johncons

Stikkord: Hilde (Assistent Rimi Nylænde 1994 og 95 ca. og som begynte i Rema i 95 ca).

  • Min Bok 4 – Kapittel 85: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIV

    En gang, mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortsatt jobbet, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    (Altså i 1994 en gang, må vel det her ha vært).

    Så fortalte hu meg det, at det var så mye, som ble stjålet, av dameundertøy osv., (var det vel), oppe på platået der, (en del av butikken, som var et trappetrinn høyere, enn resten av butikken), på Rimi Nylænde.

    Jeg så, (når jeg begynte å tenke på det her), at det hang et sladrespeil, et sted, i butikken, hvor det ikke gjorde noe særlig nytte vel.

    Så jeg tenkte det, (etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel), begynte å ‘bable’ om det her da), at vi kunne jo flytte det speilet, sånn at det istedet hang, ved platået der.

    (Sånn at Solveig i kassa, (eller om det var Marianne Hansen, som satt i kassa, på den her tida), kanskje kunne se, hva som foregikk oppå der, da).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Problemet var, at man måtte ha en drill, for å feste opp det her speilet, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg måtte spørre Magne Winnem, (hvem ellers), om jeg kunne få låne en drill av han, (for det hadde jeg ikke selv da).

    For jeg var veldig motivert, for å få meg en karriere, i Rimi, på den her tida, da.

    Og kulturen i Rimi, var vel sånn, at man helst ikke skulle ha for mye kostnader, i butikken, da.

    Og hverken Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, eller meg, var jo butikksjef der.

    (For det var jo Elisabeth Falkenberg).

    Så ingen av oss to, kunne ha bestilt en håndverker, for å gjøre det her, da.

    (For da måtte man vel være butikksjef, mener jeg å huske).

    Og etter at Magne Winnem hadde lovet, på telefonen, å dukka opp der, med en drill, (var det vel).

    (Jeg mener at det må ha vært den her gangen.

    Hvis det ikke var en annen gang).

    Så sa Elisabeth Falkenberg det, om Magne Winnem, (før jeg flytta det her speilet), at ‘hva er det han ikke har, da’.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som både butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, hadde fri, fra Rimi Nylænde, (på den tida, som vi begge jobba, som ledere der).

    (Kanskje Marianne Hansen hadde ledervakt?).

    Så dro butikksjef Elisabeth Falkenberg meg med, for å se på en kjent butikk, som het Jacobs på Holtet, (husker jeg).

    I den lille bybilen sin, (som vel var en VW Golf, (mener jeg å huske), som hu vel hadde to av, for hu kjøpte seg vel en ny, før den første, hadde rukket å bli så veldig gammel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), da.

    Dette var en butikk, som lå cirka fem minutter, å kjøre, unna der Rimi Nylænde lå, da.

    Og de hadde masse ‘rare’ varer, (som delikatesser og spesialiteter, osv.), i sortimentet, som ikke Rimi-butikkene hadde, da.

    Og prisene var vel også en god del høyere, enn på Rimi, (vil jeg si).

    Men butikkstandarden var veldig bra, da.

    Men nå var vel kanskje ikke vi på Rimi Nylænde, så værst heller, når det gjaldt butikkstandard.

    Vi, (eller som oftest meg da), rakk å shine alle hyllene, i butikken, hver dag.

    (Etter at alle varene var satt opp, da).

    Så Rimi Nylænde så vanligvis helt strøken ut, da.

    (Hyllene på Rimi Nylænde, de så hver morgen så strøkne ut, som de hyllene man kan se, i den Otto Jespersen-sketsjen, hvor han spiller han Friskusen, og tuller, og skal lage indiske vafler osv., i en Rimi-butikk.

    Så bra pleide varehyllene, på Rimi Nylænde, å se ut da.

    (Da jeg jobba som assistent der, ihvertfall).

    Bortsett fra at jeg også pleide å ‘face’ varene, da.

    For det så det ikke ut som, for meg, at de hadde gjort, i det TV-programmet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En negativ ting, som jeg merket meg, på Jakobs på Holtet der.

    Det var det, at de ikke hadde vippet opp, de tomme ‘etasje-skillerne’, på melkebura der.

    Og alle containerne deres, i melkedisken, var nesten helt tomme, også da.

    Så jeg fikk nesten litt sjokk, (må jeg innrømme), da jeg så den melkedisken, på Jacobs på Holtet der.

    Hvor ingen av etasje-skillerne, ikke var vippet opp, da.

    (Selv om alle melkebura, var mer eller mindre tomme, vel).

    Så det var vanskelig for kundene der da, (vil jeg si), å få tak i de siste melkekartongene, (som stod helt nederst og innerst der, på melkecontainerne), da.

    For Jacobs på Holtet hadde heller ikke dytta fram den siste melka, da.

    (Noe som enhver butikkarbeider, (som har jobba en stund på gølvet), selv på Rema 1000, har lært seg å gjøre, vel).

    Så det reagerte jeg litt på, (husker jeg), den ene gangen, (var det vel), som jeg var, på Jakobs på Holtet der.

    (Den gangen hu Elisabeth Falkenberg dro meg med dit, da.

    Før et personalmøte, eller noe sånt, vel).

    At melkeavdelingen var veldig uryddig der da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle begynne å lære å bestille melk og brød, i Rimi.

    (Mens jeg jobba som låseansvarlig, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde).

    Så var det butikksjef Elisabeth Falkenberg, som lærte meg det, (husker jeg).

    Jeg måtte dukke opp der, klokka sju, om morgenen, (husker jeg).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu dukka opp, til det samme tidspunktet da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men mens jeg selv hadde dusja, før jeg dro på jobb, og hadde helt nyvaska butikk-klær på meg.

    Så tror jeg at Elisabeth Falkenberg, hadde droppa, å stikke innom dusjen, før hu dro på jobb.

    For hu lukta litt svett vel, (mener jeg å huske, fra da vi var på det lille kontoret, på Rimi Nylænde sammen, for å ta melke- og brød-bestillinga da, var det vel), etter en natt, fylt med mer eller mindre het elskov, med sin lesbiske samboer Liv Undheim, i LO, (husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde også på seg en lusekofte, (husker jeg), utapå butikk-klærna.

    En lusekofte som hu pleide å ha på seg, før butikken åpna da, (var det vel).

    Og hu ‘babla’ vel også noe om at jeg også måtte få meg en sånn lusekofte, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men lusekofte for meg, det var noe ikke engang bestefedrene mine gikk i, tror jeg.

    Selv om jeg har sett et bilde, av faren min, og brødrene hans, som tenåringer.

    (Fra 60-tallet, eller noe).

    Og på det bildet, så hadde onkel Håkon på seg en lusekofte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt melkebestilling.

    Så sa Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle bestille så mye melk.

    (Til en bestemt dag, da).

    Som lagerbeholdningen, minus hvor mye melk vi solgte, den samme dagen, uka før.

    Og så minus en halv dag til, liksom.

    (Siden melka ikke dukka opp ved åpningstid, da).

    Men jeg, jeg huska jo det, som Knut Hauge og meg, hadde vitsa om, da vi jobba, på OBS Triaden.

    Nemlig at vi burde hatt ei ku, på taket, av Triaden-senteret.

    Siden at assistenten der, (på OBS Triaden der), Claus, han pleide å bestille for lite melk, da.

    (Ifølge Knut Hauge, ihvertfall).

    Så istedet for å bestille en halv dag ekstra, liksom, da.

    Så pleide jeg bare, (enkelt og greit), å bestille en dag ekstra, da.

    Sånn at vi hadde litt lagerbeholdning, på melk, da.

    Siden melka holdt seg, i 7-8 dager, (eller noe), da.

    Så om vi hadde en halv dags ekstra beholdning.

    Så betydde det bare at melka ble seende mer velfylt ut, og at vi nesten aldri ble utsolgt, (mente jeg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), hu lærte meg også det, at man burde bestille mye kremfløte til torsdager, osv.

    For på fredager, (og lørdager), så selger det mye kremfløte.

    Mens på fredager, så hender det at melkebilen, er seinere ute.

    Siden de da har med melk for lørdagen og.

    (Siden de ikke leverer melk, på lørdager).

    Og spesielt på dager som 16. mai og lille julaften, så solgte det mye kremfløte.

    (For kundene bakte bløtkake, osv).

    Men på de samme dagene, så ville ofte melka være seint ute, da.

    Så det lønte seg, å bestille mye kremfløte, til 15. mai, og bittelille julaften, da.

    For jeg har nesten ikke tall på hvor mange ganger, som jeg har jobba, som leder, i Rimi.

    Også har en kollega bestilt for lite kremfløte.

    Sånn at det er utsolgt, for kremfløte, mens vi venter på melkebilen, da.

    I 11-12-tiden på fredager, 16. mai eller lille julaften, da.

    Den feilen er vel ganske standard.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og kundene blir jo nesten hysteriske, (når det her skjer), for de skal jo bake kake, og trenger derfor kremfløte, og 17. mai-handelen eller julehandelen, blir vel helt ødelagt, da.

    Og akkurat de handleturene, (før 17. mai og julaften), de husker nok kundene, resten av året.

    Så derfor skulle liksom alt være så bra som mulig, i butikken, på 16. mai og lille julaften, da.

    Så hvis det var sånn, at butikken solgte 150 pakker kremfløte, på 16. mai, året før.

    Så pleide jeg å bestille kremfløte, sånn at vi fikk de 150 pakkene, på 15. mai, da.

    Istedet for utpå formiddagen, på 16. mai.

    For hvis man bestilte de 150 pakkene, til 16. mai.

    Så ble det helvete i butikken, (må man vel nesten si), fram til melka dukka opp, da.

    Og man ødela 17. mai-handelen, (eller julehandelen), for en ‘haug’ med kunder, da.

    Sånn som min assistent-kollega, Irene Ottesen, gjorde en gang, husker jeg, (da hu bare hadde bestilt 10 kremfløte ekstra, eller noe, etter at jeg hadde bedt henne om å bestille ‘mange ekstra’, da hu ba meg om råd, da hu dreiv med melkebestillinga, til bittelille julaften vel), den første jula, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal, (nemlig jula 1996, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengsboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noen sketsjer, fra siste episode, av Min Bok 4

  • Min Bok 4 – Kapittel 74: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIII

    En av de tingene, som inspirerte meg til å slutte å drikke cola, (siden jeg var avhengig av det), og å røyke, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det var det, at jeg leste en avisartikkel, (i enten VG, Dagbladet eller Aftenposten vel), om en brite, (en adelsmann eller en i overklassen vel), som hadde sagt det, (ifølge en britisk avis vel), at det var den britiske arbeiderklassen, sin egen feil, at de ikke kom noen vei i livet.

    For de brukte alle sine penger på røyk og sprit, da.

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Og jeg ble vel også kanskje litt faenivoldsk.

    Og tenkte sånn, at nå skal jeg søren meg slutte å være avhengig av cola, (og å slippe å ha cola som en fast utgift, på budsjettet mitt, da).

    Og så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, noen måneder senere, (i 1994, må det vel ha vært), på Rimi Nylænde, gjorde narr av meg, (må man vel si), for at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet.

    Så slutta jeg å røyke og da.

    (Og dette var vel også litt på grunn av at Pia bare hadde gått inn på rommet mitt, og tatt noen røykpakker fra meg, midt på natta.

    Den natten til søndag, som hu hadde tre afrikanere på overnattingsbesøk, uten å si fra til oss andre, på Ungbo, først, (som husreglene sa at man skulle gjøre, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg slutta å drikke cola og røyke.

    Så fikk jeg jo litt bedre råd.

    Og jeg husker at jeg kjøpte meg en ny sommerjakke, fra Warners, på Steen og Strøm, våren 1995, (må det vel ha vært).

    Og jeg kjøpte meg jo også Dr. Martens sko, på rundt den samme tida, mye siden Elin fra Lambertseter, hadde mobba butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg, (på jobben), for at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (som hu sa).

    Og en gang, da jeg skulle gå inn i garderoben, på Rimi Nylænde der.

    (Kanskje fordi at jeg var ferdig, med å jobbe, den dagen, eller noe).

    Så overhørte jeg det, at Henning Sanne, stod i garderoben og prata om at jeg hadde kjøpt meg ny jakke og nye sko, da.

    Han prata med en kollega da, (muligens Pål, eller Magne eller Morgan Lunde, kanskje), om at hvordan kunne jeg ha råd til så fin jakke og sånn, for jeg tjente vel ikke så bra, som assisterende butikksjef.

    Så jeg synes at Henning Sanne gikk litt nærme meg, da.

    Men jeg tok ikke det her opp med noen, (det jeg overhørte).

    Men hvis jeg hadde hatt en butikksjef, som jeg hadde vært mer på bølgelengde med kanskje, enn det jeg var, med Elisabeth Falkenberg.

    Så hadde jeg kanskje tatt det opp, da.

    Men utover på 90-tallet, så ble det også sånn, i Rimi, at det ble problemer å få tak i nok ansatte.

    Så det ble nok kanskje sånn, at butikklederne i Rimi, nesten måtte finne seg i hån, fra sine ‘undersotter’, (som bare jobba i Rimi, mens de utdannet seg, til å jobbe med noe annet), noen ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også litt vagt å erindre, at Henning Sanne og Wenche Berntsen, pleide å flørte litt, på jobben.

    (Like etter at Wenche Berntsen begynte å jobbe, på Rimi Nylænde, vel).

    Og jeg lurer på om de gikk ned på toalettene, (ved spiserommet der), for å ‘ha seg’ litt, en gang.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette husker jeg dessverre ikke helt klart.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne gikk forresten på kokkeskole, på Helsfyr, på den her tida.

    (Den samme kokkeskolen, som halvbroren min Axel, begynte på, et år eller to seinere vel).

    Og en gang, som jeg la opp frukta, (selv om dette vel var, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde muligens, (fra 1998), for jeg mener at frukta da var ved inngangspartiet, til butikken).

    Så sa Henning Sanne til meg, om epleslaget Golden Delicious, (eller gule epler, som de også ble kalt, i Rimi), som jeg dreiv å la opp.

    At de eplene, de inneholdt ikke noe næring.

    De eplene, de var bare laget for å se fine ut, (eller om det var for å smake godt).

    Ifølge Henning Sanne, da.

    (Mens han var innom som kunde, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så skulle jeg møte Glenn Hesler, etter jobb, i Ekeberghallen.

    For vi skulle spille badminton der, med Skøyenåsen Badmintonklubb, da.

    (Som vi begge ble medlemmer i vel.

    Jeg mener ihvertfall at jeg betalte kontingenten der et år, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det varte og rakk, før Glenn Hesler dukka opp der, da.

    Så jeg spurte noen folk, som spilte fotball der, om jeg kunne bli med.

    (For Ekeberghallen er rimelig stor, da.

    Så mange folk kan trene samtidig der).

    Og de folka, de sa at det var greit, at jeg ble med, da.

    Det var fem folk, som spilte fotball.

    Og de var rimelig gode, da.

    Det ene laget, det bestod av to svære forsvarsspillere og en ung, rask spiss.

    Mens det andre laget, det bestod av to allround-spillere da.

    (Må man vel si).

    Og jeg ble vel med på laget til de to allround-spillerne, da.

    Og disse folka, de var rimelig gode, til å spille fotball.

    (Må jeg vel si).

    Så jeg ble sliten, da.

    (Jeg har seinere lurt på om de tre folka, på det ene laget, var kriminelle fanger, eller noe.

    Og om de to allround spillerne var fangevoktere, (eller politifolk), eller noe.

    For de her folka sa nesten ikke noe, (mens de spilte), da.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Det her er bare noe jeg har lurt på, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Glenn Hesler omsider dukka opp der, (i Ekeberghallen).

    Så skulle han spille badminton, med en gang, da.

    Og han skjønte ikke det, at jeg var sliten, etter den her fotballsparkinga, da.

    Så han klagde på meg, over at jeg var sliten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så Glenn Hesler, han er vel ikke helt som vanlige folk, tror jeg.

    Andre ville vel kanskje ha skjønt det, at man blir sliten, av å spille mot gode folk, i fotball.

    (Det er nok ikke umulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 72: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XI

    En gang, etter militæret en gang, så dro Magne Winnem med meg, til Tøyenbadet, husker jeg.

    Og da satt vi på sida av bassenget der, (husker jeg), hvor det var noe vekter kanskje, (eller noe sånt).

    Og da, så satt det ei mørkhuda ung dame, i badedrakt, rett ovenfor der jeg satt, husker jeg.

    Og som Andre Willassen hadde sagt, noen år før det her, så ble man jo mer interessert i damer, av å være i militæret.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg så nok litt på den her mørkhudede skjønnheten da, som satt nesten naken, (sammen med noen venninner vel), ikke så mange meter fra oss, da.

    Og da mener jeg at jeg merka det, at Magne Winnem liksom observerte dette, og gliste litt vel.

    Så i det siste, så har jeg lurt på, om dette kan ha vært noe slags ‘set-up’, eller noe.

    For å sjekke om jeg også likte mørkhuda damer, (eller noe).

    Litt rart syntes jeg ihvertfall at det her var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg ble ansvarlig, for ostedisken, på Rimi Nylænde, i 1993 eller 1994 en gang, (må det vel ha vært).

    Så prøvde jeg jo, å få gjøre om på den disken, helt til jeg syntes den var bra, da.

    Osten lå nederst, i flere meter bortover.

    Og smør og smøreoster osv., i hyllene over de største ostestykkene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å jobbe i Rema.

    Og jeg fikk mye mer ansvar på Rimi Nylænde, siden vi da bare var to ledere der.

    Og en helg, (som jeg hadde jobblørdag), så fikk jeg i oppdrag av butikksjef Elisabeth Falkenberg, å gjøre om ostedisken.

    Etter planogrammer.

    For hovedkontoret til Rimi ville at kjølevarene nå skulle stå delt opp i høyden.

    Sånn at osten fikk noen få meter hylleplass, i alle høyder.

    Og så var det smør i alle høyder.

    Og så salater, (som rekesalat), i alle høyder.

    Og det samme med kaviar-tuber, fisk og kjøttpålegg, da.

    (Ting som tidligere hadde stått nesten hulter til bulter, da).

    Og man skulle kanskje tro det, at jeg da ville fått ekstra bemanning.

    Siden jeg fikk et rimelig stort, ekstra prosjekt, å drive med, en av de første helgene mine, som nestkommanderende, på Rimi Nylænde.

    Men så ikke.

    Så jeg fikk jo ikke rydda så mye hyller, den helgen.

    (Som jeg vanligvis alltid rakk å bli ferdig med).

    Og jeg rakk ikke å telle brøda, en kveld, heller.

    Noe jeg fikk kjeft for, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    Og da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde fått dette ‘ekstra-prosjektet’, en helg.

    Uten å samtidig få ekstra folk, da.

    Så da butikksjef Falkenberg spurte meg, uka etter, om ‘var det ikke noe brød igjen på fredag, da’, (eller noe sånt).

    Så svarte jeg bare ‘nei’, på en skøyeraktig måte liksom da, (må man vel si).

    For å markere at jeg var litt misfornøyd da.

    Siden jeg hadde fått dette store, ekstra prosjektet, (i tillegg til mine vanlige arbeidsoppgaver), da.

    Uten å samtidig få ekstra hjelp.

    Men jeg hadde jo ikke skrevet opp lomper og lefser og sånt, som også var igjen, den dagen, heller.

    Siden jeg droppa hele den rutinen, siden jeg hadde så mye ekstra å gjøre, i forbindelse med det kjøledisk-prosjektet, da.

    Som liksom ‘stokket til’, de vanlige arbeidsoppgavene litt, den helgen, på.

    Så når jeg ble forfremmet der, så var det visst meninga, at jeg skulle gjøre min tidligere jobb _også_, (nemlig som ‘ostedisk-sjef’), samtidig med min nye jobb, som ‘nest-sjef’.

    Så det ble litt tøysete, husker jeg, at jeg syntes.

    Glenn Hesler klagde jo også, av en eller annen grunn, over det samme.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Etter at jeg hadde blitt forfremmet, til nest-sjef der, (på Rimi Nylænde), så kom Glenn Hesler innom, og klagde på jobben jeg gjorde, som oste-sjef der.

    (Av en eller annen grunn).

    Men som nest-sjef, så kunne jeg jo ikke bruke like mye tid på osten.

    Siden vi da var en leder mindre, som jobbet der.

    For Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, ble ikke erstattet, (ihvertfall ikke med en gang).

    Så vi var bare to ledere, på Rimi Nylænde, i over et halvt år, (var det vel).

    Fra like før jul, 1994, (må det vel ha vært).

    Og da kunne ikke jeg stå og shine like mye, i ostedisken, som jeg hadde kunnet gjøre, når vi var en leder mer der, da.

    For da måtte jeg jo gjøre andre ting, som Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud hadde gjort der tidligere, også.

    Så det var nesten sånn, at Glenn Hesler og butikksjef Elisabeth Falkenberg, mente at jeg burde jobbe to jobber på en gang der, (og for en lønn), vil jeg si.

    Altså, hvis han som henter murstein, til mureren, bli forfremmet, til murer.

    Så forventes det jo ikke, at han både skal hente murstein og mure.

    Men dette forventet visst Glenn Hesler og butikksjef Elisabeth Falkenberg av meg da, (vil jeg si).

    Så dem var ‘idioter’ da, må man vel kanskje si.

    (Hvis det er lov å kalle noen for idioter).

    Og Glenn Hesler, han jobba jo ikke i Rimi, engang.

    Så hva han gjorde der, (på Rimi Nylænde), mens han klagde på at jeg som ‘murer’ ikke var flink nok til å hente murstein.

    (For å bruke en lignelse).

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes også at det var litt trist, at jeg måtte gjøre om, på kjøledisken.

    (Som jeg hadde prøvd å få fin og oversiktlig, innimellom at jeg la opp kjølevarene.

    I flere måneder, før det her, da.

    (Altså, jeg hadde prøvd å trimme disken, da.

    Sånn at varene ikke ble utsolgt.

    Og sånn at det heller ikke ble mye svinn)).

    Men jeg beit tenna sammen, da.

    Og bare gjorde om på ostedisken, da.

    Siden dette var noe hovedkontoret absolutt ville at vi skulle gjøre, da.

    (Ifølge Elisabeth Falkenberg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det var vel ikke sånn, at jeg gjorde om den kjøledisken, etter planogram, på Rimi Nylænde, den helgen, i 1995, (må det vel ha vært).

    For kjølediskene, i de forskjellige butikkene.

    De er ikke like.

    Så det fantes vel ikke noe planogram, som passet, for den kjøledisken, som vi hadde, (tror jeg).

    Ihvertfall så hadde jeg vel ikke fått det, av Elisabeth Falkenberg, før jeg måtte begynne på det her prosjektet, da.

    Men Falkenberg ga meg vel et skriv, (eller noe), hvor det stod sånn ganske generelt forklart, hvordan Rimi ville ha kjølediskene sine, da.

    Nemlig sånn at de forskjellige kategoriene stod plassert i seksjoner, da.

    Altså sånn at osten lå i alle høyder, i et visst antall meter, da.

    Og det samme med smør, kjøtt og fisk, da.

    For da solgte disken mer varer, hadde Rimi funnet ut, da.

    Og det tror jeg at stemte.

    For jeg måtte bestille ganske mye kjølevarer, i tida etter at jeg gjorde om disken, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så man må vel si at den ombyggingen ble vellykket.

    Selv om jeg også var litt vemodig, over at jeg måtte gjøre om på den ‘gamle’ ostedisken ‘min’.

    (Som også en av kundene, (en mann, i 40-åra vel), sa til meg, at den disken ikke trengtes å gjøres om på, mens jeg jobba på det her prosjektet, da).

    Så var jeg litt stolt og, over at disken solgte så bra, etter ombyggingen.

    Så jeg syntes nok det, at dette her var fornuftig da, å ha kjølevarene plassert i seksjoner.

    Det ble en bedre løsning, enn den gamle, vil jeg nok si.

    Etter å ha jobbet med det her prosjektet, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det at kjølevarene solgte mer, hvis de stod plassert i seksjoner, det var ikke noe jeg hadde hørt noe om tidligere, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Og da jeg tok over den kjøledisken, som ‘oste-sjef’, så var det heller ikke sånn, at varene stod plassert i seksjoner.

    Så dette var noe jeg ikke hadde lært om før da, må jeg innrømme.

    og når jeg dreiv med ostedisken, så fokuserte jeg på det, å prøve å få disken til å se full og ‘shina’ ut.

    Og vi fokuserte også på svinn, på Rimi Nylænde der, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    Så jeg husker det, at en gang, så traff jeg butikkleder Leif Jørgensen, fra Rimi Munkelia, på T-banen, på vei ned mot sentrum.

    Etter jobben en gang.

    En gang vi begge hadde jobba på Rimi, da.

    Jørgensen hadde jobba en vakt på Rimi Munkelia og jeg selv hadde jobba en vakt, på Rimi Nylænde, da.

    Og da, så forklarte jeg til Leif Jørgensen, at jeg hadde fått ansvaret, for ostedisken da, på Rimi Nylænde.

    (Hvis han ikke visste det fra før, da).

    Og jeg forklarte det, at jeg hadde problemer med ‘Saga’-osten da, (var det vel).

    Og at den osten ikke solgte nok, sånn at hvis jeg bestilte en eske av den, så gikk alltid noen av pakkene ut på dato, da.

    Og da sa Leif Jørgensen, at da burde jeg bare droppe den osten.

    (Selv om den var i Rimi sitt sortiment, da).

    Så Rimi fokuserte mye på svinn, da.

    Og jeg fulgte vel også Leif Jørgensen sitt råd.

    Og begynte å droppe smøreoster, (og sånt), som det ble svinn på, da.

    (Hvis man prøvde å selge ut en eske).

    Så på Rimi Nylænde så fokuserte vi på butikkstandard og svinn, da.

    (Vil jeg si).

    Men jeg hadde ikke gått på Varehandelens Høgskole, (men kun på handel og kontor og NHI).

    Så at kjølevarene solgte bedre, når de stod plassert i seksjoner.

    Sånne ting, det kunde det hende at jeg måtte lære, gjennom for eksempel skriv, fra Rimi sitt hovedkontor, da.

    (Eller hvis jeg leste i de litt halvtørre bransjebladene, som vi også fikk i posten, på Rimi Nylænde, der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 71: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo X

    En gang, vinteren 1993/94, (må det vel ha vært), som jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    (Hvis det ikke var vinteren etter).

    Så var det en stund, til T-banen, ned mot Brynseng gikk, (husker jeg).

    Og dette var om kvelden, og det var rimelig kaldt, da.

    Rundt ti kuldegrader, kanskje.

    Og det var vel bare halvtimes-ruter, (tror jeg).

    (Kanskje det hadde vært varetelling, (eller noe sånt), på jobben.

    Noe sånt).

    Så jeg bestemte meg for det, å gå fra Lambertseter T-banestasjon og bort til Karlsrud T-banestasjon, for å prøve å holde varmen litt, i vinterkulda, da.

    Men jeg venta på at T-banen skulle dukke opp, da.

    Og da jeg kom fram til Karlsrud T-banestasjon.

    (Etter en gåtur på kanskje ti minutter).

    Så var det ei tenåringsjente der, som prøvde å rappe den blå ‘nisselua’ mi, som jeg hadde fått av Magne Winnem, et år eller noe, før det her vel.

    (Den lua som jeg hadde hatt på meg, da jeg lette etter Pia.

    Vinteren 1993/94, da hu plutselig ble borte, fra Ungbo.

    (Hvor hu bodde, på gulvet, på rommet mitt, på den her tida)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det noen tenåringsgutter, som rappa en six-pack med øl, på Rimi Nylænde.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, assistent Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, og meg, vi stod i kassaområdet der da, på Rimi Nylænde.

    Jeg hadde ikke noe erfaring i hvordan man skulle oppføre seg mot butikktyver.

    Og jeg var ikke leder ennå, i Rimi.

    Så jeg lot butikksjef Elisabeth Falkenberg, ta seg av situasjonen, da.

    (Siden jeg ikke så hva som skjedde, helt i starten, på denne situasjonen heller, vel).

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu stod og diskuterte, med butikktyven.

    (En ung mann, som stod flankert av noen jevnaldrende kamerater, vel).

    Og plutselig så reagerte butikksjef Elisabeth Falkenberg lynraskt, og prøvde å gripe tak i six-packen, med øl, som han butikktyven holdt i, da.

    Men hu klarte ikke å rive til seg six-packen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg la jo da merke til hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde reagert, da noen hadde stjålet øl, fra butikken, som hu var butikksjef i.

    Så jeg herma litt etter henne, da.

    Og jeg grep etter lua mi, (som tenåringsjenta hadde revet av hue mitt), på nesten den samme måten som butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde tatt etter den six-packen med øl da, som han butikktyven, hadde tatt.

    Og til forskjell fra butikksjef Elisabeth Falkenberg sitt angrep.

    Så ble mitt forsøk vellykket, da.

    Jeg bare angrep lynraskt, (på samme måte som jeg hadde sett Falkenberg gjøre det), og rev til meg lua mi, da.

    Og tok vel på meg denne igjen også, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu tenåringsjenta, hu ga seg ikke med dette.

    Neida, hu begynte også å skulle sparke meg, husker jeg.

    Jeg løfta da på beinet mitt, sånn at skinnleggen hennes traff skinnleggen min, som hang i lufta, liksom.

    Så jeg parerte liksom sparket hennes, da.

    Og hu jenta hu prøvde også å slå meg, bakfra, i hode/skulder-regionen.

    Men jeg merka nesten ikke slagene hennes, må jeg si.

    Og til slutt, så la eller satt hu seg vel bare på en benk, og grein, ved siden av venninna si, (eller noe sånt), vel.

    Og jeg var jo butikkleder, (eller ihvertfall butikkansatt), på en lokal Rimi-butikk.

    Så jeg hadde ikke lyst til å være med i noen slåsskamp, egentlig, da.

    Og jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, i et år, og lært nærkamp, osv., der.

    Så hvis jeg ville så kunne jeg nok drept hu tenåringsjenta, eller hevet henne ut på T-bane-skinnene, eller noe.

    Men jeg prøvde å beherske meg, da.

    Jeg syntes at dette bare var flaut, egentlig.

    At en bøllete tenåringsjente skulle angripe meg sånn.

    Og jeg var jo en kjent Rimi-medarbeider, som jo hadde jobba på både Rimi Nylænde, Rimi Munkelia og også på Rimi Karlsrud, som lå bare noen få hundre meter unna Karlsrud T-banestasjon, da.

    Så jeg måtte oppføre meg så pent som mulig, syntes jeg.

    Og jeg er heller ikke typen, som starter slåsskamper.

    Så jeg har vel heller aldri vært i noen ordentlig slåsskamp, vil jeg si.

    Så det var ikke sånn at jeg brukte de nærkamp-triksene, som vi hadde lært, i Geværkompaniet, (eller noe), mot hu her jenta.

    Eller at jeg prøvde å slå tilbake, eller noe.

    Nei, jeg skjønte ikke hvorfor hu skulle rappe lua mi, (og sånn), så jeg prøvde bare å roe det her ned, da.

    Men jeg ville ikke miste lua mi, (som vel var den eneste jeg hadde), så den tok jeg tilbake, da hu her fæle jenta, reiv den av hue mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det stod også en gjeng, på 5-6 tenåringsgutter, ikke så langt unna, på T-banestasjonen der, da.

    Så jeg var litt redd for det, at jeg skulle få en hel gjeng med tenåringer, mot meg, liksom.

    Så derfor sa jeg heller ikke noe.

    Men jeg husker det, at jeg hørte det, at de gutta, som stod der, de snakka om hu jenta sitt angrep, på meg, seg imellom, da.

    Og sa det, at de trodde det, at hu hadde driti seg ut, den her gangen, eller noe, da.

    (Noe sånt).

    Så det var tydelig at dette her var ei kjent slåss-jente da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu slåssjenta, det mener jeg at var ei, som bodde like ved Rimi Nylænde der.

    For en gang, ikke så lenge etter denne episoden.

    Så husker jeg det, at jeg satt i kasse 1 der, på Rimi Nylænde.

    (Muligens mens avløste Solveig fra Vestlandet, og hu hadde lunsjpause, eller noe, da).

    Og da var hu slåssjenta innom i kassa mi, og kjøpte seg en sjokolade, eller noe, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Men jeg vet ikke om hu kjente igjen meg.

    Men dette var ei som ganske ofte var innom Rimi Nylænde der da, mener jeg.

    Så hu bodde nok like ved Rimi Nylænde der, (et sted), med familien sin, vil jeg nok tippe på.

    Så hva hu gjorde borte på Karlsrud T-banestasjon der, om kvelden.

    Og slåss mot meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje sant, det som ei av venninnene til Maylinn sa en gang, på Ungbo der.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    At ‘Oslo nå var som New York’.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde der.

    (Altså før jeg ble leder, i Rimi da, antagelig).

    Mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortsatt jobba på Rimi Nylænde, husker jeg.

    (Og hu slutta vel der, på slutten av 1994.

    Var det vel).

    Så var Kjetil, fra Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), innom, på Rimi Nylænde der.

    Da, så hadde jeg jo ikke sett han Kjetil, fra Abildsø.

    Siden den gangen, som Ragnhild fra Stovner og jeg, møtte han, nede på Jernbanetorget der, (da han fortalte at han hadde begynt å vanke på Blitz vel).

    Etter at Ragnhild fra Stovner og jeg, hadde møtt Andre Willassen og Magne Winnem, på Burger King, nederst i Karl Johan der.

    Siden Ragnhild fra Stovner, hadde ønsket å møte kameratene mine da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, han var vel overrasket, over at jeg jobba, på Rimi Nylænde, (tror jeg).

    Jeg fikk vel ikke forklart det, at Magne Winnem, (som Kjetil fra Abildsø muligens visste hvem var, siden Magne Winnem var med meg, på en fest hos Anna Lene og dem en gang, og også vanka mye hos meg, den tida jeg bodde på Abildsø, spesielt før han dro i militæret, på begynnelsen av 1990, var det vel), hadde blitt butikksjef, på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, og ansatt meg, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, et år eller to, før det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, han hadde besøkt ei dame, på Lambertseter, fortalte han.

    (Det tar bare cirka 10-15 minutter, å gå, fra Abildsø og til Lambertseter).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, han kjøpte mye forskjellig godteri.

    Og han prøvde liksom å signalisere til meg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), at jeg ikke skulle slå inn alt godteriet, på kassa mi, da.

    Men jeg tok jo min karriere, i Rimi, seriøst.

    Og jeg hadde jo planer om å bli butikksjef, (eller ihvertfall assisterende butikksjef).

    Så jeg hadde jo ikke noe interesse, av å bli med på noe lureri, da.

    Og han Kjetil fra Abildsø.

    Han gikk også inn i butikken enda en gang.

    Og kjøpte seg enda mer godteri, da.

    Men jeg slo inn alt på kassa, også den andre gangen, som han handla, da.

    Så det er mulig at han ble sur på meg, siden at jeg ikke ble med på noe fanteri, da.

    (Det er mulig).

    Hvem vet.

    Og jeg mener også å huske det, at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, stod ikke så langt unna kassa, (opp mot platået der), og rydda hyller, og liksom fulgte med da, på hva Kjetil fra Abildsø og jeg, babla om, i kassa, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg hadde jo vært kamerat med Kjetil fra Abildsø, (eller ihvertfall blitt litt kjent med han), da jeg bodde på Abildsø, (og gikk det første året på NHI), skoleåret 1989/90.

    (Og vi begge vanka utafor Abildsø-kiosken der, da

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men i 1993, (eller om dette var i 1994), så ble jeg rimelig overrasket, (må jeg si), over å se han Kjetil fra Abildsø, på Rimi Nylænde der, da.

    (For de hadde jo en egen Rimi, nede ved Abildsø der.

    Nemlig den som heter Rimi Ryen.

    Men som vel ligger nærmere Abildsø, (hvis jeg ikke tar helt feil)).

    Og Kjetil fra Abildsø, han hadde jo begynt å gå på Blitz og sånn.

    Sa han ihvertfall, i 1990, (eller om det var i 1991), da hu Ragnhild fra Stovner, og jeg, traff han, ved Jernbanetorget der.

    Og Blitz, det er et sted hvor jeg aldri har vært, (for å si det sånn).

    Så det var ikke sånn at jeg regna han Kjetil fra Abildsø, for å være en kamerat liksom, i 1993, (eller om dette var i 1994).

    For Rimi sin instruks, den sier vel det, at hvis noen du kjenner, dukker opp i kassa di.

    Så må du rope på en annen kasserer.

    Men det tror jeg at så og si aldri hendte, at kassereren ropte sånn.

    For det ville nok ha virka litt dumt, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg jobba en vakt, på Rimi Manglerud, rundt 1996, (eller noe), vel.

    (For dem trengte visst hjelp til å sette opp varer der.

    For dem hadde visst mye sykdom, (eller noe).

    Mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa.

    Eller, det var vel det, at en leder der, skulle slutte, (tror jeg).

    Også hadde arbeidsstokken der, blitt urolig, av det her, da.

    Også trengte Rimi en der, som bare skulle hjelpe til, sånn at butikkstandarden ble bra, før helga.

    Sånn at kundene ikke skulle merke så mye til de her problemene, da.

    Noe sånt).

    Så da dreiv jeg og satt opp varer, på Rimi Manglerud der da, den vakta.

    En vakt jeg vel jobba ekstra, etter min vanlige vakt, da.

    Og det var vel ikke snakk om så mye som en full vakt heller, som jeg jobba, på Rimi Manglerud der, vel.

    Det var vel bare snakk om 4-5 timers jobbing, (eller noe sånt), en kveld, tror jeg.

    Og da var det visst noe slags opprør, (eller noe), på Rimi Manglerud der, (den dagen).

    For alle de andre ansatte der, (som jobba gølvet ihvertfall), hadde satt seg inn på spiserommet da, (var det vel).

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg jobba rimelig aleine, på gølvet, på Rimi Manglerud der, og stabla varer, (som var lå spredd, i en ganske lav høyde, nederst ved en del av tørrvarehyllene, i butikken der, da).

    (En fredag, eller noe, var vel muligens det her.

    Så butikken var vel ikke helt i rute, da.

    For de hadde vel antagelig som mål, å få alle eskene med varer, som lå spredd rundt i butikken, opp i hyllene, før helga, vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 70: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo IX

    På den tiden her, (i tida rundt 1993 til 1995), så var det også en medarbeider, som het Kjetil, som jobba, på Rimi Nylænde.

    Han kunne minne litt om Bjørn Dæhli kanskje, i tonen og væremåten.

    (Selv om jeg ikke kjente han Kjetil så bra).

    Han Kjetil, han jobba bare som ekstrahjelp, et par dager i uka, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    Og i sommerferiene, så hadde han også en ekstrajobb, i Veidekke, (eller noe), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de episodene, som jeg spesielt husker han Kjetil fra.

    Det var den gangen, (som han satt i kassa vel), og plutselig sa til meg, at jeg måtte kjøpe meg noe mer, av ‘375’.

    (Mens Morgan Lunde, (eller hvem det var igjen), hørte på, i den andre kassa vel).

    375, det var PLU-koden, (den koden kassererne måtte slå inn på kassa), for små flasker, (0.33 liter), med Ringnes-pils.

    Og jeg hadde jo pleid å være en del ute på byen, før jeg så slutta å gå så mye ut på byen vel, i en periode.

    Om det kan ha vært fordi at hu Maylinn flytta inn, på Ungbo der, og at jeg ikke likte så godt å ‘vorse’ aleine, i stua der lenger, da.

    Eller om det kanskje var fordi at jeg fikk den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, og også etterhvert begynte å ta kjøretimer.

    Uansett hva grunnen var igjen, så hadde jeg liksom pleid å kjøpe en six-pack med Ringnes-pils, hver fredag, (eller noe), som jeg hadde frihelg, i en periode, da.

    (Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

    Men den six-packen, den drakk jeg ikke alltid opp, den samme helgen.

    Men jeg syntes vel at de små Ringnes-øl-ene, på Rimi, var så billige, da.

    Så jeg hamstret liksom noen av de six-pack-ene, da.

    For penger spart er jo penger tjent, liksom.

    Så da han Kjetil begynte å mobbe meg, (eller hva man skal kalle det).

    Og sa at jeg måtte kjøpe mer 375.

    Så kunne jeg bare svare han det, (i en litt påtatt ovenpå tone da), at ‘jeg har et helt kjøleskap med 375 hjemme’.

    Men da sa jeg vel ikke det, at dette her var et ganske lite kjøleskap som fint fikk plass under kjøkkenbenken, vel.

    Og jeg nevnte vel heller ikke noe om det, at jeg bodde på Ungbo, tror jeg.

    For jeg skjønte vel ikke helt hvorfor han Kjetil ba meg om å kjøpe mer øl.

    Men jeg prøvde nok å være litt morsom tilbake, da.

    (Og liksom fleipe det her litt bort, da).

    For jeg likte vel ikke helt det, å ha medarbeiderne for nære innpå meg, den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg ville vel liksom ha litt ‘armslag’ rundt meg da, (eller hva man skal kalle det igjen).

    Og hu Hilde fra Rimi Hellerud, (eller om det var fra Rimi Trosterud), hu hadde jo sagt til meg det, at jeg måtte være streng mot medarbeierne, hvis ikke så ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg ‘upopulære’.

    (Og jeg husker at jeg dreiv og hadde det kjente engelske ordtaket, (fra filmer osv.), som heter ‘don’t mix business and pleasure’, i bakhodet en del, mens jeg jobba, som leder, i Rimi, da.

    For når man jobber som leder, så har man makt.

    Så da kan man liksom ikke tulle så mye med damene, for eksempel, på jobben, som hvis man bare hadde vært en vanlig medarbeider, da.

    Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, som leder, på Rimi Nylænde.

    Så sa jeg til han Kjetil det, (husker jeg).

    At om ikke han kunne gjøre en ting til, før han tok helga.

    Også sa jeg det, at ‘er det ikke digg å ha fri hvis man er litt sliten, da?’.

    (Noe sånt).

    Men da svarte vel ikke han Kjetil noe, tror jeg.

    Men jeg mener å huske det, at jeg syntes at det var litt sånn selv, på den her tida.

    Det var ihvertfall sånn at jeg likte å trene og sånn.

    For å få litt endorfiner i blodet, (heter det vel).

    Siden jeg jo hadde hatt problem med depresjon da, vinteren 1991/92, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Så likte jeg litt det, å ta meg ut litt, ved å trene eller jobbe ganske hardt, da.

    For endorfiner er jo kroppens eget morfin, (mener jeg å ha lest, i VG eller Dagbladet, eller noe sånt, vel).

    Så hvis man jobber eller trener ganske hardt, så føler man seg ikke så deprimert, da.

    Siden kroppen da produserer noe som heter endorfiner, som får en til å føle seg litt bedre, da.

    Og det trengte nok jeg, på den tida her, (vil jeg si, ihvertfall).

    For det var et ganske kjedelig og trist liv jeg levde, (må jeg vel si).

    For det er vel for eksempel ikke akkurat som å spise lykkepiller, å dele bosted, med søstera mi Pia, (for å si det sånn).

    Hu er vel mer sånn at hu er destruktiv, (må man vel si), og konstruerer konflikter osv., vel.

    Og liksom overdramatiserer, da.

    Eller sier og gjør rare eller uforståelige ting, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjelder PLU-kodene, på Rimi.

    Som han Kjetil, fra Rimi Nylænde, spurte meg om.

    Så var det jo ikke sånn, at PLU-koder var noe som var ukjent for meg, selv om jeg på den her tiden, jobbet som leder, i Rimi.

    Nei, jeg hadde jo fortsatt nesten alle PLU-kodene, til Rimi, i hue.

    For jeg pleide jo å avløse pauser, i kassa, som leder, i Rimi.

    Og fra den tiden før jeg ble leder, så hadde jeg jo sitti mye i kassa, på Rimi Munkelia, Rimi Nylænde, Rimi Skullerud, Rimi Karlsrud, Rimi Askergata, Rimi Bøler og Rimi Oppsalstubben.

    Det var sånn, den første tida, som jeg jobba, (de tre faste vaktene i uka), under Kristian Kvehaugen, på Rimi Nylænde, at jeg satt mer eller mindre fast i kassa vel.

    Og det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Munkelia.

    At jeg satt for det meste i kassa der, både før og etter at jeg var ferdig, med militæret.

    (For der hadde de jo både Terje Olsen og Terje Sjølie, som begge var noen racere, på gølvet.

    Og de hadde jo begge begynt å jobbe, i den butikken, før meg).

    Og jeg var jo vant til å huske PLU-koder, fra den tida jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.

    Og ikke minst fra den tida, som jeg jobba, på CC Storkjøp, (det året jeg var russ, i Drammen), skoleåret 1988/89.

    For på CC Storkjøp, på slutten av 80-tallet, så var det akkurat sånn som det var, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996, nemlig at det ikke var scanner i kassene der.

    Sånn at alle varene, (mer eller mindre, ihvertfall), enten måtte prises eller stå i PLU-listene, (som hang i kassa).

    Selv om det var sånn, ihvertfall på CC Storkjøp, husker jeg.

    At en god del av de mest solgte varene, ikke ble prisa.

    Når det gjaldt hermetikkbokser, (med middagsmat), som solgte mye, for eksempel, (husker jeg).

    Så det var en god del priser, på CC Storkjøp, som vi kassererne der, måtte ha i hue da, (husker jeg).

    Så det å sitte i kassa, på Rimi Nylænde, det var ikke så utrolig vanskelig for meg, som hadde jobba, på CC Storkjøp.

    (Når det gjaldt å slå inn varene på kassa, ihvertfall).

    For sånn var det ikke i Rimi, at en del varer hverken ble prisa eller stod i PLU-listene.

    (Selv om det hendte at Elisabeth Falkenberg vel noen ganger slurva litt, med prisinga av varene.

    Hvis det ikke var Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som var den verste synderen, når det gjaldt å slurve, med prising av varene, da).

    Så på det punktet, så var Rimi bedre enn CC Storkjøp, vil jeg si.

    Selv om Rimi jo også hadde en god del større sortiment, enn CC Storkjøp.

    For på CC Storkjøp, så var det vel cirka bare 500 vareslag, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.

    Mens på Rimi, på begynnelsen av 90-tallet, så var det kanskje bortimot 2000 vareslag, (eller noe sånt), da.

    Så jeg visste hva en PLU-kode var, (for å si det sånn).

    Da han Kjetil begynte å bable om 375, til meg.

    Men han Kjetil, fra Rimi Nylænde, og meg.

    Vi kjente jo ikke hverandre så bra.

    Så det er mulig at han ikke trodde at jeg kunne en eneste PLU-kode også.

    (For alt hva jeg vet).

    For på den tida, som jeg jobba mellomvakter, i kassa, på Rimi Nylænde.

    Så jobba vel han Kjetil seinvakter vel, (vil jeg tippe på).

    Så det var ikke sånn at Kjetil fra Rimi Nylænde og jeg, pleide å sitte dagen lang, i to kasser, ved siden av hverandre.

    (Og hjelpe hverandre hvis det var noen koder vi ikke huska, osv).

    Sånn som Knut Hauge og meg, (og også James og meg), hadde gjort, i noen uker/måneder, på Matland/OBS Triaden der.

    Nei, Rimi Nylænde var en mye mindre butikk, enn OBS Triaden.

    OBS Triaden kunne ha en dagsomsetning, på enkelte lørdager, på over en million kroner, (husker jeg).

    Mens Rimi Nylænde sjelden hadde mer enn en halv millioner kroner, i ukesomsetning.

    Så Rimi Nylænde måtte være åpen i cirka 12-14 dager da, for å få en million, i omsetning.

    (Noe sånt).

    Så hvis man sier at Matland/OBS Triaden, var en cirka ti ganger så stor butikk, (omsetningsmessig), som Rimi Nylænde.

    Så blir det vel omtrent riktig, vil jeg tro.

    Så mens det vanlige var å ha åpent 10-20 kasser, på lørdagene, på Matland/OBS Triaden.

    Så var det vanlige, på Rimi Nylænde, å ha åpent 1-2 kasser, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg skal forresten ikke si det helt sikkert, at det var PLU-koder, i kassene, på CC Storkjøp.

    (Da jeg jobba der, på slutten av 80-tallet).

    Det er mulig at vi bare slo inn prisene der.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, (når jeg tenker litt mer på det her), at det kun stod prisene, på kassalappene, hos CC Storkjøp, (på den her tida).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men det her er jo nå mer enn tjue år siden.

    Så jeg tørr ikke å si det her helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 66: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo V

    En gang, (det må vel ha vært sommeren 1994, antagelig), så var det en kunde, (en kar i 40-50-årene vel), som sa til en som het Magne, (som satt i kassa), på Rimi Nylænde, (mens jeg også var i kassaområdet), at det var bra, at det var noen blide/hyggelige karer, som jobba der, og ikke ‘de sure damene’.

    Og da tenkte nok han kunden på butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, (tenker jeg).

    Så de sjefene jeg hadde, på den tida som jeg fikk opplæring, som sjef, i Rimi.

    De var nok ganske sure, da.

    Så jeg hadde liksom press på meg, på å nesten være sur/strengt selv, mot medarbeiderne, da.

    Da jeg ble låseansvarlig/aspirant, på Rimi Nylænde.

    For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu klagde til meg, hvis jeg ikke oppførte meg strengt mot medarbeiderne.

    For da ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg upopulære da, sa hu.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    Og jeg måtte jo nesten gjøre som de sjefene mine der sa, syntes jeg.

    Siden jeg jo var helt fersk, som leder, i Rimi, på den her tiden.

    Så derfor var jeg nok ikke så hyggelig, i tonen, mot medarbeiderne, den tida jeg jobba, som leder, i Rimi.

    For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu fikk meg til å forandre tonen som jeg brukte, mot medarbeiderne da.

    Sånn at ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle bli upopulære, da.

    Og dette var til og med etter at jeg hadde fått beskjed om, av nettopp hu Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg kunne velge min egen lederstil, som leder, i Rimi.

    Så jeg vil si at den lederopplæringa, som jeg fikk, i Rimi.

    Den var bare noe tull, egentlig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Maylinn, som bodde på Ungbo, (på Hildegunn sitt gamle rom), etter at søstera mi flytta ut, fra Ungbo.

    Hu hadde med en bikkje dit, en gang, (husker jeg).

    Som jeg klappa, for Maylinn stod med bikkja, i gangen der, da.

    Så jeg måtte gå forbi bikkja, for å komme dit jeg var på vei, da.

    Men den bikkja hadde fettet pels, husker jeg.

    Så den var ekkel å klappe da, husker jeg.

    Så det var kanskje bikkja til mora til Maylinn, (eller noe).

    (Som vel bodde i Lindeberg-området, forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Maylinn hadde også mange venninner.

    En gang, så hadde hu ei venninne, (som fortsatt var i tenårene vel), med lyst hår, som var farget litt grønt vel, på besøk.

    Hu satt i sofaen, i stua der, og sa til meg det, en gang, at ‘Oslo var som New York’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Maylinn hadde også ei venninne, som var negresse.

    Hu negressa var vel også fortsatt bare i tenårene, tror jeg.

    Og hu bodde nesten hos Maylinn, og sov på rommet hennes omtrent hele tiden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det en gang, som varmeovnen, hadde slutta å virke, på rommet, til Maylinn.

    Og da hadde Maylinn og hu negerjenta, de hadde bare lagt seg på sofaene, inne i stua.

    Med dyner og sånn, da

    Og da mente jeg det, at det var ikke riktig, at de skulle ligge der, med dyner og sånn, da.

    Og jeg skjønte det, at vi egentlig ikke trengte den panelovnen, som stod i gangen der.

    Så jeg skrudde ned den, og sa at de kunne bruke den, på rommet sitt, da.

    (For det var så kaldt der da, mente de).

    Og da prata jeg vel med deres pakistanske venn, i 30-årene, om det her, mener jeg.

    (Siden han var innom, da.

    Og jeg fikk aldri så utrolig bra kontakt, med de her jentene, da.

    (De var så stille av seg, liksom).

    Så det var lettere å prate med han pakistaneren da, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tok vel kjøretimer, på den her tida.

    Så da hadde jeg ikke så mye penger, til å gå ut på byen for.

    Og jeg hadde jo også en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, på rundt den her tida.

    Så de six-packene med øl, som jeg hadde stående, i det minste kjøleskapet, (som ingen andre hadde brukt, så lenge jeg bodde der vel, ihvertfall ikke etter at jeg ble den lengstboende beboeren der).

    De ble stående i fred, for min del, da.

    I en del måneder da, når jeg hadde masse annet, å drive med, enn å gå på byen, da.

    Men det som skjedde da.

    Det var at Maylinn og venninnene hennes.

    De fant de six-packene mine, da.

    Mens jeg var på jobben, (eller noe).

    Og begynte å drikke opp de.

    Og de fortalte meg vel det her, da.

    Og sa at de skulle kjøpe ny øl.

    Men det skjedde ikke.

    Så jeg ble irritert da, på de her Lindeberg-jentene.

    (Eller hva de var).

    Og en gang, da jeg kom hjem fra jobben.

    Så stod det ei jente, i gangen, utafor rommet, til hu Maylinn, da.

    Og så kjefta jeg på henne da, (på grunn av de her øl-ene), for jeg trodde jo at det var hu Maylinn, som stod der.

    Men så så jeg plutselig det, at dette ikke var Maylinn, (som stod der), men en veldig vakker, sexy, slank og smekker tenåringsjente da, som jeg ikke hadde sett før.

    (Ei som var så fin/lekker, at det nesten gjorde vondt, å se på henne).

    Så da dreit jeg meg jo ut litt, siden jeg trodde at det var hu Maylinn, da.

    Men hva gjorde hu jenta stående i gangen, aleine der, hvis hu ikke var Maylinn, liksom?

    Og hu veldig smekre jenta, hu snakka enda mindre, enn det hu Maylinn gjorde, da.

    Men hu satt og så på TV, sammen med meg, i stua, på Ungbo der, en gang, husker jeg.

    Og så kom Maylinn ut fra rommet sitt, og kjefta på henne.

    Og Maylinn sa at hu var uhøflig, for det satt to pakistanske gutter, inne på rommet til Maylinn.

    Som de hadde avtalt å møte da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, etter det her, så dukka hu veldig smekre tenåringsjenta opp, utafor rommet mitt, da.

    Og banka på døra der, da.

    For å tigge øl da, (var det vel).

    Og hu var jo veldig vakker og pen, hu tenåringsjenta.

    Så det var vanskelig å si nei da, (for å si det sånn).

    Så jeg sa det var greit, hvis de kjøpte nye øl, da.

    Men det gjorde de aldri, da.

    Enda det gikk flere uker, vel.

    Så en gang, som han pakistanske vennen til Maylinn, (i 30-åra), var på besøk.

    Så klagde jeg, til Maylinn, sånn at han hørte det, da.

    På at de aldri erstattet, den øl-en, som de hadde tatt, da.

    Og da fikk jeg noen penger av han pakistaneren, for den øl-en, da, (husker jeg).

    Så Maylinn var kanskje elskerinna, til han pakistaneren da, (eller noe).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så tok jeg stereoanlegget mitt, inn på rommet mitt, igjen.

    (Det var vel en gang, som Glenn Hesler sine kamerater ‘okkuperte’ stua, og spilte Axis and Allies der).

    Noe sånt.

    Og sommeren 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg også TV-en, inn på rommet mitt, igjen.

    For jeg følte meg ikke så hjemme, i stua der, lenger.

    For hu Maylinn hadde ofte ‘okkupert’ stua da, med mange av sine venner.

    Og det var en film, som nesten var som en pornofilm, som jeg hadde lyst til å se, som het Emanuelle, (eller noe), husker jeg.

    (Som jeg hadde lest om i avisa, at ble sendt på TV, en kveld, sommeren 1995, var det vel).

    Og den filmen, den hadde jeg ikke lyst til å se, sammen med halvparten av tenåringene fra Lindeberg, liksom.

    Og da var det en pakistansk tenåringsgutt, som skuffet tiska om det, at jeg sikkert skulle se Emanuelle da, til hu Maylinn, (husker jeg, at jeg overhørte).

    Den dagen jeg flytta TV-en, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 65: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo IV

    Jeg fikk jo ansvaret, for ostedisken, på Rimi Nylænde, en gang i 1994, (var det vel).

    Og sommeren 1994, (må det vel ha vært).

    Så ble det problem med, at store Norvegia-oster, (på cirka en kilo), fikk dårlig dato.

    Hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), merka seg.

    For de hadde vel ganske dårlig dato, fra Hakon, (altså grossistlageret), da.

    Jeg la de ihvertfall opp, sånn som vi pleide.

    Nemlig, at jeg bestilte sånn at disken ble full.

    Og jeg hadde også lært å rullere, hvis ikke datoen var nesten den samme.

    Da var det greit å ikke rullere, husker jeg at jeg lærte.

    (Av hu Hilde fra Rimi Hellerud, vel).

    Men likevel så gikk altså cirka to esker Norvegia, ut på dato.

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu merka det her da.

    Før jeg selv merka det vel.

    Og så måtte jeg ringe til Rimi Karlsrud.

    Og prate med butikksjef Magne Winnem der.

    (For vi kunne fylle ut overføringsskjema.

    Hvis varer ble solgt mellom forskjellige Rimi-avdelinger, da).

    Og han mente at det ville gå greit, å selge de Norvegia-ostene der.

    For Rimi Karlsrud solgte så mye Norvegia-ost, mente Magne Winnem.

    Så en dag etter jobben, så gjorde jeg meg klar, til å bære all den her osten, (cirka 16 kilo Norvegia, var det vel).

    Bort til Rimi Karlsrud, da.

    (I den rosa bagen vel, som jeg hadde fått av Magne Winnem, før jeg dro i militæret, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3)).

    (Som var en Rimi-butikk, som lå en drøy kilometer unna Rimi Nylænde, vel.

    Man måtte først gå opp til ved T-banestasjonen der, på Lambertseter.

    Og så måtte man gå cirka en kilometer nærmere sentrum.

    Til man kom til Karlsrud T-banestasjon der, da.

    Og hvis man heller gikk den andre veien.

    Nemlig fra sentrum.

    Så kom man istedet til Munkelia T-banestasjon da.

    Og der lå jo Rimi Munkelia.

    Så det lå altså tre Rimi-butikker innefor en radius av cirka en kilometer, fra Lambertseter T-banestasjon, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg skulle gå ut døra, på Rimi Nylænde.

    Så spurte hu Solveig, som satt i kassa der.

    (Og som var fra like ved der Flo-fotball-brødrene var fra, på Vestlandet, husker jeg, at hu sa, en gang).

    Om hva jeg skulle, da.

    Og så sa hu det, at hu kunne kjøre de ostene, bort på Rimi Karlsrud, da.

    Hu insisterte på det da, (må man vel si).

    Så jeg lot henne bare kjøre de ostene bort til Rimi Karlsrud, da.

    Siden hu absolutt ville gjøre det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Pia flytta til Tromsøgata, ved Sofienbergparken, sommeren 1995.

    (Etter at hu fikk en sønn, (Daniel), med Keyton fra Somalia).

    Så var jeg og besøkte henne, i tredje etasje, (var det vel), i det trehuset, som hu bodde i, på et hjørne der.

    Og jeg var litt rastløs.

    Antagelig fordi at søstera mi og meg, jo hadde hatt en del konflikter, den siste tida, som hu hadde bodd, på Ungbo der.

    Så jeg gikk ut en tur, for å få meg litt frisk luft, mens jeg var der, da.

    Og brukte vel det som unnskyldning, at jeg skulle kjøpe meg en avis, eller noe, kanskje.

    Og så gikk jeg litt rundt i gatene, rundt Sofienberg/Carl Berner der, da.

    Og fant der en Rimi-butikk, som jeg seinere har skjønt, at heter Rimi Ringen, vel, (hvis jeg har forstått det riktig).

    (Og som holder til, der hvor Ringen kino pleide å holde til tidligere, da).

    Og jeg fikk jo nesten bakoversveis, da jeg gikk inn, i den butikken da, (husker jeg).

    For de spredde varene, sånn at det lå varer overalt på gulvet, (må man vel si), før de skulle legges opp i hyllene, da.

    Så det så jo forferdelig rotete ut der, husker jeg, at jeg syntes.

    (For eskene lå jo oppå hverandre og.

    Så det var ikke bare en eske i høyden, liksom).

    Sånn gjorde vi det ikke på Rimi Nylænde, (for å si det sånn).

    (Selv om vel Magne Winnem gjorde det sånn, på Rimi Karlsrud.

    Hvis jeg har skjønt det riktig).

    Altså på Rimi Nylænde, så satt vi jo varene på et hjul, og stabla de rett opp i hylla, (etter å ha prisa de), da.

    (Uten å legge noen esker utover gulvet, da).

    Så jeg fikk jo sjokk omtrent, da jeg så alle de her eskene på gulvet, på Rimi Ringen, der, da.

    Og jeg snudde vel omtrent i døra der, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg gikk vel heller og handla et annet sted, tror jeg.

    (På en bensinstasjon, like opp i gata der, (Trondheimsveien?), hvis jeg husker det riktig.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av de neste dagene, på jobben.

    Så tenkte jeg det, at nå har jeg noe å prate med butikksjef Elisabeth Falkenberg om, da.

    Også fortalte jeg det her da, at det hadde sett så rotete ut, på den Rimi-butikken, på Carl Berner der, da.

    Men da ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sinna på meg, (syntes jeg at det virka som).

    Også sa hu det, at det var hu Betina, som var butikksjef der, da.

    (Hu som hadde vært butikksjef på Rimi Askergata tidligere.

    Og som ga meg den posen med Kims Sprø OL-ringer, som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken.

    En gang jeg jobbet en vakt for Elin Winnem der, høsten 1993 vel).

    Og at hu måtte jeg ikke si noe negativt om, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så, ikke så mange dager etter det her igjen vel.

    (Hvis det ikke var den samme dagen).

    Så dukka Magne Winnem opp på Rimi Nylænde, (av en eller annen grunn).

    Også fortalte jeg han det her da, at jeg ikke likte det, at Elisabeth Falkenberg og hu Betina, liksom rotta seg sammen, da.

    (Og beskytta hverandre, da).

    Som om de liksom var en klubb, eller noe, da.

    (Jeg tenkte vel kanskje at de var noe feminister, eller noe, da.

    Som liksom beskyttet hverandre, da.

    Og som liksom satt det at de kjente hverandre over det butikkfaglige, da.

    Noe sånt).

    ‘Åja mafian’, sa Winnem da, husker jeg.

    Også gjentok jeg det han sa, (altså ‘mafiaen’), og spurte han hva han mente med det, da.

    Men da svarte han ikke noe, husker jeg.

    Så da tenkte jeg det, at de her to butikksjef-damene, var i en slags Rimi-klikk, (eller noe), som ble kalt for ‘mafian’, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 63: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo II

    En gang, mens jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Antagelig i 1995 en gang, da).

    Så pleide jeg som oftest, å jobbe seinvaktene.

    Og jeg hadde jo lært spesielt av hu Hilde fra Rimi Hellerud, (som seinere begynte i Rema), at man burde være streng mot leverandørene.

    Og en gang, så kom det en fra Lilleborg, (var det vel, som det firmaet het), og skulle legge opp Libero bleier og bind, da.

    Og da, så ba jeg han, om å face de bleiene, den og den veien, da.

    For jeg jobba jo nesten bare seinvakter, og da rydda jeg hele butikken, hver dag, da.

    Så jeg dreiv mye med rydding og faceing, og sånn, da.

    Og da ble han Lilleborg-konsulenten sur, (husker jeg), og begynte å bable noe, om at det ikke var ‘høyt under taket’ der, (eller noe).

    Så noen konsulenter, de likte tydeligvis ikke det, å få beskjed, om hvordan butikkene ville ha det, da.

    Og seinere, så gikk Rimi mye bort fra det, at det dukka opp konsulenter, i butikkene.

    Så butikkene fikk mer penger over lønnsbudsjettet, og vi butikklederne, vi brukte etterhvert mindre tid på å skravle med konsulenter, da.

    Og vi slutta også etterhvert, (i 1998, var det kanskje), å sortere varene.

    For da det var konsulenter i butikkene, så ville de ha varene stående på et bur, eller et hjul, da.

    Så da måtte man sortere alle varene, på lageret, før man kjørte de opp i butikken, da.

    For nesten halvparten av varene, (generelt sett, vil jeg si), de ble satt opp av konsulenter, da.

    Og da var det gjerne sånn, at man bare burde bestille til den konsulenten, til onsdagene, for eksempel.

    (Og ikke til mandagene, for eksempel.

    For de konsulentene, de dukka ofte bare opp en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag, eller noe).

    Så det var veldig mye å huske på, når man bestilte Hakon-varene, da.

    Det var som en kunst å ta den bestillingen, vil jeg si.

    For butikksjefen, eller andre, de kunne bli sure, hvis de måtte legge for mye varer på topphylla.

    (For de syntes kanskje at det ble unødvendig mye slit, da).

    Og kundene, de kunne jo bli sure hvis noe ble utsolgt, da.

    Men seinere, i Rimi, (rundt år 2001 vel), så ble det sånn, at varene ble bestilt automatisk, av et dataprogram.

    Så etterhvert, så var det ingen konsulenter lenger, som stablet varer.

    Så Hakon-bestillingen, den gikk fra å være som en kabal nesten, til å bli nesten som en bagatell da, for butikklederne, i Rimi, (kan man kanskje si).

    Fra cirka 1998 til cirka 2001, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Nylænde, så var det forresten en transvestitt, (eller noe), som handla.

    Og som Hilde fra Rimi Hellerud kommenterte om da, husker jeg.

    For hu spurte meg en gang, om jeg skjønte hvem hu mente, med den transvestitten, da.

    (Eller noe).

    Og da svarte jeg bare ‘å ja, han … hun’.

    Og da forklarte vel Hilde, fra Rimi Hellerud, til butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som jo var lesbisk), at jeg hadde kalt transvestitten for ‘han hun’, da.

    (Noe sånt).

    Men det var jo bare noe jeg hadde svart, uten å tenke meg om.

    Men det ble sånn, (etter det her), at vi lederne på Rimi Nylænde, på den her tida, vi begynte å bruke det navnet, ‘han hun’, om den transvestitten da, (oss imellom).

    Og Hilde fra Rimi Hellerud, hu kommenterte også om det, en gang, (husker jeg), at hu ikke syntes at ‘han hun’, (som var en mann, som hadde blitt til en dame vel, tror jeg ihvertfall), gjorde seg så veldig bra, som dame, da.

    For ‘han hun’ var for kraftig da, mente Hilde fra Rimi Hellerud, (som forresten var litt kraftig selv og, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg gikk ut av tellerommet, på Rimi Nylænde der, (oppå platået der).

    (Enten mens jeg jobbet som assistent der, fra 1994 til 1996, eller mens jeg jobbet som butikksjef der, fra 1998 til 2000).

    Så gikk jeg nesten rett i ‘han hun’, da jeg gikk ut av døra der, (for å gå ut i butikken), da.

    Og da fikk ‘han hun’ sjokk, husker jeg.

    Trynet så ihvertfall helt sjokka ut, (mener jeg å huske).

    Så jeg lurer på det, om det var ‘han hun’, som var den som dreiv å stjal dametruser, (var det vel), i butikken der.

    For jeg mener å huske det, at det var sånn, at vi pleide å finne emballasjen til dameundertøy, oppe på platået der da, innimellom.

    Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert da, at det var ‘han hun’ som stjal.

    Men ‘han hun’ ble ihvertfall skikkelig sjokka da, husker jeg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), bare fordi jeg gikk ut av døra, til tellerommet der, en gang.

    Noe som vel ikke egentlig var så dramatisk, i og for seg.

    (Det at jeg låste meg ut av det bakrommet der, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det sånn, at jeg skulle dra innom Rimi Karlsrud med et eller annet, husker jeg.

    Mens Magne Winnem fortsatt var butikksjef der, da.

    Og da var det sånn, at Magne Winnem og hu unge brunetta, fra julebordet, (i Bekkelagshuset, i 1995), de stod og flørta, (virka det som for meg, ihvertfall), ved melkekjøla, helt innerst i butikken, på Rimi Karlsrud der, da.

    Og da sa plutselig Magne Winnem til meg, at jeg kunne ikke gå inn i butikken, (jeg skulle bare inn der, for å levere noe internt overføringsskjema, eller noe sånn), i Rimi-antrekk.

    For da kunne kundene tro at jeg jobba der, mente han.

    Men det hadde jeg vel sett selv kanskje, på Rimi Nylænde, at folk som dro dit, fra andre Rimi-er, hadde arbeidsantrekk på seg.

    Det er mulig.

    Og jeg gikk jo så raskt som mulig, bort til butikksjefen og.

    Og dette var vel om sommeren.

    (Så det må vel ha vært våren/sommeren 1996, antagelig.

    Mens jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

    Og kjørte den røde HiAce-en).

    Og hvis noen kunder hadde spurt meg om noe, så kunne jeg jo bare funnet butikksjefen.

    Og jeg hadde jo jobba i den butikken før, (som ringehjelp), så jeg kjente jo den butikken og.

    Og jeg skulle jo bare et raskt ærend.

    Men det er mulig at dette ‘anfallet’, fra Magne Winnem, var noe med at hu unge tenåringsjenta, (som vel jobba som lagerhjelp der, antagelig), stod der da, kanskje.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Like etter at Magne Winnem ble butikksjef, på Rimi Karlsrud, i 1993, (må det vel ha vært), forresten.

    Så inviterte han meg på en fest, hjemme hos seg selv, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    (Elin Winnem var vel kanskje ikke hjemme, tror jeg.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og på den festen, så var det også en gjeng tenåringer, som jobba sammen med Magne Winnem, på Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

    Og de hadde med seg en Fugees-CD dit, (husker jeg).

    (Den med ‘Killing me Softly’ på, blant annet).

    Og Magne Winnem luska på dem, når de var på do, husker jeg.

    Og hu ene Rimi Karlsrud-jenta hadde visst sagt det, til en ung Rimi Karlsrud-gutt, (mens hu var på do, da).

    At ‘du kan komme inn på do du og’, (eller noe).

    (Hadde Winnem overhørt da, mens han luska, husker jeg at han glisende fortalte meg).

    Så det er mulig at hu brunetta var ei av de jentene i den Rimi Karlsrud-gjengen, da.

    Selv om hu virka rimelig ung da, husker jeg.

    Så det er vel kanskje mer sannsynlig at hu var en relativt nyansatt tenåring, (eller noe), vel.

    (Siden det her var to-tre år seinere).

    Jeg var nettopp ferdig i militæret, husker jeg, da denne festen var.

    Og jeg var nesten i sjokk, over å liksom begynne med mitt ordentlige liv da, midt i nedgangstidene, med bare rundt 5000 kroner vel, i dimmepenger og 90% arbeidsledig, og med en utslitt garderobe, etter studietiden og militæret, og med ansvaret for søstera mi Pia, som flytta inn på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, osv.

    Så jeg var nok rimelig stiv og formell, (sånn som jeg husker det selv, ihvertfall), på den her festen, da.

    (Siden det var mest fremmede folk der vel).

    Og jeg prata vel knapt med de unge Rimi Karlsrud-jentene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som assistent på Rimi Nylænde.

    Så hadde jeg jo hørt om egne markevarer, eller EMV, som Rimi kaller dem.

    For jeg hadde jo vært på et sånt assisterende butikksjef-kurs, våren/sommeren 1995.

    Så det er mulig at det var der jeg hørte om EMV.

    Og at Jon Bekkevoll forklarte om det der.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Jon Bekkevoll pleide å prate om det, at i utlandet, så selger matbutikkene mye mer av egne merkevarer, enn i Norge.

    Og at de derfor ville jobbe mye med EMV da, i Rimi, for å få opp lønnsomheten.

    (Egne merkevarer, i Rimi, det ville si merker som Diva og Hakon, osv.

    Varer som Rimi ikke bruker mye penger for å lage emballasje til og reklame for.

    Så derfor blir prisen lavere, for kundene, samtidig med at Rimi får høyere fortjeneste, på varen, siden varen ikke da har noen egen leverandør, som vanligvis ville ha fått sin del av prisen for varen, da).

    Og det ble liksom fler og fler EMV-varer, i butikken, da.

    Selv om det vel ikke ble i nærheten så mange, som det man finner, i en del butikker, her i England, for eksempel.

    (Som Aldi, Lidl, Marks & Spencers, Tesco, osv).

    Men en dag, så fikk vi plutselig en ny pizza da, i Rimi-butikkene.

    Nemlig Pizza Grandama, som ble solgt under Rimis egne merkenavn Diva.

    (I 1995, eller noe, må vel det her ha vært).

    Og da, så gikk butikksjef Elisabeth Falkenberg bort til meg, husker jeg, mens jeg stod ved frysedisken, like ved der pizzaene lå, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Også sa hu til meg det, at hu ikke trodde det, at det var noe galt med Pizza Grandama.

    For det var et bakeri som het Sæter, (eller noe), som lagde de her pizzaene da, (fortalte Falkenberg).

    Og det var et bakeri, som holdt til i Sandefjord, (eller om det var i Tønsberg), som også var der hu selv var fra da, (fortalte hu).

    Og det var ikke noe tull, med det firmaet da, skjønte jeg.

    (Noe sånt).

    Og dette ble vel sagt ‘utenom sammenhengen’, (må jeg vel si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg sjekka det på internett nå, og så det, at Fugees album, ‘The Score’, ble gitt ut, i 1996.

    Så den festen, i Avstikkeren der, den var nok i 1996 da.

    Og ikke i 1993, som jeg skrev ovenfor.

    Så jeg tok nok litt feil av tidspunktet, for den festen.

    Men ellers, så mener jeg det, at det var omtrent sånn, som jeg skrev ovenfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde

    Før jeg skriver om julebordet 1995, så kan jeg ta med noen flere episoder, fra Rimi Nylænde.

    Hilde fra Rimi Hellerud, hu begynte jo å jobbe i Rema, like før jul, (var det vel), i 1994.

    Så det var Elisabeth Falkenberg og meg, som drev butikken, (som de eneste lederne), den jula, da.

    Og jeg husker det, at jeg måtte ta Stabburet-bestilling på julevarer, (må det vel ha vært).

    Også sier Elisabeth Falkenberg til meg, at vi burde bestille en spekeskinke og.

    For folk kom ofte og spurte om det, i jula, da.

    Og den spekeskinka, den ble hengende, inne på melkekjøla.

    For at den ikke skulle bli stjålet, (eller noe).

    Og der hang den, hele jula da, (husker jeg).

    Og jeg lurer på om det var noe rart med den skinka.

    For vanligvis, så ville vel prosessen vært sånn, ved et salg, av en sånn skinke.

    At først så ville det dukke opp en kunde i butikken som spurte om spekeskinke.

    Og så ville vi si det, at vi kan bestille en, sånn at du får den på tirsdag, (for eksempel).

    Og så ville vi sendt en faks, (for eksempel), til Stabburet som seinere ble Spis, da.

    Og så ville kunden fått spekeskinka si, uka etter da, (for eksempel).

    Så det Elisabeth Falkenberg gjorde jula 1994, da hu bestilte en sånn skinke, og bare lot den henge, inne på melkekjøla.

    Det var litt rart da, kan man vel si.

    Men dette var jo den første jula mi, som leder, i Rimi, så jeg måtte jo nesten høre på butikksjefen da, syntes jeg, når hu ville bestille en sånn spekeskinke.

    Jeg hadde ikke noe særlig erfaring med å bestille julevarer, så jeg bare hørte på henne da, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter jul, så skjedde det noe enda rarere, i forbindelse med den spekeskinka, da.

    Og det var at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det.

    At hu syntes ikke at vi kunne kaste en sånn stor spekeskinke.

    Så hu lurte på om jeg ville ha den, da.

    Og jeg hadde jo nettopp vært på en rep.-øvelse, hvor vi spiste et fenalår.

    Så jeg syntes at det hørtes artig ut da, og ha en sånn spekeskinke, i kjøleskapet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, etter jobben, på begynnelsen av 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg med meg den spekeskinka hjem, da.

    Siden hu butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde spurt meg, om jeg ville ha den, da.

    Så tenkte jeg at det måtte være greit, da.

    Jeg kunne nesten ikke si imot butikksjefen, syntes jeg.

    Jeg var jo helt fersk som assisterende butikksjef, og.

    Og den samme dagen, (for dette var en dag jeg hadde tidligvakt, da).

    Så dro jeg også innom Sparebanken NOR, (hvor jeg hadde lønnskonto, på den her tida), sin filial, på Bryn, husker jeg.

    (Der hvor det var et bankboks-ran en gang, vel).

    Og spurte de, om jeg kunne få et lån, for å kjøpe en leilighet, i høyblokka, på Lambertseter der.

    For de leilighetene, de kosta bare et par hundre tusen, på den her tida, (hvis ikke enda mindre).

    Men jeg fikk ikke noe lån da, husker jeg.

    Enda jeg ikke hadde hatt noe inkasso, eller noe sånt.

    (For jeg var jo egentlig for gammel til å bo på Ungbo, så jeg hadde vel sett i Aftenposten da, at de leilighetene, i høyblokka, på Lambertseter, var veldig billige, da.

    Sånn at til og med en med 140.000 i årslønn, (som jeg hadde, på den her tida), kunne hatt råd til å betjene et lån, på de vel.

    Selv om Magne Winnem vel advarte meg litt mot å bo der.

    For han mente at det var mye narkomane og sånn, som bodde der, var det vel.

    Så jeg var kanskje ikke helt overbevist selv, da jeg gikk i banken, for å høre om jeg kunne få lån, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og raritetene rundt den spekeskinka, de stoppa ikke der.

    For da Glenn Hesler etter en stund, fikk se den spekeskinka, liggende delvis oppspist, i kjøleskapet, på Ungbo der.

    Så fikk han sjokk, (må man vel si).

    Og banka på døra til rommet mitt, og lurte på hvor den skinka var fra, osv., da.

    Mens han så sjokkert ut i trynet vel.

    (Sånn som jeg klarte å tolke trynet og stemmen hans, ihvertfall).

    Så det var kanskje noe rart med den spekeskinka, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde, så begynte det også å jobbe et par, som het Line og Pål, der.

    (Som begge hadde lyst hår, husker jeg.

    Pål med gardinfrisyre, og Line med langt hår, da).

    Ihvertfall Pål begynte vel å jobbe der, allerede mens hu Hilde, fra Rimi Hellerud, jobba der, mener jeg å huske.

    En jobboppgave, som ingen av lederne var så glad i å vel.

    Det var å tømme papp-pressa.

    Men Pål, han jobba to dager, i uka, var det vel.

    To ettermiddager da, etter studier ved UIO, (var det vel).

    Og da fikk Elisabeth Falkenberg, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), de fikk Pål til å tømme papp-pressa, før han satt seg i kassa, de to kveldene, som han jobba, da.

    Så da lot vi bare papp-pressa stå der, til Pål kom på jobben da, tirsdag og torsdag, (eller om det var fredag), husker jeg.

    Og da trengte vel ikke noen andre, å tømme papp-pressa, mener jeg å huske.

    Så den rutinen, den var kanskje litt spansk, da.

    Men Pål var jo stor og sterk.

    Men det var kanskje litt utnytting da, muligens.

    (For Pål satt jo egentlig i kassa).

    Men Pål var grei, og klagde ikke da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Pål også slutta før Line.

    Og da lot jeg Pål få med resten av en bløtkake, som Rimi hadde fått, (av en eller annen grunn).

    Og da sa hu Line at hu også ville slutte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det skjedde også et par rare episoder, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde der, husker jeg.

    Når jeg tenkte at det var best å holde kjeft.

    En gang, så var det hu Wenche Berntsen, som plutselig bannet, og sa ‘fitte’ høyt, inne på tellerommet der.

    Mens Henning Sanne og jeg, også var der, da.

    Og da kommenterte vel Henning Sanne det her, og sa noe sånt som, at det var så usjarmerende, med damer, som banna på den måten, og sa fitte da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var det Henning Sanne, Line og meg, som var inne på tellerommet der.

    Og da nevnte Henning Sanne det, at Line var modell, (mener jeg at det var).

    Men jeg ville fortsatt ikke blande meg for mye opp i hva mine ‘undersåtter’ dreiv med privat, da.

    Så jeg sa ingenting, da.

    For jeg ville ikke smiske heller, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kjøpte meg en billig bil, (som jeg skal skrive mer om seinere), noen uker etter at jeg fikk lappen.

    Så sa hu Line til meg, (mens hu så surt på meg, må man vel si), at ‘kunne du ikke heller ha kjøpt Pål sin bil, da?’.

    (Noe sånt).

    For da skulle visst Pål selge sin bil, da.

    Men det hadde ikke jeg hørt noe om, da.

    Men jeg visste at Pål hadde mye utgifter.

    For han klagde til meg, på at en kar, forlangte to-tre tusen, for å montere inn et stereoanlegg, i bilen hans, (ikke så lenge før det her, vel).

    Og da spurte Pål meg, om jeg ikke var enig med han, i at det var litt mye, (husker jeg).

    Men da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for min første bilstereo, den kjøpte jeg i 1998, (må det vel ha vært), altså cirka tre år etter det her, da.

    Så da måtte jeg bare holde kjeft, da.

    Men jeg skjønte at Pål vel hadde dårlig råd da, antagelig.

    Og muligens også kamerater som lurte han.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det, at Marianne Hansen hadde tatt på seg noen klær, som var i sånn skikkelig klovnemønster, eller noe, da.

    Både buksa og jakka hennes, så helt ‘klovnete’ ut da, (må man vel si).

    Så hu Line, hu begynte jo å le høyt, da hu så det antrekket, til hu Marianne Hansen da, husker jeg.

    Men da fortalte Marianne Hansen det, (til hu Line), mens jeg var på tellerommet der da, (må det vel ha vært), at hu ikke brydde seg noe om hvordan hu kledde seg, hvis hu bare skulle på jobb.

    Det var bare hvis hu skulle på byen, at hu brydde seg om hvordan hu gikk kledd, (sa hu Marianne Hansen da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en ungdom, som het Glenn, som jobba der, husker jeg.

    Han hadde mørkt, krøllete hår vel, og bodde like ved Rimi Nylænde der, tror jeg.

    Og en gang, som jeg hadde glemt, å ta med arbeidstøy, på jobben.

    (For jeg var vel litt stressa innimellom, den tida jeg jobba, på Rimi Nylænde der.

    Siden jeg jo hadde en ekstrajobb og tok kjøretimer, osv., innimellom jobbinga som assisterende butikksjef, da).

    Så var det eneste tøyet jeg fant, i garderoben der, som jeg kunne bruke.

    Det var skjorta til han Glenn da, husker jeg.

    Og den lukta det jo skikkelig deo av, (eller hva det var), husker jeg.

    Så det var ikke noe artig, å bruke skjorta hans da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Glenn han var det nesten at jeg måtte feste med, en nyttårsaften, husker jeg.

    (Muligens nyttårsaften 1994, da jeg endte opp på Snorre der.

    Eller om det var nyttårsaften 1995).

    Men det ble litt rart, for jeg kjente ikke han så bra, da.

    Så jeg klarte på en eller annen måte å komme meg ut av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter, at vi på Rimi Nylænde, hadde vært på den Danmarksturen, forresten.

    Så dukka det opp en hel gjeng, fra Rema Karlsrud, på jobben vår, husker jeg.

    Mens vi dreiv og prisa varer osv., (for vi hadde ennå ikke fått skannere, i kassene, på Rimi Nylænde, da jeg slutta der, (for å begynne å jobbe på Rimi Bjørndal), våren 1996, da).

    Og jeg lurer på om det var sånn, at ei av damene på Rimi Nylænde, (Marianne Hansen?), hadde hatt et one night stand, med en av de karene, fra Rema Karlsrud, (som var en butikk, som lå kanskje en kilometer, fra der Rimi Nylænde lå da), som var på den samme danskebåt-turen, som oss, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.