hvitt), og som mora mi hadde lurt fælt på hvorfor jeg kjøpte, (men det var jo hun som sa at jeg skulle begynne å spille fotball, i 1980 en gang, var det vel).

Men men.

De som skulle være med til Gøteborg, det var Christell, Pia, bestemor Ågot, Haldis og Solveig, (Haldis sin venninne), som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star.

Jeg sa til faren min det, at jeg ikke ønsket å dra være med til Gøteborg, når det bare var kvinnfolk som skulle dra dit.

Men faren min sa at jeg måtte det.

Vi tok en buss, fra Oslo, som stoppet et sted på veien, hvor vi spiste da.

Så kom vi fram til hotellet, som var i den samme kjeden som det hotellet vi bodde på, da Pia og jeg var på Liseberg, mener jeg.

Jeg mener at dette var Hotell Europa og Hotell Scandinavia, som vi var på.

Det er mulig at vi var på Hotell Europa, når vi var på Liseberg, sommeren 1983 vel.

Men dette var våren 1986, og jeg tror det var hotell Scandinavia, som vi var på denne gangen.

Noe sånt.

Vi kom fram seint på kvelden, og Haldis sa at vi skulle gå ut, og finne noe å spise.

Vi gikk forbi en pizza-restaurant, og jeg sa det, at om vi kanskje kunne kjøpe pizza.

Det var noen albanere vel, som drev den restauranten.

De hadde nesten ikke noe pizzadeig igjen, for kvelden, (var det vel).

Så alle pizzaene hadde veldig tynn bunn.

Så det gikk nesten ikke ann å spise de, uten å søle, husker jeg.

Men men.

De pizzaene var skikkelig lealause da, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia og Christell, dro meg med ned, til svømmebassenget.

Dette var vel fredag kveld, etter at vi hadde spist, tror jeg.

Jeg hadde langt, uklipt hår, og hadde litt mage siden jeg hadde trøstespist ganske mye godteri og potetgull, siden jeg ble mye mobbet på skolen og måtte bo alene.

Jeg vet ikke hva det kom av, men han albanske badevakten, (var han vel), ga meg ihvertfall en nøkkel, til damegarderoben der, husker jeg.

Så jeg måtte gå tilbake å be om å få en ny nøkkel, husker jeg.

I bassenget, (som var rundt, og ikke så utrolig stort akkurat. Det var mye mindre basseng der, enn på Pers Hotell for eksempel, vil jeg si, så jeg var litt skuffet).

I bassenget, så begynte Christell og Pia, å råflørte med meg, vil jeg si.

Helt plutselig.

De gikk jo i sjuende klasse da, og ihvertfall Christell hadde begynt å få litt størrelse på puppene, la jeg merke til da.

For Christell og Pia, de bøyde seg begge to fremover, (som for å vise fram puppene sine da), mens de sprutet vann på meg, med armene.

Så jeg syntes de oppførte seg ‘horete’, som man vel ville ha kalt sånn her oppførsel, i våre dager.

Men men.

Jeg fikk litt ‘benner’n’ da, av å se på at Christell, (som de sang om i konfirmasjonen hennes, i en av sangene, året etter, at hadde ‘det vi kaller sex-appeal’), viste fram puppene sine, (som var rimelig runde og fine allerede, husker jeg), og liksom bøy seg fram da, og råflørta, på en sånn liksom ‘horete’ måte da.

Og jeg hadde jo hvit badeshorts, som plutselig hadde dukka opp, på badegulvet mitt, noen dager før vi skulle reise, var det vel.

Så jeg ville ikke bade mer, siden Christell og Pia bare tulla, sånn at jeg fikk ‘benner’n’ da.

Så jeg gikk opp av bassenget.

Og da sa Christell, (mens jeg gikk opp stigen), at ‘Erik har gjennomsiktig shorts’, eller noe.

Men jeg sa ingenting, for dette var egentlig en shorts, som jeg hadde kjøpt, for å bruke på fotballen, (med Berger IL).

Og jeg hadde egentlig ikke lyst til å bli med på den her turen.

Og det var heller ingen butikker, som solgte klær, på Bergeråsen heller.

Da jeg hadde svømming, i syvende klasse, så brukte jeg vel en annen shorts, tror jeg.

Men men.

Så jeg bare skifta og gikk opp på rommet vårt igjen.

Pia og jeg delte rom der vel.

Og Haldis og Christell vel.

Og så Solveig fra Holmen og bestemor Ågot da, de delte vel også et rom, tror jeg.

Noe sånt.

Men men.

Dagen etter, så dro vi på Nordstan-senteret, (eller om det het Femman-senteret), i GØteborg.

Vi tok trikken, husker jeg.

Jeg hadde kjøpt kinaputter, i Sverige tidligere, på en tur, en gang, med onkel Runar og faren min.

Hvor vi kjørte til Svinesund vel.

Noe sånt.

Da hadde Ove dilla på grafitti, og jeg ville også kjøpe en sprayboks, som jeg fikk penger til av Runar, for å kjøpe, i Svinesund.

Dette var etter at Ove og de hadde flytta til Son.

Så det var kanskje et år eller to før det her da.

Noe sånt.

Og i Son, like ved der Ove og de bodde, så sa Runar det, at vi kunne spraye ned et tomt hus, som stod der.

Og hva skulle jeg, som ikke kunne grafitti spraye?

Jo, det ble selvfølgelig hakekors og sånn.

Så folk i Son tror sikkert at jeg er nazist.

Men det var det eneste jeg kunne komme på å spraye.

Vi ble jo bedt om å spraye der så.

Og i buss-skurene på Berger, så var det bare hakekors og sånn, som ble spraya, vil jeg si.

Så da ble det til at jeg spraya det da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

For jeg hadde ikke spraya med sprayboks før, og måtte liksom prøve å spraye noe enkelt da.

For det var ikke lett, fant jeg ut, å lage grafitti, osv., med sprayboks.

Det var en ting, å tengne en grafitti-tegning, på et ark, med tusjer, (som Ove pleide å gjøre, viste han meg, borte hos Ågot en gang.

Og det prøvde jeg også å tegne.

Og bare tegna noen bokstaver, og ord da.

Som var tilfeldige, for å øve på skyggeteknikk osv., som jeg så at Ove brukte, på teksten, på sine tegninger.

Så jeg bare skreiv noen bokstaver.

Så mobba Ronald Lund i klassen meg, for at jeg hadde skrevet Rouge, eller noe, som var noe sminke, som jentene brukte.

Men jeg tror jeg stavet noe annet.

Jeg skulle bare skrive noen ord, som bestod av bokstaver, som var enkle å tegne.

Jeg tegna også en tegning, med boktavene OPR.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive QPR.

Så jeg fikk høre det, av Ove, at det var OPR istedet da.

Så jeg fikk litt tyn for de her grafitti-tegningene mine da.

Men grafitti var liksom Ove sin ting da.

Jeg bare syntes det var litt artig, med skyggelegging, av bokstaver osv., for det skjønte jeg delvis.

Men jeg begynte bare å tegne de tegningene, siden Ove dreiv på med det borte hos Ågot.

Og dette var på 80-tallet, når det ikke fantes internett osv.

Så vi pleide alltid å finne på noe å gjøre da.

Så da måtte jeg nesten la Ove finne på noen av tingene noen ganger og.

Og jeg hadde ikke sett det, at noen på Berger, dreiv med grafitti.

Så jeg tok med de tegningene på skolen da.

Som var Svelvik Ungdomsskole, som jeg gikk på da.

Så sånn var det.

Ove dro meg også med inn til Drammen en gang, i 1984 eller noe vel.

For å se etter grafitti da.

Og vi så en ‘piece’ da, rundt et hjørne, eller noe, på Bragernes-sida, i Drammen, var det vel.

Men grafitti var som sagt Ove sin ‘ting’.

Så jeg drev nesten ikke med grafitti for meg selv.

Men da jeg lagde det skytespillet, på Sharp-datamaskinen min, som het ‘Acapulco’, (som ble cirka halvferdig før jeg solgte den datamaskinen, til nettopp Runar og dem), så prøvde jeg å bruke sånn skyggelegging da, på spill-logoen, som jeg hadde lært fra grafitti-tegningene til Ove da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men da på Bergeråsen, så ble det sagt, (av Carl Fredrik Fallan kanskje), at 1.2 grams kinaputter, var de største.

Og de hadde 1.2 grams, (mener jeg at det var), i sportsbutikken, på Nordstan-senteret da, (fant jeg ut).

Noen på Bergeråsen hadde vel fortalt meg det, at man solgte kinaputter, i sportsbutikkene, i Sverige.

Noe sånt.

De kinaputtene kosta ti svenske kroner, for en ti-pakning.

Jeg prøvde å kjøpe hundre kinaputter, (for det var ikke så ofte at man fikk sjangsen, når man bodde på Berger, som tenåring, å kjøpe kinaputter da).

Men jeg ble nekta.

Det var 16 eller 18 års aldersgrense.

Noe sånt.

Men jeg hadde jo bestemor Ågot, nede i senteret, et sted.

Så jeg fant henne da, og dro henne med opp til sportsbutikken, og sa igjen at jeg ville kjøpe hundre kinaputter da.

Hun svenske dama, bak disken, hun lo til meg, når hun så bestemor Ågot, for hun trodde at jeg bare hadde funnet en dame, nede i senteret, som jeg dro med meg opp dit da, i andre etasje.

(For bestemor Ågot så vel ikke så klok ut da kanskje.

Hu var fra landet, og var litt bekymra osv. kanskje, for det her med kinaputter).

Men bestemor Ågot sa vel kanskje et ord eller to på norsk da.

Jeg ble ihvertfall sur, fordi hu lo av bestemora mi, så jeg ble vel alvorlig, og forklarte at det var min farmor Ågot da, (som jeg hadde fått med meg), og ikke en tilfeldig dame.

Men men.

Så fikk jeg ti pakker med kinaputter da, (1.2 grams vel, hvis ikke de var 0.8 grams. En av de).

Og de kosta hundre svenske kroner, tilsammen, husker jeg.

Så da fikk jeg litt artig ut av den her ‘dameturen’ jeg og.

Men men.

Jeg kjøpte også en sånn pakke, med sånne små ‘smell-dingser’, som man skulle kaste, på en vegg, for eksempel.

Disse var mye billigere, og de hadde mye mindre krutt i seg, enn kinaputtene.

De her ‘smell-dingsene’, de var mer som en morosak, liksom.

De var så store som erter cirka, og de var pakket inn i lilla krepp-papir da, eller noe.

Så sånn var det.

Så dro vi tilbake til hotellet.

Og vi spiste middag på hotellet.

Den svenske kelneren, sa til Haldis, at han ikke visste hvor gamle Pia, Christell og jeg var.

Så han var ikke sikker på om han skulle gi oss menyer, eller ikke.

Jeg var ikke noen storspiser, på den her tiden.

Selv om jeg var glad i pizza og hamburgere, for eksempel.

Så at Haldis bestilte pølser og potetstappe vel, til Christell, Pia og meg, fra barnemenyen.

Det tok jeg ikke så nøye.

Selv om jeg syntes at det var litt flaut da, at han kelneren liksom skulle gjøre sånn ‘spetakkel’ ut av Christell, Pia og meg.

Istedet for å gi oss menyer da.

Så sånn var det.

Men men.

Om kvelden, så så vi på de unge voksne, som spilte på roulette-bordet.

Dette hotellet hadde bare et roulette-bord.

Så det var ikke noe casino der, vil jeg si, som det var på Hotell Europa, hvor Pia og jeg hadde vært, noen år før, da Haldis og faren min, lå så lenge og hadde sex, at vi måtte gå rundt i casinoet der og se, om natta, siden vi bare ble sendt til Liseberg, i en taxi, uten å få nøkkel til noe hotellrom først.

Så sånn var det.

Pia syntes at en mann i dress, ved roulettbordet var morsom.

Han kalte to andre nordmenn der, (som han ikke kjente vel), for mamma og pappa, var det vel.

Han trodde kanskje at Pia og Christell var døtrene deres.

Og prøvde kanskje å sjekke de opp sånn.

(Tenker jeg nå da, jeg tenkte ikke så langt da).

Pia lo av han ihvertfall, mener jeg å huske.

Men men.

Dagen etter. så våkna jeg ganske tidlig, og kasta kinaputter, på måkene, på parkeringsplassen, nedenfor rommet vårt.

Så kom Christell inn på rommet.

Hun ble liksom beskyttet av Haldis, dagen før, når vi var på det senteret.

Hun var ikke på topp, og hun gikk bare sammen med Haldis omtrent vel.

Hu prata ihvertfall ikke noe til meg, på lørdagen, sånn som jeg kan huske det.

Men på søndagsmorgenen, da dukka hu plutselig opp, på rommet til Pia og meg da.

Christell begynte å mase på meg, om at jeg måtte ble med henne, ned i svømmebassenget.

(Enda hu jo visste det, at jeg bare en gjennomsiktig shorts med meg).

Jeg sa nei, men jeg ble litt sånn rastløs da, for jeg hadde jo ikke hatt noe mot, å kikke mer på puppa hennes, for eksempel.

Og hvorfor maste hun ikke på Pia?

Jeg likte heller ikke den tøffe, albanske badevakten, som jobbet der.

Så jeg ble ihvertfall ikke med mer ned på det svømmebassenget.

Kanskje hvis jeg hadde hatt en shorts som ikke var gjennomsiktig, og hvis det hadde vært en annen badevakt der.

Da hadde jeg kanskje blitt med.

Selv om jeg syntes det var rart, at Christell ikke istedet maste på Pia, (som lå på samme rom som meg), om å bli med ned, for å bade.

Men men.

Så sånn var det.

Så jeg ble litt sånn molefunken og irritert og rastløs da, over masinga til Christell.

Hun ville ikke gi seg heller.

Så jeg prøvde å rive meg løs, fra masinga til Christell, ved å hive en ny kinaputt, ut av vinduet.

(Vi bodde ganske høyt opp, i det hotellet.

Kanskje i 5. eller 6. etasje, eller noe.

Noe sånt).

Tidligere den morgenen, så hadde det vært helt øde, nede, utenfor hotellet.

Jeg hadde ikke sett et eneste menneske der.

Men etter at jeg hadde kasta ut den kinaputten, fra inne i rommet da.

Så tenkte jeg, ‘søren, hva hvis det er noen mennesker der nå’.

Så løp jeg bort til vinduet da.

Og så gikk det ei eldre kone der, som gikk tur med hunden sin.

Uheldigvis.

Så kinaputten smalt da, like ved de her da.

Og kona løp en vei og bikkja løp den andre veien.

Og kona skreik og bikkja bjeffa vel.

Så sånn var det.

Så gikk det noen minutter, så kom Haldis og hotelldirektøren opp på rommet, til Pia og meg da.

Christell var der ennå, hun og.

Haldis sa at hotelldirektøren, hadde sagt det, at vi hadde ‘skutt’, etter noen.

Men vi hadde ikke skutt etter noen, sa jeg.

Så Haldis kjefta på hotelldirektøren da, siden han beskyldte oss for noe vi ikke hadde gjort da.

Så hørte vi ikke mer om det, fra hotellet da.

(Og jeg vet ikke hvordan det gikk med hu dama, om hu måtte på sykehus, eller noe.

Men men).

Så tok vi bussen tilbake til Norge da.

Guiden fortalte det, at en borg, som vi kjørte forbi, i Sverige, hadde vært svensk fire ganger og norsk tre ganger, eller noe.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Vi stoppa på et spisested, hvor det hadde en liten trollpark, husker jeg.

(Dette var muligens det samme stedet, som vi stoppet på, når vi kjørte til Gøteborg og.

Det er mulig).

Haldis spurte om jeg heller ville vente utendørs, mens de spiste.

Jeg sa at det var greit, for jeg likte ikke den måten jeg hadde blitt behandlet på, av han svenske kelneren, på hotellet i Gøteborg, dagen før.

At han begynte å tulle litt med om jeg skulle ha mat fra den vanlige menyen eller barnemenyen.

Han lagde for mye spetakkel ut av det, mente jeg.

Og Haldis var bare forståelsesfull, og rettet ikke på kelneren.

Hun sa ikke sånn, at ‘disse er nesten voksne’, eller noe.

Neida, Haldis bare sa at vi kunne få fra barnemenyen.

(På sin vestlandske dialekt).

Så sånn var det.

Men men.

Så derfor var jeg bare glad til, over at jeg fikk lov å vente utenfor, mens de her kvinnfolka, og resten av folka på bussen spiste da.

Så sånn var det.

Jeg så en hare, utenfor i snøen, (dette kan vel ha vært i mars måned kanskje. Noe sånt).

Og jeg fulgte etter den litt da, inn i skogen der.

Men det var noen naboer der og, så jeg var litt reservert, da jeg fulgte etter den haren da.

Det var vel bare for moro skyld, siden det var artig å se en hare, når jeg bare stod utendørs, i en halvtime-times tid, var det vel.

Jeg husker at jeg heiv en kinaputt, oppi en sånn trollfigur, i tre da, som var utafor det vertshuset da.

Så sånn var det.

Men men.

Så dukka Christell og dem opp igjen, utafor da, etterhvert da.

Og vi gikk inn i bussen igjen.

Christell rekte tunge til meg, eller noe.

Og jeg kasta en sånn ‘smell-ball’, etter henne.

Og den smalt inn i ruta, bak henne vel, med et lite smell da.

Og da dukka Haldis opp, og kjefta da.

Og sa at, å da var det sant likevel, som hotelldirektøren hadde sagt, at vi hadde ‘skutt’ da.

Men men.

Men det var jo med kinaputter, og ikke med gevær eller ‘smell-baller’.

Men men.

Så gikk Haldis og satt seg, lenger framme i bussen igjen da.

Noen andre passasjerer smilte litt vel.

Og Christell så på meg, med et blikk vel, som det var sinne i kanskje.

Hva vet jeg.

Noe sånt.

Så husker jeg ikke mer av denne turen.

Men jeg husker det, at Ditlev Castellan.

Han stoppa meg etter en fotballtrening, en gang, X antall måneder seinere vel.

Han stoppa meg, på nedsida av Berger skole der.

Hvor det hendte at Knut Aase vel dukka opp.

Det hendte ihvertfall et par-tre ganger at noen karer dukka opp, på nedsida av barneskolen der.

Når jeg gikk hjem, fra fotballtreninga.

Så det var en medvirkende årsak, til at jeg ikke var så hypp, på å fortsette med fotball, etter ungdomsskolen.

Selv om Ulf Havmo til slutt klarte å dra meg med, på fotball-møte.

Så kom vi litt for seint, og møtte Ole Skjellsbekk, i døra der, som fortalte at laget ble lagt ned, (før vi ble juniorer. Vi spilte som Gutte-lag, i en eller to sesonger, mener jeg).

Og at han skulle begynne på Svelvik.

Det var egentlig greit, syntes jeg, iom. at miljøet ikke var så bra der.

Og at man kunne bli mobba på veien hjem.

Og at det vel var greit å fokusere på videregående og, som var viktig da, når det gjaldt karakterer, for seinere studier, osv.

Så sånn var det.

Men men.

Ditlev spurte om jeg hadde opplevd noe morsomt i utlandet, en gang.

(Eller noe sånt).

Og jeg fortalte om den her episoden med kinaputtene da, og hu kona og hunden, som løp i hver sin retning, i Gøteborg, en tid før det her igjen da.

Uten at jeg vet hva Ditlev gjorde, i Kirkeveien der.

Og uten at jeg vet om hvorfor han spurte om det her.

Men når man er på vei hjem etter fotballtrening, så er man kanskje litt sliten da.

Så da svarer man kanskje bare, på det folk spørr om.

Det er mulig.

Men men.

Noe annet som skjedde, mens jeg gikk på ungdomsskolen, det var at mora mi flytta inn hos en familie, i Svelvik, av en eller annen grunn.

Etter at mora mi mista foreldreretten, til Axel og Pia.

Så hadde mora mi blitt etterlyst, av bestefar Johannes.

Som døde vinteren 1984/85 vel.

I Aftenposten da.

Mora mi hadde vært borte lenge, men hadde blitt sett i København, osv.

Dette var mens bestefar Øivind også levde, husker jeg.

Da mora mi plutselig dukka opp borte hos Ågot og Øivind.

Så fant jeg fram den utgaven av Aftenposten, hvor mora mi ble etterlyst, i aviskurven, til Ågot og Øivind.

Som lå under veggklokka der, cirka.

For jeg hadde tatt vare på den avisa der da.

Så viste jeg den etterlysnings-annonsen, som bestefar Johannes hadde satt inn vel, til mora mi da.

Og da ble hu litt stille.

Så sånn var det.

Hu forklarte ikke hvorfor hu hadde stukket av, uten å si fra om dette, til foreldrene sine.

Men hun fikk litt sjokk, tror jeg, når hun så den annonsen da.

Men men.

Jeg syntes det var riktig å vise henne den, sånn at vi kom på bølgelengde.

Jeg var også litt lei av at hu bare gikk inn i stua til Ågot og Øivind der, og begynte å si at jeg måtte spille fotball, osv.

Så derfor var det greit å ‘få stoppet kjeften hennes litt’, syntes jeg, ved å vise henne den annonsen da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så hadde mora mi kjøpt seg leilighet, i Sande, fortalte faren min meg, (var det vel).

Jeg syntes at Sande, (som bare er 1-2 mil sør for Berger), var litt vel nærme.

Sande var liksom i faren min sitt ‘distrikt’, syntes jeg.

Så jeg skjønte ikke hvorfor hun flyttet så nærme faren min, som hun først flyttet fra, i 1973 da.

Det syntes jeg var rimelig rart.

Mora mi gikk jo for å være gæern, og gjorde meg flau og forlegen ofte.

Det var sånn at jeg var så flau, over mora mi, under oppveksten og senere.

At jeg ikke syntes jeg kunne leve et vanlig liv nesten.

Plutselig ville mora mi dukke opp og skjemme meg ut da, ved å oppføre seg rart, osv. da.

Men men.

(Sånn har det vært for meg ihvertfall).

Så sånn er det.

Så jeg besøkte aldri mora mi, den tiden hu bodde i Sande der, for jeg syntes hu bodde for nærme.

Men mora mi inviterte meg, til å møte henne, på kafeteriaen Globus, i Drammen, mens hun bodde i Sande vel.

(Hvis ikke det her var seinere).

Og da jeg gikk inn på kafeteriaen der, så var bare pakistanere der, (vil jeg si), og mora mi da.

Mora mi hadde blitt sammen med en pakistansk mann, i 40-50 årene, viste det seg.

Jeg hadde jo vært på den kafeteriaen før, med bestemor Ågot, (når jeg var på ferie, på Berger, mens jeg egentlig bodde i Larvik, hos mora mi).

Så jeg likte ikke det, at det plutselig hadde blitt en slags pakistansk klubb da.

Og jeg likte heller ikke det, at mora mi hadde blitt sammen med en pakistaner da.

(Av en eller annen grunn).

Det var nesten som et sjokk for meg.

Jeg bodde jo på Berger, hvor det ikke fantes noen muslimer, på 80-tallet, såvidt jeg veit om, ihvertfall.

Så jeg bare gikk ut derfra, og tok bussen tilbake til Bergeråsen da.

Uten å prate noe særlig med mora mi.

Som jeg var sur på fra før da.

Siden hun hadde flytta til Sande, var det vel.

Noe sånt.

Men men.

Så flytta mora mi plutselig inn hos et ektepar, i Svelvik, som hadde en datter, som var en del år yngre, enn Pia og meg da.

Jeg var fortsatt litt sur på mora mi, siden hu skulle bo så nærme der faren min og jeg bodde.

Og siden hu oppførte seg rart omtrent alltid da.

Så sånn var det.

Så jeg prata ikke så mye med de voksne, i stua der.

Det ble til at Pia og jeg, leika med hu dattera, var det vel.

Det var liksom så grav-alvorlig der, må man vel si.

Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi skulle bo der.

Jeg var ikke så interessert i å besøke henne der.

Men søstera mi dro meg med dit da.

(Jeg husker ikke hvor i Svelvik dette var nå.

Men det var på Ebbestad kanskje da.

Eller et annet byggefelt, vest for Svelvik sentrum.

Noe sånt).

Så hu jenta, hu la etterhvert ei truse, oppå huet mitt, husker jeg.

Og etter det, så begynte søstera mi, Pia, å mobbe meg, for at unge jenter likte meg, eller noe.

Men men.

Men hva skulle jeg gjøre da.

Pia visste jo at jeg ikke var på så god fot, med mora mi.

Og likevel så maste Pia, om at jeg måtte bli med å besøke mora vår.

Og de folka som eide huset, de fikk jeg ikke snakka noe med.

Det paret, og mora vår, de satt bare stille, i stua der.

Og jeg vet ikke hvofor mora vår flytta inn der.

Om dette var noe hun ønska.

Og jeg vet ikke om det paret syntes at mora vår var en byrde.

Men mora vår bodde der, i en del måneder, mener jeg.

Men jeg var der bare en gang, på besøk da.

For jeg kom ikke så godt overens, med mora mi, på den her tida, må jeg si.

Så jeg besøkte henne bare hvis Pia maste omtrent, på den her tida.

Og Ågot maste også, og sa at ‘det er jo mora di’.

Sånn var det.

Men mora vår var så slitsom på den her tida, og gjorde så mye rart.

Så jeg syntes det var en byrde, å ha en mor, som var sånn.

Selv om jeg savnet henne, etter at hun døde.

For selv om hun var spesiell og rar, så var det ihvertfall noen som ringte stadig da.

Og som liksom brydde seg kanskje.

(Selv om hun kanskje mest tulla, jeg vet ikke).

Det ble ihvertfall som et tomrom, etter mora mi da.

Hun ringte ofte, og maste om forskjellig.

Og det var det ingen andre som gjorde, da jeg bodde i Oslo.

Så det ble som et tomrom, etter henne, når hun døde.

Selv om hun var veldig spesiell, må jeg si.

Og masete og slitsom, må man vel også si.

Selv om hun kunne være morsom, på sitt beste.

SOm også bestemor Ingeborg gjorde et poeng av, i min mors begravelse.

Bestemor Ingeborg leste da et dikt, eller skriv, som mora vår hadde skrevet til henne, da hun var ung.

(Eller yngre, må man vel kanskje si.

Mora vår ble jo såvidt femti år gammel.

Hun levde fra 1947, eller noe, til 1999 da.

Så hu ble vel bare 51 år, tror jeg.

Men men).

Så sånn var det.

Pia har seinere fortalt meg det, at hu fant mora mi i en grøft, ved et jorde, like ved gipsplatefabrikken, på Grunnane.

(Der hvor Pia seinere satt på med en bli, som kjørte ut, sammen med Eva Olsen vel, og en som hadde stjålet bilen.

Og strømmen gikk i SVelvik i en del timer vel).

Noe sånt.

Så hadde Pia spurt mamma om hun ville på sykehuset.

Og det hadde hun villet.

Noe sånt.

Så havnet mora vår på et sykehus nord før Tønsberg og vest for Horten vel.

Eller et hjem, for psykisk syke, var det vel.

Og da vi dro i bestemor Ingeborg sin 70-års dag, i Stavern, i 1987.

Så dro vi først innom muttern, på det hjemmet da.

Og der var det folk som var veldig usikre og sjenerte, husker jeg.

Selv om de var i 30-årene kanskje.

Så sånn var det.

Men men.

For Pia og meg måtte hilse på alle de ‘raringene’ der da, som var på det hjemmet, hvor mora vår bodde.

Christell ville ikke være med, på den her bursdagen, husker jeg.

Så mora vår bodde der, sommeren 1987.

Og da hadde hun bodd der en stund.

Så det var kanskje cirka et år før da, at Pia hadde funnet mora vår i grøfta da.

Kanskje Pia hadde sitti på med noen eldre venner.

Eller at noen hadde ringt henne, og sagt at mora hennes lå på et jorde.

Hva vet jeg.

Men hvorfor mora vår lå i den grøfta der, det veit jeg ikke.

Kanskje hu hadde blitt hivi ut, av den Svelvik-familien?

Kanskje hu ville besøke meg og Pia, på Bergeråsen.

Hva vet jeg.

Det var litt spesielt ihvertfall.

Jeg kan ikke si at jeg vet hvem den familien var, som mora mi bodde hos.

Men jeg hadde jo masse problemer selv.

Med at jeg ble mobba, og at jeg måtte bo alene, og at jeg var flau, siden jeg var så seint i puberteten.

Og jeg var flau over mora mi og, må jeg innrømme.

Jeg skjønner ikke hvorfor hu søkte seg til Svelvik-området, hvor liksom ‘vi’ bodde da.

Men hu var jo enslig da.

Og faren hennes hadde jo nettopp død.

Og søstera hennes Ellen, bodde jo i Sveits.

Og onkel Martin, han var jo i Nicaragua, og sånn, rundt den her tiden vel.

Noe sånt.

Så i ettertid, så skjønner jeg kanskje dette mer.

Men da, som tenåring, som var ganske nedbrutt, etter å ha bodd mange år alene, så var jeg mest bare flau, må jeg innrømme.

Mora mi hadde jo dukket opp på Svelvik Ungdomsskole og, noen år før, og spurt om ‘er det første klasse ungdomsskolen’.

Og da foreldrene hennes, flytta sørover, fra Nord-Norge.

På 60-tallet.

Så flytta de jo til Holmsbu.

Og den nærmeste byen, fra Holmsbu, det er jo nettopp SVelvik, vil jeg vel tippe på.

Mora mi hadde visst venninner i Svelvik, fra siden 60-tallet.

Nemlig mora til Cecilie Hyde, som Pia seinere ble venninne med da.

I dag hadde jeg egentlig planer om å skrive om turen til Weymouth, som jeg hang meg på Kenneth Sevland, og noen andre karer fra Svelvik, å dra på.

Men jeg hadde glemt å skrive om Gøteborg-turen, med mere, i går.

Så derfor ble det til at jeg skrev om den i dag.

Så får jeg se om jeg får skrevet om språkreisten til Weymouth, sommeren 1986, i morgen.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.