johncons

Stikkord: Hildegunn og Rune (Fra Ungbo)

  • Min Bok 4 – Kapittel 40: Mer fra sommeren 1993

    Sommeren 1993.

    Før Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, flytta inn, på Ungbo.

    Så var det bare Pia og meg, som bodde der.

    (Pia lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og en kveld, sommeren 1993, så dro Pia og jeg ut på byen.

    For å feste litt, på dimmepengene mine, da.

    Og jeg husker det, at vi satt i første etasje, på det utestedet, som ligger over Manhattan/Underhuset der.

    Ved et bord.

    Og drakk halvlitere, da.

    Og så, så kom det ei dame, fra OBS Triaden, bort til bordet vårt.

    (Jeg lurer på om det var hu unge brunetta, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    Det var ihvertfall ei ung brunette, da).

    Og hu OBS Triaden-dama, hu hadde kjent igjen meg, da.

    Og hu fortalte meg det, at hu nettopp hadde forlovet seg, da.

    (Før hu forsvant fra bordet vårt igjen, like fort som hu hadde dukka opp, da).

    Noe som jeg ikke syntes at var så artig å høre, da.

    Når jeg endelig traff ei ung dame, som jeg kjente, på byen.

    Etter å ha vært et år, i det tøffeste, i militæret, (når det gjaldt førstegangstjenester), ifølge Andre Willassen, ihvertfall.

    Så var hu nyforlovet, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    For jeg var vel rimelig klar, for nye damebekjentskaper, på den her tida, (etter militæret da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter mer drikking vel.

    Så husker jeg det, at jeg ikke gadd å sitte, der oppe hvor hu nyforlovede OBS Triaden-dama var lengre.

    Så jeg dro vel med meg Pia, ned på Manhattan, da.

    (Hvor jeg hadde vært mange ganger, sammen med Magne Winnem, blant annet).

    Og der drakk jeg nok mer, da.

    (For å prøve å glemme hu nyforlovede dama da sikkert.

    Blant annet ihvertfall vel).

    Og så ville plutselig Pia danse.

    Og da var jeg jo rimelig full og sur, (på grunn av hu nyforlovede OBS Triaden-dama), da.

    Så da ble jeg med på det.

    Og det var bare sånn disco-dansing, da liksom.

    Og jeg tenkte vel det, at det er vel ingen som kjenner meg her.

    Så det er vel ingen som veit at Pia er søstera mi.

    Så da gjør det vel ikke noe, om jeg danser sånn disco-dans, ved siden henne, (for å si det sånn).

    Eller, det var kanskje sånn, at Pia og meg stakk på Marylin.

    Det er mulig.

    For der pleide jeg å komme inn gratis.

    (Siden Magne Winnem og jeg pleide å være noen slags stamgjester der omtrent, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett, så var det plutselig ei ung dame, som sa hei til meg, (og prikka meg på skulderen vel), på dansegulvet, den kvelden, da.

    (Mens jeg dansa sånn disco-dans ved siden av Pia, da).

    Og det trodde først at det var hu Gøril, som jeg hadde jobba sammen med, på CC Storkjøp, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    (Hu som var naboen, til bestemor Ågot, på Sand/Høyen.

    Ei av de jentene som bestemor Ågot pleide å kalle for ‘jentene på gården’).

    Så jeg bare sa spørrende ‘Gøril?’, til hu unge dama, på dansegulvet, da.

    (Uten at jeg veit om Pia fikk med seg det her).

    ‘Søstera’, svarte hu yngre søstera til Gøril, da.

    (Dette var ei som noen ganger satt på, med Gøril og typen hennes, hjem fra jobb, de gangene Gøril jobba, på CC Storkjøp, sommeren 1989.

    For det hendte nemlig en gang eller to, at jeg fikk haik med de her folka da, (husker jeg).

    For jeg var blakk etter Brighton-turen den sommeren, da.

    Så jeg kjente jo såvidt hu søstera til Gøril, fra før, da.

    Selv om jeg ikke hadde prata noe særlig med henne).

    Men da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    Siden jeg stod der, på dansegulvet, og dansa, sammen med søstera mi, da.

    For jeg hadde ikke trodd det, at Pia og jeg, ville møte noen fra hjemstedet vårt, på byen, i Oslo, akkurat.

    Nei, da hadde jeg nok ikke giddi å blitt med Pia, for å danse, (for å si det sånn).

    Jeg trodde vi kunne være ganske anonyme liksom, på Marylin der, da.

    Men tydeligvis ikke.

    Men da sa jeg ikke noe mer, til hu søstera, til Gøril, da.

    For jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne heller, liksom.

    Og jeg prøvde vel muligens å forklare det for Pia, at det var søstera til Gøril, som var der, på dansegulvet, da.

    Men jeg kjente jo ikke hu søstera til Gøril så bra heller.

    (Og jeg veit ikke hvor bra Pia kjente henne).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med henne om, da.

    Men det var liksom sånn, at Oslo, det var nesten som et fristed, for meg.

    (Og muligens også for Pia).

    Når det gjaldt å komme bort fra slektninger og kjente, som hadde mobba meg osv., under oppveksten, da.

    Det var liksom mye friere å bo i Oslo da, syntes jeg.

    Så jeg slappet nok mer av, i Oslo, enn på Berger, (eller i for eksempel Svelvik eller Drammen), da.

    Men det her ble veldig rart da, husker jeg.

    Og jeg har ikke snakka noe med hverken Gøril eller søstera hennes etter det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 39: Enda mer fra Ungbo

    Da jeg flyttet inn på Ungbo, høsten 1991.

    Så var jeg ikke så vant til å bo i blokk.

    (Ihvertfall ikke så lavt nede i en blokk).

    Så da Magne Winnem spurte meg om adressen.

    Så sa jeg vel at jeg bodde i første etasje, (mener jeg å huske).

    Mens det riktige var at jeg bodde i underetasjen da, (skjønte jeg seinere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Magne Winnem, han ga meg et tre-måneders abonnement, på Dagsavisen, (av en eller annen grunn), i innflyttingsgave, da jeg flytta inn, på Ungbo.

    (Cirka et år før jeg dro i miliæret, da).

    Og jeg husker det, at jeg ikke fikk den avisa.

    Men at jeg ikke hadde tid eller ork, til å ringe for å klage, da.

    For Dagsavisen, den avisen, den het jo tidligere Arbeiderbladet.

    Så jeg, som Høyre-mann, jeg var litt skeptisk, til den avisa, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte for å klagde, med en gang, på at jeg ikke fikk den avisa, på døra.

    Neida.

    Men, etter militæret, (må det vel ha vært).

    Lenge etter, at det tre måneders abonnementet, egentlig hadde gått ut, da.

    Så ringte jeg Dagsavisen og klagde da.

    (For da var jeg vel 90 prosent arbeidsledig, eller noe.

    Og hadde mye fritid, da).

    Og sa at det riktige skulle være underetasjen, da.

    (Og ikke første etasje).

    Og da fikk jeg Dagsavisen i tre måneder gratis da, husker jeg.

    (Etter at jeg nesten måtte krangle, når jeg ringte Dagsavisen, da.

    Og han karen jeg prata med der, han ble litt sur vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg skjønte jo egentlig det, på den her tida.

    At hvis det var en avis, som var nyttig å ha, for et bokollektiv.

    Så var det Aftenposten og ikke Dagsavisen.

    For Dagsavisen, den avisa, den var litt tynn, da.

    Mens Aftenposten, den avisen, den var stapp-full av jobbannonser, osv., da.

    Så jeg foreslo etterhvert, at vi på Ungbo skulle spleise på et tre-måneders abonnement, (mener jeg å huske at det var), på Aftenposten.

    Og mora mi, hu var en eller to ganger, på besøk, (og sov på sofaen i stua vel), på Ungbo der, da.

    (Siden Pia også bodde der, da).

    Og mora vår sa det, husker jeg, sommeren eller høsten 1994, en gang, (må det vel ha vært).

    At hu ville betale litt av det Aftenposten-abonnementet, da.

    (For planen min var å få meg en ekstrajobb, da.

    Sånn at jeg kunne ha råd til å ta kjøretimer da, var det vel.

    For lønnen på Rimi, den var ikke så høy, da).

    Og så måtte vi som bodde på Ungbo, vi måtte spleise på resten av abonnementsprisen, da.

    (Av de som ville være med å abonnere på den avisa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at på den her tida, så var nesten Pia, Glenn Hesler og jeg, helt splittet opp.

    Vi prata nesten ikke med hverandre.

    Men da jeg spurte dem, om de blei med på å spleise på et abonnement på Aftenposten.

    Så svarte både Pia og Glenn Hesler, ‘ja’, til det, da, (husker jeg).

    Så da kom liksom vi tre litt på talefot igjen da, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).

    Og da, så måtte jeg også spørre Hildegunn og Rune, om de også ble med, på å spleise, på et abonnement, på Aftenposten da, (husker jeg).

    Og da sa Hildegunn, at de også ble med på det, da.

    Så alle fem ble med på abonnere på Aftenposten da, (husker jeg).

    Selv om det vel mest var meg som leste de avisene, kanskje.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også flere konflikter, mellom Pia, Glenn Hesler og meg.

    Det var sånn, at hele Skansen Borettslag, skulle få gratis dekoder, i en måned, fra Janco.

    (Eller hva det firmaet het, på den tida).

    Og da var det sånn, at jeg jobba seinvakt.

    Så jeg fikk ikke tatt imot den gratis dekoderen, da.

    Men Pia var vel delvis arbeidsledig, på den her tida.

    (Eller hun jobba ihvertfall ikke seinvakter).

    Og Glenn var vel selvstendig næringsdrivende.

    Så han kunne vel styre dagen sin selv, (til en viss grad ihvertfall), vel.

    Men da jeg kom hjem fra jobb, (etter en seinvakt da), på Rimi Nylænde.

    Så hadde hverken Pia eller Glenn Hesler, sørget for det, å være hjemme, når vi skulle få dekoder, da.

    Så vi fikk ikke alle filmkanalene og MTV og sånn gratis, i en måned, da.

    Noe jeg hadde gleda meg til.

    Og vel prata med Pia og Glenn Hesler om, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da ble jeg skuffa husker jeg.

    Og sur på Pia og Glenn Hesler da, siden de ikke hadde giddi, å være hjemme, for å ta imot dekoderen, da.

    Men da sa både Pia og Glenn Hesler, (sånn som jeg husker det), at de ikke brydde seg om å ha MTV og alle de filmkanalene.

    De syntes ikke at de her kanalene var noe artige, da.

    Noe de ikke hadde sagt til meg tidligere, når jeg hadde prata om hvor kult det her kom til å bli, (og sånn), da.

    Så dette her var en litt spesiell episode da, vil jeg si.

    Og det viser vel hvor ulike vi egentlig var, søstera mi, Glenn Hesler og meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne fadesen.

    Da ingen hadde vært hjemme, for å ta imot Janco, sånn at vi fikk alle disse her artige kanalene gratis, i en måned, da.

    Så ringte jeg Janco, og beklagde det, at det ikke hadde vært noen hjemme, da.

    Og spurte om vi kunne være så snille, å få det gratistilbudet likevel, da.

    Men det kunne vi ikke, (av en eller annen grunn), svarte han karen hos Janco, som jeg prata med da, (husker jeg).

    Og da gadd jeg ikke å gjøre noe mer ut av det her.

    For det var jo bare snakk om en måned med gratis TV-kanaler, liksom.

    For jeg hadde jo ikke tenkt å betale for å se disse alle disse her kanalene, (etter at den gratisperioden hadde gått ut).

    For jeg hadde ikke så bra råd da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 32: Enda mer fra Ungbo

    Rune, (som jo skulle være homo, ifølge søstera mi og Hildegunn), han gjorde en gang et ‘krumspring’, som fikk meg til å gjøre meg opp en negativ mening om han, (som jeg fortsatt har, må jeg innrømme).

    Det som skjedde, det var det, at jeg skulle ned på Torgbua, en kveld, for å kjøpe noe røyk, eller noe.

    Og så spurte jeg hele ‘Ungbo-gjengen’, (som satt i stua), om jeg skulle kjøpe med noe for noen, på Torgbua, (siden jeg skulle dit uansett, da).

    Og da spurte Rune meg, om jeg kunne levere en videofilm for han, på Torgbua, da.

    Det sa jeg at var greit.

    Men stor var min overraskelse, da jeg fikk høre det, fra ‘Torgbua-dama’, at den filmen, den var lånt en dag for lenge.

    Nei, da ble jeg irritert, og sa det, til hu som jobba der, (på Torgbua), at da fikk han som hadde leid filmen, (Rune), heller levere den selv.

    For jeg aktet ikke å betale 30-40 kroner, for noen som ikke gadd å levere filmen sin i tide selv, da.

    Og som lurte meg, (på en sleip måte), opp i problemer da, (må man vel si).

    (Eller, jeg ble ihvertfall seende dum ut, på Torgbua der, da.

    For da sa jeg jo noe sånt som, at jeg skal bare levere tilbake denne filmen, for noen.

    Også får jeg den i trynet, at den er leid for lenge og at jeg må betale så og så mange kroner, da).

    Så jeg tok med meg den filmen tilbake opp igjen, til Ungbo, da.

    Og jeg fortalte vel Rune det, at jeg syntes at det var som en slags rekord, i ‘lavmål-oppførsel’, å be noen levere tilbake en film som man hadde leid for lenge, uten å si fra om det, at man hadde hatt den filmen for lenge, da.

    Nei, etter denne episoden, så har jeg aldri stolt på han Rune igjen, selv ikke om det kun gjaldt den minste ting, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen rar episode, med han Rune.

    En dag, så fortalte han meg det, på kjøkkenet, på Ungbo der.

    At han hadde lånt en flaske cola av meg, i kjøleskapet, en dag, og så lagt den tilbake, den neste dagen, (eller noe).

    Men det hadde ikke jeg merka da, (husker jeg).

    Og Rune gjorde også et poeng av det, at han hadde lagt cola-flaska tilbake, med etiketten opp, sånn som jeg pleide å legge dem, (mente han).

    (Men det må vel isåfall ha vært noe jeg gjorde uten å tenke meg om, siden jeg jobba i matforretning da, antagelig).

    Men jeg må si at dette hørtes rart ut for meg, at jeg ikke skulle ha merka det, at han Rune rappa/lånte en stor flaske Coca-Cola av meg.

    Den virka litt rar, den her historia da, (husker jeg at jeg syntes).

    Så det er mulig at dette bare var en røverhistorie, fra han Rune, da.

    Hvem vet.

    For vi hadde nemlig hver vår hylle, i kjøleskapet der da, på Ungbo.

    Og det var egentlig ikke lov å ta noe fra andres hyller, uten å spørre først, der.

    Det var liksom sånn husreglene var, da.

    Så han Rune brydde seg ikke noe om husreglene da, tydeligvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en veldig pussig episode, som skjedde, på Ungbo, som involverte søstera mi Pia og han Rune, da.

    Rune hadde plutselig en dag spurt Pia om han kunne få låne bankkortet hennes.

    (Fra Postbanken, (eller om det var Landsbanken), hvis jeg husker riktig).

    Og da hadde Pia bare latt han Rune få låne bankkortet hennes, uten å reflektere noe over dette da, (virket det som, ihvertfall).

    (Som om Pia var en tankeløs robot, kunne man vel kanskje si, da.

    Noe sånt).

    Og på Ungbo, så måtte vi fem, som bodde der, vi måtte dele, på en postkasse.

    (En postkasse som stod i en rad av postkasser, (innebygd i veggen, må man vel si), ved inngangsdøra, til Skansen Terrasse 23 der).

    Og det viste seg seinere, (fortalte Pia vel), at Rune hadde rappa Pia sin giro, fra Arbeidsformidlingen, (eller noe sånt).

    Og så hadde Rune gått på postkontoret, på Ellingsrudåsen senter der, og sagt det, at Pia var dama hans.

    Og vist dem bankkortet, til Pia, da.

    Og på den måten fått ut pengene til Pia, da.

    Fortalte Pia, i et Ungbo-møte, (var det vel).

    (Et Ungbo-møte som kun Pia, Ungbo-dama, (som vel het Ann Bakke, ihvertfall så het vel ei av dem det, men det ble vel bytta på Ungbo-damene også, mener jeg å huske, den tida jeg bodde der), og meg, var på, da).

    Og når jeg spurte Pia, i det Ungbo-møtet, om hvorfor hu hadde gitt bankkortet sitt, til Rune.

    (Uten å tilsynelatende reflektere over hva han Rune skulle med det bankkortet hennes, da).

    Så svarte ikke Pia noe, (og hu Ungbo-dama sa vel heller ikke noe, da jeg spurte Pia om det her vel).

    (Og det er mulig at Pia prata om at hu hadde anmeldt det her til politiet, (eller noe sånt), og.

    Mener jeg ganske vagt å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 31: Mer fra Ungbo

    Det hendte jo at det var Ungbo-møter, (med Ungbo-dama), en del ganger, innimellom.

    Og det som var litt rart, det var det, at Hildegunn, Rune og Glenn, de var nesten aldri, på de Ungbo-møtene.

    Eller, jeg husker det, at Glenn Hesler, var med på et sånt Ungbo-møte, en gang.

    Og da var hverken Pia, Hildegunn eller Rune der.

    Så det var bare Ungbo-dama, Glenn Hesler og meg, som var der, da.

    Og da fortalte Glenn Hesler og meg, til Ungbo-dama, om all den idretten, som vi dreiv med, på fritida, da.

    Nemlig badminton, fotball og tennis, da.

    (Hvis jeg ikke glemte noe nå da.

    Jo, vi spilte jo bordtennis også, på Bowlinga, på Strømmen Storsenter.

    Så Glenn Hesler og jeg, vi dreiv altså med fire forskjellige idretter.

    Nemlig fotball, tennis, badminton og bordtennis.

    Og sammen med Axel så hendte det at vi noen ganger dro til Tøyenbadet, Furusetbadet eller Frognerbadet.

    Selv om det ikke var så ofte.

    Og med Magne Winnem så trente jeg klatring, i klatrevegg, om enn ikke så mange ganger.

    Og vi løp også 800-meter en gang.

    Jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og hadde lyst til å holde meg i form, for jeg tenkte fremover, på rep-øvelser osv., som jeg forestilte meg at kunne være tøffe, hvis man ikke var i bra form da, siden jeg var en infanterisoldat, og infanteriet var jo den tøffeste, av våpengrenene, ihvertfall ifølge Ander Willassen, da, fra Gjerdes Videregående.

    Og jeg trente også de her idrettene, fordi at det var sosialt og også morsomt da.

    For på 90-tallet, så fantes det ikke internett, (for eksempel), og jeg var kanskje litt lei av video og dataspill, osv.

    Og det var jo vinter-OL, på Lillehammer i 1994, og Norge var med i fotball-VM, samme år, så det var på moten å holde seg i form og, mener jeg å huske).

    Og da sa plutselig bare hu Ungbo-dama ‘nei’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så hu Ungbo-dama, hu trodde visst det, at Glenn Hesler og jeg, bare satt og jugde, når vi fortalte om at vi dreiv og trente så mye på fritida, da.

    Så det var litt skuffende da, husker jeg.

    Og jeg mener å huske det, at Glenn Hesler også ble litt skuffa over hu Ungbo-dama da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde visst god kontakt, med hu Ungbo-dama.

    (Kanskje fordi at begge var kommunister?

    Hva vet jeg).

    For jeg husker det, at Pia i et møte, (hvor bare Ungbo-dama, Pia og jeg var med), plutselig begynte å si til Ungbo-dama, at Rimi utnyttet meg, og at det firmaet var som McDonalds, omtrent, (når det gjaldt å utnytte ansatte da, var det vel, at Pia mente).

    Dette hadde ikke Pia pratet noe med meg om, fra før.

    Så jeg ble rimelig paff da, husker jeg.

    Og i et annet Ungbo-møte, hvor det igjen kun var Ungbo-dama, Pia og meg, som hadde møtt opp.

    Så sa plutselig Pia til Ungbo-dama, at Glenn Hesler antagelig var misunnelig på henne, fordi at han ikke hadde noe kjæreste, (og hun selv hadde kjæreste, da, (nemlig Keyton fra Somalia)).

    Så da må Glenn Hesler ha sagt noe til Ungbo-dama kanskje, utenom møtene, om Pia, da.

    Muligens.

    Ihvertfall så syntes jeg at dette virka, som et slags forsvar, fra Pia.

    Men jeg fikk ikke helt med meg angrepet, fra Glenn Hesler, hvis jeg skal være ærlig.

    (Hvis det ikke var det med at Pia ikke produserte nok tomflasker, da.

    Og at Glenn Hesler hadde ringt til Ungbo-dama og fortalt om det her, til henne, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hilde fra Rimi Hellerud, begynte å jobbe, i Rema.

    Så fikk jo jeg mer ansvar, på Rimi Nylænde.

    Og jeg fikk en kontrakt, som assisterende butikksjef der, (med 140.000 i årslønn, var det vel, noe som var lite også på midten av 90-tallet, (men mer enn jeg hadde hatt fra før, da)), fra første januar, i 1995, (var det vel).

    (Etter å ha jobbet som aspirant, i et halvt års tid, da.

    Etter at både butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, hadde vært fornøyd med jobbinga mi, som låseansvarlig, sommeren 1994, da.

    Og sagt det, at jeg vokste med oppgavene, (eller noe sånt)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, slutta, på Rimi Nylænde.

    Så var vi jo bare to ledere der, (nemlig butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, da), i en del måneder fremover, da.

    Og jeg hadde jo hatt ansvaret for ostedisken, i cirka et års tid kanskje, da jeg ble assisterende butikksjef.

    Og jeg pleide å legge stoltheten min, i arbeidet, med å legge opp ostedisken, da.

    Sånn at den så skikkelig velfylt og ryddig ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men som assisterende butikksjef, så fikk jeg jo ansvaret, for å lede den vakten, som butikksjefen ikke jobba, da, (hver dag).

    Og ansvaret for å hjelpe til, hvis det var noen av medarbeidere eller kunder, som lurte på noe, da.

    Og jeg fikk også ansvaret for at hele butikken, (og ikke bare ostedisken), så bra ut, hver dag, (når jeg hadde seinvakter, da).

    Så jeg kunne nesten ikke bruke like mye tid, på ostedisken, som da vi var tre ledere, på Rimi Nylænde.

    For jeg måtte jo også rydde alle hyllene, på Rimi Nylænde, når jeg var ferdig med å legge opp kjølevarene, på tirsdager og torsdager, var det vel.

    (Og på mandager og onsdager, så hadde jeg jo ansvaret for å fylle opp tørrvarer.

    Selv om butikksjef Elisabeth Falkenberg også noen ganger fylte opp en del tørrvarer, vel.

    (Eller, det var vel sånn, at hu prisa mye av tørrvarene, vel.

    Og satte de vareeskene på noen brett, (med hjul på), da.

    Som jeg trilla rundt i butikken, og tok av varer fra, og stabla inn i hyllene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo også noen av de som jobba deltid, som pleide å hjelpe til, med å fylle opp tørrvarer, da.

    (Og for en god del av varene, så dukka det opp selgere/varestablere, i butikkene.

    Og da hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg sortert varene, nede på lageret, og lagt de klare, for selgerne da, som dukka opp samme dag som varene kom eller dagen etter da, vanligvis).

    Og etter at tørrvarene var fylt opp, så rydda jeg også alle hyllene, i butikken, da.

    Og det samme på fredagene.

    På fredagene, så var det ikke så mye varer.

    Men det var en del mer å gjøre, på fredager, siden kundene handlet inn ekstra til helga, osv.

    Og jeg satset jo litt på karrieren min, i Rimi, på den her tida.

    For jeg hadde ikke så mye annet å drive med, liksom.

    Så jeg pleide å dukke opp ihvertfall en time tidligere, på jobb, det første året cirka, som jeg jobba heltid, som leder, i Rimi, da.

    For å være sikker på at jeg rakk alle pliktene mine, i løpet av dagen, da.

    Og jeg pleide å rekke å fylle opp varer, samt å shine alle hyllene, på Rimi Nylænde der, hver dag, (må jeg vel si), på den tida, etter at Hilde fra Hellerud slutta, da.

    For jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og fra all treninga, som jeg dreiv med, da.

    Så jeg jobba og jobba og rydda og rydda da, uten mye dødtid, i løpet av en dag da, (må jeg vel si).

    (Unntatt når jeg hadde spisepause, da.

    Noe som jeg ikke fikk til å funke så bra seinere, etter at jeg ble butikksjef.

    For når jeg ble butikksjef, så fant jeg ut hvor stressende det egentlig var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig en dag, mens butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, stod ved kassene der cirka, og dreiv og prisa noen tørrvarer, eller noe sånt, vel.

    Så dukka Glenn Hesler opp på Rimi Nylænde der da, (av en eller annen grunn).

    Og sa til meg det, (mens han gikk ut av butikken), at ‘nå må Erik rydde ostedisken sin ordentlig’, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg vet hvorfor han blanda seg opp i det.

    Han pleide vel ikke så ofte å være innom Rimi Nylænde, akkurat.

    Men jeg hadde vel kanskje fortalt han, på Ungbo, at jeg hadde ansvaret for kjøledisken, da.

    Men så hadde vel antagelig ikke Glenn Hesler fått med seg det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta, da.

    Og at jeg hadde blitt forfremmet, og fått nye arbeidsoppgaver, (samt mer ansvar), da.

    (For når jeg jobba ledervakter, så måtte jeg jo også rydde og telle melk og brød, og mye sånt.

    Så hvis jeg skulle ha tid til det, pluss alt det andre jeg skulle.

    Så kunne jeg ikke stå hele dagen, i ostedisken, liksom.

    Jeg måtte jo liksom prioritere arbeidsoppgavene mine.

    Og når jeg fikk fler arbeidsoppgaver, så kunne det jo hende, at jeg da måtte prioritere annerledes.

    Siden det da kanskje var andre ting, i butikken, som var viktigere, enn ostedisken, da.

    For eksempel, så lærte jeg jo det, på et kurs, for butikksjef, i Rimi, seinere, på 90-tallet, vel.

    At de fire avdelingene, i butikken, som kundene synes er viktigst.

    Det er melk, brød, kjøtt og frukt.

    Så hvis jeg da bare hadde stått i ostedisken hele dagen, som skiftleder, så hadde det vært dårlig prioritering, av meg da, må man vel si.

    For å ta et eksempel på prioritering, da.

    For på den her tida, så ble også frukta lagt opp, av en ekstern konsulent, så vi prioriterte ikke likt ofte, vi lederne i Rimi, på slutten av 90-tallet, som tidligere på 90-tallet, siden arbeidsoppgavene forandret seg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man kan si at jeg nullstilte meg da, på Rimi Nylænde, etter at Hilde fra Rimi Hellerud, slutta der, og jeg ble forfremmet, og vi bare var to ledere der, da.

    Men dette skjønte kanskje ikke Glenn Hesler noe av.

    (At jeg nullstilte meg, da).

    Men han hadde jo ikke noe med det heller.

    Han jobba jo i blikkenslager-firmaet Hesler og Søn og i spilleautomatfirmaet Action Arcade.

    Og ikke som butikksjef på Rimi Nylænde.

    Så man kan kanskje si at Glenn Hesler var en ‘wannabe-butikksjef’, på Rimi Nylænde, da.

    Hvis han ikke bare fleipa, da.

    Han var jo bare såvidt innom butikken så, og slengte fra seg en kommentar på vei ut kassa, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 25: Enda mer fra 1994

    Sommeren 1994, (må det vel ha vært), så dukka Axel opp på Ungbo, (som han ganske ofte gjorde, for han bodde på Vestre Haugen som var cirka 20-25 minutter å gå kanskje, fra Ellingsrudåsen, da).

    Og Axel er jo født høsten 1978, (i Tønsberg, som jeg har skrevet om, i Min Bok), så han var da nesten seksten år, sommeren 1994.

    Så han var vel antagelig nettopp ferdig med ungdomsskolen, da.

    (Selv om han vel gikk på Majorstua spesialskole, også på ungdomsskole-trinnet.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Axel sa det, at læreren på skolen hans, hadde sagt det, at de kunne få en CD hver, som de kunne velge selv.

    Og da hadde Axel valg Beck sin CD, (den med ‘Loser’ på), fortalte han, og han mente det, at jeg skulle få den CD-en da, (av en eller annen grunn).

    (Kanskje siden jeg hadde bursdag i juli, eller noe?

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg var ferdig i militæret, sommeren 1993, forresten.

    Så ville Mette Holter ha tilbake nattbordet, til senga til dattera hennes, Kirsten Ancona, igjen.

    (Var det vel).

    For Mette Holter hadde jo hivd meg ut, av Kirsten sitt gamle rom, det året, som jeg leide et rom av dem, på Furuset.

    For Holter mente at jeg måtte ha Axel sitt gamle rom da, av en eller annen grunn.

    Et rom som var mye mindre enn det som jeg egentlig leide.

    Men da hadde jeg vel tatt med et av nattbordene da, fra rommet til Kirsten, og inn på rommet til Axel.

    Siden stereoanlegget mitt stod på det da, (var det vel).

    Og siden jeg hadde stereoanlegget mitt, oppå det nattbordet, så dro jeg nok med det nattbordet, til Ungbo, på Ellingsrudåsen og da, (da Glenn Hesler hjalp meg med å flytte dit, sommeren 1991).

    Men sommeren 1993, så hadde jeg i mellomtiden satt stereoanlegget mitt ut i stua, på Ungbo der.

    (Sammen med TV-en min og etterhvert også de to nye videospillerne jeg kjøpte meg, på den elbutikken på Bryn-senteret).

    Jeg vet ikke om Mette Holter visste om det.

    Men jeg fikk høre det da, av Axel, (eller hvem det var igjen), at de ville ha tilbake nattbordet sitt, da.

    Og jeg hadde jo ikke bil, eller noe, etter militæret.

    Så jeg bare bar det nattbordet, (i en bag, eller noe, vel), ned til Vestre Haugen, fra Ellingsrudåsen da, (husker jeg).

    Så jeg hadde nok blitt en del sterkere, i militæret, vil jeg si.

    For det nattbordet, det var i hvitlakkert, massivt tre, vel.

    Så det veide vel noen kilo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting som hendte, som vel må ha vært i 1994.

    (Hvis det ikke var i 1995).

    Det var det, at søppelbøtta, på badet, begynte å lukte så fælt.

    Dette var nok i 1994, vil jeg tippe på.

    Jeg husker det, at Rune, gliste litt av meg, mens jeg tømte søppelbøtta på badet, vel.

    For jeg vaska jo gulvene, på Ungbo, to av fem uker.

    Siden jeg hadde byttet oppvask-pliktene mine mot gulvvask-pliktene til Pia.

    Så jeg vaska gulvene der dobbelt så ofte som de andre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, (etter det her), som jeg også tømte søppelbøtta, på badet, så husker jeg det, at den lukta så vondt.

    Den søppelposen lukta som noe av det vondeste jeg noen gang har lukta, (må jeg si).

    Det var en skikkelig råtten lukt, som fikk meg til å brekke meg skikkelig, på veien opp til søppelsjakt-luka, i trappa opp til andre etasje der, i Skansen Terrasse 23, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som lukta, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), det var noe som var på størrelsen med en tampong, og som var pakka inn i dopapir og teip, vel.

    Og etterhvert så lurte jeg på hva denne fæle lukta, kunne ha kommet fra, da.

    Og jeg la merke til det, at det stadig dukket opp flere nye sånne ‘tamponger’, oppi søppelbøtta, på badet, da.

    (Etter det her).

    Og etter at jeg fikk de tre vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så fikk jeg vel også etterhvert en fjerde vakt, (mener jeg å huske).

    Nemlig en ettermiddagsvakt, på torsdager, eller noe vel, (på Rimi Nylænde).

    Pluss at jeg også hadde en vakt, annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg jobba vel tilnærmet fulltid, etterhvert, i 1993 og 1994, på Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, mens jeg lå og halvsov i senga mi.

    Siden jeg hadde seinvakt vel.

    Så hørte jeg det, at Hildegunn dukka opp, på Ungbo der, sammen med en eller to venninner.

    Dette var ikke daglig kost, at det dukka opp damer, på Ungbo der.

    Siden det lå så langt ut i utkanten, av Oslo da, antagelig.

    Så da ble jeg litt nysgjerrig, på de her venninnene til Hildegunn da, husker jeg.

    Der jeg lå og halvsov, i senga mi, da.

    Så jeg prøvde å høre hva de dreiv med og sånn, da.

    For jeg ble litt nysgjerrig da, siden det var en sjeldenhet, at det dukka opp single damer der, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det jeg hørte, at de damene prata om, i Ungbo-leilighet, den gangen.

    Det var at Hildegunn spurte hu ene venninna, om ‘har du det?’.

    (Eller noe).

    ‘Jeg har det i veska’, svarte hu venninna.

    (Noe sånt).

    Og så gikk en eller flere av dem inn på badet, og la noe i søppelbøtta vel, (mistenkte jeg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dro disse damene igjen, like fort som de hadde dukket opp, vel.

    Uten å kle av seg yttertøyet, (eller noe vel), mens de var der, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Og etter dette, så så jeg det, at det lå cirka fire sånne rare ‘tamponger’, i forskjellig lengde og tykkelse, oppi søppelbøtta, på badet, da.

    Og alle de tampongene var sirlig pakka inn i dopapir og teip, da.

    Og etter denne episoden, med den illeluktende tampongen.

    (Som lukta så råttent, at jeg nesten må si det, at det var den verste lukta, som jeg noengang har lukta, hele mitt liv vel).

    Så sa jeg faktisk fra, til Ungbo-dama, i et Ungbo-møte, at damene der måtte begynne å tømme søppelbøtta på bader der selv.

    Siden de tampongene deres lukta så ille, da.

    (For jeg mente også at jeg skjønte der, at Rune nok også mente det samme, siden han hadde glist sånn da, da jeg tømte den søppelbøtta, på badet der, den gangen, da).

    Og Ungbo-dama var enig, i det her, da.

    Og jeg sa også fra om det her med søppelbøtta på badet, da Hildegunn plutselig kom hjem fra jobb, (eller hvor det var fra), midt i Ungbo-møtet, husker jeg.

    (Siden jeg tolka det som at jeg fikk støtte av hu Ungbo-dama, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 22: Mer fra Ungbo

    Jeg har aldri vært så glad i å vaske opp.

    (Ikke etter at mora mi tvang søstera mi og meg, til å ta oppvasken, som barn, på Østre Halsen og i Larvik).

    Så jeg spurte søstera mi, etterhvert på Ungbo der, om hu ble med, på en avtale.

    At jeg tok gulvvasken for henne, når hu hadde vaskeuke, (nemlig hver femte uke).

    Hvis hu tok min oppvask, i samme slengen, som sin egen oppvask, da.

    Og det sa søstera mi at var greit, da.

    Så Pia vaska opp min oppvask.

    Og jeg vaska fellesarealene, på Ungbo, to av fem uker, da.

    (Både når det var Pia sin tur og min tur, til å vaske gulvene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo leiet en vaskemaskin, fra Thorn, sånn at vi slapp å bruke en upraktisk vaskekjeller, som lå sånn til, at man måtte gå i et minutt eller to, gjennom noen underjordiske ganger, i kjellerne i Skansen Terrase 23, og nabooppgangene.

    (Og man måtte låse opp mange kjellerdører, på veien dit da.

    Og man måtte kjøpe polletter hos vaktmesteren.

    Og man måtte passe vasketiden sin nøye.

    Og man kunne ikke vaske etter klokken 20, (var det vel).

    For da var det vel en tidsbryter, som slo seg av, (mistenker jeg ihvertfall)).

    Så det ble ihvertfall sånn, at vi fem som bodde på Ungbo, i 1994, (Pia, Glenn Hesler, Rune, Hildegunn og meg), vi spleisa på å leie en vaskemaskin, fra Thorn, i mitt navn, til 250 kroner, i måneden, da.

    Så da var det sånn, at alle betalte meg, 50 kroner i måneden, for leie av vaskemaskin, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig en dag, så spurte Rune meg, når jeg var på kjøkkenet og han var i TV-stua, om jeg ikke kunne leie en oppvaskmaskin også, på Thorn.

    Men det var ikke jeg interessert i, for jeg hadde jo den avtalen med Pia, om at hu tok min oppvask, (fra før).

    Så det var jo et fett for meg, (omtrent), om vi hadde oppvaskmaskin, eller ikke.

    Eller, det hadde jo også blitt surr, med den avtalen, som jeg hadde med Pia, og.

    Så da måtte jeg også ha prata med Pia først.

    Og jeg syntes også det, at når jeg leide den vaskemaskinen i mitt navn.

    Så kunne noen andre ta litt risiko og, og leie oppvaskmaskinen i sitt navn.

    Hvis ikke så kunne det kanskje bli TV-spill neste gang, og så laservideo, for eksempel, etter det.

    Og til slutt så satt jeg der da, med en regning, på over 1000 kroner i måneden, fra Thorn, (hvis de andre flytta ut, før meg), for noe greier, som jeg kanskje ikke hadde så stor interesse av å bruke selv, da.

    Så da svarte jeg det, til Rune, at da syntes jeg det, at hvis vi skulle ha oppvaskmaskin, så kunne en av de fire andre, kanskje leie den, i sitt navn, da

    Men da svarte vel ikke Rune noe, mener jeg.

    Og det ble ikke til, at det havna noen oppvaskmaskin der, mens vi bodde der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det at han Rune, ba meg, som aldri vaska opp, om å leie vaskemaskin.

    Det kan man kanskje sammenligne med, at noen spurte en, som ikke hadde lappen, om han ville bli med på, å spleise på, å lease en bil, i sitt navn.

    Noe sånt.

    Så det virka ikke så utrolig fristende, for meg da, må jeg si.

    Hvorfor spurte ikke Rune noen av de som tok oppvasken om det her, (istedet for meg), for eksempel?

    For det her med oppvaskmaskin, det må vel Rune ha skjønt, at ikke interesserte meg, som hadde bytta bort mine oppvask-plikter, så utrolig mye.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Rune behandla meg kanskje, som om at jeg var faren hans.

    Men det var jeg ikke, dessverre.

    Jeg hadde jo Pia og Axel, som nesten to unger, og det var vel nok da, mente nok jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler og jeg, vi hadde forresten fordelt noen plikter, på et eller annet tidspunkt, på Ungbo der.

    Og det var sånn, at jeg hadde som plikt, å gå med gamle aviser, og legge de, i papir-containeren, i Skansen Terrasse der.

    Og Glenn Hesler, han hadde en ganske stor plikt, (må man vel si), siden han hadde bil.

    For han panta nemlig alle tomflaskene, som stod under vasken, på kjøkkenet, og kjøpte dopapir, til Ungbo-leiligheten, på Rimi Jerikoveien, (på Furuset der), var det vel.

    Så vi gikk aldri tom for dopapir der, da.

    Og selv om nok de fleste av tomflaskene, som dukka opp, i kjøkkenskapet der, nok var mine, (siden jeg drakk så mye Coca-Cola og seinere Sprite).

    (Noe jeg ikke gadd å klage på, at det ble urettferdig sånn sett, muligens).

    Men Glenn Hesler, han var flink til å huske på denne plikten.

    Så det var ikke sånn, at det noen gang, gikk tom for dopapir der, eller hopet seg opp, med tomflasker, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje ikke sånn jeg hadde ment det, da jeg spurte Glenn Hesler, om han kunne påta seg, den plikten, å pante tomflasker og kjøpe dopapir der.

    At Glenn Hesler, skulle følge nøye med, på hvem som la igjen tomflasker etter seg, i skapet, på kjøkkenet.

    Men en gang, som Glenn Hesler, var sur, på søstera mi.

    (Antagelig, så var vel dette, etter at Pia hadde tatt med seg tre afrikanere hjem, og to av dem sov i stua, uten at hu hadde sagt fra til oss andre, på Ungbo, om det her, på forhånd, da.

    For husreglene sa det, at man skulle si fra, hvis man skulle bruke stua, til å ha overnattingsgjester der.

    Og Pia sa jo da også, (noen dager senere), noe som Glenn Hesler også hørte vel, at ‘vi har jo ikke noe saks’, noe som det vel kanskje var flere enn meg, som syntes at hørtes dumt/rart ut.

    Det er mulig).

    Så sa Glenn Hesler til meg først, og så til søstera mi vel.

    At Pia måtte ‘produsere fler tomflasker’.

    Så Glenn Hesler og jeg, vi var kanskje ikke helt på bølgelengde, når det gjaldt den tommflaske/dopapir-rutinen, da.

    Vi kunne vel ikke tvinge folk til å produsere tomflasker heller, mente vel jeg, kanskje.

    Men dette var vel midt i en krangel, mellom Pia og meg, så jeg syntes kanskje at jeg var i nok krangler, fra før, da.

    Så jeg begynte ikke å krangle med Glenn Hesler om det her, (hvis jeg husker det riktig), da han begynte å kjefte på søstera mi, for å ikke produsere nok tomflasker, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Hildegunn, hu begynte nesten som Rune, da han hadde begynte å snakke med meg, om oppvaskmaskin.

    (Som vel egentlig var noe han kanskje burde ha begynt å prata med Pia om, siden det vel var hu som tok mest oppvask der.

    Siden hu også tok oppvasken for meg, siden jeg tok gulvvasken for henne).

    For Hildegunn, hu begynte å prate med meg, om vi ikke kunne ha tørkepapir, på kjøkkenet, istedet for dopapir.

    Men da hadde jo Glenn Hesler og jeg, en del måneder før det her, avtalt det, at vi skulle bare bruke dopapir, på både badet og kjøkkenet.

    For det var enkelt og billig, og da kunne vi bare bruke de tomflaskene, som hopet seg opp, som betaling, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis Hildegunn ville ha tørkepapir der, så burde hu vel ha prata med Glenn Hesler, som hadde som plikt, å kjøpe dopapir, om det her, (og ikke med meg).

    For da, når Hildegunn maste på meg, om det her, så syntes jo jeg, at dette bare ble som noe dumt, for da måtte jo jeg prate med Glenn Hesler igjen, om det her, seinere.

    (For å få det riktig.

    Og jeg kunne jo ikke vite hva han kom til å si, liksom).

    Og vi hadde jo en avtale, om å gjøre det sånn og sånn, fra før.

    Og den avtalen, den måtte vel Hildegunn ha visst om, mener jeg.

    Så det ble som at Hildegunn ville forandre på en husregel, (vil jeg nesten si), og bare spurte en person, (nemlig meg), da.

    (Og ignorerte at det var fler folk som bodde der, da liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 16: Mer fra Ungbo

    Da Pia flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, sommeren 1993, så lærte hu meg å steike kjøttdeig, (husker jeg).

    Man skulle bare dele opp alle de røde bitene, (med stekespaden), til de ble brune da, husker jeg, at søstera mi sa.

    Pia lærte meg også hvordan de kokte spagetti, i Somalia.

    (For Somalia hadde vært en italiensk koloni da, i gamle dager, så derfor spiste de så mye spagetti der, da.

    Forklarte søstera mi).

    Og det man skulle gjøre da, for å sjekke, om spagettien var klar til å spises.

    Det var at man skulle kaste en ‘spagetti-orm’, på kjøkkenskap-døra, da.

    Og hvis marken falt ned fra døra, så var ikke spagettien klar til å spises enda, da.

    Men hvis spagettien hang fast, så var spagettien ferdig kokt, da.

    (Eller ‘al dente’, som vel italienerne sier, tror jeg).

    Så Pia hadde nok lært å lage mat, av Keyton fra Somalia og kameratene hans antagelig, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Pia lærte meg, å brune kjøttdeig og koke spagetti.

    Så begynte jeg å lage spagetti og kjøttdeig en del, på Ungbo.

    Jeg pleide å lage den retten sånn som Mette Holter, (stemora til Axel), pleide å lage den, i Høybråtenveien.

    (Eller noe lignende ihvertfall).

    For når kjøttdeigen var ferdig brunet.

    Så pleide jeg å helle oppi en boks, med hermetiske tomater.

    Og så kokte dette omtrent i steikepanna, til vannet fra tomatboksen var fordampet da.

    Noe som kunne ta litt tid.

    Men det ble ganske godt da, syntes jeg.

    Og hu Hildegunn, (fra Stovner vel), hu sa til Pia og meg, at vi lagde ‘ordentlige’ middager hele tida.

    (En gang som jeg lagde sånn spagetti og kjøttdeig, da).

    Men sånne kjøttdeig-retter, det var ikke noe jeg pleide å lage, før søstera mi flytta inn hos meg, på Ungbo.

    Men etter at Pia lærte meg å brune kjøttdeig, så pleide jeg å lage forskjellige retter som inneholdt kjøttdeig da.

    Som for eksempel chilli con carne, (som Leif Jørgensen viste meg en gang at han pleide å lage, med et sånt glass med saus, fra Uncle Bens, eller noe), og Pasta de Napoli, (fra Toro), pleide jeg også å lage, etter at jeg hadde blitt nysgjerrig på den retten, en gang, som jeg handla mat, eller noe, da.

    Og etterhvert så fikk jeg bra appetitt, av å trene så mye badminton, tennis og fotball, som jeg dreiv med.

    Og fra å legge opp kjølevarer, flere ganger i uka, på Rimi Nylænde, da.

    (Noe som er den tyngste jobben, i en butikk, må man vel si).

    Så jeg kunne etterhvert spise en hel sånn kjøttdeigpakke på 450 gram.

    Etter at jeg for eksempel hadde hatt den oppi en sånn ferdiglaget gryte med Toro Pasta de Napoli, da.

    Også ville jeg da også vanligivs spise fire brødskiver vel, med for eksempel Ladegårdens kneipbrød, med Brelett-margarin på, (som Mette Holter pleide å kjøpe), ved siden av.

    Noe også ei av ‘Ungbo-damene’ bemerket en gang, husker jeg, når jeg spiste Pasta de Napoli, (husker jeg), at jeg spiste så store middager.

    (En gang det skulle være Ungbo-møte, da.

    Noe det var cirka en gang annenhver måned, (eller noe), vel.

    Og disse møtene ble holdt i stua i Ungbo-leiligheten der, da).

    Men så jobba jeg også hardt i Rimi da.

    Og vekten min har nok økt, omtrent hvert år, med noen få kilo, siden jeg var ferdig med militæret, i 1993, vil jeg si, (selv om jeg ikke har ført statistikk, over vekta mi, akkurat).

    Og da jeg var ferdig med militæret, i 1993, så veide jeg vel 68 kilo, (mener jeg å huske).

    Og det var vel 5-6 kilo mer, enn da jeg begynte i militæret.

    Men dette var nok da bare muskler, vil jeg si, de kiloene, som jeg la på meg, i militæret.

    For jeg hadde ikke noe mage akkurat, etter militæret, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og nå, så veier jeg vel rundt 100 kilo.

    (Selv om jeg har litt mage nå da).

    Så jeg har gått opp noen få kilo i året, hvert år, de siste 20 årene cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Og det hadde jeg vel kanskje ikke gjort, hvis jeg hadde fortsatt med å bare spise Pizza Grandiosa og andre sånne ferdigretter, da.

    (Som folk liksom ikke kaller for ‘ordentlige’ middager, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo også glad i hamburgere da, osv.

    Men jeg tjente vel ikke så bra i Rimi, at jeg hadde hatt råd til å spise meg mett, på McDonalds, for eksempel, hver dag.

    Det var kanskje en eller to ganger i måneden, (eller noe), at jeg gikk på McDonalds, (eller Burger King), på den her tida, da, (mens jeg bodde på Ungbo).

    For det ble litt for dyrt da.

    (Og jeg hadde vel også andre ting jeg ønsket å bruke penger på, enn mat vel).

    Da var det billigere, (og mer mettende), å kjøpe en pakke kjøttdeig, og lage en kasserolle eller steikepanne med mat da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den første tiden, etter millitæret, når jeg lagde sånne kjøttdeig-retter.

    Så kjøpte jeg sånn frossen kjøttdeig, (som Mette Holter pleide å kjøpe).

    For den var billigere, da.

    Den kjøttdeigen kosta 22 kroner, (eller noe), for 450 gram vel.

    Og så kosta en pakke spagetti cirka 5-6 kroner, da.

    Og en boks hermetiske tomater kosta cirka 4 kroner, vel.

    (På Rimi og Rema, osv., da).

    Og da kunne man få mat til to-tre personer, da.

    Og fortsatt ha litt spagetti igjen.

    Så det er mulig at Glenn Hesler også fikk sånn spagetti og kjøttdeig, som jeg lagde, noen ganger.

    For han lagde en gang, (litt seinere vel), en gryte med mexikansk grytterett, (eller noe), fra Toro, for Pia og meg, da.

    Og det var vel fordi, at han hadde fått noe mat, som jeg hadde laget, en gang, tror jeg.

    På den tida som Pia og jeg hadde felles, (min), økonomi da, antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Rune, (kjæresten til Hildegunn), han hadde gått kokkeskole, (eller noe).

    Og en gang, som jeg tinte en sånn pakke med frossen kjøttdeig, da.

    Så sa han til meg, at når man tiner kjøttdeig, så burde man bruke kaldt vann, for da tinte kjøttdeigen raskere.

    Mens jeg kanskje hadde lært å bruke varmt vann, da.

    Og da måtte jeg nesten høre på han Rune, (syntes jeg), siden han hadde gått på kokkeskole, da.

    Men jeg er fortsatt ikke sikker på om det han sa, var riktig.

    Hvordan kan kjøttdeig tine raskere i kaldt vann, liksom?

    Nei, dette var nok en slags skrøne, fra kokkeskolen, tenkte vel jeg, (når jeg fikk summet meg litt, ihvertfall).

    Og en gang, så hadde Rune og Hildegunn, (og muligens også søstera mi vel).

    De hadde et slags middagsselskap, på Ungbo der, da.

    Og jeg var invitert, da.

    Og da brukte vi spisestuebordet der, da.

    (Et bord som ganske sjelden ble brukt vel).

    Og da satt Rune på en De Lillos-sang, som het ‘Kokken Tor’, på nesten ‘full guffe’, fra et stereoanlegg, som stod inne på rommet til Hildegunn der, (som var det rommet nærmest stua), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, på Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 14: Mer fra Ungbo og Rimi

    Noen uker etter, at jeg hadde vært forlover, for Magne Winnem, høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Så dro Magne Winnem meg med, til min far og Haldis Humblen sin sengebutikk, i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    (Enda Magne Winnem visste at jeg gikk dårlig overens med slekta mi.

    Han hadde jo nevnt, for Anne-Katrine Skodvin, at jeg hadde ‘problemer med familien’, som han ikke skjønte noe av, osv.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin Winnem var vel også med, (mener jeg å huske).

    Jeg husker ihvertfall det, at Haldis sa til Magne Winnem at han kunne få femten prosent rabatt, (tror jeg det var), siden han kjente meg, da.

    Og Winnem og jeg, vi syntes vel kanskje at det var litt lite.

    (Selv om vi ikke sa noe, da).

    Men da var Haldis enda frekkere, vil jeg si.

    For da sa Haldis det, at det tilbudet også gjaldt meg, da.

    At jeg også kunne få femten prosents rabatt, hvis jeg skulle ha meg seng, da.

    Så jeg var mer som en bekjent, av faren min og Haldis, enn som en slektning da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han sa også det til meg, i sengebutikken, at han ikke likte Magne Winnem.

    Men jeg brydde meg ikke så mye om, hva faren min sa, for han hadde jo vært så uansvarlig, og latt meg bo aleine, fra jeg var ni år.

    (Og Winnem var jo også sjefen min i Rimi.

    Ihvertfall så hadde han da nettopp vært sjefen min der, på Rimi Munkelia).

    Så jeg likte egentlig ikke å ha så mye med faren min å gjøre, da.

    Og faren min begynte vel også å kødde, med Winnem, (må man vel si).

    Faren min venta i noen måneder vel, med å levere senga, som Winnem kjøpte, da.

    Så Magne og Elin, de måtte ligge på gulvet, på soverommet sitt, på Bergkrystallen der, i en del uker, (var det vel).

    (Husker jeg at Magne Winnem fortalte meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem fortalte meg også det, at en gang, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Så hadde Winnem fakka en butikktyv.

    Også hadde Winnem sagt ‘skummelt’, (eller noe), til han butikktyven.

    (Ihvertfall så hadde Winnem brukt noen ord eller uttrykk, som min adoptivtremenning Øystein Andersen pleide å bruke, da.

    Fortalte Winnem).

    Og da, så hadde visst han butikktyven blitt helt rabiat, sa Winnem.

    Så det var noe med den måten som Øystein Andersen prata på da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så hadde visst Magne Winnem, (ifølge hu Monica som seinere ble butikksjef, på Rimi Nylænde før meg, eller om det var Ihne Vagmo, eller ihvertfall en butikkdame, fra Rimi Munkelia da), sitti i kassa, på Rimi Munkelia, og prøvd å åpne en rull, med tiøringer, ved å knekke den rullen, mot kassaskrinet.

    Sånn at tiøringene hadde flydd veggimellom da, (forstod jeg).

    Og grunnen til at Winnem gjorde det sånn, det var visst det, at jeg hadde fortalt det, at jeg pleide å knekke tiøring-rullene sånn, på OBS Triaden.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men på OBS Triaden så var kassadiskene større, og det var kanskje en list eller noe, på de kassadiskene, som gjorde det lettere, å knekke de rullene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Rune flyttet inn, på Ungbo.

    Så tilbydde han meg, å kjøpe hans gamle PC, for 1000 kroner, husker jeg.

    Det eneste problemet, det var, at den PC-en, ikke hadde noe harddisk.

    Så man måtte starte Windows fra en diskett, hver gang man skrudde på PC-en.

    Men det funka det og.

    Og jeg fikk jo litt bedre råd, etterhvert, og begynte å spare opp litt penger.

    Så til slutt, så var det sånn at Glenn Hesler og Øystein Andersen lånte 3000 kroner av meg, husker jeg, cirka et år kanskje, etter at jeg var ferdig med militæret.

    (En gang automatfirmaet deres gikk litt trått, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den PC-en, som jeg kjøpte, av han Rune.

    Mener jeg at det må ha vært.

    Hvis ikke det var sånn, at jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg en helg, i Skansen Terrasse der, lagde et tippeprogram.

    Hvor jeg også nesten lagde min egen versjon av Windows, husker jeg.

    Jeg lagde et sånt system at man gikk inn i et vindu, for å velge fotball-lagene da, som skulle stå på kupongen, den uka.

    Også var selve tippeprogrammet veldig enkelt.

    Man skulle bare skrive hvor mange prosents sjanse, man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier, i hver kamp.

    Også genererte tippeprogrammet så mange rekker man ønsket da, (bortimot ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den helgen, som jeg dreiv på, med det tippeprogrammet.

    Så satt Pia i stua der, på Ungbo, (mener jeg å huske).

    Så jeg mener at jeg viste fram det her programmet, som jeg jobbet med da, til søstera mi Pia, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en lørdag ettermiddag.

    (Etter at Pia hadde flytta ut fra Ungbo, tror jeg).

    Så somla jeg meg faktisk ned til Narvesen-kiosken, på Furuset der, med en tippekupong, som jeg hadde fylt ut selv, etter noen rekker, som det tippeprogrammet mitt, hadde generert, da.

    Men da var jeg litt for seint ute, (fant jeg ut), så de tok ikke imot flere tippekuponger lenger, den dagen, da.

    Så jeg fikk ikke levert inn de her rekkene mine, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    Selv om jeg ikke tok det her så tungt, da.

    For før det her, så hadde jeg vel ikke tippa, siden jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg å huske).

    At jeg hadde jeg fortsatt dette tippeprogrammet mitt litt i bakhodet, da.

    Jeg gikk blant annet innom en tippekiosk, i Storgata, i Oslo, for å høre om de hadde sånne tippekuponger, med traktor-mating, sånn at man kunne få en printer, til å fylle de ut, da.

    Men jeg kom vel aldri så langt, at jeg fikk gjort ferdig selve utskriftdelen, av det tippeprogrammet, vel.

    For jeg fikk meg jo internett, etter at jeg hadde bodd, bare cirka et halvt år, i Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    (For Magne Winnem hadde fått seg internett, allerede i 1995 vel, (hvis det ikke var på begynnelsen av 1996), i Avstikkeren der, på Bergkrystallen, husker jeg).

    Og jeg syntes jo at internett var artig.

    For Magne Winnem dro meg også med, til BI, ved Schous Plass.

    Hvor han studerte, skoleåret 1995/96, vel.

    (Etter å ha slutta som butikksjef, vel).

    Og i datasalen, på BI der, så hadde de internett, da Winnem dro meg med ned dit, (husker jeg).

    Og på de PC-ene til BI, så var det masse chatte-program, installert da, (husker jeg).

    Så jeg prøvde å chatte på nettet og sånn, på BI der, studieåret 1995/96, da.

    Og jeg ble litt hekta på det, da.

    For jeg syntes at mine bekjente.

    Sånn som for eksempel nettopp Magne Winnem, og også for eksempel søstera mi, Pia.

    At de var så alvorlige og nesten aggressive, liksom.

    Så jeg lengta nesten etter å ha kontakt med andre typer mennesker, da.

    Det føltes nesten som at jeg ble kvalt, (bildelig talt, da), på den her tiden, (husker jeg).

    Så jeg syntes det var som en befrielse, å få meg internett, sånn at jeg kunne chatte med ‘vanlige’ folk, i øst og vest, da.

    Sånn at jeg fikk litt avveksling, fra for eksempel søstera mi og Magne Winnem, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 13: Mer fra Ungbo

    Jeg ble litt forbanna, på Sara, (katta til Wenche), etter at den hadde pissa, på jakka mi.

    Så en annen gang seinere, da Sara hadde pissa, på gulvet, (var det vel), inne på Ungbo der, da.

    Så tok jeg noe salmiakk, (eller noe), som faren min hadde nevnt, da jeg bodde på Bergeråsen, (som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok), at man måtte stappe nesa til katta i, hvis den gjorde fra seg inne.

    For da skjønte katta, at den ikke måtte gjøre det, da.

    Men da begynte det å skumme, fra kjeften, til Sara, husker jeg.

    Så da tok jeg og vaska kjeften til katta, under rennende vann, i en eller annen vask der da, (mener jeg å huske).

    Men etter det, så kan jeg ikke huske, at Sara pissa noe mer, på gulvet osv., der inne.

    Selv om det også lukta kattepiss, av skinnsofaen der, (hvor jeg pleide å ligge og se på TV), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche, hu dreiv jo og solgte Tupperware-varer.

    Og den første tida, etter militæret, så hadde jeg dårlig råd.

    Så jeg begynte blant annet å rulle sigaretter selv, og kjøpte sånne Winner Tip-filter og hadde en sånn plastmaskin, for å lage sigaretter i, da.

    Og jeg pleide også å spise sånn ovnsbakt leverpostei, fra Delikat, som de solgte, på Rimi, da.

    Men den leverposteien, den syntes jeg at var litt kjedelig, da.

    Og på den her tida, så kom Delikat, med en ny type leverpostei, som het Bostonpostei, som det var sylteagurk og sånn i da.

    (Så jeg reklame for, i avisa, eller noe, da).

    Så jeg lagde faktisk min egen Bostonpostei-aktige leverpostei, på kjøkkenet, på Ungbo der, da.

    (For jeg hakka opp sylteagurk da, og blanda med vanlig Delikat ovnsbakt leverpostei, da).

    Også la jeg den blandingen, oppi en sånn spesiell Tupperware-boks, som Wenche hadde lagt igjen etter seg, på Ungbo der, da.

    Og da syntes jeg at det pålegget ble godt da, og samtidig ikke kjedelig.

    Jeg hadde kanskje litt mye fritid, for jeg kunne vel like gjerne ha spist leverpostei-brødskiver med sylteagurk-skiver oppå.

    Og det begynte jeg vel også istedet å gjøre, etterhvert.

    Men en gang, som hu Wenche var innom, på et av sine cirka månedlige besøk kanskje, på Ungbo, mens hu drev med sin bortimot halvårs lange utflytting der vel.

    Så spurte jeg henne, om jeg kunne få den Tupperware-boksen hennes, som jeg brukte, til å lage sånn ‘Boston-postei’ i, da.

    Men da svarte Wenche, at ‘vet du hvor mye de boksene koster, eller?’.

    Men det var jo bare en plastboks, (for å si det sånn).

    Og jeg hadde jo aldri vært på Tupperware-party, (selv om Wenche vel spurte meg en gang, det siste året, som jeg gikk, på NHI), så prisen på sånne bokser, det visste jeg ikke, (for å si det sånn).

    Men hvor mye kunne en sånn plastboks koste, liksom?

    Og hu Wenche, hu jobba jo for Tupperware, så for henne så kosta vel ikke de plastboksene så mye, tenkte vel jeg da.

    Og dessuten, (og ikke minst), så hadde jo katta hennes pissa på skinnjakka mi, som jo kosta 1400, (eller noe sånn vel), et par år før det her, og som så ut som ny, (vil jeg si).

    Sånn at jeg måtte kaste den skinnjakka, da.

    Så hu Wenche, hu opplevde jeg som litt urimelig da, må jeg si.

    Når hu begynte å gnåle om hvor dyr en sånn plastikk-boks, til å ha i kjøkkenskapet var.

    Når jeg ikke hadde mast på henne, i det hele tatt, om erstatning, for den dyre skinnjakka mi, som katta hennes, (som hu bare hadde forlatt, og overlatt til meg, å passe på), hadde pissa på.

    Så da lurte jeg litt på hva som foregikk, inne i hue, på hu Wenche, må jeg innrømme.

    Men jeg gadd ikke å lage noe scene, ut av det her, da.

    Så jeg bare holdt kjeft da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde hentet Sara.

    Noe som tok cirka et halvt år, (eller noe sånt), vel.

    Så kom Ungbo-dama en dag på besøk, med en ny potensiell beboer.

    Jeg hadde sagt til Ungbo, at de nye beboerne helst ikke burde ha katt.

    Men hu Hildegunn, fra Stovner vel, hu så så ordentlig ut, så jeg sa det var greit, at hu flytta inn, (for min del), selv om hu hadde katt, da.

    (Og på det møtet, så var det bare tre folk.

    Nemlig Ungbo-dama, Hildegunn og jeg).

    Ungbo visste vel ikke det, (offisielt ihvertfall), at søstera mi bodde, på rommet mitt.

    Men etterhvert så fikk jeg forklart dem det, og Pia fikk også sitt eget rom der da.

    Litt etter at Hildegunn flytta inn, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også, at det var et Ungbo-møte der, med Ungbo-dama, før Hildegunn flytta inn vel.

    Og da var vel søstera mi der, mener jeg å huske.

    Og da skrøyt Ungbo-dama, av at det var den mest ryddige Ungbo-leiligheten, som hu noen gang hadde sett.

    Og noe lignende sa vel også Øystein Andersen.

    At det hadde blitt mye bedre der.

    For jeg rydda vekk all mulig krimskrams da, som stod oppå kjøkkenskapene, osv.

    Så til så så det mer ut som en vanlig leilighet der, enn som en Ungbo-leilighet da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg hadde hatt hele Ungbo-leiligheten aleine, i et halvt års tid ihvertfall.

    (Og enda lenger, hvis man tar med tida jeg var i militæret, hvor jeg omtrent var den eneste, som brukte stua der).

    Så var jeg ganske vant til å ligge i skinnsofaen og se på TV, osv.

    Og da kunne det nok hende det, at jeg klødde meg både her og der, (for å si det sånn).

    (Siden jeg var så vant til å ha hele Ungbo-leiligheten for meg selv, da).

    Og en gang, som jeg lå foran TV-en og halvsov.

    (Og kanskje hadde tatt meg litt på mine private steder, (av en eller annen grunn), mens jeg lå og halvsov, i sofaen der da).

    Så kom Hildegunn plutselig inn døra, med storebroren sin, (mener jeg at det var).

    Og han skulle absolutt hilse i hånda, da.

    Og da mener jeg at jeg overhørte det, at han sa det, at ‘det lukta reker’, (eller noe), av meg.

    Men om det fordi jeg hadde tatt meg på pikken, eller fordi at det lukta kattepiss, etter Sara, i den sofaen, eller en blanding, det veit jeg ikke.

    Men jeg tror jeg hadde såvidt tatt meg på pikken da, mens jeg lå der.

    Jeg var kanskje litt kåt og sånn da, siden Pia jo lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt.

    Så var det ikke så lett for meg, å runke og sånn, så ofte kanskje, (for å si det sånn).

    Også dusja jeg vel antagelig ikke hver dag, siden jeg var delvis arbeidsledig.

    Så det kan hende at det lukta vondt av henda mine, hvis jeg hadde tatt meg på mine private steder, (for å klø, eller noe sånt), mens jeg var aleine hjemme, og lå i sofaen der, da.

    For jeg hadde jo ikke forventa det, at det plutselig ville dukke opp noen der, som ønsket å hilse på meg i hånda da, (for å si det sånn).

    (Men kanskje han storebroren til Hildegunn trodde at jeg jobba i Ungbo, eller noe.

    Hva vet jeg).

    Og jeg var vant til å bo der aleine, da.

    Men dette her ble jo forferdelig flaut og pinlig da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hildegunn fikk rom der.

    Så fikk Pia rom der, og Glenn Hesler ville også ha et rom der.

    Så jeg snakka med Ungbo-dama, for både Pia og Glenn Hesler, da.

    Og så, etter et måned eller to vel.

    Så ville Hildegunn og Pia at Hildegunn sin kjæreste, Rune, (som jobba på den samme skolen eller barnehagen, som Hildegunn, på Stovner vel), også skulle bo der, på det siste ledige rommet.

    Pia og Hildegunn sa det, at Rune var ‘homo’.

    Men jeg trodde at de misforstod, og at de mente bifil.

    Siden han liksom var kjæreste med Hildegunn, da.

    Men Hildegunn og Pia, de smiska og maste så fælt, da.

    Så jeg sa at det var greit, at han Rune flytta inn der da, for å bevare husfreden, (det jeg sa, det var vel, at ‘det er greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’).

    (Noe sånt).

    Og Glenn Hesler, han var også i stua der, da.

    Den gangen, som Pia og Hildegunn maste på meg, om at han Rune måtte få lov til å flytte inn der, da.

    Men Glenn Hesler, han ble vel ikke spurt engang, om hva han syntes, av de her to jentene, tror jeg.

    Og han holdt seg bare i bakgrunnen da, og sa ikke noe, mens den her samtalen pågikk, da.

    Og jeg orka ikke tanken på at både søstera mi og Hildegunn skulle bli sure på meg da, (for å si det sånn).

    For da hadde det nok blitt slitsomt å bo der, (vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rune, han var en høy og kraftig kar, med langt hår.

    Så den eneste måten, som man kunne se det, at han var homo/bifil på, det var vel det lange håret, tror jeg.

    Rune hadde en kamerat, som var sykepleier, og som lå over hos Hildegunn og Rune, noen ganger.

    For Hildegunn og Rune, de brukte etterhvert Hildegunn sitt rom, som stue, og Rune sitt rom, som soverom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Hildegunn, Rune og Runes mannlige sykepleier-venn, lå over, på rommet, til Rune.

    Så lå Hildegunn og ulte, hele natta gjennom.

    Noen fæle, høye ul, som nesten gikk gjennom marg og bein, (må man vel si).

    Og morgenen etter, så gikk Pia og Glenn ut av rommene sine, samtidig som at jeg gikk ut av rommet mitt, vel.

    Så vi tre møttes på gangen der da, utafor rommet, til Rune, da.

    Og Pia trodde det, at Rune og/eller sykepleier-vennen hans, hadde tatt Hildegunn, i ‘rumpa’, da.

    Men jeg synes at de ulene hennes var så høye.

    Så at det skal ha vært analsex, da.

    Hm.

    Jeg har seinere lurt på om de tok ut eggene hennes, av egglederne hennes, (eller noe sånt), for å selge de eggene på svartebørsen, (eller noe).

    Siden hu Hildegunn ulte så fælt, da.

    (Men dette vet jeg jo ikke sikkert, da).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, ikke så mange dager etter det her.

    Så overhørte jeg det, at Hildegunn og søstera mi, prata sammen, (i den samme gangen der vel).

    Og da begynte Hildegunn, å herme etter, den lyden, som hu hadde hørt, at søstera mi hadde lagd, når hu hadde sex med Keyton, på naborommet, til Rune der, da.

    Og det var visst noe stønning av noe slag da, ‘uuu-uuu’, (eller noe sånt, da).

    Men den stønninga til Pia, den hadde jeg aldri hørt noe til.

    Mens den ulinga til Hildegunn, den var jo helt forferdelig, da.

    Så det var sånn at jeg lurte på om jeg hadde mareritt, (eller noe sånt), nesten.

    Og både Glenn Hesler og jeg var nærmest i sjokke vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), dagen etter den her ulinga, da.

    (Selv om Pia vel mente at det bare var analsex, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, denne tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 4: Den norske versjonen av Friends

    Vi var jo nesten som den norske utgaven av Friends.

    Vi fire, som bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, høsten 1993.

    Men så en dag, da jeg kom hjem fra jobben, (var det vel), så skjedde det noe rart.

    Pia fortalte meg at Hildegunn hadde en kjæreste, som het Rune, og som var homo, og som de lurte på, om kunne få bo på, det siste ledige rommet, på Ungbo da, (nemlig det gamle rommet til Per).

    Jeg hadde jo aldri sett en homo før, omtrent, så jeg fikk jo nesten sjokk.

    Men jeg tenkte på husfreden, og Pia og Hildegunn smiska så fælt.

    Så tilslutt så sa jeg det, at det var ‘greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På jobben, så jobba jeg også en vakt, for Elin fra Skarnes, i kassa, på Rimi Askergata, ved Tøyen, husker jeg.

    Det var en liten butikk, og sjefen der het Betina, (mener jeg å huske).

    Jeg satt stort sett i kassa, hvor det fantes en TV-skjerm, husker jeg, siden butikken var videoovervåket.

    I pausen, så fikk jeg en pose Kims OL-ringer, av Betina, siden hu hadde fått den posen av en selger, da.

    Siden dette var en ny vare, i anledning av vinter-OL på Lillehammer da, året etter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes det var artig, å jobbe i mange forskjellige butikker.

    Og i tillegg til Rimi Munkelia, Rimi Skullerud, Rimi Manglerud og Rimi Askergata, så jobba jeg også en dag på Rimi Bøler, (het vel den butikken), samt også en dag på Rimi Oppsalstubben, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så det ble til sammen seks forskjellige Rimi-butikker da.

    Så det var jo ikke dårlig.

    Men det stoppet ikke med det.

    Neida, ut på høsten 1993 en gang, så fikk jeg tilbud, om å jobbe tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, som var en liten butikk, på Lambertseter.

    Det var den butikken som Magne Winnem bodde i etasjen overfor, et par år før det her.

    (Den butikken som ikke solgte godteri, kun kokosboller, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen var butikksjef der.

    Og i begynnelsen så var det bare snakk om at jeg skulle jobbe der, noen få vakter.

    Men Kvehaugen spurte meg, (i kassa, på Rimi Nylænde), om jeg kunne ta de tre vaktene fast da.

    En gang som han var på vei hjem, med sine tre faste 0.7-liter flasker med Ringnes Pils, som han drakk hver dag, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Han klarte vel faktisk å knuse tre sånne ølflasker, den dagen, som han spurte meg, om jeg kunne ta de vaktene fast, (mener jeg å huske).

    (Så han var kanskje nervøs for at jeg skulle svare nei, til å ta de vaktene, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nylænde, den butikken, den så forresten helt jævlig ut, på den her tida, som Kristian Kvehaugen var butikksjef der, (husker jeg).

    Grunnen var at dem bare skar bort en liten del av pappen, som var på eskene, med varer, som stod i hyllene.

    Så butikken så jo ut som om den solgte papp omtrent, vil jeg si.

    Den så grå og kjedelig ut.

    Omtrent som en butikk man bare kunne finne i Sovjet, vil jeg si.

    (Ikke langt unna, ihvertfall).

    Det var ei assistent-dame der, med mørkt hår, som seinere fikk seg jobb, i Follo eller Østfold, eller noe.

    Så hvem sin feil det var, at hyllene så sånn ut, det veit jeg ikke.

    Men dem så nå ihvertfall sånn ut da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ikke så lenge etter, at Magne Winnem hadde spurt meg, om jeg kunne være forlover for han, (var det vel).

    Så fikk Magne Winnem seg ny jobb, som butikksjef, på Rimi Karlsrud.

    Rimi Karlsrud var den tredje Rimi-butikken, som lå på/ved Lambertseter.

    (De to andre var jo Rimi Munkelia og Rimi Nylænde).

    Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg også jobba noen vakter, (hvis noen var sjuke, osv.), på Rimi Karlsrud.

    Så jeg jobba altså på til sammen åtte Rimi-butikker, i 1993, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Karlsrud, så hadde Magne Winnen, en assistent som het Geir, (og også en annen assistent som het Liv, som seinere ble butikksjef på Rimi Grenseveien, ihvertfall).

    Geir, han bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, (på St. Hanshaugen).

    Der Magne Winnem jo hadde bodd selv, et par-tre år, før det her.

    Og det hendte ihvertfall en gang, (husker jeg), at Magne Winnem og jeg, ble bedt på fest der.

    Det jobba også ei ung dame, på Rimi Karlsrud, som het Sophie, og som hadde et fransk etternavn, (eller noe), tror jeg.

    Jeg møtte en gang Sophie, på T-banen, når jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, og hu skulle på jobb, på Rimi Karlsrud, etter jusstudiene sine, ved UIO.

    Sophie prata også med ei venninne, på T-banen, (den gangen, eller en annen gang), og sa at en som hadde gått i klassen hennes, nå jobba som Piccolo, på Grand hotell.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sophie bodde på Haugerud, (eller noe), så når jeg jobba lørdagsvakter, på Rimi Munkelia, så hendte det at jeg traff Sophie, på T-banen.

    Vi måtte da begge bytte T-bane, på Brynseng.

    For så å ta Furuset-banen da.

    Og jeg har lurt på om hu Sophie kan ha vært hu franske jenta, som satt seg ved siden av meg, på T-banen en gang, når jeg var i Geværkompaniet, og tok T-banen i permuniform, til Oslo S., en søndag, som jeg skulle tilbake til Terningmoen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Sophie var også litt uhøflig, vil jeg si.

    Hu sa en gang, på callinga, på Rimi Karlsrud, at ‘kan den fremmede komme til kassa?’.

    Og det var visst meg da, skjønte jeg.

    (Enda det var hu som hadde utenlandsk etternavn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også en episode, fra da vi skulle gå ut, fra Rimi Karlsrud, en kveld.

    (For det var felles utpassering, på Rimi Karlsrud, i tilfelle ran).

    Og da, så hadde hu Sophie på seg en kåpe, hvor brystlomma ikke var knept igjen.

    Og jeg hadde jo ganske nylig vært i militæret.

    Og der, så får man jo kjeft, av befalet, hvis man ikke har alle sånne ‘kneppe-lommer’ knept igjen, da.

    Så jeg la jo med en gang merke til det, at kåpelomma til Sophie, ikke var knept igjen, da.

    (Mens vi stod der og venta, og prata sammen, liksom).

    Så jeg sa til henne, at hu måtte kneppe igjen lomma si, da.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da.

    Sånn halvveis for fleip, må man vel si.

    Mens vi venta på at kollegene våre også skulle bli ferdig for dagen, da).

    Og da, så bare spratt den knappen opp igjen, med en gang, husker jeg, (når hu Sophie prøvde å kneppe den, da).

    For hu Sophie hadde ganske store pupper, da.

    Og Sophie fortalte meg det, at hu hadde lånt den kåpa, av ei venninne, da.

    Så det var derfor at den kåpa var for liten, over puppene da, forklarte hu.

    (Uten å bruke ordet ‘pupper’, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde jobbet på Rimi Karlsrud, og tok T-banen, ned mot sentrum, sammen med Geir og Sophie.

    Så sa Geir det, (husker jeg), at han satt der i en døs, omtrent, for Sophie hadde på seg så mye parfyme, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geir fikk senere sparken, for å ha tulla, med safen, på Rimi Karlsrud, (fortalte Magne Winnem meg).

    Og enda seinere, (etter at jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996), så fortalte ei dame, som da jobba på Rimi Karlsrud oss, (en gjeng Rimi-ledere, fra Rimi Karlsrud og Rimi Bjørndal, som var og spiste, på et biffhus, som lå i samme bygget som Rimi Karlsrud vel), at Geir hadde begynt å jobbe i Rema, etter at han fikk sparken, i Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.