johncons

Stikkord: Jan Henrik (Assistent på Rimi Nylænde)

  • Mer fra Facebook

    facebook jan henrik

    PS.

    Her er mer om dette:

    janern 2

    PS 2.

    Enda mer om dette:

    facebook jan henrik 10

    PS 3.

    Og enda mer om dette:

    facebook jan henrik 11

    PS 4.

    Og enda enda mer om dette:

    facebook jan henrik 12

    PS 5.

    Og enda enda enda mer om dette:

    jan henrik facebook 15

    PS 6.

    Og enda enda enda enda mer om dette:

    facebook jan henrik 20

  • Min Bok 5 – Kapittel 174: Enda mer fra tiden da jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og Linn Korneliussen, (David Hjort sin samboer-dame), jobba som kassadame der.

    (Nemlig i 1999 og år 2000, vel).

    Så hendte det en episode, en gang, som David Hjort jobba der, som vikar, for en eller annen, (må det vel ha vært).

    (Jeg jobba jo også et par vakter, for David Hjort, på den her tida.

    Jeg jobba en ledervakt, for David Hjort, da han jobba, som assistent, på Rimi Ljabru, (husker jeg).

    Og jeg jobba også en ledervakt, for David Hjort, (et år eller to seinere vel), da han jobba som assistent, på Rimi Karlsrud.

    Som jeg vel har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Det som skjedde, det var at David Hjort, Linn Korneliussen og jeg, var inne på tellerommet, på Rimi Nylænde.

    Dette må vel ha vært rundt klokka 16.

    Da kassadama, som jobba fra cirka 8.45 til 16.45, skulle telle kassa.

    Og Linn Korneliussen, hu var litt treig, da.

    (Må man vel si).

    For hu hadde vel lærevansker, (mener jeg å huske).

    Så hu kunne være litt treig, med å telle kassa, da.

    (Husker jeg).

    Og hu kunne også noen ganger rope mer, på callinga, (mens hu satt i kassa), enn andre kassadamer gjorde.

    (Siden hu kanskje var litt treig, og ikke klarte å svare på alt mulig da, som kundene spurte om.

    Noe sånt.

    Det var assistent Stian Eriksen, som jobba mest sammen med Linn Korneliussen, (for å være ærlig).

    Siden Stian Eriksen som oftest jobba alle tidligvaktene, da.

    Og jeg selv jobba alle seinvaktene.

    Noe jeg begynte med, da Jan Henrik var assistenten min der.

    Siden så lite ble gjort der, når han hadde seinvaktene, syntes jeg.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og David Hjort, han hadde vel denne dagen jobba tidligvakta, som leder.

    Også jobba jeg seinvakta, da.

    (Noe sånt).

    Så dette samboer-paret, (David Hjort og Linn Korneliussen), de jobba sammen, i butikken, (som jeg jobba som butikksjef i), da.

    Muligens fordi at assistent Stian, (må det vel ha vært), hadde ferie.

    Og jeg derfor måtte få tak i noen andre folk, som kunne jobbe.

    (Noe sånt).

    Og det som skjedde.

    Det var at David Hjort plutselig, (inne på tellerommet), fant en avlang calling, som lå på et av bordene, (inne på tellerommet, da).

    Og så begynte han å skulle stappe den callinga, opp i fitta, på Linn Korneliussen, gjennom den blå Rimi-buksa hennes, da.

    Noe som vel antagelig ikke var mulig, å få til.

    Men David Hjort var sur, siden at Linn Korneliussen hadde forstyrra han mye, (i butikken), iløpet av arbeidsdagen da, (virka det som).

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes jo at dette virka veldig rart.

    Men Linn Korneliussen lo, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og dette var jo et samboerpar, som jeg visste at pleide å ha sex.

    (For en gang, så ringte jeg dem, for å spørre Linn Korneliussen, om et eller annet med jobben.

    Og da var de andpustne, (mener jeg å huske, ihvertfall), som etter å ha hatt sex, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så jeg tenkte vel noe sånt, som at et samboerpar vel kan gjøre noe med fitta, (utenpå buksa), inne på et tellerom, (hvor kundene ikke kan se hva som foregår liksom, uansett).

    Men jeg ble nesten rystet, av denne episoden, (husker jeg).

    Og jeg ble rimelig flau, da.

    (Og jeg følte meg kanskje litt gammeldags).

    Så jeg gikk bare ut av tellerommet igjen, da.

    (Uten å kommentere denne kåte parringsleiken, (eller hva man skal kalle den), noe.

    Som David Hjort og Linn Korneliussen, fortsatt holdt på med, da jeg gikk ut av tellerommet, da).

    For jeg var vel antagelig bare inne på tellerommet, for å hente noe veksel, til seinvakt-kassadama, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.

    (Noe sånt).

    Og så fortsatte jeg vel å gjøre de arbeidsoppgavene, som jeg hadde å gjøre, iløpet av den dagen da.

    (Som sikkert var mer enn nok.

    Så det var nok ikke sånn at jeg hadde tid, (eller lyst), til å stå så lenge, inne på tellerommet, og skravle, uansett.

    For jeg pleide å ha som mål, å bli ferdig med de og de arbeidsoppgavene da, før den ledervakta, som jeg jobba, var slutt).

    Men David Hjort, han må vel kanskje sies å være, (mer eller mindre), pervers.

    Siden han driver og skal stappe en svart, avlang calling, opp i fitta, på dama si, mens dem begge er på jobb, da.

    (For å liksom straffe henne, fordi at hu var masete, i kassa, (eller noe sånt), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Cilla aka. Janniche Fjellhaug, fra #blablabla, (og Bergen).

    Hu var jo en del ganger, i Oslo, iløpet av den tida, som jeg hadde denne chatte-kanalen, (som altså het #blablabla).

    Og en gang, (i en påskeferie), så ville hu møte meg, mens hu var i Oslo, (husker jeg).

    Vi avtalte å møtes, utafor Burger King, nederst i Karl Johan der.

    Jeg parkerte den svart-metallic Ford Sierra-en min, i den sidegaten, til Karl Johan, som ligger rett nedenfor Burger King der.

    (Hvis det ikke var den neste sidegaten, da.

    Sidegatene til Karl Johan ligger ganske tett, ‘nedi der’).

    Og så gikk jeg opp til Burger King, og utafor der, så stod hu slanke og ganske unge Bergens-dama, da.

    Og så ble hu med, til bilen min, og satt seg i passasjersetet der, og så kjørte vi opp, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Jeg visste ikke om hu så på dette, som en slags sex-date.

    Så jeg visste ikke hva hu forventet av meg, når vi kom fram, til leiligheten min.

    Ville hu at jeg skulle kaste meg over henne og liksom råknulle henne, som et vilt dyr?

    Hva vet jeg.

    Jeg gjorde ihvertfall ikke det.

    Hu satt seg ned, på en av plaststolene mine.

    Som jeg hadde tatt med fra Ungbo.

    Siden Ungbo hadde to sett sånne hagemøbler, da.

    (Og jeg kjøpte etterhvert puter, til å ha i disse hvite plaststolene).

    Etter at Ungbo sove-sofaen, som jeg også tok med meg, fra nettopp Ungbo da, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), hadde blitt ødelagt, en gang som min fetter Ove, var på besøk, (og han ville at vi skulle ‘synkron-humpe’, i den, i fylla, da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla var også veldig tynn og slank, husker jeg.

    Så hvis man skulle begynne å kjæle på henne liksom, så var det vel ikke så mange steder, å begynne, (må man vel si).

    Men hvis jeg hadde hatt den Ungbo-sofaen der enda, så hadde det kanskje blitt noe action.

    For da kunne jeg jo bare ha liksom satt meg nærmere og nærmere henne, i sofaen, mens vi for eksempel drakk øl, da.

    Og så kanskje begynt å ta rundt henne.

    (Som jeg i sin tid gjorde, med hu Bærumsdama, før Ove ødela den sofaen, som jeg også pulte hu Bærumsdama på, en annen gang.

    Og som jeg også gjorde en gang, på Bergeråsen, når Nina Monsen var på besøk.

    Bortsett fra at vi da satt i en myk sofagruppe-stol, (lik den faren min hadde kjørt ned til Danmark, i en romjul, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok, vel).

    (Og ikke i en sofa, da).

    Men disse plaststolene, de var ganske ‘upersonlige’ da, (må man vel si).

    Så det skjedde ikke noe ‘sex-greier’, da hu Cilla satt på den ene sida av salongbordet mitt, (det bordet jeg hadde fått av foreldra til kona til Magne Winnem, etter at jeg fått meg en, (mer eller mindre umøblert), Rimi-leilighet), og jeg satt i senga mi, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, da jeg bodde på Ungbo), oppå et sengeteppe antagelig, (et sengeteppe, som jeg hadde fått av mora mi, til jul en gang, (eller noe sånt), og som jeg pleide å legge oppå senga, hvis jeg skulle ha fest, eller lignende), da.

    Hu Cilla, hu var så slank og tynn.

    Og hu var vel i 18-20 års-alderen, men hu så ung ut for alderen, da.

    Og broren min Axel, han hadde jo ikke ønsket å møte hu Cilla, da.

    Da Cilla, ønsket å møte han.

    (Etter at jeg sikkert hadde nevnt Axel, mens jeg chatta, på #blablabla, da).

    Men hvorfor Axel ikke hadde hatt lyst til å møte Cilla, (på byen, i Oslo), det veit jeg ikke.

    (Og jeg skjønte heller ikke helt hvorfor Cilla hadde lyst til å møte Axel.

    Det forklarte hu vel ikke.

    For å si det sånn).

    Men det var kanskje dette, som fikk meg til å være litt passiv, (og ikke så ‘forfører-aktig’, eller hva man skal si), da hu Cilla, liksom var på et sånt ‘#blablabla-besøk’, hjemme hos meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka på nettet nå, og hu Cilla, hu kaller seg ‘Janniche1979’, på Pinterest.

    Så hu er også født på 70-tallet, da.

    Selv om jeg er født på begynnelsen av 70-tallet.

    Og hu er født på sluttet av 70-tallet, da.

    Men det at jeg ble kjent med hu Cilla, (på irc), det begynte veldig rart.

    Jeg klarte å si det, (da hu spurte meg hvor gammel jeg var), at jeg var 27 år, men så yngre ut, (siden jeg var vant til å se ung ut, for alderen, siden jeg var seint i puberteten osv., og kanskje hadde noen komplekser for det, da).

    (Så dette må ha vært etter at jeg fylte 27 år, sommeren 1997, da).

    Og da svarte hu Cilla, at hu var 17 år, og at hu også så ung ut, for alderen.

    Og at vi derfor passa sammen, (eller noe sånt da), mente hu visst.

    Men det ble jo litt rart, (syntes egentlig jeg), da.

    At hu mente det.

    For da ble jo hu uansett seende 9-10 år yngre ut, (enn meg), liksom.

    Så jeg syntes nok hele tiden at det var noe litt rart, med hu Cilla.

    Og David Hjort klagde på meg, en gang, på slutten av 90-tallet.

    På at jeg hadde spurt om han, ville bli med, den første gangen, som hu Cilla ville møte meg.

    Jeg tenkte på det, som en artig ‘#blablabla-greie’, da.

    (Men siden hu Cilla så så mye yngre ut, enn meg, da.

    Så ble dette møtet litt rart også, tenkte nok jeg.

    Så det ble litt flaut, (tenkte jeg vel), å dra på dette første møtet, (med Cilla),  på Oslo S, (da hu dukka opp med toget fra Bergen), aleine).

    Men David Hjort, han klagde, noen måneder seinere, (var det vel), på at jeg hadde spurt han, om han ville bli med, på ‘#blablabla-møte’, med hu Cilla, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg var kanskje litt skeptisk, til hu Cilla, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her #blablabla-møtet, det var forresten påsken 1999, (mener jeg å huske nå).

    (Så Ove må ha ødelagt sofaen min, på begynnelsen av 1999, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.

    Noe sånt).

    For det som skjedde, det var at Cilla kjeda seg litt, hjemme hos meg.

    Og hu hadde en avtale, med en neger, (var det vel), som het Ali, på Nordstrand, (eller noe sånt), dagen etter, (må det vel ha vært).

    Men Cilla pleide også å møte en kar, med nicket Degos, (fra Majorstua), når hu var, i Oslo.

    Så hvorfor hu pleide å dra til Oslo, (i ferier), for å møte så mange mannfolk.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg syntes nok at det ble noe litt horete, over disse Oslo-turene, til hu Cilla, da.

    Og jeg skjønte meg ikke helt på henne, (må jeg innrømme).

    (Og hu hadde også kjent alle disse andre Oslo-kara.

    Fra før hu ble kjent med meg.

    Så jeg var nok litt forsiktig, når det gjaldt hu Cilla, da.

    Sånn at jeg ikke tråkka noen andre folk, (som også bodde i Oslo), for mye på tærna, liksom.

    For jeg skjønte ikke helt, hvordan forhold hu Cilla hadde, til de her andre Oslo-folka, da).

    Men samtidig, så chatta jeg såpass mye, med hu Cilla, på #blablabla.

    Så jeg måtte nesten stille opp, på sosiale #blablabla-ting, med henne, (syntes jeg).

    For dette skjedde jo bare tre-fire ganger, at jeg møtte hu Cilla.

    Og alle møtene våre, de var jo i Oslo sentrum, (like ved der jeg bodde), for å si det sånn.

    Så dette gikk ikke ut over jobben min, (eller noe sånt), heller, liksom.

    (Selv om jeg ikke skjønte helt, hvorfor Cilla ville møte meg, så mange ganger.

    Og det skjønner jeg vel egentlig ikke ennå.

    For jeg har aldri vært i Bergen, etter at faren min tok med Pia og meg, til Vestlandet, på begynnelsen av 70-tallet.

    Da jeg var 3-4 år, vel.

    Sommeren 1973, (eller 1974), kan det vel kanskje ha vært.

    (Og selv ikke fra den turen, kan jeg huske at vi var, i selve byen Bergen.

    Selv om faren min vel har sagt det, (på 80-tallet en gang), at vi på den bilturen, var innom nettopp Bergen.

    Hvis jeg husker det riktig, (fra 80-tallet), ihvertfall).

    Så jeg er ikke noe særlig vant, med Bergen-damer da.

    For å si det sånn).

    Etter at vi hadde sitti på hver vår side, av stuebordet mitt, i en time eller to, vel.

    Så ville Cilla møte Glenn Hesler da, (eller Kazuya som han kalte seg, på irc).

    Dette var langfredag, i 1999, (mener jeg å huske).

    Og Glenn Hesler hadde nok påskeferie, han også.

    (Siden han jobba som blikkenslager, da).

    Og vi kontakta han, på irc, (eller om det kan ha vært SMS, ICQ eller MSN).

    (Eller om vi ringte).

    Og Glenn Hesler, han kom kjørende, etter en time, (eller noe sånt), i sin nesten pastellblå Volvo stasjonsvogn da, (husker jeg).

    Og jeg ble litt paff, for jeg hadde kanskje forestilt meg det, at hu Cilla ville ha sex.

    Men jeg prøvde å liksom å ta meg sammen, (og skjule skuffelsen min da), for å si det sånn.

    Men Glenn Hesler, han dukka opp, hjemme hos meg, da.

    Og møtet til Cilla og meg, det ble liksom istedet til et slags ‘#blablabla-møte’.

    (Som ikke egentlig var planlagt).

    Altså, det var ikke planlagt at Glenn Hesler skulle bli med på det her, da.

    Og det var ikke planlagt, at dette skulle vare hele natten.

    (Noe det ble til at det gjorde, da).

    Forrige gang, som Cilla var på besøk hos meg, (noen måneder før det her vel).

    Så hadde hu lånt med noen videokassetter av meg, (som jeg hadde tatt opp Åpen Post-episoder på).

    Så det var kanskje derfor, at hu Cilla, ville møte meg igjen.

    For å gi meg tilbake disse videokassettene, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe fem gram hasj, noen måneder, før det her.

    Og av mine 2,5 gram, så hadde jeg fått Axel til å lage en joint, (hjemme hos han), noen måneder før det her.

    Og noen uker etter det igjen, så var David Hjort og Roger fra Sagene, (og muligens også Bjørn Erik, som også var en kamerat av David Hjort).

    De var på nachspiel, hjemme hos meg, (på St. Hanshaugen), etter en bytur.

    (Hvor vi muligens var på Valentinos, vel).

    Og da hadde de fått cirka et gram, av hasjen min, da.

    Som jeg forresten ikke ville ha noe av.

    For jeg hadde jo blitt så rar, av den hasjen, som Axel lagde.

    Så jeg hadde kjørt bil i hasj-rus osv., på Vestre Haugen der, (og blitt stoppa av politiet), da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Før dette nevnte nachspielet, så hadde jeg gjemt hasjen, (som var cirka 1-2 gram da), inne i et støpsel, i en skjøteledning, som jeg hadde liggende, i et skap, (i leiligheten min), husker jeg.

    For jeg var ikke så vant til å ha hasj, (eller andre typer av narkotika), liggende hjemme, da.

    Så dette friket meg ut litt, (må jeg innrømme).

    Så derfor var dette bare en engangshendelse, at jeg gadd å kjøpe hasj da, (for å si det sånn).

    Men Cilla og Glenn Hesler, de røyka begge hasj, da.

    (Det var jo Cilla sine bekjente, på Majorstua, (Degos og dem), som jeg hadde kjøpt denne hasjen av, forresten.

    Etter at hu Cilla hadde fortalt meg det, på #blablabla, (etter at jeg hadde begynte å chatte om det, at hasj liksom skulle være mindre skadelig, enn alkohol, noe som jeg hadde hørt om, av noen som liksom reklamerte for hasj da, på #Oslo), at Degos og dem, kunne få tak i hasj, da).

    Så av de 2,5 grammene, med hasj, som jeg kjøpte.

    (Min halvdel av de fem grammene, som Glenn Hesler og jeg, hadde spleisa på).

    Så røyka jeg bare en veldig liten del, (av dette), selv.

    Nemlig da jeg tok med denne hasjen, ut til Axel, på Vestre Haugen.

    På slutten av 1998, eller begynnelsen av 1999, (må det vel ha vært).

    Siden jeg visste det, at Axel røyka hasj, (omtrent som om det var vanlige sigaretter), da.

    (For jeg hadde nemlig jeg sett det, (mens jeg nesten ikke trodde mine egne øyne, og ble rimelig sjokkert da), at Axel, (helt aleine), raskt nirøyka, en hel joint, (som søstera mi Pia hadde lagd vel), med mange kraftige magadrag, (etter hverandre), en jul, (eller noe sånt), som vi var hjemme hos Pia, det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata.

    (Uten å spørre om noen andre ville ha et trekk, av jointen, eller noe, da.

    Mens han satt ved samme bord, som Pia og meg, vel.

    Mens vi tre søsknene, dreiv og prata, om et eller annet, da).

    Og dette var mens Axel fortsatt var tenåring, da.

    Så jeg ble jo litt sjokkert da, (for å si det sånn).

    Og Axel, han bodde jo fortsatte bodde hjemme, hos sin far Arne Thomassen og stemor Mette Holter, på slutten av 1998, (eller om dette var på begynnelsen av 1999).

    (At jeg tok med min del av den hasjen, som jeg hadde kjøpt, sammen med Glenn Hesler, hjem til han, på Vestre Haugen).

    Og Axel, han er jo født, i 1978.

    Så Axel bodde altså hjemme, hos foreldrene sine, til ihvertfall etter at han fylte 20 år, da.

    Før han vel flytta inn, hos sin danske sjef Peter, på Majorstua, seinere i 1999.

    (Noe sånt).

    Selv om Axel også var et år i militæret.

    For han var kokk, ombord på en militærbåt, i Nord-Norge, husker jeg.

    (En båt som Axel sa at mye kjørte reinsdyr hit og dit, for samene).

    Og det må vel ha vært rundt 1997 vel, (at Axel var i militæret).

    Noe sånt).

    Axel og jeg, vi delte kanskje en tredel, av de 2,5 grammene, med hasj, da.

    Og David Hjort og de.

    De delte kanskje en tredel, (de også), på det nevnte nachspielet, hjemme hos meg, da.

    Og Glenn Hesler og Cilla, de delte den siste tredelen, (eller hvor mye det var, som var igjen), da.

    (På denne ‘#blablabla-festen’, hjemme hos meg, langfredag, i 1999, da).

    Jeg røyka ikke noe hasj, på den #blablabla-festen.

    For jeg skulle nemlig jobbe, på Rimi Nylænde, (aka. Rimi Lambertseter), som leder, dagen etter, (nemlig på påskeaften).

    Men da hadde jeg jo hatt fri, både på skjærtorsdag og langfredag, da.

    Og jeg skulle jo også ha fri, på både første og andre påskedag.

    (Siden disse påskedagene, jo er helligdager, i Norge).

    Og på påskeaften, så er det ikke noe særlig med bestillinger, (eller lignende), som skal tas, i en matbutikk.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og på påskeaften, så var bare butikken oppe, fra 9 til 15, da.

    (Og ikke helt til klokka 18, som var vanlig, på en lørdag).

    Så jeg tenkte at jeg bare kunne ta den påskeaften-jobbinga, på ‘kondisen’ liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før Cilla og Glenn Hesler begynte på den siste delen, av hasjen min.

    Så ble vi sultne, og dro ut for å kjøpe oss noe mat, da.

    Cilla satt på i min Sierra.

    Mens Glenn Hesler, han kjørte i sin Volvo stasjonsvogn, da.

    (Istedet for å sitte på, i min bil, da).

    Så vi var kanskje litt rånete.

    Vi kjørte bort til Statoil, på Kiellands Plass der, (husker jeg).

    (En bensinstasjon som var døgnåpen).

    Men der fant vi vel ikke noe særlig digg mat, å spise.

    (Eller om vi bare dro dit for å kjøpe røyk, eller noe.

    Kanskje vi skulle kjøpe tobakk, til hasjen?

    Hvem vet).

    Og jeg husker at en av betjeningen der, sa ‘hva er dette for noe?’.

    (Eller noe sånt).

    Om Glenn Hesler, Cilla og meg, da.

    (Da vi gikk ut av den bensinstasjonen).

    De mente kanskje at hu Cilla så ung ut, da.

    (Eller noe sånt).

    Men hu var jo født i 1979.

    Så hu fylte jo 20 år, dette året, (som jo var 1999).

    Så dette var jo bare tre voksne folk, som fant på noe sosialt.

    Så at noen Statoil-folk skulle blande nesa si opp i det, da.

    Også i Norges største by Oslo?

    Dette var jo ikke en trøtt Sørlandsby, liksom.

    (For å si det sånn).

    Men en storby og Norges hovedstad.

    Nei, en sånn kommentar, som jeg overhørte, at betjeningen, på en overbemannet Statoil-stasjon, (for det var vel ingen andre kunder der, sånn som jeg husker det, ihvertfall, og det stod vel to karer, bak disken der, mener jeg å huske), kom med, bak ryggen på oss, da vi gikk ut av bensinstasjonen.

    Nei, det så jeg på som noe slags ‘sladrekjærring-aktivitiet’, nesten.

    (Må jeg innrømme).

    Så det brydde jeg meg ikke noe særlig om, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo glad i de burgerne, som ble solgt, i Torgbua, (like ved Plata der).

    Fra den tida, før de narkomane, pleide å holde til, i det området, da.

    (Det var forresten fra like ved Torgbua der, at Abildsø-bussen, (altså 71-bussen), pleide å gå fra.

    På den tida, som jeg bodde, på Abildsø.

    Det vil si studieåret 1989/90.

    Så jeg følte meg nok litt hjemme, ‘borti der’, da).

    Så jeg fikk med Cilla og Glenn Hesler, på å bli med, på å dra til Torgbua, da.

    (Som vel også var, (mer eller mindre ihvertfall), døgnåpen).

    Dette var en stille natt, uten mye trafikk, osv.

    (Og det var ingen narkomane å se rundt der heller, forresten.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg bare parkerte, på fortauet, like ved Torgbua der, da.

    (Noe jeg ikke pleide å gjøre.

    Men jeg pleide heller ikke å kjøre rundt om natta, for å kjøpe burgere.

    For jeg pleide å planlegge sånt bedre, da.

    Men dette var en sosial begivenhet, som ikke var planlagt, da.

    Og vi kjørte jo rundt der, i to biler.

    Og Glenn Hesler og meg, vi var ikke vant med, å kjøre rundt, (etter hverandre liksom), i Oslo sentrum.

    Så derfor ble parkeringen litt harry liksom, da.

    Men jeg parkerte liksom på den sida, av Torgbua, som var motsatt retning, av Oslo S der, da.

    Og det var et sted, hvor folk sjelden gikk, (ihvertfall ikke om natta), da

    Og det var fortsatt plass til å gå forbi bilen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det lå ikke noen hus, (eller lignende), der vi parkerte, da.

    (Men kun en park, vel).

    Så vi stod ikke i veien for noen liksom, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Vi kjøpte burgere.

    Og Cilla ville inn på utestedet Paleet, som lå cirka rett over gata, for Torgbua og Plata der, da.

    Der hadde jeg en gang sett en polakk, som fikk knust et askebeger, (eller noe sånt), i trynet.

    (En gang jeg var med David Hjort dit.

    Eller, da var vel også Linn Korneliussen med.

    Så dette må vel ha vært seinere.

    Men jeg hadde vært der en gang, med David Hjort, (og også Roger fra Sagene og dem, vel).

    Og da ble det også nesten bråk, husker jeg.

    For en pakistaner, (var det vel), stod liksom og sperret veien for meg, da.

    Da jeg kom tilbake, (til bordet vårt), med to halvlitere, som jeg hadde kjøpt, i baren der.

    (Til David Hjort og meg, da).

    Og da, så så David Hjort så rart, på han pakistaneren.

    Som om det var noe foregikk da, syntes jeg).

    Uansett så skulle jeg jo, på jobb, dagen etter.

    Og dette med at jeg skulle møte hu Cilla.

    Det hadde jo allerede tatt av.

    I og med at Glenn Hesler, også hadde blitt med, på det her møtet, (etter mas fra Cilla), da.

    Så jeg ville ikke ha det sånn, at det skulle ende med, at alle pakkisene i byen liksom, også ble med på det her #blablabla-møtet, da.

    (Hvis det er lov å si det.

    Det måtte vel finnes noen grenser liksom, (tenkte vel jeg).

    (For å si det sånn).

    Så å gå inn på Paleet der.

    (For å drikke, osv).

    Det sa jeg nei til da, (må jeg innrømme).

    (For vi stod jo feil parkert osv., også.

    Og jeg skulle jo på jobben dagen etter.

    Og jeg jobba jo som butikksjef.

    Og jeg kunne jo ikke drikke der, heller.

    (Siden jeg kjørte).

    Og det kosta vel også muligens penger, å komme inn, på Paleet der.

    Og Glenn Hesler gikk ‘aldri’ ut på byen, husker jeg.

    Og han drakk jo heller ‘aldri’,

    Og han kjørte jo i tillegg også.

    Så dette hadde bare blitt som noe dumt, (for meg da), må man vel si)).

    Så vi kjørte bare hjem til meg igjen, (på St. Hanshaugen), etter at burgerne våre, var ferdige, da.

    Og der, så satt vi våkne, resten av natta.

    Mens Glenn Hesler og Cilla, røyka hasj, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så skulle jeg på jobb, da.

    (Klokka 7, må det vel ha vært).

    Og Glenn Hesler skulle hjem.

    Og Cilla skulle til han Ali, på Nordstrand, da.

    (Var det vel).

    Vi skulle ihvertfall alle sammen kjøre i den samme retningen, da.

    (Selv om jeg lurer litt på nå, om ikke Glenn Hesler kjørte en litt rar vei, tilbake til Skjetten.

    Men han hadde kanskje røyka for mye hasj.

    Det er mulig).

    Så Cilla satt på med meg, siden hu skulle samme vei, da.

    Og Glenn Hesler kjørte foran, (på Ringveien), husker jeg.

    Gjennom en tunnel, like før Ryen, (var det vel).

    Og på Store Ringvei, like før, (og gjennom), den tunnelen.

    (Før Bryn der).

    Så kjørte Glenn Hesler så raskt, at jeg ikke turte å holde følge, med min Ford Sierra, (husker jeg).

    For forstillinga, (var det vel), på den Ford Sierra-en.

    (Eller ramma, eller hva det kalles).

    Den virka ikke så sikker, da.

    (For meg, ihvertfall)

    Jeg ble redd for at jeg skulle miste kontrollen, over bilen.

    Så jeg turte ikke å kjøre så fort, som Glenn Hesler, (husker jeg).

    (Som vel kjørte i 150 kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg slapp Cilla av ved Rimi Karlsrud, (eller noe sånt), var det vel kanskje.

    (Hvor hu skulle møte han negeren sin, Ali, da.

    Eller om han var mulatt).

    Noe sånt.

    Og så dro jeg på jobben, da.

    Hvor jeg var rundt klokka 7, vel.

    Og jeg husker det, at Henning Sanne sin kamerat, (som jeg kjente han som, på den her tida), Stian Eriksen, skulle jobbe, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Stian Eriksen hadde påske-perm, fra kavaleriet.

    (Det er derfor jeg husker det, at dette var snakk om påsken, i 1999.

    For påsken 1998, da hadde jeg ikke begynt som butikksjef ennå.

    Og påsken år 2000, da var Stian Eriksen ferdig i militæret, og jobba som min assistent, på nettopp Rimi Nylænde, da).

    Og jobba som kassamedarbeider, (denne påskeaftenen), vel

    (For Stian Eriksen.

    Han hadde vel ikke fått noe lederopplæring ennå.

    I rimi.

    På den her tida.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Hvis han ikke fikk det, av butikksjef ‘Audi-Monika’, som var butikksjef der før meg.

    Fram til cirka et halvt år før det her, da.

    Men det tror jeg ikke, at han fikk, (hvis jeg skal være ærlig).

    For da ville jeg vel antagelig ha fått høre om det, tror jeg)..

    Stian Eriksen, han hadde jo jobba en gang, på Rimi Bjørndal.

    (Hvor jeg da jobba som assisterende butikksjef.

    Noe jeg jobba som der, fra våren 1996 til høsten 1998).

    Etter at jeg ringte til Rimi Nylænde, og Henning Sanne der, fortalte meg det, at kameraten hans, kunne jobbe.

    (Nemlig Stian Eriksen, da.

    Som jeg før han dukka opp, på Rimi Bjørndal der, ikke hadde sett før).

    Så jeg kjente Stian Eriksen litt fra før, da.

    (Nemlig den gangen han jobba, på Rimi Bjørndal, da).

    Selv om han vel hadde vært i militæret, hele dette halvåret, som jeg hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, (nemlig fra høsten 1998 til påsken 1999)..

    Så jeg fortalte det, til Stian Eriksen da, at jeg hadde vært våken, hele natt.

    (Fordi at jeg hadde hatt noe folk på besøk, da).

    Og bare jobba disse åtte-ni timene, på kondisen liksom, da.

    Og da fikk Stian Eriksen litt sjokk, (tror jeg).

    Men jeg syntes at dette var greit selv, siden jeg jo hadde fri, i to dager, etter denne korte lørdagen.

    Jeg hadde jobba mange lørdagsvakter, (som leder, i Rimi), før dette.

    Og disse lørdagsvaktene, de hadde jo da som regel, vært tre timer lengre.

    Så en 7-16-vakt, det var liksom som ingenting å regne, (for meg), da.

    (Sammenlignet med de 7-19-vaktene, som jeg vanligvis pleide å jobbe, på lørdager, (i Rimi), liksom).

    Men jeg vet ikke om han Stian Eriksen skjønte helt hva jeg mente.

    Og jeg hadde kanskje blitt litt prega, av å kjøre etter Glenn Hesler, på Ringveien.

    For jeg husker at jeg kjørte for fort, på noen ganske små veier, oppe på Lambertseter der.

    Da jeg skulle kjøre Stian Eriksen, (som seinere ble min assistent, på Rimi Nylænde, når han var ferdig med militæret, etter at han Jan Henrik, (som var assistenten min, før Stian Eriksen), skulle inn til sin førstegangstjeneste, i militæret, da), og noen andre kolleger av oss, hjem etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne kvelden, så møtte jeg vel aldri hu Cilla, (og heller ikke Degos og dem), igjen, tror jeg.

    Selv om jeg fortsatte å chatte en del med hu Cilla, på #blablabla, da.

    Før hu ga seg der, etter at Tosh, (aka. Thorstein Bjørnstad, fra Trondheim), hadde gjort et eller annet, som hu ikke likte, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 70: Nyttårsaften 1999

    Nyttårsaften 1999.

    (Altså den siste dagen, på 1900-tallet).

    Så var jeg invitert av Axel, på et nyttårsparty, hos hans kamerat Lars-Petter, på Helsfyr.

    Axel er jo kokk, så han lagde maten, da.

    Og dette var vel det eneste stedet, som jeg var invitert, på denne store dagen.

    (Siden det jo skulle bli år 2000, denne kvelden, da).

    Så jeg dro alene til Helsfyr da, med en drosje, var det vel.

    Hvis det ikke var med T-banen, da.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn på Rimi, forresten.

    At de var redde for noe som het y2k-bug, (eller noe sånt).

    Nemlig at frysediskene skulle slutte å virke, ved midnatt, år 2000, da.

    Så Rimi hadde sendt et skriv, til butikksjefene, om at alle butikkene, måtte sjekkes, natt til 1. januar, da.

    (Midt i år 2000-feiringa).

    Så jeg betalte assistent Stian Eriksen, 500 kroner, (var det vel), av mine egne penger.

    For at han, (som var på en fest på Lambertseter), skulle dra innom, på Rimi Nylænde, da.

    For at sjekke at y2k-bug ikke hadde slått av fryserne og sånn der, da.

    For det hadde blitt litt kronglete, for meg, som var invitert i middagsselskap, på Helsfyr, å fått til det da, liksom.

    Så derfor så betalte jeg heller Stian noen penger, for å ordne med det, da.

    Og det hadde heller ikke vært noe problem med fryserne, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Det var vel heller sånn at denne y2k-bug faren, var litt overdrevet, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det middagsselskapet hos Lars-Petter, på Helsfyr.

    Så kan jeg ikke huske at Barbie-Heidi var, forresten.

    Men Nesodden-Heidi var der, da.

    Hu var vel min borddame, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Nesodden-Heidi, hu hadde ikke øyne for noen andre enn Axel da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    For jeg mener at jeg prøvde å veksle noen ord med Nesodden-Heidi, under den her middagen, da.

    Men jeg fikk vel ikke så mye respons, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I det middagsselskapet, så var det også et par fra Hurum, (mener jeg å huske).

    Og de prata om at de ikke hadde låst bilen sin da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For det var noe galt med døra da, (eller noe sånt).

    Og han fra Hurum, han tok med hu dama fra Hurum, inn på badet der, da.

    Midt under middagen, da.

    For å ha sex, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter middagen, så gikk jeg rundt med et glass rødvin der, som jeg hadde fått til middagen, vel.

    Og da tok han fra Hurum, og dytta til meg, sånn at jeg fikk vin, over hele den hvite skjorta mi, da.

    Så da vaska jeg den skjorta, for hånd, inne på badet, til Lars-Petter, da.

    (Som muligens bodde hos foreldra sine.

    Det er jeg ikke sikker på.

    Lars-Petter jobba som elektriker, forresten, så det er mulig at han hadde råd til å ha sin egen leilighet).

    Og så tok jeg på meg skjorta igjen, da.

    Og lot den tørke på kroppen, da.

    For jeg hadde jo tenkt meg ut på byen, osv.

    Siden det var år 2000 liksom, da.

    For det var noe arrangement, nede ved rådhuset, som jeg hadde litt lyst til å se på, da.

    Og jeg kunne nesten ikke feste på byen, med en skjorte på meg, som var nesten mer rød enn hvit, på grunn av en kjempestor rødvinsflekk, tenkte jeg vel, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker forresten ikke hva middagen var, den her kvelden.

    Men til dessert, så var det iskrem, (husker jeg).

    For jeg husker at Axel sa at: ‘Erik, det er is til dessert’, (eller noe sånt), til meg, mens vi satt ved middagsbordet der, da.

    Og litt seinere, så sa Axel noe sånt som at: ‘De er så glade i is’, (mens han smilte eller gliste vel), til Lars-Petter, da.

    (Og uten at jeg vet hvem Axel mente med ‘de’, forresten.

    Men Axels far, Arne Thomassen, han var veldig glad i krokan-is da, husker jeg.

    Så kanskje Axel liksom ikke så på seg selv som å være i slekt med sin far Arne Thomassen, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en time før midnatt, (eller noe).

    Så dro Axel, det paret fra Hurum og jeg.

    Vi dro ned mot sentrum, da.

    For jeg hadde lyst til å se det fyrverkeriet, ved rådhuset, og sånn, da.

    Og vi tok vel T-banen tror jeg.

    Eller om vi tok taxi.

    (Det husker jeg ikke helt).

    Men det var så tjukt av folk.

    Når vi skulle gå, ned mot rådhuset der.

    Så vi rakk bare fram til et kvartal bak Stortingsgata der, cirka.

    Bak Theaterkafeen cirka.

    (Noe sånt).

    Og så stod vi der, da klokka passerte midnatt, da.

    Men vi var ikke alene, om å ikke ha kommet fram, til rådhuset, innen midnatt, da.

    To pene damer med nyttårskjoler og en flaske champagne og plastglass, stod like ved oss der, (husker jeg).

    Og jeg dristet meg til å spørre, om jeg kunne få et glass champagne, av de her to pene damene da, (husker jeg).

    For det var jo tross alt midnatt, år 2000.

    Og de damene så ut som at de var aleine der, da.

    Og jeg tenkte at de sikkert syntes at det var en like dum situasjon, å være i, ved midnatt år 2000, som det jeg syntes, da.

    Å liksom befinne seg, (nesten fastlåst, i folkemassen), noen få hundre meter, fra der det liksom skjedde, da.

    Så jeg tenkte at da ville de damene kanskje heller ha det litt morsomt, og skåle og sånn, da.

    Så jeg fikk et glass champagne, av de her fine damene, da.

    Og jeg ga de min nyinnkjøpte mobil.

    Nemlig en Nokia 3210, som jeg hadde sett, at Jan Graarud også hadde, forresten.

    En gang som jeg var på et butikksjefmøte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen.

    Og Wenche Berntsen og Jan Henrik hadde vært som katt og hund, i butikken, da.

    Og ikke blitt enige om hvem som skulle sitte i kassa, (og sånn), da.

    Så under det her møtet, (eller om det var under en pause), så rakte plutselig Jan Graarud meg sin Nokia 3210, (husker jeg), og ba meg prate med de her kranglebøttene, (eller hva man skal kalle dem), på Rimi Nylænde, da.

    Og da jeg så den mobilen, til Jan Graarud, så husker jeg at jeg syntes at dette så ut som en kul mobil, da,

    For den Nokia 3210-mobilen, den var liksom så kompakt og sånn da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og uten at det var vanskelig å trykke på knappene, eller noe sånt, da.

    Og den mobilen, den kosta rundt 2000 kroner, på den her tida da, (husker jeg).

    Men hverken de pene nyttårsdamene, eller meg, visste hvordan man skulle få lagret telefonnummeret deres, på den nye mobilen min, da.

    For jeg hadde ikke fått lært meg den nye mobilen ordentlig, da.

    (Eller jeg huska ihvertfall ikke hvordan jeg lagret telefonnummer på den mobilen, i fylla, da).

    Og plutselig, så skulle Axel og dem gå, da.

    Og så gikk vi bort mot Nasjonalteateret T-banestasjon der, da.

    Og plutselig, midt i folkevrimmelen, (cirka utafor Narvesen ovenfor Saga kino der).

    Så ble Axel og dem borte for meg da, (husker jeg).

    For jeg gikk vel og så litt på mobilen min og, (tror jeg).

    For jeg prøvde vel å skjønne litt mer av den, da.

    Og det var så mye folk overalt, så det var lett å komme bort fra hverandre, da.

    Og mobilnettet var jo overbelastet, ved midnatt, år 2000.

    Så det gikk ikke an å ringe hverandre med mobil heller, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte det, at selv om jeg ikke fant igjen Axel og dem.

    Så fikk jeg prøve å finne på noe, da.

    Siden det var år 2000 liksom, da.

    Så jeg dro på utestedet Barock, (husker jeg), i Universitetsgata, da.

    Og jeg traff ei dame fra Holmestrand der, som jeg prata en del med, da.

    Men hu hadde en type der.

    Som plutselig bare tok kvelertak på meg bakfra da, husker jeg.

    (Mens jeg stod og prata med hu dama der, da).

    Så jeg måtte nesten la hu Holmestrand-dama være i fred, tenkte jeg.

    Selv om det var hyggelig å prate med noen som ikke var fra så langt unna hjemstedet mitt, da.

    Men jeg ville ikke at han galningen skulle komme tilbake igjen, og slå meg i hue, med noe hardt, (eller noe sånt), da.

    For han var ikke så sterk, han galningen, så jeg klarte å frigjøre meg fra det kvelertaket hans ganske lett, da.

    Men han var så sjalu da, (han galningen), virka det som.

    Siden jeg prata med dama hans, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å lage noe drama der, liksom.

    Så jeg bare lot dem være i fred, da.

    (Etter at han galningen først hadde prøvd å kvele meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den neste gangen, som jeg prata med Axel, (må det vel ha vært).

    Så fortalte han meg det, at det Hurum-paret og han, hadde tatt T-banen, tilbake igjen til Helsfyr, da.

    (Noe sånt).

    Og på den T-bane-turen, så hadde hu Hurum-dama fått et epilepsi-anfall da, (fortalte Axel).

    Og da hadde han Hurum-karen bare stått og sett på, helt handlingslammet da, (fortalte Axel).

    Så Axel måtte vel muligens gjøre et eller annet, da.

    (Eller hvordan det her var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 68: Julebordet 1999

    Julebordet 1999, det var på et sted som het Månefisken, ved Akerselva, på Øvre Grunerløkka, i Oslo sentrum.

    Det var det samme denne gangen, som de fleste av årene før.

    (Med unntak av julebordet 1997, med Rimi Bjørndal, som jeg jo arrangerte.

    Etter at butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, hadde bedt meg om dette).

    Nemlig at en ‘haug’ av Rimi-butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.

    Og vår butikk hadde vel da fått en faks om dette, (eller noe sånt).

    Og sendte vel tilbake om at vi heiv oss med på det her julebordet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde en del rare ting på det her julebordet, husker jeg.

    Jan Henrik var med, husker jeg.

    Selv om han vel var i militæret da.

    Og min nabo i Rimi-bygget.

    Nemlig negerdama Sophia, (butikksjef på Rimi Skullerud), var også der, husker jeg.

    (Det var jo henne som min fetter Ove hadde vært inne på besøk hos, ved å hoppe over til hennes terrasse, fra min terrasse, en tid før det her, da).

    Jeg husker at jeg stod og prata med negerdama Sophia mens noe veldig rart hendte.

    For Jan Henrik begynte plutselig å løfte opp ei blond kassadame, (må hu vel ha vært), fra Rimi Skullerud, (husker jeg).

    Mens Sophia sa til meg at min medarbeider løftet på en av hennes medarbeidere.

    Og jeg prøvde etter den her episoden å prate til Jan Henrik og spørre han om hvorfor han gjorde det her.

    Men jeg klarte ikke å få noe ordentlig svar fra han, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at David Hjort.

    (Som var omtrent den eneste medarbeideren fra sin butikk der.

    Som enten var Rimi Ljabru eller Rimi Karlsrud, vel).

    Han ba dama si, (og min kollega), Linn Korneliussen, om å sitte ved siden av meg, ved middagsbordet, der.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da var det sånn, at hu Linn satt på min høyre side, da.

    Mens på min venstre side, (litt unna, men likevel), så satt hu Sema, fra Rimi Bjørndal, (eller hvor hu jobba på den her tida), husker jeg.

    Og hu hadde visst blitt gift, hørte jeg at praten gikk i, ved nabobordet, da.

    (Hvis jeg hørte riktig, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hadde også vært en episode, sommeren 1999, husker jeg.

    Da jeg kjørte fra Rimi Nylænde til Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, av noe slag.

    For da sa hu Merete fra Follo til meg det, (husker jeg).

    At Sema var i Tyrkia for å bli gift, (eller noe).

    Så hu Merete fra Follo mente at jeg burde kontakte hu Sema da, (skjønte jeg).

    ‘Nå burde du slå til’, eller noe, sa hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg skjønte ikke helt hva hu Merete mente.

    Men jeg hadde mobilnummeret til Sema på mobilen, da.

    For da jeg jobba på Rimi Bjørndal så var det en gang snakk om at Sema og han pakistaneren med hakk i panna, skulle bli med meg, å spille fotball, sammen med ‘Tom-gjengen’, en søndag.

    Noe som ikke ble noe av likevel, (av en eller annen grunn), da.

    Men jeg tenkte at jeg fikk vel sende en tekstmelding ihvertfall, til hu Sema, da.

    Siden hu Merete fra Follo mente at jeg burde gjøre det, da.

    Men jeg skrev bare en veldig kort tekstmelding da, (nemlig ‘går bra?’).

    For jeg ville liksom ikke blande meg for mye heller, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Irene Ottesen, (som jobba mye som leder, på Rimi Mortensrud, på den her tida vel), var på det her julebordet, da.

    Og Irene Ottesen, hu ba meg, (som var litt brisen etter å ha drukket noen øl).

    Om å få tak i drosje, til noen muslimske dame-kolleger, av henne, fra Rimi Mortensrud, da.

    Så jeg måtte jo begynne å ringe, fra min mobil, for å få tak i drosje, til de her muslimske damene, som måtte tidlig hjem, da.

    (Av en eller annen grunn.

    For dette her var jo ikke mitt ansvar egentlig.

    Jeg har jo ikke jobbet så mye som en eneste vakt, på Rimi Mortensrud.

    Selv om jeg har vært på et butikksjef-møte der seinere.

    Mens jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, (fra 2001).

    Som min daværende distriktsjef, (nemlig Anne-Katrine Skodvin), arrangerte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at Benny sin lillesøster Henriette, oppførte seg litt rart, på det her julebordet, (husker jeg).

    For hu trykte plutselig på magen min, med en finger.

    (Foran hele Rimi Nylænde-gjengen, omtrent).

    Og sa det, at jeg var sur på henne.

    Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

    For hu Henriette var fortsatt bare 17 år, vel.

    Og det hadde skjedd en rar episode, rundt henne, på jobben, noen uker før det her, da.

    Det som skjedde var at Henriette ble stoppet i en vekter-kontroll, når kveldskiftet gikk ut personalutgangen, etter å ha telt kassene, (etter stengetid).

    For en vekter ville se i sekken til Henriette, da.

    Og der lå det en six-pack med 0.5 liter Ringnes-pils, som hu ikke hadde kvittering for, da.

    Og da foreldrene til Henriette kom kjørende, midt i denne kontrollen, for å hente Henriette.

    Så bare kjørte de med en gang videre, når de så det, at dattera deres ble stoppet, av de vekterne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og denne six-packen til Henriette, den diskuterte Lars Boye i sikkerhetsavdelingen og jeg angående, da.

    For Henriette hadde fortalt Lars Boye at hu hadde hatt med den six-packen på jobben, da.

    For hu hadde kjøpt den et annet sted da, (sa hu).

    (Noe sånt).

    Men det stod en halvpall med sånne Ringnes six-packer, nede på lageret, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).

    Så jeg spurte Lars Boye, om han kunne kontakte Ringnes, og spørre dem, om det var mulig å se på noe produksjonsnummer, (eller noe sånt), om den six-packen til Henriette, var fra Rimi Nylænde sin halvpall, da.

    Men Ringnes hadde visst sagt det, at dette ikke var mulig å finne ut da, sa Lars Boye.

    (Noe som jeg lurte på om egentlig var jug fra Lars Boye, (for å være ærlig)).

    Så Henriette fikk lov å fortsette å jobbe på Rimi Nylænde, da.

    Av Lars Boye.

    Siden han var sikkerhetsansvarlig, så ble det sånn, at han liksom bestemte det, da.

    Så det var vel antagelig på grunn av den six pack-episoden at Henriette trodde at jeg var sint på henne.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    For jeg trodde nok innerst inne at den six-packen til Henriette var fra den halvpallen som stod nede på lageret, på Rimi Nylænde.

    For hu Henriette pleide alltid å sitte på spiserommet, og ta seg en røyk, før hu begynte på vakta si, da.

    Det huska jeg godt.

    For jeg tok opp det på et personalmøte, (eller om det var en varetelling), at de som jobba bare fire timer, ikke trengte å bruke det pauserommet, da.

    (Noe sånt).

    Så derfor spurte jeg Henriette om hva hu gjorde på pauserommet, en gang, etter at vi hadde blitt enige om å ikke bruke det rommet, annet enn hvis man hadde en halvtime spisepause, da.

    Og da sa hu Henriette at hu likte å sitte der, og ha ta seg en røyk, før hu begynte på jobb, da.

    Men det hadde hu ikke sagt, da jeg sa det, at det pauserommet bare var for de som hadde en halvtime spisepause.

    Men jeg visste ikke hva jeg skulle svare, når Henriette sa at hu likte å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb.

    Så jeg bare lot henne gjøre det, da.

    For dette var jo ikke mens hu jobba, dette var jo før hu begynte på jobb.

    Men jeg likte liksom å ha kontroll på butikken, da.

    Siden jeg tenkte sånn, at hvis det var orden overalt, i butikken, så var det lettere å avsløre tyveri, osv.

    Så derfor la jeg merke til det, at hu Henriette, satt inne på pauserommet og røyka da, før hu begynte på jobb.

    Men jeg kunne ikke nekte henne å sitte der på sin egen fritid, tenkte jeg vel.

    Så derfor nektet jeg ikke henne å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb, da.

    Selv om det vel kanskje var 18 års-grense på røyk, på den her tida.

    Men det ble vel en annen sak, igjen.

    Tenkte jeg nok.

    For jeg var jo ikke mora til Henriette heller, liksom.

    Men jeg visste jo da at Henriette pleide å være en del nede på lageret der.

    Så derfor mistenkte jeg at den six-packen hennes var fra Rimi Nylænde, da.

    Men jeg prøvde å behandle Henriette ordentlig, selv om jeg mistenkte at hu hadde stjålet den six-packen og løyet om at hu hadde hatt den med på jobb, da.

    Men det var ikke sånn at jeg kjefta fælt på henne, på jobben, (eller noe sånt), etter det her.

    Jeg lot henne for det meste være i fred vel, etter det her, da.

    Og hu Henriette slutta vel ikke så lenge etter det her julebordet og, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men David Hjort, han var sur på grunn av noe med Henriette, på det her julebordet, (husker jeg).

    Enda David Hjort ikke jobba i samme butikk som Henriette engang.

    (Unntatt noen få ganger, når han jobba ekstra på Rimi Nylænde, som vikar da).

    David Hjort dreiv nemlig å prata om, på begynnelsen av det her julebordet, (husker jeg).

    At Henriette hadde type.

    (En jeg ikke visste hvem var).

    Og likevel så hadde hu dratt på det her julebordet, liksom som i par, med lillebroren, til Nordstrand-Hilde, da.

    (En som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida).

    Så David Hjort mente at Henriette var utro mot typen sin da, (eller noe).

    Men hvordan David Hjort kunne vite detaljene om det her.

    Og hvorfor David Hjort brydde seg så mye om Rimi Nylænde-ting.

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på det her julebordet.

    At butikksjef Thomas Kvehaugen, (fra Rimi Munkelia).

    Han satt som en slags playboy, med tre flotte julebord-damer, oppå og ved siden av seg, i en sofa, som stod mellom spisesalen, (som senere ble dansegulv vel), og noen mindre rom der, da.

    Så Thomas Kvehaugen, han hadde det artig på det her julebordet, virka det som for meg, ihvertfall.

    Så jeg ble vel nesten litt sjalu, vel.

    For man drikker jo gjerne en del øl til maten, og for å ikke være kjedelig, på de her julebordene.

    Så julebord kan være litt vanskelige, for butikksjefer.

    For man må liksom prøve å holde fingra fra fatet, når det gjelder å for eksempel tafse på butikkdamene, da.

    Selv om man nesten blir litt karusell liksom, av all øl-en, da.

    Men selv om jeg muligens ble litt sjalu på Thomas Kvehaugen, så var det ikke sånn at jeg for eksempel begynte å løfte på noen butikkdamer der, da.

    Sånn som Jan Henrik hadde gjort, tidligere på kvelden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at under middagen, så ga jeg et kompliment, til hu Miriam, (husker jeg).

    For hu hadde på seg en mørk kjole, med edderkopp-spinn-broderier på, (husker jeg).

    Så da husker jeg at jeg syntes at det edderkopp-spinn-greiene var artig, da.

    (Jeg var kanskje litt overarbeida, på den her tida.

    Og ble kanskje litt raskt full, av julebord-øl-en, osv).

    Og sa at den julebordkjolen til Miriam var ‘stilig’ da, (eller noe sånt).

    For hu Miriam var ganske spesiell, da.

    Vi på Rimi Nylænde, vi var på et vorspiel, hjemme hos Miriam, (over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde), en gang.

    (Det var muligens vorspielet til dette julebordet.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Og da, så husker jeg det, at hu Miriam, hu hadde noen plakater av aliens, (eller marsboere), på veggen, da.

    Og da jeg spurte Miriam om de plakatene, så sa hu det, at det var samboeren hennes, som var så glad i sånne plakater, da.

    Så Miriam og samboeren, de var ikke så konforme, da.

    (Må man vel si).

    De var liksom morsomme da, (må man vel si).

    Miriam med edderkopp-spinn-broderier, på julebordkjolen sin.

    (Som om hu var med i Adams Family, omtrent).

    Og samboeren hennes hadde hengt opp aliens-plakater, på veggene i stua eller gangen deres, (eller hvor det var igjen), da.

    Så Miriam var ei litt snål dame da, (må man vel si).

    Så derfor så jeg vel kanskje litt ekstra på kjolen hennes, da.

    Og Miriam, hu var også ei ung dame som så sunn og frisk ut, (må man vel si).

    Så derfor var det vel kanskje sånn at blikket mitt kanskje hadde lett for å feste seg på henne.

    Hvis jeg så på Rimi Nylænde-gjengen, for å se om det var noen jeg kunne veksle noen ord med, kanskje.

    Under den her middagen, da.

    For jeg satt kanskje litt dumt til, (helt på sida av bordet liksom), under den her middagen, da.

    Men hvor butikksjefen burde sitte, på julebordet, det hadde jeg ikke noen uttenkte teorier om, for å være ærlig.

    Så det bare ble sånn at jeg satt helt på kanten der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Wenche Berntsen, (som da jobba på Rimi Manglerud), var på det her julebordet.

    Og etter at dansinga begynte, (var det vel), så visste jeg ikke hvem jeg skulle stå sammen med, på det her julebordet, da.

    Så jeg gikk en del rundt der da, (husker jeg).

    Og da jeg prøvde å veksle noen ord, med Wenche Berntsen.

    Så overhørte jeg det, at Sema, (fra Rimi Bjørndal), sa til en ung, mørkhudet mann, (muligens broren hennes Muhammed).

    At det også var noe rart mellom Wenche Berntsen og meg, da.

    (Noe sånt).

    Så Sema mente vel at det var noe rart mellom henne og meg og, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var vel litt nysgjerrig, på hvorfor David Hjort var så sur, på hu Henriette.

    Og hu Henriette hadde jo flørta med meg, (må man vel si), ved å ta på meg osv., (av en eller annen grunn).

    (Selv om det bare var med fingertuppen sin.

    Men likevel, liksom).

    Så jeg husker at jeg stod og rocka litt, på dansegulvet, like ved der Henriette og lilleboren til Nordstrand-Hilde stod og dansa, da.

    (Litt i fylla, da).

    Men jeg tenkte vel etterhvert, at jeg ikke måtte være for påtrengende, ovenfor de tenåringene, da.

    Så jeg fant meg et annet sted å gjøre av meg, etterhvert, da.

    Eller jeg ble vandrende mye rundt der, husker jeg.

    Men jeg holdt meg etterhvert ihvertfall litt borte fra dansegulvet da, (husker jeg).

    Sånn at Henriette og lillebroren til Nordstrand-Hilde skulle få fred for meg der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var enten på det her julebordet, eller på rafting-turen til Rimi Nylændes år 2000-distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF.

    At jeg tok opp en ting, med hu butikksjef-negerdama Sophia, fra Rimi Skullerud.

    Og det var det, at hennes svære, norske type.

    En kraftig, voksen kar, i 20-30-åra, vel.

    Han hadde en søndag kveld, (var det vel), plutselig bare hoppa over, på min terrasse, fra Sophia sin terrasse, da.

    Og jeg fortalte hu negerdama Sophia det.

    At: ‘Da var det nesten at jeg henta AG-en’.

    (Altså tjenestevåpenet mitt som Heimeverns-soldat, da).

    Og da svarte hu negerdama Sophia det, at det måtte jeg ikke gjøre.

    For typen hennes ble helt gæern hvis han så våpen, da.

    Så jeg lurte på om typen til Sophia var kriminell, husker jeg.

    For han typen til Sophia, han hoppa jo over på min terrasse, og bare stod der, en dag i 1999, (må det vel antagelig ha vært).

    Som om han var en leiemorder omtrent, da.

    Men jeg hørte at han landa, da.

    For jeg var akkurat da på vei bort til kjøkkenkroken, (eller noe sånt).

    Så jeg kunne også da nesten med en gang skimte han ‘leiemorderen’, i øyekroken, da.

    (Fra like ved der jeg stod, da han hoppa over).

    Så jeg skjønte omtrent med en gang hva som skjedde, da.

    Og da liksom frøys jeg, og lurte på hva jeg skulle gjøre, da.

    Og jeg vurderte først å hente AG-en.

    Men den AG-en, den var jo ikke ladd, da.

    Og jeg hadde egentlig ikke tid til å fjerne kammerlåsen, (som Heimevernet sa at vi skulle montere på AG-en, i tilfelle noen stjal våpenet), og lade AG-en.

    For terrassedøra stod halvveis åpen, da.

    Og han leiemorderen, han hadde bare et par meter bort til terrassedøra, da.

    Så han kunne jo ha rukket å kaste seg over meg, mens jeg stressa med å lade AG-en, da.

    Så det droppa jeg.

    Og jeg gikk istedet bare bort til terrassedøra.

    Og tok en alvorsprat, med han leiemorder-aktige karen, da.

    Som så da bare hoppa over på terrassen til Sophia igjen.

    Og jeg kunne nesten ikke klage for mye på det her heller, (syntes jeg).

    (Annet enn litt i fylla, da.

    Når jeg liksom prøvde å le det her bort litt, og sa til Sophia, at: ‘Det var nesten at jeg henta AG-en’).

    For min fetter Ove hadde jo hoppa den motsatte veien.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Nemlig fra min terrasse, og over på Sophia sin terrasse, da.

    I fylla, da.

    Et år, (eller noe sånt), før han leiemorder-aktige typen til Sophia hoppa over på min terrasse, da.

    Så om Sophia og leiemorderen liksom skulle ta hevn for den ‘galning-hoppingen’, til fetteren min Ove, (eller noe sånt).

    (Siden at Ove hadde vært inne hos dem, i en halvtime, eller noe sånt, året før.

    Etter å ha hoppa over på deres terrasse, (fra min terrasse), da).

    Det veit jeg ikke.

    For det er vanskelig for meg å skjønne hva som egentlig foregikk inne i huet, på han leiemorderen liksom, da.

    Men det her var ihvertfall som noe veldig rart da, (må man vel i det minste si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 58: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde fra høsten 1998 til høsten 2000.

    Og på denne tida så hadde jeg tre distriktsjefer.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin, som var distriktsjefen for min butikk, (mens jeg jobbet der), fra oktober 1998 og ut året.

    Og så var Jan Graarud distriktsjef, i hele 1999, (må det vel ha vært).

    Og så var Per Øivind Fjellhøy aka. PØF distriktsjef, for Rimi Nylænde, i år 2000, da.

    Og jeg begynte jo som butikksjef, på Rimi Kalbakken, rundt oktober år 2000.

    Så jeg hadde PØF som distriktsjef i cirka ni måneder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke sånn, at jeg ringte de her distriktsjefene jeg hadde, (som butikksjef), på Rimi Nylænde, (og seinere), hele tida.

    For å spørre om ditt og datt, liksom.

    Nei, for jeg husker en av de første gangene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukka opp, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

    Da stod jeg inne på melkekjøla, og ordna med melkedisken, (eller noe sånt), da.

    Og da tok jeg fram en notatbok, (eller om det var et ark), da Anne-Katrine Skodvin begynte å gi direktiver.

    Eller klage, (eller hva man skal kalle det).

    Men det fikk jeg ikke lov til, at Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), å notere opp de direktivene hu ga meg.

    Det måtte jeg slutte med da, sa Skodvin.

    Og Anne-Katrine Skodvin sa jo også det, at å få tak i nye medarbeidere, det måtte jeg klare selv, (uten hjelp av henne som distriktsjef).

    Så det bli til at jeg fikk litt avsmak egentlig, mot å ha for mye med de her distriktsjefene å gjøre, da.

    Siden de liksom ikke ville hjelpe meg med å få tak i nye medarbeidere, da.

    (Noe som kunne være vanskelig på den her tiden.

    Siden det var oppgangstider, da).

    Og siden jeg ikke engang fikk lov til å skrive opp hva dem sa.

    Så det ble sånn, at hvis det var noe jeg lurte på.

    Og som jeg hadde tenkt å spørre de her distriktsjefene om.

    Så skreiv jeg bare opp det på en sånn ‘distriktsjef-lapp’, da.

    Og hvis distriktsjefen ringte meg, for å høre om et eller annet, da.

    Så bare fant jeg fram den her distriktsjef-lappen, og spurte dem om det jeg hadde skrevet opp på den lappen, da.

    Så da slapp jeg å ha så mye med de her distriktsjefene å gjøre, (må man vel si).

    For distriktsjefene, de likte vel kanskje ikke så godt å ringe meg.

    Siden jeg da liksom kom med masse ‘vanskelige’ spørsmål, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Like etter at jeg hadde byttet til den butikken, fra Rimi Nylænde, mener jeg at det her må ha vært).

    Så ringte jeg Rimi Nylænde for å prøve å få tak i noen til å jobbe, en vakt, på Rimi Bjørndal, da.

    (Sikkert fordi at noen var syke, eller noe, på Rimi Bjørndal, da).

    Og da husker jeg at jeg prata med Henning Sanne, på telefonen, da.

    Kanskje fordi at Marianne Hansen hadde gitt meg hans telefonnummer.

    (Noe sånt).

    Og Henning Sanne, han hadde en kamerat, som kunne jobbe, sa han.

    Og jeg trodde da at han mente han kameraten hans som spilte amerikansk fotball.

    Og som ihvertfall en gang gikk med en sånn amerikansk fotball, i henda, mens han handla, på Rimi Nylænde, da.

    En velstelt nabolags-gutt, av Rimi Nylænde, (må man vel kalle han).

    Men da Stian Eriksen dukka opp, på Rimi Bjørndal der.

    Så så jeg det, at det jo ikke var han amerikansk fotball-kameraten av Henning Sanne, som Henning Sanne hadde ment, da.

    Men istedet så dukka det opp en litt stutt-tjukk kar, (må man vel kalle han), som jeg ikke hadde sett før, da.

    Og som het Stian Eriksen fant jeg ut.

    Og som vel da jobba en vakt, i kassa, på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1999, (må det vel ha vært).

    Så skulle Jan-Henrik i militæret.

    Men akkurat på den samme tida.

    Så var Stian Eriksen ferdig i militæret, da.

    (Han hadde vært Leopard-tanks-sjåfør, i kavaleriet).

    Og da passa det bra at Stian Eriksen, (som muligens hadde jobba litt i noen permer også, på Rimi Nylænde, mens jeg var butikksjef, i månedene før det her, for han dukka vel opp i butikken, og spurte om han kunne få jobbe), begynte som ny assistent, på Rimi Nylænde.

    For jeg tenkte at han som hadde kommet seg gjennom militæret og kjente min tidligere kollega Henning Sanne osv., ville være en grei løsning, på problemet med å få tak i nok folk da, på Rimi Nylænde.

    Så jeg bare ansatte Stian Eriksen som låseansvarlig, da.

    Uten å spørre distriktsjefen, eller noe.

    For det var så mye gjennomtrekk, på den her tida, på Rimi Nylænde.

    Så jeg bare ansatte folk sjæl da, uten å spørre distriktsjefen.

    For vi måtte jo ha folk til å jobbe der, liksom.

    Og jeg likte ikke de her distriktsjefene så bra, da.

    Så jeg ringte dem ikke oftere enn jeg behøvde da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var, det var at Stian Eriksen ikke var så nøye med sin personlige hygiene, da.

    Så en gang, så nevnte distriktsjef Jan Graarud det for meg, at Stian Eriksen lukta ‘mann’, da.

    Så jeg måtte da, (etter at Jan Graarud nevnte det her), si fra til Stian Eriksen om at han måtte begynne å bli mer nøye med sin personlige hygiene, da.

    Og da, så sa Stian Eriksen at han skulle bli det, da.

    Men i de etterfølgende månedene, så merka jeg ikke noe særlig forbedring, på kroppslukta, til Stian Eriksen.

    Han lukta fortsatt like mye mann, (syntes nå jeg ihvertfall), da.

    Så hva som foregikk inne i huet på Stian Eriksen, siden han ikke klarte å forbedre sin personlige hygiene.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel muligens selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var også sånn, at Stian Eriksen kom rett fra militæret, og var motivert til å jobbe bra i Rimi, osv.

    Så Stian Eriksen fikk jo gjort mye mer, enn det Jan Henrik gjorde, da han hadde den samme jobben.

    Så en gang, som Jan Henrik var innom, i en perm, (eller noe sånt).

    Så ‘dullet’ jeg liksom ikke like mye, med Jan Henrik lenger, da.

    Siden jeg jo da hadde Stian Eriksen, til å jobbe der.

    Og da kom Stian Eriksen med noe vage hentydninger til meg, etterpå.

    Om at jeg hadde gjort noe galt da, (eller noe sånt).

    Men dette var så uklart, så jeg forstod ikke helt hva det var, som Stian Eriksen hadde ment.

    Men Jan Henrik slutta ihvertfall på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde brukt en litt mer direkte tone, ovenfor han, da.

    Selv om jeg vel ikke sa noe uhøflig, (eller noe sånt).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg var kanskje litt lei av å være som mora til Jan Henrik, da.

    (For å si det sånn).

    For Jan Henrik var jo en stor gutt, som var i militæret, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av store prosjekter, så var det ikke bare frukta som skulle flyttes til inngangen, og tipping som skulle startes med, det første året mitt, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Neida, en lang kjøledisk og to frysedisker skulle også byttes ut.

    For det var noe problemer med at kjølevæske lakk, i et rom, nede i kjelleren, da.

    Så det ble bestemt at et nytt maskinrom skulle bygges, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Og at den store kjøledisken og de to fryserne skulle byttes ut.

    Og dette ble styrt av Jan Graarud.

    Og det nye maskinrommet ble bygget, mens jeg hadde sommerferie vel, sommeren 1999.

    Og Jan Graarud hadde sagt til Jan Henrik, (må det vel ha vært), på et eller annet tidspunkt.

    At Erik måtte få slappe av i ferien, så jeg skulle ikke ha noe med det maskinrommet-prosjektet å gjøre, da.

    Så det var sånn, at da jeg kom tilbake igjen, fra sommerferien min.

    Så hadde det blitt bygget et nytt, svært rom, inne i det ytterste lageret der, på Rimi Nylænde.

    Og jeg hadde ikke engang fått sett en tegning, for dette, på forhånd.

    Så jeg hadde trodd at de bare skulle bygge nytt der hvor de tidligere maskinene hadde stått, (eller noe sånt).

    (De som lakk frysevæske, da.

    Noe som var dyrt, så firmaet Norild, fra Østfold, måtte ofte helle på ny kjølevæske, da.

    Noe som kosta mange tusen kroner for hver gang.

    Og jeg hadde egentlig ingen forståelse for dette lekkasje-problemet.

    For det var noe som hadde vært sånn, fra før jeg ble butikksjef der, da.

    Og jeg er heller ikke noe ekspert på sånne fryseanlegg, for å si det sånn).

    Men så ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, den lørdagen i 1999, som kjøledisken og frysediskene skulle byttes ut.

    At jeg ikke fikk noen andre ledere til å jobbe for meg.

    For dette var min jobb-lørdag, da.

    Så jeg måtte jobbe fra klokken 7 til cirka klokken 23, da.

    På den lørdagen.

    Og et stort vindu, ved kundeporten måtte taes ut, av en glassmester.

    For å få ut og inn de fryserne og kjøledisken, da.

    Og han glassmesteren, han maste så mye på meg, like før stengetid, (altså rett før klokken 18), husker jeg.

    For han spurte om det var koblet sensorer på vinduene, og sånn.

    Og det hadde ikke jeg hørt noe om, fra før.

    Men Rimi Nylænde var jo en gammel butikk.

    Så det var jo noen slags sensorer, på vinduene.

    (Som jeg ikke hadde lagt merke til før).

    Men de var ikke kobla til noe alarm da, i 1999, (for å si det sånn).

    Men de var kanskje kobla til en alarm, på 80-tallet, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så han glassmesteren, han maste jo hull i hodet på meg da, (må jeg vel si), like før butikken skulle stenge.

    Og akkurat da, så ble butikken rana.

    Og en håndverker, (muligens han glassmesteren vel), sa fra til meg.

    Og han sa at raneren hadde en kniv, da.

    Så jeg gikk bort til ved kundeporten der.

    Og jeg stod der og observerte at raneren løp ut av butikken, da.

    Og jeg prøvde ikke å stoppe han.

    For jeg hadde vært på ranskurs, på Rimi Prinsdal, eller noe sånt vel.

    Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Og der lærte vi at vi ikke skulle prøve å stoppe ranere, da.

    For Rimi ville ikke at vi skulle ofre livet vårt.

    Rimi ville heller miste noen tusenlapper enn å miste en butikkansatt, da.

    (Lærte vi på det ranskurset, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så på den her lørdagen, så hadde jeg et ran å styre med.

    Og jeg hadde vanlig jobblørdag.

    Og jeg måtte også lede det store fryse og kjøledisk-prosjektet, da.

    Noe som jo ble litt vanskelig.

    Å gjøre tre ting på en gang, mener jeg.

    For når det har vært ran, så kommer politiet og sikkerhetsavdelingen osv., da.

    Og de skal ha svar på ditt og datt, da.

    Så det tar mye tid, for butikksjefen, hvis det har vært ran, da.

    Men likevel, så skal jo kassene telles og brødsvinn telles og alt sånt, da.

    Så dette ranet, det gjorde at kjøle og frysedisk-prosjektet ble forsinket, da.

    Og da, så spurte Norild, om ikke de bare kunne tømme kjøledisken.

    Siden Rimi-folka var opptatt, da.

    Og da, så svarte jeg det, at det var greit.

    For de Norild-folka, de satt jo bare der.

    Og så heiv de Norild-folka noen esker ost og sånn, oppi noen handlevogner.

    Og rulla de vognene inn på melkekjøla.

    Og Norild fakturerte seinere Rimi Nylænde mange tusen for det her, husker jeg.

    (For det viste distriktsjef Jan Graarud meg en gang, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når dette kjøle og frysedisk-prosjektet endelig var ferdig for dagen.

    Rundt klokka 23, vel.

    Så måtte jeg kjøre innom politihuset på Grønland, for jeg hadde vel avtalt det, med de politifolka, som dukka opp, etter ranet, da.

    At jeg skulle dra innom på politihuset på Grønland der, da.

    Men da jeg dukka opp på politihuset på Grønland der.

    Så ville de ikke prate med meg der.

    Men de ville bare at jeg skulle dra igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så, fredagen etter, (var det vel).

    Så hadde jeg fri, da.

    For det var en sånn turnus vi hadde, fra før jeg begynte der.

    At man som heltidsansatt leder, måtte jobbe noen lørdager.

    Men at man da fikk fri en fredag, istedet.

    Og at en låseansvarlig da jobbet for en.

    Sånn at man bare fikk i gjennomsnitt fem arbeidsdager i uka, da.

    Sånn som loven vel sier.

    (Noe sånt).

    Men den her fredagen, så var jeg tung i kroppen, husker jeg.

    For jeg hadde jo også jobba den søndagen før.

    (Altså dagen etter ranet.

    Så jeg hadde vel kanskje jobba ti-femten dager i strekk da, (eller noe).

    Noe sånt).

    For Norild, de skulle jo koble til fryserne, til det gamle maskinanlegget vel.

    (For det nye maskinanlegget ble bygget seinere vel, i sommerferien, i 1999, vel.

    Så det her må vel ha vært våren 1999, da.

    Rett etter at vi begynte med tipping.

    Noe sånt).

    Og en Norild-ansatt fleipa med at kona mi måtte suge meg osv., da jeg kom hjem dagen før, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Siden jeg hadde hatt en så tøff dag på jobben da, antagelig.

    (Mener jeg å huske at jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Men de her Østfold-folka, de skjønte nok ikke det, at i Oslo så er de fleste av damene ‘gold-diggers’, osv.

    Så det er kanskje ikke like lett å finne seg en kone der.

    Som i Østfold, antagelig.

    Så de Østfold-folka, de skjønte nok ikke det at jeg var ungkar da, tydeligvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på den her etterfølgende fredagen da, etter ranet og fryse og kjøledisk-prosjektet.

    Så skulle jeg på et møte da, på politihuset på Grønland der, på fridagen min.

    Men om det var fordi jeg husket det Davidsen i Geværkompaniet en gang babla om der, at han ikke barberte seg, på fridagene sine.

    Eller at det var fordi jeg ikke rakk å barbere meg, før jeg dro til politihuset.

    Siden det var fridagen min, da.

    Så gjorde jeg ikke det, da.

    For jeg skulle jo ikke på jobben og forholde meg til kundene der, liksom.

    Så jeg tok vel ikke det så nøye da, at jeg barberte meg, på fridagene mine.

    Selv om jeg alltid barberte meg, før jeg skulle på jobb, da.

    (Og hvis jeg skulle ut på byen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg presenterte meg i en resepsjon, i politihuset der.

    Etter å ha tatt 37-bussen dit vel.

    For jeg var vel ikke sikker på hvor jeg kunne parkere der, da.

    Og jeg var litt død i kroppen, da.

    Og dette var liksom fridagen min.

    Så jeg ville vel ta det litt rolig.

    (Etter å ha jobbet veldig mange dager i strekk, da).

    Og å kjøre rundt i Oslo sentrum, det var ikke det mest avslappende, som jeg visste om da, for å si det sånn.

    Ihvertfall ikke på steder jeg ikke er kjent, sånn som på Grønland der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han som jeg skulle prate med, på politihuset, på Grønland der.

    Han satt på et kontor, opp en trapp, på politihuset der.

    Og han ba meg kikke gjennom et skrin han hadde, som var fullt av bilder, av kriminelle, da.

    For å se om jeg kunne klare å gjenkjenne raneren der, da.

    Og mens jeg satt og kikka, på de her bildene, da.

    Så tok han politimannen, (som var kledd i sivil vel).

    Og plasserte et bilde, mellom tommelen sin, og kanten på skrinet.

    Så jeg skjønte det, at her var det noe ‘juks’ på gang.

    For da skjønte jeg det, at han politimannen ville at jeg skulle si det.

    At raneren var han på det bildet, som politimannen holdt mellom tommelen sin og kanten på det ‘foto-skrinet’, da.

    Men da reagerte jeg, husker jeg.

    For dette ble som at rettsystemet var korrupt, mente jeg.

    Det er vel ikke meningen at politiet skal påvirke vitnene sånn, på en utspekulert måte.

    Så da fikk jeg nesten litt sjokk, husker jeg.

    Når jeg så hvordan politiet egentlig var.

    Sånn hadde jeg ikke trodd at det skulle være i Norge, for å si det sånn.

    Man hører jo alltid om hvor fint et land Norge er.

    På kåringer av land med lite korrupsjon, osv.

    Og så, når man for første gang, skal være vitne, i en kriminalsak.

    Så er politiet korrupte, og liksom bruker utspekulerte metoder, som ikke hører hjemme i et demokrati da, (må man vel si).

    For å liksom å fakke forbrytere, da.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    For sånn trodde jeg ikke at Norge var, da.

    For det her så jeg på som snusk, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu som hadde blitt rana, i det her ranet.

    Det var ei lyshåra dame, fra Nummedal, (der bestemor Ågot jo også var fra, som vel nevnte for hu Nummedals-dama, under jobbintervjuet), da.

    (Hu lyshåra dama, hu het vel Ingunn hu og, muligens.

    Noe sånt.

    Og hu spilte kirkeorgel, husker jeg.

    Og hu var samboer med en ung mann, på hennes alder vel, i et borettslag, like over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde, da).

    Og hu fra Nummedal, hu var også nede og vitnet der, (på politihuset på Grønland).

    Men så ble det et ran igjen, noen måneder seinere da, (eller noe).

    Og da overhørte jeg det, at regionsjef Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud, (i butikken), at politiet på politihuset på Grønland, hadde sagt det til han, at ‘de folka der’, (altså hu fra Numedal og meg), de ville de ikke ha ned på politihuset igjen.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg overhørte også det, etter det første ranet vel, (det som var da kjøle og frysediskene ble bytta ut).

    At Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud.

    At endelig så var det en butikksjef som hadde vært på vakt, under et ran.

    Og så hadde likevel raneren kommet seg unna.

    (Noe sånt).

    Så Jon Bekkevoll, han sa noe som var helt motsatt, av det som Rimi lærte bort, på ranskurs, da.

    Fra det jeg overhørte at han sa til Jan Graarud, på Rimi Nylænde der, da.

    Etter et av de ranene som hadde vært på Rimi Nylænde, i 1999, da.

    (Så Jon Bekkevoll han la liksom et slags press på meg, da.

    Siden jeg da liksom fikk skylda for at raneren kom seg unna, da.

    Enda jeg jo hadde lært det, på ranskurs, at vi Rimi-ansatte ikke skulle prøve å stoppe disse ranerne, da.

    Så 1999 ble et vanskelig år for meg, da.

    Og mora mi døde jo også, noen måneder etter de her ranene, (var det vel).

    Så det var ikke bare bare, for meg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Nylænde, må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 57: Mer fra Rimi Nylænde

    De som jobba på Rimi Nylænde, da jeg begynte som butikksjef der.

    Det var Wenche Berntsen, (som var ei blond dame, i begynnelsen av 20-årene vel), som var assistent.

    Det var Nordstrand-Hilde, (som også var ei blond dame, og som studerte ved UIO, (eller noe), og som var sammen med en italiener vel, hvis jeg husker det riktig), som var låseansvarlig.

    Og det var Jan-Henrik (aka. Jan-ern), som var heltidsansatt, i kassa.

    Og det var Jørn, (fra Helgeroa), Ingunn, Ida og Benedikte aka. Benny, som alle jobba som deltidsansatte, i kassa.

    Hvis jeg ikke har glemt noen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, som var butikksjef på Rimi Karlsrud vel, på den her tida.

    (Etter å før dette ha vært butikksjef på Rimi Klemetsrud, vel.

    Så jeg visste godt hvem hu var, fra den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For det hendte at hu dukka opp på lageret der, for å låne varer, da.

    Og da prata hu som oftest med butikksjef Kristian Kvehaugen, sånn som jeg husker det).

    Hu sendte meg noen nye ansatte.

    (For det var litt få ansatte der, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg det, at å få ta i medarbeidere, det måtte butikksjefene klare selv.

    Man kunne ikke be distriktsjefene om hjelp til dette.

    Så jeg tenkte på dette en del, og prøvde å være selvstendig, som butikksjef.

    For det var jo ansatte jeg trengte mest der egentlig).

    Ei hadde piercing i trynet, så hu ville jeg ikke bruke.

    For jeg mente at butikkmedarbeidere ikke burde ha piercing i trynet, da.

    Og heller ikke tygge tyggegummi, for eksempel.

    Jeg ringte Anne Neteland, og hu mente at det var ok å ha folk i kassa, som hadde piercing.

    Men jeg mente det, at det kunne muligens gamle koner og sånn reagere negativt på.

    (For det mener jeg å huske å ha overhørt at folk har prata om på T-banen for eksempel.

    At på Majorstua så sier gamle koner at: ‘Er det en kvise du har der?’, til unge damer med piercinger i trynet.

    Mener jeg å huske å ha overhørt at noen unge damer prata om rett ved der jeg satt, på T-banen, en gang).

    Så jeg var uenig med Anne Neteland om det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, hu visste også om en annen jobbsøker.

    Som hu ikke trengte sjæl.

    Og det var en som het Øystein vel, (hvis jeg husker riktig).

    Og han fikk sparken, (av sikkerhetsavdeling-medarbeider Boye vel),  for å ikke ha slått inn penger på kassa, (og altså ha stjålet dem selv da), var det vel.

    (Etter noen få måneder da).

    Så hvis du vil ha gode kasserere.

    Så ikke hør på Anne Neteland, er vel moralen her.

    Ihvertfall ikke etter de to kassererne hu anbefalte meg å dømme, (for å si det sånn).

    Da jeg var ny butikksjef, på slutten av 1998, må vel det her ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche Berntsen hu ble ganske tidlig sykmeldt.

    Min forgjenger som butikksjef, nemlig Audi-Monika.

    Hu klagde på et butikksjef-møte, (på Rimis hovedkontor, på Sinsen), som var like etter at jeg ble butikksjef.

    Og sa at hu måtte trene mye for å orke å være butikksjef, på Rimi Nylænde.

    For Wenche Berntsen og Jan-Henrik var så vanskelige å jobbe sammen med, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Wenche Berntsen sykmeldte seg, og da måtte jeg bruke Jan-Henrik, (som var en stor lokal gutt, i slutten av tenårene vel), som assistent, da.

    Noe som funka greit egentlig.

    Selv om han ikke fikk unna så mye jobbing.

    Han tok liksom frukta og brøda og det var det, liksom.

    Men han klarte å låse opp butikken og hanskes med sjåfører og sånn, da.

    Så det funka egentlig greit med Jan-Henrik, som assistent, må jeg si.

    Selv om jeg kanskje irriterte meg over han, siden jeg vel syntes at han var litt treig, (og sånn), da.

    Men jeg prøvde å ikke vise dette, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når det gjaldt Jan-Henrik, så dro jeg hjem fra jobb, cirka klokka 16 vel, en dag.

    Og da jeg kom på jobb neste dag, så var det like mange bur med varer igjen, som da jeg dro, cirka fire timer før stengetid, dagen før.

    Så da lurte jeg på hva som egentlig foregikk, på seinvaktene der.

    Ingen av folka der, (enda det var to kasserere vel), hadde satt opp varer.

    Virka det som.

    Så etter den dagen, så avtalte jeg med Jan-Henrik, at jeg tok alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.

    Og at han tok alle tidligvaktene.

    Sånn at jeg hadde litt kontroll på hva som foregikk, på seinvaktene der, da.

    For hvis jeg hadde seinvakt.

    Så fikk jeg også kontroll på hva Jan-Henrik dreiv med, som ny assistent.

    For jeg så jo hvor mye han hadde gjort, på tidligvakta.

    Når jeg kom på jobb, i 12-13-tida.

    Og tidlig på dagen, så var det bare en kasserer der.

    Og det var en berber, som Securitas sa at ikke hadde slått inn penger i kassa, en gang.

    Og som jeg derfor ikke kunne bruke etterhvert.

    Og som Jan-Henrik lo av, og sa at pleide å si at: ‘Det er ko i kassa’.

    ‘Nei, det er ikke noen ku i kassa’, sa Jan-Henrik ganske lavt en gang, når han berberen ropte på ny kasserer, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Nordstrand-Hilde, like etter at jeg begynte på Rimi Nylænde, som butikksjef, fortalte meg om en rar episode, som hadde skjedd.

    Ei eldre kone, spurte meg om noe melk.

    Og så svarte jeg at: ‘Melka er her nå’.

    Og så gikk jeg ned på lageret, for å hente det melkeslaget, som hu kona ville ha, da.

    Og da hadde jeg visst gjort noe galt, da.

    Og det som hadde skjedd, var at Jan-Henrik og Wenche Berntsen hadde trygla hu eldre kona om å ringe hovedkontoret, for å klage på meg.

    Jan-Henrik hadde visst gått ned på kne, sa hu Nordstrand-Hilde, da.

    Og det her fortalte jeg videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Og jeg skjønte aldri hva hu melke-kona var så sur for, da.

    Men hu ble helt gal etterhvert, og kjørte handlevogna si inn i alle medarbeidere og selgere osv., som var i butikken.

    Så det greiene der var jo helt sinnsykt.

    Men jeg skjønte aldri hva det var, som hu ikke likte.

    For det fortalte hu aldri, da.

    Hu bare klikka, (hu eldre kunde-skrulla da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi flytta fruktdisken, til ved inngangen.

    Så fant jeg ut det, at vi også kunne ha frukt, på en aktivitetsplass, (som pleide å stå tom vel), til venstre, like etter inngangsdøra.

    Og like etter at vi hadde flytta frukta.

    Så begynte fruktleverandøren, som var Norgesfrukt vel.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Med en konkurranse som gikk på hvilken butikk, som solgte mest appelsiner.

    Så dette var kanskje rundt påsken 1999, da.

    (Eller det må vel ha vært før, siden Anne-Katrine Skodvin vel fremdeles var butikksjef der, da vi flytta frukta.

    Og den appelsinkonkurransen, den var vel rett etter at vi flytta frukta, vel).

    Og det var jo plass til 4-5 sjokkselgere, rundt den nye fruktdisken.

    Så jeg satt jo da appelsiner, på alle de plassene.

    Og noen uker etter, så fikk vi en kjempefin tur-ryggsekk, og en flaske hvitvin og en flaske rødvin.

    Fra Norgesfrukt, da.

    (Må det vel ha vært).

    For da hadde Rimi Nylænde vunnet andreplass, da.

    (Eller noe sånt).

    I den appelsin-konkurransen, da.

    Så det stod en sånn fin tursekk, utafor kontoret, når jeg kom på jobben, en dag, (husker jeg).

    Og da, så måtte jeg jo dele den premien, med Jan-Henrik, (syntes jeg).

    Men jeg var redd for at han også skulle bli misfornøyd og sykmelde seg, da.

    (Som Wenche Berntsen hadde gjort).

    Så jeg lot Jan Henrik får den svære og fine tursekken, da.

    Også tenkte jeg det, at da fikk jeg de to vinflaskene.

    Men det virka ikke som at Jan-Henrik ble blid, selv om han fikk den fine sekken, da.

    Som sikkert kosta et eller to tusen, (eller noe sånt), kanskje.

    Så jeg måtte la Jan Henrik få den ene vinflaska og.

    (En flaske hvitvin vel).

    Sånn at Jan Henrik fikk en flaske vin og den store, fine tursekken, da.

    Mens jeg selv fikk en flaske rødvin, da.

    For jeg var ikke sikker på at Jan Henrik ikke ville blitt sur, hvis jeg hadde tatt begge vinflaskene, liksom.

    Så Jan Henrik var rimelig myndig da, (må jeg nok si), for alderen ihvertfall.

    Og han smilte sjelden, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At Wenche Berntsen og Nordstrand-Hilde hadde blitt rana.

    Av en bevæpnet raner, som truet med å skyte dem vel.

    Like før jeg begynte som butikksjef der da, (var det vel).

    Og jeg, jeg var jo vant til å få beskjed, av leder-kolleger, i Rimi.

    (Det vil si Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og Irene Ottesen).

    At jeg måtte være streng mot medarbeiderne.

    Så det kræsja nok litt, med meg som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Skjønner jeg nå.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu mente at jeg måtte være som mora, til medarbeiderne der.

    Men da ble jeg paff, husker jeg.

    Da Anne-Katrine Skodvin, sa at jeg liksom måtte være som en mor for de ansatte i butikken, da.

    For jeg hadde nok en ganske tøff leder-stil.

    Etter å ha blitt påvirket av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Og Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da.

    Så jeg var vant til å ha en ganske tøff lederstil, som assistent.

    Men som butikksjef så måtte jeg liksom forandre meg da, og bli som en myk mann, eller noe.

    Så det var jo en litt brå overgang for meg, må jeg si.

    Og jeg hadde aldri forstilt meg det, at å være butikksjef, betydde at man måtte være som mora, for de ansatte.

    Men det ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin at jeg skulle være som, da.

    Så da begynte jeg å ha det med lederstilen min, mer i bakhodet, da.

    Så i Rimi, så ble jeg hele tiden nesten programmert, (må jeg nok si), når det gjaldt hvilken lederstil jeg skulle ha.

    Så jeg kan nesten ikke si at jeg noen gang fikk ha en egen lederstil, i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan-Henrik, (må det vel ha vært), han fortalte meg en gang, at det var noe som skjedde, inne på tippe-kiosken, som var ved siden av Rimi Nylænde.

    Så jeg gikk inn dit, da.

    Og en kar i 30-40-årene vel, skulle gi ekspert-hjelp, til han tippekiosk-eieren.

    For han hjelperen kjente mange stortippere osv., og skulle prøve å få de til å tippe der, da.

    Men like etter dette igjen.

    Så stengte den tippekiosken, husker jeg.

    Uten at jeg fikk med meg hva som hendte, med han eldre kiosk-eieren.

    Og da, så ville distriktsjef Jan Graarud, (som overtok etter Anne-Katrine Skodvin, som bare var min direkte overordnede, noen få måneder, før Jan Graarud overtok, i 1999), og regionsjef Jon Bekkevoll, at Rimi Nylænde skulle begynne med tipping, husker jeg.

    Og da hadde vi nettopp flytta frukta, og sånn.

    Og butikken hadde liksom ikke helt kommet seg, etter det prosjektet, da.

    (Og muligens andre prosjekt også.

    Og julehandelen og sånn, da.

    Sånne ting).

    Så jeg spurte Jon Bekkevoll om vi kunne vente til jeg liksom fikk helt kontrollen på butikken igjen.

    Før vi begynte med tippinga, da.

    Og da begynte Jon Bekkevoll og Jan Graarud og baksnakke meg, (husker jeg).

    (Mener jeg, at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og de sa vel noe sånt, som at skal vi få en ny problem-butikksjef, som ikke vil gjøre som han får beskjed om, sånn som hu, (eldre dama Kjersti), nede på Rimi Ryen.

    Så de uffa seg, over meg, da.

    Bare fordi jeg trengte noen få uker til, for å liksom få litt mer ro over butikken, da.

    Før vi begynte på enda et nytt, stort prosjekt.

    Nemlig tipping, da.

    For jeg hadde jo også sykmeldinger, og ingen fast ansatt i kassa, vel.

    Men de bare prata seg i mellom, da.

    Jon Bekkevoll og Jan Graarud.

    Så de klagde ikke til meg.

    Men jeg overhørte hva de sa seg imellom, da.

    Så det var litt spesielt da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så begynte vi med tipping.

    Og jeg hadde jo vært tippeansvarlig, i et par år, (var det vel), på Rimi Bjørndal.

    Så jeg lot Jan-Henrik dra på det tippekurset, (for butikksjefer), på Hamar, da.

    Og det var vel sånn, at elektrikeren jeg bestilte, ikke klarte å få inn tekst-TV, på den TV-en som vi fikk, til å vise odds og sånn, da.

    Så en annen håndverket, som tilfeldigvis var innom butikken, den samme uka.

    (Og som vel må ha overhørte det, at jeg lurte på det, hvordan jeg skulle få stilt inn den antenna).

    Han tilbydde seg å fikse antenna på taket, (på den bygningen i Nylænde 5, som var på to etasjer), mot at han fikk en kasse Ringnes-pils, da.

    Og det sa jeg at var greit.

    For jeg synes at det ville ha virket så dumt, å ikke hatt den TV-en oppe å kjøre.

    Når vi skulle begynne med tipping, da.

    For det hadde sett så uprofesjonelt ut, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at Norsk Tipping-konsulenten, (han samme som på Rimi Bjørndal, en ganske så korpulent kar, i 30-åra vel), han sa til Jan Graarud, at jeg også begynte å se gammel ut og miste håret, eller få rynker, eller noe sånt, da de var innom.

    Så det er mulig at myndighetene drepte han kiosk-eieren, i Nylænde, da, siden han var gammel.

    Og så har prøvd å drepe meg, etter det her igjen.

    (For å liksom selge mer gambling, da).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Fire dørvakter har banket opp en gjest på Onkel Donald. Jan Henrik, som jobbet på Rimi Nylænde, da jeg ble butikksjef, begynte senere som dørvakt der

    jan henrik rimi nylænde

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=597943

    PS.

    Han Jan Henrik var også litt rasist, husker jeg.

    En berber vel, fra Nord-Afrika, satt i kassa hos oss, like etter at jeg begynte der som butikksjef.

    (For Wenche Berntsen var vel søkmeldt da).

    Og det fungerte greit, syntes jeg.

    Men Jan Henrik likte ikke han berberen.

    Jan Henrik sa til meg, en gang, (da jeg var butikksjef der, på Rimi Nylænde, i 1998 eller 1999, da), at han hadde lyst til å si til han berberen, at det ikke var noe ku i kassa.

    (Han mente at han berberen ikke klarte å si ‘kø i kassa’, men sa ‘ko i kassa’).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå skal det også sies det, at jeg ikke ga han berberen fast kontrakt, fordi han hadde blitt tatt for å stjele, i en securitas-kontroll, (eller hvilket selskap det var igjen).

    En sånn ‘mystery shopper’-kontroll da.

    Så sånn var det.

    Og han ringte meg seinere, og spurte om jobb han berberen, men jeg syntes nesten ikke at jeg kunne ansette han, siden han hadde blitt tatt i en sånn kontroll.

    (Da hadde jeg nok fått problemer med sjefene oppover i systemet, hvis han hadde gjort noe mer galt seinere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    En som utga seg for å være ‘WB’, eller Wenche Berntsen, skrev en anonym kommentar, til denne bloggposten.

    Men Wenche Berntsen var så uhøflig, så den kommentaren måtte jeg dessverre slette.

    Så sånn var det dessverre.

    Bare for å ta med om det og.

    Så du får prøve å ikke være så uhøflig Wenche Berntsen.

    Jeg husker da du og Henning Sanne, og jeg, stod inne på tellerommet, på Rimi Nylænde, rundt 1996 vel.

    Så banna du og sa ‘fitte’ høyt, mens Henning og jeg stod der.

    Og da reagerte Henning og klagde på deg, husker jeg, for han likte ikke at jenter brukte sånne ord, som han sa.

    Og jeg holdt kjeft, som vanlig, for jeg prøvde å ta jobben litt seriøst.

    Så sånn var det.

    Så du må prøve å legge av deg det litt uhøflige du nok kanskje har ved deg Wenche.

    Du får prøve å lære deg litt folkeskikk, som det heter.

    Hvis du vil at jeg skal ta med kommentarene dine, mener jeg.

    Bare for å forklare hvorfor jeg sletta.

    Så sånn er det.

    Så vi får se om det dukker opp noe mer fra Wenche Berntsen, fra Manglerud.

    Vi får se.

    PS 4.

    Da jeg spilte fotball for Berger IL, på 80-tallet, på guttelaget vel.

    Så spilte vi hjemmekamp, i en cup, mot Manglerud Star.

    Og da hadde de med ei jente, som dusja sammen med gutta, husker jeg.

    Og det husker jeg at vi reagerte litt på.

    Så det er kanskje litt urettferdig mot Wenche Berntsen det her, for damer fra Manglerud, de blir nok behandla ganske likt som gutta, kan det kanskje virke som.

    Men men, vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Det stemmer.

    Wenche Berntsen er forresten ‘bannet’, fra å skrive kommentarer på bloggen.

    For hun kom med en trussel, at hun skulle gjøre et eller annet ubeskrivelig stygt, med forhuden(!) min, forrige gang hun skrev her.

    Så hun får ikke lov å skrive fler kommentarer, e.l., på johncons-blogg uansett om hun begynner å skrive høflig, eller ikke.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.