I såfall, så kan jeg si det som det er, at jeg jobba to og et halvt år, som assistent, for butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998.
Jeg måtte gjøre alt det tyngste kroppsarbeidet, (legge opp alle kjølevarene, spre ca. 20 bur, to ganger i uka, pluss ta alle bestillingene og ta tippinga og tippeoppgjøret osv.), for Kvehaugen var alkoholiker, må man vel si, (det var ihvertfall det Thomas Sæter sa, (mener jeg det var), og Kvehaugen kjøpte også tre store øl, 0.7 liter Ringnes, (såkalte ‘alkisbomber’ blant personalet på Rimi Bjørndal), hver dag).
(Eller hva det kom av, at han var så ‘slavedriver’).
Så jeg var jo skikkelig overarbeida, allerede da jeg begynte som butikksjef, i 1998.
Men men.
Det er visst ikke uvanlig, at butikksjefer sliter ut assistenter, i dagligvarebransjen.
En av mine assistenter, på Rimi Kalbakken, Kjetil Prestegarden, (som jeg hadde mye konflikter med, for jeg hadde han i strupen fra dag 1, må jeg vel si), han fortalte en historie, om at ingen Rimi-ledere ønsket å være butikksjef, på Rimi Ammerud, som var den nærmeste Rimi-en vel, fra Kalbakken, hvor vi jobba.
Og det var fordi, sa han, at Rema Ammerud, var rett over veien.
Og han butikksjefen, på Rema Ammerud, han hadde visst slitt ut tre assistenter, på to år, eller noe, sa Prestegarden.
(Det her må vært rundt vinteren 2001, mener jeg, som han Prestegarden sa dette, vil jeg tippe på.
Noe sånt
Jeg jobbet der jo bare fra oktober år 2000, til mai 2001, mener jeg det var, så).
Så rovdrift på assistenter, det er nok et problem i dagligvarehandelen, (som jeg også ble utsatt for da).
Det var greiere, sånn sett, da hun Elisabeth Falkenberg, var sjefen min på Rimi Nylænde.
Eller, jeg ble vel utnytta der og, for jeg husker jeg ble så stressa av alt arbeidspresset, som assistent, så jeg måtte slutte å gå med armbåndsur, for jeg ble stressa bare jeg så på klokka.
(Dette her var vel i 1995, kan jeg tenke meg).
Men av Falkenberg, så lærte jeg ihvertfall en del.
Mens på Rimi Bjørndal, så lærte jeg bare tippeoppgjøret, må jeg vel si, på de to og et halvt årene, som jeg jobbet der.
Jeg lærte ikke om brutto/svinn, eller lønninger, (ikke noe særlig ihvertfall, det var bare noen ‘krampetrekninger’ helt på slutten der).
Så det merka jeg, da jeg begynte som butikksjef, at jeg mangla litt lærdom, som butikksjefer burde kunne.
Siden jeg ikke hadde fått noe ‘butikksjef-opplæring’, nesten i det hele tatt, av Kvehaugen, på Rimi Bjørndal.
Jeg hadde bare slava rundt i to og et halvt år der, må jeg vel si.
Kvehaugen maste og klagde, så jeg begynte å jobbe der, før jeg hadde kasta krykkene, etter en korsbåndoperasjon, som jeg hadde i kneet, på Aker Sykehus, noen uker før.
Så da satt jeg i kassa mye gratis da.
For jeg var egentlig sykemeldt.
Men jeg ville hjelpe til da, siden Kvehaugen klagde sånn, når jeg var innom, for å se på butikken osv.
Det var Anne Katrine Skodvin, distriktsjef i Rimi, som sendte meg dit.
Når jeg bare var innom, på Rimi Nylænde, mens jeg var sykmeldt.
Så jeg må si at jeg ble veldig utnytta i Rimi.
Jeg var jo i toppform, (som en idrettsutøver nesten), for jeg kom rett fra et tøft år i infanteriet, da jeg begynte i Rimi.
Men rundt den tida jeg slutta i Rimi, så var jeg var et vrak nesten, på det værste, pga. overarbeid da.
Men dette var det også om i avisene, på 90-tallet.
At Rimi-assistenter var underbetalte og hadde for mange arbeidsoppgaver.
Det husker jeg stod på førstesidene av avisene en gang jeg var innom Rimi Nylænde, mens jeg jobbet på Rimi Bjørndal, mens hun Monica, som var butikksjef på Rimi Nylænde, før meg, avløste pauser i kassa, husker jeg.
Men det var nedgangstider, da jeg var ferdig med militæret, så jeg fikk ikke meg noen annen jobb, på den tiden.
Så derfor begynte jeg i Rimi, som var plan C, etter datajobb og kontorjobb.
Men men.
Men jeg ble ihvertfall butikksjef til slutt, (etter ca. fem år vel).
Og nå har jeg ihvertfall ledererfaring da.
Jeg har jo også en grad i IT, så jeg burde vel klare meg, regner jeg med.
Hvis ikke politiet, eller noen, tuller med meg da, sånn som jeg synes det virker litt som noen ganger.
Jeg vet ærlig talt ikke hva som foregår siden jeg har så mye motgang.
Jeg har jo en grad i IT og ledererfaring, og det som er.
Så jeg burde jo få meg en million-jobb, eller noe.
Men jeg er jo flyktning fra Norge så.
Så det er jo det som er hovedproblemet da.
Som jeg prøver å få rettighetene mine i forbindelse med, i Norge og her i England.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og jeg var også sånn, at jeg gjorde ting ordentlig og grundig.
En gang fikk jeg i jobb, å legge noen kjøttvarer oppi en ny, brukt kjøledisk.
Og jeg var vant til, at butikken skulle se ordentlig ut.
Så jeg begynte da å prøve å få fjerne gamle klistremerke-rester osv., fra den kjøledisken da.
For at butikken ikke skulle se for ‘harry’ ut.
Men da husker jeg, at jeg overhørte at Kvehaugen klagde til min assistent-kollega, Irene Ottesen, (som han lærte opp mer, til å ta lønninger og jobbintervjuer osv.), om at andre ville bare ha slengt oppi kjøttvarene i disken, og ferdig med det.
(Så de mine to lederkolleger der, de stod og så på meg, mens jeg jobba.
Og prata om meg, og hvordan jeg jobba da, og dreiv og dømte meg opp og ned da.
Så det var en litt ekkel følelse, husker jeg, fra hvordan Kvehaugen og Ottesen oppførte seg, og fra hvordan dem prata om meg, bak ryggen min.
For Ottesen, hun var jo assisterende butikksjef, sånn som meg.
Så hun var jo ikke min overordnede, (ihvertfall ikke sånn som jeg kan skjønne det).
Så Kvehaugen skulle vel ikke ha pratet om meg, til min kollega, som jeg var lik i rang med.
Det var vel egentlig trakassering/mobbing av meg, må jeg vel nesten si da.
Når jeg tenker tilbake på den episoden.
Dette var vel en lille julaften.
Antagelig i 1996.
Men men).
Jeg var en som beholdt oversikten og gjorde ting ordentlig, og tenkte på helheten i butikken.
Jeg tenkte hele tiden på butikken, fra kundens synspunkt.
Så da kræsja jeg kanskje med Kvehaugen, som bare tenkte på å få gjort unna ting kjapt.
Så det funka dårlig der, mellom meg og Kvehaugen og Irene Ottesen.
Så det ble et ork, å jobbe som leder der, syntes jeg.
Så jeg ble enig med Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg tok alle seinvaktene.
(Så slapp jeg å se dem mer enn en time, mellom klokken 13 og 14).
Men Irene Ottesen gikk tilbake på det her da.
Og sa at hu trengte en seinvakt i uka, eller noe, for å sove ut da.
Så det med at jeg hadde alle seinvaktene, den avtalen, den gikk litt sånn i rykk og napp, etter lunene til Irene Ottesen da, må jeg vel si.
Men så slutta hu, for å bli assistent på Rimi Mortensrud.
Og da var jeg kjempeglad, for å slippe de nykkene hennes.
Som kollega.
Så da var jeg fornøyd, med at vi bare var to ledere der.
(Enda det var en av de største butikkene i distriktet).
Men jeg merka det seinere, at da ble det for mye jobbing for meg.
Ei fra Ski, (som var litt rund, eller svær), og som het Merete vel.
Hu tok over etter Irene Ottesen.
Men det var først et halvt år etter, eller noe.
Og da ble de sure, fordi jeg ga tørrvarebestillingene til henne.
Enda jeg hadde kjempemye fra før.
Så det var mest sånn, at Ottesen og Kvehaugen og hu Merethe, gikk og ‘dassa’ litt.
Også gjorde jeg det tyngste arbeidet.
Hvis man setter det på spissen, hvordan det var for meg å jobbe som assistent, på Rimi Bjørdal, så kan man kanskje si at det var sånn, mener jeg.
Men men, det er mulig at andre har andre meninger.
Men det er ihvertfall sånn det virka litt for meg, innimellom der.
(Dem tok også mange røykepauser og sånn, som ikke jeg gjorde.
For jeg hadde slutta å røyke, mens jeg jobba på Rimi Nylænde, et par år tidligere, på 90-tallet.
Og de var jo to ledere, på tidligvaktene.
Og de vaktene, de var roligere, enn kveldsvaktene da.
Men men.
Så jeg hadde nok klart den tyngste jobben, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som assistent der, vil jeg si.
Men men).
Selv om de andre også kunne jobbe bra, jeg må innrømme det.
(F.eks. så var vel både Kvehaugen og Ottesen flinke til å legge opp frukta kjapt.
Men jeg vet ikke om de kanskje skulka unna litt med rulleringa?
Hvem vet).
Men det var litt mye arbeid for meg, på Rimi Bjørndal, som assistent, må jeg vel si.
Og når bussene også streika(!), våren og sommeren 1998.
Så ble det jo en time omtrent, å gå til jobben, fra Mortensrud.
Og også nesten en time, om kvelden.
Ihvertfall mer enn en halvtime.
Så før jeg skulle ha sommerferie, sommeren 1998, så var jeg helt utslitt, husker jeg.
Jeg var nok litt for motivert, så jeg stod på fælt da, for å holde hjulene igang, i butikken.
Jeg tenkte sånn, at hvis jeg gjorde min del, så ble det lettere for de andre å gjøre sin del da.
"NO Info (Global Knowledge)" <info@globalknowledge.no>
Ok,
dere het Global Knowledge Network, i 1998..
Dere holdt til på Skullerud.
Jeg var i en blindvei, i min karriære, i en jobb som assisterende butikksjef, på Rimi.
Men det var mange datajobber ledige pga. y2k-problemer osv.
Eller innbilte problemer eventuelt.
Så jeg fikk låne noen penger av min mor, Karen Ribsskog, som da bodde i Drøbak, for å ta et kurs hos dere, (noe som bekjente Magne Winnem, som jobbet i IT akademiet, anbefalte meg, for å oppdatere mine IT-kunnskaper, (fra NHI), for å få meg jobb, å ta et kurs i Windows NT Server).
Men da hadde jeg litt slagkraft, i Rimi, når jeg hadde det kurset fra Global Knowledge Network.
Så da syntes jeg at jeg kunne spørre om jeg kunne bli butikksjef, uten å bli for skuffet, hvis distriktsjefen Skodvin sa nei.
Men hun sa ja da, jeg hørte hun sa til butikksjef Kvehaugen at det kanskje var på tide at jeg fikk min egen butikk.
Men Kvehaugen hadde jo ikke lært meg om lønn og svinn, eller noenting egentlig, de to og et halvt årene jeg jobba på Rimi Bjørndal.
Jeg var bare som slave der, vil jeg si, det eneste hodearbeidet jeg gjorde, var å ta tippeoppgjøret, men da ble Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen potte sure, hvis det var noe feil, og jeg brukte mer enn en time, som det første jeg gjorde hver mandag kl. 13, da jeg begynte på seinvakta.
Men det gikk som oftest greit, for jeg er ganske rask når det gjelder hodearbeid.
Ellers var det min jobb, å ta omtrent alle bestillingene, og å legge opp alt av kjølevarer inkludert smør og ost, (som er den tyngste jobben i en Rimi-butikk), og å spre alle tørrvarene.
Begge disse tingene gjorde jeg to ganger i uka.
Pluss alle bestillingene, og jeg jobba i tillegg enten seint fredag eller hele lørdag.
På en veldig travel butikk, som Rimi Bjørndal, så jeg var nok litt sliten, når jeg var på kurs hos dere.
Og hadde veldig appetitt på mat, og lunchen var gratis, (siden kurset kosta 10.000 for fem dager), (jeg sa til Winnem at jeg ikke hadde råd til å betale mer enn 10.000, og plutselig dukka det opp et sånt kurs. Snålt kanskje?), så jeg spiste mye sånne slags baguetter osv., i lunchen hos dere i kantina på Skullerud, husker jeg.
Men men.
Har dere forresten e-post adressen til Prometric, var det jeg skulle spørre om.
Er det Prometric som eier dere, eller hvordan henger det sammen?
(Jeg bor i England skjønner du, som flyktning, (for jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian', og ble forsøkt drept på min onkel sin samboer sin gård, i Larvik, i 2005).
Registrert adresse; Postboks 6256 Etterstad, 0603 Oslo, Norge
MERK
Denne epost kan inneholde konfidensiell informasjon beregnet for bestemt mottager. Andre personer har ingen tillatelse til å distribuere, kopiere eller benytte dette i sin helhet, eller deler, uten Global Knowledges tillatelse.
Om du har mottatt denne informasjonen feilaktig skal den og eventuelle vedlegg makuleres. I tillegg skal avsender informeres umiddelbart ved å besvare mailen.
I punkt A, så var det skipperhuset, som Aftenposten, sa var ‘lite’, men som egentlig var på 7-8 rom pluss kjøkken og bad og toalett nede, osv.
Det var der bestemor Ingeborg Ribsskog og bestefar Johannes Ribsskog, bodde, fra ca. 1975 til året etter at Johannes døde ca., i 1985.
(Så fra ca. 1986 til 1995, så bodde bestemor Ingeborg i Stavern).
PS 2.
Ved juletider, 1995, så fikk jeg lappen, (for jeg hadde ekstrajobb i Oslo).
Så opererte jeg kneet, rundt påsketider 1996, ved Aker Sykehus.
Så begynte jeg i ny jobb, på Rimi Bjørndal, (fra jobb på Rimi Nylænde).
Men der var det masete, med lederkollegane Irene Ottesen og butikksjef Kristian Kvehaugen.
Så jeg ville dra bort i sommerferien, 1996.
Jeg hadde kjøpt en Toyota HiAce, på nyåret 1996, av Glenn Hesler og Øystein Andersen.
For 5.000, eller noe.
Så jeg innredet den som campingbil, og kjørte nedover mot Larvik og danskeferja der.
Jeg kjørte innom mora mi i Tønsberg, (Borgheim).
Og hu fortalte meg det, at bestemor Ingeborg hadde flytta tilbake til Nevlunghavn.
(Til eldreboligen i punkt B).
Og mora mi sa at bestemor Ingeborg ville at jeg skulle besøke henne.
Jeg hadde jo sommerferie, så jeg kunne vel dra innom bestemor Ingeborg, (som jeg nesten ikke hadde prata med, siden 80-tallet), et par dager.
Bestemor Ingeborg var vanskelig å være i hus med.
Så jeg gikk på stranda og sånn.
Og en av dagene traff jeg en representant fra min fars familie der faktisk.
Det var onkel Håkon (Mogan Olsen), og hans kone, (min filletante), Tone (Løff Olsen), som jeg traff ved butikken på campingplassen.
(For jeg jobba i butikk, og syntes butikker var artige).
Og de hadde base, rundt punkt C, i et telt der da.
Men ikke bare telt vel, men også fortelt.
Og onkel Håkon inviterte meg til å ta en øl, eller hva det var, sammen med dem, i forteltet der da, ved punkt C.
Så det var overraskelse, det var helt sikkert.
Håkon og Tone bor jo i Havnehagen på Bergeråsen, som er rett ved Drammensfjorden.
Så hva de skulle nede i Nevlunghavn, det veit jeg ikke, men dem pleide visst å dra dit hvert år, sa Håkon.
Jeg husker da jeg og søstra mi var i Nevlunghavn, (i punkt A), mens vi bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.
Da syntes vi ikke stranda osv., var så gjevt, for vi hadde jo masse strender, i kort gåavstand, fra der vi bodde, på Bergeråsen.
Så sånn var det.
Så hva Håkon og Tone gjør i telt nede i Nevlunghavn hver sommer, det veit jeg ikke.
Men det var overraskelse, det er helt sikkert.
For da jeg bodde på Berger, så pleide Håkon og Tone å dra til Romania en sommer, og så til Danmark og Jylland, hver sommer, med en dansk familie, som de kjente.
Sånn virka det for meg.
Så de var omtrent de siste jeg hadde regna med at skulle dukke opp i Nevlunghavn.
Men men.
Noen ganger så kan man vel ikke skjønne alt.
Bare for å prøve å ta litt forklaring.
(Bedehuset, som jeg har skrevet om, det ligger da ovenfor punkt A der, i Blombakken.
Og det var også i punkt A, at jeg fant de russiske kameraene på loftet, enten sommeren 1983 eller 1984).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Man kan se at i Nevlunghavn, (på stranda ved punkt C der), så lå jeg en del i sola, (sommeren 1996).
Enda jeg nettopp hadde operert kneet.
(Fordi det var så mye mas på Rimi Bjørndal og hos bestemor Ingeborg.
01[02:49] <@jc_away> er det du fra nesttun, ved bergen?
03[02:49] * jc_away is now known as john_cons
Session Close: Tue May 25 02:49:21 2010
Session Start: Tue May 25 02:49:21 2010
Session Ident: #johncons
02[02:49] * Disconnected
02[02:51] * Attempting to rejoin channel #johncons
Session Close: Tue May 25 02:51:55 2010
Session Start: Tue May 25 02:51:55 2010
Session Ident: #johncons
02[02:52] * Attempting to rejoin channel #johncons
Session Close: Tue May 25 02:52:58 2010
Session Start: Tue May 25 02:52:58 2010
Session Ident: #johncons
02[02:53] * Attempting to rejoin channel #johncons
Session Close: Tue May 25 02:53:35 2010
Session Start: Tue May 25 02:53:35 2010
Session Ident: #johncons
02[02:54] * Attempting to rejoin channel #johncons
Session Close: Tue May 25 02:54:13 2010
Session Start: Tue May 25 02:54:13 2010
Session Ident: #johncons
02[02:54] * Attempting to rejoin channel #johncons
Session Close: Tue May 25 02:54:52 2010
Session Start: Tue May 25 02:54:52 2010
Session Ident: #johncons
02[02:55] * Attempting to rejoin channel #johncons
Session Close: Tue May 25 02:55:30 2010
Session Start: Tue May 25 02:55:30 2010
Session Ident: #johncons
02[02:56] * Attempting to rejoin channel #johncons
Session Close: Tue May 25 02:56:31 2010
PS.
Og hvis jeg skrev inn ‘padde.komplisert.net’, i browseren, så dukka det opp en blogg, som tilhører Stian Grunnaleite:
PS 2.
Og Stian Gunnaleite, det mener jeg var han som vant konkurransen jeg hadde, på johncons-blogg.
Hvor han vant Blackpool-tårnet, og en toffee-hammer, og noen gammeldags penny-mynter, og et postkort fra stedet Neston faktisk, på the Wirral, (som heter nesten det samme som stedet Nesttun, ved Bergen vel), og om det var noe mer og, det er mulig.
Men men.
Jeg skal se om jeg klarer å finne ut mer om jeg husker riktig, og at det virkelig var han, som vant den konkurransen.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Legg også merke til det, at etter at jeg spørr han bjirn, om han er fra Nesttun.
Så blir jeg ‘killed’.
Og etter det, så har jeg ikke kommet inn, på hele Dal-nettet.
Det syntes jeg var skikkelig merkelig.
Vi får se om jeg finner mer om det.
Vi får se.
PS 4.
Her kan man se at det var han Stian Grunnaleite, som vant den johncons-blogg konkurransen:
Hvis man ser på den loggen, til johncons-bot, (på Bouncer4You), kl 4.12, så kan man se at jeg blir ‘killed’ av en på irc som kaller seg for Badabing, eller noe.
Her er den linjen:
[04:12] john_cons (~vbeider@host86-150-137-1.range86-150.btcentralplus.com) left irc: SVSKilled: Ghost command used by Badabing!~fffffuuuu@79.161.174.3
PS 6.
Her er bilde av den loggen igjen, som den linjen i det forrige PS-et er fra:
Men Magne Winnem dro meg med på Rosekjelleren, rundt hjørnet for Saga kino, et av de første årene jeg bodde i Oslo, (på begynnelsen av 90-tallet, med andre ord), hvis det teller.
(Jeg har hatt mange andre ting å bruke tid og penger på).
To afrikanske gutter, som pleide å gjøre litt ugang vel, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef, på slutten av 90-tallet, (fra 1996 til 1998).
De bodde også på Bjørndal, da jeg jobba der igjen, som låseansvarlig, fra 2002 til 2003.
(De pleide å kjøpe nudler osv., og spise dem rett fra posen husker jeg, de to gutta, den første perioden jeg jobba der.
Og jeg måtte hive de ut noen ganger, fordi at de stjal, var det vel.
(De bodde omtrent i butikken, de to gutta, det første året jeg jobba der, i 1996.
Da var dem 9-10 år gamle kanskje.
Hvem vet.
Eller, dem må vel ha vært eldre, hvis dem gikk på BI, og sånn, i 2002.
Men dem oppførte seg kanskje som om dem var 9-10 år.
Dem hang alltid i butikken, og gjorde ofte ugang, og stjal sjokolade osv., sånn som jeg husker det.
Men men).
Noe sånt).
Og de gikk på videregående, i 2002, og var russ og sånn.
Eller de feira nyttårsaften, ihvertfall.
Og da var de vel også på strippeklubb, i Skippergata, eller hva den gata heter igjen, rundt hjørnet for Burger King, nederst i Karl Johan.
Blaze GoGo-bar, eller Diamond GoGo-bar, eller noe sånt.
Det fortalte han av dem, som jeg mener gikk på BI meg.
Kanskje han gikk første året på BI?
Og de leide også hotellrom, nede i sentrum, natt til første nyttårsdag da.
Mener jeg han ene av dem sa.
(Han fortalte meg det her på bussen, til Bjørndal, for jeg hadde ikke råd til å ha skilter på bilen, fra høsten 2002, for da begynte jeg å studere igjen, på Ingeniørhøgskolen.
Men jeg jobba to dager i uka, på Rimi Bjørndal, for da jobbet jeg nok, til å dekke husleia, for leiligheten jeg leide av Rimi, på St. Hanshaugen.
Så sånn var det.)
Så det var litt spesielt.
De gutta, som gikk rundt og spiste cruncha nudler, fra posen, da jeg jobba på Bjørndal første gangen.
De gikk på strippebar og sånn, (hvis jeg skjønte det riktig og husker det riktig), andre gangen jeg jobba der.
Så man merker at årene flyr, det er helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Men men.
PS 10.
De to afrikanske gutta, som pleide å henge på Rimi Bjørndal.
Var de egentlig ‘japanske/asiatiske’ taoister, lurer jeg på nå.
Siden de var så glade i rå, cruncha nudler, rett fra posen.
Jeg husker de forklarte meg det, i 1997 kanskje, at de syntes det var så digg å spise nudler rett fra posen.
Mr. Lee nudler, som kosta fem kroner, eller noe.
Og det er vel litt rart, at afrikanske gutter, liker det?
For nudler er jo en asiatisk rett.
Og jeg lurer på om da han ene av de, (han litt stille, som ikke gikk på BI).
Da han stjal sjokolade, og jeg ble sur på han, for de tulla hele tida.
Så jeg tok tak i øret hans eller noe, (sånn som jeg pleide å gjøre med lillebroren min Axel, noen år før, da jeg leide et rom at faren og stemora hans, på Furuset).
Og dro han ut av butikken, han som stjal sjokolade.
Og ba han slutte å oppføre seg dårlig.
Og da satt hun Vanja Bergersen i kassa, husker jeg.
Og hu så sjokka ut da, mener jeg å huske.
Men det kan ha vært noe taoist-plott, eventuelt, fra de to ‘umulige’ gutta, tenker jeg nå.
For å få hun Vanja til å hate meg.
For da jeg begynte på Rimi Bjørndal.
Så satt jeg bare i kassa.
For jeg hadde nettopp operert kneet mitt, på Aker Sykehus.
Men jeg kjeda meg, og var klar til å komme igang, og jobbe på Rimi Bjørndal da.
For jeg fikk jobben der, mens jeg var sykmeldt.
Jeg kjørte til Rimi Nylænde, og prata med de der, før beinet var helt bra da.
Det var noen uker, som jeg kunne gå litt på beinet, men som jeg ikke kunne belaste det for mye.
Og da satt jeg i kassa da, på Rimi Bjørndal, og hadde et par krykker, som stod i kassa bak meg.
Og da husker jeg at jeg overhørte at de andre på Rimi Bjørndal, (Hilde Berg osv. vel), trodde at jeg bare kunne sitte i kassa.
Siden jeg måtte sitte i kassa, på grunn av dårlig kne.
Men jeg jobbet faktisk gratis, i 2-3 uker, på Rimi Bjørndal, de første ukene jeg jobbet der.
For jeg var egentlig sykmeldt.
Men jeg kjeda meg hjemme.
Og butikksjef Kristian Kvehaugen klagde til meg da, om at det var så mye å gjøre, og at bemanningen var så forferdelig.
(Han la skikkelig press på meg, da jeg var innom Rimi Bjørndal, før jeg begynte å jobbe der, (men etter at det var avtalt at jeg skulle begynne å jobbe der, for hun distriktsjefen min da, Anne Katrine Skodvin, ville at jeg skulle kjøre ut til Bjørndal, med en Toyota HiAce jeg hadde, og kikke på butikken da, og se om det var interessant å jobbe der da, siden det var en stor butikk. De hadde vel kanskje ordna med nye ledere, på Rimi Nylænde, mens jeg var sykmeldt. For det kom som en overraskelse på meg, at de ville at jeg skulle begynne på Rimi Bjørndal, da jeg var innom Rimi Nylænde, under sykemeldingsperioden), mens jeg fremdeles var sykmeldt).
Så jeg ble bedt av mine kolleger der, Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om å være streng mot medarbeiderne.
For de var så forfærdelige, sa de.
Så den første tida jeg jobba på Rimi Bjørndal, så var jeg veldig streng.
For det var sånn som sjefen min ønska at jeg skulle være, virka det helt sikkert som, for meg.
Og det var også sånn som sjefene mine på Rimi Nylænde, hvor jeg jobbet før jeg opererte kneet, i 1996, var.
De, (eller assistent Hilde da, som senere begynte i Rema, hvor hun ihvertfall ble butikksjef), sa at jeg måtte være like streng som dem, ellers så ble de upopulære, da jeg var ny som leder, i Rimi, i 1994, var det vel.
Så jeg hadde en streng lederstil, som leder i Rimi, de første årene.
For det var så godt som et krav på meg, vil jeg si.
Og da måtte jeg nesten også være streng mot sånne ‘rakkerunger’, som de to afrikanske gutta, som jeg skrev om, ovenfor.
For å få det til å passe med imaget jeg måtte ha ovenfor medarbeiderne der, på Rimi Bjørndal.
Så det er mulig at mange rakkerunger-kunder og, mer eller mindre, slappe medarbeidere, på Rimi Bjørndal, hater meg, fra den tiden der.
(1996 – 1998).
Men det var altså sånn jeg ble bedt om å gjøre jobben min, sånn som jeg forstod det.
Man spiller jo en rolle på jobb.
Man er ikke butikkleder som person.
Det er en jobb og en rolle man har.
Så selv om jeg var streng, mot medarbeidere på jobb, (eller ihvertfall ble bedt om å være det) så var det ikke sånn at jeg kjefta på folk, hvis jeg hadde gjester, f.eks.
Eller hvis jeg var på byen, f.eks.
Men jeg skjønner det, hvis folk ikke skjønner dette.
Noen klarer kanskje ikke å se på jobb, kun som en rolle.
Men de er kanskje seg selv, på godt og vondt, på jobb også.
Men jeg hadde jo jobbet så mange år i butikk, på Rimi Nylænde, Rimi Munkelia, OBS Triaden og CC Storkjøp, før jeg begynte på Rimi Bjørndal.
Så jeg var vant til å se på jobben som en rolle da.
På OBS Triaden, så var vi veldig kundefokuserte, husker jeg, da jeg satt i kassa der.
Men da jeg ble leder i Rimi, så ble jeg bedt om å være streng mot medarbeiderne, fra mine kolleger, som var høyere i rang, enn meg.
Så jeg fikk ikke lov å ha min egen lederstil, engang, i Rimi.
Og noen kunder og ansatte, synes nok at jeg var en drittsekk.
Men jeg hadde liksom ikke så mye valg da.
Folk skjønner kanskje ikke det at jeg spiller en rolle på jobb.
Jeg var jo ganske avhengig av å ha den jobben, økonomisk sett, og jeg ville jo ikke drite meg ut, når jeg først hadde satset en del år på å jobbe i butikk, av mangel på andre muligheter, pga. vanskelig arbeidsmarked, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 11.
De to gutta, på Rimi Bjørndal.
De gjorde også et poeng av en gang, at jeg hadde hår på fingra, husker jeg.
(Den andre perioden jeg jobbet der, fra 2002 til 2003).
Og det hadde jeg ikke lagt merke til selv engang.
Så at de gjorde et poeng av det, det syntes jeg var ganske spesielt.
For det var sånn at jeg lurte på hvordan de kunne legge merke til det?
De må ha tenkt en del på meg, for å klare å legge merke til noe sånt, mistenker jeg nå.
Men jeg hadde vel ikke noe konflikt med dem, når de var oppe i voksen alder, mer eller mindre.
Da dreiv de vel ikke å stjal i butikken, f.eks., (som jeg kunne merke ihvertfall).
Men men, jeg vet ikke hvordan de kunne legge merke til det.
Det var mens jeg la opp noen varer, i godterihylla, tror jeg.
(Noe jeg vanligvis ikke pleide å gjøre.
For jeg pleide å si, at jeg hadde ganske store hender, så jeg kunne heller legge opp de store og tunge varene.
Så kunne de jentene som satt i kassa, de kunne legge opp sjokoladen, når det var stille da.
For det var mindre esker som veide mindre da.
Jeg tenkte at det ble fornuftig.
Men men).
Men kommanderinga var ganske streng på meg, på Rimi Bjørndal.
For de butikksjefen der, Irene og Johan, de var veldig sånn autoritære da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
PS 12.
Og hvis noen syntes at jeg var streng, mot de rakkerungene på Rimi Bjørndal.
Fordi at jeg dro han ene afrikanske gutten, i 11-12 års alderen kanskje, ut av butikken, mens jeg holdt han i øreflippen.
(For det var den eneste måten jeg klarte å komme på, for å få han ut av butikken, for han stjal da, og var umulig å få til å høre, visste jeg fra tidligere.
De fikk lov å handle i butikken, hvis de oppførte seg pent, hadde jeg sagt fra til de om, tidligere.
Etter en del tull, før det igjen det da).
Hvis noen synes jeg var streng da.
Så kom jeg på hva han Thomas Kvehaugen sa, om hvordan de hadde behandla rakkerunger, på Rimi Bjørndal, før jeg begynte der, og før han dro i FN-tjeneste i Libanon.
Da hadde de visst bare slengt en rakkerunge, oppi papp-pressa.
Det er mulig at det var en av de afrikanske rakkerungene, som jeg skriver om i denne bloggposten.
Det er mulig.
Det skal jeg ikke si sikkert.
Men det var ihvertfall andre i den butikken før meg, som var mye tøffere mot rakkerunger.
Den butikken var nok mer plaga enn vanlig, av rakkerunger, som oppførte seg dårlig da.
Det var mange innvandrerfamilier, på Bjørndal.
Og det er jo det man hører om, at andre generasjons innvandrere, de har foreldre ofte dårlig kontroll på.
Pga. språket og kulturforskjeller osv., har jeg lest om i Aftenposten, mange ganger, mens jeg bodde i Norge.
Så det var vel det da, at det var mange andre generasjons innvandrere, som bodde på Bjørndal da.
Noe sånt.
Og jeg behandla ikke han afrikanske ‘rakkerunge-kunden’, noe tøffere enn jeg behandla lillebroren min, halvbroren min Axel, da han var på ca. samme alder.
Men kanskje Axel var tøffere?
Hva vet jeg.
Axel var nesten umulig å få til å grine.
Ikke det at jeg prøvde da.
Men jeg prøvde å få han til å oppføre seg sånn at det gikk ann å være i samme leilighet som han, noen ganger.
Og noen ganger måtte jeg bare hive han ut, for han var så rampete.
Og noen ganger, så måtte jeg varme øra hans, som jeg kalte det.
Så da sa jeg at han skulle få de rødeste ørene i Groruddalen, eller på Furuset, eller noe.
For da satt jeg oppå han, og gnidde øra hans, til de ble skikkelig røde da.
Og da ble han litt roligere.
Men jeg var jo ikke vant til sånne rampete unger, som Axel.
Så jeg skulle kanskje ha gått et kurs, i hvordan man takler rampete lillebrødre, før jeg leide det rommet, av faren og stemora til Axel.
Det hadde nok sikkert vært smart, isåfall.
Det er nok ganske sikkert.
Hun Vanja Bergersen, (som satt i kassa, deltid, på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der), hun var adoptert fra Korea.
Og hun var vel enebarn, tror jeg.
Så hun visste nok ikke så godt som meg, hvor tøffe sånne rampegutter er.
Så jeg tror hu fikk litt sjokk fordi at jeg dro han ene rampegutten ut av butikken, etter øret.
Hu skulle vel ha det til at jeg var rasist da, kanskje?
Kjenner jeg det politisk korrekte Norge rett.
Men jeg behandla ikke afrikanske rampegutter noe annerledes enn hvite rampegutter, dvs. lillebroren min Axel.
Så hvis folk skal begynne å straffe meg på grunn av noe sånt politisk korrekt piss, så kan de stappe det der sola ikke skinner, synes jeg.
Hvis det er dette som foregår.
Hun Vanja Bergersen ringte også og skulle ha den yngre fetteren sin, til å jobbe der, under arbeidsuka, eller noe.
Og da sa jeg at det var greit, (siden hu Vanja jobba i butikken, og det kosta jo ikke noe for butikken).
Men han dukka vel aldri opp, han fetteren hennes, såvidt jeg kan huske, ihvertfall.
Så det var nok tydelig at det var noe med henne, Vanja Bergersen.
Jeg var ikke helt på topp, pga. sykehusoppholdet osv.
Og i begynnelsen der, så satt jeg i kassa, rett ovenfor hun Vanja Bergersen.
For kassa hennes, pekte den andre veien.
(Hun likte å sitte i den kassa, som var speilvendt, blir det vel, av en eller annen grunn).
Og da satt hun i den kassa, (da jeg var ny der, og satt i kassa, siden jeg gikk på krykker), og så på meg.
Så jeg tok det som at hu flørta med meg.
Så jeg gikk faktisk bort fra prinsippet mitt, om å ikke sjekke opp damer på jobben, en gang, og ba ut hun Vanja Bergersen på kino, eller noe, i 1996 eller 1997, eller noe.
(Men hu var midt i eksamensstria, så hu ville ikke bli med.
Hu klagde sånn over eksamene, så jeg tenkte kanskje hu ville bli med ut på kino, for å tenke på noe annet.
Men det ble visst litt feil.
Men men.
For hu ville nok ikke tenke på noe annet.
Hu trengte å bruke tida til å lese da.
Noe sånt.
Så sånn var det).
Så det var nok ikke så smart av meg, å blande sånn, at jeg ba ut damer som jeg var sjef for, på date.
Men det skjedde bare en gang, som jeg kan huske, på tolv år i Rimi, at jeg ba ut en kollega-dame, på date.
(Så det var mer unntaket som bekreftet regelen, kan man kanskje si).
Så jeg var vel ikke så ille, håper jeg.
Hun jobba bare deltid også, og gikk på markedshøyskolen vel.
Og det var jo ikke så lenge etter at jeg hadde vært på sykehuset og sånn.
Og vært aleine hjemme, med dårlig kne.
Så jeg var ikke så høyt oppe.
Så derfor ble jeg forelska i hun Vanja Bergersen da, eller syntes hun var hyggelig.
For hun satt og flørta og møtte blikket mitt, (og så meg inn i øynene, må jeg vel si), der hun satt i kasse 4 var det vel, i den ‘speilvendte’ kassa, som hu helst ville sitte i, på vaktene sine.
Men jeg hadda blitt bedt om å sitte i kasse 3 da, (en av de første dagene jeg jobba på Rimi Bjørndal, på den tida da jeg måtte ha med meg krykker på jobben).
(Eller om det var kasse 1 og 2).
Så sånn som jeg huska det, (og det sa jeg vel også fra om til hun Vanja seinere også), at i begynnelsen, da jeg begynte på Rimi Bjørndal, våren 1996 vel, så var hu den eneste som oppførte seg hyggelig mot meg.
Så derfor var det at det ble litt spesielt med henne da, iforhold til de andre damene som jobba der.
Men det var kanskje fordi at jeg var litt prega av det ganske fæle sykehusoppholdet, på Aker Sykehus osv., hvor legene og sykepleierne tulla ganske fælt med meg, den drøya uka jeg lå der vel, i forbindelse med at jeg opererte kneet der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så det er mye rart.
Det er helt sikkert.
Så sånn er det.
PS 13.
Jeg tar reprise på PS 5:
PS 5.
Hvis man ser på den loggen, til johncons-bot, (på Bouncer4You), kl 4.12, så kan man se at jeg blir ‘killed’ av en på irc som kaller seg for Badabing, eller noe.
Her er den linjen:
[04:12] john_cons (~vbeider@host86-150-137-1.range86-150.btcentralplus.com) left irc: SVSKilled: Ghost command used by Badabing!~fffffuuuu@79.161.174.3
Og der står det jo IP-adressen til han, antagelig, irc op-en, (en som har mye makt på irc, mer enn vanlige kanal op-er).
Den IP-adressen er 79.161.174.4, (regner jeg med at det må bli, siden det står etter den alfakrøllen, den linjen fra johncons-bot sin logg, da jeg ble ‘SVSKilled’, som det stod i den loggen, da jeg spurte om han bekjente av Stian Grunnaleite, var fra Nesttun, (ved Bergen)).
Og den IP-adressen hører hjemme i Stavanger, fant jeg ut, med websiden IP2Location:
Så her det nok noe nettverk, som har fått med noen mektige norske folk, på irc, til å bli med å tulle med meg, vil jeg gjette på.
Skal vi gjette på Stian Grunnaleite & Co.
Vi får se.
Jeg vil ikke si noe helt sikkert.
Jeg får vel heller si at en som antagelig er irc-op, Badabing, (som antagelig er fra Stavanger), tuller med meg.
01[21:15] <@john_cons> ihvertfall den tida før jeg kjøpte nytt kjøleskap
01[21:16] <@john_cons> for rimi, (en som het karl fredrik), ville ikke fikse det gamle kjøleskapet, da det ble ødelagt
PS.
Han Magne Winnem, fra skolen i Drammen, han har jeg hatt i bakhue litt, at han har gjort mye rart.
F.eks. da jeg kjøpte meg en Toyota HiAce, i 1996, så besøkte han meg på St. Hanshaugen, og skulle vise meg en vei å kjøre til jobben.
Og da sa han at jeg burde kjøre Grenseveien, og fylle bensin, ved Rimi Hasle der, på en ubetjent bensinstasjon.
For der var det billigere bensin da.
Men det var jo litt kjedelig å fylle bensin der.
Da var det artigere med vanlige bensinstasjoner.
Men mens jeg hadde HiAce-en, så fylte jeg bensin oftest der.
Untatt mens jeg jobbet for Chinatown-Expressen, på søndager.
Men men.
Da ringte Winnem en gang, mens jeg var på jobb, sånn at jeg ble forsinket med en levering, husker jeg.
Så jeg har hatt det i bakhue litt, den siste tida.
At han Magne Winnem, fra skolen i Drammen, kanskje har tulla litt med meg.
At han er med i noe nettverk, eller noe, som kanskje har tulla med meg.
Johanitterordenen?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
For etter den episoden, så syntes jeg at sjefene mine på Chinatown-Expressen, ble litt rare mot meg.
Sommeren samme året, 1996, da jeg var på ferie i Løkken, i Danmark.
Da ringte Winnem, (eller om jeg ringte), for jeg hadde en mobil, allerede i 1995, var det vel, som jeg kjøpte på Økern-senteret, eller noe, en Alcatel-mobil.
Men men.
Og da, så hadde jeg dårlig råd.
Men, jeg ville til utlandet, for jeg trengte å komme meg litt bort fra Oslo, for det var så slitsomme lederkollegaer, på Rimi Bjørndal, dvs. Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen.
Så jeg tenkte jeg skulle selge mobilen, i Danmark.
(For å få noen penger å feste for, siden jeg først var på ferie.
Og jeg hadde jo også personsøker, så det var ikke noen krise).
Men hu dama i en bruktforretning, eller stampe-forretning, der.
Hun var hyggelig den ene dagen, da jeg bare stakk innom.
Så prata jeg med Winnem, om kvelden den dagen.
Og sa at jeg kanskje skulle selge mobilen.
Og dagen etter, så var hu dama uhøflig, og skreik vel, og nærmest jagde meg ut av butikken.
Så kanskje Winnem er i noe nettverk som tuller med meg, og ringte hu dama i bruktforretningen i Danmark, f.eks., og sa dritt om meg?
Sønnen til Kristian, Thomas, jobba også etterhvert på Rimi Bjørndal, i kassa, når han var ferdig med FN-tjeneste.
Thomas fortalte at en gang Kristian hadde lagd hjemmebrent, så hadde han brukt noe ketchup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær.
Så hjemmebrenten hadde smakt ketchup.
Jeg og Irene, (som var assistentene til Kristian), ble bedt hjem til Kristian en gang, for å drikke, etter at vi var på biffrestaurant, på Karlsrud først.
Kristian viste oss et bilde fra Hallingdal, tror jeg det var, hvor han var fra da, en gård der.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det her tror jeg nesten må være Irene Ottesen, som var assistent på Rimi Bjørndal, sammen med meg, i 1996 og 1997:
PS 3.
Irene er kapittel for seg, men vi får ta en ting av gangen.
Hun var også butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003, da jeg jobba som låseansvarlig der, ved siden av studier på Ingeniørhøyskolen.
Men hun slutta som butikksjef, i 2003, var det vel, og en ved navn Johan, ble ny butikksjef.
Irene er vanskelig å samarbeide med, synes jeg.
Samtidig er hun kravstor.
Og når hu var på ferie, i 1996 og 1997, så måtte jeg dra til Oppsal, eller hvor hun bodde, for å mate katta hennes, (uten at jeg hadde tilbudt meg å gjøre det, men Irene tvang meg nærmest).
Hun tvang meg også nesten til å låne henne bilen min, i 1997, da hu skulle flytte, og adoptivfaren, (eller støttekontakten hennes), kjørte bilen, (og klagde på styringa, eller noe).
Så sånn var det.
Hu tagg seg også til å ligge over hos meg, etter Rimi Bjørndal-festen, som jeg hadde i Rimi-leiligheten min, i 1997.
(Da sov hu på Ungbo-sofaen, som fetteren min Ove seinere ødela, som jeg har skrevet om på bloggen).
Da lot jeg Irene ligge ifred, på den gamle Ungbo-sofaen, som jeg fant i boden, på Ungbo, før jeg flytta til St. Hanshaugen, for jeg mangla møbler, og den sofaen hadde vel stått i den boden en ti års tid, ihvertfall, så jeg tenkte at ingen trengte den.
For jeg synes Irene er litt vanskelig, og heller ikke noe sex-bombe, i min bok.
Hun er liksom litt sånn dundre nesten, vil jeg si.
Litt som hun Siri Rognli Olsen kanskje, (også fra Trøndelag), som jeg har anmeldt for voldtekt, på Abildsø, i 1990.
Så Irene er ikke helt i min smak, må jeg innrømme.
Men hun har lurt meg til å mate kattene hennes flere ganger, når vi har vært lederkolleger, på Rimi Bjørndal.
Jeg lurer også på om hu hadde noe på gang, med Arne Risvåg, tidligere butikksjef, Rimi Karlsrud.
Det så nesten sånn ut for meg, sommeren 2002, som at de var et par.
Noe sånt.
Bare noe jeg kom på.
Selv om som sagt, at Irene er nok et eget kapittel for seg.
Men jeg har skrevet mer om henne tidligere på bloggen også.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
PS 4.
Irene og Arne Risvåg, de kjørte også meg til Ryen t-banestasjon, eller noe, en gang, som jeg hadde problem med bilen, når det var butikksjefmøte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen.
Og da spurte de meg, om David Hjort brukte narkotika.
Da svarte jeg at jeg ikke visste, eller noe.
For det var liksom som spionering, syntes jeg.
Altså, det var vel ikke deres jobb, som butikksjef-kolleger i Rimi, å etterforske sånn, om en annen leder i Rimi?
Men men.
Mer da.
Jo, Irene var også den som fortalte meg, at Thomas Kvehaugen, hadde fått sparken som butikksjef, på Rimi Munkelia, for å tulle med safen.
Irene var også med, på butikksjeftur, med PØF’s distrikt, til Dagali, i Hallingdal/Numedal vel.
Og da vi skulle på rafting, så begynte plutselig Irene å sippe som en liten jente, og ville ikke være med, men bare vassa i land.
Og jeg prøvde vel å spørre henne hva den sippinga kom av, men det har jeg ikke fått noe klart svar på.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 5.
Det her er også Irene:
Hun er vegetarianer.
Man kan se at hu har en sånn pasje-klipp aktig sveis.
(Eller ‘hore-frisyre’, som jeg tenker på det som.
Jeg lurer på om Irene er illuminati-hore?).
At man har panneluggen rett ned, og så klipt av.
Stesøstra mi Christell, hadde også noe lignende frisyre av det en gang, i tenårene, som hu kom opp og viste meg, i Leirfaret.
(For ei dame som jobba i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen, (og seinere i en møbelbutikk faren min var medeier i, på Billingstad, ved IKEA), hun hadde pasjeklipp, hu var i 20-åra vel, ei pen blondinne, og Christell skulle herme da).
Men man kan se at Christell bytta tilbake igjen til vanlig frisyre, (uten pasjeklipp, eller ‘apache-klipp’ som jeg trodde hu sa):
PS 6.
Her ser vi også, at en Hestenes, jobber på Rimi/ICA Mortensrud:
Det er nok antagelig sønnen, eller noe, til han Rune Hestenes, som var min driftsdirektør, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.
For han Hestenes har jeg hørt, at bodde ved Mortensrud.
Og han har visst senere blitt distriktsjef, for min tremenning, Stine Mogan Olsen, i Europris, i Drammen, (av alle ting).
Og han Rune Hestenes, er involvert i den arbeidssaken jeg har mot Rimi, som jeg har kalt ‘Rimi-fella’, her på bloggen.
Så om han og Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen og andre som har tilknytning til Mortensrud eller Rimi/ICA Mortensrud, driver å tuller med meg?
Det kan kanskje virke som at det er en link der.
Vi får se.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi får se.
PS 7.
Og Anne Neteland, som var distriktsjefen min, i samme jobb, (som butikksjef, på Rimi Kalbakken), hun har også jobba som butikksjef på Rimi Mortensrud, et år eller to tidligere.
Så det er tydelig at det er noe med Mortensrud.
Er det min gamle butikksjef, (og ‘slavedriver’), Kristian Kvehaugen som tuller?
Hvem vet.
Vi får se.
PS 8.
Det her synes jeg ligner på hu Liv, fra Rimi Karlsrud, (som siden var butikksjef, Rimi Hasle, eller Løren, eller noe vel, i Grenseveien, men jeg skal ikke si det helt sikkert.
Jeg har ikke sett hu med så mye sminke før, ihvertfall):
Her ser vi at bestemor Ingeborg bruker sitt kunstnernavn Ankerita.
Hun var jo ikke så dårlig til å male akkurat da.
Hun skrev også artikler og ‘petiter’ i Aftenposten, som hun utga også som et hefte kalt ‘De gode år med Ankerita i Nevlunghavn’, eller noe.
Og bestemor Ingeborg fortalte meg en gang at vi var en kunstnerfamilie.
(Noe jeg ikke var helt enig i vel, siden jeg jobba på Rimi, men jeg la det på minnet hva hun sa da.
Selv om jeg ble overrasket, for hun er jo fra generaler og adelige og sånn, egentlig, fra sin egen familie.
Bestefar Johannes sin familie var kanskje en kunstnerfamilie, men de var også en lærerfamilie.
Men det kan ha vært tante Ellen hun mente da kanskje, sin datter.
Og Johannes da, som lagde trefigurer osv.
Men jeg hadde heller venta at hun hadde sagt at vi var fra en adelsfamilie eller offiserfamilie, eller noe i den duren.
Så kunstnerfamilie, det kom litt sånn bardus på meg, å få høre, at vi var.
Men men.
Tante Ellen og Pia og Axel var jo så ramme på å røyke hasj osv., så det passa jo ihvertfall sånn sett.
Selv om at det tror jeg nok at bestemor Ingeborg holdt seg langt unna sånt.
Så sånn var nok det).
Maleriet/tegninger er antagelig fra Mølen, ved Nevlunghavn, som var et motiv bestemor malte mye, hadde jeg inntrykk av.
Selv om jeg vel aldri var på Mølen selv.
Enda så mange søndagsturer jeg har blitt dratt med på, ute i Nevlunghavn.
Vi gikk alltid andre veien, når jeg var med, ut til Oddanesand osv.
Untatt på tante Ellens 50 års dag, i år 2002 vel, da var vi ut mot Mølen der vel.
Men men.
PS 2.
Det bildet er fra bestemor Ingeborgs 80-års dag, i 1997.
Det er min søster Pia til venstre, med sin sønn Daniel, som er født i 1995 vel, mener jeg å huske, som hun har med Keyton fra Somalia og Oslo.
Så er det vår kusine Rahel Maria Savodelli, som er tante Ellen Ribsskogs datter.
Tante Ellen, flytta jo til Sveits, rundt 1970.
Så Rahel er sveitsisk, må man vel si.
Rahel har vel aldri bodd i Norge.
Men hun er kjent skuespillerinne i Berlin, på teater osv.
Og hennes far heter Reto Savoldelli.
De ble skilt, men både Ellen og Reto bodde utafor Basel, i mange år.
Jeg og Pia var og besøkte dem, i Aesch, i Sveits, sommeren 1987.
Så sånn var det.
Dette er fra Gurvika, en camping for funksjonshemmede, eller utviklingshemmede, i Nevlunghavn.
Men bestemor Ingeborg har jo bodd i Nevlunghavn, i mange år, og gått mye turer og sånn der, så hun kjente vel alle omtrent sikkert.
Så hun fikk lov å leie forsamlingslokalet, i Gurvika, til sin bursdag da.
Og noen ganger leide hun biblioteket, og hadde bursdag der, siden hun hadde jo maleriutstillinger, i det nedlagte biblioteket, omtrent hver sommer vel, siden 90-tallet vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Det er vel kanskje litt rart hvordan søstra mi Pia, holder på rampen, til rullestolrenna vel, på Gurvika.
Dette var forresten to år etter at jeg ødela kneet, og et år etter at jeg opererte kneet på Aker Sykehus.
Og tre år etter at Pia hadde med tre afrikanere hjem, en lørdagskveld, på Ungbo, i Skansen Terrasse, og jeg sparka en fotball i veggen, dagen etter.
Og Pia sa, at hennes afrikanske kavalerer, ikke kunne ha tatt juice av meg, siden, som hun sa, ‘vi har jo ikke noen saks’.
PS 4.
Vi ser at bestemor malte på gamle plakater fra en kjøpmann.
Jeg var hos bestemor Ingeborg, sommeren 1996, da jeg også dro til Løkken i Danmark.
(For Irene fra Rimi Bjørndal, sa at det var et fint sted).
Og da kjørte jeg og handla for henne, hos en kjøpmann i Helgeroa.
Som hun likte bedre, enn de i Nevlunghavn, tror jeg.
Det var den kjøpmannen, ved hovedveien, til høyre, når man kjører mot Nevlunghavn.
Så sånn var det.
Jeg klipte vel også plenen for bestemor Ingeborg, i 1996.
Jeg visste ikke hvor bestemor bodde da, men mora mi hadde sagt det.
Jeg kjørte innom mora mi i Tønsberg.
Jeg trengte ferie, fra Rimi Bjørndal, hvor jeg jobba som assistent, sammen med Irene Ottesen, assistent, (det var to assistenter, for det var en stor butikk), og Kristian Kvehaugen, butikksjef.
For de folka var slitsomme å jobbe sammen med, husker jeg at jeg syntes.
Så jeg trengte å komme meg bort.
Så da brukte jeg min Toyota HiAce, som jeg hadde kjøpt brukt av mine kamerater Øystein Andersen og Glenn Hesler, som campingbil, og tok ferja til Danmark, fra Larvik, en superspeed-aktig båt, som gikk der allerede da, i 1996 da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Jeg vet ikke hvorfor bestemor Ingeborg sendte meg bilder, som det står Pia på.
Det var kanskje litt rart.
Jeg pleide ikke å få så mye brev og ting fra bestemor Ingeborg, så det var kanskje litt rart at jeg plutselig fikk det, etter at jeg flytta/flykta til Liverpool, i 2005.
Jeg dro tidlig fra Liverpool, her er billetten forresten:
(Jeg kjøpte billett, på internett, og betalte med RBS Solo-kort, forresten, og printa ut billetten hjemme, så det var bare å gå rett på bussen.
Bortsett fra at jeg plutselig fant ut at jeg måtte klippe negla mine, før jeg dro til den gamle vertsfamilien, fra 80-tallet, så jeg måtte ta taxi, til busstasjonen, i går morges, her i Liverpool, så det kosta 3-4 pund, noe jeg egentlig ikke hadde råd til, men det var litt tidlig for meg, så jeg var litt treig på badet osv. Men jeg tenkte jeg måtte jo bli rein, siden jeg skulle besøke foreldrene i den vertsfamilien, som jeg hadde i Brighton, for ca. 20 år siden da, og som jeg ikke har sett siden 1990, når det var fotball-VM, blant annet. Men men).
Man kan se at det koster £27, tur-retur London, med National Express-buss.
Det er ikke så ille, det kan man overleve hvis man er arbeidsledig.
(Ihvertfall hvis man har en husvert, (George), som glemmer å hente husleia, noen ganger, innimellom, når han er på ferie osv.
Men men.)
Men man kan se at det gjerne tar 5-6 timer med buss, mellom Liverpool og London.
Mens med toget tar det bare ca. to timer vel.
Men toget koster dobbelt så mye da, ca. 60 pund tur-retur, hvis jeg husker riktig.
(Det kosta ihvertfall 84 pund, tur-retur Brighton, med den billigste togbilletten).
Og jeg tenkte jeg måtte prøve å spare litt, siden jeg var arbeidsledig.
Det er litt dårlig plass til beina, på de bussene.
Så heldigvis, så fikk vi en halvtime pause, på et sted som het Norton Canes, så jeg fra bussen, på et skilt.
Og det stedet, så jeg jeg på Google Maps her nå nettopp, det er like ved Birmingham.
Selv om jeg ikke skulle ha trodd det, for det virka som et litt øde landeveis-sted, først for meg, og Birmingham er jo Englands nest største by, men det kunne ikke jeg merke, da jeg var i Norton Canes, ihvertfall, syntes jeg.
(Men jeg var litt trøtt da, det var litt tidlig for meg).
Men men.
Jeg måtte strekke litt på beina, men jeg måtte jo finne på noe å gjøre, på den halvtimen vi hadde der, så jeg prøvde å spille et pund, på Elvis-maskinen.
Og da vant jeg faktisk 20 pund, enda jeg bare spilte en gang!
Så det kom veldig bra med, for meg som er arbeidsledig, det er helt sikkert.
Her er mer om dette:
PS.
Da måtte jeg også ta med en sånn brosjyre, sånn at jeg ikke skulle bli spilleavhengig.
(Den brosjyra brukte jeg også som notat-ark, da jeg var hos han litt eldre kælen, eller karen, som nå bodde i huset til Rick og Tina Hudson, siden han sjekka telefonkatalogen, om han fant telefonnummeret dems, (i en sånn lokal telefonkatalog).
Og da skreiv jeg opp hus-nummeret, 112, mens jeg stod der, (og han karen kikka i telefonkatalogen, etter Rick og Tina Hudson da), bare sånn at jeg skulle huske hvor jeg hadde vært).
Så sånn var det.
Her er mer om dette:
Engelskmenna finner ut av det, de har bare en sånn brosjyre, ved spilleautomatene.
Istedet for Trond Giske, som lager et veldig innvikla system, som vel kanskje få skjønner, i Norge, med detaljkontroll av spillerne vel.
Men men.
Så i Norge, så har man bestemor-staten, eller hva man skal kalle det.
Det står også i den brosjyra, at ‘In advance of playing you should set strict limits on how much you will spend’.
Og de tinga som står i den brosjyra, det har vel egentlig jeg lært meg, fra kronespill-spilling, som guttunge i Larvik, og fra spilleautomat-spilling, på språkreise i England, mm.
(Og faren min var også en ivrig roulett-spiller, så allerede som guttunge, så hadde jeg stått på Kiel-ferga, og sett på at faren min spilte ordentlig roulette.
Og faren min kjøpte sånn roulette-spill, på slutten av 70-tallet vel, så vi spilte noen ganger roulette, i stua til Ågot, blant annet, meg og faren min og onkel Runar.
Men faren min ble sur, for jeg krevde at han måtte gi meg et mynt-sett eller noen utenlandske penger, siden jeg vant mye på roulette.
Og da måtte jeg mase mye, for å få det.
Men men, jeg ble vel oppildna av rouletten da, og syntes at det var spennende.
Noe sånt).
F.eks. en gang da jeg og Magne Winnem, dro med danskebåten, fra Larvik til Fredrikshavn, da fulgte jeg det rådet, ovenfor.
Da ble jeg enig med Magne, at vi kan spille roulette, (som var litt ‘skummelt’ da, for i Norge så hadde vi vel bare spilt kronespill), men vi skulle ikke spille bort mer enn hundre kroner, og det var det. Hvis vi gikk tom for penger da, så skulle vi slutte å spille. Og det gjorde vi, så da hadde vi fortsatt penger til å kjøpe noe i Danmark og, vi blakka oss ikke helt på roulette, samtidig som vi hadde spilt roulette da, med ti-kroners innsats, som var litt som å være i Las Vegas, for oss folka fra Norge.
Noe sånt.
Selv om jeg overdriver litt nå, så fikk vi ihvertfall råd til å både spille roulett, og til å feste på båten, men det er mulig vi ikke gadd å handle noe i Danmark, vi var der kanskje mest for å prøve å sjekke damer, og handle på tax-freen, og for å ha noe å finne på.
Vi var vel på ihvertfall tre dansketurer, mener jeg å huske, (for Magne fikk de dansketurene veldig billig, for han hadde en eller noen få aksjer, i det firmaet, som eide Larvik Line da).
Men men.
En gang var Andre Willassen også med, og alle de tre turene var vel fra Larvik, tror jeg.
Men men.
Så jeg ble nesten lei av dansketurer, etterhvert, for både mora og faren min pleide også å dra til Danmark.
Og jeg var jo fra Larvik, så jeg fikk lov å dra aleine til Danmark, med Petter Wessel, da jeg var tenåring.
Så jeg og Kjetil Holshagen, vi dro på et par dansketurer, mens vi fortsatt gikk på ungdomsskolen vel.
Og en gang var også søstra mi med, husker jeg, og også mora mi.
Det var vel meg og Kjetil og Pia og mora mi, tror jeg.
Så jeg lurer på om ikke også Kjetil Holshagen traff mora mi en gang, hvis ikke jeg blander dansketurene nå.
Men jeg var ihvertfall på så mange dansketurer, under oppveksten, at en gang David Hjort, spurte om jeg skulle være med på dansketur, da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, så droppa jeg å være med, for jeg hadde ganske mye å gjøre på jobben osv., så jeg stod over det gitt.
Så det er ikke sånn at jeg ikke var ansvaret mitt bevisst, da jeg jobba i Rimi, jeg ofra egentlig mye av ‘orken’ min, som butikksjef, og jobba ihvertfall en god del overtid, så på kveldene og i helgene, så satt jeg ofte hjemme foran PC-en, bare for å hente meg inn igjen, jeg jobba ofte hardt og det var stress på jobben ofte, så på en god del fridager, så satt jeg bare hjemme og slappa av.
Sånn som Irene Ottesen, tidligere butikksjef på Rimi Bjørndal sa det, at hu fikk det hu trengte, av det sosiale, fra jobben.
Og det var også litt sånn, at jeg prata alltid med masse ansatte, kunder og selgere, og Rimi-sjefer, på jobben, så på fritida, så var det digg ofte, å bare slappe av, for å komme seg igjen, fra alt Rimi-maset og stresset.
Det er ihvertfall sånn jeg husker det nå.
Så sånn var det.
Så selv om jeg hadde få gode venner, så var ikke det et så stort savn, for jeg hadde kjente på internett, og jeg omgikks mye folk, på jobben, så så lenge jeg møtte folk på jobben, (som kunne være slitsomme og litt dumme kanskje), men ihvertfall på internett, så overlevde jeg det, at jeg ikke hadde så mange gode venner, som oppførte seg hyggelig da.
(For jeg synes ikke, når jeg tenker tilbake, at f.eks. søstra mi og Magne Winnem, var så veldig hyggelige personer.
De var veldig sånn strenge og myndige, eller hva man skal si, begge de to.
Og de to hadde jeg en god del med å gjøre.
Men det var en befrielse å få internett, for de to var ikke noe hyggelige.
Men jeg ble kjent med og chatta med folk på internett, som ikke hadde den strenge og myndige tonen, som oppførte seg mer vennlig og hyggelig da, så det var en befrielse for meg å få internett, det er helt sikkert, sosialt sett, og jeg leste også mye nyheter og fotball-nyheter osv., så det var artig når internett kom, husker jeg at jeg syntes, i 1996, var det vel jeg fikk det, det er helt sikkert).
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg tok masse bilder på turen, men Photobucket virka litt treigt nå, tidligere i kveld, da jeg prøvde å laste opp bildene, så derfor skriver jeg om mobilvideoene først, (siden YouTube funka som vanlig, mens Photobucket sleit da, som sagt, ihvertfall på min PC).
Men men.
Jeg tenkte først at jeg skulle dra rett til Brighton, så jeg kjøpte noen billetter til Brighton, på en maskin, på Victoria Station.
(Hvor jeg betalte med Solo-kortet mitt, fra RBS igjen da).
Jeg får scanne den billetten da.
PS 3.
Det er ikke alltid, at kontrollører skal ha billetten din, så her er noen av de billettene, som jeg hadde i lommeboka, og sikkert i noen lommer og sånn, for det blir mye billetter, når jeg kom hjem idag tidlig:
PS 4.
Jeg hadde ikke helt bestemt meg, om jeg skulle dra rundt i London litt.
Jeg kom til Victoria station, og spiste på McDonalds, siden jeg ikke har så bra råd.
Og da tenkte jeg, at jeg drar rett til Brighton.
Men, det var mye avlyste tog, for det var snøvær faktisk, i England, igår.
Så jeg orka ikke tanken på å stå og vente i en time, og så stå på et overfylt tog, i over en time, så jeg kjøpte meg dagskort med undergrunnen.
Jeg kunne tatt buss helt til Brighton, men da måtte jeg ha sitti i ni timer, eller noe, på den trange bussen.
Og jeg klarte såvidt å gå av bussen, idag morges, etter seks timer, fra London til Liverpool, for jeg har ganske lange bein, og jeg fikk vondt i knæra, siden jeg ikke fikk strekt ut beina ordentlig, der jeg satt.
Så ni timer på buss, for å dra til Brighton, det syntes jeg var litt mye.
Selv om jeg kanskje hadde spart fem eller ti pund, på billetten.
Så derfor brukte jeg heller de timene jeg sparte, på å se meg litt rundt i London igjen.
Jeg dro til St. Simeons Hotel, i Kensington, hvor jeg bodde, både i 2003 og 2005.
Og jeg gikk til den puben, ved Glouchster St. undergrunns-stasjon, hvor jeg hørte at folk banna, fordi jeg gikk for mange ganger forbi puben, i februar 2005, etter at jeg dro til London fra Sunderland, etter at studiene mine i Sunderland gikk i vasken, grunnet krøll med studielån og HiO.
Jeg gikk også på den Sainsbury-butikken, som er så stor og kul, at den til og med har egen Starbucks-cafe, som jeg la merke til, at noen nevnte, i 2005.
(Selv om jeg aldri har kjøpt noe på Starbucks, for kaffe for meg, det er liksom termos og vafler og sånn, litt sånn kjedelig.
Men men).
Jeg spurte, på St. Simeons hotel, om sjefen var der.
For jeg fikk en sånn kredittnota, for jeg betalte for et par dager for mye der, når jeg dro fra London, med fly, i februar 2005, før jeg endte opp i Amsterdam, for British Airways, på Heathrow, sa at de bare hadde billetter til enten Amsterdam eller Paris.
Så da hørtes Paris litt kjedelig ut, så da valgte jeg Amsterdam gitt, hvor jeg vel havna et stykke ut i februar 2005 da.
Etter at jeg overhørte at noen var etter meg, i London.
Folk så rart på meg og sånn, så noe foregikk der, merka jeg, jeg hørte også at folk snakka utafor døra mi, på hotellet da.
Men han sjefen var ikke der, for jeg lurte på om jeg kanskje kunne fått den kreditten likevel.
Selv om kredittnotaen, ligger på Løvås Gård, i Larvik, hos onkelen min Martin, som ikke vil sende meg tinga mine.
Men sjefen var ikke der, og jeg forklarte, men han som jobba i resepsjonen da, tilbudte meg ikke å få kreditten da.
For da kunne jeg ha blitt natta over.
For den National Express-billetten, den var nemlig ‘amendable’, dvs. at den var mulig å om-booke, hvis jeg har forstått det riktig.
Så hvis jeg hadde fått kreditten min, på det hotellet, (hvis han sjefen hadde huska meg. For jeg hadde to kofferter, men la igjen den ene, for å prøve å ikke bli kjent igjen, siden jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, som kanskje også er i London, tenker jeg nå, kanskje muslimsk mafia, for jeg merka at ihvertfall en muslimsk kar, stod og kikka på meg, i London, ved Ravenscourt Park, mens han prata i mobilen, og egentlig skulle ha gjort noe jobb, som å tømme søppelkasser, eller noe. Hm.).
Men jeg fikk ikke kreditten min, så da bare ønska jeg God Jul, siden de hadde pynta så fint til jul der.
(Se bilder som jeg skal laste opp seinere).
For da kunne jeg gått på en club i London, Nr. 13, eller noe, i Gerrard St. vel, som jeg var mye på, (eller to kvelder ihvertfall), sommerferien 2003, og jeg ble kjent med en afrikaner, eller noe, som var dørvakt der, og som kjente folk fra Norge osv.
Så det var litt kult.
For der var det også norske folk, og ei islandsk dame, husker jeg, som jeg ble litt kjent med.
(Det er et sted det er lett å bli kjent med folk da).
Så jeg festa og drakk og prata fælt der, i en kort sommerferie jeg hadde, i London, sommeren 2003, husker jeg, for da ble det for mye Rimi og HiO, så da var det artig å komme seg litt til England igjen, siden da hadde jeg ikke vært i England, siden 1990, så da var det artig å få litt forrandring igjen, det er helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Jeg tok med en brosjyre fra det hotellet og, (St. Simeons Hotel, i Kensington), så jeg skal se om jeg finner den.
Vi får se.
PS 4.
Her er den brosjyra jeg tok med fra St. Simeons Hotel.
Bare for moro skyld, eller for å se hva det var.
Kanskje det var noe jeg kunne skrive om på bloggen.
Jeg har ikke fått lest den brosjyra enda, så jeg får se hva det står der seinere.
Men det er om nyttårs-fyrverkeri og parade i London da.
Så jeg får lese den brosjyra seinere vel, når jeg har fått oppdatert bloggen.
Vi får se.
Her er den brosjyra ja:
PS 5.
Så tenkte jeg det, at jeg fikk dra til det hostellet, Globetrotter In, som jeg bodde på, før jeg flytta over til St. Simeons Hotel, i 2005, (for jeg syntes jeg hørte at folk prata dritt om meg, bak ryggen, på hostellet, så derfor flytta jeg ut, enda jeg hadde vel noen dager tilgode der og.
Så jeg tenkte, at kanskje de hadde meg registrert i systemet enda, på dataen, så kunne jeg kanskje få en kopi av kvitteringen, for da jeg bodde der.
Og kanskje ta noen bilder derfra, for det var et veldig kult hostell, med kino fult av saco-sekker, til å sitte i, en liten butikk med pizza osv., internett-rom, bar/diskotek, og biljard og to tv-rom, og treningsrom, til og med.
Sentralt midt i Hammersmith, Ravenscourt Gardens, ved Ravenscourt Park.
Og det kosta bare 15-20 pund, pr. natt, å bo der.
Men man bodde på et sånt felles soverom, nesten som i militæret.
Men det var nesten bare amerikanere og italienere og utenlandske turister der da.
Så det hostellet, tror jeg må ha vært et av de kuleste i verden, sammenlignet med hvor mye det kosta å bo der.
Jeg hadde jo nettopp fått godt over 100.000 i studielån.
Men jeg ville ikke sløse de pengene, så derfor flytta jeg inn på et hostell da, i London, istedet for å bo på hotell, mens jeg leita etter leilighet og jobb da, i London.
Før jeg overhørte mye rart i Kensington og på Harrods, til og med, så jeg dro til Amsterdam istedet da.
Så sånn var det.
Så jeg tok undergrunnen til Hammersmith da.
Hvor jeg prøvde å finne den butikken, hvor jeg kjøpte meg min første engelske mobil, da jeg bodde på det hostellet, Globetrotter In, i februar 2005, da jeg tok toget, med to kofferter fra Sunderland, fra Newcastle, hvor jeg tok drosje til fra Sunderland, for jeg var litt flau, siden jeg avbrøt studiene mine i Sunderland.
Men det viste seg at det hostellet i Ravenscourt Gardens, det hostellet var lagt ned nå da, fortalte en fastboende og høflig kar der, som gikk forbi meg, mens jeg leita etter hostellet der da.
Men men.
Men først så leita jeg etter den mobilbutikken, (som jeg ikke fant), men jeg fant en morsom katte, som noen hadde putta i en pose, i en postkort-butikk, så de London-folka er ikke så snille alltid:
Så gikk jeg for å finne hostellet, som er ca. 10 minutter å gå vel, fra Hammersmith t-bane stasjon.
(Selv om det også finnes en Ravenscourt Road eller Park undergrunnstasjon, men den er litt bortgjemt, så jeg synes det er greiest å finne fram fra Hammersmith da.
Men men).
Men jeg hadde ikke vært der, siden 2005.
Så jeg surra litt på veien, og gikk innom parken, hvor det viste seg at det var fullt av artige ekorn, som jeg ikke så der, i 2005, for da gikk jeg langs hovedveien, og bare forbi parken, den drøye uka jeg bodde på hostellet der, Globetrotter In da.
Her er mer om de ekornene, i Ravenscourt Park:
PS 6.
Så fant jeg ut etter å ha gått lenge rundt der og leita da, at det hostellet var stengt.
Jeg ringte til og med 118 118 fra en telefonboks, men de ville ikke si gateadressen.
Men en vennlig brite, i slutten av 20-åra kanskje, som gående forbi, han fortalte meg det, at bygningen stod der enda, men hostellet var stengt.
Og den gata hadde jeg gått gjennom allerede da.
Så da bare tenkte jeg at jeg hadde rota nok rundt der, og fikk se å komme meg til Brighton da.
Så da gikk jeg til Hammersmith igjen, (for jeg fant ikke den nærmeste undergrunns-stasjonen, som vanlig.
Så tok jeg undergrunnen til Victoria, og et tog til Brighton.
Da var egentlig ikke min billett gyldig.
For jeg hadde en billett-type, som heter ‘off peak’, som egentlig bare er gyldig, utenom rushtiden.
Men da var klokka ca. 16 eller nærmere 17, så da var det egentlig rushtid.
Men jeg spurte i informasjonen, om det var greit at jeg brukte den billetten, siden det hadde vært avlysninger, og de sa at det var greit, og at det var spor 16-19, selv om en uhøflig kone, begynte å avbryte meg hele tida, da jeg spurte om det med billetten.
Men men.
Så gikk toget til Eastbourne, eller noe, akkurat da, og da så jeg at det stod Hove og Shoreham, som er like ved Brighton.
Så jeg trodde det toget stoppa i Brighton og.
Men det gjorde det ikke.
Så da måtte jeg gå av toget på Gatwich Airport da, og ta det neste til Brighton, som kom ganske kort tid etterpå.
Så gikk jeg litt rundt i Brighton, og så på piren osv. da.
Og på kinoen der, jeg traff hun Sari Arokivi, fra Finnland, sommeren 1989, da jeg var på ferie i Brighton aleine.
Men den baren var flyttet nå da, virka det som, så den fant jeg ikke.
Så det var ikke sånn, at det at Rick og Tina hadde flytta, var den eneste forrandringen, i Brighton, siden 1989, for 20 år sida, de hadde også bygd om Odeon kinoen, virka det som.
Og skifta navn på diskotekene Top Rank og Pink Coconut, hvor jeg var mye, siden det var språkreise-diskotekene.
Pink Coconut, høres litt tvilsomt ut, men der husker jeg at jeg rota med hu Sari Arokivi.
Og da var en av de engelske lærerne henne der, mener jeg, og han gjorde et poeng av, at jeg måtte passe på henne, for hun var en fin jente.
Og det var hun vel også, så vi satt i en sofa, var det vel, og klinte da, husker jeg, på Pink Coconut.
Hun var nok litt skuffa over meg, siden jeg ikke var sånn at jeg ville feie over henne inne på doen på Burger King, hvor hun fulgte etter meg, husker jeg, den dagen jeg møtte henne og venninna, i baren ved Odeon kino, (jeg skulle egentlig ned på piren og møte to italienske damer, som jeg møtte litt tidligere, på Churchill Square. Men hadde litt tid til overs da, så jeg dro innom baren på Odeon, på veien, for å bruke litt tid da), og sa at ‘I can go in here’, om doen på Burger King, var det vel, ihvertfall en burger-resturant, som stengte akkurat da, så noe personale kom inn, og jagde oss ut, jeg skulle bare pisse jeg da, for vi drakk oss ganske fulle, i baren på Odeon da.
Så gikk ikke bussene, av en eller annen grunn, og hu Sari visste ikke veien, når hu tok toget, så jeg måtte gå av på Southwick togstasjon, og vise henne hvor skolen hennes lå, som var på Soutwick Community Center, hvor jeg selv gikk på språkskole, sammen med Øystein Andersen, tremenningen min, med flere, i 1988, altså sommeren et år før.
Så jeg og hu Sari, vi bare klinte mye, for jeg viste henne at jeg hadde et eget soverom, men hu virka ikke så hypp på ligge der, den siste dagen, jeg var i Brighton, hun rynka litt på nesa vel.
Det var det rommet jeg var i, hos han kællen, i Shoreham, på fredag, hvor han hadde gjort om til en slags stue nr. 2.
Det var der hu Sari ikke likte å se sengene.
(For jeg hadde hele rommet aleine, men det stod vel to senger der, tror jeg).
Så hu prøvde å dra med meg til stranda i Brighton, på finsk EF-språkreise-kurs fest, hu ville ikke feste hos vertsfamilien.
Men jeg syntes at jeg måtte feste hos vertsfamilien, for de hadde en fest for meg der.
Så det siste jeg så av henne, (etter at vi var sammen ca. en uke vel), det var da jeg fulgte etter henne til toget.
Så sa jeg, at vi ‘had some fine time’.
Og da holdt vi rundt hverandre da, mens toget venta.
Og ingen maste, så toget bare stod der i flere minutter og venta på hu Sari da.
Så jeg var vel ihvertfall forelska, tror jeg, ihvertfall så syntes jeg hun var fin, som han ene engelske læreren hennes, sa vel, på det diskoteket, Pink Coconut.
Og vi må vel sies å være kjærester, for vi traff hverandre, hver dag eller kveld, i nesten en uke vel.
Så jeg har vært sammen med en fin dame, med pene grønne øyne, husker jeg, i Brighton, i 1989, husker jeg ihvertfall.
Så om jeg ikke akkurat har vært sammen med noen fine damer i Oslo, så var jeg ihverfall sammen med en fin dame i Brighton en gang, tror jeg at jeg kan si ihvertfall.
Så sånn var det.
Skal jeg se om jeg finner de sangene jeg mener å huske at jeg og hu Sari hørte på, mens vi satt og rota vel, på det utestedet, Pink Coconut.
Vi får se.
Bare noe jeg kom på.
Men jeg hadde jo vært i Brighton, også sommeren 1985, med STS Språkreiser, forresten, og sommeren før, med EF Språkreiser, så jeg var kanskje ikke så hypp på å drive å tulle for mye, på doen på Burger King osv., siden jeg følte meg ganske hjemme i Brighton egentlig da.
Det var sånn at jeg hadde postkort med bilde av Brighton på osv., på veggen foran skrivebordet mitt, i leiligheten jeg bodde alene i, i Leirfaret 4B.
Postkort som jeg nok må ha kjøpt i 1985 kanskje, men som jeg hang opp i 1986 kanskje.
Hvis jeg ikke kjøpte de i 1988 da, det er vel også mulig.
Hm.
Vi får se.
De sangene ja.
Vi får se om jeg klarer å finne de.
PS 7.
Her var de to sangene jeg husker, fra da jeg var med hu Sari, på det diskoteket den gangen, Pink Coconut, i Brighton, sommeren 1989, altså for mer enn 20 år siden:
PS 8.
Sommeren 1989, når jeg var på en ca. ukes ferie, i Brighton, da skjedde det mye forresten.
Hu Siri Rognli Olsen, som jeg anmeldte for voldtekt, i leiligheten min, på Abildsø, i Oslo, som skjedde påsken 1990, hun traff jeg på Breamar, der hvor jeg kjøpte den skjell-sjokoladen, til hu Tina Hudson, mora i vertsfamilien, i Shoreham da.
Så da traff jeg hu Siri Rognli Olsen og to venninner, på den samme overfarten da, og festa med de, en eller to kvelder vel.
Vi dro på kino, og så Dangerous Liasons vel, på båten, og hu Caroline, eller hva hu heter, som var så Alarm-fan, fra mjøsregionen, hu hadde huet sitt på skuldra mi, under kinoforestillingen da, uvisst av hvilken grunn, for jeg rota ikke med henne, eller noe.
Men men.
Bare noen ting jeg kom på, jeg har visst litt klisterhjerne ja, som enkelte klager på.
Men men.
PS 9.
Hu Sari Arokivi, hu var så full, den første kvelden, som jeg traff henne.
Men seinere så klagde hu på at jeg røyka osv.
Så hu merka ikke det, da vi klinte første kvelden, sa hu, men seinere, så sa hu at hu ikke likte at jeg røyka, når vi klinte.
Så det var kanskje etter at jeg traff henne, som jeg begynte å bli nøyere på dusje og pussa tenna hver dag osv.
Siden jeg hadde jo vokst opp aleine, fra jeg var ni år, så det hendte vel, at jeg slurva litt med sånne ting, og ikke skjønte hvordan jeg skulle bruke ting som deo og hårgele osv., men bare improviserte litt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 10.
Her er hun Sari Arkovi da.
Hun gikk på ballett, i 1989, men hun fortalte meg, da vi satt var en kveld på stranda, at hu ikke kunne jobbe som ballettdanserinne, for hun hadde for brede hofter, sa hun.
Hun hadde veldig pent ansikt og pene grønne øyne, og pent smil vel.
Men hun kunne kanskje hatt litt større pupper, det er mulig.
Men hun var veldig pen og vakker, så man kunne nesten ikke klage, syntes jeg.
Men men.
Her er mer om henne, nå jobber hun som ballettinstruktør, for barn.
Jeg har prøvd å kontakte henne, og sendt e-post til jobben hennes, men hun har ikke svart.
Hun sendte meg et postkort en gang, da jeg bodde på Abildsø, skoleåret 1989/90, da hun var på klassetur til Sverige, men etter det så har jeg ikke hørt noe.
Så hun er vel sur på meg for et eller annet da.
Hvem vet.
Men hun har ikke sagt noe om at hun er alvorlig sur på meg for noe.
Hm.
Hvem vet.
Jeg var jo fra Berger jeg da, og var vant til å gjøre ting som å kjøre båt og skyte med luftgevær og spille fotball osv.
Så jeg var kanskje litt for tøff for henne.
Hun var fra der hvor flyplassen er, ved Helsinki, Vantaa vel, som vel er en snobbete del av Helsinki, tror jeg.
Så hun var kanskje som en Oslo Vest-jente, mens jeg var fra et sted, litt i utkanten, som Berger.
Så hun hadde kanskje passa bedre sammen med en kar fra Bærum eller Oslo, eller noe, det er nok mulig.
Så sånn er nok det.
Men men.
Her var mer om henne ja:
PS 11.
Her er hun Sari Arokivi, som vel er 37 eller 38 år nå, (for hun var vel et år yngre enn meg, tror jeg).
Jeg mente å huske at hu hadde lyst hår jeg da, men det var kanskje mørkt.
Hun hadde ihvertfall veldig pene, grønne øyne, det husker jeg enda.
Men, jeg dro med en buss, som gikk til Worthing, så jeg klarte å gå av på feil holdeplass.
Så jeg måtte spørre om veien til togstasjonen da.
(For Gordon Rd., ligger like ved togstasjonen).
Jeg dro innom videobutikken, i Shoreham.
Der tremenningen min, Øystein Andersen, aka. ØA, leide 4-5 VHS-filmer, den siste dagen vi var på språkreise, i 1988.
Hvis det ikke var siste dagen av ferien, i 1990.
En av de.
(Jeg lurer på om ikke jeg også tulle-leide en film, og tok den med til Norge, bare for å være med på det, og ikke være en kjedelig kar).
Men men.
For Rick og/eller Tina, hadde forklart Øystein om den videobutikken da.
Så han tok et sånt leie mange video-filmer, og ta de med til Norge triks.
Enda dama i videobutikken sa, ‘you wont fool me, will you boys’.
Noe sånt.
Så vi var ihvertfall fortsatt tenåringer, til vårt forsvar.
Jeg slutta med alt sånt, da jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
(For jeg ville ikke ha problemer med politi, eller noe, for å ha stjålet en videofilm, eller snike på trikken, eller noe.
Det så jeg på som barnslig, og noe jeg burde prøve å heve meg over, og heller prøve å ha kontroll over økonomien.
Det gikk heller dårlig, det første året.
Men det var kanskje fra sommeren år 1990 da, som jeg begynte å tenke sånn, i Oslo, at jeg skulle slutte å snike på t-banen, og butikktyveri, det slutta jeg vel med, før jeg flytta til Oslo, jeg kan ikke huske at jeg har stjålet noe, i noen butikker, etter at jeg flytta til Oslo.
Selv om jeg pleide å gjøre det når jeg var hos mora mi i Larvik, blant annet, i begynnelsen av tenårene, fordi jeg kjeda meg, eller for spenningens skyld, var det vel.
Men det slutta jeg med, før jeg ble myndig, for da syntes jeg det var på tide og vokse av seg sånne uvaner, vil jeg kalle det, fra oppveksten da, og heller bli litt mer moden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Det kan ha vært en annen videobutikk vi lurte og, jeg og Øystein, det skal jeg ikke si sikkert.
Men her er ihvertfall den videobutikken jeg dro innom, i Shoreham, så skal jeg ikke si hundre prosent sikkert, at det var den jeg og Øystein lurte, for ca. 20 år siden, men en videobutikk i Shoreham, var det ihvertfall at vi lurte sånn, kom jeg på.
Så sånn var det.
Her er mer om dette:
PS 13.
Her er endelig bildene fra London og Brighton, siden Photobucket virker litt raskere nå.
Jeg har også en gammel laptop, som jeg skriver på, fra 2005, som går ned, noen ganger, hvis arbeidsoppgavene blir for slitsomme, som å laste opp 100 bilder på Photobucket, f.eks., så akkurat det kan noenganger ta litt tid.
Irene huska ikke at hun og Arne Risnes hadde spurt meg i bilen, etter møte på Sinsen, om David Hjort brukte narkotika.
Irene syntes at jeg huska så mye og at det var spesielt.
Jeg skjønner det er jantelov i Norge, hvis det ikke er lov å ha god hukommelse.
Da vi prata sammen så huska hu Irene, at vi hadde svømt, over ei elv, når vi var på raftingtur med distriktet til PØF. (Per Øivind Fjellhøy).
Og da tilta Irene, hu ville ikke ha hue under vann.
Så hu boikotta raftingturen, og begynte å grine omtrent og var helt utafor, og vassa i land.
Jeg spurte om hu ikke var oppvokst i Tønsberg, ved vannet.
Men hu var oppvokst i innlandet først, sa hu.
Jeg spurte om det var i Brunstad, i Andebu. (Ved det Smiths venner-greiene).
For jeg vet at Irene har hatt en lignende oppvekst av meg, fortalte hu da vi jobba på Rimi Bjørndal.
At hu ikke hadde noe foreldre, eller noe.
Og hu hadde visst flytta mye rundt, under oppveksten.
(På samme måte som mora mi og stefaren min gjorde).
Jeg lurer noen ganger på om Irene kan være i det programmet, som han Illuminati-avhopperen prater om.
For Illuminati-ofre i Norge.
Det lurer jeg på.
Irene jobba visst på Nille nå, på vestkanten sa hu.
Hu ville egentlig ikke at jeg skulle skrive private ting.
Men det har aldri vært noe privat mellom oss.
Jeg spurte henne om hun var sammen med Arne Risnes, for de var nesten som et slags radar-par nesten, noen ganger, husker jeg.
Men de var visst bare veldig gode venner.
Men men.
Så hva det er med henne.
For hun tror jeg ikke er noe vanlig person, så og si, hvis jeg skal gjette.
Det var ingen av de andre som fikk sjokk av å svømme noen meter i den elva, ihvertfall.
Så jeg lurer på om hun kan være med på det Illuminati-programmet muligens.
Til myndighetene visstnok.
Her er det nok muligens noe muffens.
Vi får se.
Jeg skal se om jeg finner link til det han Illuminati-avhopperen skrev om.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her var det sitatet:
In Norway the sects and all the various cults are so powerful that the government as even created a special society to deal with the victims of the many abuses that take place.