Stikkord: Irene Ottesen

Jeg dro tidlig fra Liverpool, her er billetten forresten:

(Jeg kjøpte billett, på internett, og betalte med RBS Solo-kort, forresten, og printa ut billetten hjemme, så det var bare å gå rett på bussen.

Bortsett fra at jeg plutselig fant ut at jeg måtte klippe negla mine, før jeg dro til den gamle vertsfamilien, fra 80-tallet, så jeg måtte ta taxi, til busstasjonen, i går morges, her i Liverpool, så det kosta 3-4 pund, noe jeg egentlig ikke hadde råd til, men det var litt tidlig for meg, så jeg var litt treig på badet osv. Men jeg tenkte jeg måtte jo bli rein, siden jeg skulle besøke foreldrene i den vertsfamilien, som jeg hadde i Brighton, for ca. 20 år siden da, og som jeg ikke har sett siden 1990, når det var fotball-VM, blant annet. Men men).

Man kan se at det koster £27, tur-retur London, med National Express-buss.

Det er ikke så ille, det kan man overleve hvis man er arbeidsledig.

(Ihvertfall hvis man har en husvert, (George), som glemmer å hente husleia, noen ganger, innimellom, når han er på ferie osv.

Men men.)

Men man kan se at det gjerne tar 5-6 timer med buss, mellom Liverpool og London.

Mens med toget tar det bare ca. to timer vel.

Men toget koster dobbelt så mye da, ca. 60 pund tur-retur, hvis jeg husker riktig.

(Det kosta ihvertfall 84 pund, tur-retur Brighton, med den billigste togbilletten).

Og jeg tenkte jeg måtte prøve å spare litt, siden jeg var arbeidsledig.

Det er litt dårlig plass til beina, på de bussene.

Så heldigvis, så fikk vi en halvtime pause, på et sted som het Norton Canes, så jeg fra bussen, på et skilt.

Og det stedet, så jeg jeg på Google Maps her nå nettopp, det er like ved Birmingham.

Selv om jeg ikke skulle ha trodd det, for det virka som et litt øde landeveis-sted, først for meg, og Birmingham er jo Englands nest største by, men det kunne ikke jeg merke, da jeg var i Norton Canes, ihvertfall, syntes jeg.

(Men jeg var litt trøtt da, det var litt tidlig for meg).

Men men.

Jeg måtte strekke litt på beina, men jeg måtte jo finne på noe å gjøre, på den halvtimen vi hadde der, så jeg prøvde å spille et pund, på Elvis-maskinen.

Og da vant jeg faktisk 20 pund, enda jeg bare spilte en gang!

Så det kom veldig bra med, for meg som er arbeidsledig, det er helt sikkert.

Her er mer om dette:

PS.

Da måtte jeg også ta med en sånn brosjyre, sånn at jeg ikke skulle bli spilleavhengig.

(Den brosjyra brukte jeg også som notat-ark, da jeg var hos han litt eldre kælen, eller karen, som nå bodde i huset til Rick og Tina Hudson, siden han sjekka telefonkatalogen, om han fant telefonnummeret dems, (i en sånn lokal telefonkatalog).

Og da skreiv jeg opp hus-nummeret, 112, mens jeg stod der, (og han karen kikka i telefonkatalogen, etter Rick og Tina Hudson da), bare sånn at jeg skulle huske hvor jeg hadde vært).

Så sånn var det.

Her er mer om dette:

Engelskmenna finner ut av det, de har bare en sånn brosjyre, ved spilleautomatene.

Istedet for Trond Giske, som lager et veldig innvikla system, som vel kanskje få skjønner, i Norge, med detaljkontroll av spillerne vel.

Men men.

Så i Norge, så har man bestemor-staten, eller hva man skal kalle det.

Det står også i den brosjyra, at ‘In advance of playing you should set strict limits on how much you will spend’.

Og de tinga som står i den brosjyra, det har vel egentlig jeg lært meg, fra kronespill-spilling, som guttunge i Larvik, og fra spilleautomat-spilling, på språkreise i England, mm.

