johncons

Stikkord: ‘Jan-ern’

  • Min Bok 5 – Kapittel 231: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen IV

    Det var også sånn, husker jeg.

    At min studiekamerat, (ved HiO IU), Dag Anders Rougseth, (som fortalte meg det, at han likte best å bli kalt ‘Dagga’).

    Han ville gjerne kjøpe en av mine gamle Nokia-mobiler, (husker jeg).

    (Muligens til sin samboer-dame Guro, var det vel).

    Da jeg kjøpte meg en bedre mobil, da.

    For det var vibrerings-varsling, på min gamle mobil da, (sa Dagga).

    Og det syntes Dagga at var så kult da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Hvis han ikke tulla, da).

    For hva var så kult med vibrerings-varsling, liksom?

    Det var det vel for eksempel, (blant annet), på den Motorola-personsøkeren, (Motorola Bravo, het den vel), som jeg kjøpte meg, høsten 1994, (altså nesten ti år tidligere).

    (Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt å jobbe heltid, som leder, på Rimi Lambetseter, var det vel.

    At jeg kjøpte den personsøkeren).

    Så det var vel kanskje litt rart.

    At Dagga kjøpte ihvertfall en av mine gamle Nokia-mobiler.

    Når jeg kjøpte meg ny mobil, da.

    (På den tida, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen, (eller HiO IU), da.

    Noe jeg jo gjorde fra høsten 2002 til våren 2004).

    For de Nokia-mobilene, som jeg kjøpte meg, etter at min Nokia 3210, hadde blitt moden, for utskifting, (var det vel).

    (Batteriet ble vel kanskje litt dårlig, på den Nokia 3210-mobilen, etterhvert.

    Noe sånt).

    Det var bare sånne ganske billige Nokia-mobiler da, (mener jeg å huske).

    For jeg syntes vel at jeg klarte meg, med en vanlig mobil, liksom.

    Jeg trengte ikke å ha en ny mobil til 2000 kroner hvert år, liksom.

    (Noe jo min Nokia 3210, hadde kostet, i sin tid.

    Dette var en mobil, som jeg kjøpte, på slutten av 1999, (var det vel).

    (Etter at jeg hadde sett at min distriktsjef, i Rimi, Jan Graarud, hadde hatt en sånn mobil, noen måneder tidligere, på et møte, på Rimi sitt hovedkontor.

    For Jan Graarud rakte meg mobilen hans, midt i det nevnte møtet.

    For mine to assistenter, på Rimi Lambertseter, (på den her tiden).

    Nemlig Jan Henrik, (også kjent som Jan-ern), og Wenche Berntsen.

    De hadde liksom røket i tottene på hverandre, da.

    Så en av de hadde ringt Rimi, for å få prate med meg, mens jeg var på møte, da.

    Noe sånt).

    Og da hadde jeg fått over 100.000 kroner, fra noe slags livsforsikring, som søstera mi Pia, sa at mora mi, hadde hatt.

    Så da liksom skeiet jeg ut litt, og kjøpte meg en stilig mobil, da.

    Siden min forrige mobil, (en Bosch vel, som jeg hadde kjøpt meg, etter at jeg ble butikksjef, høsten 1998, altså et drøyt år tidligere, og som muligens begynte å få dårlig batteri, eller noe sånt, på slutten av 1999), ikke hadde vært så kul, (men heller litt klumpete), vel).

    Det var vel sånn, at jeg kjøpte meg en Nokia 3330, etter at jeg hadde hatt den Nokia 3210-mobilen.

    (Noe sånt).

    Og etter det igjen, så kjøpte jeg meg en Nokia 3410, vel.

    (Noe sånt).

    Og Dagga kjøpte enten Nokia 3330-mobilen.

    Eller Nokia 3410-mobilen.

    Da jeg bytta ut disse, da.

    I forbindelse med at jeg byttet fra Telenor til Netcom, var vel et av kjøpene, ihvertfall.

    Noe jeg muligens ønsket å gjøre, etter den Arvika-turen, sommeren år 2000.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Siden Telenor-abonnementet, ikke virka, i Sverige da, (husker jeg).

    Noe jeg syntes at var dårlig.

    Og dette var ikke kontantkort-abonnement.

    Men det var sånn at jeg fikk en faktura, en gang i måneden da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og etter det igjen.

    Så var det sånn, at han Jan-ern, (fra Rimi Nylænde), som var dørvakt, på utestedet Onkel Donald, (i Oslo sentrum).

    Han hadde klaget, (bak ryggen min liksom), på at min Nokia 3330, (som jeg hadde kjøpt i en elbutikk, ut mot Furuset vel, som het Saba, etter å ha sett en annonse, fra dem, i Aftenposten, må det vel ha vært), var så ‘døv’.

    En gang jeg stod utafor utestedet Onkel Donald, (og prata med Jan-ern), en lørdagskveld, (som jeg egentlig var ute på byen, sammen med halvbroren min Axel), vel.

    Så derfor, så bytta jeg vel ut den Nokia 3330-mobilen ganske raskt, til en Nokia 3410, (som blant annet hadde polyfoniske ringetoner, (mener jeg å huske), og vel også en litt kulere design), da.

    Men da jeg så de nye Sony Ericsson-mobilene, (med kamera), osv.

    (På slutten av 2003, var det vel.

    For jeg så at en medstudent, (på HiO IU), hadde en sånn telefon.

    Som han liksom satt og brifa med, da.

    For han hadde den mobilen liggende, på bordet foran seg, der han satt, i det store auditoret, på ingeniørhøyskolen, da.

    På raden foran der jeg satt da, (under en eller annen forelesning, i tredje semester, ved HiO IU)).

    Så syntes jeg at alle de Nokia-mobilene, som jeg hadde hatt, (de siste årene), så rimelig døve ut, (i forhold), da.

    (Selv om jeg må innrømme det, at den Nokia 3210-mobilen, som jeg kjøpte meg, på slutten av 1999, (var det vel), også så rimelig kul ut, i sin tid, da).

    Så da, (på slutten av år 2003), kjøpte jeg meg en sånn kamera-mobil, (fra Sony Ericsson), til rundt 1000 kroner da, (husker jeg).

    Og så kjøpte vel Dagga min gamle Nokia 3410 da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og det er også mulig, at det var sånn, at Dagga kjøpte min Nokia 3330, (eller noe sånt), i sin tid.

    (Da jeg kjøpte meg den Nokia 3410-mobilen, da).

    Men det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvordan dette var igjen, (må jeg innrømme).

    (Så det er også mulig at den Nokia 3330-mobilen, ligger sammen med resten av tingene mine, hos City Self-Storage.

    Hvem vet.

    Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 99: Tante Ellen sin femtiårsdag

    Sommeren 2001, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for tante Ellen sin femtiårsdag.

    Jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, (med den svarte Sierra-en min).

    Og så kjørte jeg til Aker Brygge, for å hente Axel, som hadde kommet hjem fra Spania.

    Og som hadde vært hos Barbie-Heidi, som hadde fått seg en leilighet, på Aker Brygge, (av faren sin, eller noe sånt, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at han hadde satt seg inn i passasjersetet, (var det vel), så begynte Axel å babla om det.

    At han hadde begynt å fått viker han og, (som meg), så nå var det ‘førstemann til månen’, (som han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, høsten 1998, like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At David Hjort, (må det vel ha vært), dro meg med på Burger King, i Grensen.

    Og der satt Jan-ern, (fra Rimi Nylænde), hvor jeg nettopp hadde begynt som butikksjef, da.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte det, at Jan-ern baksnakka meg, ovenfor kameratene sine, da.

    Og at han nærmest var i sjokk, siden han mente det, at jeg hadde begynt å miste håret, da.

    (Men det er mulig at det bare så ut som at jeg begynte å miste håret.

    Siden at jeg så bleik ut.

    Siden jeg hadde blitt dratt med til Storefjell, den første uka, som butikksjef.

    Og siden jeg på Storefjell fikk en telefon, fra Pia, om at mora vår hadde fått kreft.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så etter det her, så dro jeg på Bentsebrugata Legesenter.

    (Som Cecilie Hyde, fra Svelvik, hadde anbefalt i sin tid.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og fikk først noe spray, og så noen piller, mot hårtap, da.

    For jeg fikk litt komplekser, (må man vel kalle det), av å bli baksnakka sånn her, da.

    Ihvertfall så ble det som en distraksjon da, for karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg satt liksom i mine egne tanker da, på E-18.

    Og tenkte vel på hårtap og problemene mine på jobben kanskje, i de siste månedene.

    Så da jeg så at jeg nesten hadde kjørt forbi avkjøringa, til Statoil-stasjonen, på Billingstad.

    (Hvor David Hjort hadde bodd, ikke så lenge før det her).

    Så kjørte jeg likevel inn til den bensinstasjonen, da.

    Med alt for høy fart, da.

    Så da måtte jeg pumpebremse, en god del ganger, for å unngå å kræsje, på veien fram til bensinstasjonen der, da.

    Men det gikk greit, da.

    Selv om Pia vel våkna opp, husker jeg, da jeg nesten glemte avkjøringa.

    Og smilte og sa en halv setning, vel.

    Om at dette var som noe action, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det var liksom en tradisjon, at Pia, Axel og jeg, kjørte innom Statoil-stasjonen på Billingstad.

    Når vi skulle besøke våre slektninger, i Larviks-området, da.

    Ihvertfall så hadde vi stoppa der to gangen, når vi skulle besøke onkel Martin, i Kvelde.

    (Året før, da).

    For jeg hadde jo den vanen, at jeg pleide å stå opp seint.

    Så jeg pleide ikke å smøre meg noen kjedelige brødskiver, til frokost.

    (For å si det sånn).

    Så jeg pleide heller å kjøpe meg en baguette, med reker, (eller noe sånt), da.

    Når vi kom til Statoil-stasjonen ved Billingstad der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så kom vi fram til bestemor Ingeborg, i Skoleveien, i Nevlunghavn, uten noen fler problemer, vel.

    Og jeg husker at jeg kjørte bilen sakte derfra, og ned til biblioteket, (den gamle skolebygningen), i Skoleveien, der.

    Mens Axel, Pia og Daniel gikk nedover Skoleveien, ikke så langt unna bilen, vel.

    For middagsselskapet, det skulle være, i den gamle skolebygningen der, da.

    Og vi skulle også ligge over der, da.

    Så det passa best, at bilen min stod utafor det gamle biblioteket der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahel var også der, og ‘babla’ om at hu hadde spilt inn noen kortfilmer, vel.

    Og jeg sa det, at jeg regna med å se henne, i oppfølgeren til den tyske filmen, (som jeg hadde sett på Canal +, (var det vel, siden jeg hadde kjøpt meg en parabolantenne, for noen av de pengene jeg fikk, etter at mora mi døde), nemlig ‘Run Lola Run’.

    (Noe sånt).

    Og Rahel hadde med seg en ‘haug’ med tyske venner, som hu forklarte hvem jeg var til, vel.

    (Noe sånt).

    Og noen norske damer kikka på Axel og meg, mens de gikk forbi oss, oppover Skoleveien, vel.

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at Pia sa til noen.

    At Axel og jeg var så attraktive, at sånne fine damer så på oss, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Pia, ville at jeg, skulle fikse et bord, som bestemor Ingeborg hadde.

    Dette var et rundt bord, som jeg seinere har lurt på, om bestemor Ingeborg hadde arvet, etter Magna og  Holger Adeler.

    (Noe sånt).

    Bordplaten hadde løsnet, fra en rund stolpe, som var det eneste beinet, som dette bordet hadde.

    Og tuppen av stolpen, den var liksom litt spisset, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og det var noe rødt, som var nesten som blod, på den øverste delen, av den stolpen da, (husker jeg).

    Så jeg har seinere lurt på om mora mi ble inpalert, på denne stolpen.

    Og at blodet stammet derfra.

    Og at det var derfor, at mora mi så femti år eldre ut, enn det hu var, etter at hu hadde dødd, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hvem vet.

    Men dette tenkte jeg ikke på, på den her tida.

    Så jeg bare festa bordplata på den stolpen, da.

    Ved hjelp av noe verktøy, som enten Pia eller bestemor Ingeborg hadde der, vel.

    (Selv om bordet ble litt sjanglete, vel.

    For jeg ble kanskje litt kvalm, av det her blodet, (eller hva det var), som var på den her stolpen, da.

    Noe sånt).

    Før Pia og jeg dro ned igjen til de andre, ved biblioteket der da, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kjørte og gikk mellom eldreboligen til bestemor Ingeborg og det gamle biblioteket.

    (Som lå cirka hundre meter fra hverandre, kanskje).

    Så husker jeg det, at jeg la merke til det, at en kar, dreiv og bygde et nytt hus, (eller om han bygde på det gamle), i Skoleveien der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og middagen, den var i kjelleren, i den gamle skolebygningen der, da.

    Og vi satt i det rommet, som var nærmest fjorden, (eller havna da), husker jeg.

    Og der var det vel fire-fem bord, vel.

    Som det satt fem-seks mennesker rundt, vel.

    (Noe sånt).

    Det var en del Nevlunghavn-folk men også tante Ellen sine bekjente, innen Steiner-skolen, fra Moss og sånn, vel.

    Og også Rahel sine tyske skuespiller-venner, da.

    Og mens Pia, Daniel, Axel og meg, satt ved det samme bordet der.

    Så kom onkel Martin plutselig inn der da, husker jeg.

    Og da sa jeg hei til Martin da, husker jeg.

    (Som vi jo hadde besøkt, i Kvelde, et par ganger, året før).

    Og Martin satt seg ned, ved det samme bordet, som oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til middag, så var det stekt ørret med agurksalat, mener jeg ganske klart å huske, (som jeg skal komme tilbake til).

    Og dette selskapet, det var også bestemor Ingeborg sin 89-års dag da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var vel egentlig derfor at jeg dro dit, tror jeg.

    Fordi at Pia hadde sagt at bestemor Ingeborg hadde bursdag, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter middagen, så gikk hele selskapet bort til en strand, bort mot Mølen, vel.

    (Noe sånt).

    Jeg husker at noen lokale folk, reagerte på at det ble skrytt så mye av Rahel, da.

    Siden at hu hadde gått på skuespillerskole, i Berlin, da.

    For den og den Nevlunghavn-dama, hu hadde jo gått på skuespillerskole, i Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hele selskapet, gikk bort til en vik, (eller en strand), som lå cirka en kilometer å gå, (gjennom skogen), fra Skoleveien, da.

    Og på veien, fra huset til bestemor Ingeborg og ‘tante Ellen-stranda’, så gikk vi forbi en ganske kjent hytte, som er formet som en ufo da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi gikk på den stien, gjennom skogen, så husker jeg at Axel ‘babla’ om, (til noen), om at ‘vi har vin’.

    Men det var egentlig min vin, da.

    Jeg hadde tatt med meg noen øl, som jeg hadde hatt i kjøleskapet.

    Og noe vin, som jeg hadde fått av Ove.

    Som de hadde laget, ute i Son, da.

    Og tappet på noen saftflasker, (eller noe sånt), da.

    For Axel hadde ikke tatt med seg noe å drikke.

    Og ikke Pia heller, vel.

    Og Rahel sine tyske guttevenner.

    (Som vel var homo, mener jeg at tante Ellen sa).

    De var veldig uhøflige, da.

    For plutselig så kom de ned fra et fjell, på tante Ellen-stranda.

    Og tagg til seg hver sin øl, fra meg, da.

    Og Axel drakk opp ‘Ove-vinen’ min, da.

    (Som Ove hadde gitt meg 3-4 flasker av, vel.

    Og som jeg hadde hatt stående i barskap-hylla mi, da.

    Siden Ove hadde pleid å få bomme noen flasker av Rimi sin julegave-vin, fra meg, da.

    Den vinen som Rimi-Hagen hadde bestilt, for å selge i butikkene, men som han istedet ga i julegave, til de ansatte, (siden det likevel ikke ble lov, å selge vin, i butikkene, i Norge).

    På slutten av 90-tallet).

    Og disse tyske skuespiller-guttene.

    De hadde visst også campet lenge i bestemor Ingeborg sin hage.

    Og spist opp all maten hennes, og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Oppå det ‘tyskerhomo-fjellet’, så ble det etterhvert underholdning, husker jeg.

    Tante Ellen spilte Mor Åse, (må det vel ha vært), og sa ‘Peer du lyver’, (mener jeg å huske).

    Mens at en tysk homsegutt løp over fjellet der, som bukken eller Peer, da.

    (Noe sånt).

    Og Rahel og noen andre unge, tyske damer.

    De sang sangen ‘My Boy Lollipop’, (og sånn), da.

    På en ganske proff måte, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg prøvde å prate med Sophia Legind, (Rahel sin danske venninne, som hadde vært på besøk hos bestemor Ingeborg, den sommerferien, i Stavern, som jeg fikk et kyss av Hege Furfjord, sommeren 1990, vel).

    Og hennes foreldre, da.

    (Som vel alle tre, var innen Steinerskole-miljøet, tror jeg.

    Og som forresten inviterte Axel og meg, til Nord-Jylland, vel.

    Ikke for å feriere, men for å jobbe med å bygge på deres feriehus der, eller noe sånt.

    Noe sånt).

    Men akkurat da jeg skulle prate med Sophia Legind, så begynte Daniel å forstyrre meg, (husker jeg).

    På en irriterende måte, da.

    Så Pia passet ikke på Daniel, må man vel si.

    (Hvis ikke det var Pia som hadde bedt Daniel om å tulle med meg, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden Axel drakk opp all Ove-vinen min.

    Og siden de tyske homsene snylta øl av meg.

    Så gikk jeg ganske tidlig tom for alkohol, da.

    Men da ga Rahel meg en flaske Martini, som hu hadde kjøpt på flyet, (eller noe).

    (Av en eller annen grunn, da).

    Så da fikk jeg mer å drikke, på tante Ellen-stranda der, da.

    Men det skulle kanskje bare mangle, siden at de tyske homsevennene, til Rahel, hadde rappa øl av meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg prøvde å få litt kontakt, med de tyske ‘sigøyner-vennene’, til Rahel, da.

    Litt seinere, utpå kvelden der.

    Og jeg spurte de, (som satt i en gruppe, for seg, ikke så langt unna der Pia, Axel og jeg satt vel), om de hadde hørt om et tysk band, (som jeg hadde hørt på MTV, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette, i Høybråtenveien der).

    Som het Fantastischen Vier.

    Og en sang som het ‘Tag am Meer’, da.

    Og den sangen, den hadde de hørt, da.

    Og jeg spurte om ‘meer’ betydde elv da, husker jeg,

    (På engelsk, da).

    Men det betydde visst hav, da.

    Svarte en tysk sigøyner-jente der, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til biblioteket der, så var jeg rimelig full, husker jeg.

    Og det var mørkt, da.

    Og vi gikk på en sti der, da.

    Midt i skogen.

    Uten lys.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg husker at jeg prata såvidt med Rahel, vel.

    Som lå over inne hos bestemor Ingeborg, vel.

    Mens Pia, Daniel og jeg, vi skulle ligge, inne i biblioteket der, da.

    (Som tante Ellen hadde leid, vel).

    Men hvor Axel ble av, det vet jeg ikke.

    Han forsvant bare plutselig.

    (Sa han lå kanskje og knulla, et eller annet sted, med Rahel eller Sophia Legind eller en av de tyske sigøynerjentene.

    Hva vet jeg).

    Og han dukket ikke opp igjen, før dagen etter, da.

    Og da ville han bare bli kjørt, til Larvik togstasjon da, husker jeg.

    Og jeg hadde drukket så mye, kvelden før, så jeg ville vente litt, før jeg kjørte da, (husker jeg).

    Og da spurte tante Ellen, om hu kunne låne bilen min, da.

    For å kjøre Axel til Larvik, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Og tante Ellen syntes vel at bilen min, (Sierra-en), var grei å kjøre da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til biblioteket, så var det redd opp til Pia, Daniel og meg, like ved kjøkkenet der da, (husker jeg).

    Og jeg syntes at det bråkte så mye, fra et kjøleskap, på kjøkkenet der.

    Så jeg dyttet det kjøleskapet, inn i det rommet, hvor vi hadde spist middag da, (husker jeg).

    Sånn at laken fra agurksalaten, rant ut på gulvet, vel.

    (Etter at Pia og Daniel hadde sovnet, vel).

    Og dagen etter, så hadde jeg en diger buse, i nesa, husker jeg.

    Og jeg tulla litt med Daniel.

    (Som var litt innpåsliten, kanskje).

    Og viste han busa, (som jeg hadde funnet i nesa mi), og spurte om han ville ha den, da.

    Men det ville han ikke, da.

    Og da, så var det en dansk familie, (eller noe), som satt og spiste, rett utafor biblioteket der.

    (Og som så på at jeg tulla med den busa, vel.

    Noe sånt).

    Og de hadde kommet fram, litt for seint, dagen før, (var det vel).

    Så de hadde ikke fått blitt med på middagen, da.

    Og de hadde heller ikke funnet fram, til tante Ellen-stranda der, da.

    Noe Pia lo av vel, like etter at vi hadde gått i mørket, på den stien der, da.

    Og etterhvert, når jeg hadde fått tatt meg en dusj, i bibliotek-bygningen der, og blitt litt mer edru, da.

    Så kjørte jeg vel, med Pia og Daniel, tilbake igjen til Oslo, tror jeg.

    For jeg kan ikke huske, at det var så mye mer som skjedde, under det her besøket, da.

    (Hvis jeg husker det, riktig).

    Og det er forresten mulig, at den gangen som foreldrene til Sophia Legind, inviterte Axel og meg, til å jobbe, på sommerhuset deres, i Danmark.

    Det kan også ha vært den neste sommeren.

    Nemlig sommeren 2002, da jeg nettopp hadde slutta, som butikksjef i Rimi, for å begynne å studere, på en bachelor IT-grad, ved HiO IU, høsten 2002.

    For sommeren 2002, så var det bestemor Ingeborg sin 90-årsdag da, som ble feiret, i Guvika, igjen.

    (På samme måte som på hennes 80- og 85- årsdag, da).

    Så det kan også ha vært da, som foreldrene til Sophia Legind, inviterte Axel og meg, til å jobbe, på deres feriehus, i Danmark, da.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt, nøyaktig.

    (Men det må vel ha vært enten sommeren 2001 eller sommeren 2002, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en klage, til Norsk Pasientskadeerstatning, på han fastlegen jeg hadde i Oslo, blant annet







    Gmail – Klage på Fastlege – Bentsebrugata Legesenter







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Klage på Fastlege – Bentsebrugata Legesenter





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Thu, Mar 10, 2011 at 10:03 PM





    To:

    npepost@npe.no



    Hei,

    jeg vil gjerne klage på den første fastlegen jeg hadde i Norge.
    (Jeg har allerede sendt klage på den siste).
    Min farfar, Øivind Olsen, han stolte ikke på leger, så han sa han gikk aldri til legen.

    Og jeg begynner å lure på om han hadde rett.
    Men men.
    Den her første fastlegen min, det var en litt eldre kar, hos Bentsebrugata Legesenter, i Oslo.
    Og jeg sa til han, om jeg ikke skulle fikse kneet mitt, siden en korsbåndskade var slått opp.

    (Så kneet var ustabilt).
    Og da svarte han legen: 'har du ikke fått nok nå da'.
    (Enda jeg ikke fikk atføring, eller noen ting, da jeg var utbrent butikksjef fra Rimi, noen år før).

    Og da mener jeg at det var tull fra den legen.
    For enten så må helsevesenet fikse kroppen min, sånn at den er i bra stand.
    Ellers så må de uføre-trygde meg, mener jeg.

    Her så ble det bare noe midt i mellom.
    For jeg må være forsiktig når jeg løfter nå, og når jeg går, så må jeg konsentrere meg.
    Og jeg kan ikke løpe.
    Og jeg har problemer med å holde vekta, siden jeg ikke kan trene fotball, osv., som jeg har pleid å gjøre.

    Så siden kneet mitt ikke ble fiksa, så kunne jeg ikke prestere maks på jobb, som butikksjef i Rimi, osv., heller.

    Dessuten fant ikke han legen ut at jeg har hatt glutenallergi.

    Dessuten vil jeg klage på kollegaen hans.

    Det var sånn, at da jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998, så var jeg litt spent, og ble ganske bleik og sånn.
    Og da dro kollega fra Rimi, David Hjort meg med på Burger King i Grensen, og der satt Jan-Henrik, som var medarbeider, i den butikken jeg tok over.

    Og da hørte jeg at han klagde til sine kamerater på at jeg hadde begynt å 'miste håret', osv.
    At Jan Henrik fikk 'angst' pga. dette, eller noe.
    (Men det var nok bare at jeg så blekk ut grunnet gluten-allergi, eller noe).

    Så jeg leste på nettet, at det var noe man kunne bruke, for å hindre at man mista håret.
    Og gikk til Bentsebrugata Legesenter, og spurte om jeg kunne få resept.
    (Regaine, het vel det her serumet).

    For Norge er det eneste landet i verden, omtrent, hvor man må ha resept for å bruke det).
    Men men.
    Og det som skjedde da, var at han ene legen, (han unge der, kollegaen til den seinere fastlegen).

    Han begynte å prate om prostata osv., en gang jeg skulle fornye resept.
    Og hadde en chat på et kvarter kanskje om prostata osv.
    Hva var poenget med det, lurer jeg nå.
    Jeg har senere lest i Aftenpostens Tekstarkiv, at jeg har Johanitterordenen, i slekta, gjennom min fars nye stedatter, Christell Humblen, sin halvbror på Vestlandet, Bjørn Humblen og hans ekskone, Nadine Humblen, som begge er ganske ny-utmeldte av den ganske nystarte Johanitterordenen, i Norge.

    Og de kalles Hospitalordenen.
    Så det er ikke mulig å ha et vanlig forhold til leger, når man har den ordenen i slekta, tørr jeg å påstå.
    Dr. Bjerre, fra Danmark, som opererte kneet mitt, på Aker, i 1996, han tulla også fælt, vil jeg si.

    Og ville ikke la meg slippe Heimevernet, da jeg ringte han seinere.
    Men et kvinnelig befal på HV-rep på Terningmoen, tvang laget jeg var på til å hoppe bukk, over et hinder, ei som ikke var troppsbefal.

    Så Johanitterordenen har nok virka gjennom Forsvaret og Dr. Bjerre og det som er.
    Det er mulig at min farfar også hadde dem i slekta, siden han ikke stolte på leger.

    Og i min mormors slekts, skal det visst også ha vært Johanitterorden.
    (Hu var adelig, fra Danmark, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, og en i Heegaard-slekten, i USA, som kontaktet meg på irc, sa at hans far var i Johanitterordenen).

    Så sånn var det.
    Så her vil jeg ha mange millioner i erstatning, siden Johanitterordenen har tulla meg meg, i det norske helsevesenet.
    Han Dr. Bjerre lot en hel skoleklasse se på at ei dame satt kateter på meg osv., det tror jeg ikke var ment å være sånn.

    Og de sendte meg hjem før operasjonssåret grodde.
    Og søstera mi var der, på Aker, og slapp inn i post-operasjonsrommet med Se og Hør og Appelsinsjokolade.
    Og hu var der også og skulle hinte om kateter-ledningen.

    Og hun som satt inn kateteret hu tok liksom fart på ledningen, og stanga den mot urinrøret mitt.
    Og han som kjørte senga mi ned til operasjonssalen begynte å gi råd om hva jeg skulle ta først av anestesi og kateter.

    Jeg hadde aldri blitt operert før, så jeg visste ikke hva kateter var engang.
    Og Dr. Bjerre lot han sykeseng-kjører'n styre rekkefølgen.
    Så her få dere skjerpe dere og hive den orderen tilbake til Danmark, mener jeg.

    Jeg gikk også skada trynet, 2003, og da lot de på Bentesbrugata Legesenter, som om at ikke noe var galt, og ga meg ikke hjelp.
    Cecilie Hyde, fra Svelvik, anbefalte meg dette legesenter, i 1989, var det vel, det året jeg flytta fra Berger til Oslo.

    Og dama i resepsjonen der, anbefalte meg å velge han litt eldre karen som fastlege, for jeg hadde vært der så lite, så jeg huska ikke hvem lege som var hvem der, for å si det sånn.
    På 90-tallet var jeg nesten aldri hos legen osv.

    Men jeg møtte litt veggen som butikksjef i Rimi, etter å ha blitt tulla mye med der da.
    Men attføring fikk jeg ikke, jeg måtte studere som vanlig student.
    Så at jeg skulle ha fått noe særlig mye, det synes jeg ikke.

    Og da skulle jeg blitt uføretrygda, mener jeg, hvis dem ikke ville fikse kneet mitt.
    Ihvertfall delvis uføretrygda.
    Enten får dem fikse knea osv., til folk, ellers så får dem uføretrygde dem, mener jeg.

    Man kan ikke begynne å bable om 'har du ikke fått nok nå'.
    Hvis han ikke mente om jeg hadde fått nok tull da?
    Men da er i såfall det også en klage.

    Nå får dere rydde opp i tullet deres.

    Erik Ribsskog






  • Noen i Drammen søker på ‘Balstad Lambertseter’. Det var denne butikken som var den første jeg drev, fra 1998 – 2000, men den het da Rimi Nylænde

    balstad lambertseter

    PS.

    Så selv om Rimi Nylænde, (hvor jeg gikk gradene, fra å sitte i kassa, til å bli assisterende butikksjef, årene etter militæret, fra 1993 til 1996), var en liten butikk, i Rimi-målestokk.

    Så var dette likevel en utfordrende butikk, å drive, for kundene der, var mye eldre folk, som var vant til å handle på Balstad, (som var nesten som Jacobs på Holtet, hvis jeg har skjønt det riktig, i gamle dager), rundt 50-60 tallet kanskje.

    (Lambertseter var jo Norges første drabantby.

    Og de eldre kundene, som handlet på Rimi Nylænde, var kanskje blant de første som bodde i drabantby, i Norge da.

    Men men).

    Så selv om Rimi Nylænde, var en av de minste Rimi-butikkene i Oslo, omsetningsmessig, så var det mye kresne kunder der, så standarden måtte være bra der.

    Men jeg tror at de fleste kundene der, var vant til meg, fra før, siden jeg hadde sitti i kassa der før, og jobbet på gulvet, og som aspirant og assistent der.

    Så ei dame som bodde der, (fra Nord-Norge vel), kom med avisutklipp, fra Aftenposten osv., etter at det hadde vært ran der.

    Og noen andre lånte penger av meg, innimellom.

    Ei dame som het With, blant annet, det samme som båtmerket.

    Ei dame fra Nord-Norge, som hadde dårlig råd da vel.

    Og en pakistaner, som var taxi-sjåfør, eller noe, kanskje, og som drakk en del øl da.

    Og da kom plutselig de unge døtrene hans innom og skulle ha jobb der da.

    Men det ble litt feil, syntes jeg, at de ble sendt dit av faren sin.

    Da visste jeg ikke sikkert om de egentlig ville jobbe der heller, selv.

    Og vi hadde vel nok folk der og, på den tiden, tror jeg.

    Selv om det kunne gå litt i bølger.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Og det var også en familie fra Tveita, (som jeg ikke hadde sett før men), mor og bestemor og en del unger vel, som måtte låne 500-600 av meg, en gang, for kortet deres var tomt for penger.

    Og hu Line i kasse 1, (jeg satt og slo inn varene, i kasse 2 vel), så så bedende på meg, syntes jeg, som om at hu ville at jeg skulle hjelpe dem.

    Så dette må vel ha vært mens jeg jobba som assistent der, at den familien fikk låne penger av meg, en lørdag, (lørdagsvaktene var ganske ‘seige’, for som leder, så jobbet man da fra 7 til 19, og jeg har alltid pleid å være b-menneske, så jeg har pleid å vanligvis jobbe seinvakter, så på lørdagene så gikk jeg ofte rundt stup trøtt, i 11-12 timer, og måtte liksom kjempe meg gjennom arbeidsdagen da. Men men), som jeg hadde ansvaret der da.

    Men men.

    Og denne familien, kom aldri tilbake med pengene, som lovet.

    Så det endte med at jeg måtte gå av t-banen, (på linje 6, på vei hjem til Ellingsrudåsen), på Tveita da, og gå til adressen jeg vel fikk oppgitt av dem, for å få pengene tilbake.

    Men da betalte de.

    Uten å mukke, liksom.

    Så hvorfor det gikk så langt, som at jeg måtte dra hjem til dem, for å hente de pengene, det veit jeg ikke.

    Men 500-600 var mye for meg, som var assistent i Rimi, for det var bare 140-150.000 i året vel, og det var langt under gjennomsnittslønna i Norge, på den tida.

    Men men).

    Så jeg har altså vært butikksjef da, på en butikk, som tidligere var ganske viden kjent, og populær, (for det fantes vel ikke så mange selvbetjeningsbutikker, på 50-tallet osv., da), og som het Rimi Nylænde, (eller gamle Balstad da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på, da jeg så det Google-søket.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg vant også premie i en konkurranse, som butikksjef, da jeg drev denne butikken, (Rimi Nylænde).

    Det var vel påsken 1999 kanskje.

    Ihvertfall var det ikke lenge etter at vi hadde flytta fruktavdelingen til inngangen.

    Dette var vel i begynnelsen, mens jeg var butiksjef der.

    Så det kan ha vært litt før påsken 1999 og.

    Men Jan Henrik aka. Jan-ern, var vel assistent da, så hu Wenche Berntsen hadde sykmeldt seg, tror jeg.

    Men men.

    Og da vant butikken 2. plass, eller noe, tror jeg, i fruktleverandøren, (Norgesfrukt?), sin appelsin-selge-konkurranse.

    Vi vant en tursekk og to flasker vin.

    Og jeg lurte fælt på hvordan jeg skulle gjøre dette, sånn at Jan Henrik ikke ble sur.

    (For han kunne være litt vanskelig, (eller dorsk er kanskje det rette ordet, eller som en bortskjemt unge kanskje), som medarbeider/leder-kollega, syntes jeg).

    Så jeg lot Jan Henrik få tur-sekken.

    Og så tenkte jeg det, at da tar jeg begge vinflaskene.

    Men jeg turte ikke det, i tilfelle Jan-Henrik skulle synes det var urettferdig, og begynne å ‘sur-mule’.

    Så jeg lot han få den ene vinflaska og.

    Så jeg fikk bare en flaske rødvin, eller noe.

    Men kanskje Jan-ern da begynte å surmule, siden jeg ‘rappa en del av gaven hans’?

    Det kan godt tenkes, kjenner jeg han Jan Henrik rett.

    (For å tulle litt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg vant faktisk en konkurranse også her, i den første butikken jeg var butikksjef i.

    Nemlig på Rimi Nylænde aka. gamle Balstad.

    Og ikke bare på Rimi Langhus, hvor jeg jo vant Rimi Gullårer, for andre halvår 2001.

    En konkurranse som vel var mye mer prestisjefull.

    Og som jeg har skrevet opp på CV-en.

    Jeg kan vel ikke akkurat skrive appelsin-salg-konkurranse, på CV-en.

    Vi får se hvor mye det er plass til på den CV-en.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Lars fra Rimi Nylænde







    Gmail – Hei Erik! Venner på facebook?







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Hei Erik! Venner på facebook?





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Jan 4, 2011 at 8:19 PM





    To:

    Lars Storjord <larsstor@ifi.uio.no>



    Hei,

    ja, jeg var jo ny som butikksjef da jeg begynte på Rimi Nylænde.
    Og jeg var litt bortskjemt, fra Rimi Bjørndal, for der var jeg vant til å ha alle seinvaktene, og de fleste gjorde som jeg sa.

    Men Ida og Benny, var litt vrange syntes jeg, som ny butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter.
    Og også Jan-ern og Wenche Berntsen var litt vanskelige, syntes jeg.
    Men jeg ble jo lært opp til å være en streng butikksjef, så det er ikke sikkert at det var dem det var noe galt med.

    Så det var derfor jeg spurte deg om du kjente noen som trengte jobb, for jeg ville ha noen som gjorde det jeg spurte dem om, i butikken da.
    Så da fikk du hu Kristin til å begynne å jobbe der, husker jeg, og ei annen vel.

    (Som jeg så med noen tøffe mannfolk i butikken, innimellom de to periodene hu jobba der vel.
    Hu flørta med meg den siste dagen hu jobba og vel, og spurte om vi var aleine i butikken.

    Men hu var vel bare 17, og jeg ville skille fritid og jobb, så jeg holdt fingra av fatet, for å si det sånn.
    Men men.
    Det var vel kanskje sommeren år 2000, eller noe.

    Men men).

    Hu Kristin sa hu skulle begynne å jobbe på dyrebutikken på Oslo City.
    Men men.
    Hva driver hu med nå da?
    Hva begynte du med etter Rimi?

    Jeg har overhørt at jeg er forfulgt av 'mafian', i Oslo, i 2003.
    Er du i noe Tveita-gjengen, eller noe?
    Jeg husker du dro med Henriette på dassen på Rimi Nylænde en gang, gjorde du ikke det.

    Men men.
    Ikke min business men.
    Du var vel en stødig arbeidskar, som til og med Wenche Berntsen gikk god for, husker jeg.
    Du studerer data nå?

    Jeg ser du driver med pyhton, det har ikke jeg drevet med, jeg er mer av den gamle skolen innen data, men jeg har lært meg litt HTML og sånn nå da.
    Men det kan du vel selv og.

    Mvh.

    Erik Ribsskog
    2011/1/4 Lars Storjord <larsstor@ifi.uio.no>

    On Tue, 4 Jan 2011 18:21:04 +0000, Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> wrote:


    Hei,

    var det du som jobba på Rimi Nylænde?



    Det stemmer! Hvordan går det?






  • Jeg lurer på om han ene dørvakten som ble dømt til fengsel, for vold, på utestedet Onkel Donald, var Jan Henrik, assistenten min fra Rimi Nylænde?

    jan henrik hm

    http://www.dagbladet.no/2010/03/17/nyheter/dorvakter/vold/10891106/

    PS.

    Jan-Henrik, han var jo i militæret, i 1999.

    Og han begynte jo som dørvakt på Onkel Donald, etter militæret vel.

    Så det passer jo bra på han, må jeg si.

    Han er nok rundt 31 år nå, vil jeg tippe på.

    Men men.

    Jeg skal ikke si det sikkert da.

    Jeg bare lurer litt.

    Så sånn er det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jan Henrik, han jobba litt treigt, syntes jeg.

    Det var derfor jeg begynte å ta seinvaktene, da jeg jobba som butikksjef.

    For da var det sånn, at hvis jeg gikk hjem klokka 16, eller 17, og det stod to bur med varer i butikken, på Rimi Nylænde.

    Og det var det eneste som skulle gjøres på den vakta.

    (Kanskje bortsett fra melka, og å skrive opp brødsvinnet).

    Så stod det fortsatt to bur der, når jeg kom på jobb, neste morgen.

    Så da ble jeg bare enig med Jan Henrik om å bytte på vaktene.

    Så tok jeg alle seinvaktene.

    For da fikk jeg ihvertfall de ryddehjelpene og andre medarbeiderne, til å jobbe vanlig, når jeg var i butikken.

    Mens Jan Henrik tok frukta da, og satt opp brøda, på tidligvakta.

    Det var det eneste han gjorde stort sett vel.

    Bortsett fra tipping og retur og kanskje pauser og sånn da.

    Så det gikk kanskje litt treigt.

    Men han var pålitelig da.

    Det var ikke sånn at han forsov seg og glemte å åpne butikken, f.eks.

    (Kanskje mora hans vekte han?)

    Men jeg hadde jo jobba som Rimi-leder, i fire år allerede, før dette, og gått gradene i Rimi-systemet, fra låseansvarlig til butikksjef, på nettopp Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, (som var en mye større butikk, hvor vi fikk ca. 10-15 bur med varer, som jeg spredde, to ganger i uka, pluss at jeg la opp kjølevarer og hadde tippeoppgjøret og tok de fleste bestillingene, osv).

    Men jeg kunne ikke ha det sånn, at et helt skift nesten ikke gjorde noe.

    Så da fikk jeg bedre kontroll, syntes jeg, hvis jeg hadde seinvaktene.

    Da fikk jeg kontroll, selv om Jan Henrik bare tok frukta og brøda.

    Det funka helt greit.

    Og da fortsatte jeg med det, da Stian ble ny assistent.

    Han kom rett fra militæret, så han gjorde mye mer enn Jan Henrik.

    Men Stian var vel mer motivert og, sa han ihvertfall.

    Og vi fikk også mer arbeid.

    Leverandørene, slutta å stable varer, og vi måtte stable alt selv.

    (Det var noe Rimi fant på i 1999 vel).

    Og vi fikk svinn-reduserings-program.

    Så det ble mer arbeid på lederne.

    Så Stian gjorde dobbelt mye som Jan Henrik, vil jeg si.

    Så Stian jobba bra.

    Men han var ikke så reinslig.

    Distriktsjef Jan Graarud ba meg si til Stian (Eriksen), (som var Henning Sanne sin kamerat, og som hadde jobba deltid i Rimi, før han dro i militæret), at han lukta litt hest, eller mann.

    Og jeg sa fra.

    Og han sa at han skulle begynne å vaske seg før han dro på jobb.

    Men jeg merka det seinere, at han ikke gjorde det.

    Det lukta fortsatt hest/mann av Stian, på jobben, vil jeg si.

    Og det tror jeg ikke var lukt som hadde oppstått i løpet av vakta, hvis jeg skulle tippe.

    Så sånn var det.

    Nå tar jeg med alt det dårlig og, siden jeg blir tulla med.

    Men dem var flinke sånn, både Jan Henrik og Stian, på den måten at dem ikke sjukmeldte seg.

    Man kunne stole på at dem kom på jobben.

    Så det var veldig bra.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Nå ser kanskje det her litt stygt ut, for hu Wenche Berntsen, som ble sjukmeldt.

    Men, hu prøvde ihvertfall, hu og.

    Når ei i kassa, (som bare jobba der noen uker, Camilla, som låseansvarlig Hilde kjente), slutta, så prata jeg med Wenche Berntsen, (for det var ikke noen andre å spørre, skal jeg være ærlig).

    Og da kom Wenche Berntsen tilbake igjen på jobb, som leder på Rimi Nylænde.

    Så hu prøvde ihvertfall.

    Så skar det seg vel igjen, noen måneder seinere.

    Uten at jeg helt skjønte hva det var.

    Eller at jeg husker det.

    Men da begynte hu på Rimi Manglerud.

    Så hu prøvde ihvertfall, hu var ikke sånn at hu bare ville sitte hjemme og være arbeidsledig.

    Så hu var ikke helt umulig hu heller.

    Og nå virker det som at jeg var verdensmester.

    Men det var jeg ikke.

    Dette var den første butikken jeg var butikksjef i.

    Og jeg hadde ikke hatt noe kurs i praktisk og/eller moderne butikkledelse.

    Jeg hadde blitt lært opp til å lede butikken sånn og sånn, av andre butikkledere i Rimi.

    Dvs. på en gammeldags måte.

    Som en sånn sjefete sjef.

    Så jeg var nok ganske sjefete og litt gammeldags, å ha som sjef, vil jeg tippe.

    Men Rimi hadde kurs seinere, og jeg skjønte av kollegaer da jeg jobba på Rimi Kalbakken, at moderne butikkledelse, gikk mye på å lede butikken gjennom ledermøter osv.

    Så jeg prøvde å lære meg å lede butikkene på en moderne måte etterhvert.

    Mens da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998, så skjønte jeg ikke så mye poenget eller viktigheten med personalmøter, for eksempel.

    Så de kursene jeg var på, i ledelse, i Rimi, de burde jeg kanskje ha vært på, før jeg ble butikksjef, og ikke etter at jeg hadde vært butikksjef i tre-fire år.

    Det er nok mye mulig.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    PS 4.

    Altså, jeg skrev det ovenfor, at jeg ikke skjønte poenget med personalmøter, da jeg begynte som butikksjef i Rimi.

    Men jeg mente det sånn, at jeg skjønte ikke helt poenget, om hvordan man kunne bruke personalmøter, for å få kontrollen.

    For hvis man først har ledermøter, hvor alle lederne blir enige, om hvordan man skal gjøre en ting.

    Og så har man personalmøte etterpå.

    Da behøvde ikke jeg som butikksjef å si noen ting på personalmøtet, på Rimi Langhus, assistent Sølvi, sa alt, som vi hadde blitt enige om.

    For hu hadde visst lyst til det da.

    Så sånn var det.

    Men, jeg skjønte jo det, allerede i den første butikken jeg var butikksjef i, at personalmøter er fine for opplyse om ting og sånn da.

    Men jeg skjønte ikke hvordan man kunne bruke personalmøte som et verktøy, for å få kontroll.

    Hvis man skriver referat fra personalmøter, så får man kontrollen da.

    Vil jeg si.

    Selv om jeg bare jobbet som butikksjef i fire år, så jeg er ikke så ekspert.

    Men hvis man har noen umulige ansatte.

    Så kan man bare skrive referat, fra personalmøte.

    Og så kan man vise dem det, at de var med på det møtet, og at det og det ble sagt.

    I et møte om eventuelle problemer osv. da.

    Men jeg er ikke så god på det her, men noen ganger kan det kanskje være vanskelig for en butikksjef å få kontroll på en butikk da.

    Og hvis man da er god på møter og til å skrive referat og til å ha medarbeidersamtaler osv., så kan man kanskje få kontroll på butikken, på den måten.

    Uten at man behøver å oppføre seg som en autoritær sjef, som går rundt og kjefter og smeller og kommanderer hele tida da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Jan-Henrik aka. Janer’n fra Lambertseterveien, som tuller?

    Nå lurte jeg på om det kunne være han Jan Henrik, som jeg nevnte i den tredje siste bloggposten vel, som tuller.

    Jeg skjønte det ble noe krøll med han, siden Stian, den nye assistenten, sa et eller annet, da han Jan Henrik nettopp hadde dratt i militæret, høsten år 1999 vel.

    Noe sånt.

    Og da, så ville vel ikke Jan Henrik jobbe mer.

    Jeg hadde ‘dulla’ mye med han, enda han jobba treigt syntes jeg.

    Han klarte å stable opp brøda og frukta, på en tidligvakt.

    Men han Stian gjorde jo mye mer da, når han begynte.

    Men men.

    Men kanskje han Stian fikk litt mye arbeidsoppgaver, det er mulig.

