http://www.facebook.com/photo.php?fbid=9201425346&set=a.5409880346.24457.860390346&type=3&theater
Stikkord: Ingvill Storø (Fra Rimi Langhus)
-
Dagbladet sender mange lesere til bloggen
PS.
Jeg har visst fått meg en ny og ukjent markedsfører, for bloggen, som kaller seg ‘Sjarlatan’, som skriver om bloggen, under artikler, om ‘Fuck for forest’, mm.
Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig.
Hm.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
http://www.dagbladet.no/2011/07/05/nyheter/innenriks/dom/17193471/
PS 3.
Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, fra 2001 til 2002, forresten.
Så var det en sommer, som ei av de ungdommene som jobba der, Ingvill Storø vel, kom tilbake fra sommerferie, og slo av en prat vel.
Og da hadde hu vært på Quart-festivalen og sett på ‘Fuck for forest’, fortalte hu.
Og det hadde visst vært ganske råe saker, ettersom jeg forstod.
Og man kan jo se hvordan det har gått med Quart-festivalen, etter det Fuck for forest-stuntet.
Så jeg vet ikke helt hva man skal synes om Fuck for forest.
Hva er det som driver dem liksom?
Hvem er det de regner seg som utsprunget fra, er det etter hippiene?
Hm.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Den sommeren, som Fuck for forest, var på Quart-festivalen, det var visst sommeren 2004, forresten:
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=233843
Så det var den siste sommeren jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Langhus, at hu Ingvill kom tilbake fra ferie og ‘babla’ om det her med Fuck for forest, da.
(Etter at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’ og fått ødelagt tryne, osv).
Den sommeren hadde jeg liksom fått ansvaret for Rimi Langhus, av distriktsjef, Anne Katrine Skodvin.
(Siden det ikke var noen butikksjef, ansatt på Rimi Langhus da.
For den gamle butikksjefen Stian Eriksen, han slutta før sommerferien, (for å begynne i ny jobb).
Og den nye butikksjefen, (som jeg ikke husker hva heter nå), han begynte ikke før etter sommerferien, husker jeg, (av en eller annen grunn)).
Enda Espen Sigmund Nornes jobba der, og var høyere i rang vel, som assisterende butikksjef da.
Så det var en litt merkelig ordning, kanskje.
Men jeg tjente ihvertfall opp litt penger, som jeg hadde, de første månedene, mens jeg studerte i Sunderland, høsten etter.
Mens jeg venta på et studielån, som ble mer og mer forsinket.
Jeg visste at jeg hadde krav på studielån.
Så jeg sparte ikke akkurat, de første ukene og månedene i Sunderland.
Jeg hadde jo aldri gjetta det, at det skulle ta fire måneder, å få studielånet.
Da hadde jeg ikke kjøpt så mye merkeklær og PC-ting, osv., i Sunderland, men fordelt bruken av lønna, fra Rimi Langhus-jobben, mer utover de første månedene i Sunderland.
Sånn at jeg ikke hadde blitt blakk, og måtte overtrekke kontoen min i DNB og jeg måtte også låne 1000 kroner av søstera mi, Pia Ribsskog, da hu var på besøk hos meg der, (sammen med sin sønn Daniel og sin venninne Siv Hansen og hennes sønn Dennis), i juleferien 2004.
Hvis jeg hadde hatt mer penger, så hadde jeg kanskje ikke vært like nedfor, og hadde kanskje bedt søstera mi om å feire jul i Norge, istedet for å ta med seg en hel ‘koloni’, på besøk til meg, i Sunderland, i jula, når jeg egentlig skulle ha lest.
Men men.
Så sånn var det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Mine adoptivbarn
Så de som jeg kan regne, som mine adoptivbarn.
(Som jeg mer eller mindre frivillig, har blitt som en adoptivfar for).
Det er:
Christell, (hu spurte meg om sex og alt mulig, som hu lurte på, som barn og tenåringsjente).
Søstera mi Pia, (hu har flytta inn hos meg, to ganger. En gang på Bergeråsen, i 1988 og en gang i Oslo, i 1993, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen).
Cecilie Hyde, (hun flytta inn hos meg, på Bergeråsen, samtidig med søstera mi Pia, i 1988/89, for hu var bestevenninne med søstera mi).
Fetteren min Ove Olsen, (jeg måtte være støttekontakt for han, da han ville plukke jordbær på Sand, sommeren 1986, var det vel. Så om jeg var adoptivfar eller støttekontakt, for fetteren min Ove, det er kanskje litt vanskelig å si, men noe sånt).
Faren min Arne, (da jeg og faren min og søstera mi Pia, og Christell), dro til Danmark, våren 1986, eller noe, med Petter Wessel, så drakk faren min seg drita full, på båten, og jeg måtte forklare hvordan han skulle kjøre Mercedesen sin, i Fredrikshavn, til en parkeringsplass, hvor han kunne sove ut rusen. Jeg passa også på at Christell og Pia kjøpte seg noe mat, (pizza)).
(Det var da den svenske ‘evighetsmaskin’-sangen, var ny på radio, i Norge.
Faren min hadde fortsatt ikke solgt Mercedesen sin, som han importerte ny fra Tyskland, til rektor Borgen).
Kusina mi Lene, som er døv, (hu måtte jeg passe på, mens foreldrene hennes var i Syden, da jeg var sånn 9-10 år, i en drøy uke vel).
Fetteren min Tommy, (han så litt plaga ut, syntes jeg, av de andre ungene, da jeg flytta til Leirfaret 4B, som 10-11 åring.
Så jeg sa til de andre ungene, (som var yngre enn meg, men eldre enn Tommy).
At de som tulla med Tommy, de fikk problemer med meg.
For jeg syntes at Tommy så så kua/mobba ut, av de andre ungene.
Han var like ved huset til Aina og de, og så litt sånn molefunken og fjern ut, (og nesten litt sånn pløsete i trynet ut, som om han nesten var på gråten), syntes jeg.
Så jeg var som enten en slags storebror eller adoptivfar for Tommy.
Noe sånt.
Fetteren min Øystein, fra Son.
Jeg hørte at søstera mi, (eller adoptivdatteren min), Pia, sa, at Øystein, lillebroren til Ove, ikke hadde noe jobb, da jeg var butikksjef, på Rimi Langhus.
Så da skaffa jeg Øystein jobb, som å sitte i kassa, på Rimi Langhus, en sommer, hvor vi mangla folk, (antagelig sommeren 2001).
Noen vakter i uka.
Og jeg hadde vært på besøk, hos Ove og dem, en gang, på 90-tallet, etter at jeg hadde begynt som leder i Rimi.
Og da skulle jeg liksom prate til Ove.
Men så var det Øystein.
Men Øystein svarte meg som om han var Ove.
Så jeg trodde at Øystein var Ove.
Men Øystein forklarte ikke at han ikke var Ove.
For jeg prata inn på et rom, eller noe, i kjelleren der, hvor jeg ikke var så kjent, for de bygget ikke kjelleren ferdig, med en gang, men gradvis, gjennom 80 og 90-tallet, med svømmebasseng, osv.
Så jeg syntes at Øystein Olsen, virka litt som en nerd.
Siden han ikke sa fra til meg, at han var Øystein.
Så jeg tenkte, at Øystein, han trengte å komme seg ut litt.
Jeg hadde også vært som ‘pappa-en’ til Øystein, da han var liten gutt, og sparka fotball med han, i hagen til Ågot.
For jeg kjeda meg vel, og hadde ikke noen kamerater.
På samme måte, som jeg var nesten pappa-en til Axel, og prøvde å roe ned/trøste Axel, og klappa han oppå hodet osv., (oppå den lyse luggen hans), som om jeg var pappaen hans, når jeg besøkte mora mi, i Jegersborggate, i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet, da Axel var 2-3 år kanskje.
(For det var så masete hos mora mi.
Og Axel så litt ut som om han led av omsorgssvikt, eller noe, syntes jeg.
Så jeg syntes litt synd på Axel da, som måtte bo, hos den masete mora vår.
Men men).
Og Axel gikk også ugrei med faren sin og Mette Holter, en gang på slutten av 90-tallet, og flytta inn en ukes tid, hos meg, på St. Hanshaugen.
Så Axel er også som min adoptivsønn, kan man nok si.
Og Øystein Olsen, han var jeg litt bekymra for, at han var litt nerd.
Så jeg fikk han, (som butikksjef), til å bli med på julebordet, som vi var med på, på Youngstorget, av en eller annen grunn.
Men da, så kunne ikke Øystein liksom bare bli med Langhus-folka, og feste hos assistent Sølvi.
Nei, han var like hjelpeløs, som sin storebror, Ove, som ikke klarte å gå i jordbæråkeren selv, sommeren 1986, var det vel.
Øystein, han sa, at for at han skulle bli med på julebordet.
Så måtte jeg møte han, utafor Rimi Langhus, og følge han til vorspielet, hos assistent Sølvi.
Og så bli med inn til Oslo, med en maxi-taxi, eller hva det var.
Da måtte jeg være som en veldig pliktoppfyllende butikksjef og fetter/adoptivfar, og dra ekstra, inn til Langhus, for å møte min fetter Øystein, den dagen julebordet var.
(Som var på min fridag, tilfeldigvis).
Så hun Ingvill Storø, fra Rimi Langhus, spurte hva jeg gjorde på vorspielet hos Sølvi.
Og da måtte jeg si det, at jeg var støttekontakten til Øystein.
Men jeg sa ikke ‘støttekontakt’, men jeg sa at jeg var der, for å hjelpe Øystein, til å klare å komme seg til julebordet.
(Eller, jeg sa det sånn, at det var fordi Øystein ville at jeg skulle møte han.
Jeg prøvde å ikke være uhøflig, ovenfor Øystein, siden jeg var tenkte på han litt som en hjelpeløs nerd.
Men jeg var ikke sånn at jeg mobbet, for jeg husker selv hvordan det var å bli mobbet på ungdomsskolen, så jeg bare sa det, som om det var noe vanlig, dette å måtte følge sin fetter, (og/eller medarbeider/kollega), på 18-20 år, til julebordet.
Men men).
Hvorfor de ungene til Runar og Inger, nemlig mine fettere Ove og Øystein Olsen, er så hjelpeløse.
Det vet jeg ikke.
Men, det er dem.
Så det er veldig rart, syntes jeg.
For jeg selv er ikke sånn hjelpeløs, i det hele tatt, jeg er veldig selvstendig, og liker å klare meg selv.
Og liker å være uavhengig.
Men det er kanskje noe med at mora deres, Inger, (fra Sande), er i Jehovas Vitner?
Hva vet jeg.
Øystein Andersen, er også min adoptivsønn.
På den måten at jeg tok han med til England, på språkreise, sommeren 1988.
For å skvære opp, etter at jeg hadde boikotta han, i cirka et halvt år, etter at han hadde planta en sigarett, i hånda mi, høsten 1987.
Så det var litt sånn, at da måtte jeg være litt som en storebror, eller adoptivfar, for Øystein.
Som var ganske umoden og bortskjemt vel.
Men jeg hadde allerede Kjetil Holshagen hengende hos meg, i leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, som selskap, midt på 80-tallet.
Og han syntes jeg også var litt som en nerd.
Så jeg var nesten litt som støttekontakten hans og.
Jeg, (og Christell og Pia og Gry Stenberg, osv.), vi satt han oppå på en sykkel, for at han skulle lære seg å sykle, et par år før.
(For å prøve å få han til å bli ‘normal’).
Og jeg prøvde å få han med ut i skogen, og skyte med luftgevær osv.
Men han klagde på at det var så mye insekter der osv.
Men jeg hadde ingen kamerater, på Bergeråsen.
Så jeg begynte med kjemisett og elektronikk, for å være kamerat, med Kjetil Holshagen.
Siden han var så interessert i det.
Så jeg ble nesten støttekontakten, eller adoptivfaren, til Kjetil Holshagen, siden jeg var så selskapssyk.
Siden jeg bodde alene, og ikke hadde noen gode kamerater.
Så sånn var det.
Og også hun svenske Emelie Wallin, fra Arvato her i Liverpool, var jeg litt som en adoptivfar for kanskje.
For hun gråt i heisen, og da tok jeg med sånn feber-medisin til henne.
og hun ble også mobbet av Judith Godwin, sånn som jeg skjønte det.
Og da prøvde jeg å hjelpe hun Emelie Wallin da.
Så jeg var kanskje litt som adoptivfaren hennes, på jobben, på Arvato.
Det samme med Magne Winnem, da han ble mobbet, av Ole Skistad, det året vi var russ, på Gjerdes VGS.
Da støttet jeg Magne, og prøvde å muntre han opp, siden jeg også hadde blitt mobbet en god del selv, på ungdomsskolen.
Så jeg var vel nesten som en slags adoptivfar, eller støttekontakt, for Magne Winnem også, kan man nesten si.
Noe sånt.
Selv om han også var veldig for seg, og inviterte meg med på Danmarksturer osv.
Så jeg har altså mange adoptivbarn i Norge.
Men jeg må jo prøve å ha mitt eget liv, og få min egen familie, osv.
Men da blir kanskje disse adoptivbarna mine sjalu?
Se hva som skjedde med min mormors grandonkel, Didrik Nyholm, som ble nominert til Nobels Fredspris, i 1931.
Han hadde 12 yngre søsken, som han var som en far for.
Man han fikk selv aldri familie, selv om han var dommer i Folkedomstolen i Haag, og også i en domstol i Egypt.
På tross av dette, så døde han barnløs.
Så jeg er nok kanskje litt som min mormors grandonkel Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.
Også jeg har hatt mange slektninger, med mere, som har vært som mine adoptivbarn.
Og også jeg har ingen familie selv.
Så det er nok noen form for utnyttelse, innen enkelte familier, som foregår, er jeg redd for.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Enda jeg alltid har stått opp for mine rettigheter, når jeg har syntes at jeg har blitt behandlet urettferdig.
Som for eksempel av mora mi, Karen Ribsskog, og også av faren min, Arne Mogan Olsen.
Men familien min, de rotter seg nok sammen, for å utnytte meg, har jeg inntrykk av.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Facebook-samtale med Ingvill Storø. (Fra Rimi Langhus). (In Norwegian).
Legg
til som vennI
dag klokken 07:31Det
er samme for meg hva du blogger om, men hvis jeg søker på
mitt eget navn på Google nå blir det linket inn på
dine sider.Jeg ønsker at du fjerner navnet mitt. Du
kan gjerne henspeile på ting jeg har sagt eller hva vi to har
snakket om, hvis du føler det hjelper deg, men ikke ha navnet
mitt der er du snill.Ingvill
I
dag klokken 16:22Hei,
jeg
tror ikke det er så mye å gjøre med det
dessverre.For jeg har sagt til alle de andre, at jeg skal
rydde opp i sånt, når jeg har fått rettighetene
mine fra myndighetene.Det sa jeg til og med til han advokaten
John Christian Elden.Så jeg bare gjøre det sånn,
siden jeg blir tulla med av myndighetene, så mener jeg at det
viser at noe er galt.Så det er ikke noe personlig mot
noen, det er bare en sånn policy jeg har for bloggen.Så
sånn er det 🙂Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Ingvill Storø fra Rimi Langhus får rare mailer fra ‘Kari Nordmann’, som driver å leser på bloggen her. (In Norwegian).
Add
as FriendToday
at 12:08pmHei
igjen!Jeg fikk en rar melding her fra "Kari Nordmann"
der det stod at du siterte meg i en eller annen blogg. Det var en
masse virusmeldinger etc., så jeg har ikke turt å klikke
på linken. Vet du hva det er snakk om? (eller, det regner jeg
med du gjør)Jeg ble bare litt nysgjerring på hva
det var.Today
at 6:03pmHei
Ingvill,ja, jeg glemte kanskje å skrive, at jeg driver
å skriver blogg, ettersom, som jeg forklarte at rettighetene
mine blir tullet med av politiet osv. i Norge og England.Jeg
vet ikke om jeg skrev, at jeg overhørte, i 2003, at jeg var
forfulgt av noe ‘mafian’, da jeg jobbet på Rimi Bjørndal.Jeg
tror det er sånn, at fordi jeg ikke var så flink til å
danse på linje, etter detaljordrer fra direktører og
sjefer i Rimi, da jeg var butikksjef, så har frimurere e.l. i
politiet, drevet og køddet med meg, og brukt meg som noe
target guy, mot noe mafian osv.Så Sten Erik Hagen har
nok viktige venner, som får politiet til å kødde
med meg, og bruke meg som noe levende mål, mot noe mafia
osv.Så sånn er det.
Så skriver jeg
blogg da, for å prøve å få oppmerksomhet, om
hva som foregår.Fordi, dette er nok knyttet opp mot
pengekrefter i USA osv.(Hvis du så at Stein Erik Hagen
besøkte Bush osv., så kan man få et bilde av det,
vil jeg tro).Så da skriver jeg om forskjellig ting på
blogg, for å prøve å få rettighetene
mine.Så hun ‘Kari Nordmann’, det er nok mer sannsynlig
et dekknavn for noe innen Bilderberger og de 12 familiene som styrer
verden.Rockefeller og Rotschields og de.
Så Kari
Rockefeller hadde kanskje vært et riktigere navn på denne
pesonen enn Kari Nordmann, hvis jeg skulle gjette.Jeg skriver
om alt som skjer på bloggen for jeg regner med at dette er
ganske viktig.Jeg synes ikke at det er riktig at norske folk
skal bli tulla med i Norge, av noe USA/jødisk-kontrollert
nettverk/mafia/etterettning, sånn som det virker nå.Så
jeg håper det er greit at jeg skriver om dette på blogg,
og beklager hvis jeg glemte å si fra om dette.Med
vennlig hilsenErik Ribsskog
-
Mer fra Rimi Langhus osv. (In Norwegian).
Hei,
Between
Ingvill
Storø
and YouToday
at 6:50amjeg
prøver igjen jeg.Du dukka opp på Facebook-sida
mi, siden jeg har Fredrik og Espen Sigmund som Facebook-venner.Hva
skjer da, hvordan går det med jobb osv., og hvordan var det på
skole i England?Og er du noe i Nevlunghavn fremdeles?
Med
vennlig hilsenErik Ribsskog
PS.
Jeg husker ikke
om jeg har skrevet det, men jeg overhørte da jeg jobba på
Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av noe
‘mafian’.Og da kontaktet jeg blant annet hun Eva Joly.
For
jeg husker at jeg tilfeldigvis møtte deg og typen din, var det
vel, på studenden, en gang i 2002, eller noe.Og da sa
du at han typen din skulle studere anti-korrupsjon, eller noe, i
Bradford, noe lignende av hva hun Eva Joly dreiv med.Det er
mulig jeg husker feil men.Bare noe jeg kom på.
Det
var jo litt rart at jeg skulle møte dere tilfeldigvis på
Studenten, men dere studerte vel i Oslo da, så da var det
kanskje ikke så rart uansett.Det er mulig.
Add
as FriendToday
at 7:06amHeisann!
Det
går bra med meg. Jobber som grafisk designer i Oslo og trives
godt. Begynner å bli lenge siden jeg studerte i England nå,
skal tilbake på besøk neste uke faktisk!Jeg var
i Nevlunghavn en tur i sommer – det ligger rett ved der familien har
hytte. Koselig sted!Martin (eksen) studerte Peace Studies i
England, så han er ikke akkurat detektiv. Du sendte meg en
laaaang mail der du skrev om hele mafia-teorien din ja.Håper
du har det fint.Today
at 7:22amJada,
jeg
er i England, hvor jeg har studert på universitet i Sunderland,
og jobbet på vegne av Microsoft og Packaging Europe i
Liverpool.Jeg har også hørt at jeg har blitt
brukt som noe ‘target guy’ av politiet, hva nå det betyr.Og
det var litt som slavedrift å jobbe på vegne av
Microsoft, med mye mobbing fra ledere osv., så de har jeg
startet en arbeidssak mot.Og også politiet i England
driver å tuller, så det er nok å prøve å
ordne opp i.Men men.
Jeg skal få over en
toårsgrad fra HiO nå da, i informasjonsbehandling, så
får vi se om det blir noe ordentlig jobb på meg og.Vi
får se.Husker du forresten da jeg begynte som
butikksjef på Rimi Langhus, så slutta det to jenter, like
før jeg begynte, ei lys ei og ei asiatisk ei.Hvorfor
slutta de da, var hun lyse kjæresten til han butikksjefen
Thomas, jeg husker de oppførte seg som et par omtrent, på
festen hos Sølvi, til ære for Thomas som skulle slutte
som butikksjef, og fikk sammen derfra osv., enda han Thomas gifta seg
med ei dame han bodde sammen med på Langhus, omtrent på
samme tida.Bare synes det var litt snodig.
Hvordan er
den nye ICA butikken på Langhus da, jobber det noen gamle
travere der?Med vennlig hilsen
Erik
Add
as FriendToday
at 7:28amJeg
vet ingenting om hvorfor de jentene slutta, men de var jo 17 år
eller noe, så de syntes kanskje det var på tide å
fokusere mer på skole eller noe. Og det opplegget med han
Thomas og Anita vet jeg lite om. Husker de flørta litt, men
tviler på at det skjedde noe mer egentlig.Den nye
ICA-butikken på Langhus er helt fantastisk! Stor og lys med
masse bra varer (bla. fersk fisk, kjøtt etc.). Jeg har bare
vært der én gang da, men jeg var veldig imponert. Jeg er
usikker på hvem som jobber der, jeg så ingen kjente da
jeg var der ihvertfall.Lykke til videre med
informasjonsbehandling da! 🙂Today
at 3:12pmHei,
ok,
du skjønner Anne Katrine ba meg dra innom Langhus, for å
kikke på butikken, før jeg begynte som butikksjef
der.Og da fikk jeg litt sjokk, for det var den jævligste
Rimi-butikken jeg noen gang hadde sett, etter å ha jobbet i
butikk i ca. 12 år vel.Og da var det første man
så, det var en pall som lå på gulvet, uten
palletrekk, og med noen kampanjerester, som lå nede på
gulvet omtrent.Og hyllene og avdelingene i butikken var så
bomba, så jeg gikk gjennom hele butikken uten å få
lyst til å kjøpe noe.Men jeg kjøpte en
sjokolade i hylla ved kassa da, bare for å prøve å
komme meg ut av butikken uten å lage noe styr.Og da
satt hun asiatiske jenta som slutta, i en den ene kassa, og hun lyse,
sikkert hun Anita da, i den andre kassa.Så jeg tror de
ihvertfall må ha vært 18, siden begge satt i kassa.Men
kanskje de hadde 17 år gamle jenter i kassa, det er mulig, men
det var ikke lov ihvertfall husker jeg, for de måtte være
18 for å selge øl, det husker jeg enda.Men
men.Og da jeg begynte i butikken en uke eller to seinere, så
hadde begge de to slutta.Så jeg bare syntes det var
litt rart da, for det fikk jeg blant annet høre av han Stian
Eriksen, som da var butikksjef på Jernbaneveien i Ski, at hun
asiatiske hadde søkt jobb i den butikken, akkurat som om han
bebreidet meg for noe, enda hun jo slutta før jeg begynte på
Langhus, så det syntes jeg var litt rart da, at dem slutta
akkurat noen dager før jeg begynte, uten at jeg hadde snakka
med dem engang.Og også på grunn av oppførselen
til han butikksjefen som slutta da, ikke Thomas Bruun, men han Thomas
som var ICA eller Hakon-trainee.For hun Anita møtte
spørre han Thomas på festen til Sølvi, om hun
kunne synge en sang, sånn at jeg hørte det.At
hun måtte spørre han om tillatelse til det.Enda
hun var jo ikke på jobb da, og han Thomas hadde jo slutta som
butikksjef.Så jeg synes det virka som at hun Anita var
nesten slaverinna eller kanskje man skulle si hora til han Thomas,
fra hva som skjedde på den festen til Sølvi.Og
jeg husker også at de, Anita og Thomas skulle gå sammen
hjem, til Vevelstadåsen, eller hvor de bodde, for Sølvi
prata høyt med seg selv, om hvordan det skulle gå.For
han Thomas var jo nygift osv., med en pen lys kone, mener jeg å
huske, som bodde på Vevelstad/Langhus der vel.Så
jeg synes det var litt rart, at begge de damene slutta da dagene før
jeg begynte der, pluss at det virket som at hun Anita og han Thomas
hadde et hersker/slave-forhold, på den festen til Sølvi.Pluss
at jeg også fikk høre det fra han Stian som seinere ble
butikksjef på Langhus, og som var assistenten min da jeg var
butikksjef på Nylænde på Lambertseter, i 1999 og
2000.Så jeg lurte på om de damene rett og slett
var horene til han Thomas, og at det var derfor de måtte
slutte.Nå er jeg ganske direkte her, men jeg ble jo
klandra av han Stian, for at hun ene slutta, og jeg så jo
hvordan han Thomas og hun Anita oppførte seg på den
festen hos Sølvi, så da tar jeg med det, mens jeg kom på
det her.For at jeg skal bli klandra, for at ei jente slutter,
enda hu slutta før jeg begynte der, det syntes jeg var veldig
rart.Jeg ble paff da han Stian begynte å fiske om det
her, og han spurte ikke noe ordentlig spørsmål egentlig,
han bare nesten klagde på meg.Men jeg skjønner
at det her er ting jeg burde ta opp med han Stian Eriksen, og ikke
med deg, men jeg tenkte at siden du jobba på Langhus da, så
var det greit å høre med deg og.Lykke til selv
med jobb osv. da, og takk for svar!Med vennlig hilsen
Erik
Add
as FriendToday
at 4:43pmFor
min del høres dette helt absurd ut, og jeg er ganske sikker på
at du har overanalysert og sett ting i situasjoner som ikke har vært
der i det hele tatt. Hvis du fortsetter å finne frem til disse
personene, eller han Stian, kan det ende med at flere uskyldige folk
blir rammet av et falskt rykte/mistanke og det er nok ikke noe
hyggelig for dem. Jeg tror ingen har gjort noe galt, og jeg VET at
ikke Thomas hadde et hersker/slaveforhold med noen av de
jentene.Fra utsiden virker det for meg som at du føler
deg forfulgt, uthengt og mistenkt uten nødvendigvis å
være det, og det virker som at du overanalyserer folks
handlinger veldig. I og med at jeg blir blandet inn i situasjoner og
hendelser du husker, og andre folk jeg har kjent blir innblandet i
disse teoriene, synes jeg det er litt rart.Jeg har aldri lagt
merke til noe rart eller spesielt med noen av mine kolleger å
Rimi, så hvis du vil ha folk til å bekrefte noe må
du nok henvende deg til noen andre enn meg.Ingvill
Today
at 6:01pmNei
nei,jeg sier bare hva jeg hørte ble sagt på den
festen jeg.Og hva jeg hørte han Stian sa.
Jeg
bare lurte på om du visste hvorfor de slutta, siden du også
jobbet i butikken.Jeg bare spør deg, siden du jobbet
på Rimi Langhus.Dette er ting jeg har tenkt på
som snodige i ettertid.Hvis det er ting som man synes virker
veldig rart i ettertid, på en arbeidsplass, så må
det være lov å ta opp det med tidligere kolleger.Jeg
ringte f.eks. Anne Katrine, for noen uker siden, og hun sier at hun
ikke husker noe fra de 12 årene jeg jobbet i Rimi.Så
da begynner jo jeg å lure på om noe er galt.Hvor
sannsynlig er det, at en sjef du har hatt i ti år i Rimi ikke
kan gi noe svar på hvordan du jobbet i firmaet.Det er
tydelig at det er noe rart som foregår, synes jeg.Så
prøver jeg å finne ut hva som foregikk da.Det
var også mye rart som foregikk på Rimi Kalbakken, hvor
jeg jobbet før jeg begynte på Rimi Langhus.Men
jeg skjønner det, hvis du ikke vil bli innblandet, så
jeg skal ikke plage deg noe mer med det her.Men takk for at
du svarte uansett, og fortsatt lykke til med jobb osv.Med
vennlig hilsenErik
Add
as FriendToday
at 8:54pmTakk
for det, og lykke til videre du også 🙂PS.
Den lørdagen i mai 2001, var det vel, som jeg var innom Rimi Langhus, for å kikke på butikken, etter at Anne Katrine Skodvin hadde foreslått at jeg skulle begynne der.
For jeg ville ikke jobbe i Anne Netelands distrikt lenger, etter at jeg måtte slutte på Rimi Kalbakken, ikke fordi jeg hadde gjort noe direkte galt, men det var en sånn stor klikk der mot meg da.
At alle i butikken var mot meg, så enten måtte jeg slutte, eller så måtte alle de andre på Rimi Kalbakken slutte, sa Anne Neteland.
Så sa hun også at Anne Katrine hadde tilbudt meg Rimi Langhus da.
Og Neteland tilbydde meg Rimi Ammerud.
Men det hadde vært såpass store samarbeidsproblemer, mellom meg og Neteland, mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så jeg tenkte at jeg ville ha gått av å komme meg ut av hennes distrikt.
Selv om jeg syntes det i for seg hørtes artig ut med Rimi Ammerud, for det var en veldig bra drevet Rema ved siden av, sa Prestegarden, assistent på Rimi Kalbakken, og han butikksjefen på Rema på Ammerud hadde visst slitt ut tre assistenter, ifølge Prestegarden.
Men jeg vil kanskje ta det han sier med en klype salt, for han sa også veldig mye annet rart.
Men men.
Men jeg syntes også at Rimi Langhus virket som en utfordring, for den var den værste Rimi-butikken jeg noensinne hadde sett.
Men, det var nok ikke så mye som skulle til, for å få det til å virke bedre.
Den daværende butikksjefen, Ica-trainee Thomas, han var jo som nevnt trainee, så han hadde ikke jobbet seg opp i gradene innen butikkyrket, slik som jeg hadde.
Neida, han skulle bare lede en butikk i et år, som del av trainee-programmet i Rimi/ICA/Hakon.
Så han var nok ikke så sterk på det butikkfagelige.
Og hun assistenten Sølvi, hun hadde jobba på lompefabrikken, hva het den fabrikken igjen da.
Tja.
Ja, det navnet kommer jeg ikke på nå, men det var noen som hadde lomper, som ble lagd på Langhus, og som kosta dobbelt så mye som Bakers-lompene, og som ikke var prisa, og som Sølvi hadde dratt inn i butikken, og som likevel solgte like mye som Bakers-lompene.
Så man kan lure på hva det er i de Bakers-lompene.
Hm.
Jeg viste det her til Anne Katrine da.
At Sølvi hadde dratt inn en sjokk-selger med ‘Langhus’-lomper, inn i butikken, og solgte varer som ikke Rimi var ment å selge.
Men Anne Katrine bare smilte, eller trakk på skulderne, og ville ikke stoppe dette uregelmenterte salget av ‘Langhus’-lomper.
Og det var ikke likt Anne Katrine, synes jeg.
Det var jo landsdekkende avtaler som ble brutt her, av assistent Sølvi.
Og hun var sånn at hun sykmeldte seg hele tida, og vi hadde ikke noen back-up person for henne da.
Så jeg behandlet hun Sølvi litt med silkehansker egentlig.
Så jeg heiv ikke ut Sølvi og Langhus-lompene.
Neida, men jeg sladra til Anne Katrine.
Men Anne Katrine heiv heller ikke ut de lompene.
Så her var det noe muffens, vil jeg nesten si.
Men Sølvi, hun var sånn at hun var vant til å jobbe på lompe-fabrikken da.
Eller brød-fabrikken var det kanskje.
Eller bakeriet heter det vel, med riktige ord.
Så hun var flink til sånn som kommunikasjon og å ‘coache’ de ansatte.
Det vil jeg si at hun var veldig flink til.
Eller hun coachet ikke, hun ledet, vil jeg si.
Eller sjefet gjorde hun kanskje.
Det får man spørre medarbeiderne der, hvordan ledelsesstil Sølvi hadde.
Jeg fikk ikke noen klager på henne, ihvertfall.
Men Sølvi kjente alle, og sønnen hennes jobba der f.eks., og hun var en lokal dame, som var kjent i lokalmiljøet.
Så Sølvis stilling var ganske sterk, hun hadde en sterk uformell stilling der.
Så det var ikke bare bare for meg, å dukke opp fra Oslo, og begynne å sjefe over Sølvi.
Da hadde det nok blitt sykmelding på a fortere enn svint, vil jeg tippe.
Og det var heller ikke målet mitt.
Jeg var sliten av krigingen på Rimi Kalbakken, så jeg fulgte Anne Netelands råd, på Rimi Langhus.
Og det var å nullstille seg.
Så jeg nullstilte meg, og bare tok over han ICA-trainee Thomas sine arbeidsoppgaver.
Men jeg var jo en kar som hadde gått gradene fra kassa og gulvarbeid.
Med diverse fruktkurs og årevis med kjølevarebestillinger og tørrvarre og melk og brød-bestillinger, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal.
Så jeg kunne butikkfaget omtrent helt fra grunnen og også omtrent til fingerspissene.
Så jeg bare gjorde det samme som han Thomas jeg.
Men jeg hadde jo mer erfaring fra butikk.
Så da fikk vi Rimi Gullårer 2001, som en av de tre beste Rimi-butikkene i Stor-Oslo.
Den herja Rimi-en, noen måneder før, fikk Rimi Gullårer.
Det synes jeg var artig.
Og vi fikk vel forandret standarden på butikken.
Så da jeg slutta som butikksjef der, et års tid seinere, så så Rimi Langhus nesten ut som en matbutikk.
Kan jeg nesten si.
Men det gjorde den ikke i mai 2001, synes jeg.
Da klarte jeg å gå gjennom hele butikken, uten å kjøpe en eneste vare.
Så at ikke folka ute på Langhus klaga mer på Rimi-butikken sin, enn de etter min viten gjorde, det er ganske bemerkelsesverdig.
Men, det var alt for lite hylleplass, i den butikken.
Så hyllene ble for tomme.
Og det var lite lagerplass og, så det ble et styr hver gang varene kom.
Og det var et styr å holde orden på lageret, innimellom at varene kom da.
Så som butikksjef på Rimi Langhus, så måtte man holde tunga rett i munnen, når man tok bestillinger osv.
Men der hadde vel jeg en fordel da, som var en gammel rev i butikkfaget omtrent, etter mange års arbeid som assistent og butikksjef på Rimi Nylænde, Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken.
Så det gikk egentlig ikke så værst, butikkfaglig ihvertfall.
Men for å ta den første dagen jeg var innom der.
Da kjøpte jeg bare en sånn Hakon-melkesjokolade.
Jeg hadde egentlig tenkt å gjøre lørdagshandel.
Men butikken så så jævlig ut.
Men jeg hadde egentlig tenkt å få kontroll på livet mitt da.
For da jeg jobbet på Rimi Kalbakken, som butikksjef, så lærte jeg at Rimi-systemet, var fullt av råtne folk, må jeg si.
Så jeg ville egentlig ut av Rimi.
Men så overhørte jeg en samtale mellom hun Anita, tror jeg det var, og Anders Karlsson vel, (hun Anita og han Anders Karlsson var kjente, de så jeg prata flere ganger).
Og da sa hun jenta, Anita tror jeg det var, at nå skulle det bli så bra der, da jeg begynte der.
Overhørte jeg at hun sa til Anders Karlsson, mener jeg det var.
Eller om han heter Karlson.
Noe sånt.
Så da tenkte jeg, at jeg får vel prøve å gjøre en innsats som butikksjef på Rimi Langhus og, før jeg slutter i Rimi.
Så da prøvde jeg å heve standarden på butikken da, og stå på, for å få frukta bra, spesiellt.
Jeg satt opp en ekstra fruktavdeling nesten, ved inngangen, der hvor den pallen, som også vel så ganske gammel og svart ut, og som ikke hadde rødt Rimi-palletrekk på, hadde ligget på gulvet, den første dagen jeg var der.
Og jeg prøvde også å heve standarden på frukta.
Og Sølvi og de, de lot meg bare holde på i frukta der, til jeg var ferdig, med å luke bort dårlig frukt fra dagen før osv., for det var ikke de andre der så flinke til.
Så det var en forrandring fra Rimi Kalbakken, hvor de andre medarbeiderne begynte å tiske om meg, hvis jeg holdt på for lenge i frukta, husker jeg.
Simone osv.
Men men.
Men på Langhus, så gjorde ikke Tove og Sølvi det, hvis jeg prøvde å få fruktavdelinga bra.
Så det var en forbedring, fra Kalbakken, husker jeg at jeg syntes.
Mer da.
Jo, det stod en metall, grå, nesten enorm smågodt-sjokkselger fra Candy King, midt i fruktavdelinga.
Og i enden av den første gangen man gikk i, da man kom inn i butikken.
Så den svære metall-sjokkselgeren, i ‘kommunist-grått’, den hindret veldig innsynet i butikken, når man kom noen meter inn i butikken, i tillegg til å ødelegge fruktavdelinga helt.
Og godteriet var jo i kassaområdet.
Så den ‘kommunist-sjokkeren’, den ødela hele butikken helt, syntes jeg.
Sølvi, hun var jo ikke så sterk på det butikkfagelige.
Selv om hun var god på kommunikasjon, og vel også ledelse tror jeg ihvertfall, fra lompe-fabrikken på Langhus da.
Men matbutikker, det kunne hun nok ikke så mye om.
Det var vel ikke sånn at hun hadde hatt butikksjefer over seg, som hadde lært henne det grunnleggende i faget, sånn som jeg hadde hatt, i Magne Winnem og Elisabeth Falkenberg osv.
Det er nok mulig at Sølvi ikke hadde.
Han ICA-trainee-en, han kunne nok ikke lære bort sånt, tror jeg, for han visste nok ikke så mye om sånt han heller.
Noe sånt.
Og heller ingen av de andre medarbeiderne på Rimi Langhus, var så sterke butikkfagelig.
Selv om de var flinke med kundene og sånn, så det var ikke noe galt med dem som folk, tror jeg.
Selv om Trond, sønnen til Sølvi, og kameraten/kollegaen hans, de satt mye på pauserommet.
Trond skulle egentlig rydde hyllene i butikken, to ganger i uka, var det vel.
Ihvertfall fredager skulle han rydde hyllene i butikken, før helga, i fire timer, var det vel.
Men det ble aldri gjort.
Jeg gikk gjennom det med han, og forklarte hvilke hyller som var viktigst.
Så kunne han kanskje rydde halvparten av hyllene.
Men det ble heller aldri gjort.
Det er mulig det var fordi at mora hans satt han til å gjøre andre ting.
Det er mulig.
Men avtalen var at Trond skulle jobbe fredager med å rydde hyller, i en ny lagervakt-stilling, var det vel.
Men det fungerte aldri.
Det var fordi at jeg visste, at man kunne føre noen timer i uka, på vaske-budsjettet til butikken.
Så da frigjorde vi noen penger på lønnsbudsjettet, samtidig som vi fikk butikken mer hygienisk da, med ukentlig renhold.
Hvis ikke det var oppe å kjøre fra før da.
Men det frigjorde ihvertfall sånn, at vi fikk frigjort noen timer, på fredager, for en lagerhjelp til å rydde hyller i butikken.
For det syntes jeg trengtes der.
Og det var Sølvi enig i.
Og hun fikk overtalt meg til å gi Trond den vakta.
Og da huska ikke jeg at Trond var sønnen hennes, for det var en av de første ukene.
Men seinere, så kom jeg på det, at han trainee-Thomas, han hadde advart meg litt mot det, å gi mer vakter til Trond.
Men det var første dagen, så det forsvant litt i alt det nye i butikken der.
Så da Sølvi foreslo det i møte, å gi Trond den vakta på fredager, så hadde jeg ikke det han Thomas sa første dagen, i hue.
Men for ærlighetens skyld, så må jeg innrømme at han advarte meg mot å gi Trond flere vakter.
Og det var fordi at Sølvi, mora hans, jobba i butikken.
Og så nære familiebånd, i en Rimi-butikk, det er ikke alltid gunstig.
Det blir dobbelt-roller, som det vel heter.
Det blir både mor-sønn roller og leder-medarbeider roller, på Sølvi og Trond da, så da kan det bli litt surr i rollene da, og da kan det gå ut over butikken, muligens.
Så det var ikke helt gunstig alltid, ihvertfall ikke som en hovedregel.
Så sånn var det.
Men, jeg sørget ihvertfall for at en som het David, fikk en vakt, og ikke Trond, da jeg sluttet som sjef på Rimi Langhus.
Etter møte med Anne-Katrine.
For da sa Anne Katrine, at hvis Trond skulle ha flere vakter, så kunne han jobbe i andre Rimi-butikker.
For hun var obs på den her mor-sønn problematikken, i forbindelse med at både Sølvi og Trond Berget, jobbet i samme Rimi-avdeling.
Hun hadde vel antagelig pratet med trainee-Thomas om det her, tidligere, vil jeg tro.
Men men.
Så jeg kjøpte altså Hakon sjokolade, for jeg ville begynne å spare litt penger osv., så jeg kjøpte ikke Freia sjokolade.
Og det var fordi at jeg ville prøve å ha noe matbudsjett osv., og prøve å få kontroll på livet mitt, og komme meg ut av Rimi, etter problemene på Rimi Kalbakken, og etter at jeg fant ut at det var masse råtne folk oppover i systemet i Rimi.
Så jeg ønsket ikke å jobbe i et firma som for meg virket gjennområttent.
For jeg tenkte sånn, at jeg hadde bedre ting å bruke tiden min på, enn å sløse den bort, i et firma som var gjennområttent, og hvor jeg ikke ville fått noe igjen for innsatsen likevel, slik som jeg skjønte det.
Men pga. at jeg overhørte den samtalen mellom hun Anita og han Anders Karlsson, så bestemte jeg meg for å ta i et tak, på Rimi Langhus og, før jeg ga meg i Rimi.
Sånn at jeg ikke skulle gi meg, på en ynkelig måte, i Rimi.
Jeg ville ikke at jeg skulle ha rykte på meg, på Langhus, for å være en butikksjef som bare jobbet der i et par måneder, og så begynte i en ny jobb.
Så jeg gjorde et ærlig forsøk på å få Rimi Langhus bedre og, som jeg hadde gjort tidligere på Rimi Nylænde spesiellt, men også Rimi Bjørndal og på Rimi Kalbakken, hadde jeg også prøvd da, men med mindre lykke i de store butikkene, fordi på Bjørndal var jeg ikke butikksjef, så da bare gjorde jeg det butikksjef Kvehaugen satt meg til.
Og på Kalbakken, så var det problemer da, med assistentene og personalet da, som nevnt tidligere.
Men på Rimi Nylænde, en butikk som kunne minne litt om Rimi Langhus, iom. at det begge steder hadde blitt drevet butikk, ‘i alle år’, og det var begge steder nedslitte lokaler, og utfordringer i forbindelse med for stort lager på Rimi Nylænde og for lite lager på Rimi Langhus.
Selv om butikkstandarden, da jeg tok over som butikksjef på Rimi Nylænde, etter butikksjef Monika, i 1998, var mye høyere, enn da jeg tok over Rimi Langhus, etter ICA-trainee Thomas, i 2001.
Så Nylænde, den butikken fikk jeg og assistent Stian Eriksen, (og også Jan-ern, som han ble kallt, Jan Henrik, som var assistent før Stian, sammen med Wenche Berntsen og en låseansvarlig som het Hilde, og senere låseansvarlige Jørn, Ida og Manzoor).
Vi fikk Rimi Nylænde ganske strøken, på et par år.
Sånn at distriktsjef Fjellhøy, han sa i år 2000, at driftsdirektøren i Rimi, selveste driftsdirektøren, (som jeg ikke husker navnet på), han hadde visst høylydt priset butikken vår, Rimi Nylænde, at der var det alltid brillefint, eller noe lignende, ifølge Fjellhøy.
Så jeg og de andre lederne på Rimi Nylænde, og medarbeiderne da, kunne nok være litt stolte over at vi fikk butikken der til å funke ganske bra.
Vi fikk svinnet bra i 2000 og, og omsetningen var bra, og lønna var ikke så værst heller.
Jeg tror alle tallene var bra.
Men jeg fikk ikke noe bonus, fra Rimi, for år 2000, enda alle tallene var bra.
Forstå det den som kan.
Men men.
Men vi fikk også til en standardheving på Rimi Langhus, vil jeg si.
Men jeg måtte ta de fleste bestillingene.
Og problemene fra Rimi Kalbakken, de gnagde fortsatt i bakhodet mitt.
Og Anne Katrine Skodvin, distriktsjefen, hun ville ikke prate om de problemene på Kalbakken. Og heller ikke driftsdirektøren, han vestlendingen fra Mortensrud vel, ville prate om de problemene, da jeg tok det opp med han og regionsjefen, på Rimi Kalbakken, like før jeg sluttet, i mai 2001, da de var innom Rimi Kalbakken, for å se at standarden var bra før 17. mai 2001, hvis jeg husker riktig.
Så jeg forklarte Anne Katrine, at jeg måtte ha ferie, for jeg var sliten etter Kalbakken og jeg stod også på ganske bra på Langhus.
Så jeg tok en uke ferie, før jul 2001.
I November, var det vel.
Før julerushet begynte for fullt.
Og så en uke ferie, igjen, etter nyttår 2002.
Og da, før den ferien, så hadde Sølvi og verneombudet, Morten Saksgård, tror jeg han heter.
De hadde hatt møte, dagen før jeg tok ferie, eller noe.
Noe møte som agendaen for, var hemmelig, for meg.
Men Sølvi kikka stygt på meg da.
Så da hadde jeg fått nok.
Så da orka jeg ikke å gå på jobb igjen, etter ferien, etter nyttår 2002.
Men jeg gikk til legen, og forklarte at jeg hadde møtt veggen.
For jeg var veldig overarbeida, og så ut som et lik omtrent, og med store ringer under øya.
Så noen som skulle ha bryllup, de ville ikke at jeg skulle hente brusen for dem, som dem skulle ha i bryllupet, sommeren 2002, var det vel, for jeg så så jævlig ut, skjønte jeg på dem.
Jeg var veldig bleik da, pga. overarbeid, og med svære ringer under øya.
Og da, ved nyttår 2002, så hadde også Rimi Langhus vunnet Rimi Gullårer, for år 2001.
Og da syntes jeg at jeg kunne gi meg på Langhus, med æren i behold.
Så da syntes jeg at jeg kunne slutte med god samvittighet da.
Så da sykmeldte jeg meg, og begynte å planlegge at jeg skulle studere, fra høsten 2002.
For å få meg en ny karriere innen data da, siden jeg syntes Rimi var litt gjennområttent som firma.
Så jeg var hjemme i mange uker, for å prøve å komme meg igjen, etter mange års overarbeid.
Men, jeg ble litt deprimert av å bare være hjemme.
Og, jeg ville ikke tilbake til Rimi, så fort som legen ville.
Så jeg forklarte at jeg var litt deprimert, og jeg tenkte jeg kunne bruke tiden, til å finne ut mer om sykdommen som moren min hadde.
For hun sa alle var sinnsyk.
Så jeg tenkte jeg kunne prøve å finne ut mer om det.
Så jeg tok noe tester hos han fastlegen, på Bentsebrugata legesenter.
Men da forstod jeg hvor latterlig det var, å tro at jeg var manisk-depressiv, fordi jeg var overarbeidet og deprimert.
Det var nok bare fordi jeg var blitt brukt som noe slags slave, på Rimi, at jeg var overarbeidet.
Og jeg var deprimert, fordi jeg egentlig ikke hadde noe liv eller noen venner eller familie, som kunne støtte meg hvis jeg fikk problemer da.
Den støtten gikk mest bare en vei.
Med unntak av en kamerat som het Magne Winnem, som kunne gi råd osv.
Men han også hadde jeg merket at det skrantet litt på, de siste årene da.
Så han var heller ikke noe sånn person jeg hadde full tillit til da.
Så sånn var det.
Så jeg var litt deprimert også.
Søsteren min hadde fortalt meg, at hun hadde venninner, som fikk ny utdannelse på attføring.
Så jeg prøvde å fiske litt med han legen da.
For jeg tenkte, at nå hadde jeg jobbet hardt i mange år, så kanskje jeg også kunne få sånn attføring da, og ikke bare venninnene til søsteren min.
Men det hintet tror jeg ikke han legen tok.
Så tilslutt, så bare ordnet jeg med studieplass på HiO selv.
På Informasjonsbehandling, bachelor.
Eller om det var informasjonsteknologi.
Og jeg sa jo til hun Anne Katrine, halvveis for spøk, da jeg var deprimert og sånn, at jeg ble litt lenger sykmeldt, for jeg skulle til legen igjen, for jeg var sinnsyk, sa jeg til henne.
For jeg var deprimert da.
Hun Anne Katrine skulle alltid være så tøff, så det var sikkert derfor jeg sa sinnsyk istedet for deprimert da.
Men jeg vet ikke om hun da virkelig trodde at jeg hadde blitt sinnsyk(?)
Hun sa det, da jeg kom tilbake til Rimi Langhus, for å jobbe to-tre måneder, som butikksjef, før jeg skulle begynne å studere, at ‘alle kan vel bli litt sinnsyke en gang iblant’.
Så jeg regner med at hun skjønte at jeg egentlig ikke var sinnsyk, det var bare at jeg overdrev litt, det med at jeg var deprimert osv., sånn at hun skulle skjønne det, at det var ikke sånn at jeg kom tilbake på jobb med en gang liksom.
Men hva hun egentlig trodde, det skal jeg ikke svare på.
Hun hadde ikke noe ordentlig møte med meg, hvor hun tok opp dette, etter at jeg begynte å jobbe som butikksjef igjen, våren 2002.
Så jeg får ikke håpe det at hun har gått rundt og trodd jeg har vært sinnsyk da, men man vet aldri med henne.
Kanskje hun bare fleipa, det er mulig.
Men jeg får regne med at hun kjente meg såpass bra, etter å ha vært distriktsjefen min i Rimi, i nesten ti år da, sånn at hun skjønte at det ikke var noe mer enn noe depresjon i forbindelse med overarbeid, etter problemene på Rimi Kalbakken osv.
Jeg regner med at hun skjønte det.
De testene jeg fikk, av fastlegen, i Oslo, de viste ihvertfall at det var bare tull, så det gadd jeg ikke å bruke mer tid på.
Jeg bare ordna med skolen, på HiO, og søkte lån hos lånekassa, og kom meg videre.
Jeg måtte nesten gjøre det sånn, for jeg var så overarbeida, og jeg hadde ikke noen oppsparte midler, så jeg måtte nesten sykmelde meg noen måneder, for å få kontroll på livet mitt, og komme meg ut av Rimi da.
Men jeg syntes det var greit, for det var rett og slett sånn, at jeg hadde møtt veggen, og hadde fått nok av Rimi, så jeg må si at sykmeldingen var reell, etter at også Sølvi begynte å oppføre seg rart, og se stygt på meg osv.
Hva det var, som hun og verneombudet hadde møte om da, det fikk jeg ikke funnet ut av, da jeg kom tilbake til jobb, våren 2002.
Da skulle jeg bare jobbe et par-tre måneder, heltid til, i Rimi, før jeg skulle begynne å studere.
Og da oppførte alle folka seg mer menneskelig der, syntes jeg det virka som, da jeg kom tilbake fra sykmelding.
Da var de nesten litt høflige mot meg, noen ganger, eller hva jeg skal tolke oppførselen deres som.
Men dem syntes kanskje litt synd på meg som hadde vært sykmeldt, hva vet jeg.
Jeg så ihvertfall framover, og begynte å studere da, høsten 2002.
Men, jeg leide hybelleilighet av Rimi, i Oslo sentrum, og det passa bra i forhold til skolen, så jeg ville gjerne beholde den.
Så da ble det til at jeg jobbet som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av studiene, på Rimi Bjørndal.
Men der var det to ‘Hitler’-butikksjefer, etter hverandre, Irene og Johan, så jobben tok en litt for stor del av oppmerksomheten min, iforhold til studiene, som egentlig skulle vært første-prioritet.
Men jeg studerte jo på NHI, data, på begynnelsen av 90-tallet.
Så derfra har jeg 33 vekttall, i mye av de samme fagene som fra HiO.
Og nå har de funnet den karakterutskriften, fra NHI, hos HiO.
Jeg ringte i forrige uke, og den lå sammen med Erasmus-søknadene mine, fra 2004, til Sunderland.
Så nå tror jeg det skal gå greit å få sendt over en Høgskolekandidat-grad, som det heter, i data, fra HiO.
For jeg gikk jo to år der, før jeg dro til Sunderland.
Og jeg fikk med de fleste av eksamenene, selv om det var problemer med Hitler-aktige sjefer på Rimi.
Så jeg har fortsatt en fin toårsgrad, i informasjonsteknologi da, selv om det skjærte seg, i Sunderland.
Jeg skal se om jeg finner en link til dette:
http://studiekatalog.hio.no/content/view/full/192
Så etter alle solemerker, så skal det snart dukke opp en fin formell toårsgrad, med navn Høgskolekandidat i informasjonsteknologi, i postkassen min her.
Så det er ikke så ille.
Så jeg må nesten si at jeg landa på beina uansett, selv etter mye problemer i Rimi, og med HiO og Lånekassa, og med Bertelsmann/Microsoft og politiet og myndighetene i Norge og England osv.
Så det er ikke så ille, må jeg si.
Så da blir jeg fornøyd, hvis jeg får den graden, som jeg egentlig ikke kan se noe grunn til at jeg ikke skal få.
Da kan jeg kanskje få meg en ok datajobb, f.eks., vi får se.
Så det er mye rart, så det blir spennende å se hva som skjer.
Men jeg tror det er mye rart som foregår, som ikke folk gjør åpent.
Og det var noe jeg og Sølvi, vi hadde orden på, da vi jobba som team på Rimi Langhus.
Vi hadde åpen kommunikasjon, for det var Sølvi vant med fra lompe-fabrikken, eller bakeriet da, på Langhus.
Ihvertfall så hadde vi det en stund der, så da skjønte jeg, fra Sølvi, hva det betydde å ha åpen kommunikasjon.
For det hadde jeg nok ikke vært så flink til, i mine tidligere stillinger i Rimi.
Så da lærte jeg noe av Sølvi og, for hun var flink med sånne ting som kommunikasjon osv.
Så det er ikke sånn at det bare er assistentene som kan lære av butikksjefene, det kan også være sånn at butikksjefene kan snappe opp en ting eller to fra assistentene.
Og det er jo gull verdt, å ta med seg ofte, vil jeg tro.
For det spiller jo ingen rolle hvor man snapper opp ting fra, hadde jeg nær sagt, det viktigste er vel at man lærer og forstår ting, vil jeg tro.
Så det får jeg håpe at jeg har lært, fra årene i Rimi.
Det tror jeg ihvertfall, så det har ikke bare vært negativt i Rimi, det er ikke sånn jeg mener det.
Men jeg har alltid hatt det i bakhodet, som leder i Rimi osv., at er det noe problemer, så prøv å gjør noe med dem.
Så derfor var det litt skuffende, at distriksjef Skodvin og også driftsdirektøren, han fra Mortensrud, som hadde den stillingen i mai 2001, at ingen av de ville ha møte om problemene som var i organisasjonen i Rimi, også oppover i systemet, etter de problemene som var i forbindelse med at jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken i noen måneder i 2000 og 2001.
For da skjønte jeg at det systemet som var i organisasjonen til Rimi, var nok ganske gjennområttent.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
