johncons

Stikkord: Irene Lippert

  • Min Bok – Kapittel 38: Enda mer fra Sande Videregående. (del 2)

    Irene Lippert hu satt også på skolebussen en gang, husker jeg.

    I høyvannsbukser da, og sa, (om sine egne bein, som hu holdt fram det ene av, i midtgangen, eller noe da), at ‘sjekk de mannebeina da’.

    Til noen venninner da.

    Mens hu skrålte da.

    Uten at jeg vet hvorfor hu gjorde det.

    Irene Lippert hadde visst også spionert, på gutta i klassen, i dusjen, da vi gikk i åttende klasse, eller noe.

    (For det fantes en dør, mellom herregarderoben og damegarderoben, som hadde stått ulåst da).

    Og da hadde hu visst også sett meg naken, fikk vi høre.

    Og da dreit Carl Fredrik Fallan meg ut, for klassen, husker jeg.

    Og begynte å lage rabalder ut at hu hadde sett meg naken, (blant mange andre som hu også så nakne, av gutta i klassen).

    For jeg hadde jo ikke kommet skikkelig i puberteten ennå da, og hadde ikke hår på tissen og sånn enda da.

    Så sånn var det.

    Det ble kommentert en del om penisstørrelse, og sånn, i garderoben vår, på ungdomsskolen.

    Geir Arne Jørgensen kommenterte penisen til Ulf Havmo, husker jeg, og sa at han hadde jo fått seg ‘tømmerstokk’.

    Ulf Havmo pleide noen ganger å bli med meg, bort på Sand, for å besøke bestemor Ågot, på den her tida.

    Og da spurte han meg en gang, om han kunne få lov å si det, til Geir Arne Jørgensen, at ‘nå begynner du jo å få litt tømmerstokk selv og. Du burde kanskje gå bort på snekkerverkstedet til faren til Erik, og kappe av litt på’n’.

    Noe sånt.

    Men det ba jeg Ulf Havmo, om ikke å si, i garderoben.

    For jeg hadde litt liten penis selv, siden jeg var seint i puberteten osv. da.

    Så da hadde sikkert Geir Arne Jørgensen kødda med meg, (tenkte jeg), og så sagt det, at ‘det har jo Erik gjort, kan vi se’, eller noe.

    Og da hadde jeg blitt så driti ut, at det hadde vært veldig flaut, vil jeg si.

    Sånn tenkte jeg at det kunne ende da.

    Så da måtte jeg be han Ulf Havmo da, om å ikke si det.

    Men men.

    Ulf pleide forresten å rappe marsipan, på Prima, (som lå ved brødavdelingen der cirka).

    Mens jeg handla mat da, for penger jeg fikk av faren min.

    Og så pleide han å dele opp den marsipanpølsa, i to deler, med brødkniven, som jeg hadde i Leirfaret 4B.

    Også spiste vi marsipan en del ganger i uka da, i noen uker ihvertfall, mens vi gikk på ungdomsskolen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Erik Ree, han dreit seg også ut litt, i sjuende klasse, husker jeg.

    For han pekte på et rundt viskelær, (eller noe), som var formet som en Lypsyl-lebepomade cirka.

    Og sa til Carl Fredrik Fallan, mens jeg stod der, at ‘den ligner på en pikk’.

    Så sa Carl Fredrik Fallan, (som ikke hadde gym sammen med Erik Ree og meg, for klassen var delt i gym, og vi hadde gym sammen med en klasse fra Nesbygda, som også var delt da, i gymtimene, i sjuende klasse), at ‘har du så liten pikk eller?’.

    Og da gikk Erik Ree litt unna.

    Men jeg hadde jo gym sammen med Erik Ree, og jeg var litt flau, siden jeg var så seint i puberteten, så jeg pleide å sammenligne meg, med de andre gutta da.

    Og da hadde jeg sett det, at Erik Ree heller ikke hadde fått hår på tissen, (eller stor tiss), i sjuende klasse.

    Så derfor sa jeg bare, til Carl Fredrik Fallan, da Erik Ree gikk litt bort, at ‘han har det’.

    For jeg syntes det blei litt dumt, at han skulle ha det til, at det viskelæret ligna på en pikk da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Erik Ree sa også en gang, at lillebroren hans hadde tatt av seg underbuksa, før han kom inn på do.

    Og så hadde han driti på veggen, for han rakk ikke fram til doen.

    Noe sånt.

    Men men.

    Erik Ree bodde like ved veien som går ned fra Riksveien, til Berger Kirke.

    En gang, når jeg gikk på fotballen, så ble jeg med noen folk, og kasta snøball, eller noe, på et annet hus der.

    For en som gikk i klassen over oss vel, sa at der bodde det noen lesbedamer fra Sverige, som jobba på Glassbrenneriet, på Fossekleiva Bruksenter, (som ble startet et år eller to før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren til Erik Ree hadde visst hengt opp en wire, over den veien ned til huset deres der, en dag.

    Og da hadde Erik Ree og Ulf Havmo, (var det kanskje), merker på halsen, etter den wire-en, som de hadde sykla rett inn i da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men i andre klasse på videregående, så hadde endelig jeg også fått hår på tissen, (som den siste i den ungdomsskoleklassen, som jeg gikk i vel).

    Og da turte jeg å dusje etter gymmen igjen.

    (Noe jeg ikke hadde gjort, året før.

    Men jeg hadde gjort det på undomsskolen da.

    Så det var bare et år, som jeg var så flau over å ikke ha hår på tissen, at jeg ikke dusja etter gymmen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Og en gang, så stod Trond Gurrik, og liksom viste fram ballesteinene sine, virka det som for meg.

    Han hadde ihvertfall skikkelig store ballesteiner, husker jeg.

    Mens jeg skriver om penisstørrelser og sånn.

    Men men.

    Hu litt store, med kort lyst hår, fra Nesbygda.

    Hu stod også på den trappa, utafor klasserommet vår en gang, husker jeg.

    Og sa noe sånt, som at ‘hvorfor tror du gutta kaller henne for vakum da’, om ei annen jente, på skolen vår, som gikk forbi, et stykke unna der vi stod da.

    (Men som jeg ikke fikk med meg hvem var helt, dessverre.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Det var også det skoleåret her, at vi fikk Super Channel, på Bergeråsen.

    En parabolantenne, ble kjøpt inn, av Bergeråsen Vel.

    I forkant av dette, så hadde det vært et møte, i musikkrommet, (det gamle klasserommet vårt), på Berger skole.

    I regi av Bergeråsen Vel da.

    Og det ble holdt avstemning, om vi skulle få Sky og Super Channel, eller ikke.

    (Det ble sagt at vi skulle få begge, men vi endte opp med bare Super Channel, av en eller annen grunn).

    Det var veldig engasjerte taler, både for og imot satelitt-TV, på fellesanlegget.

    Espen Melheim sin lillesøster, Trine Melheim, (som gikk i klassen under oss vel), hun holdt en engasjert tale, for satelitt-TV, (enda hun bare gikk i åttende klasse da vel).

    Og faren til Anne Uglum, i klassen til Christell og Pia, (en kar som var i Arbeiderpartiet, mener jeg å huske), han holdt også tale, for satelitt-TV da.

    De som var for Super Channel, vant avstemningen.

    Og jeg stemte også for.

    Sten Rune Nilsen i klassen, spurte Odd Einar Pettersen, om han skulle stemme.

    Han sa det, at han fikk meg til å stemme for han.

    (Jeg sa ikke noe).

    Men faren min betalte ikke Vel-avgifta.

    Så jeg hadde vel egentlig ikke rett til å stemme, tror jeg.

    Og av de som var mot Super Channel, så ble det vel skrevet, i en utgave, av medlemsbladet, til Bergeråsen Vel, at folk som ikke hadde betalt Vel-avgifta, stemte ved den avsteminga.

    Men det ble ikke nevnt navn da.

    Men jeg kjeda meg så mye, siden jeg bodde aleine hjemme.

    Og Haldis og faren min, de hadde kjøpt en leilighet, i Uelandsgate, i Oslo, billig.

    Husker jeg, for Haldis prata med faren min om det her, en gang som Viggo Snoghøj, hadde kåseri om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter.

    At han og han skulle selge leiligheten.

    Og da kjøpte vel Haldis, (og muligens også faren min), den leiligheten da.

    Som var i et boligkompleks, fra før krigen vel, ovenfor Statoil-stasjonen, ved Kiellandsplass.

    Det leilighetskomplekset er i gultmalt mur vel, og har to ulver som vokter hver sin side av en trapp, som leder opp til to bygninger, som hver består av kanksje cirka hundre leiligheter da.

    Det ser nesten ut som noe som kunne ha blitt bygget i Hitler-Tyskland kanskje.

    (Har jeg tenkt nå i det siste).

    Noe sånt.

    Der eide Haldis en leilighet da, som hennes sønn Jan Snoghøj og en amerikaner ved navn Carry, (med mørkt skjegg), bodde i, på den tiden, som jeg gikk på ungdomsskolen da.

    Jan Snoghøj importerte bipollen-piller, fra Arizona, som skulle hjelpe mot alt mulig da.

    Under firmanavnet ‘Snakehill Trading’ vel.

    Noe sånt.

    Det var vel også Jan Snoghøj som ga meg den deo-en, til jul, tror jeg, som jeg brukte, da hu Monica Andersen, sa at det ‘lukta mann, men hu så ingen’.

    Det var Paco Rebane, tror jeg, som det merket het.

    Som Jan syntes var så bra da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Snakehill, (som i Snakehill Trading), det var vel forresten fra etternavnet til Jan, som har dansk far, Snoghøj, på dansk, det blir vel cirka til Snakehill, på engelsk da.

    Selv om hans bror Viggo, bruker etternavnet Snowhill, i USA og ikke Snakehill.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Når vi skulle få Super Channel, på Bergeråsen, etter jula 1987 vel.

    Så snakka jeg om det i klasserommet og sånn da.

    Et byggefelt i Sande, (Skafjellåsen?), hadde visst fått parabolantenne de og, noen måneder før Bergeråsen da.

    Og Jan Ivar Lindseth, han ble kanskje litt misunnelig, på meg, som skulle få Super Channel, (og som gleda meg til det da).

    Hva veit jeg.

    For han sa ihvertfall det, at jeg kom til å få kjempebra karakter i engelsk, og kjempedårlig karakter i matte, husker jeg.

    Siden han trodde at jeg kom til å bruke mye tid, på å se på TV, som før hadde gått til lekser.

    Men jeg var jo fra Berger, og fra barneskolen, så huska jeg det, at nesten ingen i klassen gjorde lekser.

    Så jeg gjorde ikke så ofte lekser.

    Jeg pleide å sitte å trøstespise foran TV-en og også lese aviser og sånn, før vi fikk Super Channel da.

    Så det ble ikke så kjempestor forskjell.

    Da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, så så jeg på barne og ungdomsprogram da.

    Men de programmene hadde jeg jo vokst fra, en god del.

    Så når det dukka opp musikkvideoer, på Super Channel, så var jo det rimelig artig, syntes jeg, i 1988 da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lindseth sammenligna også en engelskprøve som jeg fikk ‘5’ på vel, med en som han fikk ‘3’ på vel.

    Og han sa at jeg hadde nesten like mange feil, som han.

    Han spurte om han fikk lov å klage, (og vise min prøve og da).

    Og jeg sa vel ‘ja’ vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noe sånt.

    Vi var også på teater, i Holmestrand, det året.

    Vi så teaterforestillingen ‘Pakkis’, var det vel.

    Om noen som stod utafor Arbeidsformidlinga i Oslo.

    ‘Jeg er muslim’, sa han ene.

    ‘Hæ, hva da, er du musling?’, svarte han andre.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg satt ved siden av engelsklæreren, på teateret der, husker jeg.

    Og i pausen, så fortalte jeg det, til de andre gutta i klassen, at ‘jeg sitter ved siden av han jævla engelsklæreren’.

    Men jeg sa det vel litt høyt, tror jeg.

    Så det er mulig at engelsklæreren hørte det.

    Men men.

    Siden han vel ikke stod så langt unna da.

    Så det var rimelig flaut, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det teateret var cirka like ovenfor Holmestrand Jernbanestasjon, tror jeg forresten.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Line Nilsen ble forresten kalt ‘Nils’, av noen andre jenter vel, på ungdomsskolen, mener jeg å huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Da jeg gikk i samme klasse som henne, dette året.

    Så husker jeg det, at hu sa det, at det var så mange som brukte navnet hennes overalt.

    Hu var visst fra Larvik.

    For det var et danskebåtrederi, som het Larvik _Line_ da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang sosialøkonomilæreren spurte om det var noen som visste hvem den største skogeieren, nede i Larvik var.

    Så svarte jeg ‘Trescow Fritzøe’ da.

    Og da sa Line Nilsen, ‘hva sa du’.

    Men men.

    Det med Trescow Fritzøe, det firmaet hadde vel Arne Thomassen snakka om en gang, når han, mora vår, Pia og jeg, kjørte rundt i en bil, rundt Farriselva der, på midten/slutten av 70-tallet vel.

    Når vi skulle på noe kunstutstilling, på toppen av raet der vel, (heter det vel), den morenen, som Bøkeskogen ligger oppå.

    Da sa Thommassen at Trescow Fritzøe eide mye rundt Farriselva der da, (mens han prøvde å finne veien opp til det kunstgalleriet der da, eller hva det var, oppå toppen av bakken der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Line Nilsen fortalte meg også det, at hu hadde fått råd, (av en rådgiver på Sande Videregående vel), om at hu burde utdanne seg videre, på en høgskole i Kristiansand, (var det vel), etter at hu var ferdig med tredjeklasse.

    Så sånn var det.

    Faren min ville jo at jeg skulle utdanne meg i Oslo, så jeg hadde allerede en god del år før det her innstillt meg på det.

    Så jeg orka ikke å flytte helt til Kristiansand for å studere liksom.

    Men men.

    Det virka mer fristende med Oslo, for i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, så hadde jeg vært og sett på Sky Channel, osv.

    Så jeg syntes det virka kult, å bo i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et par år før dette skoleåret, (har jeg skrevet opp her).

    Så vant også Berger IL, (det laget jeg spilte på, da vi ble kalt Smågutter eller Gutter vel).

    Vi vant en liten cup, som het Vinn Sande Cup.

    Etter å ha slått Vinn Sande 1-0 vel, i den avgjørende kampen.

    Odd Einar Pettersen scorte seiersmålet vel.

    Og jeg redda på streken, og redda også frispark(!), husker jeg, i sluttminuttene.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hørte det, at vi hadde sjangsen til å vinne, av trener Skjellsbekk da.

    Hvis vi vant den siste kampen.

    Og da prøvde jeg å spille så bra jeg kunne da.

    For det hadde vært artig, å vinne noe da, en sjelden gang, mens vi spilte på det laget da, syntes jeg.

    Så vi vant ihvertfall en liten lokal cup, som het Vinn Sande Cup da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På en trening så scorte jeg også et bra mål, husker jeg, på Anders Røkås.

    Jeg fikk ballen på en corner.

    Og stod vel lengst unna keeperen av alle omtrent.

    Og skøyt hardt og lavt da, forbi mange spillere og keeper Anders Røkås da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da havna jeg på blokka da, til trener Skjellsbekk, (virka det som for meg ihvertfall), over de som fikk spille, fra start, i den neste kampen da.

    Jeg dro også på kino, i Drammen, og så en film, som het ‘Farlig Begjær’, dette skoleåret.

    Ei jente, på Saga Kino vel, i Drammen, så på meg, med begjær vel i blikket, husker jeg, inne på kinoen vel.

    Noe som var litt rart vel, siden jeg dro på akkurat den filmen.

    Jeg var ikke så vant til å få blikk fra jenter.

    En gang, som jeg var i Drammen, sammen med Kjetil Holshagen og Arve aka. Bergen, fra Bergeråsen.

    Så hadde vi søkt jobb, på Aass bryggeri, med å stable tomflasker, i kasser da.

    Noe sånt.

    Kjetil Holshagen fikk sommerjobb denne sommeren og.

    Men Arve og jeg, fikk ikke jobb, av han basen der, på Aass Bryggeri.

    Vi møtte faren til Arve, ved der Bragernes Torg møter Gågata i Drammen, cirka, etter det her jobbintervjuet da.

    Og da sa faren til Arve husker jeg, at han måtte se an hvordan folk, som han søkte jobb, sammen med.

    Og det var mynta på meg, skjønte jeg.

    Han faren til Bergen, han syntes kanskje at jeg så tufs eller ustelt ut da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og på det samme stedet, så var det ei jente en gang, som sa kalte meg ‘babyface’, husker jeg, til ei annen jente fra Drammen vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg var kanskje litt babyface da, under oppveksten, siden jeg var så sein med å komme i puberteten.

    Og led vel litt under dette, siden mange av mine skolekamerater osv., ikke gikk av veien, for å mobbe eller erte da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, dette skoleåret vel, så dukka Ulf Havmo opp på døra mi, og sa at nå starta de opp Fremskrittspartiet-lokallag, i Svelvik.

    Og han lurte på om jeg ville være med da.

    (Dette kan også ha vært det neste skoleåret).

    Men jeg orka ikke mer av Ulf Havmo, og jeg var vel ikke helt sikker på om min sympati lå nærmest Fremskrittspartiet eller Høyre, heller.

    Ulf Havmo hadde nemlig banka meg opp, i den gangen der, hvor utgangsdøra, som han banka på, var.

    Det var et par år tidligere vel, og han hadde klint beina sine hardt inn i magen min, mens han hadde ryggen mot veggen.

    Så det var jævlig vondt, for å si det sånn.

    Jeg slåss imot da, så det tok vel litt tid, før Ulf Havmo fikk overtaket.

    Men han var sterkere enn meg, for han var før i puberteten og sånn da.

    (Antagelig derfor).

    Og han vant til slutt da.

    Selv om jeg ikke skjønner hvorfor han starta slåsskampen.

    Som kom overraskende på meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ulf var vel også rimelig senesterk, tror jeg.

    Selv om han var cirka like tynn som meg vel.

    Men men.

    Ulf kom forresten seinere enn de andre, tilbake fra ferie, i sjette klasse, husker jeg.

    Han hadde vært med foreldra og søsknene sine, til Italia, i ferien, og de hadde vel utvidet ferien, i et par uker, tror jeg.

    Ulf dreit seg også ut, i sjette klasse, husker jeg.

    For han trodde at den sangen, som het ‘Our House’, med Madness vel, egentlig het ‘o a’, eller noe.

    Så han gikk rundt og sang ‘o a’, eller noe da, i klasserommet.

    Mens Linda Moen og jeg hørte det vel.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også en av tre-fire musikkansvarlige, i sjette klasse, husker jeg.

    Vi som ble valgt, ved loddtrekning, (Linda Moen trakk mitt navn vel), skulle spille musikk, ut av vinduet, til klasserommet vårt, mot skolegården da.

    Jeg pleide å spille noe musikk da.

    (Det var vel the Kids og sånt).

    Og Linda Moen, Lene Andersen og Trine Lise Sørensen, pleide å stå rett utafor vinduet, og høre på musikken da.

    De tre jentene tulla også med meg en gang, på barneskolen.

    De prøvde å dytte meg ut en skråning, en vinter, som gikk ned mot grusbanen der.

    Den skråningen, den var som en akebakke, på 5-6 meter vel.

    Noe sånt.

    Og jeg slåss mot, men tre sånne jenter, i klassen min, det ble litt for mye.

    ‘Dere klarer ikke å dytte meg ut’, eller noe, sa jeg.

    ‘Tror du det er det vi prøver på eller’, sa Linda Moen, (var det vel).

    Uten at jeg skjønte helt hva hu mente.

    De tre jentene klarte å dytte meg ut den skråningen, til slutt.

    Men jeg hadde leika en del sånn, som barn i Larvik, og sånn.

    Så jeg gikk rett opp igjen, og da turte de ikke å angripe meg igjen, husker jeg.

    Men men, så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ole Christian Skjellsbekk hadde også tatt de tre jentene i skrittet, en gang, (mener jeg å huske ihvertfall).

    (Utenfor inngangen til skolen, mellom bomberommet og musikkrommet der).

    Noe sånt.

    Og de tre jentene hadde kalt Skjellsbekk for ‘horebukk’, mener jeg å huske, at ble sagt.

    (Da Skjellsbekk forklarte seg for lærer Allum vel).

    Og de tre jentene ble kalt for ‘horer’ vel, av Skjellsbekk vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    En gang, som vi var i bomberommet, så la jeg en tegnestift, på stolen til Skjellsbekk.

    Mens han prata med lærer Allum vel.

    Og da ble det stort spetakkel, for å prøve å finne ut, hvem som hadde gjort det.

    Jeg innrømte det ikke nemlig.

    Det var en veldig kjedelig dag da, må jeg si, til mitt forsvar.

    Og Skjellsbekk så også tegnestiften, før han satt seg da.

    Så han fikk ikke vondt, eller noe da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ulf Havmo skyldte meg også 3-400 kroner, så det er mulig at det var derfor, at jeg ikke syntes det var noe aktuelt å bli med, på det Fremskrittsparitet-greiene og.

    For de pengene hadde han lånt lenge, og jeg skjønte vel det, at han ikke planer om å gi de tilbake vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Øystein Andersen ville en gang at jeg skulle bli med han, opp til Ulf Havmo, for å kreve tilbake de pengene.

    Men da var det gått et par år, siden jeg hadde hatt noe særlig med Ulf Havmo å gjøre.

    Så det gadd jeg ikke.

    Det var liksom ikke så mye penger, tenkte jeg, så det var ikke verdt å gjøre så mye rabalder ut av det, tenkte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på vårparten, i 1988, da det begynte å nærme seg sommer.

    Så ringte jeg Øystein Andersen igjen, etter å ha ‘boikottet’ han, i cirka et halvt år da, (etter at han hadde stumpet den sigaretten, i hånda mi).

    (Jeg tenkte at han kanskje hadde fått en lærepenge da, siden jeg ikke ville prate med han, på et halvt år, eller noe, etter den episoden da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Siden vi hadde avtalt, å dra til Brighton egentlig, den sommeren.

    Jeg spurte om han fortsatt var klar for det.

    Og det var han, viste det seg.

    Så vi bestilte en fire ukers språkreise, til Brighton da, i juli 1988 vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nyttårsaftenen, på den her tiden, de pleide jeg å tilbringe sammen med Espen Melheim.

    Ihvertfall et par av dem.

    Jeg rappa noen drikkevarer, av faren min vel.

    Og Espen Melheim og Pia kom på besøk, en nyttårsaften, husker jeg.

    Pia for det meste bare satt der vel.

    Espen Melheim var kanskje litt sånn ‘dorky’, eller treig, eller hva man skal si.

    Han hadde på seg en rød genser, husker jeg.

    Og han fortalte oss det, at han hadde lest det, et sted, at hvis man hadde på seg noe rødt, så ville man se mer attraktiv ut, for det motsatte kjønn, eller noe.

    Så derfor hadde han valgt å gå i rød genser da, fortalte han.

    Jeg syntes han virka litt sånn ‘døv’, noen ganger, men det er mulig han hadde funnet et bra triks da.

    Selv om jeg syntes at han var litt komisk også kanskje.

    Når han prata om det her da.

    Men men.

    Hvem vet.

    Jeg var så opptatt av håret mitt, i årene før det her ihvertfall.

    Og jeg pleide aldri å få sveisen min, sånn som jeg ville ha den.

    Så jeg brukte en vifteovn, for å prøve å få sveisen bra.

    Og noen ganger, når jeg nesten hadde gitt opp, så gnei jeg liksom hue, mot veggen, i gangen, for å få håret bra da.

    (Uten at jeg vet om det hjalp, men jeg klipte ikke så ofte håret da.

    Og jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle bruke hårgele og hårføner da.

    Så jeg var ikke så smart, kanskje).

    Og da, en gang, mens jeg stod og gnei huet og håret, mot veggen, i gangen, så dukka Espen Melheim opp, og så det her vel.

    Så det var litt flaut, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen nyttårsaften, så ble jeg bedt opp til Espen Melheim, som var alene hjemme vel.

    Anne Uglum, var også der, husker jeg.

    Espen var litt full vel, og klenga på henne da.

    I veien ned fra huset til Espen og dem, og ned til Havnehagen.

    Og hver gang som hu Anne Uglum klagde da, så måtte jeg liksom si til Espen da, at han måtte la henne være ifred.

    Og til slutt så gadd jeg ikke det mer.

    Men da klagde hu Anne Uglum på det da, at jeg ikke fikk bort Espen mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var en rimelig spesiell episode.

    Hvorfor hang hu Anne Uglum sammen med oss, hvis hu ikke likte at Espen klenga på henne liksom.

    Hm.

    Men men.

    Men hu stakk ikke, hu bare klagde da, flere ganger.

    Og jeg var vel også litt full vel.

    Og plutselig, så hadde jeg fått bli med inn i huset til Anne Uglum og dem, skjønte jeg.

    For vi gikk bort dit da.

    Men jeg stod bare litt for meg selv, litt unna foreldrene hennes, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og Espen Melheim, han var vel i hagen dems eller også inne i stua vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Det var verandadøra vi gikk inn da.

    Men hvorfor det var meninga at jeg skulle gå inn der, det skjønte jeg ikke helt.

    Anne Uglum gikk i klassen til Pia og Christell og Annika Horten da.

    Og et par ganger vel, så ville Christell spørre meg, om hvem jeg syntes var penest, at jentene, på Bergeråsen da.

    Og da pleide jeg å si Anne Uglum da, for hu hadde et klassisk pent ansikt vel.

    Selv om jeg ikke kjente henne.

    Men da ble det kanskje lettere å si navnet hennes, enn å si Annika eller Christell da, siden jeg kjente de to siste litt bedre.

    Hvem vet.

    Og uten at jeg vet hvorfor Christell spurte meg om det her.

    Det var vel kanskje litt spesielt.

    Men men.

    (Og Christell svarte da, at Anne Uglum ikke var noe flink til å sminke seg.

    Jeg vet ikke om hu mente at det var positivt eller negativt, eller hva hu mente med det.

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ei nabodame i Leirfaret, hadde fått kreft, og hadde skallet hår, mener jeg å huske.

    Jeg ble bedt inn til dem, for å drikke vel, en gang, som jeg var sånn 17-18 år da.

    Og jeg ble også bedt inn til Lene Lillevik og dem vel, som bodde litt ovenfor meg der, i Leirfaret da.

    Og da spøy jeg som en gris, (hvis jeg husker det riktig), på stuebordet dems vel, mens jeg satt der da.

    Mora prøvde seg på meg nesten, før det, og sa at ‘hvis jeg hadde vært yngre’, eller noe.

    Så jeg var kanskje litt vel fornøyd med meg selv da.

    For jeg var ikke så vant med å få oppmerksomhet fra damer vel.

    Så det var kanskje derfor jeg slappa litt vel mye av, og spydde der.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det hendte også et par ganger, rundt den her tida, at jeg dro bort til butikken på Sand.

    Og en gang, så ville han mannen, til hu dama med kreft, bli med meg bort dit.

    Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

    Jeg ville gå dit aleine.

    For jeg kjente ikke han så bra da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ulf Havmo var der en gang, med ei pen brunette, fra Grunnane vel.

    Og hu sa noe til han, om ‘hva med han der’, eller noe.

    Men da sa bare Ulf ‘nei’, eller rista på huet, eller noe.

    Uten at jeg skjønte hva det var om.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ulf fikk seg jo moped etterhvert, og en gang, sommeren 1987 vel, så var vi borte hos farmora mi, på Sand.

    Pia og Christell, de plukka jordbær, nede hos Anette Eknes og dem, på Høyen.

    Og da fikk jeg Ulf til å kjøre forbi den gården, og ned til Krok der, ved vannet, mens jeg satt bakpå mopeden da.

    Så sånn var det.

    For jeg syntes det var litt rart, at Pia og Christell dreiv og plukka jordbær der.

    HVorfor plukka dem ikke hos familien Sand, på Sand, som Ove og meg og Øystein Andersen, Kjetil Holshagen, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo selv vel, hadde gjort, for eksempel?

    Hvem vet.

    Vi så en kar, som hadde fått en kjempesvær torsk, på godt over en meter vel, i Drammensfjorden.

    Noe sånt.

    Og Christell sa det, seinere at vi hadde kjørt så fort forbi, på mopeden, at det ikke gikk an å se oss, eller noe.

    Men det var jo ikke privat veg der, mener jeg.

    Så det var lov å kjøre der, mener jeg.

    Vi kjeda oss ganske mye, borte hos Ågot da.

    Og hadde vel ikke noe spesielt å gjøre da.

    Og vi kunne jo se den gården, fra der vi stod, borte hos Ågot.

    For vi så jo ned på hele Høyen derfra da.

    Og faren min hadde vel fortalt meg det da, at Pia og Christell plukka jordbær der vel.

    Noe sånt.

    Og det var litt spesielt, syntes jeg, for Pia og Christell pleide sjelden å være borte på Sand/Høyen.

    De var mest i huset til Haldis, i Havnehagen da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det var vel derfor jeg foreslo det her, mener jeg.

    Anette Eknes dukka så også opp, borte hos Ågot en gang, sammen med Pia vel.

    Og jeg syntes jeg overhørte at hu sa, en gang, at hu var interessert i meg, eller noe.

    Men jeg hørte ikke noe om det her, fra Pia og Christell da.

    Og en gang, så var de utafor leiligheten min, på Bergeråsen, de tre jentene.

    Og da gikk jeg bort til vinduet.

    Og da hørte jeg at Pia og/eller Christell prata dritt om meg, til Anette Eknes vel, fordi jeg hadde gått bort til vinduet da, for å prøve å se hva som foregikk utafor der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var mye mer som foregikk, i årene før jeg gikk i den Markedsføringsklassen og.

    Men jeg får ta det seinere, har jeg tenkt.

    Jeg tenkte at Min Bok, får bli om tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Også får Min Bok 2, bli om tiden, mens jeg bodde i Oslo.

    Og Min Bok 3, får bli om tiden etter at jeg flytta til Oslo.

    Noe sånt.

    Men det er en del ting, som jeg har glemt å skrive om, men som jeg har notater om, som skjedde, før jeg begynte på videregående, osv.

    Men da får jeg heller skrive noen ekstra kapitteler, på slutten av Min Bok, hvor jeg prøver å få tatt med om det jeg ikke har fått med om, i de forrige kapitlene da.

    Vi får se om jeg får til det.

    Vi får se.

    Jeg begynte også å ta kjøretimer, dette skoleåret.

    En kjøreskole i Drammen, som holdt til på Strømsø, i Tordenskioldsgate der, (ikke langt unna Vannsengbutikken).

    De arrangerte teorikurs, etter skoletid, i et ‘almenn-klasserom’, på Sande Videregående da.

    Og jeg ble med på det, selv om jeg ikke var så hypp på å få meg bil egentlig.

    Jeg var mer en kar som likte å være foran data-en eller på et kontor da kanskje.

    Og som ikke hadde drevet noe med mekking av bil, som faren min pleide å drive med da.

    Men han lærte ikke meg noe, om det.

    Men men.

    Og Snorre Skaug, var det vel, skulle også løse kryssord sammen med meg, i en teoritime.

    Hvis det ikke var Espen Melheim, eller noe.

    Så jeg lærte ikke meg så mye teori.

    Jeg syntes det var litt kjedelig vel.

    Men men.

    Men jeg tok også kjøretimer, inne i Drammen.

    Og jeg hadde en kjørelærer, som het Skjalg.

    Men en gang, så sa Line Nilsen det til meg, at han Skjalg, han burde jeg bytte fra, for han var ikke noe flink da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Så jeg bytta til en som hu sa var flink, med mørkt hår vel.

    Han sa det, under den første kjøretimen min vel, at når de unge jentene kom til kjøretime, i singlet og sånn, så visste ikke han hvor han skulle se, sa han.

    Men men.

    Så jeg ble kanskje litt misunnelig da.

    Siden han hadde så mange jenter i singlet i bilen, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En fleip, under teoritimen, var at noen damer, hadde sett i butikkvinduene, mens dem kjørte.

    Jeg tulla litt jeg og, og sa at her måtte vi kjøre sakte, for ellers så kan den ungen i vogna, hoppe ut av barnevogna, og løpe over veien.

