PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
Stikkord: Ivan (assistent Rimi Bjørndal)
-
Mer fra Facebook
Mer om min Rimi Bjørndal-lederkollega Ivan, fra Min Bok 5. (Fra Nordstrands Blad 4. mai 2006)
https://www.nb.no/items/b47574e3807f1aecf2f62ab612955da2?page=105&searchText=”rimi%20bjørndal”~9PS.
Ivan jobbet visst en periode som butikksjef på Rimi Skullerud (fra Aftenposten 16. september 2004):
https://eavis.aftenposten.no/aftenposten/80883/7/?gatoken=dXNlcl9pZD01OTU1OTM1JnVzZXJfaWRfdHlwZT1jdXN0b20%3D&query=”ivan+frandsen”PS 2.
Ivan jobber visst nå som daglig leder for Fiskelaget Mandal:
http://n247.no/?nyhet=9203&tittel=Krise_i_rekefisket:_Frykter_oppsigelser,_hoyere_priser_og_nedlagte_mottakPS 3.
Ivan minner forresten veldig om min tidligere butikksjef-kollega Leif Jørgensen (som jobba som assisterende butikksjef på Rimi Munkelia, på den tida som jeg begynte der, i desember 1992).
Begge er skalla (og lave) sørlendinger, som fikk seg jobb, som Rimi-butikkledere i Oslo.
(Leif bruker nå forresten sin kones etternavn Resvoll (av en eller annen grunn).
Og jobber vel nå som Maxbo-leder.
Noe sånt).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.Her er mer om dette:
Min Bok 5 – Kapittel 203: Julebordet 2003
Rimi Bjørndal, (hvor jeg jobba som låseansvarlig), skulle ha julebord, på Triaden-senteret, (i Lørenskog), i begynnelsen av desember 2003, (må det vel ha vært), husker jeg.
(Jeg jobba jo også som låseansvarlig, på Rimi Langhus, på den her tida.
Men jeg kan ikke huske at jeg ble invitert, på noe julebord, med dem, i 2003.
Men jeg tok vel ikke det så nøye.
Det var vel mer enn nok, å dra på et julebord, tenkte jeg vel.Noe sånt).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg jobbet denne lørdagen.
(Som hver lørdag, var det vel.
Jeg jobbet nemlig fra klokken 13 til cirka klokken 19, (som leder), på Rimi Bjørndal, på lørdagene.
På den her tida.
Og jeg hadde også jobbet på torsdagene, fra klokka 16 til cirka klokka 22, var det vel.
Som leder, da.
Men en stund etter at jeg også begynte å jobbe fredager, på Rimi Langhus, fra klokka 13 til cirka klokka 21, vel.
Så sa jeg til butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, at det var greit, at jeg slutta å jobbe torsdager, på Rimi Bjørndal.
For det ble for mye jobbing, merka jeg.
Det gikk ut over studiene, i tredje semester, ved HiO, merka jeg.
Men grunnen til at jeg også ville jobbe fast, på Rimi Langhus.
Det var fordi at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
(Jeg stolte ikke helt, på han butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), da.
For å si det sånn).
Så jeg ville gjerne ha to jobber, da.
I tilfelle det gikk ‘rett vest’, når det gjaldt Rimi Bjørndal-jobben.
For jeg var avhengig av å jobbe i Rimi, for husleia mi, i Rimi-bygget, den ble trukket direkte, fra lønninga mi, (hver måned), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).
De hadde bestilt en maxi-taxi, (var det vel).
(Hvis ikke det var to drosjer, da).
Som kjørte fra Bjørndal og til Triaden-senteret, (hvor jeg jo forresten hadde jobba, på Matland/OBS Triaden, fra høsten 1990 og fram til jula 1992, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia), etter jobben.
(Så jeg syntes at det var litt rart, (husker jeg), at dette julebordet, skulle være, på Triaden-senteret.
Men jeg vet ikke hvem som hadde bestemt det.
For jeg jobba jo bare som låseansvarlig, (en dag i uka), på den her tida.
Så jeg hadde ikke noe med julebordet å gjøre, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Ivan, (var det vel), han begynte å ‘bable’ om, på slutten av denne lørdagsvakta, (var det vel).
At de hadde funnet noe øl, som hadde gått ut på dato.
Og denne ølen ville Ivan at vi skulle drikke, i drosjene, mens disse kjørte til Lørenskog, da.
Men dette hørtes veldig ‘harry’ ut, syntes jeg.
Så jeg kjøpte meg istedet en six-paxk, med 0.33 liter Ringnes-pils, da.
Like før butikken stengte, vel.
Og det å spise mat, som hadde gått ut, på dato.
(Uten å betale, for disse varene).
Det var; (såvidt jeg husker), ikke lov, i Rimi.
For Rimi var redd for at de ansatte da ville spekulere.
Og med vilje la mat, (eller øl, som i dette tilfellet), gå ut på dato.
Så dette med å drikke øl, som hadde gått ut på dato, i drosjen, på vei til julebordet.
Det var ikke bare som noe harry.
(Sånn som jeg forstod det).
Men det var også som noe ‘synd og skam’, (i Rimi), da.
Men jeg jobba jo bare som låseansvarlig, en dag i uka.
Og jeg hadde jo hatt konflikter, både med butikksjef Johan, (og også med Lars Boye), tidligere, i denne butikken, (etter at jeg begynte der, som låseansvarlig, sommeren 2002)..
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg orka ikke å lage noe spetakkel ut av det, at assistent Ivar drakk øl, som hadde gått ut på dato.
(Noe som vel ikke var lov, i Rimi.
Vanligvis, ihvertfall.
Hvis ikke Ivan og/eller butikksjef Johan, hadde fått godkjent dette, av distriktsjefen, (eller noe sånt), da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, det kan forresten ha vært Tuborg-øl, som jeg kjøpte, (en six-pack av), før dette julebordet.
For jeg pleide vel å kjøpe det billigste merket, av de ‘vanlige’ øl-merkene.
(Siden jeg jo har gått økonomi-linja, på handel og kontor.
Så prøvde jeg nok antagelig å være litt økonomisk også.
Noe sånt).
Og Tuborg-øl ble plutselig ganske billig, de siste årene, som jeg bodde i Norge, (mener jeg å huske).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mener også å huske det, at det var en eller annen.
Som ville ha en øl av meg, i drosjen, på vei til julebordet.
(Muligens Mathias, som holdt med Lillestrøm, i fotball.
Hm).
Så det var nok ikke bare meg, som syntes at det ble harry, å drikke øl, som hadde gått ut på dato.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til Triaden-senteret.
Så hadde de Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).
De hadde leid et hotellrom, på hotellet, på Triaden-senteret, (visste det seg).
Og der samla alle Rimi Bjørndal-folka seg, og drakk og prata osv., før julebordet starta for fullt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En uke før julebordet, (eller noe sånt).
Så hadde jeg begynt å chatte, med ei dame, (i 20-årene, eller noe sånt vel), som het Charlotte, som var fra uti Follo, vel.
(Jeg mener å huske at hu sendte meg bilde, på irc, (eller noe sånt).
Og at hu var ganske pen også, vel).
Og mens vi satt på det her hotell-rommet.
Så sendte hu Follo-dama meg en tekstmelding da, (mener jeg å huske).
Og da, så hadde jeg jo nettopp kjøpt meg ny mobil.
Så jeg knota litt, da jeg skulle svare, på den her tekstmeldingen, da.
(Siden jeg var vant med å ha Nokia-mobiler.
Og dette var en Sony Ericsson-mobil, da).
Så jeg gikk ut på gangen, på det hotellet da, (husker jeg).
(Siden det var så mye bråk, på det hotell-rommet.
Og jeg var kanskje litt pussa.
Så jeg tenkte vel at det ble enklere å sende tekstmelding, hvis jeg gikk ut på gangen der, da).
Og da gikk også hu Songûl Özgyr, (som ble kalt Sony), og Mathias, ut på gangen der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde knota litt, ute på gangen, på det hotellet.
Så begynte hu Songül Özgyr, som stod litt unna meg, i gangen der.
Å plutselig rope navnet mitt.
Hu skulle ha meg med inn på hotellrommet igjen, da.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg bare ropte tilbake: ‘Yes Sir’.
En vane jeg etterhvert hadde fått meg, den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal..
For det var også blant annet to lubne pakistanske damer, som jobba, i den butikken.
Og hu ene av de, hu hadde en gang skreket til meg, (om noe jobb-greier), inne på melkekjøla der, da.
Og jeg var så lei av det, at folk skreik til meg, (istedet for å prate), på Rimi Bjørndal.
Så jeg begynte bare å skrike ‘yes Sir’ tilbake, når jeg ble skreket til, da.
For jeg syntes at det ble som noe militært, (eller noe sånt), når de Rimi Bjørndal-folka, dreiv med den her skrikinga si, da.
Så jeg ville liksom markere det litt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble nok litt dårlig plass, til alle Rimi Bjørndal-folka, inne på det nevnte hotell-rommet.
Jeg satt bare oppå et bord, (mener jeg å huske).
Og jeg tror ikke at noen satt ved siden av meg.
Jeg mener å huske det, at jeg klarte å velte en ølflaske, ned fra det bordet.
Og at noen Rimi Bjørndal-damer da tørka opp øl-en, (som hadde rent ut, på gulvet), da.
Uten at de kjefta noe på meg, vel.
Men jeg spurte, om det var meg, som hadde klart å velte den ølflaska.
(Siden jeg ble ganske fort pussa, vel.
Jeg hadde jo vært på en skikkelig fyllerangel, tidligere denne uka, også.
Som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene).
Og da svarte de Rimi Bjørndal-damene, som tørka opp, at det var jeg, som hadde velta den ølflaska, da.
(Men de kjefta ikke noe, såvidt jeg kan huske).
Og jeg kjeda meg vel en del, der jeg satt aleine, på det bordet.
Så jeg tok et bilde av Fahkar, (fra Pakistan), da.
(Som satt rett ovenfor meg, på en seng, vel).
Med den nye mobilen min.
Som var den første mobilen jeg hadde hatt, som hadde kamera, da.
Og Fahkar, han hadde på seg en ganske kul dress, (mener jeg å huske).
Og jeg klarte vel også å lure med to søte blondiner, (i 17 års-alderen vel), som også jobba, på Rimi Bjørndal, (på det bildet).
For disse to blondinene, de satt ikke så langt unna han Fahkar, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under middagen, så satt jeg ikke så langt unna butikksjef Johan, (mener jeg å huske).
(Denne middagen var vel antagelig i det samme lokalet, hvor jeg var på julebord, med Matland/OBS Triaden, jula 1990.
Da jeg endte opp med å kline med hu Beate, fra Rasta, (i fylla).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Imellom butikkjsjef Johan og meg, så satt det ei Rimi Bjørndal-dame, (i begynnelsen av 30-åra vel), som jeg vel aldri hadde jobba sammen med, (tror jeg), siden jeg bare jobba der, på lørdager, (på den her tida).
Men hu Rimi Bjørndal-dama, hu visste hva jeg het, da.
(Mener jeg å huske).
Og butikksjef Johan, han var visst homo, hadde vel noen fortalt meg, på jobben.
Så da hu Rimi Bjørndal-dama.
(Som vel var borddama, til han Johan, som satt på enden, av det her bordet).
Da hu kom tilbake fra toalettet, (eller noe sånt).
Så hadde en kelner visstnok tatt maten hennes, (mens hu var borte), da.
Og det var fri buffet der.
Så man kunne jo bare gå å ta seg mer mat, hvis man ville.
(Jeg husker for eksempel at jeg surra litt rundt der, og så det, at hu Candelia, (fra Rimi Bjørndal og Pakistan vel), tok noe fisk av noe slag, oppå tallerkenen sin, da.
Og da prøvde jeg å ta en smak, av den matretten, (jeg også da), mener jeg å huske.
For jeg tenkte at kanskje det var noe god mat, da).
Men likevel, så ble hu do-dama sur, da.
Og begynte å klage, siden noen hadde tatt maten hennes, mens hu hadde vært på do, da.
(Noe sånt).
Og jeg er ikke noe ekspert, på hvem som er borddame, osv.
Men i Min Bok 2, så skrev jeg vel om det, at jeg var på juleball, med NHI, (på Holmenkollen Park Hotell vel), jula 1989.
Og da hadde jeg ei pen borddame, som jeg mener, at satt til høyre for meg, ved det matbordet.
Og hu do-dama, hu satt til venstre for meg, (ved bordet), da.
(Mener jeg å huske).
Så hu må vel da ha vært borddama, til butikksjef Johan, (tror jeg).
Men han var jo homo.
Og heller ikke assistent Ivan, sa noe, når hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.
Så jeg begynte å tulle litt, med hu do-dama, da.
Siden butikksjef Johan var homo, mener jeg.
Og kanskje ikke tok sine plikter, som mann, så alvorlig, da.
(For alt hva jeg vet, ihvertfall).
Så jeg fant på noe tull, da.
(For jeg hadde egentlig ikke lagt merke til hva som hadde skjedd, med maten, til hu do-dama, da).
Men jeg tenkte det, at jeg fikk prøve å være litt morsom, siden det var julebord, og sånn, da.
Så jeg sa det, da.
(Til hu do-dama).
At det var jeg som hadde spist opp maten hennes.
(Mens hu hadde vært borte, da).
For hu do-dama, hu var så sur, på han kelneren der, da.
Og dette var jo et julebord, liksom.
Så det ødela nesten julestemningen, da hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.
Og da ble hu do-dama i litt bedre humør, da.
Selv om jeg ikke tror at hu do-dama faktisk trodde på det, at det var jeg, som hadde spist opp maten hennes.
Jeg bare tulla litt, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at mens vi satt og spiste der.
Så spurte butikksjef Johan meg.
Om jeg kunne jobbe noen ekstra vakter, på noen bestemte dager, (på Rimi Bjørndal), før jul.
(Fordi at de trengte fler folk, til å jobbe, i julestria, da).
Og jeg syntes vel at det var litt rart å ta opp det her, på julebordet.
(Etter at vi hadde begynt å drikke, osv.).
Men jeg sa at det var greit, da.
For jeg hadde jo fri fra HiO IU, i jula.
Så da kunne jeg vel like gjerne jobbe litt ekstra, tenkte jeg vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det.
At Songül Özgyr, hu gikk bort til assistent Ivan, mens vi satt ved matbordet der.
Også begynte hu å flørte med han, (eller noe sånt), virka det som.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter middagen, så satt vi Rimi Bjørndal-folka, i en slags gang, (eller noe sånt), inne på Triaden-senteret der, da.
Og Mathias, (var det vel), han begynte å bable om at jeg holdt med Everton.
Og at Everton hadde en spiller, som het Wayne Rooney, som var atten år gammel, men som så ut som at han var 30, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thomas Brun, han var også på det her julebordet da, (husker jeg).
(Så dette julebordet.
Det var nok ikke bare for Rimi Bjørndal.
Men det var nok for en ‘hel haug’ med Rimi-butikker, (vil jeg nok tippe på).
Selv om jeg ikke husker, hvilken Rimi-butikk det var, som Thomas Brun jobba på, på den her tida.
Etter at han slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus, noen måneder før det her, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thomas Brun, han dro meg med, omtrent ‘hele tida’, ned på diskoteket, på Triaden-senteret der, (husker jeg).
(Etter middagen, da).
Det diskoteket heter vel ‘Spørr Gunnar’.
Og Magne Winnem og jeg, vi hadde vært der, ihvertfall en gang, under den første studietiden min, i Oslo, (husker jeg).
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nede på dansegulvet, på Spørr Gunnar der.
Så maste Thomas Brun på meg, ‘hele tida’, om at jeg måtte ta av meg dress-jakka mi, (mens jeg liksom rocka, ute på dansegulvet der da), husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg ville ikke ta av meg dressjakka.
For jeg hadde jo litt problemer, med at huden i trynet mitt, plutselig hadde blitt så stram og tynn.
(Noe sånt).
Etter at jeg hadde vært på den hudpleiesalongen og det solstudioet, på St. Hanshaugen der, tidligere den samme uka.
(Som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).
Så jeg ville ikke ta av meg dressjakka, da.
Siden jeg da var redd for, at jeg ikke ville se så tøff ut liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lurte litt på, om det var noe slags ‘nazi-kongress’, (eller noe sånt), på hotellet, på Triaden-senteret, denne helgen.
For det var så mange blonde, staute og vellykka folk liksom, som stod rundt det her dansegulvet, da.
(Og så på det, at Thomas Brun og meg rocka, ute på dansegulvet der, da).
Og etter at Thomas Brun ble borte litt.
(Av en eller annen grunn).
Så prøvde jeg å prate med ei pen blondinne, (husker jeg), som stod ved dansegulvet der, da.
Og akkurat da jeg stod og prata, med hu pene blondinna, så kom Luly, fra Rimi Kalbakken forbi, (sammen med en ung kavaler), husker jeg.
Så da sa jeg ‘hei’ til Luly, (mens hu gikk forbi da), husker jeg.
Men Luly kjente meg ikke igjen, (husker jeg).
Så jeg måtte forklare hvem jeg var, da.
Luly fortalte det, at hun skulle begynne å jobbe, på en fritidsklubb, på Kalbakken, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Men hu var vel på Triaden-senteret der, som Rimi Kalbakken-medarbeider, (tror jeg).
(Noe sånt).
Og etter at Luly hadde gått ut, på dansegulvet, så forklarte jeg det, til hu pene blondinna, (som jeg stod ved siden av), at Luly var min tidligere kollega, (eller ‘undersott’), da.
Men da bare stakk hu pene blondinna, bort til noen andre folk, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og så ble jeg stående der litt aleine, (ved dansegulvet), og så på det, at hu Luly, (fra Somalia vel), dansa med han unge kavaleren sin, (som også var farget), da.
(For jeg var litt full, da).
Mens hu Luly vel så litt tilbake på meg, fra dansegulvet, (en gang i blant ihvertfall).
(Noe sånt).
For han unge kavaleren hennes, han var ganske sjenert, vel.
(Virka det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu do-dama, fra middagen.
(Hu som klagde så fælt, når en kelner, hadde tatt maten hennes.
Mens hu var på do, (eller noe sånt).
Og som seinere ble veldig skrålete.
Etter at jeg begynte å tulle litt, og sa at det var meg, som hadde spist opp maten hennes).
Hu var nok ei husmor, fra Bjørndal, som kjeda seg litt, og som derfor begynte å jobbe litt, på Rimi Bjørndal, (hvis jeg skulle tippe).
Og det var også ei annen sånn husmor der, (må hu vel ha vært), som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
Og hu ville også at jeg skulle underholde henne, på det her julebordet da, (virka det som).
Men da hadde jo jeg allerede underholdt hu do-dama.
(Eller ihvertfall prøvde å være litt morsom, under middagen).
Så da var jeg kanskje litt lei, av å underholde, sånne Bjørndal-husmødre, da.
For hu andre husmora, hu egla seg også litt innpå meg, (må jeg si, at det virka som), nede på diskoteket der.
Og det er mulig at min tidligere butikksjef-kollega, Irene Ottesen, også var der.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
Men jeg ble kanskje litt lei, av å måtte underholde, alle de ‘konene’, som var med, på det her Rimi-julebordet, da.
Så litt utpå kvelden der, så var jeg mer interessert i å fly rundt, og sjekke opp damer osv., (må jeg innrømme).
(For det formelle, ved det her julebordet, var vel ferdig, etter middagen, mente vel jeg.
Og det er vel grenser for hvor formelle, som sånne julebord er, og.
Det er vel gjengs, at det skjer mye rart, på sånne julebord.
Det er vel ganske kjent, (fra aviser og lignende), mener jeg.
Og det heter det seg vel ofte, at nesten alt, er lov, på julebordet.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det rareste, som jeg så, på det her julebordet.
Det var like før jeg dro derfra.
Og det som hendte.
Det var at en del av oss, som holdt ut lengst, (fra Rimi Bjørndal), vi endte opp, på det hotellrommet, som noen av de lederne, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, vel må ha leid.
Og det som hendte der, det var veldig rart.
Rimi Bjørndal de hadde tydeligvis en del sånne ‘husmødre’ eller ‘koner’, i 30 års-alderen, jobbende der.
Som butikksjef Johan, vel må ha ansatt, iløpet av 2003, da.
Og jeg jobba jo mest seinvakter, (på torsdager og lørdager), på Rimi Bjørndal, i 2003.
Og jeg jobba jo som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2003.
(Hadde butikksjef Johan, fra Rimi Bjørndal, bestemt.
Antagelig i samarbeid med Thomas Brun, (som var butikksjef, på Rimi Langhus, på den tida).
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg hadde ikke fått med meg alt av det som hadde skjedd, av ansettelser osv., (på Rimi Bjørndal), dette året, da.
(For butikksjef Johan, han var også elendig til å informere, (må man vel si).
Og han hadde aldri ledermøter, (eller lignende), da.
Og det ene personalmøtet, som jeg kan huske å ha vært på, på Rimi Bjørndal, mens butikksjef Johan, var butikksjef der.
Det var sånn, at de ansatte var delt opp i to grupper, (som hver hadde personalmøte, på forskjellig tidspunkt), da.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg hadde ikke hatt noe særlig sjans, til å bli kjent med, de her nye medarbeiderne, (som butikksjef Johan hadde ansatt), da).
Så jeg ante jo ikke hvem de her nye Rimi Bjørndal-‘kjærringene’ var engang, (må jeg si).
Men jeg skjønte at de nok jobba, på Rimi Bjørndal, da.
Og jeg havna på et slags nachspiel, sammen med disse ‘konene’, og assistent Ivan, på det nevnte hotellrommet, litt utpå natta, da.
(Kanskje fordi at jeg skulle hente jakka mi der, (eller noe sånt).
Hvem vet).
Og der skjedde noe av det rareste, som jeg har sett, i hele mitt liv, (må jeg innrømme).
For mens jeg satt der, (på det samme bordet muligens, som jeg jo hadde velta en ølflaske fra, tidligere denne kvelden).
Så strippa plutselig assistent Ivan av seg alle klærne, (husker jeg).
Og så lå han til slutt, på senga, på det hotellrommet.
(På ryggen).
Kun iført en tigerstripete, (var det vel), underbukse, da.
Og da gikk jeg ut derfra, (fra det hotellrommet), må jeg innrømme.
For da skjønte jeg det sånn.
Som at alle de Rimi Bjørndal-kjærringene, skulle ri han Ivan, (i den hotellsenga da), eller noe lignende.
Og dette perverse orgie-greiene.
Det hadde ikke jeg noe lyst til å ha noe med å gjøre, da.
(For å si det sånn).
Så jeg bare prøvde å komme meg bort, (fra Triaden-senteret), raskest mulig, da.
Og jeg fikk haik med to vietnamesiske damer, (var de vel), som jeg tippa på, at antagelig jobba, på Triaden-senteret, da.
Og disse vietnamesiske damene, de skulle til Rasta da, (sa de).
(For jeg hørte at noen andre folk, (som stod utafor Triaden-senteret der), spurte disse damene om hvor de skulle, da.
Samtidig mens at jeg selv gitt ut, fra Triaden-senteret).
Og jeg tenkte kanskje det, at disse utenlandske damene, kanskje kjente meg igjen, fra den tida, som jeg selv jobba, på Triaden-senteret, (på Matland/OBS Triaden), da.
(Hva vet jeg).
Så jeg turte å spørre de, om jeg fikk sitte på, til Rasta, ihvertfall.
Og da vi kom fram, til Rasta.
Så spurte jeg disse damene.
Om de gadd å kjøre meg, det ganske lille ekstra stykket, bort til Karihaugen, da.
Mot at de fikk 50 kroner av meg.
For Rasta, det er liksom midt ute, i ‘huttaheita’, da.
Mens Karihaugen, det er like ved Ellingsrudåsen, hvor jeg jo bodde, de årene jeg leide av Ungbo, (i Skansen Terrasse 23), fra 1991 til 1996, (var det vel).
Og de to vietnamesiske Triaden-damene.
De sa at det var greit, å kjøre meg, bort til Karihaugen, da.
Mot at de fikk 50 kroner.
Så jeg ga disse damene en femtilapp, da.
Og sa takk for turen.
For jeg fikk jo nesten sjokk.
Da jeg så at han assistent Ivan, plutselig la seg ned, på en dobbeltseng, på det nevnte hotellrommet, kun iført en liten tigerstripet truse, da.
Så etter at jeg så det synet.
Så ønsket jeg bare å komme meg bort, fra Triaden-senteret, raskest mulig, da.
(Må jeg innrømme).
Så derfor ble det til, at jeg spurte de her to asiatiske damene.
Om jeg kunne få sitte på med dem, et lite stykke, (bort fra Triaden-senteret), da.
Først til Rasta.
Og så videre til Karihaugen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra Karihaugen, så gikk jeg, i 15-20 minutter, kanskje.
Til jeg var ved Torgbua der, (på Ellingsrudåsen), da.
(En kiosk, som jo lå like ved Skansen Terrasse 23, hvor jeg jo hadde bodd, på Ungbo, (fra 1991 til 1996), da.
Og som jeg vel må ha nevnt, i Min Bok 4).
Jeg tenkte vel det, at kanskje det dukka opp en nattbuss, (for eksempel), der.
Som jeg kunne sitte på med, ned til sentrum, da.
(For det ville vel vært det mest økonomiske, tenkte jeg vel kanskje.
For en billett med nattbussen, den koster vel ikke all verden.
For å si det sånn.
Og Irene Ottesen og meg, vi hadde vel gjort noe lignende.
(Altså tatt nattbussen, ned til sentrum, en natt til søndag).
Etter at vi hadde vært på Rimi Bjørndal-leder fest, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, i 1997, (var det vel).
Den kvelden, som vi først hadde vært på biff-restaurant, (på Karlsrud), sammen med noen Rimi Karlsrud-folk.
Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men jeg så ikke noen nattbuss, da.
Så jeg ringte vel ganske raskt etter en drosje, (fra mobilen min).
Og ba om å få en drosje, til ved Torgbua, da.
Men det var kaldt.
Så da jeg hadde stått der, og venta, (i en del minusgrader), i 15-20 minutter, kanskje.
(På den drosjen).
Så gikk jeg bare ned til den hovedveien, som går inn til Oslo, (fra Gardermoen osv.), vel.
(Var det vel muligens).
Ihvertfall så gikk jeg, i cirka fem-ti minutter kanskje, da.
Fra ved Torgbua der.
I retning av Oslo, da.
Og jeg klarte å finne en drosje, som jeg fikk stoppa, da.
(For jeg kunne nemlig se det, fra der jeg stod, utafor Torgbua.
At det kjørte ledige drosjer forbi, nede på den nevnte motorveien, (var det vel), da.
Så da tenkte jeg vel det, at jeg burde prøve å gå ned dit, og få stoppet en drosje.
Sånn at jeg ikke frøys ihjel, (eller noe lignende), da.
Noe sånt).
Men nøyaktig hvordan jeg gikk, for å komme fram, til der hvor jeg fikk stoppa, den drosjen.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.
(For å være ærlig).
For dette er jo snart ti år siden.
Og jeg var jo rimelig full også, da.
Men jeg fant meg ihvertfall en drosje, (til slutt), da.
Og så tok jeg den drosjen hjem, til St. Hanshaugen, da.
Så jeg kom meg rimelig raskt, på ganske trygg avstand, (må man vel si), av denne ‘Rimi Bjørndal pervo-orgien’, som jeg hadde bevitnet starten til, (på det hotellrommet), på Triaden-senteret, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å til det.
Vi får se.
Min Bok 5 – Kapittel 165: Og enda mer fra Rimi Bjørndal
På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Som var fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så var det også sånn, (husker jeg).
At assistent Ivan, (fra Sørlandet), mer eller mindre direkte ble beskyldt for å være nazist, (fra noen muslimske damer, som jobba der), på et personalmøte, (hvis jeg forstod det riktig).
(På den tida som Irene Ottesen var butikksjef der, vel).
Så assistent Ivan, måtte si, (på et personalmøte, mener jeg at det var, ihvertfall).
At: ‘Jeg er vel ikke nazist fordi om jeg er skalla’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
(Fra 1996 til 1998).
Så var det to negergutter, som ofte var innom butikken, og stjal sjokolade og sånn, da.
(Som jeg noen ganger måtte kaste ut.
Som jeg vel har skrevet om, tidligere i den her boken).
Og på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Altså cirka 6-7 år seinere.
Må det vel ha vært).
Så hadde disse negerguttene begynt å nærme seg myndighetsalderen, da.
Og en gang, så møtte jeg disse negerguttene, (som knapt var til å kjenne igjen, må man vel si).
På bussen, til Bjørndal, da.
(En gang jeg skulle jobbe en seinvakt, på Rimi Bjørndal, etter forelesninger på ingeniørhøyskolen, vel).
Og da, så fortalte han ene negergutten det, at han hadde begynt å studere, på BI da, (var det vel).
Og at de hadde leid et hotellrom, i Oslo sentrum, på nyttårsaften.
(For å få festet fra seg skikkelig, da.
Må det vel ha vært).
Og disse to negergutta, de gikk også bort til meg, i butikken, en gang, da.
(Mens jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
Altså fra sommeren 2002 til desember 2003).
Og så kommenterte de om det, at jeg hadde hår, (liksom innerst og øverst), på fingrene mine, (husker jeg).
(Mens de liksom pekte og sånn, da).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en lyshåra ‘pjokk’, som så litt ut som Smørbukk, kanskje.
Som pleide å prate til meg, i butikken, og på bussen, på den her tida.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og han karen, som var cirka midt i tenårene, vel.
Han jobba på Freia da, (husker jeg).
Og han fortalte en gang på bussen, (når jeg skulle jobbe en seinvakt, og han var på vei, hjem fra jobb), at den dagen, så hadde han jobba med å lage den og den Freia-sjokoladen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, og han Johan, (fra Telemark), var butikksjef der.
(I 2003, en gang, må vel det her ha vært).
Så begynte det å jobbe ei pakistansk, (tror jeg at hu var), tenåringsjente, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).
Og hu pakistanske jenta, hu var ikke gammel nok, til å sitte i kassa enda, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
For hu var vel kanskje bare seksten år, (eller noe sånt).
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og hu pakistanske jenta, hu gikk mye rundt, ved kosmetikk-hylla, (og satt opp varer der), da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det som kjennetegna hu her innvandrerjenta, (som var ganske høflig, sånn som jeg husker det), da.
Det var at hu hadde en ganske fin og svart pubertetsbart, på overleppa si, da.
(Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Min Bok 5 – Kapittel 152: Mer fra Rimi Bjørndal
Det var også sånn, at Songül, fra Rimi Bjørndal, en gang sa til meg det.
(Utenom sammenhengen, må man vel si).
At hu også hadde en annen jobb, hvor hu var sjef for noen folk, som jobbet på et kontor, (eller noe sånt).
At hu passa på at de gjorde jobben sin, da.
For en kar som var over henne igjen, vel.
(Noe sånt).
Noe som virka litt rart for meg, (husker jeg).
At hu Songül hadde to jobber.
Og at hu, (som var så spe og så så ung ut), passa på at masse kontorfolk gjorde jobben sin, osv.
For hu studerte vel heltid også, (sånn som jeg husker det).
(For hu ville jo bli politi, var det vel).
Men etter det her, så ble det vel sånn, at jeg et par ganger brukte hu Songül, som en slags ‘nestsjef’, på Rimi Bjørndal.
Nemlig at jeg bare sa til henne, hva den og den medarbeideren skulle gjøre, da.
(Noe jeg selv hadde fått beskjed om, av butikksjef Johan).
For hu Songül, hu kjente alle som jobba på Rimi Bjørndal, for hu var liksom en nøkkelmedarbeider der, da.
Siden hu både pleide å ta frukta og jobbe i posten.
Og hu jobba også ganske mye der.
Men da tok kanskje Songül dette lederansvaret litt for alvorlig.
For jeg mener å huske at hu seinere sa det, at hu syntes at det ble slitsomt, å passe på at alle gjorde jobben sin.
Så da ba hu om å få slippe å ha det ansvaret da, (mener jeg å huske).
Noe jeg sa at var greit, for da bare snakka jeg med de medarbeiderne selv, istedet.
(Noe som jeg jo var vant til, fra før, liksom).
Men jeg var også vant til å delegere, fra da jeg jobba som butikksjef, osv.
Så når jeg da hørte at hu Songül, var vant til å få folk til å gjøre jobben sin, i en annen jobb.
Så prøvde jeg å delegere noe ledelsesansvar, (eller coaching, eller hva man skal kalle det), til henne, da.
Siden hu var vant til å ha lederansvar, mener jeg.
(Og siden det kanskje ble litt kjedelig, hvis alle gjorde det samme der, hele tida.
Så det her var kanskje litt for å motvirke kjedsomhet og.
Hvis det ikke var fordi at han butikksjef Johan la så mye press, på oss, at jeg tenkte at jeg kunne se om Songül var flinkere, enn meg selv, til å få folk til å jobbe der.
Noe sånt).
Og det funka bra, (at Songül hadde leder/coaching-ansvar der), sånn som jeg husker det.
For medarbeiderne der, de jobba veldig bra, (sånn som jeg husker det ihvertfall), når hu Songül sa hva de skulle gjøre, da.
Og jeg selv, jeg hadde vel nok å gjøre fra før av, (for jeg fikk jo sånne lapper av butikksjef Johan, hvor det stod hva jeg skulle gjøre, osv).
Og etter at Songül hadde vært sånn ‘nest-sjef’.
Så syntes jeg at det virka som at folka, på Rimi Bjørndal, jobba bedre, enn før jeg spurte hu Songül, om hu kunne være litt sånn ‘låseansvarlig-nestsjef’ liksom, da.
Men etterhvert, så synes jeg at arbeidstempoet, på Rimi Bjørndal.
(Under butikksjef Johan).
Det ble nesten sinnsykt høyt.
Så når jeg kom hjem, etter en fem timers lørdagsvakt, (fra klokka 14 til cirka klokka 19, var det vel), på Rimi Bjørndal.
Så var jeg så sliten, at jeg nesten ikke klarte å gjøre noe skolearbeid, før på tirsdagen, (eller noe sånt).
For det var nesten helt vanvittig, hvor mye jobb det ble for meg, (og vel også for de andre som jobba på Rimi Bjørndal, på den her tida), da han Johan var butikksjef der.
For han Johan, han ville ikke høre på hva vi som jobba der mente.
Men han skrev bare noen lapper, hvor det stod hva som skulle gjøres, da.
Og han Johan, han forlangte at hele butikken skulle se strøken ut, omtrent.
På mandag morgen.
Enda lørdagsettermiddagene, på Rimi Bjørndal, de var veldig hektiske.
Så vi som jobba der, måtte samarbeide og jobbe veldig smidig og effektivt da, (må man vel si).
Og vi måtte jobbe så raskt vi klarte omtrent da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
For å få butikken så bra, (og for å få gjort så mye), som han butikksjef Johan ville at vi skulle gjøre, da.
(Så å jobbe på Rimi Bjørndal, under han butikksjef Johan.
Det var ihvertfall på grensen til galskap, vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Fahkar, (fra Pakistan).
Han fortalte at han hadde en bror, som drev bilforretning, på Ensjø, (mener jeg å huske).
Og Fahkar var også sur på Mullah Krekar, (som det stod om i avisene, på den her tida), en gang, (husker jeg).
For jeg husker at Fahkar sa at navnet Krekar hørtes ut som ‘krek-kar’, (eller noe sånt).
(Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.
For det der ville jeg ikke bli blanda opp i da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under Ramadan.
(Det må vel ha vært i 2003).
Så dro Songül med meg, til assistent Ivan, (husker jeg).
Og så sa Songül det, (til Ivan), at under Ramadan, så burde de muslimene som jobba i butikken, få lov til å ha pause samtidig, når sola hadde gått ned.
Og det sa Ivan at var greit, da.
Men dette var noe som ikke hadde blitt nevnt, under tidligere år, mens jeg jobba som leder, i Rimi, (husker jeg).
Men i 2003, så ble det sånn.
At alle muslimene fikk ha pause samtidig, mot slutten av arbeidsdagen, da.
Noe som vel funka greit, egentlig.
For da ble de som var muslimer fornøyde.
For da kunne de spise mat på jobben.
Og de jobba vel kanskje bedre da, siden de slapp å ha pause, før sola gikk ned, liksom.
Det hadde kanskje ikke vært så mye vits i, det da.
Hvis de ikke kunne spise likevel, liksom.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang mens jeg jobba som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og studerte ved ingeniørhøyskolen.
Så dro jeg innom Oslo City en tur, etter skolen.
Og i rulletrappa opp fra første etasje, til andre etasje.
(Like ved klesbutikken JC der).
Så møtte jeg plutselig Diana, som hadde jobba på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som assistent der, (fra 1996 til 1998).
Og hu Diana, hu oppførte seg kjemperart, da.
Hu sa det til meg, (mens jeg gikk forbi henne).
At: ‘Du er favorittmannen min’, osv.
(Sånne ting).
Så hu var jo helt spesiell, (må man nok si).
Men hvordan hu Diana mente det her, det veit jeg ikke.
Dette må nok ha vært ironi, tror jeg.
Altså at hu Diana mente cirka det motsatte av det hu sa, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at en av de muslimske vaskerne, (som pleide å vaske butikken om kvelden, og som noen ganger tok T-banen, ned til sentrum, (etter jobben), sammen med lederkollega Fredrick og meg).
Han sa en gang til meg det, (på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).
At hu Songül, hu sa at hu var tyrkisk.
Men egentlig så var hu kurdisk, da.
Men hu ville ikke prate kurdisk, bare tyrkisk eller norsk, vel.
(Noe sånt).
Sa han muslimske vaskeren, da.
Som vel antagelig var mer ‘muslimsk’, enn det hu Songül var, da.
(Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).
For det her ville jeg ikke bli blanda inn i, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Min Bok 5 – Kapittel 130: Mer fra Rimi Bjørndal
Jeg var jo en slags ‘super-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.
Siden ambulerende butikksjef Njål, bare stakk opp til Trøndelag, (etter å ha lagt en lapp på kontoret, (eller om han ringte), om at han var syk).
Men da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb igjen, etter ferien sin.
(Som hu fikk beskjed av Anne-Katrine Skodvin, om å korte av litt på, vel.
Siden han Njål hadde stikki av, da).
Så ble det en veldig forandring for meg, husker jeg.
For jeg, som hadde styrt hele butikken og tatt alle bestillingene osv., i en tre ukers tid, (eller noe sånt).
Jeg ble plutselig så bare brukt som en slags ‘robot’, av butikksjef Irene Ottesen, da.
Som detaljstyrte meg helt, da.
Så dette ble en veldig brå overgang, for meg, husker jeg.
Det var som å gå fra konge til slave på en dag, omtrent.
(For å bruke litt rare titler, men likevel).
Så da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb, så føltes det nesten som å bli kvalt, (på jobben), for meg.
(Eller hvilket uttrykk jeg skal bruke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som del av denne detaljstyringa, til butikksjef Irene Ottesen.
Så fikk hu meg til å kjøre rundt omkring, for å kjøpe noe greier, for å reparere garderobeskapene.
(Noe sånt).
Og som del av dette prosjektet hennes da, (som vel aldri ble ferdig).
Så sendte hu meg til byggvare-butikken Bygger’n, (var det vel), som lå/ligger ved krysset Slimeveien/Geviret vel, på Bjørndal, da.
(Noe sånt).
Og på Bygger’n, (hvis det ikke var en nabobutikk, eller noe sånt), så jobba det en kar som het Fredrick, (viste det seg seinere).
Og like etter at jeg hadde kjørt med Sierra-en min til Bygger’n, (og også til noen andre butikker nærmere sentrum vel), og gjort innkjøp, for butikksjef Irene Ottesen, der.
Så begynte han Bygger’n-medarbeideren Fredrick, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
(Av en eller annen grunn).
Og han ble ganske fort låseansvarlig, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, (mener jeg at det var).
Så begynte også en ny assistent, som het Ivan, (fra Sørlandet vel), å jobbe der, da.
Og også en kar fra Iran, som het Khaldoon, (som seinere begynte å jobbe, på 7-eleven, på Grønland), han jobba ganske mye vel, på Rimi Bjørndal, den her sommeren, da.
Men om han hadde jobba der før jeg begynte der, (eller ikke), det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
Men jeg mener å huske at han kunne jobbe en del ekstra, de ukene, som butikksjef Irene Ottesen, var på ferie, da.
(Etter at han Njål hadde stukket av, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.
Så dro butikksjef Irene Ottesen med butikken ut på byen, da.
Vi skulle møtes på Peppes i Stortingsgata, (husker jeg).
Og jeg husker det, at jeg prata med han Fredrick, like utafor Peppes der, vel.
(Altså ikke så langt unna Stortinget, da).
Og Fredrick, han viste meg det, (av en eller annen grunn), noe porno, som han hadde, på sitt digitale kamera, som han hadde med seg, da.
(Og han Fredrick, han dreiv mye med data, osv.
Blant annet mye med noe slags avansert AI, (kunstig intelligens), spill-programmering, vel.
(Noe sånt).
Så det er mulig at man kan si at han var en nerd, da.
Noe sånt.
Så jeg tenkte vel at dette var noe ‘nerde-greier’, da.
Og derfor så tok jeg det ikke så nøye, at jeg ikke skjønte, hvorfor han Fredrick dreiv og viste meg noe porno, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Peppes der, så drakk jeg noen øl, (til maten), da.
Og etterhvert, så viste det seg det, at nede i kjelleren der, hvor vi Rimi Bjørndal-folka satt.
Så satt også tidligere butikksjef Anders, fra Rimi Manglerud, (i den andre enden av rommet), da.
(Og han hadde i mellomtiden jobbet, som butikksjef, på min tidligere butikk, Rimi Nylænde.
Noe som jeg syntes at var litt rart.
At en butikksjef gikk fra en av de største Rimi-butikkenen, til en av de minste Rimi-butikkene, liksom.
Og han butikksjef Anders, han hadde visst flytta rundt på hele butikken, mange ganger, (eller noe sånt).
(For han prøvde visst å finne plass til Rimi’s mellomsortiment, i den butikken, (som var en Rimi grunnsortiment-butikk), da.
Noe han vel ikke klarte å finne plass til.
Noe sånt).
Ifølge tidligere min tidligere assistent, på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, da.
Noe han vel må ha fortalt meg på et butikksjefmøte på Sinsen, (eller noe sånt), etter at han selv hadde begynt som butikksjef, på Rimi Jernbaneveien, da.
Noe sånt).
Og han butikksjef Anders.
(Som vel må ha vært på Peppes, som privatperson).
Han sa det, at han nå skulle slutte, som butikksjef, i Rimi.
For å hjelpe han kjente MC-kjøreren Pål Ullevålseter, som skulle være med på Paris-Dakar-løpet, nede i Afrika, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg ringte til Pia, mens vi satt, nede på Peppe’s der.
For Norge spilte fotball-landskamp den her kvelden, da.
Men ingen i det rommet vi satt, (på Peppe’s), visste om Norge hadde vunnet, (eller ikke), da.
Og Pia sa at Norge hadde vunnet 1-0, (eller noe sånt), da jeg spurte om resultatet, da.
Og så sa hu hvem som scorte, da.
(Uten at jeg hadde spurt om det, vel).
Og så ringte hu tilbake seinere.
Og så sa hu at det var Riise som hadde scoret, og ikke Solskjær da, (eller noe sånt).
(Så hu surra litt, da.
Så hu er det nok ikke så smart å ringe, om noe særlig.
For i mellomtiden så hadde jo jeg ‘kringkastet’ det, for alle de andre, som også satt nede i det kjellerrommet, på Peppes der, at det var en annen som hadde scoret, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at det var sånne klikker, på Rimi Bjørndal.
For vi skulle på et show, som het ‘To Rustne Herrer’, med Ole Paus og Odd Børretzen vel, (på SAS-hotellet), da.
(Og det er mulig at dette var istedet for å ha julebord, eller noe sånt, dette året.
For jeg kan ikke huske at jeg var på noe julebord, i år 2002).
Og da dro butikksjef Irene Ottesen i forveien, med en gjeng, da.
Mens assistent Ivan, han satt igjen på Peppe’s der, med en annen gjeng, da.
(Av en eller annen grunn).
Og han ambulerende butikksjef Njål Kristiansen.
(Han som hadde sykmeldt seg og dratt opp til Trondheim, en del uker tidligere).
Han la seg plutselig til å sove, på en benk, inne på Peppe’s der, da.
Så han Njål Kristiansen, han var litt av en skrue, (må man vel si).
Så hva som foregikk, inni huet hans, det er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å vite.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var vel fortsatt ganske overarbeidet, på den her tida.
(Etter at jeg hadde måttet jobbe så mye, da ambulerende butikksjef Njål Kristiansen, stakk av til Trondheim).
Så ølen gikk raskt til hodet på meg, da.
Så under det her showet, på SAS-hotellet, så hadde jeg visst ledd tørt, av Ole Paus og Odd Børretzen, da.
Siden jeg syntes at det her showet deres var litt kjedelig, da.
(Fortalte butikksjef Irene Ottesen meg, på jobben, seinere.
Selv om jeg ikke tror at jeg var verst, når det gjaldt å bråke, under det her showet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her showet, så var en gjeng av oss, i en bar, (cirka på bakkeplan vel), på SAS-hotellet der, da.
Og jeg var vel litt kjent, for at jeg dreiv og lasta ned filmer, på den her tida.
Så en Rimi Bjørndal-medarbeider, ved navn Gezim, (han albaneren, som hadde rappa en iskrem, til hu norske dama si, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.
Han, (som før han begynte på Rimi Bjørndal, hadde jobbet på Shell på St. Hanshaugen, hvor han hadde sett meg bruke lang tid på å handle, på søndagene, fortalte han meg en gang, på jobb, på Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg hadde lasta ned noen bra filmer i det siste.
(Hvis det ikke var Rimi-medarbeider Fahkar fra Pakistan, som spurte om det her, da.
Eller om det kan ha vært Khaldoon).
Og jeg nevnte en film som jeg dreiv og lasta ned, på den her tida, som het ‘Road to Perdition’, da.
(Som jeg lurte på om var litt bra.
Men som jeg aldri fikk tid til å se ordentlig, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en høy og rimelig kraftig pakistaner, (som jeg ikke husker navnet på nå, men som jeg seinere så at jobba, på Narvesen, på skrått ovenfor Gunerius der, i Storgata).
Han spurte meg om han skulle spandere en Jägermaister på meg, da.
Men da svarte jeg det samme, (husker jeg), som det min tremenning Øystein Andersen, (fra Lørenskog), hadde sagt.
Da min tidligere Larvik-kamerat Frode Kølner, hadde spurt han, om han likte Jägermaister.
(På 18-års festen min, på Bergeråsen.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Nemlig at det var ‘hostesaft’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og noen av oss Rimi Bjørndal-folka, vi gikk etterhvert i ganske samlet flokk, fra SAS-hotellet der, og tilbake mot Stortinget da, (husker jeg).
(For vi så kanskje etter flere utesteder å gå på, da.
Noe sånt).
Og jeg husker at i krysset mellom Stortingsgata og den gangveien, som går på skrått, forbi Stortinget.
Der havna assisterende butikksjef Ivan, i en slags krangel, (eller nesten slåsskamp), med to svære innvandrere, da.
Men Rimi Bjørndal-medarbeider Khaldoon, (som var ganske edru vel), han gikk bort til de her tøffe innvandrerne.
Og fikk roa ned dem litt, da.
For assisterende butikksjef Ivan, han hadde visst sagt et eller annet, da.
Som de her tøffe innvandrerne ikke likte.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.