PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
Stikkord: Henning Sanne
-
Jeg lurer på om dette (politidama Gudny Åman) er søstera til Charlotte Åman (som jeg lærte opp som Rimi-kassamedarbeider, og som noen år seinere ble min butikksjef-kollega)
https://www.dagbladet.no/kjendis/mora-ut-mot-spekulasjoner/81229322
PS.
Charlotte fortalte nemlig, på en Rimi Nylænde-Danmarkstur (muligens arrangert av butikksjef Elisabeth Falchenberg (eller om det var assistent/aspirant Marianne Hansen)) vinteren/våren 1996.
At hennes søster, hadde fått seg, en liten mørk en.
(Noe sånt).
Og Charlotte lagde mye drama, rundt dette.
Og skjelte ut en haug av Rimi Nylænde-folk, som satt i ‘stor-stua’/nattklubben på Stena Saga (for å være rasister eller noe lignende) da.
(Og dagen etter, så sa Marianne Hansen (som ble mer eller mindre voldtatt av noen Rema Lambertseter-folk, muligens en fra vår butikk (Glenn?) som hadde bytta arbeidgiver).
Hu sa, at Charlotte hadde vært så full.
At hu hadde trengt hjelp, for å få av seg BH-en (før hu la seg) osv.
Noe sånt).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik RibsskogPS 2.
Dette har jeg visst skrevet om i ‘Min Bok 4’ (selv om dette vel egentlig var fra ‘Min Bok 5-tida’, siden at dette var mens jeg hadde HiAce-en (som jeg kjøpte i januar 1996) for jeg husker at jeg måtte kjøre til Fornebu, for å ta ut penger, før denne Danmarksturen (etter å ha henta bilen min, på verksted)):
https://johncons.net/minbok4_jub.pdf
PS 3.
Det var forresten sånn.
At jeg jobbet som aspirant/assisterende butikksjef (nest-sjef) på Rimi Nylænde (med avdøde Elisabeth Falchenberg som butikksjef) fra 1994 til 1996.
Og en gang i 1995.
(Må det vel ha vært).
Så fikk Elisabeth og jeg, en ny leder-kollega.
(Sånn at vi ble tilsammen tre ledere.
Og da slapp Elisabeth og jeg å jobbe annenhver lørdag (lørdags-leder-vaktene kunne være litt lange).
Og det ble istedet jobbing hver tredje lørdag.
Og vi fikk fri, en vanlig ukedag (en tirsdag eller fredag vel) siden at vi hadde seks dagers-uke, når vi jobba lørdagsvakt.
Dette (at vi ble tre ledere) var muligens, for å kunne gjennomføre ferie-avvikling der, sommeren 1995.
Noe sånt.
Og det var det samme, sommeren 1994.
Da ble jeg tredje-leder.
For jeg ble opplært til å være låseansvarlig.
Sånn at butikksjef Elisabeth Falchenberg og assistent Hilde, kunne få seg noen uker sommerferie.
For å si det sånn).
Og den nye lederen (i 1995, etter at assistent Hilde hadde begynt som Rema-leder, på slutten av 1994) det var Marianne Hansen.
Og Marianne Hansen var ikke en imponerende figur.
(Vil jeg si).
Hu var lav (noe sånt som 1.40 eller 1.50 kanskje).
Og hu var så godt som flat-brysta.
(Hvis jeg ikke tar helt feil.
Og dette var når hu var i begynnelsen av 20-åra.
For å si det sånn).
Og ikke nok med det.
Marianne gikk mye på byen (sammen med Charlotte og ei tredje Rimi Nylænde-dame, ved navn Wenche Berntsen).
Disse gikk så mye på byen, at de ble beryktede nesten (for å være noen fæle dorris/harry-damer).
(Noe sånt).
Og Marianne Hansen gikk visst alltid, litt for tynnkledd.
Så hu var konstant forkjøla (i flere måneder av gangen).
Og da var det sånn.
At Marianne hele tida gikk og snufsa (i butikken).
Hu snuste liksom inn snørra si.
Som en slags snørrunge nesten (må man vel si).
Og det er mulig at dumme/gamle/utenlandske/enkle folk, kunne ta henne, for å være, en mindreårig gutt (med hockey-sveis) for eksempel.
Og sånne dumminger, ville kanskje ikke skjønne at Rimi var en stor organisasjon, med et stort hovedkontor, osv.
Men dummingene ville kanskje tro, at Marianne var min 10-12 år gamle sønn (som surra rundt der) eller noe.
Og på toppen av dette.
Så var butikksjefen (Elisabeth Falchenberg) lesbisk.
(Hu levde i et lesbisk forhold (i en leilighet en kort kjøretur unna, på/ved Nordstrand (som blir kalt Østkantens vestkant)).
Sammen med LO/Industri Energi-leder Liv Undheim.For å si det sånn).
Så de dumme/gamle/utenlandske/enkle kundene, ville kanskje tro, at Elisabeth Falchenberg, var en mann.
Så de dumme/gamle/utenlandske/enkle kundene, har kanskje blanda meg, med Elisabeth Falchenberg.
Og de ville muligens også trodd at Marianne Hansen, var min sønn (eller noe).
Og de har kanskje trodd, at Charlotte var min søster Pia.
(Noe sånt).
Og at distriktssjef Anne Kathrine Skodvin (som pleide å bruke ‘sivile’/vanlige klær, på jobb) var min mor.
(Eller noe i den duren).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.PS 4.
Det var forresten sånn.
At Marianne, Wenche og Charlotte, hadde utestedet Valentinos, som stamsted.
Og en gang (i 1996 eller 1997) så ville min lillesøster Pia ferie sin bursdag (hun er født 25. desember 1971) med en bytur (sammen med vår yngre halvbror Axel og meg).
Og da dro vi på Valentinos.
(Siden at vår yngre halvbror Axel (som trente mye vekter og kampsport) er en attpåklatt (født i 1978).
Så han kom ikke inn på så mange andre steder (på den tida).
For å si det sånn).
Og da var Marianne Hansen der (blant annet).
(Husker jeg).
Og hu begynte liksom, å sikle på Axel (som er/var ganske veltrent) da.
Og Pia ble sur.
(Sånn som jeg husker det).
Og på den tida var også sånn, at Axel likte å gå ut på byen, sammen med meg, på lørdagskveldene.
For han bodde hos sin far Arne Thomassen og stemor Mette Holter, på Vestre Haugen.
Men jeg hadde da en leilighet (som jeg leide av Rimi) på St. Hanshaugen.
Og Axel likte (fra 1996 til cirka år 2000) å campe hos meg.
Sånn at han slapp å ta taxi/nattbuss hjem.
(For å si det sånn).Og en gang, som Axel og jeg var på vei hjem fra byen.
Så traff vi Marianne Hansen (og Wenche Berntsen) i Torggata (ikke langt fra Valentinos).
Og Marianne spurte Axel, om noe.
Og Axel sa at han hadde dame (Heidi ‘Barbie’ Benzen).
Og da sa Marianne Hansen: ‘Suger a da, jeg svæljer og jeg’.
(Noe sånt).
Så Marianne er/var veldig harry/dorris, og var veldig betatt av Axel (og muligens en del andre gutter/karer).
(For å si det sånn).
Og jeg lurer på om det var min Rimi Nylænde-kollega Jan Henrik aka. ‘Jan-ern’.
Som seinere fortalte meg, at Marianne Hansen (og Wenche Berntzen og Charlotte Åman) gikk veldig mye ut på byen (og at de drakk som bryggesjauere, og vel ellers også var litt som menn).
(Noe sånt).
Og det var vel også sånn, at Rimi Nylænde-medarbeider Henning Sanne, babla om noe lignende, noen år tidligere.
(For å si det sånn).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.PS 5.
Marianne Hansen har nå gifta seg, og kaller seg nå Marianne Eidsem Hassel (og hu har også fått lysere hår, hu hadde nemlig brunt hår, på den tida vi jobba sammen):
PS 6.
Det er også sånn, at min morfar Johannes Ribsskog.
Han ble Hadsel kommune (i Vesterålen) sin første rådmann, på 50-tallet.
Så det er kanskje litt rart/snodig, at Marianne Hansen nå heter Hassel (til etternavn).
(For å si det sånn).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.PS 7.
Marianne har visst også fått en sønn (som spiller hockey, for Manglerud Star):
https://www.mshockey.no/u20/spillere-u21-20-21/
PS 8.
Her kan man se at Marianne het Hansen (til etternavn) rundt årtusenskiftet (fra Østlandets Blad 28. november 2000):
PS 9.
Hvis jeg skal ta med et ‘fun fact’ om disse tre Rimi Nylænde-damene (Marianne Hansen, Charlotte Åman og Wenche Berntsen) som hele tida dro på utestedet Valentinos (i Torggata) for å feste.(På 90-tallet).
