johncons

Stikkord: Henning Sanne

  • Min Bok 5 – Kapittel 27: Mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal, så skjedde det en gang noe krøll, med lablene, en mandag morgen, (husker jeg).

    Ihvertfall så ble butikksjef Kristian Kvehaugen og jeg, enige om det, å vente litt, med å ta lablene, da.

    (På grunn av at det var et eller annet spesielt, da).

    Og da assistent Irene Ottesen, kom på jobb, klokka 13 da, (var det vel).

    Så klikka hu da, (må man vel si).

    For da ringte hu og rapporterte Kristian Kvehaugen og meg, til hovedkontoret, da.

    Fordi at vi liksom hadde gjort noe galt, da.

    Når dette bare var en prioritering, av arbeidet, som vi syntes at virka fornuftig, da.

    (Selv om jeg ikke husker nøyaktig detaljene, rundt det her nå, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så fikk jeg ansvaret, for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og etter at Irene Ottesen hadde rapport Kristian Kvehaugen og meg, (var det vel).

    Så likte jeg ikke så bra å jobbe sammen med henne, da.

    Så jeg fikk etterhvert avtalt med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg jobba alle seinvaktene.

    (For jeg er b-menneske, da.

    Og jeg satt også vanligvis oppe, hele kvelden, mens jeg chatta og quizza, på irc, da.

    Og så jeg la meg sånn i 3-4-tida, om natta da, som regel.

    Og så stod jeg opp cirka klokka 12 da, (var det vel).

    Og heiv meg inn i dusjen.

    Og barberte meg og pussa tenna.

    Og så kjørte jeg til jobben, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For på Rimi Bjørndal, på tidligvaktene, så var det sånn, at det var to ledere, som jobba, da.

    (Ifølge turnusen, som dem fulgte der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da).

    Mens på seinvakta, så var det bare en leder som jobba, da.

    Så når jeg fikk alle seinvaktene.

    Så slapp jeg å jobbe sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, mer enn en time, hver dag, da.

    (Nemlig mellom klokka 13 og 14, da.

    For klokka 14, da gikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hjem.

    Som regel på slaget, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da var det sånn, på mandagene.

    At jeg kom på jobb klokka 13, da.

    Også måtte jeg ta tippeoppgjøret, da.

    Som kan være ganske omstendelig.

    (Ihvertfall hvis det er noe som ikke stemmer).

    Og da husker jeg det.

    At når jeg dreiv på med det.

    Og gikk mellom tippekassa og tellerommet der, da.

    Så pleide spesielt Kristian Kvehaugen, (men også tildels Irene Ottesen vel), å liksom glane stygt på meg, som om jeg gjorde noe galt, da.

    Så det virka som for meg, at de ble skikkelig irriterte, hvis jeg ikke ble ferdig med tippeoppgjøret, før klokka 14, da.

    For dem var så nøye på det, (virka det som for meg, ihvertfall), at dem skulle få gå hjem, nøyaktig på minuttet, da.

    Mens jeg stressa med det her tippeoppgjøret, da.

    Men jeg ble jo så godt som alltid ferdig, før klokka 14.

    Så jeg skjønte vel egentlig aldri det, hvorfor de så så stygt på meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg lurte vel kanskje på det.

    Om grunnen til at Kristian Kvehaugen så så stygt på meg.

    Var det, at han var alkoholiker.

    Thomas Sæther mente ihvertfall det, husker jeg.

    (Han sa til meg det en gang, at butikksjefen var alkoholiker, da).

    Og Kristian Kvehaugen, han kjøpte tre sånne ‘alkis-bomber’, som kasserne der, (var det vel), kalte dem, hver dag, da.

    Nemlig tre sånne 0.7-litere, med Ringnes-pils, da.

    Men om det er nok til å bli kalt alkoholiker, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker det, at når Elin og Magne Winnem skulle gi et eksempel, på hvorfor de ikke ville jobbe hele livet ut, i butikk.

    Så sa de bare ‘se på Kristian’.

    For de mente det, at butikk-folk, ofte så mye eldre ut, enn det de var, da.

    Også brukte de Kristian Kvehaugen som eksempel, da.

    Fordi at han så så herja ut da, (mente de vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg ble ansvarlig for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal.

    Så fikk jeg etterhvert et sånt kommisjonærkort da, av butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Så da kunne jeg gå på Bislett stadion, (husker jeg), på søndagene.

    (For det var bare et par-tre minutter, (eller noe), å gå, fra Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen der, da).

    Og få en gratis billett, i Søndre Sving der, da.

    Når Vålerenga spilte eliteserie-kamper.

    Siden jeg var tippekommisjonær, da.

    Og det var spesielt på den tida, som Drillo ble trener for Vålerenga, (husker jeg).

    At det hendte, at jeg brukte det kommisjonærkortet, for å få komme inn gratis, på Bislett stadion der, da.

    Og det kommisjonærkortet, det ga rett til to billetter da, (så det hendte et par ganger, at jeg også dro med noen andre folk dit).

    (Selv om det kommisjonærkortet bare gjaldt for billetten i Søndre Sving, (som var den svingen, som liksom var nærmest St. Hanshaugen der), som egentlig var noen av de billigste billettene, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Irene Ottesen og jeg, vi var også en gang på et ganske kort seminar, (eller noe sånt), på Royal Christiania hotell, (husker jeg).

    I forbindelse med at Norsk Tipping, begynte med et nytt spill, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når Rimi feira noe slags jubileum, (mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa, ihvertfall).

    (På fjellet, eller noe sånt, vel).

    Da var jeg det jeg som måtte passe på butikken da, (husker jeg).

    For da fikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen billett dit da, (husker jeg), men ikke jeg.

    (Noe jeg ikke klagde så mye på, (må jeg innrømme).

    For jeg var ikke så vant til å feste sammen med alle de høye sjefene i Rimi liksom, da.

    Og for eksempel, så pleide Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, å si noe sånt, som at den typiske Rimi-butikksjef, var ‘harry’.

    Så jeg syntes nok kanskje, at det var mer artig, å være på byen i Oslo, for eksempel, og prøve å sjekke opp damer, enn å dra på en sånn formell jubileumstur, (eller hva det var igjen), med Rimi, da).

    Og da dem kom tilbake igjen, til butikken, da.

    Så klagde Kristian Kvehaugen fælt, (husker jeg), på Rimi-Hagen, da.

    For da fortalte Kristian Kvehaugen det, (husker jeg), at han sagt ‘hei’, til Rimi-Hagen da.

    Men da, så hadde ikke Rimi-Hagen svart engang.

    Så Kristian Kvehagen ble rimelig fornærma, da.

    For han hadde vel jobba i Rimi, i tjue år, (eller noe sånt).

    Så han syntes nok det, at han ble dårlig behandla da, av Rimi-Hagen.

    Og Kristian Kvehaugen sa også det, (husker jeg), at han var sikker på det, at Rimi-Hagen var ‘homo’.

    Siden Rimi-Hagen smilte så fælt, når han var i media og sånn da, (sa Kristian Kvehaugen).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke hadde lagt merke til selv, hvis jeg skal være ærlig.

    For jeg var så mye på irc og sånn, da.

    Så jeg så ikke så mye på TV, (og jeg leste ikke så mye i Se og Hør, for eksempel), på den her tida, da.

    (Selv om jeg pleide å ha på TV-en, selv om jeg var på nettet, liksom.

    Men da kikka jeg bare på TV-en hvis det var noe spesielt, som ble sagt, som fanget interessen min, på nyhetene, og sånn, da).

    For jeg syntes at internett, var mye artigere, enn TV, for eksempel, da

    Med unntak av humorprogrammet, ‘Åpen Post’, som jeg var ‘fan’ av, og som jeg pleide å ta opp, på video da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 88: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVII

    Noen måneder før jeg skulle operere kneet, på Aker Sykehus, våren 1996.

    (Mens jeg fortsatt jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Så pratet butikksjef Elisabeth Falkenberg med ei dame, i kassaområdet, (husker jeg).

    Hu dama fortalte om at hu hadde ei datter, som hadde skadet kneet, mens hu spilte håndball.

    Og de hadde funnet ut det, at hun ikke skulle operere skaden, men bare kutte ut idretten, da.

    Og jeg syntes at denne samtalen, (som foregikk like foran meg), var rimelig spesiell, (husker jeg).

    Det var nesten som at denne pratinga var spesielt myntet på meg, (husker jeg at jeg syntes at det virka litt som).

    (For jeg venta jo på operasjon, for en lignende skade, på Aker Sykehus, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne, han sa en gang, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).

    At det ikke var noen som gikk med hvite skjorter lenger, på byen.

    De eneste som gikk med hvite skjorter, på byen, (fremdeles), det var Jehovas Vitner, (eller noe sånt da), sa Henning Sanne, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne mente også at fredag var en kjedelig dag å gå ut på, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Han mente at det var onsdag, som var ‘lille lørdag’, (hvis jeg husker det riktig).

    (Og de her tingene, (om at onsdag var lille lørdag og at ingen gikk med hvite skjorter på byen lenger).

    Det sa Henning Sanne ‘utenom sammenhengen’ da, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde, på Ungbo.

    Så smurte jeg meg noen brødskiver, en gang, (husker jeg).

    Noe jeg vel vanligvis ikke pleide å gjøre.

    For jeg spiste vel for det meste pizza og potetgull, (og sånn), i årene før det her.

    Men jeg prøvde vel å være litt ‘normal’, når jeg flytta inn på Ungbo der, da.

    (Og jeg tømte vel til og med askebegeret, på stuebordet, om kvelden, før jeg la meg, (den første kvelden der), mener jeg å huske.

    Siden jeg måtte gjøre det, da jeg leide et rom, hos Mette Holter og Arne Thomassen, hvor jeg bodde, før jeg flytta til Ungbo.

    For Mette Holter, (mener jeg å huske at det var), mente det, at den siste som gikk og la seg, måtte rydde stuebordet, (og tømme askebegeret osv., da).

    (Noe jeg nok ikke ville ha gjort, hvis jeg hadde bodd aleine.

    Da hadde jeg nok heller rydda stuebordet, etter at jeg hadde stått opp, dagen etter, (for å si det sånn).

    Så jeg var nok nesten litt ‘under pisken’, da jeg bodde, hos Mette Holter og Arne Thomassen der, på Furuset).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg smurte meg noen brødskiver, det første året, som jeg bodde, på Ungbo der, da.

    Så smalt det fra Wenche, (som var en av de tre, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der), at ‘har hesten bursdag, eller?’.

    Så hu Wenche, hu gikk litt nærme da, vil jeg si.

    Jeg var vel ingen frøken som spiste veldig tynne brødskiver, heller.

    Men jeg var vel heller litt bortskjemt, fra å ha bodd, hos faren min, på 80-tallet.

    Så det var vel heller sånn, at jeg pleide å bare spise ferskt brød.

    Og så kaste resten av brødet, (hvis det var noe igjen), dagen etter, da.

    (Det mener jeg at jeg gjorde, det året jeg bodde, på Abildsø, ihvertfall).

    Så derfor skjærte jeg kanskje litt tjukke brødskiver, da.

    Men det var vel firkanta brød, som jeg spiste og, tror jeg.

    Men hva spiller det for noen rolle, liksom.

    Hvis jeg tok mye pålegg på brødet også, mener jeg.

    Jeg skjønte egentlig ikke hvor hu Wenche ville hen.

    Hva angikk dette henne, liksom.

    Det var nemlig sånn, på Ungbo, at vi hadde vært vårt skap.

    Og hver vår husholdning, da.

    Så det var ikke sånn at det ble mindre brødmat på Wenche liksom, hvis jeg spiste tjukke brødskiver.

    Så hvorfor hu fikk et sånt ‘anfall’, på grunn av måten jeg lagde brødskiver på, det veit jeg ikke.

    Selv om hu viste meg vaskekjelleren der, en gang.

    (Som var vanskelig, for meg å finne, siden den vaskekjelleren, lå gjennom rimelig mange kjellerganger, osv., da).

    Så betydde jo ikke det, at jeg ville det, at hu Wenche skulle blande seg opp i hvordan mat jeg spiste, osv.

    Jeg flytta ikke til Ungbo fordi at jeg ville ha en mor, liksom.

    Nei, grunnen til at jeg flytta til Ungbo, det var bare fordi at Mette Holter sa at jeg måtte flytte, og jeg ikke fant noe annet, siden jeg ikke fikk så lang frist til å flytte da, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om onkel Håkon hadde sagt det, på 80-tallet, at Drammens Is var den beste isen.

    Så var det ikke sånn, at jeg hørte så mye på onkel Håkon, akkurat.

    (For han var liksom en skøyer og en luring, da.

    Så man måtte liksom ta det han sa med en liten klype salt, noen ganger, syntes jeg.

    Han var liksom en morsom person da, som ofte hadde et skøyeraktig uttrykk, mens han pratet om noe, ofte på et ‘halvkvedet’ eller gåtefullt vis, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må innrømme det, at jeg syntes det at Henning Olsen is, var den beste isen, når det gjaldt to-liters plastbokser, ihvertfall.

    Og jeg hadde jo ‘dilla’ på Crystal Pepsi, (og jeg syntes også at 7-UP var en god brus), som de ikke solgte, på Rimi, da.

    Så noen ganger, så kunne jeg ta T-banen en stasjon lenger, til Helsfyr, (istedet for til Brynseng), når jeg skulle hjem fra jobb, (hvis jeg ikke jobbet seinvakt, da).

    Og da kunne jeg dra innom en Kiwi-butikk, som jeg visste om, som lå der Etterstad Supermarked, (eller noe), hadde ligget, det siste året, som jeg gikk, på NHI.

    Og der hadde de 7-UP, til en ganske billig pris, for to-litere, da.

    Og det kom bra med for meg, som hadde slutta å drikke cola.

    Og som ikke tjente så utrolig bra, på Rimi.

    Og de hadde også billige to-liters spann, med Henning Olsen-is, der da.

    Den isen kosta kanskje 17-18 kroner, for to liter, da.

    (Noe sånt).

    Og den isen, den var laget av ekte kremfløte da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og her i England, (hvor jeg bor nå), så får man ikke halvparten så god iskrem, for den samme prisen, (vil jeg si).

    Fløte-iskrem, er vel en av de få matvarene, som er billigere i Norge, enn i England, (tørr jeg å påstå, ihvertfall).

    For den isen, som er like billig, her i England.

    Det er ikke fløteiskrem, (vil jeg si).

    Men den isen, den smaker som om den er laget på laboratorium, (eller noe sånt), synes jeg.

    Og hvis jeg kjøper den billigste iskremen, (her i England), så ender det vel oftest med at jeg kaster den uspist, (må jeg innrømme).

    Så ikke med de to-liters plastboksene, med fløteis, fra Henning Olsen-is, (som jeg pleide å kjøpe, i Norge).

    De var veldig gode, (og også billige da), vil jeg si.

    Jeg pleide å kjøpe to-liters-bokser der, med smaken sjokoladeis med sjokoladebiter.

    Også la jeg den boksen i fryseren da, på Ungbo.

    Og så fant jeg meg en spiseskje, i bestikkskuffen der, (som vel var felles), på kjøkkenet, på Ungbo, da.

    Også spiste jeg iskrem rett fra boksen da, foran TV-en, i stua, på Ungbo, der.

    Noe som kanskje hjalp litt på humøret mitt, på den her tida.

    For jeg var nok litt nedfor, de gangene, som jeg satt, og spiste den iskremen.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Antagelig siden man vel ikke kan si, at det var et så utrolig bra arbeidsmiljø, på Rimi Nylænde.

    Og de to-liters-boksene, med is, som de solgte, på Rimi.

    De var mye kjedeligere, (det var Tress og krokan-is, osv., vel), enn de slagene, som de hadde, på Kiwi da, (vil jeg si).

    For Rimi sluttet vel med sjokolade-is, i to-liter-bokser, (mener jeg å huske).

    Og Kiwi, de hadde jo den kjempegode smaken, i billige to-liters-spann, nemlig sjokoladeis med sjokoladebiter da, (fra Henning Olsen-is, (som nevnt ovenfor)).

    Så da hendte det at jeg nesten snek meg inn, på Kiwi, (selv om jeg jo jobba, på Rimi), på Helsfyr der da, og kjøpte noen is og brus-slag, som de ikke hadde på Rimi, da.

    (For det ble litt vel kjedelig, (noen ganger), vil jeg si, å bare spise mat, fra Rimi og ICA, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud fortsatt jobba på Rimi Nylænde, vel.

