johncons

Stikkord: Irene Ottesen

  • Min Bok 5 – Kapittel 186: Kristin fra Rimi Nylænde

    Kristin fra Rimi Nylænde, hu må vel nesten få sitt eget kapittel, i denne boken, tenkte jeg nå.

    Kristin var ei blond ungjente, som nok snudde hodene, til noen og enhver, av gutter og menn, som hadde noe, med Rimi Nylænde, å gjøre.

    Hu var ganske høy, slank og rank, (heter det vel).

    Hu var i 16-17 års alderen.

    Og hu var pen, (liksom klassisk pen da, må man vel si).

    Og hu hadde en rumpe, som nesten gikk oppover da, (må man vel si).

    Og hu hadde vel også pupper, vel.

    Så det var vanskelig å finne noen feil, med hu Kristin, sånn rent utseendemessig da, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ansatte hu Kristin, som lagerhjelp, like etter at jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998, da.

    Og grunnen til at jeg ønsket å ansette nye folk der.

    Det var fordi at jeg syntes det, at medarbeiderne, på Rimi Nylænde, var så vanskelige å ha med å gjøre, da.

    Og det var kanskje fordi, at jeg hadde blitt bortskjemt, i den forrige jobben min.

    Som jo var som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    For på Rimi Bjørndal, så ansatte jo butikksjef Kristian Kvehaugen kun unge damer, (kunne det virke som, ihvertfall).

    Og jeg jobba jo nesten bare seinvakter, (på Rimi Bjørndal), så jeg var vant med å jobbe sammen med, omtrent bare pene, unge og greie damer, på jobben, da.

    Men da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så syntes jeg at de medarbeiderne, som jobba der, var litt vanskelige å ha med å gjøre, da.

    På Rimi Bjørndal, så hadde jo min assistent-kollega Irene Ottesen, klagd så fælt til meg, da jeg begynte der.

    (Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    På at medarbeiderne var så vanskelige.

    Så jeg vant til å se på medarbeidere, som jobbet i butikken, før jeg selv begynte der, som treige og som problemer da, (må jeg vel si).

    Så jeg tenkte jo det, at jeg måtte begynne å ansette nye medarbeidere, da.

    Sånn at jeg fikk litt mer kontroll, på jobben, (på Rimi Nylænde), da.

    (Nå sier ikke jeg, at dette var riktig.

    Men det var liksom sånn, som jeg hadde blitt ‘programmert’, til å drive butikker, under ‘læretida’ mi, i Rimi, da.

    Må jeg vel nesten si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den som kjente Krisin.

    Det var en ung kar, som het Lars, som ‘Audi-Monika’ hadde ansatt, som en slags praktikant, et år, da.

    Mens han gikk det siste året på ungdomsskolen, vel.

    (Omtrent som faren min hadde ansatt hu Svelvik-jenta, som var med på en dansketur, med Strømm Trevare, på 80-tallet, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Han Lars, han var vel en av de få, som jeg fikk noe særlig kontakt med, (og som virka som at han liksom var ‘hjemme’ da), i begynnelsen, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.

    Så jeg spurte han, om han kjente noen folk, som kunne begynne å jobbe der, da.

    Og Lars sa så, (neste gang han jobba, eller noe).

    At de to peneste jentene, i klassen hans, (eller noe sånt), skulle begynne å jobbe der, da.

    (Og dette var vel snakk om en niende klasse, på Lambertseter ungdomsskole, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dukka hu Kristin opp, (en dag), på Rimi Nylænde, da.

    (Aleine, og ikke sammen med ei klassevenninne, forresten).

    Og jeg ansatte henne, for jeg ville gjerne ha noen ansatte der, som gjorde som jeg sa, da.

    Og som var greie å ha med å gjøre; når det gjaldt jobb-ting, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at hu Kristin, dreiv og prisa noen varer, borte i kjøledisken, (eller noe sånt).

    Rundt juletider, i 1998, (må det vel ha vært).

    Og da, så gikk jeg bort til henne, for å sjekke at hu gjorde det riktig da, (eller noe sånt).

    Og da husker jeg at jeg overhørte det.

    At assistent Wenche Berntsen, hu sa sjokkert til en kollega.

    (Som muligens kan ha vært ei annen ung og pen blondinne, som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Nemlig Henriette, som var lillesøstera til Benedicte aka. Benny, (som satt i kassa, på mandager, (sammen med Ida), blant annet)).

    At jeg klarte å prate, med hu Kristin.

    For dette var visst som noe rart, for hu Wenche Berntsen, at jeg liksom turte å prate, med hu unge Kristin, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo jobba sammen med mange unge damer, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg har jo hatt en yngre søster og en yngre stesøster.

    Og en yngre halvbror.

    Og en yngre adoptiv-tremenning.

    Og mange yngre søskenbarn.

    Så jeg klarte vel å prate med ei ung butikkdame og, (tenkte vel jeg da).

    Men dette var visst noe, som omtrent sjokkerte, hu Wenche Berntesen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Kristin, hu var grei å ha på jobben, (husker jeg).

    Hvis det var ei sur kassadame, som ikke fant diffen, i kassa si.

    Ei som het Miriam, hu ville ganske ofte det, at jeg skulle telle kassa hennes.

    For å finne diffen hennes, (når hu hadde feil i kassa si), da.

    Men problemet var det, at jeg jo måtte telle tippekassa, (og sikkert også gjøre mange andre ting, som jeg har glemt nå).

    Men da kunne jeg bare be hu Kristin, (husker jeg), å telle kassaskrinet, til hu Miriam, da.

    Og hu Kristin, hu hadde vel kanskje ikke fått ordentlig opplæring, i å telle kassa.

    Selv om hu vel kanskje hadde lært å telle tippekassa.

    Men jeg kunne jo ikke telle to kasser samtidig, liksom.

    Så hvorfor hu Miriam absolutt ville at jeg skulle telle kassa hennes, det veit jeg ikke.

    Men det veit hu vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora til Kristin, det var ei dame med mørkt hår, (husker jeg).

    Og hu handla ganske ofte, i butikken da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og enkelte ganger, så satt jeg jo i kassa, jeg og.

    (For eksempel hvis jeg måtte avløse pauser.

    Og da det var en ransbølge, på Lambertseter, så satt jeg jo en del i kassa, (på lørdager osv.), for å prøve å roe ned betjeningen, da.

    Som jeg vel har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og en eller to ganger, så var det sånn, (husker jeg).

    At jeg skrøyt av hu Kristin, til mora hennes, da.

    Siden at hu Kristin, var så flink, på jobben, da.

    (Omtrent som hu Tove, (ei dame fra Nesbygda som hadde tittelen ‘Førstedame’), på CC Storkjøp, hadde skrytt av meg, til faren min, (da han var innom og handla), på CC Storkjøp, hvor jeg jobba, ved siden av russeåret, på Gjerdes videregående, i Drammen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo også sånn.

    At Ida, (ei fra Kolbotn-området vel, som først jobba deltid, i kassa, og som jeg etterhvert forfremmet, til låseansvarlig), hu hadde ei venninne, som hu studerte sammen med vel, ved UiO.

    Nemlig Ragnhild fra Sørlandet.

    Og hu var også ei pen blondinne, da.

    Og en tidligere medarbeider, fra Rimi Nylænde.

    Nemlig Henning Sanne.

    Han tålte visst ikke det, at det begynte å jobbe, så mange unge og pene blondinner, på Rimi Nylænde, etter at han slutta der.

    (Noe sånt).

    Noe må det nok ha vært, ihvertfall.

    For Henning Sanne, han dukka en dag plutselig opp, i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Og da, så gjorde han et poeng av det, at det jobba så mange pene damer der, da.

    Og så liksom pekte eller nikket han, mot Ragnhild fra Sørlandet og hu unge Kristin, da.

    Og det er derfor at jeg husker, hvordan rumpa til hu Kristin, så ut.

    For akkurat da han Henning Sanne pekte eller nikket, mot henne, så dreiv hu og kjørte ei tralle, inn i heisen, i kjelleren der, (på Rimi Nylænde).

    Så man kunne bare se baksiden, av henne, da.

    Og da var det rumpa, som var lettest å legge merke til, tror jeg.

    (For jeg lurte jo da, på hva den kunne være, som han Henning Sanne egentlig mente.

    For dette fremstod ikke som klart, for meg da, må jeg innrømme.

    Så derfor så jeg litt på hu Kristin da, samtidig mens jeg lurte på, hva det var, som gjorde, at han Henning Sanne liksom klikka)

    Så derfor, så husker jeg, hvordan rumpa hennes så ut, enda.

    (Ihvertfall sånn delvis).

    Og det var ei stram og fin tenåringsjente-rumpe, (som nesten gikk oppover da), må man vel si.

    Men tenåringsjenter, de har vel ofte fine rumper.

    (Min stesøster Christell, hu sa jo en gang til meg det.

    Da hu var i begynnelsen av tenårene, (må det vel ha vært).

    At en som het Tony, på Øvre, på Bergeråsen, (som gikk på klassetrinnet under meg og på klassetrinnet over Christell), hadde sagt til henne det.

    At hu hadde den fineste rumpa, på hele Bergeråsen.

    Så jeg var litt vant med tenåringsjenter, som hadde fine rumper, da.

    (Må man vel nesten si).

    Så derfor, så klikka jeg ikke, av å se på den rumpa, til hu unge Kristin, da.

    Som man vel må si, at det virka som, at han Henning Sanne, (mer eller mindre ihvertfall), gjorde, da).

    Men hva Henning Sanne egentlig mente, med å gå inn på lageret, på Rimi Nylænde, (på den måten).

    (For han hadde jo slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, på den tida, som jeg jobba, (som assisterende butikksjef, på) på Rimi Bjørndal.

    (Som jeg jo jobbet som, mellom våren 1996 og oktober 1998).

    Så Henning Sanne, han slutta altså å jobbe, på Rimi Nylænde, mens ‘Audi-Monika’, var butikksjef der, da.

    (Hvis ikke Henning Sanne slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, allerede mens Elisabeth Falkenberg, var butikksjef der, da.

    Det er mulig.

    For Falkenberg var jo butikksjef, på Rimi Nylænde, før hu ‘Audi-Monika’ begynte der, da).

    Så jeg har aldri hatt Henning Sanne under meg liksom, som butikksjef, da.

    Siden han slutta å jobbe, i Rimi, før jeg ble butikksjef, (høsten 1998), da).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba, på CC Storkjøp, russeåret, i Drammen.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så hang det en plakat, på innsida av kontordøra.

    Hvor det stod, (på ironisk vis), noen slags ‘bud’, for butikkmedarbeidere, da.

    ‘Ikke prøv å se bra ut, du er jo ingen modell’, var et av disse budene, da.

    Som sto på døra, til kontoret, til hu butikksjef Karin Hansen der.

    Og det heter seg jo ellers, i arbeidslivet, (mener jeg å ha forstått ihvertfall), at det er positivt, hvis arbeidstagerne liksom har en pen fremtreden, da.

    (Ihvertfall i service-yrker).

    Men Henning Sanne, han må vel ha ment det, at det var negativt, at disse nyansatte butikkdamene, så bra ut, da.

    Hvis ikke han hatet blonde damer, da.

    Henning Sanne, (som jo gikk en stund, på den samme kokkeskolen, på Helsfyr, hvor Axel også gikk, han hadde jo en gang, (også like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel), sagt til meg det, at epleslaget Golden Delicious, ikke inneholdt noen vitaminer eller noe annet, som var nyttig.

    Så kanskje Henning Sanne talte i metaforer, tenkte jeg nå.

    Kanskje han brukte epleslaget Golden Delicious, som en metafor, for blonde folk, (eller noe sånt).

    Så kanskje Henning Sanne egentlig prata dritt om blonde folk, når han prata dritt om gule epler da, (tenker jeg nå).

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu unge Kristin.

    Hu forresten også min kamerat Magne Winnem til å klikke litt, (må man vel si).

    For en gang, som Magne Winnem var innom Rimi Nylænde, for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.

    Så kom også hu Kristin innom, da.

    (Mens Magne Winnem og jeg, stod og preika, like ved inngangen til lageret, i første etasje, på Rimi Nylænde der).

    Og hu Kristin, hu fortalte meg det, at hu ville slutte, (på Rimi Nylænde), da.

    Og jeg kunne jo ikke nekte henne det, liksom.

    Hu hadde vel en måneds oppsigelsestid, som alle andre, i Rimi, liksom.

    Så jeg bare sa at det var greit, da.

    (For jeg kunne jo ikke si noe annet, liksom).

    Men da, så sa Magne Winnem det.

    (Etter at hu unge Kristin hadde gått igjen, da).

    At: ‘Hu er jo fin, jo’.

    (Noe sånt).

    Men hva kunne jeg gjøre, liksom.

    Skulle jeg liksom ha sagt det, til hu Kristin, at: ‘Nei, vær så snill Kristin, ikke slutt, du er jo fin, jo’.

    Nei, det hadde selvfølgelig ikke gått an, (for meg som butikksjef), å si noe sånt.

    (Synes jeg ihvertfall).

    Jeg kunne vel ikke, som butikksjef, fokusere på utseendet, til en ung butikkdame.

    Og jeg kunne vel ikke trygle henne, om å ikke slutte, (syntes jeg).

    For jeg var jo sjefen hennes, og ikke for eksempel faren hennes, da.

    Så jeg kunne jo selvfølgelig ikke ta avgjørelser, på hennes vegne.

    Dette var ikke min business liksom, mente jeg, da.

    Det var medarbeideren som bestemte, når han eller hun, ville slutte, i jobben.

    Og jeg kunne jo heller ikke miste integriteten min, som butikksjef,  (syntes jeg), ved å trygle, ovenfor medarbeiderne, da.

    Så hva Magne Winnem egentlig mente, med den ‘bablinga’ si, (etter at hu unge Kristin hadde dukket opp, på Rimi Nylænde, og sagt opp stillingen sin, som lagerhjelp).

    Det veit jeg ikke.

    Men dette ga ihvertfall ingen mening, (for meg), da.

    Så det må man nok eventuelt spørre Magne Winnem om, isåfall.

    (Hvis man ønsker å finne ut, hva han mente, mener jeg).

    Men Magne Winnem, han hadde nok da kanskje hatt et skøyeraktig glimt, i øyet.

    (Som han noen ganger hadde ihvertfall, må man vel si).

    Mens han sa det, om at hu Kristin, var så fin, da.

    Så dette skøyeraktige ansiktsuttrykket, til Magne Winnem.

    Det kan kanskje ha satt meg ut litt, da.

    Eller, jeg det kan ha fått meg til, å lure på, hva det var, som Magne Winnem egentlig mente.

    Så jeg kan nok derfor, ha blitt stående og undre meg litt.

    Og derfor ikke klart å fått fram et ord da, (på en stund).

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristin dukket så opp igjen, på Rimi Nylænde, noen måneder, etter at hu hadde slutta.

    Og så spurte hu, om hu kunne få begynne å jobbe igjen.

    Og jeg trengte da noen som kunne vaske melkedørene og flaskebordet og sånn, på onsdagene.

    (Som var en fast vaskedag, da.

    Siden det ikke egentlig var lagerhjelp, på den dagen.

    Men Hilde fra Rimi Hellerud, hu hadde sagt det, (på midten av 90-tallet), at hvis noen vaska sånn, så kunne de også ta tomflasker, og sånn, da.

    Og dette kunne føres på vaskebudsjettet, (og ikke lønnsbudsjettet), da.

    Og jeg lot også den som ‘tok vaskelista’, få ta Viking Lotto, da.

    Sånn at de liksom også skulle lære noe, da.

    Og Kristin var ikke den første, som hadde, denne vaskejobben.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Den første var muligens hu Selma, som var lillesøstera, (eller noe sånt), til hu kurdiske kassadama, som distriktsjef PØF, omplasserte, til Rimi Bøler.

    (Noe sånt).

    Men så slutta Kristin igjen, etter noen måneder, da.

    For å begynne å jobbe, på dyrebutikken, på Oslo City.

    (Sa hu ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, mens jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.

    Så kom plutselig Kristin innom der, som kunde, da.

    Sammen med to kjempesvære mannfolk, (må man vel si).

    Og disse kara, de så begge ut til å veie, mellom 100 og 150 kilo, hver seg, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og de var vel i begynnelsen av 30-åra, (eller noe sånt), vel

    (Noe sånt).

    Så det her så jo rimelig spesielt ut da, (må man vel si).

    At hu unge Kristin, (som var rimelig tynn og slank), gikk rundt, sammen med to så svære mannfolk, da.

    Og hu Kristin, hu sa ikke ‘hei’, heller.

    Så det var nesten som at noe var galt da, (må jeg vel si).

    Hvis ikke det her var noen slektninger av henne, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som hu Kristin, skulle jobbe.

    (Hvis ikke det her var en dag, som hu ville jobbe.

    Etter at hu egentlig hadde slutta, (for andre gang), da.

    Noe sånt).

    Så kom Kristin på jobb, i noen sånne piratbukser, (som viste litt av leggen), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Og da, så var også assistent Stian Eriksen, på jobb da, (husker jeg).

    Og han så på Kristin, (da hu kom inn inngangsdøra, til butikken), mens han satt hue litt på skakke, (eller noe sånt), og så sa navnet hennes, på en slags kjærlig måte, da.

    (Noe sånt).

    Og på slutten av denne arbeidsdagen.

    (Altså etter stengetid, da).

    Så begynte hu Kristin, å spørre meg, om det var noen fler folk, i butikken, enn henne og meg, da.

    Og da begynte jeg å lure på, om hu Kristin, hadde fått løpetid, (eller noe sånt).

    Så da bare låste jeg henne ut av butikken, (husker jeg).

    (Og det var vel også en annen ansatt, i butikken da, mener jeg å huske.

    En som het Andre vel, muligens.

    Noe sånt).

    Så hu Kristin, hu ble helt gæern etterhvert da, virka det som.

    Og ingen klarte visst å holde styr på henne.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det hendte, et par ganger, (i årene som fulgte), at jeg stakk opp i tredje etasje, i Oslo City.

    Når jeg likevel var innom det senteret, for å handle.

    For å se, om jeg kunne se noe til hu Kristin, i dyrebutikken der, da.

    Men jeg så henne aldri der.

    Så det er mulig at hu bare skøya, når hu sa det, at hu skulle begynne å jobbe, i dyrebutikken, på Oslo City, da.

    (Hvem vet).

    Så etter at jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten år 2000.

    (For å begynne å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    Så så jeg aldri hu Kristin igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 184: Mer fra den tiden jeg jobbet som butikksjef i Rimi

    Fra den tida, som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi.

    (Og hadde den svarte Sierra-en min).

    Så husker jeg det, at butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), en dag, (muligens en søndag vel,  hvis ikke dette var en helligdag, i en påskeferie, eller noe sånt), inviterte meg hjem, til rekkehusleiligheten sin, på Kolbotn, for å hjelpe han, med noe data eller internett-greier.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke nøyaktig hva det var, som Arne Risvåg, spurte meg, om å hjelpe han med.

    Men det var noe, som jeg uansett ikke kunne gjøre noe med, akkurat der og da, (husker jeg).

    (Men jeg ga han vel noe råd, om hva han kunne gjøre, da.

    Noe sånt).

    Jeg husker også at jeg syntes det, at  ungkarsleiligheten, til Arne Risvåg, så litt kjedelig ut, (hvis jeg skal være ærlig).

    Jeg selv var jo ganske tech-frik, på den her tida.

    Og jeg hadde for eksempel PC-en min kobla, til både TV-en og stereoanlegget, da.

    Men Arne Risvåg, han hadde vel ikke PC-en sin kobla, til noe annet, enn til en monitor, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg mener å huske det, at jeg fikk et glass cola, av Arne Risvåg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så det var ikke snakk om noe mat-servering der, liksom.

    Og Arne Risvåg, han holdt forresten med Liverpool, (når det gjaldt fotball).

    (Og ikke med Everton, som jeg har holdt med, siden jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, på 70-tallet.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Det huska jeg, fra den første gangen, som jeg var på mitt første butikksjef-seminar, på Storefjell.

    Arne Risvåg, (som da allerede var en erfaren butikksjef vel), han hadde vært og sett på en fotballkamp, mellom Liverpool og Everton, som Everton vant, etter scoring av Kevin Campbell, (husker jeg, at jeg prata med Risvåg om, ved et bord, som Irene Ottesen, (som vel introduserte meg for Risvåg, som hun kjente, siden hun selv var ambulerende butikksjef vel), også satt ved, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg var, på et butikksjefmøte, på Sinsen.

    (Like før jeg slutta som butikksjef, tror jeg at dette må ha vært.

    Og jeg slutta jo, som butikksjef, sommeren 2002.

    Så dette kan vel ha vært våren 2002, (eller noe sånt), vel).

    Og da, så var bilen min på verksted, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Jeg hadde ihvertfall tatt taxi dit da, (eller noe sånt)).

    Og etter møtet, så ville gjerne Arne Risvåg og Irene Ottesen, kjøre meg, til en T-banestasjon, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så satt jeg vel på med dem, til Ryen T-banestasjon, (mener jeg å huske).

    (Siden de skulle den veien, da).

    Og på veien til Ryen T-banestasjon.

    Så spurte Irene Ottesen og Arne Risvåg meg.

    Om David Hjort brukte narkotika.

    (Husker jeg).

    Jeg sa vel at jeg ikke visste det, (tror jeg).

    (Eller, jeg svarte nok ihvertfall unnvikende, da).

    For jeg hadde jo røyka hasj, sammen med David Hjort og kameratene hans.

    (En eller to ganger, for å sosial, liksom).

    Og hva hadde Arne Risvåg og Irene Ottesen, å gjøre, med dette å gjøre, liksom?

    Var disse to Rimi-lederne egentlig sivil-politi, (eller noe sånt)?

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg syntes at det ble noe rart, over denne ‘spioneringa’, til Irene Ottesen og Arne Risvåg, da.

    Så derfor svarte jeg ikke ærlig, når disse spurte meg, om jeg visste om David Hjort brukte narkotika osv., da.

    For jeg skjønte ikke helt, hvorfor Irene Ottesen og Arne Risvåg, spurte meg, om det her.

    Jeg festa jo ganske mye, sammen med David Hjort, på fritida.

    (Etter at jeg hadde jobba sammen med han, på Rimi Bjørndal, i 1997 og 1998).

    Så jeg så vel på det som et slags tillitsbrudd, da.

    (Heter det vel).

    Hvis jeg hadde sladret, om at David Hjort brukte narkotika, til Irene Ottesen og Arne Risvåg.

    (For jeg mistenkte forresten også, at David Hjort brukte amfetamin.

    Fra da David Hjort var på fester, hjemme hos meg.

    (Fester som han, (mer eller mindre ihvertfall), alltid tok initiativet til selv, må jeg vel si).

    Så hadde jeg lagt merke til det.

    At David Hjort, på slutten av nachspielene.

    Ofte pleide å gå inn på badet, en stund.

    (Muligens sammen med Linn Korneliussen, vel).

    Og når David Hjort så kom ut igjen, fra badet, så pleide han å spørre meg, om det var noe, som de kunne hjelpe meg med, i leiligheten..

    Når det gjaldt å rydde, osv.

    Og da trodde jeg det, at David Hjort hadde brukt amfetamin.

    For dette var jo midt på natta.

    Og jeg pleide ved heller å rydde, dagen etter, at jeg hadde hatt fest.

    (Når jeg var edru osv., mener jeg).

    Men jeg hadde vel lest det et sted,  (mener jeg å huske), at når folk brukte amfetamin, så ble de sånn, at de liksom må gjøre noe, da.

    (Hvis det ikke var for eksempel Pia som hadde fortalt meg dette, da).

    Og dette fleipa jeg også med David Hjort om, en gang seinere, (husker jeg).

    Og da freste bare David Hjort ut noen gloser, (for seg selv liksom), mener jeg å huske.

    Så David Hjort ble sur, da jeg fleipa, om det her, da.

    Så David Hjort, han kan også være litt aggressiv, (eller ihvertfall hissig og temperamentsfull da), må man vel si.

    Så jeg valgte å ikke fortelle noe, til Arne Risvåg og Irene Ottesen, om David Hjort sitt narkotikabruk, da.

    Når disse spurte meg om dette.

    For disse to, de var jo mine butikksjef-kolleger liksom.

    Og ikke min overordnede distriktsjef og regionsjef, liksom.

    (For å si det sånn).

    Og selv ikke min overordnede, (i Rimi), vel hatt noe med dette å gjøre, vel.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så lenge David Hjort sitt narkotikabruk, ikke gikk ut over jobben hans, i Rimi, (mener jeg).

    Og da, så måtte vel isåfall hans overordnede, (i Rimi), ha tatt dette, med David Hjort selv da, (mente nok jeg).

    (Noe sånt).

    Selv om jeg må innrømme at jeg ikke er noen ekspert, på det her, da.

    Eller, dette var ihvertfall et spørsmål, som jeg var helt uforberedt på.

    Og jeg syntes at dette virka veldig planlagt, fra disse to butikksjefene, da.

    Det var liksom som at disse to butikksjefene lurte meg inn i bilen, til Arne Risvåg, for å spionere, på David Hjort, da.

    (Noe sånt).

    Og det syntes jeg nesten at ble litt ekkelt da, (for å si det sånn).

    (For da prøvde vel disse to å utnyttem, sitt kollegiale forhold, til meg, må man vel si.

    Noe sånt).

    Og Irene Ottesen, hu hadde jeg jo dratt sammen med, til Rimi sitt assisterende butikksjefmøte, på nettopp Rimi sitt hovedkontor, våren 1997.

    Så Irene Ottesen, hu visste jo det, at jeg var kjent, i Sinsen-området.

    Siden jeg jo hadde ligget, i cirka en uke, på Aker sykehus, da jeg opererte kneet mitt, i 1996, (altså året før det nevnte assisterende butikksjefmøtet, i 1997, som jeg dro på, sammen med Irene Ottesen).

    Så Irene Ottesen, hu visste det, at jeg visste, at det gikk en buss ned til sentrum, som stoppet, like ved Aker sykehus, da.

    (Som jo var kun cirka fem minutter å gå, fra Rimi sitt hovedkontor, da).

    For Irene Ottesen og jeg, vi tok jo bussen, til nettopp utafor Aker sykehus, da vi skulle på det nevnte assisterende butikksjefmøtet, i 1997.

    Så for meg, så ble det hipp som happ, liksom.

    Om jeg satt på med dem, til Ryen T-banestasjon.

    Eller om jeg gikk i noen få minutter, og tok en buss, ned til sentrum, fra like ved Aker sykehus der, da.

    Dette ble liksom hipp som happ, for meg, da.

    Men, da disse to butikksjefene spurte meg, om jeg ville sitte på.

    Så syntes jeg jo det, at jeg måtte takke ja, til det.

    Siden jeg vel syntes det, at jeg måtte prøve å være, litt sosial, da.

    (For distriktsjef Anne Neteland, hu klagde jo for eksempel på meg, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, en stund på det her.

    Fordi at jeg ikke var interessert i å være sosial, med mine butikksjef-kolleger.

    Enda dette jo var, fordi at jeg ikke visste hvor utestedet ‘Dattera til Hagen’, (på Grønland), lå).

    Og jeg hadde jo sagt ja, til ‘Audi-Monika’ en gang.

    Da hu spurte meg, (høsten 1998, må det vel ha vært), om jeg ville sitte på, til Rimi Nylænde, (må det vel ha vært), etter et butikksjefmøte, på Sinsen.

    (Dette møtet må ha vært like før jeg kjøpte meg Sierra-en min, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Siden hu Audi-Monika jo jobba, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Som var en butikk, som også lå, oppe på Lambertseter, da.

    Og Audi-Monika, hu hadde ikke spurt meg noe, om narkotika.

    (Mens hu kjørte meg, til jobben, i Audi-en sin).

    Så jeg ble litt satt ut, (må jeg innrømme), da Irene Ottesen, plutselig begynte å spørre meg, om det her, da.

    (Altså om David Hjort brukte narkotika).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Men det var forresten heller ikke sånn, at jeg kjente David Hjort, så utrolig bra.

    Jeg hadde vel ikke så mye med han å gjøre, på den her tida, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det var ikke sånn, at jeg sladra, til David Hjort, om at Irene Ottesen, (og Arne Risvåg), hadde spurt meg, om han brukte narkotika.

    (Ikke sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For det hadde vel også blitt et tillitsbrudd, (denne gang ovenfor min butikksjef-kolleger Irene Ottesen og Arne Risvåg), tenkte nok jeg.

    Så jeg sladra hverken på David Hjort.

    Eller på Irene Ottesen og Arne Risvåg, da.

    Men jeg holdt vel denne episoden, (om den spioneringa, til Irene Ottesen og Arne Risvåg), for meg selv, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Hvis jeg ikke fortalte om dette, til noen, på #blalblabla, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, (hvis jeg skal være ærlig).

    Men jeg skriver ihvertfall om dette nå, i denne boken, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Den her episoden.

    (Da jeg satt på, med Arne Risvåg, til Ryen T-banestasjon, etter et butikksjef-møte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen).

    Det er jo mer enn ti år siden nå.

    Så jeg husker ikke helt nøyaktig, hva som ble sagt, under den her kjøreturen, da.

    Men da jeg våknet, i dag morges.

    (Mandag 25. mars 2013).

    Så tenkte jeg det, at sa Irene Ottesen det, at Toro hadde sagt til henne det, at David Hjort brukte narkotika?

    Hm.

    Det er mulig, at dette var noe, som Irene Ottesen hadde hørt, av Toro aka. Thor-Arild Ødegaard, (fra Rimi Bjørndal), da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men ingen av oss fire, (Irene Ottesen, Arne Risvåg, Thor-Arild Ødegaard og meg), var jo David Hjort, sin direkte overordnede.

    Så jeg syntes at dette ble litt ‘feil’ da, (for å bruke et uttrykk, som Irene Ottesen, ofte pleide å bruke).

    Det å prate om David Hjort sitt narkotika-bruk, under en uformell biltur, (eller hva man skal kalle det), da.

    Spesielt siden ingen av oss tre, som satt i denne bilen, (under den her kjøreturen), fra Rimi sitt hovedkontor, (på Sinsen), til Ryen T-banestasjon.

    (Nemlig Irene Ottesen, Arne Risvåg og meg).

    Jobbet som David Hjort sin direkte overordnede, da.

    (Ihvertfall ikke på den her tiden.

    Som vel må ha vært rundt våren 2002, (hvis jeg skulle tippe).

    For David Hjort, han hadde vel en svensk butikksjef, (som sin direkte overordnede), på Rimi Karlsrud, på den her tiden.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    For David Hjort, han jobbet jo som assisterende butikksjef, (på Rimi Karlsrud), da.

    Og jeg hadde vel ikke så mye, med David Hjort, å gjøre, på den her tida.

    Før jeg begynte som låseansvarlig, (ved siden av studiene mine, ved ingeniørhøyskolen), på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

    Da dukka plutselig David Hjort opp på lageret der, (mens butikksjef Irene Ottesen var på ferie), sammen med sin nye samboer-dame, (som jeg da ikke hadde sett før), Melina Jørgensen.

    Og da, så hadde David Hjort både slutta i Rimi, (for å begynne som hjelpepleier, i Groruddalen, der hvor Melina Jørgensen jobba), og han hadde også flytta inn, hos hu Melina da, på Ammerud.

    Men hva som hadde skjedd, med David Hjort sin karriere, i Rimi.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg prata ikke så mye, med David Hjort, våren 2002, da.

    (Sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).

    Og David Hjort, han har ofte masse fest-planer, (og sånn), i hue.

    Så det ble ikke sånn, at David Hjort forklarte, om hvorfor han slutta i Rimi, (i ettertid), da.

    Men han begynte vel heller bare å fleipe, og sa noe sånt, som at han, (eller ihvertfall hans kollega Melina Jørgensen), nå jobba med: ‘Å tørke gamlinger i ræva’.

    (Noe sånt)).

    Så dette var ikke som noe uformell chatting, (for meg da), må jeg vel si.

    Dette ble mer som at Irene Ottesen, (og muligens også Arne Risvåg), liksom prøvde å overvåke David Hjort da,  (syntes jeg).

    (Noe sånt).

    Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 166: Mer fra Rimi Bjørndal

    Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

    Så husker jeg det, at Irene Ottesen.

    (Som jo også jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 og 1997.

    Og muligens i 1995 og, for alt hva jeg vet).

    Hu klagde til meg, en gang, på at en liten sprett, i 40-50-åra, som bodde på Bjørndal.

    (En kar med tynt hår, vel.

    Og som vel også muligens hadde bart.

    Eller, jeg husker ikke helt klart, om han hadde bart, (eller ikke).

    Men tynt hår, det hadde han vel ihvertfall.

    Det mener jeg rimelig sikkert å huske).

    Hadde begynt å slåss med henne, i butikken, (av en eller annen grunn).

    Og han spretten var vel alkoholiker vel, mener jeg at Irene Ottesen sa.

    (Noe sånt).

    Og dama hans hadde visst blåmerker, eller noe.

    Noe sånt.

    Irene Ottesen var ihvertfall veldig utilpass og bekymret, husker jeg.

    (På jobb, på Rimi Bjørndal).

    På grunn av han her spretten, da.

    Før hu fikk blomster, en uke, (eller noe), etter den her slåsskampen, da.

    Etter det, så ble vel Irene Ottesen nesten forelsket kanskje, i han her spretten, da.

    (Det var ikke langt unna ihvertfall vel, sånn som jeg husker det).

    For etter at hu hadde fått blomster, av han her spretten.

    Så husker jeg det, at Irene Ottesen smilte og nesten strålte da, (må man vel si).

    Så da ble hu plutselig veldig fornøyd, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Etter at hu først hadde vært veldig nedtrykt, (på jobb), og klaget til meg, om han her spretten, da.

    Så en kvast med roser, (eller hvordan blomster det kan ha vært), de kan gjøre en stor forandring, på sinnstilstanden, hos en dame, da.

    (Hvis man bruker Irene Ottesen, som eksempel.

    Sånn som det virka som for meg, at følelsene hennes, ovenfor han spretten, forandret seg, ihvertfall).

    Irene Ottesen sine følelser, ovenfor han spretten.

    De var som natt og dag, før og etter at hu fikk blomster, av han spretten, (vil jeg si).

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så kvinner er veldig følelsestyrte vesen, som er mye styrt av blomster, (og lignende), kan det virke som.

    (På Irene Ottesen ihvertfall, vil jeg si).

    Så man bør kanskje tenke seg om, ihvertfall en eller to ganger, før man stoler for mye, på disse kvinnene, da.

    Som er så lette å påvirke, med blomster og annet.

    (Må man vel si).

    Hvis kvinner er så lette, å styre og påvirke.

    Så er de vel ikke så veldig pålitelige, (må man vel si).

    (Noe sånt).

    Og han spretten, (som var myk i kroppen, (virka det som), selv om han vel må ha vært nesten en generasjon eldre, enn Irene Ottesen og meg, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Han dukka også opp på Rimi Bjørndal.

    Noen år seinere.

    På den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    (Noe jeg jo gjorde fra fra sommeren 2002 til desember 2003.

    Mens jeg gikk de første tre semestrene, ved ingeniørhøyskolen).

    Og da husker jeg det, at han spretten sa til meg det.

    (Av en eller annen grunn.

    Kanskje jeg nekta han å kjøpe øl, eller noe sånt.

    Siden han hadde vært full, i butikken, (eller noe).

    Det husker jeg ikke helt, hva foranledningen var, for denne episoden.

    For det er jo noen år siden, for å si det sånn).

    At han trodde at jeg brukte amfetamin, siden jeg hadde så store ringer, under øya.

    Også meg da, som hadde slutta som butikksjef for å studere.

    Siden jeg jo var så overarbeidet, etter mange års blodslit, (må man vel nesten kalle det), i Rimi.

    Men jeg tok ikke han spretten alvorlig, da.

    For jeg huska jo det, at han hadde hatt slåsskamp mot Irene Ottesen, i butikken, også.

    (I 1996 eller 1997, må det vel ha vært).

    Så jeg tenkte på han spretten som en kriminell cirka da, (for å være ærlig).

    Så å bli prata dritt om av en kriminell.

    Hvem bryr seg om det, liksom.

    Nei, det er ikke noe å bry seg om, mente nok jeg, da.

    Hvis du blir tulla med av kriminelle og ustabile folk.

    Så vil vel det ofte bety at du er bra person, tenkte vel jeg.

    (Noe sånt).

    Men jeg mener å huske det.

    At Toro aka. Thor Arild Ødegård, (min lederkollega, på Rimi Bjørndal).

    Han begynte så å spinne videre, på dette oppspinnet, som han spretten, hadde sagt til meg, da.

    (Etter at han spretten vel antagelig hadde gjort et eller annet galt først.

    Siden det hadde blitt en slags konfrontasjon, liksom.

    Mellom han spretten og meg, da).

    Og jeg mener å huske at Toro sa det, (om meg da), til en eller annen kollega av oss.

    (Muligens vår lederkollega Fredrick).

    At ‘Han ser søren meg sånn ut’, (eller noe sånt).

    Så Toro begynte vel å dramatisere videre, på det her usaklige sludderet, som han kriminelle og aggressive spretten, (må man vel kalle han), hadde sagt om meg, da.

    Så da mista jeg enda litt mer respekt, for Toro, (må jeg innrømme).

    Siden jeg hadde hatt vanskelig for å ta Toro helt på alvorlig, (fra før det her), da.

    For Toro hadde vel jobba, på Rimi Bjørndal, siden 1996, (var det vel).

    (Altså i 6-7 år, på den her tida, da).

    Og han hadde vel bare klart å bli låseansvarlig, (eller noe sånt).

    Men han dreiv jo mye på med DJ-jobbing også, da.

    Men han gjorde det vel ikke så bra, som DJ heller, at han kunne slutte, på Rimi Bjørndal.

    (Det var forresten noen ungdommer, som ‘dreit ut’ Toro en gang, (på Rimi Bjørndal), siden han jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    (Fra den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    Fra sommeren 2002 til desember 2003).

    For Toro var liksom en kul DJ, da, (kjent som DJ Toro).

    Så noen ungdommer syntes vel kanskje at Toro var en taper da, siden han jobba så mye, på Rimi Bjørndal, (som låseansvarlig), da.

    Jeg også gjorde jo det, men det var jo bare ved siden av studiene, liksom.

    Og jeg ble jo butikksjef, etter fem år i Rimi, liksom.

    Så det gikk mye mer trått, for Toro, i Rimi, da.

    (Enn det hadde gjort, for meg).

    Men så var kanskje ikke Toro så ambisiøs, (som meg), da.

    Og damer på byen, (på Studenten), syntes visst at jeg var en taper, (husker jeg), siden jeg hadde brukt ‘hele’ fem år, (i Rimi), på å bli butikksjef, da.

    Men jeg ble nå ihvertfall butikksjef, til slutt, da.

    Og hvis jeg hadde startet med å jobbe, i en større butikk, enn Rimi Nylænde.

    (Hvor jeg jo først begynte å jobbe, i noe som kunne minne om en heltidsstilling, i Rimi).

    Så hadde jeg kanskje blitt butikksjef raskere og.

    Men da lærte jeg meg bare mer data osv., på fritida.

    Siden karrieren min, i Rimi, gikk så sakte, da.

    Også var jeg heller tålmodig, og ventet til jeg fikk sjansen liksom, til å bli butikksjef, da.

    Siden det vel er greit, å få med seg det, å jobbe som butikksjef, når man først har jobbet så mange år, i butikk, liksom.

    (Noe vel også Magne Winnem mente.

    Mener jeg å huske, fra tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).

    Men om Toro har blitt butikksjef nå, det veit jeg ikke.

    Men det er det vel kanskje noen andre som veit.

    Så Toro var litt som en slamp da, (må man vel si).

    Og når han i tillegg hørte på sånne kriminelle og ustabile folk.

    (Sånn som det virka som, for meg).

    Så syntes jeg etterhvert at det ble vanskelig å ha mye tillit, til dømmekraften, til Toro, da.

    Og jeg var jo med, på jobbintervjuet, til Toro.

    (Som jo Irene Ottesen og jeg, ble gitt som arbeidsoppgave, å arrangere sammen.

    Av butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Rett før han dro på ferie, sommeren 1996.

    Må det vel ha vært).

    Men jeg likte ikke det falske smilet, til Toro, (fra det jobbintervjuet), husker jeg.

    Og jeg vel aldri vært helt sikker, på hva jeg skulle synes, om han Toro.

    (På den tida, som jeg jobba, i Rimi).

    Og det er jeg vel egentlig ikke enda.

    Toro har nok mange sider, (vil jeg si).

    Og det er vaskelig for meg å vite, når han er oppriktig, (eller ikke).

    Trodde for eksempel Toro, på det som han spretten sa?

    Eller bare lot Toro som at han trodde på det, og spant videre på det, for liksom å undergrave meg, (på Rimi Bjørndal), eller noe sånt?

    Det er vanskelig for meg å si, hvordan det egentlig var.

    Men jeg synes ihvertfall det, at det er litt vanskelig, å skjønne seg, på han Toro.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sånn som jeg husker det, fra den tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra 1996 til 1998).

    Så hadde Toro mye fravær.

    Og det var vanskelig, å stole på, om han kom til å dukke opp på jobben, (sånn som jeg husker det).

    (Siden han dreiv mye med DJ-jobbing, og annet da.

    Ved siden av jobben, på Rimi Bjørndal).

    Selv om jeg må innrømme det, at jeg ikke merka noe til det, at Toro hadde mye fravær, på den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så det er mulig at Toro ble mer ansvarlig, med årene.

    (Hva vet jeg).

    Hvis ikke, så hadde han vel ikke fått blitt leder, på Rimi Bjørndal, (skulle man vel tro).

    Men det var ikke sånn, da jeg slutta, på Rimi Bjørndal, i 1998.

    (For å bli butikksjef.

    På Rimi Nylænde).

    At jeg hadde regna med det, at Toro etterhvert ville bli forfremmet til leder, på Rimi Bjørndal.

    Men det var vel sånn noen ganger, (på den her tida, ihvertfall), at Rimi bare tok de folka de hadde, i butikken.

    Og nesten truer de med sparken, hvis de ikke vil jobbe, som ledere.

    (For eksempel hvis andre leder slutta, eller ble sykmeldt).

    Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.

    Så det kan være at Toro ble leder, på Rimi Bjørndal, fordi at de hadde stor mangel, på ledere, en sommer, (eller noe sånt), da.

    (Hva vet jeg).

    Det at Toro ble leder, (på Rimi Bjørndal).

    Det skjedde i de årene, som jeg jobba, som butikksjef, (på Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus).

    (Nemlig fra 1998 til 2002).

    Så hva grunnen var, til at Toro, ble leder, på Rimi Bjørndal.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er det vel antagelig noen andre, som vet.

    (Det er mulig).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Toro sa det en gang.

    (Enten mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Eller mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    På bussen, (eller om det var på t-banen), ned til sentrum, etter jobben, (en dag), på Rimi Bjørndal.

    (Til en som hadde sagt noe sånt, som at han hadde lyst til å flytte, til England).

    At folk som bodde i England, det var sånne folk som bare tenkte på penger, osv.

    (Så det er mulig at Toro er kommunist, (eller noe sånt).

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og for å ta med om det, så har jeg aldri brukt amfetamin.

    Ikke en så mye som en eneste gang.

    Selv om jeg ble tilbudt ‘pepper’ en gang, som jeg skulle kjøpe burger, på Torgbua, (like ved Plata der).

    For de burgerne hadde så godt rykte.

    Og ‘pepper’ er visst slang for amfetamin, da.

    Men jeg har aldri hatt noe ønske om å bli mer stressa, enn det jeg er, liksom.

    Jeg klarer meg bra med alkohol og sigaretter, (må jeg vel si).

    Det var bare sånn at jeg ble litt nysgjerrig, på hvordan hasj egentlig virka, en gang.

    (Da jeg nesten var tredve år).

    Etter å ha lest, at folk på irc, reklamerte mye for hasj osv., da.

    Og skrev at hasj var mindre skadelig, enn alkohol osv., da.

    Så de ufarliggjorde hasj, da.

    Og jeg tenkte da, at det ikke var noe farlig, å prøve.

    Siden dette stoffet også, (mer eller mindre ihvertfall), ble gjort lovlig, i land som England og Tyskland, på den her tida.

    (Rundt 1998).

    Husker jeg at jeg leste, i Aftenposten eller på nettet, vel.

    Men jeg har aldri lagd en joint selv.

    (For det veit jeg ikke hvordan man gjør).

    Så jeg måtte da be min halvbror Axel, om å lage en sånn joint, for meg, en gang.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Sånn at jeg fikk prøvd denne berømte hasjen, da.

    Som min halvbror Axel, min søster Pia og min tante Ellen, alle tre pleide å røyke.

    (Eller Ellen røyka vel marijuana, og ikke hasj).

    Så sterkere stoff, enn hasj, det har jeg aldri brukt.

    (Og det med hasjen, det var bare et engangstilfelle.

    Etter at jeg ble liksom ble overtalt, av folk på nettet osv., til å prøve det, da).

    Jeg har også prøvd hasj og kokain, (eller hva det var), en del andre ganger, i etterkant av den enkeltepisoden, (da jeg spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe fem gram hasj).

    Men da har det alltid vært sånn, at noen har stappa en joint, opp i trynet på meg, (i fylla, osv.), liksom.

    Og jeg da nesten har syntes at jeg måtte ta et trekk, for å ikke virke som en purk liksom, (eller noe sånt).

    For jeg var ganske myndig, på jobben, noen ganger.

    Så jeg ville ikke at folk, (som røyka hasj, osv.), skulle tro at jeg var en purk, da.

    Så derfor hendte det, at jeg tok et trekk, av en joint, på fester osv., fra 1999 til år 2005, (må det vel ha vært).

    Men jeg klarer ikke selv, å lage en joint, da.

    Så jeg kan nesten ikke si at jeg har brukt hasj, (eller andre typer narkotika).

    Siden det alltid har vært noen andre, som har laget jointen.

    Og det alltid har vært sånn, at jeg har tatt noen trekk, for å liksom være sosial, da.

    Og man kan jo ikke velge hvem man er i familie med, liksom.

    Når lagfører i militæret, kolleger og nesten alle i slekta di, bruker hasj.

    Så blir du nesten erta, hvis du ikke har prøvd det.

    Og når hasj liksom ikke skal være så skadelig, (ettersom det jeg har blitt fortalt, ihvertfall).

    Så var det vanskelig for meg, å finne på grunner, til å ikke prøve det.

    For jeg kjeda meg etterhvert, ettersom årene gikk, da.

    Og karrieren min ikke tok helt av.

    Og ettersom jeg ikke fikk meg noe dame, heller.

    (Av en eller annen grunn.

    Det hang kanskje sammen med at karrieren min gikk litt sakte).

    Så jeg kjedet meg en del, da.

    Og måtte liksom gjøre noe som var rimelig på kanten, etterhvert.

    For å liksom ikke føle meg for døll og kjedelig, da.

    Så derfor var det at jeg fikk halvbroren min Axel til å lage en joint en gang.

    (I 1999, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St.Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de nesten kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 162: Enda mer fra de tre første semestrene ved ingeniørhøyskolen

    Da jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (mens jeg gikk de tre første semestrene, ved ingeniørhøyskolen).

    Så var det sånn, at på det første personalmøtet, (må det vel ha vært), mens jeg jobbet, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Så ble jeg kommandert, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, til å ta alle kassaoppgjørene, for kveldsvakta, den kvelden, som personalmøtet var.

    Istedet for å være med, på personalmøtet, da.

    Så jeg fikk jo ikke noe oversikt over hva problemene var, på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Siden jeg måtte drive med å telle kasser, mens personalmøtet var, da.

    Dette var et personalmøtet, som ble holdt nede i kassaområdet, på Rimi Bjørndal.

    Personalmøtet ble altså ikke avholdt, på spiserommet, hvor butikksjef Kristian Kvehaugen pleide å ha personalmøtene, da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Så jeg, (som satt og telte kasser, inne på kontoret, i den andre enden, av butikken).

    Jeg kunne jo ikke høre et ord, av hva som ble sagt, på det her personalmøtet, da.

    Som vel må ha blitt avhold i andre halvdel, av 2002, en gang.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    For dette var vel før Irene Ottesen sluttet, som butikksjef der, (og butikksjef Johan, fra Telemark, overtok), da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så det var litt rart kanskje, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, organiserte det sånn, at jeg ikke fikk være med, på her personalmøtet.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg ble kanskje litt fremmedgjort, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (må man vel si).

    (Og det må også ha vært noen problemer, på Rimi Bjørndal, siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, dreiv og styrte, med det her personalmøtet, da.

    For det å arrangere personalmøter, det er jo egentlig butikksjefen, (det vil si Irene Ottesen, på den her tida, vel), sin jobb).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En søndag kveld, (mens jeg studerte ved ingeniørhøyskolen).

    Så var jeg nede i vaskekjelleren, (i Rimi-bygget), i cirka 23-tida, om kvelden vel, for å hente vasken min, (for jeg pleide å vaske en maskin med hvitvask og en maskin med fargede klær, hver søndag), i vaskemaskinen eller tørketrommelen, da.

    (Jeg pleide vanligvis å tørke klærene mine, på tørkestativ og kleshengere, i leiligheten min.

    For de ble ofte krøllete, hvis jeg tørket de, i tørketrommelen, (i vaskekjelleren der), fant jeg ut.

    (For det tok seg ikke så bra ut, på jobben, å gå med krøllete Rimi-skjorter, for å si det sånn).

    Hvis det ikke var sånn, at jeg hang opp den fargede vasken, i leiligheten min, da.

    Mens jeg tørket hvitvasken, (det vil si håndklær osv.), i tørketrommelen, i vaskekjelleren, da.

    Noe sånt).

    Og da jeg gikk ut av heisen, (i tredje etasje).

    Så kunne jeg høre at hu nordlending-dama, (hu som jobba som assistent, på Rimi Ringen), i nabo-leiligheten, (den tidligere leiligheten til hu negerdama Sophia), ble pult bakfra, (hørtes det ut som).

    (For jeg kunne høre noen sånne ganske raske, karakteristiske og taktfaste daskelyder, ganske godt, da).

    Av en eller annen ‘puler’, da.

    Så selv om hu nordlending-dama vel var singel.

    Så hadde hu tydeligvis en eller annen elsker, da.

    (Og det var lydt, fra Rimi-leilighetene, og ut i gangen, det visste jeg fra før.

    For jeg hadde først satt den døra, som var mellom stua og gangen, (i leiligheten min), ned i kjelleren, i Rimi-bygget der.

    For det var et sånt rom der, hvor folk satt møbler, som dem ikke brukte osv., da.

    Og der så jeg det, (når jeg gikk til vaskekjelleren, en gang, var det vel kanskje), at det stod noen sånne ‘gang-dører’, som folk hadde satt der, (regner jeg med), for å slippe å åpne gangdøra, hver gang de enten skulle ut, eller inn på badet, (som lå i tilknytning til gangen), da.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så merka jeg det, (etter å ha bodd der et år, eller noe sånt, vel).

    At jeg kunne høre folk, som prata sammen, ute i korridoren der.

    Så da henta jeg opp en sånn gang-dør igjen, (fra kjelleren), og satt tilbake den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at den sommeren, som jeg slutta, som butikksjef, (må det vel ha vært).

    Det vil si sommeren 2002.

    Så hang hu nordlending-nabo-dama mi, ute på terrassen, ‘hele tida’, oftest sammen med minst en venninne, da.

    Og det er så liten plass, i disse Rimi-leilighetene.

    (Butikksjef Kristian Kvehaugen, kalte jo dette bygget for ‘Rugekassa’, da han var på den personalfesten, som jeg arrangerte hjemme hos meg, for Rimi Bjørndal, i 1997).

    Og jeg orka ikke noe dramatikk, mellom naboen min, og meg selv, liksom.

    (Og disse damene, de var jo nesten en generasjon yngre enn meg.

    Som jo fylte 32 år, denne sommeren.

    Og jeg varjo  også litt nedfor, på den her tida, pga. problemer med jobben, osv.

    Så jeg prøvde vel å få litt ro og hvile, for å liksom komme meg litt igjen, både fysisk og psykisk, (som det vel heter), etter problemer på jobben osv., da).

    Så det var ikke sånn, at jeg også forsvant ut på terrassen, når nabo-dama og venninnene hennes, satt der, liksom.

    Jeg holdt meg mest for meg selv, inne i leiligheten min, da.

    For jeg orka vel ikke å forklare om hvorfor jeg hadde slutta som butikksjef, osv.

    Og disse to-tre damene, (som pleide å henge på nabo-terrassen), de var jo fulle av liv, og skravla ganske mye da, på nabo-terrassen.

    Jeg husker blant annet at hu ene sa noe sånt som at: ‘Hvis jeg bare hadde hatt en mann’, (eller noe sånt).

    Så jeg kunne nok ‘ha lagt inn noen aksjer der’, (som min tidligere kamerat, fra Larvik, Frode Kølner, vel muligens ville ha sagt det).

    Men jeg ville vel ikke blande jobb og fritid for mye, da.

    Det var nok Rimi-greier, de dagene jeg jobba på Rimi Bjøndal, (og seinere også på Rimi Langhus), mente jeg vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg lot de her nabo-damene være i fred, da.

    Men jeg mener å huske det, at jeg klagde litt, til halvbroren min Axel, (når han var på besøk hos meg en gang, på den her tida), over at de nabodamene ‘alltid’ satt på terrassen, (ut mot Waldemar Thranes gate 3), da.

    For da hørte man den skravlinga deres godt, inn i min leilighet, da.

    For jeg pleide ofte å la terrassedøra, stå åpen.

    For jeg likte å ha frisk luft, i leiligheten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nordlending-nabo-dama, hu hadde også en katt, som het Chaplin, (husker jeg).

    Og den katten, den var hvit, med store, svarte flekker, (husker jeg).

    Og Chaplin, han kom noen ganger gående inn i leiligheten min, fra terrassen, mens jeg lå på senga mi, (den super-singel-rammemadrassen med bein, som jeg kjøpte brukt av Magne Winnem, mens jeg bodde på Ungbo), og så på TV, (for eksempel).

    Og når det hendte, så bare ‘slang’ jeg Chaplin, over på terrassen, til hu nordlending-dama, (som eide katten), da.

    (Som ikke satt der absolutt hele tida, da).

    Og en gang, som jeg gikk til eller fra den rammemadrassen og badet eller kjøkkenkroken.

    Så skimtet jeg, i øyekroken, at hu nordlending-nabo-dama, slang Chaplin, over på terrassen min, da.

    Så hu nordlending-nabo-dama, hu var kanskje litt kåt på meg da, (kan det vel muligens virke som).

    Siden hu nok prøvde å få meg, til å gå på døra hennes, for å levere Chaplin, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Men jeg orka ikke å ha ei dame, som jobba i Rimi, liksom.

    Det ble nok Rimi på jobb, (mente nok jeg), da.

    Så jeg bare slang Chaplin over på nabo-dama si terrasse igjen, den gangen som jeg liksom tok henne på fersken, med ‘katte-tulling’, også.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdagskveld, (må det vel ha vært), mens jeg gikk på ingeniørhøyskolen.

    Så så jeg plutselig det, (når jeg gikk ut på terrassen, av en eller annen grunn), at Chaplin, gikk rundt, oppå taket, til lageret, (må det vel ha vært), til Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5.

    Så Chaplin hadde altså falt en etasje ned, (virka det som for meg), og trasket rundt, utafor ‘verandadøra’, til tannlegen, som leide lokale, i andre etasje, i ‘Rugekassa’, da.

    Og nordlending-nabo-dama, hu var ikke hjemme, denne lørdagskvelden, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og tannlegen, han dukka jo ikke opp der, før på mandagen.

    Så jeg var litt redd for at Chaplin, (som nesten var litt min og, siden den jo hadde vært så ofte, inne hos meg), skulle stryke med, (eller noe lignende), da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å redde Chaplin, da.

    Men Chaplin ville ikke krabbe opp i en bøtte, (eller hva det var igjen), som jeg prøvde å få den til å gå opp i, (for så å heise den opp, til tredje etasje), da.

    (Noe sånt, var det vel, at jeg prøvde å få til.

    Selv om jeg ikke husker det her helt nøyaktig nå).

    Så jeg måtte faktisk gå ut av Rimi-bygget, og så opp på lagerrampa, til Rimi-butikken i Waldemar Thranes gate 5.

    (Hvor jeg hadde vært en gang før.

    For jeg hadde satt de bananeskene, som jeg hadde brukt, da jeg flytta til St. Hanshaugen, utafor lagerrampa der.

    For det pleide å stå banankasser der, noen ganger, da).

    Og det jeg gjorde, var at jeg plasserte mange Ringnes-plast-halvpaller, (som stod på lagerrampa der da), oppå hverandre.

    Og så klatra jeg, 3-4 meter opp, da.

    Sånn at jeg fikk armen min opp til det taket, som Chaplin travet rundt på, da.

    Og så ropte jeg på Chaplin, da.

    Og da Chaplin, (som var en ganske rolig katt), kom bort til meg.

    Så tok jeg tak i Chaplin, og holdt den, mens jeg klatret ned igjen, da.

    Og katta begynte ikke å klore, (eller noe sånt), for da kunne jeg ha falt og slått meg ganske kraftig da, (for å si det sånn).

    Og så tok jeg med katta opp, og slang den over på terrassen, til hu nordlending-dama, da.

    (Som jeg regna med at hadde mat til katten sin, inne i leiligheten sin, da.

    Og jeg regna med at terrassedøra hennes stod åpen da, (for å si det sånn)).

    Og så gikk jeg ned til lagerrampa, til den Rimi-butikken, igjen.

    Og så rydda jeg de Ringnes-halvpallene, sånn at de ble stående, cirka sånn som de hadde stått, før jeg klatra opp på dem, for å hente ned den katta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det her, så ble Chaplin litt redd for meg, (hadde jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Fra de ganske få gangene, etter det her, som Chaplin dukka opp, i leiligheten min, da.

    (Kanskje fordi at jeg hadde vært ganske resolutt, da jeg henta ned den katta, fra det taket, da).

    Og jeg må innrømme det, at da jeg noen måneder seinere, (må det vel ha vært), igjen så det, at den katta, trava rundt, oppå det taket, (3-4 meter under terrassen min).

    Så gadd jeg ikke å gjøre noe, (må jeg innrømme).

    For det var jo egentlig livsfarlig, å klatre opp på de halvpallene, for å hente ned den katta, da.

    Og det virka som at katta ikke likte det heller, siden den vel ble litt redd for meg, etter den ‘redningsaksjonen’ min, da.

    Så det er mulig Chaplin hadde begynt å klore meg, (eller noe sånt), hvis jeg hadde prøvd å redde den ned, en gang til.

    (Og det hadde vel blitt litt dumt liksom, hvis jeg skulle fortsette å redde den katta, da.

    For jeg kunne vel nesten ikke ha klatra opp på det taket, en gang i uka liksom, heller.

    Da ville det nok gått galt tilslutt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg nesten ble litt som en kjendis, de siste årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg husker ihvertfall det, at en gang, som jeg skulle ta bussen.

    (Enten til eller fra jobben, vel).

    Så overhørte jeg det, at en ung dame, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), vel.

    Spurte en ung mann, (som vel også kan ha vært i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene).

    Om: ‘Vet du hvor han der jobber?’.

    Og så: ‘På Rimi Bjørndal’.

    For liksom å gjøre narr av meg da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Dette var vel muligens på 37-bussen sin holdeplass, nede i Regjeringskvartalet.

    Mener jeg litt vagt å huske.

    På vei hjem fra jobb, (eller om var ingeniørhøyskolen), en dag eller kveld, da.

    Og dette var folk, som jeg ikke ante hvem var.

    Men jeg var mye ute på byen, de årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Først mye sammen med Magne Winnem.

    Så mye aleine, på den første halvdelen av 90-tallet.

    Og så en god del sammen med halvbroren min Axel, på den andre halvdelen av 90-tallet.

    Og jeg var også en god del ute på byen, sammen med David Hjort, (som jo var i party-miljøet, i Oslo).

    Og DJ Toro aka. Thor Arild Ødegård, (fra Rimi Bjørndal); dro meg også med ut på byen, noen få ganger.

    Og etter at jeg sluttet som butikksjef, så handla jeg noen kule/stilige gensere osv., i en litt eksklusiv klesbutikk, som lå ikke så langt unna Rådhuset, (i retning av Østbanen).

    Så til slutt så ble det sånn, at folk kjente meg igjen, på bussholdeplassene, osv.

    (Selv om jeg må jeg innrømme, at dette var et engangstilfelle.

    At jeg overhørte det, at folk prata om meg, på den her måten.

    Selv om jeg også mener at jeg overhørte en gang, at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’.

    Da jeg skulle stikke innom Khaldoon, fra Rimi Bjørndal, på jobben, etter at han hadde begynte å jobbe på 7-Eleven, på Grønland.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og den Rimi Bjørndal-jobben, (som de liksom dreit meg ut, for å ha).

    Det var jo bare en ekstrajobb, som jeg hadde, for å betale husleia liksom, mens jeg studerte.

    (Og det var jo forresten en lederjobb, som låseansvarlig).

    Så å le av en student, fra ingeniørhøyskolen, (som også er i Heimevernet), det er vel kanskje litt rart?

    Jeg hadde jo også enda en ekstrajobb forresten, (på den her tida), nemlig som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    Så jeg hadde nøkkelknippene, til to Rimi-butikker, (Rimi Bjørndal og Rimi Langhus), liggende i en skuff, hjemme i Rimi-leiligheten min, da.

    Og jeg var også en tidligere butikksjef, (noe som vel ihvertfall burde få litt respekt for), fra Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.

    Så det var vel mer sånn, at jeg lo litt inni meg, av hu unge dama, som liksom skulle drite meg ut, på bussholdeplassen, (i Oslo sentrum), da.

    Det var ihvertfall ikke sånn at denne utdritingen hennes, (av meg), såret meg, noe særlig, da.

    Jeg følte meg mer som en slags supermann, (hvis jeg skal være ærlig).

    Siden jeg jo hadde en AG3, fra Heimevernet, og 200 skudd, i garderoben, blant annet.

    (Selv om man etterhvert måtte sende inn en liten del, av dette våpenet, sånn at det i realiteten, ble ubrukelig.

    Etter at jeg hadde vært i Heimevernet, i 4-5 år, (eller noe sånt), var det vel.

    Noe sånt).

    Og jeg syntes også at jeg hadde bra fremtidsutsikter, på den her tida, som jeg ble driti ut, på den her måten, (bak min rygg).

    Siden jeg jo lå an til å få en veldig bra betalt jobb, etter tre års studier, (på Bachelor IT-linja), ved HiO IU.

    (Noe som jeg var godt i gang med, da denne episoden inntraff).

    Og jeg var også data/markedførings-økonom, fra handel og kontor, da denne episoden inntraff.

    Og jeg var veteran, fra Geværkompaniet.

    Og jeg hadde også artium/generell studiekompetanse, og var immatrikulert, ved UIO.

    Og jeg hadde studert to år, ved NHI.

    Og jeg var op på #quiz-show, på nettet.

    Jeg hadde min egen chatte-kanal.

    Jeg hadde startet et bedriftsfotball-lag, som butikksjef, på Rimi Langhus, et par år før det her.

    Og mye mye mer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 161: Mer fra de tre første semestrene, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen

    Et av de tre første semestrene, (må det vel ha vært), som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Første semesteret mitt, ved HiO IU, det startet forresten i august 2002.

    Og tredje-semesteret, det var ferdig, i desember 2003).

    Så dro min leder-kollega Fredrick, fra Rimi Bjørndal, meg med på å kjøpe pizza, etter jobben, (etter en torsdag-seinvakt, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

    Og dette behøvde vel ikke nødvendigvis å ha vært så rart.

    For Fredrick og meg, (og også en eller to ganger Toro aka. Thor Arild Ødegård), vi pleide jo noen ganger å dra på Burger King, i Grensen, for å spise burgere, etter jobben.

    (Alltid på Fredrick sitt inisjativ, vel.

    Så han Fredrick, han var litt som David Hjort, Magne Winnem og min fetter Ove, da.

    På den måten at han ‘alltid’ fant på ting, å gjøre, og at han maste på meg, om å være med på disse tingene, da.

    Så han Fredrick, han kunne være litt innpåsliten, da.

    På samme måte som Magne Winnem, David Hjort og Ove da, (må man vel si)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var rart, med denne pizza-spisinga.

    Det var at Fredrick ville at vi skulle gå av T-banen, på en stasjon, som lå mellom Mortensrud, (som var så langt som ‘Bjørndal-ring-bussen’ gikk), og sentrum, da.

    (På Østensjøbanen, da.

    Som også er kjent som linje 3.

    Og som på den her tida gikk fra Mortensrud og til Sognsvann, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt).

    Kan det ha vært på Godlia stasjon, (at Fredrick dro meg av T-banen, på vei ned til sentrum), tro?

    Hvem vet.

    Dette var ihvertfall en T-banestasjon, som jeg aldri hadde vært på før, husker jeg.

    Og dette var fordi at Fredrick kjente de som dreiv denne bydels-pizzeriaen, (som jeg mener å huske at lå i tilknytning til den nevnte t-banestasjonen), da.

    Og dette var noen barske muslimer fra Pakistan, (eller noe sånt), vel.

    Så hvordan Fredrick kjente disse barske ‘pizzeria-muslimene’, det veit jeg ikke.

    Var han kanskje i noen slags hemmelig avdeling av Al-Quaida, (eller noe sånt)?

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu jobba jo som butikksjef, på Rimi Bjørndal, til rundt årsskiftet 2002/2003 en gang, (var det vel).

    (Noe sånt).

    For da begynte hu jo istedet som assistent, på den store ‘nabo Rimi-en’, nemlig Rimi Mortensrud, da.

    Etter at jeg husker at jeg overhørte, (en tirsdag eller torsdag, som jeg skulle jobbe, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært), at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, klagde på, til Irene Ottesen, at hu ikke fikk helt dreisen, på å drive Rimi Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, iløpet av 2003, (må det vel ha vært).

    (Noen måneder etter at Irene Ottesen, hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Så var Irene Ottesen innom, på Rimi Bjørndal, (sammen med en eller to andre Rimi-folk, fra Rimi Mortensrud, eller noe sånt), da.

    Og da, så spurte hu meg, husker jeg.

    Om jeg ville være med henne og Ivan, og en del andre Rimi-folk, ut på byen, lørdagen etter, (mener jeg at det må ha vært).

    Og på den her tida, så var det sånn, at jeg ikke festa noe særlig, med hverken David Hjort, Magne Winnem eller broren min Axel, (husker jeg).

    (Det her var vel kanskje etter at David Hjort hadde dratt meg opp til Ammerud, for å fikse PC-en hans, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke hadde vært ute på byen, på en stund, da.

    Så jeg slo faktisk til, på å bli med de her Rimi Mortensrud-folka, (må man vel kanskje kalle dem), ut på byen, da.

    Og dette visste seg å være et utested, (som jeg ikke husker navnet på lenger nå), som lå i en sidegate, som gikk mellom Karl Johan og Grensen vel.

    Like ved Egertorget cirka, vel.

    Og der, så husker jeg at hele gjengen av oss, satt nede i første etasje, og drakk øl, da.

    Og jeg sa vel ikke stort, for jeg kjente vel ingen av de her folka så utrolig bra.

    (Jeg kjente vel Irene Ottesen best.

    Men hu er litt ‘dundrete’ og sånn, da.

    Må man vel si.

    Så jeg var vel litt sånn ambivalent, (må man vel si), overfor henne, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ivan, som jo jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Han hadde jo blitt ansatt, i den stillingen, av nettopp Irene Ottesen vel, noen måneder tidligere, da.

    (Ihvertfall så hadde Irene Ottesen vært sjefen hans, noen måneder tidligere, da).

    Men på den her tiden, så var altså disse to assistent-kolleger, i Rimi, da.

    Ivan var forresten fra Mandal, (mener jeg å huske).

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Ivan var veldig begeistret, fordi at fotball-laget Mandalskameratene, gjorde det så bra, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Og Ivar var også Rimi sin nye Casanova, (eller noe sånt), visste det seg.

    For hvis jeg skjønte det riktig.

    (Og dette fikk jeg vel også halvveis bekreftet, av Irene Ottesen, mener jeg å huske).

    Så hadde Ivar pult ei Rimi-dame, på dassen der, (eller noe sånt).

    De to ble ihvertfall borte veldig lenge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg måtte i minibanken, for å ta ut penger, (ganske tidlig på kvelden), mens jeg var, på det her utestedet, da.

    (For jeg er ikke så glad i å betale med visa eller kredittkort, på utesteder, da.

    For jeg har ikke lyst til å la visakortet mitt ligge i baren, liksom.

    For det synes jeg at virker litt risikabelt da, for å si det sånn).

    Og da gikk jeg litt nedover, i Karl Johan, og tok ut penger, ved Nordea der, (tidligere Kredittkassen), ved Stortorvet.

    (Like ved utestedet Broadway der, vel.

    Noe sånt).

    Og der, så møtte jeg faktisk Jan-er’n aka. Jan Henrik, fra Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Han gikk rundt der, i lag med to-tre andre karer, i 20-årene, vel.

    Jeg fortalte Jan Henrik, at jeg var ute på byen, sammen med Irene osv., (som jeg regna med, at han visste, hvem var).

    (Siden de begge to hadde jobba i det samme Rimi-distriktet, på den samme tida, da).

    Og jeg spurte vel sikkert Jan Henrik, om hvordan det gikk, i hans nye jobb, som dørvakt, på Onkel Donald.

    (Som han tydeligvis hadde fri fra, den her kvelden, da).

    Men det var ikke sånn, at jeg spurte, om Jan Henrik og dem, hadde lyst til å bli med, tilbake til det utestedet, som Irene og dem var på, da.

    For så bra kjente jeg ikke Jan Henrik.

    Og Jan Henrik hadde også gjort narr av meg, en gang som jeg prata med han, utafor Onkel Donald der da, (husker jeg).

    For han gadd ikke å stå utafor Onkel Donald der, mens noen, (nemlig meg), stod og ringte, med en Nokia 3330 da, (var det vel).

    (At han sa til en kollega, (eller noe sånt), da.

    Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og Jan Henrik og kameratene hans, de hadde nok helt sikkert andre planer.

    Jeg husker at jeg en gang så Jan Henrik, sitte sammen med noen kamerater, (ganske edru vel), inne på et ganske lite rom, inne på Stedet der.

    (Den gangen som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og vi var på Peppe’s Pizza, nederst i Karl Johan, for å spise pizza.

    Før noen av oss, dro videre, til Stedet, (som seinere skifta navn til Tiger Tiger), da.

    Noe sånt).

    Og jeg kunne vel ikke ha invitert Jan Henrik og dem, heller.

    Siden det ikke var jeg, som arrangerte, den her byturen, da.

    Det var jo Irene som hadde bedt meg med, på den her byturen, liksom.

    Så da kunne vel kanskje ikke jeg ha bedt med noen andre folk dit heller, liksom.

    Men nå kjente jeg jo ikke Jan Henrik og dem så bra, heller.

    Og de hadde nok helt sikkert andre planer for kvelden også, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, så gikk Irene Ottesen og jeg, (og vel muligens også noen andre av de folka som var med ut), opp i andre etasje, på det her utestedet.

    Der var det dansegulv, (husker jeg).

    Og jeg er jo ikke noe danseløve akkurat, men jeg stod og drakk øl, (delvis sammen med Irene Ottesen), og så på noen pene damer som dansa osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stod vel ikke så nær Irene Ottesen, oppe i andre etasje der, (tror jeg).

    For hu forsvant plutselig, og la igjen veska si, på det bordet, som hu stod ved der, da.

    Og så ba hu meg, om å passe på veska hennes, da.

    (Mens hu ble borte i 15-20 minutter, (eller noe sånt), kanskje).

    Og mens Irene var borte, så dukka det plutselig opp et rimelig voksent par der, (må man si), som tok plassen til Irene, da.

    (For jeg stod vel en meter eller to unna den plassen, da.

    Noe sånt.

    For jeg ville vel markere at jeg var på dette utestedet som singel, og ikke som typen til Irene, (eller noe sånt), liksom.

    Og jeg syntes vel kanskje at det var litt flaut, å stå ved siden av en dameveske.

    Så da stod jeg heller litt unna, liksom.

    Noe sånt).

    Og da måtte jeg jage bort det her høye paret, i 40-årene, (eller noe sånt da), husker jeg.

    Og jeg forklarte dem det, at de stod på plassen til Irene, da.

    Og jeg måtte vel peke på veska til Irene osv., for å få det her voksne paret til å skjønne dette, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så dukka Irene Ottesen opp der igjen.

    (Uten at jeg veit hva hu hadde drivi med).

    Og enda litt seinere, så begyntedet å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.

    Og da, så husker jeg at jeg gikk ut av det her utestedet, sammen med Irene Ottesen, da.

    Som begynte å si at: ‘Nå fikk jeg lyst på sånn bakt potet, jeg’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke lyst til å bli med hjem til Irene, (på Bjørndal), på nachspiel, (eller noe sånt).

    (Som jeg mener litt vagt å huske, at Irene muligens hadde hinta om.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke giddi å blitt med David Hjort, på nachspiel, på Bjørndal, heller.

    Den gangen som søstera til David Hjort, Linn Korneliussen og dama til Erik Dahl, ble jaget, av en jentegjeng, ned Karl Johan.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    For det er noe litt kjedelig ved det, å dra til Bjørndal, på nachspiel, når man bor i sentrum, vil jeg si.

    Noe sånt).

    Så jeg stakk fra Irene da, (må jeg innrømme).

    Før det ble noe bakt potet-kjøping, taxi til Bjørndal og eventuell pulings.

    For Irene er jo litt ‘dundrete’, som jeg har skrevet ovenfor.

    Og jeg var jo med på den her byturen, som en singel kar, som ble med en Rimi-gjeng, ut på byen, liksom.

    Og ikke som typen til Irene, (eller noe lignende).

    Og Toro aka. Thor Arild Ødegård, han hadde visst prata dritt om meg, etter at Irene Ottesen, lå over hos meg, etter den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg hadde arrangert, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    Ifølge Vanja Bergersen, så hadde visst Toro sagt noe stygt om meg da, siden jeg lot Irene ligge over, på Ungbo-sofaen min, (en sofa som jeg jo hadde tatt med, da jeg flytta, til St. Hanshaugen).

    (Noe sånt).

    Uansett, så bare stakk jeg av, da.

    For jeg hadde vel blitt litt vill og gal muligens, siden Ivan og ei Rimi-dame, hadde pult på dassen, på det utestedet, som vi nettopp hadde vært på, da.

    Så jeg måtte nesten prøve å være morsom selv og, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og  jeg var nok ganske full og, på det her tidspunktet.

    Jeg hadde nok drukket ganske mange halvlitere, iløpet av den kvelden, (vil jeg tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk tilbake, inn på det her utestedet, da.

    Og fant to pene blondiner, som hadde dansa hele kvelden, foran Irene og meg, da.

    Og de to damene, de viste seg å være irske, da.

    Og de jobba muligens på det her utestedet, som promo-babes, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde veksla noen ord, med de her pene irske blondinne-promo-babes-ene, inne på det utestedet.

    Så ble det til at de to irske blondinnene, og jeg, gikk i samlet flokk, ut av dette utestedet, og bort til Karl Johans gate, (i nærheten av Egertorget, vel), husker jeg.

    Og der møtte vi en walisisk sykkeltaxi-sjåfør, (husker jeg).

    Og de irske damene sa hei til han da, (husker jeg).

    Og jeg hadde nok sitti for mye, å lest om diverse mytologi osv., på nettet.

    For jeg begynte å si at det walisiske flagget, var kult, for de hadde en drage, i flagget.

    Og så ble jeg litt slem.

    For jeg hadde tv-kort, på PC-en min, på den her tida.

    Så jeg pleide jo å bruke PC-en, til å ta opp videofilmer, (fra sportssendinger, på TV), av Everton og Wayne Rooney-mål for England, (for han spilte jo for Everton, på den her tida, og var liksom et lysglimt, for Everton-fans, etter en del middelmådige sesonger, da).

    Og så sendte jeg noen ganger disse videofilmene, til en kar, i England, som drev et nettsted, som het Nil Satis da, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde blitt bannet derfra først, fordi jeg ikke skrev ‘takk’, (på engelsk), etter å ha sett på noen målvideoer, på det nettstedet, da.

    (Og etter en krangel, på det Nil Satis-forumet, hvor jeg klaget over denne banningen, da).

    Men det engelske flagget, som ble visst mye, på de nevnte England-fotballkampene, da.

    Det heter jo ‘St. George’s Cross’.

    Og det fortalte en gang faren, (nemlig Rick Hudson), i den vertsfamilien, i Brighton, som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen og jeg, pleide å dra til, i sommerferiene, på slutten av 80-tallet, meg, (husker jeg).

    For han var så fotballinteressert, da.

    Og jeg hadde innimellom noen rolige dager, på den her tida, da.

    Så jeg hadde lest litt om mytologi osv., på nettet da, (i månedene før den her byturen).

    Så jeg hadde litt om mytologi, i huet, under den her byturen, da.

    Så etter å ha skrytt av det walisiske flagget.

    (Og at det var kult, siden det var det eneste flagget i verden vel, som hadde drage-motiv).

    Så ble jeg litt slem, da.

    (Siden jeg ikke ville miste de her to irske skjønnhetene, til han waliseren, da).

    Så jeg spurte så han walisiske sykkeldrosjesjåføren, (på engelsk), om: ‘Is it the same dragon, that was killed by St. George?’.

    Og da svarte han waliseren: ‘No’, og ble litt paff, vel.

    Så jeg dreit han kanskje litt ut, da.

    Så jeg var litt slem, da.

    Og de irske damene, de ble vel kanskje litt imponert over mine ‘drage-kunnskaper’, da.

    Det er mulig.

    For de gikk så bare videre nedover Karl Johan, sammen med meg, da.

    (Selv om jeg nok fikk en walisisk uvenn, på grunn av det her, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens de to irske promo-babes-ene, og jeg, gikk nedover Karl Johans gate, (i retning av Østbanen).

    Så ble de to irske blondinene sure på meg, (husker jeg), siden jeg hadde kalt de britiske, da.

    For da ropte de nesten, at de var: ‘Irish’, (husker jeg).

    Og da klagde jeg litt, (husker jeg).

    For jeg hadde jo hatt valgfaget ‘de britiske øyer’, mens jeg gikk i fjerde eller femte klasse, (eller noe sånt), på Berger skole.

    Og det valgfaget, det sa lærer Leif Tangen, at han hadde med vilje kalt for ‘de britiske øyer’, for da kunne han også snike med noe stoff om Irland, (husker jeg).

    Så jeg sa da, noe om ‘the British Isles’, til de her irske damene, da.

    Og da lo de litt, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kom litt lenger ned i Karl Johan der.

    (Cirka utafor Scotsman, vel).

    Så begynte de her irske damene, å prate med noen andre folk.

    (Mener jeg å huske ganske vagt, ihvertfall).

    Men jeg så noen litt små rom-damer, (må det vel ha vært), som solgte roser der.

    Og kjøpte ihvertfall en oransje rose.

    (Som var den siste rosen, som hu ene rom-dama hadde.

    Og den rosen var nesten en knopp, må man vel si).

    For 25 kroner, (eller noe sånt), kanskje.

    Og ga den rosen, til hu ene irske blondina, da.

    Og hu ble glad for den rosen, og sa til hu andre irske promo-babe-dama, at hu var så glad i fargen oransje, da.

    Og jeg, jeg var jo full.

    Og jeg hadde jo ikke så lenge før det her, vært på ‘harry-tur’, til Svinesund, sammen med David Hjort og Melina.

    Og da hadde Melina sagt til meg det, (enten på den her harry-turen, eller like før eller like etter), at oransje boksershorts, var så kule, da.

    Så jeg begynte jo da å bable om, (i fylla), til hu ene irske dama, at oransje underbukser, var så fint, da.

    (Noe sånt).

    Og da ble hu sur, (husker jeg).

    For hu mente vel da, at det ble vulgært, å prate om favorittfargen hennes oransje, og underbukser, i den samme setningen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte vel også en rose, til hu andre pene promo-dama, (tror jeg).

    Men så kom Röyksopp, (tror jeg at må ha vært).

    Ihvertfall så var det fire nordlendinger, kledd i kule boblevester, (eller noe lignende klær vel), som kom gående nedover Karl Johan, da.

    Og det gikk ikke så raskt, med de to irske blondinene, og meg.

    For de ble vel hele tida sjekka opp, av andre karer, da.

    (Noe sånt).

    Og når de to irske promo-damene, møtte Röyksopp.

    Så begynte jo jeg å lure på, om de her blondinene, egentlig var promo-damene til Röyksopp, da.

    Og hu ene irske dama, (som hadde fått den oransje rosen, av meg, var det vel).

    Hu sa til meg det, at jeg så mer ut som folk i Sverige, for jeg så så perfekt kledd og stylet ut, med gele i håret, osv.

    (Noe sånt).

    Mens de nordlendingene, så litt mer røffe ut, i stilen da, (mente hu).

    (Noe sånt).

    Og det dukka også opp en kineser, i Karl Johan der.

    Som gjorde meg flau, (husker jeg).

    For han begynte å skulle sjekke opp disse promo-damene, selv om han prata veldig dårlig engelsk, da.

    Så da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    For det var jo nesten sånn jeg selv holdt på, (tenkte jeg da).

    Så da Røyksopp, de to promo-damene og jeg, gikk til venstre, inn Kirkegata der, (heter vel den gata), og bort til taxi-køen, ved Stortorvet der.

    Så prøvde jeg ikke engang å sette meg inn i taxiene, sammen med Røyksopp og de her to promo-damene, da.

    For jeg ville ikke trenge meg på, da.

    (Jeg ville liksom ikke drite meg ut, ved å få beskjed om, at jeg var ikke var ønsket, i de her taxi-ene, da).

    Så jeg bare gikk videre bort Kirkegata, (uten å vel se inn i taxiene engang), og så til venstre opp Grensen, og så hjem, vel.

    (Hvis jeg ikke dro en tur innom So What, på veien hjem, da.

    Hvis ikke det stedet var stengt, for kvelden, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 153: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Songül hadde forresten en ung, farget venn, som også jobbet på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (Dette var vel muligens en pakistaner).

    Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).

    Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Og han jobba bare i ferier og sånn.

    Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.

    Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.

    En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.

    Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.

    For jeg mener å huske at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’, like utafor den her 7-Eleven-kiosken.

    (Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.

    Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.

    Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.

    Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).

    Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).

    Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).

    Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    For dette var jo høsten 2003.

    Så dette er jo snart ti år siden.

    For å si det sånn).

    Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.

    Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.

    For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.

    Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.

    Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.

    Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.

    (Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.

    Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).

    Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.

    Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.

    Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.

    Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).

    Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.

    (Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.

    Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.

    Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.

    For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.

    (Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).

    Så jeg skulka også denne ‘jubilant-middagen’ da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.

    Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).

    For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.

    For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.

    (For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.

    Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.

    Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).

    Og dette gavekortet, på 500 kroner.

    Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.

    For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.

    (Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).

    Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.

    Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.

    Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.

    Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.

    (Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.

    Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.

    For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.

    Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.

    Så jeg ville liksom ikke være som han ‘Geilo-taperen’, (eller hva man skal kalle han), da).

    Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.

    (Under butikksjef Kjell der).

    Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.

    At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Hvem vet).

    Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.

    Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.

    (Som tegn på at hu ble sur, da).

    Da jeg viste henne det her gavekortet.

    (Noe sånt).

    Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.

    Om hva hu brukte alle pengene sine på.

    For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.

    (Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.

    For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.

    En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.

    I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.

    Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.

    Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.

    Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).

    Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.

    Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.

    (Enn butikkene på vestkanten).

    For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.

    Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.

    Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.

    Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.

    Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.

    Siden det var så lav snitthandel der, da.

    Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.

    Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.

    Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.

    Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.

    Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.

    Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.

    Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.

    Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    De var ganske modne og ansvarlige, da.

    Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.

    På tross av det høye arbeidspresset, osv.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.

    Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.

    (Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.

    Noe sånt).

    Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.

    For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).

    Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).

    Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.

    Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.

    Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.

    For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.

    Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.

    Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.

    Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.

    Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.

    Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.

    Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.

    Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.

    Da sløser man litt med penger, vil jeg si.

    Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).

    Det er mulig.

    Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.

    Hvem vet.

    (For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

    Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

    Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

    Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

    For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

    Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

    Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

    Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

    Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

    (Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

    Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

    Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

    De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

    Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.

    For det var et hull i veggen der.

    Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

    Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

    Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

    Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

    (For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

    Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.

    Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

    Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

    For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.

    For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).

    Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

    Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

    Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

    At: ‘Er det slavejobb?’.

    (Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

    Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

    Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

    Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

    Så sa han hei, til hu Fiza, da.

    Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

    For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

    (Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

    Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

    Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    (Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

    For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

    Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

    Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

    Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

    (I tilfelle det var noe der, kanskje).

    Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

    Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

    For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

    Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

    Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

    Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

    Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.

    Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

    Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

    Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

    Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

    For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

    Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

    Det var vel kanskje litt rart.

    Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

    (For hva skulle de der, liksom).

    Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

    Det er mulig.

    Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

    Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

    (For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

    Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

    Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

    Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

    (For dette var ikke klart for meg, da).

    Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg var stressa, da det her skjedde.

    Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

    Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

    Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

    Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Av en eller annen grunn).

    Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

    Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

    Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

    Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

    (Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

    Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

    Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

    (Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

    Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

    For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

    Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

    Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

    For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

    Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

    Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

    Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

    Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.

    For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.

    Og det syntes jeg at var greit.

    For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

    Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

    Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

    Så slo jeg til på det, da.

    For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

    For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

    Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

    For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

    Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

    Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

    Så fra våren 2003.

    Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

    Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

    Noe som var litt slitsomt.

    For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

    Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

    Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

    Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

    Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

    Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

    Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

    (Noe jeg ikke likte da.

    Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

    Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Altså, må man like noe, for å selge det?

    Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

    Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

    Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

    Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

    Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

    Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

    Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

    Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også forresten, høsten 2003.

    At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

    (Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

    Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

    Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

    Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

    Høsten 2003, da.

    Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

    Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

    Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

    Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

    Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.

    (Husker jeg).

    Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

    For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

    (Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

    Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

    Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

    Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

    For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

    Men det er jo bare tull og tøys.

    For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

    Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

    Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

    En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

    Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

    Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

    Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

    Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

    Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

    Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

    Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

    Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

    Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

    At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

    (For å si det sånn).

    Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

    Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

    (Nemlig skoleåret 1988/89).

    Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

    Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

    Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

    For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

    Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

    For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 130: Mer fra Rimi Bjørndal

    Jeg var jo en slags ‘super-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

    Siden ambulerende butikksjef Njål, bare stakk opp til Trøndelag, (etter å ha lagt en lapp på kontoret, (eller om han ringte), om at han var syk).

    Men da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb igjen, etter ferien sin.

    (Som hu fikk beskjed av Anne-Katrine Skodvin, om å korte av litt på, vel.

    Siden han Njål hadde stikki av, da).

    Så ble det en veldig forandring for meg, husker jeg.

    For jeg, som hadde styrt hele butikken og tatt alle bestillingene osv., i en tre ukers tid, (eller noe sånt).

    Jeg ble plutselig så bare brukt som en slags ‘robot’, av butikksjef Irene Ottesen, da.

    Som detaljstyrte meg helt, da.

    Så dette ble en veldig brå overgang, for meg, husker jeg.

    Det var som å gå fra konge til slave på en dag, omtrent.

    (For å bruke litt rare titler, men likevel).

    Så da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb, så føltes det nesten som å bli kvalt, (på jobben), for meg.

    (Eller hvilket uttrykk jeg skal bruke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som del av denne detaljstyringa, til butikksjef Irene Ottesen.

    Så fikk hu meg til å kjøre rundt omkring, for å kjøpe noe greier, for å reparere garderobeskapene.

    (Noe sånt).

    Og som del av dette prosjektet hennes da, (som vel aldri ble ferdig).

    Så sendte hu meg til byggvare-butikken Bygger’n, (var det vel), som lå/ligger ved krysset Slimeveien/Geviret vel, på Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og på Bygger’n, (hvis det ikke var en nabobutikk, eller noe sånt), så jobba det en kar som het Fredrick, (viste det seg seinere).

    Og like etter at jeg hadde kjørt med Sierra-en min til Bygger’n, (og også til noen andre butikker nærmere sentrum vel), og gjort innkjøp, for butikksjef Irene Ottesen, der.

    Så begynte han Bygger’n-medarbeideren Fredrick, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ble ganske fort låseansvarlig, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, (mener jeg at det var).

    Så begynte også en ny assistent, som het Ivan, (fra Sørlandet vel), å jobbe der, da.

    Og også en kar fra Iran, som het Khaldoon, (som seinere begynte å jobbe, på 7-eleven, på Grønland), han jobba ganske mye vel, på Rimi Bjørndal, den her sommeren, da.

    Men om han hadde jobba der før jeg begynte der, (eller ikke), det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men jeg mener å huske at han kunne jobbe en del ekstra, de ukene, som butikksjef Irene Ottesen, var på ferie, da.

    (Etter at han Njål hadde stukket av, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Så dro butikksjef Irene Ottesen med butikken ut på byen, da.

    Vi skulle møtes på Peppes i Stortingsgata, (husker jeg).

    Og jeg husker det, at jeg prata med han Fredrick, like utafor Peppes der, vel.

    (Altså ikke så langt unna Stortinget, da).

    Og Fredrick, han viste meg det, (av en eller annen grunn), noe porno, som han hadde, på sitt digitale kamera, som han hadde med seg, da.

    (Og han Fredrick, han dreiv mye med data, osv.

    Blant annet mye med noe slags avansert AI, (kunstig intelligens), spill-programmering, vel.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at man kan si at han var en nerd, da.

    Noe sånt.

    Så jeg tenkte vel at dette var noe ‘nerde-greier’, da.

    Og derfor så tok jeg det ikke så nøye, at jeg ikke skjønte, hvorfor han Fredrick dreiv og viste meg noe porno, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Peppes der, så drakk jeg noen øl, (til maten), da.

    Og etterhvert, så viste det seg det, at nede i kjelleren der, hvor vi Rimi Bjørndal-folka satt.

    Så satt også tidligere butikksjef Anders, fra Rimi Manglerud, (i den andre enden av rommet), da.

    (Og han hadde i mellomtiden jobbet, som butikksjef, på min tidligere butikk, Rimi Nylænde.

    Noe som jeg syntes at var litt rart.

    At en butikksjef gikk fra en av de største Rimi-butikkenen, til en av de minste Rimi-butikkene, liksom.

    Og han butikksjef Anders, han hadde visst flytta rundt på hele butikken, mange ganger, (eller noe sånt).

    (For han prøvde visst å finne plass til Rimi’s mellomsortiment, i den butikken, (som var en Rimi grunnsortiment-butikk), da.

    Noe han vel ikke klarte å finne plass til.

    Noe sånt).

    Ifølge tidligere min tidligere assistent, på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, da.

    Noe han vel må ha fortalt meg på et butikksjefmøte på Sinsen, (eller noe sånt), etter at han selv hadde begynt som butikksjef, på Rimi Jernbaneveien, da.

    Noe sånt).

    Og han butikksjef Anders.

    (Som vel må ha vært på Peppes, som privatperson).

    Han sa det, at han nå skulle slutte, som butikksjef, i Rimi.

    For å hjelpe han kjente MC-kjøreren Pål Ullevålseter, som skulle være med på Paris-Dakar-løpet, nede i Afrika, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg ringte til Pia, mens vi satt, nede på Peppe’s der.

    For Norge spilte fotball-landskamp den her kvelden, da.

    Men ingen i det rommet vi satt, (på Peppe’s), visste om Norge hadde vunnet, (eller ikke), da.

    Og Pia sa at Norge hadde vunnet 1-0, (eller noe sånt), da jeg spurte om resultatet, da.

    Og så sa hu hvem som scorte, da.

    (Uten at jeg hadde spurt om det, vel).

    Og så ringte hu tilbake seinere.

    Og så sa hu at det var Riise som hadde scoret, og ikke Solskjær da, (eller noe sånt).

    (Så hu surra litt, da.

    Så hu er det nok ikke så smart å ringe, om noe særlig.

    For i mellomtiden så hadde jo jeg ‘kringkastet’ det, for alle de andre, som også satt nede i det kjellerrommet, på Peppes der, at det var en annen som hadde scoret, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var sånne klikker, på Rimi Bjørndal.

    For vi skulle på et show, som het ‘To Rustne Herrer’, med Ole Paus og Odd Børretzen vel, (på SAS-hotellet), da.

    (Og det er mulig at dette var istedet for å ha julebord, eller noe sånt, dette året.

    For jeg kan ikke huske at jeg var på noe julebord, i år 2002).

    Og da dro butikksjef Irene Ottesen i forveien, med en gjeng, da.

    Mens assistent Ivan, han satt igjen på Peppe’s der, med en annen gjeng, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ambulerende butikksjef Njål Kristiansen.

    (Han som hadde sykmeldt seg og dratt opp til Trondheim, en del uker tidligere).

    Han la seg plutselig til å sove, på en benk, inne på Peppe’s der, da.

    Så han Njål Kristiansen, han var litt av en skrue, (må man vel si).

    Så hva som foregikk, inni huet hans, det er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å vite.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var vel fortsatt ganske overarbeidet, på den her tida.

    (Etter at jeg hadde måttet jobbe så mye, da ambulerende butikksjef Njål Kristiansen, stakk av til Trondheim).

    Så ølen gikk raskt til hodet på meg, da.

    Så under det her showet, på SAS-hotellet, så hadde jeg visst ledd tørt, av Ole Paus og Odd Børretzen, da.

    Siden jeg syntes at det her showet deres var litt kjedelig, da.

    (Fortalte butikksjef Irene Ottesen meg, på jobben, seinere.

    Selv om jeg ikke tror at jeg var verst, når det gjaldt å bråke, under det her showet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her showet, så var en gjeng av oss, i en bar, (cirka på bakkeplan vel), på SAS-hotellet der, da.

    Og jeg var vel litt kjent, for at jeg dreiv og lasta ned filmer, på den her tida.

    Så en Rimi Bjørndal-medarbeider, ved navn Gezim, (han albaneren, som hadde rappa en iskrem, til hu norske dama si, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Han, (som før han begynte på Rimi Bjørndal, hadde jobbet på Shell på St. Hanshaugen, hvor han hadde sett meg bruke lang tid på å handle, på søndagene, fortalte han meg en gang, på jobb, på Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg hadde lasta ned noen bra filmer i det siste.

    (Hvis det ikke var Rimi-medarbeider Fahkar fra Pakistan, som spurte om det her, da.

    Eller om det kan ha vært Khaldoon).

    Og jeg nevnte en film som jeg dreiv og lasta ned, på den her tida, som het ‘Road to Perdition’, da.

    (Som jeg lurte på om var litt bra.

    Men som jeg aldri fikk tid til å se ordentlig, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en høy og rimelig kraftig pakistaner, (som jeg ikke husker navnet på nå, men som jeg seinere så at jobba, på Narvesen, på skrått ovenfor Gunerius der, i Storgata).

    Han spurte meg om han skulle spandere en Jägermaister på meg, da.

    Men da svarte jeg det samme, (husker jeg), som det min tremenning Øystein Andersen, (fra Lørenskog), hadde sagt.

    Da min tidligere Larvik-kamerat Frode Kølner, hadde spurt han, om han likte Jägermaister.

    (På 18-års festen min, på Bergeråsen.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Nemlig at det var ‘hostesaft’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen av oss Rimi Bjørndal-folka, vi gikk etterhvert i ganske samlet flokk, fra SAS-hotellet der, og tilbake mot Stortinget da, (husker jeg).

    (For vi så kanskje etter flere utesteder å gå på, da.

    Noe sånt).

    Og jeg husker at i krysset mellom Stortingsgata og den gangveien, som går på skrått, forbi Stortinget.

    Der havna assisterende butikksjef Ivan, i en slags krangel, (eller nesten slåsskamp), med to svære innvandrere, da.

    Men Rimi Bjørndal-medarbeider Khaldoon, (som var ganske edru vel), han gikk bort til de her tøffe innvandrerne.

    Og fikk roa ned dem litt, da.

    For assisterende butikksjef Ivan, han hadde visst sagt et eller annet, da.

    Som de her tøffe innvandrerne ikke likte.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 126: Rimi Bjørndal

    Etter ferien min, (sommeren 2002).

    Så skulle jeg jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu hadde villet det, at jeg skulle jobbe i Irene Ottesen sin butikk, da.

    Det vil si Rimi Bjørndal).

    Der skulle jeg jobbe to vakter i uka da, ved siden av studiene mine, ved HiO IU.

    Men først så skulle jeg jobbe der heltid, i noen uker da, før skolen begynte.

    Mens butikksjef Irene Ottesen hadde ferie, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ambulerende butikksjef Njål.

    (Som bodde i etasjen over meg, i Rimi-bygget, da).

    Han sykmeldte seg, den første dagen, (var det vel), etter at butikksjef Irene Ottesen, dro på ferie, da.

    Og han dro opp til Trondheim, da.

    Så jeg måtte jo jobbe ‘sinnsykt’ mye, den her ferien, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden jeg var den eneste lederen der, vel.

    Bortsett fra Toro, som da hadde blitt låseansvarlig, vel.

    Men han kunne vel ikke jobbe så mange vakter, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en dag, mens jeg jobbet, som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, da.

    Så dukket David Hjort opp, inne på lageret der, med ei nye dame, da.

    Og det var ei dame som het Melina, og som David Hjort seinere sa at hadde vært ‘Bandidos-hore’, vel.

    Og de bodde sammen, i en svær blokk, på Ammerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Bjørndal, så jobba det også en lagerhjelp, som het Christoffer aka. Chris, (husker jeg).

    Og han sa det, (den første tida som jeg jobba der).

    At hvis jeg ville ha noen drept, så måtte jeg prate med en som het Petter, (som også jobba som lagerhjelp vel, på Rimi Bjørndal, på den her tida), da.

    Og han Petter, han var vel sønn av en av de Bandidos-folka.

    Som jeg nesten hadde havnet i konflikt med, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her sommeren.

    Så var det en kar, fra Nord-Norge, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og han bodde i en Rimi-leilighet, på Carl Berner, (eller noe sånt), vel.

    Hvor Toro også bodde, på den her tida, vel.

    (For de pleide å sitte på med meg, på vei hjem fra jobben, da).

    Og han nordlendingen, han var det skikkelig fart i da, (husker jeg).

    Så han fikk satt opp mye varer og sånn, (husker jeg).

    Og jeg måtte låne han en svær bunke med tegneserier, (husker jeg).

    For jeg var liksom butikksjef der da, (på Rimi Bjørndal), denne sommeren.

    Så jeg måtte liksom prøve å motivere han nordlendingen litt, (siden han måtte jobbe så mye), da.

    Og jeg tror at han nordlendingen da også fikk med seg noen Preacher-blader, som egentlig var Ove sine, (i farta), vel.

    (Siden jeg ble ganske stressa, de her ukene, da.

    Siden jeg måtte jobbe så mye, da).

    Så de Preacher-bladene, de har han kanskje enda.

    For jeg kan ikke huske at jeg noen ganger fikk tilbake disse tegneseriene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Sobia, (som hadde jobba, som vanlig medarbeider, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998).

    Hu jobba på den her tida, som butikksjef, på Rimi Ljabru, vel.

    Og like før stengetid, en lørdag.

    (Som det var sånn ‘Texas’ der liksom, da.

    På Rimi Bjørndal.

    Siden jeg måtte jobbe så lange vakter.

    Siden han Njål hadde stikki av, til Trøndelag).

    Hu begynte å skrike til meg.

    Om at det var nesten tomt for poteter, i potetbingen der.

    Men det var jeg klar over.

    Men jeg mente at jeg hadde skjønt det, at det ikke solgte så mye poteter, på Rimi Bjørndal, den siste timen, på en lørdag.

    For de som skal koke poteter, de handler ofte tidligere på dagen, da.

    De som handler den siste timen, de handler mest øl og potetgull og pizza og sånn, vel.

    Noe sånt.

    (For jeg hadde vel jobba lørdagen før det her og, (tror jeg).

    Så jeg hadde fulgt med litt på potetsalget, på Rimi Bjørndal, på lørdagene, da.

    For jeg dreiv mye med frukta der, (den her sommeren), da.

    Så jeg hadde liksom fått tenkt litt over sånne her ting, da).

    Men jeg gadd ikke å krangle, med hu Sobia, om det her, da.

    Så jeg fikk bare en taxi, til å hente en sekk poteter, på en annen Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og butikksjef Irene Ottesen, hu bodde på den her tida, på Bjørndal, da.

    (I Elgtråkket, eller noe sånt, vel).

    Og hu hadde fått overtalt meg, til å mate kattene hennes, mens hu var borte på ferie, da.

    Så noen ganger i uka, så måtte jeg dra innom hos Irene Ottesen, da.

    For å mate de to-tre kattene hennes, da.

    (Som var ganske skye forresten, må man vel si).

    Men Irene Ottesen, hu hadde også sagt det, at jeg kunne få se på filmer hos henne, (hvis jeg ville), da.

    Og hu hadde en sånn widescreen-TV der, (husker jeg).

    Men det var vel bare Borettslaget, (eller noe sånt), som hu hadde, av filmer, som var litt artig, å se på, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter to-tre uker, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så dukka plutselig Irene Ottesen opp, på Rimi Bjørndal igjen.

    (Som kunde, da).

    Og da handlet hu der i lag, med butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), husker jeg.

    Så de to hadde nok et forhold.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen få uker etter det her.

    (Må det vel ha vært).

    Så begynte studiene mine, ved HiO IU, da.

    Og den første uka der.

    Så var vi HiO IU-studentene, på et utested, i Spikersuppa, som het Saras Telt, (eller noe sånt), da.

    (Noe som var i regi av HiO IU-fadderne, vel.

    Noe sånt).

    Og da ringte plutselig mobilen min da, (husker jeg).

    Og det var butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), som lurte på hvor en Hakon-faktura lå, da.

    Og da svarte jeg det, at den lå under ‘H’, i ‘alfabet-mappa’, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen.

    Hu hadde ikke sjekka det her så nøye, (før hu ringte), da.

    Og en medstudent av meg der, (ved HiO IU), ved navn Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (som tidligere hadde vært vokalist, i Hamar-bandet Autopulver).

    Han sa til meg det, at sånne masete telefoner.

    Det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt slitsom, da.

    (Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 115: Butikksjefmøtene på den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus

    Noen av butikksjef-møtene, på den tida, som jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Langhus, de var litt spesielle, (husker jeg).

    På rundt den tida, som jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så husker jeg det, at en Rimi-butikk, som lå ikke så langt unna der hu Siri Rognli Olsen bodde, (i Waldemar Thranes gate/Sannergata der).

    (Som jeg pleide å kjøre forbi, på vei til jobben).

    Den pleide å ha store, hånd-tusjede plakater, stående stiftet opp, på en pall, langs veien, da.

    Og det syntes jeg at så litt gammeldags ut, da.

    Det så jo ut som at det var en innvandrer-butikk, og ikke en kjede-butikk, liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    På den tida, som jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Altså våren 2001).

    Så fikk alle Rimi-butikkene, (mener jeg at det var), beskjed om, at vi også måtte lage sånne svære, hånd-tusjede  plakater, da.

    Og vi måtte lage en ny plakat, hver uke, (eller noe sånt da), var det vel.

    Så alle Rimi-butikkene, de sluttet plutselig å se ut som kjede-butikker, da.

    Og de ble istedet seende ut som innvandrer-butikker, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Og på Rimi Langhus, så måtte jeg vel finne fram et gammelt plakatbord, som stod stuet bort et sted, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på et butikksjefmøte, (på hovedkontoret), i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.

    Så spurte den nye regionsjefen Steinar Ohr, (må det vel ha vært), oss butikksjefene om noe, da.

    (Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, som hadde det her møtet, da).

    Og det var angående at mange butikksjefer, de hadde klaget på, at de hadde for mye å gjøre, da.

    Så hovedkontoret, de lurte på om det var noen spesielle ting, som de kunne gjøre, for at hverdagen til oss butikksjefene, skulle bli litt enklere, da.

    Og da svarte jo jeg det, (noe som jeg syntes at lå oppe i dagen da), at vi kunne få jo få fler ferdigtrykte plakater.

    Så slapp vi å stå i en time, (eller noe sånt), hver mandag, og tusje plakater, da.

    Og Rimi-butikkene, de ville da bli seende mindre ‘amatør-aktige’ ut, da.

    Og jeg tenkte også på de nye butikklederne.

    For Rimi-folk, de hadde på den her tida, omtrent ikke tusjet plakater, siden 1996, (eller noe sånt), da.

    (Altså cirka fem år før det her møtet).

    Da Rimi fikk intranett, sånn at fruktplakatene kunne skrives ut, på en printer, på kontoret, da.

    Så dette med hånd-tusjede plakater.

    Det virket som den rene galskapen for meg, (som hadde gått markedsføringslinja og studert informasjonsbehandling ved NHI), da.

    Men da svarte Steinar Ohr det.

    (Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, da).

    At: ‘Vet du hvor dyre de plakatene er?’.

    Men det kunne jo ikke jeg vite.

    For jeg hadde jo ikke jobbet på hovedkontoret.

    Og vi hadde jo blitt spurt om det var noe spesielt Rimi kunne gjøre, for å få hverdagen til oss butikksjefene, til å bli litt enklere, da.

    Så jeg svarte bare min oppriktige mening, på et åpent spørsmål, da.

    Og så fikk jeg klage på det.

    Det var jo helt idiotisk, mener jeg.

    Og omsetningen, til Rimi totalt, den økte mye, da vi fikk flere ferdigtrykte plakater, (sånn som jeg hadde foreslått), da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men tidligere regionsjef Jon Bekkevoll.

    Han husker jeg at skulle spare penger et år, ved å ikke distribuere Rimi sin jule-avis, da.

    Så han tenkte veldig defensivt da, (vil jeg si).

    For jeg husker jo at vi lærte det, da jeg gikk på markedsføringslinja.

    At et såpe-merke, (eller noe sånt), som reklamerte, under krigen, i England.

    Selv om varen ikke kunne skaffes.

    Det merket, det ble markedsleder, etter krigen, da.

    Så selv om det er nedgangstider, (eller dårlige tider).

    Så lønner det seg å reklamere, da.

    Lærte vi, på markedsføringslinja, på Sande videregående, skoleåret 1987/88, ihvertfall.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her.

    Så pleide distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, å heller ha butikksjef-møtene sine, rundt omkring, på ‘hennes’ butikker da, (husker jeg).

    Jeg mener å huske at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Jernbaneveien, i Ski.

    Hvor min tidligere assistent, (på Rimi Nylænde), nemlig Stian Eriksen, da var butikksjef.

    Og jeg husker også at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Mortensrud.

    Hvor Kjell var butikksjef, da.

    Og jeg husker det, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte om hvordan det nye bestillingssystemet, til Rimi, fungerte da.

    For siden Rimi hadde butikkdata, så hadde de gjort det sånn, at butikkdata-systemet, begynte å ta Hakon-bestillingene, da.

    Fra et dataprogram, da.

    (Som jeg ikke fikk noe opplæring i, forresten.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da svarte jeg det, (husker jeg).

    At det systemet fungerte bra, da.

    (For jeg hadde vel såvidt prata med en vietnamesisk lagerhjelp, på Rimi Langhus, om hvordan det nye bestillingssystemet fungerte, (mener jeg å huske, ihvertfall).


    Et bestillingssystem, som vi bare hadde hatt i en uke, (eller noe sånt vel), på den her tida, da.


    Noe sånt).

    Mens Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Og Kjell, (som var butikksjef på Rimi Mortensrud).

    De mente at det bestillingssystemet ikke fungerte bra, da.

    Men da, så sa distriktssjef Anne-Katrine Skodvin det, (husker jeg).

    At hu hørte på meg, da.

    Selv om butikksjefene, på hennes to største butikker vel, sa imot meg, da.

    Så min mening, den telte visst mer enn meningen, til to butikksjefer, som jobbet på to av de største Rimi-butikkene, (i Oslo), da.

    Så jeg var kanskje en slags ‘super-butikksjef’, (eller hva man skal kalle det), på den her tida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også et annet butikksjef-møte, på hovedkontoret, på Sinsen.

    (Muligens like etter julebordet, eller noe sånt).

    Og da ble jeg angrepet av en Norgesfrukt-konsulent, (husker jeg).

    Fordi at fruktavdelingen liksom så så dårlig ut, (på noen bilder som dem hadde tatt), på Rimi Langhus, da.

    Men da mente jeg at han Norgesfrukt-konsulenten svartmalte fælt, da.

    For jeg syntes egentlig at frukta så grei ut, da.

    Og hvis han konsulhadde tatt et bilde, inne på Rimi Langhus, et år tidligere.

    Så hadde frukta sett mye verre ut, mener jeg.

    For jeg var egentlig den eneste, på Rimi Langhus, som var noe særlig flink, i frukta, vel.

    (Tørr jeg nesten å påstå).

    Assistenten min Sølvi Berget, hu hadde jo jobba på en lompefabrikk, liksom.

    Så hu var flink til å kommunisere med de ansatte osv., da.

    Men fruktavdelinga, den hadde hu vel ikke helt dreisen på, syntes jeg.

    Selv om hu var på et fruktkurs, (på den her tida da), husker jeg.

    Men hu måtte kanskje ha vært på ti sånne fruktkurs til, (tror jeg), for ha fatta poenget, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte liksom dra hele lasset aleine da, (borte i frukta), må jeg vel si.

    Men likevel, så vant jeg Rimi Gullårer, for andre halvår, av år 2001. da.

    (Ikke så lenge etter det her butikksjef-møtet, vel).

    Og Rimi Gullårer, den konkurransen, (som bare cirka en av hundre butikksjefer klarte å vinne, vel).

    (Noe sånt).

    Den konkurransen, den gikk først og fremst på økt fruktandel da, (vil jeg si).

    Og jeg økte fruktandelen, med drøye to prosent vel, (for andre halvår, av 2001), da.

    Og det vil si to prosent av den totale omsetninga, for butikken, da.

    Som vel lå på 75.000 kanskje, (for å ta et tall), på en vanlig hverdag, da.

    Og da er en prosent 750 kroner.

    Så jeg økte vel kanskje fruktsalget, med cirka et par tusen kroner, per dag, da.

    (Noe sånt).

    Og frukta, den er det høy fortjeneste på.

    Så det var vel antagelig derfor, at Rimi ville, at vi skulle jobbe så mye, med frukta, da.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa også det til meg, på det her møtet, (etter at Norgesfrukt hadde angrepet meg, på en urettferdig måte da, vil jeg si).

    At hu syntes at fruktavdelinga, på Rimi Langhus, hadde sett grei ut, på de her bildene, da.

    Så det kan være at Norgesfrukt hadde noe slags kampanje mot meg, (eller noe sånt), da.

    (Kan det nesten virke som, for meg).

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.