Det første julebordet mitt, som butikksjef.
Det var på Bjerke travbane, (der hvor jeg hadde panta tomflasker en gang, femten-tjue år tidligere, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), av alle steder.
Det var vel Audi-Monika som bestemte at Rimi Nylænde skulle være med på det her julebordet, (hvis jeg husker det riktig).
Det var ihvertfall ikke min ide å ha det julebordet på Bjerke travbane, (for å si det sånn).
Men dette julebordet, det var nesten som det på Ekebergrestauranten, to år før, og de i Bekkelagshuset, de to årene før det igjen.
Nemlig at det var sånn, at en ‘haug’ med Rimi-butikker gikk sammen, om å ha julebord, på det samme stedet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vorspielet til dette julebordet, det var hjemme hos Jan Henrik, (hvis jeg husker det riktig), som bodde hos foreldrene sine, (nemlig sin danske mor og norske far, (hvis jeg skjønte det riktig), som vel ikke var hjemme, under det her vorspielet), i et borettslag, som ligger rett over Lamberseterveien der, fra Rimi Nylænde.
Jan Henrik bød meg på noen små glass med drikken sambuca, (husker jeg).
Som var en slags søt snaps, (eller noe sånt), som jeg vel ikke engang hadde hørt om, før det her.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jan Henrik hadde også noen kamerater der, (hvis jeg husker det riktig).
Og han ene fortalte det, at han pleide å stjele mye godteri osv., på Rimi Nylænde, noen år før det her, da.
(Og da var det ikke fritt for at jeg ble litt irritert.
Men jeg prøvde å beherske meg, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo kjøpt meg ny dress, (eller egentlig en ny tweed-jakke og tweed-bukse), før butikksjef-seminaret på Storefjell, en måned eller to før det her, da.
Og da kjøpte jeg meg også en ny, brun vinterjakke, i samme slengen.
Siden det stod på programmet, at vi skulle traske rundt i naturen, utafor Storefjell høyfjellshotell der, da.
På lørdagen, under seminar-helgen.
Så derfor, (siden jeg hadde både ny jakke og dress).
Så bare gikk jeg i de klærna da, på julebordet.
Men da ble det sagt, (husker jeg), at butikksjefen var den eneste som ikke hadde frakk.
Men jeg brukte den ganske nye vinterjakka som en slags frakk, (utapå dressen), da.
Og jeg måtte også sitte bak i maxi-taxien, sammen med alle Rimi Nylænde-damene, (husker jeg).
For det var sånn at damene satt for seg og kara for seg, (i maxi-taxien), da.
(Av en eller annen grunn).
Og da sa Wenche Berntsen det, (hvis jeg husker det riktig), at ‘Erik er glad i damer’.
Og så lo hu litt, vel.
Og jeg kunne jo ikke nekte på det, at jeg var glad i damer.
Så jeg fikk si at det gikk greit, da.
Selv om det kanskje ble litt dumt, at jeg måtte sitte aleine, som den eneste karen, (bak i maxi-taxien), sammen med alle de Rimi Nylænde-damene, på vei til Bjerke travbane, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til Bjerke travbane.
Så måtte jeg sitte pent ved et bord, (hele kvelden), sammen med blant annet Nordstrand-Hilde, Benny og Ida vel, (husker jeg).
Og Jørn fra Helgeroa, han satt vel også i den samme gruppen av folk, (vil jeg tippe på, ihvertfall).
Men Jan-Henrik og Wenche Berntsen.
De oppførte seg, (mer eller mindre ihvertfall), som om de jobba i en annen butikk, da.
For de fant Marianne Hansen, (som da vel jobba som assistent, på Rimi Karlsrud), der, (mener jeg å huske), og hang det meste av kvelden sammen med henne, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og Benny, hu begynte å flørte litt med meg, (mener jeg å huske, ihvertfall), ved matbordet, da.
Etter middagen, vel.
Mens Nordstrand-Hilde og Ida vel prøvde å passe litt på henne, da.
Hu Benedikte aka. Benny, hu begynte ihvertfall å bable om å flørte med butikksjefen da, (som jo var meg), mener jeg å huske, ihvertfall.
(Noe sånt).
Og det må vel også ha vært Benny som skrøyt av Nordstrand-Hilde og meg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Det var ihvertfall ei kassadame der, som sa det, at Nordstrand-Hilde og meg, (som begge var ledere på Rimi Nylænde, da), hadde oppført oss så bra, under det her julebordet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så å være butikksjef, på julebord, det kan være litt kjedelig, da.
For da er det liksom ikke lov å tulle med de butikkdamene, som man er sjef for, til vanlig, da.
(Det blir vel ikke sett på som å være greit, tror jeg.
Mens det vel er mer fritt fram, for de ‘vanlige’ ansatte, å tulle seg imellom.
Det blir vel ikke sett på som like ‘galt’, tror jeg.
Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Men jeg hadde jo fått i meg en del øl og sambuca, osv.
Så da jeg var i baren, (på Bjerke travbane der), for å kjøpe meg en halvliter, (eller noe sånt), vel.
(Eller jeg fikk vel muligens noen drikke-bonger jeg og.
Selv om jeg var butikksjef.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Så så jeg noen pene julebord-butikk-damer, i baren der, da.
Og så tenkte jeg vel det, at jeg kunne jo prøve å si hei til de.
(Noe sånt).
Siden de jobba i en annen butikk, enn meg, da.
Men da, så stod det også ei sånn ‘hønemor’, i baren der da, som var som en kjedelig festbrems, (må man vel si).
Og det var ei jeg kjente igjen faktisk, må jeg innrømme.
For det var hu Anette, fra Rimi Munkelia.
Hu som kjente nestlagfører Frydenlund.
Og som hadde lurt på om det stemte at han het ‘Ketil’, (og ikke ‘Kjetil), eller noe sånt.
En lørdag, (i første halvdel av 1993), som jeg jobba, på Rimi Munkelia, mens jeg fortsatt avtjente førstegangstjenesten min, i Geværkompaniet, på hverdagene.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).
Men jeg veit ikke om hu Rimi Munkelia-Anette kjente igjen meg.
Hu sa vel ikke hei, ihvertfall.
Hu virka mest sur, fordi at jeg prøvde å finne på noe å si, til de julebord-damene, i baren der, da.
(Som vel da antagelig må ha vært fra Rimi Munkelia, vel.
Noe sånt).
Og etter det her, så har jeg vel aldri sett hu Rimi Munkelia-Anette igjen, heller.
Så jeg fant aldri ut det, om kjente meg igjen, og hva det var, som gjorde, at hu liksom ble så stram i maska, da jeg liksom skulle kjøpe meg en øl og tulle litt med julebord-damene, i baren, på Bjerke travbane der, da.
For det var jo julebord, liksom.
Og når de damene da jobber i en annen butikk, enn meg, så må det være lov å prøve å sjekke dem opp litt ihvertfall, mente nok jeg, da.
Men så ikke, da.
(Ifølge hvordan jeg tolka det anspente trynet til hu hønemor-Anette, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når det gjaldt julegaver, til medarbeiderne, jula 1998.
Så ordna jeg det rakst og enkelt, ved at jeg bare dro innom Vinmonopolet, på St. Hanshaugen, (det gamle, cirka rett ovenfor Kiwi der).
Og så kjøpte jeg bare med en ‘haug’ med forskjellige vinflasker, (i samme prisklasse, nemlig 50-60 kroner vel), som julegaver, da.
Og da var vel Wenche Berntsen sykmeldt, tror jeg.
Og Jan Henrik var vel assistent, da.
(Noe sånt).
Ihvertfall så fikk assistenten velge tre vinflasker.
Og låseansvarlig Nordstrand-Hilde, hu fikk velge to vinflasker, (siden hu hadde mer ansvar enn en vanlig deltidsansatt, da).
Og de deltidsansatte, de fikk velge en vinflaske hver, da.
Og Benedikte aka. Benny.
Hu hadde spurt meg, (muligens på julebordet, eller noe sånt), om hu kunne få noe annet enn vin, da.
For hu likte ikke vin, da.
(Var det vel, at hu sa).
Så jeg hadde også kjøpt med noen flasker rusbrus, (husker jeg), fra polet, da.
Så da fikk hu Benni lov til å istedet velge seg tre flasker rusbrus, som julegave, da.
(Istedet for en flaske vin, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Jørn, fra Helgeroa, han hadde veldig høye viker da, (for å si det sånn).
Så han var sånn halvveis skalla da, (må man vel si).
Selv om han fortsatt var en UIO-student, i begynnelsen av 20-åra, vel.
Og en gang, så forundret Jørn meg, (husker jeg).
For han kom på jobben.
(Sammen med Nordstrand-Hilde vel).
Iført en glorete, blå ‘fake fur’-jakke da, (husker jeg).
Og det reagerte jeg på, husker jeg.
For det var dametøy, husker jeg, at jeg tenkte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg trodde egentlig ikke at Jørn var homo, (husker jeg).
For før vi skulle ha den første varetellinga mi, (som butikksjef), der.
Så satt Jørn i kassa, (husker jeg), mens han prata med Norstrand-Hilde, om hvem som skulle være med, på varetellinga, da.
(Etter stengetid en dag, vel.
Noe sånt).
Og da gjorde Jørn noe som jeg ikke ville ha turt, (husker jeg).
For når Norstrand-Hilde ramsa opp at lillesøstera til Ingunn, (fra Munkelia), og lillesøstera til Benedikte, (nemlig Henriette), skulle være med på varetellinga.
Så stønna Jørn, når han hørte navnene på disse hotte tenåringsjentene, da.
(Som jeg ikke visste hvem var engang, på den her tida).
Og det hadde ikke jeg turt å gjøre, (som butikksjef ihvertfall).
For da hadde jeg nok blitt kalt en gris, tror jeg.
For dette her var to veldig hotte, unge tenåringsjenter da, (lillesøstera til Ingunn og lillesøstera til Benedikte).
Som man omtrent fikk vondt i ballene av å se på da, (som vel er et ganske kjent uttrykk), hvis det er lov til å si det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på varetellinga, så ville Ingunn og lillesøstera hennes telle babymaten og bleiene og sånn, (hvor Nordstrand-Hilde var så glad i å rydde forresten), oppe på platået der, husker jeg.
Og det sa jeg at var greit, da.
Og da jeg seinere stod og snakka foran hele gjengen, (på slutten av varetellinga), mens vi stod i øl-avdelinga der, (av en eller annen grunn).
Så husker jeg at hu veldig pene og yppige, (må man vel si), lillesøstera til Ingunn, (fra Munkelia), dreiv og liksom stirra på meg, (med noen veldig store øyne), nesten som at hu ble hypnotisert, (eller noe sånt), da.
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Men jeg så aldri hu lillesøstera til Ingunn fra Munkelia igjen, (etter den her varetellinga), da.
Så hva som gikk av henne, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så var jeg litt bortskjemt, fra å ha jobba sammen med masse unge damer, (som Kristian Kvehaugen hadde ansatt), på Rimi Bjørndal.
Og jeg syntes at det ble en stor overgang, for meg, å begynne, på Rimi Nylænde.
For de folka som jobba på Rimi Nylænde, de var ikke så hyggelige, som de kassadamene, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).
Men på Rimi Nylænde, så jobba det også en kraftig plugg av en gutt, som het Lars, da.
Og Lars, han hadde blitt ansatt av Audi-Monika, for å jobbe på Rimi Nylænde, i samarbeid med en ungdomsskole, på Lambertseter, da.
Så Rimi betalte ikke noe penger, for at Lars skulle jobbe der, da.
Ihvertfall ikke fram til høsten 1998, (da jeg begynte å jobbe der), eller noe sånt.
Men etter høsten 1998, så tror jeg at Lars fikk lønn når han jobba, (hvis jeg husker det riktig).
For da var vel den praksis-plass-tida hans ferdig, tror jeg.
(Noe sånt).
Og jeg var nesten desperat, etter å få noen i butikken, som jeg kunne hjelpe meg, til å ta flaskebordet og sånn, da.
For på Rimi Bjørndal så hadde vi nemlig ei ungjente, som jobba der, som tok flasker og tipping, og sånn, da.
(Som Kristian Kvehaugen hadde ansatt, da).
Og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.
Hu hadde også i sin tid fortalt meg det, at butikken også kunne ansette noen folk, til å vaske her og der, i butikken, da.
(Det vil si at ting som dørene til melkekjøla, flaskebordet, vekta til frukta, rekefryseren, flaskeautomaten, klypa til skolebrøda.
(Det var vel hoved-tinga, som jeg fant på å skrive opp, på den vaskelista, i 1998 eller 1999.
Selv om det sikkert er noe jeg har glemt, og)
At de ble vaska fast, en gang i uka, da.
Og at det da samtidig ble kryssa av, på en liste, at den tingen hadde blitt vaska, da).
Og da kunne den som hadde ‘vaske-vakt’ også ta flaskebordet og sånn, (innimellom vaskinga), da.
(Fortalte hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud meg.
En gang i 1993 eller 1994, eller noe sånt, da.
Og dette hadde nok hu selv lært om, mens hu jobba på Rimi Hellerud, eller noe sånt, da.
Før hu begynte på Rimi Nylænde).
Og den her jobbinga, den ble da ført opp på vaskebudsjettet og ikke på lønnsbudsjettet, da.
Så da kunne vi liksom nesten lure en ekstra medarbeider, inn i butikken, en vakt hver uke, da.
Noe som hjalp når det gjaldt å temme butikken, og få kontroll på den, da.
Uten å måtte fly rundt som galninger hele tida da, (for å si det sånn).
Så derfor, så spurte jeg han Lars, om han visste om noen som kunne jobbe, i butikken, da.
Og Lars, han fortalte meg det, noen dager seinere, (eller noe).
At de to peneste jentene, i niende eller tiende klasse, (eller noe sånt), på Lambertseter, ville jobbe på Rimi Nylænde, da.
(Noe sånt).
Og hu ene av dem dukka opp, da.
Nemlig ei flott og pen lyshåra tenåringsjente, ved navn Kristin, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Benny, hu var jo ei brunette, som var litt rund og sånn, (må man vel si).
Selv om hu vel kanskje ikke var like rund, som venninna si Ida, (som også var ei brunette).
Men lillesøstera til Benedikte, nemlig Henriette.
Det var ei lita blondinne, i 16-års alderen da, med et par veldig store pupper, (ihvertfall i forhold til resten av jenta), som jeg husker at David Hjort kommenterte om en gang, som han også jobba for meg, på Rimi Nylænde.
Og hu ville visst også begynne å jobbe, på Rimi Nylænde da, etter den varetellinga, som hu var med på, (hadde sikkert Benny fortalt meg), da.
Og når de her to pene tenåringsjentene Henriette og Kristin, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.
Så husker jeg at Nordstrand-Hilde, ble sur.
For jeg mener at jeg overhøre det, en gang som jeg måtte sitte i kassa, mens Nordstrand-Hilde hadde ledervakt.
(Fordi at vi mangla kasserere der, da.
Og Nordstrand-Hilde ikke ville sitte i kassa.
Noe sånt).
At Nordstrand-Hilde sa noe sånt, (til noen andre som jobba der vel), at: ‘Skal det jobbe to sånne tenåringsjenter her nå da, som bare går rundt og ser deilige ut’, (eller noe sånt).
Og at hu ikke hadde lyst til å jobbe der lenger, (på grunn av det), da.
For Nordstrand-Hilde, hu var liksom noen år eldre og kanskje litt mindre hot, enn de her to nyansatte tenåringsjentene, da.
Så de tenåringsjentene, de gikk kanskje inn på psyken, til hu Nordstrand-Hilde da, (virka det litt som, for meg, ihvertfall).
Så Nordstrand-Hilde hu ville plutselig slutte, da.
For det hadde vært så mye rart som hadde skjedd der, var grunnen som hu sa til meg, da.
(Med konflikter og sånn, da).
Men før hu slutta så spurte jeg Nordstrand-Hilde, om hu trodde at enten Jørn eller Ida, ville klare å overta jobben hennes, som låseansvarlig.
For Nordstrand-Hilde, hu kjente de ansatte der, mye bedre enn meg, da.
(Siden det jo var noen helt andre folk, (med unntak av Wenche Berntsen da), som jobba der, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Nylænde.
Enn som hadde jobbet der, da jeg begynte å jobbe som assistent, på Rimi Bjørndal, våren 1996).
Og Nordstrand-Hilde, hu svarte da det, at hu trodde at både Jørn og Ida ville fungere greit, som låseansvarlige, da.
Så derfor, så ansatte jeg Jørn, (fra Helgeroa), som ny låseansvarlig, (på Rimi Nylænde), etter Nordstrand-Hilde, da.
Og da Jørn slutta, (etter et halvt år kanskje, som låseansvarlig), for å begynne å jobbe på ICA Ullevål, (eller om det var Rimi Ullevål), som lå like ved der han bodde.
Så ansatte jeg Ida som den tredje låseansvarlige, som jeg hadde, på Rimi Nylænde der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Distriktsjefen i 1999, Jan Graarud, han nevnte en gang noe for meg.
En gang, som han var innom, på Rimi Nylænde.
Og det var det, at han ikke likte David Hjort.
For det var sånn, at David Hjort jo jobba som assistent, på Rimi Ljabru, på den her tida.
Men hu Kirsten Sørhagen, (som jeg har funnet ut på nettet nå, på en av Oslo kommune sine nettsider, at hu het), hu eldre dama, som var butikksjef på Rimi Ryen, på den her tida.
(Hu døde forresten i 2003, så jeg, på disnorge.no).
Hu sleit fortsatt da, med å få tak i nok medarbeidere, i 1999 også.
Så David Hjort, han hadde jobba en god del ledervakter, på Rimi Ryen, da.
I løpet av noen måneder, i 1999, vel.
Og Jan Graarud, han fortalte meg av en eller annen grunn det.
At David Hjort hadde tulla med safen, på Rimi Ryen.
For David Hjort hadde bare tatt penger til taxi, fra safen, på Rimi Ryen, da.
Så David Hjort hadde vel da tatt taxi.
Rett fra Rimi Ljabru, (når han var ferdig med vaktene sine der).
Og så til Rimi Ryen, (like ved dumpa på Abildsø der, hvor jeg bodde, det første året jeg bodde, i Oslo).
Og så hadde han tatt penger fra safen, til Rimi Ryen, for å betale drosjeregninga, da.
Og det hadde han visst gjort ganske så mange ganger, da.
(Sånn som jeg forstod Jan Graarud, ihvertfall).
Så det var visst kaos i safen der, og sånn, da.
For David Hjort hadde visst gjort noe galt, da.
Forstod jeg på distriktsjef Jan Graarud.
Men hvorfor Jan Graarud fortalte om det her til meg.
Det veit jeg ikke.
For jeg var jo ikke David Hjort sin overordnede.
David Hjort hadde en sjef som het Frode, (tror jeg), på Rimi Ljabru.
(Hvis ikke det var sjefen hans på Rimi Karlsrud, da.
Hvor David Hjort begynte etter Rimi Ljabru.
Så Jan Graarud, han var kanskje litt lite diskret, siden han prata om Rimi Ljabru og Rimi Ryen-ting, med meg, da.
For dette hadde vel ikke jeg noe med.
Og det var vanskelig for meg å vite om Jan Graarud overdrev, eller ikke.
Jeg kunne jo ikke vite hva David Hjort hadde avtalt med Kirsten Sørhagen, for eksempel.
Kanskje Kirsten Sørhagen hadde sagt til David Hjort, på telefonen, (eller noe), at det var bare å ta taxi til Rimi Ryen, og så kunne Rimi Ryen betalte drosjeregninga.
Det kan jo ha vært sånn og, for alt hva jeg vet.
Og jeg visste jo det, at hu Kirsten Sørhagen, var rimelig utafor.
(Sånn som jeg huska henne, fra den ene ledervakta, som jeg hadde jobba, på Rimi Ryen, like etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i oktober 1998).
Så det kunne jo ha vært mye rart som hadde skjedd der nede.
Så jeg var ikke helt sikker på om distriktsjef Jan Graarud ikke var preget av følelsene sine, når han prata om Rimi Ryen.
For jeg visste jo det, at Jan Graarud, ikke likte hu Kirsten Sørhagen.
For den første gangen, som jeg så Jan Graarud.
Det var jo, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Da han dukka opp, rundt årsskiftet 1998/99.
Sammen med sin forgjenger, som Rimi Nylænde-distriktsjef.
Nemlig Anne-Katrine Skodvin.
På Rimi Nylænde, da.
Og da satt de to sammen, nede på spiserommet, til Rimi Nylænde, (husker jeg).
Og uffa seg, over hu Kirsten Sørhagen da, (husker jeg).
Og Jan Graarud, han sa da at det var godt å komme til en butikk hvor det var en yngre butikksjef, (enn Kirsten Sørhagen da), eller noe sånt.
(Noe sånt).
Så jeg var nok ikke helt sikker på hvor objektiv, som Jan Graarud var, når han prata om Rimi Ryen-ting, etter det her.
Det virka som at han var prega av følelsene sine muligens, når det gjaldt Rimi Ryen og Kjersti Sørhagen-ting, for meg da, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, så spurte distriktsjef Jan Graarud meg, om hvem som hadde vært butikksjefen min, på Rimi Bjørndal, (hvor jeg jo hadde jobbet, som assistent, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde).
Og jeg svarte det, at det hadde vært Kristian Kvehaugen.
Og da, så fikk Jan Graarud liksom et nytt sånt følelsesmessig utbrudd, da.
Siden han ikke likte Kristian Kvehaugen da, (fortalte han).
(Eller om han sa ‘å fysj’, eller noe sånt).
Men jeg hadde jo lest i VG eller Dagblandet, (eller noe sånt).
At man ikke skulle prate ‘dritt’ om sin tidligere arbeidsplass, da.
(Et sånt råd da, som hadde lest.
Som gjaldt for jobbintervjuer og sånn, da).
Så jeg prøvde å si noe sånt som at Kristian Kvehaugen, han var vel en grepa kar, (eller noe sånt).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Jan Graarud, han likte best unge folk da, (virka det som for meg).
Og han ambulerende, som Jan Graarud hadde.
Han var nesten som en pjokk, vil jeg si.
Så det er mulig at han egentlig var sex-slaven til Jan Graarud, (eller noe sånt).
Og at Jan Graarud var homo eller bifil, da.
Siden han var så følelsesstyrt, mener jeg.
Og Jan Graarud, han ville jo ha meg til å begynne som ny butikksjef, på Rimi Manglerud og.
Enda jeg ikke hadde lært noe særlig om butikk-økonomi engang.
På den her tida.
For jeg husker at Jan Graarud beklagde seg over at jeg ikke hadde hørt om begrepet ‘LIS-brutto’, før.
Og han sa da, at det var kanskje litt begrenset, hva han kunne få utrettet, som distriktsjef, når han hadde butikksjefer, som ikke hadde hørt om LIS-brutto før.
Men det uttrykket, det hadde ikke mine tidligere butikksjefer Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen fortalt meg om, (i løpet av mine tilsammen fire år, som assistent), da.
Så Jan Graarud, han uffa seg over at jeg ikke visste hva LIS-brutto var, da.
Og på den samme tida, så ville han ha meg til å være ny butikksjef, på en av Rimi sine mest kjente butikker, nemlig Rimi Manglerud, som er en butikk, som vel var 2-3 ganger større, enn Rimi Nylænde, når det gjaldt omsetning.
(Noe sånt).
Og da ble dette som noe litt klamt, for meg, (mener jeg å huske, at jeg syntes).
For det var liksom som at Jan Graarud ville ha en slags lærling, på Rimi Manglerud.
Som han kunne jobbe mye sammen med der, og sånn, da.
Men selv, så likte jeg å ha litt avstand, til distriktsjefene.
Spesielt etter at Jan Graarud stod bak potetgullet, og spionerte på meg i kassa.
Under sitt første besøk, på Rimi Nylænde, etter at han ble distriktsjef, (var det vel).
Så jeg var en selvstendig butikksjef, på Rimi Nylænde da, (vil jeg si).
Så jeg ønsket ikke å samarbeide veldig nært liksom, med distriktsjef Jan Graarud.
Som en slags korgutt, (eller noe), nede på Rimi Manglerud.
(For jeg forestilte meg det, at det kanskje kunne bli litt sånn, i den jobben, da.
Og det var ikke jeg noe interessert i, da.
For å si det sånn).
Og jeg hadde også hørt det, på et butikksjef-møte.
(At en butikksjef-dame, (Siv?), prata om, i en pause, eller noe).
At en butikk burde være rydda både her og der, før man som butikksjef, lot en ny butikksjef, ta over der, da.
Og så rydda var ikke lagrene osv., på Rimi Nylænde, (på den her tida), syntes jeg.
Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte på Rimi Nylænde, på den tida, som Jan Graarud tilbydde meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Manglerud da.
En gang, på begynnelsen av 1999, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