    Så husker jeg det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle fikse noe av den ‘finurlige’ mekanikken, på den ‘rare’ flaskeautomaten, som vi hadde der, (flaskene gikk jo i et rør ned i kjelleren, så flaskebordet så litt ut som noe professor Baltazar kunne ha laget kanskje, med masse forskjellige valser, (og andre deler da), som det ganske ofte var problemer med), med vaselin.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde tatt med seg noe vaselin hjemmefra vel, og prøvde å fikse flaskeautomaten, ved å smøre på den vaselinen, på noen valser, (eller noe), da.

    Mens hu sa at det var mye man kunne bruke vaselin til, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Etterstad videregående





    Gmail – Klage



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Klage


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Sat, Aug 11, 2012 at 10:16 PM

    To:
    Etterstadvgs@ude.oslo.kommune.no

    Hei,

    da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, fra 1998 til 2000, så dukka min tidligere kollega Henning Sanne opp der, og sa det, at eplene Golden Delicious, (også kjent som gule epler), de innehold absolutt ikke noe næring eller vitaminer, eller lignende.

    Disse eplene var bare laget for å selge, sa Sanne.
    Jeg har gått på NHI, også på Helsfyr.
    Og jeg har en halvbror, Axel Thomassen, som har gått på kokkelinja, hos dere.
    Der gikk også Henning Sanne, et par år, før Axel vel.

    Har Sanne lært det om de eplene hos dere?

    Stemmer det han sa, eller var det bare 'skrønings'?

    Har også bodd på Ungbo, og av medboerne der, det var Rune, fra Stovner vel.
    Han ble det sagt om, at var homo, men han var likevel sammen med Hildegunn, som bodde, på Ungbo.
    Rune sa at frossen kjøttdeig tinte raskere i kaldt vann.
    (Enn i varmt vann).

    Dette hadde han lært hos dere, fikk jeg inntrykk av.

    Lærer dere bare bort skrøner, på skolen deres?

    Med hilsen

    Erik Ribsskog



  • Min Bok 4 – Kapittel 74: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIII

    En av de tingene, som inspirerte meg til å slutte å drikke cola, (siden jeg var avhengig av det), og å røyke, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det var det, at jeg leste en avisartikkel, (i enten VG, Dagbladet eller Aftenposten vel), om en brite, (en adelsmann eller en i overklassen vel), som hadde sagt det, (ifølge en britisk avis vel), at det var den britiske arbeiderklassen, sin egen feil, at de ikke kom noen vei i livet.

    For de brukte alle sine penger på røyk og sprit, da.

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Og jeg ble vel også kanskje litt faenivoldsk.

    Og tenkte sånn, at nå skal jeg søren meg slutte å være avhengig av cola, (og å slippe å ha cola som en fast utgift, på budsjettet mitt, da).

    Og så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, noen måneder senere, (i 1994, må det vel ha vært), på Rimi Nylænde, gjorde narr av meg, (må man vel si), for at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet.

    Så slutta jeg å røyke og da.

    (Og dette var vel også litt på grunn av at Pia bare hadde gått inn på rommet mitt, og tatt noen røykpakker fra meg, midt på natta.

    Den natten til søndag, som hu hadde tre afrikanere på overnattingsbesøk, uten å si fra til oss andre, på Ungbo, først, (som husreglene sa at man skulle gjøre, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg slutta å drikke cola og røyke.

    Så fikk jeg jo litt bedre råd.

    Og jeg husker at jeg kjøpte meg en ny sommerjakke, fra Warners, på Steen og Strøm, våren 1995, (må det vel ha vært).

    Og jeg kjøpte meg jo også Dr. Martens sko, på rundt den samme tida, mye siden Elin fra Lambertseter, hadde mobba butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg, (på jobben), for at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (som hu sa).

    Og en gang, da jeg skulle gå inn i garderoben, på Rimi Nylænde der.

    (Kanskje fordi at jeg var ferdig, med å jobbe, den dagen, eller noe).

    Så overhørte jeg det, at Henning Sanne, stod i garderoben og prata om at jeg hadde kjøpt meg ny jakke og nye sko, da.

    Han prata med en kollega da, (muligens Pål, eller Magne eller Morgan Lunde, kanskje), om at hvordan kunne jeg ha råd til så fin jakke og sånn, for jeg tjente vel ikke så bra, som assisterende butikksjef.

    Så jeg synes at Henning Sanne gikk litt nærme meg, da.

    Men jeg tok ikke det her opp med noen, (det jeg overhørte).

    Men hvis jeg hadde hatt en butikksjef, som jeg hadde vært mer på bølgelengde med kanskje, enn det jeg var, med Elisabeth Falkenberg.

    Så hadde jeg kanskje tatt det opp, da.

    Men utover på 90-tallet, så ble det også sånn, i Rimi, at det ble problemer å få tak i nok ansatte.

    Så det ble nok kanskje sånn, at butikklederne i Rimi, nesten måtte finne seg i hån, fra sine ‘undersotter’, (som bare jobba i Rimi, mens de utdannet seg, til å jobbe med noe annet), noen ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også litt vagt å erindre, at Henning Sanne og Wenche Berntsen, pleide å flørte litt, på jobben.

    (Like etter at Wenche Berntsen begynte å jobbe, på Rimi Nylænde, vel).

    Og jeg lurer på om de gikk ned på toalettene, (ved spiserommet der), for å ‘ha seg’ litt, en gang.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette husker jeg dessverre ikke helt klart.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne gikk forresten på kokkeskole, på Helsfyr, på den her tida.

    (Den samme kokkeskolen, som halvbroren min Axel, begynte på, et år eller to seinere vel).

    Og en gang, som jeg la opp frukta, (selv om dette vel var, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde muligens, (fra 1998), for jeg mener at frukta da var ved inngangspartiet, til butikken).

    Så sa Henning Sanne til meg, om epleslaget Golden Delicious, (eller gule epler, som de også ble kalt, i Rimi), som jeg dreiv å la opp.

    At de eplene, de inneholdt ikke noe næring.

    De eplene, de var bare laget for å se fine ut, (eller om det var for å smake godt).

    Ifølge Henning Sanne, da.

    (Mens han var innom som kunde, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så skulle jeg møte Glenn Hesler, etter jobb, i Ekeberghallen.

    For vi skulle spille badminton der, med Skøyenåsen Badmintonklubb, da.

    (Som vi begge ble medlemmer i vel.

    Jeg mener ihvertfall at jeg betalte kontingenten der et år, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det varte og rakk, før Glenn Hesler dukka opp der, da.

    Så jeg spurte noen folk, som spilte fotball der, om jeg kunne bli med.

    (For Ekeberghallen er rimelig stor, da.

    Så mange folk kan trene samtidig der).

    Og de folka, de sa at det var greit, at jeg ble med, da.

    Det var fem folk, som spilte fotball.

    Og de var rimelig gode, da.

    Det ene laget, det bestod av to svære forsvarsspillere og en ung, rask spiss.

    Mens det andre laget, det bestod av to allround-spillere da.

    (Må man vel si).

    Og jeg ble vel med på laget til de to allround-spillerne, da.

    Og disse folka, de var rimelig gode, til å spille fotball.

    (Må jeg vel si).

    Så jeg ble sliten, da.

    (Jeg har seinere lurt på om de tre folka, på det ene laget, var kriminelle fanger, eller noe.

    Og om de to allround spillerne var fangevoktere, (eller politifolk), eller noe.

    For de her folka sa nesten ikke noe, (mens de spilte), da.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Det her er bare noe jeg har lurt på, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Glenn Hesler omsider dukka opp der, (i Ekeberghallen).

    Så skulle han spille badminton, med en gang, da.

    Og han skjønte ikke det, at jeg var sliten, etter den her fotballsparkinga, da.

    Så han klagde på meg, over at jeg var sliten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så Glenn Hesler, han er vel ikke helt som vanlige folk, tror jeg.

    Andre ville vel kanskje ha skjønt det, at man blir sliten, av å spille mot gode folk, i fotball.

    (Det er nok ikke umulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 56: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Elisabeth Falkenberg, hu hadde forresten en bror, som var kriminell, (mener jeg at hu sa).

    Og jeg pleide alltid å ta flaskebordet, som det første jeg gjorde, når jeg kom på jobb, vel.

    Men en gang, så stod det en kar jeg ikke visste hvem var, og stabla flasker, ved flaskebordet vårt, da.

    Og da sa Elisabeth Falkenberg at det var broren hennes, da.

    Og han hadde visst ikke vært snill, så Elisabeth Falkenberg straffet han, ved at han måtte tømme flaskebordet, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før hu Solveig, (som var fra Sogndal, eller Stryn, eller noe, på Vestlandet), slutta, på Rimi Nylænde.

    En gang i 1994 eller 1995 vel.

    Så sa Elisabeth Falkenberg det til meg, husker jeg, at jeg ikke skulle bestille så mye sjokolade.

    For det ble så varmt i butikken om sommeren, så vi burde ikke ha så mye sjokolade, i hyllene, ved kassene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnen til at jeg slutta å røyke.

    Det var fordi at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu sa til meg det, at jeg var flink til å jobbe, selv om jeg røyka når jeg tok flaskebordet, (eller noe).

    Så det irriterte meg da, husker jeg.

    At hu gjorde et poeng ut av at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet, da.

    Så det motiverte meg til å slutte å røyke da, husker jeg.

    Men da ble jeg også lettere irritert, på jobb.

    Og jeg prøvde også å gjøre det sånn, som jeg sa til de ansatte, (hvis de spurte).

    At hvis de ble sure på en kunde, så gå å slå i veggen, på lageret, (eller noe).

    Men ikke få noe anfall ute i butikken, liksom.

    Og så var det noe jeg ikke likte da, som noen sa til meg.

    (Antagelig butikksjef Elisabeth Falkenberg eller Hilde fra Rimi Hellerud, da).

    Så jeg sparka hælen, på den ene Dr. Martens-skoen min, inn i veggen, på lageret, ved kontoret der, på Rimi Nylænde.

    Og da gikk det hull i veggen, husker jeg.

    For det veggen var visst bare laget av en gipsplate, eller noe, da.

    (Men det var en gammel bygning, så det var ingen som reagerte noe på det, tror jeg.

    Det ble ihvertfall aldri tatt opp, av noen.

    Og jeg tror ikke jeg nevnte det selv heller.

    Men de andre som jobba der, de visste vel det, at jeg nettopp hadde slutta å røyke, tror jeg).

    Så det var ikke bare bare å slutte å røyke, husker jeg.

    Det er sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nylænde, det var jo en liten butikk.

    Og jeg kjente jo mange folk som jobba på de to andre Rimi-butikkene på Lambertseter.

    Nemlig på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da.

    Så da de ringte Rimi Nylænde, (noe som hendte ganske ofte), og spurte om vi hadde noen folk, som kunne jobbe.

    Så pleide jeg som oftest å prøve å få til noe, da.

    For jeg syntes det, at da var ikke vår butikk så ‘lillebror’, liksom.

    Hvis vi ofte klarte å låne bort medarbeidere, da.

    Og Rimi var jo liksom mer enn Rimi Nylænde og, da.

    Så vi prøvde å hjelpe de andre Rimi-butikkene da, når de ringte, da.

    Men jeg husker en gang, som Henning Sanne hadde jobba på Rimi Karlsrud, (var det vel).

    På en fredag, vel.

    Så hadde det vært rotete, på flaskerommet, på lørdagen.

    Siden jeg ikke hadde rydda det så nøye, siden vi var en medarbeider mindre, (dagen før), siden Henning Sanne var lånt bort, da.

    Og da klikka nesten Henning Sanne, husker jeg.

    For da ble det så mye for han, å gjøre, på lørdagen, da.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

    Jeg kunne jo fortalt han om hvordan det var, å jobbe på flaskerommet, på OBS Triaden, den lørdagen, i 1991 eller 1992 vel.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).

    Men det gjorde jeg ikke, da.

    Jeg bare la merke til det, at han ikke syntes at det var like artig, som meg, å liksom få Rimi Nylænde til å hevde seg litt, i forhold til de andre, lokale Rimi-butikkene, da.

    Så det er mulig at jeg slutta å mase så mye, på de ansatte, om de kunne jobbe i andre butikker, etter den her episoden, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som Elisabeth Falkenberg og meg, var de eneste lederne, på Rimi Nylænde.

    (Som jo var det første halvåret, av 1995).

    Så velta Elisabeth Falkenberg en melkecontainer, når hu dreiv og tok melka ut av heisen da, husker jeg.

    Også forsvant hu vel, sånn at jeg måtte plukke opp det meste av sølet, da.

    Omtrent halvparten av de 160 melkekartongene, (som det er plass i, i en sånn container), var ødelagte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dreiv jeg å kjørte en pall, som var ekstra høy, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Fordi at noen hadde bedt meg om å ta opp den pallen, vel.

    Og da stod butikksjef Elisabeth Falkenberg og en selger vel, og så på at jeg kløna med å ta opp den pallen, da.

    For den pallen var så høy da, så det var vanskelig å få oversikten, når man kjørte den.

    Og da smalt det fra han selgeren at jeg var nybegynner, eller noe, da.

    I butikkfaget.

    Siden jeg hadde problemer med den pallen, da.

    Men jeg hadde jo leika med jekketraller, som guttunge, på verkstedet til farfaren min, Øivind Olsen.

    (Og kjørt rundt på de, inne på Strømm Trevare der).

    Så hvis det var noen som var vant med jekketraller, så var det vel meg.

    Men det han selgeren ikke skjønte, det var at den pallen var så høy da, at det var vanskelig å få oversikten, når man prøvde å styre den, da.

    For vanligvis så hadde jeg ihvertfall ikke noe problem, med å styre pallene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elisabeth Falkenberg, hu var jo med, i Rimi sin motorsykkelklubb, Hakon Raiders.

    Og hu skulle selge motorsykkelen sin en gang, husker jeg, og hadde den stående, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.

    Og samtidig, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne nettopp en motorsykkel.

    Og da ble vi som jobba som ledere i Rimi, oppfordret til å være kreative, når det gjaldt å utforme den kampanjen, da.

    Så da fikk jeg Elisabeth Falkenberg med på, (etter en del overtaling), å bruke motorsykkelen hennes, som del av den kampanjen, da.

    For da ble det en artig kampanje, sånn som hovedkontoret ville ha da, (tenkte jeg).

    Selv om motorsykkelen til Elisabeth Falkenberg vel var av et annet merke, enn den motorsykkelen, som man kunne vinne, i den konkurransen, da.

    Men det ble nok ihvertfall den mest bemerkelsesverdige kampanjen, i Rimi Nylænde sin historie, vil jeg nok tippe på.

    (Noe sånt).

    Det var det liksom noe som skjedde, i en ellers ganske stille butikk vel, hvor nesten alt tuslet og gikk, etter kjente rutiner, da.

    (Og Elisabeth Falkenberg sørget for å få tatt bilder, av både henne selv og meg vel, oppå den sykkelen, mens den stod i butikken der, da.

    Bilder som vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin kommenterte om, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren 1994, (var det vel).

    Så kjøpte butikksjef Elisabeth Falkenberg et sånt plakatstativ, som hu satt utafor butikken, langs Lambertseterveien der, da.

    Og som hu brukte til å avertere for forskjellige tilbud, da.

    Og da jeg ble låseansvarlig, sommeren 1994, så fikk jeg jo høre om hvor viktig det var, at jeg tok inn det skiltet, hver kveld, da.

    For ellers så kunne det bli stjålet, da.

    Og på en lørdag, som jeg hadde fri.

    Så hadde Glenn Hesler og jeg, (og muligens også Axel), vært og spilt tennis og/eller fotball, på Lambertseter der, da.

    Og så kjørte Glenn Hesler Lambertseterveien hjem, (på veien tilbake til Ungbo, på Ellingsrudåsen), da.

    Og dette var i sju-åtte-tida om kvelden, kanskje.

    Etter at Rimi Nylænde hadde stengt da, og alle hadde gått hjem.

    Og da la jeg merke til det, (da vi kjørte forbi), at det skiltet fortsatt stod ute, da.

    Så da fikk jeg Glenn Hesler til å stoppe bilen, sånn at jeg fikk gjemt det skiltet litt, langs sida av butikken der da, (var det vel).

    (Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da.

    Sånn som Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud mente at det kom til å bli, hvis vi ikke tok det inn om kvelden).

    Og da jeg kom på jobb, mandagen etter.

    Så jobba jeg vel seinvakt, da.

    Også henta jeg det skiltet, da.

    Og forklarte at det var jeg som hadde gjemt det, da.

    (Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da).

    Siden Elisabeth Falkenberg hadde glemt å ta inn skiltet sitt selv, da.

    Enda hu, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), formante at det var så viktig, at man tok inn det her skiltet, om kvelden, da.

    Så da hadde nok Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud trodd at noen hadde stjålet det skiltet, tror jeg.

    (Hvis de hadde lagt merke til, at det var borte, i det hele tatt, da).

    For dem ble vel litt rare i maska, tror jeg, da jeg gikk og henta det skiltet, vel.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 46: Norsk Idrettshjelp

    Våren 1995, (må det vel ha vært), så begynte jeg å kikke etter ekstrajobber, i Aftenposten.

    For jeg hadde planer om å ta kjøretimer, da.

    Og jeg syntes at jeg nok tjente litt lite penger, på Rimi.

    For jeg hadde ikke lyst til å bare spise tomatbønner, hver dag, liksom.

    Noe Glenn Hesler og jeg, hadde sett et program på TV, om en litt eldre kar, som gjorde, da.

    (En som levde for ti kroner om dagen, da.

    Eller noe).

    Og han sa at handla på I.-C.-A., (husker jeg), på TV, (istedet for ICA), da.

    Og det virka så dumt da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at jeg også satt inn en annonse, etter ekstrajobb, i Aftenposten.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg dro opp til Stovner.

    Til et par, i 30-40-årene vel.

    Som hadde svart på min annonse, eller noe.

    De bodde i en leilighet, i det samme bygget vel, som Stovner Senter der, da.

    Og de ville at jeg skulle selge bil-sjampo, eller noe.

    Til bekjente eller fra en stand på gata, da.

    Noe jeg ikke syntes at hørtes så fristende ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var på bølgelengde, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her, husker jeg.

    For hu spurte meg hvordan det møtet om den ekstrajobben hadde gått da, husker jeg.

    For jeg dro vel innom Stovner på vei til jobben da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg så etterhvert en annen annonse, om ekstrajobb, i Aftenposten, da.

    Og det var om en telefonsalg-jobb, for et firma, som het Norsk Idrettshjelp.

    Jeg dro på jobbintervju der, og det viste seg det, at den jobben, den gikk ut på å selge sekker med dopapir, på vegne av idrettsklubber, i Oslo-området, da.

    Jeg tenkte vel det, at det var ikke så nøye, hva jeg jobba med.

    Dette var jo bare en ekstrajobb, uansett.

    Sånn at jeg skulle få penger, til å endelig få meg lappen.

    Så jeg begynte å jobbe i den her ekstrajobben, om kveldene, på tirsdager, (så jeg måtte jobbe tidligvakter, på tirsdagene, på Rimi Nylænde), samt også på ganske mange lørdager og søndager.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De fleste andre som jobba, på Norsk Idrettshjelp der.

    De var en del yngre enn meg, og nesten alle de andre, var vel, fra Oslo Vest.

    Så jeg skilte meg litt ut der, da.

    For de sjefene sa om meg, (husker jeg), at de tenkte at de kunne ha en fra Oslo Øst der og.

    Så det var ikke sånn, at de kjente meg så bra der, at de visste at jeg egentlig var fra Berger, da.

    Og det var en ung kar, (med lyst hår vel), fra Oslo Vest der, som spurte meg, hva jeg, som var i 20-årene, dreiv med der.

    (Eller noe sånt).

    Men da bare forklarte jeg det, at jeg egentlig jobba som assisterende butikksjef, i Rimi, og at jeg bare trengte litt ekstra penger, for å endelig klare å skaffe meg lappen, da.

    Og da skjønte dem vel det, (hvorfor jeg jobba der), etter at jeg først ble litt mobba, for å være treig med å skaffe meg lappen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selve jobben der, den bestod bare i, å ringe hjem, til masse folk, som det stod navna til, på noen lister, da.

    Og da skulle man si det, at man ringte på vegne av den og den Oslo-idrettsklubben, da.

    (Den idrettsklubben, som var i nabolaget, til de folka, som stod på de forskjellige listene, da.

    Jeg husker at jeg ringte på vegne av flere Oslo Vest-idrettsklubber, men også på vegne av Nordstrand Idrettsforening, mener jeg, at det vel var, da).

    Og det var forresten Tiny Budbiler, (husker jeg), som leverte de her dopapir-sekkene, (som kosta cirka to hundre kroner, per sekk vel), hjem til kundene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Alle vi som ringte, for å selge de her dopapir-sekkene.

    Vi satt jo i samme rom der.

    Og jeg hørte jo hva de andre sa, for å selge sekker.

    (For dette ble jo diskutert høyt, hva man kunne si, for å selge dopapir, da).

    Og det var sånn, at vi pleide å si, om disse rullene, (som vel var vanlig dopapir, fra Saba Mølnlycke), mener jeg å huske.

    At de hadde fler meter dopapir, på rullen, enn vanlige doruller, da.

    (Noe som jeg ikke er helt sikker på om var sant, men.

    Men det stod vel på scriptet vårt, at vi skulle si det, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så hendte det, at noen kunder ville si det, (var det noen der som sa), at da hadde ikke de plass til de dorullene, i dorullholderen sin.

    For de hadde en sånn spesiell dorullholder, da.

    Og da var det et triks, at man kunne si det, at vi hadde laget hylsene, til disse dorullene våre, mindre, sånn at de skulle passe likevel, da.

    Men dette var jo egentlig bare vanlige doruller, da.

    Også jugde man da, (eller om man skal si at det ble overdrevet eller fantasert, eller hva som kan være det riktige ordet), om de her dorullene, for å prøve å få solgt de, da.

    For vi fikk bare provisjonslønn der, da.

    Vi fikk vel noe sånt som 15-20 kroner, per salg der, (eller noe), mener jeg å huske.

    Så hvis vi ikke solgte noe, så fikk vi ikke noe lønn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var også på den samme tida, som det var en stor flomkatastrofe, oppover langs Glomma, husker jeg.

    Og en kar der, (en litt lav tenåring, med mørkt hår, vel), han sa at han het Kirkenær, (til etternavn), da han ringte, den her uka da, (husker jeg).

    Og Kirkenær, det var jo et av de stedene, som ble hardest rammet, under den her flomkatastrofen, ‘Lille-Ofsen’ da, (ble den vel kalt).

    Så jeg husker det, at jeg lurte på det, om han ‘stor-selgeren’ egentlig het Kirkenær, eller om det bare var noe han fant på, da.

    (For å selge mer dopapir, på grunn av sympati, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Nylænde, på den her tida.

    Så skulle forresten Henning Sanne og noen bekjente av han.

    De skulle kjøre oppover til Hedmark osv., en dag, den her våren da, husker jeg.

    For å ‘se på flom’, som Henning Sanne uttrykte det da, (husker jeg).

    (Noe som jeg syntes at var litt spesielt kanskje, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka forresten på nettet nå, og den flommen, den ble kalt for Vesleofsen, så jeg nå, på Wikipedia.

    Og den var visst i juni, i 1995, så jeg nå.

    Så jeg begynte nok i Norsk Idrettshjelp, i mai, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall. Selv om det kanskje kan ha vært i april og), i 1995, da.

    (Eller noe sånt).

    Og jeg jobba der fram til juli eller august, (var det vel).

    Så jeg jobba der bare i et par-tre måneder, da.

    (For det var en rimelig kjedelig jobb da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det viste seg forresten det, at Axel, (som jo er født høsten 1978, og som denne sommeren, da var snart 17 år).

    Han hadde også fått seg jobb, som telefonselger.

    Axel jobbet for et firma, som holdt til, like ved Saga kino der.

    (Husker jeg at han viste meg, en gang).

    Og jeg ble litt flau, da jeg hørte det, at Axel jo tjente mer enn meg, på sin telefonsalgjobb, enn jeg gjorde på min telefonsalgjobb, da.

    Men jeg beit det i meg, da.

    For dette var jo bare en ekstrajobb, (som jeg hadde funnet i Aftenposten), for å få meg førerkort da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde også kjøpt meg min første mobil, denne våren.

    For man fikk mobiler ganske billig, på den her tiden, da.

    Og det var en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte på Økern Senteret, (for 200-300 kroner, vel).

    (Det var vel et Netcom-abonnement, mener jeg å huske.

    Og jeg husker at jeg ikke ville ha ‘voicemail’ da, (eller talebeskjeder, heter det vel, i Norge).

    Siden det kosta mer penger da.

    Så jeg prøvde å spare litt da, siden jeg jo ikke tjente så mye, på Rimi).

    Etter sikkert å ha sett en annonse, for et tilbud, i Aftenposten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ringte Axel meg, på jobb, en gang, (må det vel ha vært).

    Da jeg jobbet på Norsk Idrettshjelp da, i Dronningens gate der, het det vel.

    (Som var en sidegate, til Karl Johan).

    Og så møtte jeg Axel, ved Burger King, nederst i Karl Johan der, i en pause, (var det vel), en lørdag eller søndag vel, fra jobben min, hos Norsk Idrettshjelp da, (husker jeg).

    Og da satt vi og spiste burgere utendørs vel, i Karls Johans gate der, da.

    Ihvertfall så satt vi der og prata da.

    Ved Kirkeristen der, eller hva det heter igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at Norsk Idrettshjelp, det lå nesten i horestrøket der da, må man vel si.

    Og en gang på jobb, så husker jeg det, at han lysåra fra Oslo Vest, (som syntes at jeg var så treig, med å ta meg lappen), var det vel.

    Han fortalte det, at han hadde møtt ei ung hore, på vei til jobb, en gang, da.

    Og begynt å prate med henne, da.

    Og hu hadde egentlig slutta, å gå på strøket da, hadde hu sagt da, (ifølge han ungdommen).

    Men hu skulle bare ha seg litt feriepenger da, fortalte han.

    Og en annen gang, etter jobben der, så var det i ung og pen og frodig hore, som sto og bydde seg fram, og spurte meg om jeg var interessert i å kjøpe henne da, på veien mellom Norsk Idrettshjelp og Karl Johan der, (husker jeg).

    Og da husker jeg det, at det gikk noen unge kolleger bak meg.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    Men jeg husker at hu hora var rimelig ung, pen og attraktiv da, og hu smilte vel også, der hu stod, mener jeg å huske.

    Så det var nesten sånn at man ble litt frista da, må jeg innrømme.

    For hu var skikkelig ung og deilig og fager, hu hora da, må man vel si.

    Så det her var litt spesielt da, at man liksom jobba midt oppe i horestrøket.

    (På vegne av masse idrettsklubber, i Oslo da).

    Må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det er mulig at det var på grunn av den episoden der, med hu smilende hora.

    At fristelsen ble litt for stor, et par ganger, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo, da.

    For jeg hadde jo ikke hatt sex, på mange år, (siden jeg knulla med med hu Ragnhild fra Stovner, i 1990 og 1991, (var det vel), og det var jo cirka fire år, før det her), da.

    Så jeg ble etterhvert lei av det, at jeg ikke hadde noe lykke, med å sjekke damer, på byen, etter militæret, da.

    Så jeg gikk en gang, på horestrøket og fikk ei hore i 40-åra, eller noe, til å suge meg da, husker jeg.

    Noe som kosta 300-400 kroner, vel.

    Og hu hora sa at utlendingene, de skulle ha så mye for penga da, (mener jeg å huske).

    Og det var hendte også en annen episode, som jeg skal skrive mer om seinere, tenkte jeg, på den her tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til kirken i Skarnes, angående da jeg var forlover, for Magne Winnem







    Gmail – Oppdatering/Fwd: Spørsmål om bryllup i Strøm Kirke







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Oppdatering/Fwd: Spørsmål om bryllup i Strøm Kirke




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Fri, Aug 12, 2011 at 5:12 PM





    To:

    sokneprest@sor-odal.kommune.no



    Hei,

    jeg så også på Wikipedia nå, at en forlover skal være en med 'maktposisjon' gjerne, i samfunnet.
    Men jeg er flyktning, i England nå, for jeg har overhørt det, at jeg er forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, i 2003 og 2004.

    Og ble forsøkt myrdet av et jaktlag, i Kvelde, i 2005.
    Alt uten at politiet vil en gang forklare for meg hvem denne 'mafian' er.
    Så jeg kan ikke være noe flink maktperson i Norge nå, og følge med på hvem Hr. Winnem er utro med osv.

    Så det tror jeg nesten må bli Colin sin jobb nå.
    Sånn at hu Elin ikke tilter.
    Håper dette er i orden!

    Mvh.

    Erik Ribsskog



    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2011/8/12
    Subject: Oppdatering/Fwd: Spørsmål om bryllup i Strøm Kirke

    To: sokneprest@sor-odal.kommune.no

    Hei,

    jeg kom på noe mer om Winnem nå, som jeg ikke likte, som forlover.
    Og det var jo det, at både Winnem og jeg, jobba jo i Rimi.

    Winnem var butikksjef på Rimi Karlsrud, på denne tiden og jeg var assistent på Rimi Nylænde, på Lambertseter.

    Dette var et julebord, i Bekkelagshuset, og det var vel jula 1995, vil jeg tippe på.
    Og det som skjedde, var at da jeg tok farvel, med folka fra Rimi Nylænde, (de 'traverne' som holdt ut lengst, jeg var jo leder der, så jeg prøvde å dempe meg litt, og ikke drikke så mye).

    Det som skjedde, var at da jeg var på vei hjem, så gikk jeg ned til første etasje, hvor utgangen og garderoben var.
    Og der var det helt tomt, (klokka var kanskje 1, eller noe, natt til søndag).

    Jeg skulle ta en drosje hjem da.
    Bortsett fra Magne Winnem og ei nok mindreårig mørkhårig 'snelle', som jeg tror var lagerhjelp, i butikken hans.
    De hadde visst noe på gang, virka det som, (de var som et kjærestepar, og trodde nok ikke at noen kom til å forstyrre dem, og Winnem sa ikke hei, men så surt på meg).

    Så jeg fikk jo 'Karasjokk' og gikk opp i 2. etasje igjen.
    Og dummet meg ut, ovenfor kollegaene mine, fra Rimi Nylænde.
    Og da, så tok jeg meg noen drinker, (Henning Sanne, en kollega, kjøpte Fjellbekk vel, som han prata mye om, som favorittdrink, eller noe).

    Og så satt jeg der og drakk i en time eller to til, før jeg våget meg ned igjen.

    For det var så flaut.
    Å se Magne Winnem, sitte der og være utro mot kona si Elin, (må man vel si at han var), syntes jeg.

    Jeg kjente ikke Elin så bra, men jeg var jo forlover i bryllupet deres.
    Og da ble det nesten som at Magne Winnem, ja, hva skal man si, spytta meg i trynet, eller noe, mener jeg.
    Jeg var jo da involvert i det bryllupet, og da behøvde vel ikke han å være utro, når jeg var på samme festen?

    Det syntes jeg var for dårlig.
    Han kunne vel heller vært utro, sånn at jeg slapp å se, hvor lite han respekterte det bryllupet, og sånn at jeg slapp å vite, hvor lite det forlover-greiene betydde for han.

    Han så vel på meg som en fjott da, må man vel si.
    Så jeg må nesten be dere, om dere kan være så snille, å stryke navnet mitt, som forlover, for Elin og Magne Winnem, i kirkeboka deres.

    Dette bryllupet, var høsten 1993, i oktober, var det vel, i Strømm kirke, het vel kirken.

    Og det var Elin Winnem som var sognebarnet deres.
    Hun het Zahl Kristensen, før bryllupet.

    Så det at Winnem rota med hu mindreårige lagerhjelpen, foran trynet på meg, det var som et svik mot meg, som forlover, vil jeg si.
    Hvis jeg har forstått det her riktig.
    Hva synes kirken?

    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog
    PS.
    Jeg har også meldt meg ut av statskirken nå, så kanskje Magnes fetter Colin Dobinson, kan stå som forlover istedet, for han var det visst meningen, at egentlig skulle vært forlover.

    Håper dette er i orden!

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/9/14
    Subject: Spørsmål om bryllup i Strøm Kirke
    To: sokneprest@sor-odal.kommune.no

    Hei,

    på 90-tallet, (nærmere bestemt i oktober 1993, fant jeg i Aftenpostens arkiv), så var jeg forlover, for min kamerat fra siste året videregående, i Drammen, Magne Winnem.

    Han gifta seg med Elin Zahl Kristensen, fra Skarnes.

    Og jeg har vel litt ansvar, som forlover.
    Nå har han kamerater som kjører i fylla og har hemmelige møter osv.
    Og han har selv sluttet å drikke.
    Det var noe mer og, men det kommer jeg ikke på, akkurat nå.

    Men jeg kan ikke gå helt god for Winnem lenger da, så da må jeg vel si fra.
    Jeg har overhørt, at jeg er forfulgt av 'mafian', i Oslo, i 2003, så jeg har flyktet til England, og får ingen av mine rettigheter, fra norske myndigheter.

    Så jeg lurer på om dette kan ha noe med Winnem å gjøre, for han kjente til en sånn mafia, husker jeg han sa, på 90-tallet, som min sjef i Rimi, bl.a. Elisabeth Falkenberg, var med i da, ifølge Winnem.

    Men men.

    Så jeg vet ikke helt om han kanskje tuller litt med hu Elin-jenta deres.
    Foreldrene hennes hilste jeg vel på, og de virka vel hyggelige, må jeg vel si.

    Men men.

    Selv om bryllupet kanskje var litt kjedelig, det var f.eks. ikke lov å drikke øl osv., men det var det kanskje foreldra til Winnem som var ansvarlige for?

    Men men.
    Og jeg har også chatta med ei fra Skarnes, som vel het Line Nordli, på #quiz-show, og hu virka også hyggelig, (selv om hu kanskje hadde litt få venner, siden hu var så mye internett, når hu var så ung?.

    Bare noe jeg husker, for jeg var op på quiz-show, for jeg hadde ikke så hyggelige venner.

    Man kan si mye om Magne Winnem, men han er ikke så hyggelig alltid, det kan man vel ikke si.
    Så jeg var mye på internett, siden f.eks. slektningene mine også var sånn, at de var litt sånn 'krigerske' noen ganger.

    Så fantes det kanskje oftere mer siviliserte folk på nettet da, som hu Nordli-frøkna f.eks.
    Men men.
    Mer da.
    Jo, og kirketjeneren deres, han hadde jo på seg satanist-band t-skjorte, så jeg.

    For det ble noe krøll med en salmebok, med vielsesattest inni.
    Og da måtte jeg få han til å åpne våpenhuset igjen.
    Uten at jeg fant den boka da.
    For bruden ble så ergerlig, for hu ville så gjerne ha den boka, husker jeg.

    For det var noen viktige papirer da, som dem måtte ha med seg.
    Men men.
    Så da la jeg merke til det, at han kirketjeneren deres, i 18 års alderen kanskje, han hadde på seg svart satanist-band t-skjorte.

    Var han djeveldyrker eller?
    Vi får se.
    Mer da.
    Jo, og Winnem ba meg kjøpe et beger cola til han, på bensinstasjonen ved Sanngrunn kafeteria, hvor middagsselskapet var.

    Men da stoppa mora hans meg, når jeg skulle inn der med cola til Winnem, og nekta meg å slippe inn, med cola.
    Så den familien der funka ikke helt, vil jeg si.
    Jeg tenkte det kanskje var en av jobbene mine som forlover?

    Er det mulig å spørre om det, om cola-kjøping og bringing, faller inn under pliktene til en forlover?
    (For jeg har ikke vært forlover igjen, hverken før eller etter det her).

    Og hu jenta som var forlover til Elin.
    Hu skulle liksom være singel da, sa Winnem til meg, før bryllupet.
    Men hu hadde visst hatt seg et 'one night stand', eller noe, dagen før bryllupet.

    Så sa, så måtte dem gjøre om på bordplasseringa, og jeg måtte sitte langt unna hu forloverinnen til bruden da, pga. det her da, skjønte jeg.
    Men men.
    Men siden jeg har hørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian', så skriver jeg på noen slags memorarer, på internett osv.

    Og for å vise at jeg ikke farer med 'røverhistorier', så skulle jeg gjerne hatt en bekreftelse, f.eks. fra kirkeboka deres, eller lignende, på at jeg var forlover under dette bryllupet, til Winnem og Zahl Kristiensen.

    Hvis det er mulig da.
    For jeg vet at Svelvik kirke, de klarte å sende meg dåpsattesten min, hit til England.
    Så det var veldig bra av de, så da tenkte jeg at jeg kunne prøve ihvertfall.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.
    Det med Winnem, det var at jeg mistenker at han kan ha vært involvert i å få brent ned et hus, med sosial-klienter, som var nabohuset, til han og Elin, ute i Spikkestad, hvor de etterhvert flytta til.

    Winnem sier også at sønnen sin er litt 'dum', eller noe sånt.
    Han sa også på Sanngrunn der, at storebroren hans, fra Krokstadelva, eller noe, var litt 'dum'.
    Og begge dem har lyst hår vel.

    Så jeg lurer på om Winnem er i noe slags klan, eller noe, som tuller med folk som har lyst hår.
    Eller norske folk da.
    Jeg vet det høres dumt ut.
    Men han liker ikke sosial-klienter ihvertfall, det husker jeg han sa, for jeg var ikke bare forlover, jeg måtte også hjelpe han med flytting til Spikkestad da.

    (Men Winnem betalte mat på McDonalds, langs E18 vel).
    Så da husker jeg at Winnem sa det, at sosial-klienter, det likte han ikke.
    Og et par år seinere, så brenner bygningen der opp, og to personer dør i brannen, var det vel.

    Så et varsko for han Winnem, må jeg nesten si nå.
    Og et varsko for han kirketjeneren deres.
    Det er vel litt rart hvis en djeveldyrker er kirketjener mener jeg.
    Selv om djevelen sikkert står i bibelen han og, mener jeg.
    Men det er vel ikke svarteboka, som dere står og leser fra, i den kirka, er det det da?
    Hvis ikke, så skjønner dere sikkert hva jeg mener, med at jeg syntes det ser rart ut, hvis kirketjeneren har på seg djeveldyrker-band t-skjorte.

    Men men.





    PS.

    Her var det, som Elin og Magne, hadde bryllupsmiddag.

    Ingen drakk noe.

    Det var nesten ikke lov å drikke cola engang.

    Magne sin mor, (som nå er død), stoppa meg i døra, med et beger cola, som Magne Winnem ville at jeg skulle kjøpe for han, på bensinstasjonen der.

    Så sånn var det.

    Så ihvertfall Magne sin slekt, er _veldig_ kristne.

    Magne advarte meg om det, at de var _veldig_ spesielle, (uten å gå i detalj), så jeg var litt sånn nervøs, under det bryllupet der, må jeg innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

  • Nå skal Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, på Lambertseter, og dem, snart opp for å ‘se på flom’ igjen, sånn som dem gjorde, under Vesleofsen, i 1995

    henning sanne se på flom

  • Jeg lurer på om han ene dørvakten som ble dømt til fengsel, for vold, på utestedet Onkel Donald, var Jan Henrik, assistenten min fra Rimi Nylænde?

    jan henrik hm

    http://www.dagbladet.no/2010/03/17/nyheter/dorvakter/vold/10891106/

    PS.

    Jan-Henrik, han var jo i militæret, i 1999.

    Og han begynte jo som dørvakt på Onkel Donald, etter militæret vel.

    Så det passer jo bra på han, må jeg si.

    Han er nok rundt 31 år nå, vil jeg tippe på.

    Men men.

    Jeg skal ikke si det sikkert da.

    Jeg bare lurer litt.

    Så sånn er det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jan Henrik, han jobba litt treigt, syntes jeg.

    Det var derfor jeg begynte å ta seinvaktene, da jeg jobba som butikksjef.

    For da var det sånn, at hvis jeg gikk hjem klokka 16, eller 17, og det stod to bur med varer i butikken, på Rimi Nylænde.

    Og det var det eneste som skulle gjøres på den vakta.

    (Kanskje bortsett fra melka, og å skrive opp brødsvinnet).

    Så stod det fortsatt to bur der, når jeg kom på jobb, neste morgen.

    Så da ble jeg bare enig med Jan Henrik om å bytte på vaktene.

    Så tok jeg alle seinvaktene.

    For da fikk jeg ihvertfall de ryddehjelpene og andre medarbeiderne, til å jobbe vanlig, når jeg var i butikken.

    Mens Jan Henrik tok frukta da, og satt opp brøda, på tidligvakta.

    Det var det eneste han gjorde stort sett vel.

    Bortsett fra tipping og retur og kanskje pauser og sånn da.

    Så det gikk kanskje litt treigt.

    Men han var pålitelig da.

    Det var ikke sånn at han forsov seg og glemte å åpne butikken, f.eks.

    (Kanskje mora hans vekte han?)

    Men jeg hadde jo jobba som Rimi-leder, i fire år allerede, før dette, og gått gradene i Rimi-systemet, fra låseansvarlig til butikksjef, på nettopp Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, (som var en mye større butikk, hvor vi fikk ca. 10-15 bur med varer, som jeg spredde, to ganger i uka, pluss at jeg la opp kjølevarer og hadde tippeoppgjøret og tok de fleste bestillingene, osv).

    Men jeg kunne ikke ha det sånn, at et helt skift nesten ikke gjorde noe.

    Så da fikk jeg bedre kontroll, syntes jeg, hvis jeg hadde seinvaktene.

    Da fikk jeg kontroll, selv om Jan Henrik bare tok frukta og brøda.

    Det funka helt greit.

    Og da fortsatte jeg med det, da Stian ble ny assistent.

    Han kom rett fra militæret, så han gjorde mye mer enn Jan Henrik.

    Men Stian var vel mer motivert og, sa han ihvertfall.

    Og vi fikk også mer arbeid.

    Leverandørene, slutta å stable varer, og vi måtte stable alt selv.

    (Det var noe Rimi fant på i 1999 vel).

    Og vi fikk svinn-reduserings-program.

    Så det ble mer arbeid på lederne.

    Så Stian gjorde dobbelt mye som Jan Henrik, vil jeg si.

    Så Stian jobba bra.

    Men han var ikke så reinslig.

    Distriktsjef Jan Graarud ba meg si til Stian (Eriksen), (som var Henning Sanne sin kamerat, og som hadde jobba deltid i Rimi, før han dro i militæret), at han lukta litt hest, eller mann.

    Og jeg sa fra.

    Og han sa at han skulle begynne å vaske seg før han dro på jobb.

    Men jeg merka det seinere, at han ikke gjorde det.

    Det lukta fortsatt hest/mann av Stian, på jobben, vil jeg si.

    Og det tror jeg ikke var lukt som hadde oppstått i løpet av vakta, hvis jeg skulle tippe.

    Så sånn var det.

    Nå tar jeg med alt det dårlig og, siden jeg blir tulla med.

    Men dem var flinke sånn, både Jan Henrik og Stian, på den måten at dem ikke sjukmeldte seg.

    Man kunne stole på at dem kom på jobben.

    Så det var veldig bra.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Nå ser kanskje det her litt stygt ut, for hu Wenche Berntsen, som ble sjukmeldt.

    Men, hu prøvde ihvertfall, hu og.

    Når ei i kassa, (som bare jobba der noen uker, Camilla, som låseansvarlig Hilde kjente), slutta, så prata jeg med Wenche Berntsen, (for det var ikke noen andre å spørre, skal jeg være ærlig).

    Og da kom Wenche Berntsen tilbake igjen på jobb, som leder på Rimi Nylænde.

    Så hu prøvde ihvertfall.

    Så skar det seg vel igjen, noen måneder seinere.

    Uten at jeg helt skjønte hva det var.

    Eller at jeg husker det.

    Men da begynte hu på Rimi Manglerud.

    Så hu prøvde ihvertfall, hu var ikke sånn at hu bare ville sitte hjemme og være arbeidsledig.

    Så hu var ikke helt umulig hu heller.

    Og nå virker det som at jeg var verdensmester.

    Men det var jeg ikke.

    Dette var den første butikken jeg var butikksjef i.

    Og jeg hadde ikke hatt noe kurs i praktisk og/eller moderne butikkledelse.

    Jeg hadde blitt lært opp til å lede butikken sånn og sånn, av andre butikkledere i Rimi.

    Dvs. på en gammeldags måte.

    Som en sånn sjefete sjef.

    Så jeg var nok ganske sjefete og litt gammeldags, å ha som sjef, vil jeg tippe.

    Men Rimi hadde kurs seinere, og jeg skjønte av kollegaer da jeg jobba på Rimi Kalbakken, at moderne butikkledelse, gikk mye på å lede butikken gjennom ledermøter osv.

    Så jeg prøvde å lære meg å lede butikkene på en moderne måte etterhvert.

    Mens da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998, så skjønte jeg ikke så mye poenget eller viktigheten med personalmøter, for eksempel.

    Så de kursene jeg var på, i ledelse, i Rimi, de burde jeg kanskje ha vært på, før jeg ble butikksjef, og ikke etter at jeg hadde vært butikksjef i tre-fire år.

    Det er nok mye mulig.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    PS 4.

    Altså, jeg skrev det ovenfor, at jeg ikke skjønte poenget med personalmøter, da jeg begynte som butikksjef i Rimi.

    Men jeg mente det sånn, at jeg skjønte ikke helt poenget, om hvordan man kunne bruke personalmøter, for å få kontrollen.

    For hvis man først har ledermøter, hvor alle lederne blir enige, om hvordan man skal gjøre en ting.

    Og så har man personalmøte etterpå.

    Da behøvde ikke jeg som butikksjef å si noen ting på personalmøtet, på Rimi Langhus, assistent Sølvi, sa alt, som vi hadde blitt enige om.

    For hu hadde visst lyst til det da.

    Så sånn var det.

    Men, jeg skjønte jo det, allerede i den første butikken jeg var butikksjef i, at personalmøter er fine for opplyse om ting og sånn da.

    Men jeg skjønte ikke hvordan man kunne bruke personalmøte som et verktøy, for å få kontroll.

    Hvis man skriver referat fra personalmøter, så får man kontrollen da.

    Vil jeg si.

    Selv om jeg bare jobbet som butikksjef i fire år, så jeg er ikke så ekspert.

    Men hvis man har noen umulige ansatte.

    Så kan man bare skrive referat, fra personalmøte.

    Og så kan man vise dem det, at de var med på det møtet, og at det og det ble sagt.

    I et møte om eventuelle problemer osv. da.

    Men jeg er ikke så god på det her, men noen ganger kan det kanskje være vanskelig for en butikksjef å få kontroll på en butikk da.

    Og hvis man da er god på møter og til å skrive referat og til å ha medarbeidersamtaler osv., så kan man kanskje få kontroll på butikken, på den måten.

    Uten at man behøver å oppføre seg som en autoritær sjef, som går rundt og kjefter og smeller og kommanderer hele tida da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Er Henning Sanne, fra Lambertseter, medlem av noe ‘mafian’?

    Jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, fra 1998 til år 2000.

    Og der hadde jeg også jobbet meg opp i gradene, fra ekstrahjelp, til assisterende butikksjef, fra 1993 til 1996.

    Så det var i den butikken jeg liksom gikk gradene innen butikkarbeid.

    (Noe som gikk ganske tregt, men Rimi var liksom ikke plan A, så det ble egentlig mer som et blindspor, eller som en veldig treg karriære).

    Og han Henning Sanne, han var ofte så yppen mot meg, samtidig som at jeg ikke kjente han så bra.

    Jeg kjente han bare fra jobben.

    Så sånn var det.

    Og han bodde på Lambertseter, så han og broren Thomas, de trodde omtrent at de eide butikken, selv etter at de hadde slutta der.

    Så sånn var det.

    Henning slutta vel der i 1997, vil jeg tippe, mens jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Men de etterfølgende årene, fra 1998 til år 2000, da jeg var butikksjef der, så kunne man ofte se han Henning, i kjelleren der, enda han hadde slutta der, noen år før.

    I hvertfall ved 2-3 anledninger.

    Og han stod der omtrent med stoppeklokka, hvis det var utsolgt for Pizza Grandiosa, og ble potte sur hvis man ikke løp til fryselageret, i marsjgang, men kjørte pizzaen på en tralle, og brukte noen sekunder ekstra da.

    Han forlangte at Rimifolk skulle svette for kunden, vil jeg si.

    Men jeg har lært at man skal ikke behøve å løpe og jobbe, det holder å gå og jobbe.

    Men det er kanskje ulike teorier.

    Det er mulig.

    Så om han Henning Sanne er noe ‘mafian’, det ville vel egentlig ikke overraske meg.

    Samt Lars som jobba der og hun Kristin, f.eks.

    For hun Kristin, (som jobba der da hun var sånn 17 år), hun var der en gang, med to skikkelig tøffe og svære karer, som var minst ti år eldre enn henne vel.

    Så om de var noe ‘mafian’?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det tenkte jeg på, når jeg var og trente nå.

    Om de to tøffe kara, som hun Kristin hadde med seg i butikken en gang.

    Om de kan ha hatt noe med den ransbølgen som var på Rimi Nylænde, å gjøre.

    Hvem vet.

    Det tenkte jeg ihvertfall såvidt på, da jeg var og trente nå, om det kan ha vært noen sammenheng der.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    PS 2.

    Her er han Henning Sanne.

    Jeg mener han gikk på kokkeskolen på Etterstad først, og så begynte han vel å studere til maskiningeniør.

    Noe sånt.

    Her er mer om dette:

    henning sande schibsted trykk

    http://no.linkedin.com/pub/henning-sanne/8/91b/68b