(Og faren min var også en ivrig roulett-spiller, så allerede som guttunge, så hadde jeg stått på Kiel-ferga, og sett på at faren min spilte ordentlig roulette.

Og faren min kjøpte sånn roulette-spill, på slutten av 70-tallet vel, så vi spilte noen ganger roulette, i stua til Ågot, blant annet, meg og faren min og onkel Runar.

Men faren min ble sur, for jeg krevde at han måtte gi meg et mynt-sett eller noen utenlandske penger, siden jeg vant mye på roulette.

Og da måtte jeg mase mye, for å få det.

Men men, jeg ble vel oppildna av rouletten da, og syntes at det var spennende.

Noe sånt).

F.eks. en gang da jeg og Magne Winnem, dro med danskebåten, fra Larvik til Fredrikshavn, da fulgte jeg det rådet, ovenfor.

Da ble jeg enig med Magne, at vi kan spille roulette, (som var litt ‘skummelt’ da, for i Norge så hadde vi vel bare spilt kronespill), men vi skulle ikke spille bort mer enn hundre kroner, og det var det. Hvis vi gikk tom for penger da, så skulle vi slutte å spille. Og det gjorde vi, så da hadde vi fortsatt penger til å kjøpe noe i Danmark og, vi blakka oss ikke helt på roulette, samtidig som vi hadde spilt roulette da, med ti-kroners innsats, som var litt som å være i Las Vegas, for oss folka fra Norge.

Noe sånt.

Selv om jeg overdriver litt nå, så fikk vi ihvertfall råd til å både spille roulett, og til å feste på båten, men det er mulig vi ikke gadd å handle noe i Danmark, vi var der kanskje mest for å prøve å sjekke damer, og handle på tax-freen, og for å ha noe å finne på.

Vi var vel på ihvertfall tre dansketurer, mener jeg å huske, (for Magne fikk de dansketurene veldig billig, for han hadde en eller noen få aksjer, i det firmaet, som eide Larvik Line da).

Men men.

En gang var Andre Willassen også med, og alle de tre turene var vel fra Larvik, tror jeg.

Men men.

Så jeg ble nesten lei av dansketurer, etterhvert, for både mora og faren min pleide også å dra til Danmark.

Og jeg var jo fra Larvik, så jeg fikk lov å dra aleine til Danmark, med Petter Wessel, da jeg var tenåring.

Så jeg og Kjetil Holshagen, vi dro på et par dansketurer, mens vi fortsatt gikk på ungdomsskolen vel.

Og en gang var også søstra mi med, husker jeg, og også mora mi.

Det var vel meg og Kjetil og Pia og mora mi, tror jeg.

Så jeg lurer på om ikke også Kjetil Holshagen traff mora mi en gang, hvis ikke jeg blander dansketurene nå.

Men jeg var ihvertfall på så mange dansketurer, under oppveksten, at en gang David Hjort, spurte om jeg skulle være med på dansketur, da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, så droppa jeg å være med, for jeg hadde ganske mye å gjøre på jobben osv., så jeg stod over det gitt.

Så det er ikke sånn at jeg ikke var ansvaret mitt bevisst, da jeg jobba i Rimi, jeg ofra egentlig mye av ‘orken’ min, som butikksjef, og jobba ihvertfall en god del overtid, så på kveldene og i helgene, så satt jeg ofte hjemme foran PC-en, bare for å hente meg inn igjen, jeg jobba ofte hardt og det var stress på jobben ofte, så på en god del fridager, så satt jeg bare hjemme og slappa av.

Sånn som Irene Ottesen, tidligere butikksjef på Rimi Bjørndal sa det, at hu fikk det hu trengte, av det sosiale, fra jobben.

Og det var også litt sånn, at jeg prata alltid med masse ansatte, kunder og selgere, og Rimi-sjefer, på jobben, så på fritida, så var det digg ofte, å bare slappe av, for å komme seg igjen, fra alt Rimi-maset og stresset.

Det er ihvertfall sånn jeg husker det nå.

Så sånn var det.

Så selv om jeg hadde få gode venner, så var ikke det et så stort savn, for jeg hadde kjente på internett, og jeg omgikks mye folk, på jobben, så så lenge jeg møtte folk på jobben, (som kunne være slitsomme og litt dumme kanskje), men ihvertfall på internett, så overlevde jeg det, at jeg ikke hadde så mange gode venner, som oppførte seg hyggelig da.

(For jeg synes ikke, når jeg tenker tilbake, at f.eks. søstra mi og Magne Winnem, var så veldig hyggelige personer.

De var veldig sånn strenge og myndige, eller hva man skal si, begge de to.

Og de to hadde jeg en god del med å gjøre.

Men det var en befrielse å få internett, for de to var ikke noe hyggelige.

Men jeg ble kjent med og chatta med folk på internett, som ikke hadde den strenge og myndige tonen, som oppførte seg mer vennlig og hyggelig da, så det var en befrielse for meg å få internett, det er helt sikkert, sosialt sett, og jeg leste også mye nyheter og fotball-nyheter osv., så det var artig når internett kom, husker jeg at jeg syntes, i 1996, var det vel jeg fikk det, det er helt sikkert).

Men men.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Jeg tok masse bilder på turen, men Photobucket virka litt treigt nå, tidligere i kveld, da jeg prøvde å laste opp bildene, så derfor skriver jeg om mobilvideoene først, (siden YouTube funka som vanlig, mens Photobucket sleit da, som sagt, ihvertfall på min PC).

Men men.

Jeg tenkte først at jeg skulle dra rett til Brighton, så jeg kjøpte noen billetter til Brighton, på en maskin, på Victoria Station.

(Hvor jeg betalte med Solo-kortet mitt, fra RBS igjen da).

Jeg får scanne den billetten da.

PS 3.

Det er ikke alltid, at kontrollører skal ha billetten din, så her er noen av de billettene, som jeg hadde i lommeboka, og sikkert i noen lommer og sånn, for det blir mye billetter, når jeg kom hjem idag tidlig:

PS 4.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg, om jeg skulle dra rundt i London litt.

Jeg kom til Victoria station, og spiste på McDonalds, siden jeg ikke har så bra råd.

Og da tenkte jeg, at jeg drar rett til Brighton.

Men, det var mye avlyste tog, for det var snøvær faktisk, i England, igår.

Så jeg orka ikke tanken på å stå og vente i en time, og så stå på et overfylt tog, i over en time, så jeg kjøpte meg dagskort med undergrunnen.

Jeg kunne tatt buss helt til Brighton, men da måtte jeg ha sitti i ni timer, eller noe, på den trange bussen.

Og jeg klarte såvidt å gå av bussen, idag morges, etter seks timer, fra London til Liverpool, for jeg har ganske lange bein, og jeg fikk vondt i knæra, siden jeg ikke fikk strekt ut beina ordentlig, der jeg satt.

Så ni timer på buss, for å dra til Brighton, det syntes jeg var litt mye.

Selv om jeg kanskje hadde spart fem eller ti pund, på billetten.

Så derfor brukte jeg heller de timene jeg sparte, på å se meg litt rundt i London igjen.

Jeg dro til St. Simeons Hotel, i Kensington, hvor jeg bodde, både i 2003 og 2005.

Og jeg gikk til den puben, ved Glouchster St. undergrunns-stasjon, hvor jeg hørte at folk banna, fordi jeg gikk for mange ganger forbi puben, i februar 2005, etter at jeg dro til London fra Sunderland, etter at studiene mine i Sunderland gikk i vasken, grunnet krøll med studielån og HiO.

Jeg gikk også på den Sainsbury-butikken, som er så stor og kul, at den til og med har egen Starbucks-cafe, som jeg la merke til, at noen nevnte, i 2005.

(Selv om jeg aldri har kjøpt noe på Starbucks, for kaffe for meg, det er liksom termos og vafler og sånn, litt sånn kjedelig.

Men men).

Jeg spurte, på St. Simeons hotel, om sjefen var der.

For jeg fikk en sånn kredittnota, for jeg betalte for et par dager for mye der, når jeg dro fra London, med fly, i februar 2005, før jeg endte opp i Amsterdam, for British Airways, på Heathrow, sa at de bare hadde billetter til enten Amsterdam eller Paris.

Så da hørtes Paris litt kjedelig ut, så da valgte jeg Amsterdam gitt, hvor jeg vel havna et stykke ut i februar 2005 da.

Etter at jeg overhørte at noen var etter meg, i London.

Folk så rart på meg og sånn, så noe foregikk der, merka jeg, jeg hørte også at folk snakka utafor døra mi, på hotellet da.

Men han sjefen var ikke der, for jeg lurte på om jeg kanskje kunne fått den kreditten likevel.

Selv om kredittnotaen, ligger på Løvås Gård, i Larvik, hos onkelen min Martin, som ikke vil sende meg tinga mine.

Men sjefen var ikke der, og jeg forklarte, men han som jobba i resepsjonen da, tilbudte meg ikke å få kreditten da.

For da kunne jeg ha blitt natta over.

For den National Express-billetten, den var nemlig ‘amendable’, dvs. at den var mulig å om-booke, hvis jeg har forstått det riktig.

Så hvis jeg hadde fått kreditten min, på det hotellet, (hvis han sjefen hadde huska meg. For jeg hadde to kofferter, men la igjen den ene, for å prøve å ikke bli kjent igjen, siden jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, som kanskje også er i London, tenker jeg nå, kanskje muslimsk mafia, for jeg merka at ihvertfall en muslimsk kar, stod og kikka på meg, i London, ved Ravenscourt Park, mens han prata i mobilen, og egentlig skulle ha gjort noe jobb, som å tømme søppelkasser, eller noe. Hm.).

Men jeg fikk ikke kreditten min, så da bare ønska jeg God Jul, siden de hadde pynta så fint til jul der.

(Se bilder som jeg skal laste opp seinere).

For da kunne jeg gått på en club i London, Nr. 13, eller noe, i Gerrard St. vel, som jeg var mye på, (eller to kvelder ihvertfall), sommerferien 2003, og jeg ble kjent med en afrikaner, eller noe, som var dørvakt der, og som kjente folk fra Norge osv.

Så det var litt kult.

For der var det også norske folk, og ei islandsk dame, husker jeg, som jeg ble litt kjent med.

(Det er et sted det er lett å bli kjent med folk da).

Så jeg festa og drakk og prata fælt der, i en kort sommerferie jeg hadde, i London, sommeren 2003, husker jeg, for da ble det for mye Rimi og HiO, så da var det artig å komme seg litt til England igjen, siden da hadde jeg ikke vært i England, siden 1990, så da var det artig å få litt forrandring igjen, det er helt sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Jeg tok med en brosjyre fra det hotellet og, (St. Simeons Hotel, i Kensington), så jeg skal se om jeg finner den.

Vi får se.

PS 4.

Her er den brosjyra jeg tok med fra St. Simeons Hotel.

Bare for moro skyld, eller for å se hva det var.

Kanskje det var noe jeg kunne skrive om på bloggen.

Jeg har ikke fått lest den brosjyra enda, så jeg får se hva det står der seinere.

Men det er om nyttårs-fyrverkeri og parade i London da.

Så jeg får lese den brosjyra seinere vel, når jeg har fått oppdatert bloggen.

Vi får se.

Her er den brosjyra ja:

PS 5.

Så tenkte jeg det, at jeg fikk dra til det hostellet, Globetrotter In, som jeg bodde på, før jeg flytta over til St. Simeons Hotel, i 2005, (for jeg syntes jeg hørte at folk prata dritt om meg, bak ryggen, på hostellet, så derfor flytta jeg ut, enda jeg hadde vel noen dager tilgode der og.

Så jeg tenkte, at kanskje de hadde meg registrert i systemet enda, på dataen, så kunne jeg kanskje få en kopi av kvitteringen, for da jeg bodde der.

Og kanskje ta noen bilder derfra, for det var et veldig kult hostell, med kino fult av saco-sekker, til å sitte i, en liten butikk med pizza osv., internett-rom, bar/diskotek, og biljard og to tv-rom, og treningsrom, til og med.

Sentralt midt i Hammersmith, Ravenscourt Gardens, ved Ravenscourt Park.

Og det kosta bare 15-20 pund, pr. natt, å bo der.

Men man bodde på et sånt felles soverom, nesten som i militæret.

Men det var nesten bare amerikanere og italienere og utenlandske turister der da.

Så det hostellet, tror jeg må ha vært et av de kuleste i verden, sammenlignet med hvor mye det kosta å bo der.

Jeg hadde jo nettopp fått godt over 100.000 i studielån.

Men jeg ville ikke sløse de pengene, så derfor flytta jeg inn på et hostell da, i London, istedet for å bo på hotell, mens jeg leita etter leilighet og jobb da, i London.

Før jeg overhørte mye rart i Kensington og på Harrods, til og med, så jeg dro til Amsterdam istedet da.

Så sånn var det.

Så jeg tok undergrunnen til Hammersmith da.

Hvor jeg prøvde å finne den butikken, hvor jeg kjøpte meg min første engelske mobil, da jeg bodde på det hostellet, Globetrotter In, i februar 2005, da jeg tok toget, med to kofferter fra Sunderland, fra Newcastle, hvor jeg tok drosje til fra Sunderland, for jeg var litt flau, siden jeg avbrøt studiene mine i Sunderland.

Men det viste seg at det hostellet i Ravenscourt Gardens, det hostellet var lagt ned nå da, fortalte en fastboende og høflig kar der, som gikk forbi meg, mens jeg leita etter hostellet der da.

Men men.

Men først så leita jeg etter den mobilbutikken, (som jeg ikke fant), men jeg fant en morsom katte, som noen hadde putta i en pose, i en postkort-butikk, så de London-folka er ikke så snille alltid:

Så gikk jeg for å finne hostellet, som er ca. 10 minutter å gå vel, fra Hammersmith t-bane stasjon.

(Selv om det også finnes en Ravenscourt Road eller Park undergrunnstasjon, men den er litt bortgjemt, så jeg synes det er greiest å finne fram fra Hammersmith da.

Men men).

Men jeg hadde ikke vært der, siden 2005.

Så jeg surra litt på veien, og gikk innom parken, hvor det viste seg at det var fullt av artige ekorn, som jeg ikke så der, i 2005, for da gikk jeg langs hovedveien, og bare forbi parken, den drøye uka jeg bodde på hostellet der, Globetrotter In da.

Her er mer om de ekornene, i Ravenscourt Park:

PS 6.

Så fant jeg ut etter å ha gått lenge rundt der og leita da, at det hostellet var stengt.

Jeg ringte til og med 118 118 fra en telefonboks, men de ville ikke si gateadressen.

Men en vennlig brite, i slutten av 20-åra kanskje, som gående forbi, han fortalte meg det, at bygningen stod der enda, men hostellet var stengt.

Og den gata hadde jeg gått gjennom allerede da.

Så da bare tenkte jeg at jeg hadde rota nok rundt der, og fikk se å komme meg til Brighton da.

Så da gikk jeg til Hammersmith igjen, (for jeg fant ikke den nærmeste undergrunns-stasjonen, som vanlig.

Så tok jeg undergrunnen til Victoria, og et tog til Brighton.

Da var egentlig ikke min billett gyldig.

For jeg hadde en billett-type, som heter ‘off peak’, som egentlig bare er gyldig, utenom rushtiden.

Men da var klokka ca. 16 eller nærmere 17, så da var det egentlig rushtid.

Men jeg spurte i informasjonen, om det var greit at jeg brukte den billetten, siden det hadde vært avlysninger, og de sa at det var greit, og at det var spor 16-19, selv om en uhøflig kone, begynte å avbryte meg hele tida, da jeg spurte om det med billetten.

Men men.

Så gikk toget til Eastbourne, eller noe, akkurat da, og da så jeg at det stod Hove og Shoreham, som er like ved Brighton.

Så jeg trodde det toget stoppa i Brighton og.

Men det gjorde det ikke.

Så da måtte jeg gå av toget på Gatwich Airport da, og ta det neste til Brighton, som kom ganske kort tid etterpå.

Så gikk jeg litt rundt i Brighton, og så på piren osv. da.

Og på kinoen der, jeg traff hun Sari Arokivi, fra Finnland, sommeren 1989, da jeg var på ferie i Brighton aleine.

Men den baren var flyttet nå da, virka det som, så den fant jeg ikke.

Så det var ikke sånn, at det at Rick og Tina hadde flytta, var den eneste forrandringen, i Brighton, siden 1989, for 20 år sida, de hadde også bygd om Odeon kinoen, virka det som.

Og skifta navn på diskotekene Top Rank og Pink Coconut, hvor jeg var mye, siden det var språkreise-diskotekene.

Pink Coconut, høres litt tvilsomt ut, men der husker jeg at jeg rota med hu Sari Arokivi.

Og da var en av de engelske lærerne henne der, mener jeg, og han gjorde et poeng av, at jeg måtte passe på henne, for hun var en fin jente.

Og det var hun vel også, så vi satt i en sofa, var det vel, og klinte da, husker jeg, på Pink Coconut.

Hun var nok litt skuffa over meg, siden jeg ikke var sånn at jeg ville feie over henne inne på doen på Burger King, hvor hun fulgte etter meg, husker jeg, den dagen jeg møtte henne og venninna, i baren ved Odeon kino, (jeg skulle egentlig ned på piren og møte to italienske damer, som jeg møtte litt tidligere, på Churchill Square. Men hadde litt tid til overs da, så jeg dro innom baren på Odeon, på veien, for å bruke litt tid da), og sa at ‘I can go in here’, om doen på Burger King, var det vel, ihvertfall en burger-resturant, som stengte akkurat da, så noe personale kom inn, og jagde oss ut, jeg skulle bare pisse jeg da, for vi drakk oss ganske fulle, i baren på Odeon da.

Så gikk ikke bussene, av en eller annen grunn, og hu Sari visste ikke veien, når hu tok toget, så jeg måtte gå av på Southwick togstasjon, og vise henne hvor skolen hennes lå, som var på Soutwick Community Center, hvor jeg selv gikk på språkskole, sammen med Øystein Andersen, tremenningen min, med flere, i 1988, altså sommeren et år før.

Så jeg og hu Sari, vi bare klinte mye, for jeg viste henne at jeg hadde et eget soverom, men hu virka ikke så hypp på ligge der, den siste dagen, jeg var i Brighton, hun rynka litt på nesa vel.

Det var det rommet jeg var i, hos han kællen, i Shoreham, på fredag, hvor han hadde gjort om til en slags stue nr. 2.

Det var der hu Sari ikke likte å se sengene.

(For jeg hadde hele rommet aleine, men det stod vel to senger der, tror jeg).

Så hu prøvde å dra med meg til stranda i Brighton, på finsk EF-språkreise-kurs fest, hu ville ikke feste hos vertsfamilien.

Men jeg syntes at jeg måtte feste hos vertsfamilien, for de hadde en fest for meg der.

Så det siste jeg så av henne, (etter at vi var sammen ca. en uke vel), det var da jeg fulgte etter henne til toget.

Så sa jeg, at vi ‘had some fine time’.

Og da holdt vi rundt hverandre da, mens toget venta.

Og ingen maste, så toget bare stod der i flere minutter og venta på hu Sari da.

Så jeg var vel ihvertfall forelska, tror jeg, ihvertfall så syntes jeg hun var fin, som han ene engelske læreren hennes, sa vel, på det diskoteket, Pink Coconut.

Og vi må vel sies å være kjærester, for vi traff hverandre, hver dag eller kveld, i nesten en uke vel.

Så jeg har vært sammen med en fin dame, med pene grønne øyne, husker jeg, i Brighton, i 1989, husker jeg ihvertfall.

Så om jeg ikke akkurat har vært sammen med noen fine damer i Oslo, så var jeg ihverfall sammen med en fin dame i Brighton en gang, tror jeg at jeg kan si ihvertfall.

Så sånn var det.

Skal jeg se om jeg finner de sangene jeg mener å huske at jeg og hu Sari hørte på, mens vi satt og rota vel, på det utestedet, Pink Coconut.

Vi får se.

Bare noe jeg kom på.

Men jeg hadde jo vært i Brighton, også sommeren 1985, med STS Språkreiser, forresten, og sommeren før, med EF Språkreiser, så jeg var kanskje ikke så hypp på å drive å tulle for mye, på doen på Burger King osv., siden jeg følte meg ganske hjemme i Brighton egentlig da.

Det var sånn at jeg hadde postkort med bilde av Brighton på osv., på veggen foran skrivebordet mitt, i leiligheten jeg bodde alene i, i Leirfaret 4B.

Postkort som jeg nok må ha kjøpt i 1985 kanskje, men som jeg hang opp i 1986 kanskje.

Hvis jeg ikke kjøpte de i 1988 da, det er vel også mulig.

Hm.

Vi får se.

De sangene ja.

Vi får se om jeg klarer å finne de.

PS 7.

Her var de to sangene jeg husker, fra da jeg var med hu Sari, på det diskoteket den gangen, Pink Coconut, i Brighton, sommeren 1989, altså for mer enn 20 år siden:

PS 8.

Sommeren 1989, når jeg var på en ca. ukes ferie, i Brighton, da skjedde det mye forresten.

Hu Siri Rognli Olsen, som jeg anmeldte for voldtekt, i leiligheten min, på Abildsø, i Oslo, som skjedde påsken 1990, hun traff jeg på Breamar, der hvor jeg kjøpte den skjell-sjokoladen, til hu Tina Hudson, mora i vertsfamilien, i Shoreham da.

Så da traff jeg hu Siri Rognli Olsen og to venninner, på den samme overfarten da, og festa med de, en eller to kvelder vel.

Vi dro på kino, og så Dangerous Liasons vel, på båten, og hu Caroline, eller hva hu heter, som var så Alarm-fan, fra mjøsregionen, hu hadde huet sitt på skuldra mi, under kinoforestillingen da, uvisst av hvilken grunn, for jeg rota ikke med henne, eller noe.

Men men.

Bare noen ting jeg kom på, jeg har visst litt klisterhjerne ja, som enkelte klager på.

Men men.

PS 9.

Hu Sari Arokivi, hu var så full, den første kvelden, som jeg traff henne.

Men seinere så klagde hu på at jeg røyka osv.

Så hu merka ikke det, da vi klinte første kvelden, sa hu, men seinere, så sa hu at hu ikke likte at jeg røyka, når vi klinte.

Så det var kanskje etter at jeg traff henne, som jeg begynte å bli nøyere på dusje og pussa tenna hver dag osv.

Siden jeg hadde jo vokst opp aleine, fra jeg var ni år, så det hendte vel, at jeg slurva litt med sånne ting, og ikke skjønte hvordan jeg skulle bruke ting som deo og hårgele osv., men bare improviserte litt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

PS 10.

Her er hun Sari Arkovi da.

Hun gikk på ballett, i 1989, men hun fortalte meg, da vi satt var en kveld på stranda, at hu ikke kunne jobbe som ballettdanserinne, for hun hadde for brede hofter, sa hun.

Hun hadde veldig pent ansikt og pene grønne øyne, og pent smil vel.

Men hun kunne kanskje hatt litt større pupper, det er mulig.

Men hun var veldig pen og vakker, så man kunne nesten ikke klage, syntes jeg.

Men men.

Her er mer om henne, nå jobber hun som ballettinstruktør, for barn.

Jeg har prøvd å kontakte henne, og sendt e-post til jobben hennes, men hun har ikke svart.

Hun sendte meg et postkort en gang, da jeg bodde på Abildsø, skoleåret 1989/90, da hun var på klassetur til Sverige, men etter det så har jeg ikke hørt noe.

Så hun er vel sur på meg for et eller annet da.

Hvem vet.

Men hun har ikke sagt noe om at hun er alvorlig sur på meg for noe.

Hm.

Hvem vet.

Jeg var jo fra Berger jeg da, og var vant til å gjøre ting som å kjøre båt og skyte med luftgevær og spille fotball osv.

Så jeg var kanskje litt for tøff for henne.

Hun var fra der hvor flyplassen er, ved Helsinki, Vantaa vel, som vel er en snobbete del av Helsinki, tror jeg.

Så hun var kanskje som en Oslo Vest-jente, mens jeg var fra et sted, litt i utkanten, som Berger.

Så hun hadde kanskje passa bedre sammen med en kar fra Bærum eller Oslo, eller noe, det er nok mulig.

Så sånn er nok det.

Men men.

Her var mer om henne ja:

PS 11.

Her er hun Sari Arokivi, som vel er 37 eller 38 år nå, (for hun var vel et år yngre enn meg, tror jeg).

Jeg mente å huske at hu hadde lyst hår jeg da, men det var kanskje mørkt.

Hun hadde ihvertfall veldig pene, grønne øyne, det husker jeg enda.

Så sånn var det.

Her er mer om dette:

http://www.tost.fi/opettajat/sari_arokivi/

PS 12.

Så dro jeg til Shoreham.

Men, jeg dro med en buss, som gikk til Worthing, så jeg klarte å gå av på feil holdeplass.

Så jeg måtte spørre om veien til togstasjonen da.

(For Gordon Rd., ligger like ved togstasjonen).

Jeg dro innom videobutikken, i Shoreham.

Der tremenningen min, Øystein Andersen, aka. ØA, leide 4-5 VHS-filmer, den siste dagen vi var på språkreise, i 1988.

Hvis det ikke var siste dagen av ferien, i 1990.

En av de.

(Jeg lurer på om ikke jeg også tulle-leide en film, og tok den med til Norge, bare for å være med på det, og ikke være en kjedelig kar).

Men men.

For Rick og/eller Tina, hadde forklart Øystein om den videobutikken da.

Så han tok et sånt leie mange video-filmer, og ta de med til Norge triks.

Enda dama i videobutikken sa, ‘you wont fool me, will you boys’.

Noe sånt.

Så vi var ihvertfall fortsatt tenåringer, til vårt forsvar.

Jeg slutta med alt sånt, da jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

(For jeg ville ikke ha problemer med politi, eller noe, for å ha stjålet en videofilm, eller snike på trikken, eller noe.

Det så jeg på som barnslig, og noe jeg burde prøve å heve meg over, og heller prøve å ha kontroll over økonomien.

Det gikk heller dårlig, det første året.

Men det var kanskje fra sommeren år 1990 da, som jeg begynte å tenke sånn, i Oslo, at jeg skulle slutte å snike på t-banen, og butikktyveri, det slutta jeg vel med, før jeg flytta til Oslo, jeg kan ikke huske at jeg har stjålet noe, i noen butikker, etter at jeg flytta til Oslo.

Selv om jeg pleide å gjøre det når jeg var hos mora mi i Larvik, blant annet, i begynnelsen av tenårene, fordi jeg kjeda meg, eller for spenningens skyld, var det vel.

Men det slutta jeg med, før jeg ble myndig, for da syntes jeg det var på tide og vokse av seg sånne uvaner, vil jeg kalle det, fra oppveksten da, og heller bli litt mer moden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Det kan ha vært en annen videobutikk vi lurte og, jeg og Øystein, det skal jeg ikke si sikkert.

Men her er ihvertfall den videobutikken jeg dro innom, i Shoreham, så skal jeg ikke si hundre prosent sikkert, at det var den jeg og Øystein lurte, for ca. 20 år siden, men en videobutikk i Shoreham, var det ihvertfall at vi lurte sånn, kom jeg på.

Så sånn var det.

Her er mer om dette:

PS 13.

Her er endelig bildene fra London og Brighton, siden Photobucket virker litt raskere nå.

Jeg har også en gammel laptop, som jeg skriver på, fra 2005, som går ned, noen ganger, hvis arbeidsoppgavene blir for slitsomme, som å laste opp 100 bilder på Photobucket, f.eks., så akkurat det kan noenganger ta litt tid.

Så jeg får prøve å få meg en jobb her, tror jeg.

Så sånn er nok det.

Her er mer om dette: