Stikkord: Helsfyr
-
Min Bok 5 – Kapittel 70: Nyttårsaften 1999
Nyttårsaften 1999.
(Altså den siste dagen, på 1900-tallet).
Så var jeg invitert av Axel, på et nyttårsparty, hos hans kamerat Lars-Petter, på Helsfyr.
Axel er jo kokk, så han lagde maten, da.
Og dette var vel det eneste stedet, som jeg var invitert, på denne store dagen.
(Siden det jo skulle bli år 2000, denne kvelden, da).
Så jeg dro alene til Helsfyr da, med en drosje, var det vel.
Hvis det ikke var med T-banen, da.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn på Rimi, forresten.
At de var redde for noe som het y2k-bug, (eller noe sånt).
Nemlig at frysediskene skulle slutte å virke, ved midnatt, år 2000, da.
Så Rimi hadde sendt et skriv, til butikksjefene, om at alle butikkene, måtte sjekkes, natt til 1. januar, da.
(Midt i år 2000-feiringa).
Så jeg betalte assistent Stian Eriksen, 500 kroner, (var det vel), av mine egne penger.
For at han, (som var på en fest på Lambertseter), skulle dra innom, på Rimi Nylænde, da.
For at sjekke at y2k-bug ikke hadde slått av fryserne og sånn der, da.
For det hadde blitt litt kronglete, for meg, som var invitert i middagsselskap, på Helsfyr, å fått til det da, liksom.
Så derfor så betalte jeg heller Stian noen penger, for å ordne med det, da.
Og det hadde heller ikke vært noe problem med fryserne, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Det var vel heller sånn at denne y2k-bug faren, var litt overdrevet, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det middagsselskapet hos Lars-Petter, på Helsfyr.
Så kan jeg ikke huske at Barbie-Heidi var, forresten.
Men Nesodden-Heidi var der, da.
Hu var vel min borddame, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Men Nesodden-Heidi, hu hadde ikke øyne for noen andre enn Axel da, (virka det som for meg, ihvertfall).
For jeg mener at jeg prøvde å veksle noen ord med Nesodden-Heidi, under den her middagen, da.
Men jeg fikk vel ikke så mye respons, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det middagsselskapet, så var det også et par fra Hurum, (mener jeg å huske).
Og de prata om at de ikke hadde låst bilen sin da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For det var noe galt med døra da, (eller noe sånt).
Og han fra Hurum, han tok med hu dama fra Hurum, inn på badet der, da.
Midt under middagen, da.
For å ha sex, (eller noe sånt), må det vel ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter middagen, så gikk jeg rundt med et glass rødvin der, som jeg hadde fått til middagen, vel.
Og da tok han fra Hurum, og dytta til meg, sånn at jeg fikk vin, over hele den hvite skjorta mi, da.
Så da vaska jeg den skjorta, for hånd, inne på badet, til Lars-Petter, da.
(Som muligens bodde hos foreldra sine.
Det er jeg ikke sikker på.
Lars-Petter jobba som elektriker, forresten, så det er mulig at han hadde råd til å ha sin egen leilighet).
Og så tok jeg på meg skjorta igjen, da.
Og lot den tørke på kroppen, da.
For jeg hadde jo tenkt meg ut på byen, osv.
Siden det var år 2000 liksom, da.
For det var noe arrangement, nede ved rådhuset, som jeg hadde litt lyst til å se på, da.
Og jeg kunne nesten ikke feste på byen, med en skjorte på meg, som var nesten mer rød enn hvit, på grunn av en kjempestor rødvinsflekk, tenkte jeg vel, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker forresten ikke hva middagen var, den her kvelden.
Men til dessert, så var det iskrem, (husker jeg).
For jeg husker at Axel sa at: ‘Erik, det er is til dessert’, (eller noe sånt), til meg, mens vi satt ved middagsbordet der, da.
Og litt seinere, så sa Axel noe sånt som at: ‘De er så glade i is’, (mens han smilte eller gliste vel), til Lars-Petter, da.
(Og uten at jeg vet hvem Axel mente med ‘de’, forresten.
Men Axels far, Arne Thomassen, han var veldig glad i krokan-is da, husker jeg.
Så kanskje Axel liksom ikke så på seg selv som å være i slekt med sin far Arne Thomassen, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en time før midnatt, (eller noe).
Så dro Axel, det paret fra Hurum og jeg.
Vi dro ned mot sentrum, da.
For jeg hadde lyst til å se det fyrverkeriet, ved rådhuset, og sånn, da.
Og vi tok vel T-banen tror jeg.
Eller om vi tok taxi.
(Det husker jeg ikke helt).
Men det var så tjukt av folk.
Når vi skulle gå, ned mot rådhuset der.
Så vi rakk bare fram til et kvartal bak Stortingsgata der, cirka.
Bak Theaterkafeen cirka.
(Noe sånt).
Og så stod vi der, da klokka passerte midnatt, da.
Men vi var ikke alene, om å ikke ha kommet fram, til rådhuset, innen midnatt, da.
To pene damer med nyttårskjoler og en flaske champagne og plastglass, stod like ved oss der, (husker jeg).
Og jeg dristet meg til å spørre, om jeg kunne få et glass champagne, av de her to pene damene da, (husker jeg).
For det var jo tross alt midnatt, år 2000.
Og de damene så ut som at de var aleine der, da.
Og jeg tenkte at de sikkert syntes at det var en like dum situasjon, å være i, ved midnatt år 2000, som det jeg syntes, da.
Å liksom befinne seg, (nesten fastlåst, i folkemassen), noen få hundre meter, fra der det liksom skjedde, da.
Så jeg tenkte at da ville de damene kanskje heller ha det litt morsomt, og skåle og sånn, da.
Så jeg fikk et glass champagne, av de her fine damene, da.
Og jeg ga de min nyinnkjøpte mobil.
Nemlig en Nokia 3210, som jeg hadde sett, at Jan Graarud også hadde, forresten.
En gang som jeg var på et butikksjefmøte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen.
Og Wenche Berntsen og Jan Henrik hadde vært som katt og hund, i butikken, da.
Og ikke blitt enige om hvem som skulle sitte i kassa, (og sånn), da.
Så under det her møtet, (eller om det var under en pause), så rakte plutselig Jan Graarud meg sin Nokia 3210, (husker jeg), og ba meg prate med de her kranglebøttene, (eller hva man skal kalle dem), på Rimi Nylænde, da.
Og da jeg så den mobilen, til Jan Graarud, så husker jeg at jeg syntes at dette så ut som en kul mobil, da,
For den Nokia 3210-mobilen, den var liksom så kompakt og sånn da, (husker jeg, at jeg syntes).
Og uten at det var vanskelig å trykke på knappene, eller noe sånt, da.
Og den mobilen, den kosta rundt 2000 kroner, på den her tida da, (husker jeg).
Men hverken de pene nyttårsdamene, eller meg, visste hvordan man skulle få lagret telefonnummeret deres, på den nye mobilen min, da.
For jeg hadde ikke fått lært meg den nye mobilen ordentlig, da.
(Eller jeg huska ihvertfall ikke hvordan jeg lagret telefonnummer på den mobilen, i fylla, da).
Og plutselig, så skulle Axel og dem gå, da.
Og så gikk vi bort mot Nasjonalteateret T-banestasjon der, da.
Og plutselig, midt i folkevrimmelen, (cirka utafor Narvesen ovenfor Saga kino der).
Så ble Axel og dem borte for meg da, (husker jeg).
For jeg gikk vel og så litt på mobilen min og, (tror jeg).
For jeg prøvde vel å skjønne litt mer av den, da.
Og det var så mye folk overalt, så det var lett å komme bort fra hverandre, da.
Og mobilnettet var jo overbelastet, ved midnatt, år 2000.
Så det gikk ikke an å ringe hverandre med mobil heller, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg tenkte det, at selv om jeg ikke fant igjen Axel og dem.
Så fikk jeg prøve å finne på noe, da.
Siden det var år 2000 liksom, da.
Så jeg dro på utestedet Barock, (husker jeg), i Universitetsgata, da.
Og jeg traff ei dame fra Holmestrand der, som jeg prata en del med, da.
Men hu hadde en type der.
Som plutselig bare tok kvelertak på meg bakfra da, husker jeg.
(Mens jeg stod og prata med hu dama der, da).
Så jeg måtte nesten la hu Holmestrand-dama være i fred, tenkte jeg.
Selv om det var hyggelig å prate med noen som ikke var fra så langt unna hjemstedet mitt, da.
Men jeg ville ikke at han galningen skulle komme tilbake igjen, og slå meg i hue, med noe hardt, (eller noe sånt), da.
For han var ikke så sterk, han galningen, så jeg klarte å frigjøre meg fra det kvelertaket hans ganske lett, da.
Men han var så sjalu da, (han galningen), virka det som.
Siden jeg prata med dama hans, da.
Og jeg hadde ikke lyst til å lage noe drama der, liksom.
Så jeg bare lot dem være i fred, da.
(Etter at han galningen først hadde prøvd å kvele meg, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den neste gangen, som jeg prata med Axel, (må det vel ha vært).
Så fortalte han meg det, at det Hurum-paret og han, hadde tatt T-banen, tilbake igjen til Helsfyr, da.
(Noe sånt).
Og på den T-bane-turen, så hadde hu Hurum-dama fått et epilepsi-anfall da, (fortalte Axel).
Og da hadde han Hurum-karen bare stått og sett på, helt handlingslammet da, (fortalte Axel).
Så Axel måtte vel muligens gjøre et eller annet, da.
(Eller hvordan det her var igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 62: Mer fra Rimi Nylænde
Det var også sånn, på Rimi Nylænde.
At da Wenche Berntsen ble sykmeldt.
(Rundt juletider 1998, vel).
Og Jan Henrik så ble vikar-assistent, etter jula, (var det vel).
Så visste Nordstrand-Hilde om ei ny kassadame, som kunne ta over, for Jan Henrik, (husker jeg).
Og det var ei tynn og spinkel frøken, som såvidt var over 18 år, vel.
Og jeg syntes jo at de kassadamene som jobba på Rimi Nylænde, ikke var så lette å samarbeide med, som de kassadamene jeg hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, (noen måneder før det her).
Så jeg klikka litt, må jeg si, (eller jeg fikk en reaksjon da), når jeg så det at Benny satt og lærte opp hu nye kassadama, da.
For da ble jeg plutselig redd for at hu nye kassadama skulle bli like vanskelig å samarbeide med, hu og.
At hu skulle bli som Benny, liksom.
Så da klikka jeg litt, (må jeg innrømme), og så litt rart på hu nye kassadama da, husker jeg.
(Mens jeg nærmest var i sjokk, da).
Mens hu nye kassadama var på opplæring, i kasse 2, sammen med Benny da, (husker jeg).
Og etter det her, så prøvde jeg å ta meg opplæring, av nye kasserere selv, husker jeg.
(Hvis jeg hadde mulighet til det, da).
For å liksom prøve å komme på bølgelengde med dem, (fra starten av), da.
Noe jeg ikke syntes at jeg var, med for eksempel Ingunn, Ida og Benny, da.
(Men som jeg syntes at jeg hadde vært, (til en viss grad, ihvertfall), da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, da.
Noen måneder før det her).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at hu nye, spinkle kassadama, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.
Så dukka plutselig broren min Axel opp, på Rimi Nylænde, (husker jeg).
Og så sa han noe sånt som at: ‘Hu nye i kassa er pen, synes du ikke det?’.
(Noe sånt).
Uten at jeg egentlig skjønte hvor Axel ville hen, med den her preikinga, om hu nye kassadama, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg hadde Hi-Ace-en, så hadde Axel gått på kokkeskole, på Helsfyr, husker jeg.
Jeg husker at han en gang ringte meg, etter at jeg var ferdig for dagen, på Rimi Bjørndal.
Og så ville han at jeg skulle kjøre å hente han, på Skøyen, (eller noe sånt).
(Av en eller annen grunn).
Men det var rush-trafikk, så det tok lang tid, å kjøre til Skøyen, da.
Og så ville Axel tilbake, til kokkeskole sin, på Helsfyr.
For skolen hadde et selskap, (eller noe sånt).
Men jeg visste ikke hvor kokkeskolen lå, så jeg bare slapp av Axel, ved Fyrstikktorget der.
(Ved den brua, som går over motorveien der, da).
Og da, så gikk Axel over mot Helsfyr T-banestasjon der, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så kokkeskolen til Axel, den lå vel ikke så langt unna Helsfyr T-banestasjon, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men hvorfor Axel ville at jeg skulle hente han, ute i Oslo Vest/Bærum der.
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
(Han ringte meg vel på mobil.
Så dette var vel ikke noe som var avtalt på forhånd akkurat heller, tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1997, (tipper jeg at det her må ha vært).
Så ringte Axel meg en dag, på mobil.
Og ba meg dukke opp, på Huk.
Hvor han og hans chilenske kamerat Mariuano, (fra Groruddalen vel), lå og solte seg, omringet av masse flotte bikinidamer.
Jeg var litt stressa, så jeg hadde bare tatt med meg badetøy.
Men når jeg tok av meg skoa, så så jeg det, at jeg hadde glemt å klippe tåneglene, på en stund, husker jeg.
For jeg hadde vel hatt mye å gjøre, på jobb og på #quiz-show, og sånn, da.
Og jeg hadde jo ikke egentlig planlagt å gå på stranda.
Det var bare Axel som ringte meg plutselig, og maste liksom.
Så jeg lå der og så dum ut da, med lange, uklipte tånegler, husker jeg.
Og jeg husker at Axel og jeg, prata om kusina vår Rahel, av en eller annen grunn.
‘Rahel er kul’, husker jeg, at jeg sa.
(Antagelig fordi at jeg hadde sett henne toppløs, sammen med hu tyske venninna hennes, osv.
I 80-års dagen til bestemor Ingeborg, da.
Hvor Axel ikke var med, forresten.
Så dette var kanskje seinere sommeren 1997, eller noe.
Eller, jeg hadde vel ikke bil, sommeren 1997.
Så dette kan kanskje ha vært sommeren 1996, da.
Hvis ikke det var sommeren 1999, da.
Etter at jeg hadde kjøpt den svarte Ford Sierra-en.
Hvem vet).
Og da smalt det fra de bikinidamene, (som prata seg imellom, da).
At: ‘Hvorfor må alle være så kule, da’.
(Noe sånt).
Men det var ikke sånn at jeg da begynte å chatte opp, de her pene, (og vel blonde tror jeg at det var), bikinidamene, da.
Som sikkert var fra Oslo Vest eller Bærum, da.
Siden jeg var flau over at jeg hadde så lange, uklipte tånegler, da.
Så derfor holdt jeg heller kjeft, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg besøkte Axel en gang, mens han jobba som lærling, på UIO-kantina Frederikke, på Blindern.
Og da, så tok jeg T-banen dit, mener jeg å huske.
Så jeg tror ikke at jeg hadde bil, på den tida.
Så det her kan kanskje ha vært våren 1997, (eller noe), da.
Noe sånt.
Og da husker jeg at jeg stod i ‘skolegården’, på UIO der.
Og så på alle studentene, da.
Og ikke visste helt om jeg skulle føle meg dum eller ovenpå.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her, så begynte Axel å jobbe som lærling vel, på restauranten Lanternen, ute på Bygdøy.
Hvor jeg kjørte han et par ganger, husker jeg.
(Antagelig på noen søndager, som han hadde ligget over hos meg, på St. Hanshaugen, etter at vi hadde vært på byen, på lørdagen, eller noe sånt).
Og det må da ha vært etter at jeg fikk Sierra-en, da.
Og på Lanternen så hadde Axel en homofil kollega, (husker jeg), som snakka om at struts, (eller noe annet rart kjøtt), var så godt, da.
Mener jeg å huske, fra en gang, som jeg kjørte Axel til jobben hans, ute på Bygdøy, da.
Og Axel jobbet også en del på en annen restaurant, som het Narjaden.
En restaurant som også ligger ute på Bygdøy der, vel.
(Og som Axel sa at var en veldig stor restaurant vel.
Og som vel hadde samme eier, som Lanternen.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Men på Narjaden, der var jeg aldri å så, da.
(Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, en uke, i 1996 eller 1997, eller noe sånt, vel.
At Axel kom dårlig ut av det, med foreldrene sine.
Og at han derfor bodde hos meg, en drøy uke vel, på en madrass, (sikkert fra den Ungbo-sofaen), på gulvet, like ved kjøkkenkroken, i hybelleiligheten min, da.
Og da var det litt rotete der, husker jeg.
Men det gikk vel greit, da.
Da brukte jeg litt mer penger til mat.
Og det her var like før jeg fikk lønning.
Så da hadde jeg ikke råd til å kjøpe meg sånn dyr deo, som jeg brukte, på den her tida.
Som het Acqua di Gio, (mener jeg å huske).
(Som det hadde fulgt med en vareprøve av, en gang, som jeg kjøpte FHM, vel.
Noe sånt).
Så da rappa jeg litt Bjørn Borg deo-stick, av Axel, mener jeg å huske.
Så det her må vel ha vært i 1997 vel, antagelig.
For jeg tror ikke at jeg brukte den Acqua di Gio-deo-en, så tidlig som i 1996.
Selv om jeg ikke husker det helt sikkert.
Men jeg ble litt snobbete, når det gjaldt deo, da.
For jeg hadde brukt noe Scorpio-deo, (eller noe sånt), som jeg hadde sett at Axel hadde, på Vestre Haugen.
Men den var alt for sterk da, syntes jeg.
Så jeg holdt meg til den Acqua di Gio, da.
Som jeg pleide å kjøpe på Glassmagasinet.
Og de kosta nesten 200 kroner, pr. boks.
Og jeg pleide vel å kjøpe fler av de av gangen og.
Sånn at de varte en stund, da.
(For det var liksom sånn, på slutten av 90-tallet.
At det var kult å bruke dyre merkeklær og sånn, da.
Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Så jeg tok det nøye hvordan deo jeg brukte, og sånn, da.
Og betalte heller 200 kroner, for en deo.
Som jeg mente at lukta bra.
Istedet for å betale 20 kroner, for en billig deo, som jeg ikke var sikker på om lukta bra, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu tynne kassadama, som Nordstrand-Hilde anbefalte.
Hu ville slutte igjen, etter en stund.
Og da kom hu sammen med søstera si, (var det vel).
Og mora hennes ringte vel også, tror jeg.
(Noe sånt).
Og hu kassadama og søstera, de ville liksom prate med meg, nede på lageret der, en gang, da.
Og de lurte på om det var greit at hu kassadama fikk slutte, da.
Og jeg sa at det var greit, da.
Men jeg spurte om hu kanskje kunne jobbe en vakt, på Rimi Munkelia.
For Thomas Kvehaugen, (må det vel ha vært), han ble butikksjef der, da.
Og ringte og spurte etter folk da, (var det vel).
Men der ville ikke hu kassadama jobbe da, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at hu tynne kassadama slutta, så var det vel han berberen, som satt i kassa der, en stund.
Og etter at Securitas hadde begynt å klage på han.
Så var det vel sånn, at ei kusine, av Hava og Sema, fra Rimi Bjørndal, dukka opp, på Rimi Nylænde der.
(Altså ei kurdisk dame).
Og ville sitte i kassa, da.
Og det passa jo bra, så jeg ansatte henne, da.
Men hu ble også litt sykmeldt etterhvert, da.
Men David Hjort, han hadde vært og besøk en kamerat av seg, som het Jens, som var på narkotika-avvenning, (eller noe sånt), oppe i Florø.
(Noe sånt).
Og med seg tilbake til Oslo, så hadde han med seg ei dame ved navn Linn Korneliussen, (husker jeg).
Og David Hjort inviterte meg hjem til mora hans, ved Freia sjokoladefabrikk der da, (husker jeg).
For han bodde vel der, siden han hadde slått opp med Heidi fra Nord-Norge, tror jeg.
(Noe sånt).
Og mora, det viste seg å være ei ganske stor, jødisk-utseende dame.
Som satt og så mye på amerikanske nyhetskanaler, da.
(Som CNN og sånn, vel).
Mens hu kommenterte nyhetene fra fjerne verdensdeler, høyt i stua, da.
Og hu Linn Korneliussen, hu var ei mørkhåra jente, som jeg syntes at kanskje hadde litt holdningsproblemer, muligens.
Altså, hu var kanskje mer den typen som ville sagt: ‘Fuck you!’.
Istedet for: ‘Hei, jeg heter Linn’, liksom.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Så hu Linn Korneliussen, hu var nesten litt som en anarkist da, syntes kanskje jeg, at hu virka som, ihvertfall.
(Noe sånt).
Men jeg trengte jo en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde.
(Siden hu kusina til Hava og Sema var sykmeldt, da).
Og når David Hjort hadde vært på Vestlandet, og fått med seg et ungt kvinnemenneske tilbake igjen derfra.
Så kunne jeg vel like gjerne ansette henne, tenkte jeg vel.
Så var det problemet løst, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etterhvert, så fikk jeg et problem.
For jeg fikk etterhvert to kassadamer, som begge ville jobbe heltid.
Og det var Linn Korneliussen og hu kusina til Hava og Sema.
Og da, så sa distriktsjefen, (som vel var Jan Graarud, på den her tida).
At kusina til Hava og Sema, skulle begynne å jobbe for butikksjef Frode, som vel da var butikksjef på Rimi Ljabru.
Eller om det var Bøleråsen.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, Wenche Berntsen, hu ble friskmeldt igjen.
Etter at hu tynne kassadama slutta, var det vel.
Så Jan Henrik havna tilbake i kassa igjen en stund.
Fram til han skulle i militæret cirka, vel.
For LO ringte meg.
For Wenche Berntsen må ha ringt LO.
(For ellers så ville vel ikke LO ha ringt meg, mener jeg).
Og en kvinnelig jurist, fra LO, fortalte meg det, (over telefonen), at selv om Wenche Berntsen hadde vært sykmeldt.
Så måtte hu få tilbake nøyaktig de samme arbeidsoppgavene, som hu hadde hatt tidligere, når hu kom tilbake igjen, fra sykmelding, da.
Og jeg syntes ikke at jeg kunne krangle med LO, om det her, liksom.
For jeg trodde ikke at hu LO-juristen jugde, da.
Når det gjaldt hva hu sa, om hvordan lover og regler var, i forbindelse med dette, da.
For hu LO-juristen hørtes rimelig klar og oppegående ut, må jeg vel si.
Og hu hadde liksom ikke en fiendtlig tone, (eller noe sånt), heller.
Og de arbeidsoppgavene som det var snakk om.
Det var vel heller ikke all verden.
(Hvis jeg skal være ærlig).
Dette var vel kanskje en krangel om hvem som skulle ta ukeblad-returen, eller noe sånt, tror jeg.
(Uten at jeg husker det her i detalj, da).
Og Jan Henrik, han hadde vel bare vært vikar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg bare gjorde sånn som hu LO-juristen hadde forklart at det var, over telefonen, da.
For jeg syntes at hu forklarte om hvordan det her var, på en grei måte, da.
Og jeg hadde ikke lyst til å bryte noen lover heller, liksom.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at Wenche Berntsen hadde vært tilbake, fra sykmelding, i noen måneder, vel.
Så ville Jan Graarud, at hu skulle begynne, som ny assistent, på Rimi Ryen, (husker jeg).
For Wenche Berntsen hadde vel ‘babla’ om at hu ville begynne i en ny butikk, på assisterende butikksjef-båtturen, i 1999, antagelig.
(Noe sånt).
Og da, så sa jeg det, til Jan Graarud.
At Wenche Berntsen heller burde begynne i en stor butikk.
For jeg syntes at Wenche Berntsen var litt vanskelig, å samarbeide med, da.
Så jeg tenkte det, at hvis hu begynte i en liten butikk, (som Rimi Ryen), så ville aldri butikksjefen der, få kontrollen, da.
Men hvis Wenche Berntsen jobba, i en stor butikk.
Så ville det være minst to andre ledere, som jobba heltid, i den butikken.
Og da ville det ikke vært en mot en, hvis Wenche Berntsen var vanskelig, da.
For da ville det kanskje vært to mot en.
Hvis begge de to andre lederne mente at Wenche Berntsen var vanskelig, da.
Så kunne de tatt dette med distriktsjefen.
Men hvis Wenche Berntsen kun hadde vært en av to ledere.
Så ville det vært vanskelig for den andre lederen, (Kirsten Sørhagen), å forklare, ovenfor distriktsjefen, hvor vanskelig, (eller ikke vanskelig), som Wenche Berntsen var, da.
For jeg var ikke sikker på hvor vanskelig, som andre folk mente, at Wenche Berntsen var, da.
(For distriktsjefen min, på Rimi Nylænde, fra oktober til desember 1998.
Nemlig Anne-Katrine Skodvin.
Hu sa om Nordstrand-Hilde og Wenche Berntsen, (husker jeg), når jeg klagde litt over dem, vel.
At: ‘Det er flinke jenter’.
Noe sånt).
Men jeg hadde mine mistanker, om at hu var vanskelig, da.
Uten at jeg klarer å huske nøyaktig hva det gikk på nå.
Så derfor så foreslo jeg for Jan Graarud, at det ville vært bedre å sende Wenche Berntsen til en stor butikk, da.
Og da, så sa Jan Graarud, til Wenche Berntsen, (husker jeg at Wenche Berntsen sa til meg, da hu kom i butikken igjen, etter møtet, med Jan Graarud).
At: ‘Jeg trodde at det var Rimi Manglerud, som du sa, at du hadde lyst til å begynne å på’.
(Noe sånt).
Og så begynte Wenche Berntsen å jobbe som ny assistent, på Rimi Manglerud, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 14: Enda mer fra Aker sykehus
Etter operasjonen, så havnet jeg på rom, med en kar, i 50-60-åra vel, som hadde skadet hodet sitt, (tror jeg).
Så han klagde jo alltid da, på forskjellig, og var ikke så lett, å bo på samme rom som, (må jeg si).
Jeg kjedet meg, i sykesenga, (for jeg måtte være på sykehuset, en ukes tid, sånn at liksom operasjonssårene skulle gro, da).
Så jeg bestilte etterhvert en TV, som ble satt på senga, og som hadde MTV og masse forskjellige kanaler, da.
Og dette kostet et par hundre, i uka da, (eller noe).
Men når jeg satt på TV-en så pleide han naboen å begynne å klage, da.
Så dette var litt bortkasta penger, må jeg nesten si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han besøkte meg på sykehuset, et par ganger.
(Etter operasjonen, vel).
Og det var sånn, at for å få krykker, så måtte jeg dra bort til Helsfyr, til Oslo kommune sitt ‘krykke-lager’ der.
Og det var jo veldig lett, etter operasjonen.
Not, (som de sier).
For da gikk jeg jo rundt i en gåstol, som jeg fikk låne, av Aker sykehus.
(Og kateterposen, den hang jo på den gåstolen, da).
Så hvordan skulle jeg klare å komme meg til Helsfyr?
Nei, det var jo umulig, (vil jeg si).
Så Magne Winnem måtte kjøre bort til Helsfyr, og få hentet krykker da, hos Oslo kommune der.
(Hvor Bjørn Hovland, fra Svelvik, (han i parallell-klassen min, på Svelvik ungdomsskole, som viste fram pikken sin, på bussen, tilbake fra klassetur, til Oslo, en gang, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), faktisk jobba.
Fant jeg ut da jeg leverte krykkene igjen selv, et par-tre måneder seinere, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg så fælt, da jeg lå i sykesenga der, (husker jeg).
Så jeg var glad, da jeg fikk den gåstolen da, (husker jeg).
For da kunne jeg ta heisen, ned i første etasje.
Og kjøpe meg en avis og noe godteri og sånn da, i Narvesen-kiosken der.
For jeg spurte hu som lærte meg å bruke den gåstolen, da.
(Ei lyshåra sykepleierske, i 20-30-årene vel).
Om jeg kunne gjøre det, da.
Og hu sa at det var greit, at jeg gikk og handla, i Narvesen-kiosken der, da.
(Selv om dette kanskje så litt rart ut, (for besøkende, osv.), siden det hang en sånn kateterpose, på gåstolen min, da.
Men dette var jo et sykehus, så).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu sykepleiersken, som lærte meg å gå med den gåstolen.
Hu skrøyt også av hvor sprek jeg var, når jeg lå i senga der, og liksom skulle klare å komme meg ut av senga osv., da.
Hu sa at jeg var ‘så’ sprek, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg fikk krykkene, så gikk jeg litt rundt, og så, inne på sykehuset der.
(For jeg kjeda meg litt, da).
Og plutselig, så fant jeg kantina til legene, (må det vel ha vært), nede i kjelleren der, da.
Og da, så kjøpte jeg meg litt mat der, (husker jeg), bare for å få litt avveksling, fra sykehusmaten, da.
Og da overhørte jeg at noen av de legene, som hadde matpause, klagde over meg, da.
Siden de ikke fikk fred fra pasientene, under lunsjen sin, engang.
Men jeg regna vel med at det var greit, at jeg gikk litt rundt der, da.
Siden hu sykepleiersken, med det lyse håret, hadde sagt det, at det var greit, at jeg gikk til Narvesen-kiosken, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så skjedde det en spesiell episode der da, (husker jeg).
En morgen, (eller noe), som jeg satt på doen, på rommet mitt der, for å drite da, (som man sier).
Så besvimte jeg, (mer eller mindre, ihvertfall), mens jeg satt på doen der, (av en eller annen grunn).
Og da, så fikk jeg såvidt dratt i en sånn alarmsnor, som hang ved siden av doen der, da.
Og så dukka det opp ei sykepleierske der, (husker jeg).
(Ei litt kraftig brunette vel.
Som var veldig grei da, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg fikk vel såvidt tatt på meg underbuksa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), før hu dukka opp der, da.
Så jeg klarte meg egentlig selv, da.
Men anstrengelsen, ved å gå på do, gjorde at jeg liksom besvimte, da.
(Eller noe lignende).
Noe jeg ikke var vant til.
Så derfor dro jeg i den alarmsnora, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter denne episoden, (da jeg dro i den alarmsnora).
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at de andre sykepleierskene der, mobba hu brunetta.
Og sa noe sånt som at, ‘så du han når han var på do, du da?’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lurte på det, om at grunnen til at jeg besvimte, mens jeg var på do der.
Var det, at Dr. Bjerre hadde satt meg på noe slags utradisjonell smertestillende.
Som han liksom måtte forklare for medisinstudentene, om grunnen til, at han ga meg da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Det var ihvertfall noe spesielt med den typen smertestillende, som jeg fikk da, (husker jeg).
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde besvimt der.
Så dukka søstera mi, (som jeg lurer på om han hadde med sønnen seg sin, (med Keyton fra Somalia), Daniel, selv om han da ikke kan ha vært et år gammel engang), opp på sykehuset der, igjen.
Og Pia ville at vi skulle gå rundt på sykehuset der, (husker jeg).
Og da vi gikk forbi det rommet, hvor sykepleierskene satt og holdt vakt.
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at ei av sykepleierskene, inne på det vaktrommet, sa noe sånt som, (om Pia da), at ‘også kommer hu søstera og skal begynne å dra rundt på han og’, (eller noe sånt), da.
(For Pia ville absolutt at jeg skulle gå rundt sammen med henne, inne på sykehuset der.
(På krykker, da).
Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 88: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVII
Noen måneder før jeg skulle operere kneet, på Aker Sykehus, våren 1996.
(Mens jeg fortsatt jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde).
Så pratet butikksjef Elisabeth Falkenberg med ei dame, i kassaområdet, (husker jeg).
Hu dama fortalte om at hu hadde ei datter, som hadde skadet kneet, mens hu spilte håndball.
Og de hadde funnet ut det, at hun ikke skulle operere skaden, men bare kutte ut idretten, da.
Og jeg syntes at denne samtalen, (som foregikk like foran meg), var rimelig spesiell, (husker jeg).
Det var nesten som at denne pratinga var spesielt myntet på meg, (husker jeg at jeg syntes at det virka litt som).
(For jeg venta jo på operasjon, for en lignende skade, på Aker Sykehus, på den her tida).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henning Sanne, han sa en gang, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).
At det ikke var noen som gikk med hvite skjorter lenger, på byen.
De eneste som gikk med hvite skjorter, på byen, (fremdeles), det var Jehovas Vitner, (eller noe sånt da), sa Henning Sanne, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henning Sanne mente også at fredag var en kjedelig dag å gå ut på, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Han mente at det var onsdag, som var ‘lille lørdag’, (hvis jeg husker det riktig).
(Og de her tingene, (om at onsdag var lille lørdag og at ingen gikk med hvite skjorter på byen lenger).
Det sa Henning Sanne ‘utenom sammenhengen’ da, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det første året, som jeg bodde, på Ungbo.
Så smurte jeg meg noen brødskiver, en gang, (husker jeg).
Noe jeg vel vanligvis ikke pleide å gjøre.
For jeg spiste vel for det meste pizza og potetgull, (og sånn), i årene før det her.
Men jeg prøvde vel å være litt ‘normal’, når jeg flytta inn på Ungbo der, da.
(Og jeg tømte vel til og med askebegeret, på stuebordet, om kvelden, før jeg la meg, (den første kvelden der), mener jeg å huske.
Siden jeg måtte gjøre det, da jeg leide et rom, hos Mette Holter og Arne Thomassen, hvor jeg bodde, før jeg flytta til Ungbo.
For Mette Holter, (mener jeg å huske at det var), mente det, at den siste som gikk og la seg, måtte rydde stuebordet, (og tømme askebegeret osv., da).
(Noe jeg nok ikke ville ha gjort, hvis jeg hadde bodd aleine.
Da hadde jeg nok heller rydda stuebordet, etter at jeg hadde stått opp, dagen etter, (for å si det sånn).
Så jeg var nok nesten litt ‘under pisken’, da jeg bodde, hos Mette Holter og Arne Thomassen der, på Furuset).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg smurte meg noen brødskiver, det første året, som jeg bodde, på Ungbo der, da.
Så smalt det fra Wenche, (som var en av de tre, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der), at ‘har hesten bursdag, eller?’.
Så hu Wenche, hu gikk litt nærme da, vil jeg si.
Jeg var vel ingen frøken som spiste veldig tynne brødskiver, heller.
Men jeg var vel heller litt bortskjemt, fra å ha bodd, hos faren min, på 80-tallet.
Så det var vel heller sånn, at jeg pleide å bare spise ferskt brød.
Og så kaste resten av brødet, (hvis det var noe igjen), dagen etter, da.
(Det mener jeg at jeg gjorde, det året jeg bodde, på Abildsø, ihvertfall).
Så derfor skjærte jeg kanskje litt tjukke brødskiver, da.
Men det var vel firkanta brød, som jeg spiste og, tror jeg.
Men hva spiller det for noen rolle, liksom.
Hvis jeg tok mye pålegg på brødet også, mener jeg.
Jeg skjønte egentlig ikke hvor hu Wenche ville hen.
Hva angikk dette henne, liksom.
Det var nemlig sånn, på Ungbo, at vi hadde vært vårt skap.
Og hver vår husholdning, da.
Så det var ikke sånn at det ble mindre brødmat på Wenche liksom, hvis jeg spiste tjukke brødskiver.
Så hvorfor hu fikk et sånt ‘anfall’, på grunn av måten jeg lagde brødskiver på, det veit jeg ikke.
Selv om hu viste meg vaskekjelleren der, en gang.
(Som var vanskelig, for meg å finne, siden den vaskekjelleren, lå gjennom rimelig mange kjellerganger, osv., da).
Så betydde jo ikke det, at jeg ville det, at hu Wenche skulle blande seg opp i hvordan mat jeg spiste, osv.
Jeg flytta ikke til Ungbo fordi at jeg ville ha en mor, liksom.
Nei, grunnen til at jeg flytta til Ungbo, det var bare fordi at Mette Holter sa at jeg måtte flytte, og jeg ikke fant noe annet, siden jeg ikke fikk så lang frist til å flytte da, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om onkel Håkon hadde sagt det, på 80-tallet, at Drammens Is var den beste isen.
Så var det ikke sånn, at jeg hørte så mye på onkel Håkon, akkurat.
(For han var liksom en skøyer og en luring, da.
Så man måtte liksom ta det han sa med en liten klype salt, noen ganger, syntes jeg.
Han var liksom en morsom person da, som ofte hadde et skøyeraktig uttrykk, mens han pratet om noe, ofte på et ‘halvkvedet’ eller gåtefullt vis, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg må innrømme det, at jeg syntes det at Henning Olsen is, var den beste isen, når det gjaldt to-liters plastbokser, ihvertfall.
Og jeg hadde jo ‘dilla’ på Crystal Pepsi, (og jeg syntes også at 7-UP var en god brus), som de ikke solgte, på Rimi, da.
Så noen ganger, så kunne jeg ta T-banen en stasjon lenger, til Helsfyr, (istedet for til Brynseng), når jeg skulle hjem fra jobb, (hvis jeg ikke jobbet seinvakt, da).
Og da kunne jeg dra innom en Kiwi-butikk, som jeg visste om, som lå der Etterstad Supermarked, (eller noe), hadde ligget, det siste året, som jeg gikk, på NHI.
Og der hadde de 7-UP, til en ganske billig pris, for to-litere, da.
Og det kom bra med for meg, som hadde slutta å drikke cola.
Og som ikke tjente så utrolig bra, på Rimi.
Og de hadde også billige to-liters spann, med Henning Olsen-is, der da.
Den isen kosta kanskje 17-18 kroner, for to liter, da.
(Noe sånt).
Og den isen, den var laget av ekte kremfløte da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og her i England, (hvor jeg bor nå), så får man ikke halvparten så god iskrem, for den samme prisen, (vil jeg si).
Fløte-iskrem, er vel en av de få matvarene, som er billigere i Norge, enn i England, (tørr jeg å påstå, ihvertfall).
For den isen, som er like billig, her i England.
Det er ikke fløteiskrem, (vil jeg si).
Men den isen, den smaker som om den er laget på laboratorium, (eller noe sånt), synes jeg.
Og hvis jeg kjøper den billigste iskremen, (her i England), så ender det vel oftest med at jeg kaster den uspist, (må jeg innrømme).
Så ikke med de to-liters plastboksene, med fløteis, fra Henning Olsen-is, (som jeg pleide å kjøpe, i Norge).
De var veldig gode, (og også billige da), vil jeg si.
Jeg pleide å kjøpe to-liters-bokser der, med smaken sjokoladeis med sjokoladebiter.
Også la jeg den boksen i fryseren da, på Ungbo.
Og så fant jeg meg en spiseskje, i bestikkskuffen der, (som vel var felles), på kjøkkenet, på Ungbo, da.
Også spiste jeg iskrem rett fra boksen da, foran TV-en, i stua, på Ungbo, der.
Noe som kanskje hjalp litt på humøret mitt, på den her tida.
For jeg var nok litt nedfor, de gangene, som jeg satt, og spiste den iskremen.
(Vil jeg tippe på, ihvertfall).
Antagelig siden man vel ikke kan si, at det var et så utrolig bra arbeidsmiljø, på Rimi Nylænde.
Og de to-liters-boksene, med is, som de solgte, på Rimi.
De var mye kjedeligere, (det var Tress og krokan-is, osv., vel), enn de slagene, som de hadde, på Kiwi da, (vil jeg si).
For Rimi sluttet vel med sjokolade-is, i to-liter-bokser, (mener jeg å huske).
Og Kiwi, de hadde jo den kjempegode smaken, i billige to-liters-spann, nemlig sjokoladeis med sjokoladebiter da, (fra Henning Olsen-is, (som nevnt ovenfor)).
Så da hendte det at jeg nesten snek meg inn, på Kiwi, (selv om jeg jo jobba, på Rimi), på Helsfyr der da, og kjøpte noen is og brus-slag, som de ikke hadde på Rimi, da.
(For det ble litt vel kjedelig, (noen ganger), vil jeg si, å bare spise mat, fra Rimi og ICA, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud fortsatt jobba på Rimi Nylænde, vel.
Så husker jeg det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle fikse noe av den ‘finurlige’ mekanikken, på den ‘rare’ flaskeautomaten, som vi hadde der, (flaskene gikk jo i et rør ned i kjelleren, så flaskebordet så litt ut som noe professor Baltazar kunne ha laget kanskje, med masse forskjellige valser, (og andre deler da), som det ganske ofte var problemer med), med vaselin.
Butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde tatt med seg noe vaselin hjemmefra vel, og prøvde å fikse flaskeautomaten, ved å smøre på den vaselinen, på noen valser, (eller noe), da.
Mens hu sa at det var mye man kunne bruke vaselin til, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 88: Enda mer fra NHI
Jeg kjente jo nesten ingen, på NHI, dette skoleåret, (1991/92).
(Siden jeg hadde hatt et friår, skoleåret før).
Men jeg husker det, at jeg dro med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, (som er adoptert fra Sør-Korea, men bodde i Lørenskog, hos min fars kusine Reidun og hennes Kai), en dag, på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr der.
(Siden vi var som kamerater, på den her tida.
Og vi hang vel mest, hjemme hos foreldra hans, og i hjemtraktene hans, i Lørenskog.
(Siden jeg også jobba på Triaden-senteret da, som lå i Lørenskog).
Så det var kanskje derfor jeg ville vise Øystein hva jeg dreiv med på NHI da.
Eller om det kanskje var sånn, at jeg ville vise folka på NHI, at jeg ikke var en einstøing liksom, selv om jeg ikke kjente så mange folk der.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein Andersen ble med inn, på en forelesning, eller to, i det store auditoriet der, på NHI.
Jeg smugla han med inn da.
Inngangen var bak i auditoriet, så man behøvde ikke å gå forbi foreleseren, for å finne seg en plass der.
Og vi satt oss nesten helt bakerst da, og til høyre, (der hvor jeg vanligvis pleide å sitte cirka da).
Så det var ikke noe problem å få smuglet inn Øystein der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at Øystein og jeg, var på en forelesning, eller to, der.
Så dro jeg med Øystein inn på en av datasalene der, og viste han noen spill/programmer, som jeg hadde laget da.
Og det var vel blant annet det hesteveddeløpsspillet, (Kentucky Derby), husker jeg.
Som jeg hadde laget, det året, som jeg gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående, tre år før det her da.
Jeg viste også Øystein et annet spill, som jeg hadde laget i Pascal.
Og det var et spill som het ‘Gjett et dyr’.
Som jeg hadde laget, det første året, som jeg gikk på NHI, (to år før det her).
(Da NHI lå på Frysja).
Og det er mulig at jeg hadde begynt på et tippeprogram, og at jeg viste Øystein det.
Men det husker jeg ikke helt sikkert.
Men både ‘Kentucky Derby’ og ‘Gjett et dyr’, det var program som jeg hadde laget, i programmeringsspråket Pascal da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selve ‘rosinen i pølsa’, når det gjelder spill/programmer, som jeg har laget selv.
Det er det programmet som jeg lagde i faget ‘O39/49 Prosjektoppgave’, (ser jeg på karakterutskriften min her, fra NHI, at det faget het).
I ‘O39/49’, der står 3-tallet for tredje semester.
Og 4-tallet i 039/49, det står for fjerde semester.
Så faget Prosjektoppgave, det gikk over to semestre da.
Og jeg tenkte en stund, for å finne ut, hvordan oppgave/prosjekt, jeg ville lage, i dette faget.
De fleste samarbeidet, med en eller to andre vel, om å lage et dataprogram, for et firma.
(En videobutikk, kanskje.
For eksempel et program som registrerte filmer som ble lånt, osv).
Men jeg kjente ikke så mange der.
(Siden jeg hadde hatt det friåret).
Men jeg kom på noe selv, som jeg kanskje kunne lage.
En dag, (som jeg hadde fri fra OBS Triaden vel), når jeg var på rommet mitt, på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 der), husker jeg.
Nemlig at jeg tenkte på et program, som kunne lage kryssord.
(Og som jeg etterhvert kalte for ‘Kryssordkompilator’).
Ideen formet seg mer og mer i bakhodet mitt.
Men det var liksom også sånn, at den dukket opp fra ingensteder og, vil jeg si.
Ideen dukket plutselig opp i hodet mitt liksom.
(Som fra ingensteder, må man vel nesten si.
En dag jeg bare satt på rommet mitt, på Ungbo, og prøvde å summe meg vel.
Og tenke litt fremover, kanskje).
Også tenkte jeg mer og mer på det her da.
Og tenkte i hue mitt, hvordan jeg kunne få til dette da.
For jeg hadde jo jobba en del med tippeprogram osv., i programmeringsspråket Basic.
(Som hobby, da jeg bodde på Bergeråsen).
Så jeg var ganske vant til å drive med noe som kalles matriser, (eller tabeller), i programmering da.
Så jeg så for meg hvordan jeg kunne lage et kryssordkompilator-program, i hue da.
Ved at man hadde en ordliste, med gyldige ord.
Og at man brukte random, sånn at man fant en tilfeldig bokstav.
Også gikk liksom programmet bortover i matrisen da.
(Som også hadde noen felter som var skravert, mellom ordene da).
Og så prøvde programmet å finne en tilfeldig bokstav, som var gyldig, både loddrett og vannrett da.
Og hvis det fantes, så gikk programmet videre i matrisen igjen da.
Hvis ikke, så gikk programmet noen ruter tilbake igjen.
Og fant en ny tilfeldig bokstav.
Og fortsatte så videre igjen da.
Sånn surret og gikk programmet.
Helt til det hadde kommet fram, til den siste ruten.
Og hele kryssordet var ferdig.
Dette fikk jeg til å funke, til slutt.
Og jeg fikk det til, sånn at man kunne se på skjermen, hvordan programmet arbeidet da.
(Noe jeg pleide å vise fram, til folk, i datasalen, på NHI, noen ganger.
Hvis det var noen jeg kjente der da.
For de lurte kanskje på hva jeg satt og jobba med da).
Og når jeg endelig fikk dette til å funke.
Så måtte jeg også lage en ny programdel.
Som leste i matrisen.
Og fant ordene, som lå vannrett og loddrett, i kryssordet/matrisen.
Og så fant synonymet, som også lå i ordlisten.
(For dette lurte jeg på, hvordan jeg skulle få til.
Og jeg fant ut at det programmet var så komplisert.
At det enkleste var å bare gjøre dette i en helt egen programdel.
Etter at kryssordet var ferdig kompilert.
Siden kompileringen var komplisert da.
Så jeg lagret altså bare det ferdig kryssordet, som en .sys-fil, eller noe).
Og som så til slutt printet ut kryssordet.
Den delen av programmet, den var nesten like vanskelig å lage som selve komprimeringen, (husker jeg).
Men jeg fikk det til, til slutt, da.
Så til slutt, så trykka man bare på en knapp.
Og så stod programmet og jobbet, i X antall timer da.
Og så kunne man printe ut et ferdig kryssord.
(Som noen ganger ble likt et tidligere kryssord.
Men det var muligens fordi det var så få ord, i den ordlisten, som jeg brukte.
Jeg gjorde det også sånn, at de skraverte feltene, i kryssordet, de flyttet seg, hver gang programmet kom helt tilbake til den første ruten.
Mener jeg å huske.
Ved bruk av random da.
Sånn at programmet ikke skulle liksom ‘låse seg fast’, og stå stille, og prøve å lage et kryssord, som det ikke fantes ord nok til).
Men jeg fikk ikke lagt inn så mange ord, i ordlisten.
(For jeg hadde ikke PC, på Ungbo.
Og jeg hadde jo også jobben min, og mange andre fag, på NHI).
Men med en stor ordliste, så kunne nok dette programmet ha laget store kryssord.
Og mange forskjellige.
Et nytt hver dag kanskje.
Eller et nytt hver time, eller noe.
Hvem vet.
Noe sånt.
Så det programmet tenker jeg på fortsatt, innimellom, at det har kanskje kommersielle muligheter.
Men alle kryssordforfattere, de hater vel kanskje det programmet muligens.
(Hvis de hadde visst om det).
Siden de da kanskje ville ha blitt arbeidsledige.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det er mulig at jeg hadde begynt, på dette kryssordkompilator-programmet.
Den gangen, som jeg dro med Øystein, på NHI.
Og at jeg viste han hvor langt jeg hadde kommet, på det programmet.
Det er mulig.
For jeg mener å huske at jeg kalte noen filer, (til det programmet), for .sys-filer.
Og det klagde vel Øystein på, (mener jeg å huske), når han var med meg, på NHI.
Fordi at de da hadde samme fil-etternavn, som config.sys-filer.
(Som er en kjent fil, i MS-DOS/Windows).
Men det var bare et tilfeldig valgt fil-etternavn.
(Og det tenkte ikke jeg så mye på).
Dette var bare et fil-etternavn jeg brukte, uten å tenke så mye over det.
Det viktige ved det programmet, (for meg), det var å prøve å få til, at det kunne lage kryssord.
(Noe jeg fikk til da).
Jeg hadde ikke så mye tid, at jeg kunne lage alt rundt det programmet, helt perfekt.
Men det funka ihvertfall da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
.sys-filer, det var forresten ferdige kryssord, (tror jeg det må ha vært).
(Noe sånt).
Som så ble lest av en annen program-del, som fant synonymene da.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Påskenferien 1992, så tenkte jeg, at jeg skulle jobbe en del, med å bli ferdig, med Kryssordkompilator-programmet.
Men jeg hadde ikke PC, der jeg bodde, på Ungbo.
Og NHI var vel stengt i påskeferien, (mistenker jeg ihvertfall).
Men Øystein Andersen, Glenn Hesler og jeg, vi var jo som en kameratgjeng nesten, på den her tida.
Og Glenn Hesler hadde gått på datalinja, (som meg), på Skedsmo Videregående da.
(Selv om han vel er et år eller to yngre enn meg.
Så han gikk vel på datalinja skoleåret 1990/91 kanskje.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Glenn Hesler, han hadde en PC, på rommet sitt, i Nordbyveien, i Skjetten.
I noen blokker der, bodde han.
Og jeg avtalte med han, at jeg kunne få låne PC-en hans.
I påskeferien, i 1992.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så i påskeferien, i 1992, så pleide jeg å ta en buss, som gikk til Skjetten.
Jeg måtte muligens bytte buss, i Skedsmokorset, eller noe.
Eller hvordan det var.
Bussen kjørte ihvertfall forbi Skedsmokorset, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg stakk altså ut og besøkte Glenn Hesler, i Skjetten, en 3-4-5 dager, (eller noe), i påskeferien, i 1992.
Og lånte PC-en hans.
Noe han kanskje fikk noe penger for.
Det husker jeg ikke helt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men den første gangen, når jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.
Så stod Glenn Hesler og Øystein Andersen bak meg, på rommet, til Glenn Hesler.
Når jeg forklarte om hvordan kryssordkompilator-programmet mitt virka.
Men når jeg forklarte dette, så lagret programmet noen .sys-filer, på PC-en, til Glenn Hesler.
Fordi at jeg kanskje ikke hadde diskett å lagre på, (eller noe).
Så ble de filene lagret på harddisken, til PC-en til Glenn.
(Kanskje noen maste på meg, mens jeg lagra, eller noe.
For Øystein Andersen spesielt, kan være litt masete, noen ganger).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så skulle jeg liksom slette den de filene, som programmet mitt hadde lagret, på PC-en til Glenn.
(Kanskje enten Øystein eller Glenn, ville at jeg skulle gjøre det).
Noe sånt.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da sletta jeg også samtidig config.sys, i samme slengen.
(Uten at jeg tenkte over det selv vel.
Kanskje jeg ble litt mast på der, sånn at jeg ble uoppmerksom, eller noe.
Eller kanskje jeg ikke tenkte over dette, i det hele tatt.
Siden jeg ikke hadde eid noen PC selv noen gang.
Men bare brukt de som var i datasalene, på Gjerdes Videregående, i Drammen, og på NHI, på Frysja og på Helsfyr da).
Og da begynte Øystein å skrike om dette.
‘Å, nå sletta du config.sys-fila til Glenn’.
Noe sånt sa/skreik han.
Men dette var ikke noen krise.
For da var det bare å skrive en kommando.
Som jeg hadde lært på NHI, (eller om det kan ha vært på Gjerdes Videregående).
Som het ‘undelete’, (eller noe sånt).
Men Øystein skulle liksom rydde opp da.
Han dramatiserte, må man vel nesten si.
(Eller man kan vel kanskje si at han klikka.
For han skreik og sånn da, og gikk nesten berserk da.
Så sånn var det).
Øystein var litt umoden vel, og skreik og var hysterisk da, må man vel nesten si.
Og jeg fikk ikke lov til å skrive noe mer, på PC-en til Glenn.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For nå skulle Øystein ta over, og fikse PC-en til Glenn da.
Men Øystein gjorde noe greier, som ikke funka.
I desperasjon da, (må man vel nesten si).
Og siden Øystein gjorde de her greiene, som han gjorde.
Så funka ikke den ‘undelete’-kommandoen etterpå.
Så da ble den config.sys-fila til Glenn Hesler permanent sletta da.
Så da funka ikke PC-en hans lenger.
På grunn av Øystein Andersen sine desperate og nærmest maniske handlinger da.
Når han skreiv på PC-en til Glenn.
For han skreik og var hysterisk da, (Øystein).
Så jeg fikk nesten sjokk da.
For han overdramatiserte, vil jeg si.
For det var jo bare å skrive ‘undelete’, (eller noe sånt, som jeg husket da, mens som jeg ikke husker nå, hva det nøyaktige kommandonavnet var for).
Men det fikk jeg ikke lov til da.
For Øystein ville ikke høre på meg.
Og plutselig, så hadde han gjort noe greier, sånn at den fila var umulig å ‘un-delete’ da.
Og da ble han endelig litt mer rolig, (når han hadde gjort masse ‘tull’ da).
Og da så fikk jeg vel endelig lov å si noen ord igjen.
Nemlig at det burde funke å bruke undelete-kommandoen da.
Men det funka ikke da, på grunn av det ‘tullet’ som Øystein hadde gjort, på PC-en til Glenn da, i mellomtiden.
Øystein hadde jo gått allmenn og ikke på noen datalinja.
Men han skulle liksom fikse og ordne likevel da.
Noe som gikk veldig dårlig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg burde selvfølgelig ikke kalt de filene, til kryssordkompilator-programmet mitt, for .sys-filer.
For når man går på datahøyskoler osv., så lærer man vel det, at man bør være forsiktig med å kalle sine egne filer for ting som .sys og .bat, som MS DOS/Windows bruker.
Men jeg hadde jo nettopp hatt et friår fra NHI, (hvor jeg hadde jobbet på OBS Triaden).
Når jeg begynte å lage dette kryssordprogrammet.
Så sånne ting hadde kanskje gått litt i glemmeboka, (i løpet av dette friåret).
Og det kryssordkompilator-programmet, det var også såpass komplisert, og det var liksom litt vanskelig å få til å virke, både det å kompilere kryssordene.
Men også det å finne synonymene seinere.
(For da måtte man liksom søke i de ferdige kryssord-filene da, som ble lagt inn i en matrise).
Og det å finne hvilke ruter, som var nr. 1, 2, 3, 4, 5, osv., i kryssordet.
Og så å få printet ut alt det her, på en måte, sånn at det så bra ut.
(Ved å bruke noe litt primitiv grafikk da.
Det vil si tegn fra ascii-tabellen.
Het det vel).
Og som fristet en til å løse kryssordet.
Det var mye å tenke på, på denne prosjektoppgaven.
Så jeg var vel kanskje litt anspent.
For jeg var vel ikke helt sikker på, om jeg kom til å få det her til å funke.
Så jeg var vel mest fokusert på det, om programmet kom til å funke, eller ikke.
Så det var kanskje derfor, at jeg endte opp med å gjøre en sånn stygg bommert da.
(Det er mulig).
Når det gjaldt fil-etternavnet, på en type av systemfiler, til det kryssordkompilator-programmet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, i det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg prøver å tenke på hva jeg kan sammenligne det med, at jeg oppfant kryssordkompilator-program.
Jeg tenker nå at det var nesten som da Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten.
At istedet for at hver bok ble skrevet manuelt, så kan man trykke de.
Så jeg er kryssordenes Gutenberg, kan man kanskje si.
Noe sånt.
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