    Jeg bare tulla sånn da.

    Og jeg hadde jo ikke råd til bil, så det var litt dumt det her, med at jeg tok kjøretimer.

    Men alle andre gjorde det da.

    Så sånn var det.

    Siden jeg kjeda meg, så ble det litt amper stemning kanskje, i bilen.

    Og jeg kjørte en gang i motsatt kjørefelt, i Tollbugata vel, mot Jernbanestasjonen der.

    For jeg trodde det var to kjørefelt der, men jeg huska feil, for det var lengre fram.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og en gang, som jeg stoppa for en kar, som gikk over veien, i en fotgjengerovergang, ved Globusgården der.

    Så kjørte en annen bil, inn i bilen jeg kjørte da.

    Og den ble rimelig bulka da.

    Så kjørelæreren og jeg, vi fikk oss en trøkk da.

    For han i den varebilen bak oss, han hadde ikke sett det da, at jeg stoppa for han fotgjengeren.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle til Drammen, med bussen.

    Så satt tilfeldigvis Lene Andersen, på den samme bussen.

    Hu fikk overtalt meg, til å ta en teoritest, sammen med henne.

    Jeg hadde jo ikke lest, i det hele tatt.

    Og måtte innom Svelvikbanken sin filial, på Strømsø, (var det vel).

    (Hvis det ikke var Fokus Bank, som jeg var innom.

    Noe sånt).

    For å ta ut penger.

    Da hadde jeg begynt å røyke nesten fast vel.

    Og fikk hu Lene Andersen, til å holde røyken min, mens jeg var inne i banken da.

    Så gikk vi og tok en teoritest da, siden hu ville det.

    Men jeg fikk skikkelig dårlig resultat da, siden dette ble en uforberedt test, for meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg skulle ha kjøretime, dette skoleåret.

    Så skulle jeg også kjøpe stereoanlegg, inne i Oslo, som jeg hadde lest annonse for, i en avis da.

    Og det var hos Elnor, på Rådhusplassen.

    Bjørn Arild Holshagen, han skulle inn til Oslo, og jeg fikk sitte på da.

    Og jeg kjøpte det stereoanlegget, som var fra Kenwood med Sanyo-høytalere mener jeg, for litt under 4000 kroner vel.

    Det var med dobbelt kassettspiller og platespiller.

    Men det var vel egentlig ikke rack, for alle delene hadde felles strømforsyning vel.

    Unntatt platespilleren vel.

    Men kassettspilleren, radioen og forsterkeren hadde vel samme strømforsyning, mener jeg å huske.

    Men men.

    Men det var et greit steroanlegg vel, likevel.

    Og det fulgte også med et skap, som det kunne stå i, med hjul da.

    Faren min hadde jo stereoanlegg også.

    Men stiften var vel brukket, og høytalerne var jo sparket i stykker, av hu Sylvia, (venninna til Haldis), og han hadde kun enkelt kassettspiller da, og ikke dobbel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da Bjørn Arild Holshagen og jeg, kjørte tilbake til Bergeråsen.

    Så hadde jeg kjøretime, den dagen.

    Så jeg måtte gå av bilen, i Drammen.

    Og Bjørn Arild sa det var greit, å hive stereoanlegget, inn hos meg da.

    Og da jeg kom hjem, med en buss da, om kvelden, fra Drammen.

    Så hadde Øystein Andersen og Kjetil Holshagen, (tror jeg det var).

    De hadde allerede montert opp det stereoanlegget da, for meg.

    Så det var litt bra, husker jeg.

    De hadde satt sammen det møbelet også, som stereoanlegget skulle stå i da.

    Så det var ikke dårlig.

    Dette må vel ha vært like før Øystein Andersen sneipa den sigaretten, i hånda mi, tror jeg.

    Og rundt den tiden, som Kjetil Holshagen flytta til Sande vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var et tivoli, som var i Drammen, lenge, våren 1988 da, mens jeg dreiv og tok kjøretimer.

    De hadde OutRun bilspill der, husker jeg.

    Og jeg spilte det spillet mye da, for jeg tenkte at det var kanskje nesten som å ta kjøretime, å spille det spillet.

    Noe sånt.

    Og det var også skytebane der.

    Jeg var jo glad i å skyte med luftgevær, så jeg syntes at sånn skytebane på tivoli, også var artig da.

    Jeg pleide nesten alltid å vinne noe, hvis jeg prøvde det da.

    For jeg var litt vant til å skyte med luftgevær, ihvertall.

    Og ganske røslig og tøff kar, (på min alder vel), fra Drammen, (som hadde pigg vel, han sa ihverfall seinere at han brukte ‘High Hair’-hårgele), som hang der, begynte å prate med meg.

    Mens jeg hang ved skytebanen der da.

    Og skøyt ned sånne premier da.

    Han het Roger, (og var maler vel), og bodde på Fjell, (en bydel med masse blokker og som også var kjent for å ha en høy andel innvandrere), i Drammen da.

    Vi preika litt, om alt og ingenting da vel.

    Og vi vant en premie hver vel, på luftgeværskyting da, som vi ga til hver vår fjortiss-jente da, som vi fant, ved spillehallen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg så vel også Pia der, i Drammen, (mener jeg), og hu hang sammen med hu lave Svelvik-jenta, som hadde vært så skrålete, når jeg hadde eksamen, i Sandehallen der, året før, nemlig Cecilie Hyde da, (datter av min mors venninne, forresten).

    Hvordan Pia kjente Hyde, det vet jeg ikke.

    Men Pia dro vel også med meg, på ungdomsdiskotek, på Skyline, i Drammen, dette skoleåret.

    Pia var venninne, med Eva Olsen, (som var kjent for å være såkalt ‘fellshore’ vel, eller noe), fra Svelvik.

    Enten var det hu, eller så var det ‘Tina Turbo’, som Pia vanka med, på Skyline da.

    Pia og hu andre jenta, de dreiv med ‘headbanging’, på dansegulvet, på Skyline der, husker jeg.

    Så Pia, hun var altså ‘hårdrockare’, som svenskene sier.

    Selv om hun seinere vanka mest med Cecilie Hyde vel, som var ‘syntare’, (ihvertfall likte hun Depeche Mode veldig mye), som svenskene sier.

    Så om Pia var ‘hårdrockare’ eller ‘syntare’, eller begge deler.

    Det veit jeg ikke helt.

    Men hu hadde vel ingen plater selv, tror jeg.

    Så det er kanskje litt av et mysterium, det er mulig.

    Men men.

    Jeg holdt også på å kjøre på en bikkje, husker jeg.

    Da jeg tok kjøretimer i Drammen.

    Opp mot et villaområdet, på Strømsø der vel.

    ‘Men brems da’, sa kjørelæreren.

    Da den bikkja løpte ut i veien.

    Men jeg hadde vel sett om noen, på TV, eller noe, som hadde kjørt unna et dyr, som løp ut i veien.

    Og som så hadde kjørt ut av veien, og omkommet.

    Så det stokka seg litt for meg, når den bikkja plutselig løp ut i veien da.

    Hvis man bremser, uten å orientere seg, så kan man jo bli kjørt på bakfra og, av en annen bil.

    Som jeg jo seinere blei, like før den store rundkjøringa, på Strømsø der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg har fortsatt en del notater, for dette kapitellet, om hva som skjedde, da jeg gikk i andre klasse, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.

    Men jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om det, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Mer fra Facebook




    • Kristoffer Slåen Henriksen

      for 33 minutter siden

      Kristoffer Slåen Henriksen


    • Erik Ribsskog

      for noen sekunder siden

      Erik Ribsskog


      • Hei,

        jeg så du hadde gått på Sande Videregående.

        Der har jeg også gått, skoleårene 1986/87 og 87/88.

        På Handel og Kontor, grunnkurs og markedsføringslinja.

        Der var det ikke noe sånn sexpress.

        Det værste jeg så, var vel han ordføreren i Svelvik, Lippert, (storebroren til ei i klassen min), som var rødruss, og som strippa, på taket av et bygg der, når jeg kom meg en buss for seint på skolen.

        Og han hadde jo en sånn muskelsykdom vel, så han hadde vel noe slags spasmer og, mens han strippa da.

        Eirik Lund strippa også, og en til, men ingen jenter.

        Så jeg blei jo nesten kvalm, av de her folka.

        Irene Lippert hadde også mannebein, sa hu på bussen en gang, søstera til ordføreren, i Svelvik, husker jeg.

        Og Snorre Skaug kræsja med ei i klassen under vårs, med vilje da hu gikk ut døra.

        Og jeg spilte den S-express, i friminuttene, blant annen listepop, tatt opp fra radioen, i friminuttene, for jeg hadde en sånn walkman med høytaler, kjøpt på Elkjøp i Drammen vel.

        (Vi holdt til i et sånt brakkebygg ved fotballbanen, hvor det var ganske stille og rolig, egentlig.

        Ikke værst bare det).

        Men men.

        Så sånn var det.

        Med Sande Videregående-hilsen

        Erik Ribsskog








    PS.

    Her er mer om dette:

  • Jeg sendte en e-post til Rema







    Gmail – Ad: Hva med Rema i Holmsbu?/Fwd: Ad: Re: Mulig Rema-butikk, på Sand, i Svelvik







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Ad: Hva med Rema i Holmsbu?/Fwd: Ad: Re: Mulig Rema-butikk, på Sand, i Svelvik





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Mon, Apr 25, 2011 at 6:55 PM





    To:

    vidar.halvorsen@rema.no


    Cc:

    drammen.tingrett@domstol.no, anne-kathrine.skodvin@ica.no, knut.erik.lippert@svelvik.kommune.no, Jan Ivar Lindseth <jil@pronorgruppen.no>



    Hei igjen,

    jeg har jo jobba i Rimi, så jeg kan ikke gi meg så lett, synes jeg.
    Men i klassen til hu Monica Andersen, som jobber hos dere, som assistent, i Sande.

    Og til han Jan-Ivar Lindseth, og meg, så gikk også Irene Lippert, søstera til ordføreren, i Svelvik kommune.
    For de vil nok ha mer butikker og post og skattepenger og sånt, i kommunen, hvis jeg skulle gjette.

    Så jeg oppdaterer han og.
    Dessuten så glemte jeg å si det, at like ved tidligere Strømm Trevareindustri, fabrikken til farfaren min, så ligger hyttefeltet Krok, hvor det er hundrevis av hyttegjester hver sommer.

    Og selv om det er Rema i Svelvik, så er det mange som pendler til Drammen og Oslo, så selv om dere har Rema i Svelvik, så er det ikke sikkert at Berger folk handler der.
    Da handler dem nok minst like ofte i Sande eller Drammen, vil jeg tippe på.

    (Det husker jeg ihvertfall at faren min gjorde, han pleide å handle i Drammen, på CC Storkjøp, og CC Matcenter osv., da jeg bodde ute på Berger på 80-tallet).
    Men men.
    Bare som en oppdatering.

    Sorry hvis det blir mange e-poster!

    Mvh.
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    Date: 2011/4/25
    Subject: Re: Ad: Hva med Rema i Holmsbu?/Fwd: Ad: Re: Mulig Rema-butikk, på Sand, i Svelvik
    To: Vidar Halvorsen <vidar.halvorsen@rema.no>
    Cc: drammen.tingrett@domstol.no, anne-kathrine.skodvin@ica.no

    Hei,

    den er grei, jeg får sende det til Rimi, hvor jeg har jobba, (selv om jeg har en arbeidssak mot dem).
    Jeg har jo bodd på Berger selv, fram til jeg flytta til Oslo for å studere, og å ha en ordentlig butikk, på sånne steder, er vel ganske viktige for små steders identitet, vil jeg si.

    Hvis kjedene skal vokse mer, så må de kanskje også tilpasse seg litt sånne steder.
    Men Rema har vel en ganske enkel profil, som dere ikke forrandrer så mye på, som Rimi.

    Så kanskje Rimi klarer å få til en butikk, enten i Holmsbu, og/eller på Sand.

    Folk ville nok antagelig ha kjørt med båt, over fjorden, fra Berger til Holmsbu, hvis det hadde vært en ordentlig butikk, som f.eks. Rema, (eller Rimi), der.

    Men mange takk for svar uansett!
    Det er sikkert nok av andre muligheter for disse eiendommene og.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.
    Hu Monica Andersen vel, som jobber for dere i Sande, hu husker jeg var med til butikken på Sand, da vi var på klassetur, til stranda Sandvika, ved Berger, våren 1988 vel.

    Med Sande VGS.
    (Vi satt på med en i klassen som hadde lappen da, uten at jeg husker akkurat hvem det var nå.
    Men men).
    Så du kunne kanskje hørt med henne, om hva hu tror, om det hadde vært noe med en Rema på Sand, eventuelt.

    Hvis du tilfeldigvis prata med henne, mener jeg, så kjenner hu området der, ihvertfall.
    Så kan dere bare si fra, isåfall, hvis dere ombestemmer dere.

    Men takk for svar uansett!

    2011/4/25 Vidar Halvorsen <vidar.halvorsen@rema.no>


    Hei Erik

    Det markedet blir også dessverre for

    marginalt for oss.

    Med vennlig hilsen

    Vidar Halvorsen

    Regionsdirektør

    REMA 1000 Norge AS

    Region Vestre Østland

    Gilhusveien 10

    3400 Lier

    Mob : 91 53 45 45

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    25.04.2011 08:52

    Til

    vidar.halvorsen@rema.no

    cc

    Emne

    Hva med Rema i Holmsbu?/Fwd: Ad: Re:

    Mulig Rema-butikk, på Sand, i Svelvik

    Hei igjen,

    jeg tenkte også på noe mer her.

    Og det er, at jeg eier del av en flott eiendom i Holmsbu.

    Med strandlinje osv.

    Og det er vel ikke noe kjedebutikker i Holmsbu heller.

    For faren min er av skogfinsk slekt, tror jeg, etter mora

    si, og det her er etter foreldra og brødrene til faren hans, Øivind Olsen,

    som var mer norsk, tror jeg.

    Så faren min ville ikke arve den sida av familien sin, så jeg og søstera

    mi, fikk dele min fars del, og jeg har ca. 10% der.

    Så om Rema vil kjøpe eller leie nede ved fjorden og bygge en Rema-butikk

    og ha marina for båtfolket og bensinstasjon.

    (Hvis dere samarbeider med Statoil, eller har egen bensinstasjon, for tida).

    Bare noe jeg tenkte på her.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Adressen er Støaveien

    29, 3484 Holmsbu.

    Min grandonkel Idar Sandersen,

    bor der enda, men det gjør ikke noe for han, tror jeg, om det er noe marina

    og sånn, nede ved fjorden.

    Men men.

    Beklager at jeg sender så

    mange e-poster, men det er ikke noe driv i de andre i slekta, så jeg skjønner

    at det må bli meg, som må prøve å få realisert litt av det øknomiske potensiale,

    i disse eiendommene, i slekta, her fra England.

    Håper dette er i orden!

    Beklager igjen hvis det blir mange e-poster!

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2011/4/24

    Subject: Re: Ad: Re: Mulig Rema-butikk, på Sand, i Svelvik

    To: Vidar Halvorsen <vidar.halvorsen@rema.no>

    Hei,

    ja, jeg skjønner det kanskje blir litt nære.

    Men da kunne hu assistenten deres Monica, i Sande også fått seg en butikk

    da.

    Hu gikk i klassen min på Handel og Kontor, på 80-tallet, og hu blir litt

    mobba av Jan Ivar, i klassen vår, siden hu bare er assistent, men han later

    som at han ikke skjønner det, og kaller henne butikksjef, men det er det

    ei nordlending som er.

    Men jeg har tenkt på om jeg skulle kontakte Bunnpris, om de ville hatt

    en butikk der.

    Men dem er vel noe djeveldyrkere, eller noe, tror jeg.

    Men men.

    Men en Rema på Sand hadde blitt som en nærbutikk, for hele Sand og Berger.

    Og posten er stengt på Berger, så dere kunne også hatt

    Post i Butikk der.

    (Hvis Rema har det, i noen av sine butikker).

    Hvis ikke, så får jeg bare høre mer med de andre kjedene som Kiwi, Bunnpris

    og eventuelt til nød Rimi da, (selv om jeg har en arbeidssak mot de).

    Men det var bra at dere kunne svare uansett.

    Takk for svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2011/4/24 Vidar Halvorsen <vidar.halvorsen@rema.no>

    Hei Erik

    Beklager men den aktuelle beliggenheten blir for nært vår eksisterende

    butikk i Svelvik.

    Vedr de øvrige beliggenhetene anbefaler jeg deg å ta kontakt med Narvesen

    eller 7 elleven.

    Med vennlig hilsen

    Vidar Halvorsen

    Regionsdirektør

    REMA 1000 Norge AS

    Region Vestre Østland

    Gilhusveien 10

    3400 Lier

    Mob : 91 53 45 45


    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    22.04.2011 09:34


    Til

    Vidar Halvorsen <vidar.halvorsen@rema.no>


    cc

    Emne

    Re: Mulig Rema-butikk, på Sand, i Svelvik

    Hei,

    ja, det er Kjelleråsveien, på Sand.

    Eiendommen heter Rokksvoll, mener jeg.

    Men for å si det sånn, så var adressen til farmora mi, den var Ågot Mogan

    Olsen, Sand, 3075 Berger.

    Så det er ikke noen gateadresse som blir brukt til vanlig.

    Men det er den hvite murbygningen, som ligger bak det gule huset i Kjelleråsveien

    der.

    Det gule huset har jeg også hevd på, og det kunne kanskje også ha vært

    aktuelt som pauserom/kontor/garderobe/butikksjef-bolig, hvis det ikke er

    nok plass på verkstedet, (tidligere Strømm Trevare), og det er også mulig

    å bygge en sånn tunnel, (hadde jeg nær sagt, de kanskje 8-10 meterne, mellom

    verkstedet og trehuset).

    Men dere er vel vant til å se mulighetene selv.

    Faren min og Haldis, (hans samboer), har også noen eiendommer i Drammen,

    som jeg regner med at jeg kommer til å arve.

    Jeg er ikke på talefot med slekta nå, (jeg har en omsogssvikt-sak mot faren

    min, mm).

    Men de lar det bare stå tomt der, og Haldis er nå i 70-åra.

    Det er en tidligere vannsengbutikk, på hjørnet av Tordenskiolsgate og Langes

    gate, i Drammen.

    Hvor jeg har tenkt litt på å hatt Deli de Luca, men kanskje det kunne vært

    en Brustad-bu, eller Narvesen, eller noe sånn der?

    De har også en eiendom i Rødgata, på Gulskogen, i Drammen, (et tidligere

    menighetshus), hvor det nok hadde vært mulig å hatt et konsept ala Deli

    de Luca.

    Har Rema sitt eget delikatessebutikk-konsept, ala f.eks. Deli de Luca?

    Kanskje det hadde vært en ide.

    Bare som et forslag.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2011/4/22 Vidar Halvorsen <vidar.halvorsen@rema.no>

    Hei Erik Ribsskog

    Dersom du kan sende meg den nøyaktige adressen skal du få et raskt svar

    av meg.

    Med vennlig hilsen

    Vidar Halvorsen

    Regionsdirektør

    REMA 1000 Norge AS

    Region Vestre Østland

    Gilhusveien 10

    3400 Lier

    Mob : 91 53 45 45

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    19.04.2011 08:13


    Til

    resepsjon@gladengendrift.no


    cc

    drammen.tingrett@domstol.no


    Emne

    Mulig Rema-butikk, på Sand, i Svelvik/Fwd:

    Prospekt – ny Kiwi-butikk, på Sand, i Svelvik/Fwd: FW: Påminnelse/Fwd:

    Kursbevis Rimi butikksjefkurs, som ligger i Kiwi Raschs vei, tidligere

    Rimi Karlsrud

    Hei,

    hadde det vært noe for Rema, å hatt en butikk her, på Sand, i Svelvik?

    Jeg kjenner hu Monica hos dere, som er assistent, på Rema i Sande.

    Hu gikk i klassen min, på Sande VGS., på 80-tallet.

    Hu kan kanskje bekrefte at jeg var, (mer eller mindre ihvertfall), flinkest

    i klassen osv., hvis hu fulgte med på det.

    Jeg har også jobba som butikksjef i Rimi, og tror at en ordentlig kjedebutikk,

    på Sand/Berger hadde kunnet slått an.

    Håper på tilbakemelding!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2011/4/19

    Subject: Prospekt – ny Kiwi-butikk, på Sand, i Svelvik/Fwd: FW: Påminnelse/Fwd:

    Kursbevis Rimi butikksjefkurs, som ligger i Kiwi Raschs vei, tidligere

    Rimi Karlsrud

    To: Tore.Hartmann@kiwi.no

    Cc: drammen.tingrett@domstol.no

    Hei,

    jeg har hevd på verkstedet som min farfar, Øivind Olsen, bygde, på Sand,

    i Svelvik, på 50-tallet, var det vel.

    Der tenkte jeg at man kunne hatt en Kiwi-butikk.

    For da tror jeg at folk hadde valfartet fra både Sand, Berger, Bergeråsen,

    Selvik, Svelvik, og kanskje til og med Holmsbu.

    For jeg at folk kanskje er litt lei av den Rimi-butikken inne i Svelvik.

    Og den storkiosken på Sand.

    Jeg har jobba som butikksjef, i Rimi, i Oslo, og jeg er oppvokst på Berger,

    like ved, så jeg vet litt om hva folka i Norge, og på Berger/Svelvik, kanskje

    ville ha syntes var en bra butikk å ha der.

    Så jeg tror at en Kiwi hadde slått an, hvis jeg skal få lov å være ærlig.

    Sender også om dette til Tingretten i Drammen, siden de ikke har svart

    meg, om hevd, osv.

    I det gule huset der, etter farmora og farfaren min, så kunne eventuelt

    butikksjefen, eller noe, ha bodd.

    Jeg har også hevd på det huset, nemlig.

    (For jeg disponerte noen skuffer i en reol, i stua der, nemlig, i alle

    år, må jeg vel kalle det).

    Nærmeste nabo er Jensen Møbler, hjørnesteinsbedriften, må man vel si, i

    Svelvik.

    Så der er det også mange potiensielle kunder, både i lunsj-pausen, og på

    vei hjem fra jobb.

    Så dette syntes jeg dere burde ta en kikk på.

    Sender med skjermbilde/prospekt.

    Håper dette er i orden!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Tore Hartmann <Tore.Hartmann@kiwi.no>

    Date: 2010/7/19

    Subject: FW: Påminnelse/Fwd: Kursbevis Rimi butikksjefkurs, som ligger

    i Kiwi Raschs vei, tidligere Rimi Karlsrud

    To: "eribsskog@gmail.com"

    <
    eribsskog@gmail.com>


    Hei


    Vi har som sagt ikke noen av dine ting fra

    Rimi tiden.

    De tar med sag alt.


    Etter det jeg har hørt med Tom om så misforstår

    du nok det. Han vet ikke noe om det du skriver om han.




    MVH

    Tore


    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 13. juli 2010 08:39

    Til: Resepsjon Kiwi

    Emne: Re: Påminnelse/Fwd: Kursbevis Rimi butikksjefkurs, som ligger

    i Kiwi Raschs vei, tidligere Rimi Karlsrud


    Hei,


    ja, men Rimi svarer ikke.


    De sier at de ikke finner et eneste dokument for meg, de

    også.

    Enda jeg jobbet i Rimi i 12 år, fra 1992 til 2004.

    Jeg har bl.a. jobbet i begge deres butikker på Lambertseter, som var RIMI

    tidligere.


    Så jeg gidder nok ikke å ta det med Rimi, der er det bare

    tull.

    Jeg skjønner at dere går forbi Rimi, i omsetning osv.


    Jeg hørte også at det var omtrent dobbelt så høye lønninger,

    for å være butikksjef hos dere, som hos Rimi.

    Men men.

    Jobber han butikksjef Tom, (fra Lørenskog), hos Kiwi Waldemar Thranes gate,

    på St. Hanshaugen for dere enda, forresten.

    Han er en kamerat av tremenningen min Øystein Andersen.

    Jeg hørte han Tom sa jeg var forfulgt av noe som ble kalt 'mafian'.

    Kan dere spørre han hva han mente med det?

    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog


    2010/7/13 Resepsjon Kiwi <resepsjon@kiwi.no>


    Beklager vi har det ikke liggende i butikk

    lenger.

    Du må ta dette videre med RIMI.



    Ha en fin dag J



    Mvh

    Kiwi Servicekontor



    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 13. juli 2010 08:29

    Til: Resepsjon Kiwi

    Emne: Påminnelse/Fwd: Kursbevis Rimi butikksjefkurs, som ligger i Kiwi

    Raschs vei, tidligere Rimi Karlsrud


    Hei,


    jeg kan ikke se å ha mottatt noe svar på denne e-posten,

    så jeg sender en påminnelse om dette.


    Mvh.


    Erik Ribsskog



    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/4/28

    Subject: Kursbevis Rimi butikksjefkurs, som ligger i Kiwi Raschs vei, tidligere

    Rimi Karlsrud

    To: firmapost@kiwi.no

    Hei,


    jeg jobba som butikksjef i Rimi, fra 1998 til 2002, og

    har også jobba som leder og vanlig medarbeider, en del, i deres to butikker

    på Lambertseter, Munkelia og Karlsrud, da de var Rimi-butikker, på 90-tallet.



    Jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, som nå er Bunnpris,

    tror jeg.


    Så var jeg på et butikksjefkurs, på Sinsen, på Rimis hovedkontor.


    Så fikk jeg en telefon fra butikksjef Arne Risvåg, på Rimi Karlsrud, noen

    uker etter, for han hadde fått kursbeviset mitt, i posten til sin butikk.


    (Begge butikkene lå på Lambertseter-området, men linkevel).


    Jeg sa at det ikke var så nøye, (for jeg trodde det kanskej

    var Jon Bekkevoll og Co, som tulla, for jeg gikk ikke bra med han og flere

    i Rimi.

    Så jeg ble litt såra og vonbråten, og sa at han bare kunne la det beviset

    ligge der).


    Men nå, så er jeg flyktning i England, fra noe 'mafian'.



    Og jeg ble forsøkt drept på min onkels gård, i Larvik,

    i 2005.


    Så jeg bor i England, og prøver å få Rimi til å sende meg

    attester og kursbevis. Og jeg fikk også et brev fra Rimi-Hagen, i 2001,

    da jeg vant Rimi Gullårer.

    Dette ligger nå på min onkels gård, og min avdøde mors familie, vil ikke

    sende meg vitnemål og brevet fra Rimi-Hagen, mm.

    Og klær og andre ting ligger i en koffert på den gården, men er blitt beholdt

    av min familie, enda det er fem år siden dette skjedde nå.


    Men Rimi/ICA, vil ikke sende meg kopi av kursbevis og brev

    hvor Rimi-Hagen skrev jeg var en dyktig leder og hardarbeidende kar, da

    jeg vant Rimi Gullårer, i 2001, (et brev som det var hull i, da jeg fikk

    det på Rimi Langhus, og som assistent Sølvi Berget, satt strikk rundt,

    så det var også merker etter strikk på det brevet).


    Men men.


    Men jeg skulle gjerne hatt kursbeviset mitt, så jeg lurer

    på om dere kan sende det beviset mitt, som ligger på Kiwi Karlsrud, (tidligere

    Rimi Karlsrud), til meg.


    På Kiwi Munkelia, så er det også bilde av meg og Magne

    Winnem og AnnaLens Ness vel, og hu som var på Robinson-ekspedisjonen, Ine,

    (som var sjefen min).

    Jeg kjente Magne Winnem, som har vært sjef på begge butikkene, fra skolen

    i Drammen, (Gjerdes VGS., vi var blåruss, i 1989).

    Men han har jeg kutta ut, for han har noen kriminelle vel kamerater osv.,

    som virker som yakuzaen eller russisk mafia, eller hva det kan være.


    Men men.


    Dessuten.


    Jeg pleide å spille fotball sammen med deres butikksjef,

    (i 2004 ihvertfall), Tom, fra Lørenskog, butikksjef Kiwi Waldemar Thranes

    gate, på St. Hanshaugen.

    (For han kjente tremenningen min, Øystein Andersen, også fra Lørenskog,

    som har sommerhus, der jeg er fra, Berger i Vestfold, så jeg kjenner han

    derfra).


    Han overhørte jeg si, at jeg var forfulgt av 'mafian'.


    Og det hørte jeg også da jeg jobba som låseansvarlig på Rimi Bjørndal,

    i 2003, ved siden av jobb som låseansvarlig på Rimi Langhus, og heltidsstudier

    på Ingeniørhøyskolen.


    Kan dere høre med han, hva han mente?


    For jeg vet ikke hvilken 'mafian' som menes, og politiet

    vil ikke si noe.

    Fint hvis dere kan sende kursbevis, som ligger på Kiwi Raschs vei, på Karlsrud,

    på Lambertseter.

    (Siden Rimi, (som nå eies av svensker), ikke gidder).

    Mvh.

    Erik Ribsskog








  • Faren til Bergen prata dritt om meg

    Nå våkna jeg her, etter noen timers søvn, og tenkte på han Bergen da, fra Bergeråsen.

    Så det var vel ikke helt bra, egentlig.

    Egentlig tenkte jeg først på mora mi, og på hva hu dreiv med, da hu plutselig dukka opp i Svelvik, og i klassen min, på 80-tallet.

    Da kom hu plutselig inn i klasserommet, og sa: ‘Er dette første klasse ungdomsskolen?’, husker jeg.

    Jeg satt lengst inn i klasserommet, men kunne likevel høre det, at mora mi gikk gjennom gangene der, på Svelvik ungdomsskole.

    (For det var veldig lytt der.

    Og det var aldri noen som pleide å gå med bråkete, høyhæla sko der, på den skolen.

    Ihvertfall ikke midt i timene.

    (Ihvertfall ikke som jeg kan huske å ha lagt merke til).

    Så den lyden la jeg merke til med en gang.

    Og tenkte vel aller først noe sånt, som at ‘den lyden, av de skoa, det var noe fremmed/uvant her’.

    Det var lyden av en (stor)by-kvinne/’femme fatale’/nesten ‘hore’, må man vel nesten si.

    Noe sånt).

    For jeg reagerte på lyden av skrittene hennes, husker jeg.

    Jeg har jo skrevet om på bloggen tidligere, om hvordan Petter og Christian Grønli, hadde klaget over mora mi, over at hu vrikka for mye på rumpa, når hu gikk, da vi gikk tur ved Bøkeskogen, i Larvik, en helg tidligere på 80-tallet, da Petter og Christian Grønli var med meg, (som kameratene mine vel, (eller kanskje mer som min fars kamerater, for de ringte på calling-anlegg, og spurte om faren min, (Arne Mogan Olsen), bodde der, oppe i de litt lave blokkene ovenfor Larvik sykehus)), for å besøke mora mi i Larvik.

    Så jeg husker jeg tenkte med meg selv, ‘å nei, det er mora mi’.

    Noe sånt.

    For hu gikk med noen sånne stilett-hæler da, (eller noe sånt), inne på Svelvik ungdomsskole der, for å besøke klassen min da, som var en 7. klasse, som bestod av klassen vår fra Berger skole, pluss 5-6 Svelvik-jenter.

    Så det var veldig flaut egentlig, når mora mi dukka opp der, må jeg si.

    Hun var liksom litt som en sånn ‘femme-fatale’, med sånne høyhæla sko, som lagde høyt ekko i gangene, på Svelvik ungdomsskole da, full av pubertets-ungdom.

    Så jeg syntes det kræsja litt.

    Med de her høyhæla skoa hennes, (og sikkert rumpe-vrikking og).

    Så jeg bare nærmest løp gjennom klasserommet, og fikk med mora mi ut på gangen.

    I timen til Fru Ness, i norsk eller samfunnsfag da.

    (Altså, en litt eldre, spe kone, som var en hjelpelærer, (heter det vel), for klassen, og som vi bare hadde i et eller to fag da.

    Og ikke f.eks. i timen til klasseforstander Aakvåg, som var en ganske tøff mann, i 40-åra vel, som vi hadde i fag som matte og naturfag og gym osv., da.

    Så sånn var det).

    Også roa jeg ned mora mi.

    For hu gikk for å være gæern da.

    Og jeg visste at hu også var litt sånn kåt/ustyrlig osv., for hu hadde jo satt seg oppå fanget mitt en gang, og vrikka på rumpa, den helgen Bucks Fizz vant Grand Prix, husker jeg, da det var besøks-helgen min, i Larvik.

    Så sånn var det.

    Altså, mora mi hadde jo ikke foreldre-retten engang.

    Så hu hadde ikke noe i klasserommet mitt å gjøre, mente jeg.

    Det var liksom mange sånne klikker, og sånn, i klassen.

    Så jeg orka ikke å ha mora mi inne i klasserommet, lengre enn nødvendig.

    Hu oppførte seg litt sånn at jeg ble flau over henne da, siden hu lagde ekko i gangene der, med de høyhæla skoene sine osv.

    Som hu trampa ganske selvsikkert og målbevisst rundt på da, innpå der, syntes jeg det hørtes ut som.

    At det var noe på gang, liksom.

    Men men.

    Og jeg trodde jo at hu var der, bare for å si hei til meg.

    Siden hu egentlig bodde nede i Larvik da vel.

    Så jeg bare geleidet henne ut på gangen, og spurte hva det var som foregikk.

    Jeg husker ikke helt hva vi prata om.

    Men jeg ba henne vel om å gå fra skolen da.

    (Jeg vet ikke hvordan hu hadde kommet seg dit.

    Men hu hadde vel tatt bussen kanskje).

    Så gikk jeg tilbake og satt meg ned ved pulten min da.

    Og Fru Ness, sa at det var hyggelig at foreldrene kom og besøkte oss på skolen.

    Men mora mi var vel den eneste av foreldrene, til de i klassen min, som besøkte oss, i løpet av de årene jeg gikk på skole.

    Men men.

    Hvis det ikke var noen som hadde glemt matpakka da.

    Og dem syntes at det var flaut nok det.

    Og Irene Lippert, (fra Svelvik, og søster til han som er ordfører der nå), var det vel, spurte også om det var mora mi.

    Og da bare sa jeg ‘ja’, for det var jo det da, på godt og vondt, eller hva man skal si.

    Men dem skjønte vel at jeg ikke ville at hun skulle dukke opp der osv.

    Regner jeg med.

    Siden jeg tok henne med ut på gangen, med en gang.

    Det var som om det var jeg som var foreldre-personen da, i forholdet mellom meg og mora mi.

    Og ikke mora mi da.

    For mora mi var kjent for å være gæern, og litt skrullete vel, og hu var sånn at hu var veldig tøysete og tullete og useriøs da.

    Selv om hu roa seg ned litt, etterhvert.

    (Ut på 90-tallet osv., så hadde hun vel fått lagt av seg mye av de nykkene, i oppførselen.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det ovenfor, det var det første jeg hadde i hue, da jeg våkna idag morges.

    Og så begynte jeg å tenke på Bergen.

    For han, han var også sånn, at han bare gikk inn steder.

    F.eks. så gikk han inn i huset mitt, på Bergeråsen, i påsken 1989, og ble der i 2-3 dager.

    (Jeg tror at det var søstera mi, Pia Ribsskog, som slapp han inn.

    Det må det vel ha vært.

    For det var ihvertfall ikke meg).

    Og han var litt som en klegg, han Arve/Bergen, og ville ikke gå igjen, når man først hadde sluppet han inn i stua.

    Vi satt og prata da, jeg og søstera mi Pia Ribsskog og Bergen, hele kvelden og natta.

    (Det var jo påskeferie).

    Og til slutt, så ble det seint på natt da.

    Og Bergen gikk jo ikke.

    Så til slutt så ble det så seint, så jeg måtte nesten si det var greit, at han lånte senga på det gamle rommet mitt.

    Jeg var jo trøtt selv og, og visste ikke hva annet jeg kunne si.

    Han var litt som en lasaron, på den tida, tror jeg.

    For han hadde vel ikke noe sted å bo, tror jeg.

    Og en som het Helgesen, tror jeg, eller Olausen/Olafsen, skulle banke han opp, fortalte søstera mi, Pia.

    Hu fortalte det, at hver gang Bergen hørte en bil, så ropte han høyt ‘Rune Olafsen’, eller noe sånt, (en jeg ikke er helt sikker på hvem er, men jeg tror han bodde borte på Berger, eller noe, og var noen år eldre enn oss), og begynte å løpe rundt på Bergeråsen da, for å gjemme seg.

    For Bergen var livredd for Rune Olausen da.

    (Eller hva han ‘skremmer’n’ het).

    Ifølge søstera mi.

    Så sånn var det.

    Det som skjedde i neste dagene, var at Bergen fortsatt ikke gikk.

    Og søstera mi, hu flytta ned til Haldis igjen.

    Hu forsvant ihvertfall ned dit.

    (Bergen hadde jo rommet hennes, for jeg lot jo egentlig søstera mi låne det gamle rommet mitt.

    Men hu pleide noen ganger, å bare legge seg i vannsenga, sammen med meg, og Cecilie Hyde.

    Så derfor trodde jeg det var greit, for søstera mi, å la Bergen ligge på rommet hennes.

    For det var egentlig søstera mi, som kjente Bergen best.

    Ihvertfall var det hu, som slapp han inn, mener jeg.

    Og ville preike med han hele natta.

    Det hadde egentlig ikke jeg noe interesse av.

    Men søstera mi var sånn sosial da, så da lot jeg henne være det.

    Så sånn var det).

    Til slutt, så måtte jeg si til Bergen, en kveld, som vi var aleine i huset mitt, den påsken.

    At nå måtte han finne seg et annet sted å være, neste dag.

    (For han hadde jo ikke noe avtale om å bo der.

    Og jeg var redd for det, at han bare kom til å bli boende der kjempelenge.

    Hvis jeg ikke manna meg opp, og sa fra rett ut, om at han misbrukte gjestfriheten min da).

    Og da sa Bergen, at det var greit.

    At jeg ikke behøvde å uroe meg, han skulle flytte ut neste dag.

    Og da ble jeg lettet da.

    For etter at han ikke ville gå hjem, av seg selv, så så jeg på han som et problem da.

    Så da ble jeg glad, inni meg.

    Men så spurte Bergen, om han kunne få låne et pornoblad.

    Og da var jeg glad inni meg, som sagt, for at han hadde sagt at han skulle flytte ut, dagen etter.

    Så da begynte jeg å grave i noen skuffer da.

    Og fant vel et Aktuell Rapport, eller noe sånt.

    Jeg husker ikke om det var et pornoblad, som faren min hadde kjøpt, for han pleide å ha sånne norske mannfolk-blader da, som Aktuell Rapport osv.

    Eller om det var et jeg selv hadde kjøpt.

    For det hendte jeg kjøpte pornoblader, på Narvesen, i Globus-gården der, i Drammen.

    Når jeg var i midten og slutten av tenårene.

    For jeg syntes at pornoblader og kondomer og sånn, var artig da.

    Så jeg pleide å prøve å manne meg opp, til å kjøpe det, på Narvesen, på Globus-gården i Drammen der.

    For der jobba det noen eldre damer, som jeg ikke trodde visste, (eller brøy seg om), hvem jeg var da.

    Så det var en sånn indre spenning, eller flauhet, når man skulle kjøpe det her pornobladet da.

    Eller kondom-pakke, for å teste hvordan kondomer var, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og dagen etter så flytta Bergen ut da.

    Og det her var jo i russetida mi, osv.

    Så jeg tenkte ikke så særlig mer på det her, etter denne episoden.

    Det var vel lov å tulle litt, og ikke være så seriøs, med alt mulig, når man var russ, tenkte jeg.

    Man måtte vel kanskje være litt frilynt, med å låne bort pornoblader osv., når man var russ, tenkte jeg kanskje.

    Jeg måtte liksom markere det litt, at jeg var russ og, tenkte jeg.

    Kan man vel kanskje si.

    (Eller hvordan jeg skal prøve å forklare/bortforklare denne episoden, om at Bergen, bodde hos meg, i noen dager, i påskeferien, 1989.

    Det hadde vel ikke skjedd, hvis ikke søstera mi, (og delvis Cecilie Hyde, fra Svelvik), også hadde flytta inn hos meg, noen måneder tidligere, (rundt juletider 1988), for å si det sånn.

    Så sånn var det).

    PS 2.

    Jeg sendte en Facebook-melding, til Rune Olaussen:

    rune olaussen facebook

    PS 3.

    Den første kvelden, som Bergen var hos oss.

    Så hadde søstera mi vel nevnt det.

    At jeg hadde klint med ei jente med mørkt hår, fra Svelvik, inne på Samhold, (lokalet på Berger).

    En gang, som søstera mi og Cecilie Hyde, fra Svelvik, dro meg med dit, noen måneder tidligere da.

    Og da visste Bergen det, at hu jenta fra Svelvik, som jeg klinte med på Samhold, ikke var så god til å kline.

    (Jeg hadde klint med to jenter i Brighton, (ei fra Hammerfest, der omkring, og ei fra Oslo vel), sommeren før det her, og ei jente, (fra Stavern), på danskebåten, fra Larvik, Petter Wessel, høsten før det her, og også ei jente som jeg klina med, en gang, i fylla, inne på et lokale i Selvik, (et lokale som het ‘Fremad’, hvor stesøstra mi Christell pleide å dra meg med, på fredagene, skoleåret 1988/89, uten at jeg vet hvorfor, hu tagg meg bare om å bli med, en 5-6 ganger kanskje), høsten før det her.

    Og jeg hadde også klint en god del med Nina Monsen, Christell Humblen og Gry Stenberg, under oppveksten, (for vi var mer eller mindre i samme gjeng da, eventuelt så var de jentene mine liksom da, på Nedre, på Bergeråsen).

    Så jeg hadde også klart å konstantere det selv, (og måtte si meg enig med Bergen i det), at hu jenta fra Svelvik, (som jeg møtte på Samhold), ikke var så god til å kline.

    Men men).

    Bergen begynte også å prate om at han likte jenter uten fett, som var stramme i fisken da.

    Jeg vet ikke hvorfor han sa det.

    Men hvis han skulle hinte om at hu ikke var gammel nok, hu fra Svelvik.

    Så synes jeg at det bare var noe ‘bullshit’.

    For hu var jo gammel nok til å komme inn på Samhold, og der må det vel ha vært 18 års grense.

    Så hu var vel kanskje 17 år da, og jeg var 18.

    Og jeg var, som jeg har skrevet om på bloggen mange ganger tidligere, seint i puberteten.

    Og fikk først hår på tissen, da jeg var 17 år.

    Så hu fra Svelvik, hun hadde nok vært fler år, i puberteten, enn meg, da vi klina på Samhold, hvis jeg skulle gjette.

    (Jeg tar det veldig nøye og detaljert nå, siden jeg har overhørt, at jeg er forfulgt av noe som blir kalt ‘mafian’.

    Og siden jeg ble forsøkt drept, på gården til min onkel Martin, sin samboer, i Kvelde, i 2005.

    Og siden jeg ikke får rettighetene mine, av politiet, osv).

    PS 4.

    Og så til det som overskriften, i denne bloggposten, er om da.

    Kjetil Holshagen, han hadde jeg blitt kamerat med, gjennom min tidligere klassekamerat, Tom-Ivar Myrberg, som flytta inn til Drammen, i begynnelsen av ungdomsskole-tida.

    På slutten av ungdomsskole-tida, så begynte han Kjetil Holshagen, å dra meg med inn til Drammen.

    (Før dette, så var jeg ikke så ofte i Drammen.

    Enda faren min, (og Haldis da), hadde vannsengbutikk der).

    Men, jeg og Kjetil Holshagen, vi var data-fans, og pleide å dra på Spaceworld og Laurtizen bokhandel, i Gågata, i Drammen, for å se på dataspill osv.

    Da Risto-senteret, (som var bygget sammen med Lyche-senteret), feiret et år, så dro jeg og Kjetil Holshagen inn til Drammen.

    Holshagen overtalte meg til å skulke skolen, (dvs. Svelvik ungdomsskole).

    Og ta en senere buss, inn til Drammen.

    (Det var ikke noe problem for meg, som bodde alene).

    Så stod vi i en helvetes kø da, må jeg vel si.

    Og prøvde å få tak i noen av de 1-kroners tilbudene, (på datamaskiner osv.), som var i Risto-senteret, Lyche-senteret og også på Glassmagasinet, mener jeg å huske.

    Men men.

    Holshagen dro også med meg inn til Drammen, en vår.

    For å søke på sommerjobb, med å stable tomflasker, på Aass bryggeri.

    For mora til Kjetil Holshagen, jobba på laboratoriet, på Aass bryggeri.

    Kjetil Holshagen fortalte det, at hvis du la en tann i Coca-Cola, så ble den borte, etter noen få dager.

    (Hadde mora hans fortalt han da vel).

    Og Kjetil Holshagen og dem, dem hadde alltid Aass bryggeri-saft i huset.

    Nemlig Sun Shake, tror jeg det het.

    Og det blanda han storebroren til Kjetil, Bjørn Arild vel, opp for meg en gang.

    Ved å bruke varmt vann fra springen.

    Som han sa, at smakte godt da.

    (Men det er jo mye bakterier, i varmt-vannet fra springen, har jeg lest på nettet, for noen uker siden.

    Som jeg skrev om tannpuss i forbindelse med.

    Det står vel under Frode Kølner-‘tagen’, på bloggen, f.eks., mener jeg.

    Men men).

    Så ble jeg med Kjetil Holshagen inn til Drammen da.

    Enda jeg vel sikkert også skulle på språkreise, den sommeren.

    For det her må vel ha vært sommeren 1985 eller 86, hvis jeg skulle gjette.

    Hvor Kjetil Holshagen flytta vel til Sande, i 1986, mener jeg å huske at det var.

    Og et av årene på ungdomsskolen, eller videregående, så kjøpte jeg en TV, i Drammen, for stipendet, fra Statens Lånekasse.

    Som Holshagen hadde fortalt meg om da.

    Og da hjalp Holshagen meg å bære.

    Så jeg kjøpte burger til oss, på Snappys, het det vel.

    Og vi fikk sitte på meg mora hans, tilbake til Bergeråsen.

    (For jeg var vel sur på min fars nye samboer, Haldis da, så jeg ville ikke sitte på med de kanskje.

    Enda de hadde vannsengbutikk, i Drammen.

    Det var som en krig, innmellom, mellom meg og ‘Haldis-familien’.

    Så jeg hadde ikke så mye med de å gjøre, i årene, på midten og slutten av 80-tallet.

    Og heller ikke i årene etter).

    Og om det var da, eller en annen gang.

    Så hadde Holshagen nevnt det, at det lå noen sånne kule laser-greier, til brus/øl-produksjonen, til Aass bryggeri.

    Inne på et slags lager inne på der.

    Og da rappa jeg en sånn da, mener jeg det var.

    (Eller ved nærmere ettertanke, så var det vel kanskje Kjetil Holshagen, som rappa den laser-sensoren.

    Hm.

    Begge oss kunne være litt klepto vel.

    Selv om kanskje jeg var værst.

    Men men).

    Men jeg tror Kjetil Holshagen fikk den lasersensoren.

    For det var liksom han som var ekspert på elektronikk.

    Og han som ‘hypa’ den sensoren da.

    For jeg hadde nok ikke stjålet den, hvis ikke Holshagen hadde foreslått det.

    Men jeg var litt ‘klepto’ under tenårene.

    Men jeg ble aldri tatt da.

    Og jeg slutta, da jeg ble myndig, og flytta inn til Oslo, i 1989.

    Så sånn var det.

    Så jeg var en eller to ganger, på Aass bryggeri der.

    Hvis jeg og Kjetil Holshagen, skulle sitte på med mora hans, tilbake til Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så hadde Kjetil Holshagen også dratt med Bergen, for å søke sommerjobb, på Aass bryggeri.

    (Holshagen-familien, de var fra Drammen.

    Men lillesøstera til Kjetil, hadde dødd der, av en eller annen grunn.

    Så det lå en litt sånn sørge-stemning, vil jeg nesten si, over huset deres på Bergeråsen.

    For bildet av søstera, stod framme osv. da.

    Og Kjetil satt mye inne på rommet sitt og skrudde på elektronikk da.

    Og kunne f.eks. ikke sykle, da han flytta til Bergeråsen, sånn 10-11 år gammel, kanskje.

    Og da de flytta fra Bergeråsen, til Sande igjen.

    En 5-6 år seinere kanskje.

    Så flytta de inn i et hus, hvor den tidligere eieren, hadde skutt seg selv.

    (Kjetil viste meg kulehullet i veggen, i stua der, mener jeg å huske).

    I huset deres i Lønneveien da).

    Så når jeg tenker tilbake, så var det noe litt makabert, over den Holshagen-familien.

    Kjetil fortalte også, om at stefaren hans, som jobba på Drammen Jernbanestasjon, ofte så at kråker satte seg på strømledningene der, og da eksploderte dem, sa Kjetil.

    Så det var nesten noe litt sånn Adams Family-aktig, over den Holshagen-familien, kan man kanskje si.

    Selv om dem ikke så utfrika ut, som Adams Family gjorde da, for å være ærlig.

    Men men.

    Mora hans inviterte meg også med, på hytta deres, på vestsida, av Hurumlandet en gang, (mellom Holmsbu og Drammen, et sted, ovenfor Nesbygda kanskje, vil jeg si).

    Men da ble Kjetil Holshagen sur.

    For jeg skjønte på han, at han ikke ville at jeg skulle være med dit.

    Men mora inviterte meg over hue på Kjetil Holshagen da.

    Og da sa jeg ‘ja’.

    For jeg trodde at vi liksom var kamerater.

    Men på reaksjonen til Kjetil Holshagen, så ville han egentlig ikke at jeg skulle være med.

    Så hvorfor han ville henge sammen med meg, det veit jeg ikke.

    Det var litt spesielt da.

    Enten var vi vel kamerater, eller så var vi vel ikke det.

    Og hvis vi var kamerater, så behøvde vel ikke Kjetil Holshagen å bli sur, fordi mora hans inviterte meg med på hytta dems.

    Men men.

    Mer da.

    Jo Bergen var med på bussen da, inn til Drammen.

    Han var ihvertfall med meg og Kjetil Holshagen, inn på Aass bryggeri der.

    For å treffe han flaskestable-sjefen.

    Kjetil Holshagen og Bergen gikk i samme klasse nemlig.

    Og de hadde klasserom, rett opp trappa, fra ‘røyke-hjørnet’ på Svelvik ungdomsskole.

    Og de hadde Leif Tangen, (som tidligere hadde vært lærer på Berger skole, som klasseforstander, mener jeg. En som er i politikken for SV).

    Men men.

    Og jeg og Kjetil Holshagen, var liksom kamerater, som var mye på besøk hos hverandre, for å drive med kjemi-sett, elektronikk og data, i helgene og ettermiddagene osv.

    Men en gang jeg gikk inn i klasserommet deres, på Svelvik ungdomsskole.

    En gang jeg tilfeldigvis gikk forbi klasserommet deres.

    For døra der pleide å stå åpen, mener jeg.

    Så ble Kjetil Holshagen sur på meg da, og begynte å gnåle/klage da, fordi jeg gikk inn der, for å se på en sånn kul kalkulator, med minne, som han hadde, som man kunne skrive tekst på.

    Og da sa han seinere, at han hadde blitt tatt for juks, når han juksa med den kalkulatoren.

    Så han holdt kanskje meg for hat, på grunn av dette?

    Eller kanskje han fant det på?

    Det var noe dobbelt-aktig over Kjetil Holshagen, vil jeg si.

    Han skulle være kamerat, virka det som for meg.

    Og samtidig var han ikke kamerat, andre ganger, virka det som for meg.

    Så han kan kanskje sies, å være/ha vært, litt lunefull?

    Litt som en jente, sånn sett?

    Hva vet jeg.

    Ihvertfall så var nok ikke Kjetil Holshagen, noe ordentlig kamerat da.

    Selv om vi tilbragte mye tid sammen, med hobbyer, og så på videofilmer som ØA hadde med fra Lørenskog osv.

    Og spiste pizza og sånn.

    I en 3-4 år kanskje.

    Men det var noe som skurra, med han Kjetil Holshagen, skjønner jeg, når jeg tenker tilbake.

    Han var ikke ordentlig kamerat liksom.

    Han hadde noe slags hat også, virka det nok som, mot meg.

    Så han var kanskje mer som en slags illuminati-spion, eller noe, enn som en kamerat?

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Han kalte også senere meg og ØA, og Glenn Hesler vel, for ‘nerder’, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så han var ute med hatet sitt da og, må man vel si.

    Men, hvis det var noen av oss fire, som var nerder, så var det vel nettopp Kjetil Holshagen.

    Som ikke kunne sykle, da han flytta til Bergeråsen, som 10-11 åring, husker jeg.

    (Vi prøvde å få han til å sykle, jeg og Christell og Gry og søstera mi Pia.

    Og da holdt han ikke engang bena på pedalene, men bena hans var ut til sida da, av sykkelen, mens han trilla ganske sakte, ned en ganske slakk bakke-del av Havnehagen).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men han flaske-sjefen på Aass bryggeri, han sa at bare Kjetil Holshagen fikk sommerjobb der, av oss tre.

    For han hadde jobba der, året før.

    Så jeg og Bergen, vi fikk ikke sommerjobb der.

    (Enda jeg hadde fått sommerjobb, med å plukke jordbær, et år eller to tidligere vel, når jeg og Karl Frederik Fallan og Ulf Havmo vel, søkte om å få sommerjobb, for familien Sand, på Sand, med å plukke jordbær, en sommer, rundt 1984 kanskje.

    Noe sånt).

    Og seinere, den samme dagen, så skulle Bergen møte faren sin, ved der Gågata i Drammen, møter Torget, på Bragernes da.

    Og da gikk vi rundt i Drammen som en gjeng da, oss tre, den dagen.

    (Jeg likte egentlig ikke Bergen, men Holshagen hadde tatt man med da.

    Uten at jeg husker om han sa det, når han spurte om jeg ble med å søke jobb, at Bergen også skulle være med).

    Så dukka plutselig faren til Bergen opp da, i Drammen.

    På Bragernes der, imellom Torget og Gågata der.

    Og han var vel i dress, mener jeg, som en forretningsmann, i begynnelsen av 50-årene kanskje.

    Og prata vel Bergens-dialekt, mener jeg.

    Bergen forklarte, til faren sin, at han ikke hadde fått sommerjobb.

    Faren hans begynte å si, til Bergen, (han liksom foreleste da), at når man søker om jobb, så er det viktig, å gå sammen med ‘ordentlige’ folk.

    Noe sånt, var det han sa, til sønnen sin, Arve aka. Bergen da.

    Og jeg skjønte det, på situasjonen, at det var meg, som faren til Bergen, rakka ned på da.

    Og som ikke var ‘ordentlige folk’ da, mente jeg.

    Men det sa ikke familien Sand, på Sand, da jeg søkte på sommerjobb der, et år eller to, tidligere, at jeg ikke var ‘ordentlige folk’.

    Og heller ikke butikksjef Karin, på CC Storkjøp, sa det, da jeg fikk jobb der, (fordi jeg kjente Arnt Lund, fra Bergeråsen, for han gikk på samme skole som meg, året før meg, så jeg kjøpte noen skolebøker av han, og Lund ville at jeg skulle møte han, på jobben hans da), 2-3 år seinere da.

    Så det var litt nedlatende, fra faren til Bergen, ovenfor meg, mente jeg.

    At han skulle ha det til, at jeg ikke var ‘ordentlige folk’.

    Jeg var vel som alle andre, mente jeg.

    Jeg pleide å klippe meg, hvis håret mitt ble alt for langt.

    Og jeg pleide å dusje hver søndag, mener jeg.

    Og jeg pleide å få ny bukse og kanskje en genser, en gang i året ihvertfall.

    Hvis jeg ikke fant noen av faren min sine klær, som jeg kunne bruke.

    Og jeg gikk jo for å være en av de beste elevene i klassen osv., alle de årene, som jeg gikk på skole vel.

    Så at jeg ikke var ‘ordentlige folk’.

    Det var det første gangen jeg hadde hørt, mener jeg.

    (Og vel også siste, med et par unntak vel, som jeg har skrevet om på bloggen, og som jeg ikke orker å ramse opp nå, men som jeg mener jeg har forklart ordentlig om).

    Så da ble jeg litt ‘såra og vonbråten’, må jeg innrømme.

    Han var så lite direkte da, han faren til Bergen.

    Så jeg syntes ikke jeg kunne angripe tilbake, uten å være uhøflig, egentlig.

    For han var så vag.

    Men jeg har jo skjønt i ettertid, at det var meg han mente, som ikke var ‘ordentlige folk’ da.

    Men nå er det vel heller sånn, at det var sønnen hans, Arve/Bergen, som ikke var ‘ordentlige folk’, mener jeg.

    Siden han var som en lasaron, mener jeg.

    Som egla seg innpå meg, og lurte/tagg seg til, å få bo på det gamle rommet mitt, i huset mitt, i Leirfaret 4B, noen dager, i påskeferien, 1989.

    Så jeg vet ikke hvem som er ordentlige folk.

    Han på Aass bryggeri, sa vel at Kjetil Holshagen fikk jobb, siden han hadde jobba der, sommeren før, og hadde erfaring fra sånn flaskestabling.

    Så det hadde vel kanskje ikke noe med å være ‘ordentlige folk’ å gjøre, nødvendigvis.

    Men han faren til Bergen, skulle liksom være så fin da.

    Og gi leksjon for sønnen sin.

    Mens jeg og Kjetil Holshagen, stod like ved, i Drammen sentrum da.

    Sånn at vi, (eller ihvertfall jeg), kunne høre det, at han faren til Arve/Bergen, rakka ned på da, eller prata dritt om meg da.

    Så jeg vet ikke hvorfor, at de ikke heller prata om sånne ting, i private omgivelser, i sin egen stue?

    De hadde tydeligvis ikke noe hus de her, i ‘Bergen-familien’, vil jeg si.

    Jeg har ihvertfall ikke sett at dem har hatt noe hus.

    (Selv om jeg ikke var så ofte på Øvre da).

    Men Kjetil Holshagen, han bodde jo på Nedre.

    Så han gjorde det kanskje feil, da han tok med Bergen, fra Øvre, for å søke jobb.

    Det brøt vel kanskje litt med tradisjonene på Bergeråsen.

    Hva vet jeg.

    Vi var ihvertfall bare Nedre-folk, som søkte jobb, som jordbærplukkere, hos familien Sand, noen år tidligere.

    Og da fikk alle oss tre jobb, (jeg og Karl Frederik Fallan og Ulf Havmo vel).

    Selv om ingen av oss hadde på oss dress akkurat da, når vi spurte om jobb.

    Men men.

    Og hvordan familieforholdene var, i ‘Bergen-familien’, siden de prata dritt om andre folk, på gata, i Drammen.

    Og ikke i sitt eget hjem.

    Det veit jeg ikke.

    Og jeg veit ikke hvordan forretningsmann, han faren til Bergen var/er heller.

    Men man burde vel kanskje være mer diskret, som forretningsmann, enn det faren til Bergen var, i det tilfellet er, da han prata dritt om meg.

    Det her var jo om jobb-ting, mener jeg.

    Og om Bergeråsen-folk.

    Så det ble litt dritt det der.

    Jeg husker at jeg følte meg litt dum da, må jeg si, når faren til Bergen, fra Øvre, stod og prata dritt om meg, i Drammen Sentrum, til Bergen.

    Og skulle ha det til at det var min feil da, virka det som for meg, for at Bergen ikke fikk sommerjobb, på Aass bryggeri.

    Dem fikk vel skylde på Kjetil Holshagen da, i tilfelle, siden det var han som organiserte den her jobb-søker turen.

    Og bestemte hvem som skulle være med osv.

    Siden mora hans jobba på Aass bryggeri, og siden han kjente sjefen for flaskestablinga der, og siden han hadde jobba med den samme jobben, året før da.

    Så sånn var det.

    Så da ble jeg prata dritt om gitt.

    Men nå har jeg prata en del dritt, (og til og med tull, om Bergen, i ‘Berger/Hvorfor drikker Jeppe’-tegneserien), så nå får vi vel kanskje si at vi er skulls vel.

    Hvem vet.

    Jeg får vel regne med det kanskje.

    Selv om Bergen også har gjort mer kødd.

    På en bursdag-fest jeg hadde, så dro han med en hel bøling, og robba fryseren min, med Haldis sin gamle mat i, som hadde gått ut på dato, (burgere og sånn, som jeg ikke hadde lært hvordan man skulle lage), som faren min hadde lagt der.

    Så han Bergen, han skulle det egentlig ikke ha forundra meg, om har prata mer dritt selv, om meg.

    Eller har gjort noe annen dritt mot meg.

    For han Bergen, han er litt som en sånn sleiping, eller ‘snik’, vil jeg vel nesten si.

    Så jeg må si at jeg egentlig ikke er så overraska, over at han ble forfulgt, av en som het Rune Olaussen, på Bergeråsen, akkurat.

    Han var vel kanskje ikke den siste man ville mistenkt, for å bli det.

    Mange likte han jo ikke, (mener jeg å huske, fra det første året vel, fra jeg bodde på Bergeråsen), bare for han var fra Bergen.

    De pleide å si klengenavnet hans, Bergen, på en sånn tilgjort måte da.

    Som for å vise, at de ikke likte han da.

    Eller kanskje til og med foraktet/avskydde/hatet han.

    Så han Bergen, han var nok ikke bare en elsket person, akkurat, da han vokste opp, på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Det ville nok være å gå litt for langt, er jeg redd, å påstå det.

    Så jeg er fortsatt litt var for han Bergen.

    Og lurer litt på hva han driver med da.

    Han hadde visst overhørt, at Jarle Hallingstad og Astrid, fra klassen min, på Gjerdes VGS., hadde ropt etter meg, på Drammen Rutebilstasjon.

    Da Magne Winnem, skulle kjøre dem til en russekro, i Hokksund, eller noe, vel.

    Og jeg egentlig skulle være med.

    Men jeg var hos min stebror, eller min fars stesønn, Jan Snoghøj, på Gulskogen.

    Og jeg skjønte ikke bussene.

    For de gikk fra annenhver side av Rødgata der, annenhver gang.

    Og jeg skjønte ikke tabellene, for det stod vel bare minutter, eller noe, tror jeg.

    De rutetabellene, de var ihvertfall ikke sånn, som rutetabellene, ute på Berger var.

    Og jeg var egentlig i fest-lag, med Tom Bråten og dem, tror jeg, fra Berger, hos Jan.

    Vi satt og drakk der.

    (Jeg ble med på drikkinga, for jeg satt der, mens jeg venta på at jeg skulle ta bussen, inn til Drammen Sentrum da, for å møtte Magne Winnem og Jarle Hallingstad og Astrid, på Drammen Rutebilstasjon da.

    For Magne Winnem skulle kjøre, i sin blå Volvo ‘bybil’, til russekroa i Hokksund da).

    Men ingen, (hverken min fars stedatter Christell Humblen eller min fars stesønn Jan Snoghøj), hjalp meg med å finne riktig buss.

    Enda jeg kringkasta det her, ganske mange ganger vel, i leiligheten der, etter at jeg kom tilbake, fra der hvor bussholdeplassene var.

    Jeg gikk jo på skole i Drammen, og hadde ikke lyst til å drite meg ut, ved å si eller gjøre noe feil, når jeg skulle gå på bussen da.

    (Det kunne være flaut nok det.

    Og sånt kunne spre seg ganske mye, i Drammens-området.

    Det var ihvertfall sånn jeg tenkte da, mener jeg).

    Men men.

    Så jeg ble sittende hele kvelden, i Jan Snoghøj sin leilighet, i det nedlagte bedehuset, i Rødgata i Drammen.

    Mens Jarle Hallingstad og Astrid i klassen, visstnok hadde ropt navnet mitt, mens dem var fulle da.

    Over hele Drammen Rutebilstasjon.

    Og det her fortalte han Bergen meg da.

    Mens han smilte vel.

    At han hadde hørt.

    For da hadde han vært på Rutebilstasjonen da.

    Antagelig fordi han skulle ta bussen tilbake til Bergeråsen.

    Og så hadde han vært vitne, til den her fylleskrålinga, til de hallingdølene, Jarle Hallingstad og Astrid, i klassen min da.

    (Som gikk på skole i Drammen, siden de gikk datalinja, og de sikkert ikke hadde datalinje, oppe i Hallingdalen, som ligger i samme fylke, Buskerud, som Drammen).

    Så sånn var det.

    Og det her fortalte altså han Bergen meg da, at han hadde overhørt, høsten 1988.

    Dette sa Bergen til meg, mens han bodde hos meg, i Leirfaret 4B, i påskeferien 1989 da.

    Men han smilte litt da.

    Og antagelig syntes at jeg var kul/morsom da.

    Siden folk ropte navnet mitt mye i Drammen osv.

    (Trodde jeg ihvertfall da).

    Så jeg er altså veldig kjent i Drammen, siden folk har drivi og ropt navnet mitt der osv.

    Og siden jeg har jobba og gått på skole der osv.

    Og siden min fars familie, (som jeg har kutta ut), har bodd der siden slutten av 80-tallet da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så nå husker jeg ikke noe særlig mer om han Bergen, tror jeg.

    Men det var altså litt kunstnerisk frihet, det jeg skreiv om han Bergen, i den tegneserien, som jeg har kalt ‘Berger-tegneserie’.

    Så jeg håper at han Bergen skjønner at det som står i den tegneserien, bare er fleip, og at han tilgir det, siden faren hans prata dritt om meg, i Drammen, den gangen, og siden jeg lot han bo i huset mitt, i Leirfaret, i et par-tre dager, i påskeferien, i 1989.

    Når han ikke hadde noen andre steder å bo vel.

    Men vi var ikke så gode kamerater, så jeg syntes ikke at jeg kunne la han flytte inn der fast akkurat.

    Han var jo fra Øvre, mener jeg

    Så da ble det som det ble da.

    Jeg kjente jo ikke han Rune Olaussen heller, som søstera mi sa, at Bergen var livredd for.

    Så jeg tok ikke noe parti der, egentlig.

    Men jeg var jo ikke akkurat bestekamerat, med han Bergen heller da.

    Jeg kjente han jo knapt, fra før, må jeg si.

    For han gikk jo en klasse under meg.

    Og han bodde også på Øvre, og ikke på Nedre, hvor jeg bodde.

    Pluss at han var fra Bergen da, og ikke fra Østlandet, hvor jeg var fra, og det her skjedde da.

    Så derfor syntes jeg ikke at jeg kunne la han flytte inn hos meg fast heller.

    Det var jo egentlig faren min som eide huset og.

    Så han ville kanskje ha begynt å lure også.

    Det er mulig.

    Så derfor ble det bare til, at jeg tok en mellomting, mellom å la han bo der lenge og mellom å bare kaste han rett ut.

    For selv om Bergen, gikk en klasse under meg.

    Så var han sånn, at han hadde kraftig skjeggvekst og sånn, allerede i 1989, mener jeg.

    Så han hadde nok vært fler år, i puberteten, enn meg, i 1989, (enda jeg var et år eldre).

    Jeg var jo for tidlig født, osv.

    Og Bergen, han var ganske kraftig, for alderen, må jeg nok si.

    Og søstera mi, hu syntes visst synd på Bergen, virka det som for meg.

    Så jeg vet ikke om jeg hadde fått noe hjelp av henne heller.

    Hvis jeg hadde prøvd å bruke fysisk makt, for å hive ut Bergen.

    Bergen var jo ganske sterk, som jeg har forklart, (og jeg var ganske pinglete, og veide kanskje ca. 60 kilo da).

    Så Bergen hadde nok vunnet en eventuell slåsskamp, mellom meg og han, er jeg redd.

    Så jeg kunne nesten ikke bare hivd han ut heller.

    Når søstera mi slapp han inn, eller ville ha han inn der.

    Så var det ikke så mye jeg kunne gjøre, egentlig.

    Så sånn var det.

    Så det å få han ut derfra, etter 2-3 dager, når han var så ‘klengete’ og ‘eglete’.

    Det var egentlig det beste jeg kunne håpe på, i den situasjonen, vil jeg si.

    Så jeg var egentlig bare sjeleglad, fordi at han forlot huset mitt frivillig.

    Så sånn var det.

    Så pass dere for å ha en søster som heter Pia, som slipper alle mulige lasaron-aktige folk, inn i stua deres.

    Hu er jeg glad for at jeg har kutta ut nå, må jeg ærlig talt innrømme.

    ‘Good riddance’, som de vel sier her i England.

    (Eller ihvertfall i Amerika).

    Det gjelder vel både søstera mi og Bergen, vil jeg vel si.

    Så sånn var det.

    Bare for å forklart ferdig, om han Bergen, siden han mer med i den Berger-tegneserien osv., siden han passa bra der, siden han var fra Bergen, og siden Jebsen-familien, bygde en kopi av Berger kirke, i Ytre Arna, i Bergen.

    Så sånn var det.

    Så da får jeg prøve å bli ferdig med den her bloggposten.

    Så vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Nå tror jeg at jeg kom på noe lurt, når det gjelder den saken, om eventuell nedleggelse, av skolen på Berger og Nesbygda



    Erik Ribsskog


    Erik Ribsskog Del 6:

    Nå ser jeg også på nettet, at det er Kommunevalg neste år.

    Hadde ikke dette med skole på Berger og Nesbygda, vært naturlig å tatt opp i et valgår?

    Det virker nesten som noe snusk, for meg, at dette skal tvinges igjenom, året før kommunevalget.

    Dette er jo en veldig viktig sak, for Svelvik kommune.

    Som det vel må være naturlig, å diskutere, som del av valgkampen.

    Når viktige saker skal diskuteres uansett.

    Så kan alle partier flagge, hvilke løsninger de står for.

    Og man kan starte en eventuell Berger/Nesbygda-liste, f.eks.

    Så blir dette bestemt gjennom demokratiet, som finnes fra før.

    Istedet for å tvinges igjennom året før Kommunevalget(!)

    Det virker jo helt gale-Mathias for meg, må jeg innrømme.

    Kanskje han ordfører Lippert, fra Svelvik, må våkne opp litt i timen her.

    Jeg kjenner søstra hans fra klassen på ungdomsskolen og videregående.

    Kanskje jeg ringer henne og kjefter.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog








    http://www.facebook.com/group.php?gid=2348696867&ref=ts

  • Rektoren fra ungdomsskolen, var også i Svelvikposten. Han kjekke ordføreren er storebroren til Irene fra klassen min. Han har CP, men kler seg pent

    rektor 2

    http://svelviksposten.no/nyheter/kongens-solv-for-samfunnsengasjement-1.3514678

    PS.

    Jeg hadde EDB i valgfag, i 8. klasse.

    Men, en dag var EDB-læreren syk.

    Så måtte vi ha maskinskriving, istedet.

    Og da var rektor Kjølås faktisk lærer for det valgfaget.

    Og han sa til meg, husker jeg, at jeg ikke trengte å skrive ‘touch’, for jeg skrev så raskt med pekefingerne.

    Og det er fordi jeg hadde skrevet på skrivemaskinen som stod i huset til besteforeldrene mine, på kontoret til Strømm Trevare.

    Og fordi jeg hadde datamaskin da.

    Men, da jeg begynte på Sande Videregående, på Handel og Kontor, i 1986 vel, da lærte jeg meg touch likevel da, siden det var et eget fag.

    Så da måtte jeg nesten lære meg touch da.

    Og da fikk jeg karakter 6, i maskinskriving, husker jeg, av en lærer fra Tønsberg, eller noe.

    Som jeg også fikk karakter 6 av, i faget korrespondanse og dokumentlære, som vi hadde samme året.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    img031

    PS 3.

    Man kan se det, at som ungdom, så var jeg ganske nedbrutt, av at faren min flyttet fra meg, da jeg var ni år, og lot meg bo alene, frem til jeg ble myndig.

    Man kan se at jeg ofte forsov meg eller ble hjemme fra skolen.

    Så jeg var en nedbrutt og tynn og bleik og nesten sykelig ungdom.

    Likevel, så skulle militæret absolutt ha meg inn i infanteriet, (som er det tøffeste), da jeg ble 18-19 år.

    Jeg fikk utsatt det noen år, men det var tøft nok likevel.

    Så jeg synes det er en underlig samfunnsform vi har i Norge, for det var ikke lett for meg, som tynn og underernært ung mann, som var preget av omsorgssvikt, under oppveksten, å kommer meg gjennom militæret.

    Jeg vil si det er derfor jeg sitter her fattig i dag.

    Det er fordi at militæret tullet i stykket livet mitt, og jeg fikk ikke fullført utdannelsen min, på datahøyskole, men måtte jobbe i Rimi i mange år, for å få penger til å betale mat og husleie.

    Og jeg har aldri kommet meg såpass opp i lønn, at jeg har fått spart opp noen penger heller.

    Så verneplikten, den kan tulle i stykker folks liv, avhengig av hvor mye støtte man får, fra familien.

    Det blir litt urettferdig, synes jeg, for de som ikke får støtte av familien.

    Så mens de er i etableringsfasen, så må de gjennom et års helvete, og bli tulla med ofte, av breiale befal, i månedsvis i strekk.

    På en måte som kan ta mange år å komme seg over.

    Så Norge er nesten som et skrekkabinett av et land, ifølge vestlig standard, vil jeg si.

    Ihvertfall basert på min oppvekst og mitt liv.

    Man kunne nesten ha plassert Norge, i skrekk-kjelleren hos Madame Tussauds, i London, vil jeg si.

    Så sånn er nesten det.

    Så sånn er nok det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til ordføreren i Svelvik, som jeg har lest har litt problemer med budsjettet, osv.




    Hei Knut Erik,

    Erik Ribsskog 28. januar kl. 05:40

    Jeg vet ikke om du husker meg, jeg gikk i klassen under deg, på videregående.

    I klassen til søstra di, Irene, som jeg ikke gikk så bra sammen med, men.

    Jeg har jo bodd noen år i Oslo, og overhørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian' der, (hva nå det er).

    Og jeg ble forsøkt henrettet, av noe slags jaktlag, på en gård min onkels samboer drev, i Kvelde, i Larvik, (Løvås gård), i 2005.

    Så jeg rømte til England, via Kristiansand og Danmark.

    Og har vært i sjokk her, må jeg si.

    For jeg får ikke mine rettigheter, fra politiet.

    De vil ikke etterforske drapsforsøket, og de ville ikke si hvem den her 'mafian' er.

    Hverken politiet i Norge eller England.

    Og i Norge, så er det politiet i Tønsberg, som har saken min, siden onkelen min fikk meg til å bytte adresse til Kvelde i Larvik, da.

    Og jeg merker at Tønsberg-politiet behandler meg dårlig.

    Så jeg lurte på det, kanskje de behandler Svelvik kommune dårlig og.

    For jeg har jo fulgt med litt, og har lest at du er ordfører nå, osv.

    Så jeg tenkte, hva hvis Svelvik, (og kanskje Sande), bytta til Buskerud fylke.

    Så kanskje dere ville fått mer penger.

    For jeg syntes det var rart, at dere skulle plutselig få mindre penger i år.

    Slik at Svelvik måtte kutte så mye i skole og helse osv.

    Og muligens må legge ned min gamle skole, Berger, og Nesbygda, så jeg.

    For, har andre kommuner fått like store nedskjæringer, som Svelvik?

    Det ble visst kuttet i overføringene?

    Mitt intrykk, fra da jeg gikk på handel og kontor, på Sande videregående, er at de i Tønsberg ser på Sande og Svelvik, som noe perifiere greier, som de omtrent ikke vet hvor ligger.

    De er litt snobbete, er mitt intrykk.

    Kanskje de er mindre snobbete i Buskerud, og ikke ville kuttet like mye i overføringene.

    I Buskerud, så er de vel vant med å ha fler kommuner, som er mindre tett befolket, enn i Vestfold(?)

    Vestfold har vel flest byer i Norge, mens Buskerud vel bare har et par byer.

    Så kanskje Svelvik, (og Sande), hadde fått mer passende beviligninger, og blitt mindre stemoderlig behandlet, om man flyttet de kommunene, til Buskerud?

    For Svelvik kommune, het jo tidligere Strømm, og var en del av Hurum og Buskerud.

    Og Svelvik er jo en gammel ladeby for Drammen.

    Og Svelvik ligger jo i Drammensregionen.

    Og folk fra Svelvik kommune, pendler til Drammen, Oslo og Lier, leste jeg.

    Og ikke til Sandefjord, Larvik og Tønsberg.

    Så kanskje Svelvik hadde passa bedre i Buskerud, er mitt forslag.

    Bare et forslag.

    Hils søstra di, hvis ikke hu er sur enda, og si fra hvis dere veit hva den her 'mafian' er, som jeg har overhørt at jeg er forfulgt av, inne i Oslo.

    Mvh.

    Erik Ribsskog








  • Hvis man ser på slagordet til Svelvik kommune, så kan man se at Svelvik nok er et gammeldags sted. Kanskje ordføreren har vært på studietur i Bjugn?

    img109 paint

    PS.

    Jeg tror det må være han ordføreren Lippert, som har funnet på det.

    Han har sikkert fått hjelp av søstra si, Irene, som gikk i klassen min, som en av seks Svelvik-jenter vel, i Berger-klassen, på ungdomsskolen.

    Og hun var vel ikke så veldig smart, (for å fleipe litt), så jeg tror det er sikkert Irene som har funnet på det slagordet.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen i Møre og Romsdal søker på hvordan sykdom ordføreren i Svelvik har, (‘lippert ordfører sykdom’), på Google. (In Norwegian)

    StatCounter: Noen i Møre og Romsdal søker på hvordan sykdom ordføreren i Svelvik har, (‘lippert ordfører sykdom’), på Google. (In Norwegian)

    http://www.google.no/search?hl=no&q=lippert%20ordfører%20sykdom&meta=&aq=f&oq=

    PS.

    Jeg vet hvem han ordføreren er.

    Og det er broren til Irene Lippert, som jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen og videregående i Sande da.

    Men hun var vel kanskje den gikk dårligst sammen med, av jentene, sammen med Linda Moen kanskje.

    Men men.

    Men han broren hennes, som er ordfører, han tror jeg har cerebral parese, eller noe, vil jeg si.

    Sånn at han ikke går helt ordentlig.

    Men han gikk på allmenn og sånn, husker jeg, og var rødruss, i 1987/88, vil jeg tippe.

    Så han er nok normal i hue, han klarte nok artium og sånn bra, siden han ble ordfører da.

    Så jeg tror egentlig det er verre med søstra hans, Irene Lippert, for å fleipe litt.

    Hun var sånn skikkelig hurpe, vil jeg si.

    Jeg husker en gang i 7. klasse.

    Da skjedde det noe skikkelig rart.

    Da dukka mora mi, fra Larvik, opp på skolen i Svelvik.

    (Jeg hørte det omtrent på trinna, hu gikk med noe sko med hæler på, ikke høyhæla men med hæler, sånn at man hørte at hu gikk i gangen da.

    Så jeg bare, å faen, jeg våkna opp, der jeg satt, for jeg kunne høre muttern gå i korridoren der, selv om jeg satt ved vinduet, lengst fra inngangsdøra i klassen.

    Så banker mora mi på da, som nesten aldri var i Svelvik.

    (Bortsett fra en gang, som hun bodde hos noen folk i Svelvik, som jeg ikke visste hvem var, i noen måneder, av en eller annen grunn.

    Da må noe ha vært alvorlig galt.

    Mora mi fikk sammenbrudd, som jeg ikke fikk med meg, og søstra mi fikk lagt henne inn, skjønte jeg, på noe institusjon, eller sinnsykehus, eller noe.

    Og da bodde hun på en gård, nede i Vestfold.

    (Et ganske rolig sted, med en kiosk. Et slags behandligssted, hvor folk kunne roe seg ned og sånn da, tror jeg.

    Hvor jeg tror det var ganske ordentlig vel.

    Men men.

    Vi var der en gang, og da ville mora mi at jeg og søstra mi, skulle hilse på alle de rare folka som var der.

    Og da var jeg sånn 16 år kanskje, og var skikkelig sjenert for de raringene som bodde der, på den gården, på et ganske øde sted, midt i Vestfold da, nord for Tønsberg, muligens, vil jeg tro).

    I 1986 kanskje.

    Noe sånt.

    Og så bodde hun nede i Tønsberg, på Nøtterøy, på noe institusjon der, og så i en leilighet, fram til midt på 90-tallet vel, da hun flyttet til Drøbak).

    Men men.

    Så mora mi banka på, på skolen da.

    Så var det i timen til ‘Nessa’, fru Næss, som jeg skrev om på bloggen igår:

    https://johncons-blogg.net/2009/02/er-det-noen-som-husker-fru-ness-3.html

    Så sier mora mi: ‘Er dette første klasse ungdomsskolen’.

    Mens hele klassen bare synes det er det dummeste sikkert, noen har sagt.

    Det het jo 7. klasse da.

    Men men.

    Så jeg måtte løpe omtrent, gjennom klasserommet, og dra mora mi med ut på gangen, og roe henne ned, å få henne å dra vekk fra skolen da.

    Så sånn var det.

    Så sier Nessa, fru Næss da, at det er hyggelig at foreldrene drar innom skolen osv.

    Jeg vet ikke hvorfor hun sa det.

    Og Irene Lippert spør, midt i timen, eller i friminuttet, om det var mora mi.

    Jeg måtte bare si ja.

    Så kunne jeg sette meg ned ved pulten igjen da.

    Sånn var det, man kunne aldri vite om plutselig mora ens dukka opp, og lagde noe sirkus eller spetakkel da.

    Men men.

    Så da jeg flytta til Oslo.

    Etter tull med mora mi, og etter å bodd aleine siden jeg var ni på Bergeråsen, og etter å ha blitt mobba på ungdomsskolen og også på Sand, av Geir Arne og Ditlev, osv.

    Da ville jeg ha litt diskret liv, fant jeg ut, da jeg hadde flytta til Oslo.

    Så det var ikke sånn, at jeg hadde begynt å skrive blogg da, for eksempel, hvis internett hadde vært vanlig, i 1989.

    Neida.

    Men jeg prøvde å bli kjent med noen folk i Oslo da, på Abildsø på diskoteker og sånn, i helgene da.

    Jeg og Magne Winnem pleide å dra en del på byen.

    Men det var ikke sånn da, at jeg begynte å forklare om mora mi, som alle sa var sinnsyk, om at jeg ble mobba i mange år på skolen, og at jeg hadde bodd aleine, siden jeg var ni år osv.

    Neida, jeg holdt kjeft om sånne ting, og prøvde å bare ha et ganske stille og rolig og normalt liv egentlig.

    Med studier og jobbing og det som var.

    Så i Oslo var det nok ingen som visste at oppveksten min var såpass rar.

    Så tilslutt så har jeg sluttet å tenke på meg selv som så spesiell, selv om mora vi var sinnsyk osv., som folk sa.

    Jeg har vel hatt en del problemer, siden jeg bodde aleine, fra jeg var ni.

    Med å lære at man bør dusje og sånn ganske regelmessig, og pusse tenna og sånn.

    Jeg bodde jo flere år, på Ungbo, på Ellingsrudåsen, fra 1991 til 1996 vel.

    Og hos familien til halvbroren min Axel, fra 1990 til 1991.

    Og jeg var i militæret, i infanteriet, fra 1992 til 1993.

    Og jeg var en del i England, på språkreise.

    Og hos besteforeldra mine på Sand, pleide jeg å ligge over også, når faren min var på ferie i Amerika.

    Og jeg var på ferie hos bestemora mi i Nevlunghavn.

    Hos onkelen min og dem i Son.

    Og hos mora mi, og søstra mi og dem, da de bodde i Larvik og Solbergelva, og fram til jeg flytta til Berger da jeg var ni år da.

    Og jeg har jo bodd i studentleilighet, i Sunderland, sammen med en del europeiske studenter.

    Så det er ikke sånn at jeg har bodd aleine hele livet, selv om jeg bodde aleine, på 80-tallet på Bergeråsen.

    På 70-tallet og 90-tallet, så bodde jeg jo ikke aleine, untatt på slutten av 90-tallet, da jeg fikk en Rimi-leilighet på St. Hanshaugen, fra 1996.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på nå, at jeg kunne forklare om igjen, at jeg ikke har bodd aleine, hele livet, hvis noen trodde det, selv om faren min lot meg bo aleine, på Bergeråsen.

    1970 – 1979: Bodde med mora mi på Berger og i Larvik.

    1979 – 1980: Bodde med faren min på Berger.

    1980 – 1988: Bodde aleine på Berger.

    1988 – 1989: Søstra mi, og delvis Cecile Hyde, flytta inn i leiligheten min på Berger, bodde også et par måneder hos farmora mi på Sand, sommeren 1989.

    1989 – 1990: Bodde på Abildsø i Oslo mens jeg studerte.

    1990 – 1991: Bodde hos familien til halvbroren min Axel, på Furuset, i et år.

    1991 – 1996: Bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, eiet av Oslo Kommune. Unge folk, som trenger rimelig bolig, kan leie et rom i bofelleskap, i Oslo, for ca. 1600 i måneden.

    Men jeg måtte flytte, for jeg begynte å bli litt gammel, til å bo i Ungbo.

    I 1992-93 så bodde jeg på Terningmoen, i Elverum, da jeg var i infanteriet, i ukedagene, jeg bodde på Ellingsrudåsen i helgene.

    1996 – 2004: Rimi-leilighet i W. Thr. gt, på St. Hanshaugen, i Oslo.

    2004 – 2005: Student bofelleskap, University of Sunderland.

    2005: Bodde på gården til min onkels nå eksdame, i Kvelde i Larvik, i noen måneder.

    2005 – 2006: Bodde i et bofelleskap i Walton, i Liverpool, mens jeg jobbet på Microsoft-aktiveringa til Arvato.

    2006 – dags dato: Bor i egen leilighet i sentrum av Liverpool.

    Så sånn var det.

    Da har jeg tatt med om det igjen, så får jeg se om jeg finner noe annet å skrive om og.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Ordføreren i Svelvik. (In Norwegian).

    Ordføreren i Svelvik. (In Norwegian).

    http://dt.no/article/20090102/SVPNYHETER/418461213/1395/SVPFORSIDE

    Det her er ordføreren i Svelvik, Knut Erik Lippert, eller noe.

    Han er ikke så gammel ordfører egentlig vel.

    Han gikk enten en eller to klasser over meg, på videregående i Sande.

    Jeg husker at russen på Sande, hadde masse arrangementer, enten våren 1987 eller våren 1988, da jeg gikk på skolen, enten i første eller andre klasse handel og kontor.

    Og da tror jeg at jeg hadde forsovet meg en time, eller noe, som jeg ganske ofte gjorde, for jeg var litt deprimert pga. alle problemene i familien, at jeg måtte bo alene fra jeg var ni år osv.

    Men men.

    Men da så gikk jeg tilfeldigvis forbi fra der hvor bussen stoppet da, og i retning klasserommet vårt.

    Det var nok i 2. klasse det her, vil jeg tippe, så da gikk han Lippert i klassen over meg da.

    Noe sånt.

    Og da skulle russen ha strippe-konkurranse.

    Og på den tida, så var ting enda mer politisk korrekt osv., vil jeg si, ihvertfall i forbindelse med rødstrømpe-ting.

    Så det var bare gutta som hadde strippe-konkurranse.

    Så da jeg gikk forbi noe sånn scene eller noe tak som de her rødruss-gutta stod på, så fikk jeg den tvilsomme æren av å se han ordføreren strippe i underbuksa, for de tre-fire damene, eller noe, som var møtt fram.

    Og han ordføreren, han virker som er normal i huet og sånn, for meg.

    Han gikk jo på almenn, så han må jo ha hatt bra karakterer for å komme inn, må man regne med.

    Men han har sånn skjelving, i hender og bein, må man vel kalle det.

    Jeg husker ikke akkurat hva den sykdommen heter nå men.

    Hm.

    Jeg tror ikke det er Downs, for det går på hue.

    Hm.

    Kan det være cerebral parese?

    Noe sånt.

    Sånn at hue er normalt, men man har sånne skjelvinger da.

    Så det så kanskje litt rart ut, når han hadde strippekonkurranse, med de andre i russen.

    Det var vel tre stykker som strippa, og tre damer som så på.

    Noe sånt.

    Jeg så på, må jeg innrømme, for det var så spesielt.

    Men dem hadde ikke noen russedamer som strippa, men da hadde det sikkert blitt mer populært.

    Det var ingen damer som turte å drive med sånt på den tida, for da hadde de fått dårlig rykte, og det var nok ikke noe særlig for damene i Sande og på Berger og i Svelvik og få da, for da sa alle at de var horer, uansett hvor de gikk.

    Så sånn var det.

    Så jeg har aldri prata med han ordføreren, det eneste jeg husker av han omtrent, var at han tok av russedressen og stod og vrikka rumpa si mot de tre tilskuerdamene da, mens han sikkert hadde noen sånne cerebral parese-skjelvinger samtidig da.

    Men men, sånn er det.

    Det kunne vel ikke han noe for sikkert, at han sikkert var født med en sånn sykdom.

    Så det er vel litt urettferdig å bruke mot han, som virker som han er en dyktig ordfører, som får ting gjort osv.

    Jeg tror han er ordfører for Høyre, men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Den forrige ordføreren, det var en som het Skaug, og det var faren til en i klassen, som holdt med Liverpool, som het Snorre Skaug.

    Og det var også ordfører for Høyre tror jeg.

    Men men, kanskje han ble pensjonert.

    Noe sånt.

    Men men.

    I klasse til meg og Snorre, på videregående, og også i klassen min på ungdomsskolen, siden vi Berger-folka måtte fylle opp klassen med noen ekstra jenter fra Svelvik, så gikk også lillesøsteren til den nåværende ordføreren, Irene Lippert, tror jeg ihvertfall hun er, at hun er søstra til ordføreren.

    Men men.

    Og hun var ei skikkelig hurpe.

    Jeg husker en gang, så proklamerte hu i 8. klasse, eller noe, at jentene i klassen hadde smugkikka på blant annet meg i dusjen, etter gymen.

    Og det var litt flaut for meg, som ikke kom i puberteten før jeg gikk på videregående.

    Så da husker jeg Carl Fredrik i klassen synes det var så artig osv.

    Det var i det hele tatt mange hurper og drittsekker i klassen på ungdomsskolen, så det var derfor jeg skreiv i den forrige bloggposten, om da jeg måtte til rektor, da jeg gikk på Sande Videregående, at det var så digg å gå 2. året markedsføring der, for da var det ikke så mange idioter og hurper i klassen.

    I hvertfall så gjorde de mye mindre vesen av seg da.

    Irene Lippert og Linda Moen gikk i klassen.

    Og en eller to hurper til, men de gjorde mye mindre vesen av seg det året, enn f.eks. på ungdomsskolen.

    Forstå det den som kan.

    Jeg husker en episode med hun Irene Lippert, på vei med skolebussen, hjem fra Sande da.

    Svelvik-folka, de tok jo samme bussen som Berger-folka, siden begge stedene ligger nord-øst for Sande, langs Drammensfjorden.

    Men Berger-folka hadde kortest vei da.

    Men vi måtte jo dra med bussen til Svelvik, for å gå på ungdomsskolen, i åra før, så det slapp jo Svelvik-folka da, så det jevna seg vel litt ut.

    Untatt for Sande-folka da, som kanskje var litt mer bortskjemte.

    Men de fikk vel ikke buss til skolen, så de måtte gå flere kilometer, langs en ganske øde asfaltert vei, for å komme fram til skolen, Sande Videregående, som var ganske bortgjemt i skauen der.

    Så det jevna seg nok ut for Sande-folka og, vil jeg nesten si.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men da satt Irene Lippert, noen plasser foran meg på bussen, husker jeg.

    Jeg tror det her må ha vært på våren, antagelig våren 1987 eller 88 kanskje.

    Og da satt hu med sånne høyvanns-olabukser, som det het.

    Eller piratbukser, eller hva det heter.

    Og da satt hu med beina strekt ut, på armlene til setet foran seg, eller om det bare var veggen, bak ryggen til bussjåføren.

    Noe sånt.

    Også proklamerte hu, høyt på bussen, ‘se på de mannebeina mine da’.

    Til de andre jentene.

    For da hadde hu ikke barbert legga da.

    Og jeg var jo ganske treigt i puberteten, som jeg skreiv, så hu hadde sikkert mer hår på beina, enn jeg hadde omtrent.

    Så jeg husker jeg ikke likte hu.

    Hu var litt sånn vulgær og hurpete, må man vel si.

    Mens jeg var mer sånn pinglete og tynn da.

    Men jeg prøvde å finne på noe kødd med lærerne og sånn da, i timen, og friminuttene, sånn at jeg ikke skulle bli for mye mobba.

    Kanskje det var det som hjelp.

    Også gikk jeg også bra overens med Sande-folka i klassen.

    Mette Holtet vel, ei som het Rose-Marie Baltersen.

    Og Kristin Sola da, og venninna hennes Monica et eller annet.

    De to, Kristin og Monica, de holdt meg faktisk igjen, etter en time, i første eller andre klasse på videregående.

    Og da fortalte de meg, at de visste at jeg hadde vokst opp aleine på Bergeråsen, fra jeg var ni år osv.

    Så det var kjent i Sande.

    Så det var muligens ganske velkjent da, at jeg hadde hatt en sånn oppvekst.

    Men da var de skikkelig modne de, Kristin Sola og hun Monica.

    De oppførte seg som voksne, enda de var sånn 17 år kanskje.

    Og vi var liksom på bølgelengde da, at vi var enige om at det var uansvarlig av familien min osv.

    Og de sa at de ikke trodde at jeg ville gjøre det samme selv, mot mine barn, hvis jeg fikk barn seinere.

    De sa det, at de trodde ikke jeg var sånn, at jeg ville gjøre noe lignende selv, de skjønte vel at jeg var mer moden og ansvarlig, enn som så.

    Så vi var som tre voksne omtrent, vil jeg si, som hadde en seriøs samtale hvor vi var rimelig på bølgelengde.

    Det var ikke sånn at de så ned på meg, tror jeg, og det var ikke sånn at jeg så ned på dem.

    Vi var liksom tre voksne som var på bølgelengde og hadde en seriøs samtale.

    Så jeg fortale det som det var, at de hadde hørt riktig, at det var sant at jeg hadde vokst opp aleine.

    Så jeg svarte oppriktig og seriøst på det de spurte om.

    Selv om jeg nok kunne tulle litt med spesielt hun Kristin Sola, som var ganske artig å mobbe litt f.eks., så var det ikke sånn at vi ikke kunne omstille oss, hvis vi ville, og også ha en seriøs samtale.

    Vi hadde liksom flere sider da, som personer.

    Vanligvis i timen, så tulla jeg mye, og lagde litt spetakkel med lærerne og sånn.

    For det var litt kjedelig der ute i skogen, ikke noe butikker, eller noen ting, så man måtte nesten finne på noe, for å unngå å dø av kjedsomhet.

    Men, det var jo ikke sånn at det var den eneste siden av personligheten min.

    Når de to Sande-damene ville ha en seriøs samtale med meg, og de oppførte seg bra, og høflig, så var det jo ikke sånn, at jeg ikke klarte å omstille meg til det.

    I tilfelle det er noen jeg har jobbet sammen med på Rimi, f.eks., eller fra militæret, som tror at jeg bare er en sånn tulle-kar, fordi at jeg har oppført meg litt fleipete og jovialt.

    Det er jo sånn at folk kan ha flere sider, håper jeg at folk forstår, at det ikke er sånn at folk bare er på en måte hele tiden.

    Men at de spiller en rolle, f.eks. som leder på Rimi da, og at de ikke oppfører seg på samme måte da, som de f.eks. gjør hjemme, etter jobb da.

    Jeg vet ikke om dette kanskje blir for abstrakt for noen, og at de ikke skjønner at folk kan ha flere sider.

    Også har de sagt til politiet at Erik, nei han er bare en sånn litt dum tulle-kar, så han kan dere bare bruke som target-guy, og jage jorda rundt.

    Jeg vet ikke helt hva som har foregått, men jeg får prøve å finne litt ut av det.

    Så får vi se om det er mulig å klare det.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog