http://www.facebook.com/group.php?gid=61143614824#!/group.php?gid=61143614824
Stikkord: HiO IU
-
Jeg sendte en ny e-post til the Jobcentre
Gmail – New review-meeting?

Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
New review-meeting?
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Thu, Jul 1, 2010 at 11:22 AM
To:
CONTACT-US@dwp.gsi.gov.uk
Hi,almost a year ago, I received my university-level degree in IT, from my 'home-university', Oslo University College.And I've mentioned this, from time to time, in sign-on meetings, at the job-centre, (Williamson Sq.).But, I was wondering.Should one have a new review-meeting, if one get a new university-level degree, (and a new jobseekers-agreement).Also, I was wondering.I have the internet at home.Do I still have to use the machines at the Jobcentre, for the job-search?(I think it's better to do at home, because then there's less noise, etc.).I haven't got a regular contact-person, at the Jobcentre, so I thought I could try to send an e-mail about this.Thank you very much for any help in advance!Yours Sincerely,Erik Ribsskog
-
Her kan man se at jeg ikke tuller angående at jeg har jobbet som butikksjef. Men Rimi nekter å sende meg ting som attest og kursbevis, osv.
PS.
I 2003, så studerte jeg heltid, på Ingeniørhøgskolen.
Likevel tjente jeg mer enn 150.000, fra de to låseansvarlig-jobbene jeg hadde, på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.
Det var fordi at Rimi Langhus, de lurte på om jeg kunne styre butikken, mens butikksjefen der hadde ferie.
Så jeg jobba mer enn jeg egentlig hadde planer om, sommeren 2003.
Og derfor fikk jeg egentlig mer lønn enn jeg trengte og.
Så da kjøpte jeg meg ting som laptop og ipod mp3-spiller osv., for ca. 10.000 til sammen kanskje.
For jeg jobba ganske mye, og hadde ganske lang vei til jobben, det var vel over en halvtime, til begge butikkene vel, og jeg måtte bytte buss og.
Så jeg tenkte jeg kunne unne meg en ipod f.eks. da, siden jeg også hadde hatt mp3-samling, i mange år.
Så sånn var det.
Så jeg var faktisk sliten, må jeg si, når skoleåret 2003 begynte.
Og ei jente på gruppa vår, hu dro tilbake til Vestlandet.
Og jeg fikk problem med laptopen, som slutta å virke.
Selv om jeg fikk installert Linux på den og jeg fikk satt opp trådløst nettverk osv.
Som kanskje var litt mer komplisert i 2003 enn i 2010.
Men men.
Så jeg fikk nok jobbing, selv om jeg egentlig var heltidsstudent, det er helt sikkert.
Så høstsemesteret, 2003, så fikk jeg ikke tatt noen eksamener.
Men da hadde jeg jobba for mye, tidligere i 2003.
For da jobba jeg tre dager i uka.
Og det var pga. problemer med han nye sjefen på Rimi Bjørndal.
Så jeg tok på meg en låseansvarlig-jobb til, på Rimi Langhus.
Så jeg jobba på Rimi Bjørndal, på torsdager og lørdager.
Og på Rimi Langhus på fredager.
Og begge steder måtte jeg jobbe som en galeislave, omtrent, så jeg ble egentlig litt utslitt av de her ekstrajobbene og.
Og det var jo egentlig meninga at jeg skulle ta det rolig, de årene jeg studerte, siden jeg møtte veggen, et par år før.
Men, jeg måtte jo ha en jobb, i Rimi, for å betale for min Rimi-leilighet.
(Jeg var litt mer sånn da, at jeg ikke ville miste leiligheten eller jobben, for jeg ville blitt flau, ovenfor familie og slekt osv., som nok ikke forstod hvordan det var å jobbe i Rimi, men bare ville hørt noe sånn halvkvedede viser, og kanskje oppført seg nedlatende pga. det.
Jeg hadde liksom mye forventningspress, fra faren min f.eks., som jeg kanskje led litt under.
Selv om jeg ikke hadde så mye med faren min å gjøre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde jo mange fag fra før, fra NHI, fra informasjonsbehandlingsstudiet jeg gikk på der, (som var mye likt, av IT-studiene, som jeg gikk på, på HiO IU).
Og jeg møtte jo veggen litt, og ville slutte i Rimi, i 2002, pga. problemer med direktører osv., i Rimi.
Og problemer på Rimi Kalbakken.
Så sånn var det).
Her er mer om dette:
PS 2.
Og i 2004, så tjente jeg over 100.000.
Og det var på tross av at jeg fikk ødelagt trynet, i desember 2003.
Og på tross av at jeg slutta i låseansvarlig-jobben, på Rimi Bjørndal, også i desember 2003.
Men da, så jobba jeg en dag i uka, på Rimi Langhus, nemlig fredager.
Så det halvåret, så fikk jeg tatt en ekstra eksamen, og kom meg innenfor grensen for hvor forsinket man kunne være, og fremdeles beholde studielånet.
(For jeg jobbet også mye, da jeg gikk på NHI, så jeg var litt forsinket allerede før jeg begynte på HiO IU, og hadde det forferdelige høstsemesteret, i 2003, hvor alt gikk helt skeis, og jeg ikke fikk tatt en eneste eksamen.
Men jeg kom meg på rett kjøl igjen da, våren 2004, på tross av ødelagt tryne, så jeg kunne dra for å studere i Sunderland.
Og det året i Sunderland, fikk jeg sosionom i Sandefjord/Larvik, til å forklare om, at jeg hadde problemer med.
(Mest pga. Lånekassa og HiO, men også pga. trynet som var ødelagt).
Så jeg burde fått godkjent at året i Sunderland ikke skulle telle.
Så jeg er egentlig kvalifisert for norsk studielån igjen nå.
Men nå setter Lånekassa seg på bakbeina, og de beina dems har visst gått i noe slags vranglås, sikkert på en lignende måte av huene til de som jobber der.
Virker det som for meg.
Noe sånt).
Grunnen til at jeg tjente mer enn 100.000 i 2004, selv om jeg tok en eksamen ekstra, våren 2004, og bare jobba fredager, da jeg hadde ødelagt tryne.
Det var fordi at jeg jobba veldig mye, sommeren 2004, i ukene før jeg dro til Sunderland.
Så da jeg kom meg til Sunderland, så hadde jeg kanskje 20.000 på kontoen, hvis man tar med et kredittkort osv., som jeg hadde.
Og HiO fortalte meg, våren 2004, at de skulle søke om studielån for meg, (for hu dama på internasjonalt kontor der, hu ville absolutt det).
Så jeg begynte jo å kjøpe klær osv., i Sunderland, og PC-greier osv.
For jeg regna med at studielånet var like rundt hjørnet.
Men det kom aldri.
Eller det kom ca. fire måneder forsinket, var det vel.
Og da hadde jeg brukt så mye tid på økonomien min, og regninger i Norge osv., på å kontakte kreditorer i Norge, og forklare om problemene med Lånekassa, for de.
(Noe som ga meg litt hetta, for sånt var jeg ikke vant med.
Og det som skjedde, var jo at studielånet drøyde og drøyde.
Så jeg måtte ringe alle kreditorene hver måned.
Men jeg trodde jo i september, at jeg kom til å få lånet i oktober.
Og jeg trodde jo i oktober at jeg kom til å få lånet i november.
Og jeg trodde jo i november, at jeg kom til å få lånet i desember.
Så jeg lovte jo alle kreditorene, at pengene kom i oktober, og så i november, osv.
Så dette knakk med litt sammen egentlig, for jeg måtte jo da gi masse brutte løfter.
Og da var det jo ikke noe artig, å måtte ringe disse igjen, måned etter måned.
Så til slutt så ble jeg litt knekt og flau over det, så jeg droppa de regningene, etterhvert, må jeg innrømme.
Det var kronglete å ringe dem fra England og, for det var ikke sånn i bofelleskapet jeg bodde i, i Sunderland, at jeg hadde egen fasttelefon og PC ved siden av liksom.
Det var mye mer kronglete.
Så sånn var det.
Mer da.
Men det var hu dama på HiO, internasjonalt kontor, (hun som pleide å dra til Latin-Amerika, var det vel), som sa hun skulle søke.
Det var hennes feil, vil jeg si, for hun søkte visst ikke.
Og det var også Lånekassa sin feil, for de brukte for lang tid.
Jeg har søkt de sent før, da jeg studerte på NHI, andre året vel, og da var de raske om høsten.
Det er i sommerferien, at de har mye å gjøre, mener jeg.
Ikke i oktober og november.
Så Lånekassa har også tulla med meg, mener jeg.
Så det at jeg er i økonomiske problemer, det er mye pga. Lånekassa og HiO, vil jeg si, som har rota og/eller tulla med meg.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Her er mer om dette:
-
Jeg legger meg inn som kandiat hos Code Partner, for å prøve å finne ut hva det er for noe
PS.
Her er noe av det jeg kan innen data:
PS 2.
Her er min arbeidserfaring innen data og ledelse:
PS 3.
Her er om et kurs jeg tok, i 1998:
PS 4.
Andre opplysninger:
-
Litt rart egentlig at hun Marianne Høksaas, fra Sørlandet, som var sjefen min på Arvato/Microsoft, dro tilbake og begynte på ‘min’ skole, HiO, i Oslo
http://www.hio.no/Enheter/Avdeling-for-journalistikk-bibliotek-og-informasjonsfag/PLACE
PS.
Hun Marianne Høksaas, er også sånn, at hu er både norsk og dansk, (mora hennes er dansk).
Sånn som jeg og søstra mi, (som har en dansk mormor).
Er hu Marianne Høksaas i noe Johanitterorden, har jeg tenkt litt på, i det siste.
Foreldra hennes hadde visst møttes siden begge drev med friidrett, sa hu, da en kollega, (en dame), spurte, på Arvato.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Skomaker bli ved din lest
Jeg har jo vært aktiv i politikk.
(Jeg var spesialrådgiver, for Unge Høyre, for deres program før kommunevalget i 1991, jeg ble valgt ut til dette, av de som var ansvarlige for programmet, sammen med min kamerat fra skolen Magne Winnem, (selv om jeg sa mest), da jeg var med han, på møte hos Unge Høyre, (et kurs i konservativ politikk, i 1991, må det vel ha vært).
Og jeg har hørt det, at folk klager på, at så få folk, kommer inn i politikken, fra en vanlig jobb.
Og det tror jeg må være pga. undergrunn som opererer i samfunnet, og tuller med de som prøver å forrandre yrkesfelt.
Jeg ble jo tulla med da jeg ville slutte som butikksjef, og overhørte at jeg var forfulgt av ‘mafian’ og ble mobbet på Ingeniørhøyskolen, av noen plageånder/terrorister, som var en gjeng på bakerste rad, under forelesningene, (en gjeng som jeg overhørte at prata dritt om meg da, at de baksnakket og fortalte løgner om meg, til de andre studentene, bl.a. til en ung dame, som jeg overhørte at de sa til, at jeg alltid gikk med samme klær, enda jeg gikk med ny skjorte hver dag, men han ene av de er kanskje fargeblind, har jeg lurt litt på.).
Så er det noe undergrunn i samfunnet som har kontroll på, og utnytter, alle, og har et system som blir sårbart, hvis noen bytter yrkesfelt?
Og derfor angriper disse?
Sånn at alle politikere er ‘broilere’ for tiden.
Grunnet dette at noe undergrunn angriper alle som velger en litt variert karriære?
Er det fordi disse vil ha kontroll på damene tro, som sikkert er lette å skremme/manipulere til å gjøre hva man vil?
Ikke vet jeg.
Er det sionistene, som ikke vil at de nordiske skal reprodusere seg, med andre nordiske.
Fordi de har en agenda, om at alle i verden skal ha en litt gråaktig hud og mørkt hår.
(Som jeg husker at vår lærerinne i samfunnsfag, på Svelvik Ungdomsskole, fru Ness, var inne på).
Jeg vet ikke hvem det kan være.
Kanskje det er forskjellige undergrunnsnettverk som samarbeider om å utnytte de ‘vanlige’ folka?
De som ikke er i eliten kanskje.
Hva vet jeg.
Men jeg merka ikke noe til slike angrep da jeg var butikksjef.
Så det er tydelig at det er nettverk, vil jeg si, som følger med på en, og så angriper en, hvis de ikke liker hva en gjør.
Hemmelige nettverk, som ikke har støtte i lovene våre, og derfor er ulovlige selvfølgelig.
Vi har jo en kjent samfunnsorganisasjon, som vi lærer om på skolen osv., med politi og rettsvesen osv.
Men har vi hemmelige undergrunnsnettverk, som ønsker kontroll over borgerne, i tillegg til dette?
Ikke vet jeg, men jeg synes det virker sånn.
Og at disse nok har kontroll på politiet og slikt også.
Så sånn er nok det, dessverre.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg skrev ovenfor, at jeg ikke merka noe til slike angrep, da jeg jobba som butikksjef.
Men det gjorde jeg jo, jeg ble jo angrepet da jeg jobba på Rimi Kalbakken, blant annet, som jeg har skrevet om på bloggen, (som jeg kaller ‘Rimi-fella’).
Så jeg får prøve å våkne opp litt her, det er litt tidlig for meg ennå, klokka er ikke ni på morgenen engang ennå her, så jeg er litt tidlig oppe i dag.
Så sånn er det.
-
Jeg minner om at nettstedet johncons.org er oppe og kjører nå. Jeg skal prøve å oppdatere det stedet hyppigere enn ‘Kampen mot Den Siste Sovjetstat’
PS.
Designet på menybar-en, på det nettstedet, trenger også en finpuss.
Jeg får se når jeg får tid.
Webdesign blir liksom som noe prosjekt for meg, som jeg må ta når jeg er på høyden.
For min hoved-kunnskap, fra HiO IU og NHI må vel sies å være programmering.
Så webdesign, var ikke min styrke akkurat.
På NHI, så lærte vi ikke om web, (for det var ikke så aktuelt, i 1989-92).
Og på HiO IU, så hadde vi bare et fag som het Webprosjekt.
Og det var gruppearbeid.
Og jeg fikk i oppgave, å skrive artikler, om Midi-filer, blant annet.
Så jeg lærte meg ikke så mye HTML og webdesign, for det var bare gruppearbeid, som het webprosjekt, og da måtte noen skrive innhold og noen måtte gjøre webdesignen.
Og jeg slapp unna webdesignen, (for noen andre fikk den oppgaven).
Men jeg hadde mer arbeid når det var programmering.
Så vi gjorde som i arbeidslivet, at noen spesialiserte seg på det og det.
Men obs for at noen da, som er gode til å manøvrere seg, blir gratispassasjerer.
Folk kunne faktisk bli bachelor i IT, uten å lære seg f.eks. programmering, pga. hvordan eksamer og slikt var lagt opp.
Det var mye gruppearbeid.
Så man kunne i teorien nesten snike seg gjennom bachelor-studiet, uten nesten å lære noe IT, vil jeg si.
Mens i England, så gikk det mye mer på individuelle kunnskaper, vil jeg si.
Det var ingen gruppearbeid, de månedene jeg var ved University of Sunderland, i skoleåret 2004/05.
Så det tyder på at i Norge, så er det illuminati, som tuller med og utnytter de nordiske.
At systemet er lagt opp til at de mørkhårede kan tulle med de lyshårede, siden alt, (eller mye), går på gruppearbeid.
Eller om det er kommunistene som tuller.
Kommunister, husker jeg, ble også sagt å beundre gruppearbeidet.
Så setter noen seg på toppen, og studerer menneskene.
Hvem har spesialkunnskap, innen det og det feltet?
Omtrent som Drillo-fotballen.
Spisskompetanse.
Så blir noen studenter, til HiO-Drillo, og begynner å være lagleder, for sine medstudenter.
Men Drillo spilte jo ikke en eneste kamp, for Norge, på 90-tallet.
Likevel kom han til VM.
Det samme med f.eks. Dag Anders Rougseth, (som jeg kan kalle HiO-Drillo), han kunne ikke en eneste ferdighet omtrent, innen IT.
Likevel fikk han kanskje en grad, fra HiO IU.
For han leika at han var Drillo, og visste hvem som kunne ditt og datt, og regnet ut, at da behøvde ikke han gjøre noe selv.
(Jeg måtte programmere hele prosjektoppgaven i Java, 2. semester, aleine, for eksempel.
Og på Webprosjektet, så var det en albaner som måtte gjøre all webdesignen).
Mens noen da, var flinke med mennesker, og slapp unna ved å fordele oppgaver, for de var lagledere, som Drillo, og visste hvem som hadde spisskompetanser, på forskjellige områder, og utnyttet dette.
Var dette Illuminati-folk?
Hva vet jeg.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Her kan det nesten se ut som at det er noe nettverk, som leser på bloggen, og som har bestemt seg for å stemme det samme, synes jeg
PS.
Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?
Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?
Vi får se.
Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.
(Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.
Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.
Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.
Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.
Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.
(Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.
Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.
Og ikke butikksjef.
Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.
Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.
Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.
For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.
For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.
Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.
Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.
Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.
– Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)
– Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).
– Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).
– Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).
– Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.
– Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).
– Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).
– Baguette og salat-bestilling.
Det var vel det jeg hadde som ansvar.
Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.
Sånn at butikken alltid var i rute.
Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.
For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).
Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.
Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.
Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.
Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.
(Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).
Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.
Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.
Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.
Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.
Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.
Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.
Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.
Men, jeg var jo ikke butikksjef der.
Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.
Det var jo ikke min arbeidsoppgave.
For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.
Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).
Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.
Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.
Og han styrte bemanningen osv.
Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.
Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.
Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.
Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.
For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.
Så sånn var det.
Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.
Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.
Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.
Så sånn var det.
Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.
Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).
Husker jeg.
Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.
Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.
Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).
Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.
Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.
Så det var ikke så mye tungt arbeid der.
Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).
Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.
Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.
Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.
De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.
(For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.
Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).
Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.
Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.
For, man er ansvarlig for butikkens resultater.
Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.
For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.
Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.
Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.
Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.
Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.
Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.
Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.
(Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.
Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.
Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.
Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.
Det er mulig.
Så jeg syntes det var litt sårbart.
For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).
Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.
Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).
Så sånn var det.
Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.
Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.
Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.
For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.
Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.
Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.
Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.
Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.
En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.
(Alex heter han, huska jeg nå)).
Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.
Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.
Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).
Jeg har ihvertfall valgt å gjøre det.
Jeg har syntes at det har virka mest fornuftig.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog


















