Det hendte også at jeg hørte på den her sangen, (kanskje mest til ære for hu jenta som bodde på naborommet, Janine England. Eller, det var vel mest for å ha noe å høre på, eller jeg trodde vet at hu lå og lytta, så derfor skulle jeg kanskje tulle litt med hu. Noe sånt. Men men.):
PS 2.
Den her sangen hørte jeg også en del på, på den her tida:
PS 3.
Og den her sangen:
PS 4.
Og den her sangen:
PS 5.
Og den her sangen vel:
PS 6.
Den her pleide jeg å høre på i Sunderland, (sammen med en god del annen musikk da, for vi hadde ikke TV der):
PS 7.
Og den her sangen var vel ny da:
PS 8.
Ikke akkurat den sangen jeg leita etter kanskje, men jeg tar den med den her og:
PS 9.
Den her kanskje:
PS 10.
Da mora mi, Karen Ribsskog, døde, så fikk jeg og søsknene mine, (Pia og Axel), drøye 100.000 hver av oss, i noe livsforsikringspenger.
Jeg hadde litt problemer på jobben osv., og på denne tida.
(Og følte meg kanskje litt trist, eller tom innvendig.
For selv om jeg og mora mi ikke gikk så bra sammen, så var hu liksom mora mi likvel da.
Eller hvordan man skal forklare det.
Hu var liksom ganske opptatt av meg, kan man vel kanskje si.
Selv om hun ofte kunne være slem og hakke på en.
Men ble kanskje likevel en slags tomhet da, når hun døde.
Det må man vel kunne si.
Men men).
Så de pengene forsvant ganske fort.
(Selv om de ikke forsvant så utrolig fort heller da.
De varte vel i et år eller to vel.
Jeg hadde mye utgifter med bilen osv., og.
Men men).
(For jeg hadde også hatt ganske dårlig råd, i de cirka ti årene som var før dette, siden jeg flytta til Oslo, i 1989, (dette var vel i 1999 eller år 2000).
Så jeg kjøpte blant annet parabolantenne, og fikk inn Canal+, med filmer og engelsk fotball.
Jeg fikk da også inn MTV2, (som jeg ikke hadde hørt noe særlig om før, men som spilte alternativ musikk), og jeg fikk da etterhvert litt sansen for den nye alternative musikken, som var rundt år 2000 og 2001, med band som Blink 182 og Deftones da, osv.
Og jeg var jo også op, (og quizzer), på #quiz-show, så jeg kunne prate med musikkinteresserte folk, om denne musikken også.
Så sånn var det.
Her er mer om dette:
PS 11.
Den her sangen syntes jeg også var litt rå, av de sangene som ble spilt på MTV2, rundt år 2000 og år 2001 da:
Thanks for registering at FreeLiveFooty! We are glad you have chosen to be a part of our community and we hope you enjoy your stay.
All the best,
FreeLiveFooty
PS.
Hvordan prøvde hun Melissa M’Betsa, (fra Zimbawe vel, opprinnelig), å få overtaket på meg, lurer kanskje noen.
Jo, for eksempel, så var det sånn, at hu, på slutten av 2005 en gang vel.
Da fortalte hu meg, at hu hadde blitt kjent med Everton-spillerne Joseph Yobo, Tim Cahill og Marcus (Bent).
Og hu var vel først sammen med Tim Cahill, tror jeg, og så med Joseph Yobo, en god del lengre.
Men jeg vet ikke om dette var sant, for jeg holdt meg bare på rommet mitt.
(Unntatt de første to-tre månedene der, da var jeg ganske sosial, og holdt meg mye i loungen der, og så på TV, og drakk øl, og spiste ferdigpizza, (såkalt ‘papp’-pizza).
Men jeg ble mer og mer skeptisk til de andre folka som bodde der da, så til slutt så bare ‘murte’ jeg meg inne på rommet mitt der, liksom.
Så sånn var det).
Men hu fortalte meg at hu og Joseph Yobo hadde ligget i rommet under meg da, og sånn.
Og han australieren som bodde over gangen for meg, (Steven Norris), hadde visst fått hilse på Tim Cahill, husker jeg overhørte at han takket hu Melissa for en gang, mens jeg var i, eller i nærheten av, rommet mitt der, eller noe.
Men da var det sånn, som at hu Melissa, venta seg, at jeg liksom skulle gjøre alt hu ville, eller noe.
(At hu forventa seg, at jeg da liksom skulle bli som en slags slave for henne).
Siden hu kjente de her fotballspillerne.
Og jeg fant aldri ut om dette her med fotballspillerne, egentlig var sant, eller ikke.
Men men.
For jeg var bare på rommet mitt.
For jeg ville ikke være slaven til hun Melissa liksom, som hadde en tøff kar, på besøk, som ligna på Snoop Doggy Dog osv., en gang, (og som jeg mistenkte var kriminell).
Og hu gikk alltid på døra mi og skulle tigge om ting da.
Og hu stod på kjøkkenet en gang toppløs og sånn.
Hun betalte nesten aldri noe strøm.
Hun, (eller noen andre), rappa maten min i fryseren.
Hu Melissa ville ha PC-en som stod på rommet mitt, og sa hun hadde kjøpt den av hu finske Taru, som bodde der før.
Men det sendte hu Taru seinere e-post om, at hu ville ha PC-en sin, så det stemte nok ikke.
Det var da jeg kjøpte laptop-en, på slutten av 2005, etter at hu Melissa hadde fått meg til å flytte den PC-en, (som egentlig tilhørte Taru), ned på rommet sitt.
Etter å ha fortalt meg, (en løgn?), om at hun hadde kjøpt den PC-en av Taru.
Og hu Melissa fikk også ei slektning av seg, ei dame, til å kikke inn på rommet mitt, for å spionere på noe, husker jeg.
Hu fortalte også at hu hadde fått en dyr bil, av Joseph Yobo.
Og lurte på hva jeg rådet henne å gjøre.
Jeg rådet henne til å forsikre bilen.
Jeg måtte også fjerne virus for henne, på Taru sin (gamle) PC, som stor på rommet til Melissa da, etterhvert.
Det skjedde vel ihvertfall to ganger, at hu Melissa ba meg fjerne virus.
Og den andre gangen var det så mye virus/trojaner, at jeg måtte formatere PC-en hennes, (eller om det var Taru sin PC).
Hu kom på døra mi for alt mulig, og det gjorde også hu andre jenta som bodde der, da hu Taru og Marianne Høksås på Arvato, fortalte meg at det var ledig rom der.
Hu Janine England, hu var også på døra mi hele tida, og skulle ha røyk og sånn.
Og hu heiv en gang ut tøyet mitt av tørketrommelen, på kjøkkenet, og heiv det på gulvet, for at hu skulle bruke tørketrommelen.
Noe sånt.
Så det var ikke noe koselig å bo der, i Mandeville St.
Jeg kunne ha fortsatt i hele kveld, om alle de ‘ujavne’ tingene, som skjedde der.
Så jeg lurte fælt på, om jeg skulle kjøpe bil, (og dra på besøk til Norge), for arven min fra grandonkelen min i Holmsbu, eller om jeg skulle få meg en ny leilighet.
Så jeg tror at jeg kutter ut å ha en johncons-fanclub på Facebook da ja, og følger rådet fra 45% av leserne, som tror at dette vil være en dårlig ide.
Jeg har ikke noe erfaring, fra å drive en fanclub, så dette nettstedet blir kanskje mer som min personlige hjemmeside på nettet.
Jeg får heller bare se det an, hvordan jeg skal gjøre det med denne fancluben.
Jeg er ferdig med forsiden, og har igjen om at jeg er etter Odin, og jeg skal også ha CV-en min der, og mer om mine andre nettsteder.
Det jeg jobber med for tiden, på johncons-fanclub.net, det er å skrive om at min mors foreldre arvet Holger baron Adeler, i 1980.
Jeg skriver også om andre ting, rundt min mors foreldre, Ingeborg og Johannes Ribsskog der, (som jeg også har skrevet mye om på bloggen).
Den siden er fortsatt ikke helt ferdig, jeg må redigere bort skrivefeil, og formatere teksten bedre, med mere, og det er fortsatt mer informasjon, og bilder osv., som jeg vil ha med der.
Men hvis noen vil se hva jeg har jobbet med, av nettsted-prosjekter, i det siste, så er det denne websiden, som jeg har jobbet mye med:
Så jeg skal oppdatere på bloggen, når jeg har fått gjort mer på det nettstedet.
Jeg har jo også jobbsøking og denne bloggen å drive med.
Og jeg har jo også masse regninger, som arbeidsledig, som jeg må få istand tilbakebetalings-avtaler for.
Og jeg har en ganske stor toroms-leilighet, her i Liverpool, som jeg må prøve å holde litt ren og ordentlig, ihvertfall.
Selv om jeg har måttet flytte inn på soverommet nå, for vinteren, siden det ble så kalt i ‘loungen’.
For strømmen er så dyr i England.
Men soverommet er stort det, så det går greit det.
Men men.
Så vi får se når jeg får gjort mer på det johncons-fanclub-nettstedet.
Jeg håper at jeg får gjort mer, i slutten av uka, ihvertfall.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her kan man se at johncons-blogg har flytta inn på soverommet, på grunn av kaldt vær i England:
PS 2.
Soverommet er nemlig det eneste rommet, i huset, med dobbeltvindu:
PS 3.
Noen synes kanskje det er stusselig, å ikke sitte i stua, og skrive blogg.
Men, det var sånn her jeg bodde, i Walton, hvor jeg bare leide et rom, som vel var enda mindre, enn det soverommet her, i 2005/06.
Men da, så kom husverten, og rappa varmovnen min, som jeg hadde på det rommet.
Så da måtte jeg hele tida ligge under dyna, med klær på, og jeg varma meg faktisk, på den laptop-en, som jeg skriver på nå.
Så det var et mareritt, av de sjeldne, det er helt sikkert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Her har jeg også en ekstra TV, så jeg klarer meg nok med å bare bruke et rom, fra til våren, tenker jeg.
Så sparer jeg en del strøm og forhåpentligvis.
Vi får se.
Så denne leiligheten min i Liverpool, er kanskje 2-3 ganger større, enn den Rimi-leiligheten, som jeg hadde, på St. Hanshaugen, i Oslo, mellom 1996 og 2004.
Og der var det sånn, at det ble litt liten plass, husker jeg.
Så jeg synes det er digg å ha en ganske stor leilighet, for en gangs skyld.
Fint kjøkken er det og, og bad med både dusj og badekar til og med.
Så stedet jeg bor nå, er mye bedre enn der jeg bodde de siste årene i Oslo, ihvertfall.
Selv om strømmen var gratis der, så der slapp jeg å fryse, ihvertfall, for å si det sånn.
Men men, alt kan jo ikke være likt, overalt.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Her kan man se at jeg har en ekstra TV og, som jeg kjøpte i Walton, før jeg fikk arven etter han grandonkelen min, fra Holmsbu, seinere i 2006.
Jeg kjøpte den TV, på omtrent samme tida, som jeg kjøpte den her laptop-en, som jeg skriver på.
For jeg betalte bare £220, i husleie, var det vel, i Mandeville St., i Walton.
Så selv om jeg hadde en dårlig betalt jobb, for Arvato sin Microsoft-aktivering, så hadde jeg råd til å kjøpe ting som laptop, osv., siden jeg jobba mye overtid, før jul, i 2005.
Men men.
Her er mer om dette:
PS 5.
Her kan man se det, at jeg hadde den samme TV-en, da jeg bodde i Walton, (men da behøvde man ikke å ha en sånn boks, oppå TV-en, så det har britene forrandra på, siden jeg bodde i Walton, i 2005 og 2006):
PS 6.
Da jeg flytta fra Walton, så bare heiv jeg alle tinga mine, inn i en taxi.
Det var den TV-en og noen sekker med klær osv., som jeg hadde kjøpt meg, fra lønninger fra Arvato og de pengene jeg arva, fra min fars grandonkel, Otto Bergstø vel, i Holmsbu da.
Grunnen til at jeg flytta fra Mandeville St., i Walton, var at der, så delte jeg TV-lounge, hage, spisestue, kjøkken og bad, med fire andre.
Og det var sånn at alle fryserne var stapp fulle, av gammel mat, som ingen spiste.
Så man fikk ikke lukket igjen døra på fryseren ordentlig.
Og hvis jeg fikk klemt inn noen sånne ferdigretter, som jeg kjøpte på Tesco, inn i de fryserne, så ble de ofte stjålet.
Og i begynnelsen, så stod det en stasjonær PC der, som hu Taru, fra Finland og Arvato, som bodde der før meg, hadde.
Og da skulle alle bruke rommet mitt, og sitte foran det skrivebordet, og skrive på Taru sin PC.
Så jeg fikk kjeft av en svær australier, som bodde der, Stephen Norris vel, hvis jeg låste døra til rommet mitt, hvis jeg dro på jobb.
Men etterhvert, så sa hu Melissa M’Betsa der, at hu hadde kjøpt den PC-en av Taru.
Så da flytta vi den PC-en ned til henne.
Og jeg kjøpte meg den her laptop-en.
Og da kunne jeg begynne å låse døra til rommet.
Men hu jenta som bodde i naborommet, (eller vi hadde badet imellom), Janine England, og hu Melissa, de kom inn på rommet mitt, og vekte meg om natta, for å tigge røyk.
Og hu Janine vekka meg om morgenen, for å spørre meg ut, etter at jeg hadde vært på fest, hos de svenske Abba-damene, som jeg har skrevet om på bloggen.
Hu Janine, (som så veldig ung ut), hu vekte meg, dagen etter den ‘Abba-festen’, og sa at jeg måtte ta henne med, på en ‘fry-in’.
Som viste seg å være engelsk frokost, med stekt bacon, egg, tomatbønner, pølser vel, osv.
Men jeg var så fyllesyk, så jeg bare satt der, og så på at hu Janine spiste.
Og hu spiste ikke opp alt engang.
Men men.
Det var på en ‘diner’/lunch-restaurant, i County Rd.
Og hu Janine, lurte på hvem jeg hadde truffet på den festen osv., da.
Så da fikk jeg litt noia.
For jeg skjønte at hu nok spionerte på meg, for noen.
Noe som jeg hadde overhørt, en gang jeg satt i TV-loungen der.
At hu Melissa og hu Janine, prata sammen, om at de spionerte, eller noe, for hver sin ‘gruppering’ da.
Så sånn var det.
Han husverten der, overhørte jeg også at sa, at de jentene måtte holde det ryddig og reint der, etter at jeg flytta inn dit.
Men men.
Så ingen ba meg vaske der, faktisk.
For å være rettferdig.
Men jeg betalte mer enn min del av strømregninga da.
Og de tok også fra meg varmeovnen, noe som jeg ikke syntes var noe artig.
Og jeg overhørte også, at de engelske jentene der, sa til hverandre, at de de hadde varmovn, på sine rom.
Men, hu Janine, hu luska på meg, den dagen de hadde skrudd på gassen, mens jeg var på jobb.
Og da hadde hu Taru da, latt gassen stå på fullt.
Fra vinteren før.
Også fikk jeg skylda for det.
Av Janine, som liksom skulle spørre meg om noe, eller tigge røyk, eller noe da.
Og som venta utafor rommet mitt, når jeg kom hjem fra jobb.
Også hadde dem satt på gassen, mens jeg hadde vært på jobb, (jeg jobba seinvakt).
Også oste varmen ut av rommet mitt da, fra gassradiatoren, når jeg åpna døra til rommet mitt, mens hu Janine stod ved siden av meg da.
Så sånn var det.
Men jeg hadde jo ikke bodd der vinteren før, så jeg hadde jo ikke stilt på den gassradiatoren.
Jeg er vant med vanlige strømovner, og ikke radiatorer, fra Norge.
Og vi hadde ikke brukt gass tidligere, mens jeg hadde bodd der.
Så de radiatorene hadde ikke jeg rørt, engang.
Men dem lot meg ikke få en sjanse, til å bli vant med de radiatorene, de bare rappa varmovnen min, for ‘refurbishment’ da.
Men jeg fikk aldri de ovnene tilbake.
For to ovner forsvant fra rommet mitt, hvis jeg husker det riktig.
Så det var digg å flytte derfra, for det var så mye tull og tøys der da.
En gang kom til og med hu Melissa inn på rommet mitt, og kyssa meg, (med de store leppene sine, (hu var fra Zimbabwe)), mens jeg lå i senga der.
Og en gang jeg satt i TV-loungen, og drakk øl, så kom hu Janine England inn der, fra å ha vært ute på byen, og skulle kysse meg og.
Enda hu hadde med en engelsk kavaler.
Men hvorfor dem holdt på sånn, det skjønte jeg ikke noe av.
Så det huset der, det var som noe helt rart, for meg.
Så jeg er glad for at jeg flytta derfra, for å være ærlig.
Så hun var kanskje litt umoden, hun der Janine England, fra Mandeville St., i Walton.
Hun var sånn, at en gang, så bare kasta hun klærna mine, som var nettopp ferdige i vaskemaskinen, utover gulvet, på kjøkkenet, der hvor vaskemaskinen stod.
En gang hu kom hjem seint på kvelden, etter å ha vært på byen vel, (med en kavaler da).
Mens jeg hadde sitti og sett på TV, i lounge-en, og drukket noen ølbokser og spist pizza da, som jeg ofte gjorde i begynnelsen der.
(For å kompansere for at trynet mitt så litt feminint ut da, siden jeg hadde fått ødelagt trynet, på den hudpleiesalongen, på St. Hanshaugen, i 2003, så prøvde jeg å oppføre meg litt ‘ikke-homo’, etter at jeg endte opp her i Liverpool, i 2005, siden jeg ikke ønsket å ha noe sånt på meg, at jeg skulle være homo, eller noe sånt.
Spesielt ikke etter at politiet ikke ville gi meg rettighetene mine, noen uker før, i 2005.
Men men).
I stedet for å spørre meg, om jeg gadd å tømme vaskemaskinen.
Men men.
Så hu var kanskje litt for ung til å bo aleine, så langt fra hjemstedet sitt, som vel var Dover, (hun Janine England).
altså, jeg har overhørt i Oslo, i 2003, at jeg er forfulgt av noe som blir kalt 'mafian'.
Og jeg har startet prosjektet johncons-blogg.
Og jeg kommer ikke til å slette noe der, før jeg har fått rettighetene mine fra politiet, og før det som foregår, blir skrevet om i avisene.
Det har jeg sagt til advokat Elden osv. og mange andre.
Grunnen til at jeg kontaktet deg, var fordi jeg lurte på hva som hadde skjedd med Arvato Liverpool sin Facebook-gruppe, som du grunnla.
Fordi jeg følger med på den, siden jeg har skrevet en del der om min arbeidssak, mot Bertelsmann Arvato sin Microsoft Scandinavian Product Activation.
I tilfelle det dukket opp noen spørsmål der, om arbeidssaken min, som var et tema på den Facebook-gruppen.
Så jeg lurer egentlig bare på hva som har skjedd med den Facebook-gruppen.
Og hvis du har noe å tillegge angående hva som foregikk på Arvato Liverpool sin skandinaviske produktaktivering, så er du velkommen til å fortelle om det på min blogg osv.
Du var sjef der, (Team-Leader), da du jobbet der, stemmer ikke det?
Er ikke du fra Drammen, jeg ser du bor i Sogndal nå?
Kjenner du min stesøster fra Drammen, Christell Humblen, fra Konnerud?
Jeg er fra Berger, så jeg har gått på skole og jobbet i Drammen, på Gjerdes VGS. og CC Storkjøp.
Det stemmer ikke at jeg var teamleader, jeg jobbet for Software Assurance, men jeg sluttet før det kastet oss alle på dør. Vi tok opp en sak vi også, og kontoen ble flytt til Tyskland.
Men dette er mange mange år siden, og jeg har helst lyst til å glemme hele arbeidsstedet.
Så vær så snill slett meg, jeg blir redd, og syntes det er skummelt at du vet hvor jeg har bodd tidligere. Jeg har bare lyst til å være i fred fra alt som heter Arvato. Jeg meldte meg ut av gruppen, og hva som har skjedd med den etter det vet jeg ikke.
Så vær så snill, jeg ber det pent, ikke gjør dette mot meg.
Grunnen til at jeg kontaktet deg er at jeg ikke finner den Facebook-gruppa, som jeg har holdt oversikten over, siden jeg har en arbeidssak, mot Arvato.
Jeg fant ikke gruppen nå, så jeg lagde min egen gruppe.
Du kan jo tenke på det.
Hvis du forrandrer mening, og vil at jeg skal publisere hva som har foregått, på Arvato, da du jobbet der, så kan du skrive på Facebook, eller du kan sende en e-post til eribsskog@gmail.com
Beklager at jeg forstyrrer, det var ikke meningen å skremme deg.
Det er helt i orden (så lenge du sletter det jeg skrev…)
Jeg vet dessverre ikke hvor gruppen er blitt av etter jeg sluttet som leder der, så jeg kan ikke hjelpe deg der. Jeg startet gruppen bare for gøy, og sluttet da jeg ble redd for at de kunne saksøke meg.
Jeg tror ikke jeg forandrer mening, men noe som kan hjelpe deg i saken din er å se på hvordan de engelske ble behandlet. De ble behandlet dårligere enn alle i det firmaet.
Særlig de unge engelske jentene uten utdanning. Mange ble, slik jeg så det behandlet som dritt. De ble kjeftet på om dagen av unge teamleader gutter (som virkelig kunne fornærme), og om kvelden prøvde de samme karene å sjekke dem opp. (Ikke alle var sånn, men det var flere.) Når jeg tenker tilbake får jeg litt vondt av dem, de var forsvarsløse egentlig.
Du får ha lykke til på ferden, og håper at du sletter meg.
ja, jeg skal slette det, så fort jeg får rettighetene mine fra politiet, som jeg har forklart til alle andre.
Jeg ser hva du skriver, jeg så at en gjeng med engelske gutter, var på hun Anna Riski f.eks. også, fra Finland, hun lille ballett-studenten.
Men men.
Marianne Høksaas, jobbet vel på SA, mener jeg hun sa.
Hun ble jo Team-Leader på Produkt-aktivering seinere.
Hun sa at en som het Sturla, eller noe, jobbet på Arvato Liverpool, (på vegne av Microsoft), som seinere begynte på Technical Support, i Norge da.
Hun Marianne fortalte meg at ei finsk jente, som het Taru, skulle leie ut sitt rom i bofelleskap i Walton, videre.
For hu skulle begynne å jobbe i Irland.
Så da havna jeg sammen med en gjeng som ikke var helt fin, synes jeg, og som begynte å skulle vite alt jeg gjorde, og spurte rare spørsmål om Norge osv.
Så arvet jeg en grandonkel, i Holmsbu, og fikk leid meg leilighet off Dale St., i Leather Lane.
Så ble det etterhvert værre og værre på jobben.
Men det kan være at noen jeg er forfulgt av i Norge, fikk kontroll der.
Så det er nok mye 'mob' involvert her.
Men jeg får ikke noen rettigheter fra politiet, så jeg må bare gjette.
Kjenner du hun Tone fra Trøndelag, hun gråt en gang, som vi gikk gjennom sentrum av Liverpool, en gjeng fra Arvato, husker jeg, uten at jeg skjønte hvorfor.
Ei fra Gulskogen jobba også der, og jobber nå i Manchester vel, (ei som jobba i Rimi, hvor jeg også jobba, da jeg bodde i Oslo), Margrethe Augestad.
Hu dro meg med på en fest hos noen svenske Abba-show jenter, som het Liljegren vel.
Og da vekte mine 'house-mates' meg tidlig, og skulle vite hva som hadde foregått på festen.
Så det er tydelig at det er mye spionerings osv., her i Liverpool, fra forskjellige gjenger da.
Dette skjønner ikke jeg som Berger-kar så mye av.
Men det er mulig at politiet skjønner det, men de forteller ikke noe.
Så det er helt håpløst.
Så jeg kan ikke slette noe dessverre, før jeg har mer kontroll, og vet hva som foregår.
Så politiet og avisene får begynne å gjøre jobben sin.
Men da skal jeg slette det så fort som mulig, når de gjør jobben sin, og det går i orden.
jeg ser du skriver at engelske jenter ble tulla med på Arvato.
Det er mulig, jeg jobba jo på en skandinavisk avdeling, så jeg fikk ikke så mye innsyn i hva som skjedde på de engelske kampanjene.
Men jeg bodde jo sammen med to engelske jenter, ei som het Janine England, fra Dover, og ei som het Melissa M'Betsa, fra Zimbabwe vel.
Og hun Janine fikk jo også jobb på Arvato, etter å ha mista sin forrige jobb.
Men det var ikke noe jeg hadde med å gjøre.
Det var vel for '3' kanskje.
Så begynte hun i enda en ny jobb.
Og hun dro meg opp tidlig, for å ta meg med, når hun skulle kjøpe brunch, på søndagen etter jeg var på fest hos de Abba-jentene, som Margrethe og venninna Hege, fra Gulskogen, dro meg med på.
(Familien min, eller min ste-familie, har eid det nedlagte bedehuset, på Gulskogen, siden 80-tallet, og jeg lå over der mye, det året jeg gikk på skole i Drammen, siden det var lang vei til jobb, i Drammen, på lørdagene, så jeg er nesten litt fra Gulskogen og, eller ihvertfall slekta mi, så jeg syntes jeg måtte bli med litt på fest og sånn, når to Gulskogen-jenter spurte.
Men men).
Og hun Janine England, hun hadde jo ihvertfall en kjæreste.
Sikkert flere og, jeg så ikke så nøye på de.
(Jeg husker det som at hun hadde forskjellige hele tida, men det er mulig jeg tar feil, som lå over hos henne osv.
Og hun var også mye sammen med han austalieren der, Steve Norris vel.
Og hun gjorde en gang et poeng av, til meg at hun hadde hatt en kuk i ræva si, dagen før.
Av en eller annen grunn.
Og hun pleide å flørte med meg, hvis jeg satt og drakk øl og så på TV, så kunne hun komme hjem, med en type, og kysse meg, uten noen grunn.
Det samme med hun Melissa, hun kunne gå inn på rommet mitt, i undertøyet, for å kysse.
Så det var tydelig at noe foregikk, som jeg ikke skjønte noe av.
Men men.
Men jeg kan jo ikke hjelpe hverken de jentene, eller de skandinaviske jentene, som ble kommandert av han Michael du kjente, fra Irland vel, som snakka svensk, til å sitte der og der, på Arvato.
For de lovene i Norge er feministiske, vil jeg si.
Så omtrent kun damer får Fri Rettshjelp.
Så jeg får ikke advokat, som kan hjelpe meg å få kontroll.
Og når jeg ikke har kontroll, så kan jo ikke jeg hjelpe noen damer, hverken engelske eller andre, som ikke har kontroll heller.
Så her har feministene i Norge, mye av skylda, vil jeg si.
Jeg har tenkt sånn, at feminister kanskje er damer som har vært horer, og som ikke vil at menna i landet sitt skal få kontroll, for da kan det til slutt bli avslørt at damene i landet dems egentlig har vært horer, når de har vært i utlandet osv.
Så damene i Norge, de er sånn, at de er horer i utlandet.
Og så gjør de seg fine, når de kommer hjem, og finner en 'rebound-guy'.
Og da synes de plutselig det er ekkelt med Facebook-meldinger.
Mens de fikk meldinger og det som er, både her og der, mens de var i utlandet, uten å kimse, eller hva man skal si.
Så her er det dobbeltmoral fra ex-horene/feministene i Norge, vil jeg si.
Hvis jeg skal få lov å si hvordan jeg synes det virker at ting er.
Sånn ser jeg det nå, som foregikk på Bertelsmann Arvato sin Microsoft-aktivering, i Liverpool, da jeg jobbet der, i 2005 og 2006.
At nordiske jenter, i 18-års alderen (og noen enda yngre, f.eks. hun fra Nord-Norge, Kristine Hansen, var vel bare 16-17).
De ble presset av noe ‘mob’ e.l., som hadde kontrollen der, fordi de som jobbet for Microsoft i skandinavia, de satt midt inne blant flere hundre briter som jobbet for mobilselskapet ‘3’ osv.
Så har de nok også brukt hun team-leaderen fra Berger, Vivian Steinsland, som hore, mistenker jeg.
Og hun Emelie Wallin fra Sverige, hun ble nok presset til å være hore, og var nok hora til han Michael O’Shaughnessy, mistenker jeg. Ihvertfall så var hun under kontroll av han.
Og da hun Wallin var hjemme fra jobben, de siste ukene jeg jobbet på Arvato, så virket det som for meg, at han O’Shaugnessy, ble sterkere og sterkere og mer og mer uthvilt.
Så om det kan ha vært noe sammenheng der.
Det er mulig.
Og også hun team-leaderen fra Sørlandet, Marianne Hoeksås, (eller hvordan det navnet staves), hun ble nok også brukt som hore, enda hun var team-leader.
Jeg husker jeg så at hun Emelie Wallin, ble liksom truet, av en stor og sterk brite, som stod og nistirret på henne.
Men jeg var ikke helt meg selv, for jeg ble tullet med der jeg bodde, i et bofelleskap i Walton, hvor de hadde ‘plott’ mot meg, hele tiden, og de fjernet varmovnen på rommet mitt mm.
Så jeg var veldig redusert, og jeg hadde blitt jaget av noe mafian eller noe, fra Norge, og hadde overhørt at jeg var forfulgt, men fikk ikke noe hjelp fra Kripos, eller politiet, så jeg visste ikke hva som foregikk.
Og det vet jeg fortsatt ikke.
Så jeg ville ikke utsette noen for fare der, så jeg prata ikke med noen da jeg jobbet der, jeg bare gjorde jobben min.
Mer da.
Jo, han Michael O’Shaughnessy, han gikk alltid å delte ut kaker og godteri, fra the Swedish Chrurch.
Men han var egentlig stor og sterk.
Han var i 50-årene kanskje.
Og snakket svensk, og dro på turer til Malmö.
Så jeg så på han som svensk.
Han ga meg også en brosjyre for the Swedish Church, første dagen på Arvato, og hun svenske team-leaderen Jill, hun sa at hun hadde bodd der.
Så hun var nok i nettverket dems.
Og dem hadde nok kontroll på kirken og.
Den samme moben.
Og på bofelleskapet der jeg bodde, vil jeg tippe.
Gjennom hun Janine England, for eksempel.
Hvem vet.
Mer da.
Jo, jeg så at en kar stod å nistirret på hun Emelie Wallin, men jeg trodde det var typen hennes, og at hun hadde ringt han.
Men da ble hun borte noen dager.
Og når hun kom tilbake, så var hun nedfor.
Da trodde jeg nesten hun var en annen ung dame.
For da var hun mer stille, og knytt.
Så noe må ha skjedd da.
Det var den dagen Tyskland slo Sverige i fotball-VM 2006, som han ‘branden’ stod og nistirra på henne.
Før hun ble borte noen dager vel, og jeg spurte om hun skulle søke team-leader.
Og hun sa bare nei.
Så sånn var det.
Og da hadde hun satt seg rett overfor meg.
Og det sa også han O’Shaugnessy, at hun skulle gjøre, overhørte jeg, sitte ovenfor meg.
Så om en ‘mob’ brukte henne som hore, og befalte henne til sitte ovenfor meg, for å utnytte meg, til å få henne roet ned, mellom ‘hore-øktene’.
Noe sånt kanskje.
Hva vet jeg.
Det var ihvertfall noe sånt som foregikk.
Og team-leaderne de var nok ihvertfall horer.
Men om hun Emelie Wallin var hore, eller bare under kontroll av det nettverket, det vet jeg ikke egentlig.
Men det er det kanskje noen andre som veit, det er mulig.
Noen som jobbet der, de overhørte jeg sa, at nå var det så mye som skjedde i Liverpool, så de måtte dra.
Det var det hun Karinne som sa.
Og da begynte hun og hun Margrethe Augestad, (som var fra samme gruppering, vil jeg tro), å jobbe i Manchester.
Eller hun Karianne flytta vel tilbake til Norge.
Og de svenske søstrene Liljeblad, eller hva de het, de flytta også.
Margrethe Augestad var på fest der, så de kan ha vært samme ‘gruppering’, eller hva det var.
Som jeg skrev om, tidligere i dag, i et PS, fra et post fra i går, på bloggen.
Så var jeg jo på fest hos noen svenske Abba-damer, som hadde Abba-show på puber osv, i oktober/november 2005.
Margrethe Augestad, fra Arvato, spurte om jeg skulle være med.
Og han australieren, som bodde i huset i Walton, hva het han da.
Steven, tror jeg.
Han spurte om jeg skulle på festen, og jeg tror også muligens Melissa, gjorde det.
Margrethe og Sophie, fra Arvato.
De ba med meg ut på byen, noen uker før det her.
Sammen med typen til Sophie og hun Charlotte Liljegren, og en dame som het Malin, også fra Sverige.
Margrethe Augestad, ringte de jentene, Charlotte og Malin, da vi satt på Queens pub, på Williamsons Sq., i september/oktober, eller noe, i 2005.
Charlotte og Malin, klagde på at det var mye bedre i Leeds, enn i Liverpool.
Så hvorfor de flytta hit da, det vet ikke jeg.
Og Sophie, klagde på at han britiske typen hennes, ikke var noe snill/hyggelig hjemme.
Charlotte Liljegren, hun prata seinere, på Arvato, med en danske jente, som het Deicha, og som Emelie Walin sa, tidligere i år, eller i desember i fjor, at jobba på Lufthansa, outsourcet kundeservice, i the Cotton House, tror jeg det er.
Så sånn var det.
Anna Riski jobba vel der og.
Men men.
Men Charlotte og Deicha da.
De pratet sammen om å bytte jobber, omtrent som å bytte undertøy.
Ikke langt unna.
Så hvorfor begge de hadde hatt så mange jobber.
Det vet ikke jeg, men det kan man lure på.
(Om jobben dems egentlig var noe annet).
Ikke vet jeg.
Siden de bytta så ofte jobber, mener jeg.
De samtalte om referanser og sånn.
Hva pleier du å gjøre da og da.
Da brukar jag bare gjøre sånn og sånn da, sa hun Charlotte Liljegren, til hun danske Deicha da.
Så de her to jentene, var eksperter i å bytte og få nye jobber, virka det som for meg.
Jeg ble imponert, og følte meg dum, når jeg hørte dem prata om det her.
For dem var mye flinkere enn meg, til sånne ting.
Så sånn var det.
Men, etter den her dagen, da hun ‘house-mate’-en Janine England, vekket meg, og dro meg med, for å spise frokost, på en kro, i County RD. da.
Da tenkte jeg, at jeg måtte vel bli med.
For å bevare husfreden.
Ellers så ville dem kanskje sagt, at Erik var usosial og klagd og sånn da.
Det orka jeg ikke.
Hu maste så fælt, og jeg tenkte at det var kanskje noe house-mate ting, som hun ville ha med meg på da.
Jeg hadde jo ikke bodd der så lenge, så jeg visste ikke hvordan dem pleide å ha det der.
Men da spurte så direkte spørsmål, om hvilke jenter jeg hadde prata med osv., på den kroa.
Så da skjønte jeg, at hun spionerte for noen.
Og jeg bekymra for hun svenske Abba-dama da, hun Ellinor Liljegren da, at hun skulle få problemer, med noe ‘mob’, eller noe.
Jeg skjønte at det var noe problemer, med noe ‘mafian’, i Norge.
Men etter den episoden, da hun Janine England, dro meg med, på resturant for å spise frokost, en søndag formiddag.
Da skjønte jeg, at det var noen lignende greier, i England og.
Men jeg har ikke fått noe hjelp av politiet i hverken Norge eller England.
Så en liten advarsel om at politiet har mista litt kontrollen, og ikke tørr å gjøre jobben sin.
Noe sånt.
Videre da.
Jo, så da ble jeg bekymra for, at de nordiske damene, på jobben.
At de skulle bli blanda inn, inn noe ‘mafian’, eller ‘mob’-opplegg.
Så da, så slutta jeg å gå på byen med damene fra jobben.
Og slutta å prate med de, mer enn nødvendig på jobben.
For jeg tenkte at da kunne de bli utsatt for noe risiko da, fra noe mob/mafia, hvis jeg prata for mye med dem.
Så etter den her episoden, med hun Janine England, i oktober/november 2005, så prata jeg ikke om annet enn jobb, stort sett, på Arvato.
Men i de to første månedene der, da prata jeg med alle damene som jobba der omtrent, om løst og fast, og var sosial.
Men jeg slutta med det, for jeg visste ikke hva det her ‘mafian’-greiene, eller ‘mob’-greiene, som foregikk var.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Jeg gikk på Tesco, for å handle i stad, og da gikk jeg forbi den Queens-puben, hvor Sophie fra Arvato, og Margrethe Augestad også fra Arvato, men også fra Rimi faktisk.
Da jeg dro til Sunderland, for å studere, i 2004, så var jeg ikke sikker på om det var greit å legge nøkla til leiligheten min, postkassa til vaktmesteren.
Så jeg dro med nøkla til Sunderland.
Og da ringte jeg Hakon-gruppen, eller ICA-gruppen, på 23055000, er det vel.
Og da ble jeg satt over til, gjett hvem, joda, Margrethe Augestad.
Hun jobbet da i Hakon eiendom, eller ICA eiendom, eller hva det het da.
Og hun kjente distriktsjef Anne Neteland, sa hun, og ville jeg skulle oppgi henne som referanse, til Randstad, vikarbyret hvor jeg var ansatt, de første 9-10 månedene jeg jobbet på Arvato.
Så jeg pratet med Augestad, på telefon, fra Sunderland, i september 2004.
Og da jeg fikk jobb på Microsoft sin produktaktivering, i Liverpool, i august 2005, så var pluteselig Augestad der.
Det var vel litt rart.
Og ikke nok med det.
Da jeg flytta til et hus i Walton, hvor Taru Olaja, fra Finland bodde.
Jeg fikk ta over rommet hennes, for hun skulle begynne å jobbe i Irland.
Da var Margrethe Augestad der og, og drakk en flaske vin sammen med Taru.
Og ikke nok med det.
Margrethe Augestad, er fra Drammen, og jeg tror også Gullskogen.
Hvor familien min har vannsengbutikk, i Drammen, eller sengebutikk er det nå.
Vannsengene var på 80-tallet det.
Men jeg har ikke vært så mye i Drammen siden 80-tallet.
Og de har også et lager, og en leilighet, i det gamle bedehuset, i Rødgata, på Gullskogen.
Så det var litt rart at det skulle være så mye linker til hun Augestad.
– Jobb i Liverpool.
– Jobb i Oslo, i Rimi/ICA-gruppen.
– Hun kjente Taru, som bodde i huset jeg flytta inn i, og også Janine England og Melissa og Steven, kjente hun.
Hun likte han Steven.
Men advarte mot Janine.
Men men.
– Og hun var fra Gullskogen, hvor jeg var og festa en del, i 88/89, det skoleåret jeg gikk på Gjerde VGS., i Drammen, og da jeg også jobba på CC Storkjøp, i Drammen.
Da hendte det at jeg var hos sønnen til Haldis, Jan Snoghøj, og lå over der, i det gamle bedehuset der, i Rødgata, hvis jeg skulle tidlig på jobb, på CC, på lørdagene.
Og stesøstra mi Christell, pleide også å være mye der.
Og også Eirik Thorhaldsson, og en gjeng fra Berger.
Som søstra mi Pia, sa at hadde en slags venninne i Sande som de ikke var så snille mot.
Og jeg hørte også de prata om at de likte å pule henne i rompa.
Jeg husker ikke hvem av dem som sa det, men dem prata om det.
Det var i 1989.
Så en prata om at det var tabu å pule damer i rompa.
Mens en annen av vennene til Jan, sa at det var noe av det beste han visste å pule damer i rompa jo, osv.
Jeg var ikke så barsk av meg, på den her tida.
Jeg hadde vel bare tulla litt med Nina Monsen, som nå har tatt selvmord, og det var ikke i rompa.
Men men.
Christell påstod da, at hun var jomfru.
Hun sa at jeg også var det, så kanskje hun ikke visste om den seansen med Nina Monsen, det er mulig.
Men men.
De var bestevenninner nemlig.
Men men.
Men de kameratene til Jan, de var sånn, at Jan skulle på ferie, i to måneder, eller noe, på starten av 1989.
For han tjente mye penger som fotsone-healer.
Så sa de gutta, til Jan, at da kunne det nok tenkes at en av dem tok møydommen på Christell, mens han var på ferie.
Siden hun da nettopp hadde fyllt 16 år.
Og fleipa og tulla med Jan da.
Men hva som skjedde det veit jeg ikke.
Men Jan ga de gutta, 20-30.000.
Så skulle badet være bygd om, da han kom tilbake.
Så da fikk han flott badekar og sånn da.
Men det var i 89, så jeg tror ikke det var boblebad.
Det er mulig, det husker jeg ikke.
Men men.
Men hvorfor skrev jeg om det her.
Hm.
Jo Gullskogen ja.
Så da hang jeg mye på Gullskogen-senteret, noen lørdager, da vi gikk for å kjøpe øl osv.
Disse kameratene til Jan, de var fra Berger, samme stedet jeg var fra.
Men, jeg kjente dem nesten ikke, for Jan var sånn 7-8 år eldre enn meg, og de kameratene hans, var også eldre enn meg.
Men jeg bare var der liksom, og festa litt da.
Uten at jeg helt skjønte hvordan jeg ble akseptert der.
Det blei bare sånn.
For jeg skulle på russekro, oppi dalom et sted.
Med Magne Winnem i klassen, og noen andre.
Og den bussen i Rødgata, den går annenhver vei, hver time.
Noe sånt.
Så tilslutt så blei jeg så forrvirra av den bussen.
Jeg hadde drukket litt da.
Så da bare gikk jeg tilbake, og festa med Jan og dem istedet.
Og dem hadde ikke mobiler på den tida, så jeg fikk ikke sagt fra til Magne Winnem.
Men sånn er det.
Så da hang jeg der i noen helger da.
Jeg lå kanskje over der 5-10 ganger eller noe da, i det skoleåret.
Det var kanskje egentlig fattern og Haldis, som eide det huset.
Det var i hvertfall godtatt at jeg fikk være der noen ganger.
Og søstra mi, Pia, og mange av vennene hennes, fra Drammen.
Og Christell, var også der, selv om jeg ikke så noen av venninnene hennes der.
Men ettersom jeg skjønte, i bryllupet til Jan og Hege, fra Rødgata.
Så hadde Jan begynt å kysse med hun Hege, der, da hun var venninna til Christell.
Og Christell og Hege var 15 år.
Da må vel Jan ha vært 25 år, eller noe.
Så Jan er nok ti år eldre, enn hun Hege.
Men om det var mer enn kyssing dem dreiv med, det er mulig.
Det virka nesten sånn på fliringa, i bryllupet dems, i Geilo, i år 2000.
Men men.
Så det var nok litt barnerov, som vi sa på Berger osv., det Jan dreiv med, med hun venninna til Christell, Hege.
Og sånn dreiv visst ofte Jan, med venninnene til Christell.
En jul, som jeg var invitert, til Bergeråsen.
Da skulle egentlig en venninne, av Christell, som var frøken Norge, eller noe.
Hun skulle egentlig komme, og feire jul der.
Og det syntes jo jeg hørtes spennende ut da, med noe sånn miss, eller noe.
Men, da hadde Jan tulla med henne, en uke før, eller noe.
Og tulla så mye, at hun frøken Norge dama, ikke ville komme på julefeiring på Bergeråsen, likevel.
Siden Jan skulle være der.
Og jeg hadde på meg dress.
Og Christell gikk i joggebukse, på julaften.
Ikke veit jeg hvorfor.
Men det var kanskje 2-3 julaftener, som jeg feira jul, med fattern og Haldis og dem.
Fordi jeg hadde ikke noe fast sted å være, på julaften.
Så det var noen ganger hos bestemor Ågot, men hun var litt gammel da.
Og noen ganger hos familien til halvbroren min Axel, i Oslo.
Og noen ganger på Bergeråsen, eller i sengebutikken i Drammen, med fattern og Haldis.
Og på slutten av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, så var jeg hos søstra mi, i Tromsøgata, i Oslo.
Og i 2004, så kom søstra mi, og venninna hennes Siv, over til Sunderland, for å feire jul der.
Så det var ikke noe fast julefeiring.
De siste tre årene i Liverpool, så har jeg bare sitti aleine på julaften.
For jeg har hørt i Oslo, i 2003, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ osv.
Så jeg kan nesten ikke ha vanlig kontakt med noen, og jeg vet ikke hva som foregår, og hvem jeg kan stole på.
Så ikke regn med at politiet skal forklare en noe, hvis en overhører, at en er forfulgt av noe ‘mafian’.
Nei, det politiet kan man få billig av meg!
Så sånn er det.
Men men.
Så Christell, gikk vel på skole i Holmestrand, det året, for hun kom ikke inn i Sande vel, første året Almenn, var det vel.
Men hun tok ikke med noen venninner dit, fra Holmestrand, tror jeg.
Hun var nok redd for at Jan skulle slå kloa i de, og tulle med de, sånn som han gjorde med hun frøken Norge-dama, tre-fire år seinere, på 90-tallet, ettersom jeg skjønte.
Så sånn var nok det.
Så det var litt mye linker til hun Margrethe Augestad-dama ja.
Men men.
Det var i den Queens-puben, at hun Malin og hun Charlotte Liljegren, sa at det var mye bedre i Leeds, enn i Liverpool.
Og at hun Sophie Linvall Johnsson vel, sa at han britiske typen hennes, som var litt kontrollerende vel, at han var ikke så snill og hyggelig hjemme osv.
Men men.
Bare noe jeg kom på, da jeg gikk til Tesco i stad.
For da gikk jeg forbi den puben jeg skreiv om tidligere i dag da.
Nå prøver jeg jo å skrive om det meste som har skjedd.
I hvertfall det som ikke blir for mye for sensuren osv.
Men men.
Men da jeg begynte på Arvato, på Microsoft-aktiveringen, for ca. tre år siden nå.
Så var det hun Marianne, Høkås, eller hvordan etternavnet skrives, som hadde ansvaret for opplæring, av meg.
Så da satt jeg og hørte på at hun prata med kundene, første dagen.
‘Velkommen til Microsoft, ringer du for å aktivere Windows osv’.
Den stilen der.
Så tok jeg noen samtaler selv, på slutten av vakta hennes.
Jeg jobba vel fra 9 til 18.
Mens Marinanne jobba fra 7 til 16.
Så hun gikk hjem, og da skulle jeg ha opplæring med en som het Tone, fra Trondheim.
Så sånn var det.
Men men.
De første månedene jeg jobba der, så var det sånn at vi satt i et stort kontorlokale da forresten.
Så de ca. 10-12 medarbeiderne, som jobba for Microsoft.
De to bordene vi satt ved.
De to bordene, forsvant i et hav, av mobilselskapets ‘3’ sine bord.
De hadde kanskje 20 bord og 200 ansatte.
Mens Microsoft hadde 2 bord og 10 ansatte.
På jobb samtidig.
Noe sånt.
Så det var ofte en veldig støy, i kontorlandskapet der.
Man kan tenke seg.
Tja.
En bingo i pausen kanskje.
Nei, mer støy enn det.
Kantina på et universitet.
Enda mer støy.
En togstasjon.
Noe ala en togstasjon, fra de ca. 20-30 andre bordene, som Arvato hadde, i first floor, i the Cunard Building.
Så det var ikke så lett å vite hva man tenkte alltid.
Noen av disse britene, som jobbet på ‘3’.
De pleide å sitte å pønske på meg noen ganger, virka det som.
Hvis de ikke pønska på kampanjen da.
Jeg husker jeg og hun Sophie, fra Sverige, vi satt og samarbeida, for vi begynte omtrent samtidig, på kampanjen.
Så hvis det var noen svenske ord, som jeg lurte på, så kunne jeg spørre henne da.
Om det het siffror, eller siffrer f.eks.
Det het ‘siffror’.
‘Siffrer’, var mer slang, visstnok.
Og også tallene da.
Tjugo-fyra, het det visst, hvis man snakket ordentlig.
Og ikke tjuge-fyra.
Forstod jeg.
Sånne ting.
Og da var det en gang, bare for å gi et eksempel, at det satt masse unge gutter, på 3-kampanjen, og så på vår kampanje.
Og meg og hun Sophie da f.eks., som jobba kveldsskiftet.
Og da var det ikke så mange folk der.
Og da stirra de folka så mye, på vårs, og kampanjen, at jeg gadd ikke å gå til vann-beholderen, for å hente vann.
For jeg var vel litt tørr i halsen da.
Så da spurte jeg hun Sophie, om hun kunne hente vann for meg da.
Men det gadd hun ikke.
Så da drøyde jeg det en time eller to, til de folka forsvant da.
Så det var noe slags overvåkning, fra lokale folk, av vårs på Microsoft-kampanjen, vil jeg si.
Det er kanskje sånn at dem prøver å finne ut om nye folk som kommer til byen osv.
Hva vet jeg.
Det frika i hvertfall meg skikkelig ut.
At den første tiden her i byen, så prata folk om meg bak ryggen overalt, og observerte meg osv. omtrent.
Sånne ting.
Så jeg prøvde å finne steder hvor det ikke var så mye folk, for å prøve å få roet meg ned, og slappet av.
Siden at jeg måtte rømme fra noe drapsforsøk i Norge, og noe mafia-greier i Oslo, som jeg ikke skjønte meg på.
Så jeg var litt anspent, må man nok kunne si.
Særlig når jeg fikk den her spioneringa, og baksnakkinga, fra lokale folk, i tillegg.
De siste ukene på gården til onkelen min, i Larvik.
Så fikk jeg ikke noen ordentlig arbeidsoppgaver, av onkelen min.
Han begynte å kjøpe mye brus og godteri og potetgull for meg, i butikken, for mine penger da.
Jeg holdt meg mest på gården, for jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var på gården der, siden det var noe mafia-greier som foregikk.
Som jeg ikke skjønte noe av.
Jeg var bekymra for folka i familien osv.
Men men.
Så jeg var bare i butikken i Kvelde der, et par ganger, jeg prøvde å ligge litt lavt da.
Så derfor sendte jeg med onkelen min penger, så kjøpte han potetgull og brus og noen ganger øl osv.
For det var litt kjedelig der.
Men noen ganger, så lagde vi bål osv., og drakk øl eller whiskey og prata om det her mafia-greiene i fylla osv. da.
Onkelen min trodde aldri på det jeg sa.
Men samme det.
Men men.
Men de siste ukene som sagt, så satt jeg mest i den lille hytta, eller skjulet, uten vann eller do eller strøm.
Men jeg hadde en gammel TV.
Som onkelen min hadde på låven.
Som så ut som den gamle tv-en til fattern omtrent, tror jeg.
Noe sånt.
Og onkelen min hadde skjøteledning da.
Så fikk jeg inn NRK, i hytta der.
Så satt jeg og så på tour de France osv.
Hvor en norsk sykklist, Atle Arvesen, eller hva han het, gjorde det bra.
For det var ikke så mye å gjøre på gården.
I hvertfall ikke etter at onkelen min plutselig sluttet å gi meg så mange arbeidsoppgaver.
Så jeg vet ikke om denne jakten og drapsforsøket på meg, var planlagt mange uker i forveien.
Og at jeg skulle bli tjukk, og ha dårlig kondis.
Før jeg ble jakta på.
Sånn at jeg ble lett å fange.
Noe sånt.
Men, jeg hadde jo trent mye i Sunderland, noen måneder før det her.
Jeg svømte i en time av gangen osv.
Fordi jeg hadde problem med magen osv., i Sunderland, at jeg fikk masse luft i magen.
Så jeg så tjukk ut.
Men det var bare luft.
Som ikke gikk bort.
Forstå det den som kan.
Men det var kanskje at jeg var vant til å spise norsk grovbrød.
Men i Sunderland, og England, så var det ikke så bra brød.
Så magan min streika.
Hvis det ikke var vannet, med all kloren i, eller noe.
Men svømminga hjalp.
Da ble jeg plutselig litt kraftig, og omtrent slank også, etter å svømt en tre-fire-fem økter av en time.
Og også trent vekter osv., 2-3 ganger i uka, i tre-fire måneder der.
Så det var en fin tid husker jeg.
Det var også en fin matbutikk i Sunderland, som het Aldi, hvor det var billig og god mat, vil jeg si.
Så selv om studilånet var forsinka, så overtrakk jeg kontoen i DNB, og levde på de £800 ca., i to-tre måneder.
Noe sånt.
Det var flaks at det gikk ann.
Hvis ikke så hadde det ikke vært mye igjen av meg, da studielånet dukka opp, i januar!
Og skolen begynte i september.
Men men.
Hva skrev jeg om nå.
Jo, jeg så vel litt bleik ut da, og litt tjukk kanskje, etter å ha sittet inne i hytta der, omtrent hele juli.
Så da jeg kom til Liverpool, så sa folk bak ryggen min, at jeg var ‘queer’, osv.
Kanskje fordi jeg hadde langt hår, i forhold til engelske folk.
Og fordi jeg hadde jo problem med trynet også, som jeg klarte å få skada, hos noe sånn hudbehandlingssalong, på St. Hanshaugen, i 2003, for jeg hadde noe rynker, over nesa, som jeg synes var plagsomme da.
Som jeg prøvde å gjøre noe med, for det gikk litt på selvtilliten osv., da.
Noe sånt.
Men det gikk helt skeis, så jeg så ikke så tøff ut kanskje, i et par år, fra slutten av 2003.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg var jo ikke så begeistra for det her da.
At de lokale mob-folka, her i byen, skulle ha meg til å være ‘queer’.
Og også de jentene, i hvertfall Mellisa M’Butsu, eller hva hun heter, i bokollektivet, i Mandeville St., i Walton, hvor jeg bodde fra jeg fikk jobb på Arvato.
Jeg lurer på om hun var noe med noe mafia.
For hun drev med set-ups hele tiden, og skulle også ha meg til å være ‘queer’, hørte jeg hun sa, til de andre folka i huset osv.
Og hun prøvde å stille seg på en sånn måte, at hun lot meg se rompa hennes og sånn da.
For å sjekke sikringskapet osv.
Sånn tilgjort.
For å se om jeg reagerte.
Men hun var redd, eller noe.
Som om hun holdt på å pisse på seg.
Og da reagerer ikke jeg.
For da ser jo ikke damene noe sexy ut, synes jeg, når man merker at dem agerer tilgjort, og er redde, og driver med noe set-up da.
Hun Marianne, på Arvato, gjorde også det et par ganger.
At hun stilte seg opp, hun så jo veldig velformet osv., ut, må man vel si.
Så stod hun ved vinduet, når jeg kom ut fra spiserommet, og hun viste jeg ville se henne da.
Og en gang, da hun lente seg over en datamaskin, og bordet den stod på, like foran meg da.
Men det var liksom ikke så ekte, og da skal det mer til å reagere da, når det er litt sånn kunstig, av noen anledning.
Men men.
Også fordi jeg ikke ville at folk skulle tro at jeg var ‘queer’.
Så begynte jeg å prate mye med damene, kollegaene mine, på kampanjen.
I tilfelle de britiske folka på ‘3’, og folka i huset i Walton, var noe ‘mob’, eller noe.
Hva vet jeg.
Det her frika meg litt ut.
Så jeg passa på å gjøre min del, når det gjaldt å sjekke opp damene på Microsoft-aktiveringa, på jobben, og vel så det.
Men det som skjedde.
Det var at etter et par måneder.
Så tok Margrethe Augestad, fra Drammen, med meg på en fest, hos noen svenske damer, som hadde Abba-show, på noen puber, her i Liverpool.
Søstrene Liljeblad, het vel de.
Charlotte, Elisabeth, og Ellenor, eller noe.
Jeg har telefonnummeret til hun siste enda.
Men jeg har ikke ringt.
For de oppførte seg så rart på den festen, og slapp meg ikke ut porten.
Men jeg måtte klatre over en høy port, med pigger på, som man kunne skade diverse eiendeler på, hvis man fallt ned, av en sånn ‘rulle’, som skulle gjøre det vanskelig å klatre over porten.
De er litt mer inhumane, når det gjelder å hindre folk å klatre over porter og sånn, her i England.
De setter det opp sånn at man kan spidde seg selv, hvis man klatrer osv., når det er privat eiendom.
Sånne ting.
Så jeg lurte på om de søstrene var noe mob eller noe.
Noe sånt.
Så jeg prata nesten aldri med dem noe mer, etter det her.
Enda Charlotte og Elisabeth etterhvert begynte på Microsoft-aktiveringa dem og, seinere i 2006.
Så sånn var det.
Men dagen etter denne festen.
Så vekker hun Janine England meg.
En ‘house-mate’, i bokolletktivet, i Mandeville St., i Walton.
Hun var den yngste som bodde der.
Hun var kanskje 17-18, eller noe.
Hva vet jeg.
Hun så vel noe sånt ut, når det gjelder alderen.
Jeg spurte aldri.
Jeg lot hun være i fred, hun så alt for ung ut, for meg da, så hun lot jeg være i fred.
Selv om jeg prata med henne og sånn, men jeg prøvde ikke å sjekke henne opp da, for å forklare det sånn.
Men men.
Hun vekte meg, etter at jeg hadde sovet et par-tre timer.
Dagen etter den her festen som Margrethe Augestad, dro meg med på.
Og så skulle hun Janine, spise sånn ‘fry-in’, engelske frokost, dvs. egg og bacon osv.
På et sted i County Rd., i Walton.
Hun maste så mye, og jeg var ganske ny i huset der enda, så jeg bare ga opp, og ble med henne på sånn resturant, eller in da.
En resturant hvor de solgte enkel og billig mat osv. da.
Ikke noe fancy, men ordentlig alikevel.
County Inn, eller County In, eller noe sånt.
Noe sånt.
Jeg var så fyllesyk, for dem bestilte ekstra øl, med en bil dem ringte, på den festen.
Så jeg orka ikke noe mat.
Men jeg satt og så på hun Janine spiste da.
Hun var jo veldig ung, og ikke så stor, så hun spiste kanskje halvparten av det her bønner og bacon og chips og egg og sånn da.
Noe sånt.
Men hun dreiv hele tida og spurte, om jeg hadde truffet noen damer på festen osv.
Og jeg hadde jo prata med hun søstra til Charlotte, hun jeg fikk telefonnummeret til.
Hun Ellenor, hun Agneta-abba dama.
Men jeg dreit meg litt ut med henne, og ble litt langfingra etterhvert, og tok rundt livet på henne osv. da.
I fylla da, da hun satt i sofaen ved siden av meg osv.
Hun var veldig pen og hyggelig dame da.
Og jeg drakk alt for mye.
Kanskje 12 bokser øl, eller noe.
Jeg drakk vel 6 eller 8 bokser øl i Walton.
Jeg ville ikke de skulle tro jeg var ‘queer’, som sagt.
Og jeg drakk vel kanskje 8 bokser til på festen.
Så det ble litt mye øl.
Og, jeg drakk hver dag, de første to-tre månedene, for jeg likte ikke at de sa jeg var ‘queer’, hele tida.
Jeg var litt stressa, anspent, og nesten litt fucka opp.
For politiet nekta å gi meg noe hjelp med det her drapsforsøket og mafia-greiene.
Både politiet i Norge og England nektet å gi meg hjelp.
Så sånn var det.
Men da ble jeg litt stressa, for det virka som om hun Janine, spionerte, kanskje for noe mob, og skulle vite noe om de nordiske damene, på festen og jobben osv.
Så etter det, så turte jeg nesten ikke å prate med damene på jobben.
I tilfelle det var noe mob-greier, som spionerte på damene jeg prata med osv.
Som jeg synes det virka som, fra hun Janine da.
Mer da.
Jo, da slutta jeg jo pluteslig, å flørte med, og nesten sjekke opp, damene på jobben.
Så da reagerte de litt forskjellig.
Jeg pleide å brenne cd-er med musikk og lost-episoder, til de norske damene på jobben.
Tone, Karianne og lost-episoder til Marianne da.
For lost var så populært da.
Det var høsten 2005.
Men jeg slutta med det.
PC-en til Taru, en finsk kollega som dro til Irland, stod igjen på rommet som jeg tok over etter henne.
Så jeg lånte den pc-en til å brenne cd-er osv.
Det sa hun Taru at jeg kunne.
Men nok om det.
Men da ble kanskje noen av damene på jobben litt furtne.
Siden jeg hadde gitt de oppmerksomhet.
Men slutta med det.
Så hun Marianne, f.eks.
Hun hørte jeg en dag, kanskje i desember 2005, eller februar 2006.
Noe sånt.
Så snakket hun med en annen norsk dame, på jobben.
Om Lars Ramslies bok ‘Fatso’.
Marianne leste en del bøker osv.
Og det hadde jeg pleid å gjøre i Oslo også.
For å roe ned, etter en stressende dag, på jobb, på Rimi, så måtte jeg nesten lese i en times tid, for å få roet meg ned såpass, at jeg fikk sove.
Hun Marianne hadde lest han Alkymisten-forfatteren.
Og vi var enige om at det var en bok som gikk ann, ‘Djevelen og frøken Pym’, eller noe.
Mens de andre bøkene, stort sett var noe skvip.
Noe sånt.
Så snakka hun Marianne da, om han i Fatso, som bare satt hjemme og runka.
Sa hun, til hun norske eller nordiske kollegaen.
Jill, team-leader fra Sverige kanskje.
Da de satt ved bordet ved siden av bordet jeg satt ved da.
Så jeg tror hun Marianne må ha skjønt at jeg hørte hun sa det.
For hun sa ‘ronke’ ganske høyt.
Så sånn var det.
Så kanskje hun var litt furten, fordi hun plutselig fikk mindre oppmerksomhet.
Eller kanskje hun ikke brydde seg så mye om folk hørte alt hun sa.
Noe sånt.
Mer da.
En gang, så var hun stressa.
Da hun jobba som team-leader.
Da fant hun ikke en mail.
Så da spurte hun, om hun kunne få sende en mail til seg selv, fra min e-post konto.
Fra min pc.
Og hun var stort sett hyggelig, og oppførte seg alltid eksemplarisk, de første månedene der.
Hvis jeg trengte hjelp med noe Select eller Open-avtaler.
Med å generere en ny produkt-nøkkel, for en Select eller Open-avtale kunde.
Da var det best å spørre Marianne.
Da kom det en veldig pen og fin og høflig dame, og forklarte hvordan det var, med Select-avtale produkt-nøkkel genereringer, på en veldig høflig og oversiktelig måte.
Så det var egentlig mest fristende å spørre henne om hjelp, husker jeg.
Men jeg spurte egentlig alle om hjelp da, for jeg kunne nesten ikke bare spørre hun Marianne om hjelp, syntes jeg.
Jeg spurte aldri team-leaderne om hjelp.
Fordi jeg husket fra Rimi, at jeg pleide å si til medarbeiderne, at lederne, har mye å gjøre, så prøv å klar deg mest mulig selv.
I hvertfall de første årene som butikksjef, pleide jeg å si det, noen ganger i hvertfall.
Så det prøvde jeg å gjøre selv og, så jeg spurte kollegaene ofte om hjelp da, i begynnelsen der.
Og hun Jill, oppførte seg så rart, og dreiv å kilte meg, mens jeg satt og tok telefoner osv.
Så det synes jeg var rar oppførsel, på jobb, av en team-leader osv.
Jeg synes det var litt over streken, og drive å klå på, og kile, medarbeidere, mens de satt og svarte telefoner osv.
At det var litt over streken, fra hun svenske Jill, å gjøre det her.
Så hun spurte jeg minst mulig.
For hun var heller ikke så flink som f.eks. hun Marianne, til å gi ordentlig hjelp, sånn at nye folk der, kunne skjønne det ordentlig.
Men men.
Et par ganger, så ga også hun Marianne, meg godteri, på jobben.
En gang, så hadde hun vel vært hjemme i Norge, jula 2005.
Og da fikk jeg et par biter av noe freia krokan melkesjokolade, eller noe.
Og det er jo god sjokolade, så det var ikke sånn at jeg ikke spiste opp det.
Men men.
Men en annen gang.
Han Michael, med et vanskelig etternavn.
Jeg får finne det da.
Eller jeg prøver å skrive det.
O’Shaugnessy.
Noe sånt.
Selv om det sikkert ble feil.
En svensk-ire, eller ire som snakket svensk, i 50 eller 60-årene kanskje, som hadde jobbet på Micosoft-aktiveringa, lengst av alle, men fortsatt bare var vanlig medarbeider.
Jill, sa vel engang, jeg tror det var henne.
At Michael hadde en veldig god lønnsavtale, siden han hadde jobbet der siden starten på Microsoft-aktiveringa.
Kanskje i 5-6 år, eller noe da.
Hvem vet.
Eller 4-5 år.
Noe sånt.
Så han fikk mye høyere lønn, enn de andre, sa Jill, tror jeg det var.
Bare noe jeg kom på nå.
De team-leaderne fortalte også.
At i begynnelsen, så hadde Microsoft 24 timer produktaktivering.
Og da var det sånn, at folk dro til Liverpool.
Uten et sted å bo.
De tok med sovepose, og bodde i Arvatos lokaler, i the Cunard Building.
Så var det tilstander, ble jeg fortalt.
Og man kunne også bo i the Swedish Church, husker jeg Jill sa, før jeg fikk et rom i et shared house i Walton.
Men, Michael.
Før jeg visste hvem han var.
Han la en brosjyre, foran meg, første dag på jobb, mens han gikk forbi bordet jeg satt ved.
Denne kirken, med svensk navn, og med det svenske flagget, hengende over de andre nordiske flaggene.
Det var ikke et sted, som virket lokkende for meg, en nordmann i England.
Gitt diskre, av en eldre mann, som jeg ikke visste hvem var.
Så spurte hun Jill, fikk du den av Michael.
Man kan bo der, der har jeg bodd selv, osv.
På svensk da.
Men men.
Men han Michael, han bydde alltid på godteri osv., fra the Swedish Church.
Og han skulle alltid gi meg skjema, på slutten av dagen, for å skrive opp antall timer, på arbeidsskjema.
Og han ble rød i trynet en gang, da jeg og Karianne prata, ved samme bord, en gang det var mange svenske samtaler, og få norske, i oktober 2005 kanskje.
Noe sånt.
Så jeg trodde han Michael var homo.
Katarina, var det vel, spurte Michael en gang.
Da jeg satt ved samme bord.
Om han ikke hadde hatt kone og barn før.
Jo det hadde han hatt.
Jeg trodde han hadde oppdaget legningen sin sent, og skillt seg fra kone og familie osv.
Han pleide å klappe en gutt der, som også het Erik, fra Trøndelag, på skuldrene, eller ryggen.
Så jeg var overbevist, om at han var homo.
Men men.
En gang, våren 2005.
Så tok Marianne, et ‘luretriks’, på meg.
Jeg takket alltid nei, til sjokolade fra Michael.
For jeg syntes ikke at man som heterofil mann, burde takke ja til sjokolade, fra homoer.
Men Marianne lurte meg gitt.
Hun spurte om jeg skulle ha sjokolade, våren 2006.
Og så, etter at jeg hadde sagt ja.
Og etter at hun hadde gitt meg sjokoladen.
Så sa hun, ‘det er fra Michael da’.
Det var litt sleipt synes jeg.
Det var noe luretriks for å drite ut meg, sånn at jeg måtte spise sjokolade, som var fra en homo, sånn som jeg skjønte det.
Så det var ikke snillt av Marianne.
Fy, fy, det var ikke snillt gjort.
Det var et slags luretriks, vil jeg si.
Men men.
Men da spiste jeg ikke den sjokoladen.
For jeg ville ikke spise sjokolade, som var fra Michael.
Jeg likte ikke han så bra, og jeg var ikke så vant til å jobbe sammen med homoer.
I hvertfall ikke som skulle ta folk på skuldra hele tida, og gi de sjokolade, og spørre hvordan går det med Erik i dag da, hele tida.
Så jeg holdt meg alltid unna han.
Nå, etter at jeg slutta der.
Så har jeg tenkt, at kanskje han bare lata som at han var homo.
For å få fri tilgang til de unge nordiske damene der.
For jeg har kommet på, at hun Emelie Wallin, og også hun Kristine Hansen, som jobbet der.
To unge lyse nordiske jenter.
Emelie fra Sverige, og Kristine fra Norge.
De var under kontroll av han Michael, i 50-årene kanskje, fra Irland.
Men han snakket svensk, og tok telefoner på svensk.
Og han dro ofte på ferie, til Sverige.
Til Malmø, eller Malmö, ser vel riktigere ut.
Så han var det nok noe lureri med.
Han gikk også sammen med hun Emelie hjem fra jobb en gang, husker jeg.
Da hadde jeg vært på trening, på Lifestyles, i Victoria St., et gym drevet av Liverpool City Council.
Også hadde jeg vært på Tesco, og kjøpt fire bæreposer med matvarer osv., for man blir sulten av å trene da.
Så gikk jeg gjennom Dale St., i mine egne tanker.
Gymet stengte jo klokka ni.
Og det gjorde Arvato og.
Så jeg traff Michael og Emelie, i Dale St., like utenfor Leather Lane, et smug, som er en sidegate til Dale St.
Og jeg gikk i mine egne tanker.
Jeg holdt meg unna han Michael, og snakket aldri til han.
Og han hadde sluttet å prate til meg, på den her tiden.
Jeg regnet med at han skjønte det, at jeg ikke likte tilnærmelsene hans, må man vel kalle det.
Så jeg fikk nesten sjokk, når han begynte å prate til meg, i Dale St., like utenfor Leather Lane.
Jeg syntes at det var en ting, å måtte være høflig ovenfor homoer, på jobben.
Noe jeg prøvde å være.
Jeg sa aldri noe styggt, eller noe.
Jeg bare lot han være i fred, og avviste alltid tilnærmelsene hans.
Jeg er ikke så vant til å omgås homoer på jobb, så jeg visste ikke helt hvordan man skulle si fra til homoer, om å ligge unna.
Uten at dette kunne bli misforstått, å mistolkes som homofobi.
Nå på vårt politiske korrekte 2000-tall, så skal det vel ikke mye til, å få stempelet ‘homofob’, hvis man ikke liker tilnærmelsene, fra en 50-60 år gammel homofil gubbe, på Microsoft-aktiveringa.
Sånn så jeg det.
Men jeg trengte jobben min, så jeg bare prøvde å overse det her tullet til han Michael, og konsentrere meg om å gjøre jobben min da.
Men da han også begynte å gjøre tilnærmelser mot meg, å prate til meg, eller hva man skal kalle det, i Dale Street, like utenfor Leather Lane, der jeg bodde, på fritiden min.
Nei da ble det for mye for meg.
Da bare stakk jeg inn i Leather Lane, i retning der jeg bor, for å komme meg vekk fra han slitsomme, eller om man skal si, innpåslitne gubben, som jeg oppfatta han som.
Jeg fikk nesten sjokk, når han prata til meg da, enda han måtte vel ha skjønt det, at jeg ikke likte at han kom å bydde sjokolade osv., som han gjorde 10-20 ganger.
Og jeg trodde han hadde sjønt poenget, at jeg hadde fått nok av den sjokolade-byinga hans, og tilnærmelsene hans, osv.
Så jeg fikk sjokk, da han begynte med det, i Dale St., like utenfor der jeg bodde.
Da fikk jeg nok, så da bare stakk jeg fra han og hun Emelie, og gikk inn i Leather Lane, for å komme meg hjem etter treninga.
Jeg gikk i mine egne tanker og.
Og på jobb, så pleier jeg å være forberedt, og tenke, at nå er jeg på jobb.
Og når jeg har fritid, da har liksom fritid.
Så jobb og fritid, det er to helt forskjellige ting, for meg.
Når jeg er på jobb, da prøver jeg å tenke over alt jeg sier og gjør.
Som jeg er vant til fra å jobbe som butikksjef i Rimi.
Om man som butikksjef, sier et ord galt, til en ny medarbeider, f.eks., så kan det bli problemer, med at medarbeideren mistrives, og blir urolig, f.eks. da.
Siden det noen hører fra butikksjefen, det tar de mer alvorlig, enn om det var fra en medarbeider.
Så problemer, med butikksjefen, det tar folk mer alvorlig, enn problemer med en kollega.
Så derfor prøvde jeg å tenke over hva jeg sa, og hvordan jeg oppførte meg osv., på jobb, som leder i Rimi, for å ikke skremme eller gjøre medarbeiderne utrygge da.
Mens, når jeg har fritid.
Da er jeg liksom meg selv.
Da oppfører jeg meg litt som jeg selv vil.
Og da er jeg en ganske selvstendig person, som har bodd aleine siden jeg var ni år osv.
Selv om jeg har bodd mye i bokollektiv osv., i noen år, på 90 og 2000-tallet.
Men jeg er vel rimelig selvstendig da.
Så det er ikke sånn, at jeg behandler folk likt, på fritida, når jeg er meg selv.
Som når jeg er på jobb, som Rimi-leder, f.eks., som jeg jo er vant til å jobbe som.
Da spiller jeg jo en rolle, vil jeg si, på jobb.
Man må spille en leder-rolle, vil jeg si, hvis man er leder i Rimi.
Man kan ikke bare si til medarbeidere, og kunder, og selgere, og distriktsjefer osv., det man føler for.
Man må beherske seg, og prøve å oppføre seg sindig og professjonelt.
Men jeg liker ikke å bare tenke jobb.
Når man går hele dagen, og behersker seg, og prøver å gjøre jobben best mulig, både når det gjelder det praktiske i butikken, og i forhold til medarbeidere og rimi-sjefer, og kunder osv.
Da må man nesten ha noen timer til å koble av, etter jobb, og drive med noe annet.
Som å chatte på irc, og drive med data osv., som jeg pleide å gjøre, på kvelden, etter Rimi-jobb, på slutten av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, i Oslo.
Og kanskje gå ut og drikke litt med bruttern, eller kamerater, hvis man er på godfot med de, for å få litt avkobling.
Eller gå å trene, på Sats eller Sentrum treningsstudio, som jeg også pleide å gjøre.
Eller gå på date med damer jeg traff på byen eller internett, som jeg også pleide å gjøre.
Selv om jeg aldri fant noen det klaffa helt med.
Men jeg prøvde i hvertfall.
Så å bare tenke jobb, jobb, jobb.
Det tror jeg ikke at jeg hadde fiksa.
Jeg må ha noe annet å drive med, enn jobb også, for å unngå å kjede meg ihjel.
Det er i hvertfall sånn jeg ser på det.
Så når han Michael, begynte å tulle med meg, sånn som jeg oppfattet det der og da, i hvertfall.
På den dyrbare fritida mi.
Når jeg hadde gjort det jeg synes jeg var artig.
Å trene, for å koble av fra det her mafia-greiene, og kjøpe mat, for å trøstespise, eller for å prøve å få kreftene tilbake, og spise sunn mat, med frukt og juice, osv., som jeg pleide å kjøpe da.
For jeg var allerede da litt overarbeidet.
Det her var høsten 2006.
Så da bare stakk jeg fra de Emelie og Michael da, som gikk sammen hjem fra jobb.
Hun, en svensk dame på, jeg vet ikke hvor gammel.
Hun sa hun hadde jobbet osv.
Så om hun jobba etter videregående da, i Sverige.
Det må vel være sånn man skal tolke det.
Men hun var veldig pen.
Så hun så ikke så gammel ut.
Men hvis hun jobba etter videregående, så var hun kanskje 19 eller 20 da.
Men hun kan også ha vært 18, eller noe.
Hun så vel ikke så gammel ut som 20.
Ikke lett å si.
Mens han Michael, som hun gikk sammen med.
Og som også en gang, fortalte henne hvor hun skulle sitte.
(Rett ovenfor meg).
Enda begge var vanlige medarbeidere.
Michael var ikke sjef der i det hele tatt, det sjekka jeg med Jill, noen måneder før, etter noe problemer der.
Han i 50-60 årene, gikk sammen med hun 18-19 år gamle jenta da.
Eller hvor gammel hun var.
Så det virka litt rart kanskje.
Men begge var liksom svenske, tenkte jeg.
Han Michael, snakka jo svensk til de andre på kampanjen.
Så jeg tenkte på han, som han ‘svensken’.
Men han har jo et irsk navn.
Så det er mulig han var irsk statsborger.
Og bare hadde hatt svensk kone, og bodd i Sverige.
Sånn kan det også ha vært, tenker jeg nå.
Men da tenkte jeg bare på han, som svensken.
Så gikk de videre, i Dale St.
Så løp hun Emelie tilbake.
Til Leather Lane.
Omtrent her:
Men jeg var fortsatt sjokket, etter å ha blitt tilnærmet, fra Michael.
Jeg gikk i mine egne tanker, og tenkte ikke på det, at jeg var nærme Arvato, og at klokka var like etter stengetid på Arvato.
Så sånn var det.
Så løp hun Emelie tilbake da, til der hvor det skiltet er på bildet, omtrent.
På noen sko, som ikke hørtes så enkle ut, å løpe i.
Så roper hun navnet mitt da.
Men jeg er fortsatt litt i sjokk, jeg hadde ikke regna med å treffe folk jeg kjente da.
jeg var i mine egne tanker.
Og jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe mafia, i Norge.
Som politiet ikke forklarte meg noe om, hverken i Norge ellet Storbritannia.
Og jeg, ble spionert på, av hun Janine England, og fra hun Melissa M’Betsa, eller hvordan man skriver det, i det bokollektivet, i Mandeville St.
Og også av mob-aktige folk, på ‘3’-kampanjen, på Arvato.
Og også av tilfeldige folk, som jeg hørte prata om meg bak ryggen, de første månedene i byen, og sa ‘he’s queer’, osv.
Og også folk som kikka inn vinduet, til loungen, da jeg satt der, på hostellet, off Hardman St., International Inn, eller In, da jeg bodde der, før jeg flytta til Walton.
Og også av en gjeng ungdommer, som klatra opp på taket, under vinduet, til rommet jeg leide, i Mandeville St., i Walton.
Så jeg skjønte ikke noe av hva som foregikk.
(Og det skjønner jeg fortsatt ikke).
Så jeg syntes ikke det var noe trygt, å bli for kjent, med damene på Microsoft-aktiveringa.
For damenes skyld, mener jeg.
For hun Janine England, skulle jo vite hvilke nordiske damer jeg hadde prata med, på den festen hos de svenske Abba-damene osv.
Så jeg turte ikke å gå for nærme de damene på jobben, etter den episoden.
I tilfelle de da kunne få noe problem med noe mob/mafia, eller hva det var.
Så jeg sa ikke noe til hun Emelie da, når hun ropte navnet mitt.
Jeg turte ikke å spørre om hun skulle være med inn, for eksempel.
Fordi, en dame på jobben.
En stor dame, på 150 kg. kanskje.
Judith.
Hun sa en gang til meg, på jobben, på engelsk.
At hun Emelie, er hyggelig/fin, eller noe.
Så sa jeg ‘ja’ da.
For hun var den som var mest hyggelig der, syntes jeg.
Hun var jo mye yngre enn meg.
Men når man er i utlandet, sånn som England, da er det greit å bli kjent med andre nordiske folk, selv om dem er litt yngre, mener jeg da.
Hun var ikke sånn barnslig, sånn som jeg syntes at hun norske, Kristine Hansen var for eksempel.
Hun virka litt barnslig, så hun prata jeg aldri med.
Men hun her Emelie, hun synes jeg virka helt fin og moden og selvstendig osv., så hun kunne man prate litt med, tenkte jeg da.
Foreldrene, eller faren, var også politi, så da tenkte jeg det var trygt, å veksle noen ord, en gang i blant da.
Men jeg sa ikke noe til henne da.
For jeg ante ikke hva det her mafia/mob greiene var.
Og jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun ropte navnet mitt.
Men jeg bare så på henne, for at hun skulle gå etter han Michael da.
For hun Judith, på jobben, hun ble helt bestyrtet, etter at jeg ikke sa noe negativt, om hun her Emelie.
Så hvis han Michael skulle begynne å ‘gure’ og.
Da tror jeg ikke det hadde blitt så levelig, å jobbe der lenger.
Hvis det var sånn, at alle skulle bli sure på meg, som hun Judith ble, fordi jeg ikke fant så mye negativt å si om hun Emelie da.
Som det virka for meg, at hun Judith ble.
Nei, det orka jeg ikke.
Så da var det nok smartere, at hun gikk videre sammen med han Michael, som var homo, trodde jeg da.
Enn at det skulle bli enda mer sånn, som det var med hun Judith, på jobben, at f.eks. folk skulle begynne å prate, og si dritt osv.
Nei det orka jeg ikke å tenke på.
Så da bare så jeg på henne, og så på mot dit han Michael gikk da, at hun burde bare gå sammen med han.
For jeg orka ikke å tenke på, at han Michael skulle begynne å spre rykter på jobben osv.
Men jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun løpte tilbake, og ropte navnet mitt.
Og jeg fikk ikke sagt så mye heller, for jeg var jo egentlig i mine egne tanker, og hadde helt glemt jobben.
Og jeg kjente jo ingen i byen, så jeg fikk litt sjokk, da det plutselig dukket opp to folk fra jobben osv.
Så det skjønte jeg ikke helt, hva hun mente da.
Men etter det, så prøvde jeg i hvertfall å følge litt mer med på henne.
For da var det jo et eller annet med henne.
Så jeg prøvde å behandle henne bra, på jobben osv.
Så det var derfor jeg ble bekymra da.
Da hun plutselig forsvant fra jobben, de to siste månedene jeg jobbet der.
Så det var derfor jeg prøvde å få opp tempoet på den arbeidssaken, mot arvato osv., i tilfelle det var noe galt, i forbindelse med henne, og at hun var borte fra jobb da.
For hun var jo veldig pen og ung osv., så jeg visste ikke om noe kunne være galt.
(Og det vet jeg vel fortsatt ikke).
Så hva som foregår, det vet ikke jeg.
Men nå får jeg prøve å ta en pause her, med all skrivingen.
Jeg husker jo at du jobbet på Arvatos Microsoft-aktivering, i 2005.
Så sluttet du like før jul, var det vel.
Så dukket du opp noen uker etterpå, og da hadde du med noen videofilmer, som du ga til han O’Shaughnessy.
Da virket du ganske sint, eller noe, at noe var galt(?)
Han O’Shaughnessy, er vel irsk, man han snakket jo svensk, og dro ofte til Malmö, var det vel, i hvertfall Sverige.
Og han pleide å spørre alle ungdommene, må man vel kalle de, på Microsoft-kampanjen, om de ville låne noen svenske videofilmer osv.
Jeg har senere kommet på, at f.eks. Kristine Hansen, og Emelie Wallin, virket å være under kontroll av O’Shaughnessy, han fortalte de hvor de skulle sitte osv.
Synes du det var noe rart med det her med de videofilmene eller, siden du liksom virket litt sint på han O’Shaughnessy, da du dukket opp på jobben, noen uker etter at du hadde sluttet, i 2005, og ga O’Shaughnessy filmene tilbake?
Jeg tar også med det du sa, da du og jeg og Margrethe Augestad, og hun svenske Malin og også Charlotte Liljeblad, eller hva hun heter, da vi var på Queens pub. på fredags-pils, eller noe, med Arvato, høsten 2005.
Da sa du at han engelske typen din, ikke var så fin hjemme, som på byen.
Og den første uka, som jeg jobbet på Arvato, så var du også ny der, og du var enkel å bli kjent med, siden de andre liksom var kjente fra før.
Og da pleide jeg å spørre om du ble henta.
Og da sa du alltid nei.
Mens når vi gikk ut av Cunard Building, så stod alltid han britiske typen din der, og det virka som at det var noe galt(?)
Håper du har mulighet til å svare, jeg har også sendt en e-post til den svenske ambassaden i London, om at jeg lurer på hva som foregår med hun Emelie, som begynte på Arvato etter at du slutta.
Jeg skal se om jeg finner en link.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er en link til den e-posten til den svenske ambassaden:
Noen uker etter at vi var på fredagspils osv., i Liverpool, og etter at jeg var ute med en som het Karianne, og merkelig nok noen norske Liverpool-supportere som hun kjente, en annen fredag.
Og jeg ble med hun Margrethe Augestad, og venninna, fra Gulskogen, på fest hos Charlotte Liljeblad og de.
Men etter den festen, så begynte hun Janine England, som bodde i huset jeg leide et rom i, i Mandeville St., og vekke meg tidlig på søndagen etter.
Og hun dro meg med ut, for å spise egg og bacon osv., på en resturant.
Og da begynte å grave og spørre, hvem som var på festen hos Liljeblad osv.
Jeg hadde jo overhørt, i Norge, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, osv.
Og i Mandeville St., så overhørte jeg England si til Melissa M’Betsa, at hun spionerte for noen da, altså Janine England.
Og da sa M’Betsa, at England skulle ‘tell them he’s as queer as they come’, eller noe.
For jeg likte ikke M’Betsa, for hun var så falsk, så jeg tror hun også spionerte for noe mafia, eller noe.
Så etter denne episoden, så turte jeg omtrent ikke prate med de nordiske damene på jobben lenger, siden jeg trodde dette kunne være farlig for dem, fordi hun England spionerte for noe mafia/mob osv.
Og det virket som at andre i byen spionerte og.
F.eks, så satt jeg og Sophie, etter å ha jobbet på Arvato, et par uker, eller noe.
Så spurte jeg Sophie, om hun kunne fylle opp vannflaska mi, fra en sånn vanncontainer, eller hva det heter igjen.
Det var fordi, at det satt mange briter, og observerte oss.
Så jeg ville ikke gå foran de, i tilfelle de skulle si at jeg var ‘queer’, som jeg ofte overhørte, rundt i byen, jeg var vel bare anspent.
Så jeg klikka litt, pga. denne spioneringen overalt.
Og manglende hjelp, både fra det norske og engelske politiet, begge bare ignorerte mine henvendelser, og nektet å gi noe råd, eller noe.
Så da ble jeg litt fucka opp, hele opplegget var helt sykt, og jeg fortsatt ikke hva som har foregått/foregår.
