Stikkord: Idar(?) Ambulerende til Anne Neteland
-
Min Bok 5 – Kapittel 104: Enda mer fra Rimi Kalbakken
En gang, på den tiden som jeg jobba, i distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt.
Så hadde vi butikksjefmøte på fabrikken til Gilde, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Og etter det møtet, så skulle vi dra ned til Grønland, (sa distriktsjef Anne Neteland), for å ha sosial samvær, på utestedet Dattera til Hagen.
Men da, så var jeg så trøtt, så jeg orka ikke å lete etter parkeringsplass og det utestedet, på Grønland.
(Og det var vel litt rart at en gjeng Rimi-butikksjefer skulle dra på et utested som het Dattera til Hagen.
Og vi kjørte jo, så det ble jo ikke snakk om noe drikking.
Så hva dette skulle være godt for, det kan man lure på.
Og etter at mora mi døde, så hadde jo Pia, Rahel og jeg en slags ‘seanse’ på utestedet Kjøkkenhagen, på Grunerløkka.
Så det ble kanskje litt mye ‘Hagen-utesteder’.
Noe sånt).
Så jeg sendte bare en tekstmelding til distriktsjef Anne Neteland, om at jeg dro rett på jobben.
Og da fikk jeg klage seinere, fra distriktsjef Anne Neteland, fordi at jeg ikke brydde meg om det sosiale, i distriktet, da.
Men det var jo ikke så lett, i distriktet til Anne Neteland da, (husker jeg at jeg syntes).
For det første butikksjefmøtet som jeg var på, i distriktet til Anne Neteland, (på Hakon sitt hovedkontor).
På det møtet, så var jo stemningen som i en begravelse, husker jeg, at jeg syntes.
Så sosialt samvær, med distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt, det frista ikke så mye da, (for å si det sånn).
Hu hadde blant annet en ambulerende, (som het Idar, eller noe).
Som David Hjort hadde dratt meg med på byen sammen med.
På et utested bak Saga kino der et sted.
Og Thomas Sæter og Thomas Kvehaugen, var også der.
Og Thomas Sæter, (fra Rimi Bjørndal), han sa at han hadde rømt, fra Fremmedlegionen.
(Noe sånt).
Og David Hjort, han fikk epileptisk anfall, da.
Og ba meg om å bite han i armen utafor Saga kino der.
For det skulle visstnok hjelpe, da.
Og han ville ikke dra på legevakta.
Så Idar og jeg måtte kjøre sammen med han, i en taxi, til Grunerløkka.
Hvor hans første samboer, (som jeg visste om, ihvertfall), nemlig Heidi fra Nord-Norge bodde, da.
Også tok hu Heidi, (som da hadde fått en unge vel), vare på David Hjort som hadde hatt epileptisk anfall da, og var i ørska, (må man vel si).
Men hvorfor David Hjort var redd for å havne på legevakta.
Det veit jeg ikke.
Og hvorfor han Idar skulle være med, det veit jeg ikke.
Idar sa at jeg fikk sikkert dekket taxi-regninga, til Grunerløkka, av Rimi.
Men det gadd jeg ikke å styre med.
For jeg husket jo at distriktsjef Jan Graarud hadde klaget på at David Hjort hadde hatt taxiregninger i safen, på Rimi Ryen.
Så den regningen, den bare tok jeg fra mine egne penger, da.
Jeg hadde jo ikke noe budsjett akkurat, på den her tiden.
Men lønninga pleide å vare cirka til jeg fikk den neste lønninga, da.
Og etter at jeg gikk ut, fra leiligheten til Heidi, (hvor David Hjort ble igjen).
Så bare gikk jeg i cirka en kilometer, bort til Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, da.
Hvor jeg bodde.
Etter at jeg tidligere på kvelden, hadde fått klage på at jeg ikke hadde hatt på meg genser, (og ikke skjorte), på det diskoteket, bak Saga kino der vel.
Mener jeg at jeg overhørte, at Idar og muligens assistent Kjetil Prestegarden, (fra Rimi Kalbakken), dreiv og baksnakka meg for.
Noe sånt.
(Men jeg likte jo ikke å ha på meg den blå Gant tennisskjorta, som Pia hadde lånt av meg, i det bryllupet på Geilo, på den her tida.
Siden Tom Bråten, fra Berger, hadde hatt henda sine over hele den skjorta, da.
På Geilo der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men han ambulerende Idar, (eller om han het Ingar), han var nesten litt skummel, da.
(Kan man kanskje si).
Så det var ikke sånn at jeg hadde lyst til å bli med han ut på byen, (for å si det sånn).
Etter å ha kjørt David Hjort til hu Heidi fra Nord-Norge, i drosje.
Så sosiale ting, med distriktet til Anne Neteland, det virka så veldig fristende for meg, da.
Selv om jeg ble litt irritert, (må jeg innrømme).
Da jeg hørte det, (på et butikksjefmøte, på Sinsen vel), at distriktsjef Anne Neteland og distriktsjef Jan Graarud.
De hadde tatt med alle butikksjefene sine, på en heisatur, til Sverige.
Like etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Og da hadde de visst festa som bare søren, i Sverige der, da.
Og ødelagt masse ting, på hotellet, (var det vel), og sånn, da.
Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.
Siden jeg ikke fikk lov til å bli med på den turen, da.
Det var nesten som at de feira det, at jeg hadde slutta som butikksjef, inne i Oslo der, (eller noe sånt), syntes jeg.
Så da ble jeg litt skuffet og vonbråten da, (må jeg vel innrømme).
Selv om det ikke akkurat var som at dette var verdens undergang for meg heller, (for å si det sånn).
(Men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, da jeg jobbet på Rimi Kalbakken.
At en gang, som assistent Kjetil Prestegarden og jeg, begge hadde jobbet tidligskift, og skulle dra hjem.
Så sa assistent Kjetil Prestegarden, (på en spesiell måte, må man vel si).
At: ‘Nå skal jeg hjem og se på Big Brother’.
(For dette var på den tiden at den første Big Brother-sesongen ble vist, på TV, i Norge.
Den med Anette og Rodney, osv.
Het de vel).
Og jeg pleide å se på Big Brother.
Så om assistent Kjetil Prestegarden spionerte på meg, (gjennom noen i Rimi-bygget), og visste at jeg gjorde det?
Hvem vet.
Det var rart at han sa dette sånn, (utenom sammenhengen liksom), må jeg ihvertfall si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så ringte plutselig David Hjort, og ville besøke meg, en kveld.
Dette må vel ha vært en fredag eller lørdagskveld, vel.
Og dette var muligens etter at jeg begynte å studere igjen.
Rimi-butikken, i Rimi-bygget, den stengte klokka 22.
Mens Kiwi-butikken, (hvor Tom, fra Lørenskog og ‘Tom-gjengen’, var butikkjsjef), den stengte klokka 23.
Så jeg stakk bort på Kiwi-butikken, noen hundre meter bort mot Bislett, da.
For å kjøpe noe potetgull, og sånn, da.
Før jeg liksom fikk gjester, da.
Og når man kommer inn i den Kiwi-butikken, så går man liksom inn i et stort kjølerom, hvor melk og øl osv. står, da.
Og der hang også butikksjef Tom, husker jeg.
Og jeg hilste på han, da.
Og vi begynte å chatte litt, da.
Og jeg så at han hadde fått et ny type rusbrus der, som jeg ikke hadde sett før.
Og jeg spurte han litt om den, da.
Og da ble butikksjef Tom helt rar, (husker jeg).
For det var ikke lov å selge alkohol etter klokka 21, (var det vel).
Men Kiwi, de dekket ikke over alkoholen, da.
Så jeg hadde ikke tenkt på det, da.
(At det ikke var lov å kjøpe alkohol, så seint på kvelden).
For jeg hadde ligget å sovet da, (var det vel).
Også fikk jeg en telefon om at jeg fikk gjester.
Og så gikk jeg sånn i halvsøvne til Kiwi, for å kjøpe noe potetgull, osv.
For jeg hadde vel en del øl i kjøleskapet og sånn, vel.
For jeg pleide å ha en del øl stående, i kjøleskapet, i tilfelle jeg bestemte meg for å dra ut på byen, da.
Men butikksjef Tom han så rar ut i trynet da, fordi jeg tilfeldigvis spurte om noe ny rusbrus.
Jeg hadde jo jobbet i butikk, i mange år, så jeg måtte liksom oppdatere meg, om de nye vareslagene, tenkte jeg vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom tilbake, til Rimi-bygget igjen.
Så stod det en hel bøling av folk, utafor Rimi-bygget, da.
Inkludert Kjetil Prestegarden, som da var butikksjef på Rimi Kalbakken vel.
(Noe han hadde blitt etter at jeg slutta der, da.
Selv om jeg overhørte at noen butikksjef-damer, på et butikksjefmøte, sa at det gikk så treigt, med den butikken, etter at jeg slutta der.
Og at min nye butikk, Rimi Langhus, gikk så bra, da.
Noe sånt).
Og det var sånn, i Rimi-bygget, at calling-systemet, hadde blitt utsatt for hærverk, da.
Så man kunne ikke ringe på hos noen, fra utafor Rimi-bygget der.
Siden panelet til ringeklokkene var ødelagt, da.
For det panelet, (til ringeklokkene), det hadde blitt revet ned, da.
Og det ble ‘aldri’ ble fikset, (av Rimi), da.
Så ble jeg til slutt nødt til å klippe av ledningen, til callinga, i min Rimi-leilighet.
For jeg fikk aldri ro, da.
For folk som skulle på besøk til noen, i Rimi-bygget.
De ringte da ‘alltid’ på ‘alle’ ringeklokkene, da.
Så jeg fikk aldri slappet av da, siden det var så mange som ringte på callinga mi, hele tida.
Så tilslutt så fikk jeg nok, og klippet av ledningen, til den telefonen, som var koblet til callinga, utafor inngangsdøra, (til Rimi-bygget), da.
For Rimi, de var elendige til å fikse ting som gikk istykker, i Rimi-bygget, da.
Det var det samme med det kjøleskapet, som var i et, med vasken, på kjøkkenet mitt der.
Det kjøleskapet, det ville heller ikke Rimi fikse.
Så jeg måtte kjøpe meg mitt eget kjøle/fryse-skap, som tok en del plass der, da.
Så det kjøleskapet til Rimi, det ble etterhvert bare stående der, og ta plass, under et par små kokeplater, som var i det samme ‘møbelet’, som kjøkkenvasken liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så den gjengen, som Kjetil Prestegarden stod bakerst i.
Den stod bare og hang, utafor Rimi-bygget, da.
Da jeg kom tilbake fra Kiwi der.
Og en brande, (heter det vel), som virka litt gal nesten.
(Han virka som at han var sånn, at han grynta istedet for å prate, liksom).
Og som var ganske full, vel.
Han stod foran ved inngangsdøra, til Rimi-bygget der, da.
Og var forbanna siden de ikke klarte å komme seg inn, vel.
Så jeg måtte gå forbi han galningen, da.
For å låse meg inn døra.
Mens jeg lot som om jeg ikke så han Kjetil Prestegarden, da.
Som jeg hadde fått nok av, (må jeg vel si), på den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 88: Danmarksturen til Kjetil Prestegarden
En dag, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Så kommer jeg på jobben, og assistent Kjetil Prestegarden nærmest forlanger, (på sin Hitler-aktige måte, må man vel kalle det), at jeg må bli med på en dansketur, som han og vel også Anne Neteland sin ambulerende, (som het Idar, eller noe sånt, vel), skulle arrangere, med masse Rimi-folk, da.
Og ikke nok med at jeg måtte bli med, sa assistent Kjetil Prestegarden.
Jeg måtte også få noen bekjente, til å bli med, for å heve gjennomsnittsalderen, da.
Sånn at også noen unge Rimi-folk kunne få bli med på denne Stena Saga-turen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.
Men jeg forsikret meg vel om, at dette ikke hadde noe med Rimi å gjøre.
Og at jeg ikke hadde noe ansvar, for noen av de andre folka, som var med, på den her turen, da.
(For jeg syntes vel at jeg hadde nok ansvar på Rimi, da).
Også ringte jeg David Hjort.
Og David Hjort, Erik Dahl og Bjørn Erik og dama hans, vel.
De ble ganske raskt med, på den her dansketuren, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at ei russisk dame, (som muligens het Natacha vel), som jeg hadde ansatt, som deltidsmedarbeider, på Rimi Kalbakken, (for det var oppgangstider og vanskelig å få tak i nok folk, på den her tida), som bodde på Bjerke.
Og som studerte informatikk, ved UIO, vel.
Og som var samboer, med en som het David, vel.
(For jeg husker at hu gjorde et poeng av det, at samboeren hennes og David Hjort, hadde det samme fornavnet, da).
Hu hadde misforstått meg, sa hu.
Når det gjaldt når danskebåten skulle gå, en lørdag, da.
Også hadde hu vært på ferjeterminalen, (på Vippetangen vel), klokka sju om morgenen, da.
Istedet for klokka sju om kvelden, (eller noe sånt).
Så da jeg, (og de andre Rimi-folka), dukka opp der.
Så hadde hu og han samboeren hennes, ventet der, i tolv timer, da.
(Noe sånt).
Uten at jeg skjønner hvordan den misforståelsen kan ha oppstått.
Men jeg hadde egentlig ikke noe med arrangeringen av den her dansketuren å gjøre.
Så hva som gikk galt, det er jeg ikke sikker på, dessverre.
Men kanskje Kjetil Prestegarden, (eller ambulerende Idar), burde ha hengt opp et skriv, eller noe sånt, da.
(Hvis de ikke gjorde det, da).
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Med på denne dansketuren.
Så var også noen damer, som David Hjort kjente.
Men som ikke var med på turen, til Kjetil Prestegarden, da.
Blant annet ei ung, svensk brunette.
(Mener jeg å huske).
Som de to midterste fortennene til, var skikkelig skakke, da.
Akkurat som om de hadde stoppet en kule, (eller noe som gikk litt saktere), da.
Noe sånt.
Og også ei norsk dame vel, med lyst hår vel.
Som muligens bodde i Rimi-leilighetene på Sagene.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu svenske dama, hu pleide David Hjort å dra med på fester og på Strauss en gang, på rundt den tida, som Linn Korneliussen, flytta til Bergen, vel.
Og jeg husker at Erik Dahl, ble opprørt, den gangen, på Strauss.
Siden at David Hjort tvang hu svenske dama til å bli med på et eller annet, da.
Og på danskebåten, så ville ikke hu svenske dama, at jeg skulle stå i nærheten av henne, da.
For hu var på sjekker’n med en kar, da.
Så jeg måtte gå bort fra henne.
Men det var ikke fordi at hu hadde noe imot meg, sa hu.
Så det var begrenset hvor mye jeg skjønte av det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Erik Dahl, David Hjort og meg.
Vi hadde vel samme lugar, tror jeg.
Og alle vi tre hadde med oss en blå skjorte, da.
Og da syntes jeg at det ble så dumt.
Så jeg klarte så vidt å overtale Erik Dahl, til å ta på seg en lilla skjorte, da.
Som han også hadde med seg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På danskebåten, så husker jeg det, at jeg stod kjempelenge i baren der, sammen med hu unge blondinna Cecilie, som jobba deltid i kassa, på Rimi Kalbakken.
For vi ble ikke betjent, i baren der, da.
Så en tøffing, som også stod i baren der.
Han begynte å chatte med Cecilie, og spurte om hvordan jeg var som sjef, og sånn, da.
‘Erik er snill han’, (eller noe), husker jeg, at hu Cecilie svarte, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Luly var med på danskebåten der og satt i samme seng som meg, på et vorspiel, på en lugar der.
Og at Idar seinere på kvelden, beklagde seg, over hu Luly, da.
Og sa at det var et eller annet med henne, (til Kjetil Prestegarden), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg var ganske overarbeida, på den her tida.
Så jeg var fornøyd, med å sitte aleine og drikke en halvliter, ved et bord, ved diskoteket der da, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på veien tilbake til Oslo.
(Må det vel ha vært).
Så husker jeg at David Hjort, Erik Dahl, Bjørn Erik og dama hans.
Og meg.
Vi satt alle fem, i en trapp, på danskebåten der, da.
Og da, så gikk Gurvinder forbi oss, husker jeg.
Liksom som på utstilling, da.
Men jeg sa ikke noe til henne, husker jeg.
For det hadde vært ganske mye konflikter, mellom henne og meg, på jobben, da.
(Selv om jeg selv syntes, at det var litt overdrevet, at det hadde vært så mange konflikter, da).
For Kjetil Prestegarden, han sa det, at Gurvinder var en nøkkelmedarbeider, da.
Siden hu klarte å stå i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da var det vel.
Så jeg fikk klager fra Kjetil Prestegarden og Anne Neteland, da.
Fordi at jeg hadde kommet på kant, med en nøkkelmedarbeider, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at på lørdagskvelden.
Så gikk David Hjort og jeg, rundt på danskebåten der, da.
Og så møtte vi ferskvareansvarlig Carolina, i en gang, (eller noe), ved diskoteket, seint på natta, da.
Og da, så begynte David Hjort, å løfte på Carolina, (eller noe sånt), da.
Og da, så var det noen edrue innvandrere, som så det her, da.
(Og David Hjort og jeg var fulle, da).
Og de innvandrerne, de spurte Carolina, om det var noe galt, da.
Men hu sa at det ikke var det, da.
Hvis ikke så hadde nok David Hjort og jeg, fått problemer, med de her innvandrerne, (som virka edru), da.
Så det var ikke som på 70-tallet, (fant jeg ut), å reise med danskebåten, da.
For på den her dansketuren, så var det med kjempemange innvandrergutter, da.
(B-gjengen, eller noe sånt, kanskje.
David Hjort sa vel bare noe sånt som, at: ‘Se på pakkisa, da’.
Når de gikk i samlet flokk, ut fra lugarene sine, da.
Noe sånt).
Så etter det her, så syntes jeg ikke det, at det virka så trygt, å dra med danskebåten lenger, (for å si det sånn).
For man kunne jo bli banka opp av innvandrergjenger, og sånn, på danskebåten, da.
Syntes jeg at det virka som, at det kunne være en risiko for, ihvertfall.
Så danskebåten var ikke som i ‘gamle dager’, (det vil si 70, 80 og 90-tallet, da), virka det som.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.