johncons

Stikkord: Jan Graarud (Distriktsjef Rimi)

  • Min Bok 5 – Kapittel 59: Julebordet 1998

    Det første julebordet mitt, som butikksjef.

    Det var på Bjerke travbane, (der hvor jeg hadde panta tomflasker en gang, femten-tjue år tidligere, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), av alle steder.

    Det var vel Audi-Monika som bestemte at Rimi Nylænde skulle være med på det her julebordet, (hvis jeg husker det riktig).

    Det var ihvertfall ikke min ide å ha det julebordet på Bjerke travbane, (for å si det sånn).

    Men dette julebordet, det var nesten som det på Ekebergrestauranten, to år før, og de i Bekkelagshuset, de to årene før det igjen.

    Nemlig at det var sånn, at en ‘haug’ med Rimi-butikker gikk sammen, om å ha julebord, på det samme stedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vorspielet til dette julebordet, det var hjemme hos Jan Henrik, (hvis jeg husker det riktig), som bodde hos foreldrene sine, (nemlig sin danske mor og norske far, (hvis jeg skjønte det riktig), som vel ikke var hjemme, under det her vorspielet), i et borettslag, som ligger rett over Lamberseterveien der, fra Rimi Nylænde.

    Jan Henrik bød meg på noen små glass med drikken sambuca, (husker jeg).

    Som var en slags søt snaps, (eller noe sånt), som jeg vel ikke engang hadde hørt om, før det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan Henrik hadde også noen kamerater der, (hvis jeg husker det riktig).

    Og han ene fortalte det, at han pleide å stjele mye godteri osv., på Rimi Nylænde, noen år før det her, da.

    (Og da var det ikke fritt for at jeg ble litt irritert.

    Men jeg prøvde å beherske meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo kjøpt meg ny dress, (eller egentlig en ny tweed-jakke og tweed-bukse), før butikksjef-seminaret på Storefjell, en måned eller to før det her, da.

    Og da kjøpte jeg meg også en ny, brun vinterjakke, i samme slengen.

    Siden det stod på programmet, at vi skulle traske rundt i naturen, utafor Storefjell høyfjellshotell der, da.

    På lørdagen, under seminar-helgen.

    Så derfor, (siden jeg hadde både ny jakke og dress).

    Så bare gikk jeg i de klærna da, på julebordet.

    Men da ble det sagt, (husker jeg), at butikksjefen var den eneste som ikke hadde frakk.

    Men jeg brukte den ganske nye vinterjakka som en slags frakk, (utapå dressen), da.

    Og jeg måtte også sitte bak i maxi-taxien, sammen med alle Rimi Nylænde-damene, (husker jeg).

    For det var sånn at damene satt for seg og kara for seg, (i maxi-taxien), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da sa Wenche Berntsen det, (hvis jeg husker det riktig), at ‘Erik er glad i damer’.

    Og så lo hu litt, vel.

    Og jeg kunne jo ikke nekte på det, at jeg var glad i damer.

    Så jeg fikk si at det gikk greit, da.

    Selv om det kanskje ble litt dumt, at jeg måtte sitte aleine, som den eneste karen, (bak i maxi-taxien), sammen med alle de Rimi Nylænde-damene, på vei til Bjerke travbane, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Bjerke travbane.

    Så måtte jeg sitte pent ved et bord, (hele kvelden), sammen med blant annet Nordstrand-Hilde, Benny og Ida vel, (husker jeg).

    Og Jørn fra Helgeroa, han satt vel også i den samme gruppen av folk, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Men Jan-Henrik og Wenche Berntsen.

    De oppførte seg, (mer eller mindre ihvertfall), som om de jobba i en annen butikk, da.

    For de fant Marianne Hansen, (som da vel jobba som assistent, på Rimi Karlsrud), der, (mener jeg å huske), og hang det meste av kvelden sammen med henne, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Benny, hu begynte å flørte litt med meg, (mener jeg å huske, ihvertfall), ved matbordet, da.

    Etter middagen, vel.

    Mens Nordstrand-Hilde og Ida vel prøvde å passe litt på henne, da.

    Hu Benedikte aka. Benny, hu begynte ihvertfall å bable om å flørte med butikksjefen da, (som jo var meg), mener jeg å huske, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Og det må vel også ha vært Benny som skrøyt av Nordstrand-Hilde og meg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Det var ihvertfall ei kassadame der, som sa det, at Nordstrand-Hilde og meg, (som begge var ledere på Rimi Nylænde, da), hadde oppført oss så bra, under det her julebordet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så å være butikksjef, på julebord, det kan være litt kjedelig, da.

    For da er det liksom ikke lov å tulle med de butikkdamene, som man er sjef for, til vanlig, da.

    (Det blir vel ikke sett på som å være greit, tror jeg.

    Mens det vel er mer fritt fram, for de ‘vanlige’ ansatte, å tulle seg imellom.

    Det blir vel ikke sett på som like ‘galt’, tror jeg.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Men jeg hadde jo fått i meg en del øl og sambuca, osv.

    Så da jeg var i baren, (på Bjerke travbane der), for å kjøpe meg en halvliter, (eller noe sånt), vel.

    (Eller jeg fikk vel muligens noen drikke-bonger jeg og.

    Selv om jeg var butikksjef.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så så jeg noen pene julebord-butikk-damer, i baren der, da.

    Og så tenkte jeg vel det, at jeg kunne jo prøve å si hei til de.

    (Noe sånt).

    Siden de jobba i en annen butikk, enn meg, da.

    Men da, så stod det også ei sånn ‘hønemor’, i baren der da, som var som en kjedelig festbrems, (må man vel si).

    Og det var ei jeg kjente igjen faktisk, må jeg innrømme.

    For det var hu Anette, fra Rimi Munkelia.

    Hu som kjente nestlagfører Frydenlund.

    Og som hadde lurt på om det stemte at han het ‘Ketil’, (og ikke ‘Kjetil), eller noe sånt.

    En lørdag, (i første halvdel av 1993), som jeg jobba, på Rimi Munkelia, mens jeg fortsatt avtjente førstegangstjenesten min, i Geværkompaniet, på hverdagene.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

    Men jeg veit ikke om hu Rimi Munkelia-Anette kjente igjen meg.

    Hu sa vel ikke hei, ihvertfall.

    Hu virka mest sur, fordi at jeg prøvde å finne på noe å si, til de julebord-damene, i baren der, da.

    (Som vel da antagelig må ha vært fra Rimi Munkelia, vel.

    Noe sånt).

    Og etter det her, så har jeg vel aldri sett hu Rimi Munkelia-Anette igjen, heller.

    Så jeg fant aldri ut det, om kjente meg igjen, og hva det var, som gjorde, at hu liksom ble så stram i maska, da jeg liksom skulle kjøpe meg en øl og tulle litt med julebord-damene, i baren, på Bjerke travbane der, da.

    For det var jo julebord, liksom.

    Og når de damene da jobber i en annen butikk, enn meg, så må det være lov å prøve å sjekke dem opp litt ihvertfall, mente nok jeg, da.

    Men så ikke, da.

    (Ifølge hvordan jeg tolka det anspente trynet til hu hønemor-Anette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt julegaver, til medarbeiderne, jula 1998.

    Så ordna jeg det rakst og enkelt, ved at jeg bare dro innom Vinmonopolet, på St. Hanshaugen, (det gamle, cirka rett ovenfor Kiwi der).

    Og så kjøpte jeg bare med en ‘haug’ med forskjellige vinflasker, (i samme prisklasse, nemlig 50-60 kroner vel), som julegaver, da.

    Og da var vel Wenche Berntsen sykmeldt, tror jeg.

    Og Jan Henrik var vel assistent, da.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så fikk assistenten velge tre vinflasker.

    Og låseansvarlig Nordstrand-Hilde, hu fikk velge to vinflasker, (siden hu hadde mer ansvar enn en vanlig deltidsansatt, da).

    Og de deltidsansatte, de fikk velge en vinflaske hver, da.

    Og Benedikte aka. Benny.

    Hu hadde spurt meg, (muligens på julebordet, eller noe sånt), om hu kunne få noe annet enn vin, da.

    For hu likte ikke vin, da.

    (Var det vel, at hu sa).

    Så jeg hadde også kjøpt med noen flasker rusbrus, (husker jeg), fra polet, da.

    Så da fikk hu Benni lov til å istedet velge seg tre flasker rusbrus, som julegave, da.

    (Istedet for en flaske vin, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Jørn, fra Helgeroa, han hadde veldig høye viker da, (for å si det sånn).

    Så han var sånn halvveis skalla da, (må man vel si).

    Selv om han fortsatt var en UIO-student, i begynnelsen av 20-åra, vel.

    Og en gang, så forundret Jørn meg, (husker jeg).

    For han kom på jobben.

    (Sammen med Nordstrand-Hilde vel).

    Iført en glorete, blå ‘fake fur’-jakke da, (husker jeg).

    Og det reagerte jeg på, husker jeg.

    For det var dametøy, husker jeg, at jeg tenkte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg trodde egentlig ikke at Jørn var homo, (husker jeg).

    For før vi skulle ha den første varetellinga mi, (som butikksjef), der.

    Så satt Jørn i kassa, (husker jeg), mens han prata med Norstrand-Hilde, om hvem som skulle være med, på varetellinga, da.

    (Etter stengetid en dag, vel.

    Noe sånt).

    Og da gjorde Jørn noe som jeg ikke ville ha turt, (husker jeg).

    For når Norstrand-Hilde ramsa opp at lillesøstera til Ingunn, (fra Munkelia), og lillesøstera til Benedikte, (nemlig Henriette), skulle være med på varetellinga.

    Så stønna Jørn, når han hørte navnene på disse hotte tenåringsjentene, da.

    (Som jeg ikke visste hvem var engang, på den her tida).

    Og det hadde ikke jeg turt å gjøre, (som butikksjef ihvertfall).

    For da hadde jeg nok blitt kalt en gris, tror jeg.

    For dette her var to veldig hotte, unge tenåringsjenter da, (lillesøstera til Ingunn og lillesøstera til Benedikte).

    Som man omtrent fikk vondt i ballene av å se på da, (som vel er et ganske kjent uttrykk), hvis det er lov til å si det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på varetellinga, så ville Ingunn og lillesøstera hennes telle babymaten og bleiene og sånn, (hvor Nordstrand-Hilde var så glad i å rydde forresten), oppe på platået der, husker jeg.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Og da jeg seinere stod og snakka foran hele gjengen, (på slutten av varetellinga), mens vi stod i øl-avdelinga der, (av en eller annen grunn).

    Så husker jeg at hu veldig pene og yppige, (må man vel si), lillesøstera til Ingunn, (fra Munkelia), dreiv og liksom stirra på meg, (med noen veldig store øyne), nesten som at hu ble hypnotisert, (eller noe sånt), da.

    Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

    Men jeg så aldri hu lillesøstera til Ingunn fra Munkelia igjen, (etter den her varetellinga), da.

    Så hva som gikk av henne, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så var jeg litt bortskjemt, fra å ha jobba sammen med masse unge damer, (som Kristian Kvehaugen hadde ansatt), på Rimi Bjørndal.

    Og jeg syntes at det ble en stor overgang, for meg, å begynne, på Rimi Nylænde.

    For de folka som jobba på Rimi Nylænde, de var ikke så hyggelige, som de kassadamene, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

    Men på Rimi Nylænde, så jobba det også en kraftig plugg av en gutt, som het Lars, da.

    Og Lars, han hadde blitt ansatt av Audi-Monika, for å jobbe på Rimi Nylænde, i samarbeid med en ungdomsskole, på Lambertseter, da.

    Så Rimi betalte ikke noe penger, for at Lars skulle jobbe der, da.

    Ihvertfall ikke fram til høsten 1998, (da jeg begynte å jobbe der), eller noe sånt.

    Men etter høsten 1998, så tror jeg at Lars fikk lønn når han jobba, (hvis jeg husker det riktig).

    For da var vel den praksis-plass-tida hans ferdig, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og jeg var nesten desperat, etter å få noen i butikken, som jeg kunne hjelpe meg, til å ta flaskebordet og sånn, da.

    For på Rimi Bjørndal så hadde vi nemlig ei ungjente, som jobba der, som tok flasker og tipping, og sånn, da.

    (Som Kristian Kvehaugen hadde ansatt, da).

    Og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Hu hadde også i sin tid fortalt meg det, at butikken også kunne ansette noen folk, til å vaske her og der, i butikken, da.

    (Det vil si at ting som dørene til melkekjøla, flaskebordet, vekta til frukta, rekefryseren, flaskeautomaten, klypa til skolebrøda.

    (Det var vel hoved-tinga, som jeg fant på å skrive opp, på den vaskelista, i 1998 eller 1999.

    Selv om det sikkert er noe jeg har glemt, og)

    At de ble vaska fast, en gang i uka, da.

    Og at det da samtidig ble kryssa av, på en liste, at den tingen hadde blitt vaska, da).

    Og da kunne den som hadde ‘vaske-vakt’ også ta flaskebordet og sånn, (innimellom vaskinga), da.

    (Fortalte hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud meg.

    En gang i 1993 eller 1994, eller noe sånt, da.

    Og dette hadde nok hu selv lært om, mens hu jobba på Rimi Hellerud, eller noe sånt, da.

    Før hu begynte på Rimi Nylænde).

    Og den her jobbinga, den ble da ført opp på vaskebudsjettet og ikke på lønnsbudsjettet, da.

    Så da kunne vi liksom nesten lure en ekstra medarbeider, inn i butikken, en vakt hver uke, da.

    Noe som hjalp når det gjaldt å temme butikken, og få kontroll på den, da.

    Uten å måtte fly rundt som galninger hele tida da, (for å si det sånn).

    Så derfor, så spurte jeg han Lars, om han visste om noen som kunne jobbe, i butikken, da.

    Og Lars, han fortalte meg det, noen dager seinere, (eller noe).

    At de to peneste jentene, i niende eller tiende klasse, (eller noe sånt), på Lambertseter, ville jobbe på Rimi Nylænde, da.

    (Noe sånt).

    Og hu ene av dem dukka opp, da.

    Nemlig ei flott og pen lyshåra tenåringsjente, ved navn Kristin, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Benny, hu var jo ei brunette, som var litt rund og sånn, (må man vel si).

    Selv om hu vel kanskje ikke var like rund, som venninna si Ida, (som også var ei brunette).

    Men lillesøstera til Benedikte, nemlig Henriette.

    Det var ei lita blondinne, i 16-års alderen da, med et par veldig store pupper, (ihvertfall i forhold til resten av jenta), som jeg husker at David Hjort kommenterte om en gang, som han også jobba for meg, på Rimi Nylænde.

    Og hu ville visst også begynne å jobbe, på Rimi Nylænde da, etter den varetellinga, som hu var med på, (hadde sikkert Benny fortalt meg), da.

    Og når de her to pene tenåringsjentene Henriette og Kristin, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Så husker jeg at Nordstrand-Hilde, ble sur.

    For jeg mener at jeg overhøre det, en gang som jeg måtte sitte i kassa, mens Nordstrand-Hilde hadde ledervakt.

    (Fordi at vi mangla kasserere der, da.

    Og Nordstrand-Hilde ikke ville sitte i kassa.

    Noe sånt).

    At Nordstrand-Hilde sa noe sånt, (til noen andre som jobba der vel), at: ‘Skal det jobbe to sånne tenåringsjenter her nå da, som bare går rundt og ser deilige ut’, (eller noe sånt).

    Og at hu ikke hadde lyst til å jobbe der lenger, (på grunn av det), da.

    For Nordstrand-Hilde, hu var liksom noen år eldre og kanskje litt mindre hot, enn de her to nyansatte tenåringsjentene, da.

    Så de tenåringsjentene, de gikk kanskje inn på psyken, til hu Nordstrand-Hilde da, (virka det litt som, for meg, ihvertfall).

    Så Nordstrand-Hilde hu ville plutselig slutte, da.

    For det hadde vært så mye rart som hadde skjedd der, var grunnen som hu sa til meg, da.

    (Med konflikter og sånn, da).

    Men før hu slutta så spurte jeg Nordstrand-Hilde, om hu trodde at enten Jørn eller Ida, ville klare å overta jobben hennes, som låseansvarlig.

    For Nordstrand-Hilde, hu kjente de ansatte der, mye bedre enn meg, da.

    (Siden det jo var noen helt andre folk, (med unntak av Wenche Berntsen da), som jobba der, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Nylænde.

    Enn som hadde jobbet der, da jeg begynte å jobbe som assistent, på Rimi Bjørndal, våren 1996).

    Og Nordstrand-Hilde, hu svarte da det, at hu trodde at både Jørn og Ida ville fungere greit, som låseansvarlige, da.

    Så derfor, så ansatte jeg Jørn, (fra Helgeroa), som ny låseansvarlig, (på Rimi Nylænde), etter Nordstrand-Hilde, da.

    Og da Jørn slutta, (etter et halvt år kanskje, som låseansvarlig), for å begynne å jobbe på ICA Ullevål, (eller om det var Rimi Ullevål), som lå like ved der han bodde.

    Så ansatte jeg Ida som den tredje låseansvarlige, som jeg hadde, på Rimi Nylænde der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjefen i 1999, Jan Graarud, han nevnte en gang noe for meg.

    En gang, som han var innom, på Rimi Nylænde.

    Og det var det, at han ikke likte David Hjort.

    For det var sånn, at David Hjort jo jobba som assistent, på Rimi Ljabru, på den her tida.

    Men hu Kirsten Sørhagen, (som jeg har funnet ut på nettet nå, på en av Oslo kommune sine nettsider, at hu het), hu eldre dama, som var butikksjef på Rimi Ryen, på den her tida.

    (Hu døde forresten i 2003, så jeg, på disnorge.no).

    Hu sleit fortsatt da, med å få tak i nok medarbeidere, i 1999 også.

    Så David Hjort, han hadde jobba en god del ledervakter, på Rimi Ryen, da.

    I løpet av noen måneder, i 1999, vel.

    Og Jan Graarud, han fortalte meg av en eller annen grunn det.

    At David Hjort hadde tulla med safen, på Rimi Ryen.

    For David Hjort hadde bare tatt penger til taxi, fra safen, på Rimi Ryen, da.

    Så David Hjort hadde vel da tatt taxi.

    Rett fra Rimi Ljabru, (når han var ferdig med vaktene sine der).

    Og så til Rimi Ryen, (like ved dumpa på Abildsø der, hvor jeg bodde, det første året jeg bodde, i Oslo).

    Og så hadde han tatt penger fra safen, til Rimi Ryen, for å betale drosjeregninga, da.

    Og det hadde han visst gjort ganske så mange ganger, da.

    (Sånn som jeg forstod Jan Graarud, ihvertfall).

    Så det var visst kaos i safen der, og sånn, da.

    For David Hjort hadde visst gjort noe galt, da.

    Forstod jeg på distriktsjef Jan Graarud.

    Men hvorfor Jan Graarud fortalte om det her til meg.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg var jo ikke David Hjort sin overordnede.

    David Hjort hadde en sjef som het Frode, (tror jeg), på Rimi Ljabru.

    (Hvis ikke det var sjefen hans på Rimi Karlsrud, da.

    Hvor David Hjort begynte etter Rimi Ljabru.

    Så Jan Graarud, han var kanskje litt lite diskret, siden han prata om Rimi Ljabru og Rimi Ryen-ting, med meg, da.

    For dette hadde vel ikke jeg noe med.

    Og det var vanskelig for meg å vite om Jan Graarud overdrev, eller ikke.

    Jeg kunne jo ikke vite hva David Hjort hadde avtalt med Kirsten Sørhagen, for eksempel.

    Kanskje Kirsten Sørhagen hadde sagt til David Hjort, på telefonen, (eller noe), at det var bare å ta taxi til Rimi Ryen, og så kunne Rimi Ryen betalte drosjeregninga.

    Det kan jo ha vært sånn og, for alt hva jeg vet.

    Og jeg visste jo det, at hu Kirsten Sørhagen, var rimelig utafor.

    (Sånn som jeg huska henne, fra den ene ledervakta, som jeg hadde jobba, på Rimi Ryen, like etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i oktober 1998).

    Så det kunne jo ha vært mye rart som hadde skjedd der nede.

    Så jeg var ikke helt sikker på om distriktsjef Jan Graarud ikke var preget av følelsene sine, når han prata om Rimi Ryen.

    For jeg visste jo det, at Jan Graarud, ikke likte hu Kirsten Sørhagen.

    For den første gangen, som jeg så Jan Graarud.

    Det var jo, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Da han dukka opp, rundt årsskiftet 1998/99.

    Sammen med sin forgjenger, som Rimi Nylænde-distriktsjef.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    På Rimi Nylænde, da.

    Og da satt de to sammen, nede på spiserommet, til Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Og uffa seg, over hu Kirsten Sørhagen da, (husker jeg).

    Og Jan Graarud, han sa da at det var godt å komme til en butikk hvor det var en yngre butikksjef, (enn Kirsten Sørhagen da), eller noe sånt.

    (Noe sånt).

    Så jeg var nok ikke helt sikker på hvor objektiv, som Jan Graarud var, når han prata om Rimi Ryen-ting, etter det her.

    Det virka som at han var prega av følelsene sine muligens, når det gjaldt Rimi Ryen og Kjersti Sørhagen-ting, for meg da, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, så spurte distriktsjef Jan Graarud meg, om hvem som hadde vært butikksjefen min, på Rimi Bjørndal, (hvor jeg jo hadde jobbet, som assistent, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Og jeg svarte det, at det hadde vært Kristian Kvehaugen.

    Og da, så fikk Jan Graarud liksom et nytt sånt følelsesmessig utbrudd, da.

    Siden han ikke likte Kristian Kvehaugen da, (fortalte han).

    (Eller om han sa ‘å fysj’, eller noe sånt).

    Men jeg hadde jo lest i VG eller Dagblandet, (eller noe sånt).

    At man ikke skulle prate ‘dritt’ om sin tidligere arbeidsplass, da.

    (Et sånt råd da, som hadde lest.

    Som gjaldt for jobbintervjuer og sånn, da).

    Så jeg prøvde å si noe sånt som at Kristian Kvehaugen, han var vel en grepa kar, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Jan Graarud, han likte best unge folk da, (virka det som for meg).

    Og han ambulerende, som Jan Graarud hadde.

    Han var nesten som en pjokk, vil jeg si.

    Så det er mulig at han egentlig var sex-slaven til Jan Graarud, (eller noe sånt).

    Og at Jan Graarud var homo eller bifil, da.

    Siden han var så følelsesstyrt, mener jeg.

    Og Jan Graarud, han ville jo ha meg til å begynne som ny butikksjef, på Rimi Manglerud og.

    Enda jeg ikke hadde lært noe særlig om butikk-økonomi engang.

    På den her tida.

    For jeg husker at Jan Graarud beklagde seg over at jeg ikke hadde hørt om begrepet ‘LIS-brutto’, før.

    Og han sa da, at det var kanskje litt begrenset, hva han kunne få utrettet, som distriktsjef, når han hadde butikksjefer, som ikke hadde hørt om LIS-brutto før.

    Men det uttrykket, det hadde ikke mine tidligere butikksjefer Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen fortalt meg om, (i løpet av mine tilsammen fire år, som assistent), da.

    Så Jan Graarud, han uffa seg over at jeg ikke visste hva LIS-brutto var, da.

    Og på den samme tida, så ville han ha meg til å være ny butikksjef, på en av Rimi sine mest kjente butikker, nemlig Rimi Manglerud, som er en butikk, som vel var 2-3 ganger større, enn Rimi Nylænde, når det gjaldt omsetning.

    (Noe sånt).

    Og da ble dette som noe litt klamt, for meg, (mener jeg å huske, at jeg syntes).

    For det var liksom som at Jan Graarud ville ha en slags lærling, på Rimi Manglerud.

    Som han kunne jobbe mye sammen med der, og sånn, da.

    Men selv, så likte jeg å ha litt avstand, til distriktsjefene.

    Spesielt etter at Jan Graarud stod bak potetgullet, og spionerte på meg i kassa.

    Under sitt første besøk, på Rimi Nylænde, etter at han ble distriktsjef, (var det vel).

    Så jeg var en selvstendig butikksjef, på Rimi Nylænde da, (vil jeg si).

    Så jeg ønsket ikke å samarbeide veldig nært liksom, med distriktsjef Jan Graarud.

    Som en slags korgutt, (eller noe), nede på Rimi Manglerud.

    (For jeg forestilte meg det, at det kanskje kunne bli litt sånn, i den jobben, da.

    Og det var ikke jeg noe interessert i, da.

    For å si det sånn).

    Og jeg hadde også hørt det, på et butikksjef-møte.

    (At en butikksjef-dame, (Siv?), prata om, i en pause, eller noe).

    At en butikk burde være rydda både her og der, før man som butikksjef, lot en ny butikksjef, ta over der, da.

    Og så rydda var ikke lagrene osv., på Rimi Nylænde, (på den her tida), syntes jeg.

    Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte på Rimi Nylænde, på den tida, som Jan Graarud tilbydde meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Manglerud da.

    En gang, på begynnelsen av 1999, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 58: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde fra høsten 1998 til høsten 2000.

    Og på denne tida så hadde jeg tre distriktsjefer.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin, som var distriktsjefen for min butikk, (mens jeg jobbet der), fra oktober 1998 og ut året.

    Og så var Jan Graarud distriktsjef, i hele 1999, (må det vel ha vært).

    Og så var Per Øivind Fjellhøy aka. PØF distriktsjef, for Rimi Nylænde, i år 2000, da.

    Og jeg begynte jo som butikksjef, på Rimi Kalbakken, rundt oktober år 2000.

    Så jeg hadde PØF som distriktsjef i cirka ni måneder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke sånn, at jeg ringte de her distriktsjefene jeg hadde, (som butikksjef), på Rimi Nylænde, (og seinere), hele tida.

    For å spørre om ditt og datt, liksom.

    Nei, for jeg husker en av de første gangene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukka opp, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

    Da stod jeg inne på melkekjøla, og ordna med melkedisken, (eller noe sånt), da.

    Og da tok jeg fram en notatbok, (eller om det var et ark), da Anne-Katrine Skodvin begynte å gi direktiver.

    Eller klage, (eller hva man skal kalle det).

    Men det fikk jeg ikke lov til, at Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), å notere opp de direktivene hu ga meg.

    Det måtte jeg slutte med da, sa Skodvin.

    Og Anne-Katrine Skodvin sa jo også det, at å få tak i nye medarbeidere, det måtte jeg klare selv, (uten hjelp av henne som distriktsjef).

    Så det bli til at jeg fikk litt avsmak egentlig, mot å ha for mye med de her distriktsjefene å gjøre, da.

    Siden de liksom ikke ville hjelpe meg med å få tak i nye medarbeidere, da.

    (Noe som kunne være vanskelig på den her tiden.

    Siden det var oppgangstider, da).

    Og siden jeg ikke engang fikk lov til å skrive opp hva dem sa.

    Så det ble sånn, at hvis det var noe jeg lurte på.

    Og som jeg hadde tenkt å spørre de her distriktsjefene om.

    Så skreiv jeg bare opp det på en sånn ‘distriktsjef-lapp’, da.

    Og hvis distriktsjefen ringte meg, for å høre om et eller annet, da.

    Så bare fant jeg fram den her distriktsjef-lappen, og spurte dem om det jeg hadde skrevet opp på den lappen, da.

    Så da slapp jeg å ha så mye med de her distriktsjefene å gjøre, (må man vel si).

    For distriktsjefene, de likte vel kanskje ikke så godt å ringe meg.

    Siden jeg da liksom kom med masse ‘vanskelige’ spørsmål, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Like etter at jeg hadde byttet til den butikken, fra Rimi Nylænde, mener jeg at det her må ha vært).

    Så ringte jeg Rimi Nylænde for å prøve å få tak i noen til å jobbe, en vakt, på Rimi Bjørndal, da.

    (Sikkert fordi at noen var syke, eller noe, på Rimi Bjørndal, da).

    Og da husker jeg at jeg prata med Henning Sanne, på telefonen, da.

    Kanskje fordi at Marianne Hansen hadde gitt meg hans telefonnummer.

    (Noe sånt).

    Og Henning Sanne, han hadde en kamerat, som kunne jobbe, sa han.

    Og jeg trodde da at han mente han kameraten hans som spilte amerikansk fotball.

    Og som ihvertfall en gang gikk med en sånn amerikansk fotball, i henda, mens han handla, på Rimi Nylænde, da.

    En velstelt nabolags-gutt, av Rimi Nylænde, (må man vel kalle han).

    Men da Stian Eriksen dukka opp, på Rimi Bjørndal der.

    Så så jeg det, at det jo ikke var han amerikansk fotball-kameraten av Henning Sanne, som Henning Sanne hadde ment, da.

    Men istedet så dukka det opp en litt stutt-tjukk kar, (må man vel kalle han), som jeg ikke hadde sett før, da.

    Og som het Stian Eriksen fant jeg ut.

    Og som vel da jobba en vakt, i kassa, på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1999, (må det vel ha vært).

    Så skulle Jan-Henrik i militæret.

    Men akkurat på den samme tida.

    Så var Stian Eriksen ferdig i militæret, da.

    (Han hadde vært Leopard-tanks-sjåfør, i kavaleriet).

    Og da passa det bra at Stian Eriksen, (som muligens hadde jobba litt i noen permer også, på Rimi Nylænde, mens jeg var butikksjef, i månedene før det her, for han dukka vel opp i butikken, og spurte om han kunne få jobbe), begynte som ny assistent, på Rimi Nylænde.

    For jeg tenkte at han som hadde kommet seg gjennom militæret og kjente min tidligere kollega Henning Sanne osv., ville være en grei løsning, på problemet med å få tak i nok folk da, på Rimi Nylænde.

    Så jeg bare ansatte Stian Eriksen som låseansvarlig, da.

    Uten å spørre distriktsjefen, eller noe.

    For det var så mye gjennomtrekk, på den her tida, på Rimi Nylænde.

    Så jeg bare ansatte folk sjæl da, uten å spørre distriktsjefen.

    For vi måtte jo ha folk til å jobbe der, liksom.

    Og jeg likte ikke de her distriktsjefene så bra, da.

    Så jeg ringte dem ikke oftere enn jeg behøvde da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var, det var at Stian Eriksen ikke var så nøye med sin personlige hygiene, da.

    Så en gang, så nevnte distriktsjef Jan Graarud det for meg, at Stian Eriksen lukta ‘mann’, da.

    Så jeg måtte da, (etter at Jan Graarud nevnte det her), si fra til Stian Eriksen om at han måtte begynne å bli mer nøye med sin personlige hygiene, da.

    Og da, så sa Stian Eriksen at han skulle bli det, da.

    Men i de etterfølgende månedene, så merka jeg ikke noe særlig forbedring, på kroppslukta, til Stian Eriksen.

    Han lukta fortsatt like mye mann, (syntes nå jeg ihvertfall), da.

    Så hva som foregikk inne i huet på Stian Eriksen, siden han ikke klarte å forbedre sin personlige hygiene.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel muligens selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var også sånn, at Stian Eriksen kom rett fra militæret, og var motivert til å jobbe bra i Rimi, osv.

    Så Stian Eriksen fikk jo gjort mye mer, enn det Jan Henrik gjorde, da han hadde den samme jobben.

    Så en gang, som Jan Henrik var innom, i en perm, (eller noe sånt).

    Så ‘dullet’ jeg liksom ikke like mye, med Jan Henrik lenger, da.

    Siden jeg jo da hadde Stian Eriksen, til å jobbe der.

    Og da kom Stian Eriksen med noe vage hentydninger til meg, etterpå.

    Om at jeg hadde gjort noe galt da, (eller noe sånt).

    Men dette var så uklart, så jeg forstod ikke helt hva det var, som Stian Eriksen hadde ment.

    Men Jan Henrik slutta ihvertfall på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde brukt en litt mer direkte tone, ovenfor han, da.

    Selv om jeg vel ikke sa noe uhøflig, (eller noe sånt).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg var kanskje litt lei av å være som mora til Jan Henrik, da.

    (For å si det sånn).

    For Jan Henrik var jo en stor gutt, som var i militæret, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av store prosjekter, så var det ikke bare frukta som skulle flyttes til inngangen, og tipping som skulle startes med, det første året mitt, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Neida, en lang kjøledisk og to frysedisker skulle også byttes ut.

    For det var noe problemer med at kjølevæske lakk, i et rom, nede i kjelleren, da.

    Så det ble bestemt at et nytt maskinrom skulle bygges, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Og at den store kjøledisken og de to fryserne skulle byttes ut.

    Og dette ble styrt av Jan Graarud.

    Og det nye maskinrommet ble bygget, mens jeg hadde sommerferie vel, sommeren 1999.

    Og Jan Graarud hadde sagt til Jan Henrik, (må det vel ha vært), på et eller annet tidspunkt.

    At Erik måtte få slappe av i ferien, så jeg skulle ikke ha noe med det maskinrommet-prosjektet å gjøre, da.

    Så det var sånn, at da jeg kom tilbake igjen, fra sommerferien min.

    Så hadde det blitt bygget et nytt, svært rom, inne i det ytterste lageret der, på Rimi Nylænde.

    Og jeg hadde ikke engang fått sett en tegning, for dette, på forhånd.

    Så jeg hadde trodd at de bare skulle bygge nytt der hvor de tidligere maskinene hadde stått, (eller noe sånt).

    (De som lakk frysevæske, da.

    Noe som var dyrt, så firmaet Norild, fra Østfold, måtte ofte helle på ny kjølevæske, da.

    Noe som kosta mange tusen kroner for hver gang.

    Og jeg hadde egentlig ingen forståelse for dette lekkasje-problemet.

    For det var noe som hadde vært sånn, fra før jeg ble butikksjef der, da.

    Og jeg er heller ikke noe ekspert på sånne fryseanlegg, for å si det sånn).

    Men så ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, den lørdagen i 1999, som kjøledisken og frysediskene skulle byttes ut.

    At jeg ikke fikk noen andre ledere til å jobbe for meg.

    For dette var min jobb-lørdag, da.

    Så jeg måtte jobbe fra klokken 7 til cirka klokken 23, da.

    På den lørdagen.

    Og et stort vindu, ved kundeporten måtte taes ut, av en glassmester.

    For å få ut og inn de fryserne og kjøledisken, da.

    Og han glassmesteren, han maste så mye på meg, like før stengetid, (altså rett før klokken 18), husker jeg.

    For han spurte om det var koblet sensorer på vinduene, og sånn.

    Og det hadde ikke jeg hørt noe om, fra før.

    Men Rimi Nylænde var jo en gammel butikk.

    Så det var jo noen slags sensorer, på vinduene.

    (Som jeg ikke hadde lagt merke til før).

    Men de var ikke kobla til noe alarm da, i 1999, (for å si det sånn).

    Men de var kanskje kobla til en alarm, på 80-tallet, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så han glassmesteren, han maste jo hull i hodet på meg da, (må jeg vel si), like før butikken skulle stenge.

    Og akkurat da, så ble butikken rana.

    Og en håndverker, (muligens han glassmesteren vel), sa fra til meg.

    Og han sa at raneren hadde en kniv, da.

    Så jeg gikk bort til ved kundeporten der.

    Og jeg stod der og observerte at raneren løp ut av butikken, da.

    Og jeg prøvde ikke å stoppe han.

    For jeg hadde vært på ranskurs, på Rimi Prinsdal, eller noe sånt vel.

    Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Og der lærte vi at vi ikke skulle prøve å stoppe ranere, da.

    For Rimi ville ikke at vi skulle ofre livet vårt.

    Rimi ville heller miste noen tusenlapper enn å miste en butikkansatt, da.

    (Lærte vi på det ranskurset, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så på den her lørdagen, så hadde jeg et ran å styre med.

    Og jeg hadde vanlig jobblørdag.

    Og jeg måtte også lede det store fryse og kjøledisk-prosjektet, da.

    Noe som jo ble litt vanskelig.

    Å gjøre tre ting på en gang, mener jeg.

    For når det har vært ran, så kommer politiet og sikkerhetsavdelingen osv., da.

    Og de skal ha svar på ditt og datt, da.

    Så det tar mye tid, for butikksjefen, hvis det har vært ran, da.

    Men likevel, så skal jo kassene telles og brødsvinn telles og alt sånt, da.

    Så dette ranet, det gjorde at kjøle og frysedisk-prosjektet ble forsinket, da.

    Og da, så spurte Norild, om ikke de bare kunne tømme kjøledisken.

    Siden Rimi-folka var opptatt, da.

    Og da, så svarte jeg det, at det var greit.

    For de Norild-folka, de satt jo bare der.

    Og så heiv de Norild-folka noen esker ost og sånn, oppi noen handlevogner.

    Og rulla de vognene inn på melkekjøla.

    Og Norild fakturerte seinere Rimi Nylænde mange tusen for det her, husker jeg.

    (For det viste distriktsjef Jan Graarud meg en gang, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når dette kjøle og frysedisk-prosjektet endelig var ferdig for dagen.

    Rundt klokka 23, vel.

    Så måtte jeg kjøre innom politihuset på Grønland, for jeg hadde vel avtalt det, med de politifolka, som dukka opp, etter ranet, da.

    At jeg skulle dra innom på politihuset på Grønland der, da.

    Men da jeg dukka opp på politihuset på Grønland der.

    Så ville de ikke prate med meg der.

    Men de ville bare at jeg skulle dra igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så, fredagen etter, (var det vel).

    Så hadde jeg fri, da.

    For det var en sånn turnus vi hadde, fra før jeg begynte der.

    At man som heltidsansatt leder, måtte jobbe noen lørdager.

    Men at man da fikk fri en fredag, istedet.

    Og at en låseansvarlig da jobbet for en.

    Sånn at man bare fikk i gjennomsnitt fem arbeidsdager i uka, da.

    Sånn som loven vel sier.

    (Noe sånt).

    Men den her fredagen, så var jeg tung i kroppen, husker jeg.

    For jeg hadde jo også jobba den søndagen før.

    (Altså dagen etter ranet.

    Så jeg hadde vel kanskje jobba ti-femten dager i strekk da, (eller noe).

    Noe sånt).

    For Norild, de skulle jo koble til fryserne, til det gamle maskinanlegget vel.

    (For det nye maskinanlegget ble bygget seinere vel, i sommerferien, i 1999, vel.

    Så det her må vel ha vært våren 1999, da.

    Rett etter at vi begynte med tipping.

    Noe sånt).

    Og en Norild-ansatt fleipa med at kona mi måtte suge meg osv., da jeg kom hjem dagen før, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Siden jeg hadde hatt en så tøff dag på jobben da, antagelig.

    (Mener jeg å huske at jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Men de her Østfold-folka, de skjønte nok ikke det, at i Oslo så er de fleste av damene ‘gold-diggers’, osv.

    Så det er kanskje ikke like lett å finne seg en kone der.

    Som i Østfold, antagelig.

    Så de Østfold-folka, de skjønte nok ikke det at jeg var ungkar da, tydeligvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på den her etterfølgende fredagen da, etter ranet og fryse og kjøledisk-prosjektet.

    Så skulle jeg på et møte da, på politihuset på Grønland der, på fridagen min.

    Men om det var fordi jeg husket det Davidsen i Geværkompaniet en gang babla om der, at han ikke barberte seg, på fridagene sine.

    Eller at det var fordi jeg ikke rakk å barbere meg, før jeg dro til politihuset.

    Siden det var fridagen min, da.

    Så gjorde jeg ikke det, da.

    For jeg skulle jo ikke på jobben og forholde meg til kundene der, liksom.

    Så jeg tok vel ikke det så nøye da, at jeg barberte meg, på fridagene mine.

    Selv om jeg alltid barberte meg, før jeg skulle på jobb, da.

    (Og hvis jeg skulle ut på byen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg presenterte meg i en resepsjon, i politihuset der.

    Etter å ha tatt 37-bussen dit vel.

    For jeg var vel ikke sikker på hvor jeg kunne parkere der, da.

    Og jeg var litt død i kroppen, da.

    Og dette var liksom fridagen min.

    Så jeg ville vel ta det litt rolig.

    (Etter å ha jobbet veldig mange dager i strekk, da).

    Og å kjøre rundt i Oslo sentrum, det var ikke det mest avslappende, som jeg visste om da, for å si det sånn.

    Ihvertfall ikke på steder jeg ikke er kjent, sånn som på Grønland der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han som jeg skulle prate med, på politihuset, på Grønland der.

    Han satt på et kontor, opp en trapp, på politihuset der.

    Og han ba meg kikke gjennom et skrin han hadde, som var fullt av bilder, av kriminelle, da.

    For å se om jeg kunne klare å gjenkjenne raneren der, da.

    Og mens jeg satt og kikka, på de her bildene, da.

    Så tok han politimannen, (som var kledd i sivil vel).

    Og plasserte et bilde, mellom tommelen sin, og kanten på skrinet.

    Så jeg skjønte det, at her var det noe ‘juks’ på gang.

    For da skjønte jeg det, at han politimannen ville at jeg skulle si det.

    At raneren var han på det bildet, som politimannen holdt mellom tommelen sin og kanten på det ‘foto-skrinet’, da.

    Men da reagerte jeg, husker jeg.

    For dette ble som at rettsystemet var korrupt, mente jeg.

    Det er vel ikke meningen at politiet skal påvirke vitnene sånn, på en utspekulert måte.

    Så da fikk jeg nesten litt sjokk, husker jeg.

    Når jeg så hvordan politiet egentlig var.

    Sånn hadde jeg ikke trodd at det skulle være i Norge, for å si det sånn.

    Man hører jo alltid om hvor fint et land Norge er.

    På kåringer av land med lite korrupsjon, osv.

    Og så, når man for første gang, skal være vitne, i en kriminalsak.

    Så er politiet korrupte, og liksom bruker utspekulerte metoder, som ikke hører hjemme i et demokrati da, (må man vel si).

    For å liksom å fakke forbrytere, da.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    For sånn trodde jeg ikke at Norge var, da.

    For det her så jeg på som snusk, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu som hadde blitt rana, i det her ranet.

    Det var ei lyshåra dame, fra Nummedal, (der bestemor Ågot jo også var fra, som vel nevnte for hu Nummedals-dama, under jobbintervjuet), da.

    (Hu lyshåra dama, hu het vel Ingunn hu og, muligens.

    Noe sånt.

    Og hu spilte kirkeorgel, husker jeg.

    Og hu var samboer med en ung mann, på hennes alder vel, i et borettslag, like over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde, da).

    Og hu fra Nummedal, hu var også nede og vitnet der, (på politihuset på Grønland).

    Men så ble det et ran igjen, noen måneder seinere da, (eller noe).

    Og da overhørte jeg det, at regionsjef Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud, (i butikken), at politiet på politihuset på Grønland, hadde sagt det til han, at ‘de folka der’, (altså hu fra Numedal og meg), de ville de ikke ha ned på politihuset igjen.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg overhørte også det, etter det første ranet vel, (det som var da kjøle og frysediskene ble bytta ut).

    At Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud.

    At endelig så var det en butikksjef som hadde vært på vakt, under et ran.

    Og så hadde likevel raneren kommet seg unna.

    (Noe sånt).

    Så Jon Bekkevoll, han sa noe som var helt motsatt, av det som Rimi lærte bort, på ranskurs, da.

    Fra det jeg overhørte at han sa til Jan Graarud, på Rimi Nylænde der, da.

    Etter et av de ranene som hadde vært på Rimi Nylænde, i 1999, da.

    (Så Jon Bekkevoll han la liksom et slags press på meg, da.

    Siden jeg da liksom fikk skylda for at raneren kom seg unna, da.

    Enda jeg jo hadde lært det, på ranskurs, at vi Rimi-ansatte ikke skulle prøve å stoppe disse ranerne, da.

    Så 1999 ble et vanskelig år for meg, da.

    Og mora mi døde jo også, noen måneder etter de her ranene, (var det vel).

    Så det var ikke bare bare, for meg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Nylænde, må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er hu butikksjefdama, på Rimi Ryen, som Jon Bekkevoll, Jan Graarud og Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, ikke likte. Morten Jenker er også med i Min Bok 4, mm.

    rimi ikke liker dame

    http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Bys%5C1988%5CF%5C0095059918-1-WSG-1-559-0.htm

    PS.

    Hu er visst dau nå:

    er visst dau

    PS 2.

    Det var forresten hu Kirsten Sørhagen, som Rimi-Hagen hadde jobba sammen med, og som hadde vært med siden starten, i Rimi.

    Som han fortalte om, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).

    Han nevnte navnet hennes mange ganger, mens han holdt en tale for alle Rimi-butikksjefene i Oslo-området, (eller noe sånt), da.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod oppreist, under hele talen, til Rimi-Hagen, (husker jeg).

    Og da Rimi-Hagen sa at hu Kirsten Sørhagen hadde jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, (eller noe sånt).

    Så svarte Jon Bekkevoll, tørt ut i lufta, (husker jeg), at: ‘Hu gjør ikke det nå lenger’, (eller noe sånt).

    Så det var tydelig at det var noen slags fronter her da, (vil jeg si).

    Og at Rimi-Hagen nok var på den ene sida.

    Og at regionsjef Jon Bekkevoll nok var på den andre sida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 54: Rimi Kalbakken

    Etter at jeg hadde vært butikksjef på Rimi Nylænde, i et drøyt år, så fikk vi en ny distriktssjef som het Per Øivind Fjellhøy, og som ble kalt PØF.

    Han ville at jeg skulle begynne som butikksjef på den cirka dobbelt så store butikken Rimi Kalbakken.

    Jeg hadde tidligere sagt nei til den forrige distrikssjefen Jan Graarud, da han ville at jeg skulle begynne som ny butikksjef på Rimi Manglerud.

    Det var fordi at Graarud stod og spionerte på meg i kassa, bak potetgullet.

    Den første gangen han besøkte meg aleine på Rimi Nylænde.

    Så jeg likte ikke han så bra, da.

    Og jeg syntes også at jeg ikke var ferdig med å få Rimi Nylænde som jeg ville.

    Men etter at jeg hadde jobba i to år på Rimi Nylænde, så syntes jeg at jeg hadde fått butikken som jeg ville ha den, da.

    Så da sa jeg ja til å begynne som butikksjef på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, så sa PØF til meg, at: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’, flere ganger.

    Så jeg hadde dette i bakhodet, da.

    For jeg var nok litt stressa og, etter mange ran osv., på Rimi Nylænde.

    Men etter at jeg hadde jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i to-tre måneder, (eller noe).

    Så skjønte jeg at jeg var lurt opp i stry, av PØF.

    For min distriktssjef på Rimi Kalbakken.

    Nemlig Anne Neteland.

    Hu klagde da på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.

    Og dette kræsjet jo helt med det PØF liksom hadde programmert meg til å gjøre.

    Nemlig å prøve å drive Kalbakken som Nylænde.

    Jeg trodde jo da at Anne Neteland var inneforstått, med det, at PØF hadde sagt at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

    Men da Neteland klagde på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.

    Så skjønte jeg det, at Neteland ikke var inneforstått med dette, da.

    Og jeg forstod at jeg hadde blitt lurt inn i en felle, av sjefene oppover i systemet, (ovenfor meg), i Rimi, da.

    Så etter det her, så ville jeg bare ut av Rimi.

    For jeg ville ødelegge livet mitt ved å bli tulla med av folk som bare var destruktive, da.

    Jeg ønsket å jobbe et sted hvor folk var konstruktive, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok opp problemene på Kalbakken såvidt med driftsdirektør Rune Hestenes.

    Da han var innom på Rimi Kalbakken før 17.mai-helga 2001.

    Sammen med den nye regionsjefen Steinar Ohr.

    Men Hestenes virka ikke interessert.

    Han sa bare at det var bestemt at jeg skulle bli ny butikksjef på Rimi Langhus, (noe jeg visste om fra før).

    Så jeg fikk ikke forklart han om den fella jeg hadde blitt lurt inn i, da.

    For vi prata bare litt ved fruktdisken, på Rimi Kalbakken, dagen før 17. mai 2001, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte egentlig bare på Rimi Langhus for å få spart om nok penger, til å slutte i Rimi.

    For jeg bodde jo i Rimi-lelighetene og måtte da finne meg et nytt sted å bo.

    Men jeg overhørte at de som jobba der, og ei pen dame som hadde jobba der, like før jeg begynte der, sa noe sånt som at: ‘Det skulle jo bli så bra her når vi fikk ny butikksjef’.

    Noe sånt.

    Så jeg ville ikke svike Rimi Langhus, da.

    Så jeg ble der til jeg vant Rimi Gullårer, på slutten av 2001.

    (For butikken ble bedre når jeg jobba der.

    For jeg var en erfaren butikksjef.

    Og han forrige sjefen var en trainee).

    Og så sykmeldte jeg meg, i flere måneder, fordi at jeg var utbrent og deprimert, da.

    Mens jeg prøvde å tenkte ut en vei ut av Rimi.

    Søstera mi Pia nevnte at noen venninner av henne hadde fått utdannelse på attføring, for å finne en ny jobb.

    Men min fastlege hos Bentsebrugata Legesenter, han foreslo ikke dette for meg.

    Men jeg foreslo etterhvert datastudier selv.

    Så jeg sluttet som butikksjef sommeren 2002.

    Og begynte å studere på et bachelor IT-studie, ved HiO IU, høsten 2002.

    For jeg ringte Lånekassa, og de sa at dette var et studie som var forskjellig fra NHI, (selv om noen av fagene var like).

    Så jeg fikk studielån, for dette studiet, da.

    Men jeg ville ikke miste Rimi-leiligheten min.

    Så jeg jobba på Rimi Bjørndal som låseansvarlig, mens jeg studerte på HiO IU, da.

    Og like før jul, i 2003, så overhørte jeg, på jobb der.

    At hu dama som en gang kontaktet meg, i 1997, og sa fra om at hun visste om et billig vaskefirma, (nemlig Kvalitetsrengjøring vel).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Jeg overhørte at hu stod inne i butikken, på Rimi Bjørndal, og sa til en annen kunde, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg fortalte om det her til David Hjort, som jeg hadde mest med å gjøre, på den her tida.

    Og dro for å studere ved University of Sunderland.

    Tredjeåret av bachelor-studiene mine.

    For University of Sunderland hadde en avtale med HiO IU da, om studentutveksling.

    Jeg hadde tenkt å få meg min egen leilighet der, men ble tvunget, (må jeg vel si), av Accommodation-kontoret der, til å bo i et bofelleskap, for internasjonale studenter, i en bygning som het the Forge.

    Så jeg fikk meg liksom ikke til å ringe politiet i Norge, som jeg hadde planlagt, da.

    (Og spørre om råd om den her ‘mafian’, da).

    For det var jo folk der hele tiden, på gangen, osv.

    Så dette ble ikke som jeg hadde planlagt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg får se om jeg får gått mer i detalj, om det som hendte, mellom 1998 og 2004, enn det jeg har gjort i dette kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en klage på Rimi, til Heimevernet







    Gmail – Klage på Rimi







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Klage på Rimi





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Feb 8, 2011 at 5:43 PM





    To:

    hv-02.kontakt@mil.no


    Cc:

    Vernepliktsverkets kontaktsenter ved Wenche Molstad <vpv.kontakt@mil.no>



    Hei,

    nå kom jeg på her, at da jeg skulle på HV-rep, i 1999, i Hurdal, i Støtte-området.
    Så fikk jeg ikke fri, av Rimi, (av distriktsjef Jan Grårud).
    Så jeg måtte søke HV om fri, og fikk fri to dager.

    Men Rimi er HV-fiendtlige vil jeg si, for Grårud skulle da latt meg fått ambulerende, til å erstatte meg, den uka.
    (Jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo).

    Og jeg hadde en fersk assistent, (Stian Eriksen, som nå bor i Follo vel), så jeg kunne ikke la han være aleine med ansvaret for butikken hele uka.

    Så jeg måtte pendle fram og tilbake.
    Mandag: Rimi butikksjef-jobb.

    Tirsdag: HV-øvelse i Hurdal.
    Onsdag: Rimi butikksjef-jobb.
    Torsdag: HV-øvelse i Hurdal.
    Fredag: Jeg fikk fri fra øvelsen torsdag kveld, av de høye sjefene som var med der, i 'KO'.

    Siden det bare var avslutning den fredagen, og han assistenten min på Rimi Nylænde, trengte hjelp.
    Men Rimi er litt HV-fiendtlige, vil jeg si, siden de ikke ville hjelpe meg å få fri, for å være med på HV-rep.

    Bare noe jeg kom på nå.
    Mvh.

    Erik Ribsskog, (tidligere i HV02018).

    PS.
    Jeg har også overhørt, i Oslo, i 2003 og 2004, at jeg er forfulgt av 'mafian'.

    Jeg ble også forsøkt drept, i Kvelde, av en bande, på noen slektningers gård, (Martin Ribsskog og Grete Ingebrigtsen sin gård).
    Politiet vil ikke si hvem denne 'mafian' er.
    Er det Tveita-gjengen, den italienske eller albanske eller russiske mafiaen?

    Jeg har flyktet til England, siden myndighetene i Norge, ikke gir meg rettighetene mine.
    Politiet vil heller ikke etterforske mordforsøket i Kvelde, i 2005.
    Jeg har søkt FN om å bli flyktning, for Home Office, i England, vil ikke la meg være flyktning.

    Jeg er ikke i HV lenger, har jeg fått beskjed om fra Forsvaret nå, så jeg sender kopi til Vernepliktsverket.






  • Oppdatering om nettbutikkene

    Nå har jeg endelig blitt ferdig med Godtebutikken.net:

    http://www.godtebutikken.net/index.php?language=no

    Så nå kan jeg kanskje begynne å annonsere litt igjen, med Google Ads, for den butikken.

    Vi får se.

    Jeg driver også med prøvesalg, av brusbokser, (som man ikke har i land som f.eks. Norge), som Cherry Cola og Dr. Pepper, på Kongen av Danmark, (siden den webbutikken stod tom for øyeblikket, siden jeg selger godteriet på Godtebutikken.net).

    Her er en link til Kongen av Danmark, (som nå selger brusbokser, (det kommer flere slag, jeg tenkte på Dr. Pepper og Irn-Bru, hvis jeg finner de boksene noe sted, og muligens flere).

    Men den butikken må nok flytte over til Brusbutikken.net, eller noe, etterhvert.

    Vi får se når jeg får kjøpt det domenet.

    (Det blir nok om et par uker, når jeg får mer penger, tenker jeg.

    Hvis jeg ikke har råd til det allerede denne uka.

    Det må jeg nesten se an litt.

    Vi får se).

    Her er en link til Kongen av Danmark igjen:

    http://kongenavdanmark.net/

    Jeg har også planer om en snacksbutikk.

    Og en (fotball)-magasin-butikk.

    Og også litt for tull vel, en ‘Profeten Muhammeds kakebutikk’, siden jeg fant ut at jeg er direkte etterkommer etter Odin, profeten Muhammed og Kong David av Israel, osv.

    Og også johncons-kiosken.

    Men der tenker jeg, at jeg skal prøve å ha alle varene.

    Men da må jeg finne emballasje og sånt, som kan passe først.

    Så johncons-kiosken kommer nok til å drøye litt.

    Hvis ikke så kan jeg kanskje lage en butikk, som er lik Godtebutikken.net, og bare skifte navn på den, til johncons-kiosken.

    Jeg må tenke litt på det, og se an salget osv.

    Jeg har jo egentlig lovt, at den butikken skal hete johncons-kiosken.

    Så jeg får vel flytte Godtebutikken.net over til johncons-kiosken, tenker jeg.

    Da blir vel det bra.

    Det får kanskje bli det neste prosjektet det da.

    Etter brusbutikken vel.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg tenker litt nå.

    Kanskje brusbutikken kan hete Batsebas Brusbutikk?

    (Siden jeg er etter Kong David av Israel og Batseba, mener jeg).

    Det navnet har vel en ganske bra klang(?)

    Vi får se hva jeg bestemmer meg for.

    Vi får se.

    PS 2.

    Jeg tror nok at det er derfor, at PØF og dem, (distriktsjef Per Øivind Fjellhøy), i Rimi.

    At han satt opp ‘Rimi-fella’, for meg, på Rimi Kalbakken.

    (Nok sammen med andre ledere i Rimi, men det skal jeg ikke si sikkert, hvem Fjellhøy mente, når han sa ‘vi’.

    Men jeg trodde da dette skjedde, at han mente regionsjefen osv.

    Hva het han.

    Jon Bekkevoll ja).

    Så sånn var det.

    Men PØF ga meg jo en slags jobb, som var en ‘Rimi-felle’, har jeg kalt det.

    Rimi Kalbakken, var en felle for meg, vil jeg si.

    Den var ikke som en vanlig Rimi.

    For butikken skulle ha mye svinn, ifølge regionsjefen.

    Siden den lå ved siden av en Meny-butikk, var det vel.

    Men jeg fikk kjeft på møter med distriktsjefen, siden butikken hadde mye svinn.

    Distriktsjef Neteland, hun brydde seg ikke om det regionsjef Bekkevoll sa.

    Men assistenten min, Prestegarden, han sa at Bekkevoll hadde sagt det før jeg begynte der, at butikken skulle ha høyt svinn, og være pakket av ferskvarer da, for å ‘tyne’ Meny litt da.

    Og vi skulle også gjøre andre ting, for å ‘presse’ Meny.

    Som å ha tilbud på grillet kylling, til 29,90, en gang iblant.

    Det sa assistenten min Prestegarden, og også ferskvareansvarlig Carolina, at Rimi Kalbakken hadde pleid å hatt.

    Og det hadde ingen andre Rimi-butikker, som jeg veit om.

    Og Rimi Kalbakken hadde vært ICA Kalbakken, i mange år vel, og var ikke som en vanlig Rimi.

    Og jeg hadde bare erfaring, i å drive en vanlig Rimi, (Rimi Nylænde, på Lambertseter).

    Så jeg sleit litt på Kalbakken.

    Og Anne Neteland, hadde ikke møte med meg, før jeg begynte der.

    Så det startet veldig dårlig, mellom meg og distriktsjef Neteland.

    Og, jeg hadde hørt av tidligere kollega, i Rimi, David Hjort, at butikksjef Kenneth, (jeg husker ikke etternavnet hans nå, men han var også butikksjef på Rimi Ljabru vel, og hadde også jobbet på Rimi Bogerud, tror jeg).

    Han hadde 300.000 i lønn, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og han var yngre enn meg, og hadde jobbet færre år i Rimi.

    Mens jeg hadde 260.000 i lønn, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men jeg hadde gått gradene sakte, i Rimi.

    Så når jeg ble forfremmet, fra assisterende butikksjef, i en liten butikk, (Rimi Nylænde).

    Til assisterende butikksjef, i en stor butikk, (Rimi Bjørndal).

    Så gikk jeg opp 10.000 i lønn.

    Og det sa min daværende distriktsjef, Anne Katrine Skodvin, at det var vanlig, at når jeg ble forfremmet, på den måten at jeg hadde samme yrkestittel, men gikk over til en større butikk, så var det vanlig å gå opp i lønn.

    Så når jeg visste det, at Kenneth hadde 300.000 i årslønn, på Rimi Kalbakken.

    Og jeg ble spurt av PØF, om jeg ville overta den butikken.

    (Jeg kjeda meg litt på Rimi Nylænde, for jeg hadde rydda og fått hele butikken strukturert og enkel å drive.

    Og jobba med å få gode rutiner, og svinnreduseringsprogram, osv).

    Så høsten år 2000, så gikk alt på skinner, vil jeg si, på Rimi Nylænde.

    Så jeg begynte å kjede meg litt der.

    For jeg var vant til at det var mye å gjøre, av prosjekter der.

    Vi flytta fruktdisken til inngangen.

    Vi startet med tipping/lotto.

    Vi byttet frysediskene.

    Vi hadde svinnreduseringsprogram.

    Sånne ting.

    Og jeg var også vant til at det var mange ran der.

    (Det var en ransbølge i Oslo og på Lambertseter, i 1999).

    Og jeg begynte å bli varm i trøya, som butikksjef.

    Og jeg sa nei, til distriktsjef Jan Grårud, da han ville at jeg skulle bli butikksjef, på en veldig stor Rimi, som heter Rimi Manglerud, allerede våren 1999, var det vel, etter at jeg bare hadde jobbet som butikksjef, i ca. et halvt år vel.

    For jeg hadde lyst til å gjøre meg ferdig, på Rimi Nylænde først.

    Og jeg hadde ikke noe mål, om å jobbe resten av livet i Rimi.

    Rimi var ikke plan A for meg, som yrkesvalg.

    Data var plan A.

    Kontor var plan B.

    Butikk var plan C.

    Så mitt mål, på 90-tallet i Rimi, var å bli butikksjef.

    Og så bytte beite, til f.eks. data, når tiden var riktig for det.

    Men jeg ville gjerne klare å først bli butikksjef, siden det var lærerikt, og så imponerende ut på CV-en, fortalte min kamerat, fra Gjerdes VGS., (russe-året), i Drammen, Magne Winnem, meg.

    Så sånn var det.

    Så derfor var ikke jeg så lysten til å jobbe tett under Jan Grårud, som ‘læregutt-butikksjef, i en stor Rimi’, i 1999.

    Nei, jeg syntes ikke jeg hadde fått det sånn jeg ville, på Rimi Nylænde.

    Rimi Nylænde gikk ikke akkurat på skinner, våren 1999.

    Det var gnisninger mellom meg og assistent Wenche Berntsen, for eksempel.

    Og lageret så vel ofte bomba ut osv.

    Og svinnet var vel høyt.

    (Jeg hadde ikke lært butikkøkonomi ordentlig, for i min forrige stilling, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, så lærte butikksjef Kristian Kvehaugen der, mest sånne ting til Irene Ottesen, den andre assistenten der).

    Så distriktsjef Jan Grårud, var oppgitt over meg, husker jeg, på starten av 1999, (han tok over etter Anne Kathrine Skodvin, som distriktsjef, for det distriktet, i 1999, og så tok PØF over det distriktet igjen, i år 2000, så jeg hadde tre distriktsjefer, fra desember 1998 til januar år 2000 da, på et år og en måned. Så det var hektisk og mye som skjedde, da jeg begynte som butikksjef i Rimi, fra 1998).

    Rimi kuttet også ut leverandør-hjelp i butikkene, så det ble mer varer å stable og.

    Så det var jo masse utfordringer for meg, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg likte å jobbe uavhengig.

    Så jeg ringte sjelden distriktsjefene og maste.

    Det var sånn at de ringte meg.

    Og da hadde jeg en huskeliste med spørsmål klar til dem da.

    Og jeg fikk vel aldri ambulerende, til å jobbe i min butikk.

    For ambulerende butikksjef, han/hun, var oftest i ‘problem-butikkene’.

    Men jeg hadde jo jobbet som leder i Rimi, siden 1994, så jeg var jo ganske erfaren som butikkleder, i 1998, så jeg hadde stort sett god kontroll.

    Jeg fikk ihverfall aldri ha ambulerende butikksjef, til å jobbe, i min butikk.

    Selv om jeg betalte en del av lønna, til ambulerende, hver måned, på min butikk sitt regnskap.

    Så derfor brukte jeg heller litt mer på lønn til medarbeiderne, sånn at jeg ansatte kanskje en ryddehjelp, på en vakt, til å rydde hyllene, selv om jeg ikke hadde rom for det, på lønnsbudsjettet.

    Som en slags protest, på at jeg aldri fikk ambulerende til å jobbe for min butikk.

    Enda jeg betalte kanskje 10% av lønnen til ambulerende hver måned.

    Så jeg lå høyt på lønnsbudsjettet, (litt over), men hadde kontrollen.

    Men jeg ble jo da snytt for bonus.

    For året 2000, så var alle tallene på Rimi Nylænde bra.

    (Untatt lønna, som var litt over).

    Men jeg fikk ikke bonus.

    Så sånn var det.

    Men jeg var ikke noe sånn Rimi-hele livet-kar.

    Jeg merka det, f.eks. hvis jeg sjekka damer på byen, og sa jeg jobba på Rimi, så ble de sjelden særlig imponert.

    Og jeg trodde også at jeg kunne bruke mine evner, (jeg var ofte den beste eleven i klassen, (eller ihvertfall en av de beste), under oppveksten), bedre, i andre yrker, som f.eks. data, eller annet.

    Så jeg slo ikke til på det, å begynne som butikksjef, tett under Jan Grårud, tidlig i 1999.

    Det ble litt for ‘svett’ for meg, syntes jeg.

    For Jan Grårud, han er kanskje litt sånn ‘fascist-aktig’.

    Han spionerte på meg, mellom potetgull-eskene, i snackshylla, på det første butikkbesøket han hadde, etter at han ble min distriktsjef, i 1999, husker jeg.

    Og seinere, da jeg var butikksjef på Rimi Langhus, i år 2001, var det vel.

    Så tok han Jan Grårud, en sånn ‘takling’ på meg, på et møte for butikksjefer, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen.

    Et møte om markedføring vel, av ei som sa hu kjørte Skoda, husker jeg.

    Jeg skulle vel legge fra meg noe kursmateriell.

    Også bare stramma Grårud brystkassa, og liksom dytta til meg, brystkasse mot brystkasse da.

    Så han Jan Grårud, han vil jeg si at jeg mistenker er en litt usivilisert/militant person.

    Antagelig fascist, vil jeg gjette på.

    Grårud-navnet er vel også litt synonymt med nazister fra 2. verdenskrig, i Nasjonal Samling osv., mener jeg å ha lest på internett, ihvertfall.

    Jeg skal se om jeg finner mer om dette.

    Ihvertfall, så syntes jeg ikke, at jeg kunne nekte da, å begynne på Rimi Kalbakken, i år 2000, da PØF spurte om jeg ville det.

    Jeg visste jo at butikksjef Kenneth, hadde 300.000 i året.

    Så jeg regnet med som garantert, at den lønnen fulgte den butikken.

    At butikken var spesiell.

    Men det var noe regionsjef Bekkevoll hadde bestemt, sa distriksjef Neteland til meg, seinere.

    Så Rimi Kalbakken, den butikken var egentlig veldig dumt organisert.

    For den butikken, (Rimi Kalbakken), den var både direkte under regionsjef Bekkevoll, og også direkte under distriktsjef Neteland, (ihverfall mer eller mindre), vil jeg si.

    Det må man vel nesten si.

    Og Rimi Kalbakken lå også i Groruddalen, med mye muslimer osv.

    Som kanskje ville ta over kontrollen, i de ‘norske’ butikkene(?)

    (Kanskje Anne Neteland var/er litt som en muslim, tenker jeg f.eks. litt for meg selv nå).

    Men men.

    Hvem vet.

    Så den jobben jeg fikk på Rimi Kalbakken, som PØF spurte om jeg ville ta, i år 2000.

    Som ‘vi’ ville jeg skulle ta, som han sa, (uten å forklare nøyaktig hvem ‘vi’ var. Men jeg kjente ikke PØF så bra, for han hadde bare vært min distriktsjef i et drøyt halvt år, og han var mye på Rimi Oppsal f.eks., og hjalp hun som var sjef der. Noe sånt).

    Så jeg spurte ikke PØF om så mye, for jeg visste ikke helt hvor jeg hadde han heller, for å være helt ærlig.

    Jeg hadde aldri sett PØF før, før han plutselig ble min distriktsjef i Rimi.

    Eller like før han ble distriktsjef, for mitt distrikt.

    Noe sånt.

    Så jeg fikk vel egentlig en ‘Uria-post’ av PØF, og hvem nå han mente med ‘vi’?

    Det kan man vel kunne si, synes jeg nok, at den Rimi Kalbakken-stillingen, som jeg har kalt ‘Rimi-fella’.

    At det kanskje var en ‘Urias-post’.

    Og da kan vi gå tilbake til Kong David av Israel og Batseba, (som er mine direkte forferdre, over 100 generasjoner tilbake vel).

    For Kong David ga Uria en Urias-post, (sånn at han ble drept).

    For å få Batseba.

    Så jeg har nok blitt gitt, (av norske folk?, som ikke liker at jeg stammer fra Kong David av Israel, som jeg ikke har visst om, men som jeg fant om på nettet, for en uke eller to siden vel).

    At norske folk har gitt meg en Urias-post, på Rimi Kalbakken.

    Og også gjort min jobb på Arvato’s Microsoft-aktivering kanskje.

    Også til en Urias-post?

    For å tulle med jødene?

    (Altså nordmenn som er i undergrunnen da, og har snappet opp dette, som jeg selv ikke visste, at jeg var etter Kong David av Israel og Odin og Profeten Muhammed og Karl den Store og Gange-Rolf, osv).

    Men jeg er altså bare en vanlig nordmann.

    Jeg er egentlig mest stolt av at jeg er etter Odin, skal jeg være ærlig.

    Og jeg har lyst til å dra til vikingfestivalen i Chester, (som pågår nå), som er om norske vikinger mye, som bodde i dette området, i Nord-Vest England, hvor jeg bor nå).

    Så her har norsk undergrunn tulla med meg, siden jeg er etter Kong David av Israel og Batseba, mener jeg.

    Eller om det er russisk mafia, eller hva det er.

    PØF, (Per Øivind Fjellhøy), er nok ihvertfall direkte involvert.

    Det er jeg nok ganske så sikker på.

    Og Norge tuller og tuller med meg.

    Som kun er en vanlig nordmann, og ikke noe mer eller mindre enn det.

    Ihvertfall har ingen fortalt meg noe særlig om mine fine stamfedre, annet enn at min tippoldefar var dansk general osv.

    Så jeg synes ikke det er noe artig, å få livet mitt ødelagt, på denne måten.

    Av folk som terroriserer meg, og prøver å få meg drept, i en Urias-post, bak ryggen min, (som Kong David gjorde med Uria, for mange tusen år siden), på den her måten.

    Så sånn er det.

    Så nå er dere avslørt, dere terrorister og drapsfolk i Norge.

    Så nå kan dere starte en landssvikersak og dra på landssviker-stevne osv.

    Jeg er også veteran fra Geværkompaniet/Oppland Regiment, mob-hæren og Støtteområdet i Oslo HV, som var forløperen til innsatsstyrken Derby, (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Og jeg har vært butikksjef og har en grad i IT, osv.

    Så jeg har lyst til å ha et vanlig liv, uten å bli tullet med hele tiden.

    Som alle andre.

    Så det her synes jeg ikke er noe artig, å bli sviktet sånn, av folk i mitt eget hjemland.

    Som nok har prøvd å få muslimene til å kverke meg, f.eks.

    Noe sånt.

    Så det her får dere stoppe med nå, synes jeg veldig sterkt.

    Også får dere ha en ny sånn landssviker-prosess, (synes jeg), som min morfar, Johannes Ribsskog, blant annet, var med på å arrangere, etter 2. verdenskrig.

    Så får vi i våre dager også muligheten til å oppleve dette litt kanskje artige vel, som min besteforeldre-generasjon, ofte har nevnt og ofte kan prate om da, sånn at de har sluppet å kjede seg.

    Så kan de ‘tullebukkene’ som kanskje kjeder seg litt, og derfor tuller med meg, kanskje heller følge med på, (eller være med på), en sånn landssviker-prosess, f.eks., og dermed unngå å kjede seg så mye.

    Det hadde vel kanskje vært noe?

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her kan man se at Graarud, (som jeg skrev om i PS-et ovenfor), ikke bare er kjent som et Rimi-leder navn, men også som et NS-navn, (og også fra Holmestrand, som bare er noen kilometer med båt, fra Berger hvor jeg vokste opp. Og Graarud er også et opera-navn, ser jeg, og min morfars fetter, Arne Dørumsgaard, var jo kjent komponist, og kjent samler av opera da bl.a., bare for å også relatere dette til ting jeg har skrevet om på johncons-blogg tidligere):

    graarud ns navn

    http://mediabase1.uib.no/krigslex/g/g3.html

    PS 4.

    Men selv om Jan Graarud, har vært distriksjefen min, i Rimi, i et år, nemlig i 1999, (da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde).

    Så kan jeg ikke si noe om, om Jan Graarud er fra Holmestrand.

    For vi prata nesten aldri.

    Det eneste av personlige ting, som jeg kan huske, at han spurte om.

    Det var om mora mi, Karen Ribsskog, som døde, (av brystkreft), samme året, (høsten 1999).

    Jan Graarud spurte, (under et butikk-besøk, på Rimi Nylænde, på slutten av 1999 vel).

    Han sa det, at mora hans hadde fått brystkreft.

    Og spurte meg om det var fælt.

    Siden han visste at mora mi hadde dødd av brystkreft.

    Men da syntes jeg synd på Graarud, husker jeg.

    For jeg husker at mora mi så så fæl ut, da jeg og søstera mi dro til Moss Sykehus, for å se på den døde, dagen etter at hun døde, i 1999.

    Så sånn var det.

    Var det nazistene som drepte mora mi, Karen Ribsskog, ved å tulle med cellegiften, lurer jeg på nå.

    Siden jeg har funnet ut at mora mi var etter Kong Salomon, og Kong David osv.

    Og siden mora mi ikke mista håret, av cellegiften, fra Radiumhospitalet.

    (Som jeg har skrevet om på bloggen før).

    Men bare fikk grått hår.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • I 1998, så sa noen, at det fantes en mafia, i Oslo

    mafia i oslo

    PS.

    Broren min, Axel Thomassen, han driver jo restauranten Oskar Braaten, på Torshov, i Oslo.

    Det står at en mafia, dominerer restaurant-bransjen i Oslo.

    Kan det være sånn, at broren min, Axel Thomassen, er med i denne mafiaen?

    Hvem vet.

    Det ville vel ikke vært usannsynlig kanskje, å tro dette, når man vet hva som foregår.

    (At jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte “mafia’n” der, som jeg har skrevet om på bloggen, mange ganger).

    Men dette er vel egentlig politiarbeid, vil jeg si.

    Men Politiet i Norge, de er kanskje ikke tøffe nok da?

    Enten det, eller så går de ikke etter boka.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Fra artikkelen ovenfor, så virker det også sånn, synes jeg, som at det er de vanlige folka, ansatt i restaurant-bransjen, som må si fra om tilstandene der.

    Om at det finnes en slags mektig ‘Oslo-mafia’, eller hva man skal kalle det.

    (Kanskje det er disse som har tullet med meg, i Rimi?

    At f.eks. folk som Jan Graarud, Kjetil Prestegarden, eller Anne Neteland sin ambulerende, i år 2000, (Håvard?), var med i denne mafiaen, de og?

    Det er ihvertfall disse tankene, som dukker opp i huet mitt, når jeg fordøyer den artikkelen ovenfor nå).

    Mens politiet, det virker nesten som at de vil dysse ned dette.

    At de vil dekke over at det finnes en sånn mektig mafia i Oslo.

    (Som kanskje for det meste har hvite/norske folk i seg, og som ikke er den samme mafiaen, som den albanske/jugoslaviske mafiaen, da kanskje?

    Hvem vet).

    Så det virker som at politiet ikke forteller til folk, hva som foregår, synes jeg.

    Men at politiet driver med noe slags ‘cover-up’, og feier dette under teppet, synes jeg.

    Sånn virker det ihvertfall for meg, etter å ha lest artikkelen ovenfor.

    Og etter å ha prøvd å få rettighetene mine, fra Kripos og Politiet i Oslo, blant annet, etter at jeg overhørte det her, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt “mafia’n”, i Oslo, i 2003.

    Så dette var ikke bra, fra politiet, synes jeg.

    For det heter jo, at det skal være åpenhet i samfunnet.

    Men dette synes jeg minner om hemmelighold, hvis jeg skal være helt ærlig.

    Så her er det nok mye råttent i Norge, (og kanskje spesielt i Oslo, kan de vel tyde på), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Da jeg var på Rimi-seminar, på Storefjell, høsten 1998, så fikk alle vi Rimi-butikksjefene, som var der, en ullgenser, av merke Vegard Ulvang

    gave gullkjede

    http://www.na24.no/article2979435.ece

    PS.

    Skulle vi ha skattet for den ullgenseren da, som kanskje var verdt 1000 kroner, lurer jeg på nå, når jeg leser om de gavene til norske politikere, i NA24, osv.

    Jeg har noe som kalles ømfintlig hud, sa en lege i Svelvik en gang.

    Når faren min tok meg med dit, etter at jeg klagde på det, at sånne stil-longs klødde, som 9-10 åring.

    Så jeg er ikke så glad i sånne ullgensere.

    Så jeg ga min Vegard Ulvang-genser, til broren min Axel, etter at jeg hadde kommet hjem fra det seminaret.

    Og søstra mi fikk masse Pringles-bokser osv., som vi fikk masse av der.

    Og et annet år, så fikk min søsters sønn Daniel, han fikk en sånn CD-walkman av meg, som jeg vant i en konkurranse der oppe, (på Storefjell), som vårt lag, (Per Øivind Fjellhøy sitt distrikt), vant.

    (Jeg hadde CD-spiller i bilen og trengte ikke CD-walkman akkurat.

    Og jeg tror ikke at søstera mi ville ha den.

    Noe sånt, jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men men).

    (Det her må ha vært høsten år 2000, mener jeg).

    Høsten 1999, så var jeg ikke med på noen konkurranser der oppe, for da hadde mora mi, Karen Ribsskog, nettopp dødd.

    Så da satt jeg ikke på med Rimi-bussen opp dit.

    Da bare kjørte jeg opp selv, til Geilo, på fredag morgen.

    Og kjørte tilbake ned til Oslo, på fredag kveld.

    For da var det noe informasjon da, som jeg burde få med meg, sa distriktsjefen min det året, som var Jan Graarud vel).

    Men skulle broren min ha skattet for den ullgenseren da?

    (Som kanskje var verdt 1000 kroner).

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog