Øystein drakk ikke, så det ble litt kjedelig for meg noen ganger, i Brighton, sammen med han.
Men en dag, så mente Øystein det, at jeg liksom skulle få lov å drikke meg full da.
Han mente at jeg burde drikke nede ved stranda, i Brighton Sentrum.
Noe det også ble til da.
Jeg kjøpte noen ølbokser i en Off Licence, (alkoholbutikk), da.
Øystein, (som hadde mye mer penger og sånn, enn meg), hadde også gitt meg en genser, med reklame, for en bowling, i Lørenskog.
Det var en hvit genser med svart trykk, husker jeg.
Og han dro meg med på diskoteket Top Rank, etter at jeg hadde drukket opp de ølboksene, nede på stranda der da.
Jeg satt på Top Rank der, husker jeg, i første etasjen, med en røykpakke på bordet.
Mens Øystein gjorde et eller annet da.
Plutselig så hadde noen ungdommer, som løp rundt omkring der, rappa røykpakka mi, husker jeg.
Så jeg ble fly forbanna, og spurte en av dem, om han hadde rappa røykpakka mi da.
(Jeg var nemlig lei av å bli fraranet røykpakker.
En gjeng med afrikanske unggutter hadde jo rappa røykpakka mi, i Oxford Street, i London, sommeren før og).
Men han karen lot som at han ikke skjønte noe.
Og tilbydde meg en røyk da.
Men jeg sa nei da, for det var menthol-sigaretter vel, som han hadde da.
Jeg ble jo stressa av det her.
For fler og fler folk kom til.
Så etterhvert så spurte jeg han karen, om jeg kunne få en røyk likevel.
Men da ville han ikke gi meg en røyk likevel da.
Så det her var jo bare skuespill, skjønte jeg.
Etterhvert så samlet flere og flere britiske tenåringsgutter, som var på det diskoteket seg, rundt meg, (og Øystein), da.
Og jeg fortalte til noen av dem, at noen hadde rappa røykpakka mi da.
Til slutt så gadd jeg ikke å krangle mer.
Men tenkte vel at jeg får bare kjøpe meg en ny røykpakke.
Jeg la liksom armen rundt skulderen til Øystein, etter at jeg hadde snudd meg vekk fra alle de her folka da.
For Øystein han hadde prata om at han kunne så mange slåss-triks og sånn, så jeg trodde at han var super-god til å slåss da.
(Det inntrykket hadde jeg fått ihvertfall).
Det som skjedde så.
(Etter at jeg hadde snudd meg, og skulle gå bort derfra).
Det var at en kar, som var bygd som en tønne, må man vel si.
Han slo et svingslag mot meg, bakfra.
Akkurat mens jeg snudde meg, for å se om noen av dem fulgte etter meg.
Slaget snitta kinnbenet, (tror jeg det heter), mitt.
Men det bare snitta da, så det gjorde ikke noe vondt, eller noe.
Men da skjønte jeg at alle disse britiske ungdommene.
De var ute etter meg da.
Så jeg løp ut av diskoteket der.
Med masse britiske ungdommer i hælene da.
Men jeg hadde på meg jakke, så jeg bare løp ut av diskoteket, og satt meg inn i en taxi, som stod ikke så langt unna inngangen til diskoteket der da.
Og ba taxi-en om å kjøre til Shoreham da.
(Hvor Tina og Rick Hudson holdt til da).
For vakta på Top Rank, han sa til meg det, at jeg skulle bare slappe av.
Også stoppa vel vaktene de ungdommene som løp etter meg da.
Og en kar stod utafor diskoteket, og så stygt på meg, (husker jeg).
Så det er mulig at han var med på det.
Men han prøvde ikke å stoppe meg, eller noe.
(For da jeg var med STS Språkreiser, til Brighton, i 1985.
Så hadde jo hu kursleder-dama, med mørkt krøllete hår.
Fortalt om en norsk gutt, som ble skjært opp, med sånn tapetkniv, utafor Top Rank, etter en lignende episode vel.
Og som måtte sy 100-200 sting, eller noe, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein løp ikke ut av diskoteket.
Så han ble vel bare stående der, tror jeg.
Men jeg fikk inntrykk av at det var meg, som disse britiske ungdommene, var ute etter da.
Men Øystein og jeg, vi hadde lagd en avtale, (som jeg hadde foreslått), noen dager før det her.
Om at hvis en av oss kom opp i noe bråk.
Og vi kom bort fra hverandre.
Da skulle vi møtes på togstasjonen da, i Brighton.
Så jeg ba taxi-sjåføren, om istedet å kjøre til Hove togstasjon, (når jeg kom på denne avtalen).
(Hove lå på veien mellom Brighton og Shoreham da).
Også tok jeg toget, fra Hove og tilbake til Brighton da.
Og der, (på jernbanestasjonen i Brighton), så gikk Øystein rundt og traska, så jeg, nesten med en gang, etter at jeg hadde gått av toget.
Og så tok vi toget tilbake til Shoreham vel.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein sa seinere at han ikke likte det, at han ble stående igjen der aleine, inne på det diskoteket.
Men hva skulle jeg gjøre da?
Det var jo en gjeng, på 10-12 briter, som skulle ‘ta’ meg der.
Jeg hadde jo ingen sjanse til å klare å handle opp med alle disse selv.
Og Øystein, (som jeg trodde at var super-god til å slåss), han hadde jo ikke gjort noenting, for å hjelpe meg heller.
Så Øystein burde kanskje ha løpt ut, etter meg, det er mulig.
De britene hadde visst løpt etter meg.
Fram til utgangen til Top Rank der.
Også hadde de snudd, i døra.
Også hadde de gått tilbake igjen vel.
Og møtt Øystein da.
Noe sånt.
Men Øystein hadde de visst latt være i fred da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein dro meg også med, for å se filmen ‘Witches’, (basert på en film av Roald Dahl), på en kino der, i Brighton.
Jeg syntes at dette var en litt barnslig film, for to karer, i slutten av tenårene, å gå for å se.
Men Øystein ville gjerne se den, så jeg ble med da.
I filmen så var det en gutt, som hadde en bestemor fra Norge, som sa at alle med svart hår var hekser, og alle med lyst hår var snille da.
Og Øystein spurte meg etter filmen: ‘Hva synes du da?’.
Jeg svarte vel det, at jeg bare syntes at det var noe tull.
En engelsk far med noen unger med mørkt hår, begynte vel å grine mer eller mindre, av dette, at det ble sagt, at alle med mørkt hår var hekser vel.
Noe sånt.
Så det var litt dumt, mente jeg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De tyske språkstudentene, som også bodde hos Tina og Rick Hudson, i denne ferien.
De ble visst litt lei av det, at jeg sa ‘Auswitch’, osv., hele tida der.
De fikk ihvertfall tak i en komedie-kassett, av en tysk komiker.
Som gjorde narr av Norge da.
De satt i stua der, i Gordon Road, og hørte på en tysker, som vel prata noe om elger og stabbur og sånn da.
Og som gjorde narr av Norge og nordmenn da.
Men hvor de tyske gutta hadde klart å få tak i den kassetten, i England, det veit jeg ikke.
Det var vel kanskje litt rart, at de skulle klare det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var også noen norske jenter, som var på språkkurs, med EF Språkreiser, som bodde hos naboen, i Gordon Road, en av disse tre somrene, som jeg var der.
(Det var jo sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990).
Tina og Rick Hudson ville vel at jeg skulle si hei til en av de, (eller noe).
Hu stod da i hagen, til naboen der.
Mens jeg stod i hagen til Rick og Tina Hudson der da, og spilte fotball, eller noe vel.
Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, til hu her norske språkskole-jenta.
Øystein så jo rimelig spesiell ut, (han gikk alltid svart skinnjakke og hadde en spesiell frisyre), og var veldig kul da.
Så det var nesten sånn at vi for kule, til å ta med noen jenter ut på byen og.
Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.
Men Øystein og jeg var liksom ikke kamerater da.
Vi var mer to tremenninger enn to kamerater liksom.
For jeg måtte hele tida prøve å stagge Øystein liksom.
For Øystein kunne være veldig dominerende, og han ville liksom ikke alltid høre på fornuft, syntes jeg.
Så det var ofte mer som at vi var i konflikt, enn at vi var kamerater liksom.
Så det var liksom nesten som en evig kamp, mellom Øystein og meg, om hvem som liksom skulle være den mest dominerende da.
Og hvor jeg vel syntes at jeg var den som representerte det ‘vanlige’ synet på ting, ofte.
Mens Øystein kanskje levde mer i en skrekk-film/dataspill/heavy-musikk-verden, hvor skrekkfilm-figurer som Freddy Kruger og Jason, og heavy-musikk-figurer som Eddie, (fra Iron Maiden-plate-coverene), og halvveis hat-figurer som Jostein fra Lauritzen Bokhandel i Drammen, og lederen fra da vi var med EF Språkreiser, til Brighton, to år før det her, Paul Wilkie, var viktige personer da.
(Så Øystein hadde kanskje ikke beina sine så mye på jorda alltid, syntes kanskje jeg da).
Og Øystein var også veldig bestemt da, og skulle alltid ha alt på sin måte da.
Så å begynne å dra inn noen språkskole-jenter, inn i de byturene, til Øystein og meg.
Det hadde kanskje funka dårlig, var jeg redd for.
Siden Øystein var rimelig bortskjemt og umoden og litt slitsom og vanskelig da, (må man vel nesten si).
Så jeg det var ikke sånn, at jeg spurte noen språkskole-jenter, som bodde hos naboen der, i Shoreham, om å bli med Øystein og meg, ut på byen, eller noe.
Nei, jeg var kanskje litt flau over Øystein, som var litt spesiell da.
Det er mulig.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som skjedde, på denne ferien, til Brighton, sommeren 1990.
Dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