Så kan det kanskje være, at alle tre, er/var mer eller mindre flatbrysta.
Og nå for tida, så er det jo så mange TV-programmer, om plastiske operasjoner, osv.
Så man kan kanskje forestille seg, at hvis man la sammen alle de seks puppene, til denne ‘Rimi Nylænde-troikaen’.
Så ville det kanskje blitt, som en vanlig pupp, tilsammen.
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.PS 10.
Marianne har visst en bror som heter Erlend Eid (som vel også er kjent som Erlend Eidsem Hansen):
https://www.facebook.com/photo?fbid=908113533643470&set=ecnf.100033344960182
PS 11.
Broren er visst kamerat av Rasmus ‘Nerdekongen’ Haraldsen (fra førstegangstjenesten/Terningmoen/Min Bok 3):
PS 12.
Det er kanskje ikke utenkelig.
At noen av disse nerdene (Rasmus Haraldsen og Erlend Eidsem Hansen) kan være i miljøet rundt min ‘video/dataspill-pirat-tremenning’ Øystein ‘Adoptert fra Korea’ Andersen (fra Lørenskog).
For han ‘babla’ om rollespill (og rollespill-kongressen Arcon) allerede på 80-tallet.
(Husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men. -
Min Rimi Nylænde-underordnede Henning Sanne (fra da jeg var nest-leder i den butikken, noe jeg var fra 1994 til 1996) var nokså sosial/kameratslig/kollegial/skravlete, og kom noen ganger bort til meg i butikken, og sa noe rart
At siden at jeg var leder på Rimi Nylænde.(Og siden at jeg ikke hadde fasttelefon på Ungbo.
Hvor jeg bodde fra 1991 til 1996).Så skaffet jeg meg en personsøker (sånn at det gikk an å få tak i meg) når jeg ble nest-leder/assistent, høsten 1994.
(Noe sånt).
Og jeg kjøpte meg også en Alcatel-mobil (de begynte å selge mobiler til en krone osv.) året etter.
Og da var det sånn (enten i 1994 eller 1995).
At Henning Sanne gjorde et poeng av, at helt vanlige folk på t-banen, hadde personsøker/mobil, osv.
(Selv om de ikke gikk i dress (og hadde stresskoffert) osv.
For å si det sånn).Og så ble jeg etterhvert butikksjef på Rimi Nyænde, høsten 1998.
(Etter et intermesso (som varte i to-tre år) som nest-leder/assistent på Rimi Bjørndal (som var en større butikk).
For Rimi planla muligens å bruke meg som butikksjef, i en stor butikk.
Har jeg tenkt nå i det siste).
Og selv om jeg var butikksjef, så hendte det, at jeg måtte sitte i kassa.
(For eksempel på lørdager.
Så var det sånn, at lederen noen ganger måtte sitte i kassa, når det var kø.
Sånn som jeg husker det).
Og da husker jeg, at Henning og hans unge kjæreste/kone, var innom butikken.
(Siden at de vel bodde like ved.Noe sånt).
Og da var det noe som var morsomt (kunne det nesten virke som) på hu dama/kona.
Og det kan muligens ha vært, at Henning også hadde fått seg mobil (som alle andre).
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Henning Sanne var fra Lambertseter.
Mens jeg var fra Berger, nesten ti mil unna.
Og Henning Sanne sin storebror Thomas, hadde jobba på Rimi Nylænde, ihvertfall siden 1991.
(Da jeg besøkte Magne Winnem (mens jeg gikk på NHI og jobba på OBS Triaden) i hans da nye Rimi-jobb-leilighet.
Som lå i etasjen over Rimi Nylænde
Noen steinkast unna Rimi Munkelia.
Hvor Magne Winnem da var butikksjef).Så Sanne-brødrene var noen slags ‘lokale helter’.
(Hadde jeg inntrykk av).
Så det var ikke sånn at jeg var stor i kjeften overfor dem.
Selv om jeg var deres sjef/overordnede.
(For å si det sånn).
Så jeg pleide vel som regel, å bare høre høflig på det ‘tullet’, som Henning sa.
Før jeg fortsatte på det jeg dreiv med (av jobbing) ute i butikken, da.
(Noe sånt).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Morgan Lunde var russ 94, (har jeg tidligere blogget om). Men han skriver at han ikke har fylt 30 år, i 2007. Hm
https://www.facebook.com/groups/2400351872/
PS.
Jeg var Russ 89, og jeg fylte nitten år, i 1989.
(Og jeg hadde ikke bytta linje, eller noe i den duren).
Så da fylte vel Morgan nitten år, i 1994, (siden at han var Russ 94).
(Da går jeg ut fra at han ikke ‘surra’, og bytta linje.
For eksempel).
Og da var han 29 år, i 2004.
Så at han ikke har fylt 30, i 2007.
Det er løgn.
(Må man nok si).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
https://johncons-blogg.net/2019/05/morgan-lunde-som-jeg-var-en-av-sjefene_25.html
PS 3.
Hu Anette Nielsen.
(Som er eksdama til Morgan Lunde.
Virker det som.
De har to sønner sammen, ettersom jeg har forstått det, (fra Facebook osv.).
Noe sånt).
Hu skriver også noe tull ovenfor.
Nemlig om ‘grønnsei’.
Det er vel ikke noe som heter grønnsei, (for å si det sånn).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Henning Sanne jobba sammen med Morgan Lunde og meg, på Rimi Nylænde, på midten av 90-tallet.
Og Henning Sanne hadde ofte med seg, ei ung/sprek brunette, (som alltid holdt på å le seg ihjel, av en eller annen grunn), til Rimi Nylænde.
Dette var vel da han handla der, på den tida, som jeg var butikksjef der.
(Noe jeg jobba som, fra høsten 1998 til høsten 2000).
Men Morgan Lunde hadde aldri med seg noen dame, til Rimi Nylænde.
(Sånn som jeg husker det).
Men hvor Morgan bodde, da han jobba på Rimi Nylænde, (og spilte håndball på Bækkelaget osv.).
Det veit jeg ikke.
Men han handla vel ikke, på Rimi Nylænde.
(Sånn som jeg husker det).
Så derfor tok han kanskje ikke med seg hu Anette, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Mer om kona til Henning, (som kanskje var enda sprekere rundt årtusenskiftet):
-
Det her er hu Line, (som var sammen med Pål), fra Rimi 3164 Lambertseter, (fra den tida, jeg jobba, som aspirant/assisterende butikksjef der, noe jeg gjorde, fra 1994 til 1996)
PS.
Det var også sånn, at vår kollega Henning Sanne, (og storebroren Thomas Sanne vel), også spilte håndball, for Bækkelaget.
(Sammen med blant annet vår kollega Morgan Lunde, (som var på landslaget).
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så det var antagelig derfor, at Henning Sanne visste, at hu Line Tranberg, også jobba, som modell, (noe han fortalte om, en gang, på tellerommet), da.
(Noe sånt).
Og julebordet vårt, (for vårt Rimi-distrikt, var det vel), var i to år på rad, (i 1994 og 1995 vel), i Bekkelagshuset, (mener jeg å huske).
Så det var kanskje derfor, at Line og Pål, virka så hjemme, (på julebordet, i 1995), og sa til meg, at der er Sophie fra Rimi Karlsrud, osv.
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Her har Line Tranberg, cirka den samme frisyren, som hu hadde, mens hu jobba, på Rimi 3164 Lambertseter/Rimi Nyænde, (ved siden av studier), så her er hu lett, å kjenne igjen, (vil jeg si):
-
Mer fra Norge
I dag, så dro jeg til Sandvika, for å handle mat.
(Siden at jeg kom meg ut, av leiligheten litt seint.
Og Sandvika er nærmere, (enn Oslo)).
Da jeg gikk på halv elleve-bussen, (til Sandvika), må man vel kunne kalle den.
Så gikk det av, _en_ svær neger, foran på bussen, (husker jeg).
Og ikke _to_, som i går.
Jeg lurer på om det er noe ‘gate-teater’, ved disse svære negerne, som går av bussen, foran.
De går liksom rett mot folk, (og viker liksom ikke ordentlig til sida), som zombier, (må man vel nesten si).
Men men.
Jeg bodde jo, i Oslo, fra 1989 til 2004.
Og der, så het det seg, (på bussen), at det var: ‘Utgang bak’.
Men på Rykkinn-bussen, så har jeg ikke sett, noen sånne skilt, (hvor det står, at det er utgang bak).
Og jeg har tenkt på, å spørre buss-sjåføren, om dette, (om det ikke er utgang bak).
Men når jeg går på bussen, så bli fokuset, på disse nymoderne reise-kortene, som er så lunefulle, (må man vel si).
Og buss-sjåførene, snakker også ofte gebrokkent, (må man vel si), så da blir det kanskje, som noe ‘gruff’, å spørre de, om noe såpass ‘norskt’, som om det ikke er sånn, at det er utgang bak.
(Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Da jeg gikk inn, på Rema 1000, ovenfor Sandvika Storsenter.
Så var ‘pluteselig’, de vanlige handlekurvene, (de uten hjul), som jeg ikke så noe til, i går, tilbake igjen, (virka det som).
(Uten at jeg skal påstå, at jeg vet, hvor de handlekurvene var, da jeg skulle handle, i går.
Men det er mulig at jeg blingsa.
Selv om disse handlekurvene vel, burde ha stått, ved siden av ‘hjul-kurvene’, i går.
Så det var rart, at jeg ikke så dem ihvertfall, må jeg si).
Foran meg, på fortauet, før jeg gikk inn, på Rema, så gikk det to mørkhudede karer, som liksom fleksa med musklene, (eller noe i den duren), må man vel si.
Så jeg gikk over, til det andre fortauet.
Og disse to karene, gikk inn, i et bygg, som lå ved siden av Rema.
Og da de gikk inn, så gikk det ut en kar, i parkas-jakke, derfra.
Han var også mørkhudet, og gikk med hetta, over hue.
Han skulle bare inn på Rema, (så han behøvde bare å gå, noen få meter, på fortauet).
Jeg venta litt, utafor Rema, sånn at det ikke skulle virke som, at jeg kjente han litt lys-skye typen, (må man vel si, at han virka som).
Og mens jeg gikk og handla, så var det noen folk, (som også var mørkhudede), som lagde leven og støy, (og dreiv med ‘kåt leik’, ville man vel kanskje ha kalt det, i gamle dager), som om de var apekatter, (må man vel nesten si).
Jeg ventet derfor litt, med å gå, til kassa.
Jeg overhørte at han ‘I nøden spiser fanden fluer-fyren’, (en Rema-kasserer, som jeg skrev om på bloggen i går), prata, med han med parkas-hetta over hue.
Og ‘I nøden spiser fanden fluer’ hadde jobbet med grønnsaker og mye annet, innmellom at han satt i kassa, sa han.
Og ‘I nøder spiser fanden fluer’, sa hadet, to ganger til meg, (han sa først: ‘Ha en god dag’, (eller noe sånt), og så seinere: ‘Hadet’), etter at jeg hadde betalt for varene, (husker jeg).
Og det gjorde jeg også en gang, (jeg sa hadet to ganger), på et julebord, (på den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Lambertseter), husker jeg.
Men da hadde jeg drukket mye.
Og det var fordi, at Magne Winnem, satt nede i garderobe-delen, av Bekkelags-huset, (hvor dette julebordet var, det var vel jula 1994, hvis jeg skulle tippe), sammen med ei ung tenårings-lagerjente, (var det vel).
Og da, så hadde jeg, (cirka et år tidligere), vært forlover, i bryllupet, til Magne Winnem.
Så at han hadde fått seg, ei ‘elskerinne-snelle’, (som han var sjefen til, som butikksjef, på Rimi Karlsrud).
Det var en overraskelse, (for meg), må jeg si.
Så jeg følte meg kanskje litt kjedelig, da.
Så jeg gikk da opp igjen, til Rimi Lambertseter-folka.
Og tok noen drinker til.
(Henning Sanne, fra Rimi Lambertseter, fikk meg til å prøve drinken: ‘Fjellbekk’, på dette julebordet, husker jeg.
Og han klagde vel også på, at jeg kom tilbake igjen, til julebordet, selv om jeg hadde sagt hadet, (mener jeg å huske).
Men de skjønte vel, at noe rart hadde skjedd, (som satt meg ut litt), kanskje.
Det ble litt rart, (og pinlig), dette med Magne Winnem og hans unge elskerinne da, (må jeg si).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Også tok jeg den neste 151-bussen, i retning, av Oslo.
Og hvem kom på den bussen, (litt etter meg), om ikke ‘I nøden spiser fanden fluer’.
(‘I nøden spiser fanden fluer’, har en ‘harry’ frisyre, (må man vel si), cirka som han Leeds-supporteren i Pondus.
Men han ‘I nøden spiser fanden fluer’, har tjukkere hår, enn han i Pondus, (som vel kalles ‘Jokke’), må jeg si.
Noe sånt).
‘I nøden spiser fanden fluer’, traff en pakistansk bekjent, på bussen.
De begynte å prate sammen.
Og han pakistaneren, ble da stående, like ved der jeg satt.
Og jeg kjente plutselig, at de stinket svette der.
Og det var fra han pakistaneren, (vil jeg tippe på).
Pakistaneren, spurte ‘I nøden spiser fanden fluer’, masse spørsmål.
(‘I nøden spiser fanden fluer’ bodde like ved Regjeringskvartalet, (sa han).
Men han skulle snart flytte, til Bogstadveien, sammen med sin bror og noen kamerater).
Men da ‘I nøden spiser fanden fluer’, skulle spørre, han pakistaneren, om noe.
Så måtte pakistaneren, plutselig ta en telefon, og gikk og satt seg, en del seter lenger fremme, på bussen.
(Sånn at det slutta, å stinke, av svette, der.
Merka jeg).
Jeg begynte å ta fram walkman-en min, når disse to, begynte å chatte.
Så jeg vet ikke om noe mer ble sagt, etter dette.
Men dette kunne nesten virke, som noe gate-teater, (må jeg nok si).
Jeg har jobba, i mat-forretninger, i femten år, (hvorav ti år, som leder).
Og vi ble aldri ferdige, sånn at vi rakk, en buss, som gikk 15-20 minutter, etter stengetid.
For vi måtte telle kassene, osv.
Så at ‘I nøden spiser fanden fluer’, rakk den samme bussen, som meg, (som handla, i butikken), det virka rart, (må jeg si).
(For jeg så på klokka, like etter at jeg gikk av bussen.
Og da tenkte jeg det, (husker jeg), at ‘no way’, at ‘I nøden spiser fanden fluer’, har telt kassa si, (etter stengetid), i den Rema-butikken, hvor han jobber.
Så dette virka rimelig ‘merk-snodig’, må jeg si.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 199: Og enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen
På den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter).
(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten år 2000).
Så var det sånn, (husker jeg), at hu Henriette, (lillesøstera til Benedikte aka. Benny).
Hu prata en gang med Lars, oppe ved hermetikkhylla, i butikken, (mener jeg at jeg overhørte).Lars var jo en kar, som hadde jobba på Rimi Nylænde, ved siden av det siste året på ungdomsskolen, vel.Og som Audi-Monika hadde ansatt, vel.Mens Henriette ble ansatt av meg, etter at søstera hennes Benedikte, hadde ‘dratt’ henne med, på en varetelling, på slutten av 1998, vel.
For det var visst sånn, at Henriette og lillesøstera til Ingunn, pleide å få lov til det, å jobbe på varetellingene, da.Noe sånt.Og det som jeg mener at jeg overhørte.Det var at Lars spurte Henriette, om hu ble med ned på lageret.
Og det ble Henriette med på, da.
Men hva de gjorde nede på lageret, det veit jeg ikke.
Men seinere så så jeg det.
At på innsida av døra, til herredoen der.
Så hadde noen skrevet med kulepenn, (var det vel), at ‘her ble jeg sugd’.
(Noe sånt).Så det var kanskje sånn, at Lars fikk Henriette til å suge han, inne på doen der, da.
Men jeg husker det, at jeg tenkte på den her tida.
(Da jeg la merke til den her grafittien).At det kanskje var Henning Sanne som hadde skrevet det, i sin tid.
For jeg husker at jeg syntes at det virka som, at Henning Sanne hadde noe seksuelt eller amorøst, på gang, med Wenche Berntsen.På slutten av den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.
(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1994 til våren 1996).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at etter at Jan Graarud hadde slutta, som distriktsjef, for det distriktet, som Rimi Nylænde lå i.
(Noe han vel gjorde, rundt slutten av 1999, mener jeg å huske).
Så ble jeg invitert, til et møte om markedsføring, (må man vel si at det var), på Rimi’s hovedkontor, (husker jeg).
Dette var mens jeg fortsatt jobba som butikksjef.
Så dette må ha vært før sommeren 2002.
(Da jeg jo sluttet som butikksjef, for å begynte å studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).
Og på dette møtet, (som jeg ikke våknet helt på, vel).
(Jeg var vel litt overarbeidet, på den her tida, tror jeg).
Så var det ei dame, som jobba på Rimi sitt hovedkontor.
Som spurte oss butikksjefene, om hvordan bil vi trodde hu kjørte.
(Av en eller annen grunn).
Og butikksjef Kjell, (fra Rimi Mortensrud), han gjetta på at hu dama kjørte Skoda, da.
(Mener jeg å huske).
Og det var riktig, sa hu dama, (hvis jeg husker det riktig).
(Så selv om hu dama jobba med markedsføring, (eller noe sånt).
Så var hu kanskje ikke så vestlig, da.
Siden hu kjørte et øst-europeisk bilmerke, mener jeg.
Hvem vet).
Og etter dette møtet.
Så skulle jeg levere fra meg et skjema, (eller noe sånt).
Til Jan Graarud, som var liksom var arrangør, av det her møtet, da.
Og da blåste Jan Graarud opp brystkassa si, (som var ganske svær), husker jeg.
Og dulta til meg, med den nevnte brystkassa, da.
(På en slags truende måte, må man vel si).
Da jeg, (som en av de siste vel), bare skulle legge fra meg et skjema, (eller om det var en kulepenn), eller noe sånt, da.
(På et slags bord, eller noe sånt, vel).
Så Jan Graarud, han kunne oppføre seg bøllete og nesten militant da, (vil jeg si).
(Jeg hadde jo tidligere sett det, at Jan Graarud hadde spionert på meg, fra bak potetgullhylla, (på Rimi Nylænde).
En gang mens jeg avløste pause, (eller noe sånt), som butikksjef der.
Og Jan Graarud nettopp hadde tatt over som distriktsjef, for den butikken, (etter Anne-Katrine Skodvin), på nyåret, i 1999).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at på den tida, som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.
(Noe som jo var fra høsten 1998, til høsten år 2000).
Så pleide jeg jo å kjøre mange av medarbeiderne hjem, etter jobben.
(For jeg huska at Magne Winnem hadde pleid å kjøre en del av sine ‘undersotter’, fra da han jobba som butikksjef, på Rimi Munkelia, hjem etter jobben, da).
Og en gang, som jeg kjørte han Jørn, (fra Helgeroa), hjem til studenthybelen hans, på Skullerud.
Så hadde Jørn og jeg prata om musikk, da.
(Antagelig fordi at jeg hadde CD-spiller, i bilen).
Og da vi kom hjem til Jørn, på Skullerud.
Så stakk Jørn og henta en CD, (med Pearl Jam, eller noe sånt), som jeg fikk låne, da.
Og da jeg skulle gi den CD-en tilbake, til Jørn.
(Noen uker eller måneder seinere).
Så hadde det blitt en ripe, i den CD-en, (husker jeg).
(For jeg hadde jo en tremenning, (som var adoptert fra Korea), som het Øystein Andersen, (fra Lørenskog).
Som jeg hadde pleid å henge en del sammen med, på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.
Og Øystein Andersen, han var veldig nøye, når det gjaldt CD-er, (og sånn), da.
Og derfor, så hadde jeg selv også etterhvert fått den vanen, at jeg noen ganger sjekket CD-er og DVD-er nøye, for riper osv., da.
Og jeg la merke til det, (at på en eller annen måte), så hadde det blitt en ganske liten ripe, i den CD-en, da).
Og Jørn, (fra Helgeroa).
Han sa det.
At vanligvis så tok han det ganske nøye, om det ble riper, i CD-ene hans.
Men så fortsatte han med å si at det ikke var så nøye, likevel.
Men han sa ikke hvorfor det ikke var så nøye, akkurat denne gangen.
(Om det ble en ripe i CD-en hans).
Men det var kanskje fordi at han Jørn, (fra Helgeroa), syntes det, at jeg var så grei da, siden jeg pleide å kjøre han hjem, (til Skullerud), etter jobben.
(Det er mulig).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 58: Enda mer fra Rimi Nylænde
Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde fra høsten 1998 til høsten 2000.
Og på denne tida så hadde jeg tre distriktsjefer.
Nemlig Anne-Katrine Skodvin, som var distriktsjefen for min butikk, (mens jeg jobbet der), fra oktober 1998 og ut året.
Og så var Jan Graarud distriktsjef, i hele 1999, (må det vel ha vært).
Og så var Per Øivind Fjellhøy aka. PØF distriktsjef, for Rimi Nylænde, i år 2000, da.
Og jeg begynte jo som butikksjef, på Rimi Kalbakken, rundt oktober år 2000.
Så jeg hadde PØF som distriktsjef i cirka ni måneder, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke sånn, at jeg ringte de her distriktsjefene jeg hadde, (som butikksjef), på Rimi Nylænde, (og seinere), hele tida.
For å spørre om ditt og datt, liksom.
Nei, for jeg husker en av de første gangene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukka opp, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.
Da stod jeg inne på melkekjøla, og ordna med melkedisken, (eller noe sånt), da.
Og da tok jeg fram en notatbok, (eller om det var et ark), da Anne-Katrine Skodvin begynte å gi direktiver.
Eller klage, (eller hva man skal kalle det).
Men det fikk jeg ikke lov til, at Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), å notere opp de direktivene hu ga meg.
Det måtte jeg slutte med da, sa Skodvin.
Og Anne-Katrine Skodvin sa jo også det, at å få tak i nye medarbeidere, det måtte jeg klare selv, (uten hjelp av henne som distriktsjef).
Så det bli til at jeg fikk litt avsmak egentlig, mot å ha for mye med de her distriktsjefene å gjøre, da.
Siden de liksom ikke ville hjelpe meg med å få tak i nye medarbeidere, da.
(Noe som kunne være vanskelig på den her tiden.
Siden det var oppgangstider, da).
Og siden jeg ikke engang fikk lov til å skrive opp hva dem sa.
Så det ble sånn, at hvis det var noe jeg lurte på.
Og som jeg hadde tenkt å spørre de her distriktsjefene om.
Så skreiv jeg bare opp det på en sånn ‘distriktsjef-lapp’, da.
Og hvis distriktsjefen ringte meg, for å høre om et eller annet, da.
Så bare fant jeg fram den her distriktsjef-lappen, og spurte dem om det jeg hadde skrevet opp på den lappen, da.
Så da slapp jeg å ha så mye med de her distriktsjefene å gjøre, (må man vel si).
For distriktsjefene, de likte vel kanskje ikke så godt å ringe meg.
Siden jeg da liksom kom med masse ‘vanskelige’ spørsmål, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
(Like etter at jeg hadde byttet til den butikken, fra Rimi Nylænde, mener jeg at det her må ha vært).
Så ringte jeg Rimi Nylænde for å prøve å få tak i noen til å jobbe, en vakt, på Rimi Bjørndal, da.
(Sikkert fordi at noen var syke, eller noe, på Rimi Bjørndal, da).
Og da husker jeg at jeg prata med Henning Sanne, på telefonen, da.
Kanskje fordi at Marianne Hansen hadde gitt meg hans telefonnummer.
(Noe sånt).
Og Henning Sanne, han hadde en kamerat, som kunne jobbe, sa han.
Og jeg trodde da at han mente han kameraten hans som spilte amerikansk fotball.
Og som ihvertfall en gang gikk med en sånn amerikansk fotball, i henda, mens han handla, på Rimi Nylænde, da.
En velstelt nabolags-gutt, av Rimi Nylænde, (må man vel kalle han).
Men da Stian Eriksen dukka opp, på Rimi Bjørndal der.
Så så jeg det, at det jo ikke var han amerikansk fotball-kameraten av Henning Sanne, som Henning Sanne hadde ment, da.
Men istedet så dukka det opp en litt stutt-tjukk kar, (må man vel kalle han), som jeg ikke hadde sett før, da.
Og som het Stian Eriksen fant jeg ut.
Og som vel da jobba en vakt, i kassa, på Rimi Bjørndal, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1999, (må det vel ha vært).
Så skulle Jan-Henrik i militæret.
Men akkurat på den samme tida.
Så var Stian Eriksen ferdig i militæret, da.
(Han hadde vært Leopard-tanks-sjåfør, i kavaleriet).
Og da passa det bra at Stian Eriksen, (som muligens hadde jobba litt i noen permer også, på Rimi Nylænde, mens jeg var butikksjef, i månedene før det her, for han dukka vel opp i butikken, og spurte om han kunne få jobbe), begynte som ny assistent, på Rimi Nylænde.
For jeg tenkte at han som hadde kommet seg gjennom militæret og kjente min tidligere kollega Henning Sanne osv., ville være en grei løsning, på problemet med å få tak i nok folk da, på Rimi Nylænde.
Så jeg bare ansatte Stian Eriksen som låseansvarlig, da.
Uten å spørre distriktsjefen, eller noe.
For det var så mye gjennomtrekk, på den her tida, på Rimi Nylænde.
Så jeg bare ansatte folk sjæl da, uten å spørre distriktsjefen.
For vi måtte jo ha folk til å jobbe der, liksom.
Og jeg likte ikke de her distriktsjefene så bra, da.
Så jeg ringte dem ikke oftere enn jeg behøvde da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det som var, det var at Stian Eriksen ikke var så nøye med sin personlige hygiene, da.
Så en gang, så nevnte distriktsjef Jan Graarud det for meg, at Stian Eriksen lukta ‘mann’, da.
Så jeg måtte da, (etter at Jan Graarud nevnte det her), si fra til Stian Eriksen om at han måtte begynne å bli mer nøye med sin personlige hygiene, da.
Og da, så sa Stian Eriksen at han skulle bli det, da.
Men i de etterfølgende månedene, så merka jeg ikke noe særlig forbedring, på kroppslukta, til Stian Eriksen.
Han lukta fortsatt like mye mann, (syntes nå jeg ihvertfall), da.
Så hva som foregikk inne i huet på Stian Eriksen, siden han ikke klarte å forbedre sin personlige hygiene.
(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel muligens selv.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var også sånn, at Stian Eriksen kom rett fra militæret, og var motivert til å jobbe bra i Rimi, osv.
Så Stian Eriksen fikk jo gjort mye mer, enn det Jan Henrik gjorde, da han hadde den samme jobben.
Så en gang, som Jan Henrik var innom, i en perm, (eller noe sånt).
Så ‘dullet’ jeg liksom ikke like mye, med Jan Henrik lenger, da.
Siden jeg jo da hadde Stian Eriksen, til å jobbe der.
Og da kom Stian Eriksen med noe vage hentydninger til meg, etterpå.
Om at jeg hadde gjort noe galt da, (eller noe sånt).
Men dette var så uklart, så jeg forstod ikke helt hva det var, som Stian Eriksen hadde ment.
Men Jan Henrik slutta ihvertfall på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde brukt en litt mer direkte tone, ovenfor han, da.
Selv om jeg vel ikke sa noe uhøflig, (eller noe sånt).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg var kanskje litt lei av å være som mora til Jan Henrik, da.
(For å si det sånn).
For Jan Henrik var jo en stor gutt, som var i militæret, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Av store prosjekter, så var det ikke bare frukta som skulle flyttes til inngangen, og tipping som skulle startes med, det første året mitt, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Neida, en lang kjøledisk og to frysedisker skulle også byttes ut.
For det var noe problemer med at kjølevæske lakk, i et rom, nede i kjelleren, da.
Så det ble bestemt at et nytt maskinrom skulle bygges, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.
Og at den store kjøledisken og de to fryserne skulle byttes ut.
Og dette ble styrt av Jan Graarud.
Og det nye maskinrommet ble bygget, mens jeg hadde sommerferie vel, sommeren 1999.
Og Jan Graarud hadde sagt til Jan Henrik, (må det vel ha vært), på et eller annet tidspunkt.
At Erik måtte få slappe av i ferien, så jeg skulle ikke ha noe med det maskinrommet-prosjektet å gjøre, da.
Så det var sånn, at da jeg kom tilbake igjen, fra sommerferien min.
Så hadde det blitt bygget et nytt, svært rom, inne i det ytterste lageret der, på Rimi Nylænde.
Og jeg hadde ikke engang fått sett en tegning, for dette, på forhånd.
Så jeg hadde trodd at de bare skulle bygge nytt der hvor de tidligere maskinene hadde stått, (eller noe sånt).
(De som lakk frysevæske, da.
Noe som var dyrt, så firmaet Norild, fra Østfold, måtte ofte helle på ny kjølevæske, da.
Noe som kosta mange tusen kroner for hver gang.
Og jeg hadde egentlig ingen forståelse for dette lekkasje-problemet.
For det var noe som hadde vært sånn, fra før jeg ble butikksjef der, da.
Og jeg er heller ikke noe ekspert på sånne fryseanlegg, for å si det sånn).
Men så ikke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, den lørdagen i 1999, som kjøledisken og frysediskene skulle byttes ut.
At jeg ikke fikk noen andre ledere til å jobbe for meg.
For dette var min jobb-lørdag, da.
Så jeg måtte jobbe fra klokken 7 til cirka klokken 23, da.
På den lørdagen.
Og et stort vindu, ved kundeporten måtte taes ut, av en glassmester.
For å få ut og inn de fryserne og kjøledisken, da.
Og han glassmesteren, han maste så mye på meg, like før stengetid, (altså rett før klokken 18), husker jeg.
For han spurte om det var koblet sensorer på vinduene, og sånn.
Og det hadde ikke jeg hørt noe om, fra før.
Men Rimi Nylænde var jo en gammel butikk.
Så det var jo noen slags sensorer, på vinduene.
(Som jeg ikke hadde lagt merke til før).
Men de var ikke kobla til noe alarm da, i 1999, (for å si det sånn).
Men de var kanskje kobla til en alarm, på 80-tallet, eller noe sånt, da.
(Noe sånt).
Så han glassmesteren, han maste jo hull i hodet på meg da, (må jeg vel si), like før butikken skulle stenge.
Og akkurat da, så ble butikken rana.
Og en håndverker, (muligens han glassmesteren vel), sa fra til meg.
Og han sa at raneren hadde en kniv, da.
Så jeg gikk bort til ved kundeporten der.
Og jeg stod der og observerte at raneren løp ut av butikken, da.
Og jeg prøvde ikke å stoppe han.
For jeg hadde vært på ranskurs, på Rimi Prinsdal, eller noe sånt vel.
Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal.
Og der lærte vi at vi ikke skulle prøve å stoppe ranere, da.
For Rimi ville ikke at vi skulle ofre livet vårt.
Rimi ville heller miste noen tusenlapper enn å miste en butikkansatt, da.
(Lærte vi på det ranskurset, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så på den her lørdagen, så hadde jeg et ran å styre med.
Og jeg hadde vanlig jobblørdag.
Og jeg måtte også lede det store fryse og kjøledisk-prosjektet, da.
Noe som jo ble litt vanskelig.
Å gjøre tre ting på en gang, mener jeg.
For når det har vært ran, så kommer politiet og sikkerhetsavdelingen osv., da.
Og de skal ha svar på ditt og datt, da.
Så det tar mye tid, for butikksjefen, hvis det har vært ran, da.
Men likevel, så skal jo kassene telles og brødsvinn telles og alt sånt, da.
Så dette ranet, det gjorde at kjøle og frysedisk-prosjektet ble forsinket, da.
Og da, så spurte Norild, om ikke de bare kunne tømme kjøledisken.
Siden Rimi-folka var opptatt, da.
Og da, så svarte jeg det, at det var greit.
For de Norild-folka, de satt jo bare der.
Og så heiv de Norild-folka noen esker ost og sånn, oppi noen handlevogner.
Og rulla de vognene inn på melkekjøla.
Og Norild fakturerte seinere Rimi Nylænde mange tusen for det her, husker jeg.
(For det viste distriktsjef Jan Graarud meg en gang, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når dette kjøle og frysedisk-prosjektet endelig var ferdig for dagen.
Rundt klokka 23, vel.
Så måtte jeg kjøre innom politihuset på Grønland, for jeg hadde vel avtalt det, med de politifolka, som dukka opp, etter ranet, da.
At jeg skulle dra innom på politihuset på Grønland der, da.
Men da jeg dukka opp på politihuset på Grønland der.
Så ville de ikke prate med meg der.
Men de ville bare at jeg skulle dra igjen, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så, fredagen etter, (var det vel).
Så hadde jeg fri, da.
For det var en sånn turnus vi hadde, fra før jeg begynte der.
At man som heltidsansatt leder, måtte jobbe noen lørdager.
Men at man da fikk fri en fredag, istedet.
Og at en låseansvarlig da jobbet for en.
Sånn at man bare fikk i gjennomsnitt fem arbeidsdager i uka, da.
Sånn som loven vel sier.
(Noe sånt).
Men den her fredagen, så var jeg tung i kroppen, husker jeg.
For jeg hadde jo også jobba den søndagen før.
(Altså dagen etter ranet.
Så jeg hadde vel kanskje jobba ti-femten dager i strekk da, (eller noe).
Noe sånt).
For Norild, de skulle jo koble til fryserne, til det gamle maskinanlegget vel.
(For det nye maskinanlegget ble bygget seinere vel, i sommerferien, i 1999, vel.
Så det her må vel ha vært våren 1999, da.
Rett etter at vi begynte med tipping.
Noe sånt).
Og en Norild-ansatt fleipa med at kona mi måtte suge meg osv., da jeg kom hjem dagen før, (eller noe sånt), husker jeg.
(Noe sånt).
Siden jeg hadde hatt en så tøff dag på jobben da, antagelig.
(Mener jeg å huske at jeg at jeg overhørte, ihvertfall).
Men de her Østfold-folka, de skjønte nok ikke det, at i Oslo så er de fleste av damene ‘gold-diggers’, osv.
Så det er kanskje ikke like lett å finne seg en kone der.
Som i Østfold, antagelig.
Så de Østfold-folka, de skjønte nok ikke det at jeg var ungkar da, tydeligvis.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men på den her etterfølgende fredagen da, etter ranet og fryse og kjøledisk-prosjektet.
Så skulle jeg på et møte da, på politihuset på Grønland der, på fridagen min.
Men om det var fordi jeg husket det Davidsen i Geværkompaniet en gang babla om der, at han ikke barberte seg, på fridagene sine.
Eller at det var fordi jeg ikke rakk å barbere meg, før jeg dro til politihuset.
Siden det var fridagen min, da.
Så gjorde jeg ikke det, da.
For jeg skulle jo ikke på jobben og forholde meg til kundene der, liksom.
Så jeg tok vel ikke det så nøye da, at jeg barberte meg, på fridagene mine.
Selv om jeg alltid barberte meg, før jeg skulle på jobb, da.
(Og hvis jeg skulle ut på byen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg presenterte meg i en resepsjon, i politihuset der.
Etter å ha tatt 37-bussen dit vel.
For jeg var vel ikke sikker på hvor jeg kunne parkere der, da.
Og jeg var litt død i kroppen, da.
Og dette var liksom fridagen min.
Så jeg ville vel ta det litt rolig.
(Etter å ha jobbet veldig mange dager i strekk, da).
Og å kjøre rundt i Oslo sentrum, det var ikke det mest avslappende, som jeg visste om da, for å si det sånn.
Ihvertfall ikke på steder jeg ikke er kjent, sånn som på Grønland der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han som jeg skulle prate med, på politihuset, på Grønland der.
Han satt på et kontor, opp en trapp, på politihuset der.
Og han ba meg kikke gjennom et skrin han hadde, som var fullt av bilder, av kriminelle, da.
For å se om jeg kunne klare å gjenkjenne raneren der, da.
Og mens jeg satt og kikka, på de her bildene, da.
Så tok han politimannen, (som var kledd i sivil vel).
Og plasserte et bilde, mellom tommelen sin, og kanten på skrinet.
Så jeg skjønte det, at her var det noe ‘juks’ på gang.
For da skjønte jeg det, at han politimannen ville at jeg skulle si det.
At raneren var han på det bildet, som politimannen holdt mellom tommelen sin og kanten på det ‘foto-skrinet’, da.
Men da reagerte jeg, husker jeg.
For dette ble som at rettsystemet var korrupt, mente jeg.
Det er vel ikke meningen at politiet skal påvirke vitnene sånn, på en utspekulert måte.
Så da fikk jeg nesten litt sjokk, husker jeg.
Når jeg så hvordan politiet egentlig var.
Sånn hadde jeg ikke trodd at det skulle være i Norge, for å si det sånn.
Man hører jo alltid om hvor fint et land Norge er.
På kåringer av land med lite korrupsjon, osv.
Og så, når man for første gang, skal være vitne, i en kriminalsak.
Så er politiet korrupte, og liksom bruker utspekulerte metoder, som ikke hører hjemme i et demokrati da, (må man vel si).
For å liksom å fakke forbrytere, da.
Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.
For sånn trodde jeg ikke at Norge var, da.
For det her så jeg på som snusk, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu som hadde blitt rana, i det her ranet.
Det var ei lyshåra dame, fra Nummedal, (der bestemor Ågot jo også var fra, som vel nevnte for hu Nummedals-dama, under jobbintervjuet), da.
(Hu lyshåra dama, hu het vel Ingunn hu og, muligens.
Noe sånt.
Og hu spilte kirkeorgel, husker jeg.
Og hu var samboer med en ung mann, på hennes alder vel, i et borettslag, like over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde, da).
Og hu fra Nummedal, hu var også nede og vitnet der, (på politihuset på Grønland).
Men så ble det et ran igjen, noen måneder seinere da, (eller noe).
Og da overhørte jeg det, at regionsjef Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud, (i butikken), at politiet på politihuset på Grønland, hadde sagt det til han, at ‘de folka der’, (altså hu fra Numedal og meg), de ville de ikke ha ned på politihuset igjen.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg overhørte også det, etter det første ranet vel, (det som var da kjøle og frysediskene ble bytta ut).
At Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud.
At endelig så var det en butikksjef som hadde vært på vakt, under et ran.
Og så hadde likevel raneren kommet seg unna.
(Noe sånt).
Så Jon Bekkevoll, han sa noe som var helt motsatt, av det som Rimi lærte bort, på ranskurs, da.
Fra det jeg overhørte at han sa til Jan Graarud, på Rimi Nylænde der, da.
Etter et av de ranene som hadde vært på Rimi Nylænde, i 1999, da.
(Så Jon Bekkevoll han la liksom et slags press på meg, da.
Siden jeg da liksom fikk skylda for at raneren kom seg unna, da.
Enda jeg jo hadde lært det, på ranskurs, at vi Rimi-ansatte ikke skulle prøve å stoppe disse ranerne, da.
Så 1999 ble et vanskelig år for meg, da.
Og mora mi døde jo også, noen måneder etter de her ranene, (var det vel).
Så det var ikke bare bare, for meg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Nylænde, må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 43: Juleølsmaking 1997
Noen måneder før jul, i 1997, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg to billetter, til Mack sin juleølsmaking, av butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Denne juleølsmakinga, den var på en pub, på et hjørne, i Stortingsgata, (husker jeg).
Og jeg hadde jo alle seinvaktene, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
(Og jeg var vel den eneste assistenten der, (på Rimi Bjørndal), det andre halvåret, i 1997.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen uker før det her, så hadde Rimi Bjørndal fått en ny medarbeider, (husker jeg).
Og det var en kar, ved navn David Hjort, som hadde jobbet, på en is og kake-cafe, (eller noe sånt), i første etasje, på Oslo City, før det her, da.
(Noe sånt).
Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg om hva jeg syntes, om søknaden, til David Hjort, som hu viste meg da, (og som vel hadde ligget, inne på kontoret der, en stund).
Men jeg var ikke butikksjef der, men likevel så spurte Skodvin meg om råd, da.
Og jeg var jo ikke vant til å ansette folk heller.
Men David Hjort, han hadde vel skrevet, i søknaden sin, at han hadde hatt problemer, med sjefen sin da, (eller noe), på Oslo City der, da.
Så jeg gjorde et poeng av det, og sa at det kanskje ikke var så positivt, da.
Men likevel, så ble David Hjort ansatt, på Rimi Bjørndal, like etter det her da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes jo at jeg hadde fått det til å fungere rimelig greit, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.
Alle kassadamene jobba bra, liksom.
Men det var litt skjørt også, syntes jeg.
For det her var mye russedamer, (som Therese Gulliksen, osv.), som jeg var litt redd for at, kunne være lette å påvirke, til å sette seg på bakbeina osv., da.
(For selv om Therese Gulliksen var russ.
Så var hun også en nøkkelmedarbeider da, på vaktene mine.
Siden hu var omtrent den eneste kassadama, (ved siden av Shomaila Butt), som klarte å ta melka, da).
Og når man da fikk en sosial pratmaker, (kan man vel kanskje kalle han), som David Hjort, (som jeg så på som en potensiell urostifter, for han ble så fort kjent, med de her kassadamene, da), inn i butikken.
Da ble jeg litt redd, (må jeg innrømme), for at det velfungerende maskineriet, (må man vel kalle det), som jeg hadde fått bygget opp, på Rimi Bjørndal, skulle begynne å streike, da.
Så jeg hadde egentlig ikke noe annet valg, (sånn som jeg så for meg dette), annet enn å liksom begynne å dulle litt, med David Hjort, da.
For jeg ville jo ikke at det samarbeidet, som jeg hadde fått bygget opp, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.
Og karrieren min, i Rimi.
Skulle gå i vasken da, liksom.
Så jeg måtte nesten være litt sånn kameratslig og jovial ovenfor han David Hjort da, husker jeg, at jeg syntes.
Sånn at han ikke skulle begynne å prate for mye ‘piss’ liksom, til for eksempel Therese Gulliksen da, siden de begge bodde på Bjørndal, osv.
For David Hjort, han hadde jo hatt problemer, med sjefen sin, på den forrige jobben sin, osv.
(På Oslo City der).
Så jeg var litt skeptisk til han, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort, han jobba vel både seinvakter og tidligvakter, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og Kristian Kvehaugen, hva han tenkte på, da han ga meg de billettene til den juleølsmakinga, det veit jeg ikke.
Han kunne vel like gjerne ha spytta på meg, omtrent.
For den juleølsmakinga, den begynte klokka 20, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og Rimi Bjørndal stengte jo også klokka 20, da.
(På den her tida, ihvertfall).
Men så skulle jo fire kasser, samt tippekassa, telles, da.
Så det var ofte at jeg ikke var ut døra der, før rundt klokka 21, da.
(Avhenging av om det var diff i kassene, eller ikke, da).
Og så skulle jeg jo ta bussen, ned til sentrum, da.
En buss som tok cirka en halvtime, vel.
Og så måtte jeg gå, fra Jernbanetorget og til Stortingsgata, da.
Så jeg ville nok ikke være framme, på den her juleølsmakinga, før nærmere klokka 22, da.
Altså et par timer etter at den hadde begynt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var vant med litt av hvert, fra butikksjef Kristian Kvehaugen, da.
Som for eksempel da han kom hjem fra den Rimi-turen, og var så sur på Rimi-Hagen, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.
Og sønnen hans, Thomas Kvehaugen, han sa jo at Kristian Kvehaugen hadde brukt utgått ketsjup, istedet for gjær, da han lagde hjemmebrent, da.
Så jeg så nok på Kristian Kvehaugen, som en litt rar døl, da.
Som jeg liksom måtte leve med, da.
Til jeg ble forfremmet til butikksjef, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, med de her juleølsmaking-billettene, da.
For jeg var jo vant med, fra Rimi Nylænde, å gi bort sånne reklame-ting, til medarbeiderne, da.
Selv om jeg bare var assistent der.
Thomas Sanne fikk vel for eksempel en kassett, med en Madonna-sang på da, (‘Rain’, vel).
Og de fleste andre der fikk vel også noe vel.
Unntatt Henning Sanne vel, som vel da vel begynte å klage litt vel.
Men dette var ikke noe personlig, fra meg, mot Henning Sanne.
Men dette var bare sånne reklame-ting, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, rundt omkring, på Rimi Nylænde der, da.
Og som jeg da bare ga til den medarbeideren, som stod nærmest liksom, da.
Og som ikke hadde fått noe før, da.
(Noe sånt).
For jeg rydda vel litt her og der, på Rimi Nylænde, når jeg hadde tid, innimellom mine faste arbeidsoppgaver.
(Som assistent der, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg ga de her juleølsmaking-billettene, til David Hjort, da.
For han jobba tidligvakt, den dagen, som juleølsmakinga var, da.
Og David Hjort, han var den eneste, som jeg jobba sammen med, på seinvaktene.
Som var heltidsansatt, da.
Så derfor ga jeg de billettene til han, da.
Og da tenkte jeg vel også det, at David Hjort, kanskje ville roe seg ned litt, og ikke stifte noe uro liksom, på jobben, hvis jeg prøvde å være litt kul mot han, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som skjedde da.
(Dagen etter, eller noe).
Det var at David Hjort så inviterte meg også, ned på den juleølsmakinga, da.
Etter jobben.
For da skulle David Hjort holde av noe øl til meg da, sa han.
For det var mulig at de billettene bare gjaldt for gratis øl, da.
Og så var puben åpent som vanlig, fra klokka 21, eller noe sånt, da.
(Noe sånt).
Så jeg gikk innom Stortingsgata da, (husker jeg), på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, en torsdag eller fredag, (eller hva det var), da.
Og utafor den puben der, (som jeg ikke husker hva heter nå).
(Men den lå vel på et hjørne vel, (mener jeg å huske), litt lenger fra Stortinget enn Peppes Pizza der, vel).
Så møtte jeg David Hjort, og ei rødhåra dame, (var hu vel), som han var sammen med, da.
Og som het Heidi vel, (og som var fra Nord-Norge vel), og som jobba på den samme kafeen, i første etasje, på Oslo City der, (like ovenfor JC der vel), hvor David Hjort også hadde jobba, da.
Og det var også ei ung dame, fra en Rimi, i Bærum eller Oslo Vest, (eller noe), sammen med David Hjort og Heidi der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg stakk så vidt innom den puben, som lå på det hjørnet der, da.
Mens David Hjort og den stod utafor puben der, (litt nærmere Stortinget), da.
Men den gratis juleølsmakinga, den var vel over, vel.
Og da så jeg hu Monika, som hadde jobba, på Rimi Munkelia, da jeg begynte der.
Og som på den her tida, vel var butikksjef, på Rimi Nylænde.
Og jeg så også en Mack-konsulent, (en ganske kraftig kar med høyt hårfeste vel), som jeg ikke likte, husker jeg.
(For han pleide noen ganger å si ‘vi sneiks’, til meg.
Da han var ferdig, med jobben sin, på Rimi Nylænde der, da.
På den tida, som jeg jobba, som assistent der da, (husker jeg)).
Men jeg så ikke noen andre kjente der, da.
Så jeg bare gikk ut igjen, da.
For jeg skjønte det sånn, som at den utdelinga, av gratis juleøl, var ferdig, da.
Men jeg var ihvertfall såvidt innom den puben, da.
Som på det tidspunktet vel hadde åpnet dørene sine for vanlige folk og, (og ikke bare for juleølsmakere, vel).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort han hadde holdt av en flaske juleøl til meg, da.
Og den måtte jeg drikke i Stortingsgata der da, (husker jeg).
For David Hjort og dem, de hadde tatt med den flaska, ut fra den puben der da, (husker jeg).
Men hvorfor David Hjort og dem ikke venta på meg, inne på den puben.
Det veit jeg ikke.
Det klarte jeg vel ikke å finne ut av, (tror jeg).
(For jeg var vel kanskje litt stressa etter jobben, da.
Og jeg hadde aldri vært på noe sånn juleølsmaking før, da.
For jeg var ikke så opptatt av reklame og sånn, liksom da.
Og det var vel mest butikksjefer, som dro på sånn juleølsmaking, muligens.
Og jeg så vel kanskje på Rimi-butikksjefer, som litt harry, da.
Som Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, pleide å gjøre et poeng av, at han syntes at Rimi-butikksjefer generelt var, noen ganger, (husker jeg)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort han dro så med oss andre, til Valentinos, i Torggata der, (husker jeg).
Og jeg drakk opp de pengene jeg hadde i lommeboka mi, (mener jeg å huske).
Og så stakk David Hjort og hu Heidi hjem, da.
Og før David Hjort dro hjem, så stakk han til meg en femtilapp, til taxi hjem, (mener jeg å huske).
Og jeg var litt full da, så jeg tok imot det her lånet, da.
Og etter at David Hjort og Heidi, hadde dratt hjem.
Så spurte jeg hu fra Bærum, da.
Om hu hadde lyst til å prøve internett.
(Som jeg jo hadde hjemme, i Rimi-leiligheten min).
Og det hadde hu lyst til, da.
Så vi gikk gjennom den tunnelen, der hvor det er Piccasso-malerier, i regjeringskvartalet der, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og så tok vi vel muligens en drosje, (eller om vi gikk), opp til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen der, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og vel hjemme hos meg.
Så lot jeg hu Bærumsdama chatte på sol-chat, da.
Med en kar, som jeg såvidt hadde chatta med før der.
(For den chatten pleide å være litt treig, da.
På den her tida, ihvertfall).
Og det var en som kalte seg DeFord, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Og som jeg lot chatte litt med hu Bærumsdama, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Bærumsdama og jeg.
Vi satt jo i den Ungbo-sofaen, og chatta, da.
Og etterhvert så begynte vi å kose litt der, da.
Jeg husker ikke om vi klinte.
Men etterhvert, så havna vi i senga mi, ihvertfall da.
(Den rammemadrassen, som jeg hadde fått kjøpt billig, av Magne Winnem, (mens jeg bodde på Ungbo der).
Der hvor jeg hadde pult hu So What-dama, hele natta, halvannet år, (eller noe), før det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da husker jeg det, at jeg satt på et musikk-program, med Winamp, som jeg hadde på PC-en.
Som var kobla til stereoanlegget, da.
Og at spesielt en sang som het ‘1979 (Moby Remix)’, med Smashing Pumpkins, hørtes bra ut, mens jeg lå og pulte med hu Bærumsdama da, (husker jeg).
(Og hu Bærumsdama, hu gikk vel også inn i ekstase, mens vi hørte på den sangen, hvis jeg skjønte det riktig.
Hu stønna eller sukka ihvertfall, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at det gikk for meg.
Så var jeg så varm, (husker jeg).
At jeg gikk for å kjøle meg ned litt, ved terrassedøra der, da.
Som stod halvåpen vel.
(Noe sånt).
Og da så jeg det, at det brant, inne i den falleferdige bygården, i Waldemar Thranes gate 3 der, da.
En bygård som lå kanskje 10-20 meter, fra terrassen min, da.
(Noe sånt).
Og da, så ringte jeg brannvesenet og rapporterte om den her brannen da, (husker jeg).
Og jeg kikka også i den nederste skuffen, under stereoanlegget mitt der.
For jeg lette etter en hammer, (eller noe), som jeg hadde der.
For jeg lurte på om jeg burde starte brannalarmen, i Rimi-bygget der, da.
Og da husker jeg at hu Bærumsdama fulgte med.
For i den skuffen, så hadde jeg også noe sånn rensevann, fra Clerasil, (husker jeg).
Som jeg hadde pleid å bruke, da jeg bodde på Ungbo, da.
For jeg pleide å ha noen kviser nå og da, (selv om jeg var langt oppe i 20-åra), som jeg var rimelig flau over, da.
Og da husker jeg at hu Bærumsdama, la merke til den Clerasil-flaska, vel.
Så da følte jeg meg litt dum, da.
Eller, hu Bærumsdama.
Hu var kanskje litt umoden, da.
Hvis hu så ned på meg, (som jeg syntes at det virka som, på ansiktsuttrykket hennes, ihvertfall), siden jeg måtte kjøpe Clerasil-produkter, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg så an den brannen litt.
Og brannvesenet dukka opp, i Waldemar Thranes gate der, ganske raskt.
Så jeg bestemte meg for det, at den brannen ikke var alvorlig, at jeg behøvde å starte brannalarmen, da.
For den brannen, (som jeg regna med at noen uteliggere, hadde starta, antagelig).
Den ble ikke sterkere og sterkere, da.
Men det var vel heller motsatt.
At den ble svakere og svakere, (eller holdt seg på samme nivå), da.
Og jeg ringte også en drosje, husker jeg.
For hu Bærumsdama, da.
Og ga henne noen hundrelapper, for å ta den drosja, hjem til Bærum, da.
Så jeg måtte ha hatt en god del penger, i lommeboka, på Valentinos, likevel.
Så hvorfor jeg tok imot den femtilappen, fra David Hjort.
Det veit jeg ikke.
Men jeg var vel kanskje rimelig full, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Bærumsdama, hu gikk ut, for å vente på drosjen, da.
Og drosjesjåføren, (som hørtes litt tøff ut vel), ringte meg, og sa at han ikke fikk kjørt fram til der jeg bodde, da.
For det stod en brannbil og sperra der, da.
Jeg svarte da, at han kunne stå å vente, ved apoteket der.
(Enda litt lenger fra der jeg bodde, enn der brannbilen stod, da).
Og jeg hadde vel også fått mobilnummeret, til hu Bærumsdama, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg ringte henne, og ba henne, om å gå bort til ved apoteket der, for å møte drosjen der, da.
Noe hu vel gjorde vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dagen etter, så dro jeg på jobb, som vanlig, på Rimi Bjørndal, da.
Men jeg nevnte vel ikke, for David Hjort, (eller noen andre), at jeg hadde fått hu Bærumsdama, i bingen, vel.
(Det tror jeg ikke, ihvertfall).
For jeg ville liksom ha litt avstand til David Hjort, da.
Og etter det her, så ble jeg bedt mye ut på byen, da.
På house-party-er, osv.
For Toro, (Thor Arild Ødegård), på jobben, (på Rimi Bjørndal), han var jo DJ, da.
Så David Hjort og meg, vi ble bedt med overalt, på techno-party-er osv., av Toro, da.
For Toro, han fikk oss ført opp, på masse gjestelister, på kule fester, på Rockefeller og Chateau Neuf, osv. da, husker jeg.
(Så det var mye som skjedde, i månedene etter det her da, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg møtte hu Bærumsdama en annen gang og, husker jeg.
Jeg ringte henne fra jobben, på Rimi Bjørndal.
(Og da lurer jeg på om Vanja Bergersen overhørte at jeg ringte.
Mener jeg at jeg overhørte, at hu prata om, til noen der, ihvertfall).
Og da møtte jeg hu Bærumsdama, utafor Saga kino der, husker jeg.
Også gikk vi oppover Hegdehaugsveien der.
Og bort Josefines gate.
Og videre fra Bislett stadion der.
Og til St. Hanshaugen.
Også satt vi på Underwater Pub der, (i første etasje der), og drakk en halvliter, eller to, husker jeg.
Også dro vi hjem til meg igjen, i Waldemar Thranes gate 5, som var et kvartal cirka unna Underwater Pub der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så hadde vi sex på Ungbo-sofaen da, husker jeg.
Men da lå hu bare hu Bærumsdama helt stille, på ryggen, husker jeg.
Uten å bevege seg, da.
Og da kjeda jeg meg litt, da.
Så jeg begynte å fingre henne litt, (og sånn), da.
Og jeg kjeda meg fortsatt da, siden hu bare lå der, da.
Så jeg stakk en finger til, inn i anus på henne da, (husker jeg).
Også husker jeg det, at jeg liksom bevegde fingertuppene mine mot hverandre, da.
På hver sin side av veggen, som var mellom skjeden og anusen hennes, da.
Og den veggen, den var ganske tynn da, (husker jeg).
Så jeg kunne fint føle fingertuppene mine, når jeg liksom gnidde de mot hverandre, på hver sin side av den veggen, da.
Noe jeg gjorde siden hu bare lå der naken da, (uten å bevege seg), på Ungbo-sofaen min, da.
(Uten at jeg tenkte meg så mye om, må jeg vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så lå jeg og knulla litt oppå hu Bærumsdama, da.
I en time ihvertfall vel.
(Noe sånt).
Men så begynte hu å klage, da.
For hu begynte å få dårlig tid, da.
Og da, så sa jeg det, at jeg skulle prøve å kjappe meg litt, (med å komme fram til orgasme, da).
Og da, så gjorde liksom hu Bærumsdama noe med fitta si, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Sånn at hu stramma fitta si litt da, (eller noe sånt).
Sånn at jeg da kom ganske raskt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og før hu stakk, så gikk også hu Bærumsdama litt rundt, i leiligheten min, mens hu var naken, da.
Og da husker jeg at jeg syntes det, at fitta hennes var så stygg, da.
For de indre kjønnsleppene hennes.
De hang liksom ned, nedfor de ytre kjønnsleppene, da.
Mens hu stod naken foran meg, mens jeg satt i sofaen der da, (må det vel ha vært).
Så det husker jeg at jeg reagerte litt på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og noe annet som også var rart, med hu Bærumsdama.
Det var at hu brukte så kjedelig undertøy, da.
Hu brukte sånne lang underbukser og sånn, da.
Nesten som vi hadde i militæret, da.
Så det var nesten som noe undertøy, som en bestemor kunne ha brukt da, husker jeg.
Så det var vel ikke en sånn dame, som man trodde, at skulle bli med på sånne her ‘stevnemøter med nogo attåt’, kanskje da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her, så ringte jeg hu Bærumsdama en gang til, da.
(Når jeg begynte å få lyst på et nummer igjen, da).
Men da ville hu ikke møte meg da, (av en eller annen grunn).
Men hu ringte meg et par ganger, da.
Og den ene gangen, så ville hu at jeg skulle bli med henne på en eller annen slags skoleavslutning, av noe slag, ute i Bærum da, (må det vel ha vært).
Men det gadd jeg ikke, for jeg syntes ikke at jeg kjente henne så godt, da.
Og da begynte jeg vel også å lure litt på hvor gammel hu her dama egentlig var, da.
For jeg regna vel med at hu var over atten, siden hu hadde vært på juleølsmaking og Valentinos, liksom.
Men jeg var ganske stressa, på den her tida, og datet også en finsk dame, (som jeg hadde møtt på nettet), da.
I tillegg til at jeg var litt på sjekker’n, med hu Vanja Bergersen, da.
Og Hava og Sema, de flørte jo også ganske mye, på bussen til og fra jobben, da.
Og jeg hadde alle de festene, til Toro og David Hjort, da.
Og jeg hadde irc og jobbing osv. og, da.
Og jeg trente vel også, tror jeg, på Sentrum Treningsstudio der da, på søndagene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hu Bærumsdama, hu ringte også og sa, at hu skulle ha noe prosjektarbeid, på skolen, en gang, (husker jeg).
Noe om Edvard Munch, (eller noe sånt), vel.
Og da ville hu at jeg skulle låne noen bøker, om han, for henne, på biblioteket, da.
Og det gjorde jeg også da, jeg gikk og lånte noen bøker, (på en fridag vel), om han Edvard Munch, på Hoved-Deichmann der, da.
Men hu kom aldri for å hente de bøkene, da.
Så jeg leverte de vel tilbake, et år eller noe seinere, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
