https://media.digitalarkivet.no/view/49349/591?indexing=
PS.
Kristian Kvehaugen sin ekskone, (Britt Kirsten), er visst også død nå:
https://media.digitalarkivet.no/view/49349/591?indexing=
PS.
Kristian Kvehaugen sin ekskone, (Britt Kirsten), er visst også død nå:
http://johncons-mirror.blogspot.no/2016/07/fler-mobilbilder_30.html
PS.
I 1985, så jobbet Kristian Kvehaugen, som butikksjef, på Rimi Karlsrud, (som man kan se, i annonsen ovenfor).
Og da jeg var ferdig, med førstegangstjenesten, sommeren 1993.
Så jobbet Kristian Kvehaugen, som butikksjef, på Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi 3164 Lambertseter), husker jeg.
For han ansatte meg, i en 50-60%-stilling der, (var det vel), høsten 1993.
(Noe sånt).
Og det passet meg greit, for jeg jobbet fra før, i en 10-15% stilling, på Rimi Munkelia.
(En lørdagsjobb, som jeg hadde begynt i, mens jeg var cirka halvferdig, med førstegangstjenesten min, (i Elverum)).
Og jeg hadde også programutvikling, som hobby, (etter å ha studert, ved NHI, osv.).
Og min russe-kamerat Magne Winnem, (som ansatte meg, på Rimi Munkelia, i desember 1992), ble etterhvert butikksjef, på Rimi Karlsrud.
Og da ble jeg, en slags fast ringehjelp der, (som den butikken kunne ringe, hvis de slet med sykdom osv., på mine fridager, fra Rimi Munkelia og Rimi Nylænde).
Så jeg jobbet tilnærmet heltid, (i Rimi), fram til sommeren 1994, da jeg begynte, som låseansvarlig, (en stilling som var heltid), på Rimi Nylænde.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og da jeg begynte, som låseansvarlig, (som var en lederstilling), sommeren 1994.
Så var det ikke sånn, at Kristian Kvehaugen var butikksjef, på Rimi Nylænde.
Nei, for da hadde Kristian Kvehaugen begynt, som ny butikksjef, på Rimi Munkelia.
(Og Elisabeth Falkenberg, hadde blitt ny butikksjef, på Rimi Nylænde).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Og da jeg opererte kneet mitt, på Aker sykehus, våren 1996.
Så var det sånn, (da cirka halve sykmelding-tiden, etter operasjonen, hadde passert).
At jeg ble sendt, (av distriktsjef Anne Kathrine Skodvin), til Rimi Bjørndal, for å få erfaring, fra å jobbe, som assisterende butikksjef, i en større butikk.
Og da, så var Kristian Kvehaugen butikksjef, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Så Kristian Kvehaugen, var butikksjef, på ihvertfall fire Rimi-butikker, (det vil si Rimi Karlsrud, Rimi Nylænde, Rimi Munkelia og Rimi Bjørndal), mellom 1985 og 1996, da.
(Og det kan godt hende, at det var snakk om, enda fler Rimi-butikker, som han jobba, som butikksjef i, (iløpet av de årene), også.
Hva vet jeg).
Men det merket jeg selv, som butikksjef, i Rimi.
(Noe jeg begynte som, høsten 1998, på Rimi Nylænde).
At distriktsjefene og regionsjefene, ikke ønsket å ha folk, som liksom hadde ‘grodd fast’, som butikksjefer, i en bestemt butikk, da.
Rimi lederne, (fra hovedkontoret), de ønsket å ha butikksjefer, som kunne bytte butikk, hvis regionsjefen knipset, liksom.
(Noe sånt).
Og det kunne kræsje, med det som de andre butikksjefene mente, (for eksempel).
(Nemlig at man ikke burde slutte, som butikksjef, i en butikk, før lageret og alt mulig, var skikkelig bra ryddet.
Det overhørte jeg, på et butikksjefmøte, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen, en gang).
Og medarbeiderne, de ville noen ganger, at man ikke skulle bytte butikk, (sånn som jeg forstod det).
(Jeg mener å huske, at Hanna Østberg, (på Rimi Bjørndal), sa noe sånt til meg, (at det var kjedelig, å jobbe, i små butikker), da jeg jobbet, på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998).
Og kundene, hadde vel også en mening, om dette.
(Jeg husker at ei dame, (muligens ei Balstad), en gang sa til meg, i fruktavdelingen, på Rimi Nylænde.
Like etter at jeg begynte, som butikksjef der, høsten 1998.
At: ‘Det er forskjell på folk’.
(Noe sånt).
Og da mente vel hu, at jeg var spesielt flink, med frukta osv. da, (sånn som jeg forstod det).
(Noe sånt)).
Så butikksjefene ble noen ganger skvisa, mellom forskjellige meninger, når det gjaldt det, å bytte butikk, (i Rimi), da.
(Må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Kristian Kvehaugen har visst også jobba, (før han begynte, i Rimi), som butikksjef, i Stabburet sin tidligere butikk, nederst i Karl Johans gate:
(Samme link som ovenfor).
PS 5.
Dette var visst, i 1979:
(Samme link som ovenfor).
PS 6.
Den Stabburet-butikken, i Karl Johan, var jeg forresten innom, en gang, på midten av 80-tallet, (var det vel antagelig).
(Muligens i forbindelse med et språkreise-besøk, til England, (før jeg skulle ta toget tilbake til Drammen), eller noe sånt.
Hvis ikke dette var studieåret 1989/90, da jeg gikk, på NHI, og bodde, på Abildsø, (i Oslo), og byttet buss, på Jernbanetorget, når jeg skulle, til NHI, og ble derfor gående litt rundt, i Oslo sentrum, noen ganger, før jeg kom meg, på NHI, siden at jeg da ofte, ville være, ganske sulten, og derfor kjøpte meg, en burger for eksempel, før jeg dro videre, til NHI, (på Frysja), fra Oslo sentrum)).
Og den Stabburet-butikken, var litt som en Grans-butikk, (vil jeg nesten si).
Det var liksom ikke så mange vareslag, i butikken.
Og det var ikke noe særlig utvalg, av fristende godteri/snacks der, (sånn som jeg husker det).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Den Stabburet-butikken, i Karl Johans gate.
Den var kanskje ment, for turister, (som ville kjøpe med seg, noen norske matvarer, (som hermetikk og spekemat, var det vel), mens de var, i Norge), tenker jeg nå.
(Noe sånt).
Så denne butikken, var kanskje, som en slags ‘Norway-butikk’, (for matvarer), da.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Og da Kristian Kvehaugen jobba, på Rimi Bjørndal.
(Da jeg jobba seinvaktene og han jobba tidligvaktene.
Noe vi gjorde, ganske mye, av tida, som jeg jobba, i den butikken.
Hvor jeg jobba, fra våren 1996 til høsten 1998).
Så var det sånn, at han ganske ofte jobba, i hermetikkhylla, (med å fylle på Stabburet-hermetikk osv.), husker jeg.
Det var vel omtrent, det eneste, som Kristian Kvehaugen jobba med, på Rimi Bjørndal), sånn som jeg husker det.
(Eller Kristian Kvehaugen dreiv også, med å regne lønninger.
Og han satt vel også opp aktiviteter.
Og han pleide også, å legge opp frukta, (uten å fjerne så mye råtten/gammel frukt vel), husker jeg.
Men hvis han satt opp tørrvarer, så befant seg ofte, i/ved hermetikk-hylla, da.
(Sånn som jeg husker det).
Og Kristian Kvehaugen pleide vel også, å noen ganger, fylle opp frysevarer, for eksempel.
(Selv om det vel ikke var, så ofte, sånn som jeg husker det).
Og noen ganger sette opp brøda.
(Men ikke så ofte, vel).
Og ganske ofte sette ut nye label-er, (hvis det var pris-forrandringer, på noen varer).
(Noe sånt).
Og det var også mer kontorarbeid, (enn bare det, å regne lønninger), som skulle gjøres.
Men Kristian Kvehaugen jobba ikke aleine, (som leder), på tidligvaktene.
Han hadde vanligvis også, en assistent, (enten Irene Ottesen eller Merethe fra Follo), som hjalp.
Og også tre-fire-fem-seks heltidsansatte, (det var hans sønn Thomas Kvehaugen, Thor-Arild ‘Toro’ Ødegaard, Gry fra Mortensrud, David Hjort, Rahat og Linda Karlsson, (fra Sverige), vel).
Noe sånt).
Og det var kanskje, fordi at Kristian Kvehaugen var vant til, å jobbe, med (Stabburet) hermetikk, fra denne nevnte Stabburet-butikken, i Oslo sentrum, da.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 9.
Jeg jobba, i samme butikk, som Kristian Kvehaugen, i noen uker/måneder, på Rimi Nylænde, høsten 1993.
Og jeg jobba også, i noen måneder, i samme butikk, (Rimi Munkelia), som Kristian Kvehaugen, våren 1994.
Men på Rimi Nylænde, så gikk det ikke så langt tid, før Kristian Kvehaugen bytta jobb, til Rimi Munkelia.
(Det var vel rett etter julebordet, i 1993.
Noe sånt).
Og på Rimi Munkelia, så jobba jeg bare, annenhver lørdag.
Og den første tida, på Rimi Nylænde, (før Kvehaugen slutta), så satt jeg mest i kassa, (og rydda hyllene, rundt kassaområdet), vel.
(Noe sånt).
Så jeg kjente ikke Kristian Kvehaugen, så bra.
(For han så jo ut, som om han var, cirka 50-60 år gammel, i 1993, (da han ansatte meg, på Rimi Nylænde, vil jeg si).
Selv om han da var, i slutten, av 40-åra, (vet jeg nå, etter å ha funnet dødsannonsen hans, hvor det stod, hvilket år, som han var født)).
Og selv om jeg jobbet, i samme butikk, som Kristian Kvehaugen, (på Rimi Bjørndal), fra 1996 til 1998.
(Og på Rimi sitt butikksjef-seminar, på Storefjell høyfjellshotell, (heter det vel).
Så delte jeg rom, (i to netter), med Kristian Kvehaugen.
Da jeg var med der, som ny Rimi-butikksjef, (fra Rimi Nylænde), høsten 1998, husker jeg).
Men likevel, så visste jeg ikke, før på fredag, (da jeg så dette, da jeg søkte, hos Nasjonalbiblioteket), at Kristian Kvehaugen hadde jobba, (som butikksjef), i Stabburet-butikken og på Rimi Karlsrud.
Så det var ikke sånn, at Kristian Kvehaugen og jeg, pleide å ‘chatte’ så mye, på jobb.
Vi var nok, rimelig forskjellige, (vil jeg si).
Kristian Kvehaugen var jo fra Gudbrandsdalen.
Så man kan kanskje si, at han var, en litt sær døl, da.
(Noe sånt).
Og jeg var vant med døler, (og syntes at de ofte kunne være, lite sære/merkelige), fra førstegangstjenesten.
Hvor jeg hadde vært, på samme lag, som enkelte ‘døla-folk’, som Odd Sundheim, (fra Valdres), Skjellum, (fra Vågå), Andresen, (fra Vinstra, i Gudbrandsdalen), Pålhaugen, (fra Gudbrandsdalen) og Blekastad, (som jeg forresten ikke var, på samme lag som, men som var, fra et eller annet, mer eller mindre gudsforlatt sted, fortalte Løvenskjold, (fra troppen), noe om, etter at han kom tilbake, fra en påskeferie, (som han hadde vært på, blant annet sammen med Øverland og Nybø i troppen vel), der Blekkastad bodde/var fra, i 1993).
Og sersjant Johansen, (fra Terningmoen), fulgte nøye med, på ‘døla-guttene’, (som han vel kalte dem), nemlig Andresen og Pålhaugen, (husker jeg).
(For de fant visst noen ganger, på litt ‘ugang’ da, mente vel Johansen.
Noe sånt).
Så døler er ikke som andre nordmenn, (fikk jeg inntrykk av, fra førstegangstjenesten).
Så jeg var nok litt skeptisk, når det gjaldt, denne dølen Kvehaugen, da.
Men jeg hadde også respekt for han.
For jeg husket, at Skjellum, (fra Vågå), kunne være veldig ‘hårsår’, når det gjaldt ting, som dialekten hans, osv.
(For vi var på samme lag, i store deler, av førstegangstjenesten).
Og Blekastad var sånn, at han ikke likte, å prate, om personlige ting, (noe vi ble bedt om, å snakke om, på et jobbsøker-kurs, da Blekastad og jeg, ble satt til å samarbeide/havna på samme gruppe, vel).
Så det var ikke sånn, at jeg maste mye, på Kvehaugen, om forskjellig, (må jeg si).
Hvis vi prata sammen, så var det mest, for å si hei, (i forbindelse med vaktskiftet), og for å bli enige om, hvordan arbeidet, i butikken, skulle gjøres, sånn at ikke butikken, skulle bli seende ‘bomba’ ut liksom, (for å si det sånn).
(Og da var det Kristian Kvehaugen, som ga innstrukser liksom.
Siden at det var han, som var ‘sjølveste’ butikksjefen, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 10.
Og det var også sånn, på leder-fest/møtet, hjemme hos Kristian Kvehaugen, (på Munkelia/Lambertseter), på begynnelsen, av 1997.
At Kristian Kvehaugen visste Irene Ottesten og meg, et bilde/fotografi, som han hadde, på veggen.
Og det var, av en gård, som lå, ‘der ingen skulle tru, at nokon kunne bu’, liksom.
(Oppe i Gudbrandsdalen, da).
Men den gården hadde han vel egentlig solgt, (lurer jeg på ihvertfall), fra det jeg fant, da jeg søkte, hos Nasjonalbiblioteket, (her om dagen).
Så hvorfor Kristian Kvehaugen viste Irene Ottesen og meg, det bilde, av slekts-gården.
Det veit jeg ikke.
Men da tulla han kanskje litt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 11.
Kristian Kvehaugen solgte visst slektsgården, i år 2000, (drøye tre år etter, det nevnte ledermøtet):
(Samme link som ovenfor).
PS 12.
På det samme leder-møtet, (eller om man skal si leder-festen), i 1997.
Så fortalte Kristian Kvehaugen, at han hadde, så høye telefonregninger, (husker jeg).
Og det var visst, fordi at han ringte mye, til sex-telefonen, (som det stod annonser for, i Dagbladet osv., vel), fortalte Kvehaugen.
(Noe sånt).
Så Kristian Kvehaugen var igjen ungkar, (etter å ha vært gift, med ei lærerinne Skarpsno, og fått tre unger, med henne), og hadde et kjedelig sex-liv, (må man vel si, at det virka som).
(Noe sånt).
Men når jeg ser, på dødsannonsen, til Kristian Kvehaugen, på nytt.
Så står det noe, om ei Kari-Lise der.
Og det må vel ha vært, en kjæreste, (som vel også, noen ganger, var innom Rimi Bjørndal, (på den tida, som Kristian Kvehaugen jobba der), sånn som jeg husker det, (selv om dette er en del år siden nå)), som Kristian Kvehaugen hadde, (men som han ikke bodde sammen med vel).
(Sånn som jeg forstår det, etter å ha jobba sammen, med Kristian Kvehaugen, fra 1996 til 1998.
Og fra å ha vært, på det nevnte ledermøtet, hjemme hos Kristian Kvehaugen, i 1997).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 13.
Her er mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 14.
Denne ‘sex-telefon-pratinga’, til Kristian Kvehaugen, på det nevnte ledermøtet, hjemme hos Kristian Kvehaugen, (på Munkelia), i 1997.
Det kan muligens ha vært, fordi at min assistent-kollega Irene Ottesen, også var med, på dette møtet, (eller om man skal si festen), tenker jeg nå.
Så det er mulig, at Kristian Kvehaugen, kanskje prøvde, å legge noe slags press, på Irene Ottesen.
For å få henne, til å ha sex, med han.
Siden at han liksom hadde, et så kjedelig sex-liv, da.
(Noe Kristian Kvehaugen vel gjorde et poeng av, da han nevnte, sine høye telefonregninger).
Men Kristian Kvehaugen fortalte vel ikke noe, om sitt forhold, til Kari-Lise, på dette ledermøtet, (sånn som jeg husker det).
Så det er mulig, at Kristian Kvehaugen, var en slags ‘kåt gris’, (eller ‘rundbrenner’), da.
Som ville ned i trusa, på alle damene, som han jobba sammen med.
Hva vet jeg.
(For jeg tror ikke at jeg selv, ville ha begynt, å prate om, mitt sex-liv, på den måten, på et ledermøte, for eksempel. (for å si det sånn).
Det var ikke sånn, at jeg prata med de ansatte, (på Rimi Kalbakken), om mitt sex-liv, på ledermøtene der, (for å si det sånn).
Da ble det vel egentlig, litt for personlig, vil vel kanskje mange mene.
Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 15.
Kristian Kvehaugen hadde visst også, ei hytte.
Så jeg, da jeg søkte, (om Kristian Kvehaugen), hos Nasjonalbiblioteket, på fredag.
(Det er mulig, at det var denne hytta, som det hang bilde av, på veggen, hjemme hos Kristian Kvehaugen, (på Munkelia/Lambertseter).
Det er jeg ikke helt sikker på.
For jeg satt bare, og så på det bildet, (etter at Kristian Kvehaugen, hadde pekt på det vel), fra min plass i sofaen, (jeg satt vel ovenfor Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, sånn som jeg husker det).
(Og dette er, en del år siden nå).
Så jeg husker ikke det bildet, (av det ‘fjell-bygget’, til Kristian Kvehaugen), så bra da, (for å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 16.
Her er mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 17.
Her står det noe, om en ‘do’, men jeg tror nok, at dette egentlig, er snakk om, en hyttetomt, (hvis jeg skulle tippe):
(Samme link som ovenfor).
PS 18.
Her er mer om denne eiendommen:
http://www.luseterfritidsgrend.no/
PS 19.
Enda mer om dette:
http://johncons-mirror.blogspot.no/2016/07/fler-mobilbilder_30.html
PS 20.
Når det gjelder Stabburet-butikken, i Karl Johans gate, så var nok det antagelig, landets eneste Stabburet-butikk, (hvis jeg skulle tippe).
(Hvis de ikke hadde, lignende butikker, i andre store turist-byer, som Bergen og Trondheim, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 21.
Sel kommune, (hvor Kristian Kvehaugen hadde hytte), har bilde av Pillarguri, i kommune-våpenet:
https://no.wikipedia.org/wiki/Sel_(kommune)
PS 22.
I bildet øverst i blogg-posten, så kan man også se, at Rimi Karlsrud, (hvor det nå er Kiwi Karlsrud), har vært, en Rimi 500-butikk.
Og ikke så lenge etter, at jeg var ferdig, med førstegangstjenesten.
(Dette var vel på slutten av 1993 eller begynnelsen av 1994, en gang).
Så var det sånn, at jeg var med.
(Jeg jobbet blant annet med, å sette opp varer, etter planogram).
Da Rimi Karlsrud, ble gjort om, fra Rimi grunnsortiment, til Rimi mellomsortiment.
Så Rimi, de ‘stappa’ mer og mer varer, inn i noen ganske trange butikker da, (må man vel si).
Og min russekamerat Magne Winnem, (som var butikksjef, på Rimi Karlsrud, på den tida, som de gjorde om, til mellomsortiment der).
Han sa seinere, (på den tida, (dette var vel, i 1999), som det var snakk om, (fra min distriktsjef Jan Graarud), å gjøre om Rimi Nylænde, til mellomsortiment).
At han syntes, at: ‘Disse mellomsortiment-butikkene er så trange og upersonlige’.
(Noe sånt).
Så at det ble problemer, med å finne plass, i disse butikkene.
Når sortimentet økte fra 500 til 5000 varelinjer, (eller noe i den duren), var det vel.
Det er vel da ikke, så veldig rart kanskje, (må man vel si).
(Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg tok det natt-toget, fra Paris til Berlin, (som jeg skriver om, i kapittel 38, er det vel).
Så var det sånn, at da jeg gikk av toget.
Så lukta det, en slags søt svettelukt, i sovevogn-kupeen, (husker jeg).
Og det må nok ha vært, fra de amerikanske tenåringsjentene, (vil jeg nok tippe på).
Og den lukta, den minna meg om, hvordan Irene Ottesen, (min assisterende butikksjef-kollega, fra Rimi Bjørndal, i 1996 og 1997, var det vel), noen ganger, pleide å lukte, inne på kontoret der, (på Rimi Bjørndal), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg bodde, på det tredje hotellet, (som også var det siste), i Paris.
(Det som het Chabrol Opera Hotel).
Så var det sånn, (husker jeg).
At jeg ihvertfall en gang, kunne høre, (fra inne på rommet mitt), noen slags form for muslimske bønnerop, (eller noe i den duren), fra en mann, som må ha bodd, i et av fra et nabo-rommene, vel.
(Noe sånt).
Jeg bodde, i et rom, i den øverste etasjen der, (var det vel).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på det hotellet, (Chabrol Opera Hotel).
Så var det også sånn, at jeg noen ganger, nesten måtte le, hvis jeg skulle ut, (for eksempel, for å kjøpe meg, en hamburger-meny), om kvelden, (husker jeg).
For de slo av lysene, i trappe-oppgangen der, om kvelden, (husker jeg).
(Noe jeg aldri har sett før, på noe hotell, i Norge, (eller andre steder i verden), må jeg innrømme).
Så jeg måtte slå på lyset selv, ved å finne en bryter, som liksom stod, ‘her og der’ da, (for å si det sånn).
(Noe sånt).
Og så ville lysene, bli værende slått på, i noen minutter, (etter at man hadde trykket, på en av de spesielle bryterne, i trappeoppgangen der), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste dagen min, på Chabrol Opera Hotel.
Så tror jeg ikke, at jeg fikk dusja, (og barbert meg, osv.).
For noen vaske-koner, ville absolutt inn, på rommet mitt da, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Så det ble muligens til, at jeg bare pakka, (og ikke fikk dusja og sånn, liksom).
(Siden at jeg vel hadde, litt sein døgnrytme, på den tida, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da min søster Pia, bodde i Frankrike.
(På 80-tallet, mens hu gikk på språklinja, på Drammen gymnas, (var det vel)).
Så var det sånn, at da hu var på klassetur, til Frankrike.
Så bodde hu, hjemme hos, en fransk familie, (hvis jeg har forstått det riktig).
Men det var ikke i Paris, (tror jeg).
Men det var vel sånn, at Pia og dem, bytta tog, i Paris, (hvis jeg forstod det riktig).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var, på diskotek og barer, i Paris.
Så var det sånn, at jeg noen ganger, begynte å chatte litt, med de franske damene, (på engelsk), husker jeg.
Og da, så ville de franske damene, ‘alltid’ spørre, om jeg var britisk eller amerikansk, (husker jeg).
Og når jeg så svarte, at jeg var, fra Norge.
Så ville de franske damene, bli litt skuffa, (og liksom miste interessen, en god del), sånn som jeg skjønte det.
(Noe sånt).
Så det var ikke så enkelt, å være norsk, i Paris da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg venta, på Oslo-flyet, (ved ‘gate’-en), på flyplassen, i Frankfurt.
(Etter at jeg hadde tatt tog, til Tyskland.
Fra Paris.
Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).
Så var det sånn, at jeg begynte å chatte, med ei pen dame, (i begynnelsen av 20-åra vel), ved ‘nabo-‘gate’-en’, (til Oslo-flyet), husker jeg.
(Jeg satt meg vel der, fordi at det var mye bedre plass der, tror jeg.
Noe sånt).
Og hu unge dama, skulle til Brasil, (mener jeg å husker).
(Eller om det var sånn, at hu nettopp, hadde vært der.
Noe sånt).
Og hu dama, hu skulle jobbe, med bijouteri, (som hu vel hadde tenkt til, å importere, fra Brasil, eller noe i den duren), mener jeg å huske, at hu sa.
(Hu var vel fransk, (hu dama), tror jeg.
Noe sånt).
Og når hu dama, sa det ordet, (bijouteri), på fransk, (var det vel).
Så skjønte jeg hva hu mente, (husker jeg).
For på den tida, som jeg leide et rom, av Mette Holter og Arne Thomassen, på Furuset, (studieåret 1990/91).
Så var det sånn, at en av deres omgangsvenner, ble kalt ‘veske-Bjørn’, og han jobba, med bijouteri da, (mener jeg å huske).
Og på den tida, så visste jeg ikke, hva bijouteri var, (husker jeg).
Så det spurte jeg, Mette Holter, om hva var, (etter at hu hadde nevnt det ordet), mener jeg å huske.
Og Mette Holter, hu forklarte da, at bijouteri, det var sånne kjeder og sånn, som damer hadde, rundt halsen og på armene osv., da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg stod, på Asker stasjon.
(Etter å ha tatt flytoget dit, fra Gardermoen.
Som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).
Så var det sånn, at jeg prøvde å ringe, til Magne Winnem, (som jeg var forlover til, i hans bryllup, (i 1993), blant annet), mener jeg å huske.
Men Winnem svarte ikke, (sånn som jeg husker det).
(Eller om det var sånn, at han svarte.
Men at han var, på påskeferie, et eller annet sted).
Og det var jo sånn, at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, et drøyt år, før det her, (på jobb, på Rimi Bjørndal).
Så jeg prøvde liksom, å holde, en lav profil, da.
(Siden at jeg var på flukt, fra ‘mafian’, liksom).
Ellers hadde jeg nok heller, tatt inn, på hotell, i Oslo, (for eksempel).
(Istedet for å ‘surre’, nede i Asker, osv.
For å si det sånn).
Men tanken på, å leve i skjul liksom, i kjelleren, til Magne Winnem, (og dem), på Spikkestad.
Den tanken, var ikke så artig, (husker jeg, at jeg syntes).
(For det hadde blitt, rimelig trangt og kjedelig, vel.
Nesten som å være i fengsel, må man vel si.
Noe sånt).
Så derfor, så var jeg nesten glad, for at jeg ikke fikk svar, (eller hvordan det var igjen), fra Magne Winnem.
For min onkel Martin og dem.
De hadde en gård, med blant annet en eng, (og litt skog), osv.
Så jeg tenkte vel med selv.
At det var bedre, å være hos dem, når man var forfulgt, av ‘mafian’.
Istedet for, å for eksempel være, i den ‘trange’ kjelleren, til Magne Winnem og dem, (på Spikkestad), da.
(Noe sånt).
Og jeg var heller ikke sikker på, hvem jeg kunne stole på, i denne situasjonen.
Det var vel derfor, at jeg først rømte, til utlandet, (høsten før, da jeg dro for å studere, ved University of Sunderland).
(Dette tenkte jeg igjennom, på slutten av 2003 og begynnelsen av 2004.
I tida etter, at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg tenkte vel egentlig, på Berger, som et sted, som jeg kanskje kunne ha ‘rømt’ til, på den her tida.
Men Berger, er et lite sted.
Og hvem har jeg der, liksom?
Nei, der har jeg bare onkel Håkon, (min fars yngre bror).
Og han kan være litt brå og umoden liksom, (må man vel si).
Og kona hans Tone, hu veit jeg heller ikke, hvor jeg har, (for å si det sånn).
Disse, er noen litt underlige ‘skruer’, begge to, (må man vel si).
Så å dra dit, og sitte i den sure og innestengte røyklukta, i stua deres.
Nei, det var ihvertfall ikke noe fristende, (for å si det sånn).
(For der var jeg noen ganger, på besøk, (hos min fetter Tommy), som barn.
Og de besøkene, tenker jeg på, som noe slitsomt, (må jeg si).
For Håkon og Tone, de var nesten som tenåringer, da var i 20/30-åra, da.
De løp rundt i gangen der, og krangla høyt og skreik, osv.
(Mens Tommy og jeg, lå inne på rommet hans, da.
Etter at jeg vel, må ha blitt spurt, om jeg ville ligge over der, (en natt til søndag).
(Noe sånt).
Tommy er fem år yngre enn meg, så det var kanskje litt rart.
(At jeg liksom, skulle ligge over, hos han).
Men vi er jo fettere, så det var jo ikke sånn, at vi ikke var i slekt, liksom.
For å si det sånn.
Dette var like etter, at jeg flytta tilbake, til Berger, fra Larvik, (høsten 1979).
Så jeg kjente ikke så mange andre, (enn min yngre fetter Tommy), på Bergeråsen.
Så det var nesten som, at Tommy, var som en lillebror for meg, på den tida, (de første ukene, som jeg bodde, i Hellinga, på Bergeråsen), da.
Noe sånt).
Så jeg valgte, å sette kursen, mot Kvelde.
(Istedet for å dra, til enten Bergeråsen, Spikkestad, Oslo eller Drammen, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da må jeg si, at jeg er ferdig, med Min Bok 7.
Det er noe mer, jeg har notert her, men det kan jeg ta med om, i Min Bok 8, (tenker jeg).
Så vi får se, når jeg får begynt, med den boken.
Vi får se.
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2014/10/fler-bilder-fra-norge_10.html
PS.
Etter biffspisinga.
(Jeg bestilte entrecote vel, siden at Rimi ikke likte det, hvis man bestilte, det dyreste, på menyen.
Noe som vel antagelig var indrefilet, (og så ytrefilet), siden dette vanligvis er den dyreste biffen, mener jeg å huske, fra å ha lest kjøtt-brosjyrer, fra ICA Tveita, (og Opplysningskontoret for Kjøtt vel), på midten av 90-tallet, blant annet).
Så var det vel sånn, at Kvehaugen, Ottesen og jeg, vi spaserte vel, (litt brisne, for vi drakk øl til maten), bort til der Kvehaugen bodde, (like nedenfor Rimi Munkelia), og der spanderte Kvehaugen ‘vodka’, på Ottesen og meg.
(Kristian Kvehaugens sønn Thomas, hadde sagt til meg det, på jobben, (på Rimi Bjørndal), i forkant, av denne ‘festivitasen’, at ‘vodkaen’, som faren hadde å by på, egentlig var hjemmebrent, og at faren hadde brukt ketchup, (som hadde gått ut på dato), istedet for gjær, da han brant denne spriten).
Butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte assistent Irene Ottesen og meg, ting som at han hadde veldig høy telefon-regning, fordi at han hadde ringt til sex-telefoner, på Teletorget.
(Noe sånt).
Og han fortalte også, (han viste oss et gammelt bilde, på veggen sin), at han var fra en gård, ‘der ingen skulle tru at nokon kunne bu’, oppe i Gudbrandsdalen, (var det vel), et sted.
Og det hele endte med, at jeg tok på meg, (i fylla, må jeg si), å arrangere en Rimi Bjørndal-personalfest, i Rimi-leiligheten min, et par måneder seinere.
(Den festen arrangerte jeg, i mai 1997, var det vel, i Rimi-hybelleiligheten min, på St. Hanshaugen).
Siden at Kvehaugen hadde tatt på seg, å arrangerte ‘leder-fest’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Like etter at jeg hadde satt meg ned, ved bordet, på ‘biff-stua’, på Karlsrud der, (i 1997).
Så var det sånn, at ei av Rimi Karlsrud-damene.
Hu fortalte det, at hu hadde stått med buksa nede på knærna.
Mens at noen kolleger, hadde sett på henne, kvelden før.
Fordi at hu var så full, da hu gikk ut av en drosje, (eller noe i den duren).
Og hu Rimi Karlsrud-dama.
Hu skulle til utestedet Strauss, (i Kirkegata), husker jeg.
Og før hu dro ned dit.
(Hu var vel den første, som forlot selskapet).
Så tok hu meg på skuldra, (var det vel), og sa det, at hu håpet å se meg, nede på Strauss, seinere på kvelden.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Hu Rimi Karlsrud-blondina, (som tok meg på skuldra), hu het muligens Cathrine, (eller noe i den duren).
(Men det tørr jeg ikke å si sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Irene Ottesen, overtalte meg, til å ta en nattbuss, tilbake ned til Sentrum.
(Det visste ikke jeg at jeg gikk an.
Å ta en nattbuss ‘feil vei’, liksom.
Men det gikk visst greit, da).
Og på Jernbanetorget, så skilte vi lag.
Siden at Irene Ottesen skulle hjem, til kattene sine, i Groruddalen et sted, (langs linje 5 vel).
Og jeg selv, jeg tenkte det, at jeg kunne jo prøve å finne hu Rimi Karlsrud-blondinna, på Strauss, da.
Og like etter at Irene Ottesen og jeg, skilte lag.
Så så jeg det, at hu brakk seg, og spydde, på Jernbanetorget, (like ved Trafikanten der).
(Så den ‘vodkaen’ til Kristian Kvehaugen.
Den var kanskje litt ‘sinna’, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Da jeg skulle gå inn, på Strauss.
Så klinte dørvakta til meg.
(Med en rett høyre, må det vel ha vært).
Husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg venta, i Kirkegata, en halvtime, (eller noe sånt), mens jeg prøvde, å summe meg litt.
Og så gikk jeg og kikket litt igjen, utafor det utestedet, (som tidligere het Smuget, vel).
Og da var dørvaktene forsvunnet, fra døra, (var det vel).
Så da gikk jeg inn der, og fant hu ‘Rimi Karlsrud-blondinna’, da.
(Hu satt i en trapp der.
Og tok tak rundt ankelen min.
Da jeg gikk forbi henne, i trappa).
Jeg ante ikke hvem hu Rimi Karlsrud-blondinna var, egentlig.
På den tida, som jeg selv jobba, på Rimi Karlsrud.
(Det var fra høsten 1993 til våren/sommeren 1994, en del, vel).
Så jobba jeg sammen med Magne Winnem, (fra russeklassen).
Og festa en del sammen med han.
Og vi festa et par ganger ihvertfall, hos Winnems assistent Geir.
Og han bodde, i Rimi-hybel-leilighetene, på St. Hanshaugen, (hvor jeg seinere fikk hybel-leilighet selv, i 1996).
(Og Morten Jenker, (Winnems nabo, fra da han bodde på Bergkrystallen, som seinere begynte, på Rimi sitt hovedkontor, og jobbet med internkontroll, vel), var også med å festa, hos han Geir, husker jeg.
Og også ei nordlending-leder-dame, vel.
Og kassadama Sophie, (som studerte juss, ved UIO)).
Men Sophie, Geir og nordlending-leder-dama.
De så jeg ikke noe til, på ‘biff-stua’, på Karlsrud, i 1997.
Geir fikk visst sparken, et eller to år tidligere, for å ha ‘tulla med safen’, sa Winnem til meg, en gang.
Og jeg spurte ‘Rimi Karlsrud-kvinnfolka’, (på biff-stua der), om hvordan det gikk med Geir.
Og han jobba da, som leder, i Rema, (svarte de meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Etter at vi hadde gått ut, fra Strauss.
Så prøvde jeg å overtale hu Rimi Karlsrud-blondinna, til å bli med meg hjem, til Rimi-hybel-leiligheten min, på St. Hanshaugen.
Men hu var ikke like lett, å overtale, som hu ‘So What-dama’, (fra Min Bok 5).
(Som jeg hadde dratt med meg hjem, cirka et år tidligere).
Så jeg gadd ikke, å mase for mye.
Så det endte med, at jeg fulgte hu Rimi Karlsrud-blondinna, ned til taxi-ene, som stod, like ved Plata, der.
(For det hadde stått en kar, som ligna på en fra filmen Fargo, (Steve Buscemi, vel).
Like ved drosjene, ved Stortorget.
Så hu blondinna, hu ville heller ta en av drosjene, fra like ved Østbanehallen der, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Jeg vet ikke hvorfor, at hu Rimi Karlsrud-blondinna, var med, til den ‘biff-stua’.
For hu jobba mest, på en hudpleie-salong, i en bakgate, (Bjerregårds gate), må man vel si, (på St. Hanshaugen).
(Bare hundre meter, (eller noe sånt), fra der jeg bodde).
Men dette var vel noe, med butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, (tenkte jeg).
Og jeg ble litt stressa, av det, med at man ikke kunne kjøpe for dyr biff, osv.
Og Rimi Karlsrud-damene, de pirka på meg, (ved matbordet), fordi at jeg spiste biffen først, og så potetene.
(Noe sånt).
Og de mente også det, at jeg drakk for mye, til maten.
Og sa det, at jeg da ville få ‘sprut-bæsj’, (eller noe i den duren).
(Men jeg hadde jo fått en skikkelig fæl forstoppelse, etter julemiddagen, på Terningmoen, (under førstegangstjenesten), noen år tidligere.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
Så jeg hadde kanskje dette i bakhodet, da.
Noe sånt).
Så dette var på langt nær noen adelsforening, (for å si det sånn).
Siden at ‘fruen-timmerne’, snakket om ‘sjarmerende’ ting, som ‘sprut-bæsj’ og ‘truse-blotting’, ved matbordet, og også tok meg på skuldrene, osv.
Så dette var en merkelig ‘begivenhet’, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Jeg skrev i et PS ovenfor.
At Irene Ottesen, bodde i Groruddalen, på den her tida.
Men hu flytta, (noen måneder før det her vel), til Holmlia, (eller Hauketo), eller noe i den duren.
(Jeg husker at hu etterhvert begynte å sykle, til jobben.
Og det kan vel ha vært, fra Holmlia/Hauketo deromkring.
Og da kjøpte hu deo og våt-servietter, (husker jeg).
(En gang, som jeg satt i kassa).
For å ta en slags ‘kattevask’, (eller noe greier, istedet for å dusje).
Hu mente at deo og våtservietter, var den beste erstatning, for å dusje.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 9.
Og da Irene Ottesen flytta, (i 2006, eller om det var, i 2007).
Så lånte hu min Toyota HiAce, for å flytte, (husker jeg).
Og hu var foreldreløs.
Så hu hadde fått en slags ‘reserve-far’, fra myndighetene, (eller noe i den duren).
(Noe hu rådet meg, til å også få meg.
Siden at jeg hadde lite kontakt, med mine foreldre.
Men omtrent det siste jeg ønsket meg, var å få noen slags reserve-foreldre, fra myndighetene, i en alder, av 26-27 år.
(For det syntes jeg, at hørtes rimelig ‘svett’ og rart ut, for å si det sånn).
Så denne pratinga, til Irene Ottesen, (om at jeg burde få meg, noen slags ‘reserve-foreldre’, fra myndighetene).
Den pratinga, den bare lo jeg bort, (eller noe i den duren), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at mens jeg jobba, på Rimi Langhus.
(Dette må vel ha vært etter at jeg begynte å jobbe der for andre gang, (som låseansvarlig), våren 2003).
At jeg noen ganger satt på med Trond Berget, (fra Rimi Langhus), bort til Vevelstad jernbanestasjon, etter jobben.
(Noe sånt).
Og det var vel fordi jeg ikke ville være uhøflig, når Trond Berget spurte om jeg skulle sitte på, (tror jeg).
For å gå i fem minutter, det har vel sjelden vært noe jeg har sett på som et stort problem, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som var spesielt, med bilen, til Trond Berget.
(Husker jeg at han viste meg.
En gang, da jeg gikk ut av bilen hans, ved Vevelstad togstasjon, da).
Det var at Trond Berget hadde fylt opp hele bagasjerommet, i bilen sin, med en svær subwoofer, til bilstereoen da, (husker jeg).
(Og han hadde vel muligens også et ekstra bilbatteri der, til stereoanlegget.
Noe sånt).
Så man kan kanskje si det da, at Trond Berget var en slags sjefs-råner, (eller noe sånt), da.
(Eller at han var ‘über-harry’).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Trond Berget, han hadde vel forresten fått støpt noe slags innlegg, i hardplast, (eller om materialet kan ha vært aluminium), til å sette inn i bagasjerommet, (på bilen sin), da.
Et slags hardplast-innlegg, som hadde rom, til subwooferen, (til bilstereoanlegget hans), blant annet, da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Trond Berget, han slutta å jobbe, på Rimi Langhus, rundt sommeren 2003, (eller noe sånt), vel.
Og sommeren 2004, (var det vel antagelig).
Så var Trond Berget innom Rimi Langhus, (som kunde), husker jeg.
Og dette var mens jeg rydda, i melkedisken, fra utsida, (altså fra den sida av melkedisken, som kundene tok melka fra), da.
Og da Trond Berget så at det var jeg, som dreiv og ‘surra’, i melkedisken, (på Rimi Langhus), der.
Så viste han meg en ‘keltisk bånd’-tatovering, (tror jeg at det var), som han hadde fått seg, på overarmen sin.
Og så sa han at det var ‘tribal’, (husker jeg).
Og så gikk han videre, (for å handle), da.
Men hva Trond Berget prøvde å forklare for meg, ved å vise meg, den her keltisk bånd-tatoveringen sin.
Det veit jeg ikke.
Kanskje han prøvde å forklare at han var kelter?
Kelterne var vel de som bodde i England, før anglerne, sakserne og jydene, tok over der.
Kelterne er vel de rødhårede, hvis jeg har forstått det riktig.
Selv om Trond Berget hadde lyst hår, (mener jeg å huske), da.
Så Trond Berget drømte kanskje om å få seg rødt hår, da.
Det er mulig.
(Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.
Så hadde jeg ikke garderobeskap, (mener jeg å huske).
Men etterhvert, så fikk jeg garderobeskap.
(Etter at butikksjef Irene Ottesen slutta, en gang i 2003, vel).
Og da, så var jeg ikke vant til, å ha garderobeskap der.
(Ihvertfall ikke et garderobeskap med lås).
Noe sånt.
Så jeg glemte nøkla mine, i garderobeskap-døra, et par ganger, på lørdagene, da.
For det var så masete, på Rimi Bjørndal, etter stengetid, (på lørdagene).
For alt gikk i et veldig raskt tempo, da.
(Og jeg som hadde ledervakta.
Jeg hadde veldig mye å tenke på, da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så når det ble en ny ting å huske.
(Nemlig å ta ut nøklene, av garderobeskapet, før jeg dro hjem).
Så ble det en ting for mye, da.
(Noe sånt).
Så det var nok for mye stress, på Rimi Bjørndal, vil jeg si.
(Under han butikksjef Johan, da).
Og jeg måtte jo da dra opp til Rimi Bjørndal igjen, med bussen.
Og ringte vaktselskapet og forklare det, at jeg måtte låse meg inn der.
For å hente nøkla mine, da.
Og vaktselskapet ringte vel også en gang til butikksjef Johan, (mener jeg å huske).
(Og da måtte vel jeg forklare hva som hadde hendt, (over telefonen), til butikksjef Johan, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Noe jeg jo jobbet som fra høsten 1998 til høsten 2000).
Så ansatte jeg en gang ei ung dame om het Leyla, (fra Skullerud), husker jeg.
Og hu sa det, (husker jeg), at hu var vant til å bli kalt Laila, på skolen.
Så det var liksom det samme for henne, om man kalte henne Leyla eller Laila da, (husker jeg at hu sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som hu Leyla dukka opp, på jobben.
Så var også distriktsjef Jan Graarud og regionsjef Jon Bekkevoll, i butikken, (husker jeg).
Og jeg mener at jeg overhørte det, at Jon Bekkevoll da sa til Jan Graarud, (om meg), noe lignende av:
‘Det er ikke noe rart at han liker å jobbe seinvakter, når han jobber sammen med så pene damer’.
Noe sånt.
Så Jon Bekkevoll tenkte visst bare på damer, (og sånn), da.
Mens jeg tenkte mest på hva som var bra for butikken liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som ny butikksjef, så prøvde jeg liksom å komme litt på ‘godfoten’, med de ansatte, da.
(Jeg prøvde å få de til å bli mer fornøyde, liksom.
Sånn at de ikke skulle bli ilojale, (eller hvordan man skal forklare det), da).
Så jeg pleide ganske ofte, å la medarbeiderne sitte på hjem, etter jobben.
(På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter).
Og ihvertfall en gang, så kjørte jeg hu Leyla, (og venninna Warzan, som også jobba på Rimi Lambertseter), til Skullerud, (der hu Leyla vel bodde), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
http://www.linkedin.com/pub/therese-kvehaugen/5/5b8/b51
PS.
Jeg mener å huske at hu her, jobba som assisterende butikksjef, på en Rimi-butikk, på Majorstua.
På den samme tida, som jeg jobba som assistent, (for faren hennes), på Rimi Bjørndal.
Og hu jobba også en dag, (eller noe sånt), på Rimi Bjørndal, (i 1998, må det vel ha vært), mener jeg å huske.
(Det var vel da hu fortalte meg det, (mens jeg jobba med kjølevarer vel), at hu vanligvis jobba, på en Rimi-butikk, på Majorstua, da.
(Noe sånt).
Men det er forresten mulig, at Kristian Kvehaugen, hadde flere døtre, som jobba som assisterende butikksjefer, i Rimi.
(Det er mulig at det var sånn, at Kristian Kvehaugen, hadde to døtre, som jobba i Rimi, (mener jeg litt vagt å huske, ihvertfall).
I tillegg til sønnen Thomas Kvehaugen som jo ble butikksjef på Rimi Munkelia, etterhvert.
Men som fikk sparken derfra vel, for å ha tulla med safen.
Mener jeg at vår Rimi-kollega Irene Ottesen fortalte meg, rundt år 2002, eller noe sånt.
På et butikksjef-møte, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen).
Så det er også mulig at jeg blander hu Therese Kvehaugen litt, med søstera hennes, (eller noe sånt), da.
Hm).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 3.
Therese Kvehaugen dukka opp på StatCounter-programmet, (et tracking cookie-program), på bloggen min, nå.
Så det var derfor at jeg begynte å søke litt om henne nå, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Her er mer om dette:
Det siste butikksjefmøtet, som jeg var på, (må det vel ha vært).
Det var et butikksjefmøte, på Sagene samfunnshus, som jeg var på, våren eller sommeren, år 2002.
Jeg hadde jo vært sykmeldt, i cirka tre måneder, like før dette.
Og det var bestemt, at jeg skulle slutte som butikksjef, (og heller jobbe som låseansvarlig), noen dager eller uker, etter dette møtet.
Og dette var fordi, at jeg ble tulla med, på Rimi Kalbakken, av sjefene oppover i systemet, i Rimi.
Så jeg ønsket å komme meg ut av firmaet, da.
Siden de vanlige spillereglene, i arbeidslivet, ikke ble fulgt i Rimi, da.
Virket det som for meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde ikke vært på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten før dette møtet.
Og det var fordi, at det hadde skjært seg, mellom meg, og driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.
Da disse var innom Rimi Kalbakken, like før 17. mai, i 2001.
Og jeg klagde til de, på at det hadde vært så mye tull, i forbindelse med den Rimi Kalbakken-jobben.
Og Rune Hestenes sa bare at jeg måtte være fornøyd, siden jeg skulle begynne i ny jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus.
Men jeg hadde jo liksom fått karriæren min i Rimi ødelagt, mente jeg.
Og jeg hadde blitt mobbet og tullet med, i flere måneder, på Rimi Kalbakken.
Og jeg mista tilliten, til Rimi, da.
Så jeg ville ikke fortsette i Rimi, hvis det ikke ble foretatt en ‘oppvask’, da.
Og det ble det ikke.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
For jeg fant ikke ut hvem som tulla med meg).
Så jeg ville ut av Rimi, da.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men dette ble bare feid under teppet, da.
Så jeg syntes det ble som noe tøys, (må jeg vel si), å jobbe, i Rimi, etter det her, da.
Og det at jeg ikke ble med, på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten 2001.
Det var en måte for meg, å markere misnøyen min på, da.
Når det gjaldt det som hadde skjedd, av tulling med meg, (må jeg vel kalle det), på Rimi Kalbakken.
Så det ble en rar situasjon da, for meg, (i Rimi).
For jeg hadde jo omtrent ikke var borte fra jobben, en eneste dag, de første årene, som jeg jobbet, i Rimi.
(Unntatt da jeg opererte kneet.
Men det ble jo noe annet, å operere kneet, på grunn av en idretts-skade, syntes jeg.
Enn at jeg sykmeldte meg, fordi at jeg var utbrent, da).
Så jeg syntes det ble som noe rart og flaut, over disse siste tre månedene, som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.
Så derfor, så kom jeg meg ikke opp av senga, den dagen, som dette butikksjefmøtet skulle være, på Sagene samfunnshus, (husker jeg).
Det ble for mye for meg, rett og slett, (må jeg si).
Men så ringte pluteselig distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg, på mobilen.
Og da klarte jeg å mobilisere nok viljestyrke, til å komme meg opp av senga da, og dra på det her butikksjefmøtet, da.
Så jeg dukka jo opp der, et par timer for seint, (eller noe sånt), da.
Og jeg parkerte Sierra-en min, ‘borti der’, (ved Sagene samfunnshus et sted da), husker jeg.
Også gikk jeg, forbi en videregående skole, (hvis det ikke var en ungdomsskole da), husker jeg.
På veien til Sagene samfunnshus, da.
Og da jeg kom dit.
Så måtte jeg gå inn i Sagene samfunnshus der, da.
Og der satt det vel drøye hundre butikksjefer, (eller noe sånt), tror jeg.
(Noe sånt).
Og alle skjønte vel det, at jeg kom for seint, (tror jeg).
Så dette ble som noe rart, da.
(Må jeg vel si).
Og jeg satt meg ned, på den eneste plassen som var ledig.
Og det var ved distriktsjefene der, bakerst i salen, vel.
Og det var vel regionsjef Jon Bekkevoll sin stol, (tror jeg).
For han stod vel og prata, på scenen, da jeg dukka opp der, (tror jeg).
Noe sånt.
Og han hadde vel da forresten begynt som regionsjef, i Oslo Vest, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Noe sånt.
Så dette var ikke bare for butikksjefene i Oslo Øst, da.
Det møtet var nok for butikksjene i både Oslo Øst og Vest, da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Jon Bekkevoll, (eller hvem det var igjen), var ferdig, med å snakke, på scenen, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg beskjed om, at jeg måtte sette meg, borte ved et bord, hvor jeg ikke kjente noen folk, vel.
(Ved siden av en eller annen butikksjefdame, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som ble sagt først, av det jeg fikk med meg, i Sagene samfunnshus, der.
Det var at Rimi sin logo, skulle endres.
Den blå stjerna, i Rimi-logoen, skulle endres, sånn at den skulle få seks takker, istedet for fem.
(Av en eller annen grunn).
Det er mulig at det ble spurt, om grunnen, til dette.
Men det ble ikke forklart.
Det var muligens noen av sjefene ved hovedkontoret, som sa: ‘Jo, fordi’, eller noe sånt.
Men ikke noe mer, da.
Så dette var et tilfelle, av at noen sa ‘A’, men ikke ‘B’, må man vel si.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt ved dette bordet, sammen med blant annet den nevnte butikksjef-dama.
Så kom Anne Neteland sin ambulerende.
Nemlig Idar, (eller om han het Ingar).
(Noe sånt).
Og sparka til stolen, som jeg satt på, (husker jeg).
Dette lurte jeg på om skulle være noe slags trussel.
Hvem vet.
Han sa ihvertfall ikke unnskyld.
Så det var klart for meg, at dette, var noe han gjorde, for å skremme, (eller noe sånt), da.
Så dette var som noe usivilisert da, (vil jeg si)
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt ved det bordet, (der hvor hu nevnte butikksjefdama satt).
Så fikk vi lære om det kurset, som jeg holdt, på Rimi Langhus.
(Det som jeg skrev om, i et av de foregående kapitlene.
Da assistent Sølvi Berger bare hadde sittet inne på røykerommet, sammen med en hel klikk, under hele møtet).
Vi fikk lære om hvordan vi skulle avholde dette møtet, da.
Det ble vel ganske detaljert forklart, hvordan vi skulle presentere dette, (mener jeg å huske).
Og dette møtet som vi butikksjefene skulle holde, i hver vår butikk.
Det gikk ut på, å la medarbeiderne finne tre ting i butikken, som butikken kunne bli bedre på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I pausen, på dette kurset, så gikk mange av butikksjefene ut, (husker jeg).
For å enten ta seg en røyk, eller få seg litt frisk luft, (husker jeg).
Og jeg ble sittende ved siden av min tidligere assistent-kollega, på Rimi Bjørndal, Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på nettopp Rimi Bjørndal).
Og på den andre sida av meg, så satt det en pakistaner, som jeg ikke visste hvem var.
Og det var en som var butikksjef, på Rimi Kolbotn, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Og jeg hadde på meg en lys blå skjorte, som jeg hadde kjøpt en del år før det her, på Marlboro klesbutikken, på Aker Brygge, (husker jeg).
Og jeg hadde vel på meg chinos, (tror jeg), og ikke olabukser, da.
Så han pakistaneren, han trodde at jeg jobba på hovedkontoret, (husker jeg).
Muligens fordi at jeg kledde meg ganske ordentlig, da.
Hva vet jeg.
For han pakistaneren, han sa det, at han hadde lyst til å jobbe på hovedkontoret, sånn som meg, (husker jeg).
Så han trodde kanskje at jeg var distriktssjef, (eller noe da), siden jeg kom for seint, på det her møtet.
Hva vet jeg.
Men jeg skulle jo slutte, som butikksjef, i Rimi.
Så jeg holdt mest kjeft, da.
Og det som skjedde, (som ble som noe litt rart, må jeg vel si).
Det var at butikksjef Irene Ottesen og han pakistaneren.
De ble sittende, på hver sin side av meg, (utafor Sagene samfunnshus der da), og prate til hverandre, da.
Så det ble jo som at de lot som at jeg ikke var der, liksom.
Og det ble som noe rart, husker jeg, at jeg syntes.
Jeg burde kanskje ha flytta meg.
Men etterhvert så ble jo alle stedene man kunne sitte på der opptatt.
Og da ville jeg vel kanskje ha vært uhøflig, ovenfor butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal).
Så jeg ble sittende, selv om jeg syntes at det ble rart, at disse butikksjefene, liksom prata rett gjennom meg, da.
Men jeg syntes nok det var litt greit, å bli ignorert og.
Etter at det hadde vært så mye rart, etter at de problemene på Rimi Kalbakken, hadde hendt.
For jeg hadde ikke regna med, at jeg skulle bli ignorert liksom, da jeg dukka opp, en time eller to for seint, på Sagene samfunnshus, der.
Det var heller motsatt, (vil jeg si).
Jeg hadde vel regna med at folk ville prate om meg.
Siden jeg hadde kjefta på driftsdirektør Rune Hestenes, da han var innom, på Rimi Kalbakken, cirka et år før det her.
Siden jeg liksom hadde skulka, butikksjef-seminaret, på Storefjell, cirka et halvt år før det her.
Siden jeg hadde vært sykmeldt, i flere måneder, grunnet utbrenthet.
Siden jeg skulle slutte, som butikksjef, (for å begynne å studere igjen).
Og siden jeg hadde kommet for seint, til dette møtet, da.
Så da ble jeg overrasket, over å bli ignorert, liksom.
For jeg hadde heller regna med, at jeg ville oppmerksomhet, kanskje.
(På grunn av alle disse nevnte problemene, da).
Og derfor, så hadde jeg ikke så lyst til å dra på dette møtet, da.
Og hadde blitt liggende i senga, fram til hu distriktsjef Anne-Katrine Skovdin ringte, da.
Skjorta jeg hadde på meg, på dette møtet.
Det var forresten en jeg hadde hatt i flere år allerede, på den her tida.
Så jeg hadde et problem, i Oslo, med at jeg ikke klarte å finne noen klær, som jeg syntes at passa, å gå i, på møter og sånn, da.
(Og som også passet, med mitt budsjett, da).
Og jeg syntes ikke at en lyseblå skjorte, var så kul, liksom.
Og jeg ble vel baksnakka, av butikksjef Kenneth, (var det vel).
(Han som var butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg).
På et butikksjefmøte, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).
(Det møtet, hvor Rimi-Hagen holdt den talen, om hu butikksjef Kjersti Sørhagen, eller noe, som hadde måttet slutte, som butikksjef, eller noe sånt.
Og hvor Synøve Svabø underholdt, vel.
Og også en kjent imitator underholdt, vel.
Noe sånt).
Siden jeg ikke hatt noe fine klær da, (mente de).
Men jeg sleit, i Norge, med å finne klær, som passet, på møter og sånn, da.
For jeg kunne vel ikke gå med den samme skjorta, på alle møtene, tenkte jeg vel.
Så jeg prøvde å variere litt, da.
Og da var det kanskje noen som ikke likte en av mine skjortet, tennisskjorter eller gensere, da.
Men da må de si fra om kleskode, mener jeg.
Hvis det er noen spesiell kleskode.
Men tror jeg ikke at ble gjort, da.
Og jeg ble også hivd rett inn på et butikksjef-seminar, på Storefjell, en uke, (eller noe), etter at jeg ble butikksjef.
Så jeg fikk liksom ikke noe tid på meg, til å bygge opp garderoben min.
Fra en assisterende butikksjef-garderobe.
Og til en butikksjef-garderobe, da.
Så derfor hadde jeg ikke noe lyst, til å bli med på butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998.
Men jeg ble mast på da, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og ‘Audi-Monika’, om å bli med dit.
Så den første tida mi, som butikksjef.
Den var preget av stress, (husker jeg).
Siden jeg måtte fly i klesforretninger, og prøve å finne meg ny dress og en jakke som jeg kunne bruke, på fjellet, (hvor jeg aldri pleide å være ellers), da.
Så det var nesten aom at dette var planlagt, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
At jeg skulle få sjokk, den første uka mi, som butikksjef.
Siden jeg ble ble butikksjef, akkurat den uka, som Storefjell-seminaret var.
Så dette var som en veldig stressende tid, husker jeg.
Her var det ingen myk overgang, fra assisterende butikksjef, til butikksjef.
Her ble jeg bare hivd rett inn på et tredagers butikksjef-seminar, (som jeg ikke hadde vært på før), den første uka mi, som butikksjef, husker jeg.
Og etter dette, så fikk jeg liksom ikke bygget opp en ordentlig butikksjef-garderobe.
For jeg var jo mye ute på byen og, (på den her tida).
Og jeg hadde jo ikke noen klær igjen, fra tida mi som japp liksom, mens jeg studerte, fra NHI.
Så det ble noe litt kaotisk, over dette, med å finne riktige klær, til de forskjellige butikksjefmøtene da, (husker jeg).
Og Rimi hadde altså et slags ‘bygdedyr’.
Representert ved butikksjef Kenneth & Co.
Som prata dritt om deg, hvis de ikke likte klærna dine, da.
Så dette at jeg måtte dra på butikksjef-seminar, den første uka mi, som butikksjef.
Uten å ha fått noe særlig tid, til å gradvis bygge opp en ‘butikksjef-garderobe’, liksom.
Det ble som noe stress og som noe herk for meg da, (husker jeg).
Så dette ‘Rimi-bygdedyret’, det var nok det som gjorde, at jeg ikke kom meg opp av senga, for å dra, på det her butikksjef-møtet.
Mens det var problemene på Rimi Kalbakken, som gjorde det, at jeg ikke dro på Storefjell-seminaret, høsten 2001.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og noe annet rart, som skjedde, mens jeg satt ute, under den pausen, på det butikksjefmøtet, på Sagene samfunnshus.
Det var at en eller annen kar.
(Antagelig en butikksjef, da).
Han kom bort til meg, og forklarte det.
At den og den sikkerhets-karen, som gikk rundt med en mobiltelefon, med handsfree, (eller noe sånt), vel.
Det var en som hadde jobbet, for kong Olav, som sikkerhets-ansvarlig, (eller noe sånt), da.
(Ble det sagt, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter dette møtet, så klarte jeg ikke å få låst bagasjerommet, på Ford Sierra-en min lenger, (husker jeg).
(Noe sånt).
Så jeg lurte litt på, om han sikkerhetssjefen, til kong Olav.
Hadde vært bak i bilen min, for å se, om jeg hadde AG3-en min, fra Heimvernet, der.
For å skyte alle ‘dummingene’ i Rimi, liksom.
(Siden det hadde vært så mye problemer, på Rimi Kalbakken, osv.
Og siden jeg måtte slutte i firmaet, da).
Men det tørr jeg ikke å si sikkert.
Men etterhvert, så ble det så mye problemer, med den bilen.
Den bilen, den var som et stort pengesluk, (må jeg vel si), så godt som hele den tiden, som jeg eide den.
(Siden det var ofte innbrudd og deler som gikk i stykker, på den).
Så det at jeg begynte å studere.
Det kunne jeg bruke som en unnskyldning, liksom.
Til å kvitte meg, med denne ‘pengesluk-bilen’, da.
Som jeg vel vanskelig ville hatt råd til å hatt uansett, som student.
Da måtte jeg nok ha levd på utelukkende nudler omtrent, for å hatt råd til det.
Og jeg var litt deprimert, på den her tiden.
Så jeg ville trøstespise litt, med god mat, som pizza og iskrem osv., da.
Så det var ikke aktuelt for meg, å fortsette å kjøre med den bilen, som student.
For den bilen, den hadde jeg brukt nok penger på da, for å si det sånn.
Og det var liksom ‘alltid’ noe feil med den.
Så den bilen, den var veldig dyr i drift, da.
Og en student, som bor for seg selv.
Han vil vel ikke ha, en bil, som er dyr i drift.
Det blir som noe lunefult liksom, over det, å eie, en sånn bil.
Plutselig så skal du på jobb.
Og så starter ikke bilen.
Eller det har vært innbrudd i den.
Og nesten hver måned.
(For å overdrive litt, men likevel).
Så var det noe sånt, da.
Og da blir det vanskelig, å ha en sånn bil, (syntes jeg).
Å parkere en bil utendørs i Oslo sentrum.
Da må du nesten holde med Vålerenga, tror jeg.
For de kriminelle, de gjør visst ikke innbrudd, i biler, som hadde Vålerenga-klistremerke, på bakruta.
Stod det vel i Aftenposten, en gang, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Noe sånt.
Og jeg var ikke med i Klanen, (eller noe sånt).
Så jeg syntes at det ville blitt som noe dumt, å hatt et sånt klistremerke, i bakruta, på bilen.
Så det var ikke sånn, at jeg nesten kjøpte et Vålerenga-klistremerke liksom.
For å klistre på innsida, av en av rutene, i bilen min, da.
Det ble som noe litt for harry for meg, (husker jeg).
Så det fikk jeg meg ikke til å gjøre, da.
Selv om det stod i avisa, at folk som hadde Vålerenga-klistremerke, på bilen sin, hadde mindre trøbbel, med innbrudd, (i bilen), osv.
Det ble som noe dumt for meg, å gjøre noe sånt.
Så å ha bil stående parkert utendørs, i en av bydelen, i Indre Oslo by.
Det kan jeg ikke anbefale, (for å være ærlig).
For det er en del kriminelle, som flyr rundt, i Oslo, om nettene, da.
Og bryter seg inn i folks biler.
Jeg så faktisk en ‘gubbe’ en gang.
(En kar i 50-60-åra, vel).
Som stirret inn i bilen min.
(Med et nysgjerrig ansiktsuttrykk).
Akkurat da jeg gikk mot den.
Og som så fikk sjokk omtrent, da han skjønte det, at det var min bil, da.
Men jeg gjorde ikke noe, da.
Hva kan man gjøre, liksom.
Så hvis man har bil, og bor i de indre bydelene, i Oslo.
Så vil jeg anbefale det, å ha innendørs pakering, da.
(Hvis man har mulighet, til å få tak i det).
Det koster nok litt mer, enn å parkere utendørs.
Men man sparer seg for mye stry, da.
Men grunnen til at jeg ikke ringte Rimi.
Og prøvde å få den nye koden, til parkeringsplassene, i kjelleren der.
(På tross av at det var mye innbrudd, i bilen min, da jeg parkerte, på de parkeringsplassene, som dukket opp der, etter at Waldemar Thranes gate 3, ble revet).
Det var fordi, at hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi.
Hu hadde jo begynte å ‘bable’ om, at ‘Stein Erik’ hadde lovet to gutter, at det skulle få parkere der gratis.
Og å høre på det, at Rimi-Hagen hadde to unge gutte-venner, som fikk gratis parkeringsplass, av han.
Det ble som noe flaut, for meg da, (husker jeg).
Så det var ikke sånn, at jeg ringte hu dama noe mer, da.
(For å si det sånn).
Nei, da parkerte jeg heller utendørs.
Selv om jeg hadde mye problemer, med innbrudd, i bilen, da.
Men jeg kunne nesten ikke ringe igjen, om parkeringsplassene, i kjelleren, på Rimi-bygget da, (syntes jeg).
Etter den flaue samtalen, (som jeg vel har skrevet om tidligere i denne boken), med hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen.
Høsten, (eller like før jul), i 1998, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.