Som jeg har skrevet om tidligere, så prøvde jeg jo i begynnelsen, å takle min viltre/hyperaktive yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, da jeg flytta inn, og leide et rom, av Mette og Arne og dem, høsten 1990), ved å liksom prøve å være kul, (og kamerat liksom), da.
Jeg husker for eksempel at jeg hadde bestilt pizza en gang, den første tida, som jeg bodde der..
Og ei dame, (fra Pizzaexpressen, eller noe vel), ringte på døra.
Og at jeg da hadde på meg caps(!), (noe jeg aldri har hatt på meg hverken før eller siden vel), for å prøve å se kul ut da.
Mens Axel og jeg, kanskje leikeslåss, eller noe, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje denne episoden, da jeg følte meg litt flau, fordi at hu pizzabud-dama, hadde sett meg med caps.
Som fikk meg til å tenke på det, at jeg kanskje taklet min yngre halvbror Axel, (som jeg egentlig ikke kjente så bra), på en litt feil måte da.
For jeg hadde liksom alltid Axel nesten klengende på meg da.
Han hadde liksom ikke noe respekt for meg.
Alt var på hans premisser liksom.
Jeg skulle kjøpe og lage mat, for oss, men måtte samtidig være kul, og leike med han da, og ha på meg caps og sånn da.
Så etterhvert, så ble dette opplegget, nok litt for slitsomt for meg.
Axel kalte med ‘leieboer’, hele tida også.
(Ihvertfall seinere, mens jeg bodde der).
Og hadde liksom ikke noe respekt for meg da.
(Siden jeg var ny i Groruddalen, kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en gang, når jeg ikke ble kvitt Axel, som skulle leike og tulle med meg da.
Så tok jeg et slag, når vi leikeslåss, borte ved inngangsdøra, i gangen der.
Som gikk liksom langs kroppen min, og oppover da.
Ganske hardt da.
For jeg ville kanskje markere min grense da.
Og at jeg syntes at Axel gikk litt for nærme meg, eller ihverfall hadde for lite respekt for meg da.
Sånn at alt gikk på hans premisser.
Og jeg ble liksom som en klovn, som bare var der, for å gjøre Axel fornøyd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble Axel liksom helt forferdet da, når jeg liksom slo et sånt slag, som gikk langs min kropp, og oppover da.
Som han bare kunne ha blitt truffet av, hvis han hadde gått helt inntil meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men dette var et slit for meg, å liksom ha Axel innpå meg hele tida da.
Så jeg måtte liksom finne på noe, for å prøve å få respekt da.
For å bo der, i et år, med Axel som ‘sjef’ liksom.
Det ville blitt for slitsomt, tror jeg.
For jeg merka det, at jeg ikke fikk ro liksom.
For Axel var så innpåsliten og hyperaktiv da.
Og jeg er vel sånn, at jeg trenger litt ro og litt tid for meg selv, for å slappe av.
Og det var vel ikke meninga at jeg skulle være ‘barnehageonkel’ for Axel på heltid heller.
Det var Pia som skulle være det, hvis hu fikk bo der gratis.
Men avtalen min, med Mette og Arne, den var jo at jeg skulle betale 1000 kroner i leie, i måneden, og så kanskje hjelpe til med å passe Axel litt, en gang i blant.
Men ikke fulltid, som det var snakk om at Pia skulle jobbe der, (med Axel da).
Jeg hadde jo tross alt også en jobb å passe.
Først på Hageselskapet og så på Matland/OBS Triaden.
Så å passe på en slitsom Axel, i tillegg til den å ha en jobb.
Det ble nok kanskje litt mye da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For Axel gikk jo på spesialskole, så han trengte kanskje egentlig noen som var spesialutdanna, til å passe på han da.
Så det var kanskje en dårlig ide, at jeg flytta inn, hos Mette og Arne og dem.
Men jeg visste ikke det, før jeg flytta inn der, at Axel kunne være så slitsom.
For han pleide vel ikke å være det, de gangene jeg besøkte dem, før jeg flytta inn der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel ikke sånn, at jeg bestilte så mye pizza, (såvidt jeg kan huske, ihvertfall), da jeg bodde på Abildsø.
(Og ihvertfall ikke da jeg bodde på Bergeråsen, for det var nok for langt unna Drammen osv., til at budene leverte der da).
Men de femten år gamle venninnene, som jeg kjente på Abilsø, nemlig Anne Lene og Lene, de babla en gang, (som jeg var nede og besøkte den Abildsø-gjengen der da, på den ‘fritidsklubben’, til hu Anne Lene og dem da), om at dem hadde fått Pizza Baronen, (var det vel), like ved Abildsø, (på Ryen, eller noe vel).
Og at det var billig å bestille pizza derfra da.
(Var det vel).
Og den gangen som Magne Winnem og jeg, var på fest hos hu Lill fra Svelvik, (som var lam i halve trynet), og typen hennes, (en kar fra Oslo vel), så hadde vi gått forbi Peppes Pizza, (mener jeg å huske), ved Hauketo togstasjon der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg mener at det var Pizza-Expressen, som jeg bestilte pizza av, da jeg bodde på Furuset.
(Selv om jeg ikke skal si det her helt sikkert da).
Vi hadde kanskje fått en reklame-lapp fra et pizzabud-firma, på døra eller i postkassa da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var nok antagelig det.
Etter at Axel fikk hundehvalpen Trixie.
Så var det ofte meg, som måtte gå tur, med den hunden.
Og vikariatet mitt, på OBS Triaden, det var jo ferdig, våren 1991.
Og etter at det skar seg litt, mellom Axel, (og Mette og Arne), og meg.
Så begynte jeg å henge mer og mer, sammen med min tremenning Øystein Andersen, og hans klassekamerat, (på Skedsmo Videregående vel, i Lillestrøm, mener jeg), Glenn Hesler, ute i Hanaborg, i Lørenskog da.
(En gåtur på cirka en halvtime kanskje, fra jobben min da).
Så en fridag, så husker jeg det, at jeg tok med Trixie, ned til Haugenstua togstasjon.
I bånd da.
For Trixie ble så veloppdragen, etter at jeg kasta den bikkja ut på terrassen den gangen, etter at han Orji fra Idol, (eller om det var broren hans), hadde ledd av meg den gangen da, siden jeg bikkja ikke hørte på meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For Trixie var så veloppdragen, så den hunden, den bare lå eller stod på fanget mitt, (var det vel), på de tre-fire togstasjonene, (var det vel), fra Haugenstua og til Hanaborg da.
(En togtur jeg dro på, litt på impuls vel.
For jeg skulle vel bare ut og lufte bikkja egentlig, tror jeg)
Og konduktøren sa ikke noe da.
Og jeg slapp vel å kjøpe togbillett for Trixie også, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn og Øystein, de var nemlig så morsomme.
For de hadde nettopp begynt med spilleautomat-firma.
(Noe jeg ikke hadde råd til, å være med på.
Og jeg var heller ikke like interessert, i slåss-spill, som Street Fighter, osv. da).
Så jeg syntes kanskje at jeg måtte prøve å være litt morsom jeg og da.
Så det var kanskje derfor, at jeg tok med Trixie, på toget, for å vise fram den bikkja, til Øystein og Glenn da, en vår/sommerdag, i 1990 da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Trixie, det var en snill og veloppdragen hund, (må jeg si).
Så den hunden, den fikk faktisk lov til å bli med inn, på rommet til Øystein der, (hvor han blant annet hadde den prosjektoren, fra konkursboet, til det tidligere hotell og konferansesenteret, på Triaden-senteret da).
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og jeg slapp vel å ta toget tilbake, til Haugenstua/Furuset, med Trixie.
For Trixie og jeg, vi fikk vel sitte på, med enten Glenn eller Øystein, (som begge hadde lappen og bil da, på den her tida), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvis jeg ikke husker helt feil.
Så mener jeg at hu Cathrine Løvdahl, (fra OBS Triaden), også muligens var på det samme toget, som jeg tok fra Haugenstua og til Hanaborg, med Trixie da.
Jeg mener ihverfall at jeg muligens så at hu gikk av toget på Lørenskog togstasjon, og vel prata med ei venninne, om Trixie og meg vel, (eller noe).
(Noe sånt).
Men det er mulig at jeg husker feil og.
Det var rimelig uvant for meg, å ha med en bikkje, på toget, for å si det sånn.
(Jeg var ikke sikker på om det var lov, engang).
Så jeg var kanskje litt nervøs da, på den her togturen.
Hva hvis Trixie hadde måttet gå på do, for eksempel?
Men Trixie syntes nok, at det var morsomt, å kjøre med tog, (tror jeg).
Det virka sånn på bikkja ihvertfall, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Den lå, sto eller satt helt rolig, under hele togturen, (som bare tok 5-10 minutter da, riktignok), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I begynnelsen av den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset/Høybråten der da.
Så husker jeg at det var en dag, som jeg følte meg litt sånn uggen og utilpass da.
Og da spurte vel Arne og Mette meg, om hva som feilet meg da, eller noe.
Og vi fant ikke ut av, hva det kunne være, som var problemet, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men til slutt så spurte Mette meg, (husker jeg), om jeg hadde vært på do, den dagen da.
(Altså om jeg hadde bæsja da).
For Mette Holter forklarte meg det da, (mens Arne Thomassen også var i stua dems der vel), at det var viktig for kroppen da, å gå på do, minst en gang, hver dag.
Og dette hadde ikke jeg tenkt over før, (for å være ærlig).
Jeg hadde bare gått på do, når jeg absolutt måtte det, (husker jeg).
(Ihvertfall hvis det var for å bæsje da).
For jeg syntes at det var kjedelig å gå på do, og pleide vel kanskje å drøye det lengst mulig da, for å heller se på TV, eller noe sånt, (som jeg syntes at var mer morsomt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter at Mette Holter hadde fortalte meg om det her da.
At det var viktig, å gå på do, for å liksom ‘tømme tarmen’, ihvertfall en gang hver dag.
Så har jeg pleid å hatt det litt i bakhue da.
At dette er ganske viktig for kroppen da.
For at man ikke skal føle seg ‘uggen’ og sånn da.
Så dette her, det har jeg huska på, også i årene etter at jeg bodde hos Arne og Mette og dem da.
At jeg liksom burde gå på do, for å få ‘tømt tarmen’/bæsja, regelmessig, og ihvertfall en gang hver dag da.
(Hvis jeg skjønte hu Mette Holter riktig, ihvertfall).
Sånn at ‘systemet’ i kroppen liksom ikke stopper opp da.
(Noe sånt kanskje).
Det var ihvertfall noe sånt som stemora til Axel, nemlig Mette Holter, ‘babla’ om, det året, som jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen da, fra høsten 1990.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
