(uten emne)

Ny melding

Tilbake til MeldingerMarker som ulestRapporter søppelpostSlett

Mellom Deg og Terje Dørumsgaard

Terje Dørumsgaard 21. april kl. 11:04

Hei!
Kunne vært artig å sett hva de skriver om far. Han hadde vel ingen fiender, men mange som mente noe om bøkene, fordi de ikke passet inn i deres verden. Stort sett svært teoretiske forståsegpåere.

Terje

Erik Ribsskog 21. april kl. 19:03

Hei,

ja, jeg skal prøve å finne det igjen, så kan jeg sende deg en link til det.

Jeg synes det så ut, på bilder, som at han ligna litt på Noah.

Kan det funnet, av de første menneksene i Norge, i Ytre Enebakk, der hun Karen Pedersdatter, fra Fladeby, (som var mormora til faren din vel), var fra, at det var et sted hvor Noahs ark strandet?

Din far var så flink med dyr, (så det ut som), og jeg husker at min morfar, (din fars fetter Johannes Ribsskog), han pratet om et hus, i Nevlunghavn, hvor det bodde en mann eller dame, som hadde mange katter, (når vi gikk søndagstur, i Nevlunghavn ut forbi Oddane Sand).

http://www.enebakkhistorielag.no/kulturminne_durud.htm

Mvh.

Erik Ribsskog

Enebakk Historielag

www.enebakkhistorielag.no

Funnsted og mulig boplass ved Durud, Ytre Enebakk Arkeologiske undersøkelser i området i 1999 resulterte i bemerkelsesverdige funn i dette området. Disse funnene har imidlertid aldri blitt særlig kjent, utover de arkeologiske kretser. …

Del

Erik Ribsskog 22. april kl. 00:31

Hei,

her var det jeg tenkte på:

'Arne Dørumsgaard – ignorert her til lands, ja, bortimot utskjelt av mange av kollegene. Georg Johannesen nærast fnyste av forakt då eg nemnde Dørumsgaard for han. Og han forklarte meg kvifor – Dørumsgaard sine gjendiktingar gjekk, etter kva eg forstod, langt ut på sida av originalane, om eg forstod GJ rett.'.

http://www.forfatterbloggen.no/roller/rage/entry/det_flyktige_livet

Men jeg så jo nå, at du allerede hadde skrevet under der.

Kjente du min mor Karen forresten, hun var vel din tremenning?

Mvh.

Erik Ribsskog

Knut Rage : Weblog

www.forfatterbloggen.no

Ingenting gjer tanken på livet som berre fer forbi så vond som å lesa klassisk kinesisk dikting, den nagande kjensla av kor fort og lett tilværet farer framom og vert vekke, frå den eine augneblinken til …

Del

PS.

Jeg skrev til Terje Dørumsgaard, tidligere idag, (eller igår blir det vel, strengt tatt), om at min morfar en gang fortalte meg, (og de andre som gikk søndagstur), om et hus i Nevlunghavn, forbi Oddane Sand der, (hvor Knut Nerdrum har/hadde sommerhus, f.eks.), om en mann eller dame, som bodde i et hus, med mange katter.

Og mora mi gjorde kanskje litt narr da.

Så jeg spurte litt sånn, for å være morsom da, om det bodde masse katter der da.

For selv om jeg da bare var 7-8 år kanskje, eller noe, så skjønte jeg jo det, at det var rart å ha så mange katter.

Og da tror jeg at min morfar kanskje ble litt såret.

Han var nok egentlig veldig snill, og ikke sånn, at han var avstumpet, eller kynisk, tror jeg.

Jeg husker det var noe som plaget han, en gang jeg stoppet han, på vei hjem til skolen, så var han lei seg for noe, og var nesten ikke tilsnakkende.

Så han fulgte nok med på hvordan jeg var.

Og var nærtagende kanskje, noen ganger, hvis han ikke likte hvordan jeg oppførte meg, tror jeg.

Noe sånt.

Hva vet jeg.

Men jeg tror det kan ha vært sånn.

En gang, rundt det samme området, (hvor vi nesten alltid gikk tur, ihvertfall når jeg var med, dvs. ut forbi Oddane Sand der, når vi var på søndagsbesøk da, mor bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, den tiden jeg bodde hos mora mi i Larvik, på 70-tallet, fram til jeg var ni år da).

Så var det en sjelden blomst der, som var fredet.

En gul blomst tror jeg.

Og jeg lurer på om det var sånn, at vår morfar, sa at vi ikke fikk lov å plukke den.

Men at mora mi plukka den, en annen gang?

Hvem vet.

Hva vet jeg.

Dette å gå søndagstur, gjerne i et par timer kanskje, virka det som ihvertfall.

Det var nesten noe sermonielt, når vi besøkte besteforeldrene våre, i Nevlunghavn.

Det var en mer eller mindre sermoniell søndagsmiddag, (som var like formell nesten, som om det hadde vært en middag på Slottet kanskje. Hvem vet).

Fulgt av en nesten like sermoniell søndagstur.

Og barn liker jo ikke sånne sermonielle søndagsturer så godt.

Ihvertfall likte ikke jeg det.

Så jeg måtte mobilisere alt jeg hadde av viljestyrke, og gjerne mer til, for å prøve å komme meg gjennom disse søndagene i Nevlunghavn, med noe av sjelen min inntakt.

Nesten så ille var det, for bestemor Ingeborg, kunne være veldig slem, på en utspekulert måte, på sitt dansk, eller veldig danskpregede norsk, vil jeg si.

(Og mora mi kunne også være utspekulert slem og sarkastisk, på en kanskje enda mer underfundig måte, enn bestemor Ingeborg.

Selv om mora mi kanskje hadde mer humor i det, men bestemor Ingeborg, hun hadde ikke humor, som jeg klarte å merke, men hun var mer streng, som om hun var fra en militærfamlilie kanskje, som hun jo også var, fra et par danske militærfamilier, og en politiker og hofjægermester-familie, og en industriherre-familie).

Så sånn var det.

Veldig streng var ihverfall bestemor Ingeborg.

Det virka som at de prata mye sammen, om meg og søstra mi, bak ryggen på oss, og så gjorde ting som å lese eventyret ‘den grimme ælling’, eller ‘den stygge andunge’, som det heter på norsk, som mormora vår leste.

Det var vel den eneste gangen hun kom ut av kjøkkenet, for å lese for oss.

(Det var et åpent kjøkken, så vi kunne noen ganger gå inn dit og.

Og bestemor satt vel mer i peisestua, for å drikke te og spise horn, som hun pleide å lage, med brunost vel, som var gode de, eller i spisestua, (under middagen selvfølgelig, hvor nok hun var mest hjemme, og skjennet på meg og søsteren min, hvis vi gjorde et eller annet kryptisk, som hun syntes var galt), mens TV-stua liksom var Johannes sin stue, mener jeg å huske, ihvertfall.

Det var også en fjerde stue, i rommet mellom spisestua og TV-stua, men i den stua, så var møblene så fine og antikke, så vi fikk ikke lov å sitte der.

Så den stua var kanskje mer som et museum, kanskje.

Jeg kan aldri huske at noen noengang satt der ihvertfall.

Og TV-stua var også fin, for der var det også f.eks. et kanskje antikk sjakkbord, eller hva man skal kalle det.

TV-stua var en stor stue, hvor vi kunne spille kinasjakk på gulvet f.eks., jeg og søstra mi.

Og morfaren min og mora vår, kunne også bare sette eller legge seg ned på gulvet, (det var masse fine tepper der, husker jeg, og farfaren og farmora vår hadde også fine tepper, (som nok ikke var antikke, eller like fine som de som mora mi sine foreldre hadde, men dog), men de hadde det ihverfall veldig reint, men de var ikke så sermonielle, f.eks. rundt måltidene, og de gikk ikke søndagstur, det huset til min fars foreldre så ut som om det var fra en amerikansk 50 eller 60-talls reklame, omtrent. Og de hadde ikke kunst på veggen, men trykkede bilder da. De hadde det kjente amerikanske bildet, husker jeg, på veggen, av en mann og en dame vel, jeg skal se om jeg finner det. Min fars foreldre, de hadde ikke fine antikviteter og sølv, som min mors foreldre, men min fars foreldre hadde istedet kitsch da. Så de var nok ikke så fine, og snobbete, sånn sett, men de var kanskje mer som amerikanere da, så hvis min mors og fars familie møttes, så ville nok begge familier syntes at de var finest, hvis jeg skulle tippe. Noe sånt.), hvis jeg husker riktig, og spille kinasjakk.

En gang skulle søstra mi ha meg og broren min Axel til å spille kinasjakk, en gang vi var i 20-årene, og på besøk hos bestemor Ingeborg.

Så søstra mi kan noen ganger være litt spesiell.

Så hva søstra mi tenkte på da, det veit jeg ikke.

Men men).

Hun spilte aldri spill, som jeg kan huske.

Men bestefar Johannes, han likte å spille kinasjakk og å lære oss å spille sjakk, f.eks.

Og han leste også fra en bok han skrev, som var en bok for barn eller ungdom, som het ‘Mannen i skogen’, som var om noen røvere, eller noe som foregikk inni skogen da, av forskjellige farer og sånn.

Som var artig for oss å høre på, husker jeg, da vi var sånn 4-5 år vel, jeg og søstra mi.

Bestefar Johannes var også veldig flink til å lese det han hadde skrevet, så det var veldig morsomt, husker jeg.

Så sånn var det.

Så bestefar Johannes, han tror jeg brydde seg om meg og søstra mi.

Men han var to generasjoner over oss, og noe foregikk nok, siden jeg måtte flytte til faren min.

Så jeg vet ikke om han var involvert i det.

Hvem vet.

Men han kunne være en veldig mild person da, til tider ihvertfall, synes jeg det kan virke som.

Onkel Martin, (hans sønn), sier at han var en djevel, eller noe sånt.

Men jeg kan ikke huske han sånn.

Han var en mild person, sånn som jeg forstod det.

Og høflig og korrekt, osv.

Men han kunne være litt fjern, og også nedfor, husker jeg, at han var en gang.

Han kledde seg veldig fint, og var nesten litt som en engelsk lord kanskje, noen ganger, når han gikk søndagstur, osv.

Og da stoppet han gjerne, for å snakke litt med folk vi møtte på turen da.

Så sånn var det.

Men han døde, mens jeg bodde hos faren min.

Og da så jeg bare han, en gang.

For farfaren min, kunne ikke gå god for morfaren min, husker jeg, helt.

(For det var noe med at han hadde stemt mot sitt eget forslag, som lokalpolitiker i Hurum, eller noe sånt, for Arbeiderpartiet).

Så de var ikke helt på bølgelengde, tror jeg.

Men da farfaren min døde, da jeg var 13 år vel, eller noe.

Da ringte jeg morfaren min, bestefar Johannes, fra huset til farmora mi.

Og da sa han kondolerer.

Jeg bare sa at Øivind var død.

For jeg ble litt deppa da, så fikk jeg lyst til å ringe han bestefar Johannes da.

Som jeg da ikke hadde prata med på lenge vel.

Og hva skjedde så.

Jo, da ba bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, meg og søstra mi, (som da bodde hos faren vår), ned til dem, en drøy uke vel, i sommerferien.

Mora vår var vel da på hjem tror jeg, etter at min morfar hadde satt annonse i Aftenposten, for mora vår var forsvunnet til København, eller hvordan det var.

Så da ble vi visst bedt til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da.

Men hva som foregikk da, siden mora mi rømte/forsvant.

Hvem vet.

Det var jo det som han ‘Nick Ewans’, om han var virkelig, eller ikke, tok opp.

Hm.

Men hva mora mi dreiv med da, det kan man lure på.

En gang, så ba mora mi meg dra inn til Drammen, (fra der jeg bodde da, på Bergeråsen, nord i Vestfold).

Og da ville hu møte meg på Globus-gården kafeteria, i 2. etasje der.

Dette var da jeg var tenåring, kanskje siste året på ungdomsskolen, eller første året på videregående, eller noe sånt.

Eller andre året på videregående.

Hvem vet.

Og da var hu visst sammen med en pakistansk innvandrer.

Og hele kafeterian omtrent, var ganske full av pakistanske innvandrere da.

At det var deres ‘hang-out’ i Drammen?

Hvem vet.

Jeg hadde vel vært på den kafeteriaen tidligere, med farmora mi, på 70-tallet.

Men da var det vel bare norske folk der vel.

Så jeg syntes det var litt rart, at det bare var pakistanske menn der, mer eller mindre.

Hu som stod i kassa der, var kanskje den samme dama, men.

Men det var litt rart at mora mi var der sammen med bare pakistanere, syntes jeg.

Hva hadde hu havna oppi da, tro?

Det fikk jeg vel aldri noe klart svar på.

Så det kan man lure på.

Men men.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog