johncons

Stikkord: Hilde (Assistent Rimi Nylænde 1994 og 95 ca. og som begynte i Rema i 95 ca).

  • Min Bok 4 – Kapittel 42: Enda mer fra Ungbo-tida

    Sommeren 1994, så jobbet jeg jo heltid, som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, da butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, var på sommerferie.

    Men, når begge disse var ferdige med sine tre uker ferie.

    Så hadde jeg jo noen uker sommerferie selv og, (mener jeg å huske).

    Og da, så hadde jeg jo ikke så god råd.

    For jeg fikk nok ikke så mye feriepenger, siden jeg jo hadde vært i militæret, fram til sommerferien, året før.

    Så i sommerferien, så dro jeg bare til Frognerparken og sånn, for å ligge i sola, og jeg bada kanskje litt på Frognerbadet og.

    Og da befant jeg meg aleine, husker jeg.

    Så hvor Axel og Glenn Hesler var, på den her tida, det aner jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener at det må ha vært denne sommeren.

    (Selv om det kanskje var en liten sjanse, for at det var den forrige sommeren, sommeren 1993).

    At jeg skulle til Frognerparken, da.

    Og da gikk jeg bare i shorts og t-skjorte da, siden det var sommeren.

    Og jeg hadde sikkert med meg en bag, med badehåndkle, og sånn da.

    Og så satt jeg meg på T-banen, ned mot sentrum, da.

    Og da T-banen kom til Furuset, så satt det seg to karer, litt opp i åra, i den samme sittegruppen, som meg.

    Og det viste seg å være Arne Thomassen, (min tidligere stefar), og en annen kar.

    Og de hadde på seg dress vel.

    Så Arne Thomassen var rimelig snobbete da, må man vel si.

    Og jeg lot som ingenting, for jeg fikk litt sjokk, for jeg hadde ikke venta, å møte Arne Thomassen på T-banen akkurat.

    Arne Thomassen hadde vært litt arbeidsledig, innimellom, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Og jeg mente å huske, at han ble litt flau, hvis han måtte ta T-banen, og ikke hadde bil, da.

    Så derfor sa jeg ikke noe, da.

    For jeg ble litt flau på Arne Thomassen sine vegne kanskje, siden han måtte ta T-banen, da.

    Noe jeg tror han egentlig ikke likte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Arne Thomassen, han så stygt på meg.

    Siden jeg bare hadde på meg shorts, (mener jeg).

    (Eller om han kjefta på meg, for det.

    Eller ‘brumma’, som man vel må si, at han pleide å gjøre).

    Men dette var i sommerferien.

    Så at man har på seg shorts, i sommerferien.

    Er det så rart, liksom?

    Nei, dette var ikke et hyggelig møte, husker jeg, (at jeg syntes, da).

    Og Arne Thomassen og de, de flytta jo ned til Vestre Haugen.

    Fra Furuset.

    Selv om jeg ikke husker om det var før eller etter denne episoden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og min halvbror Axel, han ble også etterhvert rimelig snobbete, må man vel si.

    Han begynte å gå i dyre Gant-skjorter/gensere, osv., (som han kjøpte på tilbud, i en klesforretning, ved Egertorget, fortalte han), allerede fra 15-16-års alderen vel.

    (Noe sånt).

    Og da Axel begynte å gå i Gant-klær, så hadde ikke jeg engang hørt om det merket, husker jeg.

    Så da fikk jeg meg nok et lite støkk, siden min lillebror liksom var flinkere til å kle seg, enn meg, da.

    Så etter det, så ble nok også jeg litt mer interessert i dyre merkeklær og sånn, da.

    Selv om jeg egentlig ikke hadde så mye greie på klær, fra før det her, da.

    (Ihvertfall ikke noe mer enn vanlig).

    Men jeg la jo merke til at Axel ble ganske snobbete da, og da ble det litt flaut for meg, hvis jeg ikke selv skjønte meg noe på klær, da.

    Så jeg følte kanskje litt press, på grunn av det her, at Axel var så snobbete, da.

    Så det var nesten litt sånn, at det var litt konkurranse mellom Axel om meg da, syntes jeg.

    Ihvertfall så ble jeg litt mer oppmerksom, på ting som klær, osv., siden min lillebror Axel, var så opptatt av dyre merkeklær, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen rar episode, som skjedde, på den her tida.

    Den hendte en gang, etter at jeg hadde begynt som assisterende butikksjef vel, i januar 1995.

    Så kom jeg på jobb da, (en helt vanlig dag, trodde jeg da), på Rimi Nylænde.

    Men da, så hadde plutselig butikksjef Elisabeth Falkenberg, et skriv der til meg, fra faren min.

    Og det var noe informasjon, om en flyveleder-skole, i Sveits, som faren min hadde fakset, (eller noe), til Rimi Nylænde, da.

    Og Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg noe sånt som, at faren min ville at jeg skulle begynne på den utdannelsen, da.

    (Eller noe).

    Men jeg var jo ikke noe interessert i det, i det hele tatt.

    Det ble som noe rart for meg, husker jeg.

    Jeg var jo såvidt kommet i gang, med en leder-karriere, i Rimi.

    Og hvis jeg skulle slutte med den karrieren, så måtte det jo være, for å begynne med data, som jo egentlig var mitt felt, (siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, i to år, ved NHI).

    Og hva Elisabeth Falkenberg og faren min hadde snakka om.

    Og hvor mye de snakka sammen.

    Og hvordan faren min fikk tak i telefonnummeret, til Rimi Nylænde, (som var et telefonnummer, som ikke stod i telefonkatalogen).

    Det veit jeg ikke.

    (Og jeg hadde omtrent ikke noe med faren min å gjøre, på den her tida.

    Så det var ikke sånn, at jeg pleide å snakke med han, om karrieren min, osv.

    Så dette var litt som noe forvirrede greier, fra en, (mer eller mindre), alkoholisert sjel, for meg, (husker jeg).

    Men hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, tolket det her, det var det jo vanskelig, for meg, å si.

    Det var jo ikke sånn, at jeg hadde fortalt henne det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, osv.

    Nei, det var ikke sånn, at vi pleide å være så veldig personlige der liksom, på Rimi Nylænde, da.

    Vi var mest fokusert på jobb og sånn der, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 36: Mer fra Ungbo

    Etter at Hilde fra Rimi Hellerud slutta, på Rimi Nylænde, og vi bare ble to ledere der, (butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, som ble forfremmet til assisterende butikksjef), fra november/desember 1994.

    Så ble det jo problemer med Glenn Hesler, siden han dukka opp, på Rimi Nylænde, og klagde på at jeg ikke rydda ostedisken der like bra, som før jeg ble forfremmet da, og fikk mer ansvar.

    Men Glenn Hesler hadde kanskje ikke fått med seg det, at jeg ble forfremmet hele tida, på Rimi Nylænde der.

    Det er mulig.

    For jeg var jo først ringehjelp, (utlånt fra Rimi Munkelia), og så fast ansatt, og så ansvarlig for ostedisken, (med mere), og så låseansvarlig, og så aspirant og så assisterende butikksjef.

    Alt dette i løpet av et drøyt år da.

    Fra høsten 1993 til januar 1995.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på Ungbo, så ble jeg også angrepet av Glenn Hesler da, husker jeg.

    Jeg lå og halvsov, i sofaen, i stua, etter jobb, en gang.

    Og personsøkeren min lå på salongbordet der da.

    Mens Glenn Hesler og Øystein Andersen gikk ut, av Ungbo, etter å ha vært på Glenn Hesler sitt rom der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg sov ikke, jeg bare hvilte liksom, etter å ha hatt en tidligvakt antagelig, på Rimi Nylænde, da.

    Så jeg overhørte det, at Glenn Hesler sa til Øystein Andersen, (mens de gikk ut av Ungbo-leilighet), at han skulle kødde med meg, da.

    (Siden Glenn Hesler ikke likte at jeg lå på sofaen der, da.

    Eller noe sånt.

    Av en eller annen grunn).

    Og like etter at de gikk ut døra, så ringte personsøkeren min.

    Fra et ‘tulle-nummer’, da.

    Så det var nok Glenn Hesler da, skjønte jeg.

    (For Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde mobiltelefon, i bilen sin, som de brukte når de jobba, for automatfirmaet sitt, da).

    Så jeg bestemte meg for å ta igjen, på Glenn Hesler, da.

    (For jeg mente det at jeg hadde lov til å ligge å slappe av på sofaen der.

    For det hadde jeg pleid å gjøre fra før han flytta inn der, for å si det sånn).

    Jeg tok hans Super VHS-video, (var det vel).

    Som stod i stua der.

    Og låste den inn i Ungbo sin bod, i gangen, bort mot vaskekjelleren der.

    Så da Glenn Hesler kom hjem, ut på kvelden.

    (Var det vel).

    Så ‘gura’ han da, (overhørte jeg), og skreik til Øystein Andersen, at videoen hans hadde blitt stjålet da, (eller noe).

    Og da lo jeg litt, (ihvertfall inni meg), inne på rommet mitt da, (husker jeg).

    Og så, mens Glenn Hesler og Øystein Andersen var inne på rommet, til Glenn Hesler.

    Så henta jeg videoen til Glenn Hesler igjen, i kjellerboden, og satt den tilbake igjen i stua, da.

    Og da husker jeg at jeg overhørte det, at Glenn Hesler sa til Øystein Andersen, at ‘det her skal jeg aldri prata med han om’, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og et år eller noe, før det her igjen.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at Øystein Andersen og Glenn Hesler, prata om meg, utafor rommet mitt.

    Og da sa Øystein Andersen, (var det vel), at han trodde det, at jeg ville prøve å gjøre det sånn, at jeg først fikk lappen og så bil, osv.

    Altså at jeg ville bli en sånn ‘standard rat-race fyr, da’, hadde jeg nær sagt.

    Så jeg skjønte det, at Øystein Andersen og Glenn Hesler, de prøvde å fundere seg fram til, hvordan jeg ville prøve å få suksess i livet, da.

    Så Glenn Hesler og Øystein Andersen må nok ha vært i noe slags undergrunn, tror jeg.

    (Jeg husker jo også måten de prata seg imellom om, at alle vinduene på SIA, hadde blitt bytta ut, (noen år før det her igjen, da).

    Som jeg har skrevet om i en av de tidligere Min Bok-bøkene.

    Da ville de ikke forklare for meg, hva det var, som var grunnen, til at de måtte bytte ut vinduene, på Sentralsykehuset i Akershus, (som lå i Lørenskog), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1994, (må det vel ha vært).

    Så var Magne Winnem, Glenn Hesler og jeg, ved friidrettsbanen, på Lambertseter der.

    (Hvor vi vanligvis spilte tennis, på de gratis, kommunale tennisbanene like ved, da).

    En søndag var vel dette, antagelig.

    Og det er mulig at Axel var der og.

    Magne Winnem ville at vi skulle løpe 800 meter, husker jeg.

    Og jeg vant med nesten en hel oppløpsside da, foran Magne Winnem.

    Og jeg husker ikke om Glenn Hesler var med.

    Men hvis han var med, så kom han på tredjeplass da, (i såfall).

    Og jeg husker ikke heller helt sikkert, om Axel var der.

    Men hvis han var der, så bare så han på da.

    (Jeg tror ikke han var med å løpe, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i løpet av den tida, som både Glenn Hesler og jeg, bodde på Ungbo.

    (Som må ha vært i snaut et og et halvt år vel, fra begynnelsen av 1994, kanskje.

    Noe sånt).

    Så var det sånn, at jeg ble med Glenn Hesler og Øystein Andersen, på jobb, for spilleautomatfirmaet deres, en gang, (husker jeg).

    Og da, så satt jeg på med den hvite varebilen, til Glenn Hesler, (husker jeg).

    (En Ford Transit, eller noe, kanskje).

    Og Øystein Andersen kjørte vel kanskje den røde Toyota Hi-Ace-en deres da.

    Som var den første firmabilen deres, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så skulle vi, til en videosjappe, (eller noe), ute i Follo, et sted, (husker jeg).

    Og det var litt rart, (synes jeg nå, ihvertfall), at Glenn Hesler og Øystein Andersen plutselig skulle dra meg med dit, en dag.

    Og det var også noen ungdommer der, som så litt rart på meg vel, (syntes jeg at jeg merka, ihvertfall).

    Så det er mulig at det var noe galt, i forbindelse med det her, at Glenn Hesler plutselig ville at jeg skulle bli med han og Øystein Andersen på jobb, en dag, da.

    For det var et engangstilfelle, for å si det sånn.

    (Hvis man ser bort fra TG94, ihvertfall).

    Og det var ikke noe spesiell anledning, (som jeg kunne skjønne, ihvertfall), til at jeg skulle bli med dem på jobben, akkurat den dagen.

    Så det var vel ihvertfall litt underlig dette, at jeg ble dratt med dem på jobb, den her dagen da, (må man vel si).

    (En dag jeg hadde fri fra Rimi, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at det var denne dagen, i 1994 vel.

    At jeg var med Glenn Hesler og Øystein Andersen, til spillbutikken Spiderman, i Kirkegata, i Oslo, der.

    Glenn Hesler og Øystein Andersen, de hadde spilleautomater, satt ut, i den butikken.

    Og de hadde også et kombinert lager og verksted, i nabolokalet, (eller om det var kjelleren), til Spiderman der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Glenn Hesler han fortalte det, (husker jeg).

    At noen albanske dørvakter, på et utested, litt nærmere Karl Johan, enn der Spiderman lå.

    De pleide ofte å dra med seg noen fulle gjester, inn i et smug, i Kirkegata der, og banke de opp.

    Sa Glenn Hesler, at han og Øystein Andersen ofte pleide å se, når de kjørte forbi det utestedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg var med Glenn Hesler og Øystein Andersen, til en videosjappe, på Bislett der, hvor en de kjente, som het Henning vel, jobba.

    Det er mulig at det var den samme dagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 28: Enda mer fra 1994

    Julebordet 1994, det var en ganske kjedelig ‘affære’, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg mener å huske det, at det julebordet, var i Bekkelagshuset, (ikke så langt unna Nordstrand, eller ‘Østkantens vestkant’, som dette området av Oslo vel også kalles, ifølge Magne Winnem ihvertfall, mener jeg å huske), og det var vel flere Rimi-butikker, som Rimi Nylænde hadde gått sammen med, for å arrangere julebord, da, dette året.

    Men jeg mener at vi fra Rimi Nylænde, vi holdt oss mest for oss selv, i et hjørne, ved inngangsdøra, til ‘hovedsalen’ der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Omtrent det eneste som jeg husker, fra det julebordet, i 1994.

    Det var det, at jeg var litt irritert på hu Hilde, fra Rimi Hellerud.

    For hu hadde liksom ‘driti meg ut’, fordi at jeg liksom hadde slått feil, på kassa.

    Hu sa sånn, en gang, at ‘hva var den prisen her?’.

    (Mens hu pekte på en handlelapp).

    Og det var ikke skanner, på Rimi Nylænde, (som på for eksempel OBS Triaden og også Rimi Munkelia vel), på den her tida.

    Så det var jo ikke så lett å vite, akkurat hva det var.

    Men jeg huska det, at jeg hadde stusset på den handlelappen selv, da.

    Men funnet ut at det var riktig.

    Så jeg prøvde å si at det var riktig totalbeløp, da.

    Men at jeg ikke husket nøyaktig hva hvert eneste enkeltbeløp var, da.

    (Men de kunne jo ha slått inn varene på nytt, sånn som de pleide å gjøre, på CC Storkjøp, for eksempel, husker jeg).

    Jeg prøvde vel å ha en hyggelig tone, men både hu Hilde og hu kunden var sure da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og enten var det sånn at hu Hilde skulle hjem, eller så var det sånn at jeg skulle hjem.

    Det var vel sånn at hu Hilde skulle hjem, tror jeg.

    Og hu likte jo ikke at man skifta, for eksempel, for da måtte hu kanskje ta en T-bane som gikk femten minutter seinere.

    Så det var kanskje derfor at hu Hilde var så sur, fordi at hu ble hefta, av en kunde, på vei ut døra, eller noe.

    Hvem vet.

    Og selv om jeg vel ikke hadde vært noe særlig bombastisk, men bare prøvde å kommunisere egentlig.

    Så var det noe hu Hilde ikke likte ved at jeg prøvde å kommunisere, da.

    Så hu måtte liksom ‘strekke’ meg, inne på kontoret, foran butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    Og på julebordet, etter en del øl.

    Så ble jeg ganske sur, på hu Hilde, pga. den her saken, da.

    Og jeg ba henne om å bli med meg, ut på gangen der.

    Og så kjefta jeg på henne der, på grunn av den her urettferdige behandlinga da, husker jeg.

    Og så spurte vel Thomas Sanne, hva som hadde skjedd, når Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, kom inn igjen til bordet, der de andre satt.

    Og da fortalte jeg de ved bordet at jeg hadde kjefta på hu Hilde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et annet eksempel, på hvor umoden, som hu Hilde, fra Rimi Hellerud, var.

    Det var det, at hu skulle få personsøker, fra Rema, når hu begynte som assistent der, på slutten av 1994, husker jeg.

    Og på den samme tida, så kjøpte jeg personsøker selv.

    For det var ingen som hadde telefon, på Ungbo.

    Og dette var før ‘mobil-tida’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ringte Siemens, på Ryen, angående personsøker.

    (Et firma som holdt til like ved Abildsø, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Og som bussen til Abildsø kjørte forbi da, så jeg visste godt, hvor det bygget deres lå da).

    Og en kar, som jobba der, i 40-50-åra vel.

    Han ‘lurte’ meg opp dit, for å se på en personsøker, som var brukt, da.

    Og som han hadde liggende der, sa han.

    For jeg tjente ikke så bra, i Rimi, så jeg prøvde å finne en billig personsøker, da.

    Men den personsøkeren, som de hadde på Siemens, den var full av riper, så det var jo bare tull, syntes jeg, å dra innom der, da.

    Men det var på vei til jobben, da.

    (Kunne man nesten si).

    For da kunne jeg bare ta den neste 71-bussen, til ved Abildsø-kiosken der.

    Og så var det bare cirka ti minutter å gå, opp Lambertseterveien, til Rimi Nylænde, da.

    Så man kunne vel for eksempel gå fra Siemens til Rimi Nylænde der, på 20-25 minutter kanskje, vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt så falt valget mitt på en ny, blå Motorola Bravo personsøker, husker jeg.

    (For den var på et slags tilbud, eller noe, mener jeg å huske.

    Så den kosta kanskje noen få hundrelapper mer ny, enn den stygge, brukte, som han Siemens-karen hadde liggende i en skuff, i Siemens-bygget på Ryen, da.

    Og den Motorola-personsøkeren, den hadde vel også vibrering vel, sånn at man unngikk å lage ‘støy’, i butikken, når noen ringte en, da).

    Og den så også en del finere ut enn den oppripede, som de hadde hos Siemens da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Motorola-personsøkeren.

    Den hadde et ganske stort display, med klokke osv., da.

    Og den så kanskje litt mer fancy ut, enn den personsøkeren, som hu Hilde fra Rimi Hellerud, hadde fått, da hu begynte, i Rema, da.

    (For Hilde fra Rimi Hellerud, hu var innom, på Rimi Nylænde, og viste fram den personsøkeren sin, fra Rema, da.

    Først og fremst til butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel.

    Men så nevnte kanskje hu det, at jeg hadde fått meg personsøker og).

    Og da, så begynte nesten hu Hilde å grine, husker jeg.

    Og hu sa at det var noe ‘dritt’ hu hadde fått av Rema, da.

    (Noe sånt).

    Bare fordi at hennes personsøker kanskje så litt kjedeligere ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så skulle absolutt Glenn Hesler ha meg med, på å skyte, med paintball.

    Sammen med noen Romeriks-folk vel.

    Men jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3), og skutt veldig mye, med Miles der, som er et laser-system, hvor en høytaler, på fienden, begynner å pipe, hvis du treffer.

    Så Miles er en del mer realistisk enn paintball.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Siden Miles jo brukes på ekte AG3-er, osv.

    Og vi brukte jo Miles i militæret, og var soldater, som var i en stående NATO-styrke.

    Altså vi var elite-soldater da, kan man kanskje si.

    Og så skulle jeg liksom fly rundt i skauen og skyte med noen maling-kuler, sammen med en gjeng med ‘guttunger’.

    Nei, dette bød meg imot, som noe sløsing av tid og penger, (og det som var), må jeg innrømme.

    Så det fristet ikke i det hele tatt, må jeg si.

    Det var mer sånn at jeg hadde hatt nok av skyting og våpen.

    Jeg hadde mer lyst til å ha et vanlig liv, (etter det tøffe og krevende året, i Geværkompaniet), enn å krype mer rundt i skauen og leke krig, liksom.

    Det hadde jeg egentlig fått mer enn nok av, for å si det sånn.

    Og dessuten, så tror jeg ikke at Glenn Hesler, Tom fra Lørenskog og Øystein Andersen og dem, ville ha vært de smarteste folka, (kanskje), å leke krig i skauen sammen med.

    De er vel kanskje litt kyniske, noen av de, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så det ville kanskje vært farlig, å leke krig, sammen med dem.

    Jeg er ikke sikker på om de ville ha respektert sikkerhetsavstander, og lignende.

    Og plutselig, så kunne du stå der da, med en paintball-kule i øyet, kanskje, (eller noe da), forestilte jeg meg, ihvertfall.

    Så derfor så ble jeg ikke frista da Glenn Hesler skulle dra meg med på paintball.

    Det ble mer som noe gutteaktige greier, for meg, som nettopp hadde vært et år i Geværkompaniet, husker jeg at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det paintball-greiene kan vel muligens ha vært i 1995 og.

    Men mest sannsynlig i 1994 vel, (hvis jeg skulle tippe).

    (Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I 1994 så var det ihvertfall fotball-VM, i USA.

    Og Norge, var jo med, for første gang, i min levetid, da.

    (Og da jeg var i militæret så hadde vi jo fulgt disse kvalifiseringskampene, til VM 94, på brakka, og på radio, da vi var på øvelse, på fjellet Barmen, i Kongsberg, høsten 1992, osv.

    Så dette VM-et var litt spesielt da, syntes jeg).

    Så det var jo fotball-feber i landet, må man vel si.

    Og Glenn Hesler og jeg, vi tok av litt, og spilte fotball, i gangen, på Ungbo der, i sokkelesten vel.

    Innimellom at vi så på VM-kamper på TV, da.

    (Glenn Hesler holdt med Tyskland, (og muligens også med Norge), mener jeg å huske, siden han var av tysk slekt, da.

    Det var en fotballspiller, på Tyskland, som het Hessler, og etternavnet Hesler er vel en fornorsking av Hessler vel, (mener jeg at Glenn Hesler fortalte)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, mens vi trillet, (eller om man skal si sparket), den fotballen, inne i gangen, på Ungbo, (mens vi var aleine hjemme en gang da, må det vel antagelig ha vært).

    Så dukka det opp to damer, på døra til Ungbo der.

    Hu ene kjente jeg igjen.

    Det var hu Fanney, fra Island, som jeg hadde jobba sammen med på OBS Triaden, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2, og som også lagfører Bricen, i Geværkompaniet kjente, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og hu andre dama må vel også ha vært ei nabokone, (i Skansen Terrasse 23), vel.

    De bare stod der, i døra til Ungbo, uten å si et ‘kvekk’.

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke dette besøket.

    Var det en klage eller var det en slags invitasjon?

    Hm.

    Dette var ikke helt klart for meg.

    Jeg bare forklarte at det var fotball-VM vel, (eller noe), og at vi kjeda oss mellom kampene, da.

    (Noe sånt).

    For dette var jo midt på dagen, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg tenkte vel det, at vi hadde lov til å bråke litt da.

    Samtidig, så var det jo ikke noe i den gangen, på Ungbo, (som gikk mellom oppholdsrommene og våre private rom), som kunne bli ødelagt.

    Det var liksom bare en naken gang med noen dører i.

    (Og den ballen, det var vel en inneball, som jeg hadde tatt med fra Rykkinnhallen, (fra fotballsparkinga der, med datagruppen Crusaders og dem, under TG94, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4), eller noe sånt vel).

    Så jeg syntes ikke at vi gjorde noe galt egentlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fanney, hu møtte jeg vel forresten, på vei ned til Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23, en gang.

    (Rett etter militæret en gang, var det vel).

    Mens hu stod i oppgangen, mellom grunnetasjen og første etasje, (var det vel), sammen med mora si, (av en eller annen grunn).

    Da var Fanney høygravid, husker jeg.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg visste vel ikke at Fanney bodde der engang, for å være ærlig.

    Men jeg sa vel noe sånt som at det var spennende, (eller noe sånt), at hu var gravid da, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Mens Fanney vel ikke sa så mye vel.

    (Unntatt at hun bekreftet at hun kjente Marvin Bricen, (fra Geværkompaniet), vel).

    Og hvem barnefaren var, det ante jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var en pussig skrue, omtrent som min tremenning Øystein Andersen, (som jeg jo ble kjent med Hesler gjennom), må man vel si.

    Hesler barberte seg aldri.

    Så han hadde noen slags fjoner, (mener jeg at søstera mi kalte det), i ansiktet.

    Altså noen sånne cirka et par centimeter lange hårstrå, som vokste ganske langt fra hverandre, i ansiktet hans, da.

    Og som jeg ikke vet hvorfor han ikke barberte bort.

    Enda jeg vel spurte han en gang, om hvorfor han ikke barberte seg, vel.

    Hesler var også heavy-fan, (som Øystein Andersen), og pleide å ha langt hår, da.

    Før han plutselig en dag, (sommeren 1994, var det vel antagelig), dukka opp, på Ungbo der, solbrun, (etter å ha jobbet som blikkenslager, i sin onkels firma), og med det brune håret sitt, klippet i en kort, nesten sosse-aktig frisyre.

    Da ble jeg overrasket over Glenn Hesler, som gikk fra å være en ‘shabby’ heavy-fan til å bli soss nesten, over natta, da.

    ‘Misunnelig eller?’, sa Glenn til meg, i stua på Ungbo der, da jeg så på han, nærmest i sjokk da, eller ihvertfall i undring over denne nesten totale forrandringen, da.

    Men jeg var ikke akkurat misunnelig.

    Jeg syntes vel at jeg så ok ut selv, for å si det sånn.

    Men jeg var kanskje forundret da, siden jeg aldri hadde sett han Glenn Hesler med kort hår før da.

    Han var liksom en som jeg tenkte på, som å være i kategorien ‘heavy-frik med langt hår’, da.

    (Altså en som ikke var ‘main-stream’).

    Så hva denne stilendringen til Glenn Hesler kom av, det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel sikkert selv.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var fra Skjetten, hvor han hadde vokst opp uten faren sin, som var død eller hadde flytta til utlandet, (eller noe sånt).

    Han bodde i Nordbyveien, (var det vel), på Skjetten der, i en lang, noen etasjer høy blokk, sammen med sin mor, stefar og lillesøster vel.

    Før jeg skaffa han rom på Ungbo, da.

    (Ved å prate for han, med Ungbo-dama, da Glenn Hesler spurte meg, om jeg kunne hjelpe han med det).

    Og etter at Pia flytta fra Ungbo, (i 1995), var det vel.

    Så flytta Glenn Hesler tilbake, til rommet sitt, hos mora si, i Nordbyveien, da.

    (Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler hadde hatt en mopedulykke, som tenåring.

    I et kryss, ikke så langt unna Nordbyveien der, vel.

    (Muligens ved Olavsgård hotell der.

    Hvor jeg jo forresten hadde vært på et slags seminar eller ‘smile-kurs’, med Matland/OBS Triaden, dagen etter at jeg traff hu Ragnhild fra Stovner, (på Radio 1 Club), noe som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).

    Et sted han viste meg en gang, da jeg satt på med han, i en av bilene til automatfirmaet til han og Øystein, vel.

    (Hvis det ikke var i hans lys blå Volvo stasjonsvogn, da.

    En bil han brukte når han jobbet som blikkenslager, vel).

    Så Hesler han hadde nok da vært gjennom mange operasjoner.

    For han skadet ankelen sin, (var det vel), i den ulykken, da.

    Og han haltet også litt da.

    (Selv om han likevel spilte ganske mye fotball og badminton, osv.

    Så han var ikke så utrolig hemmet av den nevnte ulykken, da).

    Og han fikk også store erstatningsbeløp, i hundretusen kroners-klassen, utbetalt nærmest årlig vel, i årene etter denne ulykken, da, (var det vel).

    Eller han fikk vel ihvertfall to-tre sånne store pengeutbetalinger, mener jeg å huske, (at Øystein Andersen prata om, ihvertfall, en gang, på begynnelsen av 90-tallet).

    Penger som han blant annet brukte til å starte opp automatfirmaet, til han og Øystein Andersen vel, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler fortalte meg en gang, at han hadde en morfar, som var kommunist vel, og som hadde vært som en slags far for han, under oppveksten, da.

    Og det blikkenslager-firmaet, som Glenn Hesler jobba i.

    Det het ‘Hesler og Sønn’.

    Og ‘Hesler’, fra firmanavnet, det var morfaren hans da.

    Og ‘Sønn’, fra firmanavnet, det var onkelen hans da.

    Men Glenn Hesler, han begynte også å jobbe i det blikkenslager-firmaet, da.

    Uten at firmanavnet endret seg vel.

    Og en dag, mens han bodde, på Ungbo der, så fortalte Glenn Hesler meg, at morfaren hans hadde dødd, (var det vel).

    Han hadde ihvertfall falt ned fra en stige, (var det vel), på jobben, som blikkenslager, da.

    Så jeg sa ‘kondolerer’ da, husker jeg.

    Og spurte vel også en gang om hvordan han taklet dette, at morfaren hans hadde dødd, (noe som skjedde foran øynene på han, da).

    (For Glenn Hesler så vel på dette fallet, tror jeg).

    Men da smilte vel Hesler, (mer eller mindre ihvertfall vel), tror jeg.

    Så det virka som at han taklet det her greit, da.

    Og Glenn Hesler arvet vel også bikkja til morfaren, tror jeg.

    (Hvis jeg skjønte det her riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, disse årene, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 27: Enda mer fra Rimi

    Hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu bodde jo mellom stasjonene Haugerud og Furuset, (langs Furusetbanen), et sted.

    Så hu dro jo samme vei, hjem fra jobben, som meg.

    (For ingen av oss hadde bil.

    Selv om hu Hilde noen ganger ble henta av faren sin, og da hendte det at jeg også fikk sitte på, og de vel kjørte meg, til Torgbua der, vel.

    Og jeg husker det, at jeg diskuterte slipsknuter, en gang, med faren til hu Hilde, fra Rimi Hellerud, mens han kjørte hu Hilde og meg, hjem fra jobb, på Rimi Nylænde.

    For Rimi-uniformene, på den tida, de var som de første uniformene, på OBS Triaden hadde vært.

    Nemlig at de bestod av skjorte og slips da, (blant annet).

    Så et tema, som kunne gå igjen, i Rimi-butikkene, på 90-tallet.

    Det var slipsknuter da.

    Siden ikke alle som jobba i Rimi, (ihvertfall ikke en del av damene, husker jeg), kunne knyte slipsknuter, da.

    Men Arne Thomassen, (faren til Axel), hadde lært meg det, (å knyte slips), mens jeg jobba på OBS Triaden, og leide et rom av Axel og dem, på Furuset, i studieåret 1990/91, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som hu Hilde fra ved Furuset og meg, skulle ta T-banen hjem, etter jobb, fra Lambertseter T-banestasjon der.

    (Vi tok først Lambertseterbanen, (i retning sentrum), ned til Brynseng, hvor vi byttet til Furusetbanen, som kom fra sentrum, da).

    Så stod det ei kjent dame, som plutselig sa hei, på T-banestasjonen, på Lambertseter der, husker jeg.

    Og det viste seg å være Ruth Furuheim, fra Bergeråsen, som hilste på Hilde og meg.

    Vi hadde vel Rimi-uniformene på oss, tror jeg.

    For hu Hilde likte ikke å vente på folk, mens de skifta da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg mener å huske at det var ganske varmt i lufta.

    Så dette var vel våren/sommeren 1994, vil jeg nok tippe på.

    Ruth sa at hu hadde vært og solgt leiligheten til Dag.

    Dag var sønnen hennes, og vel hennes eldste sønn, tror jeg.

    Dag Furuheim hadde jo jobba for faren min, på Strømm Trevare, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Jeg fikk meg ikke til å spørre om hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin selv.

    For det lukta alkohol, av pusten til Ruth Furuheim, da.

    Så jeg skjønte at hu enten hadde vært på flaska eller drukket noen glass vin, (eller noe), da.

    Så jeg ble litt flau over Ruth Furuheim, da.

    Så da Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, satt for oss selv, på T-banen, når den dukket opp der, da.

    Så unnskyldte jeg hu Ruth da, ovenfor hu Hilde.

    Men Hilde mente det, at hu Ruth ikke var noe å unnskylde, da.

    Men jeg ble litt flau over hu Ruth Furuheim, siden det var tydelig for meg, at hu hadde drukket, da.

    Og at Dag Furuheim hadde bodd i Oslo, det var nytt for meg.

    Så jeg ble også litt overrasket over dette at Dag hadde bodd i Oslo, og jeg ble overrasket over å møte noen fra Bergeråsen der også, (like ved der jeg jobbet i Oslo), for det var ikke ofte at det skjedde, (for å si det sånn).

    Og jeg ble flau, siden Ruth Furuheim hadde drukket, da.

    Så Ruth Furuheim er kanskje nesten en sånn mystisk figur, i livet mitt.

    For hu var jo i konfirmasjonen min, selv om ikke faren min var der.

    (Borte hos Ågot, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og det var jo sønnen hennes, (Thor Furuheim), som døde, i hagen, til mine tidligere bestekamerater, Petter og Christian Grønli, like før, at jeg ble kjent med dem, noen måneder etter at jeg flytta til faren min, høsten 1979.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Nylænde, så var det også en Ringnes-konsulent, som het Kjell.

    Som stabla Ringnes-varene og som tok bestillinger, da.

    Og han husker jeg at sa det, etter at Hilde hadde begynte som assistent i Rema og så seinere blitt butikksjef der.

    At hu Hilde, hu jobba bra, som assistent, men som butikksjef, så jobba hu visst ikke i et like raskt tempo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På 30-års dagen til butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    Så ville Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg skulle bli med på å spleise, på gave, til butikksjefen.

    Enda jeg ikke var invitert i 30 års-laget(!)

    Vi prata vel om å kjøpe en flaske alkohol, til Falkenberg, og at det hadde vært en grei gave, da.

    For vi fant ikke på noe annet.

    Og da foreslo jeg whisky da, siden Falkenberg jo var lesbisk, og vel mannen i forholdet, (regna jeg med, ihvertfall).

    Så Hilde fra Rimi Hellerud, og meg, vi spleisa på en ganske dyr flaske whisky da, (som kosta rundt 400-500 kroner vel), til Elisabeth Falkenberg, (på 30 års-dagen hennes), som Hilde kjøpte på Vinmonopolet, (var det vel).

    Men jeg ble ikke invitert på feiringa, da.

    Og uka etter den her festen, så fikk jeg noen rare spørsmål, fra Falkenberg, om hvorfor vi hadde gitt whisky i gave, til henne, da.

    Så det var kanskje feil gave, som jeg hadde foreslått å gi, da.

    (Siden vel både Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, begynte å ‘bable’ om den her gaven, i dagene etter festen, da.

    Så det var et eller annet med den whisky-flaska, da.

    Men jeg at jeg skjønte, ihverfall).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdag, i 1993 eller 1994, så ringte Magne Winnem meg, på Rimi Nylænde, og spurte om jeg ville være med, på bursdagen til Geir, (assistenten til Magne Winnem, som bodde, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gt. 5, på St. Hanshaugen).

    Winnem sa til meg, at de som egentlig var invitert, i bursdagen til Geir, ikke kunne komme, likevel.

    Men jeg svarte det, at ikke gjorde meg noe da, at jeg egentlig ikke hadde blitt invitert, (for jeg hadde ikke så mye sosial-liv, på den her tida), da.

    Og jeg så vel på det her, som en sjanse til å møte noen damer da kanskje, for eksempel hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, som jeg mente at jeg hadde lagt merke til, at gikk ganske greit, sammen med han Geir, vel.

    (Så jeg regna vel kanskje med at hu kom til å være der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hos Geir, så var vel både Sophie og ei nord-norsk dame, mener jeg å huske.

    Jeg ble ganske full, og det var vel sånn, at jeg var på to fester, hos han Geir, som hu Sophie også var på, mener jeg.

    Og på en av de festene, så tulla de fælt, husker jeg.

    For de satt fram et glass, som alle skulle helle slunker i, og spytte i, og sånn.

    (Forklarte hu Sophie meg, på begynnelsen av festen, mens jeg fortsatt var edru, husker jeg).

    Og senere på kvelden, på den festen, når jeg hadde blitt ganske så full, og satt og prata med hu Sophie, i sofaen der.

    Så klarte jeg å begynne å drikke av det ekle glasset, da.

    Mens jeg satt i en sofa og prata med hu Sophie der da, var det vel.

    (For jeg ble rimelig full etterhvert der, da.

    Kanskje fordi at jeg hadde jobba den dagen, eller noe

    Det er mulig).

    Så det var veldig flaut da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, på Rimi Nylænde, før jeg dro på den festen.

    Så flørta vel hu fine, blonde kassadama der litt med meg og, (tror jeg).

    (Selv om hu var sammen med han Magne, (fra Rimi Nylænde), vel).

    For da jeg kjøpte øl, (må det vel ha vært).

    Så klønte hu dama så mye, at hu klarte å få til det, at et hjul, på kontorstolen, som hu satt på, i kassa, falt ned, i et hull, som var i gulvet, i kasse 1, på Rimi Nylænde.

    (For Rimi Nylænde var en gammel butikk, da.

    Som hadde hett Balstad, like etter krigen, da blokkene på Lambertseter ble bygget, som Norges første drabantby.

    Og folk hadde visst stått i kjempelange køer, for å handle på Balstad, i gamle dager, (fortalte noen, mener jeg å huske).

    Og det hadde nok vært diverse ombygninger osv., i den butikken, siden den tid.

    Så det var en litt nedslitt butikk, (som vi jobba i), og det var en del utfordringer der, som man ikke hadde, i mer moderne butikker, som masse rare lagerrom og ganger, (som noen kalte for katakomber), i kjelleren, og diverse hull i gulvet og upraktiske søyler osv., i første etasje, (hvor salgsområdene var da), husker jeg).

    Sånn at hu ‘dreit seg ut’ da, må man vel ihvertfall si.

    (Når jeg betalte for ølen, etter å ha prata med Winnem på telefonen der, da.

    Var det vel, hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 26: Mer fra Rimi

    Den første tiden jeg jobba som leder, i Rimi, (våren/sommeren 1994, vel), så jobba jeg vel sånn som lederne jobba, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, (må jeg vel si).

    Jeg husker at Thomas Sanne spurte meg om hva han skulle gjøre, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg bare sa at han kunne ta seg en fem-minutter pause, da.

    Og hu pene blondinna i kassa, hu spurte vel også hva hu skulle gjøre, (mens hu smilte vel), en gang.

    Og da sa jeg det, at hu kunne dele opp vannmeloner, i kjelleren, (på/ved spiserommet der).

    For det var sommer da, og det gikk en del frukt som jordbær og vannmeloner da.

    (Hvis jeg skal være litt fleipete, så kunne jeg vel ha sagt det, at det virka som at hu blondinna hadde ganske fine ‘meloner’ selv og.

    Men jeg får prøve å være litt seriøs her.

    Vi får se om jeg klarer det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For assistent Hilde, fra Rimi Hellerud, (og butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    De hadde jo sagt til meg, under opplæringa mi der, som Rimi-leder, (som var noen vakter, som jeg jobba sammen med de leder-damene, og også innimellom, når jeg jobba de vanlige vaktene mine, så hendte det at spesielt Hilde fra Rimi Hellerud, kunne prate om butikkdrift og lederopplæring, og sånne ting, da), at jeg måtte finne min egen lederstil.

    Men etter at jeg begynte å prøve å finne min egen lederstil, og begynte med å prøve å være snill/grei/vennlig, mot ‘undersottene’ der, da.

    Så gikk hu Hilde, fra Rimi Hellerud, bort til meg, en av de første dagene mine, som leder der, husker jeg.

    Også sa hu til meg det, at jeg måtte bli strengere, som leder.

    Hvis ikke, så ble hu og Elisabeth Falkenberg upopulære, blant de ansatte da, mente hu.

    Så hvor lenge fikk jeg lov til å ha min egen lederstil, i Rimi?

    Kanskje en eller to dager.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu hadde sommerferie, fra slutten av juni, i 1994, (var det vel).

    Så Hilde fra Rimi Hellerud og meg, vi dreiv butikken, da.

    Og jeg husker det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu sa det, en gang, på slutten av disse tre ukene.

    At butikken alltid hadde sett bra ut, etter at jeg hadde jobba, (da tenkte hu vel på at jeg hadde rydda/shinet tørrvarehyllene og at melkedisken, og brus/øl-avdelinga osv., så bra ut, og at lageret var rydda vel, antagelig.

    Sånne ting).

    Unntatt den lørdagen, som jeg hadde hatt søskenbarn-fest, på Ungbo, (var det vel).

    Det var ihvertfall en lørdag da, som butikken ikke hadde sett bra ut.

    Og det var jeg enig i.

    Men det hadde jeg vel forklart for henne, hva grunnen til var, mente jeg.

    Og det var det, at han Muhammed, fra Rimi Munkelia, som jeg hadde møtt på T-banen, etter jobben, (eller om dette var, da jeg jobba, på Rimi Munkelia), og fått han til å jobbe, en lørdagsvakt, når vi mangla folk.

    Men det som skjedde, det var det, at han Muhammed, (fra Rimi Munkelia), han ba plutselig om å få gå hjem, før vakta hans var ferdig.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne holde han der, siden han var muslim osv., og egentlig var fra Rimi Munkelia, da.

    Jeg kjente ikke han så bra, at jeg visste hva den her oppførselen hans kunne komme av.

    Så jeg lot han bare få gå hjem, da.

    Og da, så var det bare meg, og hu Elin fra Lambertseter, som jobba, resten av den lørdagen, på Rimi Nylænde.

    Så jeg fikk jo ikke da så god tid, til å rydde hyller, eller noe.

    For vanligvis, så hadde jeg to medarbeidere i kassa, stort sett hele dagen, når jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde.

    Men denne lørdagen, så var vaktene kutta ned på, i lengde, siden dette var i juli-måned.

    Og når han Muhammed plutselig ville gå hjem.

    Så sa jeg vel at det var greit, hvis han blei der, til hu Elin dukka opp der, rundt klokka 12, (eller noe), vel.

    Så den ene kassereren, (Muhammed), han gikk hjem, kanskje 5-6 timer tidligere enn vanlig.

    Og den andre kassereren, (Elin fra Lambertseter), hu begynte seinere enn vanlig, hu også, siden dette var i fellesferien, da.

    Så derfor rakk jeg ikke å rydde noe særlig, i hyllene, den lørdagen, da.

    Men den neste åpningsdagen, etter dette, det var jo en mandag.

    Og kundene skjønte vel antagelig det, hvis butikkhyllene så litt rotete ut, på en mandag.

    (Pleide vi lederne å prate om, i den butikken, mener jeg å huske.

    At hvis hyllene så litt rotete ut, på en mandag, så var ikke det noe krise).

    Det var vel i helgen at kundene helst ville at butikken skulle se bra ut, vel.

    Som sånn jeg hadde skjønt det, ihvertfall.

    Men hva som var grunnen, til at han Muhammed, plutselig ville gå hjem tidligere, før vakta hans, (som allerede, fra før av, var en forkortet sommervakt, og ikke en vakt, som gikk fra 8/9 til 19), det fant jeg ikke ut.

    (Så Muhammed ville ikke jobbe hele den vakta, som fra før av var forkortet, da.

    Så jeg sleit litt, med å få gjort alt, som jeg vanligvis klarte å få gjort, på en ledervakt, på lørdager, på Rimi Nylænde, da).

    For Muhammed og jeg, vi prata bare sammen, om det her, i kassaområdet der.

    Og jeg var kanskje litt skeptisk til han Muhammed og, siden Leif Jørgensen, hadde sagt det, at han Muhammed hadde prata om, at hans høyeste ønske, var å bombe India, med jagerfly.

    Men vi mangla folk da, i ferien til Elisabeth, så jeg prøvde vel å hjelpe til med å skaffe folk da, siden jeg jo jobba på andre Rimi-butikker også, og siden jeg jo nettopp hadde blitt forfremmet til leder da, den her sommeren.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu forsvant forresten til Rema, like før jul, i 1994 vel.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte at hu og Elisabeth Falkenberg, de prata om det, at hu Hilde skulle få lov å ta med seg Rimi sin varebok, (hvor det stod en kode, fra A-F, om hver vare, som Rimi solgte, og hvor A betydde at Rimi tjente mye penger på varen, mens F betydde at Rimi omtrent tapte penger på varen da.

    Noe sånt).

    Jeg skjønte jo at dette var galt, at Hilde fra Rimi Hellerud skulle ta med seg Rimi sin varebok, til konkurrenten Rema.

    Det ble jo som industrispionasje, (må man vel si).

    For den vareboka, den skulle alltid ligge i safen da, husker jeg.

    Så dette var kanskje den mest hemmelige informasjonen, som vi lederne i Rimi, hadde tilgang til, da.

    Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, prata med Elisabeth Falkenberg, om at jeg hadde overhørt det, at hu skulle få ta med seg vareboka.

    Så jeg burde vel ha fortalt om dette, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kanskje.

    Men, det var sånn, da hu Hilde fra Rimi Hellerud jobba der.

    At alle liksom fikk sjokk, hver gang, som distriksjef Skodvin, var innom butikken.

    Og Skodvin hadde også hatt en alvorsprat med meg, på tellerommet.

    Hvor hu sa sånn at hvis jeg ikke så kundene i øya, osv., ‘så var ikke dette noe interessant’.

    Noe jeg ikke skjønte så mye av, for å være ærlig.

    Jeg hadde jo jobbet i to år, som kasserer og ferskvaremedarbeider, på Matland/OBS Triaden, uten å få høre noe lignende der.

    Og heller ikke fra CC Storkjøp eller Rimi Munkelia, (hvor jeg hadde jobbet i et års tid, begge steder vel), hadde jeg fått høre noe sånt.

    Så denne kjeftinga fra Skodvin, den undret meg.

    Men jeg beit tenna sammen da, og forsikret Skodvin, om at jeg var motivert, til å bli assisterende butikksjef og butikksjef, da.

    Men på grunn av at jeg hadde dårlig tillit, fra Skodvin, og siden Skodvin liksom gikk for å være en streng tyrann, (eller noe), generelt, på Rimi Nylænde, (må man vel si, ihverfall hvis man skulle tolke hu Hilde fra Rimi Hellerud, som vel hadde en del med Skodvin å gjøre).

    Så ble det ikke til det, at jeg sladra til Skodvin, om det her, med den vareboka, da.

    For Elisabeth Falkenberg var jo også med på det.

    Og jeg var nesten avhengig, av å ha et bra forhold til henne.

    For jeg skulle nemlig bli assisterende butikksjef, fra januar 1995, etter at hu Hilde begynte i Rema, da.

    Så da var det vanskelig for meg, å ta et oppgjør, med både Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg.

    For jeg satt karrieren min i Rimi ganske høyt, og jeg trengte lønnen min, (var jeg vant til å tenke, ihvertfall), siden jeg jo hadde en søster, som hadde flyttet inn hos meg, et drøyt år, før det her, og også siden jeg vel var et forbilde, (må man vel si), for min yngre halvbror Axel, (som bare var 15-16 år, på den her tida, og som ga meg CD-er med sangen som ‘Loser’, osv., så det å drite meg ut, karrieremessig, i Rimi, det var vel ikke noe som virka noe fristende for meg, akkurat).

    Og jeg var litt ‘under pisken’, til Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud, der da, kan man si.

    Men det var vanskelig for meg, å klare å hanskes med begge de to samtidig, siden jeg bare var aspirant da.

    Og de var assisterende butikksjef og butikksjef, og hadde høyere rang, enn meg, i butikken, da.

    Og siden jeg hadde et dårlig forhold, til distriktsjef Skodvin, som liksom pleide å psyke ut/ned folk, da.

    Så ble det ikke til det, at jeg fikk tatt opp den her industrispionasjen, til Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, internt i Rimi, da.

    For jeg var ikke så varm i trøya enda, som Rimi-leder.

    Og jeg kjente jo Magne Winnem som var butikksjef, på Rimi Karlsrud osv., og hadde vel et dårlig inntrykk av Morten Jenker, som også var butikksjef/ambulerende, i Rimi.

    Så jeg var kanskje litt ‘var’, for å ta opp det her, da.

    Eller, det er mulig at jeg ikke tenkte så langt og.

    Jeg tenkte vel bare på min egen karriere, i Rimi, på den her tiden.

    Og ville ikke mislykkes da.

    For jeg hadde jo også sagt til hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, blant annet, at jeg ville prøve å bli assisterende butikksjef/butikksjef, i Rimi, da.

    (Istedet for å studere, da).

    Så det var liksom litt prestisje i det, fra min side, å prøve å bli assisterende butikksjef/butikksjef, da.

    Så jeg ville vel kanskje ikke risikere det, at karrieren min i Rimi mislyktes, ved å angripe butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Hilde fra Rimi Hellerud.

    (Som jeg jo var vant til å være lojale mot.

    F.eks. når de sa til meg, at jeg måtte bli strengere, som leder.

    Sånn at de ikke skulle bli upopulære.

    Så det var kanskje litt sånn at hu Hilde fra Rimi Hellerud, (og Elisabeth Falkenberg), ‘programmerte’ meg litt og, da.

    Sånn at jeg hadde vanskeligheter med å sette meg opp mot dem, etter et halvt år, med den her detaljstyringa og programmeringa og sånn, da.

    (Det er mulig).

    Men jeg la det her på minnet, da.

    Og jeg lurte nok litt på, hva jeg skulle gjøre med det.

    Men jeg syntes nok ikke, å ta opp dette, med Skodvin, var et alternativ, (av en eller annen grunn).

    Jeg hadde problem med å finne veien, til det jobbintervjuet, på Rimi Klemetsrud, (på begynnelsen av 1994).

    Så jeg hadde ringt hovedkontoret til Rimi, mens jeg var stressa, da.

    (Var det vel).

    Så jeg hadde kanskje ikke lyst til å drite meg ut igjen, på en lignende måte, da.

    Jeg prøvde kanskje å roe det ned litt, i forhold til de på hovedkontoret da, på den her tida.

    (Det er mulig).

    Så å rapportere om noe stjeling av varebok.

    (Som jeg først bare hørte noe tisking om vel).

    Det hadde de kanskje ikke trodd på, hvis jeg hadde sagt det.

    Jeg trodde vel kanskje ikke det, at min posisjon, på hovedkontoret, var så sterk, på den her tida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Altså det med vareboka, det var sånn.

    At jeg var liksom så fersk, som leder, i Rimi.

    Så det ble vanskelig, for meg, å ta det opp, høyere oppover i systemet, syntes jeg.

    Jeg var ikke vant til, på den her tiden, å ta opp saker, høyere opp i systemet, da.

    (Og det kunne jeg ha problemer med, som butikksjef og.

    For kulturen i Rimi, den var liksom sånn, at alle lederne liksom skulle være veldig ‘tøffe i trynet’, og sånn, da).

    Og dette med vareboka, det var vel også noe som Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, liksom tiska om, da.

    Selv om jeg vel muligens spurte Falkenberg, om det her, etter at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta.

    Men da sa vel Falkenberg bare noe merkelig for meg, som at hu syntes at det var greit, at hu Hilde fikk ta med seg den vareboka, (eller noe).

    Uten at jeg vel skjønte så mye av hvorfor hu Falkenberg syntes det, at det var greit.

    Så det her var nok noe som undret meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 26: Mer som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Hu Anette, som mer eller mindre var, i den Abildsø-gjengen.

    Hu møtte jeg en gang, på Jernbanetorget der, når jeg skulle besøke Axel og dem, (på Furuset).

    Hu Anette, (hu som hadde et slags kniv-arr, eller noe, i trynet).

    Hu stoppa meg, på Jernbanetorget der, ved noen boder, eller noe.

    Hu var der i lag med en tenåringsgutt, på hennes alder da.

    Hu bare spurte meg om jeg kunne vente der.

    Så jeg stod der og venta da, (i 10-15 minutter kanskje).

    Og så lot han gutten henne gå da, (til slutt).

    Hu Anette forklarte at dette var kameraten til typen hennes, (eller noe).

    Og at han bare hadde dratt henne med rundt i byen, (eller noe).

    Og at han karen hadde vært ‘klengete’ da, (eller noe), sånn at hu ikke hadde fått fred fra han da.

    Og at det var derfor, at hu hadde bedt meg om å vente på henne der, på Jernbanetorget da.

    Vi gikk bort i retning av Oslo City.

    Men jeg skulle jo dra opp til Axel og dem, på Furuset.

    Så jeg forsvant ned til T-banen da, bare cirka 40-50 meter lenger bort, (eller noe).

    Enn fra der hu Anette ba meg om å stå å vente på henne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så møtte jeg også hu Anette enda en gang, på bussen, fra Abildsø og ned mot Sentrum.

    Hu Anette var tydelig opprørt, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Og hu spurte meg om å få en røyk, for hu skulle av bussen, på Ryen, (var det vel).

    Og jeg sa at det var greit.

    Jeg måtte også tenne på røyken hennes, inne på bussen, før hu gikk av da.

    For hu hadde ikke lighter da.

    Og da var det en kar på bussen.

    Som snudde seg, etter noen minutter.

    (En kar i 40-åra kanskje).

    Og spurte meg om jeg hadde røyka på bussen.

    Jeg svarte ‘nei’.

    For det hadde jeg jo ikke.

    Det var jo hu Anette som hadde røyka der, for å si det sånn.

    Men kan karen hadde ikke fått med seg hva som hadde skjedd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg var og festa hos hu Anne Lise der.

    Så var det noen folk fra Jessheim der, husker jeg.

    Jeg begynte å bable om han møbelhandleren, (Engen het han vel), fra Jessheim, som det stod så mye om, i avisene, på den her tiden.

    Han som ble kalt ‘Edderkoppen’, vel.

    Noe sånt.

    Men da svarte ikke de folka fra Jessheim så mye vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg gjetta også på at Jessheim lå i Akershus, (husker jeg).

    Og det var visst riktig da, skjønte jeg.

    Men jeg veit ikke om de her to Jessheim-kara, ble så utrolig imponert, av at jeg klarte å gjette riktig på det men.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo gått på Markedføringslinja, et par år, før det her.

    Og jeg gikk på den klesbutikken, på Oslo City igjen.

    (Som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men jeg kan se om jeg finner det på nettet).

    Nei, jeg fant det ikke nå.

    Men det var den klesforretningen med ungdomsklær.

    Som lå ved en av rulletrappene, opp til andre etasje der, i Oslo City.

    Ikke langt fra Sock Shop der vel.

    Og Marlboro-klesbutikken.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og der så så jeg det, at de hadde fått et nytt jeans-merke, som het Soviet.

    Og det fulgte med en egen skrutrekker, sånn at man kunne bytte en sånn merke-plate, bak på buksa, osv.

    Og det her syntes jo jeg var både litt tragisk og litt morsomt da.

    Så jeg begynte jo å preike om det her, utefor Abildsø-kiosken der en gang, (husker jeg).

    Og da skulle han Kjetil, (som pleide å gå på ‘Haleluja-møter’).

    Han ‘måtte’ da liksom ha den buksa da.

    Enda det her bare var noe jeg hadde fortalt om, på kødd.

    Jeg var ikke så mote-frik sjæl, at jeg liksom måtte ha den buksa da.

    Jeg syntes bare at det her var litt dumt egentlig, siden den buksa het Soviet, og kom med egen skrutrekker, osv.

    Men det her skjønte vel ikke han Kjetil da, tror jeg.

    Han skjønte ikke at jeg kødda da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg begynte jo å jobbe på Rimi, mens jeg var i militæret, jule-permen, i 1992.

    Og etter militæret, så var det nedgangstider.

    Så jeg begynte etterhvert å jobbe heltid i Rimi.

    Og før jeg ble leder i Rimi, så husker jeg det, at jeg en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde, (hvor jeg seinere ble butikksjef), et stykke opp i Lambertseterveien der da.

    (Lambertseterveien, den gikk fra Abildsø og opp til Lambertseter Senter da, (eller Lambertseter Sentrum som det vel het, siden det var et rimelig gammelt senter da)).

    Så denne Rimi-butikken, (som jeg jobba i), den lå bare en cirka 5-10 minutters gåtur, unna Abildsø-kiosken der da.

    Så en gang, i 1994, (kan det vel ha vært).

    (For jeg husker at hu Hilde, som hadde vært i Jehovas Vitner, var på jobb, (som Assisterende Butikksjef), da dette skjedde, og hu slutta vel der, like før 1995, mener jeg).

    Og det som skjedde, det var at han Kjetil fra Abildsø plutselig dukka opp der.

    Han gikk bort til kassa mi, flere ganger, med godteri da.

    Han hadde visst besøkt ei jente, oppe på Lambertseter der da.

    Og han kjøpte først noe godteri.

    Og så gikk han tilbake og kjøpte enda mer godteri da.

    Så det var nesten som at han prøvde å få meg med, på å slå inn godteriet gratis, (syntes jeg nesten).

    Så dette var en litt ubehagelig episode, syntes jeg.

    For hu Assisterende Butikksjef Hilde, (som hadde vært i Jehovas Vitner), hu stod jo like ved kassa der og.

    (Og rydda i noen hyller, eller noe).

    Og jeg tror at hu skjønte det, at jeg kjente han Kjetil fra før da.

    Så dette ble jo litt som noe dumt, husker jeg, at jeg syntes.

    Jeg burde vel kanskje ha spurt hu Hilde om hu kunne sitte i kassa, siden jeg kjente han Kjetil.

    Men det hadde vel blitt litt dumt det og kanskje.

    Det var jo ikke sånn at jeg kjente han Kjetil så utrolig godt heller.

    Jeg hadde jo ikke sett han, siden den gangen, som jeg var ute med hu Raghhild, fra Stovner, i 1990 vel.

    Så jeg hadde jo ikke sett han på fire år så.

    Så da ble jeg nok litt overraska, tror jeg, over at noen jeg kjente fra ‘Abildsø-tida’, plutselig dukka opp der, i den butikken, i Nylænde, på Lambertseter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spurte Gunnar Jorås, (hybelverten), om det var i orden, at jeg ikke betalte den siste månedens husleie.

    Også fikk de bare beholde depositumet.

    Det var greit, sa Jorås, etterhvert.

    Jeg hadde vært stressa, en gang, som jeg hadde sitti oppe hele natta, og lest, før en eksamen.

    Så jeg hadde klart å svi et hull i en sofapute der, siden en sigarett, hadde falt ut av et askebeger da.

    (Det askebegeret som jeg hadde rappa, i Fredrikshavn, som jeg skreiv om, tidligere i Min Bok 2).

    Noe jeg ikke hadde fått med meg, (før jeg kom hjem igjen vel), siden jeg var så trøtt, etter å ha lest hele natta da, før en eksamen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jorås spurte meg om ikke faren min kunne skaffe dem en ny sånn pute, siden han jobba med møbler.

    Men det trodde jeg ikke at var særlig sannsynlig, så det gadd jeg ikke å spørre faren min om, engang.

    Men jeg sydde på en slags tøylapp der da.

    Som jeg hadde fått av bestemor Ågot vel, (en gang som jeg var på besøk på Sand), etter å ha forklart henne om situasjonen da.

    Så da sa vel Berit og Gunnar Jorås at det var greit.

    Jeg gjorde den syinga nøye, for jeg hadde ikke så mye penger, så jeg håpet at jeg slapp å bruke av depositumet, for å betale for den sofaputa da.

    Og det slapp jeg da.

    Og hu Berit Jorås, hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde brukt så fine sting, da jeg dreiv og reparerte den her sofaputa da.

    Mens hu lo litt vel.

    Men jeg var jo ikke vant til å sy.

    (Selv om vi vel lærte det, i håndarbeidstimene, på ungdomsskolen, osv).

    Så jeg satt av en hel kveld, til den her sy-jobben, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også beskjed, om at jeg måtte vaske ordentlig, i den hybelen min, på Abildsø der, når jeg skulle flytte ut.

    Så jeg satt av en hel dag til det, husker jeg.

    Jeg flytta ut i slutten av juni da.

    Og jeg hadde avtalt med faren og stemora til Axel.

    At jeg skulle leie et rom hos dem, på Furuset, for 1000 kroner i måneden, det neste studieåret.

    For jeg måtte spare opp penger da, for å ha råd til å gå det siste året, på NHI.

    For sosialkontoret på Ryen, de gjorde det klart for meg, at det ikke ville bli snakk om noe mer sosialstøtte, for meg, mens jeg gikk på NHI.

    (Siden NHI var en privat høgskole da).

    Så jeg måtte ta meg sammen, og forbedre min økonomi, før jeg begynte på det andre året, på NHI da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lene, fra Abildsø-gjengen, hu sa det til meg, før jeg flytta, at det var ganske tøft på Furuset der.

    Så jeg burde vel være litt forsiktig der da, mente hu vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning Øystein Andersen og jeg.

    Vi hadde avtalt å dra til Brighton igjen, sommeren 1990.

    (For å besøke den tidligere vertsfamilien vår der igjen).

    Men jeg hadde ikke så mye penger.

    Men jeg fikk overtalt Øystein, til å kjøpe vannsenga mi.

    (Som jeg hadde fått ny av faren min, noen måneder før det her da).

    For 1000 kroner da.

    (Noe som var billig, men jeg regna vel med det, at jeg kunne få ny vannseng, hvis jeg ville, siden faren min solgte vannsenger da.

    Så jeg var kanskje litt sleip da.

    Men på det rommet, som jeg skulle leie, (som Kirsten Ancona, (Axel sin stesøster), relativt nylig hadde flytta ut fra, så stod det allerede en hvitlakkert dobbeltseng, husker jeg, som liksom fulgte med, når jeg skulle leie det rommet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også en del fler ting, mens jeg bodde på Abildsø, som jeg ikke har fått skrevet om enda.

    (Ser jeg på notatene mine her).

    Men det får jeg prøve å få med mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Når jeg skreiv om den sofaputa, til Berit og Gunnar Jorås, som jeg klarte å ødelegge, i kapittelet ovenfor.

    Så var ikke det en sånn pyntepute, til å ha i en sofa, som jeg mente.

    Men jeg mente en sånn pute, som fulgte med, til å sitte på, i en sånn slags ganske liten kurv-møbel-sofa da.

    Og som hadde et spesielt mønster, som var likt, som en annen pute, som man vel lente ryggen mot da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg trodde at det var lite sannsynlig, at faren min kunne klare å få tak i en akkurat lik pute, som den som jeg hadde klart å svi hull i da.

    For jeg regna med at de putene var noe som var lagd i Kina, eller noe sånt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så er det kanskje litt enklere å skjønne ha jeg mente, når jeg den skreiv om den sofaputa, som det ble svidd hull i, i kapittelet ovenfor.

    Og den puta, den kunne man også forresten la ligge opp/ned, sånn at den lappinga i puta ikke syntes.

    For dette var en pute, som hadde likt mønster, på begge sider, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Nå fikk jeg Grissini i posten, (med pizza!). Nam-nam

    Photo 0562

    PS.

    Det var dette min tidligere kamerat, Glenn Hesler, ikke klarte.

    Han spurte meg om jeg skulle ha noe i Sverige, (etter at jeg hadde slutta å røyke).

    Så sa jeg, kanskje sånn Grissini med pizza-smak.

    For jeg syntes egentlig ikke at sånn brus-bokser var så særlig å kjøpe fra Sverige.

    For jeg hadde ikke bare slutta å røyke da, (midt på 90-tallet).

    Jeg hadde også slutta å drikke cola.

    For jeg ville ikke være avhengig av noe, husker jeg.

    Jeg ble tulla med av ei sjef som het Hilde, på Rimi Nylænde, i 1994, var det vel kanskje.

    Siden jeg røyka mens jeg rydda flaskebordet.

    Men jeg likte ikke å ha det på meg, at jeg tok mye røykepauser.

    Så derfor slutta jeg å røyke, for å slippe sånne litt ‘klamme’ meldinger, eller hva man skal kalle de.

    Mer da.

    Og da slutta jeg også å drikke cola, rundt den samme tida.

    For jeg ville vise ovenfor meg selv da, at jeg hadde viljestyrke og kontroll da.

    Jeg hadde hatt høyt forbruk, før jeg dro i militæret.

    Men jeg prøvde å ta kontroll da, etter militæret.

    Og da klarte jeg å spare opp penger, og etterhvert kjøpe bil og ta lappen.

    Og jeg brukte heller pengene mine, på sunn mat, som biff og koteletter og kjøttdeig og sånn.

    Som jeg nok trengte, siden jeg alltid hadde de tyngste arbeidsoppgavene, på Rimi Nylænde.

    Jeg var den som alltid la opp smøret og osten, som var den tyngste arbeidsoppgaven der.

    Og jeg la også nesten alltid opp melet og sukkeret osv.

    Og poteter, som var i 15 kg. sekker osv.

    Så det var nesten som å trene på Sats, for meg, å jobbe på Rimi Nylænde, på midten av 90-tallet.

    Så derfor gikk det en del penger til mat, med proteiner osv., som biff og kjøttdeig da, for kroppen krevde det liksom.

    Jeg fikk liksom sansen for sånn mat, siden jeg jobbet hardt da, med kroppsarbeid.

    Så derfor gikk mye penger til det.

    Men da kutta jeg ut cola og røyk, så da klarte jeg meg fint likevel.

    Før jeg fikk lappen og bil da, da gikk det jo en del penger til det.

    Men men.

    For Rimi-lønna var ikke så høy.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg må vel si takk da, selv om gaven var anonym.

    Kanskje det bare er noe tulle-mobbing?

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og hva var det med Glenn Hesler, som jeg glemte å skrive, i PS-et ovenfor?

    Jo, han klarte bare å kjøpe Grissini med hvitløksmak.

    Istedet for Grissini med pizza-smak.

    Så det var ikke noe særlig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Oppdatering fra Avhopper-forumet




    johncons


    Post subject: Re: Hvorfor har Jehovas Vitner hovedkontor for Norge, i Enebakk?

    PostPosted: Tue Jun 1st, 2010, 13:01

    Online




    Joined: Fri May 28th, 2010, 11:54


    Posts: 5


    Sam wrote:

    Det er nok ren pragmatisme som er årsaken til at de er havnet i Ytre Enebakk.



    Lav tomtepris, men med tilstrekkelig nærhet til Oslo.



    Var det så en god og riktig avgjørelse å slå seg ned i Ytre Enebakk? Det er slett ikke sikkert. En gjengen har tatt mange elendige avgjørelser.





    Ok,



    da jeg var ferdig i militæret, så hadde jeg ei litt sånn misfornøyd sjef, på Rimi Nylænde, hvor jeg begynte å jobbe.



    Som het Hilde fra Haugerud, eller noe.



    Hu hadde ikke vært i militæret, så hu hadde fått seg sjefstilling i Rimi, istedet.



    Og det begynte jeg på etter militæret da, enda jeg var utdanna innen data.



    Men det var nedgangstider på begynnelsen av 90-tallet, men mat fra billigbutikker, det skulle jo folk ha.



    Hu Hilde forklarte at hu hadde vært i Jehovas Vitner, og at de ga henne problemer, og var visst helt jævlige mot henne da.



    Jeg vet ikke nøyaktig hva som ble gjort.



    Men det er kanskje kjent her på forumet, dette og lignende tilfeller?



    Hu Hilde ble så assisterende sjef i Rema, og da tok hu med seg Rimi sin hemmelige varebok, til Rema.



    Hvorfra det indirekte kunne regnes ut hvor mye rabatt Rimi fikk fra leverandørene.



    Så den boka skulle bare ligge i safen.



    Men hu Hilde og butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som er samboer med ei dame, fra LO, Liv Undheim vel), de ble enige om at Hilde kunne få lov å ta med seg vareboka til Rimi, når hu begynte i Rema, husker jeg.



    Men jeg var ikke så på bølgelengde med sjefene oppover i systemet, i Rimi, så jeg fikk aldri sagt fra om det.



    Jeg var ny i Rimi også, og jeg var nesten avhengig av den jobben, for søstra mi hadde flytta inn hos meg, for hu var hjemløs, mer eller mindre.



    Så sånn var det.



    Er det noen som kjenner tilfellene?



    Jeg ble vel tulla med av tanta mi, siden jeg ble behandla som en liten drittunge på Jehovas Vitne-møte.



    Og hu Hilde blei visst tulla med.



    Jeg har også ei stemor, Haldis Humblen f. Brekke, som jeg mistenker er neandertaler fra Ytre Sogn.



    Og hu grein en gang, husker jeg, for Jehovas Vitner hadde vært slemme, på Bergeråsen, og nesten brutt seg inn hos henne.



    Vet Jehovas Vitner mer enn det som er alment kjent om folk som er neandertalere osv?



    Hvem vet.



    Vi får se.



    Mvh.



    Erik Ribsskog







    http://www.avhopperforum.org/forum/viewtopic.php?f=3&t=577&p=5458#p5458

  • Hvordan fant jeg ut at irc-bruker bjirn, kjente Stian Grunnaleite?

    Jo, for jeg tok en ‘whois’-kommando, på bjirn, (siden det har vært mye krøll med gjestene på #johncons).

    (Og det er kanskje litt rart at han kaller seg bjirn istedet for f.eks. bjørn?

    ‘Bjirn’ er vel ikke noe ordentlig ord?

    Men men).

    Og da ser man at han irc-er med en adresse som heter: padde.komplisert.net, (eller noe i den duren var det vel. Det kan man se her):



    03[22:35] * johncons-bot sets mode: +b *!1000@omglulzwtf.com
    03[22:35] * mormon_jesus was kicked by johncons-bot (Banned: jeg tror ikke du er en ribsskog som du påstår )

    Session Time: Tue May 25 00:00:00 2010
    02[01:36] * autoPass (~autoPass@53.89-10-27.nextgentel.com) Quit (Quit: autoPass )
    03[01:36] * Einstein2 sets mode: -b *!1000@omglulzwtf.com

    –
    01[02:48] bjirn is bjirn@padde.komplisert.net * bjirn
    01[02:48] bjirn on #johncons #norge
    01[02:48] bjirn using swiftco.wa.us.dal.net www.swiftco.net – Swift Communications

    01[02:48] bjirn End of /WHOIS list.
    –
    01[02:49] <@jc_away> er det du fra nesttun, ved bergen?
    03[02:49] * jc_away is now known as john_cons
    Session Close: Tue May 25 02:49:21 2010

    Session Start: Tue May 25 02:49:21 2010
    Session Ident: #johncons
    02[02:49] * Disconnected
    02[02:51] * Attempting to rejoin channel #johncons
    Session Close: Tue May 25 02:51:55 2010

    Session Start: Tue May 25 02:51:55 2010
    Session Ident: #johncons
    02[02:52] * Attempting to rejoin channel #johncons
    Session Close: Tue May 25 02:52:58 2010
    Session Start: Tue May 25 02:52:58 2010
    Session Ident: #johncons
    02[02:53] * Attempting to rejoin channel #johncons
    Session Close: Tue May 25 02:53:35 2010

    Session Start: Tue May 25 02:53:35 2010
    Session Ident: #johncons
    02[02:54] * Attempting to rejoin channel #johncons
    Session Close: Tue May 25 02:54:13 2010
    Session Start: Tue May 25 02:54:13 2010

    Session Ident: #johncons
    02[02:54] * Attempting to rejoin channel #johncons
    Session Close: Tue May 25 02:54:52 2010
    Session Start: Tue May 25 02:54:52 2010
    Session Ident: #johncons

    02[02:55] * Attempting to rejoin channel #johncons
    Session Close: Tue May 25 02:55:30 2010
    Session Start: Tue May 25 02:55:30 2010
    Session Ident: #johncons
    02[02:56] * Attempting to rejoin channel #johncons

    Session Close: Tue May 25 02:56:31 2010





    PS.

    Og hvis jeg skrev inn ‘padde.komplisert.net’, i browseren, så dukka det opp en blogg, som tilhører Stian Grunnaleite:

    stian gunnaleite padde komplisert nett

    PS 2.

    Og Stian Gunnaleite, det mener jeg var han som vant konkurransen jeg hadde, på johncons-blogg.

    Hvor han vant Blackpool-tårnet, og en toffee-hammer, og noen gammeldags penny-mynter, og et postkort fra stedet Neston faktisk, på the Wirral, (som heter nesten det samme som stedet Nesttun, ved Bergen vel), og om det var noe mer og, det er mulig.

    Men men.

    Jeg skal se om jeg klarer å finne ut mer om jeg husker riktig, og at det virkelig var han, som vant den konkurransen.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Legg også merke til det, at etter at jeg spørr han bjirn, om han er fra Nesttun.

    Så blir jeg ‘killed’.

    Og etter det, så har jeg ikke kommet inn, på hele Dal-nettet.

    Det syntes jeg var skikkelig merkelig.

    Vi får se om jeg finner mer om det.

    Vi får se.

    PS 4.

    Her kan man se at det var han Stian Grunnaleite, som vant den johncons-blogg konkurransen:

    https://johncons-blogg.net/2010/02/siste-sjangsen-til-vre-med-pa.html

    PS 5.

    Hvis man ser på den loggen, til johncons-bot, (på Bouncer4You), kl 4.12, så kan man se at jeg blir ‘killed’ av en på irc som kaller seg for Badabing, eller noe.

    Her er den linjen:

    [04:12] john_cons (~vbeider@host86-150-137-1.range86-150.btcentralplus.com) left irc: SVSKilled: Ghost command used by Badabing!~fffffuuuu@79.161.174.3

    PS 6.

    Her er bilde av den loggen igjen, som den linjen i det forrige PS-et er fra:

    må bruke bouncer for you til å chatte

    PS 7.

    Hvem er så denne Badabing, lurer jeg.

    Vi får se om jeg klarer å finne ut mer om det.

    Vi får se.

    PS 8.

    Bada Bing var visst strippeklubben i Sopranos:

    stippeklubb i sopranos

    http://en.wikipedia.org/wiki/Bada_Bing

    PS 9.

    Jeg har ikke vært på strippeklubb i England.

    Men Magne Winnem dro meg med på Rosekjelleren, rundt hjørnet for Saga kino, et av de første årene jeg bodde i Oslo, (på begynnelsen av 90-tallet, med andre ord), hvis det teller.

    (Jeg har hatt mange andre ting å bruke tid og penger på).

    To afrikanske gutter, som pleide å gjøre litt ugang vel, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef, på slutten av 90-tallet, (fra 1996 til 1998).

    De bodde også på Bjørndal, da jeg jobba der igjen, som låseansvarlig, fra 2002 til 2003.

    (De pleide å kjøpe nudler osv., og spise dem rett fra posen husker jeg, de to gutta, den første perioden jeg jobba der.

    Og jeg måtte hive de ut noen ganger, fordi at de stjal, var det vel.

    (De bodde omtrent i butikken, de to gutta, det første året jeg jobba der, i 1996.

    Da var dem 9-10 år gamle kanskje.

    Hvem vet.

    Eller, dem må vel ha vært eldre, hvis dem gikk på BI, og sånn, i 2002.

    Men dem oppførte seg kanskje som om dem var 9-10 år.

    Dem hang alltid i butikken, og gjorde ofte ugang, og stjal sjokolade osv., sånn som jeg husker det.

    Men men).

    Noe sånt).

    Og de gikk på videregående, i 2002, og var russ og sånn.

    Eller de feira nyttårsaften, ihvertfall.

    Og da var de vel også på strippeklubb, i Skippergata, eller hva den gata heter igjen, rundt hjørnet for Burger King, nederst i Karl Johan.

    Blaze GoGo-bar, eller Diamond GoGo-bar, eller noe sånt.

    Det fortalte han av dem, som jeg mener gikk på BI meg.

    Kanskje han gikk første året på BI?

    Og de leide også hotellrom, nede i sentrum, natt til første nyttårsdag da.

    Mener jeg han ene av dem sa.

    (Han fortalte meg det her på bussen, til Bjørndal, for jeg hadde ikke råd til å ha skilter på bilen, fra høsten 2002, for da begynte jeg å studere igjen, på Ingeniørhøgskolen.

    Men jeg jobba to dager i uka, på Rimi Bjørndal, for da jobbet jeg nok, til å dekke husleia, for leiligheten jeg leide av Rimi, på St. Hanshaugen.

    Så sånn var det.)

    Så det var litt spesielt.

    De gutta, som gikk rundt og spiste cruncha nudler, fra posen, da jeg jobba på Bjørndal første gangen.

    De gikk på strippebar og sånn, (hvis jeg skjønte det riktig og husker det riktig), andre gangen jeg jobba der.

    Så man merker at årene flyr, det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men men.

    PS 10.

    De to afrikanske gutta, som pleide å henge på Rimi Bjørndal.

    Var de egentlig ‘japanske/asiatiske’ taoister, lurer jeg på nå.

    Siden de var så glade i rå, cruncha nudler, rett fra posen.

    Jeg husker de forklarte meg det, i 1997 kanskje, at de syntes det var så digg å spise nudler rett fra posen.

    Mr. Lee nudler, som kosta fem kroner, eller noe.

    Og det er vel litt rart, at afrikanske gutter, liker det?

    For nudler er jo en asiatisk rett.

    Og jeg lurer på om da han ene av de, (han litt stille, som ikke gikk på BI).

    Da han stjal sjokolade, og jeg ble sur på han, for de tulla hele tida.

    Så jeg tok tak i øret hans eller noe, (sånn som jeg pleide å gjøre med lillebroren min Axel, noen år før, da jeg leide et rom at faren og stemora hans, på Furuset).

    Og dro han ut av butikken, han som stjal sjokolade.

    Og ba han slutte å oppføre seg dårlig.

    Og da satt hun Vanja Bergersen i kassa, husker jeg.

    Og hu så sjokka ut da, mener jeg å huske.

    Men det kan ha vært noe taoist-plott, eventuelt, fra de to ‘umulige’ gutta, tenker jeg nå.

    For å få hun Vanja til å hate meg.

    For da jeg begynte på Rimi Bjørndal.

    Så satt jeg bare i kassa.

    For jeg hadde nettopp operert kneet mitt, på Aker Sykehus.

    Men jeg kjeda meg, og var klar til å komme igang, og jobbe på Rimi Bjørndal da.

    For jeg fikk jobben der, mens jeg var sykmeldt.

    Jeg kjørte til Rimi Nylænde, og prata med de der, før beinet var helt bra da.

    Det var noen uker, som jeg kunne gå litt på beinet, men som jeg ikke kunne belaste det for mye.

    Og da satt jeg i kassa da, på Rimi Bjørndal, og hadde et par krykker, som stod i kassa bak meg.

    Og da husker jeg at jeg overhørte at de andre på Rimi Bjørndal, (Hilde Berg osv. vel), trodde at jeg bare kunne sitte i kassa.

    Siden jeg måtte sitte i kassa, på grunn av dårlig kne.

    Men jeg jobbet faktisk gratis, i 2-3 uker, på Rimi Bjørndal, de første ukene jeg jobbet der.

    For jeg var egentlig sykmeldt.

    Men jeg kjeda meg hjemme.

    Og butikksjef Kristian Kvehaugen klagde til meg da, om at det var så mye å gjøre, og at bemanningen var så forferdelig.

    (Han la skikkelig press på meg, da jeg var innom Rimi Bjørndal, før jeg begynte å jobbe der, (men etter at det var avtalt at jeg skulle begynne å jobbe der, for hun distriktsjefen min da, Anne Katrine Skodvin, ville at jeg skulle kjøre ut til Bjørndal, med en Toyota HiAce jeg hadde, og kikke på butikken da, og se om det var interessant å jobbe der da, siden det var en stor butikk. De hadde vel kanskje ordna med nye ledere, på Rimi Nylænde, mens jeg var sykmeldt. For det kom som en overraskelse på meg, at de ville at jeg skulle begynne på Rimi Bjørndal, da jeg var innom Rimi Nylænde, under sykemeldingsperioden), mens jeg fremdeles var sykmeldt).

    Så jeg ble bedt av mine kolleger der, Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om å være streng mot medarbeiderne.

    For de var så forfærdelige, sa de.

    Så den første tida jeg jobba på Rimi Bjørndal, så var jeg veldig streng.

    For det var sånn som sjefen min ønska at jeg skulle være, virka det helt sikkert som, for meg.

    Og det var også sånn som sjefene mine på Rimi Nylænde, hvor jeg jobbet før jeg opererte kneet, i 1996, var.

    De, (eller assistent Hilde da, som senere begynte i Rema, hvor hun ihvertfall ble butikksjef), sa at jeg måtte være like streng som dem, ellers så ble de upopulære, da jeg var ny som leder, i Rimi, i 1994, var det vel.

    Så jeg hadde en streng lederstil, som leder i Rimi, de første årene.

    For det var så godt som et krav på meg, vil jeg si.

    Og da måtte jeg nesten også være streng mot sånne ‘rakkerunger’, som de to afrikanske gutta, som jeg skrev om, ovenfor.

    For å få det til å passe med imaget jeg måtte ha ovenfor medarbeiderne der, på Rimi Bjørndal.

    Så det er mulig at mange rakkerunger-kunder og, mer eller mindre, slappe medarbeidere, på Rimi Bjørndal, hater meg, fra den tiden der.

    (1996 – 1998).

    Men det var altså sånn jeg ble bedt om å gjøre jobben min, sånn som jeg forstod det.

    Man spiller jo en rolle på jobb.

    Man er ikke butikkleder som person.

    Det er en jobb og en rolle man har.

    Så selv om jeg var streng, mot medarbeidere på jobb, (eller ihvertfall ble bedt om å være det) så var det ikke sånn at jeg kjefta på folk, hvis jeg hadde gjester, f.eks.

    Eller hvis jeg var på byen, f.eks.

    Men jeg skjønner det, hvis folk ikke skjønner dette.

    Noen klarer kanskje ikke å se på jobb, kun som en rolle.

    Men de er kanskje seg selv, på godt og vondt, på jobb også.

    Men jeg hadde jo jobbet så mange år i butikk, på Rimi Nylænde, Rimi Munkelia, OBS Triaden og CC Storkjøp, før jeg begynte på Rimi Bjørndal.

    Så jeg var vant til å se på jobben som en rolle da.

    På OBS Triaden, så var vi veldig kundefokuserte, husker jeg, da jeg satt i kassa der.

    Men da jeg ble leder i Rimi, så ble jeg bedt om å være streng mot medarbeiderne, fra mine kolleger, som var høyere i rang, enn meg.

    Så jeg fikk ikke lov å ha min egen lederstil, engang, i Rimi.

    Og noen kunder og ansatte, synes nok at jeg var en drittsekk.

    Men jeg hadde liksom ikke så mye valg da.

    Folk skjønner kanskje ikke det at jeg spiller en rolle på jobb.

    Jeg var jo ganske avhengig av å ha den jobben, økonomisk sett, og jeg ville jo ikke drite meg ut, når jeg først hadde satset en del år på å jobbe i butikk, av mangel på andre muligheter, pga. vanskelig arbeidsmarked, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 11.

    De to gutta, på Rimi Bjørndal.

    De gjorde også et poeng av en gang, at jeg hadde hår på fingra, husker jeg.

    (Den andre perioden jeg jobbet der, fra 2002 til 2003).

    Og det hadde jeg ikke lagt merke til selv engang.

    Så at de gjorde et poeng av det, det syntes jeg var ganske spesielt.

    For det var sånn at jeg lurte på hvordan de kunne legge merke til det?

    De må ha tenkt en del på meg, for å klare å legge merke til noe sånt, mistenker jeg nå.

    Men jeg hadde vel ikke noe konflikt med dem, når de var oppe i voksen alder, mer eller mindre.

    Da dreiv de vel ikke å stjal i butikken, f.eks., (som jeg kunne merke ihvertfall).

    Men men, jeg vet ikke hvordan de kunne legge merke til det.

    Det var mens jeg la opp noen varer, i godterihylla, tror jeg.

    (Noe jeg vanligvis ikke pleide å gjøre.

    For jeg pleide å si, at jeg hadde ganske store hender, så jeg kunne heller legge opp de store og tunge varene.

    Så kunne de jentene som satt i kassa, de kunne legge opp sjokoladen, når det var stille da.

    For det var mindre esker som veide mindre da.

    Jeg tenkte at det ble fornuftig.

    Men men).

    Men kommanderinga var ganske streng på meg, på Rimi Bjørndal.

    For de butikksjefen der, Irene og Johan, de var veldig sånn autoritære da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    PS 12.

    Og hvis noen syntes at jeg var streng, mot de rakkerungene på Rimi Bjørndal.

    Fordi at jeg dro han ene afrikanske gutten, i 11-12 års alderen kanskje, ut av butikken, mens jeg holdt han i øreflippen.

    (For det var den eneste måten jeg klarte å komme på, for å få han ut av butikken, for han stjal da, og var umulig å få til å høre, visste jeg fra tidligere.

    De fikk lov å handle i butikken, hvis de oppførte seg pent, hadde jeg sagt fra til de om, tidligere.

    Etter en del tull, før det igjen det da).

    Hvis noen synes jeg var streng da.

    Så kom jeg på hva han Thomas Kvehaugen sa, om hvordan de hadde behandla rakkerunger, på Rimi Bjørndal, før jeg begynte der, og før han dro i FN-tjeneste i Libanon.

    Da hadde de visst bare slengt en rakkerunge, oppi papp-pressa.

    Det er mulig at det var en av de afrikanske rakkerungene, som jeg skriver om i denne bloggposten.

    Det er mulig.

    Det skal jeg ikke si sikkert.

    Men det var ihvertfall andre i den butikken før meg, som var mye tøffere mot rakkerunger.

    Den butikken var nok mer plaga enn vanlig, av rakkerunger, som oppførte seg dårlig da.

    Det var mange innvandrerfamilier, på Bjørndal.

    Og det er jo det man hører om, at andre generasjons innvandrere, de har foreldre ofte dårlig kontroll på.

    Pga. språket og kulturforskjeller osv., har jeg lest om i Aftenposten, mange ganger, mens jeg bodde i Norge.

    Så det var vel det da, at det var mange andre generasjons innvandrere, som bodde på Bjørndal da.

    Noe sånt.

    Og jeg behandla ikke han afrikanske ‘rakkerunge-kunden’, noe tøffere enn jeg behandla lillebroren min, halvbroren min Axel, da han var på ca. samme alder.

    Men kanskje Axel var tøffere?

    Hva vet jeg.

    Axel var nesten umulig å få til å grine.

    Ikke det at jeg prøvde da.

    Men jeg prøvde å få han til å oppføre seg sånn at det gikk ann å være i samme leilighet som han, noen ganger.

    Og noen ganger måtte jeg bare hive han ut, for han var så rampete.

    Og noen ganger, så måtte jeg varme øra hans, som jeg kalte det.

    Så da sa jeg at han skulle få de rødeste ørene i Groruddalen, eller på Furuset, eller noe.

    For da satt jeg oppå han, og gnidde øra hans, til de ble skikkelig røde da.

    Og da ble han litt roligere.

    Men jeg var jo ikke vant til sånne rampete unger, som Axel.

    Så jeg skulle kanskje ha gått et kurs, i hvordan man takler rampete lillebrødre, før jeg leide det rommet, av faren og stemora til Axel.

    Det hadde nok sikkert vært smart, isåfall.

    Det er nok ganske sikkert.

    Hun Vanja Bergersen, (som satt i kassa, deltid, på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der), hun var adoptert fra Korea.

    Og hun var vel enebarn, tror jeg.

    Så hun visste nok ikke så godt som meg, hvor tøffe sånne rampegutter er.

    Så jeg tror hu fikk litt sjokk fordi at jeg dro han ene rampegutten ut av butikken, etter øret.

    Hu skulle vel ha det til at jeg var rasist da, kanskje?

    Kjenner jeg det politisk korrekte Norge rett.

    Men jeg behandla ikke afrikanske rampegutter noe annerledes enn hvite rampegutter, dvs. lillebroren min Axel.

    Så hvis folk skal begynne å straffe meg på grunn av noe sånt politisk korrekt piss, så kan de stappe det der sola ikke skinner, synes jeg.

    Hvis det er dette som foregår.

    Hun Vanja Bergersen ringte også og skulle ha den yngre fetteren sin, til å jobbe der, under arbeidsuka, eller noe.

    Og da sa jeg at det var greit, (siden hu Vanja jobba i butikken, og det kosta jo ikke noe for butikken).

    Men han dukka vel aldri opp, han fetteren hennes, såvidt jeg kan huske, ihvertfall.

    Så det var nok tydelig at det var noe med henne, Vanja Bergersen.

    Jeg var ikke helt på topp, pga. sykehusoppholdet osv.

    Og i begynnelsen der, så satt jeg i kassa, rett ovenfor hun Vanja Bergersen.

    For kassa hennes, pekte den andre veien.

    (Hun likte å sitte i den kassa, som var speilvendt, blir det vel, av en eller annen grunn).

    Og da satt hun i den kassa, (da jeg var ny der, og satt i kassa, siden jeg gikk på krykker), og så på meg.

    Så jeg tok det som at hu flørta med meg.

    Så jeg gikk faktisk bort fra prinsippet mitt, om å ikke sjekke opp damer på jobben, en gang, og ba ut hun Vanja Bergersen på kino, eller noe, i 1996 eller 1997, eller noe.

    (Men hu var midt i eksamensstria, så hu ville ikke bli med.

    Hu klagde sånn over eksamene, så jeg tenkte kanskje hu ville bli med ut på kino, for å tenke på noe annet.

    Men det ble visst litt feil.

    Men men.

    For hu ville nok ikke tenke på noe annet.

    Hu trengte å bruke tida til å lese da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det).

    Så det var nok ikke så smart av meg, å blande sånn, at jeg ba ut damer som jeg var sjef for, på date.

    Men det skjedde bare en gang, som jeg kan huske, på tolv år i Rimi, at jeg ba ut en kollega-dame, på date.

    (Så det var mer unntaket som bekreftet regelen, kan man kanskje si).

    Så jeg var vel ikke så ille, håper jeg.

    Hun jobba bare deltid også, og gikk på markedshøyskolen vel.

    Og det var jo ikke så lenge etter at jeg hadde vært på sykehuset og sånn.

    Og vært aleine hjemme, med dårlig kne.

    Så jeg var ikke så høyt oppe.

    Så derfor ble jeg forelska i hun Vanja Bergersen da, eller syntes hun var hyggelig.

    For hun satt og flørta og møtte blikket mitt, (og så meg inn i øynene, må jeg vel si), der hun satt i kasse 4 var det vel, i den ‘speilvendte’ kassa, som hu helst ville sitte i, på vaktene sine.

    Men jeg hadda blitt bedt om å sitte i kasse 3 da, (en av de første dagene jeg jobba på Rimi Bjørndal, på den tida da jeg måtte ha med meg krykker på jobben).

    (Eller om det var kasse 1 og 2).

    Så sånn som jeg huska det, (og det sa jeg vel også fra om til hun Vanja seinere også), at i begynnelsen, da jeg begynte på Rimi Bjørndal, våren 1996 vel, så var hu den eneste som oppførte seg hyggelig mot meg.

    Så derfor var det at det ble litt spesielt med henne da, iforhold til de andre damene som jobba der.

    Men det var kanskje fordi at jeg var litt prega av det ganske fæle sykehusoppholdet, på Aker Sykehus osv., hvor legene og sykepleierne tulla ganske fælt med meg, den drøya uka jeg lå der vel, i forbindelse med at jeg opererte kneet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det er mye rart.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    PS 13.

    Jeg tar reprise på PS 5:

    PS 5.

    Hvis man ser på den loggen, til johncons-bot, (på Bouncer4You), kl 4.12, så kan man se at jeg blir ‘killed’ av en på irc som kaller seg for Badabing, eller noe.

    Her er den linjen:

    [04:12] john_cons (~vbeider@host86-150-137-1.range86-150.btcentralplus.com) left irc: SVSKilled: Ghost command used by Badabing!~fffffuuuu@79.161.174.3

    Og der står det jo IP-adressen til han, antagelig, irc op-en, (en som har mye makt på irc, mer enn vanlige kanal op-er).

    Den IP-adressen er 79.161.174.4, (regner jeg med at det må bli, siden det står etter den alfakrøllen, den linjen fra johncons-bot sin logg, da jeg ble ‘SVSKilled’, som det stod i den loggen, da jeg spurte om han bekjente av Stian Grunnaleite, var fra Nesttun, (ved Bergen)).

    Og den IP-adressen hører hjemme i Stavanger, fant jeg ut, med websiden IP2Location:

    en fra stavanger

    Så her det nok noe nettverk, som har fått med noen mektige norske folk, på irc, til å bli med å tulle med meg, vil jeg gjette på.

    Skal vi gjette på Stian Grunnaleite & Co.

    Vi får se.

    Jeg vil ikke si noe helt sikkert.

    Jeg får vel heller si at en som antagelig er irc-op, Badabing, (som antagelig er fra Stavanger), tuller med meg.

    Så får jeg ta det derfra.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en klage til Rema, som har kontor hos Gladengen drift







    Google Mail – Klage på noe som skjedde på Rema Furuset senter, i 1993







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Klage på noe som skjedde på Rema Furuset senter, i 1993




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Wed, Dec 9, 2009 at 8:40 AM





    To:

    resepsjon@gladengendrift.no



    Hei,

    jeg ringte nå på 24098500, og fikk e-posten adressen deres, siden Reitan-gruppen, (REMA), har det samme kontoret, som den e-post adressen tilhører.
    Jeg jobba på OBS Triaden, fra 1990 til 92.

    Først het det Matland, og en som het Paulsen, var eier/disponent.
    Så ble det OBS Triaden, og han Paulsen, (som jeg ikke kjente for jeg begynte der ganske seint 1990), han startet Rema på Furuset senter.

    Så sånn var det.
    Så sluttet to kassaledere, på OBS Triaden, og begynte hos Paulsen.
    Helene og Carmen(?)
    Og jeg var i militæret, skoleåret 92/93, og jeg bodde på Ellingsrudåsen, i gåavstand, fra Furuset-senteret.

    Så når jeg hadde helgeperm, fra militæret, så pleide jeg å handle på Rema 1000, for det var en billigbutikk.
    Selv om jeg jobba hver fjortende dag, etterhvert på Rimi Munkelia, for det var i en annen del av byen, ved Lambertseter, så det ville vært dumt av meg, å dra en time for å handle der, da hadde de nok vært stengt, før jeg rakk fram.

    Jeg begynte å jobbe på Rimi, for det var noe krøll med den nye kassalederen på OBS Triaden, som kom dit fra OBS Lillestrøm.
    Så sånn var det.
    Jeg var noen måneder for det meste arbeidsledig, (for jeg hadde bare den annenhver lørdag vakta på Rimi Munkelia), så jeg handla litt på Rema Furuset senter, også sommeren 1993, etter at jeg dimma fra militæret.

    Og da ble jeg mobba av hu Helene, som de brukte i kassa(!), enda hu var kasseleder på OBS.
    Hu Helene fra Finland, som snakka svensk.
    Men men.
    Hu sa at jeg kjøpte det samme hver dag, men jeg var stressa pga. at jeg søkte jobber, så hva jeg spiste det var ikke så langt fremme i bevisstheten, akkurat de ukene.

    Sånn sett gikk jeg vel på 'autopilot'.
    Men men, så jeg ble litt mobba som kunde av henne da, for det mener jeg at hu ikke hadde noe med, hva jeg kjøpte.
    En gang kjøpte jeg to grandiosaer, og da var den ene helt rar.

    Den må ha vært hjemmelaga, og ha inneholdt noe suspekt kjøtt.
    En kamerat, Glenn Hesler, så den pizzaen.
    Jeg sa at den pizzaen hadde nok ligget og tint i butikken, og derfor smakte den så vondt.

    Men, etter å ha jobbet i Rimi, som butikksjef i fire år, og leder i ti år, så skjønner jeg det, at grandiosaer, de blir ikke sånn, av å ha tinet i butikken.
    Så de må ha tullet med den.

    En på gølvet, fra OBS Triaden, så på meg, da jeg kjøpte pizzaer, hos dere på Furuset senter, husker jeg.

    Jeg tror han het Løvdahl(?), eller noe?
    Og var bror av hu Catrine, som også jobba på OBS Triaden, og som studerte jus vel.

    Og nevø av han som var butikksjef på Rimi Klemetsrud, i 1993, vel, hvor jeg søkte Rimi-leder jobb, den dagen Johan Jørgen Holst døde, så satt jeg på pauserommet der, husker jeg, før Rimi distriktsjef Anne Katrine Skodvin, dukka opp.

    Men men.
    Så her har de prøvd å matforgifte meg, han her Løvdahl-karen, hvis han het det, vil jeg si.
    I militæret, så fortalte Pettersen fra Fredrikstad, oss på det første rommet, at Ørjan Løvdahl hadde hatt sex med Annette Bøe, og tre andre damer, på et hotellrom, og derfor ble sendt hjem fra Albertville-OL.

    Jeg vet ikke om det kan ha noe sammenheng?
    Hvem vet.
    Mer da.
    Jo, det må ha vært noe 'mafian', de folka på Rema Furuset, som putta døde folk i pizzaen, eller noe?

    Hvem vet.
    Noe sånt tror jeg det må ha vært, den pizzaen var hjemmelaget, og ikke vanlig grandiosa, selv om den lå i en grandiosa-eske.
    Og jeg husker at farmora mi, Ågot M. Olsen, og søstra mi, Pia Ribsskog, de tulla også med meg, med pizza, hjemmelaget, og jeg kunne bare spise fra den ene halvdelen av pizzaen.

    Så jeg tror noe 'mafian', som jeg har i familien, og som var på Rema Furuset, tuller med meg.
    Så sånn var det.
    Mer da.
    Jo, jeg ble etterhvert leder på Rimi Nylænde.

    Og hu som var assistent der, Hilde fra Haugerud/Hellerud der ca.
    Hu fikk jobb som assistent i Rema, og ble senere butikksjef.
    Hu stjal med Rimis hemmelige varebok, fra Rimi Nylænde, med butikksjef Elisabeth Falkenberg der, sin velsignelse.

    Så her har Rema spionert på Rimi.
    Så det var vel ikke helt pent?
    Jeg har prøvd å si fra om det her til Rimi og, og jeg har jobbet i Rimi i 12 år, men Rimi finner ingen papirer, (kursbevis), osv., om meg, i sine arkiver.

    For jeg har måtte flykte til England, fordi jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, i 2003 og 2004, så jeg trengte papirene mine fra Rimi.
    Blant annet vant jeg en Rimi Gullårer-konkurranse, som butikksjef på Rimi Langhus, i 2001, og fikk en kulepenn, (en ganske ordinær en vel), og et brev, fra Rimi-Hagen.

    Og det ligger på Løvås Gård i Kvelde, hvor jeg ble utsatt for et mordforsøk, i 2005.
    Og dette, og annet, nekter Rimi å sende meg.
    Og jeg har kontaktet Canica, og sendt e-post, Stein Erik Hagens firma, men han svarer ikke på e-post.

    Så jeg tar det med vareboka med dere og, siden heller ikke LO virker interessert, og heller ikke Arbeidstilsynet.
    Så ville bare klage på dette, noe som jeg ikke har hatt lengst fremme i bevistheten alltid, for jeg hadde et ganske hektisk liv.

    Men nå er jeg arbeidsledig i England, så nå prøver jeg å ta opp sånne ting jeg kommer på, fra 'gamle dager', som jeg kanskje egentlig burde ha tatt opp da, men misforstod, men skjønner mer av, nå som jeg har tenkt mer over disse tingene igjen da.

    I forsøk på å finne ut hva det her 'mafian'-greiene er.
    Så sånn er det.
    Bare noe jeg ville klage på.
    Mvh.

    Erik Ribsskog