Holmsbu Archives - Side 17 av 24

Våren 2001, (må det vel ha vært), altså bare noen måneder etter at bestemor Ågot døde, da.

Så døde min farfar, (Øivind Olsen), sin bror, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø.

Og Pia ringte meg, og sa det, at min fars slekt, de ville at jeg skulle dra i begravelsen, da.

For de trengte hjelp til å bære kista da, sa Pia.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og selv om jeg ikke kjente, min farfars tre ungkars-brødre, i Holmsbu, noe særlig bra.

For jeg hadde vel bare vært på besøk der, en 5-6 ganger kanskje, (i løpet av oppveksten), da.

(Noe sånt).

Og dette ville da oftest sammen med onkel Runar og dem.

Hvis jeg skulle på besøk hos dem, i Son, for eksempel.

Så ville de da noen ganger kjøre innom mine grandonkler i Holmsbu, da.

(Noe sånt).

Og jeg husker at disse tre ungkarene, de pleide å ha en pose kamferdrops, stående i kjøkkenskapet, da.

Som min fetter Ove, (som kjente disse ‘gubbene’ bedre), noen ganger ville tigge om, sånn at både han og jeg fikk hvert vårt kamferdrops, da

(Noe sånt),

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg syntes synd på han gamle ungkars-gubben, da.

Siden han ikke hadde noen etterkommere, som kunne bære, da.

Så jeg tenkte at jeg måtte stille opp, da.

Siden jeg hadde fått kamferdrops osv., som barn, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde fått tilbake Sierra-en min, fra verkstedet, så Pia satt på med meg, til Holmsbu, da.

Og Daniel, han gikk til skolen sin, (som jeg ikke var sikker på hvor var), omtrent samtidig, som vi kjørte.

Og Pia og jeg, vi kjørte vel så forbi Daniel, i Trondheimsveien, (blir det vel muligens).

For Daniel gikk på Lakkegata skole, vel.

(Noe sånt).

Og Pia gjorde et poeng av det, at den lille negergutten Daniel, så så artig ut da, når han gikk til skolen.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde aldri kjørt ute på Hurumlandet før.

Så jeg sleit litt, når vi kom til Lier.

For jeg syntes at veien til Holmsbu, var dårlig skilta, da.

Men jeg så jo Drammensfjorden, fra veien, da.

Så jeg bare kjørte langs en ganske svingete vei, da.

Til jeg kom fram til Holmsbu, da.

Og da vi kom fram til kirken, så ringte kirkeklokkene, da.

Og det hadde jeg lært under konfirmasjonsundervisningen.

At det betydde at det liksom ‘ringte inn’, da.

(Som da timene begynte, på skolen).

Så selv om Pia og jeg var de siste, som kom inn i kirken.

Så rakk vi akkurat fram, før presten begynte å snakke, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Holmsbu kirke, den var nesten helt full, (må jeg vel si).

Og når alle reiste seg, for å følge kista, til graven.

Så gikk jeg bort, for å bære sammen med faren min, og dem, da.

Sånn som jeg jo hadde gjort, i bestemor Ågot sin begravelse.

Siden Pia hadde sagt det, (før vi dro i begravelsen av Gunnar Bergstø), at faren min og dem, trengte hjelp, til å bære kista, da.

Men da vi skulle gå til graven, så sa faren min det, at jeg skulle gå bak kista, da.

(Når vi skulle gå til graven, da).

Så dette ble jo som en episode nesten, inne i kirken der, da.

Siden jeg hadde fått feil beskjed, da.

Når det gjaldt om jeg skulle bære kista, eller ikke.

Så det er nok like greit at jeg kutter ut min fars slekt.

For ting funker ikke der, kan man se.

Og jeg dro dit ens ærend, fordi at jeg fikk høre, at de trengte hjelp, til å bære kista, da.

Og når jeg kommer dit, så skulle jeg ikke bære kista likevel, da.

For da skulle visst Runars yngste sønn Øystein, være med min far og hans brødre, å bære kista, da.

Så det her ble jo bare som noe tull da, (må jeg si).

Og det var jo nesten at jeg fikk sjokk og.

Siden det liksom ble som noe kaos, (syntes jeg ihvertfall), da jeg måtte gå fram og tilbake, inne i kirka der, før vi skulle gå til graven, da.

(Foran en nesten helt full kirke, da).

For i bestemor Ågot sin begravelse, så hadde jeg jo ikke fått beskjed, på forhånd, om at jeg skulle være med, å bære båra.

Så jeg fikk jo nesten sjokk da og.

Siden jeg plutselig fikk beskjed om, når vi skulle gå til graven, at jeg skulle bære bestemor Ågot sin kiste, da.

Så det var nesten som at min fars slekt, prøvde å traumatisere meg, i disse begravelsene, ved å ikke gi meg ordentlig informasjon, på forhånd, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg har begynt å skrive på det her kapittelet.

Så har jeg lurt litt på om det her kan ha vært høsten 2001, (og ikke våren 2001).

(Eller noe sånt).

Siden at Daniel hadde begynt på skolen, da.

Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

For Daniel er jo født i 1995.

Og på den her tida, så begynte vel barn på skolen, når de var seks år gamle, i Norge, (tror jeg).

Og da ville jo Daniel begynt på skolen, i år 2001, vel.

Med andre ord høsten 2001, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde parkert Sierra-en min litt bort fra kirken, forresten.

For jeg hadde ikke fått tid til å vaske bilen, før jeg dro, i den her begravelsen, da.

For jeg var ganske overarbeida, på jobben, da.

For jeg hadde jo hatt noen tøffe måneder bak meg, på Rimi Kalbakken osv., da.

Og jeg hadde heller ikke trodd, at så mange folk ville dukke opp, i den her begravelsen, da.

Siden at Pia jo hadde sagt det, at faren min og dem, trengte hjelp til å bære kista, da.

Så jeg hadde vel forestilt meg det, at kirken ville være nesten tom, da.

(Og ikke stapp full.

Som man vel nesten må si, at den var).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter begravelsen, så spurte onkel Håkon meg, (som han også gjorde, i bestemor Ågot sin begravelse), om hvor bilen min stod.

Og jeg pekte vel på den litt møkkete Sierra-en min, da.

Som jeg hadde parkert litt lenger unna kirken, enn der de andre bilene stod parkert, da.

(Siden jeg var litt flau, siden jeg ikke hadde hatt tid, til å vaske den, da).

Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at onkel Håkon da begynte å baksnakke meg.

Ovenfor faren min og onkel Runar, vel.

Og sa at jeg ikke engang hadde vaska bilen, da.

(Noe sånt).

Og onkel Håkon, han sa også det, til meg, (husker jeg).

Som for å liksom jekke meg ned litt vel, (av en eller annen grunn).

(Virka det som for meg, ihvertfall).

At hans sønn Tommy.

Han hadde fått seg jobb, i forsikringsselskapet Uni Storebrand sin filial, i Fredrikstad.

Og at han hadde fått seg Audi, da.

(Muligens som firmabil, vel).

Og da kom vel onkel Runars kone.

Nemlig Inger, (som er fra Sande og som er med i Jehovas Vitner).

Med et slags utbrudd, vel.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Nemlig at hu sa: ‘Har du hørt?’, (eller noe sånt).

(Vel som kommentar til det onkel Håkon sa, da).

Mens hu nesten lo samtidig, vel.

Med sin lyse og sprudlende stemme, (må man vel kalle den), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det ble til at Pia og jeg, vi ble med faren min og dem, ned til Gunnar Bergstø sine to gjenlevende brødre, da.

Nemlig Idar Sandersen og Otto Bergstø, da.

(Gunnar og Otto, de hadde tatt etternavnet sitt, fra navnet på eiendommen, hvor ‘ungkars-huset’ deres stod, da.

Og som het Bergstø, da.

Et hus som vel var barndomshjemmet deres og, vel.

(Hvis ikke det var Arnestø, som var et tidligere hus, som stod helt nede ved fjorden der, (hvis jeg har skjønt det riktig), da.

Bergstø lå noen titalls meter, fra fjorden, og oppå et fjell, med veldig fin utsikt, til Drammensfjorden, da.

Men Idar Sandersen, han bruker etternavnet til farfaren sin, (eller noe sånt).

(Fortalte han, da jeg ringte han, her fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel).

Og min farfar, Øivind Olsen, (som flytta over til den andre sida, av Drammensfjorden, nemlig til Berger, som ung mann), han brukte etternavnet til faren sin, (må det vel ha vært), da.

Så fire helbrødre hadde tre forskjellige etternavn, da.

Noe som vel var litt merkelig.

Men som jeg ikke har blitt forklart ordentlig, hva skyldtes, da.

Så her ligger det vel kanskje en hund begravet.

(Som man vel sier).

Dette er ihvertfall som et slags mysterium, for meg, da.

(Må jeg vel si).

‘Gubbe-mysteriet’, kan man vel kanskje kalle det.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bergstø ligger cirka en kilometer fra kirken, vel.

Man kjører ned mot fjorden, fra kirken.

Og så på en grusvei, (eller noe sånt), i en del hundre meter, da.

(Og den veien, den går liksom mellom fjorden og Bergstø, da).

Så sånn en det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hovedhuset på Bergstø, det har to stuer, da.

I stua nærmest kjøkkenet, så satt Otto for det meste aleine, husker jeg.

Mens Idar Sandersen, han var mye mer populær, i den ytterste stua, (hvor den gamle gramofonen stod).

De hadde vel ikke TV, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Jeg husker at faren min fortalte en dum historie, som han hadde hørt på radio, (eller noe sånt), og som tante Inger rettet på, vel.

(Noe sånt).

Min kusine Susanne, hu sa det, at faren min og onkel Håkon og onkel Runar.

De pleide alltid å le høyt, når de snakka sammen.

(Noe sånt).

Så hvis det er riktig.

Så tulla vel kanskje faren min da, når han fortalte den historien, fra radioen.

For hvis det er sånn, at faren min sitter og skogg-ler, om kvelden, når han prater, med brødrene sine.

Og dagen etter, så er han liksom en tufs, som gjentar noe dumt, som han har hørt på radioen, da.

Da driver vel kanskje faren min med noe skuespill.

Altså at han er en ‘player’ da, som folk vel kaller det.

Noe sånt.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Otto kokte kaffe, for gjestene.

Men kaffen kokte over, og Otto fikk skjenn av en av min fars yngre brødre, vel.

‘Otto, da’, var det vel en av de, (altså enten onkel Håkon eller onkel Runar), som sa.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg la merke til den gamle platespilleren, (som spilte noen veldig gammeldagse plater, som ble kalt 78-plater vel), som stod, i den ytterste stua.

Og da snakka jeg til onkel Håkon.

Og jeg sa vel noe sånt, som at: ‘Se på den gamle platespilleren da Håkon, den synes vel du er morsom’.

(Noe sånt).

For bestemot Ågot hadde jo sagt, på 70-tallet, at Håkon, var så glad, i gamle radioer.

(De radioene som stod i kjelleren, i ‘Ågot-huset’ der, da).

Men da ble onkel Håkon sinna, (husker jeg).

Og han tok med seg sine to brødre, (altså faren min og onkel Runar), ut i den stua, som Otto for det meste satt i, da.

Og derfra, så hørte jeg det, at faren min, (og muligens også onkel Runar), prøvde å roe ned onkel Håkon, da.

(Som ble kjempesint, på meg, vel.

Av en eller annen grunn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Idar Sandersen, han satt så på noen gamle plater, for å vise hvordan platespilleren fungerte, da.

Det var vel noe klassisk musikk, av noe slag, (hvis jeg husker det riktig).

Fra før krigens dager vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så der i stua, så hadde nok nesten tida stått stille, siden fra før krigen, (eller noe sånt), vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I et hjørne, i ‘grammofon-stua’, så hadde Idar Sandersen et skatoll, (eller noe sånt), med noen gamle slektsfotografier, (i svart-hvitt vel), oppå, da.

Og mens alle stod flokka rundt han, vel.

Så syntes jeg litt synt på han Otto, som hadde fått så mye skjenn, siden han hadde kokt over kaffen, da.

Så jeg stakk litt inn i stua hans, og skrøyt av utsikten, til Drammensfjorden derfra, da.

For dem hadde et sånt panorama-aktig vindu der, da.

Som omtrent ble fylt opp av Drammensfjorden og Bergeråsen bak der igjen, da.

Så jeg kunne jo se oppvekststedet mitt, i det vinduet, da.

(Og fjorden, den så veldig blå og fin ut, denne dagen, (sånn som jeg husker det),

For det var vel en ganske skyfri dag, vel).

Så det var jo en kjempefin utsikt der, da.

Det så nesten ut som at fjorden kom inn i stua der, (eller noe sånt), vil jeg si.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Og Otto, han grynta vel da fram noe svar, som betydde noe sånt som at han var enig i det, at utsikten der, var bra, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at min søster Pia, hu spurte Idar Sandersen, om det var riktig, at den og den kona, på slektsbildene, til Sandersen, hadde hatt krøllete hår.

Og det kunne Idar Sandersen bekrefte, da.

Og da sa søstera mi noe sånt som at: ‘Åja, for jeg’.

(Noe sånt).

Altså, Pia mente vel muligens da, at hu hadde lurt på det, om mora vår hadde vært utro, siden hu selv hadde krøllete hår.

Mens Axel og jeg, (og resten av slekta), hadde rett hår, da.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Idar Sandersen, han begynte forresten å ‘bable’ om.

At de hadde pleid å spille fotball, ‘borti der’ et sted, i gamle dager.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i bilen på vei hjem, så husker jeg at jeg spurte søstera mi.

Om hu trodde at Idar Sandersen var homo.

Siden han liksom var så elegant og veltalende, da.

(Og ikke hadde noe kone, eller noe sånt, da).

Men seinere, så har jeg jo hørt det, fra faren min, at farfaren min sin slekt, visstnok var etter Iver Huitfelt.

(En kjent sjøhelt, som giftet seg med en Gyldenløve-frøken, vel).

Så det var kanskje derfor at Idar Sandersen var så blid og korrekt, og snakka så mye liksom, da.

Til forskjell fra broren sin Otto, som vel omtrent bare satt i sofaen der, (i stua nærmest kjøkkenet), mens han liksom mer grynta enn snakka, da.

(På en lignende måte, av hvordan min farfar Øivind, muligens kunne ha uttrykt seg.

Hvis han var i dårlig humør, (eller noe sånt), da.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Disse tre brødrene, som bodde sammen, som ungkarer, på den her måten.

De var sønner av en sildefisker, (min oldefar), forresten.

Så når silda ble borte, så forsvant mye av livsgrunnlaget, for min farfars slekt, da.

Men min farfar, Øivind, han hadde jo lært seg å snekre fisketønner.

(Må det vel ha vært).

Så han begynte å jobbe som snekker, på Berger-sida, noen år før krigen, da.

Og Holmsbu ble jo på rundt den samme tida, en kunstner-koloni, for ‘sommer-kunstnere’, (med Henrik Sørensen i spissen vel), fra Oslo.

(Har jeg lest på nettet).

Og den kjente maleren Henrik Sørensen, hadde vært gjest hos dem, (på Bergstø), i gamle dager, sa Idar Sandersen, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel.

Og Gunnar Bergstø, han har blant annet malt altertavlen i Kinn kirke, (i Aust-Torpa, i Oppland), og noen malerier som henger i Holmsbu kirke, (har jeg lest på nettet), og fått litt opplæring, av nettopp Henrik Sørensen vel, (mener jeg at Idar Sandersen nevnte, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009).

Og Gunnar Bergstø, han hadde et lite hus eller atelier, (eller noe sånt), like ved hovedhuset der, vel.

(Mener jeg å huske, fra oppveksten).

Men det var aldri sånn at han Gunnar Bergstø viste meg de bildene han dreiv og malte på, (eller noe sånt), under oppveksten.

Så at han var Holmsbu-maler.

Det var ikke noe jeg visste om, da jeg var i den her begravelsen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min grandonkel Idar Sandersen, (fra Holmsbu), har visst ganske nylig drevet med møbelproduksjon, inne i Oslo. Det har jeg ikke vært klar over

Min Bok 5 – Kapittel 92: Begravelsen til Gunnar Bergstø

Stikkord: Holmsbu

Kalbakken/Grorud en ærverdig del av Oslo Kommune,med flott natur og mange hyggelige minner og mennesker.Det er våre røtter.