Stikkord: Irene Ottesen

Min Bok 5 – Kapittel 56: Muttern dør

Høsten 1999, så var jeg på en slitsom rep-øvelse, med Heimevernet, i Hurdal.

Distriktsjef Jan Graarud ville ikke at jeg skulle dra på den rep-øvelsen.

Så han ba meg ringe Heimevernet og få fri.

Siden jeg hadde en ny assistent, (min tredje på et år, på Rimi Nylænde, etter Wenche Berntsen og Jan-Henrik), nemlig Stian Eriksen.

Stian var fersk som assistent, og derfor så ble det for mye å forlange av han, å klare å drive Rimi Nylænde aleine.

Og Jan Graarud nevnte ikke ambulerende, eller noe.

Så Heimevernet sa at jeg kunne få fri fra rep-øvelsen, på mandag og onsdag, (hvis jeg husker det riktig).

Så jeg kjørte opp til Hurdal, tidlig tirsdag morgen, i min svarte Ford Sierra.

Og raste inn ved oppstillingsplassen der mens det stod bortimot et kompani der vel.

Mens alle så på, da.

For jeg hadde ikke vært oppi Hurdal der før, så jeg brukte litt lenger tid, enn planlagt, da.

Så jeg rakk ikke å komme dit før morgenoppstillingen.

Men jeg kom dit akkurat under oppstillingen, da.

Noen ba meg flytte bilen min, etter oppstillingen, for det var muligens bare offiserer, (eller noe), som fikk lov å parkere der og der, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg var oppi Hurdal der, og vi traska rundt på noen gårdsveier der.

Oss Heimeverns-gutta.

Så husker jeg det, at jeg prøvde å ringe Stian, fra mobilen min.

For å høre hvordan det gikk, i butikken.

(Siden han var ny som assistent, da).

Men det var dårlig dekning der oppe, for Netcom, som vel jeg hadde, på den her tiden.

(Hvis jeg ikke husker feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i noen av pausene der, så kjørte jeg ned til Hurdal, og handla litt i en butikk der, husker jeg.

(Ned en svingete uasfaltert vei).

I butikken der, så husker at jeg så ei pen dame, som var i 20-årene, (eller noe), og som jeg mener å huske at var gravid, (tror jeg forresten).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På slutten av tirsdagen, så kjørte jeg tilbake til Oslo igjen.

En kjøretur på et par timer, (eller noe sånt), vel.

Og så jobba jeg på Rimi Nylænde, på onsdagen.

Og så var jeg på kafeen Kjøkkenhagen, på Grunerløkka, etter jobben.

For jeg hadde en date med ei jeg hadde chatta med på irc, (eller noe).

Og som leste en del bøker, (sånn som meg), og jeg hadde med noen bøker på den date-en, da.

Som vel ikke gikk så bra forresten, for hu dama var litt sånn anspent og upersonlig, syntes jeg.

Kanskje fordi at jeg var sliten etter all den her jobbinga, heimevernsaktiviteten og kjøringa.

Det er mulig.

Noe sånt.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På torsdagen så kjørte jeg opp til Hurdal igjen.

Og på slutten av torsdagen, så var egentlig øvelsen ferdig.

Så jeg spurte noen høye offiserer, som satt i en brakke der.

Som vel må ha vært ‘KO’, som de sa i Geværkompaniet.

Eller hovedkvarteret vårt, da.

Om jeg kunne få dra tilbake til Oslo, den torsdagskvelden.

For jeg hadde en ny assistent, på Rimi Nylænde, som ikke var vant til å drive butikken aleine.

Og det fikk jeg lov til, da.

Så derfor var jeg bare på den her øvelsen på tirsdagen og torsdagen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Uka etter den her øvelsen, (tror jeg at det må ha vært), så ringte Pia meg og sa at mora vår var på Moss sykehus og sannsynligvis ikke hadde så lenge igjen å leve.

Så på en søndag, (en dag eller to etter at Pia ringte vel), så satt Pia og Axel på med meg, ned til Moss sykehus, da.

For vi skulle besøke mora vår siden hu ikke muligens ikke hadde så lenge igjen å leve, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom til Moss sykehus, så fikk vi ikke se mora vår, med en gang.

For vi var der kanskje før besøkstiden, (eller noe sånt), da.

Og da, så bestemte jeg meg, for å kjøre bort til Vannsjø, som er en innsjø, i Moss.

For jeg husket at kusina mi Heidi pleide å nevne Vannsjø, (hvis det ikke var Ove som nevnte den, da).

Istedet for å vente på parkeringsplassen ved sykehuset der, liksom.

For jeg hadde vel lagt merke til skiltinga til Vannsjø, mens jeg kjørte til Moss sykehus der, da.

Selv om jeg ikke hadde kjørt noe i Moss tidligere.

For dette var jo bare tre-fire år etter at jeg fikk lappen.

Ved Vannsjø der, så så vi litt på sjøen der.

Og det er mulig at Pia sin sønn Daniel også var med, forresten.

(Hvis jeg husker det riktig).

Jeg tenkte at jeg måtte muntre opp mine søsken litt.

Så jeg lot Axel få øvelseskjøre litt.

Ved Vannsjø der, da.

For veien til sjøen der var liksom en øde skogsvei, da.

Og den veien var ganske oversiktlig, da.

Men Axel hørte ikke på meg.

Han kjørte som en galning, (må jeg nok si).

Og han nektet å stoppe, når jeg ba han om det.

Så Axel bare fortsatte ut på en asfaltert vei der.

Og da det kom en bil imot, så måtte jeg dra i håndbrekket, for å bilen til å stoppe, da.

For Axel bare kjørte som en galning, da.

For han lo og smilte mens han fikk bilen til å omtrent hoppe rykkvis framover, cirka midt i veien, da.

Enda jeg hadde bedt han om å stoppe, før vi kom inn på asfaltveien der, da.

Men det gjorde ikke Axel, da.

Så det var siste gang jeg lot Axel få øvelseskjøre, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi så mora vår, så satt hu i en rullestol.

Vi var utafor sykehuset der.

Og mora vår ville ha is, da.

Så jeg kjøpte en is til henne.

Og hu ville også ha en pit av min sjokoladepinne-is, husker jeg.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På slutten av visitten der.

Så gikk plutselig Axel og Pia vekk fra mora vår.

(Som etter et skjult signal nesten).

Av en eller annen grunn.

Og jeg ble stående aleine igjen med mora vår, da.

Mora vår ba meg om å ta med en kjole til henne, som lå der og der, i leiligheten hennes, i Drøbak, da.

Hvorfor der, spurte jeg.

Men mora vår bare kvakk til liksom, da.

Og svarte ikke, da.

Og akkurat da, så dukka det opp ei eldre sykepleierske der.

Som bare rulla mora mi tilbake til sykehuset, da.

(For hu mente vel at mora mi var sliten, tror jeg).

Uten at jeg fikk sagt hadet, da.

Så det var nesten litt traumatiserende, (husker jeg).

For noen få dager etter det her, så ringte søstera mi meg igjen, og fortalte at mora vår var død, da.

Og jeg fikk jo ikke sagt hadet engang.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia mente at vi måtte til sykehuset for å se den døde.

Jeg skulle jo jobbe dagen etter, men jeg tenkte det, at når mora mi døde, så måtte jeg liksom prioritere det.

Så jeg ringte Rimi Bjørndal, og Irene Ottesen, (som var enten ambulerende eller ny butikksjef der vel), svarte da jeg ringte, rundt klokka 7.

Jeg fortalte Irene det, at mora mi var død, og at hu måtte få tak i noen som kunne jobbe, på Rimi Nylænde, fra klokka 13, (må det vel ha vært).

(Noe sånt).

Og jeg kjørte så og henta Pia, også dro vil til Moss sykehus igjen, da.

Og på sykehuset så begynte plutselig Pia å liksom lene seg mot meg, for å liksom gråte mot skulderen min, da.

Noe som ikke var typisk for henne, vil jeg si.

Og jeg husker at alle de kvinnfolka som satt inne på et slags pauserom vel, ved siden av resepsjonen der, liksom kvakk til da.

Som skremte høns, må man vel nesten si.

Da jeg gikk bort til resepsjonen der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia og jeg måtte, vi måtte vente i en halvtime eller en time, (eller noe sånt), før vi kunne få se den døde, da.

Og mora vår så helt for jævlig ut, i trynet.

Hu så ut som om hu hadde blitt 50 år eldre på noen få dager, (syntes jeg).

Og hu sykepleiersken, som rulla opp liket av mora vår.

Inn på et rom der, da.

Hu sa at vi kunne godt ta på den døde og sånn.

Og jeg hadde jo ikke fått sagt hadet.

Så da gjorde jo jeg det.

Og tok liksom på skuldrene til mora vår, da.

Og det føltes som å ta i en utstillingsdukke nesten, vil jeg si.

Og det knaka nesten litt i skuldrene hennes, da.

(Noe sånt).

Men Pia, hu stod liksom bare kaldt og så på mora vår, da.

I et hjørne av rommet der, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror det må ha vært etter at vi så mora vår død.

At Pia ville at vi skulle besøke onkel Martin i Askim.

Jeg hadde vel ikke snakka noe særlig med onkel Martin siden han selv lå på sykehus, i Oslo, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), i 1990, (må det vel ha vært).

Og jeg hadde aldri kjørt til Askim før.

Men jeg kjørte mot Sverige og kikka litt på et kart, på en bensinstasjon, (eller noe).

Noe sånt.

Og i Askim så møtte vi onkel Martin, som kom kjørende på en motorsykkel vel, og møtte oss på en bensinstasjon, (eller noe sånt), der.

(Noe sånt).

Etter at vi ringte han, vel.

Og så kjørte han foran oss til gården til hans samboer da, Grete Ingebrigtsen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at onkel Martin viste meg en gammel amerikansk bil, som stod i en gammelt fjøs der, (eller noe sånt).

Og den som eide gården, det var forresten ikke onkel Martin, men det var hans nye samboerske da, Grete Ingebrigtsen.

Og hu hadde tre unger, (fra et tidligere forhold), som het Andrea, Isa og Risto, (fant jeg ut seinere, ihvertfall), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi prata vel litt om ditt og datt.

Jeg mener å huske at onkel Martin nevnte at det var søle nederst på bilen min.

Og det husker jeg at var fra da jeg kjørte på den uasfalterte veien, i Hurdal, da jeg var på den HV-øvelsen, opp i der, da.

En eller to uker før det her, vel.

(For jeg hadde det jo travelt på jobb og, på den her tida.

Siden jeg hadde en ny assistent.

Så det var ikke sånn at jeg vaska bilen min hver helg liksom.

Men jeg vaska den selvfølgelig før kremasjonen til mora mi, da.

Som var en uke etter det her, (eller noe), vel).

Og jeg nevnte vel den kjolen, som mora vår hadde prata om.

Mens vi satt utafor huset dems, i Askim der, da.

Men Pia og Martin var ikke så interessert i å høre om den kjolen.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men jeg tenkte at mora vår kanskje ønsket å bli begravet i den kjolen, da.

Og at det var derfor at hu ville at jeg skulle hente den, da.

For dette var liksom det siste som mora mi prata til meg om, da.

Så derfor tenkte jeg på det her, da.

Men Martin var liksom helt kald og kynisk, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og syntes at det her var noe tull, da.

Noe jeg mener han liksom litt irritert sa til søstera mi, da.

Mens jeg liksom gikk litt rundt der, og overhørte sånn halvveis hva som ble sagt, da.

Så de så vel nesten på meg som et problem, tror jeg.

Siden jeg babla om den her kjolen, da.

Noe sånt.

Men da jeg skjønte det, at de andre liksom ga faen, i den her kjolen.

Så gadd jeg ikke å prate mer om den, da.

Jeg tenkte vel at det fikk være slutt på galskapen, liksom.

(Siden mora mi hadde gått for å være sinnsyk, da).

Og jeg ville nok ikke ha skjønt hvilken kjole det var, som mora mi hadde babla om.

Så for å få ordna med det her, så måtte søstera mi ha hjulpet meg, da.

Men hu var ikke interessert i det her da, virka det som for meg, ihvertfall.

Så det var aldri sånn at søstera mi og meg, prata om hvilken dag vi skulle dra til Drøbak, for å hente den kjolen, liksom.

For det kom aldri så langt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen, hu hadde ikke fått ordna ordentlig med bemanning for meg, den dagen.

Så det var sånn at Stian Eriksen ringte meg et par ganger, og maste.

Mens jeg dreiv å kjørte ute i Moss og Askim der, da.

For Toro, (fra Rimi Bjørndal), som satt i kassa, på Rimi Nylænde, den dagen.

Han måtte et eller annet, da.

Så Stian Eriksen ringte jo meg og maste, da.

Om at jeg måtte kjappe meg, med å komme meg på jobben, da.

Men jeg syntes nå det, at når mora mi hadde dødd, dagen før.

Så kunne dem vel ha roa ned masinga litt, kanskje.

Men Irene Ottesen, hu hadde vel kanskje ikke helt skjønt, at jeg ville ha fri den dagen, da.

Så det var nesten som at det var en gjeng med unger, som dreiv og tulla, på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, den dagen, syntes jeg.

Så jeg måtte dra på jobben, etter å ha vært ute i Moss og Askim, da.

Og sitte i kassa, (eller hva det kan ha vært, igjen).

For det er mulig at Nordstrand-Hilde jobba seinvakta, da.

Men at vi hadde mangla kasserer, den dagen.

Og da var ofte jeg som måtte sitte i kassa, husker jeg.

For Nordstrand-Hilde, hu ville bare jobbe ledervakter, da.

Og da måtte jeg som butikksjef sitte i kassa, da.

For å få kabalen til å gå opp.

Og hvis jeg da maste på Nordstrand-Hilde når det dukka opp selgere og sånt, i butikken.

For å få henne til å sitte i kassa litt, mens jeg prata med de.

Så ble Nordstrand-Hilde sur da, husker jeg.

Så det funka ikke, da.

Så jeg måtte sitte en del i kassa der, noen ganger, på Rimi Nylænde, for å få kabalen til å gå opp, da.

(Hvis ikke det var Ida, som var låseansvarlig, på den her tida, da.

For Nordstrand-Hilde slutta som låseansvarlig der etterhvert, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den dagen som mora mi skulle kremeres, i Moss krematorium, (heter det vel).

Så var bemanninga i orden, mener jeg å huske.

(Hvis ikke det her var en søndag, da).

Men det som ikke var i orden, det var Pia.

For Pia hadde prata med onkel Martin.

Og Pia sa at hu hadde fått forklart, hvor Moss krematorium var.

Av onkel Martin, da.

Men da vi kom til Moss.

Så visste Pia hvor hu kunne få kjøpt tre roser.

(I en blomsterbutikk, i et senter, hvor ei pen tenåringsjente ekspederte, husker jeg).

Men da Pia skulle forklare meg veien til krematoriet, så var hu helt blank.

Så hu slutta plutselig bare å forklare meg veien, da.

Så jeg måtte jo prøve å finne det selv, da.

Så jeg spurte jo noen folk her og der, i Mosse-distriktet, da.

Men ingen klarte å forklare meg veien, til Moss krematorium, da.

Så til slutt, så måtte jeg spørre drosjene, (utafor drosjesentralen vel), i Moss sentrum der.

Om hvor Moss krematorium lå, da.

Og en taxisjåfør.

(Kanskje det var Steinar, typen til kusina mi Heidi?).

Han kjørte foran oss, til Moss krematorium, og viste oss veien dit, da.

Uten å kreve et øre i betaling, da.

Så drosjene i Moss, de var veldig serviceinnstilte, ovenfor folk som skulle rekke sin mors kremasjon og som hadde en skrullete søster da, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom fram til krematoriet, så vinka han drosjesjåføren, (eller hvem han var), og forklarte at det var der.

Og jeg viste tommelen opp, ut av vinduet, for å liksom si takk for hjelpen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Utafor krematoriet der, så stod hele ‘gjengen’ og venta.

Det var tante Ellen, som vel var den som sa at det var smart, å få drosjen til å kjøre foran.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Det var faren min, som så litt studerende på meg vel, da jeg kom kjørende der, da.

(Mens jeg liksom viste tommelen opp til han drosjen, da).

Det var Rahel, som klappet meg på skulderen, og som liksom støttet meg litt, da jeg måtte gå inn, som den første person, i krematoriet der, da.

Sikkert fordi at jeg var mora mi sin eldste sønn, da.

(Har jeg ihvertfall antatt, da).

Og så fulgte alle de andre etter meg, inn i krematoriet der, da.

Og jeg satt meg foran til venstre cirka, på første rad der, da.

Og alle de andre i slekta mi, liksom satt seg på plassene like ved meg der.

På den venstre sida, i krematoriumet, da.

Unntatt Rahel, som satt seg for seg selv vel, ganske langt framme, på den høyre sida, av krematoriet, da.

Og bestemor Ingeborg var også der.

Og også en del av tante Ellen sine venner, i Steinerskole-miljøet, i Moss.

Blant annet han som det er bilde av, på nettstedet mitt vel, fra bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i Gurvika, i 1997.

(Vil jeg tippe på, ihvertfall).

Men også kona hans, (var det vel), var også der, da.

Og de kommenterte at jeg liksom tok en slags kunstpause, da.

Før jeg hilste på presten.

Av en eller annen grunn.

(Jeg er ikke så religiøs at det gjør noe, liksom.

Og jeg fikk ‘S’ i kristendom, i karakterboka, en gang, på ungdomsskolen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før presten dukka opp der, så gikk jeg fram, til kista, til mora vår, da.

Og så la jeg de tre rosene, som Pia ville at vi skulle kjøpe.

(En fra Pia, Axel, (som også satt på i bilen min, under den her ‘idiot-kjøringa’, tidligere på dagen, i Mosse-distriktet), og meg).

Oppå kista til mora vår, da.

Og jeg la de tre rosene sånn at de hang sammen nederst, men at de pekte en rett fram og en til hver side, da.

Men da jeg hadde satt meg ned igjen.

Så gikk tante Ellen fram og retta på rosene, sånn at hver rose liksom ble liggende helt for seg selv, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg syntes at en av sangene, som organisten spilte, var fin, da.

Og det var ‘Solveigs sang’ av Grieg, husker jeg.

Og jeg spurte Pia, (som satt ved siden av meg vel).

Om hvem det var, som hadde bestemt musikken, (husker jeg).

Og da sa Pia at det var tante Ellen.

Og etter at seremonien var ferdig.

Og mora mi sin kiste hadde rullet inn i krematorieovnen.

(Var det vel.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sa jeg til tante Ellen, (like før vi gikk ut av krematoriet der, da).

At det var fin musikk, som hu hadde valgt ut, for anledningen, da.

Og da, så sa tante Ellen, henvendt til bestemor Ingeborg, (husker jeg), at: ‘Var det ikke det jeg sa, vi velger noe av Grieg, for det liker nordmennene’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter kremasjonen, så var det noe bespising, som bestemor Ingeborg hadde betalt for, ute på Hennie Onstad-senteret, på Jeløya, vel.

Jeg hadde aldri kjørt til Jæløya før, så det ble avtalt at jeg skulle kjøre bak en bil som en av Steinerskole-lærer-vennene til tante Ellen kjørte, vel.

Og jeg husker at vi parkerte litt utafor huset til en av Steinerskole-lærerne, i Moss der.

(Må det vel ha vært).

For ei Steinerskole-lærerinne, (var det vel antagelig), hadde muligens glemt noe hjemme, (eller noe sånt), da.

Og Rahel, hu satt også på med meg, (sammen med Pia og Axel da), inn til Hennie Onstad-senteret der, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fra Hennie Onstad-senteret.

Så husker jeg det, at bestemor Ingeborg leste fra en et hefte, som mora mi Karen hadde laget til henne, på 60-tallet en gang, (må det vel ha vært).

Ingeborg fortalte at Karen også kunne være morsom.

(Og ikke bare sinnsyk, da.

Eller hvordan jeg skal forklare det).

Og så leste bestemor Ingeborg noe morsomt, som mora mi hadde skrevet, om bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, (var det vel).

(Noe sånt).

Og det syntes jeg, at kanskje ble litt feil, da.

Å liksom sitte å le og more seg, i en begravelse.

Så da var det ikke sånn at jeg lo så mye, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at faren min, begynte å prate til meg, inne på Hennie Onstad-senteret der.

Men det syntes jeg også at ble litt feil, husker jeg.

For jeg prøvde jo å kutte ut faren min, og hans slekt.

På grunn av omsorgssvikten, på 80-tallet.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Og jeg hadde jo feiret de siste julaftenene, hos Pia, i Tromsøgata, i Oslo.

Så jeg hadde ikke hatt noe med faren min å gjøre, de siste årene, på den her tida.

Så jeg synes at det ble som et slags lumpent bakholdsangrep, da.

At faren min liksom ville ha kontakt med meg, i mora mi sin begravelse, da.

Så derfor, så ville jeg ikke prate med faren min der da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg kikka litt, i en kiosk der, på Hennie Onstad-senteret.

Og etter at alle var ferdige med å spise der, så dro en del av oss, ut til onkel Martin, i Askim.

Rahel dro også dit, husker jeg.

Men hu ville ikke sitte på med meg, ut dit da, (husker jeg).

Muligens fordi at vi var så dystre i bilen, mellom Moss og Jeløya.

(Pia, Axel og meg).

Det er mulig.

Vi var vel kanskje fortsatt litt preget av den idiot-kjøringa, tidligere på dagen, mens vi satt i bilen.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Faren min klagde forresten på bilen min, husker jeg.

Da vi kom fram, til Hennie Onstad-senteret der.

For han sa at eksospotta på bilen min var dårlig festa, (husker jeg).

Men da svarte jeg ikke så mye, for jeg tenkte vel antagelig det, at jeg tok sånt i forbindelse med EU-kontrollen da, muligens.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På gården til Grete i Askim der.

Så var ungene til Grete og Martin ganske ville, husker jeg.

Spesielt Martins datter, (og min kusine), Liv Kristin, som holdt i stav av noe slag, (husker jeg).

Så jeg skulle liksom tulle litt, og begynte å løfte på hu Liv Kristin etter den staven da, (husker jeg).

Så hu ble liksom hengende å dingle, nesten inntil meg, som stod der i begravelses-antrekk, (det vil si dress da), husker jeg.

Så det ble kanskje litt rart.

Jeg hadde nok planlagt å holde den staven til Liv Kristin ut fra kroppen, mens jeg løftet den opp, da.

Men det klarte jeg ikke så bra, da.

Men de her ungene til Grete og Martin var liksom så ville og slitsomme, da.

Så jeg måtte liksom tulle litt med dem da, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Pia og jeg skulle gå ut derfra.

Så satt Rahel i et eget rom i første etasje der, (husker jeg).

Nedenfor stua i andre etasje der, liksom.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og der satt hu og så på TV da, var det vel.

Og da Pia og jeg liksom skulle veksle noen ord med Rahel.

(Som vi blant annet kjente fra den Sveits-turen vår, sommeren 1987.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Så sa bare Rahel, at: ‘Dere kan gå’.

Så hu var rimelig uhøflig da, (må man vel si).

Hvis jeg skjønte henne riktig da, ihvertfall.

For hu prater jo mest tysk da, (for å si det sånn).

(Hu jobber jo som skuespillerske i Berlin, og har bodd hele sitt liv i Tyskland og den tysktalende delen av Sveits, da).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at onkel Martin nevnte det, under et av de to besøkene mine, på gården til Grete, i Askim.

At det var trist, at det måtte et dødsfall til, for at vi Pia og jeg, ble bedre kjent, med Martin og dem, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at vi hadde vært i Askim.

Så kjørte jeg Pia tilbake til Tromsøgata.

Og jeg kjørte også Axel hjem til Barbie-Heidi.

Som bodde i en studentleilighet, (må det vel ha vært), i tilknytning til UIO, (må det vel ha vært).

I Blindern-området et sted, vel.

(Etter å ha kjørt hjem Pia, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på veien hjem fra Askim.

Så kjørte vi også innom Mette Holter og Arne Thomassen.

Som da bodde i en eldre-leilighet, like ved siden av Furuset senter der, (husker jeg).

Og Arne Thomassen satt på den her tiden i rullestol, (av en eller annen grunn), husker jeg.

Han virka egentlig klar i hue, (sånn som jeg etterhvert skjønte det, ihvertfall).

Så hva som feilte han, det er jeg ikke sikker på.

Men Mette Holter og han måtte bo i en leilighet spesialtilpasset rullestolbrukere da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at vi kjørte innom Metter Holter og Arne Thomassen.

Det var fordi at Axel sa at Arne Thomassen ville at vi skulle gjøre det.

(Han ville vel kanskje kondolere ovenfor Pia og meg, da.

Eller noe sånt.

Hva vet jeg).

Men jeg følte meg vel kanskje ikke helt hjemme der.

Så jeg ville vel dra derfra ganske raskt vel.

Det hadde jo vært en lang dag, og.

Og jeg skjønte vel egentlig ikke hva som feila Arne Thomassen.

Og om han var seg selv, liksom.

Men jeg syntes at jeg så en tåre i et av øynene hans, kanskje.

Da jeg reiste meg opp, fordi at jeg syntes at det var på tide å dra derfra, da.

(Hvis jeg ikke tok helt feil, da.

Men det må vel ha vært fordi at han var lei seg, siden Karen hadde dødd.

Hva vet jeg).

Og det her var vel den siste gangen som jeg så Arne Thomassen, forresten.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noe dager seinere, så var det tilbake til Kjøkkenhagen, (på Grunerløkka), igjen, forresten.

For søstera mi og Rahel ville møte meg der, da.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg følte meg vel litt mer hjemme der, da jeg satt ved et bord litt lenger inn der.

Sammen med søstera mi og Rahel.

(Og muligens Axel.

Det husker jeg ikke helt sikkert).

Enn da jeg var på den date-en der, (med hu litteratur-interesserte dama, fra irc), et par-tre uker tidligere.

(Mens jeg var på den HV rep-øvelsen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

26. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 51: To spøkefugler på Rimi Bjørndal

På starten av 1998, (må det vel ha vært).

Så ble det leven på Rimi Bjørndal.

Da var det nemlig to spøkefugler, som jobbet der.

Nemlig David Hjort og Merete fra Follo.

Og det var sånn, at brusflasker ikke var trygge der.

For de to spøkefuglene, de helte nemlig salt i brusen og sånn, da.

(Og det var vel hu Merete fra Follo, som var verst, må jeg vel si.

For hu Merete fra Follo tulla med meg, da.

Og da fant David Hjort på noe lignende tull, (husker jeg), som han fikk meg med på å gjøre, for å liksom ta hevn, mot hu Merete fra Follo, da.

Mens jeg syntes at hele det greiene der bare var noe ‘åndsvake’ greier, egentlig.

Og var mest opptatt av å styre butikken, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker en gang, som Merete fra Follo satt på ei bruskassa, inne på lageret, på Rimi Bjørndal, og røyka, (må det vel ha vært).

Og butikksjef Kristian Kvehaugen gikk hjem.

Og da, så måtte jeg prate med Kristian Kvehaugen, om et eller annet, i butikken, da.

For jeg hadde jo fortsatt ansvaret for alle seinvaktene, selv om hu Merete fra Follo, hadde begynt der, da.

(Selv om hu avlasta meg litt, for hu tok over tørrvarebestillingene, som jeg hadde hatt fast, etter at Irene Ottesen slutta.

Men det var jo egentlig ikke meninga at det bare skulle være en assistent, på Rimi Bjørndal, som var en ganske stor Rimi-butikk, da).

Og da, så begynte hu Merete fra Follo, med skøyerstrekene sine igjen, da.

For hu strekte fram beinet sitt, og sperret veien for meg, når jeg liksom skulle gå forbi ‘røykeplassen’ dems, (like ved døra til melkekjøla der), da.

(Mens jeg prøvde å få noen korte instrukser, ut av butikksjef Kristian Kvehaugen, mens han var på vei ut døra, da).

Og da, så tok jeg, (som pleide å bruke Dr. Martens sko, på jobben), og spente til den bruskassa, som hu Merete fra Follo satt på, (med alle kiloene sine), da.

For jeg var så lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

Og jeg ble så irritert, for jeg prøvde jo liksom å få prata litt, med butikksjef Kristian Kvehaugen, før han skulle hjem til ‘alkis-bombene’ sine, (som Thomas Sæther kalte de store Ringnes-ølflaskene, som Kristian Kvehaugen pleide å kjøpe tre av, hver dag), da.

Og da, så spratt hu Merete fra Follo, opp fra bruskassa si, da.

Sinna som en ilder, (eller hva man skal kalle det).

Og så prøvde hu å kvæle meg, ved å dra hardt i Rimi-slipset mitt, da.

Mens butikksjef Kristian Kvehaugen stod og så på, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men jeg var sterkere enn hu ‘mega-dundra’, da.

Så jeg klarte å rive vekk armen hennes, fra slipset mitt, da.

Og da bare stod hu der liksom.

Sinna som søren, da.

Og så ga hu seg etterhvert, da.

For hu skjønte vel at jeg var sterkere enn henne, da.

(Noe sånt).

Så hu Merete fra Follo.

Hu er en spøkefugl.

Men hu tåler ikke at man tar igjen da, (vil jeg si).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da vi skulle på assisterende butikksjef-tur, de to spøkefuglene og meg, (for David Hjort hadde da i mellomtiden gjort lynkarriere i Rimi, (må man vel kalle det), og blitt assistent på Rimi Ljabru), sommeren 1998.

(Det her var like etter at fotball-VM hadde begynt.

Og like før ferien min begynte).

Så skjærte det seg igjen, mellom Merete fra Follo og meg, da.

For mens vi stod på brygga der, mellom Aker Brygge og Rådhusplassen.

Så begynte hu Merete fra Follo å kødde med meg igjen, da.

For da la hu merke til, i sola der, at jeg hadde blondt hår, da.

Og mobba meg og kalte meg ‘blondie’, (eller noe sånt), da.

Og spurte meg om jeg viste det, at det var mørkt hår, som var ‘idealet’.

Og da ble jeg irritert, over å bli mobba sånn, over hårfargen min da, (husker jeg).

Så da tuppa jeg til henne, i fleskerumpa hennes da, (husker jeg).

Mens David Hjort stod ved siden av oss vel.

Og mens regionsjef Jon Bekkevoll også stod og så på, litt lenger unna da, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her, så gikk vi etterhvert ombord på sightseeing-båten da, (som var forskjellig hvert år, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og David Hjort, som jeg jo chatta med på irc hver kveld omtrent, og som jeg pleide å feste mye sammen med, i helgene, på den her tida.

Han spratt da rett bort til noen andre Rimi-assistenter, som han kjente, men som ikke jeg kjente, da.

Og det var Alex fra Rimi Sinsen, osv., (mener jeg å huske).

Men jeg kjente ikke han Alex fra Rimi Sinsen noe bra, da.

(Selv om jeg kanskje hadde møtt han, en gang, mens jeg hadde vært ute på byen, sammen med David Hjort og Toro, for eksempel.

Eller noe sånt).

Og jeg kjente ikke de andre Rimi-assistentene, som satt i den gjengen der, heller.

Så jeg ble litt sur da, for da måtte jeg jo liksom være aleine om å underholde Merete fra Follo og ei lyshåret venninne av henne, (som sikkert også jobba som assistent i Rimi da), husker jeg.

Og da syntes jeg at det var, som at David Hjort liksom svikta meg, da.

Og ikke ville være kameraten min likevel, liksom.

Så da ble jeg litt skuffa over David Hjort da, (må jeg innrømme).

Samtidig som at jeg var rimelig lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

Men jeg huska jo da det, at Terje Sjøli vel hadde sluppet unna denne assisterende butikksjef-båtturen, sommeren før.

Fordi at han heller ville se på treningskampen, mellom Norge og Brasil, da.

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Så da sa jeg bare det.

For jeg kunne jo ikke både sitte sammen med David Hjort, (som ignorerte meg), og dem.

Og samtidig stå sammen med Merete fra Follo og hu blondinna.

For det var liksom sånne klikker der, da.

Og jeg kjente jo en ‘spøkefugl’ i hver leir liksom, da.

Så da ble det rimelig dumt, på den her båtturen da, syntes jeg.

Og dette var også den tredje sånne båtturen, som jeg måtte være med på, da.

Så det var kanskje på tide at jeg ble butikksjef snart og, for å si det sånn.

(Så jeg ble kanskje litt forbigått, i Rimi, da.

Tenkte jeg vel antagelig da).

Så da gjorde jeg bare som Terje Sjøli hadde gjort, sommeren før, da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Og sa at jeg gikk hjem, for å se på fotball-VM, da.

(Mens båten ennå lå ved brygga der, da).

For jeg var så skuffa over David Hjort og jeg var så lei av hu Merete fra Follo, da.

Og jeg begynte også å bli rimelig lei av de her assisterende butikksjef-båtturene etterhvert, da.

(For det var det samme år etter år, liksom.

Selv om de fleste assistentene var nye, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Merete fra Follo, (som kunne minne litt om ei trollkjærring kanskje, i kroppsformen, osv.), hu sa også det til meg, en gang, at jeg hadde så dårlig ordforråd.

Men da tenkte nok ikke hu over at jeg jobba på Rimi Bjørndal.

Sammen med folk som Hava, (som betyr ‘himmel’ på tyrkisk eller kurdisk forresten, fortalte hu meg en gang), osv.

Hava fortalte en gang at hu hadde bodd i Nord-Norge sammen med foreldrene og søsknene sine.

Men Hava var ikke sikker på om det het Ny-Norge eller Nord-Norge da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Sikkert fordi at noen hadde fortalt henne om nynorsk da, tippet jeg, ihvertfall).

Så man måtte liksom prate enkelt, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

Så derfor sa jeg ‘papp-maskinen’, istedet for papp-pressa.

Og ‘melke-rommet’, istedet for melkekjøla, da.

Men det tenkte nok kanskje ikke hu Merete fra Follo så mye over, da.

Mens så jobba jo hu nesten bare tidligvakter, sammen med folk som Toro og Gry, osv.

Men jeg liksom hadde alle seinvaktene, da.

(Noe som stammet fra tiden, da Irene Ottesen jobbet der, da).

Så vi jobbet på forskjellig skift da, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang.

At hvis hu gikk inn i hvilken som helst matbutikk, i Ski-distriktet.

Så spurte kundene henne om hvor ditt og datt lå hen, da.

Selv om hu bare var der for å handle selv, da.

For kundene var så vant til å se henne som butikkansatt, da.

Så de trodde at hu jobba i alle butikkene som hu viste seg i, da.

(Noe sånt).

Men så var jo hu Merete fra Follo lett å kjenne igjen og da.

Med sin trollkjærring-aktige kroppsfasong, mener jeg.

Så det var vel kanskje derfor at alle kundene kjente henne igjen, tenkte vel jeg da.

Enten det, eller så er vel folk ute i Follo kanskje litt korttenkte, da.

Det er mulig.

Så sånn er kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang, at ‘du visste hva du gjorde da du ga meg Hakon-bestillinga’.

(Noe sånt).

Så hu klagde på det, da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Enda det vel var omtrent den eneste faste arbeidsoppgaven, som hu hadde.

(Selv om jeg ikke hadde noe nøyaktig oversikt over hva som skjedde på de tidligvaktene, da).

Og jeg hadde jo kjølevarebestillinga, (som også var fra Hakon), salatbestillinga, alle seinvaktene, alle kassaoppgjørene, administreringa av vaktskiftet, organisering av pauser for seinvakta, telling av tippekassa hver kveld, ukesoppgjøret for tippinga, jeg spredde alle bura to ganger i uka, jeg la opp alle kjølevarene to ganger i uka, jeg ringte å fikk tak i folk hvis noen var syke, osv., osv.

Og nabobutikken Rimi Klemetsrud, den butikken, den hadde jo blitt lagt ned, på den her tida.

Så da ble det mer kunder og mer å gjøre, på Rimi Bjørndal, da.

Så det var kanskje derfor at jeg ville fordele bestillingene litt, da.

Det er mulig.

Men jeg syntes vel egentlig ikke at tørrvarene var så vanskelig å bestille, da.

For de hadde jeg jo bestilt i mange år, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.

Så dette var bare for å fordele ansvaret litt liksom, mellom oss assistentene, da.

Siden det plutselig dukka opp en ny assistent der, da.

Og jeg hadde jo hatt mye ansvar, etter at Irene Ottesen slutta.

Også skulle liksom hu Merete bare gå rundt der å stable tørrvarer, da.

Nei, da passa det vel bedre at hu bestilte tørrvarene, når hu skulle jobbe med å stable dem, tenkte vel jeg kanskje, da.

Noe sånt.

Men hu Merete, hu klagde da, husker jeg.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Enda jeg var veldig sliten, husker jeg, før sommerferien min, sommeren 1998.

For da hadde jeg jobba hardt, det siste året, etter at Irene Ottesen hadde slutta der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg lot hu Merete fra Follo, få ansvaret for tørrvarebestillingene.

Så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen da, (husker jeg).

For Merete fra Follo hadde litt lite, av et eller annet, da.

Men da svarte jeg det, husker jeg.

At jeg mente at hu Merete måtte få litt mer tid på seg, da.

For hvis hu skulle være Rimi-assistent, så måtte hu vel klare å bestille tørrvarer og, mente vel jeg da.

Altså, det var vel naturlig for ledere i Rimi å kunne ta Hakon-bestillinga.

(Sånn som jeg hadde skjønt det, ihvertfall).

Og Kristian Kvehaugen og jeg, vi hadde jo kontrollen, på de andre bestillingene.

Så selv om hu Merete fra Follo surra litt i begynnelsen, så syntes jeg ikke det, at hu burde miste ansvaret for tørrvare-bestillinga, med en gang, da.

Sånn som Kristian Kvehaugen tydeligvis mente, da.

For folk har jo en lærekurve.

Så de må liksom få lov å prøve og feile litt da, i begynnelsen da, mente jeg.

For hu Merete fra Follo, hu var jo en kjent butikkleder og, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så at hu ikke skulle klare å bestille tørrvarer, det ville vel nesten være en skandale, tenkte vel jeg da.

(Noe sånt).

Men etterhvert, så gikk det vel greit, at hu Merete fra Follo, tok de tørrvarebestillingene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For selv om det ikke var stappfullt av nudler i hylla.

Eller hva det var, som butikksjef Kristian Kvehaugen, satt fingeren på igjen, når det gjaldt tørrvarebestilinga, til hu Merete fra Follo.

Så var ikke akkurat det noen krise, liksom.

(Sånn som jeg så det, ihvertfall.

Husker jeg).

For hu Merete fra Follo, hu skjønte vel hva det var, som hu måtte bestille, (virka det som, for meg, ihvertfall).

Men hu trengte kanskje litt tid, til å bli vant med, hvor mye hver enkelt vare solgte, på Rimi Bjørndal, da.

Det er mulig.

Så jeg syntes at butikksjef Kristian Kvehaugen dreiv med flisespikking og overdramatisering egentlig.

Når han klagde på at det bare var halvfullt, for en enkelt vare.

Det var vel ikke noe krise det egentlig.

At butikkdama bestilte varer, det var vel ikke så rart det.

Men hu måtte få litt tid på seg, til å bli vant med hvor mye varene solgte, i den nye butikken hu jobba i, da.

Det var vel ikke noe rart ved det, liksom.

Det ville vel vært rarere hvis en Rimi-assistent bare skulle gått rundt der, uten å ha noen særlig ansvar.

Mente vel jeg, da.

Og jeg kan ikke huske det, at kundene der, klagde noe særlig på bestillingene hennes.

Eller på butikken generelt.

For det meste der gikk jo på skinner, mer eller mindre, på den her tida.

Så hvis hu Merete fra Follo surra litt, og bestilte sånn at det ikke var helt fullt av et slag nudler liksom.

Så var ikke det verdens undergang, liksom.

Syntes jeg da.

For jeg regna med at det gikk seg til, da liksom.

Men dette var jo egentlig ikke mitt ansvar, som assistent, å si hva hu Merete fra Follo skulle gjøre.

Men butikksjef Kristian Kvehaugen burde vel kanskje ha tatt den opplæringa, av Merete fra Follo selv, da.

Men jeg veit ikke hvorfor han klagde på meg, når det gjaldt bestillinga hennes.

Det burde han vel kanskje ha tatt med henne.

For jeg syntes at jeg hadde mye å gjøre liksom.

Så jeg syntes ikke at det ble riktig.

Hvis en assistent, (nemlig meg), skulle ha ørten bestillinger og ansvar, liksom.

Også skulle ikke den andre assistenten ha noe ansvar.

For jeg stressa omtrent livet av meg, noen dager, husker jeg.

For å bli ferdig med den tørrvarebestillinga, før stengetid, da.

Og når nabobutikken ble stengt.

Så ble det vanskeligere og vanskeligere for meg, å ha like mange ansvarsoppgaver.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For det tok jo lenger tid å legge opp fire bur med kjølevarer, enn det tok å legge opp tre bur med kjølevarer, da.

(Bare for å ta et eksempel, da).

Så da fikk jeg jo mindre tid, til å ta for eksempel tørrvarebestillinga, da.

Men det gikk seg til, det med at hu Merete fra Follo tok tørrvarebestillinga.

Ihvertfall sånn som det virka som for meg, da.

Og hvis det ikke hadde funka, så tror jeg at jeg hadde fått hørt det av kundene.

Og av de andre ansatte.

Og at jeg ville ha sett det selv, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg kom hjem, fra sommerferien min, sommeren 1998.

Så hadde hu Hava Özgyr fått sparken, husker jeg.

Og da fortalte hu Merete fra Follo meg det.

At hu Hava hadde rappa noen røykpakker, som hadde liggi på gulvet, inne på tellerommet.

(Hvor noen hadde lagt noen røykkartonger, av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da syntes jo jeg litt synd på lillesøstera til Hava, nemlig Sema.

(Må jeg innrømme).

Som måtte jobbe i en butikk, hvor storesøstera hennes nettopp hadde fått sparken, da.

Og Sema troppa opp på jobben, etter ferien sin, (i Istanbul, eller noe), i en tigermønstret topp, og fortalte det, at ‘vi har kjøpt gull’, (eller noe).

(Så hu så ut som om hu kunne ha vært med i Baccara, eller noe sånt, da).

Og det syntes jeg at var litt rart, da.

Men jeg måtte jo synes synd på hu Sema, siden søstera hennes hadde fått sparken der, da.

Så jeg flørta liksom litt med henne og sånn, da.

Siden hu og søstera liksom hadde flørta med meg, på bussen, før ferien, da.

Og det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, i en annen Rimi-butikk.

Så derfor syntes jeg at jeg kunne flørte litt mer med damene, på Rimi Bjørndal der, da.

Og sa vel til hu Sema at jeg at jeg likte henne, eller noe sånt, da.

(At jeg flørta litt, da.

Noe hu vel fortalte til Rahat, mener jeg at jeg overhørte).

Men da, så dukka plutselig mora til Sema opp, på Rimi Bjørndal der, da.

Men da syntes jeg at det her ble litt for tyrkisk, (eller hva man skal si).

Så da gadd jeg ikke å prøve meg på hu Sema noe mer, da.

(Selv om jeg syntes synd på henne, siden Hava hadde fått sparken, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

17. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 38: Mer fra Rimi Bjørndal

En morgen, på bussen, til Rimi Bjørndal.

(Ikke så lenge etter at jeg hadde skrota HiAce-en, vel).

Så var det ei ung mørkhudet dame, som så litt på meg, da jeg gikk av bussen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og da jeg gikk for å låse meg inn i butikken, så fulgte hu etter meg, på litt avstand, da.

Og det viste seg at dette var den nye vaskedama, Hava Özgyr, (ei kurdisk dame, fra Tyrkia).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det hadde nemlig vært sånn, noen få måneder før det her, (var det vel).

At ei lyshåra dame, i 30-40-åra, vel.

Hu hadde kontakta meg, (på en vakt jeg jobba som eneste leder), på Rimi Bjørndal, og sagt at hu visste om et billig vaskefirma.

Jeg sa det, at jeg kunne si fra videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

(For jeg regna med at det var hu som hadde med det her å gjøre, da).

Noe jeg gjorde, da.

Og hu inngikk vel en avtale med det her nye vaskefirmaet, som het Kvalitetsrengjøring vel, (hvis jeg skjønte det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og butikksjef Kristian Kvehaugen, han ansatte så Hava Özgyr i butikken, husker jeg.

For dette må vel ha vært i 1997.

Og Norge var ikke lenger inne i den samme nedgangsperioden, som landet hadde vært inne i, i 1993, (da jeg var ferdig i militæret).

Så det begynte å bli vanskeligere og vanskeligere å få tak i medarbeidere, til å jobbe, i Rimi-butikkene, da.

Noe vi merka mye til, på Rimi Bjørndal, (må jeg si).

Og vi måtte nesten dulle med medarbeiderne til tider, da.

For å få tak i noen som kunne jobbe, i kassa og sånn, da.

Sånn at det ikke ble kaos i butikken, da.

Og vi måtte noen ganger tilby dobbelt lønn, og sånn, mener jeg å huske.

Og Kristian Kvehaugen fikk til og med ei fra Manpower til å jobbe der, en gang.

Ei som skar seg i fingeren og måtte gå til legen.

På samme måte som Kristian Kvehaugen selv hadde gjort det, (også på spiserommet), noen måneder tidligere, eller noe sånt, (mens Irene Ottesen fremdeles jobba der, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg jobba jo alle seinvaktene, i et år eller to, på Rimi Bjørndal.

(Etter at Irene Ottesen, slutta der).

Så jeg jobba sammen med kjempemange butikkdamer da, fra masse forskjellige land.

(Etterhvert som den gjengen, som hadde jobba der, da jeg begynte, slutta da.

Av forskjellige grunner.

De skulle ved studere og sånn, på UIO, og syntes kanskje ikke at Rimi Bjørndal var en kul nok arbeidsplass, da.

Hvem vet).

Og hu Hava Özgyr, hu var vant til å vaske i butikken.

Så hu kunne jeg bruke på gølvet da, husker jeg.

For Kristian Kvehaugen, han ansatte bare unge damer.

Så det var ikke noen sterke karer, som jobba seinvaktene der, liksom.

Men Hava Özgyr, hu var flink i frukta, husker jeg.

Og jeg lærte henne å ta frukta, sånn som jeg selv lærte å ta frukta, på det kurset hos Gartnerhallen, i 1995, (må det vel ha vært), mens jeg jobba på Rimi Nylænde.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og der lærte jeg jo det, at jeg måtte ta ut den frukta, som jeg ikke ville ha kjøpt selv.

Og det ba jeg hu Hava om å gjøre og, da.

Og da husker jeg det, at Kristian Kvehaugen, han klagde på Hava, en gang, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, også var der, da.

På at hu Hava kasta for mye frukt da, (var det vel).

Og da viste hu Hava noe dårlig frukt, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), og spurte henne, om hu ville ha kjøpt den frukta.

Og det ville ikke Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg, at hu svarte.

Så Hava, hu var flink til å prate for seg og, da.

Og lærte ting raskt, da.

Så hu ble raskt en nøkkelmedarbeider, (må jeg vel si), på Rimi Bjørndal, da, (i 1997, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg la kanskje litt vel mye press, på hu Hava, (hvis jeg skal være ærlig).

For jeg var jo under press selv.

(Om at vi måtte få satt opp varer, osv).

Men jeg hadde vel lært, på kurs osv., at frukta var viktig.

For kundenes syn, på butikken.

Så jeg prøvde også å prioritere frukta litt, da.

(Noe som ikke var like vanlig, i 1997, som noen år seinere, vel

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så hu Hava, hu måtte være tredjemann i kassa da, (husker jeg).

Mens hu tok frukta, da.

For da fikk jeg så god oversikt, over fjerdemann, da.

(Og jeg pleide vel også å ta vare på kassanøkkelen, til fjerdemann.

Sånn at første og andremann, i kassa, ikke skulle få fjerdemann, til å sette seg i kassa, for eksempel, da).

Og fjerdemann, det var ei dame som satt opp varer, som lå spredd på gulvet, opp i hyllene, da.

(Og fjerdemann begynte da å jobbe ved inngangen.

For inngangspartiet er viktig, for kundenes syn på butikken, da.

Så derfor begynte vi å sette opp varer ved inngangspartiet, (hvor det forresten stod ganske lette varer, som kaffe og sånn da, som unge damer også klarte å sette opp da, liksom).

Sånn at butikken skulle virke mindre rotete, da).

Men Hava klagde, (ihvertfall en gang), husker jeg, på at det ble mye flying, mellom kassa og frukta, da.

Men hvis jeg skulle latt fjerdemann, (i kassa), tatt frukta, så hadde det kanskje ikke blitt satt opp så mye varer da, fryktet jeg.

(Selv om det er mulig, at jeg ga meg på dette, etterhvert.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, må jeg innrømme).

For jeg selv spredde alle tørrvarene, (unntatt småvarene), to dager i uka, da.

Og satte opp kjølevarene, to dager i uka.

Mens jeg også måtte ta tipping, retur, rydde lageret, tømme papp-pressa, ta flaskebordet og administrere vaktskifter, pauser, kassaoppgjør, tippe-oppgjør og utpasseringer, osv.

Og jeg tok også alle Hakon-bestillingene, da.

(Og når vi begynte med salat-poser, så fikk jeg også ansvaret for de, da.

For å sette ut og bestille de, da.

For den salatkjøledisken, den ble satt ved ostedisken der, da.

Hvor jeg pleide å stå og sette opp kjølevarer, to dager i uka, da.

Istedet for å ha det stativet i frukta, hvor det kanskje hørte mer hjemme.

Og salatbestillingen, den hørte vel kanskje mer naturlig sammen med fruktbestillinga, og.

Men jeg fikk ansvaret for de nye salatposene og da, husker jeg.

Enda jeg hadde alle Hakon-bestillingene, (og masse annet), fra før.

Og også ukesoppgjøret, for tippinga, hver mandag, som det første jeg gjorde, på mandager, da).

Så jeg hadde nok å gjøre, da.

For Rimi Bjørndal, det var en stor butikk, som pleide å få rundt 15-20 bur med varer, fra Hakon, to ettermiddager i uka, da.

(På mandager og onsdager, var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens jeg spredde tørrvarer, (på mandager og onsdager).

Og mens jeg satte opp kjølevarer, (på tirsdager og torsdager).

Så ble jeg ofte avbrutt da, siden det ofte ble retur osv., da.

Og jeg måtte også stresse, for jeg måtte rekke å ta, (og sende), Hakon-bestillinga, før butikken stengte da.

Jeg husker at jeg tok kjølevare-bestillinga, rett etter at jeg satt opp kjølevarene, liksom.

Så var jeg ferdig med kjølevarene, liksom.

Og da var det velfylt og shina, i ostedisken.

For jeg var jo ‘ostesjef’, på Rimi Nylænde, fra 1994.

Så jeg hadde fortsatt litt stolthet, i at ostedisken, så bra ut, da.

Ihvertfall to dager i uka, da.

Så jeg shina ostedisken etter å ha satt opp varene, da.

(Og også smør, pålegg-salater og de andre kjølevarene, som vi fikk fra Hakon, da).

Og så rydda jeg kjølevarer-lageret.

For jeg hadde et lite ost/smør/fisk-lager, inne på melkekjøla, i en hylle der, da.

Og så skreiv jeg opp lagerbeholdninga, da.

Og så bestilte jeg nye kjølevarer, før butikken stengte, da.

(Mens jeg hele tiden ble avbrutt av retur og sånn, da).

Det var rutinen min, på tirsdager og torsdager ihvertfall, (husker jeg).

Fra Irene Ottesen slutta, på Rimi Bjørndal.

Våren 1997, (var det vel kanskje).

Og fram til jeg ble butikksjef på Rimi Nylænde, høsten 1998.

(For jeg jobba jo bare seinvakter, (med veldig få unntak, sånn som jeg husker det, ihvertfall), på de vanlige hverdagene, som jeg jobba, da.

I den her tidsperioden.

Fra våren 1997 til høsten 1998, da).

(For på lørdagene, så jobba jeg fra 7.30 til 19, da.

Husker jeg.

For den første bussen, til Bjørndal.

Den var ikke framme før klokka 7.30, på lørdagene, på den her tida, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

At på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal.

Så stengte Rimi Klemetsrud.

For den butikken skulle legges ned, da.

For de skulle bygge et nytt senter der.

Og den nye Rimi-butikken, den ble hetende Rimi Mortensrud, da.

Så vi fikk en god del flere kunder da, på den her tida, (som Mortensrud Senter, ble bygget).

Og vi fikk også to medarbeidere, fra den nedlagte Rimi Klemetsrud, husker jeg.

Og det var Shomaila Butt, (ei ung dame fra Pakistan vel), og Kamal, (ei ung dame fra India vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På assisterende butikksjef-båtturen, til Rimi, våren 1998.

Så var det med to folk, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

Og det var Merete, (ei kjempesvær dame, fra Follo), som var en ny assistent, på Rimi Bjørndal.

Og hu begynte vel der, et drøyt halvår, etter at Irene Ottesen slutta, vil jeg tippe på.

Altså, Irene Ottesen slutta vel våren 1997.

Og Merete begynte vel like før jul 1997, tror jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og David Hjort, han var også med på assisterende butikksjef-båtturen, våren 1998, husker jeg.

Han begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, like før jul, 1997, (mener jeg å huske).

Og han ble assistent, på Rimi Ljabru, cirka et halvt år seinere, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var også sånn, på Rimi Bjørndal.

(Etter at Irene Ottesen slutta).

At jeg fikk med de unge damene, som jobba deltid, om kvelden.

Til å bli med på en ordning, når det gjaldt hvordan arbeidet ble organisert.

For at jeg skulle klare å beholde kontrollen og oversikten, da.

Siden jeg var den eneste lederen, på seinvaktene.

Og alle de unge damene, de fikk en fem-minutters pause, da.

Rundt klokka 18, da.

For de begynte å jobbe klokka 16.

Og butikken stengte klokka 20, da.

Og etter pausen, så roterte vi om på arbeidsoppgavene, husker jeg.

For det var også noe med arbeidsmiljøloven, da.

Og folk likte vel å drive med forskjellige arbeidsoppgaver også, tror jeg.

Og da, så var det ofte Therese Gulliksen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som var fjerdemann, etter pausen.

Og da tok hu melkekjøla da, husker jeg.

Hu rydda, fylte på og telte melka, da.

Og det var det jeg som lærte henne opp til å gjøre, da.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

For hu var ei russejente da, for å si det sånn.

Hu må vel ha vært russ 98, (mener jeg å huske).

Så hu dreiv og tok melkekjøla, rundt våren 98, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og det samme med Shomaila Butt, (fra Rimi Klemetsrud).

Hu klarte også å ta melkekjøla, husker jeg.

Og den medarbeideren, som hadde vært tredjemann, før pausen, den ble andremann etter pausen, vel.

(Noe sånt).

Og den medarbeideren, som hadde vært førstemann før pausen, den ble fjerdemann etter pausen, (og tok melka), da.

Og den medarbeideren, som hadde vært fjerdemann før pausen, (og satt opp varer), den ble førstemann etter pausen, da.

Og den medarbeidere som hadde vært andremann, før pausen, ble vel tredjemann, etter pausen, og satt vel opp varer da, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Og den her ordningen funka ganske greit, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Så selv om det var fire kassadamer, som jobba, (og som de fleste av, var ganske ferske, i butikk), så funka det ganske greit, vel.

Selv om Rimi Bjørndal var en veldig masete butikk, da.

Siden det var lav snitthandel og mye flaskepant, osv.

Så den butikken måtte liksom temmes, da.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Fra assisterende butikksjef-båtturen, våren 1997, forresten.

(Den dagen Irene Ottesen og meg møtte, (eller ihvertfall så), Rimi-Hagen, (utafor Hakon sitt hovedkontor), noen få timer tidligere, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så husker jeg det, at Terje Sjølie, som da jobba som assistent, på Rimi Ljabru, vel.

Han stod og tagg distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ombord på sightseeing-båten, da.

(Som om hu var mora hans, omtrent).

Om han kunne få slippe unna den båtturen, (må det vel ha vært).

For han ville så gjerne se privatlandskampen mellom Norge og Brasil, da.

(Den kampen som Tore Andre Flo gjorde det så bra i.

At han seinere ble kalt for ‘Flonaldo’, vel).

Og da tror jeg at Terje Sjølie fikk lov til det.

(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Så Rimi-Hagen, han kom ikke på jobb, før i 11-12-tida, (eller noe sånt), da.

(Eller cirka en time før det her assisterende butikksjef-møtet startet, da.

Og det var vel i 12-13-tida, hvis jeg skulle tippe.

Noe sånt).

Den dagen som Norge slo Brasil 4-2, i en treningskamp.

Og det var 30. mai 1997, så jeg, på Wikipedia.

(Hvis ikke Rimi-Hagen hadde vært ute og spist lunsj, eller noe sånt, da).

Så Irene Ottesen, hu jobba altså på Rimi Bjørndal, fram til like før sommerferien, i 1997, da.

For Bjørndal-Hilde måtte jo trå til som leder, på Rimi Bjørndal, sommeren 1997, da.

(Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

Og det må nok ha vært fordi at Irene Ottesen ble ambulerende butikksjef, på den her tida, da.

(Er jeg ganske sikker på, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

13. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 33: Assisterende butikksjef-møte 1997

Våren 1997, så var det tid for det årlige møtet, på Rimis hovedkontor, for assisterende butikksjefer, husker jeg.

Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen.

Mens butikksjef Kristian Kvehaugen passa butikken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen, hu mente at vi måtte dra, på det og det klokkeslettet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og vi tok en buss, som gikk til ved Aker sykehus der, (mener jeg å huske).

Og der, så hadde jeg jo operert kneet, cirka et år tidligere, da.

Så jeg gikk vel innom, og kjøpte noe, i Narvesen-kiosken der, mener jeg å huske.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Irene Ottesen og jeg, kom fram til Rimi sitt hovedkontor.

(Som er cirka fem minutter å gå, fra Aker sykehus, vel).

Så var vi cirka en time for tidlig ute, (mener jeg å huske).

Og vi henvendte oss i resepsjonen der, vel.

Og jeg var vel kanskje litt nervøs, siden at det ikke var så ofte, at jeg pleide å dra, til Hakon sitt hovedkontor, da.

Og jeg skjønner ikke helt, hvordan vi klarte å være der, en time for tidlig, da.

Men det her var det vel Irene Ottesen som hadde mest oversikt over, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og mens vi stod utafor hovedinngangen, til Rimi sitt hovedkontor der.

Så kom det en mann gående, i ensom majestet da, (husker jeg).

Og som gikk forbi Irene Ottesen og meg, (og inn hovedinngangen, til Hakon sitt hovedkontor), da.

Mens Irene Ottesen og jeg, stod og hang nesten, langs et gjerde, (eller noe sånt), da.

En eller to meter unna, der Rimi-Hagen, kom gående, da.

Og da måtte jeg nesten glane litt, husker jeg.

For jeg trodde ikke at han, som var så høyt oppe, skjønte hvem jeg var, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker ikke så mye, fra det assisterende butikksjefmøtet, på Rimi sitt hovedkontor der.

Men det var vel noe om EMV, (altså egne merkevarer), og sånn, (tror jeg), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

Og vi var vel kanskje i et møterom, ved siden av kantina der, muligens.

Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg husker litt mer fra båtturen.

Jeg mener at jeg satt mest sammen med Irene Ottesen, på den båtturen og, da.

Men at jeg prata litt med Marianne Hansen og Charlotte vel.

Som begge også jobba som assistenter vel, på den her tida.

Det er mulig at vi dro på Stedet, etter båtturen.

Jeg mener å huske vagt, at jeg har sett Charlotte, på Stedet, men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg mener også huske det, at jeg prata med ei, med trynet fullt av kviser.

På den her båtturen, da.

Ei som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nordstrand, vel.

For Elisabeth Falkenberg, hu hadde nemlig, på den her tida, blitt ny butikksjef, på Rimi Nordstrand da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde der hu kvisetryne-kjærringa, som assistent, da.

Og jeg spurte hu kvisetrynet da, (ombord på den båten), om hvordan det gikk, med Elisabeth Falkenberg, som ny butikksjef, på Rimi Nordstrand, da.

Og det gikk visst dårlig da, fortalte hu sure kvisetrynet.

For Elisabeth Falkenberg, hu hadde visst glemt å bestille ost, når hu tok Hakon-bestillinga, da.

Så det gikk visst ikke så bra, med Elisabeth Falkenberg da, etter at hu hadde måttet begynne, å jobbe sammen med, andre folk, enn meg.

Kanskje siden at hu og jeg var så vant til å samarbeide, da.

For det var jo sånn, at jeg omtrent alltid bestilte osten, da jeg jobba, på Rimi Nylænde der, da.

Siden hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hadde gjort meg til ‘ostesjef’ der, da.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Så da glemte kanskje Elisabeth Falkenberg seg, da.

Hvis hu ble stressa og sånn, da.

Så ikke så lenge etter det her, (må det vel ha vært), så begynte Elisabeth Falkenberg, istedet å jobbe, som lagermedarbeider, på Hakon sitt grossistlager, på Skårer, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, før jeg måtte skrote HiAce-en.

At Kristian Kvehaugen, klagde til meg, fordi at jeg hadde bestilt litt få 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel, på Rimi Bjørndal der, en gang, da.

(For de 4 x 2 kilos samlepakkene, de hadde kanskje litt lite plass, i hylla, da.

Noe sånt).

Men jeg huska vel det, fra Rimi Nylænde, at vi ikke tok det så nøye der, om vi hadde 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel.

Hvis vi hadde 10 x 1 kilos samlepakker, da.

For hvetemel var hvetemel liksom, tenkte vi vel der, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men Kristian Kvehaugen, han tenkte visst ikke sånn da, at hvetemel var hvetemel, da.

(For vi hadde vel mer enn nok, av 10 x 1 kilos samlepakker, med hvetemel, da.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For Kristian Kvehaugen, han spurte meg, om jeg kunne kjøre innom butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, for å hente noen samlepakker, med 4 x 2 kilos pakker, med hvetemel, da.

Før jeg kjørte på jobben, dagen etter, da.

Og det gjorde jeg, da.

Men da, så var hu Cille litt sleip da, (husker jeg).

For jeg husker at jeg klagde til Kristian Kvehaugen, på henne, da.

For hu Cille, hu hadde ført opp prisen for enkeltpakker, på overføringsskjemaet, da.

Og det ble dyrere, enn hvis hu hadde ført opp prisen, for samlepakker, da.

Når det gjaldt totalsummen, for det samlede kvantumet med hvetemel, som jeg henta, på Rimi Karlsrud, da.

Men Kristian Kvehaugen, han svarte det da, at sånn ville han også ha gjort det.

Hvis noen fra en annen Rimi, ønsket å hente mel, i hans butikk, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på den tida, som jeg hadde HiAce-en, (husker jeg).

At jeg jobba en eller to vakter, som leder, på Rimi Munkelia.

Sikkert fordi at det var sykdom der, (eller noe sånt), da.

Og da hadde sikkert distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, da.

Om jeg kunne trå til litt ekstra, og ta en vakt, på Rimi Munkelia, da.

På grunn av ditt eller datt, da.

Og da pleide jeg alltid å si ‘ja’, når distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte om jeg kunne jobbe litt ekstra, i andre butikker, da.

Så jeg pleide å være rimelig fleksibel, sånn sett, hvis jeg kan si det selv, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn forresten, at hvis vi Rimi-assistentene, jobba ekstra, (på den her tida, ihvertfall).

Så fikk vi ikke ekstra betalt, hvis vi jobba ekstra, i vår faste butikk, da.

Men da fikk vi bare avspasering, da.

(Av en eller annen grunn).

Men hvis vi jobba ekstra, i en annen Rimi-butikk, så fikk vi ekstra lønn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fra Rimi Munkelia der, så husker jeg en veldig rar episode, (må jeg si), fra da jeg jobba som leder, en gang.

Plutselig, så begynte ei som rydda flaskebordet der, vel.

(Og også noen andre, som jobba inne på lageret der, vel).

Å synge på en sang(!), da.

Som het ‘I Will Survive’, av Gloria Gaynor, (var det vel).

Så det var jo helt surrealistisk, og nesten som å være med i en musikal, (eller noe sånt), å jobbe på Rimi Munkelia der, (på den her tida), husker jeg.

Og spesielt rart, syntes jeg vel at det her ble, siden ingen av disse ‘musikantene’, hadde jobba på Rimi Munkelia, på den tida som jeg selv jobba der, fra 1992 til 1994 da, (var det vel).

Så det her ble som noe veldig spesielt da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at ei pakistansk jente, ved navn Sobia, (fra Holmlia), som seinere begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, som ekstrahjelp.

Hu jobba på Rimi Munkelia der, da.

En gang som jeg jobba der, som leder, da.

(Som muligens kan ha vært den samme gangen, som de her musikantene, begynte å synge.

Men sannsynligvis, så var vel det her, en annen gang, vel.

Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

For da mener jeg å huske det, at hu Sobia, (som nå jobber som franchietager, på Rimi Bjørndal vel), var ganske høflig, iforhold til de her musikantene, da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så jeg har faktisk vært sjefen, til hu Sobia, (som muligens heter Hussain, til etternavn vel, (hvis jeg husker det riktig), og som seinere ble Rimi-butikksjef), både på Rimi Munkelia og på Rimi Bjørndal, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Terje Olsen, som jeg hadde jobba sammen med, fra 1992 til 1994, på Rimi Munkelia, (da jeg jobba annenhver lørdag der).

Han ble forresten først assistent, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

Mens Kristian Kvehaugen var butikksjef der, vel.

(For Kristian Kvehaugen, han var vel først butikksjef, på Rimi Nylænde, (hvor han ansatte meg fast, i kassa, tre dager i uka, høsten 1993, var det vel.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og så på Rimi Munkelia.

Og så på Rimi Bjørndal, vel).

Men mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

Så begynte Terje Olsen, å jobbe, som assistent, på ICA Lambertseter, (mener jeg å huske).

Og da, så sa butikksjef Kristian Kvehaugen det, husker jeg, (på Rimi Bjørndal, da).

At, ‘de tar alle de beste folka våre’.

(Enda Rimi og ICA hadde samme eiere, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og lille julaften 1996, så skjedde det jo en spesiell episode, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, på Rimi Bjørndal.

På lille julaften, så var vi på jobb, ganske tidlig, både Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg, da.

For lille julaften, det er den dagen i året, som det er høyest omsetning, da.

Og da skal helst alt være i orden, i butikken, da.

Men hvis alt er i orden, så er det ofte ikke så mye å gjøre, da.

Som på lille julaften 1993, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde.

Da var det mange folk på jobb, men nesten ikke noe å gjøre, husker jeg.

For alt var liksom i orden, da.

Men likevel, så begynte assistent Hilde, fra Rimi Hellerud/Trosterud, å klage da, (husker jeg).

Siden mange, (muligens inkludert Henning Sanne og Elin fra Lambertseter vel, hvis jeg husker det riktig), ikke hadde klart å finne seg noe særlig å gjøre, i butikken, den dagen, da.

Men jeg var ganske god til å shine hyller, da.

(Siden jeg hadde jobba på OBS Triaden da, antagelig).

Så jeg fant meg noen tørrvarehyller, som jeg klarte å shine litt bedre, da.

Og dermed, så unngikk jeg å bli klagd på, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da.

(Hvis jeg husker det, riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men lille julaften 1996.

Så hadde vi lite av poser med aprikoser, (som var tørkede, på samme måte som rosiner liksom, da), husker jeg, at butikksjef Kristian Kvehaugen, fortalte meg.

Så Kristian Kvehaugen, han ville det, at jeg skulle kjøre, til Rimi Nylænde da, for å hente en eske aprikoser.

For han hadde vel ringt til butikksjef Elisabeth Falkenberg der, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå var vel kanskje ikke tørkede aprikoser, noe vi solgte så utrolig mye av vel, på lille julaften, på Rimi Bjørndal.

(Det var vel kanskje noen hundre andre varer, som det solgte mer av, den dagen, hvis jeg skulle tippe.

For de fleste husmødre var vel ferdige med å bake julebaksten, (som de aprikosene mye ble brukt til, hvis jeg ikke tar helt feil), på lille julaften, vel).

Men Kristian Kvehaugen, han mente at tørkede aprikoser, var veldig viktig, da.

Ihvertfall viktig nok, til å sende meg, til Rimi Nylænde, da.

Så jeg kjørte dit, med HiAce-en min, da.

Og fikk med meg en eske aprikoser, da.

Og overføringsskjema ble skrevet, da.

Og jeg sa vel ‘god jul’, til butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Marianne Hansen, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Også kom jeg tilbake, til Rimi Bjørndal, med de her aprikosene, da.

Men da, så hadde assistent Irene Ottesen.

Hu hadde bestilt for lite kremfløte, da.

Så det var vel noen nesten hysteriske kunder, i butikken, som klagde, siden vi ikke hadde kremfløte, da.

Og da, så ville butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, (igjen!), for å hente kremfløte, da.

Enda jeg nettopp hadde vært der, og henta aprikoser.

Og sagt ‘god jul’, (og sånn), da.

Og jeg hadde også bedt Irene Ottesen, (da hu spurte meg), om å bestille masse kremfløte, til bitte lille julaften, da.

Nettopp for at vi ikke skulle gå tom, før melka dukka opp, på lille julaften, da.

Men det hadde hu ikke gjort, da.

Hu hadde vel bare bestilt 10 kartonger kremfløte ekstra, (eller noe sånt).

Og på lille julaften, så er ofte melkebilen sent ute, da.

(Muligens fordi at det selges mye melk, på den dagen, vel).

Så vi stod der, uten kremfløte, i butikken, da.

Men jeg syntes ikke det, at jeg kunne kjøre en gang til, til Rimi Nylænde, for å hente kremfløte, da.

Da burde Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ha sagt fra om det, den første gangen, som jeg kjørte dit.

(For det var vel ikke jeg, som hadde tidligvakt, tror jeg.

Jeg var bare ekstra tidlig ute, på seinvakta, den dagen, tror jeg.

Noe sånt).

For det ville blitt så flaut for meg.

Å kjøre til Rimi Nylænde, en andre gang, den dagen, da.

For jeg hadde jo allerede sagt god jul, osv.

Så da kunne jeg nesten ikke dra dit en gang til, syntes jeg.

Så derfor svarte jeg ikke noe, da Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ba meg om det her, da.

For hvorfor kunne ikke Kristian Kvehaugen selv kjøre en tur, liksom?

De måtte da skjønne det, at jeg ikke kunne kjøre fram og tilbake, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, hele dagen, mener jeg.

Nei, da ble jeg irritert, husker jeg.

For da mener jeg det, at Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ikke behandlet meg, med respekt, da.

Siden de ville at jeg liksom skulle kjøre i skytteltrafikk, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, da.

Enda jeg hadde sagt god jul der, (og sånn), allerede.

Og jeg ble også irritert på Irene Ottesen, husker jeg.

Som jeg mente at hadde gjort en amatørmessig feil, da.

Siden hu ikke hadde bestilt masse ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, da.

(Selv om jeg vel hadde rådet henne til å gjøre nettopp det.

Da hu hadde bedt meg om råd, da).

Så jeg ble liksom irritert over to ting samtidig, da.

At Irene Ottesen hadde vært så amatør-aktig.

Og at de andre lederne der ville at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde hele tida, (selv om jeg allerede hadde sagt god jul, til de som jobba, i den butikken), da.

For da ville jeg liksom ha blitt seende dum ut, mener jeg.

Så da ble det liksom to ting, som jeg irriterte meg over, samtidig, da.

Så da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

Når jeg fikk spørsmål om jeg kunne hente noe kremfløte også, på Rimi Nylænde da, (fra butikksjef Kristian Kvehaugen).

For det var jo også mange andre måter forresten, som vi kunne ha løst det problemet på.

Jeg kunne jo ha kjørt til Rimi Karlsrud eller Rimi Munkelia, for eksempel, og henta kremfløte.

Eller til Rimi Klemetsrud, (for eksempel), som lå enda nærmere, da.

Men Kristian Kvehaugen, han ville absolutt at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, da.

Men å kjøre dit to ganger, på en dag for å hente varer.

Etter at jeg hadde sagt god jul, osv.

Nei, da hadde jeg blitt seende dum ut, syntes jeg.

Så hvis han hadde bedt meg om å hente de kremfløte-pakkene, i en annen butikk, så hadde det vært greit.

Men ikke på Rimi Nylænde igjen, liksom.

Og hvorfor kunne han ikke ha henta kremfløtene selv, liksom.

Han hadde vel bilen sin stående der, han og, den dagen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og vi kunne jo også i verste fall, ha fått en drosje, til å kjøre og hente kremfløte, da.

Så det her ble litt dumt da, husker jeg, at jeg syntes.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

10. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 32: Personalfest Rimi Bjørndal

En gang, våren 1997.

(Tror jeg at det her må ha vært, ihvertfall.

Siden Rimi Bjørndal-medarbeider Karl Henrik Burud, (heter han vel), dukket opp der, iført blåruss-dress).

Så arrangerte jeg en personalfest da, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), for folka på Rimi Bjørndal.

(Som jeg hadde påtatt meg, i fylla, på lederfesten, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, noen uker tidligere, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første som dukka opp der, (litt tidlig vel), det var Thomas Kvehaugen, (husker jeg).

Han dukka opp der akkurat da jeg var ferdig med å vaske badet.

(For jeg vaska hele leiligheten, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den neste som dukka opp, det var Irene Ottesen, (husker jeg).

Jeg husker det, at jeg hadde sett henne, fra ved terrassen der.

At hu gikk ved parkeringsplassen, nedafor Rimi-leiligheten min, da.

Og det sa jeg til henne, etter at hu hadde funnet fram.

Og da klagde hu, fordi at jeg ikke hadde ropt og vinka, til henne, da.

Men jeg var vel litt knytt kanskje, og følte meg kanskje ikke så hjemme ennå, på St. Hanshaugen, der, da.

(Siden det her var midt i en snobbete del, av Oslo sentrum).

Så å drive å rope og hoie sånn, det var ikke noe som falt meg inn da, (husker jeg).

(Og regna vel med at Irene Ottesen fant fram sjæl og.

For jeg hadde vel forklart at det var i den samme bygningen som Rimi-butikken, osv).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Butikksjef Kristian Kvehaugen, dukka opp der.

Han klagde på plassen der, og sa at Rimi-bygget der, ble kalt for ‘rugekassa’, (eller noe sånt).

(‘Bor du her i rugekassa?’, (eller noe sånt), mener jeg at det var, at han sa).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren før, (da jeg fikk feriepengene mine, vel).

Så hadde jeg vært på Platekompaniet, på Grønland der, (mener jeg å huske).

(Der jeg en gang hadde kjøpt ‘Mellon Collie and the Infinite Sadness’-albumet, med Smashing Pumpkins, som de anbefalte der, husker jeg.

Og som jeg fremdeles hørte mye på, i 1997, husker jeg).

For i den platebutikken, så hadde de noen dobbeltalbum, som het ‘the Best Music in the World’, (eller noe sånt).

Og de var det faktisk mange bra sanger på da, (husker jeg).

Så jeg kjøpte de tre dobbelt-albumene som de hadde der, (nemlig album I, II og III, da).

Etter at jeg hadde fått feriepenger, vel.

Og de CD-ene, de hadde jeg i ‘six-packen’, i CD-spilleren min, da.

Så jeg spurte bare Rimi Bjørndal-folka, om det var noen sanger, som de ville høre på, på de CD-ene, da.

Og da ville Vanja Bergersen høre på ‘Loser’, med Beck, (husker jeg).

Og jeg hadde jo en avansert fjernkontroll, til den CD-spilleren, og.

(En CD-spiller, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, i 1990, vel.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

Så jeg satt i den gamle senga til Magne Winnem da, (som jeg hadde det sengeteppet på, som jeg hadde fått av mora mi).

Også satt jeg på den sangen da, med den avanserte fjernkontrollen, til den tidligere CD-spilleren, til Øystein Andersen.

Men da klarte jeg å sette på feil sang, husker jeg.

Så EMF og ‘Unbelivable’, (som jeg digga litt, noen år tidligere), kom på istedet, da.

Og da tok det noen sekunder, (husker jeg), før jeg merka feilen min.

Og satt på ‘Looser’ med Beck, istedet da.

Så jeg var kanskje litt sliten, siden jeg surra sånn, med musikken, (det er mulig).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at Toro og Thomas Kvehaugen, de skøya så fælt med, at fjærene, i senga mi, var så myke.

(Mens de humpa opp og ned, mens de satt, i senga mi, da).

Jeg lurte på, om de mente det, at det hadde foregått mye ‘pulings’, i den senga.

Men jeg hadde jo bare pult hu fra So What der.

Men Elin og Magne Winnem hadde kanskje pult noe jævlig mye der, da.

(Det er mulig).

Siden Toro og Thomas Kvehaugen skøya så mye om fjæringa, i den senga, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var muligens der.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Thomas Kvehaugen, han spurte meg om det, om jeg hadde noe mat der.

Men jeg hadde ikke så bra råd.

(For det var kanskje i slutten av måneden, det her).

Eller, jeg pleide ikke å spise så mye brødmat der, da.

(Det gikk vel mest i pizza og koteletter, og sånn).

Men jeg hadde kjøpt et sånt billig kneipbrød, til 5,90, i Rimi-butikken, i det samme bygget, den samme dagen, (som noe slags nødmat), da.

(Og jeg hadde vel noe skinkepålegg, i kjøleskapet, vel).

Men dette ville ikke Thomas Kvehaugen ha da, husker jeg.

For han likte visst ikke det billige kneipbrødet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lot også Rimi Bjørndal-damene, (det var vel Vanja Bergersen og Diana vel), få prøve internett.

For jeg hadde PC-en stående for seg, ved siden av døra til gangen, da.

På en PC-pult, (som jeg hadde funnet, nede i kjelleren der), da.

Og jeg lot de Rimi Bjørndal-damene få prøve å chatte litt da, på sol.20ognoe, (var det vel).

Og Vanja Bergersen, (som jo studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der, (like ved der Magne Winnem også studerte, på BI), hu fortalte meg det, at hu hadde Hotmail da, (som jeg vel egentlig ikke hadde hørt noe særlig om, fra før, vel).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det ble bestemt at hele gjengen, (minus butikksjef Kristian Kvehaugen, som tilhørte den eldre generasjon vel), skulle dra ut på byen, da.

Og noen, (helt sikkert ikke meg), ville gå på Strauss.

Men jeg måtte nesten bli med da, (syntes jeg), siden jeg var verten, for den her festen, da.

(Og vi hadde avtalt å ha nachspiel, vel).

Men Karl-Henrik Burud, han begynte å klage, siden han gikk i russedress, da.

For han hadde ikke lyst til å gå på byen, i russedress da, (sa han).

For han syntes at det ble for flaut, da.

Så jeg måtte la han få låne noen klær, da.

Og da mener jeg å huske, at Diana sa det, at det var en Levis-bukse, (som han lånte).

En Levis 501-bukse, mener jeg å huske, som jeg hadde kjøpt på JC, (i Karl Johan), vel.

For Axel hadde fortalt meg det, (en tid før det her vel), at klærna liksom skulle sitte som støpt da, (på den her tida), sånn at man slapp å gå med belte, da.

Så den Levis-buksa, den var nok ganske trang da, (tror jeg).

Men Karl Henrik Burud, han var vel ikke noe særlig kraftigere enn meg, (tror jeg), så han kunne gå med klærna mine, da.

Og han fikk også låne en blå skjorte, av meg, mener jeg å huske.

Og da smalt det fra Karl Henrik Burud, (mener jeg å huske), at ‘nå ser jeg jo ut som deg’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg dreiv og leita, etter klær, til Karl Henrik Burud.

Så begynte Thomas Kvehaugen å kritisere underbuksene mine, (mener jeg å huske).

Han sa at jeg hadde sånne underbukser, som ‘vi hadde i militæret’.

(Noe sånt).

Men dette var bare en underbukse, som var en slags ‘reserve-underbukse’, (eller hva man skal si), og som jeg nesten aldri brukte, da.

Og det kan godt hende, at den underbuksa, faktisk var fra militæret, (altså fra Geværkompaniet).

(Men at jeg da hadde klart å forbytte den, med en av mine egne, hvite underbukser.

For militæret hadde vel flere forskjellige slag, av hvite underbukser, mener jeg å huske).

Eller at jeg hadde fått den underbuksa, til jul, (eller noe sånt).

Det var ihvertfall ikke sånn, at jeg pleide å kjøpe sånne gammeldagse underbukser, i klesforretningene, da.

(For jeg pleide å kjøpe underbukser, på Hennes og Mauritz faktisk.

For der hadde de ganske billige og greie underbukser da, husker jeg, at jeg syntes).

Men jeg hadde ikke _så_ mye klær, (for jeg jobba jo på Rimi, så jeg var ikke så rik, liksom), så derfor hadde jeg ikke kasta den gammeldagse underbuksa, da.

Men jeg hadde den som en slags reserve-underbukse, da.

Og jeg forklarte det da, at jeg hadde det meste av tøyet mitt, nede i vaskekjelleren.

(For jeg hadde gjemt mye av skittentøyet mitt der, må jeg innrømme.

Siden jeg skulle ha en personalfest, da.

Og jeg pleide jo å vaske tøy, på søndager, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Og det her var en lørdag da, hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker ikke så mye fra Strauss, annet enn at jeg ikke ville bruke garderoben der, (eller noe sånt), husker jeg.

(For jeg var litt full, og jeg var vel litt sur, fra den gangen, noen uker før, som jeg hadde fått meg en på trynet der, av dørvakta, da.

Som jeg skreiv om, i det forrige kapittelet.

Men jeg mener å huske, at jeg prata med dørvaktene der forresten, sånn at alle folka, fikk lov å komme inn der, da.

(Også Karl Henrik Burud, som var russ, da)

Selv om de vel hadde 20-års grense der, eller noe sånt, vel.

Noe sånt).

Og vi Rimi Bjørndal-folka, vi hang en del, oppe i andre etasje der, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fra nachspielet, så husker jeg det, at Thomas Kvehaugen digga en CD-singel, som jeg hadde.

Og det var Seigmen, med en De Lillos-cover, som het ‘Hjernen er alene’.

Og den spilte vi kjempehøyt, (på stereoanlegget mitt, fra Bergeråsen da. Det stereoanlegget, som Monica Nebell en gang sa om, at de hadde samme type stereoanlegg som, i Min Bok), husker jeg.

Så jeg husker at noen av naboene, (var det vel), i Rimi-bygget, seinere kommenterte, (utafor Rimi-bygget der vel), at det hadde vært umulig å sove, den natta.

Så vi Rimi Bjørndal-folka, vi hadde skikkelig markert oss, og lagd lyd da, (må man vel si), på lørdagskvelden.

Og jeg mener at noen folk, (som jeg ikke visste hvem var), kom opp i trappeoppgangen der, i Rimi-bygget, for å se hva som foregikk, da.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Og Irene Ottesen, hu lå over på Ungbo-sofaen min der, husker jeg.

Og hu smugkikka litt på meg, (mener jeg å huske), mens jeg gikk og la meg, i underbuksa da, (som ikke var en sånn gammeldags underbukse, men en mer moderne type underbukse, da).

(Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

10. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 31: Karlsrud

Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).

Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.

På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.

(Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.

Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.

Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.

Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).

Og det visste jeg fra før.

For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.

(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.

(Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).

Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).

Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.

Så jeg bestilte entrecote, da.

Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.

For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).

Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.

Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.

Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.

Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.

Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.

(Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.

For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.

Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.

Det er derfor de er dyrest, vel).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg måtte bestille entrecote.

(Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).

Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).

(Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.

Som jeg ikke engang visste hvem var).

For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.

Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.

(Siden det ofte er fett på entrecote, da).

Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.

For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.

Og de Rimi Karlsrud-damene.

De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).

For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

Og lært der, at man burde drikke mye væske.

Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).

Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.

Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.

For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu ene Rimi Karlsrud-dama.

(Ei ung og ganske pen blondinne).

Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).

Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).

Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).

Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.

Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.

At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).

(Som tidligere het Smuget, vel).

Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.

Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).

Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.

Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.

(Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).

For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.

(Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.

Innbilte jeg meg, ihvertfall).

Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.

(Noe sånt).

Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).

At det gikk bra med Geir.

Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.

Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.

Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.

(Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).

For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.

(Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.

Noe sånt).

Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).

Som var av en øde gård, da.

Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.

Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).

Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).

(Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).

Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her ‘seansen’ da, (må det vel ha vært).

Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.

For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her ‘himkoken’ sin, da.

(Ifølge Thomas Kvehaugen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.

(Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).

Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).

Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.

Og da svarte jeg det, (husker jeg).

(Litt i fylla, da).

At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.

(For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.

Siden jeg turte å si det her, da).

Og da ble vi enige om det, da.

At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.

Hjemme hos meg.

(Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her ‘lederfesten’, da.

Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).

Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).

Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).

Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter den her ‘vodka’-drikkinga.

Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.

For Irene Ottesen.

Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.

Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.

Sikkert med en av de siste T-banene, da.

(Noe sånt).

Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.

Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).

Så jeg dro aleine til Strauss, da.

(Full som en alke, må jeg vel si).

Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.

Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.

(Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).

Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).

Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.

Mens jeg summet meg litt, da.

Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.

Men det var det ikke, da.

(Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).

Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.

Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).

Så jeg gikk bare rett inn der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.

Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.

Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.

Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.

Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.

Og hu var aleine der, da.

Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.

Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).

Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

Og en kar, som så ut som han lille ‘raringen’, i Fargo.

Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).

Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).

Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.

(Husker jeg).

Så jeg fulgte henne dit, da.

Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.

(Sånn som hu fra So What gjorde.

Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).

Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.

Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.

Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.

(I Karl Johan, vel).

Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.

Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.

Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.

Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.

Og så gikk jeg hjem, da.

Men hu fortalte meg det, husker jeg.

At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.

(I samme nabolag, som jeg bodde, da).

Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.

Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.

(En gang jeg gikk til 37-bussen.

Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).

Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.

Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.

Men det var bare tull, da.

Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.

Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.

(Hvis jeg ikke tar helt feil).

Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.

Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.

Men det husker jeg ikke helt, da.

Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.

(Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).

Det veit jeg ikke helt.

Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

10. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 27: Mer fra Rimi Bjørndal

På Rimi Bjørndal, så skjedde det en gang noe krøll, med lablene, en mandag morgen, (husker jeg).

Ihvertfall så ble butikksjef Kristian Kvehaugen og jeg, enige om det, å vente litt, med å ta lablene, da.

(På grunn av at det var et eller annet spesielt, da).

Og da assistent Irene Ottesen, kom på jobb, klokka 13 da, (var det vel).

Så klikka hu da, (må man vel si).

For da ringte hu og rapporterte Kristian Kvehaugen og meg, til hovedkontoret, da.

Fordi at vi liksom hadde gjort noe galt, da.

Når dette bare var en prioritering, av arbeidet, som vi syntes at virka fornuftig, da.

(Selv om jeg ikke husker nøyaktig detaljene, rundt det her nå, må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så fikk jeg ansvaret, for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

Og etter at Irene Ottesen hadde rapport Kristian Kvehaugen og meg, (var det vel).

Så likte jeg ikke så bra å jobbe sammen med henne, da.

Så jeg fikk etterhvert avtalt med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg jobba alle seinvaktene.

(For jeg er b-menneske, da.

Og jeg satt også vanligvis oppe, hele kvelden, mens jeg chatta og quizza, på irc, da.

Og så jeg la meg sånn i 3-4-tida, om natta da, som regel.

Og så stod jeg opp cirka klokka 12 da, (var det vel).

Og heiv meg inn i dusjen.

Og barberte meg og pussa tenna.

Og så kjørte jeg til jobben, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For på Rimi Bjørndal, på tidligvaktene, så var det sånn, at det var to ledere, som jobba, da.

(Ifølge turnusen, som dem fulgte der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da).

Mens på seinvakta, så var det bare en leder som jobba, da.

Så når jeg fikk alle seinvaktene.

Så slapp jeg å jobbe sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, mer enn en time, hver dag, da.

(Nemlig mellom klokka 13 og 14, da.

For klokka 14, da gikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hjem.

Som regel på slaget, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da var det sånn, på mandagene.

At jeg kom på jobb klokka 13, da.

Også måtte jeg ta tippeoppgjøret, da.

Som kan være ganske omstendelig.

(Ihvertfall hvis det er noe som ikke stemmer).

Og da husker jeg det.

At når jeg dreiv på med det.

Og gikk mellom tippekassa og tellerommet der, da.

Så pleide spesielt Kristian Kvehaugen, (men også tildels Irene Ottesen vel), å liksom glane stygt på meg, som om jeg gjorde noe galt, da.

Så det virka som for meg, at de ble skikkelig irriterte, hvis jeg ikke ble ferdig med tippeoppgjøret, før klokka 14, da.

For dem var så nøye på det, (virka det som for meg, ihvertfall), at dem skulle få gå hjem, nøyaktig på minuttet, da.

Mens jeg stressa med det her tippeoppgjøret, da.

Men jeg ble jo så godt som alltid ferdig, før klokka 14.

Så jeg skjønte vel egentlig aldri det, hvorfor de så så stygt på meg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg lurte vel kanskje på det.

Om grunnen til at Kristian Kvehaugen så så stygt på meg.

Var det, at han var alkoholiker.

Thomas Sæther mente ihvertfall det, husker jeg.

(Han sa til meg det en gang, at butikksjefen var alkoholiker, da).

Og Kristian Kvehaugen, han kjøpte tre sånne ‘alkis-bomber’, som kasserne der, (var det vel), kalte dem, hver dag, da.

Nemlig tre sånne 0.7-litere, med Ringnes-pils, da.

Men om det er nok til å bli kalt alkoholiker, det veit jeg ikke.

Men jeg husker det, at når Elin og Magne Winnem skulle gi et eksempel, på hvorfor de ikke ville jobbe hele livet ut, i butikk.

Så sa de bare ‘se på Kristian’.

For de mente det, at butikk-folk, ofte så mye eldre ut, enn det de var, da.

Også brukte de Kristian Kvehaugen som eksempel, da.

Fordi at han så så herja ut da, (mente de vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men siden jeg ble ansvarlig for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal.

Så fikk jeg etterhvert et sånt kommisjonærkort da, av butikksjef Kristian Kvehaugen.

Så da kunne jeg gå på Bislett stadion, (husker jeg), på søndagene.

(For det var bare et par-tre minutter, (eller noe), å gå, fra Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen der, da).

Og få en gratis billett, i Søndre Sving der, da.

Når Vålerenga spilte eliteserie-kamper.

Siden jeg var tippekommisjonær, da.

Og det var spesielt på den tida, som Drillo ble trener for Vålerenga, (husker jeg).

At det hendte, at jeg brukte det kommisjonærkortet, for å få komme inn gratis, på Bislett stadion der, da.

Og det kommisjonærkortet, det ga rett til to billetter da, (så det hendte et par ganger, at jeg også dro med noen andre folk dit).

(Selv om det kommisjonærkortet bare gjaldt for billetten i Søndre Sving, (som var den svingen, som liksom var nærmest St. Hanshaugen der), som egentlig var noen av de billigste billettene, hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Irene Ottesen og jeg, vi var også en gang på et ganske kort seminar, (eller noe sånt), på Royal Christiania hotell, (husker jeg).

I forbindelse med at Norsk Tipping, begynte med et nytt spill, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men når Rimi feira noe slags jubileum, (mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa, ihvertfall).

(På fjellet, eller noe sånt, vel).

Da var jeg det jeg som måtte passe på butikken da, (husker jeg).

For da fikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen billett dit da, (husker jeg), men ikke jeg.

(Noe jeg ikke klagde så mye på, (må jeg innrømme).

For jeg var ikke så vant til å feste sammen med alle de høye sjefene i Rimi liksom, da.

Og for eksempel, så pleide Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, å si noe sånt, som at den typiske Rimi-butikksjef, var ‘harry’.

Så jeg syntes nok kanskje, at det var mer artig, å være på byen i Oslo, for eksempel, og prøve å sjekke opp damer, enn å dra på en sånn formell jubileumstur, (eller hva det var igjen), med Rimi, da).

Og da dem kom tilbake igjen, til butikken, da.

Så klagde Kristian Kvehaugen fælt, (husker jeg), på Rimi-Hagen, da.

For da fortalte Kristian Kvehaugen det, (husker jeg), at han sagt ‘hei’, til Rimi-Hagen da.

Men da, så hadde ikke Rimi-Hagen svart engang.

Så Kristian Kvehagen ble rimelig fornærma, da.

For han hadde vel jobba i Rimi, i tjue år, (eller noe sånt).

Så han syntes nok det, at han ble dårlig behandla da, av Rimi-Hagen.

Og Kristian Kvehaugen sa også det, (husker jeg), at han var sikker på det, at Rimi-Hagen var ‘homo’.

Siden Rimi-Hagen smilte så fælt, når han var i media og sånn da, (sa Kristian Kvehaugen).

(Noe sånt).

Noe jeg ikke hadde lagt merke til selv, hvis jeg skal være ærlig.

For jeg var så mye på irc og sånn, da.

Så jeg så ikke så mye på TV, (og jeg leste ikke så mye i Se og Hør, for eksempel), på den her tida, da.

(Selv om jeg pleide å ha på TV-en, selv om jeg var på nettet, liksom.

Men da kikka jeg bare på TV-en hvis det var noe spesielt, som ble sagt, som fanget interessen min, på nyhetene, og sånn, da).

For jeg syntes at internett, var mye artigere, enn TV, for eksempel, da

Med unntak av humorprogrammet, ‘Åpen Post’, som jeg var ‘fan’ av, og som jeg pleide å ta opp, på video da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

9. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 24: Mer fra sommeren 1996

Før jeg dro til Danmark, så er det forresten et par ting jeg husker, fra Rimi Bjørndal.

Da butikksjef Kristian Kvehaugen, dro på ferie, i begynnelsen av juli, den sommeren, (var det vel).

Så var det Irene Ottesen og jeg, som dreiv butikken, da.

Og vi var sjelden enig om så mye da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men vi ble enige om det da, at i fruktdisken der.

Så skulle jeg ha ansvaret for frukt-sida, da.

Og Irene Ottesen skulle ha ansvaret for grønnsak-sida, da.

Når det gjaldt hvor mye plass hver enkelt vare skulle ha, (og sånn), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ting, som var litt rart, på Rimi Bjørndal, den sommeren.

Det var det, at etter at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde stukket av, på ferie.

(Hvor han nå dro, igjen).

Så hadde Irene Ottesen fått beskjed om det.

(At Kristian Kvehaugen, da).

At hu og jeg, skulle ha ansvaret, for et jobbintervju der.

_Sammen_, da.

Noe som var rimelig rart, syntes jeg.

For jeg hadde jo aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).

Og at butikksjefen ikke skulle ha ansvaret for et jobbintervjuet selv, da.

Og at liksom to assistenter skulle ha et jobbintervju sammen.

Nei, det her skjønte jeg nok ikke så mye av.

Og den som var på jobbintervju, det var Thor Arild Ødegård.

(Som jeg seinere fant ut, at også var kjent, som DJ Toro).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen og jeg, vi prata sammen da, etter det jobbintervjuet.

Og jeg var ikke så sikker på det, om jeg likte han ‘slasken’, fra det jobbintervjuet, så særlig, da.

Men Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, var så flink til å smile, da.

(For han hadde glist skikkelig, et par ganger, under det her jobbintervjuet da, husker jeg).

Så Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, derfor var så flink ‘med mennesker’ da, (husker jeg).

Så Irene Ottesen, hu ønsket å ansette Thor Arild Ødegård da, (skjønte jeg).

Og da bøyde jeg meg for henne, liksom.

Jeg lot henne få viljen sin der da, (må jeg innrømme).

For jeg var ikke helt sikker, hverken den ene eller andre veien, (må jeg innrømme), når det gjaldt om vi burde ansette han Thor Arild Ødegård, (eller ikke), da.

For jeg hadde aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).

Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle se etter liksom, da.

Når det gjaldt om man burde ansette en person, (eller ikke), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Broren min Axel, han begynte jo å nærme seg atten år, denne sommeren.

Så han stakk ned til meg en helg da, (husker jeg).

Og ville det, at vi skulle gå ut på byen, på Majorstua, da.

(Hvor han hadde gått på spesialskole, noen år tidligere, da).

Og jeg hadde ikke vært så mye ute på byen, på Majorstua.

Men jeg hadde lest litt i Natt og Dag, om de forskjellige utestedene der, da.

Og Axel, han så vel en del eldre ut, enn sine søtten og et halvt år, vel.

Så han kom inne overalt, i Bogstadveien der, og så videre da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Axel og jeg, vi gikk bortover Bogstadveien der, i retning av sentrum, (ganske fulle), da.

Og en kar og ei dame, (som gikk den samme veien), begynte å tulle, da.

For han karen, han begynte å sikte på meg, med en vannpistol, (eller noe sånt), som var en del av partyantrekket hans, da.

(Noe sånt).

Og det likte ikke jeg noe særlig, (husker jeg).

For han holdt liksom det våpenet, mot meg, uten at jeg klarte å se hvordan våpen det var, da.

Så etter at han gjorde det, så hjalp ikke jeg det paret, med å bremse Axel, når han liksom begynte å kødde litt med dem, (må man vel si), mens vi alle fire gikk bortover Bogstadveien der, da.

Så jeg husker det, at han ‘pistol-karen’, han sa til hu dama si, at nå måtte de gå over veien, (var det vel), for det begynte å bli litt ‘varmt her’, (eller noe), var det vel han sa.

For Axel var ganske tøff, sterk og muskuløs, da.

Så han var vel kanskje ikke den man helst ville møte, i en mørk bakgate, for eksempel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter å ha vært innom masse utesteder, i Bogstadveien og Hegdehaugsveien.

Så havna Axel og jeg, etterhvert, på utestedet Studenten, i Karl Johan.

Og vi havna nede i kjelleren der, (hvor det blant annet er en pianobar), da.

Og der, så var det en nederlandsk dame, (bosatt i Stavanger vel), som spilte på piano, da.

Mens noen nederlandske flyvertinner, (var det vel), stod like ved der Axel og jeg satt da, (mener jeg å huske).

Og hu piano-dama, hu kunne synge på norsk, da.

Og det var vel også en del gjester fra Stavanger der, (mener jeg å huske).

Og de ville etterhvert at hu synge-dama skulle synge noen sanger av Stavanger-bandet Mods, da.

Så etterhvert, så begynte hu dama å synge den sangen ‘Tore Tang’, som Christell hadde synget på, en gang, i Havnehagen, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hu nettopp hadde kommet hjem fra tanta og onkelen sin i Stavanger, vel).

(Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

Og hu synge-dama, hu sang også en annen Mods-sang, etterhvert, (husker jeg).

Og det var en sang som heter ‘vi to går alltid aleine’, (eller noe sånt).

(Som hørtes fin ut, når en dame sang den, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så forsvant Axel inn på dassen der, og ble borte en stund, vel.

Og da kom det ei Oslo-dame, (var hu vel antagelig), bort til meg, (som satt ved pianoet der), da.

Og spurte meg om, ‘vet du hvor broren din er nå?’.

(Eller noe sånt).

Og jeg svarte vel ‘ja’, (tror jeg).

For jeg regna med at Axel var på dassen og spøy da, siden han ikke var atten år ennå, og hadde vært på så mange utesteder, sammen med meg, og drukket, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter de her byturene, til Axel og meg.

Så pleide Axel å ligge over, hjemme hos meg, (på den sovesofaen, fra Ungbo da), på St. Hanshaugen.

For Axel bodde fortsatt hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, (som var et stykke unna sentrum).

Så regner med at det antagelig var sånn, etter den første byturen vår og, at Axel nok ‘campa’, hjemme hos meg, da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

7. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 18: Sommerferien 1996

Etter å ha jobba sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, i to-tre måneder.

Så var jeg rimelig lei av dem da, i august 1996, (husker jeg).

(For jeg hadde sommerferie sist da, av oss lederne, på Rimi Bjørndal der).

Så jeg hadde lyst til å dra bort litt, i sommerferien, da.

Samtidig, så hadde jeg ikke så mye penger.

Så jeg bestemte meg for å dra på bilferie, til Danmark, da.

Og Irene Ottesen hadde nevnt på jobben, at Løkken var et fint feriested, på Jylland, da.

Så jeg siktet meg inn mot den byen, da.

(Selv om jeg aldri hadde hørt om den byen, før Irene Ottesen nevnte den, må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok, så var jo mora mi sammen med en italiener, da hu bodde i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet.

Og han hadde jo en folkevognbuss, som han brukte, som campingbil, da.

Så det var kanskje derfor at jeg kom på den ideen, å bruke HiAce-en min, som campingbil, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en dag, et stykke ut i august-måned, i 1996.

Så heiv jeg madrass-delen, av den sofesofaen, som jeg hadde funnet, i den boden, på Ungbo, inn i HiAce-en min.

Og jeg tok ned de to rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg flytta inn på Ungbo, cirka fem år tidligere.

Og så hang jeg de gardinene foran vinduene, bak i HiAce-en, da.

Før jeg kjørte nedover mot Larvik, da.

(Som jeg syntes at var det naturlige stedet for meg, å ta ferje over til Danmark fra.

Siden jeg hadde vokst opp i Larvik, på 70-tallet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På en eller annen måte, så hadde søstera mi Pia, fått snusen i det, at jeg skulle dra til Danmark, da.

Og hu fortalte meg det, at mora mi, (som på denne tiden fortsatt bodde i Borgheim, på Nøtterøy), ville at jeg skulle dra innom henne, på veien nedover mot Larvik, da.

Så jeg kjørte innom mora mi, da.

Og på veien, så kjørte jeg forbi en mørkhudet guttunge, (må man vel kalle han), som solgte jordbær, langs veien, da.

(Like ved en kirke, i Tønsberg-området, hvor jeg mener at søstera mi og meg, var med mora mi og hennes foreldre, på julegudstjeneste, en jul, på midten av 70-tallet, hvis jeg ikke husker helt feil).

Og da tenkte jeg vel noe sånt, som at sommeren var tiden for jordbær, da.

Og så kjøpte jeg med en kurv jordbær, som jeg hadde med til mora mi, da.

Og dette stusset mora mi fælt på, husker jeg.

Hu lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt jordbær, da.

Men det var vel ikke noen spesiell grunn til det, akkurat.

Det var kanskje fordi at jeg hadde gått på fruktkurs, da.

(Hvem vet).

Jeg kjørte jo vanligvis mest inne i Oslo.

(Til og fra jobb, osv).

Så jeg hadde ikke sett så mye til det, at det ble solgt jordbær, langs veien, tidligere, (mens jeg hadde hatt bil og lappen), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mora mi fortalte meg at hu var blakk.

Så hu lurte på om jeg kunne spandere en pose kaffe på henne, da.

Det sa jeg at var greit.

For da syntes jeg litt synd på henne, må jeg innrømme.

Siden hu ikke hadde råd til å kjøpe seg en pose kaffe, engang.

Så jeg kjørte henne til nærbutikken der da, hvor jeg betalte for en pose kaffe, (blant annet), som mora mi ikke hadde råd til å betale for selv da, (av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mora mi fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg, hadde flytta tilbake igjen til Nevlunghavn, og fått seg en eldrebolig der.

(Noe som var nytt for meg, da).

Og hu fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg hadde fem hundre kroner til meg, (eller noe), i bursdaggave, da.

Og at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle kjøre innom henne, i Nevlunghavn, da.

Mora mi fortalte meg vel at bestemor Ingeborg bodde like ved det gamle biblioteket der, (som jeg husket fra 70-tallet, siden jeg var med bestemor Ingeborg dit en gang da, (da min mors foreldre bodde i det store skipperhuset deres, i Blombakken).

Biblioteket, det var vel stengt på 90-tallet, og før det ble bibliotek, så var det vel skole der, så veien som bestemor Ingeborg bodde i, den het Skoleveien, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjørte innom bensinstasjonen i Helgeroa, på veien ut mot Nevlunghavn, (husker jeg).

For jeg hadde litt lite bensin på bilen da, (fant jeg ut).

Men på den bensinstasjonen, så var bensinpumpene så gammeldagse, at jeg ikke skjønte noe av dem, da.

Så jeg måtte be en gutt i 18-års alderen, (eller noe), om å forklare for meg, hvordan den bensinpumpa fungerte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bestemor Ingeborg syntes at bilen min var morsom, (husker jeg).

Og jeg ble invitert, til å være hos henne, i flere dager, da.

(For bestemor Ingeborg hadde vel et gjesterom der, mener jeg å huske).

Noe jeg sa at var greit, for jeg hadde ikke noen bestemte ferieplaner, da.

Jeg tok det litt på sparket, liksom.

Og jeg var ikke helt sikker på, om jeg hadde råd til å dra, med ferje, til Danmark.

Eller om jeg istedet skulle kjøre ned til Sørlandet, en tur.

Men siden Pia hadde spredd det så mye, at jeg skulle til Danmark, så ble jeg nesten litt fanget, av det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bestemor Ingeborg, hu hadde ikke fått klippet plenen sin der, husker jeg.

Men hun hadde en gressklipper stående der, da.

Så jeg klipte plenen der en dag, som det var fint vær da, (noe det vel forresten var alle de dagene jeg var der, tror jeg).

Og jeg fikk også jobben, av bestemor Ingeborg, å kjøre ut til en ganske kjent matbutikk, (som jeg ikke klarte å se noe til, da jeg bodde i Kvelde, i 2005, og satt på med onkel Martin, noen ganger, for å besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn), i Helgeroa, (som lå på venstre hånd, langs veien, når man kjørte fra Nevlunghavn mot Larvik, (og velger den veien som ikke går om Stavern)).

Og i den matbutikken, så måtte jeg veie opp en kilo eller to med frosne reker da, (hvis jeg husker det riktig).

Og også kjøpe en del andre ting, (for bestemor Ingeborg), da.

Og da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg sin eldrebolig.

Og ga henne kvitteringen, fra matbutikken, da.

Og da fortalte bestemor Ingeborg det.

At søstera mi Pia, hadde vært på besøk hos henne, tidligere den sommeren.

Men at Pia ikke pleide å ta med kvitteringa, når hu var i butikken, og handla for henne.

(Det må vel ha vært butikken i Nevlunghavn, isåfall, hvis jeg skulle tippe.

Siden Pia ikke har hverken lappen eller bil, da.

(Ihvertfall så hadde hu ikke det da jeg flykta til England, i 2005)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg dro også på stranda, i Nevlunghavn, (husker jeg).

(Den stranda ved siden av Gurvika der.

Like ved der hvor bestefar Johannes, hadde funnet en hule, på 70-tallet, en gang.

Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok vel).

Og da la jeg meg ned, i nærheten av noen lokale ungdommer der, (husker jeg).

Og det lurer jeg på om var han som hadde hjulpet meg med den bensinpumpa, på bensinstasjonen i Helgeroa, en dag eller to tidligere.

For jeg mente at jeg kjente igjen han, da.

(Hvis jeg ikke tar helt feil).

Og han lå der sammen med blant annen en veldig strøken lyshåret dame, i 17-18-års alderen, (husker jeg).

Som lå der toppløs da, (mener jeg å huske).

Og plutselig, så stakk alle de kara, (som hu lå der sammen med), opp på et fjell der da, og lot hu dama ligge aleine der, (husker jeg).

Noe hu klagde på, til han ‘bensinstasjon-karen’, da han dukka opp der igjen da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den neste dagen, (eller noe), så møtte jeg plutselig onkel Håkon(!), (husker jeg), utafor butikken, på campingplassen der, (som lå rett bak den sandstranda, som jeg hadde ligget og solt meg på, en av de forrige dagene, da).

(Den stranda, det var forresten den samme stranda, hvor jeg en gang hadde kasta en glassmanet, på søstera mi, på 70-tallet.

Og som jeg hadde gått rundt på, med en metalldetektor, (som jeg hadde kjøpt billig på postordre), en gang, på 80-tallet.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

Onkel Håkon, han fortalte meg det, at han og tante Tone, hadde pleid å ligge i telt, på campingplassen der, de siste somrene.

Noe som var nytt for meg.

For på den tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (altså på 80-tallet).

Så pleide de å dra på ferie til Danmark, (og til Bulgaria osv.), om somrene, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Håkon, han dro meg med, til teltet, som han og tante Tone, bodde i der, da.

Og der var sannelig (fille)-tante Tone og.

De bydde på en øl, (mener jeg å huske).

For de hadde et fortelt, (eller om det var platting(?)), der og, da.

Hvor jeg ble invitert til å sitte litt, da.

Og jeg forklarte vel det, at jeg nettopp hadde operert kneet, og at jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn), og at jeg hadde tenkt meg videre til Danmark, da.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

4. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 16: Rimi Bjørndal

Da jeg fant fram til Rimi Bjørndal der.

(Som var en matbutikk, som lå rimelig anonymt til, i en murbygning, i en vei, som var skiltet som Slimeveien, vel).

Så gikk jeg inn der, og pratet med assisterende butikksjef Irene Ottesen, (som var ei litt kraftig blondinne, i 20-årene, med pasjeklipp, heter det vel), og butikksjef Kristian Kvehaugen, (som var han som hadde ansatt meg, på Rimi Nylænde, nesten tre år før det her), da.

Disse klagde over at de ansatte var så forferdelige, da.

Så de ville at jeg skulle begynne å jobbe i butikken, så raskt som mulig.

Siden de trengte hjelp da, (sa de).

Jeg forklarte det, at jeg fortsatt var sykmeldt, i en del uker.

Men at jeg kunne jo prøve å sitte litt i kassa og sånn, siden det var krise der, da.

(Siden jeg var sykmeldt på grunn av kneet mitt, da.

Men jeg kunne jo sitte i kassa, uten at jeg belastet kneet så mye, liksom).

Og på veien ut, så husker jeg at jeg la merke til det, ei annen blondinne, som satt i kasse 4 der, virka litt sur, da.

Og det var ei jeg ikke husker hva heter nå, men hu var med på julebordet, med Rimi Bjørndal, (det som jeg arrangerte), i 1997, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den neste gangen som jeg var innom der, så satt Irene Ottesen på med HiAcen min, bort til Holmlia, etter jobben da, (må det vel ha vært).

For hu bodde i Groruddalen, (eller noe), mener jeg å huske.

Men jeg kjørte henne til toget, da.

Irene Ottesen hadde jobbet som assisterende butikksjef, i Bunnpris-kjeden, i Trøndelag, (hvis jeg skjønte det riktig).

Og hu hadde også vokst opp i Tønsbergs-distriktet, mener jeg at hu fortalte.

Irene Ottesen fortalte at hu ikke hadde noe familie.

Men at hu hadde et par adoptiv-foreldre, eller støttekontakt-foreldre, (eller noe sånt), da.

Jeg fortalte at jeg heller ikke hadde noe særlig kontakt med foreldrene mine.

Og da sa Irene Ottesen det, (en gang seinere i 1996, må vel det her ha vært), at hu mente at også jeg burde hatt noen sånne støttekontakt-foreldre, da.

Men det var jeg ikke interessert i da, forklarte jeg.

For jeg syntes ikke at det var noe poeng i det, liksom.

Når jeg hadde bodd aleine fra jeg var ni år, så var det litt seint å få foreldre som 26-åring, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen hu hadde jo ikke noe familie.

Så jeg husker det, at jeg måtte mate kattene hennes, (da hu bodde i Groruddalen der, var det vel, langs T-banelinje 5, et sted, mener jeg å huske).

Når hu var på noe venninnetreff, (eller noe), i Tønsberg, en helg, (eller hva det kan ha vært igjen).

Og da hu seinere flytta til Holmlia, (var det vel).

Så tagg hu seg til å få låne min Toyota HiAce, da.

Som støttekontakt-faren hennes kjørte med, mens jeg var på jobb da, (husker jeg).

Og han klagde på at styringa på bilen var dårlig, (husker jeg), når de var ferdige, med å flytte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så fant jeg ut det, at Irene Ottesen, hadde 170.000 i årslønn.

(Mens jeg selv bare hadde 160.000, da).

Så da klagde jeg, (husker jeg).

For jeg hadde jo jobba flere år i butikk, enn Irene Ottesen, (mener jeg å huske, ihvertfall), og jeg hadde jo også gått tre år på handel og kontor, og to år på NHI, osv.

Og jeg var jo vant til å være nestsjef, på Rimi Nylænde.

Og jeg hadde ikke skjønt det som at Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle være noe slags ‘tredje-fiolin’, på Rimi Bjørndal.

Det var ikke sånn som jeg skjønte avtalen vår, liksom.

(Jeg mente at det var selvfølgelig at jeg måtte være liksom nestsjef der, siden jeg allerede hadde jobbet i to år, som assistent, på Rimi Nylænde, da).

Så da klagde jeg på det her, da.

Og da fikk jeg også 170.000 i årslønn da, (husker jeg).

Men det ble etterhvert sånn, at Irene Ottesen og meg, vi måtte jobben annenhver torsdag, fra 7 til 20, vel.

Siden det var for lite penger på lønnsbudsjettet, da.

Sånn at vi begge måtte jobbe to kveldsvakter i kassa, hver måned, uten lønn, i en del måneder, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I begynnelsen, da jeg jobba der, så satt jeg som sagt i kassa, da.

Jeg merka vel at jeg hadde gått for mye på beinet.

Ihvertfall så husker jeg det, at jeg hinka meg, på krykkene, ned til kassa, da.

Og hadde krykkene stående i kassa, den første tiden, som jeg jobba der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så begynte jeg å jobbe på gølvet der, med å sette opp varer, da.

Og da var vel han tidligere butikksjefen innom der.

(En som het Magne Backe, (eller noe sånt), mener jeg å huske).

Det var også han som jeg hadde tatt over Rimi-leiligheten etter, forresten.

(Leilighet 303, i Waldemar Thranes gate 5).

For jeg husker at jeg fikk Rimi-lønnsslippen, til han Magne Backe, i postkassa mi en gang da, på St. Hanshaugen der.

Og da var jeg så vant til å åpne de lønnsslipp-brevene, med en gang, som jeg fikk dem.

Så jeg klarte å åpne det brevet, selv om det var til han Magne Backe da, (eller hva han het igjen).

Og han tjente vel 250.000 i året, som Rimi butikksjef, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall).

Men han Magne Backe slutta i Rimi, for å begynne å jobbe i Shell, (eller om det var en annen bensinstasjon-kjede), da.

Så det var nesten som at jeg overtok både leiligheten hans og jobben hans, da.

Siden jeg ble assisterende butikksjef, (ihvertfall), på Rimi Bjørndal, ikke så lenge etter at jeg flytta inn i leilighet 303, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

Og han Magne Backe, (som jeg ikke hadde prata med engang, på den her tida), han skrøyt av meg, (mener jeg å huske, at jeg overhørte), ovenfor butikksjef Kristian Kvehaugen, og kommenterte om meg, at jeg var rask til å fylle varer, (som lå spredd på gulvet), inn i hylla, (eller noe sånt), da.

Og en annen gang, som jeg jobba der, (en lørdag), så mener jeg at jeg overhørte det, at han Magne Backe, (mener jeg at det var, ihvertfall), sa det om meg, at det lukta vondt av meg, (husker jeg).

Men på Rimi Bjørndal, så brukte de noen andre Rimi-skjorter, enn de jeg var vant til å bruke, på Rimi Nylænde.

(Og det var noen sånne stripete ‘klovne-skjorter’, da).

Og jeg fikk vel ikke fler enn to-tre av disse skjortene, da jeg begynte å jobbe der.

(Av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

Og jeg måtte vaske tøy i vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, da.

(For jeg hadde jo ikke den vaskemaskinen fra Thorn lenger, som jeg hadde hatt, da jeg bodde på Ungbo.

Og jeg hadde ikke råd til å ha min egen vaskemaskin, på den her tida.

For da måtte det gjøres noe rørleggerarbeid, som han Jan Terje Syvertsen fortalte meg, da jeg var på visning der.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

Og jeg hadde jo nettopp tatt lappen og kjøpt meg bil, så jeg hadde ikke råd til å ordne med egen vaskemaskin, da.

Og det var også dårlig plass, i de Rimi-lelighetene, så det tror jeg ikke at var vanlig å ha der, heller).

Så jeg prøvde å bruke de klovne-skjortene, to dager i strekk, da.

Men det funka ikke fredag og lørdag, fant jeg ut, etterhvert.

(For Rimi Bjørndal er en rimelig travel butikk, å jobbe i da.

For det er så lav snitthandel der.

Og mye flaskepant.

Så da må folka som jobber der, jobbe mer, for å få inn like mye omsetning, som butikker med lavere flaskepant og høyere snitthandel, da).

For da han Magne Backe, (eller hva han het igjen), var innom Rimi Bjørndal, like før stengetid, en lørdag, (like etter at jeg hadde begynt å jobbe der), da.

Så lukta det faktisk vondt av meg, (husker jeg selv og).

(Sikkert på grunn av at den skjorta, som jeg hadde brukt på fredag, hadde hatt bakterievekst i seg, (eller noe), over natta da, og derfor produserte vond lukt, på lørdagen, da.

Noe sånt).

Så jeg måtte begynne å nesten stjele sånne klovne-skjorter da, når jeg fant de, rundt omkring på gulvet og sånn, i garderoben, på Rimi Bjørndal der.

Sånn at jeg fikk tilsammen seks sånne skjorter, da.

Sånn at jeg kunne ha en rein sånn skjorte, for hver dag, da.

(For jeg vaska klær på søndagene, da.

I vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5 der).

Sånn at det ikke lukta hest av meg, liksom da.

(Og det samme med vanlige Rimi-skjorter, (for de klovne-skjortene brukte vi bare om sommeren).

Jeg måtte også ha seks sånne lyseblå Rimi-skjorter, sånn at jeg hadde en for hver dag, når jeg hadde ‘lang-uke’, fra mandag til lørdag, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og grunnen til at jeg kun brukte den vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, på søndagene.

Det var fordi at det ikke var noen faste vasketider, på søndagene, da.

For det er mulig at de vasketidene, på hverdagene, var opptatt da, på den vasketavla, som hang der.

(Ihvertfall om kveldene).

Jeg fant ihvertfall ut det, (mener jeg å huske), at det var best å vaske klær på søndagene da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

4. september 2012