    En mellomting mellom Stian og Jan Henrik, hadde kanskje vært det beste.

    Det er mulig, for han Stian han jobba så mye at han falt i trappa ned til lageret, og fikk hjernerystelse.

    Jeg vet ikke om han skada hue etter det, for etter det så syntes jeg at han var litt surrete.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, mora til Jan Henrik, er jo dansk.

    Så kanskje Jan Henrik er i noe danske-mafia?

    Hm.

    Jan Henrik har jeg møtt på Stedet, hvor han var sammen med en gjeng kamerater, og jeg prøvde å skvære opp fra Rimi-tida.

    Og han klagde ikke til meg da, ihvertfall.

    Men det var jo på byen vi møttes da.

    Men han virka ikke full da.

    Jeg har også møtt Jan Henrik et par ganger på byen, etter den gangen jeg traff han på Stedet, var det vel.

    Han begynte jo som dørvakt på Onkel Donald.

    En svær og kraftig kar, med mørkt, krøllete hår vel.

    Jeg gikk ut fra Studenten, eller noe, og skulle ringe noen da.

    Så så jeg Jan Henrik, også gikk jeg bort til der han stod, utafor Onkel Donald.

    For jeg tenkte det var uhøflig å ikke si hei.

    Jeg tenkte ikke på det først, at han jobba borti gata der, når jeg skulle ringe.

    Men jeg så han tilfeldigvis da.

    Og da hørte jeg at Jan Henrik sa til en kollega, eller bekjent, at han gadd ikke å stå ute, når jeg prata i en Nokia 3330, var det vel.

    (For det var ikke kul nok mobil, til at Jan Henrik ville bli sett sammen med meg. Hvis jeg skjønte det riktig. Enda den mobilen ikke var ny, så var den helt strøken, det var ikke noe riper eller noe sånn på den. Jeg trengte liksom ikke noe dyrere mobil. Men men

    Jeg tror han Dagga, fra HiO IU, som hadde vært vokalist i Autopulver, Hamar-bandet, kjøpte den mobilen av meg, for en billig penge, (eller om han fikk den gratis), da jeg kjøpte en Nokia 3510, eller hva de heter igjen, en sånn hvit med polyfoniske ringetoner vel, høsten 2002, må vel det ha vært. Noe sånt.).

    Så det er ikke bare på vestkanten de tenker sånn, det er også på Lambertseter.

    Så sånn er det.

    Hu Hilde, som var låseansvarlig, på Rimi Nylænde, da jeg begynte som butikksjef der, i 1998.

    Hu sa, etter at jeg hadde jobba der noen uker vel, at Wenche Berntsen og Jan Henrik, hadde tigget ei eldre dame, om å ringe hovedkontoret og klage på meg, for noe jeg ikke skjønte hva egentlig var.

    (Men det var et eller annet med melka).

    Det må ha vært noe misforståelse, for jeg svarte ihvertfall på hva hu spurte om, sånn som jeg husker det nå, ihvertfall.

    Det var hu eldre dama, som jeg kjente igjen seinere, for hu pleide å kjøre handlevogna, inn i mannfolka, som var i butikken.

    Så hu må man vel si var klin gæern.

    Det gjorde skikkelig vondt å få noen metallgreier fra handlevogna, i full fart inni beina.

    Så hu var nok ikke helt vel bevart nei, dessverre.

    Så hadde Wenche og Jan Henrik tigget henne om å ringe hovedkontoret, og klage på meg.

    Jan Henrik hadde gått ned på knærna, og tigget henne om å ringe og klage på meg da, sa hu Hilde.

    Jeg innrømmer at den ledelsesstilen jeg hadde, på den tida, ikke var så bra.

    Men det var tross alt den ledelsesstilen, som jeg hadde blitt opplært av mine tidligere sjefer i Rimi å ha.

    Jeg prøvde da jeg ble leder på Rimi Nylænde, i 1994, å være en leder som ikke var autoritær.

    Men da fikk jeg beskjed, av assistent Hilde, (som seinere begynte i Rema. Altså ikke låseansvarlig Hilde, fra 1998, men assisten Hilde, fra 1994), om å ikke være snill med medarbeiderne.

    For da ble hu og butikksjef Elisabeth upopulære.

    Så jeg måtte være autoritær og streng, fikk jeg beskjed om, for ellers ble de upopulære.

    Og jeg var ny som leder i Rimi, og den jobben i Rimi var alt jeg hadde egentlig.

    Jeg hadde ikke noe nær familie, eller noe særlig gode kamerater, jeg hadde to yngre søsken, som var like fattige som meg omtrent.

    Så det var ikke så mye, for jeg var ikke på godfot med de andre i familien.

    Så derfor var jeg avhengig av jobben min i Rimi.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, og da jeg begynte som assistent, på Bjørndal, i 1996, så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen og assistent Irene, på at medarbeiderne var så umedgjørlige.

    Så de skulle vi ‘ta’ da.

    Så de ville at jeg skulle være autoritær da og tøff, mot medarbeiderne.

    Så det var den ledelsesstilen, som jeg ble pålagt, vil jeg si, å ha.

    Seinere prøvde jeg å forrandre det.

    Men som ny butikksjef, så var det så mye annet som var nytt, så da var det ikke sånn at jeg la om ledelsesstilen, med en gang.

    Selv om jeg gjorde det gradvis, gjennom de fire årene jeg var butikksjef.

    Så på Rimi Langhus, så klagde jeg ikke og maste hele tida, på medarbeiderne.

    Da lot jeg dem være for det meste i fred, og hadde heller møter, hvis det var noe.

    Så jeg skjønner egentlig at Wenche og Jan Henrik klagde på meg.

    Men da burde det blitt tatt opp innen Rimi.

    For det mener jeg var et Rimi-problem, for det var Rimi som fikk meg til å ha den ledelsesstilen.

    Så hvis dem har gjort noe ‘mafian’ pga. det her, så synes jeg det er råttent gjort.

    Men værst er politiet som bare står og ser på, eller hva de gjør, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Hvis jeg har forstått det riktig.

    Så det er mye rart.

    Det er helt sikkert.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Nå la jeg merke til noe feil, på tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret

    3987007870_2fd6feb7df_b

    PS.

    Og den feilen er, fra det året mora mi døde, i 1999.

    Da jobba jeg som butikksjef, på Rimi Nylænde, og hadde en ny assistent der, som het Stian Eriksen, for den gamle assistenten, Jan Henrik, dro i militæret.

    Så ringte jeg HV, og spurte om jeg kunne slippe unna den øvelsen i 1999, siden jeg hadde en helt ny assistent, som ikke klarte seg aleine, for han var under opplæring.

    (Dette gjorde jeg i samarbeid med distriktssjefen, Jan Graarud, som også mente det at jeg burde få fri da, siden assistenten var under opplæring, så han ba meg ta det med HV, når jeg forklarte problemet med rep.-øvelsen, for han).

    Og dette gjaldt en øvelse i Hurdal.

    Og da sa HV, at jeg kunne få fri, mandag og onsdag.

    Så da måtte jeg kjøre til Hurdal, tirsdag morgen, veldig tidlig.

    Og så tilbake til Oslo, tirsdag kveld.

    Og så tilbake til Hurdal torsdag morgen.

    Og så fikk jeg fri fredagen og, for jeg spurte på torsdagen, (noen høye HV-offiserer, var det jeg spurte, som smilte og var glade, for øvelsen var så og si ferdig, på torsdag kveld).

    Så tro jeg tilbake til Oslo, torsdag kveld, (jeg hadde en svart Ford Sierra), og dro på jobb på Rimi, på fredagen.

    (Jeg var også på en date, på onsdagen, (tror jeg det var), på Grunerløkka, med en dame jeg traff et eller annet sted på nettet, som likte litteratur, så jeg tok med noen bøker.

    Men jeg var sliten av all jobbingen og kjøring og rep-øvelsen, så det funka ikke så bra, med daten, husker jeg.

    Jeg møtte aldri henne igjen, selv om hun, (som jeg ikke husker navnet på), fikk låne to bøker av meg.

    Men men).

    Men jeg ser på tjenestebeviset, så står det at jeg bare var der en dag i 1999:

    30. august.

    Men det er feil, jeg var der både tirsdagen og torsdagen.

    Jeg skal se om jeg finner de datoene.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det må vel ha vært 31. august og 2. september da, som jeg var på øvelse, i 1999, vil jeg tippe:

    http://www.timeanddate.com/calendar/?year=1999

  • Jeg fikk en Facebook-melding fra hu Wenche Berntsen, fra Manglerud, som jobba på Rimi Nylænde

    rimi

    PS.

    Her er mer om dette:

    berntsen 1

    berntsen 2

    PS 2.

    Mer fra Wenche Berntsen:

    lyserødt 1

    lyserødt 2

    PS 3.

    Nå syntes jeg det ble litt for mye juging fra frøken Berntsen:

    pizza

    PS 4.

    Og enda mer fra Wenche Berntsen:

    enda mer

  • Jeg sendte en e-post til LO, angående arbeidssakene mot Rimi/ICA og Bertelsmann Arvato/Microsoft







    Google Mail – Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/Fwd: Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS: etterlyser tilbakemelding fra Svartjenesten







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/Fwd: Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS: etterlyser tilbakemelding fra Svartjenesten





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Sep 30, 2009 at 10:00 PM





    To:

    lo@lo.no



    Hei,

    jeg klarer ikke å få noe hjelp av Arbeidstilsynet og heller ikke Fri Rettshjelp, fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus, angående en arbeidssak, som jeg har mot Rimi, etter å ha jobbet som butikksjef og leder i Rimi, i ti år.

    Jeg har også blitt plaget mye på jobb i England, i en sak hvor de brukte ulovlig ledelsesmetoder, og det var mye mobbing og trakassering fra leder, hos Bertelsmanns Microsoft-aktivering, i Liverpool:

    Jeg var ikke medlem i LO, da jeg bodde i Norge.
    Men jeg samarbeidet ihvertfall med LO, på den måten, at da jeg var ny som butikksjef, i 1999, på Rimi Nylænde, så gjorde jeg som LO sa, da en jurist fra dere ringte, angående an klage fra assistenten min, Wenche Berntsen, som hun hadde sendt til LO, angående at hun hadde fått færre ansvarsoppgaver, når hun kom tilbake, etter å ha vært sykemeldt.

    Da lot jeg henne få tilbake de arbeidsoppgavene, som jeg hadde gitt midlertidig til Jan Henrik da, som han heter.
    Jeg visste jo ikke at det var så nøye, men jeg regnet med at LO visste det, når en jurist derfra ringe, så jeg lot Berntsen få tilbake de arbeidsoppgavene da.

    Det likte nok ikke Jan Henrik da.
    Og heller ikke distriktsjefen, Jan Graarud, likte dette, han kjefta på meg, for å ha hørt på LO, husker jeg.
    Jeg trodde nesten at LO visste hva de prata om jeg da, så jeg hørte på dere.

    Men, Berntsen begynte å jobbe på Rimi Manglerud, så da ble Jan Henrik assistent da, til han skulle i militæret, seinere samme år vel.
    Så det ordna seg vel på en måte, selv om jeg kanskje burde ha tatt det med Graarud, men han var sånn, at det første han gjorde, når han ble den nye distriktsjefen min, i 1999, (etter Skodvin), det var å stå bak potetgullhylla, og spionere på meg, mens jeg var pauseavløser i kasse, på Rimi Nylænde da, så jeg var litt skeptisk til han Graarud, og prøvde å ordne mest mulig selv, siden Skodvin også hadde gitt signaler om det, at de likte at butikksjefer ikke ringe og ba om å få mer bemanning til butikken og sånt da.

    Men men.
    Dere får se om dere har tid å se på dette, og eventuelt gjøre noe med dette, for jeg klarer ikke få noe respons fra noen andre.
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/9/23
    Subject: Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS: etterlyser tilbakemelding fra Svartjenesten
    To: oslo@arbeidstilsynet.no

    Hei,

    jeg har litt kommunikasjonsproblemer, med svartjenesten til Arbeidstilsynet.
    Men jeg jobbet i Rimi, fram til 2004 og dro så til England, etter å ha blitt forfulgt av noen av Rimi-Hagens lakeier, eller lignende.

    Så jeg ikke hatt så mye penger, og har ikke klart å komme meg opp, og å få egen leilighet og bredbånd og telefon, før nå i det siste, men nå har jeg fått meg disse tingene, og nå vil jeg gjerne ta opp disse problemene i Rimi.

    Dette er komplisert å ta opp, så nå har jeg laget en tegneserie angående noe av det som skjedde.

    Jeg vil at dere etterforsker Rimi pga. disse tingene, (og jeg overhørte i 2003 at jeg var forfulgt av noe 'mafian', da jeg jobbet som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, ved siden av studier på ingeniørhøyskolen i Oslo, kan dette ha vært linket til Rimi-Hagen, eller andre gruperinger innen Rimi i Oslo, f.eks?):


    Saturday, 12 September 2009


    Idag tar jeg det litt rolig, så jeg tenkte jeg skulle lage Rimi Kalbakken tegneserie

    Her er rute 1:

    rimi kalbakken tegneserie 1

    PS.

    PØF heter egentlig Per Øivind Fjellhøy, og var en disktriktsjef, som jeg hadde fra januar til oktober år 2000.

    (Dette var på Rimi Nylænde, på Lambertseter.

    PØF var ikke distriktsjef, på Rimi Kalbakken, så da PØF sa at 'vi' ville dette, så trodde jeg at han også mente distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, (men det skulle det vise seg senere, at hun ikke var informert om dette), og sannsynligvis også regionsjef Jon Bekkevoll, som var regionsjef for både Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, høsten år 2000, han trodde jeg også PØF mente, på grunn av måten han sa 'vi' på).

    Han var en distriksjef som kjente butikksjefene sine godt, (kanskje litt for godt, når det gjaldt et par av damene, Sophia og hu fra Rimi Oppsahl? Jeg husker ihvertfall at PØF beordra de to opp i boblebadet, på en butikksjeftur, høsten år 2000, med distriktet hans, til Dagali).

    PØF kan nesten gå for å være en sånn typisk snobbete, nesten overklasse, vestkanttype, men et par ting avslører han:

    1. Han har uklipte og gule negler, som om han røyker rullings kanskje, ihvertfall så har han ikke stelt negla sine ordentlig, på mange år, kunne det ihvertfall se ut som, for meg.

    2. Sikkerhetssjef Lars Boye, han nevnte, i år 2000, da både PØF og Boye var innom Rimi Nylænde samtidig, at Fjellhøy hadde hatt en frynsete fortid i Rimi.

    (Boye hadde vel tilgang til personalmappa til Fjellhøy, siden Boye jobbet i sikkerhetsavdelingen).

    Boye sa dette sånn at jeg hørte det, noe han vel egentlig ikke skulle ha gjort, siden dette vel var konfidensielt, og ikke ment for PØF sine underordnede sine ører, hvis jeg skulle gjette, og koble dette til organisasjonsteori osv.

    Så sånn var det.

    Her ser vi vedkommende PØF, Per Øivind Fjellhøy:

    pøf bilde

    Og her er den videoen, som dette er tatt fra:

    PS 2.

    Jeg lurer på om hun butikksjefen, som er i den filmen der, (det står Hege Grymyr, på slutten av filmen), jeg lurer på om det var hun fra Rimi Oppsal, som PØF beordra opp i boblebadet, (sammen med hun Sophia fra Rimi Skullerud), på den store hytta, hvor vi var på butikksjef-tur, med PØF sitt distrikt, høsten år 2000, og at den butikken er Rimi Oppsal da kanskje, i såfall.

    Eller Rimi Oppsalstubben, heter vel den butikken, hvis det er den(?)

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert, men det ser ut som om det er noe OBOS-blokker og sånn, rundt der, så det er nok ikke helt umulig.

    Jeg var på Oppsal på en fest en gang, med Magne Winnem og noen folk, men det var vel i 1990, eller noe, tror jeg, så jeg husker ikke helt hvordan det ser ut der.

    Og jeg pleide å spille badminton, på Skøyenåsen badmintonklubb, het det vel.

    (For det var omtrent den eneste badmintonklubben, i Groruddalen).

    Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan det så ut der.

    Jeg var bare der et par ganger og spilte, når jeg var med å spille der, så spilte jeg for det meste i Ekeberghallen og Haugerudhallen, et år eller to på 90-tallet, etter at jeg var ferdig i militæret, i 1993.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Det står at ei av dem som er med der, heter Cecilie.

    Jeg lurer på om det kan være hun Cecilie, fra Rimi Kalbakken, da jeg var butikksjef der.

    Det ligner litt ihvertfall.

    Hun var forresten sterkt knytta, til han assistenten der, og seinere butikksjef, (når jeg slutta, noen måneder seinere), Kjetil Prestegarden.

    Det vil si hun i videoen, med det lyse håret.

    Denne videoen er vel fra 2-3 år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken, tror jeg.

    Det var hun Cecilie, som alltid satt i kassa, på kveldsvaktene, til han Kjetil Prestegarden da.

    Hun jobba vel 2-3 vakter i uka.

    Noe sånt.

    Også tok ei assistent, som heter tja.

    Hva heter hun da.

    Monika ja.

    Hun nevnte på personalmøte, like før jul år 2000 kanskje, at Kjetil, (og også den tidligere butikksjefen der, Kenneth, som også hadde vært butikksjef på Rimi Ljabru, mener jeg å huske), at de satt med lyset av inne på kontoret, og glante på hu Cecilie da, mens hu satt i kassa.

    De må ha hatt noe slags avtale om dette, for på personalmøte, så sa hu Cecilie, at det var så fint så, for hun likte å bli sett på sånn av de, for hun var 'blond', som hu sa, på personalmøtet.

    Og da trodde jeg at det bare var snakk om uskyldig titting, på hun Cecilie.

    (Og jeg pleide alltid å skru på lyset på kontoret der, når jeg var der inne, på kontoret).

    Men, en gang jeg gikk inn på kontoret, så satt han Kjetil Prestegarden der i mørket, og glante på hu Cecilie da.

    Og da ble han så stille og rar, når jeg gikk inn der, og skrudde på lyset.

    Så jeg tror han faktisk må ha sitti og ronka, mens han satt i mørket der, og så på hu Cecilie.

    (Grunnen de sa først, til at de satt i mørket, det var for at de ikke ville at kundene skulle få se inn der, på kontoret).

    Men hvis de hadde sagt det på møtet, at det ikke var snakk om titting på hun Cecilie, men ronking, da hadde jeg ikke tillatt det, da hadde jeg satt foten ned.

    Men dette her var altså da isåfall en misforståelse fra min side, jeg trodde det bare var snakk om uskyldig titting, som hun Cecilie også var med på, og syntes var artig.

    Det var det inntrykket jeg fikk fra hva som ble sagt på personalmøtet, så derfor gjorde jeg ikke noe med dette.

    Og jeg tok det ikke opp seinere heller, for det er først når jeg har tenkt tilbake på det igjen nå, at jeg skjønner det, at han nok satt der, han Kjetil Prestegarden, på kontoret på Rimi Kalbakken, i 2001, var vel kanskje det her, og tok en 'stille Anders', som det pleide å bli kalt i gamle dager, ihvertfall.

    Så det var litt tvilsomt, det opplegget der.

    Jeg var ikke så flink til å ta opp det problemet, i år 2000 og år 2001, så jeg får heller ta det opp nå da, når jeg har blogg osv.

    Så sånn var det.

    Jeg skal se om jeg får laget noe mer tegneserie her og.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Det ble konflikter på Rimi Kalbakken, fra dag 1, med assistent Kjetil Prestegarden:

    rimi kalbakken dag 1

    PS 4.

    Distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, hun kjente assistenten, Kjetil Prestegarden, fra før, så hun tok hans side i konfliktene:

    distriksjef anne neteland

    PS 5.

    Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i et par måneder, så skjønte jeg at distriktsjef Anne Neteland, nok ikke var med, i disse 'vi', som min forrige distriktsjef, Per Øivind Fjellhøy, hadde sagt at ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.

    Da jeg skjønte dette, så bestemte jeg meg for å slutte i Rimi:

    nullstille

    PS 6.

    Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i ca. et halvt år, med alle problemene og arbeidet der, som tæret på meg, så sa distriktsjef Neteland, at enten måtte jeg slutte, ellers så måtte alle de andre slutte:

    våren 2001

    PS 7.

    Like før 17. mai 2001, så dukket driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr opp, på Rimi Kalbakken.

    Jeg var veldig sliten, og hadde ikke venta at de skulle dukke opp, men jeg ble likevel skuffet over at de ikke ville høre om hva som hadde foregått:

    rune hestenes

    PS 8.

    Jeg var ikke så flink til å forklare, hva som hadde foregått, til han driftsdirektøren, Rune Hestenes.

    Jeg ville bare markere, at det var mye galt som hadde foregått i firmaet.

    Hvis han hadde latt meg få en sjangse, til å ta opp dette, i et møte f.eks., så kunne jeg ha forklart det mye bedre, men det var ikke snakk om å diskutere engang.

    Så sånn var det dessverre.

    Jeg var nok litt prega, av at han Rune Hestenes, nesten ble som en konge, som kom på besøk, han var innom de forskjellige butikkene, to ganger i året, til jul og 17. mai vel, og da burde alt være i tipp-topp stand.

    Så jeg ble ordknapp, eller at jeg ikke fikk forklart, for han var så myndig, og ville ikke diskutere og jeg hadde litt respekt for han da, for det var liksom sånn, at jeg merka at min tidligere butikksjef, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, Kristian Kvehaugen, reagerte litt på han Hestenes og, og behandla han med respekt da, mens jeg bare så på at de prata, så han var veldig høyt på strå, når man jobbet som butikkleder da, i Rimi, en som var veldig mektig i Rimi-systemet da.

    Det var en begivenhet liksom, når han Rune Hestenes dukka opp i butikken, siden han var så høyt på strå, så da ble man kanskje litt preget av stundens alvor, når han dukket opp i butikken, siden han var så myndig osv.

    Så det skjedde nok med meg, den dagen, i 2001, da han Rune Hestenes, var innom butikken, at jeg ble litt preget av studens alvor, og bare sa noe greier, som for å markere, at det var noe greier som hadde foregått da, og som ikke var som det skulle være.

    Og jeg var ikke vant til å prate med de høyest oppe i Rimi-systemet.

    Det var ikke sånn at jeg prata med Stein Erik Hagen eller Johannes Hagen, selv om jeg jobba som butikksjef i Rimi.

    Nei, de høyeste jeg prata med, det var regionsjefene.

    Og han Steinar Ohr var ny som regionsjef da, hvis jeg ikke husker feil.

    Og jeg hadde aldri prata ordentlig med han Rune Hestenes før.

    (Selv om PØF fortalte meg et par ganger, at Hestenes skrøyt så fælt av meg, da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, så jeg trodde Hestenes hadde et godt inntrykk av meg.

    Men det kan ha vært meg som misforstod PØF også.

    Det virka ikke da, da jeg prata med Hestenes, på Rimi Kalbakken, på meg, som at han hadde noe bra inntrykk av meg, så jeg trodde ikke det var noe vits i å prøve å prate mer med han seinere heller, for han virka ganske bastant, når han avviste å prate om problemene jeg hadde hatt som butikksjef på Rimi Kalbakken.

    Han skjønte kanskje ikke at det var sjefene jeg ville klage på, men han lot meg ikke forklare heller, så det ble bare veldig dumt, vil jeg si.

    Så sånn var det).

    Høsten 2001, så jobbet jeg på Rimi Langhus, som butikksjef.

    Da prøvde jeg å ta disse problemene opp, med distriktsjef Anne Katrine Skodvin, men hun ville ikke bli innblandet, sa hun.

    Og Skodvin sa heller ikke hvem jeg burde prate med.

    Men da var jo regionsjefen og driftsdirektøren, involvert, fra før.

    Så da måtte jeg ha tatt det med Johannes Hagen eller Stein Erik Hagen, eller noe.

    Og Johannes Hagen, han huska jeg, at så stygt på meg, da han stod sammen med Morten Jenker vel, i en pause, på et Rimi-møte, på Oslo Plaza, i år 2000 vel, da Stein Erik Hagen holdt tale, om bl.a. hun Kirsten, het hun vel, som hadde vært butikksjef, på Rimi Ryen.

    Så jeg hadde ikke noe bra inntrykk akkurat, av han Johannes Hagen.

    Og folka ville vel trodd at jeg var gal hvis jeg hadde tatt dette med Stein Erik Hagen.

    Han fikk jeg også et brev fra, med et hull, slitt gjennom konvolutten, i bretten på brevet, så hullet så ut som en vagina omtrent.

    Så jeg trodde at kanskje Stein Erik Hagen var sur på meg og.

    Ihvertfall var det hullet i det brevet veldig merkelig.

    Men men.

    Det var Sølvi, assistenten der, som viste meg det brevet, men det hadde vel kommet med posten, jeg vet ikke hvem som hadde tulla med det brevet.

    (Det gjaldt at jeg vant butikkdrifts-konkurransen, Rimi Gullårer, for 2. halvår, 2001, med Rimi Langhus).

    Eller om det var 3. kvartal.

    Noe sånt.

    På nyåret, 2002, så hadde jeg ordna med Rimi Langhus, syntes jeg, sånn at den butikken hadde fått en skikkelig standard-heving, siden jeg begynte der, et drøyt halvår tidligere.

    (Det kan man se på at jeg vant Rimi Gullårer-konkurransen f.eks., at jeg fikk opp resultatene og standarden, på Rimi Langhus).

    Men jeg hadde jo bestemt meg, for å slutte i Rimi, pga. at systemet oppover var så fylt av råtne folk, som jeg hadde blitt utsatt for en felle fra, da jeg jobba på Rimi Kalbakken.

    Så helt siden det møte med Anne Neteland, i PS. 5, ovenfor, så hadde jeg bestemt meg for å slutte i Rimi.

    Og på starten av 2002, så syntes jeg, at jeg hadde fått hevet standarden, på Rimi Langhus, (som var helt jævlig, vil jeg si, da jeg begynte der, det så ut som om ingen med noe butikkfagelig kunnskap, (på annet enn kundeservice da), jobbet i butikken, da jeg begynte der), sånn at jeg kunne slutte i den butikken, syntes jeg, med god samvittighet.

    Men, Anne Katrine Skodvin, hun ville ikke høre om problemene i PS. 5, som var grunnen til at jeg ville slutte i Rimi.

    Så jeg kunne ikke involvere Skodvin, i den prosessen, som det var, for meg, å slutte i Rimi.

    For Skodvin ville ikke bli involvert, i disse problemene.

    Så derfor bestemte jeg meg, for bare å gå til fastlegen min, og få sykmelding, for jeg var veldig overarbeidet.

    Søstra mi hadde fortalt, om noen hun kjente, som hadde fått atføringsovergang, til en annen jobb.

    Jeg prøvde først å hinte litt om det, men legen ville ha meg tilbake til jobb, etter noen uker.

    Jeg var ikke klar for Rimi igjen da, for de problemene var jo der fortsatt i firmaet, og jeg var forsatt overarbeidet.

    Så da sa jeg at jeg var deprimert da, og jeg leste om depresjon på nettet, og om manisk-depresivt syndrom, eller hva det heter.

    Jeg var ganske langt nede, for det var kjedelig, å bare sitte hjemme å se på Ski-VM, selv om det var bedre enn prøvebildet.

    Det som skjedde, var at moren min, hun hadde jo vært på institusjon, pga. noen nerveproblemer, eller hva det var, på 80-tallet.

    Så jeg lurte også på det, hva det egentlig var.

    Om det var sånn, at hvis jeg fikk barn, så kunne de bli sånn som mora mi.

    For jeg tenkte framover, på karriære og på å få kone og familie og sånn da.

    Og da tenkte jeg det, at jeg kunne jo ta noen tester, hos fastlegen, for å se om jeg hadde arva noe sånt fra mora mi.

    Bare for å få tatt opp dette temaet, for jeg var nysgjerrig på det, på hva det var, som hadde feilt mora mi, i tilfelle det var arvelig osv., og jeg lurte på om fastlegen kunne hjelpe meg å finne ut av det.

    Men jeg tok en sånn test da, og da syntes jeg at det bare var dumt, for jeg skjønte jo det, at jeg ikke var manisk-depresiv, eller noe, for det var ikke sånn, at jeg hørte noe stemmer, eller noe.

    Så jeg bare kutta ut det greiene der.

    Men, jeg måtte jo ringe Anne Katrine Skodvin da, distriktsjefen, og si fra det, at jeg var fremdeles sykmeldt.

    Og hun har sånn tøff tone.

    Og jeg var litt flau over å ringe, og si at jeg var sykmeldt lengre.

    Så jeg prøvde å ta en sånn tøff tone da, som hun pleier å ha, og sa at jeg hadde blitt sinnsyk, så jeg var fortsatt sykmeldt, sånn på fleip da, må jeg vel si, jeg var bare litt sliten og deprimert, men jeg hadde bestemt meg for å begynne å studere igjen, fra høsten 2002.

    Jeg hadde studert arbeidsmarkedet, og visste at det ble behov for ingeniører og folk med utdannelse i data, fremover.

    Så jeg regnet med at jeg ville få en bra jobb, hvis jeg fikk en bachelor i data, våren 2005.

    Så derfor meldte jeg meg på bachelor i data, på HiO ingeniørutdanningen, fra våren 2002.

    Og da ville jeg nok ha fått meg en veldig bra jobb, i 2005.

    Men, jeg overhørte, på slutten av 2003, da jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian'.

    Så jeg dro til Sunderland, istedet for å bli i Oslo, høsten 2004.

    Men da tulla Lånekassa og HiO med meg, så jeg fikk studielånet, fire måneder forsinket, og mistet kontrollen over studiene der, og over økonomien min, i Norge, fordi jeg måtte bruke mye tid og overskudd, på problemene med Lånekassa og HiO da.

    Så etter det problemet med studielånet, så har alt gått på tverke omtrent, må jeg vel si, når det gjelder karriære osv.

    Nå har jeg blitt tullet med så mye, av så mange.

    Og jeg får ikke rettighetene mine fra politiet og heller ikke advokat fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

    Så hvor dette skal ende, det vet ikke jeg.

    Men det er ihvertfall et komplett kaos nå, og myndighetene har ingen respekt for mine rettigheter, så det er begrenset hva jeg kan klare å utrette selv, for å få rydda opp i alt det tullet som har skjedd mot meg, siden PØF begynte å tulle, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, i år 2000.

    Så sånn er nok det, dessverre.

    Så får vi se om det er mulig å få ryddet noe opp i dette etterhvert, eventuelt.

    Om det er mulig å få rettighetene sine, fra myndighetene, tenker jeg på, først og fremst.

    Rettigheter, som jeg har, ifølge Grunnloven, blant annet, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får rettigheter, som for eksempel advokat/fri rettshjelp og hvorfor jeg ikke får lov til å anmelde kriminalitet, som har blitt begått mot meg, til politiet, og hvorfor politiet driver å mobber og er bøllete mot meg.

    Vi får se om hva disse, (jeg må vel si), forvirrede myndighetene våre klarer å finne ut av, etterhvert.

    Vi får se.

    PS 9.

    Når jeg leser dette igjen nå, om Rimi Oppsalstubben osv., så kommer jeg på det, at jeg var faktisk på jobbintervju der, høsten 1990, mens jeg jobbet på en tre måneders praksisplass, (gjennom Arbeidsformidlingen), hos Det Norske Hageselskap, hos bladet deres, Norsk Hagetidend.

    Det var bare betalt 4000 i måneden.

    Og jeg betalte 1000 kroner i husleie, for å leie et rom, hos familien til stebroren min, Axel Thomassen.

    Så da hadde jeg bare 3000 igjen i måneden.

    Og jeg hadde noen uvaner, som jeg hadde fra å henge for mye sammen med søstra mi, fra vi var på ferie, hos tanta vår i Sveits, i 1987, altså tre år før, så begynte jeg å røyke, siden søstra mi, mer eller mindre, pusha den her røykinga si da, på meg, og jeg ville liksom ikke være mindre tøff, enn min et år yngre lillesøster.

    Så jeg røyka da, fremdeles, i 1990.

    (Jeg slutta å røyke fast, i 1994, var det vel.

    Selv om jeg begynte igjen, da det var mye problemer på jobb osv., rundt år 2001, og så slutta igjen, i 2006, her i Liverpool.

    Så nå har jeg ikke røyka på tre år, er det vel.

    Og jeg har ikke lyst til å begynne igjen heller).

    Men i 1990, så røyka jeg, og ingen hadde lært meg å lage mat, så jeg kjøpte mye ferdigmat da.

    Og jeg var bare 20 år, og jeg hadde vært student året før, så jeg likte å gå ut på byen litt.

    Så 3000 i måneden, etter husleie, det var litt lite.

    Jeg måtte også lage middag til broren min Axel, som da var 12 år, eller noe.

    For foreldrene hans, de var alltid på bingo eller travbanen, når jeg kom hjem fra jobben, hos Det Norske Hageselskap.

    Så jeg var som faren til Axel, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap, kan man nesten si.

    Men, denne jobben varte jo bare i tre måneder, (praksisplassen hos Det Norske Hageselskap), og jeg hadde ikke fått noen signaler om at jeg kom til å få en fast jobb, etter at de tre månedene var utløpt.

    Derfor regnet jeg ikke den jobben, som en ordentlig jobb.

    Siden den var så dårlig betalt, og ikke var fast.

    Derfor søkte jeg 'vanlige' jobber, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.

    Og jeg kom på jobbintervju, på Rimi Oppsalstubben, mener jeg det var, og på OBS Triaden, i Lørenskog, som da het Matland, hvor jeg prata med Klara, på kontoret der.

    Jeg fikk begge jobbene, siden jeg hadde jobba et år i butikk tidligere, skoleåret 1988/89, på CC Storkjøp, mens jeg gikk siste året på videregående, i Drammen.

    På Rimi Oppsalstubben, så var jeg på kontoret der, og prata med en kar i Ball-genser.

    (Som egentlig var populært et par år før, så han jobba nok så mye, at han ikke fikk fulgt med ordentlig, på klesmotene osv).

    Men men.

    Jeg ble tilbudt et 6 ukers vikariat, på Rimi Oppsalstubben.

    Og et 6 måneders vikariat på OBS Triaden, eller Matland, (på Skårer), som det het da.

    Jeg valgte jobben på Matland, for da hadde jeg friåret mitt i boks omtrent.

    For jeg skulle jo studere igjen, året etter.

    Så hvis jeg da fikk et seks måneders vikariat, i oktober, så varte jo det til ca. april-mai måned da.

    Og da var det bare 3-4 måneder, til studiene på NHI begynte igjen.

    Hvorav to av månedene var sommerferie.

    Så derfor valgte jeg heller Matland, enn Rimi Oppsalstubben, for det var bare et seks ukers vikariat.

    Så sånn var det.

    Men hvis jeg hadde fått et seks måneders vikariat, på Rimi Oppsalstubben, så hadde jeg nok valgt det, for jeg kjente jo Magne Winnem, som jobba som butikksjef i Rimi, som han vel ble i 1990 eller 1991, på Rimi Munkelia, på Lambertseter, men han jobba i 1990 som assistent på Rimi Nadderud og seinere på en Rimi ned mot rådhuset der, i Oslo, og også seinere som assistent i Waldemar Thranes gate, på Rimi der.

    (Og da mener jeg at sjefen til Magne Winnem, da han jobba som assistent på Rimi Waldemar Thranes gate, i 1990, var det vel, var Steinar Ohr, regionsjefen, fra PS 7 ovenfor.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener jeg at jeg var med Winnem, og noen andre folk, hjem til han Ohr, i 1990, og så filmen 'Bad Company', hos Ohr, på Bislett.

    Men, dette husket nok hverken jeg eller Ohr, i 2001, i PS 7 der.

    Ihvertfall ikke mer enn vagt, husket jeg dette da.

    Men jeg har tenkt mer på dette i mellomtiden, så jeg tror det var sånn, når jeg tenker på det nå, ihvertfall.

    Så sånn var nok det).

    Jeg mener det var Rimi Oppsalstubben, som jeg var på jobbintervju på.

    Så jeg begynte på Rimi Munkelia, i 1992.

    Men jeg kunne faktisk ha begynt i Rimi, allerede i 1990, hvis det hadde vært snakk om mer enn et seks ukers vikariat, som jeg fikk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/9/9
    Subject: Re: VS: VS: etterlyser tilbakemelding fra Svartjenesten
    To: Svartjenesten <Svartjenesten@arbeidstilsynet.no>

    Hei,

    jeg vil at direktoratet for Arbeidstilsynet skal se på dette.
    Er dere trege?
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    2009/9/9 Svartjenesten <Svartjenesten@arbeidstilsynet.no>

    Hei, Erik

    Ribsskog.

    Din henvendelse er

    allerede besvart 11 august av John Holdal. Viser til tidligere e-post nedenfor.

    Selv om du ikke har kunnet kontakte

    Arbeidstilsynet grunnet et startet utenlandsopphold i 2004, endrer ikke det

    faktum at dine problemstillinger både ligger utenfor Arbeidstilsynets og

    Direktoratet for Arbeidstilsynets myndighetsområde. Hvis du ønsker å forfølge

    saken videre er eneste alternativ å ta kontakt med juridisk rådgivning, for eksempel i form

    av advokat. Saken må således bringes inn for en sivil domstol for en endelig

    avgjørelse.

    Din henvendelse til

    Arbeidstilsynet/Direktoratet for Arbeidstilsynet anses med dette som besvart. Du

    vil ikke motta flere svar fra oss angående denne

    problemstillingen.

    ”Hei og takk

    for din henvendelse til svartjenesten.

    Beklager sent

    svar!

    Strid om

    kursbevis, brev og diplomer fra et tidligere arbeidsforhold blir en

    privatrettslig sak. Dersom du mener at du ble sagt opp på usaklig grunnlag er

    dette også privatrettslig.

    Arbeidstilsynet

    vil ikke kunne gjøre noe med problemer som oppsto i et arbeidsforhold for sju år

    siden.

    Hvis du vil gå

    videre i det private rettsystemet med din sak anbefaler vi at du tar

    kontakt med juridisk

    rådgivning.

    Link til fri

    rettshjelp: http://www.jussbuss.no/ (Tlf: 22 84 29 00)

    Vennlig

    hilsen

    John

    Holdal

    Rådgiver

    i Svartjenesten

    Tlf:

    815-48222 www.arbeidstilsynet.no

    Svartjenesten

    er en egen informasjonstjeneste som besvarer spørsmål om rettigheter og plikter

    i henhold til Arbeidsmiljøloven, Ferieloven og andre forskrifter som går på

    arbeidsmiljøet.

    Vær

    oppmerksom på at vårt svar i denne e-post kun er en kortinformasjon og

    veiledning. Forespørsel som krever saksbehandling på grunn av bestemmelser i

    Forvaltningsloven, kan ikke besvares med e-post og bes rettet skriftlig til

    Arbeidstilsynet i ditt distrikt.”

    Håper dette var

    oppklarende.

    Med vennlig

    hilsen

    Svartjenesten



    Svartjenesten: 815 48

    222

    Internett:

    www.arbeidstilsynet.no

    E-post:

    svartjenesten@arbeidstilsynet.no

    ————————————————————————————

    Svartjenesten er en

    egen informasjonstjeneste som besvarer spørsmål om rettigheter og plikter i

    henhold til bl.a. arbeidsmiljøloven og ferieloven.

    Vær oppmerksom på at

    vårt svar i denne e-post kun er en veiledende kortinformasjon. Forespørsler som

    krever saksbehandling kan på grunn av bestemmelsene i forvaltningsloven ikke

    besvares per e-post og bes rettet skriftlig til Arbeidstilsynet i ditt

    distrikt.




    Fra: Erik

    Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 31. august 2009 17:01
    Til: Singsaas, Gry

    Emne: Re: VS: etterlyser tilbakemelding fra

    Svartjenesten

    Hei,

    ok, jeg kan ikke se at jeg fikk noen e-post fra dere 11.

    august, når jeg sjekka her, men det kan vel ha vært noe

    misforståelse.

    Altså, dere skriver at dere ikke kan gå inn i et syv år

    gammelt arbeidsforhold.


    Men, nå forklarte jeg jo det, at denne forsinkelsen

    skyldes at jeg måtte dra til England, i 2004, (altså for fem år siden), og ikke har hatt fasttelefon

    og internett osv.


    Så jeg kan altså forklare forsinkelsen rundt min

    kontakt til

    dere.


    Så hvis det er dette som gjør at dere ikke kan

    hjelpe, da synes jeg det er litt merkelig.

    Hvem var det som svarte meg nå, var det Arbeidstilsynet,

    eller var det Direktoratet for

    Arbeidstilsynet?

    Vennligst gi et presist svar på det siste spørsmålet, om

    hvem som skrev svaret fra 11. august, var det noen i Direktoratet for

    Arbeidstilsynet, for jeg ønsker at Direktoratet for Arbeidstilsynet skal se på

    dette, og jeg vil klage på at de dikter opp fiktive svar fra 11.

    august.

    Mvh.


    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message

    ———-
    From: Holdal, Jon

    Abelsen
    <jon.abelsen.holdal@arbeidstilsynet.no>
    Date:

    2009/8/11
    Subject: SV: Purring/Fwd: Problemer da jeg jobbet i Rimi
    To: eribsskog@gmail.com

    Hei og takk for din henvendelse

    til svartjenesten.

    Beklager sent

    svar!

    Strid om kursbevis, brev og

    diplomer fra et tidligere arbeidsforhold blir en privatrettslig sak. Dersom du

    mener at du ble sagt opp på usaklig grunnlag er dette også privatrettslig.

    Arbeidstilsynet vil ikke kunne

    gjøre noe med problemer som oppsto i et arbeidsforhold for sju år

    siden.

    Hvis du vil gå videre i det

    private rettsystemet med din sak anbefaler vi at du tar kontakt med juridisk

    rådgivning.

    Link til fri rettshjelp: http://www.jussbuss.no/ (Tlf: 22 84 29 00)

    Vennlig

    hilsen

    John

    Holdal

    Rådgiver i

    Svartjenesten

    Tlf:

    815-48222 www.arbeidstilsynet.no

    Svartjenesten er en

    egen informasjonstjeneste som besvarer spørsmål om rettigheter og plikter i

    henhold til Arbeidsmiljøloven, Ferieloven og andre forskrifter som går på

    arbeidsmiljøet.

    Vær oppmerksom på at

    vårt svar i denne e-post kun er en kortinformasjon og veiledning. Forespørsel

    som krever saksbehandling på grunn av bestemmelser i Forvaltningsloven, kan ikke

    besvares med e-post og bes rettet skriftlig til Arbeidstilsynet i ditt

    distrikt.

    Fra: Erik

    Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 10. august 2009 10:57
    Til: Svartjenesten

    Emne: Purring/Fwd: Problemer da jeg jobbet

    i Rimi

    Hei,

    jeg kan

    ikke se at jeg har mottatt noe svar på denne e-posten ennå, så jeg prøver å

    sende den igjen.

    Mvh.


    Erik

    Ribsskog

    ———-

    Forwarded message ———-
    From: Erik

    Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2009/7/30
    Subject:

    Problemer da jeg jobbet i Rimi
    To: svartjenesten@arbeidstilsynet.no

    Hei,

    jeg jobbet

    i Rimi, fra 1992 til 2004, og det oppstod noen problemer, som jeg har

    vært

    delvis i

    kontakt med dere om tidligere, for

    noen uker siden.

    I Rimi, så

    jobbet jeg som butikksjef, på tre Rimi-butikker, fra 1998 til

    2002.

    Og grunnen

    til at jeg sluttet som butikksjef, var at det var mye 'faenskap', som

    ble

    gjort mot

    meg, fra lederne over meg i firmaet.

    Det virker

    som at de satte med i en felle, for å få meg til å miste

    jobben.

    Driftsdirektøren, ville ikke la meg ta opp problemene,

    ei heller regionsjef, eller

    distriktsjef Skodvin.


    Det var

    også flere problemer, uten at jeg skal gå i detalj om det

    nå.

    Men disse

    problemene fortsetter, når jeg nå kontakter firmaet, og spørr om de

    kan

    sende

    papirer fra arkivet, til meg.


    Men de

    sier bare at det ikke finnes noen papirer i arkivet på meg, etter 12 års

    jobbing

    i

    Rimi.

    Og de

    latterliggjør meg, og kaller et brev jeg fikk, som vinner av en

    internkonkurranse,

    kalt Rimi

    Gullårer, (som bare en håndfull av butikksjefene klarte å vinne, og som

    var

    en ganske

    presisjefull konkurranse), det brevet jeg fikk fra Stein Erik Hagen

    da,

    det kaller

    de bare 'diplom'.

    Og de vil

    ikke sende meg kursbevis osv.


    Så de

    bare tuller med meg, og trakasserer meg, hos Ica, når jeg kontakter de nå.




    disse problemene fortsetter inn i våre dager.


    Og jeg

    har også måtet flykte til England, for jeg har overhørt at jeg er forfulgt av

    noe

    kalt

    'mafian', i Oslo, så jeg dro fra Oslo, uten at jeg vet om dette er forbundet

    med

    problemene

    i Rimi, men jeg kan ikke skjønne så mange andre ting det kan

    komme

    av,

    ettersom jeg aldri har vært noen kriminell eller har hatt noe business med

    kriminelle

    å

    gjøre.

    Men det er

    altså grunnen til at jeg ikke har hatt mulighet til å ta opp disse

    problemene

    i Rimi, som

    en arbeidssak, tidligere i Norge, at jeg måtte dra til England, i 2004,

    og

    dermed har

    vært nødt til å fokusere mest på studier og jobb osv., i England, før jeg

    nå,

    har laptop

    og telefon og bredbånd i England, noe som jeg ikke hadde de første

    årene,

    så nå

    prøver jeg å oppdatere meg, og komme ajour igjen, med det som har

    foregått

    i Norge

    også.

    Så derfor

    ville jeg gjerne ta opp disse problemene, i Rimi, fra den øvre ledelsen

    der,

    og gjøre

    dette til en arbeidssak, noe jeg forstår at dere kan har mulighet til å

    videre med,

    problemene i Rimi.




    vennligst forklar til hvilken e-post adresse, som jeg skal sende en mer

    spesifisert

    e-post, med

    fler detaljer om problemene i Rimi.

    Mvh.


    Erik

    Ribsskog