johncons

Stikkord: Hellinga 7B

  • ‘Skap-lesba’ var hu som kryna meg, tror jeg nå

    søstra til lille oddis

    PS.

    Nå har jeg tenkt fælt her.

    Og nå tror jeg at det er sånn, at hu på Facebook-bildet der, var hu som krynte meg, da jeg akte og leika, etter skolen, på vei hjem fra Berger skole.

    Så gikk jeg innom Bergeråsen da, (før jeg gikk bort på Sand).

    For han Geir Arne på Sand, han hadde en hel gjeng med folk, og han var uvennen min da.

    Så sånn var det.

    Og da så jeg nok hu på bildet der, at hu akte, ved Gamlehjemmet der, og ned mot Teskjekjærringa.

    Så syntes jeg det var litt kjedelig, å gå hele den veien bort til Sand.

    Så da akte jeg og da.

    (Dette var vel før faren min møtte Haldis).

    Og da, etter at jeg hadde akt en stund.

    (Jeg bodde jo i Hellinga, like ved den akebakken, som vel må sies å starte i Hellinga).

    Men men.

    Så kasta plutselig hu på bildet seg over meg, (når jeg hadde blitt litt sliten), og krynte meg.

    Så hu er livsfarlig, hu på bildet der.

    Og når jeg så henne seinere, så stod jeg alltid bare å holdt øya på henne, mens hu gikk forbi.

    Og sa ikke noe i det hele tatt.

    Så hu var liksom en av fiendene mine, på Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Og da, når jeg kom bort til Ågot, (farmora mi), på Sand.

    Da analyserte hu hvordan jeg så ut.

    Og klagde på meg, til faren min.

    Antagelig fordi at hu lesba hadde fått meg til å se litt mer våken ut.

    Hu var jo ei jente, tross alt.

    Men når jeg bodde hos mora mi, ihvertfall på Halsen, så hendte det at vi leika kryning og sånn da og.

    Og mora mi klagde aldri da, hvis jeg og søstra mi hadde leika.

    Jeg var kanskje litt gammel for å ake, og ihvertfall for å bli kryna, når jeg var ni år.

    Men vi fikk jo ake-kjelker av Haldis, vinteren etter.

    Da jeg var ti år vel.

    Så unger vokste ikke opp så fort, på den her tida.

    Det var vel enten på slutten av 1979, eller på begynnelsen av 1980, at den her kryninga av meg, fra hu lesbe-søstra til Lille-Oddis skjedde.

    Men jeg synes den reaksjonen til Ågot var litt rar.

    Kanskje hu var pedofil, og ikke likte det, hvis jeg så for våken og maskulin ut?

    Hva vet jeg.

    Jeg ga ihverfall faen i den kryninga, for jeg var vant til å bli krynt så mye, da jeg bodde på Østre Halsen, da jeg var sånn 5-6 år, osv.

    Men jeg glemte aldri hvilken jente det var, som gjorde det.

    (Hu på bildet, som ser mer stelt ut der da, enn hu så ut, på rundt slutten av 70-tallet, på Bergeråsen.

    Da hadde hu en enklere stil vel.

    Med håret rett ned osv., og uten å ha gele i det f.eks.).

    Hu tenkte jeg på som rimelig farlig, etter det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Sånn ser husene ut på Bergeråsen, hvor jeg vokste opp. Veldig enkelt. Christian Grønli kalte det ‘white thrash’. Men jeg vil vel si at vi var norske

    bergeråsen

    http://svelviksposten.no/nyheter/fattige-svelviks-skjulte-reserver-60-millioner-i-eiendommer-1.5324112

    PS.

    I den stilen der, var de leilighetene som jeg ble plassert til å bo aleine i.

    Hellinga 7B og Leirfaret 4B.

    (Jeg bodde jo midt blandt sosialboligene).

    Så de leilighetene, som jeg bodde i, er nok ganske billige enda.

    Mens Haldis, (min fars nye dame), og søstra mi og Viggo Snowhill, og Jan Snoghøj, og Christell Humblen.

    De bodde i Havnehagen, hvor husene var litt mer forseggjort.

    Med skråtak osv.

    Og mange har vel ‘pimpa’ opp de husene i Havnehagen, i ettertid, for å prøve å få de til å se litt mer snobbete ut.

    Som min onkel Haakon vel, for eksempel.

    Men de to leilighetene som jeg bodde i, på Bergeråsen, (etter at jeg flytta dit fra mora mi i Larvik), Hellinga 7B og Leirfaret 4B, de var like enkle, som det huset man ser på bildet der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det værste faren min, Arne Mogan Olsen, har gjort, ifølge johncons-bloggs lesere, er at han lot meg bo alene, fra jeg var ni år. Det er jeg vel enig i

    verste Arne Mogan Olsen

  • Her er et foto fra Bergeråsen, hvor man kan se de leilighetene jeg bodde alene i, fra jeg var ni år, og huset hvor Haldis og faren min og de bodde

    bergeråsen

  • Mer om katten Pusi

    Nå tenkte jeg på katten Pusi, som ble født i Mellomhagen, i kjelleren til naboen vår der, (som jeg var uvenn med sønnene til), i 1976, må det vel ha vært.

    På våren/sommeren da.

    Det som skjedde, var at katta ble borte.

    Og vi fikk den katten tidlig, vel sikkert for tidlig da.

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, var at den katten ble borte.

    Det var ikke så mye min katt, i starten, det var mest mora mi sin katt og søstra mi sin katt.

    Men, så sendte mora mi meg ut for å leite etter katta, som hadde vært borte i flere timer.

    Det her var vel sommeren jeg fylte seks år.

    Noe sånt.

    Og det var om kvelden, og katta hadde vært borte i flere timer, som sagt.

    Arne Thormod (Thomassen), var ikke hjemme, men hadde gått ut tidlig på kvelden, for han skulle et eller annet sted da, husker jeg.

    Og da stod katta, oppå en fjellhylle, bak hagen vår.

    For det var fjell da, opp fra Mellomhagen og mot den gata som gikk parallelt da.

    Så så jeg plutselig at den lille kattungen, stod på en fjellhylle der da, uten å komme hverken opp eller ned.

    Den bare mjaua, og var redd da.

    Jeg tror kanskje nå, at noen må ha satt den der, antagelig Arne Thomassen, stefaren vår da.

    For jeg var ganske tøff, som 6-åring, siden vi hadde bodd i nesten to år vel, ute i skogen, i Brunlandnes, hvor det ikke var noen andre barn.

    Så jeg var mye for meg selv, og gikk rundt i skogen og på en hyttevei, og sånn, der da.

    Så sånn var det.

    Så de prøvde kanskje å gjøre meg litt mykere.

    Hva vet jeg.

    Men da ble den katten knyttet til meg da, siden jeg hjalp den ned fra fjellhylla.

    Så skulle katta være på rommet vårt, om natta.

    Og da pleide katta, noen ganger, å sutte på pyjamas-genseren min, mens den malte og trykte kløra, på potene inn i pysjamasgenseren osv. da.

    Mens katten malte.

    Så den trodde nok at den var ungen min.

    Men det som da som nok skjedde, når Pusi var fire år.

    Eller fire og et halvt år, blir det vel.

    For den katten, den ble ofte borte, men vi fant den alltid igjen.

    Så det var som om den hadde uendelig med liv.

    Men, da katten så at vi skulle ha Susi hos oss, i jula.

    (Eller hos meg da, siden jeg bodde der alene, og faren min var nede hos Haldis, selv om ikke hu var hjemme, mener jeg å huske så godt som helt sikkert ja).

    Katten til Christell.

    Jula før, så hadde jeg og faren min handla i butikken på Sand.

    Og da spurte jeg om katta kunne få fiskepudding, siden det var jul, for jeg visste at katta var så glad i fiskepudding.

    Og den jula her, jula 1980, så hadde jeg kjøpt en liten fiskepudding, til Susi, (som var aleine igjen på Berger), og en stor fiskepudding, til Pusi, (siden Pusi var min katt da, og var større en Susi også, selv om Susi var mer aggresiv).

    Så, så tenkte jeg det, at jeg måtte få den Susi-katten, til å føle seg hjemme.

    Så ga jeg den den lille fiskepuddingen først.

    (Men jeg hadde en stor fiskepudding til Pusi og da).

    Pusi så på, at jeg ga fiskepudding, til Susi.

    Men da tror jeg, at Pusi skjønte det, at den egentlig var en katt.

    Og ikke min unge.

    Og at det var derfor at Pusi ville ut.

    For da ville den plutselig være katt, når den skjønte det, at det var det den var.

    For den oppførte seg egentlig ikke som en katt, den satt på trappa osv., istedet for å ha med andre kattene på Bergeråsen å gjøre da.

    Så det var kanskje bra for den katten, Pusi, at den ikke var så knytta til meg, og fikk være litt katt og, før den døde.

    For fetteren min Tommy, han fant visst den katta, død, nedafor busskuret, ved gamlehjemmet.

    Men jeg vet ikke om det var Pusi, men det var antagelig det.

    Men den døde katten hadde hvit nese, så jeg ble litt lurt, for Pusi hadde rosa nese.

    Men det kan jo antagelig ha vært, at blodet gjorde nesa rosa da, når katten levde.

    Også ble nesa hvit da, når den var død.

    Uten at jeg skjønner hva Tommy skulle gjøre nede i skogen der.

    Og jeg mener at jeg hadde vært der og sett etter katta og.

    Så det er mulig at de i familien min på Bergeråsen drepte katta mi da, av en eller annen grunn.

    Så tenker vel kanskje folk, at nei, ingen dreper vel katter, sånn på den måten.

    Men så må man også tenke på da, at det her var de samme folka, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Altså ikke noe særlig ansvarlige og fine mennesker.

    Så sånn var nok det, dessverre.

    Så sånn var det.

  • Dama til faren min er nok noe mafia

    Haldis Humblen, som faren min, Arne Mogan Olsen, har vært samboer med, siden 1980, er nok noe mafia.

    Hun hadde to-tre frysere, nede hos seg, fylt av ‘rar’ mat.

    Og også to store frysere, oppe hos meg, i Leirfaret, fylt av rare kjøttpakker, med, mer eller mindre, umerket kjøtt.

    Og dette reagerte farmora mi, Ågot Mogan Olsen, på, at Haldis hadde umerka kjøtt, i frysere oppe hos meg, og nevnte dette for onkelen min, Håkon Mogan Olsen, husker jeg.

    Jeg skjønte ikke hvorfor farmora mi, gjorde et poeng av at kjøttet var umerka, men jeg forstår det nå.

    At det var antagelig noen mafiaofre, som var skjært opp og fryst ned da.

    Noe sånt må det nok ha vært, siden farmora mi og onkelen min reagerte sånn, at det ble en episode ut av dette, i huset til Ågot, på Sand.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, Haldis hadde noen piller i veska si, som fikk en til å sove veldig sterkt.

    Hun hadde to, og jeg trodde det var sovepiller, og tok en, og sov som en stein, i 12-14 timer da, og aldri sovet så tungt.

    Det var i 2. klasse videregående.

    Faren min sa at jeg måtte ikke ta fler av de pillene.

    (Jeg pleide å gå inn i huset til Haldis og dem, når dem ikke var hjemme, for jeg var litt irritert på dem siden jeg måtte bo aleine hjemme).

    Kan dette ha vært noe selvmordspiller, som man ville dødd av, hvis man spiste to av disse pillene?

    Haldis kjenner også mange gamle koner, som hun dro til, på vei hjem fra jobben osv., og som hun nok bestemte litt over, virka det som for meg.

    Ei legeenke i Svelvik, Tutta på Berger, Solveig på Bergeråsen, Solveig, telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, inne i Oslo.

    Så jeg lurer på om hun Haldis nok antagelig er noe mafia, eller lignende.

    De lot meg også bo alene fra jeg var ni år, i leiligheten i Leirfaret, og ingen av naboene reagerte.

    Var dette fordi de var redd for dem og visste at faren min og Haldis var noe mafia, eller lignende?

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Noe ‘mafia’ e.l. i familien min overvåka meg og farfaren min, Øivind Olsen. (In Norwegian)

    Nå har jo jeg hatt noen rolige år, her i England, hvor jeg har prøvd å tenke tilbake i fortiden, og prøve å finne ut, hva det kan komme av, at jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og jeg husker at farmora mi, Ågot Mogan Olsen, og faren min, Arne Mogan Olsen, de stod i huset til besteforeldra mine på Sand, og overvåka han farfaren min, Øivind Olsen, bare fordi han gikk bort på et jorde, som lå like ved huset dems, og som tilhørte en som het Lersbryggen.

    Da fikk farmora mi og faren min nesten sjokk, og lurte på hva farfaren min skulle bort på der, enda det var bare et jorde der.

    Så det var tydelig at det her likte dem ikke da.

    At dem samarbeida, muligens, om å overvåke han.

    Noe sånt.

    Også var det meg selv da.

    Jeg måtte jo bo aleine, i min fars leilighet, fra jeg var ni år.

    Faren min flytta meg til en større leilighet, i Leirfaret, da jeg var 11 år, i 1981.

    En leilighet han solgte, i 1989.

    Og der tror jeg at faren min ikke sov en eneste natt.

    Det var bare meg, og også seinere søstra mi, som sov der.

    For faren min bodde nede hos Haldis, i Havnehagen.

    I begge leilighetene, Hellinga 7B, og Leirfaret 4B, så var dette vertikaltdelte tomannsboliger.

    Så det bodde et eldre par, i både Hellinga 7A og Leirfaret 4A.

    De i Leirfaret 4A, de må nok ha spionert på meg.

    Og oppdatert faren min.

    For en gang, husker jeg, da jeg var sånn 14-15 år kanskje.

    Da hadde jeg søstra mi på besøk, og en kamerat som het Ulf, som hadde langt hår.

    Og da husker jeg at naboene i 4A, begynte å skrike nesten, når Ulf og søstra mi gikk hjem.

    For det var ganske seint, en kveld på våren eller sommeren, og da trodde dem at Ulf var jente da, pga. det lange håret sikkert.

    Da hørte jeg hu eldre kona i 4A skreik.

    Og da kjefta faren min seinere på meg, for at jeg hadde hatt jenter der.

    Så da må nok naboen, i 4A, ha ringt til faren min, og sladra om at jeg hadde hatt jenter der da.

    Eller ‘jenter’, for det var bare søstra mi og Ulf.

    Men hva var poenget?

    For det første så måtte jeg bo aleine der.

    Men hvorfor fikk jeg ikke lov å ha jenter der?

    Nei, det her var bare idiotisk.

    Sånn dreiv Haldis-familien og mobba og tulla med meg, hele tida.

    Også en gang, da jeg var 18 vel.

    Så hadde jeg to nabojenter på besøk, midt på natta.

    Det var enten under Svelvikdagene, ellers så var det 16. mai.

    For jeg traff de nabojentene, i Svelvik, når det var stor fest, på samfunnshuset der, husker jeg.

    Og da kom Christell, datteren til Haldis, opp, og gikk inn, uten å banke på, og lagde spetakkel da.

    Hun kjefta på de her jentene, og sa ingenting til meg, da jeg spurte hva denne oppførselen hennes kom av.

    Men jeg har lurt på hvordan Christell visste at det var noen nabojenter hos meg.

    Det, tror jeg, må ha vært fordi at antagelig naboen har ringt ned til Haldis og dem da, og sladra.

    For de i Haldis-huset, kan ikke ha likt, at jeg hadde jenter på besøk da.

    De må antagelig ha prøvd å ‘fucke opp’ meg.

    Sånn at jeg skulle bare tenke på damer og ikke komme meg frem i livet, eller noe sånt.

    Jeg kan ikke si nøyaktig hvorfor de tulla sånn.

    Men her var det nok noe ‘mafian’-tullings, mot meg og farfaren min.

    Hvorfor var det sånn mafia-tulling?

    Kanskje fordi vi var norske da, jeg og farfaren min.

    Og at det er en krig mot norske folk, fra noe ‘mafian’ osv., som Haldis-familien var med i da.

    Hva vet jeg.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå kom jeg på noe som skjedde, da jeg var sånn 6-7 år.

    Da var jeg på besøk hos faren min, i sommerferien.

    Også var vi ute med båten.

    Faren min hadde en ganske rask båt, som han hadde bygget selv.

    En ganske stor båt og, så naboen i Hellinga, som hadde to sønner, som var tvillinger, de var også med.

    De tvillingene var kanskje 3-4 år eldre enn meg, så de var sånn 9-10 år, eller noe, da.

    Også ble faren min lei av å kjøre båt, så satt han plutselig meg til å kjøre den raske speedbåten.

    Innover i Drammensfjorden, tror jeg det var, i retning Holmsbu cirka.

    Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle styre, for den båten gikk ganske raskt.

    Og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, hvis det dukka opp noen andre båter.

    Men faren min var veldig uansvarlig, og vel også litt dum, må man si, når han trodde at jeg visste hvordan man skulle kjøre båten.

    Men jeg var redd for å kjøre for nærme land.

    Så jeg sikta på noen små øyer, eller skjær, som lå langt framme, nesten i horisonten da.

    Og da klarte jeg å styre båten rett da.

    Så da var det ikke så farlig, for andre båter kunne se at jeg holdt en rett kurs, og de øyene lå et godt stykke fra land, så hvis jeg sikta på de øyene, så kunne jeg ikke kjøre båten på land.

    Den båten gikk ganske så raskt, så da kunne de nok ha skjedd en alvorlig ulykke.

    De tvillingene stod og så på, at jeg kjørte, og dem var misunnelige da, for jeg var jo en del år yngre enn dem.

    Pluss at jeg var fra Larvik og ikke fra Bergeråsen da.

    Men jeg hadde ikke bedt om å kjøre, det var faren min som bare sa at jeg skulle kjøre.

    Så gikk han bakerst i båten, sammen med han naboen, i Hellinga, og prata om et eller annet da.

    Mens de tvillingene så på at jeg kjørte.

    Men da kunne de begynne å klage på meg da, på at jeg kjørte rett mot de skjæra.

    Men de skjæra var jo veldig langt bort, så det var kjempelang tid å si fra på da.

    Men hvis jeg ikke hadde sikta på de øyene, så kunne det nok ha skjedd at jeg hadde kjørt båten på land, for jeg skjønte ikke helt hvor faren min mente at jeg skulle kjøre mot.

    For det var ikke så lett å kjøre den båten, for en 5-6 åring, for den kjørte ganske raskt.

    Men det viser litt hvor idiot faren min er, når det gjelder å oppdra unger osv.

    Han skjønner ikke det, at unger ikke er som voksne, og skjønner alt mulig.

    Jeg gikk jo litt inn i sjokk, når jeg plutselig måtte stå der og kjøre båten.

    Jeg ville jo ikke skuffe faren min heller, ikke sant.

    Men det gikk greit da, jeg bare styrte mot de øyene jeg, langt borte i horisonten nesten, så kjørte jeg ihvertfall ikke båten på land.

    Men da ble faren min brysk da, når tvillinene sladra om det her.

    Så sånn var det, men da gikk det ihvertfall greit, da kjørte jeg ihverfall ikke båten på land, men holdt en stø kurs, så andre båter også kunne holde seg unna, så vi ikke kjørte på land eller kræsja.

    Så sånn var det.

    Med hva faren min tenkte på, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som skjønner.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Seinere så husker jeg at faren min prata dritt om han naboen der, til farmora mi.

    At dem røyka så fælt, i stua, men at dem aldri vaska gardinene.

    Det husker jeg at faren min sa til farmora mi, på kjøkkenet, i en pause fra jobben, i huset til farmora og farfaren min på Sand.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Så husker jeg en gang, før det her igjen.

    I Larvik, ved Østre Halsen der vel.

    Ved restaurant Hvalen der kanskje.

    Da dro stefaren min, Arne Thormod Thomassen med meg og søstra mi, ut med båten.

    En vanlig robåt nesten, med påhengmotor da.

    Og da, like etter at vi kjørte fra land, omtrent.

    Da skulle søstra mi, som var kanskje 3-4 år da.

    Hu skulle absolutt lene seg ut over kanten, fra båten, og se oppi vannet.

    Så hu tippa over da, hu mista balansen, og begynte å tippe over kanten av båten.

    Men jeg så det med en gang, hva som skjedde, så jeg rakk å holde fast i henne, før hu tippa over kanten av båten.

    Så fikk hu balansen igjen, eller så kom stefaren vår, og fikk dratt hu ned i båten.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på.

    Men han Arne Thormod Thomassen, han kunne ikke svømme.

    Og jeg og søstra mi, vi var bare sånn 3-4-5 år vel.

    Og vi hadde ikke redningsvester, husker jeg.

    Så det er mulig de foreldra våre prøvde å bli kvitt oss.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Jeg har også redda livet til broren min, Axel, en gang.

    Det var sommeren 1979, må det ha vært.

    Da kjørte stefaren vår, Arne Thormod, sammen med mora vår, og meg og søstra mi og halvbroren min Axel da.

    Og da var det bursdagen min, 25. juli 1979.

    På veien så kjørte vi innom Arendal, Grimstad og Lillesand.

    Mange fine sørlandsbyer da.

    Og på veien tilbake, så dro vi innom gården hvor Knut Hamsun hadde bodd, for mora vår var fan av han da.

    På omvisning der.

    Jeg husker at vi ble vist skrivestuen til Hamsun.

    (Men det han Hamsun skreiv, det var helt umulig å tyde, husker jeg, så det som står i bøkene hans, det bør man nok ta litt med en klype salt, må man nok nesten si).

    Men men.

    Vi leide en hytte, i Kristiansand.

    Som var like ved en gård, hvor de hadde jordbær til selvplukk.

    Og like ved en bekk, hvor vi henta vann.

    Så sånn var det.

    Dagen vi kom dit, så lå det en død fugleunge på trappa til hytta.

    Men men.

    Jeg hadde fått en fotball av Arne Thormod, i bursdaggave.

    En tung lærball.

    Den var tyngre enn fotballer er nå for tida.

    Man skulle nesten tro det var gjort noe med den ballen for å få den tung.

    Så skulle søstra mi absolutt kaste ball.

    At vi skulle være keeper.

    Også kasta søstra mi ballen, så høyt, at det var over mål, så jeg gadd ikke å ta etter ballen.

    Så snudde jeg meg rundt, og så så jeg at den tunge lærballen hadde kurs rett mot hue til Axel, som da ikke engang var et år gammel.

    Så da måtte jeg dytte armen ut i lufta, og bokse ballen, så den gikk bort mot der muttern var.

    Som begynte å skrike og klage da.

    Så sånn var det.

    Jeg har også redda livet til han gamle stefaren min en gang.

    Det var i 90/91, da jeg egentlig jobba på OBS Triaden.

    Men jeg måtte være med han Arne Thormod, og rydde lageret hos Forsvarets Overkommando.

    Enda jeg hadde frihelg.

    For de var underbemanna, og de krevde omtrent at jeg måtte jobbe der.

    Så tjente jeg 4000-5000 kroner i løpet av en helg der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men da, så stod jeg og Arne Thormod, og holdt noe greier, oppå en truck, som en ungdom fra Tønsberg vel, kjørte.

    Arne Thormod var sjefen for ungdommene fra Tønsberg.

    Og så, så var det en sånn bjelke, som Arne Thormod ikke så.

    Og han som kjørte trucken, han var nesten blind da.

    Eller overarbeida, for vi jobba så mye overtid.

    Så, jeg og Arne Thormod, vi stod oppå jekken, som var jekka opp, så vi var høyere enn førerhuset da.

    Så førerhuset gikk klar av bjelken.

    Men huene til meg og Arne Thormod, de gikk rett mot bjelken da, for han sjåføren, stoppa ikke.

    Så da måtte jeg begynne å prøve å få Arne Thormod til å skjønne faren.

    Så da måtte jeg klappe han oppå hue, oppå de grå krøllene hans.

    Og han er en ganske myndig mann, så det hadde i og for seg vært enklere og ikke gjort det.

    Men da skjønte han poenget da.

    Det var nok den eneste måten å få han til å høre fort nok, for han hørte nok ikke vanligvis så mye på meg, siden jeg var leieboer hos dem, og også var ny i den sjaue-jobben da.

    Men da skjønte han poenget.

    Så jeg så at han kom seg under, også kom jeg meg akkurat under bjelken selv.

    Men det var nesten at begge fikk hue i bjelken.

    Jeg kunne ha redda meg selv, og driti i Arne Thormod, men det hadde vel ikke vært så artig å levd med etterpå.

    Men det tok jo litt tid, å forklare det her da.

    Så det ble til, at jeg dukka sist da, for jeg skulle liksom se at han Arne Thormod skjønte det da.

    Så det var bare såvidt, på det hengende håret, eller hva man sier, at jeg ikke fikk bjelken i hue selv da.

    Og han som kjørte trucken han bare smilte, og var helt hemma eller idiot, eller hva man skal kalle det.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang faren min og Eirik Thorhaldsson jobba på huset til onkelen min, i Son.

    Så måtte jeg være med dit, av en eller annen grunn.

    Så holdt dem på å sovne på veien tilbake.

    Så da holdt jeg meg våken og sa fra da, at faren min ikke måtte sovne ved rattet.

    Men det var ikke noe spesielt i og for seg da.

    Så man kan vel ikke si at jeg akkurat redda livet dems.

    Magne Winnem hadde en kamerat som het Stein.

    Og vi skulle på russefest, i Kongsberg, 1. mai 1989.

    Og da, så så ikke han Stein svingen.

    Så satt jeg foran.

    Så klarte jeg ikke å si et ord, enda jeg jo så at vi kjørte rett mot starten av autovernet.

    Men da sa han Magne Winnem i baksetet, han så at vi kjørte ut, så han fikk sagt fra.

    Men jeg kjente ikke han Stein, så jeg bare satt der og fikk ikke sagt noe.

    Så det var litt spesielt, da må man vel si at han Magne Winnem redda vårs der, siden han Stein ikke så autovernet og venstresvingen.

    Hvis det ikke var noe plott da, men det tenkte jeg ihvertfall ikke da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang jeg var på fylla, i Ayia Napa, på Kypros, sommeren 1998.

    (Jeg kjøpte en sånn uspesifisert sydentur).

    Da skulle jeg og en kar som jeg havna i samme leilighet med, siden begge kjøpte uspesifiserte reiser.

    En som jobba for Bakers, og var fra Vestlandet vel.

    Hva het han da, Nicklas.

    Noe sånt.

    Og da holdt jeg på å bli kjørt ned av en bil som råkjørte, da vi gikk ut fra diskoteket.

    Så det kan godt ha vært noe plott, for den bilen kjørte skikkelig fort.

    Det kan ha vært noe plott fordi jeg sang norske fotball-landslaget sanger, i fylla, i køen utafor et mer eller mindre engelsk diskotek der.

    Men da fikk han Nicklas, dytta meg ut av veien for den bilen da.

    Så jeg hadde nok antagelig kunne ha blitt truffet av den bilen, for den bilen prøvde nok ikke å bremse, eller noe.

    Det var en som kjørte drit-fort, i noen sånne gater, som var bygater da, som man kanskje ville ha kjørt i 30 km i timen i, i Norge.

    Men det her var også på kvelden, med masse fulle folk i gatene, så det kunne nesten ha vært noe mordforsøk omtrent.

    Å råkjøre sånn, i gater, hvor det var så mye fulle folk.

    Men men.

    Så jeg skylder egentlig han der Nichlas, han skylder jeg nok en tjeneste, eller nesten livet, må man vel nesten si.

    Jeg hadde kanskje ikke dødd, av å bli påkjørt sånn, men jeg hadde nok flydd noen meter gjennom lufta, og kunne nok ha dødd, eller ihvertfall blitt alvorlig skada.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Flashback til høsten 1979. (In Norwegian)

    Det var kanskje høsten 1979 det, det som jeg skrev om i den forrige bloggposten, om at faren min lot meg være alene en helg, i leiligheten i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Det var ihvertfall insekter utafor, og det var ikke snø, naturlig nok.

    Jeg hadde fått bensin, til frimerkene jeg samla på.

    Så det kan ha vært våren 1980 og, det her.

    Det er mulig.

    Faren min var borte fredag og lørdag vel, og kom hjem på søndag.

    Allerede fredag kveld, så syntes det var litt rart å være helt aleine hjemme.

    Jeg var jo bare ni år da.

    Det var vel mat i kjøleskapet og sånn da, det er mulig.

    Men men.

    Men det var noe sånn tordivel, som surra rundt utelampa, over trappa.

    Bergeråsen er egentlig på landet, må man vel si.

    Eller ved fjellet og skogen og fjorden.

    Så det er ikke i byen da, for å si det sånn.

    Det var på landet.

    Jeg spurte faren min hvorfor det ikke var ringeklokke.

    Og da sa faren min at jeg var på landet nå, og der banka dem på døra.

    (Det her tror jeg var da faren min hadde en kamerat på besøk, eller noe, og faren min likte nok ikke det, at jeg klagde på, eller spurte om, at det ikke var ringeklokke).

    Så sånn var det.

    Men jeg var aleine hjemme, og ville jage bort den her tordivelen da, som fløy rundt utelyset.

    Så jeg helte noe bensin, fra en ganske liten sånn bensinflaske da, som jeg hadde kjøpt på apoteket.

    Som man brukte, for å se om det var vannmerke, eller ikke, på frimerker.

    For da gikk det ann å se det, hvis man dryppa bensin på frimerkene, med en pinsett da.

    Nei, ikke med pinsett.

    Med en dråpeteller, heter det.

    Men men.

    Og da tente jeg på bensinen da, som var i en skål, eller noe, kanskje.

    Og gikk ut mot gangen og trappa og utelyset da.

    Men da ble den tallerkenen eller skåla, så varm, at jeg orka ikke å holde den lenger.

    Like før jeg kom til gangen, som var bare en kvadratmeter eller to.

    Så jeg mista skåla og bensina rant ut på vegg-til-vegg teppet, som var fliser.

    Så jeg måtte vel tråkke på de flammene, tror jeg, sånn at dem slukka.

    Og det gjorde dem til slutt.

    Men, det var jo skikkelig brennmerker i teppet da.

    Like på innsida av døra fra gangen til stua.

    Så sånn var det.

    Så var jeg aleine hjemme lørdagen og så på TV og sånn.

    Og aleine hjemme søndagen og så på TV da.

    Jeg kjente vel ingen på Bergeråsen da, tror jeg, så jeg var nok ikke ute av døra engang.

    For jeg tror ikke jeg hadde noen penger til å gå i butikken med, eller noe.

    Så sånn var det.

    Så på søndagen, kanskje på formiddagen eller ettermiddagen.

    Noe sånt.

    Så lå jeg i sofaen og så på TV da.

    Så dukka faren min opp, i full fart opp trappa.

    Sammen med to andre karer, med bart muligens, i 20-30 åra da, som jeg ikke kunne huske å ha sett før.

    De løp opp trappa, mener jeg å huske.

    Dem bråka ihvertfall da.

    Så jeg ble litt skremt, av den løpinga og bråkinga opp trappa da.

    Så jeg begynte å grine, for jeg trodde jeg skulle få kjeft pga. teppet da.

    Først så reiste jeg meg fra sofaen og gikk nesten bort til vinduet.

    For jeg hadde hoppa ut av vinduet i det huset før, så det kunne jeg gjort da og, hvis jeg ble for skremt.

    Jeg kunne prøvd ihvertfall.

    Det var nesten som at dem angrep meg, faren min og de to jevnaldrene karene han hadde med.

    Men, dem slutta da.

    Kunne det virke som.

    Noe sånt.

    Kanskje fordi jeg grein, eller kanskje fordi at teppet var ødelagt.

    Hvem vet.

    Men, kanskje de tenkte sånn, at de trengte ikke å drepe meg.

    Hvis de lot meg bo alene, så kom jeg antagelig til å brenne ned hele huset etterhvert.

    (Som jeg husker at Petter og Christian Grønli vel gjorde en gang.

    De hadde visst brent ned ei hytte, eller noe).

    Men men.

    Så flytta jeg til Leirfaret da, da jeg var 11 år.

    Enda jeg bodde aleine i en to-roms leilighet, i Hellinga.

    Men da fikk jeg egen tre-roms leilighet i Leirfaret da.

    Ei kone på byggefeltet spurte faren min hvorfor vi flytta.

    (For faren min skulle liksom ha det til at han bodde der jeg bodde da).

    Og da sa faren min at det var fordi vi ikke hadde nok plass til klærna våre, i klesskapet, i det gamle huset.

    Noe jeg kanskje ikke huska, men så var ikke jeg så opptatt av klær da, da jeg var sånn ni år og sånn.

    Men men.

    Så, hva skulle jeg si.

    Jo, sommeren 1981, må det ha vært.

    På seinsommeren.

    Så skulle faren min ha innflyttingsfest, i Leirfaret.

    Og da ville absolutt Karl Fredrik Fallan, i klassen, at jeg skulle brenne noe frimerke-bensin, i hagen der, den første uka, eller noe, som jeg bodde der.

    Og jeg gikk med på det, etter en del masing.

    Jeg hadde brent så mye greier, på den tida her, så jeg hadde gått litt lei av den her brenninga.

    Men men.

    Men da tok Karl, eller Carl, og tuppa til frimerke-bensin flaska, så all bensina rant ut på plenen, til den nye leiligheten, i Leirfaret.

    Så måtte jeg tuppe den frimerke-bensin flaska, over hele plenen, og ned i en bekk, som var helt i ytterkant av vår eiendom da, ca. 8-10 meter kanskje, fra hagedøra vår, en bekk som seinere ble lagt i rør, et par år seinere.

    Men men.

    Og så inviterte jeg masse unger, i klassene under meg og Carl da, på Bergeråsen, til fotballkamp.

    Også fant jeg noe grass, på Ulviksletta, tror jeg det var.

    Som jeg klipte opp og strødde ut over plenen.

    Og da kunne ikke noen se det, at det hadde brent, på plenen våres.

    For det skulle være stor fest, med kanskje 20-30 gjester, eller noe.

    Så sånn var det.

    Og dem skulle grille i hagen da.

    Som dem gjorde, og det var høy musikk og full fest da.

    Selv om vel faren min nok ikke sov en eneste natt i det huset, som han eide fra 1981 til han solgte det i 1989.

    Han bodde nede hos Haldis.

    Så sånn var det.

    Men om da dette var noe plott?

    Og så skulle faren min si til alle på festen, at ja Erik, ja han var fæl til å brenne ting.

    Så skulle dem brenne ned huset da.

    Og så ville alle folka på festen, (som også var mye Bergeråsen-folk), dem ville da sagt, at, åja, han Erik ja, sønnen til Arne, han brente i hagan og sånn han, så han var fæl til å brenne.

    Sånn ville dem nok sagt da.

    Og han onkelen min, Håkon, som nok også var noe ‘mafian’.

    Kanskje enda mer ‘mafian’, enn faren min.

    Han Håkon, han likte ikke naboen, som bodde vegg i vegg med meg, et eldre par.

    Som bodde i Leirfaret 4A.

    (Jeg likte ikke dem jeg heller da.

    Men men).

    Men Håkon sa at dem var sånn, at da gubben hadde fått nyrestein, så hadde han tatt med den på et glass, og vist fram til naboene og sånn, visstnok, før jeg flytta dit da.

    Og en gang jeg dro til England på språkreise.

    Enten om det var da jeg dro til Brighton, sommeren 1985, eller om det var da jeg var i Weymouth, sommeren 1986.

    Da hadde jeg en klokkeradio, som jeg hadde kjøpt av Carl Fredrik Fallan, som han hadde rappa av bestemora si, tror jeg, som bare virka hvis du stilte alarmen på et minutt-tall som slutta med -9.

    Jeg kjøpte den klokkeradioen for kanskje 30-40 kroner da.

    For jeg pleide å forsove meg så mye, siden jeg bodde aleine da.

    Men men.

    Så, hva skulle jeg skrive.

    Jo, jeg lot klokkeradioen stå på.

    På vekking grytidlig.

    Kanskje klokka 5 om morgenen, eller noe.

    Så da jeg kom hjem fra språkreise, så fikk jeg høre at Håkon hadde måttet gått inn i leiligheten og skru av klokkeradioen.

    (Og ikke faren min, av en eller annen grunn).

    Kanskje han var på ferie.

    Og det må jeg innrømme, at det var litt med vilje, for jeg likte ikke de her naboene så bra da.

    For dem klagde hvis vi sparka fotball og fotballen havna i hagen dems da.

    Så var det så fælt da, hvis vi måtte hente ballen.

    Så sånn var det.

    Men om det her kan ha vært noe sånt plott?

    Det var så rart at Karl Fredrik, eller Carl Fredrik, Fallan, skulle tuppe til den her frimerke-bensin flaska.

    Han sa det var for at han ikke ville at det skulle begynne å brenne inni flaska, for da ville flaska ha eksplodert, mente han.

    Men jeg kunne ikke skjønne at det skulle være noe fare for det, for flaska stod jo et godt stykke unna der den bensina brente da.

    Så her var det nok noe plottings, vil jeg tippe.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå huska jeg tilbake, til da jeg gikk i første klasse, på barneskolen.

    Og da kunne jeg allerede ganging, da det begynte å dukke opp gangestykker, i matteboka.

    Men, jeg skjønte egentlig ikke hva ganging var.

    Men, faren min, han hadde fått meg til lære noe ganging, da jeg var 5-6 år.

    Og da sa han bare sånn, hva er seks ganger seks osv.

    Og så han svaret 36.

    Og da måtte jeg si det, når det kom noen venner av faren min, to karer vel, som dukka opp i leiligheten til faren min, i Hellinga, på Bergeråsen, i 1975, eller noe da.

    Så jeg lurer på om det her var noe ‘mafian’-test.

    At faren min skulle vise ‘mafian’, at jeg var en smarting, og da kunne de bruke meg til sånne og sånne jobber da.

    I ‘the slaughterhouse’ sikkert.

    At de utnytter folk på mange måter.

    De vet hvilke ferdigheter de har, og utnytter ferdighetene da, på alle forskjellige områder omtrent, og vel ikke bare i jobbsammenheng.

    Men men.

    Så det her var rimelig rart, at jeg måtte pugge gangestykker.

    (Uten at jeg skjønte hva ganging var).

    Jeg bodde jo hos mora mi Larvik, men det her må ha vært en sommerferie, eller noe, da jeg var på besøk hos faren min.

    Så her var det noe raritet-greier som foregikk.

    Men det skal ikke være enkelt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så hvis man er i ‘the slaughterhouse’, så betyr det at man er en slave da, vil jeg si.

    Og, jeg har også lest, i avisene i Norge, at Norge er et 2/3 samfunn.

    Hvor de har alt de trenger.

    Men hvor 1/3 ikke har det bra da.

    Men betyr det, at den siste tredelen er slaver?

    Er det sånn, at myndighetene er med på dette ‘slaughterhouse’-greiene, og aldri kommer til å gi rettighetene til de som er i ‘the slaughterhouse’?

    Når begynte den dritten her da?

    Det stemmer ikke med noen demokratiske prinsipper i det hele tatt.

    Folk er ment å ha like rettigheter.

    Det her er bare piss!

    Fy faen, de folka som driver å kødder sånn her burde passe seg litt, i tilfelle jeg får kontroll, og finner ut hva dem har drivi med.

    Så sånn er det.