PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
PS 4.
Og enda enda mer om dette:
PS 5.
Og enda enda enda mer om dette:
PS 6.
Og enda enda enda enda mer om dette:
PS 7.
Og enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 8.
Og enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
PS 4.
Og enda enda mer om dette:
PS 5.
Og enda enda enda mer om dette:
PS 6.
Og enda enda enda enda mer om dette:
PS 7.
Og enda enda enda enda enda mer om dette:
http://www.nettavisen.no/na24/–rema-taper-en-milliard-i-aret/3423239997.html
PS.
Dessuten, så har jeg inntrykk av, (noen ganger, når jeg er på Rema).
At Rema prøver å være, som Meny, og ha mange og kjempestore fruktdisker, osv.
(Noe som vel må være ganske dyrt, (når det gjelder lønningskroner), å stable opp/passe på, hele tida).
Og Rema har også sagt, i pressen, at de ikke har svinn.
Men da lurer jeg på, om Rema virkelig har oversikten, over hva de driver med.
Her havner nok mye mat, (med dårlig dato), i søpla, (eller i bag-ene til de Rema-ansatte), mistenker jeg.
(Noe sånt).
Så her kan kanskje Rema tjene penger, på å bli bedre, på å bestille varer, (og redusere svinnet), mistenker jeg.
Dessuten, så er det sånn, at Aldi-kjeden, (i Tyskland), som Rema liksom ‘hermer’ etter, (må man vel si).
(Eller Rema hermet etter den tidligere Rimi-kjeden, som i sin tur, hermet etter Aldi-kjeden.
Så man må vel si, at Rema ‘hermer’, etter Aldi-kjeden).
Og Aldi har _kun_ egne merkevarer, (mener jeg å huske, fra å ha bodd, i England og Danmark).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dessuten, så har Reitan/Rema også begynt, å drive Narvesen-kiosker, (hvis jeg har forstått det riktig).
Og da, så har de kanskje, mistet litt av spesialiseringen/fokuset sitt, mot billig-butikker.
(Hva vet jeg).
Og Rema har også, sitt eget grossist-ledd, noe som kanskje, tar fokuset litt bort fra, å drive billig-butikker.
(Hvem vet).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Dessuten så har Rema fått hjelp, av Konkurransetilsynet, som nektet NorgesGruppen å kjøpe Rimi/ICA-kjeden.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hva med Rema XL-butikker, (som har like stort sortiment, som Meny og/eller Coop Mega/Extra).
Da ville kanskje Reitan fått høyere markedsandeler.
Og Rema er ofte utsolgt, for det ene og det andre, (har jeg merket, når jeg handler der).
(Og på Rema Universitetsgata, så gidder de ikke, å ta inn, billig dopapir, (virker det som).
Og på andre Rema-butikker, så gidder de ikke, å ta inn nok billig appelsinjuice, for eksempel).
Og de har uhøflig betjening, (som nekter folk å handle, hvis de er der, fem minutter før de stenger).
Og de har vaskefolk, i butikken, (som står i veien ‘overalt’), under åpningstiden.
Og det ene med det andre.
Og de har kasserere som står i kassa, (istedet for å sitte).
Og de har frekke folk, i kassa, (sånn som han ‘I nøden spiser fanden fluer’, på Rema Sandvika).
Så at Rema ikke har like høy omsetning, som NorgesGruppen, det skjønner jeg litt.
Selv om NorgesGruppen også sliter, med lignende problemer, (i for eksempel mange av Kiwi-butikkene), må jeg si.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Så enten, så kan Rema gjøre, som Coop og NorgesGruppen, og også begynne, med supermarked.
(Som i England, hvor både Tesco og Sainsbury’s, (og muligens også Morrisons), har butikker, i mange størrelser).
Eller de kan gjøre, som Aldi og Lidl, som begge, er veldig spesialiserte, mot billig-butikker.
Så hvis Reitan/Rema selger Narvesen-kioskene sine, (og de andre kioskene, som det ser ut som, at de har, på Wikipedia, hvor det står, at eier Pressbyrån osv.), så klarer kanskje Rema/Reitan, å fokusere mer, på hva som skjer, i billigbutikkene sine, (sånn at de får mindre svinn og bedre service og dermed etterhvert også høyere omsetning, skulle man vel tro).
(Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Siden at jeg skriver om dagligvarebransjen, så kan jeg ta med mer, om Coop.
For Coop fikk lov til, (av Konkurransetilsynet), å kjøpe ICA/Rimi.
Men når jeg går på Coop nå, så er de folka som jobber der, nesten alltid, skikkelig ‘klamme’, (må jeg si).
Så jeg lurer litt på, om det hovedkontoret, til Rimi/ICA, (på Sinsen), som finnes fremdeles.
(Og som nå heter: Norsk butikkdrift, vel).
Er det sånn, at de, (mer eller mindre), har tatt over Coop.
Hm.
For Coop består jo, av små samvirker, (egentlig).
Så Coop har/hadde kanskje ikke, et så stort hovedkontor.
Og de har visst ikke lagt ned, ICA/Rimi sitt hovedkontor.
Men de har visst fått lov til, å ‘dure’ videre, (i Coop), med de samme ‘inkompetente’ folka sine, (må man vel kalle dem, siden at de var så dårlige, (må man vel si), til å drive Rimi, (og siden at jeg har arbeidssak osv., mot Rimi/ICA)).
Så er det egentlig sånn, at det er Sinsenveien 45-49, (Rimi/Hagen-gruppen/Hakon-gruppen/ICA Norge sitt tidligere hovedkontor), som har tatt over Coop.
Mer enn at det er Coop, som har tatt over ICA/Rimi, (lurer jeg).
Hm.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Selvaag, (som eier City Self-Storage, som tuller, med tingene mine, som jeg har hatt, i en lagerbod, hos dem, siden jeg flytta, til England, i 2004), har visst planer om, å bygge leiligheter, i Sinsenveien 45-49, (Rimi/ICA sitt tidligere hovedkontor, som nå heter Norsk Butikkdrift A/S):
http://sinsenboeren.blogspot.no/2015/02/selvaag-bolig-og-veidekke-overtar.html
Da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han jobba fremdeles på Rimi Langhus, da jeg begynte å jobbe der igjen, (som låseansvarlig), våren 2003, (husker jeg).
Men han begynte å jobbe som bygningsarbeider, (eller noe sånt), vel.
Og han slutta, på Rimi Langhus, like etter at jeg begynte der igjen, da.
(Noe sånt).
Og en sommer.
(Det må vel ha vært sommeren 2003 eller sommeren 2004).
Så dukka Trond Berget opp, (som kunde), på Rimi Langhus, (husker jeg).
(Mens jeg stod i melke eller brød-avdelingen der, vel).
Og så visste han meg en tatovering, som han hadde fått seg, rundt overarmen, vel.
(En slags tatovering, som kalles keltisk bånd, (eller noe sånt), tror jeg.
For det mener jeg å ha lest om, i en avis, (eller noe sånt), vel).
Og så sa Trond Berget: ‘Se her, det er tribal’, (eller noe sånt), om tatoveringen sin, da.
(Noe sånt).
Som at dette var noe symbolsk nesten da, (fikk jeg inntrykk av).
(Noe sånt).
Enda Trond Berget jo ikke hadde rødt hår, (som vel kelterne hadde).
Men han hadde lyst, krøllete hår, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så hva Trond Berget egentlig mente, da han visste meg den nye tatoveringen sin.
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Trond Berget, han flytta forresten hjemmefra, og fikk seg ei samboer-dame, (som var noen år eldre enn han selv vel), mens han fortsatt bare var tenåring.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Langhus, så var det forresten også et rart personalmøte, (må man vel kalle det), like før jeg sluttet å jobbe, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).
Dette var et slags kurs, (for butikkmedarbeidere), som jeg hadde lært å holde, på et butikksjefmøte, som var på Sagene samfunnshus, våren 2002.
Og det gikk på å finne noen ting, som butikken, kunne bli bedre på, da.
Og da, så satt assisterende butikksjef Sølvi Berget.
Og hu deltids-kassadama Ingunn, (som hadde gått i samme klasse som fotballspilleren Martin Andresen, som jeg vel har nevnt, i et tidligere kapittel).
De satt, sammen med en del andre folk, (som vel må ha inkludert Sølvi Berget sin sønn, Trond Berget), inne på røykerommet, (som var et siderom, til spiserommet), under hele personalmøtet.
Så disse ville liksom ikke delta, på personalmøtet, (som var på spiserommet), da.
For de kunne vel vanskelig få med seg, alt som ble sagt, inne på røykerommet der.
Og de bidro ihvertfall ikke, med å si noe, under dette personalmøtet, da.
Og hvorfor de bare satt, inne på røykerommet der, under hele dette personalmøtet.
Det veit jeg ikke.
Men jeg hadde nettopp vært sykmeldt, i to-tre måneder.
På grunn av problemene på Rimi Kalbakken, (som jeg har skrevet om tidligere).
Og jeg hadde bare noen dager eller uker igjen, av tiden min som butikksjef, i Rimi, da.
(Siden jeg skulle begynne å studere).
Så jeg lot dette passere.
For det var vanskelig for meg, å gjøre noe med dette, siden det var snakk om en klikk, på 5-6 medarbeidere, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men på rundt den tida, som jeg slutta, som butikksjef.
Så prata jeg med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på telefonen, (husker jeg).
Og da begynte Anne-Katrine Skodvin, å spørre, om hva jeg syntes om Sølvi Berget, som en eventuell ny butikksjef.
Og da svarte jeg bare ‘nei’, (husker jeg).
For Sølvi Berget, hu var jo livredd, (eller ihvertfall redd, må man vel si), for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).
Og assistent Sølvi Berget.
Hu hadde jo omtrent begått myteri, (må man vel kalle det), på det personalmøtet, som jeg skrev om ovenfor.
Så jeg trodde ikke at det ville funke, med Sølvi Berget, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.
Så derfor jeg sa ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om hva jeg mente, (om Sølvi Berget som butikksjef), da.
For jeg var redd for at det ville fungere dårlig, da.
For jeg forestilte meg at assistent Sølvi Berget muligens ville ha fått med seg hele butikken, på å begå noe slags myteri, da.
(Siden Sølvi Berget ikke bare var leder.
Men hu hadde også god kontroll, på mange av de andre ansatte liksom, da.
Syntes jeg at det virka som, ihvertfall.
Som for eksempel hu nevnte Ingunn, da).
Og jeg forestilte meg at Sølvi Berget kanskje ville nekte å høre på distriktsjefen sine ordre osv., da.
Og noe sånt, det ville jeg være involvert i, da.
Så derfor, så sa jeg bare ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, lurte på hva jeg syntes, om å la Sølvi Berget, få bli forfremmet til butikksjef, på Rimi Langhus, da.
For det mistenkte jeg at lett kunne gå rimelig skeis, da.
(For å være ærlig).
Så den ideen, den ville ikke jeg stille meg bak da, liksom.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette nevnte personalmøtet.
Det gikk ut på å definere tre ting, som vi kunne bli bedre på, i butikken.
Og medarbeiderne de misforstod litt, (i starten), tror jeg.
De sa vel istedet ting, som de hadde lært, at var viktige.
Som kundeservice, osv.
Og det tror jeg kanskje at trainee-butikksjef Thomas, (som var butikksjef før meg, på Rimi Langhus), kan ha lært Rimi Langhus-medarbeiderne.
At kundeservice, var viktig, da.
For jeg syntes ikke selv, at kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlig på, da.
For kundeservice, det var kanskje det som Rimi Langhus var best på, (må jeg vel si, at jeg syntes).
Så jeg må innrømme, at jeg ledet de butikkmedarbeiderne som ikke satt inne på røykerommet, litt.
(Cirka halvparten av de ansatte satt vel på røykerommet.
Og cirka halvparten satt på spiserommet, da.
Og verneombud Morten Saksgård, han var blant de som satt på inne spiserommet, (og altså var med då dette personalmøtet), mener jeg å huske).
Når det gjaldt jakten på ting, som butikken kunne bli bedre på, da.
For jeg spurte da disse medarbeiderne, om kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlige på, da.
Og da sa de nei, da.
Og så sa de istedet det, at å ha ryddige hyller, var noe, som Rimi Langhus, kunne bli bedre på, da.
Og så skreiv det på førsteplass, på en sånn liste, da.
Og noe annet, på andre og tredje plass.
Men om dette ble vellykket.
Det vet jeg ikke.
For jeg slutta jo på Rimi Langhus, (for å begynne å studere), ikke så lenge etter det her møtet, da.
Men jeg hang vel denne lappen, opp på kontoret ihvertfall, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og denne måten å ha motivasjons-møter på.
(Altså når det gjaldt det, å få medarbeiderne, til å tenke selv).
Det var noe vi butikksjefene lærte, på butikksjef-kurs, i Rimi, (husker jeg).
(Det må vel ha vært på et av de videregående kursene, for butikksjefer, som jeg var på.
Som Jon Bekkevoll arrangerte, høsten 2001.
Noe sånt).
For på et av de kursene, så ble vi butikksjefene, lært til, å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.
Altså, vi butikksjefene, vi ble lært opp til, å la medarbeidere selv finne grunner, til å gjøre ting, sånn som Rimi ville, da.
Man kan si det sånn, da.
At hvis Rimi ville det, at vi skulle bli bedre, til å rydde hyller.
Så skulle vi butikksjefene liksom få medarbeiderne, til å finne ut hvorfor, dette med å rydde hyller, var viktig, da.
Men det fantes ingen fasitsvar, var.
Dette kan vel kanskje for en slags form for hjernevasking, (eller noe lignende).
(Som vi butikksjefene lærte om, på det nevnte kurset, på ICA sitt hovedkontor, da).
For å prøve å forklare mer.
Så fungerte denne ‘hjernevaskingen’ sånn.
At hvis man som butikksjef syntes, at brødavdelinga ofte så fæl ut.
Så ble vi butikksjefene lært opp, (av Rimi), til å da si noe sånt, (på et personalmøte), som at:
‘I noen butikker så har de alltid ryddig brødavdeling.
Hvorfor tror dere at de har det sånn?’.
Og da, så var disse nevnte butikkene, noe som man bare skulle ta ut av luften liksom, da.
(Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).
Og så ville medarbeiderne si ting, som at: ‘Fordi at kundene skal finne sitt favorittbrød’.
Og så måtte butikksjefen si: ‘Flere forslag?’.
Og så måtte butikksjefen skrive opp alle disse grunnene, da.
Men det er ingen fasitsvar, da.
For dette er jo bare en metode, for å liksom programmere medarbeiderne, da.
(Må man vel si).
Og disse fantastiske butikkene, som det er snakk om.
(Som man liksom skal sammenligne sin egen butikk med, da).
Det er egentlig ikke noen faktiske butikker, som butikksjefen for eksempel har lært om, på Rimi sitt hovedkontor, da.
(Ikke som regel, ihvertfall).
Nei, dette er liksom bare et eksempel, som butikksjefen finner på, da.
(Sånn som jeg har forstått det, ihvertfall).
Og det er for eksempel ikke noe forskning, (eller noe lignende), som har foregått, (når man spørr sånn her), rundt hva det riktige svaret er, da.
(Ihverfall ikke som regel.
Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Og det finnes liksom ikke noe fasitsvar, da.
(Som nevnt ovenfor).
Så da må butikksjefen si noe sånt som, at: ‘Det finnes mange riktige svar her’.
Og så si: ‘Ja’, hver gang noen sier et forslag, da.
Og så skrive opp disse svarene, på en tavle, da.
Sånne kurs, det har sikkert mange vært på.
Men dette er altså ikke en veldig klok person, som vet mye om andre butikker, (som har sånne her kurs).
(Ikke nødvendigvis, ihvertfall).
Nei, dette er nok ofte bare en mellomleder, som har lært det, (på hovedkontoret sitt antagelig), å liksom prøve å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.
(Noe sånt).
Og jeg sier ikke at det er noe galt, i å ha sånne her kurs eller møter.
Jeg vil ikke si noe om, hva som er riktig, her.
For jeg er ikke akkurat noe ekspert, på sånne her ting, (må jeg innrømme).
Men jeg husker at jeg syntes at det var artig, å lære, å liksom få folk, til å tenke selv, da.
For jeg hadde noen ganger litt problemer, som leder, i Rimi.
Når det gjaldt å få medarbeiderne, til å se ting i butikken, på samme måte, som jeg selv så dem, da.
Så i Rimi, (rundt 2001), så lærte altså mange av butikksjefene, (inkludert meg), et nyttig lederverktøy, da.
For å prøve å få med seg alle de som jobba, (i en butikk), til å drive butikken, i den samme retningen liksom, da.
Og jeg husker at jeg var begeistret, over å ha lært, et nytt ledelsesverktøy, da.
(Etter å ha jobbet i kassa og med å stable varer og sånn, de første årene mine, i Rimi.
Og etter det igjen, så hadde jeg jo en rimelig treig lederkarriære).
Så jeg husker at jeg ‘babla’ med søstera mi Pia. da.
En julaften, (var det vel).
Om dette nye lederverktøyet, som jeg hadde lært, i Rimi, da.
Dette kan muligens ha vært den julaftenen, som søstera mi og jeg, røyka hasj, (etter at Pia plutselig fant fram en klump med hasj, (ut på kvelden), som hu lagde en joint av), da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1998 til 2000.
Så var jeg på et eller to ‘trøtte’ kurs, for butikksjefer, (på Rimi’s hovedkontor), husker jeg.
Som vel antagelig ble arrangert av regionsjef Jon Bekkevoll, (hvis jeg skulle tippe).
For han var ansvarlig, for de fleste kursene, som jeg var på, på Rimi’s hovedkontor, da.
Og etter et sånt ‘trøtt’ kurs, da.
Så fikk jeg plutselig en telefon, (på jobben), fra butikksjef Arne Risvåg, på Rimi Karlsrud, da.
Og han fortalte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, (for det her trøtte kurset), til Rimi Karlsrud, da.
Og da tenkte jeg det, at jeg hadde jo egentlig ikke noen planer, om å jobbe så lenge i Rimi, uansett.
(For Rimi, det var jo en nødjobb egentlig for meg.
For jeg hadde jo egentlig utdannelse innen informasjonsbehandling, fra NHI.
Så jeg hadde sett for meg at jeg skulle jobbe med data, eller noe lignende, da.
Og ikke jobbe i butikk.
Men jeg ville bare ha det på CV-en, at jeg hadde vært butikksjef, når jeg først hadde jobbet så mange år, i den her nødjobben, da).
Så jeg bare sa til butikksjef Arne Risvåg.
(For jeg var nok også litt ‘vonbråten’, siden Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk, da).
At det ikke var så farlig med det kursbeviset.
Så det kunne bare ligge der.
(På Rimi Karlsrud, da).
Men da sa vel butikksjef Arne Risvåg det, at det kurset var vel et flott kurs, (eller noe sånt).
Men det var ikke jeg helt enig, da.
For jeg syntes vel at det meste på det kurset hadde vært noe trøtte greier, (som jeg hadde hørt mange ganger før), for å være ærlig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men grunnen til at jeg ble så vonbråten, da jeg hørte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk.
Det var fordi, at jeg da trodde det, at regionsjef Jon Bekkevoll, (og Rimi), hata meg.
For på et møte, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen.
Bare noen få måneder, etter at jeg hadde blitt butikksjef, (høsten 1998).
Så hadde regionsjef Jon Bekkevoll vært så aggressiv, da.
For da jeg skulle gå inn i møtelokalet der.
Så stod regionsjef Jon Bekkevoll, i gangen, utafor møtelokalet, da.
Og liksom skulle klemme hånda mi kjempehardt, før jeg gikk inn på møterommet der, da.
Og det reagerte også butikksjef Thomas Kvehaugen, fra Rimi Munkelia på, (husker jeg).
At regionsjef Jon Bekkevoll hadde vært så aggressiv, da.
For Thomas Kvehaugen, han sa noe sånt, som at: ‘Huttetu, han Jon Bekkevoll var så skremmende’.
Eller: ‘Så du hvordan Jon var, eller?’, (mens han satt opp et sjokkert ansiktsuttrykk), da.
(Noe sånt).
Lavt, under møtet, til regionsjef Jon Bekkevoll, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Thomas Kvehaugen, han var jo en svær bamse, på langt over hundre kilo selv.
Og han hadde jo også vært FN-soldat, i Libanon, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).
Men regionsjef Jon Bekkevoll, han var nok minst like svær, som Thomas Kvehaugen, da.
Og veide vel mellom 100 og 150 kilo et sted han og, tror jeg.
Så det var ikke sånn, at regionsjef Jon Bekkevoll var som en ung frøken, som hadde et slapt håndtrykk, (for å si det sånn).
Det var mer sånn at han nesten knuste hånda di, liksom.
Og når man møter svære Jon Bekkevoll, i en sånn trang gang.
Så blir det ikke som å møte en kattepus, liksom.
Så det er mulig at man kan si at Jon Bekkevoll brukte skremming, (eller terror), som en ledelses-metode, i Rimi, da.
Man kan kanskje si at Jon Bekkevoll var en slags diktator, som hadde et slags terrorvelde, som regionsjef, i Rimi.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter å ha vært på et eller to rimelig trøtte kurs, i regi av regionsjef Jon Bekkevoll, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen, i 1999, (må det vel ha vært).
Så var min overraskelse stor, når jeg så hvor bra, som de to butikksjef-kursene, som Jon Bekkevoll arrangerte, i 2001 var, (husker jeg).
Jeg husker at jeg tenkte at jeg skulle ønske at jeg hadde hatt disse kursene, før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, (hvor det jo var så mye problemer).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det første av disse to kursene, (høsten 2001), det gikk på praktisk butikkledelse, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Jeg husker at vi blant annet lærte om kommunikasjon, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Når det gjaldt kommunikasjon, så fantes det en avsender og en mottager og et budskap da, (lærte vi vel).
Og hvem mottager og avsender var, det ble kalt ‘konteksten’, når det gjaldt informasjonen, da.
Så når det gjaldt kommunikasjon.
Så burde man altså tenkte på hvem som var avsender og hvem som var mottager, av noe informasjon, da.
Altså i hvilken sammenheng dette ble sagt, vel.
(Noe sånt).
Så hvis dette ble surret med.
Så sier man at ting blir tatt ut av kontekst, da.
(Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi lærte også, at det kunne være smart å stille åpne spørsmål, da.
Hvis man ville ha svar på ditt og datt, fra medarbeidere, for eksempel, da.
Og med åpne spørsmål, så menes det spørsmål som begynner med ‘hva’, ‘hvem’, ‘hvorfor’ og ‘hvordan’, da.
(Noe sånt).
Og butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), han måtte fram fra pulten sin, (mener jeg å huske), for å liksom være med i et eksempel da, som regionsjef Jon Bekkevoll ville vise.
(Et eksempel på en medarbeider-samtale, eller noe sånt, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Forresten så var det vel sånn, at Steinar Ohr var ny regionsjef, for Oslo Øst, på den her tida.
Så Jon Bekkevoll han var vel kanskje regionsjef for Oslo Vest på den her tida.
(Noe sånt).
Men det var likevel Jon Bekkevoll som hadde dette kurset for en 10-15 Rimi-butikksjefer da, (var det vel).
(Noe sånt).
Så dette var vel snakk om et videregående kurs, for butikksjefer, (vil jeg tippe på, ihvertfall).
For det var ihvertfall ikke sånn at dette kurset bare var for butikksjefer i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.
(Siden Arne Risvåg var butikksjef på Rimi Karlsrud, som lå i PØF sitt distrikt da, var det vel).
Så det var nok ikke sånn, at helt ferske butikksjefer, fikk være med, på dette kurset.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og før jeg slutta som butikksjef, i Rimi, (sommeren 2002).
Så fikk jeg også en stillingsutlysning på en distriktsjef-jobb, sendt sammen med posten, til Rimi Langhus da, (husker jeg).
Så det er mulig at jeg hadde sjansen til å få en distriktsjef-jobb, i Rimi.
(Hvis de ikke sendte den stillingsutlysningen, til alle butikksjefene, da.
Det er mulig).
Men jeg hadde altså bestemt meg, allerede rundt årsskiftet 2000/2001, (mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken).
At jeg ville ut av Rimi, da.
På grunn av tull over meg i systemet, i firmaet, da.
(Som jeg har skrevet mer detaljer om tidligere i denne boken).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den andre av disse to kursdagene, høsten 2001.
Det var et kurs i arbeidsrett, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
En dame, (en advokat vel), som jobbet på Rimi sitt hovedkontor, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Hu forklarte mange ting, om hva en butikksjef hadde lov til, (og ikke lov til), i en butikk, da.
Man hadde for eksempel ikke lov til å skrive opp at en medarbeider hadde kommet for sent på jobb, en dag, da.
Men man kunne skrive et symbol liksom, ved siden av navnet, til medarbeideren, da.
(Noe sånt).
Og så kunne man ha et symbol, (eller en bokstav), som betydde at medarbeideren hadde kommet for sent på jobb, da.
Og så kunne man ha en annen bokstav, som betydde at medarbeideren hadde vært sykmeldt, da.
(Det var i den duren der, liksom).
For det var visst lov, da.
Ifølge arbeidsmiljøloven, (må det vel ha vært).
(Hvis det ikke var personvern-loven, da.
Noe sånt).
Og det var visst ikke lov, for en butikksjef, å forandre, det som en medarbeider, hadde skrevet, på en timeliste, da.
Selv om butikksjefen mente at medarbeideren hadde skrevet feil, da.
(Noe sånt).
Noe jeg ikke hadde vært klart over, fra før, da.
For da jeg jobba cirka en uke, som vikar, på Rimi Skullerud, i 1993.
(Under butikksjef Cille der).
Så fikk jeg vel bare et kvarters lønn, for å telle kassa.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så da jeg ansatte ei ‘døla-jente’, som vikar, på Rimi Kalbakken, rundt våren 2001, vel.
Så brukte hu vanligvis cirka en time, på å telle kassa, da.
Men jeg lot henne ikke få lønn, for hele den tiden.
For jeg gjorde nesten som på Rimi Skullerud, i 1993, da.
Og ga henne bare samme lønn som de heltidsansatte, på Rimi Kalbakken hadde, da.
Og de fikk vel en halvtime eller tre kvarters lønn, for å telle kassa.
(Og ikke en time og et kvarters lønn, liksom).
Så jeg trakk hu døla-jenta litt, i lønn, da.
For vi hadde så høye lønnskostnader, på Rimi Kalbakken.
Så jeg var litt stressa på grunn av det, da.
Men jeg lot hu døla-jenta få lov til å telle kassa, i en time, (eller noe sånt), de første dagene, som hu jobba, på Rimi Kalbakken, da.
Og førte det som opplæring, (på lønnsbudsjettet), da.
Men etterhvert, så fikk hu døla-jenta bare like mye lønn, som Aziza og de andre heltidsansatte fikk, da.
Men det var visst ikke lov da, å gjøre det sånn.
Hvis jeg har skjønt det riktig seinere.
(Fra det jeg lærte, på det her kurset, da).
Noe som kanskje høres litt rart ut.
Men det var visst sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter disse to kursene/kursdagene.
Så hørte jeg ikke engang noe om kursbevis, (husker jeg).
Så det var enda dårligere denne gangen, (enn i 1999, (eller om det var år 2000)), når det gjaldt kursbevis, da.
Og jeg har jo nå i 2012, holdt på i cirka fem år, vel.
Og prøvd å få ICA til å sende meg kopi av disse kursbevisene, da.
(Eller noen annen dokumentasjon, som viser at jeg har vært på disse butikksjef-kursene, da).
Men ICA har ennå ikke klart å sende meg noe sånt, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En gang i året, (hver vår/sommer), så hadde Rimi et møte, på hovedkontoret, på Sinsen, for sine assisterende butikksjefer, (og aspiranter også vel), i Oslo-området.
Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.
Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.
(Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).
Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.
Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).
For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.
Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.
Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.
Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).
(Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).
Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags ‘senior-assistent’, (eller noe), da.
(For å fleipe litt, da).
Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.
Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.
Så jeg følte meg kanskje litt ‘tufs’, på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.
Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.
(I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.
Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.
Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.
Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.
(Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Og de her to ‘snuppene’ da, (må man vel nesten kalle dem).
De satt jo og nesten skreik der, da.
Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.
For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).
Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.
Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.
(Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.
Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.
Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.
Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.
Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.
Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.
Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.
Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).
For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).
Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).
Han la kredittkortet sitt, i baren der.
Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.
Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.
(Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).
Så jeg drakk for mine egne penger der, da.
Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.
Og det var at alle de her assistentene.
(Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).
De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.
Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):
‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.
Han ligner litt på nissen i grunn.
Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.
Han besøker store og små’.
(Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.
Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.
Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.
Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.
Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.
(Utrolig nok, må man vel kanskje si).
Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).
Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.
Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.
Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.
(En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.
Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).
Nemlig at, ‘you play a mean flute’, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).
Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.
Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.
(Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).
Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.
(Og han lurte på om jeg ville være med da.
Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.
Eller noe sånt).
Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.
Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.
(Noe sånt).
Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.
Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).
Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).
Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.
Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
https://johncons-blogg.net/2011/07/jeg-sendte-en-ny-facebook-melding-til_08.html
PS.
Her er fra Rimi Langhus, hvor man hadde ekstra høye hyller, (noe som ikke var Rimi-standard), siden butikken egentlig hadde alt for lite hylleplass.
(Og likevel hadde man ikke en sjanse til å få plass til hele Rimi-sortimentet).
PS 2.
Her er mer om dette:
http://www.facebook.com/photo.php?fbid=11835185223&set=o.5368852887&type=1&theater
PS 3.
Når jeg var på kurs eller møter, (som leder i Rimi), på Rimi/ICA’s hovedkontor, på Sinsen, så hendte det at jeg stakk innom Rimi Sinsen, for å kjøpe avisa, for eksempel, i pauser, (og for å koble av litt, fra den kanskje litt spente atmosfæren, på hovedkontoret).
Og fra Rimi Sinsen, så mener jeg å huske, at det var en ganske ‘A4’-Rimi butikk, hvor det ikke var noen problemer, med at man ikke hadde plass til hele sortimentet.
Noe jeg også mener artikkelen nedenfor, fra Dagbladet.no, fra nettopp Rimi Sinsen, er med på å vise.
PS 4.
Her er mer om dette:
http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/08/13/440073.html
PS 5.
Men sånn som jeg husker det, så var de som jobba på Rimi Langhus, de var ofte høflige og gode på kundeservice.
Hvis en kunde ba om hjelp, så ble de vel alltid bra behandla, (ihvertfall som regel vel).
Jeg fikk ihvertfall ikke noen klager, (på noen av de ansatte der).
Men når det gjaldt å ha øye for hva som er bra butikkstandard osv., så var det vel kanskje mer så som så.
Selv om vi hadde et møte, helt på slutten av den tiden jeg jobbet der.
(Regisert fra hovedkontoret).
Og da skulle de ansatte si hva de mente Rimi Langhus kunne bli bedre på.
Og da var det første svaret ‘Kundeservice’.
Og da spurte jeg.
‘Er det noe denne butikken er dårlig på’.
(For jeg syntes at kundeservicen var bra der).
Men da svarte de heller, ‘å rydde hyller’, osv.
Og det var butikken dårlig på, så det var sikkert en god ide.
(Selv om Rimi-profilen vel ikke sier at hyllene skal være strøkne hele tiden.
Det finnes en bok om dette, som heter Rimi Profilhåndbok.
Som jeg prøvde å gå etter den siste tida mi i Rimi.
Istedet for å prøve å være ‘verdensmester’ i alt, hele tiden, i butikken).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så alt var ikke like ille, på Rimi Langhus.
Selv om da jeg pratet med Sølvi, assistenten, på Rimi Langhus, helt i begynnelsen, av da jeg jobbet der.
Så ble vi enige om å få en som het Trond, til å rydde hyller der, hver fredag, sånn at det så bra ut i butikken, før helgen.
(For jeg hadde vært innom butikken en lørdag, (før jeg begynte å jobbe der), som jeg syntes at butikken så veldig ‘bomba’ ut).
Men det som skjedde, var at Trond, (som viste seg å være Sølvi sin sønn forresten), slett ikke rydda hyller, men for det meste ble sittende nede på pauserommet vel, på denne nye fredagsvakta.
Og det skulle også egentlig bare være en vakt på et par-tre timer, men det skeia ut og ble en 16-20/21-vakt vel.
Så det ble komplisert, siden mora Sølvi, var en veldig fintfølende person, (må man vel si), som ofte hadde vært sykmeldt, grunnet konflikter, med de tidligere butikksjefene, (sånn som jeg skjønte det).
Så da måtte jeg være veldig forsiktig, med hu Sølvi.
For jeg hadde ikke noe back-up, hvis hu sykmeldte seg.
Og å jobbe der fra 7-21 hver dag, 5-6 dager i uka, det var lite fristende, syntes jeg.
Da hadde jeg nok blitt veldig utkjørt, vil jeg tippe på.
Og man må nesten hele tiden være på topp, ovenfor kunder og ansatte, ellers så kan det vanke klager eller andre problemer da.
(Nå i være dager, så vanker det vel kanskje heller forfølgelse, og det som verre er, hvis man er uheldig med en kunde.
Istedet for en klage til hovedkontoret.
Eller kanskje man blir forfulgt av firmaet også, nå i våre moderne ‘New Age’-dager?
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 6.
Men hva Anders Berle mener med uttrykket ‘jallabutikk’, som han bruker i Facebook-meldingen ovenfor.
Det er jeg ikke helt sikker på, hvis jeg skal være ærlig.
Men da jeg avtjente førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, i 1992/93.
Så hendte det vel at f.eks. Schellum, på laget jeg var på, (lag 2), begynte å prate om, at ‘nå skal vi sikkert gjøre noe mer jalla-greier igjen’.
Noe sånt.
Og da var visst det noe arabisk, eller noe, mener jeg at lagfører Bricen sa, (eller om det var noen andre på laget).
(For da lurte jeg på hva ordet ‘jalla’ betydde da.
Og spurte de andre på laget om det.
Men men).
For der sa dem visst ‘jalla’, eller noe da.
Men men.
Uten at jeg kan si at det var noe arabisk, med Rimi Langhus, (eller med Rimi Sinsen heller vel).
Rimi Langhus var en nedslitt og gammel, (og vel typisk norsk), moderne selvbetjeningsbutikk, fra etter krigen, (sånn som jeg så det).
(Men som var i et lokale som vel tidligere hadde vært fabrikk, eller noe sånt, kanskje.
Ihvertfall virket ikke det lokalet, i Langhusveien 211, å være spesielt laget, for å være matbutikk, vil jeg si.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Men men).
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 7.
Her kan man se det, at ‘jalla’, som Anders Berle bruker ovenfor, (og som vel også blant annet Schellum brukte i militæret), er et samisk ord.
(Og ikke et arabisk ord, som vel lagfører Bricen sa).
Så jeg var kanskje på et finsk/samisk lag, i militæret?
Var det derfor Sundheim sang ‘ta en potet’-sangen foran meg, (noe jeg ikke skjønte noe av).
Og nestlagføreren het jo _Ketil Juhani_ Frydenlund, (som vel er finsk, regner jeg med).
Så de delte kanskje lagene på Terningmoen inn i norske og finske/samiske/’sjamanistiske’ lag, (for Schellum likte ikke når jeg spilte Stone Roses, men han digga det når jeg spilte Shamen, som søstera mi, Pia Ribsskog, fikk meg til å høre på, (eller, hun ga meg ‘Boss Drum’-maxien, til jul, (og sa at hu trodde det var en LP, for det hadde de sagt på Innova, platebutikken i Karl Johan, eller noe, men da kjente jeg det bandet allerede, fra MTV, og digga litt den ‘Move any Mountain’-sangen), så hu er kanskje også på same/finne/djeveldyrker/’tater’/sjamanist-laget?).
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 8.
Her er mer om dette:
http://en.wiktionary.org/wiki/jalla
PS 9.
Og hvis man skal si hvilken butikk jeg har jobba på, som var mest ‘jalla’.
Så får man nok si, at det var Rimi Bjørndal, da han Johan var butikksjef der, i 2003.
Da jobba jeg som låseanvarlig der, og på den tida, så måtte alle løpe rundt, nesten som gærninger.
(Ihvertfall på den lørdagsvakta jeg jobba).
For alt skulle være perfekt hele tida.
Og han Johan, han hørte ikke på argumenter, han bare dikterte.
Han hadde en veldig autoritær lederstil, (for å si det sånn).
Så den jobbinga, under han Johan, det var nesten galskap, vil jeg si.
(Da var det ikke mye jeg orka å gjøre på søndagene, etter å ha jobba noen timer på Rimi Bjørndal, på lørdagen før, for å si det sånn.
Men men).
Så sånn var det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 10.
Faren min, Arne Mogan Olsen, han var også sånn.
At da jeg var 11-12 år kanskje.
Så kjøpte han 3-4 bokser med Joikaboller, i butikken, når vi handla, (husker jeg).
Og spurte da om jeg ville ha ‘sånne’.
(Og jeg svarte vel da ingenting.
Men syntes vel at det her med Joikaboller, med bilde av en same på boksen, var litt spesielt.
Men men).
Så jeg mistenker litt at faren min også er litt sånn finsk/samisk/djeveldyrker/sjamanist/’tater’ da.
Hvem vet.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 11.
Farmora mi Ågot, hu var også sånn, at hu var ikke noe flink til å steike biff, (resultatet ble vel vanligvis alt annet enn mørt, og hu stekte vel også biffen for mye, hvis jeg husker riktig).
(Hu kjøpte vanligvis den billigste biffen.
Rundbiff kanskje, eller flatbiff, som egentlig kanskje egner seg best som grytekjøtt, har jeg seinere lært, mens jeg har jobba som butikksjef, osv).
Men kanskje en gang i måneden, eller noe, (jeg spiste jo middag hos henne, hver skoledag, i flere år, etter at mora mi sendte meg til faren min, som niåring), så ville hu lage finnebiff, eller reinsdyrskav, da.
Og det klarte hu å lage ordentlig.
Og faren min babla også om det engang, at han og Ågot hadde noe slekt fra Finnskogen.
Like etter at jeg flytta til faren min, som niåring.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Nå ringte jeg Rimi.
På 23055000.
Og nå er det sånn, at man kommer til det sentralbordet som er ledig.
Enten til Sinsen, eller Narvik(!)
Og jeg ringte noen ganger nå, for jeg glemte å spørre om direktenummer osv.
Og hun jeg prata med på Sinsen, hun bare la på, uten å si hadet(!)
Fytte katta for mangel på folkeskikk.
Hun var uhøflig også.
Jeg sa at jeg glemte å spørre om e-post adressen, så jeg fikk våkne litt.
Og da gossa hun seg, og sa at jeg hadde nettopp våkna.
Og så la hun på.
Er det noe å lage morsomheter av det da.
Skjønner de ikke at grunnen til at jeg likte å ha seinvakter, når jeg jobba på Rimi, var at jeg var så overarbeida, så jeg måtte ha seinvakt for å komme til kreftene.
Samtidig som at det var så mye stress på jobben, at jeg måtte roe det ned, før jeg dro på jobben, så jeg fikk ikke sove tidlig på kvelden.
Men at man skal få det slengt i trynet, når man ringer sentralbordet på Sinsen(!)
Nei, ærlig talt, det var litt vel uhøflig syntes jeg.
Så en advarsel mot ICAs hovedkontor på Sinsen, de har glemt bort litt av folkeskikken tror jeg.
Så sånn er det.
Mens i Narvik så var de hyggelig og høflige, så ros til de, for der var det bra oppførsel.
Bare for å ta med det og.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
