johncons

Stikkord: Hege Grymyr (butikksjef Rimi Oppsalstubben)

  • Moren i den unge familien som ble utslettet i rasulykken i Gjerdrum var visst niesen til min tidligere butikksjef-kollega Hege Grymyr (fra Rimi i Oslo). Kondolerer

    barnefamilien som døde

    PS.

    Markus Grymyr Davis, (broren til moren i den unge rasoffer-familien), blir vel da Hege Grymyr sin nevø:

    nevø av hege grymyr

    PS 2.

    Det er mulig at Hege Grymyr kanskje, har en engelsk svigerinne, (eller noe lignende).

    Siden at broren til hu rasoffer-moren også heter Davis til etternavn, (i tillegg til Grymyr).

    (For å si det sånn).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Jeg snakket aldri med Hege Grymyr om personlige ting, (på Rimi sine butikksjef-møter/utflukter).

    For noen dager siden så blogga jeg om et par episoder, som jeg husker Hege Grymyr fra, når det gjelder Rimi sine sosiale aktiviteter.

    Og det var også en episode til, (som jeg kom på nå).

    Og det var fra den butikksjef-turen til Dagali, (i Numedal), høsten 2000.

    (Organisert av Rimi-distriktssjef Per Øyvind Fjellhøy).

    Og da jeg ble butikksjef, (på Rimi Nylænde), høsten 1998.

    Så tok jeg opp et billån, (på cirka 30.000), hos DNB Ensjø, (på cirka den samme tida).

    Og DNB prakka også på meg Mastercard og kassakreditt, (var det vel).

    Så jeg kjøpte meg en CD-brenner, (til min selvbygde hjemme-PC).

    (På Clas Ohlson i Torggata.

    Var det vel).

    Og Glenn Hesler dro meg med til Svinsund/Strømstad, i romjula 1998, (var det vel).

    (Og en bekjent av Glenn ved navn Alex, (fra Torshov), var også med.

    For å si det sånn).

    Og jeg huska at min far Arne Mogan Olsen, (og hans yngre bror Håkon), pleide å kjøpe walkie talkie-er osv., på Svinesund, på 70-tallet.

    Så jeg tok med penger til å kjøpe en bil-stereo, (til den ‘nye’ bilen min, som var brukt Ford Sierra 86 modell).

    For jeg tenkte at sånt var billig, i Sverige.

    Og jeg fant en bra JVC-bilstereo, (med avtagbart front-panel), til et par tusen kroner, (eller noe i den duren).

    (Noe sånt.

    Min kamerat Magne Winnem hadde prakka på meg et par gamle Pioneer-bilhøytalere, (som muligens var litt sprengt).

    Høsten 1998.

    Var det vel).

    Og så klarte jeg på en eller annen måte å installere dette anlegget i bilen min, på en eller annen fridag, (jeg måtte inn på Statoil Kiellands Plass og kjøpe bil-sikringer, kanskje 3-4 ganger, før jeg fikk det riktig).

    Og så var det sånn, at jeg var mye på irc og nettet, på fritida.

    Og jeg hadde allerede i 1997 kobla stereoanlegget til PC-en.

    (For å spille mp3-er, osv.).

    For jeg samla filmer på 80-tallet, og min tremenning Øystein ‘Adoptert fra Korea’ Andersen hjalp meg med å få tak i en euro/scart-kontakt, (som han vel kalte det), som vel muligens også kunne brukes, for å koble PC-en til stereo-anlegget.

    (Hvis ikke jeg kjøpte en egen ledning, på Clas Ohlson eller noe lignende.

    Noe sånt).

    Og jeg var på irc-kanaler som #mp3-Norge, osv.

    Og jeg søkte etter musikk på FTP-search.

    (For å si det sånn).

    Og jeg kjøpte en gang en CD med cirka 200 mp3-sanger, (av en dude fra irc), for 200 kroner, (var det vel), utafor Saga kino.

    Så jeg hadde en ganske stor mp3-samling.

    (Og jeg hadde også en CD-samling, fra tidligere på 90-tallet).

    Og vi som pleide å henge på min irc-kanal #blablabla.

    (Torstein ‘Tosh’ Bjørnstad, Glenn ‘Kazuya’ Hesler, Janniche ‘Cilla’ Fjellhaug og Linda ‘Zera’ Wold, osv.

    I tillegg til meg, (og David Hjort)).

    Vi pleide å sende hverandre mp3-sanger, (på irc/msg/#blablabla).

    (Nå og da).

    Så jeg kunne kanskje ha brent en ny CD, (til å høre på i bilen, på vei til jobb), hver uke, (med ny musikk på).

    (Hjemme hadde jeg en playlist, (med kanskje 30-40-50 sanger).

    Som hele tida gikk på random og repeat, (på Winamp og stereo-anlegget).

    For å si det sånn).

    Men det var vel ikke hver uke, som hadde ork til, å brenne, en ny CD.

    (Og det tok vel bare cirka ti minutter, å kjøre, til Lambertseter, fra der jeg bodde.

    Så det var egentlig mest hjemme, som jeg hørte på musikk.

    For å si det sånn).

    Men akkurat den uka/måneden, som denne butikksjef-turen, (til Per Øyvind Fjellhøy), var.

    Så hadde jeg en CD i bilen, (en CD som muligens noen ba meg om å ta med meg), med en sang, som hu Linda ‘Zera’ Wold, (fra Halden), hadde sendt meg, (på #blablabla/irc).

    Og det var Lauryn Hill, med sangen: ‘To Zion’.

    (Noe sånt).

    Og når CD-en min kom til den sangen, på stereoanlegget, (på hytta, i Dagali).

    (Dette var muligens min butikksjef-kollega Anders Hilton sitt stereoanlegg.

    Et anlegg som han overtalte meg til å dra med hjem, (etter hytteturen), av en eller annen grunn.

    Så jeg var liksom fanget i leiligheten min, (og kjeda meg), i mange timer, før min nabo, (i ‘Rimi-leder-bygget’/’Rugekassa’, på St. Hanshaugen), dukka opp, for å hente den tunge kofferten sin, (som jeg ikke hadde kikka i, kanskje det lå et lik der).

    Noe sånt.

    For han Anders Hilton var innom et eller annet sted, på veien hjem, da.

    Det er mulig at han kjørte til Dagali.

    Mens jeg tok minibuss fra Sinsen, sammen med røkla, (av vårt distrikt sine butikksjefer).

    Eller, jeg husker at jeg satt ved siden av Anders Hilton, (som var butikksjef på Rimi Manglerud), i minibussen, på vei opp til Dagali, (for det var en slags oppgave, som distriktssjef Fjellhøy, ville at vi skulle gå samme to og to, om å løse).

    Så Anders Hilton ba meg muligens om å dra med kofferten hans til ‘Rugekassa’.

    Etter at minibussen hadde kjørt tilbake igjen, til Rimi sitt hovedkontor, (på Sinsen).

    Noe sånt).

    Så begynte ambulerende butikksjef Svein Erik ‘Handyman’ Lorentzen, (var det vel), å syte og klage.

    ‘For noe møkkamusikk’ sa han, (og de andre butikksjef-karene).

    (Noe sånt).

    Og da dukka vel hu Hege Grymyr opp der, og tok ut min CD.

    Og så satt hu vel på den ‘Tocas Miracle’, med Fragma.

    (Noe sånt).

    Mens hu vel også sa noe stygt, om musikken til hu Linda ‘Zera’ Wold, (fra Halden).

    (Noe musikk, som jeg tilfeldigvis hadde på ‘bil-CD-en’ min, (som jeg hadde brent selv), den uka/måneden.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og det var vel også sånn, på denne Dagali-turen.

    At distriktssjef Per Øyvind ‘PØF’ Fjellhøy.

    Han truet/beordret/formanet hu Hege Grymyr til å hoppe opp i boblebadet sammen med vår butikksjef-kollega, (min nabo i ‘Rugekassa’), Sophia Teigen, (som min fetter Ove en gang hadde sagt om, at var ei kjempebra negerdame, etter at han i fylla, hadde hoppa over til Sophia, (og hennes kjæreste), sin terrasse).

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Det var forresten sånn.

    At mens jeg hadde Fjellhøy som distriktsjef.

    (Det var vel fra januar 2000 til høsten 2000.

    Da jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken).

    Så var Fjellhøy og ambulerende butikksjef Svein Erik ‘Handyman’ Lorentzen ‘alltid’ hos Hege Grymyr, på Rimi Oppsalstubben.

    Jeg/Rimi Nylænde betalte en del, (noen tusen), av Lorentzen sin lønn, hver måned.

    (For ambulerende skal liksom jobbe litt, (der det trengs), i butikkene, i et visst distrikt).

    Men sånn som jeg husker det, så jobba ikke Lorentzen et sekund, i min butikk.

    (Han var på en sånn ‘møte-seanse’ der, sammen med Fjellhøy, på begynnelsen av året.

    Men det var vel det.

    Sånn som jeg husker det).

    Det at ambulerende var først og fremst en handyman/håndverker.

    Det var vel også nytt.

    Jeg blogget jo om Irene Ottesen her om dagen.

    Og hu ble jo ambulerende butikksjef, (i et nabo-distrikt), etter å ha jobbet en del år, som assisterende butikksjef, (i Rimi), blant annet.

    Men Lorentzen var visst først og fremst en handyman, (sånn som jeg skjønte det, på Fjellhøy).

    Men jeg hadde leid inn håndverkere fra Rimi sin leverandør-liste, for å fikse ymse ting, (som gikk på butikkstandard), som ikke var greie, på Rimi Nylænde, i 1998 og 1999.

    Så jeg trengte ikke noe håndverker-hjelp, på Rimi Nylænde, (i år 2000).

    (For å si det sånn).

    Og jeg begynte å bli litt varm i trøya i den butikken, (hvor jeg også hadde jobba noen år som assistent).

    Men Grymyr trengte visst mye hjelp, (virka det som på Fjellhøy).

    Og jeg var glad til, at jeg slapp å se så mye til distriktssjefen og ambulerende.

    Selv om det gikk litt ut over lønnsbudsjettet vårt.

    At Rimi Nylænde betalte tusenvis av kroner til Lorentzen hver måned, som han jobba for, på Rimi Oppsalstubben, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Han i hvit t-skjorte, er Svein Erik ‘Juletre/Handyman’ Lorentzen, som var Per Øivind ‘PØF’ Fjellhøy sin ambulerende, på den tida, som PØF, var min distriktsjef, (mens jeg var butikksjef, på Rimi 3164 Lambertseter), fra januar/februar til oktober, i år 2000

    svein erik juletre

    https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10154549759900168&set=ecnf.552700167&type=3&theater

    PS.

    Han her, (Svein Erik Lorentzen), er en skikkelig raring, (må man vel si).

    Og i tillegg, til de to klengenavnene, (Juletre og Handyman), som jeg nevner, i blogg-overskriften, så kunne jeg nesten like gjerne, ha kalt han, følgende klengenavn:

    Kyllingfilet, Glisern, Sovern, Fruitopia, Idiot fra lillestrøm, 40-talls ferie, CD-walkman, Fotballtrenern, Musikk-klagern og Grymyr-hjelpern.

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg kan kanskje begynne, med klengenavnet ‘Juletre’.

    På Rimi sitt butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 2000.

    Så satt jeg sammen, med Svein Erik og noen andre, av PØF sine underordnede/butikksjefer.

    Og ‘plutselig’, så sa Svein Erik Lorentzen, at bartenderen, (på hotellet), så ut, som et juletre.

    (Noe sånt).

    Og da sa butikksjef Hege Grymyr, (fra Rimi Oppsalstubben), var det vel muligens, at: ‘Det er du som ser ut som et juletre, Svein Erik’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    ‘Handyman’ var fra første gang, som distriktsjef PØF, dukka opp, på Rimi 3164 Lambertseter, som distriktsjef.

    (Dette må ha vært i januar/februar, i år 2000).

    Og da sa PØF, at Svein Erik, var en slags håndverker-type, som klarte, å fikse, alt mulig, i butikken.

    Så hvis vi trengte, å få gjort, noe håndverker-arbeid, så skulle vi ikke kontakte håndverkerne, som stod, på Rimi sin leverandør-liste.

    Neida, vi skulle bare kontakte Svein Erik istedet, da.

    (Noe sånt).

    Og det var nytt for meg, at ambulerende butikksjef, også skulle være, en slags ‘in-house’ håndverker.

    (For å si det sånn).

    Så jeg ble kanskje litt satt ut, og sa noe lignende av, at: ‘Ok, han er sånn handyman’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo da, (i januar/februar, i år 2000), vært butikksjef, på Rimi 3164 Lambertseter, i cirka halvannet år.

    Så jeg hadde jo fått unna, det meste, av håndverker-jobber, (som trengtes, å gjøres), i denne ganske gamle butikken, (som het Balstad, på 50/60-tallet vel).

    Så det var faktisk ikke, noe håndverker-arbeidsoppgaver igjen, å gjøre, (i butikken), som jeg kunne komme på, (da PØF tok opp, dette temaet).

    For alt var, i sin skjønneste orden da, (i butikken), må jeg si.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    ‘Kyllingfilet’, det var en episode, under lørdagsmiddagen, (var det vel), på en hyttetur, som PØF arrangerte, for butikksjefene i sitt distrikt, (til Dagali, ved Numedalslågen), høsten år 2000.

    Og da hadde PØF plassert, en stabel, med kyllingfilet, _ved siden av_ kjøleskapet, (i kjelleren), i cirka et døgn, (fra fredag ettermiddag).

    (Jeg var tilfeldigvis, like ved, da PØF skulle fylle opp, det lille ‘kjeller-kjøleskapet’, med kyllingfilet, som vel var sponset, av en av Rimi sine leverandører, (ikke Prior vel, men en konkurrent av Prior).

    Og det var også sånn, at blant annet Rimi Munkelia-butikksjef Thomas Kvehaugen, (var det vel), seinere kommenterte, om denne plasseringen, av kyllingfilet.

    Dette kan ha vært natt til lørdag muligens, for det ‘fløyt’ også, av gratis øl, sprit og røyk osv., på denne hytteturen.

    Og det var også boblebad og badstu, (og unge butikksjef-damer/blondinner), på denne hytta/hytteturen).

    Og det vet vel alle, at kyllingfilet skal ligge, i kjøleskapet, (og ikke ved siden av kjøleskapet), liksom.

    Og hu som stekte, de pakkene, med kyllingfilet.

    Det var Irene Ottesen, (min da tidligere assistent-kollega, fra Rimi Bjørndal), og hu er vegetarianer, (eller noe i den duren).

    Så jeg turte ikke, å spise, fra det fatet, som Irene Ottesen, hadde stekt.

    Så jeg tok kyllingfilet, fra det fatet, som hadde blitt laget, på kjøkkenet, i første etasje, (i den leide hytta, på Dagali).

    (Irene Ottesen stod, på kjøkkenet, i kjelleren.

    For det var to kjøkken, i hytta, da).

    Og selv om jeg forklarte, om akkurat dette, (om plasseringen av kylling-filet-pakkene, i kjelleren osv.), for hele bordet, (på lørdagen), sånn som jeg husker det.

    Så kom han Svein Erik, (som satt til høyre for meg vel), med et slags utbrudd, da jeg skulle ta kyllingfilet, (fra et velfylt fat), som hadde blitt stekt, på kjøkkenet, i første etasje.

    Så jeg lurte da på, om han, (som jeg kjente, som en slags macho handyman-type, (ifølge PØF), må jeg si), var en sånn bølle/’steinalder-fyr’, som liksom, skulle banke folk, for å ta maten dems.

    (Noe sånt).

    Men da jeg reagerte, på den måten, (som om Svein Erik, var en sinna huleboer), og kvakk litt til, liksom.

    (Mens jeg vel sa, noen ord, i en overrasket tone, for å si det sånn).

    Så begynte han Svein Erik, bare å le.

    Og ble liksom blid og jovial, da.

    (For å si det sånn).

    Så hva som egentlig var grunnen til, denne merkelige ‘matbord-oppførselen’, (må man vel kalle det), til Svein Erik Lorentzen.

    Det skjønner jeg fortsatt ikke, (må jeg innrømme).

    Men et eller annet, må det vel ha vært.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    ‘Glisern’ er fordi, at Svein Erik Lorentzen gliste sånn, da PØF sa, at han var, en håndverker-type/handyman, (på Rimi 3164 Lambertseter, i januar/februar, i år 2000).

    (Noe sånt).

    Og også andre ganger, pleide vel Svein Erik Lorentzen, å glise, (og være jovial/’rund’/overfladisk), liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    ‘Sovern’ er fordi, at Svein Erik arrangerte, en fest, (som PØF liksom reklamerte for), for butikksjefene, i PØF sitt distrikt, våren år 2000, (kan det vel ha vært).

    Dette var, i Svein Erik Lorentzen sin tre-villa, (må man vel kalle det), i Grenseveien, (ikke langt fra Sinsen-krysset), i Oslo.

    (En ganske stor villa, som jeg ikke vet, om han leide eller eide, for å si det sånn).

    Og ut på natta, så la plutselig hele ‘fest-gjengen’ seg, på ‘hoved-soverommet’, og lot som, at de sov, (må jeg si).

    (En Bergeråsen-gjeng, oppførte seg, på en lignende måte, i Hellinga 7B, (hvor jeg hadde bodd tidligere), hos Berger-Ingenting-medlem Olav Arne Haugan.

    En gang, som jeg ble dratt med dit, da jeg var, på helgebesøk, på Roksvoll, (på Sand), studieåret 1989/90.

    (Mens jeg gikk, på NHI).

    Og en Holmestrand/Berger-gjeng, (med en Clausen i vel), oppførte seg også, på en lignende måte, (de sov på bakken, etter å ha tatt ned teltet), i Løkken, (i Danmark), sommeren 1996).

    Og Irene Ottesen, lå og sov, (eller ‘sov’), på et eget soverom.

    (Og det var vel sånn, at noen fortalte meg dette.

    Av en eller annen grunn).

    Og siden at disse ‘teater-folka’, lot som at de sov, (må jeg si).

    Så dro jeg bare hjem, (jeg stoppa vel en taxi, i/ved Grenseveien, eller noe lignende), uten å kunne si hadet, (til noen), da.

    (Sånn som jeg husker det).

    Villaen til Svein Erik Lorentzen, minna forresten kanskje litt, om villaen, til Solveig Rasmussen, (telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og ‘ferie/reserve-mor’, for min stesøster Christell Humblen), på Holmen, (hvor jeg hadde blitt dratt med, (av min far og hans nye familie), for å feire jul, jula 1988).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    ‘Fruitopia’ var fordi, at Svein Erik Lorentzen, hadde et Fruitopia-klistremerke, (som man liksom, skulle se etter, når man skulle, på den nevnte festen), på et vindu, i villaen sin, i Grenseveien.

    Og dette var, etter at Cola-Cola, hadde slutta, med Fruitopia.

    Så det var, litt rart, at de liksom fremhevet dette klistremerket.

    Og hvorfor ha et Fruitopia-klistremerke, på vinduet, liksom.

    Nei, det blir litt rart, (hvis det ikke er, for eksempel, en butikk), må man vel si.

    Og at butikkfolk, (som er så oppdaterte, på dagligvarer), skal ‘bable’, (i år 2000), om en vare, (Fruitopia), som gikk ut, av markedet, på slutten, av 90-tallet.

    Nei, da er det, noe snodig, (vil jeg si).

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Her er mer om Fruitopia:

    mer om fruitopia

    https://no.wikipedia.org/wiki/Fruitopia

    PS 9.

    ‘Idiot fra Lillestrøm’, det var en episode, på det nevnte butikksjef-seminaret, (på Storefjell), høsten år 2000.

    Alle butikksjefene, (det var vel et par hundre), i regionen, stod utafor hovedinngangen, til Storefjell hotell, (heter det vel), på dagen, på lørdagen.

    Dette var før, vi skulle starte, på noe slags ‘rebusløp’, (eller hva man skal kalle det), bestående av mange oppgaver, (individuelle og gruppe-oppgaver), som distriktene, skulle konkurrere med hverandre, i å løse da.

    (Noe sånt).

    Og så ropte/sang et distrikt/lag, (antagelig noen fra Romerike), at: ‘Vi er fugla’ og ‘elsker fugla’ osv., mens de danset, i ring, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og en Rimi-kar, (jeg lurer på om det kan ha vært Geir fra Rimi Nordstrand), ble da, veldig begeistret, og ropte: ‘Hvem er vi’.

    Og jeg hadde jobbet, som tippeansvarlig, på Rimi Bjørndal, og fikk da gratis billetter, til alle norske fotballkamper, (hvis jeg ville).

    Og jeg dro da, en sjelden gang, til Bislett, (som lå, noe få minutter, å gå, fra der jeg da bodde, på St. Hanshaugen).

    Og der tippekommisjonærene satt, det var like ved borte-fansen.

    Så jeg hørte en gang, hva Lillestrøm-fansen ropte, da de slo VIF, (med 5-1, eller noe), på Bislett.

    Og da ropte de, (blant annet): ‘Hvem er vi?’.

    Og da ble det svart: ‘Kanari’.

    (Av en eller annen grunn).

    Og Lillestrøm-fansen ropte også, at: ‘Vi er fugla’.

    (Noe sånt).

    Og Lillestrøm blir jo kalt: ‘Kanarifuglene’.

    Så det er vel noen ordspill, på det.

    Og da han Geir(?), ropte: ‘Hvem er vi’.

    (Noe han ropte flere ganger).

    Så gikk Svein Erik Lorentzen, helt nærme meg, og spurte meg høyt, om hva dette var.

    Og jeg svarte da, at det var, noe Lillestrøm-greier.

    (Noe sånt).

    Og Svein Erik Lorentzen svarte da, han Geir, ved å rope: ‘Idiot fra Lillestrøm’.

    Og det er mulig, at han Geir da trodde, at det var jeg, som hadde ropt det.

    (Noe sånt).

    For han var sur, seinere på dagen.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og klagde, over Pringles sine snacks, som het: ‘Sour Cream and Onion’.

    Og han sa, at: ‘Jeg liker ikke denna sure kremen’.

    (Noe sånt).

    Hvis det ikke var, en som minna/ligna, på han Geir, da.

    (Så det, at ei Pringles-dama, holdt foredrag, på Storfjell, (hvor hu sa det, at de hadde tatt, en ‘frekkis’, og kalt snacksen sin, for ‘potetgull’, på pakka, som jeg har blogget om tidligere).

    Det kan ha vært, høsten år 2000, (tenker jeg nå), da.

    (Noe sånt).

    Og ikke høsten 1998, (som jeg vel tidligere har ment å huske, at det kan ha vært).

    Noe sånt).

    Så Svein Erik Lorentzen, fikk meg muligens, opp i stry, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 10.

    ’40 talls-ferie’, det var, da vi kjørte, en minibuss, (var det vel), ned fra Dagali, (og den nevnte hytteturen dit), høsten 2000.

    (Dette var, noen uker/måneder før Storefjell-seminaret, den samme høsten.

    Noe sånt).

    Og da vi kjørte, forbi Randsfjorden, (var det vel muligens), på vei tilbake igjen, til Oslo.

    Så gikk Svein Erik Lorentzen bort til meg, (på samme måte, som på Storefjell, i PS-et ovenfor), for å si noe, til meg.

    Og han begynte, å ‘bable’ om, at for en del år tilbake, så pleide ‘alle’ nordmenn, å dra på sommerferie, til steder, som Randsfjorden, (istedet for å dra til Syden osv.).

    (Noe sånt).

    Og jeg er jo, (mer eller mindre), fra et sånt typisk norsk ‘sommerferie-sted’, nemlig Sand.

    Så jeg ble vel da sittende, å tenke litt, på Sand osv., da.

    (For å si det sånn).

    Men hvorfor Lorentzen prata til meg, om dette, (med en veldig kameratslig tone, må man vel si).

    Det veit jeg ikke.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 11.

    ‘CD-walkman’, det var også noe, fra det nevnte Storefjell-seminaret, høsten år 2000.

    På et eller annet vis, så var det sånn, at vårt lag/distrikt, (altså PØF sitt distrikt), hadde klart, å få førsteplass, i ‘rebus-løpet’.

    (Enda det deltok 20-30 lag, eller noe i den duren).

    Og premien vår, var da, at hver og en, av oss butikksjefene, fikk en CD-walkman.

    Og jeg har jo en kneskade osv., og jeg syntes kanskje, at noen av oppgavene, ble litt ‘ville’.

    (For man risikerte liv og helse, noen ganger.

    En kar, (Gisle (‘NTSF’ Leonard Hansen) eller Sturla, eller noe sånt, (fra Rimi Grønland vel)), hadde falt fælt, og fått slått istykker ansiktet, på en av postene.

    Mener jeg å huske, at jeg overhørte, at regionsjef Jon Bekkevoll sa, (til en eller annen kollega), på slutten av rebusløpet.

    Og jeg husker, at jeg ble løftet opp, på toppen, av et ‘fjell’, av kollegaer, (på en post), som om vi var, noen slags akrobater, (eller noe lignende).

    Så det var mye rart, (må jeg si).

    Så jeg var litt beskjeden, siden at jeg ikke syntes, at jeg/vi, hadde gjort det, så utrolig bra, da.

    (For å si det sånn).

    Jeg hadde nok gjort det, en del bedre, rett etter militæret, i 1993, (før jeg skada kneet), for eksempel.

    (For å si det sånn).

    Og dette rebusløpet, var jo ikke, det samme, som det som skjedde, i butikkene liksom, (vil jeg si).

    Dette var vel antagelig noe, (en slags tradisjon vel), som noen, hadde funnet på, for ‘skøy’, i sin tid.

    Men så hadde vel dette, liksom tatt av, i ‘galskap’ etterhvert da, (ved at butikkfolka, liksom ble brukt, som noen slags gladiatorer, eller noe i den duren), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Og da var det ikke nok CD-walkman-er, til alle folka, (på laget vårt).

    Og da skjedde det, at Jon Bekkevoll, henvendte seg, til Svein Erik Lorentzen.

    Og sa til han, at han ikke, skulle få noe premie.

    (Av en eller annen grunn).

    Antagelig på grunn av, at Lorentzen, var mye, på hovedkontoret, (siden at han, ikke var ‘vanlig’ butikksjef, men ‘kun’ ambulerende, og derfor jobbet, i mange forskjellige butikker, styrt av PØF, som jo hadde kontor, på hovedkontoret, (som de andre distriktsjefene), og det er mulig, at Lorentzen også, hang en del, på kontoret til PØF, (siden at Lorentzen var PØF sin ambulerende), for alt hva jeg vet).

    (Noe sånt).

    Og derfor, så var det lett, for Bekkevoll, å overlevere Lorentzen, en ny CD-walkman, siden at disse møtte hverandre, mer eller mindre daglig, på hovedkontoret.

    (Noe sånt).

    Og da var det sånn, at jeg, ble gitt, Lorentzen sin CD-walkman, liksom.

    (Siden at jeg gikk bakerst, og fikk CD-walkman sist).

    Så dette førte kanskje til, at han ‘macho/handyman’-karen Svein Erik Lorentzen, ble arg på meg, da.

    (For å si det sånn).

    Hva vet jeg.

    PØF hadde også, (såvidt jeg husker), en annen ambulerende.

    Nemlig Mikael ‘Mikke’ Wallin, (fra Sverige).

    Så det er mulig, at PØF, hadde en ‘butikkarbeid-ambulerende’, (nemlig Wallin).

    Og en ‘handyman-ambulerende’, (nemlig Lorentzen), da.

    (Noe sånt).

    Ingen av disse to, (Wallin og Lorentzen), jobbet så mye, som en time, i min butikk, (Rimi 3164 Lambertseter), mens jeg var butikksjef der, (noe jeg jobbet som, fra oktober 1998 til oktober 2000).

    (Selv om jeg betalte, flere tusen kroner, av begges lønn, hver måned, fra ‘mitt’ lønnsbudsjett, (fra januar/februar 2000 til oktober 2000, (som var den tida, som PØF var distriktsjef, for distriktet, som ‘min’ butikk, lå i)).

    Noe sånt.

    Så jeg ble liksom ‘fryst ut’, av PØF, når det gjaldt, å få låne ambulerende butikksjef(er), da.

    Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 12.

    ‘Fotballtreneren’, det var også, fra den nevnte hytteturen, (til PØF), til Dagali.

    PØF, (var det vel antagelig), hadde hatt med, en fotball.

    Og Lorentzen, (var det vel), ville absolutt, (sammen med noen andre butikksjefer vel), at jeg skulle prøve, å sparke, den ballen, så langt jeg klarte, (en del ganger), den siste dagen der.

    (Noe sånt).

    Uten at dette egentlig, ga så mye mening, for meg.

    Men Lorentzen var liksom, litt sånn ‘gutteaktig’ da, (må man vel si).

    Og også kameratslig, (eller innsmigrende), må man vel si.

    Så det var lett, å bare, være jovial, (eller om man skal si kollegial), og liksom bli med, på ‘tullet’, (til Lorentzen), da.

    (For å si det sånn).

    For jeg er litt vant med, (må jeg nesten si), at gjengen, til Christian Grønli, (og også andre Bergeråsen-folk vel), var litt sånn innsmigrende mot meg, på 80-tallet.

    (Etter at Christian Grønli flytta, til faren sin, i Mexico/Spania).

    Så når Lorentzen, ble litt sånn innsmigrende, (mot meg), så var nok jeg, nesten tilbake, på Bergeråsen, (på første halvdel, av 80-tallet), hvor jeg vel, ble sett litt opp til, siden at jeg var, fra en fabrikkeier-slekt, osv.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 13.

    ‘Musikk-klagern’, det var også, fra den nevnte hytteturen, (til Dagali).

    Det er mulig, at vi ble bedt om, (av PØF), å ta med, noe musikk.

    Ihvertfall så var det sånn, at jeg vel hadde med, en CD, med noe musikk, som jeg hadde brent, med en CD-brenner, som jeg kjøpte meg, i 1998, (eller om det var, i 1999).

    Og ei Linda ‘Zera’ Wold, fra Halden.

    Som jeg chatta, en del med, (på #blablabla, på irc), på den tida.

    Hu hadde sendt meg, (på irc), en sang, som het: ‘To Zion’, med en artist, som het Lauryn Hill.

    (Noe sånt).

    Og da den sangen dukka opp, på stereoanlegget, (på hytta), så dukka ‘plutselig’ Svein Erik Lorentzen opp.

    Og så sa han, at det var, noe ‘dritt-musikk’, (eller noe i den duren), og skrudde av CD-en min, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 14.

    ‘Grymyr-hjelperen’, det var noe, fra da jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi 3164 Lambertseter, og hadde PØF, som distriktsjef.

    (Det vil si, mellom januar/februar og oktober cirka, i år 2000.

    Noe sånt).

    Og da var ‘alltid’, (sånn som jeg forstod det), PØF og Svein Erik Lorentzen, på Rimi Oppsalstubben, for å hjelpe butikksjef Hege Grymyr der, (som visst trengte, veldig mye hjelp, med å drive, ‘sin’ Rimi-butikk da, kunne det virke som).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 72: Enda mer fra Rimi Nylænde

    PØF hadde også en sånn ‘tulle-ambulerende’, husker jeg.

    Det var en kar ved navn Svein-Erik vel, (en høy kar med lyse krøller), som ble presentert som en slags håndtverker, da.

    Så jeg kalte han for ‘handy-man’, (husker jeg), mens PØF, Svein-Erik og jeg, gikk ned på spiserommet, på Rimi Nylænde, for å preike, vel.

    For da var det sånn, at hvis noe skulle fikses i butikken, av håndtverk-arbeid.

    Så skulle jeg bare ringe PØF og Svein-Erik, da.

    Men jeg hadde jo da, (på nyåret år 2000), vært butikksjef, på Rimi Nylænde, i godt over et år.

    Så jeg hadde allerede fått håndverkere til å fikse alle mulig slags småfeil, i butikken, da.

    Innimellom liksom, den første tiden, som jeg hadde vært butikksjef, da.

    For å liksom få butikken til å se ordentlig ut, og ha en ok standard, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte ambulerende Svein Erik hele tida, liksom.

    For å få han til å fikse alt mulig, i butikken.

    Nei, sånt var jeg for det meste ferdig med.

    Og det var det samme under PØF, som under Jan Graarud.

    (Og under Anne-Katrine Skodvin, i noen måneder, før det her igjen).

    At ambulerende, (som jeg betalte et par tusen til, over lønnsbudsjettet, hver måned vel).

    Han jobba aldri i vår butikk, da.

    Ikke en eneste time, (såvidt jeg kan husker ihvertfall), på den tida, som jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Og sånn var det også de fem-seks årene, som jeg jobba i Rimi, før det her.

    Jeg kan ikke huske å ha sett en ambulerende, i den samme butikken, som jeg selv jobba.

    Ihvertfall ikke på de cirka ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.

    (Av en eller annen grunn).

    Ambulerende og PØF, de hang for det meste borte hos butikksjef Hege Grymyr, (som var ganske pen vel), på Rimi Oppsalstubben, (fikk jeg inntrykk av).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF var forresten veldig flink til å forklare ting, (vil jeg si).

    Selv om han kanskje noen ganger hang seg litt opp i detaljer.

    Han likte for eksempel ikke den måten melkepermen vår var på, (husker jeg).

    Han spurte: ‘Har du fremtiden foran eller bak deg, Erik?’.

    (Noe sånt).

    Og så ble det bestemt at arkene i melke og brødpermen vår skulle ligge motsatt vei, av det som var vanlig, da.

    Så PØF drev også litt med detaljstyring, (vil jeg si), selv om han ofte liksom hadde en morsom måte, å forklare seg på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF han hadde også god greie på budsjetter og sånt, (husker jeg).

    Mens jeg selv vel hadde sett mest på hva som trengtes å fikses, i butikken, den første tida mi, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og ikke så mye på budsjettet.

    (Når det gjaldt håndverksarbeid, og sånn, da).

    Og jeg hadde jo gjennomført mange prosjekter, de første månedene mine, som butikksjef.

    Det vil si flytting av fruktdisken, innføring av tipping og utbytting av kjøle og fryse-disker.

    Og jeg kan kanskje ta med at vi fikk videoovervåking.

    Og samtidig, så ble det sånn, på den tiden som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At Rimi ‘heiv ut’ leverandørene, av butikkene.

    På midten av 90-tallet, så var det sånn i Rimi, at leverandørene stablet opp mellom en tredel og halvparten av varene, i en Rimi-butikk, (vil jeg si).

    (Ihvertfall i de butikkene som jeg jobbet).

    Men fra 1999 eller 2000, så ble det sånn, at Rimi skulle stable opp alle varene selv, da.

    Men vi butikksjefene, vi fikk litt mer penger på lønnsbudsjettet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det hadde vært nok av ting for meg, å drive med, de første månedene, som butikksjef.

    Og det hadde jo også vært mange ran.

    Det var oppgangstider, så det var vanskelig for meg å få tak i nok medarbeidere.

    Og de medarbeiderne som jeg arvet, (spesielt Wenche Berntsen og Jan Henrik), da.

    De syntes jeg at det var litt vanskelig å samarbeide med, da.

    Samtidig, så hadde jeg prøvd å få orden på lager-rommene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, da.

    Noe jeg vel var ferdig med cirka, da jeg fikk PØF som distriktsjef, vel.

    Så det var lett for meg, å følge de nye direktivene fra PØF, da.

    For jeg hadde liksom kontrollen i butikken da, (mer eller mindre ihvertfall), syntes jeg.

    Men problemet var at jeg ikke hadde blitt forklart, på en ordentlig måte, (må jeg vel si), hvor lite svinn, som en Rimi-butikk egentlig kunne ha, da.

    Men dette fortalte PØF om, på en rett fram måte, da.

    For PØF, han sa at Rimi Nylænde kunne ha cirka 500 kroner i svinn, på grunn av utgått dato og tyverier, hver dag, da.

    (For å holde seg innenfor LIS-bruttoen, da).

    Og jeg hadde ikke tenkt på dette så konkret før.

    Så jeg ville nok tippet at det beløpet lå høyere, da.

    Men jeg hadde liksom aldri kommet så langt, at jeg fikk tenkt så mye, på akkurat det her, da.

    For det hadde alltid vært så mye annet å gjøre, som butikksjef, da.

    Og også i løpet av de fire årene, som jeg jobba som assistent, før jeg ble butikksjef, da.

    Men da PØF fortalte det, at LIS-brutto-marginen, den tilsvarte at butikken hadde et totalt svinn, på cirka 500 kroner hver dag.

    For LIS-bruttoen, den lå et prosent under den bruttoen som man ville fått, hvis man ikke hadde noe svinn, da.

    Og Rimi Nylænde sin dagsomsetning, den lå på cirka 50.000 da, (på en vanlig hverdag, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at PØF forklarte om svinnet, på den her måten, så syntes jeg at det ble enklere, å jobbe med svinn-redusering, da.

    For det var vel første gang, at jeg pratet så konkret, med noen, om svinn, da.

    Svinn ble vanligvis pratet om som noe rimelig abstrakt, vil jeg si, i Rimi, da.

    (Ihvertfall fra de folka som jeg hadde jobba sammen med, i Rimi, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den her tida, så hadde jeg jo også en pålitelig og hardtarbeidende assistent, (må man vel si), nemlig Stian Eriksen, da.

    Som gjorde mye grovarbeid liksom, da.

    Som å legge opp frukta, legge opp frysevarene og sette opp brøda, da

    Så Stian Eriksen og meg, vi hadde kontrollen på butikken, da.

    Selv om Stian Eriksen kanskje stressa litt mye, innimellom.

    Han falt og slo hue, i trappa ned til kjelleren en gang, husker jeg.

    Så han fant ikke helt roen da, i den her jobben.

    Så jeg tok det opp med han, noen ganger, om han klarte å få gjort unna alle disse arbeidsoppgavene.

    Og han sa at han klarte det, da.

    Så jeg får gi ære til Stian Eriksen siden han jobba så hardt da, som assistent.

    Og fikk gjort en del mer, enn de andre assistentene, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For vi måtte ha svinnreduserings-program, da.

    I år 2000, på Rimi Nylænde.

    For vi hadde hatt for høyt svinn, året før, da.

    Og da måtte Stian og jeg føre alt svinnet på lister.

    Og hver uke, (var det vel), så skulle vi lage en topp 3, (eller noe), av hva det var mest svinn på, i hver enkelt avdeling, da.

    Og så skulle vi bestille mindre av de topp 3-varene, de neste ukene, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg tok jo Spis-bestillinga selv, (husker jeg).

    (Istedet for at Spis tok den, da).

    Og det ville PØF at vi skulle gjøre, da.

    For å få kontroll på svinnet.

    PØF ville at vi Rimi-lederene skulle ta flest mulig bestillinger selv, vel.

    Så jeg tok vel også etterhvert også tobakksbestillingene, mener jeg å huske.

    For leverandørene.

    De bestilte mye varer.

    Men Rimi Nylænde, det var jo en ganske liten butikk, omsetningsmessig.

    Så derfor så bestilte leverandørene ofte for mye varer, da.

    (For de var kanskje til å bestille for butikker som solgte mer, da.

    Noe sånt).

    Sånn at det ble utgått dato og rot, da.

    Ihvertfall til en viss grad.

    (Og hvis røyk-skapet var fullt av varer, som bare lå der og tok plass.

    Så var det vanskeligere for meg å legge merke til, hvis noe ble borte, da.

    For røyk var jo omtrent som penger.

    For en røykkartong kosta jo cirka 500 kroner da, på den her tida, da.

    Noe sånt.

    Så derfor så burde butikksjefen ha full kontroll over røyk-safen da, mente PØF.

    Så derfor så var det bare meg, som butikksjef, som fylte opp røyk, i røyksafen.

    Og som bestilte røyk, da.

    Det ble etterhvert en del av svinn-reduserings-programmet, husker jeg.

    Som PØF ikke hadde nevnt med en gang, men tok med seinere.

    For noen ganger, når jeg måtte sitte i kassa.

    Så kunne det være tomt for røyk, da.

    Og da, så hendte det at jeg fikk noen medarbeidere, som kanskje bare var 17-18 år, til å hente den røyken som en kunde ville ha, i røyk-safe-en, da.

    Men jeg hadde lagt merke til det, at noen hadde åpnet noen røykkartonger, i røyk-safen.

    Og at det mangla for eksempel en ti-pakning da, her og der, i noen kartonger, som lå, i røyk-safe-en.

    Så noen stjal nok røyk der, da.

    Og det nevnte jeg for PØF.

    Og da, så sa han det, at kun butikksjefen fikk lov å bestille og fylle på røyk, da.

    For da fikk jeg oversikten, over røyken da.

    Og det var store verdier, så derfor var det noe som PØF ville ha med, på svinn-reduserings-programmet, da).

    Så derfor ble det sånn at vi Rimi-lederne tok bestillingene mye, da.

    Og når det gjaldt biffer og sånn, så bestilte jeg bare sånn at det var et par biffer av hvert slag, i disken.

    For det ble så mye svinn på biff og annet kjøtt, i ferskvaredisken, da.

    Og Stian gjorde vel noe greier borte i frukta og, mener jeg å huske.

    Og jeg hadde vel laget en sånn mal, som Stian kunne bruke som utgangspunkt, når han bestilte frukt.

    (Hvis det ikke var jeg som bestilte frukt, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men det varierte kanskje litt).

    Men i frukta så gikk det vel mer på å rullere, kanskje.

    Og passe på at frukta som vi fikk, fra Norgesfrukt, ikke var dårlig, allerede når vi fikk frukta inn døra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at vi også fikk varesikring, på Rimi Nylænde, iløpet av den tida, som jeg jobba, som butikksjef der.

    En gang, (før vi fikk varesikring vel), så var det noen utlendinger, i 30-40-åra, i butikken.

    Som oppførte seg mistenkelig, da.

    Og etter at de hadde gått, så fant jeg mange esker med Freia Melkesjokolade osv., bak vaskepulveret, (eller noe sånt), da.

    Så da hadde nok de her utlendingene prøvd å stjele de eskene med sjokolade, da.

    (Men så ikke turt å gå gjennom kassa med dem, likevel).

    Og en sånn eske, den ville vel kosta 400 kroner å kjøpe, kanskje.

    Så det var snakk om sjokolade for over 1000 kroner kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Så hvis vi skulle få det totale svinnet, til å havne under 500 kroner, for hver dag.

    Så måtte vi merke varer som barberblader, biffer, (var det vel), vitaminpiller, dameundertøy, (var det vel muligens), og sånn, da.

    Altså varer som var små, men som kostet mye penger, da.

    Den typen varer, (som Rimi visste at det ble stjålet mye av), de ble merket med alarm-klistremerker, da.

    Sånn at hvis noen stjal disse varene.

    Så ville en alarm, (fra Checkpoint vel), varsle, når kundene gikk ut av butikken, da.

    Så vi jobba med svinnredusering på flere måter, da.

    For disse barberbladene og vitaminpillene, osv.

    De ble ikke merket, når varene ble satt opp.

    Men de varene som var mest utsatt for å bli stjålet.

    De ble merket, av en butikkmedarbeider, (eller oftest leder vel), da.

    Som en egen rutine, da.

    Så da måtte vi liksom se gjennom for eksempel alle barberbladene, da.

    En eller to ganger i uka kanskje, da.

    Og se om det var noen barberblad-pakker som det manglet alarm-klistremerker på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mot slutten av år 2000.

    Så lå Rimi Nylænde akkurat på LIS-brutto.

    (For perioden januar 2000 til høsten 2000, da.

    Mener jeg å huske at det var).

    Så vi hadde da kun 500 kroner i totalt svinn, for hver dag, da.

    Så Stian Eriksen og meg, vi fikk med en gang kontroll på svinnet, da.

    Etter at vi fikk økt fokus på dette, (fra distriktsjefen), da.

    Så det funka greit.

    Og også når det gjaldt omsetning, så lå vi akkurat på budsjett, (for det her året).

    Og også når det gjaldt kostnader, så lå vi på budsjett, (mener jeg å huske).

    Men når det gjaldt lønn, så lå vi litt over budsjett, da.

    Men jeg regna med at det var greit, siden vi aldri hadde ambulerende i butikken, for eksempel.

    Og siden jeg nesten aldri pleide å ringe PØF og mase om forskjellige ting, da.

    Så jeg hadde trodd det, at jeg skulle få bonus, som butikksjef, på Rimi Nylænde, for år 2000.

    (Og jeg hadde også lovt assistent Stian det.

    At hvis jeg fikk bonus, så skulle han også få noen tusen, da.

    Siden han hadde jobba så bra, da).

    I 2001 da, (etter at jeg hadde begynt på Rimi Kalbakken).

    (For da skulle der være bonus-utdelings-sermoni, (husker jeg).

    For år 2000, da).

    Men jeg fikk visst ikke noe bonus, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så da ble jeg litt overrasket, må jeg si.

    Selv om vel lite egentlig overrasket meg, i Rimi, da.

    (For å si det sånn).

    Så det var ikke sånn at jeg hadde tatt det for gitt at jeg skulle få bonus, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde lært i Rimi å fokusere mest på hvordan butikken tok seg ut, for kundene, da.

    Og ikke så mye å fokusere på butikkøkonomi, da.

    Så jeg måtte liksom lære å se butikken fra et økonomisk perspektiv også, da.

    Selv om jeg jo hadde gått økonomilinja, på handel og kontor, noen år før det her.

    Men det tror jeg ikke at noen av mine butikksjefer hadde gjort liksom, (for å si det sånn).

    Så ingen av mine tidligere butikksjefer forklarte meg noe særlig om butikkøkonomi da, (må man vel si).

    Så dette var nok et tema som mange butikksjefer muligens ikke klarte å forklare så bra om, for assistentene, da.

    Det er mulig.

    Og det samme var det med lønningene.

    Jeg hadde ikke lært å regne lønningene ordentlig, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så jeg måtte liksom lære det først og da, før jeg begynte å lære mer om butikkøkonomi og andre ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjaldt svinn-reduserings-programmet.

    Så sa PØF det, husker jeg.

    At han ville det, at lederne, (Stian og meg), skulle jobbe med de varene, som det var mest svinn på, da.

    Og det var melk, brød, frukt, kjøtt og andre kjølevarer, da.

    Og det som var, det var at jeg hadde lært opp en gutt, som het Petter.

    (Som bodde på Abildsø, vel).

    Og som hadde jobba i butikken, gjennom skolen, eller noe sånt, muligens, (i starten).

    (Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var nå).

    Til å sette opp kjølevarene fra Hakon da, (husker jeg).

    Og det funka bra, sånn som jeg husker det, at han Petter, la opp kjølevarene, da.

    Men PØF ville at vi lederne skulle legge opp kjølevarene og Spis-varene også, da.

    (Som del av det svinn-reduserings-programmet sitt, da).

    Så jeg måtte be Petter om å begynne å legge opp tørrvarer, istedet.

    Sammen med en gjeng andre folk da, som pleide å jobbe med den arbeidsoppgaven, på tirsdagene og torsdagene da, (var det vel).

    Så dette var en litt negativ konsekvens kanskje, av det svinn-reduserings-programmet, til PØF, da.

    At han Petter mista det ansvaret som han hadde hatt, med å legge opp kjølevarer, da.

    Så et sånt svinn-reduserings-program, det kan få konsekvenser, for flere enn bare lederne, når det gjelder arbeidsoppgaver og sånn, da.

    Fant vi ut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, på den her tida, i Rimi.

    At det liksom var to skoler, når det gjaldt når på dagen, som butikken skulle se best ut, da.

    Og Jon Bekkevoll, (var det vel).

    Han mente vel det, at butikken burde se bra ut.

    (Det vil si at fruktdisken burde være på topp, osv).

    I 15-16-tiden, på dagen.

    Når folk kom hjem fra jobb, osv.

    For det var de kundene, som Rimi tjente penger på, da.

    De som handla i rushet, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men tradisjonelt, så hadde vel butikksjefene mest gjort det sånn.

    At butikken så strøken ut, klokka ni om morgenen, da.

    Men da var det egentlig mest gamle koner og sånn, som handla, da.

    Og de tjente ikke Rimi like mye penger på, da.

    Som de yngre husmødrene osv., som handla etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og PØF, han var vel egentlig av den gamle skolen da, må man vel si.

    For før PØF begynte med svinn-reduserings-programmet sitt.

    Så pleide jeg, (som jobba seinvaktene fast, liksom).

    Å jobbe mye ute i butikken, sammen med den ‘tørrvare-gjengen’, da.

    Og da, så pleide jeg ikke å shine melka.

    Eller jeg satt vel muligens en ekstrahjelp, til å ta melka.

    Sånn at jeg hadde kontrollen, på hva som skjedde, ute i butikken, da.

    (Sånn som jeg hadde pleid å gjøre det, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Da Therese Gulliksen og Shomaila Butt pleide å ta melka, på seinvaktene).

    For da kunne jeg jobbe sammen med.

    (Og liksom følge med litt på).

    Den her ‘tørrvare-gjengen’, da.

    Men etter at PØF begynte som distriktsjef.

    Så fikk jeg høre det, at jeg måtte ta melka hver kveld, da.

    Og at det var sånn, at melka måtte være strøken, hver kveld, da.

    For sånn var det bare.

    For jeg tok vel bare melkebestillinga, om kvelden.

    For jeg hadde vel ganske bra ‘tek’, på den, da.

    Og det var vel lite svinn, på Rimi Nylænde, både på melk og brød, før PØF begynte med det her svinn-reduserings-programmet sitt, da.

    Det var vel på frukt og kjøtt, at det var mest problemer med svinn egentlig, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og kjøttdisken, den ble jo styrt av Spis, (som tok bestillingene og la opp varene), i mange år.

    Og frukta, den hadde jeg lært om på fruktkurs, hos Gartnerhallen, at man burde være veldig nøye med, når det gjaldt å ta ut dårlig frukt, og sånn, da).

    Men PØF var bombastisk da, (må man vel si).

    Og sa bare at sånn skulle det være.

    Melka skulle være strøken, klokka 20 om kvelden.

    (Som jo var det samme, som klokka 9, dagen etter).

    Sånn var det bare, sa PØF.

    Så PØF var av den gamle skolen da, mistenker jeg.

    Altså av den skolen som mente at butikken burde være på topp, klokka 9 om morgenen, da.

    Og ikke klokka 15-16, når de beste kundene, kom for å handle, på vei hjem fra jobben, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.