Stikkord: Jan Graarud (Distriktsjef Rimi)
-
Min Bok 5 – Kapittel 110: Mer fra Rimi Langhus
Det var forresten sånn, på Rimi Langhus.
At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu arrangerte et personalmøte, den første dagen som jeg jobba på Rimi Langhus da, (må det vel ha vært).
For å liksom presentere meg, som ny butikksjef, i butikken, da.
Og jeg forklarte, under det her møtet, at jeg hadde jobba i Rimi, i åtte-ni år, da.
Og da fikk jeg på slutten av møtet en spydig kommentar, husker jeg, fra en liten pjokk nærmest, (nemlig Espen Karlsson), som jobba der, da.
For han sa det, husker jeg, (om et eller annet da), at: ‘Det vet kanskje Erik som har jobba i Rimi i åtte år’.
(Noe sånt).
Men han pjokken, da.
Han ligna kanskje litt på Emil i Lønneberga, eller Dennis, eller Eric Cartman i South Park, da.
Dette var en litt tjukk gutt som ikke hadde kommet i puberteten engang vel, han her Espen Karlsson, da.
Så jeg klarte ikke helt å ta han alvorlig, da.
Selv om assistent Sølvi Berget seinere sa til meg det, at alle de andre på møtet, (fra Rimi Langhus), hadde blitt sjokkert over han her ‘Eric Cartman’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Sølvi Berget, hu hadde forresten jobba på den lokale lompefabrikken Skoga Brød, (eller noe sånt), husker jeg.
(Noe sånt).
Og om det var der, (eller om det var i Rimi), som assistent Sølvi Berget hadde lært om åpen kommunikasjon.
Det veit jeg ikke.
Men assistent Sølvi Berget, hu ville gjerne ha åpen kommunikasjon, hele veien, når det gjaldt driften av butikken, da.
For det var hu vant til fra før da, (mente hu).
Men det var ikke jeg vant med fra før da, (for å si det sånn).
Jeg hadde heller gjort det sånn, at jeg gikk rundt og grubla, for meg selv, om ditt og datt, i butikken, da.
(Mens jeg la opp kjølevarene, for eksempel).
Og så hadde jeg informert assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, om det og det, når jeg hadde tenkt ut noe greier, da.
Men assistent Sølvi Berget, hu ville liksom vite alt jeg tenkte på og, (må man vel si).
Hu ville liksom henge med på hvordan jeg så for meg alt arbeidet i butikken, hele tida, da.
Og det var jeg ikke vant med fra før, da.
Så dette ble som noe nytt for meg, da.
Og assistent Sølvi Berget, hu var også litt skjør da, (må man vel si).
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Så det var nok at man glemte å si en bagatell, (angående hva man tenkte om arbeidsplanene fremover, i butikken), så ville hu gå å sjukmelde seg, da.
(For å overdrive litt.
Men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg, jeg var jo vant med å jobbe på hypermarkedet Matland/OBS Triaden, som lå i Skårer-området, og hadde Maxi Skårer som hovedkonkurrent, da.
Så der var det høye krav til standard, både når det gjaldt at butikken skulle se bra ut og til kundeservice, da.
Så jeg klarte nesten å ‘shine’ en butikkhylle, (sånn som i den ‘vaffel-sketsjen’ til han Friskusen til Otto Jespersen), i blinde.
Mens det vel ikke fantes en eneste medarbeider, på Rimi Langhus, som hadde ryddet en butikkhylle før, (tror jeg).
(For å overdrive litt.
Men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var jo sånn, at når jeg prøvde å få til en rutine, for å få ryddet de viktigste hyllene, i butikken, før helga.
Så skeia det ut, da.
Og det ble sabotert mot, (må jeg vel nesten si), av assistent Sølvi Berget, da.
(Som heller satt sin sønn Trond, til å gjøre andre ting, i butikken, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og som jeg skrev om, i et tidligere kapittel, så syntes jeg jo at Rimi Langhus så ut som den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, den første gangen, som jeg så den butikken, da.
Og den råtne pallen, som lå like etter inngangsporten, den fikk jeg raskt byttet ut, med noen tomkasser, med Rimi kasseskjørt på, da.
(Sånn som også hadde presentert ti-kroners-varene, på Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, da).
Men det største problemet, sånn som jeg så det.
Og som gjorde at Rimi Langhus så veldig harry ut, da.
Det var at det stod et kjempestort, høyt og grått, metall-smågodt-stativ, midt i fruktavdelingen, da.
Og det problemet, det turte jeg ikke å snakke med assistent Sølvi Berget om, (husker jeg).
For assistent Sølvi Berget, hu hadde kanskje lært om åpen kommunikasjon, (og sånn), på Skoga Brød.
Men jeg tror ikke at hu noengang hadde lært å rydde en butikkhylle, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
(Noe som forresten den andre gamle butikk-kjærringa der, Tove, var veldig flink til, borte i kassaområdet der, da.
Når det var stille i kassa.
For hu Tove, hu rydda alle hyllene, i fem-ti meters radius, (eller noe sånt), fra kasse 1, hver dag, da.
Når det var lite kunder i kassa, på morgenkvisten, da).
Så for å få bort den smågodt-sjokkeren.
Som ødela butikken da, (vil jeg si).
Siden den ødela fruktavdelingen, da.
Siden den liksom skygga for frukta, og tok mye plass der.
(Og også ødela mye for innsynet, til hele den innerste delen av butikken da, må man vel si).
Og gjorde at frukt-avdelingen, (og butikken), så kjedelig ut da, (vil jeg si, ihvertfall).
Og som jeg hadde tenkt, på Rimi Nylænde.
(Eller som distriktsjef Jan Graarud der, først nevnte, vel.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så hørte EMV-brusen vel mest hjemme i brusavdelingen.
Og på samme måte, så hørte vel smågodtet mest hjemme i godte-avdelingen da, (tenkte vel kanskje jeg).
Men jeg turte ikke å si noe om det her, til assistent Sølvi Berget, da.
(Om at jeg vurderte å flytte det svære smågodt-stativet, da).
For jeg forestilte meg vel det, at hu da godt kunne være troendes, til å finne på en eller annen unnskyldning, for å liksom sette seg på bakbeina, når det gjaldt å flytte det svære smågodt-stativet, da.
Og det stativet, det ødela butikken, (som var veldig liten og trang), veldig mye, vil jeg si.
Så jeg ville ikke risikere at assistent Sølvi Berget liksom skulle ødelegge mine flytteplaner, for det stativet, da.
Så jeg måtte liksom ringe Legra i smug da, og bestille noen korte, røde butikk-hyller, (såkalte 90-hyller, siden de var 90 centimeter lange).
(Og da sa Legra forresten at de hadde disse 90-hyllene stående på ‘Grisehuset’.
Noe jeg stusset veldig på, og vel såvidt tok opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske, ihvertfall)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når så assistent Sølvi Berget hadde sin sommerferie.
Så fikk jeg låseansvarlig Kjetil Furuset, (var det vel), til å jobbe min vanlige ledervakt, en dag, da.
Og så fikk jeg med han Eric Cartman, (eller Espen Karlsson, som han egentlig heter).
Til å hjelpe meg, da.
Og så tok vi bort to 1.30, (eller om det heter 1.20), hylle-seksjoner, (på enden av en lang rekke med hylle-seksjoner), i kassaområdet, da.
Og så bytta vi disse lange hyllene ut med noen litt kortere hyller, da.
Og så minska vi plassen litt, for noe sjokolade og potetgull, da.
Og så ble det akkurat plass til det svære smågodt-stativet, foran kasse 2 og 3, da.
(Noe som jeg hadde målt opp fra før, da.
Mer eller mindre i smug, muligens).
Sånn at frukta og hele butikken, ble seende mye åpnere, finere, lysere, ryddigere og velorganisert ut, da.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Og dette prosjektet, det måtte jeg jo nesten gjennomføre, som en terroraksjon, da.
For at ikke assistent Sølvi Berget skulle finne på å stoppe dette prosjektet, på grunn av noe tøys, som en uerfaren butikk-kjærring, (må man vel kunne kalle henne), kanskje kunne ha hatt, oppi huet sitt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da måtte Espen Karlsson og jeg.
Få hjelp av ihvertfall to Rimi Langhus-karer til, (mener jeg å huske).
For å klare å få flytta den svære, ‘kommunist-grå’ smågodt-sjokkeren, fra frukta og bort til kassene, da.
Siden det ‘kommunist-stativet’ var så enormt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og siden det da ble mye bedre plass, borte i frukta.
(Jeg satt fire, (var det vel), sånne papp-sjokkselgere, (som jeg bestilte fra Norgesfrukt, vel).
Der hvor den ‘kommunist-sjokkeren’ hadde stått, da.
Og på de fire, nye papp-sjokkselgerne, (fra Norgesfrukt), så plasserte jeg frukt som var på tilbud og frukt som det var sesong for, da).
Og siden jeg la opp frukta, sånn som jeg hadde lært, på Rimi Kalbakken, (bare noen måneder før det her).
(Nemlig at jeg liksom bygde opp fruktdisken, da.
Som jeg har skrevet ganske detaljert om, i et tidligere kapittel).
Og jeg brukte også det jeg hadde lært, på Gartnerhallen sitt fruktkurs, (på midten av 90-tallet), på Økern, da.
(Når det gjaldt selgende fargemønstre.
Og også når det gjaldt å ta bort den frukta, som man ikke ville ha kjøpt selv, da.
(Noe de ikke var så flinke til, på Rimi Langhus, fra før, vel.
Og jeg må si at frukta der så helt jævlig ut, da jeg begynte som butikksjef der.
Hvis jeg skal få lov til å si min ærlige mening).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Så fruktandelen, på Rimi Langhus, den økte veldig, da.
Etter at jeg begynte som butikksjef der.
Sånn at jeg som butikksjef, på Rimi Langhus, vant en driftskonkurranse, som het Rimi Gullårer, for andre halvdel, av 2001, da.
For når fruktsalget økte.
Så økte også snitthandelen, da.
Og jeg klarte også såvidt kravet til økning i EMV-salg, da.
(Muligens på grunn av at jeg fikk låseansvarlig Anders Karlsson til å gjøre om noen hyller, i butikken, etter planogram, da.
I den grad det var mulig, siden det var alt for få hyller egentlig, (og alt for høye hyller), på Rimi Langhus, da.
Men låseansvarlig Anders Karlsson, han var en smart kar da, (må man vel si).
Så han improviserte, når han ikke kunne bruke planogram, da.
Og de hyllene han gjorde om, de ble veldig bra, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 104: Enda mer fra Rimi Kalbakken
En gang, på den tiden som jeg jobba, i distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt.
Så hadde vi butikksjefmøte på fabrikken til Gilde, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Og etter det møtet, så skulle vi dra ned til Grønland, (sa distriktsjef Anne Neteland), for å ha sosial samvær, på utestedet Dattera til Hagen.
Men da, så var jeg så trøtt, så jeg orka ikke å lete etter parkeringsplass og det utestedet, på Grønland.
(Og det var vel litt rart at en gjeng Rimi-butikksjefer skulle dra på et utested som het Dattera til Hagen.
Og vi kjørte jo, så det ble jo ikke snakk om noe drikking.
Så hva dette skulle være godt for, det kan man lure på.
Og etter at mora mi døde, så hadde jo Pia, Rahel og jeg en slags ‘seanse’ på utestedet Kjøkkenhagen, på Grunerløkka.
Så det ble kanskje litt mye ‘Hagen-utesteder’.
Noe sånt).
Så jeg sendte bare en tekstmelding til distriktsjef Anne Neteland, om at jeg dro rett på jobben.
Og da fikk jeg klage seinere, fra distriktsjef Anne Neteland, fordi at jeg ikke brydde meg om det sosiale, i distriktet, da.
Men det var jo ikke så lett, i distriktet til Anne Neteland da, (husker jeg at jeg syntes).
For det første butikksjefmøtet som jeg var på, i distriktet til Anne Neteland, (på Hakon sitt hovedkontor).
På det møtet, så var jo stemningen som i en begravelse, husker jeg, at jeg syntes.
Så sosialt samvær, med distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt, det frista ikke så mye da, (for å si det sånn).
Hu hadde blant annet en ambulerende, (som het Idar, eller noe).
Som David Hjort hadde dratt meg med på byen sammen med.
På et utested bak Saga kino der et sted.
Og Thomas Sæter og Thomas Kvehaugen, var også der.
Og Thomas Sæter, (fra Rimi Bjørndal), han sa at han hadde rømt, fra Fremmedlegionen.
(Noe sånt).
Og David Hjort, han fikk epileptisk anfall, da.
Og ba meg om å bite han i armen utafor Saga kino der.
For det skulle visstnok hjelpe, da.
Og han ville ikke dra på legevakta.
Så Idar og jeg måtte kjøre sammen med han, i en taxi, til Grunerløkka.
Hvor hans første samboer, (som jeg visste om, ihvertfall), nemlig Heidi fra Nord-Norge bodde, da.
Også tok hu Heidi, (som da hadde fått en unge vel), vare på David Hjort som hadde hatt epileptisk anfall da, og var i ørska, (må man vel si).
Men hvorfor David Hjort var redd for å havne på legevakta.
Det veit jeg ikke.
Og hvorfor han Idar skulle være med, det veit jeg ikke.
Idar sa at jeg fikk sikkert dekket taxi-regninga, til Grunerløkka, av Rimi.
Men det gadd jeg ikke å styre med.
For jeg husket jo at distriktsjef Jan Graarud hadde klaget på at David Hjort hadde hatt taxiregninger i safen, på Rimi Ryen.
Så den regningen, den bare tok jeg fra mine egne penger, da.
Jeg hadde jo ikke noe budsjett akkurat, på den her tiden.
Men lønninga pleide å vare cirka til jeg fikk den neste lønninga, da.
Og etter at jeg gikk ut, fra leiligheten til Heidi, (hvor David Hjort ble igjen).
Så bare gikk jeg i cirka en kilometer, bort til Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, da.
Hvor jeg bodde.
Etter at jeg tidligere på kvelden, hadde fått klage på at jeg ikke hadde hatt på meg genser, (og ikke skjorte), på det diskoteket, bak Saga kino der vel.
Mener jeg at jeg overhørte, at Idar og muligens assistent Kjetil Prestegarden, (fra Rimi Kalbakken), dreiv og baksnakka meg for.
Noe sånt.
(Men jeg likte jo ikke å ha på meg den blå Gant tennisskjorta, som Pia hadde lånt av meg, i det bryllupet på Geilo, på den her tida.
Siden Tom Bråten, fra Berger, hadde hatt henda sine over hele den skjorta, da.
På Geilo der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men han ambulerende Idar, (eller om han het Ingar), han var nesten litt skummel, da.
(Kan man kanskje si).
Så det var ikke sånn at jeg hadde lyst til å bli med han ut på byen, (for å si det sånn).
Etter å ha kjørt David Hjort til hu Heidi fra Nord-Norge, i drosje.
Så sosiale ting, med distriktet til Anne Neteland, det virka så veldig fristende for meg, da.
Selv om jeg ble litt irritert, (må jeg innrømme).
Da jeg hørte det, (på et butikksjefmøte, på Sinsen vel), at distriktsjef Anne Neteland og distriktsjef Jan Graarud.
De hadde tatt med alle butikksjefene sine, på en heisatur, til Sverige.
Like etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Og da hadde de visst festa som bare søren, i Sverige der, da.
Og ødelagt masse ting, på hotellet, (var det vel), og sånn, da.
Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.
Siden jeg ikke fikk lov til å bli med på den turen, da.
Det var nesten som at de feira det, at jeg hadde slutta som butikksjef, inne i Oslo der, (eller noe sånt), syntes jeg.
Så da ble jeg litt skuffet og vonbråten da, (må jeg vel innrømme).
Selv om det ikke akkurat var som at dette var verdens undergang for meg heller, (for å si det sånn).
(Men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, da jeg jobbet på Rimi Kalbakken.
At en gang, som assistent Kjetil Prestegarden og jeg, begge hadde jobbet tidligskift, og skulle dra hjem.
Så sa assistent Kjetil Prestegarden, (på en spesiell måte, må man vel si).
At: ‘Nå skal jeg hjem og se på Big Brother’.
(For dette var på den tiden at den første Big Brother-sesongen ble vist, på TV, i Norge.
Den med Anette og Rodney, osv.
Het de vel).
Og jeg pleide å se på Big Brother.
Så om assistent Kjetil Prestegarden spionerte på meg, (gjennom noen i Rimi-bygget), og visste at jeg gjorde det?
Hvem vet.
Det var rart at han sa dette sånn, (utenom sammenhengen liksom), må jeg ihvertfall si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så ringte plutselig David Hjort, og ville besøke meg, en kveld.
Dette må vel ha vært en fredag eller lørdagskveld, vel.
Og dette var muligens etter at jeg begynte å studere igjen.
Rimi-butikken, i Rimi-bygget, den stengte klokka 22.
Mens Kiwi-butikken, (hvor Tom, fra Lørenskog og ‘Tom-gjengen’, var butikkjsjef), den stengte klokka 23.
Så jeg stakk bort på Kiwi-butikken, noen hundre meter bort mot Bislett, da.
For å kjøpe noe potetgull, og sånn, da.
Før jeg liksom fikk gjester, da.
Og når man kommer inn i den Kiwi-butikken, så går man liksom inn i et stort kjølerom, hvor melk og øl osv. står, da.
Og der hang også butikksjef Tom, husker jeg.
Og jeg hilste på han, da.
Og vi begynte å chatte litt, da.
Og jeg så at han hadde fått et ny type rusbrus der, som jeg ikke hadde sett før.
Og jeg spurte han litt om den, da.
Og da ble butikksjef Tom helt rar, (husker jeg).
For det var ikke lov å selge alkohol etter klokka 21, (var det vel).
Men Kiwi, de dekket ikke over alkoholen, da.
Så jeg hadde ikke tenkt på det, da.
(At det ikke var lov å kjøpe alkohol, så seint på kvelden).
For jeg hadde ligget å sovet da, (var det vel).
Også fikk jeg en telefon om at jeg fikk gjester.
Og så gikk jeg sånn i halvsøvne til Kiwi, for å kjøpe noe potetgull, osv.
For jeg hadde vel en del øl i kjøleskapet og sånn, vel.
For jeg pleide å ha en del øl stående, i kjøleskapet, i tilfelle jeg bestemte meg for å dra ut på byen, da.
Men butikksjef Tom han så rar ut i trynet da, fordi jeg tilfeldigvis spurte om noe ny rusbrus.
Jeg hadde jo jobbet i butikk, i mange år, så jeg måtte liksom oppdatere meg, om de nye vareslagene, tenkte jeg vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom tilbake, til Rimi-bygget igjen.
Så stod det en hel bøling av folk, utafor Rimi-bygget, da.
Inkludert Kjetil Prestegarden, som da var butikksjef på Rimi Kalbakken vel.
(Noe han hadde blitt etter at jeg slutta der, da.
Selv om jeg overhørte at noen butikksjef-damer, på et butikksjefmøte, sa at det gikk så treigt, med den butikken, etter at jeg slutta der.
Og at min nye butikk, Rimi Langhus, gikk så bra, da.
Noe sånt).
Og det var sånn, i Rimi-bygget, at calling-systemet, hadde blitt utsatt for hærverk, da.
Så man kunne ikke ringe på hos noen, fra utafor Rimi-bygget der.
Siden panelet til ringeklokkene var ødelagt, da.
For det panelet, (til ringeklokkene), det hadde blitt revet ned, da.
Og det ble ‘aldri’ ble fikset, (av Rimi), da.
Så ble jeg til slutt nødt til å klippe av ledningen, til callinga, i min Rimi-leilighet.
For jeg fikk aldri ro, da.
For folk som skulle på besøk til noen, i Rimi-bygget.
De ringte da ‘alltid’ på ‘alle’ ringeklokkene, da.
Så jeg fikk aldri slappet av da, siden det var så mange som ringte på callinga mi, hele tida.
Så tilslutt så fikk jeg nok, og klippet av ledningen, til den telefonen, som var koblet til callinga, utafor inngangsdøra, (til Rimi-bygget), da.
For Rimi, de var elendige til å fikse ting som gikk istykker, i Rimi-bygget, da.
Det var det samme med det kjøleskapet, som var i et, med vasken, på kjøkkenet mitt der.
Det kjøleskapet, det ville heller ikke Rimi fikse.
Så jeg måtte kjøpe meg mitt eget kjøle/fryse-skap, som tok en del plass der, da.
Så det kjøleskapet til Rimi, det ble etterhvert bare stående der, og ta plass, under et par små kokeplater, som var i det samme ‘møbelet’, som kjøkkenvasken liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så den gjengen, som Kjetil Prestegarden stod bakerst i.
Den stod bare og hang, utafor Rimi-bygget, da.
Da jeg kom tilbake fra Kiwi der.
Og en brande, (heter det vel), som virka litt gal nesten.
(Han virka som at han var sånn, at han grynta istedet for å prate, liksom).
Og som var ganske full, vel.
Han stod foran ved inngangsdøra, til Rimi-bygget der, da.
Og var forbanna siden de ikke klarte å komme seg inn, vel.
Så jeg måtte gå forbi han galningen, da.
For å låse meg inn døra.
Mens jeg lot som om jeg ikke så han Kjetil Prestegarden, da.
Som jeg hadde fått nok av, (må jeg vel si), på den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 87: Enda mer fra Rimi Kalbakken
Like før jul, år 2000, på Rimi Kalbakken.
Så dukka det opp ei 17 år gammel afrikansk jente, som het Lul, men kalte seg Luly, på Rimi Kalbakken.
Og vi trengte egentlig kasserere, og de måtte være 18 år, da.
Men jeg sa da at Luly kunne jobbe som lagerhjelp, de to-tre månedene fram til at hu ble 18 år, da.
For vi trengte kassa-medarbeidere, da.
(Og det var oppgangstider, på den her tida.
Og vanskelig å få tak i nok medarbeidere).
Og på lille julaften, så var det så rotete, på Rimi Kalbakken, da.
For tørrvare-gjengen hadde hatt nok med å fylle på varer, da.
Men akkurat på lille julaften, så hadde hu Luly sin første arbeidsdag, da.
Og akkurat da butikken så skikkelig bomba ut, og jeg regna med at jeg kom til å få masse kjeft, (og muligens sparken), siden Rimi Kalbakken så helt bomba ut, på lille julaften, da.
(Som jo er den viktigste dagen i året, for en matbutikk, i Norge.
Må man vel si).
Så dukka plutselig hu Luly opp, og spurte om hva hu skulle gjøre, da.
På sin første dag, på Rimi Kalbakken.
Og da bare ba jeg henne, (som jo aldri hadde jobba et minutt i en matbutikk før).
Om å bare ta papp som lå i hyllene, og kjøre i en handlevogn inn på lageret, og be noen der å forklare henne om hvordan hu skulle legge det i papp-pressa, da.
Og det hadde jeg såvidt tid til å fortelle henne, siden det var mye mas, for meg, fra kolleger og gjett hvem.
Rune Løvdahl, (den tidligere butikksjefen fra Rimi Klemetsrud og Min Bok 4), som på den her tida jobba som selger for et importøl-firma, (som solgte Newcastle Brown Ale-bokser, med mere).
Hvis jeg så riktig ihvertfall, så var det han, da.
Og det var veldig rart, husker jeg at jeg syntes.
At en selger kom og hefta butikksjefen liksom, på lille julaften, da.
Som lille julaften er jo liksom den viktigste dagen i året, når det gjaldt hva kundene syntes om butikken, da.
(Mener jeg å huske, at jeg lærte, da jeg jobba som leder, i Rimi, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det her funka bra.
Luly bare tok bort all pappen som lå i hyllene, da.
Og hu dansa nesten rundt der, og det meste av pappen ble rydda vekk på en time eller to, vel.
Og frukta, kjølevarene og ferskvareavdelinga, de var vel ok, vel.
Så butikken ble akkurat grei, til jula, da.
(Må man vel si).
Selv om butikken så veldig bomba ut, på begynnelsen av lille julaften, da.
Men den ble helt grei da, før rushet begynte ihvertfall.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
For jeg var mest i frukta.
Det var ikke sånn at jeg trava så mye rundt i tørrvareavdelingen og inspiserte.
Men det at det fløyt med papp, i hyllene der, det fikk jeg jo med meg, da.
For det kunne man jo se, på lang avstand, for å si det sånn).
Og jeg tror ikke at Kjetil Prestegarden hadde bestilt for lite av noen av de viktige julevarene.
(For han tok jo alle tørrvare-bestillingene).
Og jeg hadde vel fått bestilt ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, (vil jeg tippe på, ihvertfall).
(Sånn at vi ikke var utsolgt for det, ihvertfall).
Så under over alle under.
Butikken ble såvidt bra til jul, må man vel si.
Selv om det kanskje ikke så sånn ut, på begynnelsen av lille julaften, for å si det sånn.
Så det var nesten som at lille, søte Luly, (som så ut som om hu kunne ha vært med i the Cosby-show, eller noe sånt, kanskje), var en engel, som plutselig dukka opp, (nesten som fra ingen steder liksom), og redda jula, på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Så skulle assistent Kjetil Prestegarden, plutselig dra på ferie, til Israel, husker jeg.
Sammen med en kamerat, da.
For de hadde plutselig fått et bra tilbud, på feriereise, til Israel, da.
Og det kunne de ikke la gå fra seg, husker jeg, at assistent Kjetil Prestegarden mente, da.
Så det var ikke sånn at jeg ikke bestilte tørrvarer i det hele tatt, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
(Selv om assistent Kjetil Prestegarden jo til vanlig hadde det ansvaret).
For jeg var jo vant til å ta alle Hakon-bestillingene, i opptil flere år av gangen, (må man vel si), som assistent på Rimi Bjørndal og butikksjef på Rimi Nylænde, da.
Så det var ikke sånn at jeg ikke klarte å bestille tørrvarer til Rimi Kalbakken, liksom.
Selv om assistent Kjetil Prestegarden hadde det ansvaret til vanlig, da.
Så da assistent Kjetil Prestegarden, skulle til Israel, så gikk det greit for meg, å liksom bare ‘steppe in’ og ta over den arbeidsoppgaven, mens han var på høstferie da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg fortalte det, til distriktsjef Anne Neteland.
At assistent Kjetil Prestegarden, skulle på ferietur, utenom sesongen vel, til Israel, da.
Så ble distriktsjef Anne Neteland forbanna da, (husker jeg).
Og det virka som for meg, at distriktsjef Anne Neteland, syntes det, at assistent Kjetil Prestegarden dreiv og kødda da, (eller noe sånt), husker jeg.
Så distriktsjef Anne Neteland, hu begynte nesten å banna og sverta da, (husker jeg).
Selv om kanskje prøvde å holde dette inni seg, da.
Men jeg kunne liksom se at hu ble opprørt da, (må jeg vel si).
(Da jeg fortalte om det her).
Og jeg prøvde liksom å lirke ut av henne, hvorfor hu mente at assistent Kjetil Prestegarden tulla, siden han skulle dra på ferietur til Israel, da.
Men da ville ikke distriktsjef Anne Neteland svare noe da, (husker jeg).
Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk her.
Men det var nesten som at det var noe symbolsk, på en måte, over den her ferieturen, da.
Fra hvordan jeg tolka reaksjonen, til distriktsjef Anne Neteland, da.
(Da jeg fortalte om denne ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden).
Så det virka nesten som, at det liksom var en dypere betydning, ved den her ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden, da.
Men hva dette egentlig gikk på.
Det gikk helt over på hue på meg da, (må jeg innrømme).
Selv om jeg nok kanskje gikk og undret meg litt over dette.
I tiden som fulgte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
At assistent Kjetil Prestegarden forklarte meg det, at ei ung pakistansk dame, som jobba der, (men som var sykmeldt på den her tida vel), lukta så vondt, da.
Og da måtte jeg prate med henne da, mente assistent Kjetil Prestegarden.
For å få henne til å ha bedre kroppshygiene, da.
Og dette hadde jeg jo vært gjennom før.
Da min tidligere distriktsjef Jan Graarud.
Hadde bedt meg om å be assistent på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, om å bedre hygienen sin.
(Siden han lukta så vondt på jobben, da).
Men hu her pakistanske dama, hu dukka aldri opp igjen, på Rimi Kalbakken, etter at jeg snakka med henne, om det her da, at hu lukta så vondt, da.
Men sånn var det ikke med assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, da.
Han fortsatte bare å gå på jobben.
(Noe som var bra, forsåvidt).
Men han forsatte bare å lukte like vondt, da.
(Selv om jeg sa fra til han om det her, en eller to ganger, etter å ha fått beskjed av distriktsjef Jan Graarud, da)
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.
At den forrige butikksjefen Kenneth, hadde latt medarbeiderne der, få lov til å drikke gratis juice, i matpausen.
Og det stod i personalhåndboka at det kun var melk, som var gratis å drikke, da.
Og en gang, som jeg satt på spiserommet, etter å ha jobbe på Rimi Kalbakken, i en stund.
Så var det ei litt kraftig blondinne, (som jobba som barnehage-tante, til vanlig, vel).
Som bare drakk en boks Battery, eller noe sånt, da.
Uten å betale, da.
Og så sa hu at hu bare ville hjelpe oss lederne.
Uten at jeg husker hvorfor hu sa det, da.
Så den lunsj-drikke-ordningen, til Rimi, som sa at det var lov til å drikke en halvliter gratis melk, til maten.
Den hadde skeia helt ut, på Rimi Kalbakken, da.
Og da mente jeg det, at vi burde gå etter boka, da.
(Som jeg pleide å si, i Rimi).
Altså i dette tilfellet personalhåndboka, da.
Hvor det stod at man kun fikk lov til å drikke gratis melk, da.
Og da ble nok jeg litt upopulær, da.
Siden jeg liksom måtte rydde opp etter de tidligere butikksjefene der, da.
Og jeg husker at jeg fikk mye klager fra distriktsjef Anne Neteland, på at ingen likte å jobbe sammen med meg der, da.
Og da begynte jeg å lure på hva det var, som jeg gjorde, som medarbeiderne ikke likte, da.
Og da husker jeg at jeg spurte ei fra Pakistan, som jobba der, som het Satara, vel.
Om det var noe hu ikke likte, av de forandringene jeg hadde gjennomført, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.
Og da svarte hu Satara det, at hu ikke likte det, at det ikke var gratis juice der lenger, da.
Så jeg ble en upopulær butikksjef da, på Rimi Kalbakken.
Siden han forrige butikksjefen, (Kenneth), hadde latt det skeie ut der, når det gjaldt blant annet lunsjpause-drikke og også plakatene utafor butikken og sånn, da.
(Som ikke hadde plast, mellom plakaten og plakatholderen, da.
Sånn at plakatene falmet, på grunn av regn osv., da.
Og jeg fant vel også plakater fra september, utafor den butikken.
Og jeg begynte vel der i midten av oktober, eller noe.
Så det var slurv der og, da).
Og andre ting jeg reagerte på, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Det var at folk tok så lange spisepauser.
Spesielt assistent Monika og hennes kollega fra den lille Rimi-butikken på Kalbakken, (som var nedlagt), nemlig Aziza.
Og Monika og Aziza, de ville også absolutt ha pause sammen, da.
Og da ble jeg så hefta, når jeg la opp kjølevarer, husker jeg.
For da kom alle oldingene i butikken, og spurte meg om ditt og datt, da.
Så jeg fikk jo nesten ikke gjort noe arbeid.
Og da fikk jeg kanskje høre at jeg var sein, (med å legge opp varer), da.
(Noe sånt).
Og det var også sånn, at jeg la opp alle kjølevarene, uten hjelp.
Og frysevarene, de tar vel vanligvis kortere tid å legge opp, i en Rimi-butikk.
Enn kjølevarene, da.
Likevel så skulle assistent Monika ‘alltid’ ha med seg medarbeider Aziza, for å hjelpe henne, når hu la opp frysevarene, da.
Så de to gjorde til sammen mindre jobb, enn jeg gjorde aleine, da.
Når de la opp frysevarene.
Mens jeg la opp kjølevarene.
Og de satt også opp mot en time sammen, og skravla, inne på spiserommet, da.
Mens jeg måtte hjelpe en haug av oldinger, i butikken, som leita etter noe, da.
Så da ble jeg rimelig irritert noen ganger, husker jeg.
Så vi kunne kanskje ha spart litt penger, på lønnsbudsjettet, på Rimi Kalbakken der.
Hvis assistent Monika hadde klart å tatt frysevarene aleine, da.
For da kunne assistent Kjetil heller fått hjelp av Aziza, (eller noen andre), med tørrvarene, da.
For tørrvarene tar jo lenger tid enn kjølevarene og frysevarene tilsammen, omtrent.
Selv om Josef, Bjørnar og Gurvinder, (med flere), vel hjalp assistent Kjetil Prestegarden en del, med tørrvarene, da.
Men for å si det sånn.
Så hadde Aziza trengtes mer, i tørrvare-avdelingen, enn i frysevare-avdelingen, da.
Men hu og assistent Monika, de skulle liksom skravle og ha kosetime sammen på jobben, da.
(For å ta i litt kanskje, men likevel).
Så det ble jo nesten mer som at de var på cafe, enn at de jobba kanskje, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.
At det var vanlig, at medarbeiderne jobba i par.
(Sånn som assistent Monika og Aziza, da).
Når de jobba med å sette opp varer.
Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, da.
For da ble de stående og skravle, mens de satt opp varer, da.
Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, for kundeservice-en sin del.
For jeg kan jo bare se på meg selv.
Hvis jeg går å handler på et stort supermarked, her i England.
(Som Tesco Superstore, i bydelen Old Swan, her i Liverpool).
Og det er noe jeg ikke finner.
Så kvier jeg meg litt for å spørre, hvis det er to Tesco-folk, som står og preiker sammen, da.
Men hvis det er noen som jobber for seg, i en midtgang.
Og som ser ordentlige ut, og sånn, da.
Da kunne jeg kanskje ha dristet meg til å spørre, om hvor ditt og datt ligger, i butikken, da.
Så jeg ville at medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, skulle jobbe hver for seg, da.
Når de jobba med å legge opp tørrvarene.
Sånn at kundene turte å spørre dem om hjelp, (for eksempel).
Hvis det var noe de ikke fant, i butikken, da.
Men medarbeiderne der, de pleide å jobbe i par, da.
Gurvinder, (som var sikh vel), hu pleide å jobbe i par med ung pakistaner, da.
Og hu kraftige, lyshårede barnehagetanta.
Hu pleide å jobbe i par med ei med rødt hår muligens vel, som het Vestli til etternavn da, husker jeg.
(Og det etternavnet hennes, det var visst fra det samme stedet, som T-banelinje 5 Vestli, da.
Husker jeg at hu sa, da jeg spurte henne om det, en gang, siden jeg prøvde å bli litt kjent med de ansatte der, da.
Og siden Kalbakken T-banestasjon, også ligger langs linje 5 Vestli, da.
Kalmakken er T-banestasjonen før Ammerud, vel.
Hvis man kjører fra sentrum, med T-banen.
I den nordre delen av Groruddalen da, blir det vel).
Men medarbeiderne der, de var så vant til det, å jobbe sammen, i par, da.
Så de ville ikke jobbe hver for seg, i butikken, da.
(Jeg klarte ihvertfall ikke å få dem til å gjøre det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at vi mangla en hadde litt manko, på kasserere, på Rimi Kalbakken.
Ihvertfall i begynnelsen, da jeg jobba der.
Og da var det sånn, at David Hjort sin lillesøster.
Ei litt lubben, mørkhåra dame, som heter Venevil.
Og som vanligvis jobba på Rimi Gunerius, da.
Hu kunne jobbe en vakt eller to i uka, på Rimi Kalbakken da, husker jeg.
Så da var det flaks at jeg kjente David Hjort, husker jeg.
Siden søstera hans kunne jobb litt, i ‘min’ butikk, da.
(Sånn at jeg slapp å sitte i kassa der også, liksom.
Det var det vel ikke så ofte at jeg gjorde, på Rimi Kalbakken, hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Siden at Rimi Kalbakken var en så stor butikk, da.
Som kunne ligge opp mot en million i omsetning, i uka, vel.
Hvis butikken hadde en kjempebra uke, da.
Selv om den butikken vel vanligvis lå på rundt 800.000 i ukesomsetning, eller noe sånt.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så skjedde det en rar episode, en søndag vel, som David Hjort dro meg med ut på byen.
På et utested i Karl Johan, som tidligere hadde vært et homsested, ved navn Den sorte enke, vel.
Men som nå var et diskotek, for tenåringer og litt eldre folk, vel.
Så hvorfor David Hjort skulle ha meg med dit, det veit jeg ikke.
Men utafor diskoteket der, da.
Så ble det nesten slåsskamp.
Mellom lillesøstera til David Hjort og noen andre unge damer, da.
Og jeg måtte holde fast lillesøstera til David Hjort, husker jeg.
For at hu ikke skulle fly på noen andre damer der, da.
Så det er derfor at jeg husker at hu var litt lubben, for det var liksom sånn, at det dissa litt her og der, på henne, da.
Når jeg prøvde å holde henne fast.
Siden hu hadde på seg så tynne klær på seg, da det her skjedde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var det sånn, at fire-fem kjempepene unge damer.
Begynte å jakte på lillesøstera til David Hjort.
(Nemlig Venevil).
Og også dama til David Hjort, nemlig Linn Korneliussen.
Men de lot kusina til David Hjort.
(Nemlig Marion).
Være i fred da, husker jeg.
Og de fem, strøkne tenåringsjentene, (eller om noen av de var litt eldre).
De fulgte etter Venevil, Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl, (og ei dame han var sammen med vel), Marion, og meg da.
Ned mot Oslo S der, da.
Og det var mye folk ute på byen.
Så det er mulig at dette var en lørdag, eller noe sånt.
I sommerferien vel.
(Noe sånt).
Og Linn Korneliussen, hu begynte å grine, da.
Siden ei sånn pen tenåringsjente slo henne, da.
Ihvertfall en gang.
Selv om jeg prøvde å gå imellom, når hu slåss-dama kom for å slå Linn Korneliussen, da.
For disse fire-fem tenåringsjentene.
De var organisert på en nesten militær måte, da.
Det var tre-fire tenåringsjenter, som gikk foran, på en rad.
Og så gikk det ei litt eldre dame, bak disse.
Og hu kommanderte disse tre-fire jentene, som gikk foran henne, da.
Mens de gikk nedover Karl Johans gate, da.
Så hu kommanderte først hu til høyre, for eksempel.
Og sa at hu skulle slå Linn Korneliussen, da.
Og så kommanderte hu kanskje hu som gikk foran henne, på hennes venstre side, da.
Og sa at hu skulle løpe fram og slå etter dama til Erik Dahl, for eksempel.
(Noe sånt).
Så de damene, som var i lag, med David Hjort og meg.
De ble jo skikkelig banka opp, da.
Så jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe.
For dette her fortsatte jo bare.
Så jeg dro med meg hu Linn Korneliussen, da.
Vekk fra de andre.
Og dro henne så raskt med meg, rundt Trafikanten der, da.
(Siden hu grein, da).
Og opp trappa, som var bak Trafikanten der, (vent mot Plata cirka), da.
Og da kom vi utafor rekkevidden, til de her slåss-damene, da.
Og jeg husker at Linn Korneliussen og jeg, vi stod på toppen av trappa, opp til Oslo S. der.
Og så ut mot Karl Johan, da.
For å se hvor de andre vi hang sammen med, var hen, da.
Og jeg husker at Linn Korneliussen plutselig skreik.
At: ‘Der er David’.
(Eller noe sånt).
Og da fikk David Hjort bank av en rimelig svær kar, i trappa, fra Oslo S. og ned mot fotgjengerovergangen over mot Karl Johan der, da.
Og det var lite jeg kunne gjøre, for å hjelpe David Hjort, egentlig.
Selv om jeg gikk ned der David Hjort ble banka opp, og lurte på hva som skjedde, da.
Og da stakk han slåsskjempen av, da.
Og Linn Korneliussen, hu stod øverst i trappa der, på venstre side, og fulgte med, da.
Og så kom politiet dit.
Og jeg spurte dem hva vi skulle gjøre, hvis disse tenåringsjentene, (som var bra organiserte da), begynte å angripe igjen, da.
Og da sa politiet at vi skulle ringe det og det telefonnummeret, vel.
(Noe sånt).
Og de tok vel med hu sjefs-slåssdama, til politistasjonen, vel.
Og David Hjort og dem, de tok en taxi, tilbake til Bjørndal, (hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida), da.
Og jeg bare gikk hjem igjen, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, husker jeg.
Og da sa David Hjort at jeg ikke måtte bli med de pene tenåringsjentene.
Og det hadde jeg vel ikke tenkt til heller.
Men hva denne her slåssinga gikk ut på.
Det veit jeg ikke.
For det var ingen som forklarte ordentlig, for meg, da.
Men da jeg kom på jobb, uka etter.
Så fikk jeg høre det, av en selger, (eller noe sånt), vel.
At jeg hadde vært med på slåsskamp, da.
Enda jeg ikke visste hva den her slåsskampen gikk ut på, engang.
Og Venevil, hu flytta ikke så lenge etter det her, til Ås, mener jeg å huske.
(Hvis jeg ikke husker feil, da).
Og Linn Korneliussen, hu begynte å studere i Bergen, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 80: Storefjell år 2000
Da jeg satt på Rimi-bussen, opp til butikksjefseminar, på Storefjell, høsten år 2000.
Så var det allerede bestemt at jeg skulle bli den nye butikksjefen, på den store Rimi-butikken Rimi Kalbakken, i Anne Neteland sitt distrikt.
Men jeg kjente ikke Anne Neteland så bra.
Så det var kanskje derfor, at jeg hadde sovet dårlig, dagen før bussen opp til Storefjell skulle gå.
Og på bussen, der satt Thomas Kvehaugen og Kristian fra Rimi Ryen, (altså ‘homseguttene’ fra PØF sin rafting-tur, til Dagali), og skøya med meg, sånn at jeg ikke fikk sove noe, på turen opp til ‘Dalom’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Kjell Korsmo, (Rimi sin guru når det gjaldt butikkdatasystemet), satt ikke så langt unna meg, på bussen, da.
Og at en dame, (som satt ved siden av han vel), gratulerte han, med at de nye lablene, (som var gule vel), hadde blitt så fine.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg satt ikke så langt unna diskoteket der, på Storefjell.
Og at jeg spurte de andre butikksjefene om hvordan Anne Neteland var å ha som sjef.
(Etter at noen hadde fortalt meg det vel, at Anne Neteland var over tredve.
Men at hu fortsatt likte å ha sex med andre Rimi-folk osv., på fester og sånn, da.
Etter at jeg hadde vært på et vorspiel, (eller noe), på et hotellrom vel.
Hvor min Nokia 3210-mobil, falt ut av lomma mi, da.
Så jeg måtte få noen av hotellpersonalet, til å slippe meg inn, på det vorspiel-rommet igjen, for så å finne mobilen min, som hadde glidd inn under en seng, (eller noe sånt), da.
Så det var rimelig flaks da, at jeg klarte å huske hvilket rom jeg hadde vært på.
For de vorspiel-folka, de klarte jeg ikke kommunisere noe særlig med, (husker jeg).
Og dette om Anne Neteland, det ble vel sagt, mens vi gikk fra det vorspiel-rommet og bort til ved diskoteket, da.
Før jeg merka at jeg hadde mista mobilen min, da.
Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg brydde meg ikke så mye om det ryktet som jeg hadde blitt fortalt.
Om at Anne Neteland likte å knulle med andre Rimi-folk, på fester, osv.
For jeg hadde jo som prinsipp, å ikke blande business and pleasure, (for å si det sånn).
Men jeg var fortsatt litt nervøs, da.
For å jobbe som butikksjef på en stor butikk, som Rimi Kalbakken.
Det er jo ikke bare bare, liksom.
Så jeg tenkte at jeg kunne jo gå bort til distriktsjef Anne Neteland.
Og spørre om hun hadde en drikkebong jeg kunne få.
Liksom bare for å bryte isen, da.
(For jeg hadde nok penger i lommeboka mi, til å kjøpe øl selv, liksom.
Det var ikke derfor jeg spurte, liksom.
Men jeg syntes nok det, at å bare ha en kort telefonsamtale, før man begynte i en jobb, som butikksjef, på en stor Rimi-butikk, kanskje var litt i minste laget, da.
Og hverken PØF eller Anne Neteland hadde snakket til meg om lønnen, for eksempel.
Men jeg regna med at jeg kom til å få 300.000 i året som butikksjef på Rimi Kalbakken, da.
Siden jeg visste at han Kenneth, som var butikksjef der før meg, hadde fått det, da.
Noe som jo David Hjort hadde fortalt meg, en tid før det her).
Siden vi ikke hadde hatt noe møte, om at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Men bare en kort telefonsamtale, da.
Så jeg forlot bordet hvor jeg satt sammen med noen andre butikksjefer, da.
Og så gikk jeg bort til Anne Neteland, som stod i nærheten av butikksjefene ‘sine’ vel, et stykke unna, da.
Og så spurte jeg Anne Neteland om jeg kunne få en drikkebong, da.
Siden jeg skulle begynne å jobbe i hennes distrikt, liksom.
Men det fikk jeg ikke, da.
‘Har ikke PØF drikkebonger, da’, svarte vel hu.
(Noe sånt).
Så jeg fikk ikke noe drikkebong, av Anne Neteland, da.
Men jeg gikk vel sånn halvveis sjokkert, tilbake igjen, til bordet, der de andre butikksjefene satt, da.
Og så fortalte jeg til de, at jeg ikke hadde fått noen drikkebong, av Anne Neteland, da.
Og så sa jeg vel ganske høyt at jeg bekymra meg litt over hvordan denne jobben, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, kom til å gå, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det her Storefjell-oppholdet så bodde jeg på samme rom som David Hjort sin tidligere sjef Frode, (husker jeg).
Frode var vel butikksjef på Rimi Bøleråsen, på den her tiden, (tror jeg).
(Noe sånt).
Og Frode hadde en kone, som han pratet med på mobilen hele tiden, husker jeg.
(Om alt mulig, virka det som for meg).
Og jeg husker at vi så en landskamp i fotball, på det her hotellrommet.
(Og en tredje butikksjef dukka også opp på hotellrommet vårt, for å se den kampen, vel).
En landskamp som Norge vant etter en scoring av en ganske ukjent spiller, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jan Graarud hadde også fått seg ei kone.
Han introduserte meg for ei ung butikksjefdame, (tror jeg at hu var), som han hadde blitt samboer med ihvertfall, vel.
På fredagen der, (var det vel), mens de satt cirka der hvor Liv fra Rimi Karlsrud hadde fått sjokk.
Da jeg spurte henne om hva hu syntes om Magne Winnem, et par år før det her.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagen, så var jeg kanskje litt tufs.
For jeg hadde nemlig tatt med meg den brune ‘Storefjell-jakka’ mi, som jeg hadde kjøpt på Oslo City vel, et par år før det her, da.
(Like etter at jeg ble butikksjef, da).
Men det jeg ikke hadde visst om.
Det var at PØF hadde fått trykket opp noen hvite gensere, til alle i hans distrikt, da.
For vi skulle på noe sånn slags rebusløp, (eller noe), litt bortenfor parkeringsplassen der og sånn, da
Så jeg dreiv og lurte på om jeg skulle ha den hvite genseren utapå jakka, eller under jakka, da.
Og jeg prøvde først å ta genseren utapå jakka, da.
(For jeg var kanskje litt fyllesyk).
Men det ble for teit da, fant jeg ut.
Så jeg tok av meg genseren og jakka, og tok så på meg først genseren og så jakka, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg stod og lurte på det her med genseren og jakka.
(Foran hovedinngangen til hotellet der).
Så stod det over hundre folk der, (eller noe), og ventet på at ‘lekene’ skulle begynne, da.
(Noe sånt).
Og da, så var det noen som ropte sånn som ‘Tom-gjengen’ noen ganger gjorde.
Nemlig at de ropte om ‘fugla’, osv.
(For LSK blir jo kalt for kanarifugla, eller fugla.
Siden de har svarte og gule drakter vel.
Noe sånt).
Og da, så var det en fra Lillestrøm, i staben, eller noe.
Som begynte å rope et annet Lillestrøm-rop, da.
Han ropte: ‘Hvem er vi?’.
For han ville at de som hadde ropt noe om ‘fugla’, skulle svare ‘kanari’, da.
(For jeg har sett en kamp mellom Vålerenga og Lillestrøm.
På Bislett.
Som tippekommisjonær.
Da Lillestrøm vant 5-1, eller noe.
Så jeg husker de her sangene, til LSK-fansen, da.
Og Tom-gjengen og Glenn Hesler, de dreiv også noen ganger å prata om fugla, og sånn, da).
Og da spurte ambulerende og handy-man Svein Erik om hva som foregikk, da.
Og da svarte jeg, (som jo hadde hørt de her sangene før), at det var noen Lillestrøm-fans, som ropte, da.
Så neste gang han fra hovedkontoret ropte: ‘Hvem er vi?’.
Så ropte Svein Erik tilbake: ‘Idiot fra Lillestrøm!’.
(Siden Svein Erik antagelig holdt med Vålerenga da sikkert.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og rebusløpet dette året, det var helt sinnsykt omtrent, (sånn som jeg husker det).
Vi måtte stå som en sånn kinesisk akrobat-tropp cirka, ved en post, (husker jeg).
Og jeg var var øverst da, i en slags menneskelig pyramide nesten, (må man vel kalle det).
Og jeg hadde jo hatt en kneoperasjon, og likevel så måtte jeg klatre i et sånt klatrestativ og sånn da, (husker jeg).
(Så det er vanskelig å forstå hva dette har med butikkdrift å gjøre, må jeg si.
Men det er kanskje en unnskyldning som noen på hovedkontoret bruker, for å komme seg bort fra kona si en helg, da.
Det er mulig).
Og jeg mener at jeg overhørte det, på slutten av konkurransen, at Jon Bekkevoll sa at en butikksjef hadde slått trynet, i en stein, på den ‘akrobat-posten’, (eller noe sånt).
Og at det var blod overalt og sånn, da.
(Hvis jeg hørte det riktig, da).
Og selv om jeg ikke syntes at vårt distrikt gjorde det så bra.
Så vant vi hele konkurransen da, (viste det seg).
(Jeg mener at det må ha vært dette året, ihvertfall).
Og vi vant en CD-walkman hver, da.
Men det var ikke nok premier, til alle, da.
Så jeg som gikk bakerst, for å motta premie, jeg fikk Svein Erik sin premie, av Jon Bekkvoll da, (mener jeg å huske).
Uten at jeg skjønte så mye av det.
Men Svein Erik var kanskje nesten som en ansatt ved hovedkontoret, da.
(Siden han var ambulerende).
Det er mulig.
Litt rart ble det her, ihvertfall.
Og da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så ga jeg den CD-walkman-en i gave til Pia sin sønn Daniel da, (husker jeg).
Som var fem år, eller noe, på den her tida, vel.
For Pia mente at han var gammel nok til å høre på walkman, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
For jeg hørte jo mest på musikk i bilen eller fra PC-en, på den her tiden, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på kvelden, på lørdagen, (må det vel ha vært).
Så stod Charlotte, (fra Rimi Nylænde og Min Bok 4), og bøy seg fram, (hvis jeg skjønte henne riktig, ihvertfall).
Hu ville ihvertfall ha meg med ned i svømmebassenget, husker jeg at hu sa.
Sammen med en hel gjeng, vel.
Men jeg hadde ikke tatt med badetøy, forklarte jeg vel.
Men det gjorde ikke noe, sa Charlotte.
For hu hadde heller ikke tatt med seg badetøy, forklarte hu.
Men hu hadde fått låne et par boksershorts, av Kenneth, som hu skulle sprelle rundt i, nede i bassenget, da.
Men jeg syntes at det her ble litt useriøst da, å svømme rundt i underbuksa, i det bassenget, på Storefjell, da.
(Som jeg aldri har prøvd forresten.
Og som jeg ikke visste hvor var engang).
Så jeg droppa det, da.
For jeg likte ikke han Kenneth så bra heller, (for å være ærlig).
Og jeg tenkte vel også mye på den nye jobben min da, på Rimi Kalbakken.
Og hu Charlotte, hu syntes jeg at det var vanskelig å skjønne seg på, noen ganger.
For jeg skjønte aldri om hu tulla med meg, eller ikke, da.
Selv om hu en gang fortalte meg det, (husker jeg), at det var på grunn av meg, at hu prøvde å få seg en karriere, i Rimi.
Siden jeg hadde motivert henne, (eller noe sånt), som assistent på Rimi Nylænde, da.
Men jeg var ikke sikker på om hu tulla med meg, for å være ærlig.
Og hu Charlotte, hu jobba vel som butikksjef, på Rimi Kolbotn, (på den her tida), tror jeg.
Hvis jeg ikke tar helt feil, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han Kristian, fra Rimi Ryen.
(Eller om det var på Rimi Askergata, at han var butikksjef).
Han begynte å tulle med meg, i forelesningssalen der, på lørdagen, (må det vel ha vært).
For han dro meg med ned, til like ved der Johannes Hagen og dem satt, (på de fremste radene, til høyre der), husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Og så sa han til meg det at han hadde ‘dratt meg med ned til ulvene’, (eller noe lignende).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
PØF satt forresten og skrøyt fælt av meg, under middagen, på fredagen, husker jeg.
Han sa det, at i min butikk, så visste alle alltid hva de skulle gjøre.
Mens noen andre butikksjefer, (Renate fra Rimi Ryen med flere vel), måtte sitte og høre på, da.
(Hvis jeg husker riktig, ihvertfall).
Og PØF sa også det, (under den samme middagen vel), at hvis noen av hans butikksjefer ble overarbeidet, så fikk de ekstra ferie da, (eller noe sånt).
(Noe sånt).
Og Hege Grymyr, hu maste vel på PØF, om at han måtte ta på seg noe annet, enn en t-skjorte, som han gikk i, etter at vi dukket opp, med bussene fra Oslo, på fredagen der, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og hu Renate.
Hu som jobba som en slags butikksjef på Rimi Ryen, vel.
(Hvis det ikke var han Kristian, (fra Arvika-turen), som jobba som en slags butikksjef der, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, dessverre).
Hu dreiv og prata en del om sex, på den rafting-turen til PØF, forresten.
Hu nevnte ting som at gutter også hadde et g-punkt, (og sånn), husker jeg.
(Selv om hu hadde en samboer i Oslo, vel.
Fikk jeg inntrykk av ihvertfall.
Muligens en som også het Erik, (altså det samme som meg).
Men det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Så hu Renate, hu var altså som Rimi sitt svar på Dr. Ruth cirka, på Dagali der.
Men jeg fikk ikke med meg at hu liksom underviste noe særlig om sex, på Storefjell også.
Men jeg var kanskje ikke på de riktige nachspielene, da.
Det er mulig.
(Hvis hu ikke tok det litt roligere, når det gjaldt sex-pratinga, oppe på Storefjell, da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 79: Rimi Kalbakken
Noen få uker, (må det vel ha vært), etter raftingturen til Dagali.
Så kom PØF innom Rimi Nylænde og lurte på om jeg hadde lyst til å bli ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, som ikke så lenge før det her hadde vært et stort ICA supermarked.
Og David Hjort han hadde like før det her, gitt meg ‘tyn’, fordi at jeg kun tjente 260.000 i året, da.
For David Hjort sa at Kenneth, (hans tidligere butikksjef, på Rimi Ljabru vel), tjente 300.000 i året, nettopp på Rimi Kalbakken, da.
Og jeg hadde jo tidligere sagt nei til Jan Graarud, da han tilbydde meg å bli butikksjef, på Rimi Manglerud, året før.
Og jeg hadde jo på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (som var en ganske liten butikk), i to år.
Og jeg syntes vel at jeg hadde klart å få dreisen på den butikken, da.
Og at det var orden i hele butikken og på lageret, (og sånn), der.
Sånn at jeg kunne la noen andre ta over Rimi Nylænde, uten å skamme meg liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at PØF et par ganger hadde fortalt meg det, på den her tida.
At driftsdirektør Rune Hestenes hadde vært så imponert over butikken min.
Rune Hestenes pleide å si at alt alltid var i orden, på Rimi Nylænde, sa PØF.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PØF sa også det, at det var to flinke assistenter, på Rimi Kalbakken, (husker jeg).
Noe han seinere forandret til at det var en flink assistent der, (hvis jeg skjønte det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PØF gjentok også flere ganger at: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’.
Så jeg ble liksom programmert, til å drive Rimi Kalbakken, som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.
(For PØF liksom skrøyt meg opp i skyene da, samtidig.
For han sa jo at driftsdirektør Rune Hestenes var så imponert over butikken min, osv).
Og jeg regnet med at dette var noe som det var enighet om, blant alle de aktuelle sjefene, over meg, i systemet, i Rimi, da.
At jeg liksom skulle drive Rimi Kalbakken som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.
Sånn virka det som for meg, ihvertfall.
(Utifra det PØF sa, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Anne Neteland, som var distriktsjef, på Rimi Kalbakken.
Hu ba ikke om å få møte meg, før jeg skulle begynne der.
Men vi pratet bare såvidt sammen, i en kort telefonsamtale, da.
Hvor det ble avtalt at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev ovenfor, om at Rimi Nylænde så ryddig og ordentlig ut, på den tida, som jeg slutta, som butikksjef der.
(Sånn at PØF skrøyt meg opp i skyene, osv).
Men jeg kan ta med litt mer om hvordan det så ut der, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, et par år tidligere.
Og da hadde hu Audi-Monika satt inn en ‘haug’ med halvpaller med Lerum-brus der, (var det vel).
Og disse halvpallene, de stod med en gang, som kundene kom inn i butikken.
Og dette var ikke en kampanje, som var godkjent fra hovedkontoret, (hvis ikke Rimi regnet Lerum brus, (eller hva det var), som et EMV-merke, da).
Men det så harry ut ihvertfall, å ha disse halvpallene stående sånn som de stod, da.
For disse halvpallene med ‘EMV-brus’, de hindret innsynet i butikken, da.
Så det var jo en veldig rar aktivitet, vil jeg si.
Og jeg sleit i en del måneder, med å få satt disse brus-slagene inn i brusavdelingen, hvor de egentlig hørte hjemme, da.
For hu Audi-Monika, hu hadde bare latt disse EMV-brusslagene stå på halvpaller, inne i butikken, da.
Så disse brusslagene, de hadde ikke noe plass, i brusavdelingen, da.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Så jeg måtte finne plass til en stabel med ‘Lerum-bruskasser’, i brusavdelingen, da.
(Noe som ikke var så lett, for i brus-avdelingen, så var det liksom en krig, da.
Mellom Ringnes og Coca-Cola, som begge solgte brus, da.
Så jeg måtte liksom lære å kjenne brus (og øl)-avdelingen først, da.
Før jeg fant ut av det her.
For Jan Graarud nevnte også det, at de her EMV brusslagene egentlig hørte hjemme i brusavdelinga, da.
Men de solgte så mye, fra de halvpallene, så jeg turte nesten ikke å selge de fra noe annet enn halvpaller, når jeg var ny, som butikksjef.
For jeg var så vant til at de halvpallene stod der, da.
Men etterhvert så trengte vi fler aktivitetsplasser, til to-ukers-aktiviteter.
(Som det var mange av, på den her tida).
Og Rimi begynte å merke aktivitetsplassene, på den her tida.
Så da ble det enklere å se klart hva som var autoriserte aktiviteter og hva som ikke var det, syntes jeg.
Så da skjønte jeg at jeg måtte sette den EMV-brusen inn i brusavdelingen, da.
Noe som jo også Jan Graarud sa).
Og så sette de halvpallene ned på lageret.
Og så fylle opp restene fra de halvpallene, inn i de bruskassene, etterhvert som det ble tomt, i de bruskassene, da.
For frukta ble jo flytta, til ved inngangen, så det var ikke så god plass, til å ha EMV-kampanjer, i butikken, etterhvert heller.
(Hvis man kunne kalle denne brusen for EMV, da).
For jeg måtte jo nesten bruke aktivitetsplassene i nærheten av frukta, til frukt, syntes jeg.
Og så trengte jeg resten av aktivitetsplassene, til de to-ukers-aktivitetene, da.
Også var det sånn, i Rimi, at hvis det fantes fler aktivitetsplasser, i butikken, etter at to-ukers-aktivitetene hadde fått sin plass.
Så skulle det stå EMV der, da.
Men jeg kunne liksom ikke kalle inngangspartiet for en aktivitetsplass, syntes jeg.
Det burde være fritt innsyn i butikken, når man kom inn i butikken, syntes jeg.
Da jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, så brukte vi ihvertfall ikke inngangspartiet som aktivitetsplass, husker jeg.
Så dette så jeg på som noe tull, fra Audi-Monika da.
At hu hadde satt 4-5 halvpaller med EMV-brus, i inngangspartiet, av butikken.
For dette hindret som sagt innsynet i butikken, (og så harry ut), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så stod det også en tresjokker, med Olden kildevann, i halvlitersflasker, eller noe.
(Hvis det ikke var 0.6-liters flasker, eller noe sånt, da).
Ved siden av brødavdelinga, cirka ti meter inn i butikken, da.
Og dette var også en uautorisert kampanje.
(Såvidt jeg forstod det, ihvertfall).
Så jeg måtte sette den sjokkeren ned på lageret, da.
Og så ta det kildevannet, som hadde stått i den sjokkeren, opp fra lageret, når det ble tomt i hylla, i brusavdelingen, da.
Men etterhvert, så gikk dette kildevannet ut av sortimentet.
Men datoen gikk ikke ut på det.
Så jeg fortsatte jo å selge ut det jeg hadde igjen, nede på lageret, av det her kildevannet, da.
Og da fikk jeg kjeft på et butikksjef-møte, en gang, (husker jeg).
Av en eller annen regionsjef, (muligens Jon Bekkevoll, vel).
For da hadde regionsjefen printet ut noe statistikk, som viste at min butikk solgte den typen kildevann, da.
Og da mente regionsjefen at jeg tok inn det kildevannet, selv om det hadde gått ut av sortimentet, da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Men det hadde jeg jo ikke gjort, da.
Men Audi-Monika hadde tatt inn så mye av det kildevannet, at jeg fortsatt hadde en god del igjen, mange måneder seinere, da.
Så om dette var noe plott, mot meg, før jeg begynte som butikksjef.
Av for eksempel Audi-Monika og Jon Bekkevoll i samarbeid.
Hva vet jeg.
Dette virka litt rart for meg, ihvertfall.
For jeg tviler sterkt på at den tresjokkeren med Olden kildevann, var en autorisert kampanje.
(For å si det sånn).
Så her var det nok noe tull, fra Audi-Monika, som seinere rammet meg, når disse ‘bulldoser-regionsjefene’ hadde leita og leita etter noe å bruke mot meg, på butikkdataen da, (virka det litt som for meg, ihvertfall).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 71: Mer fra Rimi Nylænde
På nyåret, år 2000, så fikk vi igjen en ny distriktsjef, på Rimi Nylænde.
Denne gang en ganske ung distriktsjef, (med kinnskjegg), som alle kalte for PØF, men som jeg ikke hadde snakka med før, da.
PØF het egentlig Per Øivind Fjellhøy, men når man sendte post til distriktsjefene, (via hovedkontoret), så skulle man skrive initialene deres, i et hjørne, (var det vel), på konvolutten, da.
Så Anne-Katrine Skodvin, hu var ‘AKS’.
Og Per Øivind Fjellhøy, han var ‘PØF’, da.
Og for Fjellhøy sin del, så ble dette PØF til hans klengenavn, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PØF dukket opp på Rimi Nylænde, i januar 2000, (må det vel ha vært), og forklarte det, at Jan Graarud og han, hadde byttet distrikt, da.
Jeg spurte da om hvorfor de hadde byttet distrikt.
Men det ville ikke PØF svare på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste tiden, som Jan Graarud hadde vært distriktsjef, for Rimi Nylænde.
Så hadde han mast på meg, om at jeg måtte prøve å få plass til mellomsortimentet, i butikken.
Og jeg hadde jo vært med på, å bygge om Rimi Karlsrud, til mellomsortiment, noen år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og det er mulig at Rimi Munkelia også ble bygget om til mellomsortiment, i årene før det her.
Men begge disse butikkene var jo større, (i areal), enn Rimi Nylænde, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall).
Og Magne Winnem hadde sagt til meg det, at han syntes at disse mellomsortiment-butikkene, ble så ‘upersonlige’.
Så jeg var litt skeptisk, til å gjøre om, til mellomsortiment, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Likevel så prøvde jeg å finne plass i butikken, til cirka 8-10 ekstra butikkhyller da, (eller hva det var), som Jan Graarud ville ha inn der.
Men jeg klarte ikke å skjønne hvor de butikkhyllene skulle være, da.
Det endte med at jeg foreslo for Jan Graarud at vi kunne bygge ut butikken, der den tippekiosken hadde vært, for eksempel.
Enten det, ellers så kunne vi klart oss, med en frysedisk, (sånn som det var på Rimi Nordstrand).
For omsetningen på Rimi Nylænde var jo lavere, enn omsetningen på Rimi Nordstrand, da.
Så hvis Rimi Nordstrand klarte seg med en frysedisk, så burde vel Rimi Nylænde kunne klare seg med en frysedisk også, (tenkte vel jeg da).
Det dumme var jo selvfølgelig at disse frysediskene var helt nye, og hadde kostet opp mot en halv million kroner stykket, vel.
Så Jan Graarud burde kanskje ha ventet med fryse og kjøledisk-prosjektet, til det var bestemt om butikken skulle være grunn eller mellomsortiment, da.
For vi kunne jo ha bygget om hele butikken til mellomsortiment og bare hatt en frysedisk, for eksempel.
Og gjort alt dette i samme slengen, da.
Men dette var min løsning for å få inn mellomsortiment, på Rimi Nylænde, da.
Å hive ut en av fryserne.
Men dette likte nok ikke Jan Graarud.
For han hadde jo nettopp hadde kjøpt inn de samme fryserne nye, (i et prosjekt som jeg ikke hadde vært med på å bestemme over), for en halv million kroner stykket, (eller noe sånt), da.
Så det var kanskje derfor at Jan Graarud ville jobbe i et nytt distrikt?
Siden han hadde ‘driti seg ut’, med de fryserne, på Rimi Nylænde.
Hva vet jeg.
Og da Jan Graarud begynte å ‘bable’ om å finne plass til mellomsortimentet.
Så virka ikke dette som noe særlig viktig, for meg, forresten.
(Siden Magne Winnem hadde babla om at han ikke likte disse mellomsortiment-butikkene osv., da).
Men seinere, så nevnte vel Graarud noe sånt, som at grunnsortimentet skulle bli til ICA Nær, da.
For Hakon drev og stokka så mye om på kjede-konseptene sine, på den her tida, da.
Så Rimi Nylænde, den ble faktisk til en ICA Nær-butikk, ikke så lenge etter at jeg slutta som butikksjef der, (høsten 2000), da.
Og ICA Nær, de hadde dyrere priser, enn det Rimi hadde, da.
Så for kundene, i Nylænde-området, så var nok ikke den surringa her, når det gjaldt ombygging og sortiment, så artig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og nå er vel denne butikken en Bunnpris-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Og det liker vel antagelig de lokale folka, (i Nylænde-området), bedre.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Enn da den butikken var en ICA Nær-butikk.
For jeg tror at Bunnpris har lavere priser, (og et cirka like stort sortiment), som ICA Nær, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den siste gangen, som Jan Graarud var innom, som distriktsjef, på Rimi Nylænde.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Det var vel like før jul, 1999, da.
Og da hadde Jan Graarud med en flaske Rioja-vin til meg, i julegave, (husker jeg).
Og han mente at det var en god vin, da.
Og andre butikksjefer, de fikk vel finere julegaver, av Rimi, (tror jeg).
Men året før, så hadde jeg vel ikke fått noe julegave, i det hele tatt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så selv om jeg bare fikk en ganske billig vinflaske, av Rimi og Jan Graarud, i julegave, jula 1999.
Så var uansett dette en forbedring, fra året før, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i julegaver, til de ansatte, i 1999.
Så kjøpte jeg vel ikke vin, (som året før).
Men jeg kjøpte gavekort, fra CD-akademiet, på Oslo City, (var det vel).
Siden det hadde begynt å jobbe noen muslimer, (Gul-e-Hina og Manzoor, var det vel), på Rimi Nylænde, da.
Og siden jeg huska det, at han pakistaneren med hakk i panna, hadde blitt så ‘vonbråten’, jula 1997, (var det vel), på Rimi Bjørndal, da.
For alle Rimi-ansatte fikk vin i julegave, det året, da.
Siden Rimi hadde trodd at det skulle bli lov å selge vin, i butikkene, på den her tida, da.
Og hadde kjøpt inn et stort parti med vin, da.
Og når det ikke ble lov å selge vin i butikkene, likevel.
Så ga Rimi disse vinflaskene i julegave, til personalet, da.
Uansett om disse var muslimer, (som vel ofte ikke drakk vin), eller ikke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det er forresten mulig at jeg fikk et fenalår, (eller noe sånt), i julegave, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jula 1998.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For jeg husker ikke det her helt nøyaktig, da.
Men jula 2000 og jula 2001, så tror jeg ikke at jeg fikk noe julegave.
Fra Anne Neteland, (som var min distriktsjef, jula år 2000).
Og fra Anne-Katrine Skodvin, (som var min distriktsjef, jula år 2001).
(Ikke som jeg kan huske nå, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og den Rioja-vinflaska, fra Jan Graarud.
Den hadde jeg stående i stuereolen min, i Rimi-bygget, ganske lenge.
For jeg hadde liksom en barskap-hylle der, da.
Og jeg drakk mest øl til vanlig, da.
(Så den Rioja-flaska, den ble vel stående ved siden av en Renault cognac-flaske.
Som David Hjort kjøpte til meg, i Syden, en gang.
Siden jeg hadde kjørt han og Linn Korneliussen, til Gardermoen, (i Sierra-en min da), husker jeg.
Sikkert i 1999, da.
For David Hjort og Linn Korneliussen, de ville ikke ta taxi til Gardermoen, da.
(Av en eller annen grunn).
Så de ringte og ville at jeg skulle kjøre dem til Gardermoen, da.
Uten å si fra på forhånd, liksom.
De bare ringte meg som om jeg var en taxi da, eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og utover på 2000-tallet, så Google-et jeg en gang navnet til min barndomskamerat, fra Bergeråsen, Christian Grønli, (som på den her tida bodde i Spania), da.
(Etter at Magne Winnem en gang viste meg den nye søkemotoren Google, husker jeg.
Mens jeg jobbet som butikksjef, vel.
Og jeg Google-et forresten også navnet til min kusine i Sveits, (og Tyskland), Rahel Savoldelli, på den her tida, husker jeg).
Og jeg spurte Christian Grønli, på MSN, (var det vel).
Om hva han syntes om Rioja-vin, da.
(Siden Rioja var en spansk vin, da.
Og Christian Grønli hadde jo bodd i Spania, i mange år).
Og den flaska, som jeg hadde fått av Jan Graarud, noen år før det her, da.
Det var visst ikke den beste typen Rioja-vin, da.
(Sa Christian Grønli).
Og jeg spurte vel også Christian Grønli om den typen vin tålte å stå noen år, vel.
(Hvis det ikke var ei jeg chatta med, som jobba på Vinmonopolet, da.
Ei som var fra Follo vel, og som chatta på #sol20ognoe osv., (på undernet).
Som jeg noen ganger pleide å chatte litt med om jobben hennes på Vinmonopolet, da).
Og det tålte den visst, da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Men da jeg sjekka prisen, på den Rioja-vinflaska, som jeg hadde fått i julegave, av Jan Graarud.
I listene til Vinmonopolet, (må det vel ha vært).
Så fant jeg ut at den flaska bare kosta 70-80 kroner, (eller noe sånt), da.
Og hvis jeg skjønte det riktig, så fikk de andre butikksjefene whiskey og sånn, i julegave, da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Men jeg lurer på om det var sånn, at jeg fikk billigere julegave, enn det de andre butikksjefene fikk, det her året, (nemlig i 1999), da.
Eller kanskje Jan Graarud bare kjøpte billige julegaver til alle butikksjefene?
Hvem vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 67: Mer fra Rimi Nylænde
Det andre ranet, på Rimi Nylænde, i 1999.
Det var også på en lørdag, som jeg jobba, husker jeg.
Vi hadde nettopp fått de nye fryse og kjøle-diskene.
Og jeg var jo liksom tidligere ostesjef, (fra 1994, altså fem år før det her), på Rimi Nylænde, da.
Så jeg hadde jo liksom fylt opp den kjøledisken, (og bestemt hvor varene skulle stå), litt sammen med distriktsjef Jan Graarud, (mener jeg å huske).
Men jeg var nok mer vant til å sette kjølevarene i kategorier, osv.
Så jeg så nok lettere løsningene der, enn det Jan Graarud gjorde.
For jeg hadde jo gjort om både den tidligere kjøledisken på Rimi Nylænde, og også kjøledisken på Rimi Bjørndal, sånn at kjølevarene stod plassert på en bra måte, (forhåpentligvis ihvertfall), i kategorier, da.
Så jeg gjorde det samme med den nye kjøledisken, på Rimi Nylænde, da.
At jeg satt kjølevarene i kategorier der.
Men Jan Graarud dreiv også å surra litt i den disken, da.
Så det er mulig at vi kræsja litt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten nesten det samme, med den første distriktsjefen min, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Nemlig Anne-Katrine Skodvin.
Når vi skulle hive ut den gamle Balstad-grønnsakdisken.
Så stod Anne-Katrine Skodvin, en fra Legra, (et butikkhylle-firma), vel, og jeg.
Og diskuterte hvordan butikkhyller vi skulle sette inn, der hvor Balstad-kjøledisken, (som skulle ut), stod.
Og da ville Anne-Katrine Skodvin at vi bare skulle ha to 1.30-hyller der.
Men da ble det en stor glippe, til høyre, for de hyllene, da.
(Noe som så stygt ut da, og vi ville jo ha mest mulig hylleplass, i butikken der).
Så jeg måtte trumfe gjennom at vi skulle ha en 1.30-hylle og to 90-hyller der, da.
Noe som ble tilsammen en halvmeter mer butikkhyller, enn det Anne-Katrine Skodvin sa, da.
For hva skulle vi hatt i kroken der, (mellom butikkhylla og platået), liksom.
Som var på mellom en halv meter og en meter?
Nei, det skjønte ikke jeg.
Så jeg måtte liksom rette på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg.
En av de første ukene mine vel, som butikksjef.
For jeg ville jo at butikken, som jeg var butikksjef i, (og som jeg hadde jobba som assistent og kasserer i, i to et halvt år, et par år tidligere), skulle bli bra, da.
Så da fikk jeg viljen min, da.
Selv om dette heller ikke var noen optimal løsning, selvfølgelig.
Med to 90-hyller.
For de fleste planogrammer ble skrevet for standard hyller, på.
Som var på 1.20 eller 1.30, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den lørdagen, som ranet var.
Så var butikken i rute, og sånn.
Og alt på skinner da, må man vel si.
Så jeg tenkte det, at jeg kunne jo rydde litt i den nye kjøledisken.
Jeg som var tidligere ostesjef, og sånn.
For den disken så rimelig bomba ut, da.
For jeg hadde noe dødtid da, for en gangs skyld, på en lørdag.
Og etter at jeg hadde shina 3-4 meter, (eller noe), av den nye kjøledisken.
Så ble det ran, da.
Så det var lett for meg å vise detektivene som dukka opp der, fra politiet.
Hvor jeg hadde vært, når ranet var.
For da var liksom de cirka tre første meterne, av kjøledisken, helt strøkne, da.
Mens resten av kjøledisken var helt bomba, da.
Siden jeg hadde drevet med mine gamle ‘ostedisk-kunster’, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På dette ranet, som skjedde i 15-tida, (eller noe), vel.
Så ble både tippekassa og kasse 1 ranet, (husker jeg).
Og jeg stengte vel butikken, (mener jeg å huske).
Noe jeg fikk kjeft for av distriktsjef Jan Graarud, seinere.
Siden vi mista omsetning, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de som ble rana det var Ingunn fra Numedal, (som satt i kasse 1).
Og Miriam, (som var naboen til Ingunn), som stod i tippekassa.
(Noe sånt).
Og jeg låste vel butikken, etter ranet.
Og ingen kunder slapp ut før politiet dukka opp, vel.
Unntatt ei som ikke hadde tid til å vente, vel.
(Noe sånt).
Og en nabo, av butikken.
En litt eldre kar som gikk i treningsdress, (eller noe sånt), vel.
Han hadde fått skrevet opp nesten hele registreringsnummeret, til ransbilen, da.
Så han sa fra til meg, om det her, da.
For han skjønte ikke at de detektivene var fra politiet, da.
For de detektivene gikk i sivile klær, da.
Og jeg ba han ene detektiven, (det var vel en mann i 50-årene og ei litt yngre dame, vel).
Om å prate med han joggedress-gubben, da.
Og da rynka han pent kledde detektiven litt på nesa, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).
Siden han måtte prate med en sosialklient, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ringte også Lars Boye, fra sikkerhetsavdelingen.
Og han dukka opp der, og chatta med ransoffer-damene, nemlig Ingunn fra Numedal og Miriam, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og jeg skrev vel en plakat, på døra, om at butikken var stengt, på grunn av ran.
Men så skjedde det noe rart.
Ei dame, i 40-årene vel.
Hu dukka opp, utafor butikken.
Og ville ikke gå igjen.
(Selv om butikken var stengt på grunn av ran, da).
Og jeg visste godt hvem hu dama var.
For Wenche Berntsen hadde advart meg mot henne.
Det var ei dame som sa at hu var advokat og sånn, (hadde Wenche Berntsen en gang fortalt meg, når hu dama, var i butikken, og jeg tilfeldigvis satt i kassa), vel.
Men hu dama bare jugde og sånn da, (sa Wenche Berntsen), så jeg burde ikke høre på hu dama, da.
For hu var vel gal, (eller noe sånt da), ifølge Wenche Berntsen.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hu gale dama, hu ville ikke gå.
Og hu stod fortsatt utafor butikken, da to medarbeidere, som ikke hadde blitt rana, (men som jeg muligens hadde ringt etter, siden det hadde vært ran), skulle gå hjem, da.
Og de medarbeiderne, de ble mer eller mindre vettskremte, av hu gale dama, da.
For da begynte jo hu gale dama, å skrike til Ida og Benny, da.
(Eller hvem det her var igjen).
Så jeg ville ikke at hu gale dama skulle stå og skrike sånn, til de ransoffer-damene, da.
Når de etterhvert også skulle gå hjem.
For de ransoffer-damene, de satt og prata med en sånn ranskurs-dame, (eller noe sånt), nede på spiserommet, da.
(Noe sånt).
Så jeg sa bare til Lars Boye, (fra sikkerhetsavdelingen), at jeg lot hu dama handle.
For å bli kvitt henne, liksom.
For det var jo bare galskap at hu skulle stå sånn utafor butikken og skrike.
Og skremme de butikkmedarbeiderne som hadde blitt rana, liksom.
Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.
Og jeg slo inn varene på kassa selv, da.
Og da oppførte hu gale dama seg, som om det her var noe helt normalt, da.
At en kunde fikk slippe inn i butikken, selv om butikken var stengt på grunn av ran.
Og hu oppførte seg helt konformt og sånn, da.
Så hva som foregikk rundt hu gale dama.
Det veit jeg ikke.
Men jeg hadde jo selv en mor, som gikk for å være gal.
(Hvis ikke det her var etter at mora mi døde, da).
Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.
Sånn at hu ikke skulle stå utafor butikken, og skrike.
Når ransoffer-damene Ingunn fra Numedal og Miriam skulle gå hjem, da.
Selv om Lars Boye fra sikkerhetsavdelingen vel syntes at det her var rart.
Men han hadde vel ikke hørt om hu gale dama før, tror jeg.
Men etter at jeg hadde latt hu gale dama handle.
Så gikk hu bare hjem som vanlig, da.
Etter at hu hadde fått handle, da.
Så hva som var i veien med henne.
Det veit jeg ikke.
Men jeg tror at Ingunn fra Numedal og Miriam, ville ha fått sjokk.
Hvis hu gale dama hadde stått utafor butikken, og skreket til dem.
Når de skulle gå hjem, etter ‘rans-terapien’, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det første ranet, (må det vel ha vært).
Så fikk vi video-overvåking, i butikken, da.
Men det som var så dumt.
Det var at video-kamera-firmaet, ikke hadde satt et kamera, som overvåket inngangsområdet, av butikken.
Det første kameraet, det overvåket kundeporten.
Men ranerne kunne jo bare ta til høyre, før kundeporten.
Og så hadde de fri adgang til å rane kassene, liksom.
Så etter det andre ranet, så måtte jeg ordne det sånn, at enda et kamera ble satt opp, da.
Sånn at kundene ble filmet når de gikk inn inngangsdøra, til butikken, også.
Og ikke bare når de gikk inn kundeporten, et stykke inne i butikken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg etter det her, så var det vel også et tredje ran, (tror jeg).
Og da, så var jeg så lei av det, at butikken ble rana, selv om vi hadde videoovervåking, osv.
Så jeg ba det video-kamera-firmaet, (Checkpoint?), om råd.
Og de sa at de kunne montere et blålys, oppå en monitor, som stod hengt opp, i inngangsområdet, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
For da tenkte jeg det, at ranerne ville legge merke til, at det var kamera-overvåking der, da.
(Og da kanskje droppe å rane vår butikk, da).
For vi hadde liksom fått vår del av ran, da.
For det var vel tre ran der, (eller noe), på noen få måneder, i 1999, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han raneren, som hadde stått bak det ranet, av både tippekassa og kasse 1, den her nevnte lørdagen, på Rimi Nylænde.
Han stod bak en hel ransbølge, på Østlandet, i 1999.
Og ettersom jeg har skjønt av et avisutklipp, som regionsjef Jon Bekkevoll sendte i posten, til vår butikk, (av en eller annen grunn).
Så klarte han detektiven etterhvert å finne ut hvem han raneren var.
Siden han hadde fått de fleste tegnene i registreringsnummeret, til ransbilen, på en lapp, av han sosialklienten, fra Nylænde eller Lambertseterveien, da.
Og han detektiven fikk vel mye ære, for å ha oppklart den her ransbølgen, (sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Men han sosialklienten, han fikk vel ingen ære for dette, tror jeg.
For jeg måtte si det til han, en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde.
(Når han handla sammen med kona si, vel.
Og han begynte å ‘bable’ om det her ranet, da).
At det var hans fortjeneste det, at den her ransbølgen ble stoppa, da.
Men jeg fikk engang henta en konfekteske til han.
Som jeg lurte på om jeg kanskje burde gjøre.
(For Claus på Matland/OBS Triaden, han pleide nemlig å gi konfektesker til kundene, noen ganger, hvis de hadde blitt dårlig behandlet, (eller noe sånt), da.
Noe som Knut Hauge ikke likte, (mener jeg å huske, at han sa).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
For jeg satt i kassa, da.
Siden jeg pleide å gjøre det, på lørdagsettermiddagene, etter det andre ranet, da.
For å liksom skåne kassadamene, da.
Siden lørdagsettermiddagene var den tida, i uka, som var mest utsatt for ran, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 65: Mer fra høsten 1999
Etter at mora mi døde, høsten 1999, så ble det bestemt, (av Jan Graarud og meg), at jeg ikke skulle være med på hele det årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell.
(Siden dette var så kort tid, etter at mora mi døde, da.
Så det passa kanskje ikke for meg, å være med på for mye fyll og spetakkel, liksom da).
Så det holdt hvis jeg var der på fredagen da, sa Jan Graarud.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg kjørte opp til Storefjell da, tidlig på fredagen, da.
Jeg hadde ikke kjørt opp til Geilo før.
Men jeg hadde sjekket veien på nettet, (eller noe sånt), da.
Og det var bare å kjøre av E18, ved Sandvika, vel.
Og så kjøre videre til Hønefoss.
Og så bare kjøre oppover Hallingdalen, da.
(Noe sånt).
Det vil si forbi Vassfaret osv., hvor vi egentlig skulle ha dratt på klassetur, i niende klasse, vel.
Men som klasseforstander Aakvåg avlyste, vel.
(Av en eller annen grunn).
Det var litt morsomt å kjøre bil oppover Hallingdalen.
Jeg kjørte et stykke bak en bil, som nesten var en veteranbil, vel.
Før den bilen stoppet langs veien, da.
Det var første gang jeg kjørte oppi ‘Dalom’, så jeg likte ikke å kjøre forbi og sånn, da.
Så derfor kjørte jeg et stykke bak den bilen.
Og jeg husker også at jeg så forlatte hus, som jeg tenkte at det kanskje hadde vært artig å eie.
Det får en til å tenkte liksom da, å se sånne forlatte hus, langs veiene.
(Syntes nå jeg, ihverfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte innom Rimi, da jeg kom til Geilo.
Og jeg veit ikke om butikksjefen der, var med på seminaret, eller ikke.
Seminaret var ihvertfall for et par hundre butikksjefer vel, fra Østlandet, da.
Og da jeg kom opp til Storefjell høyfjellshotell.
Så syntes jeg det var så dumt.
For omtrent det eneste som foregikk der.
Det var at Blomster-Finn var der.
Og så måtte vi gjøre masse meningsløse greier, som Blomster-Finn fant på, i grupper, da.
(Av en eller annen grunn).
Før det ble utdelt øl og sånn.
Og Jan Graarud prøvde vel å få meg til å drikke en øl eller to, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Men jeg skulle jo kjøre hele veien tilbake til Oslo.
Så det måtte han da ha skjønt, at ikke var aktuelt.
Så hva han tenkte på, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake til Oslo.
Så kjørte jeg innom en beninstasjon, husker jeg.
Som lå ved Geilo der, da.
(Hvis det ikke var Gol, da).
Og en som skulle kjøre nordover, spurte om det var is på veien, husker jeg.
Så jeg tenkte at det var vel det som var normen, på den her bensinstasjonen, å spørre om sånt, da.
Så jeg spurte hu bensinstasjon-dama hvordan det var sørover, da.
Men jeg fikk vel ikke noe klart svar, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake til Hønefoss, så tror jeg at jeg muligens sovna litt ved rattet.
For jeg var så trøtt.
Jeg husker ihvertfall at jeg lurte på om en bil kjørte forbi meg kjempefort, og så ble borte.
Men det er mulig at dette var noe jeg drømte.
(Hvem vet).
Jeg sleit ihvertfall skikkelig med å holde meg våken, husker jeg.
Og fjernlysa på bilen, de var vel også i ustand, (eller noe), tror jeg.
For jeg var mest vant til å kjøre, inne i Oslo, da.
Så jeg fikk aldri helt dreisen på de fjernlysa, på den bilen, noen gang, (må jeg innrømme).
Eller jeg glemte muligens hvordan de virka, mellom hver gang jeg brukte dem, da.
(Noe sånt).
Men det er mulig at de var i ustand, og.
Men jeg husker at jeg ihvertfall fikk dem til å virke en gang, på den bilen.
Men den bilen, den var mye på verksted, for topplokket på motoren måtte byttes, (eller noe sånt), og det var bare begynnelsen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom tilbake til Oslo.
Så skulle jeg jobbe på lørdagen, fra klokka 13, vel.
For jeg pleide å sitte i kassa selv, på lørdagene.
Etter at butikken hadde blitt rana, to-tre ganger, da.
På noen måneder, i 1999.
Så jeg tenkte det, at hvis jeg selv satt i kassa, på lørdagsettermiddagene.
Så ville kanskje ranerne tenke seg om to ganger, før de rana butikken, da.
Eller, det her var vel egentlig mest for å roe ned betjeningen.
For det første ranet, i 1999, det var på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).
Og da ringte butikksjef Thomas Kvehaugen meg derfra.
Og han var nedfor, for han bekymret seg over hvordan de ansatte ville reagere, på det her ranet, da.
Og det var jo oppgangstider, på den her tiden.
Så det siste vi butikksjefene trengte, var jo ran, liksom.
For vi hadde problemer, med å få tak i nok medarbeidere, fra før, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg skulle kjøre til jobben, på lørdagen.
Så tuta noen på meg, på veien opp mot Sinsenkrysset, (husker jeg).
Den veien som Sinsentrikken kjører i vel.
Og da skjønte jeg det, at det ene dekket mitt var flatt, da.
Så da svingte jeg av den veien, rett før Sinsen-krysset, og dro innom et dekkverksted, for å bytte til reservedekk, da.
Et sted hvor jeg hadde bytta dekk før muligens.
Det var et sted på Sinsen som noen innvandrere drev, vel.
Og da jeg ringte assistent Stian Eriksen, og fortalte det, at jeg ble litt forsinka, siden det ene dekket, på bilen min, hadde punga.
Så hørtes han rimelig sur og skuffet ut, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at regionsjef Jon Bekkevoll, han gikk bort til meg, og sa ‘kondolerer’, på et butikksjef-møte, i auditoriet, ved siden av kantina, på hovedkontoret til Hakon, (husker jeg).
(Ikke så lenge etter at mora mi hadde dødd, da).
Og det var også på den her tida sånn, at ei butikksjefdame hadde dødd, mens hu kjørte, fra Sverige til Norge.
Og dette fortalte Jon Bekkevoll om, i det auditoriet, på Hakons hovedkontor da, (husker jeg).
Og da gikk det en slags støy, gjennom forsamlingen, husker jeg.
Som om at folk fikk sjokk, eller noe.
Og liksom sa noen lyder, sånn halvveis i sjokk, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og distriktsjef Jan Graarud.
Han fortalte meg også på jobben, at mora hans hadde fått brystkreft.
Og så lurte han på om det var det mora mi også hadde hatt.
Og jeg var forklarte at det var det, da.
Også lurte Jan Graarud på om det brystkreft-greiene var fælt, da.
Og da nikka jeg vel bare, (eller noe sånt).
For jeg huska jo hvordan mora mi hadde sett ut, som død.
For hu så jo ut som om hu var femti år eldre enn hu egentlig var, (eller noe).
Siden trynet hennes var helt sånn forvrengt nesten, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall.
(Fra da søstera mi og jeg, dro til Moss sykehus, for å se den døde, da.
Dagen etter at mora mi hadde dødd).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at den lørdagen, som Rimi Nylænde ble rana, for den andre eller tredje gangen, i 1999.
Så var jeg så lei, av å tenke på butikken, da.
For jeg tenkte vel en del på det Thomas Kvehaugen hadde sagt da, om at betjeningen ble urolig, av disse ranene, osv.
Og derfor så hadde jeg ikke lyst til å sitte hjemme, da.
Jeg ville komme meg ut litt, liksom.
Så da tre 16-år gamle damer, i Lørenskog.
Ville at jeg skulle leke råner, og møte dem, ved Statiol-stasjonen, ved siden av Robsrudjordet Grill, (der hvor hu tremenningen min Anita, pleide å jobbe, på 80-tallet, og hvor Øystein Andersen og jeg noen ganger fikk gratis burgere).
Så slo jeg til på det.
For jeg måtte liksom komme meg ut døra da, syntes jeg.
For jeg trengte litt avveksling, da.
For jeg trengte å få noe annet å tenke på, enn ran, liksom.
Så jeg møtte tre sånne seksten år gamle damer, som heller ikke hadde noe å gjøre vel.
Utafor Statoil-stasjonen på Lørenskog, da.
Og jeg bare såvidt hilste på de her damene.
De spurte om jeg forventa å få gruppesex, husker jeg.
Men jeg fortalte vel det, at det hadde vært ran på jobben, og at jeg bare trengte en unnskyldning, for å komme meg litt ut døra, liksom.
Og det er mulig at jeg fikk en klem, eller noe.
Noe sånt.
Og en uke eller to seinere, så ville de her jentene, at jeg skulle hente dem.
Ikke så langt unna Triaden-senteret der, hvor jeg pleide å jobbe, på begynnelsen av 90-tallet, (på OBS Triaden).
Og så ville de bli med hjem til meg da, for å se på leiligheten min.
(Selv om hu ene seksten år gamle dama da vel var byttet ut, med en femten år gammel HV-ungdom dame, vel.
Fant jeg ut seinere.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu ene av disse tenåringsjentene.
Ei som het Sara, vel.
Hu kritiserte hvilken vei jeg kjørte, mellom Lørenskog og St. Hanshaugen, da.
Jeg kjørte om en sidevei til Karl Johan, liksom.
For jeg syntes at den veien var grei å kjøre, da.
(For jeg pleide å kjøpe burger, etter jobben, på Burger King i Karl Johan, osv).
Men det er mulig at en annen vei ville ha vært raskere, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vel hjemme hos meg, så dro jeg på videobutikken, ved siden av apoteket der.
Og leide en Jim Carrey-film som het ‘The Truman Show’, vel.
Som jeg lot de her jentene få se på, da.
Og hu som var i undommens HV, hu lot jeg øve på adskillelse og sammensettelse, av AG-en min da, (husker jeg).
Hu Sara, hu ville låne en joggebukse av meg, (husker jeg), av en eller annen grunn.
Og selv om hu Sara bare var seksten år gammel, så hadde hu ei sånn fleskete hengerumpe, (husker jeg).
Hu tredje, det var ei fin brunette, husker jeg.
Og hu gikk med noen sko på seg inne, vel.
Og hu liksom gjorde seg til litt da, (som at hu visste at hu var deilig), når hu skulle låne doen min osv., da.
Og jeg sa fra til hu Zera, (Linda Woll, fra Halden), på irc, at hu brunetta med det lange håret og den slanke og smekre kroppen, hadde noen sko, som vel var ganske kule, da.
Og hu Zera lurte vel på hvordan sko det her var, da.
Og jeg fikk vel da telefonnummeret, til hu brunetta, av Sara, som jeg sendte en tekstmelding til, vel.
Og så ga jeg vel det telefonnummeret videre, til hu Zera, da.
(Noe sånt).
Og jeg har seinere lurt på, om hu pene brunetta, kan ha vært Marion Ravn.
Ihvertfall så ligna hu litt, vil jeg si.
Men det her tørr jeg ikke å si sikkert, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og noen uker etter det her, så fikk jeg plutselig mellom 110.000 og 115.000 inn på kontoen min, (husker jeg).
Og det var en slags livsforsikring, etter mora mi, husker jeg.
Som søstera mi hadde prata om, da.
Og da, så kjørte jeg bare litt rundt, siden jeg lurte på hva jeg kunne bruke penger på, seint på kvelden.
Og hu Sara, (som noen ganger sendte tekstmeldinger til meg), hu ville at jeg skulle kjøpe ‘Californication’-albumet, til Red Hot Chili Peppers, til henne.
Siden jeg fikk så mange penger, da.
Og jeg kjørte til en bensinstasjon, ved Furuset, og kjøpte det albumet, (var det vel).
Og da mener jeg at Kamal, fra Rimi Klemetsrud og Rimi Bjørndal, jobba på den bensinstasjonen, da.
Men jeg sa ikke ‘hei’, (eller noe).
For navnet hennes var skrevet litt annerledes vel, på navnskiltet hennes.
Enn sånn som hu skrev det, da hu jobba på Rimi Bjørndal, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg kjøpte også et par kontantkort, til hu Zera, husker jeg.
Siden jeg chatta så mye med henne da, på den her tida.
Så jeg måtte nesten kjøpe noe til henne, syntes jeg.
Selv om jeg aldri møtte henne i RL, (Real Life), som det ble kalt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg kjøpte meg også ting som ny mobil, og jeg oppgraderte PC-en min, og jeg kjøpte merkeklær, og sånn, for de her pengene, etter mora mi, da.
Som varte i et år eller to, vel.
Som jeg skal skrive mer om seinere.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
