johncons

Stikkord: Jegersborggate 16

  • 41 personer liker dette.

  • Vise 10 kommentarer til

  • Erik Ribsskog Ok,

    fant noe om det på Wikipedia og:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Jegersborggate_(Larvik)
    Vis mer

    no.wikipedia.org

    Jegersborggate er ei gate i Larvik. Den strekker seg mellom Lilletorvet og kryssVis mer

    for 2 timer siden · Redigert · Liker · 1 · Fjern forhåndsvisning

  • Erik Ribsskog Må forresten ta med det, at jeg bodde jo i Jegersborggate 16, på slutten av 70-tallet.

    Men der var det rotter i veggene og barkebiller eller termitter, (eller noe sånt).

    Så det huset ble bygget opp igjen, (av de som bor der nå), på 80-tallet.
    Vis mer

    digitalarkivet.no

    for 27 minutter siden · Redigert · Liker · Fjern forhåndsvisning

  • Roy Olsen Hvis du følger denne linken, kan du se alle husene i Jegersborggata i dag. Og en del andre gater og veier også, for såvidt. http://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Spesial:MultiCategorySearch&&wpInCategory1=veger&wpInCategory2=larvik%20kommune&limit=250&offset=0

    for 6 minutter siden · Liker
  • Erik Ribsskog Mer om Jegersborggate 16:

    Helge Hoff <helge@hivako.no>
    1/3/10

    to me
    Norwegian
    English Translate message
    Turn off for: Norwegian
    Hei du!
    Morro å høre fra deg!
    Jeg heter Sol og sammen min daværende mann, kjøpte jeg ditt barndomshjem av morfar Johannes i 1982 på høsten. Vi var enda ute hos dem i Nevlundhavn.
    Vi fant annonsen i Aftenposten og vi bodde da i Oslo, som er min barndoms by.
    Som jentunge hadde jeg en drøm om at når jeg ble “stor” skulle jeg kjøpe meg hus i Larvik, som var en “sommerby” for meg hvor jeg alltid ferierte med mine foreldre.

    Vi flyttet inn i Jegersorg gt.16 1.november 1982, og hadde da med oss ei datter på 5 mnd.
    I 1985 ønsket vi å bygge på, og fikk byggetillatels tross at huset var fra 1817 og det eldste i gata.Men da vi skulle rive en vegg, hviste det seg at huset var fullt av husbukk. Samme høsten døde bestefaren din, derfor gikk vi ikke tilbake til tidligere eier, for å klage over kjøpet. Tenkte at bestemoren din Ingeborg hadde nok med sitt. Samtidig mistet vi en sønn på 16mnd. i hjernhinnebetennelse.
    Vi hadde brukt mye tid og penger på å pusse opp huset, blant annet hadde vi murt opp ny pipe. Men da det hviste seg at huset var fullt av husbukk fikk vi rivningstillatelse. Hele huset ble revet, forferdelig tragisk for oss både følelsesmessig og ikke minst økonomisk.

    Men huset ble bygd opp igjen av min daværende mann og hans svigerfar.

    Huset ditt sto lenge aventert til salgs i ØP til 150000 kr. I Aftenfosten sto det til salgs for 250000kr. og det vat det vi betalte. 200000over bordet og 50000 under bordet.

    Jeg husker godt morell treet ditt! Jeg også elsket det! Det gjorde også alle kattene i nabolaget – de satt der og ula hele natta. Det var med tungt hjerte vi fjernet det, da vi bygde på.Det var et flott klatretre.

    Etter at huset var bygd opp igjen flyttet vi inn i 1986 på våren. Da var jeg gravid med min Pia. Jeg visste at det hadde bodd ei jente i huset som het Pia, så det var noe som gjorde at min datter nr. to fikk det samme navnet som din søster. To år etter fikk jeg enda ei datter.
    Ekteskapet med min første mann gikk over styr, og han flyttet ut i 1992. Jeg ble boende med mine tre jenter. Så møtte jeg den store kjærligheten igjen, og fødte enda to jenter. Så i ditt barndoms hjem har det vokst opp 5 flotte jenter. De yngste er i dag 13 og 14 år og går på Mesterfjellet skole.

    Det gjør meg vondt at livet har vært tøft med deg. Det kan ikke ha vært lett å være sønn av en mor som var syk.

    Men jeg er overbevisst om at mannen min ikke har noe med noen andre barnefødsler enn mine å gjøre. Han er fra Sandefjord, og har hatt ungdomstia si der.

    Men Fru Landhjem husker jeg godt, vi var veldig gode venner og hun passa alltid katta våres, Røveren Boldvik, hvis vi var borte. Hun døde for noen år siden, mett av dager og full av kreft.
    Naboen Eikedalen husker du også kanskje ? Og Gundersen? Eikedale er begge døde, vi var veldig glade i de som naboer.
    Dette var litt fra hva som har hendt i ditt barndomshjem.

    Håper det har godt bra med deg i livet, at du har evnet å ta de rette valgene!! Alt godt til deg fra den nåværende huseieren i JEGERSBORGGT:16

    Med hilsen
    Sol

    https://www.facebook.com/groups/410957598950304/

  • Enda mer fra Facebook

    Roy Olsen

    Øvre Jegersborggate februar 1974.

    Øvre Jegersborggate februar 1974.

    Liker · · Ikke følg innlegget lenger · Del · i går kl. 00:24

    • 41 personer liker dette.

    • Vise 9 kommentarer til

    • Bjørg Asker I Larvik sa vi Kudritt , nedre og øvre Jegersborggt helt bort til Byskogveien og Christian Fredriksvei er Rønningen

      for 6 timer siden via mobil · Liker · 2

    • Erik Ribsskog Ok,

      fant noe om det på Wikipedia og:

      http://no.wikipedia.org/wiki/Jegersborggate_(Larvik)

      Vis mer

      Jegersborggate (Larvik) – Wikipedia

      no.wikipedia.org

      Jegersborggate er ei gate i Larvik. Den strekker seg mellom Lilletorvet og kryss…Vis mer

      for ca. en time siden · Redigert · Liker · 1 · Fjern forhåndsvisning

    • Erik Ribsskog Må forresten ta med det, at jeg bodde jo i Jegersborggate 16, på slutten av 70-tallet.

      Men der var det rotter i veggene og barkebiller eller termitter, (eller noe sånt).

      Så det huset ble bygget opp igjen, (av de som bor der nå), på 80-tallet.

      Og de bygde det sånn at det huset nesten ser ut som det gamle huset, som stod der.

      Så Labo har kanskje litt å lære der.

      Noen tror visst at dette 1980-huset er fra 1800-tallet:

      http://digitalarkivet.no/cgi-win/WebCens.exe?slag=visbase&filnamn=f00707&gardpostnr=1136&bilete=true

      Mvh.

      Erik Ribsskog

      1900-telling for 0707 Larvik

      digitalark

      https://www.facebook.com/groups/410957598950304/

    • Mer fra Facebook


      Her er et par bilder på oppfordring fra Tom Grimstad. På det øverste ser vi Jegersborggata 17 A, nærmest, så 17 og 17 D, og på den andre sida av Trygves gate, ser vi nr. 21 som fortsatt står. På begge bildene har vi nr. 14 i høyre bildekant. Vi ser også så vidt skiltet til Hjørdis Landhjems butikk.
      • Du og 38 andre liker dette.
      • Rolf Petter Børresen Hjørdis Landhjem overtok kolonialen etter O. Rogstad i nr. 10 (gamle nedrivde Rogstadgården) i 1950, men flyttet midlertidig ut lengre bort i gata under byggeperioden av blokka og flyttet tilbake til nybygd forretning i nr.12
      • Erik Ribsskog Ok,

        og vi bodde i nummer 16.

        Og vi hadde en lang hage, som gikk ned, og grenset mot Frelsesarmeen vel.

        Så katta vår, Pusi, den gikk nok ut av hagen vår, (under et gjerde kanskje), til et hus, i Karlsrogata, og så over den, til lagerdøra, til Fru Landhjem.

        Og hu satt nede på spiserommet, når det ikke var kunder i butikken.

        Og fulgte kanskje med på kattene.

        Og jeg gikk en gang i Jegersborggate.

        Og så så jeg vel meg for, for biler, i Karlsogata.

        Og så at Pusi gikk over gata, og pilte, (mer eller mindre), bort til lageret, til Fru Landhjem.

        Hvor hu slapp inn katta, og sa noen ord til den, kanskje.

        Da måtte jeg liksom markere, at det var vår katt da, (syntes jeg).

        Det var jo en norsk skogkatt, som var lojale dyr, som minner litt om hunder, i lynet, har jeg lest.

        Og man kan jo ikke ta inn andre folks hunder liksom, (for å si det sånn).

        Selv om Pusi var en katt da, så sov den på rommet, til Pia og meg, vel.

        Og var liksom 'vår' eller 'min' katt, da.

        Så jeg gikk inn og kjefta litt, (må man vel si), på Fru Landhjem da, siden hu tok inn 'min' katt.

        Men etterhvert syntes jeg det var bra, at hu mata katta.

        For mora mi hadde ikke så mye penger, til kattemat, etterhvert.

        Og jeg var jo bare 7-8-9 år, da jeg bodde, i Jegersborggate.

        Så jeg gikk jo på Østre Halsen og Torstrand skole.

        Så jeg jobba jo ikke, og hadde ikke så mye penger til kattemat da, (for å si det sånn).

        Så ære være Fru Landhjem, som brydde seg om byens katter.

        Det er helt sikkert.

        Kanskje de burde hatt en statue av henne, utafor den tidligere kolonialen hennes.

        Eller man kunne kanskje gravert inn hennes profil, i 'konge-fjellet', ovenfor Herregården.

        Hvorfor ikke.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

      • Erik Ribsskog Forresten,

        vi hadde tegning, (var det vel), i andre klasse, på Torstrand skole.

        Og da tegna jeg huset vårt, (det lave hvite huset, (Jegersborggate 16), der hu jenta går), husker jeg.

        Der hu jenta går.

        Og ved siden av huset 'vårt', (i retning av Fru Landhjems butikk).

        Så er det et mystisk, smalt hus.

        (Som ligger mellom Jegersborggate 16 og Jegersborggate 14, vel).

        Det bodde vel ingen der, på slutten av 70-tallet.

        Var det der fru Landhjem hadde butikk, da 70-talls-gården, (Jegersborggate 12), ble bygget

        Eller hva var det for noe?

        (Det har vel ikke engang noe gatenummer, hvis Landshjems butikk var i nummer 12?).

        Vet noen det?

        Mvh.

        Erik Ribsskog





      https://www.facebook.com/groups/410957598950304/516011838444879/?notif_t=group_comment_reply

    • I punkt ‘A’ så hadde Fru Landhjem kolonialbutikk, og i punkt ‘B’, (det lave, hvite huset), så bodde vi, (altså mora mi, Arne Thomassen, søstera mi Pia, halvbroren min Axel, Pusi og meg), i Jegersborggate 16

      larvik 70 tallet

      https://www.facebook.com/groups/410957598950304/

    • Min Bok 5 – Kapittel 131: Axel og jeg besøker bestemor Ingeborg

      Etter at mora mi døde så uventet.

      Så ble jeg litt deprimert, (eller hva man skal kalle det), husker jeg.

      Det var også dette som var en av grunnene, til at jeg ønsket å slutte, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).

      Nemlig at jeg, (som var mora mi sitt eldste avkom), ikke klarte å få tid, til å ordne med begravelsen hennes og skiftet etter henne, (og sånt).

      (Som kanskje må sies å ha vært mitt ansvar, siden jeg var mora mi sin eldste sønn, da).

      For jobben min som butikksjef, på Rimi Nylænde, den krevde all min tid og energi, da.

      Så jeg følte det som at jeg ikke strakk til, da mora mi døde, (husker jeg).

      Så det var ikke en artig følelse da, (for å si det sånn).

      Så jeg begynte nesten å se på butikksjef-jobben min i Rimi, som et slags fengsel, etter dette, (husker jeg).

      Og som noe som gjorde at jeg ikke klarte å fullføre mine forpliktelser, som vanlig borger da, liksom.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Og jeg syntes at det var trist, etter at mora mi døde, at jeg ikke hadde rukket å bli bedre kjent med henne, liksom.

      Før hu døde så brått, da.

      Så jeg tenkte det, at jeg burde kanskje prøve å bli bedre kjent, med bestemor Ingeborg.

      (For jeg hadde jo kutta ut faren min.

      Så bestemor Ingeborg, hu var jo liksom den eneste eldre slektningen min, da.

      Noe sånt.

      For både mora mi og mine tre andre besteforeldre, var jo døde, da).

      Så jeg fikk overtalt Axel, til å bli med ned, til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, en helg da.

      (Høsten 2002.

      Like etter at jeg hadde begynt, på HiO IU).

      Og hvorfor det ikke var snakk om at Pia skulle være med.

      Det husker jeg ikke.

      Men Pia sin etiopiske samboer Negib.

      (Som jobba for Tiny Budbiler).

      Han hadde trengte penger, i år 2000, må det vel ha vært.

      For å reparere den HiAce-aktige bilen, som han brukte, i jobben sin, da.

      Så han lånte 20-30.000 av meg, da.

      Og Pia og Negib, de somla, med å betale tilbake de pengene, da.

      Og når jeg endelig fikk de tilbake.

      (Mange måneder for seint).

      Så sa ikke Pia takk for lånet, engang.

      Så det kan ha vært den episoden der, som var grunnen til det, at det ikke var snakk om, at Pia skulle være med, ned til Nevlunghavn, da.

      (Noe sånt).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Da jeg skulle kjøre Sierra-en min, opp til Slemdal, for å hente Axel.

      Så røyk clutch-wiren, midt i rundkjøringa, i Sinsen-krysset, (husker jeg).

      Men jeg klarte på en eller annen måte, å likevel kjøre bilen tilbake, til Rimi-bygget da, (husker jeg).

      For man kunne bare sette den Sierra-en i andre gir, (husker jeg), og så var det mulig å få bilen i fart, fra stillestående, da.

      (Av en eller annen grunn).

      Så jeg kjørte bare i andre gir, fra Sinsen-krysset og tilbake til Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, da.

      Og så parkerte jeg bilen, utafor Rimi-bygget, og så ringte jeg Axel, da.

      Og sa at jeg skulle prøve å få tak i en leiebil.

      Men hverken Statoil på Kiellands Plass eller Statoil på Majorstua, ville leie meg en bil, da.

      (Av en eller annen grunn).

      Så det ble til at Axel og jeg møttes utafor Nasjonaltheateret jernbanestasjon, (husker jeg).

      For å ta toget ned til Larvik, da.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Da vi kom fram til Larvik.

      Så tenkte jeg det, at jeg skulle vise Axel, det huset vi hadde bodd i, (i Jegersborggate 16), på den tida, som han ble født.

      Og utafor det huset, så er det et portrom, som deles av tre hus, da.

      Så jeg tenkte at det var greit å gå inn der, for å kikke, på den store hagen, som jeg pleide å leike i, som barn.

      (Det var forresten i det portrommet, at barnevogna til Axel, hadde velta.

      Da mora mi satt meg til å passe på Axel, en helg jeg skulle være i Larvik, våren etter at jeg hadde flytta til faren min vel.

      Det vil si våren 1980, vel.

      Altså cirka 22 år før det her, da.

      Noe sånt).

      Og mens jeg tenkte jeg skulle se om det fine morelltreet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), var i hagen der fortsatt.

      (Det som hadde så gode moreller.

      Og som hadde blitt slått ned av lynet, en gang.

      Og som derfor hadde en del av stammen, liggende på bakken).

      Men akkurat da jeg skulle sjekke det.

      Så kom det en sinna mann ut, der hvor vi pleide å ha kjøkkendør, (husker jeg).

      (Men som da var hovedinngangen, vel).

      Og Axel sa at hans far, Thomassen, hadde eiet dette huset.

      Men det visste jeg at var feil.

      For det var mora mi, som hadde eiet dette huset, da.

      Så jeg måtte si ‘Ribsskog’, da.

      Og det navnet kjente han sinna mannen igjen, da.

      Og jeg måtte forklare at vi bare ville ta en kikk på barndomshjemmet vårt, da.

      Selv om jeg husker at jeg ble litt sjokkert nesten, over Axel, da.

      For jeg syntes at han ble rimelig aggressiv, da.

      (Eller hva man skal kalle det).

      Av en eller annen grunn.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Det her var vel en lørdag, (mener jeg å huske).

      Og det hadde vel allerede begynt å bli mørkt.

      Og bussene ut til Nevlunghavn, de gikk ikke så ofte, da.

      Så jeg gjorde som mora mi gjorde, da vi dro til bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i 1997.

      Nemlig at jeg betalte for en drosje da, for å kjøre de 15-20 kilometerne, (eller hva det er igjen), ut til Nevlunghavn, da.

      (For vi var litt forsinka, siden det hadde vært noe feil, på bilen min, da.

      Og hvis det skulle være noe vits, med det her besøket.

      Så måtte vi vel prøve å komme fram, før midnatt, liksom.

      For å si det sånn).

      Og jeg husker at jeg spurte han drosjesjåføren, om hvordan det gikk med Larvik sine to beste fotball-lag, Larvik Turn og Fram, på den her tiden.

      Og drosjesjåføren, han svarte det, at det ikke var fotballen som var det store, i Larvik, på den her tiden.

      Men at de fleste pleide å dra til Bergslihallen, (var det vel), for å se på dame-håndball, da.

      (Noe sånt).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Og jeg spurte vel også om hvordan utelivet, i Larvik var, på den her tiden.

      Og da svarte han drosjesjåføren at de hadde så stor problemer med albanere, for tiden, da.

      Som prøvde visst å ta over byen, (eller noe sånt da), var det vel han sa.

      (Noe sånt).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Da vi kom fram til bestemor Ingeborg.

      Så hadde hu noe problem, med at noen dreiv og ringte på ringeklokka hennes, hele kvelden da, (husker jeg).

      Og både bestemor Ingeborg og Axel, de bare satt der, da.

      Da noen dreiv og ringte på døra, en 5-6 ganger, vel.

      Men jeg ble tilslutt så lei av det her, da.

      Så jeg løp i sokkelesten, (var det vel), ut verandadøra, til bestemor Ingeborg, da.

      Og så at det var noen ungjenter, som dreiv og tulla, da.

      Ei ungjente gjemte seg i en hage, et lite stykke inn i en sidegate, til Skoleveien da, (hvor bestemor Ingeborg bodde).

      (Jeg så at hu løp og gjemte seg der, da.

      Og jeg kunne se silhuetten, (eller hva man skal kalle det), til hu jenta, mens hu liksom satt helt stille da, i en hage).

      Og da jeg gikk fram for å spørre hu ‘hage-jenta’, om hvorfor de tulla så fælt, da.

      Så dukka det opp ei annen ungjente der, kledd i en Larvik Line-genser, (husker jeg).

      (Eller egentlig var det vel muligens en Larvik håndballklubb-genser.

      Noe sånt.

      Det var ihvertfall en hvit genser, (eller trøye), med en blå Larvik Line-logo på da, mener jeg å huske).

      Og hu håndball-jenta, (må hu vel ha vært).

      Hu fortalte det, da.

      At det var også noen andre som hadde vært med på den her tullinga, og som hadde løpt den andre veien, da.

      (Opp mot den UFO-hytta vel, som ligger liksom inn i skogen, hvis man fortsetter å gå, på en sti, som er i enden av Skoleveien, liksom).

      Og hu håndballjenta, hu forklarte også det, at den her bølle-aktiviteten, det var noe de hadde sett om, på et TV-program, da.

      Så da svarte jeg bare det, at jeg syntes at det virka som at de så for mye på TV, da.

      Og det var hu håndballjenta litt enig i, vel.

      Og så gikk jeg inn til bestemor Ingeborg og Axel igjen, da.

      (Som fortsatt bare satt der, rett opp og ned, i stua til bestemor Ingeborg, da).

      Og etter det her, så slutta de her ungdommene, (eller om man skal si ungene), å ringe på ringeklokka, til bestemor Ingeborg, da.

      For den her bøllinga, den ødela hele kvelden da, (må man vel si).

      (Syntes jeg, ihvertfall).

      Så jeg syntes ikke at jeg bare kunne sitte å se på det, liksom.

      Selv om bestemor Ingeborg og Axel tydeligvis syntes at det var det mest naturlige.

      Men det ble som noe ‘lamt’ liksom, for meg da, (husker jeg).

      Så det orka jeg ikke, da.

      (Å bare ignorere den her ‘tullinga’ liksom.

      Som grensa til terror, vil jeg si).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Dagen etter, så skulle faren til han, som Axel leide et rom av, på Slemdal, komme på besøk, da.

      Men han faren til Axel’s kamerat.

      Han ble kalt for ‘Majoren’, da.

      (Eller noe sånt).

      Og jeg syntes at det virka som, at det var noe rart, med han Majoren, på måten Axel sa navnet hans på, da.

      Så jeg orka ikke å stå opp, på søndagen, for å ‘bable’ med han Majoren, da.

      Så jeg ble bare liggende lenge, da.

      For jeg var vel fortsatt litt overarbeida, etter den tiden min som butikksjef, i Rimi, da.

      (Noe sånt).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Jeg husker også at Axel lagde en middag der, (var det vel).

      Og at det var is med smeltet sjokolade på, (eller noe sånt), til dessert, da.

      Og jeg mener å huske det, at Axel sa det.

      At når han var i lag med andre, så pleide han å spise usunn mat, da.

      Mens når han var for seg selv, så spiste han mer sunn mat, da.

      (Noe sånt).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Før vi dro tilbake til Oslo igjen, på søndagen.

      Så ville bestemor Ingeborg, at vi skulle gå en tur, i skogen ut mot Mølen der, (var det vel).

      (Noe sånt).

      Så det var nesten som i ‘gamle dager’, (på 70-tallet), da jeg pleide å være på besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken der, sammen med søstera mi og mora mi, da.

      (Før Axel ble født).

      For da pleide jeg også å bli dratt med på søndagstur, (husker jeg).

      Og etter turen, så sa bestemor Ingeborg det, at: ‘Turen var det beste’.

      Mens Axel og jeg gikk ned mot bussholdeplassen, (ved et konditori der), nedenfor Skoleveien.

      Men det var kanskje ikke så rart, at bestemor Ingeborg syntes det, at turen var det beste.

      For kvelden før, så hadde vi jo blitt terrorisert, (må man vel si), av den jentegjengen, som bodde i nabolaget, til bestemor Ingeborg, da.

      Og som hadde ringt så fælt, på ringeklokka hennes, da.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Og Axel, han ville forresten heller til onkel Martin, (enn å besøke bestemor Ingeborg), på den her turen da, (husker jeg).

      Men jeg mente det, at bestemor Ingeborg, hu var så gammel.

      Så hvis vi skulle bli noe kjent med henne, så måtte vi besøke henne før hun døde, liksom.

      (Noe sånt).

      Og Pia hadde jo også sagt det, en gang, på 90-tallet.

      At Martin, han hadde vært slem, mot noen damer, på byen, (i Oslo).

      Og jeg husker jo det, at onkel Martin var uhøflig, mot meg, da han lå på sykehuset Sophies Minde, (var det vel), på Carl Berner, høsten 1990.

      Etter at han hadde hatt en MC-ulykke, da.

      Og bestemor Ingeborg hadde ringt eller skrevet til meg, og bedt meg om å besøke han, (på sykehuset), da.

      Så jeg hadde ikke så lyst til å besøke onkel Martin, egentlig.

      Det var mest Pia og Axel som syntes at det var artig, å besøke han, vel.

      Men sommeren etter, (sommeren 2003), så dro Axel og meg, for å besøke Martin og dem da, (husker jeg).

      En helg, (eller noe sånt), rett etter at jeg hadde vært i London, (husker jeg).

      Men jeg tror ikke at noen av besøkene mine, til onkel Martin og dem, var min ide, i utgangspunktet, liksom.

      Men det at Axel og jeg, dro for å besøke bestemor Ingeborg, høsten 2002.

      Det var min ide, da.

      Siden bestemor Ingeborg liksom var den eneste slektningen jeg hadde igjen, av mine foreldre og besteforeldre, da.

      (Siden jeg jo hadde kutta ut faren min).

      Så jeg syntes nok at det var et tap, da mora mi døde.

      Siden hu pleide å ringe meg så ofte, da.

      Noe jeg ikke likte, da dette foregikk.

      Men etter at hu døde, så ble det som en tomhet liksom da, (må man vel si).

      Selv om jeg ikke er helt sikker på hvorfor mora mi ringte meg så ofte.

      Om det var for å tulle med meg, eller hva det kan ha vært.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

      Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

      Så vi får se om jeg klarer å få til det.

      Vi får se.

    • Min Bok – Kapittel 12: Enda mer fra Jegersborggate, (del 2)

      Den siste sommeren, som jeg bodde i Jegersborggate, så dro mora mi, Arne Thomassen, Pia, Axel og meg, på ferie, til Sørlandet.

      Vi kjørte innom omtrent hver eneste sørlandsby, på veien.

      Vi lå over på et pensjonat, i Arendal vel, den første kvelden.

      Så var vi innom byer som Grimstad og Lillesand.

      Flotte sørlandsbyer, med omtrent bare hvitmalte trehus.

      (Vi bare kjørte innom, med bilen, som vel var en folkevognboble vel, hvis jeg skulle gjette.

      Men men).

      Vi hadde leiet en hytte, som hørte til en gård med en jordbæråker, like utenfor Kristiansand da.

      Dette var i slutten av juli, og vi stoppet i Kristiansand sentrum.

      Vi var på en kafeteria.

      Så kjørte Arne Thomassen innom en lekebutikk, eller noe, og jeg fikk en fotball, i bursdaggave, som var veldig hard.

      Så kom vi fram til gården og hytta da.

      På trappa, til hytta, så lå det en død fugleunge.

      Som hadde falt ned fra et rede, i takrenna, eller noe, da.

      Så det var litt traumatiserende nesten.

      Men men.

      Pia vil kaste ballen, mot meg, som skulle være keeper.

      Axel satt på trappa, til hytta, (eller i nærheten).

      Ballen gikk over meg, så jeg kunne ikke redde den.

      (Det ble ihvertfall ikke ‘mål’, det var liksom ‘over’, så da var det vanlig, å bare la ballen passere, og si at det var ‘over’ da.

      Selv om det vanlige var å sparke ballen, og ikke kaste den, som Pia gjorde.

      Men men).

      Men, jeg husket at Axel var bak meg, så jeg snudde meg, og tok liksom et volleyballslag, under ballen, når den begynte å dale ned, bak meg.

      For ballen hadde retning, mot hue til Axel vel.

      Som var under et år gammel da.

      Så havnet ballen istedet bort mot mora mi.

      Som var på siden av hytta da.

      Og som kvakk til, og klagde da, når ballen kom bort til i nærheten av henne.

      Så sånn var det.

      Arne Thomassen sa vel det, at jeg redda Axel, tror jeg.

      Så jeg har faktisk redda både søstera og broren min.

      (Søstera mi redda jeg jo en gang, fra å falle over kanten, av båten til Arne Thomassen, som jeg har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene.

      Jeg reddet også livet, (må man vel si), til Arne Thomassen selv en gang, faktisk, når han dro meg med, for å jobbe hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990 vel, da et firma han jobbet for, var hyret inn, for å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando da, ved St. Olavs plass, i Oslo.

      Så sånn var det.

      Arne Thomassen og jeg, måtte stå oppå gaffelen, til en truck, for å stabilisere noe last.

      Og Arne Thomassen, så ikke en stålbjelke, i taket, inne på det ene lager, hos Forsvarets Overkommando der.

      (Arne Thomassen måtte få meg sikkerhetsklarert, for at jeg kunne jobbe der.

      Men men).

      Sjåføren, (en ung mann, fra Tønsberg/Sandefjord-området vel.

      Han bare kjørte på, og reagerte heller ikke på bjelken.

      Så jeg måtte klappe Arne Thomassen, oppå de grå/mørke krøllene hans vel, oppå hue, for å få han til å skjønne det, at han måtte dukke.

      Han lo først, men så så faren.

      Så dukka han, akkurat tidsnok, til å komme under bjelken.

      Og så dukka jeg også, akkurat i siste liten.

      Så det var like før, at jeg fikk den bjelken, i huet selv.

      Så det var like før at jeg døde selv, må jeg nesten si.

      Men jeg kunne nok ikke ha levd med meg selv, hvis jeg ikke hadde advart, når jeg så at den bjelken kom.

      Da måtte jeg manne meg opp, og være tøff.

      For Arne Thomassen, var en barsk og myndig person, som mer brumma enn snakka vel.

      Så å slå han i hue sånn, det var ikke noe man vanligvis gjorde, for å si det sånn.

      Men men.

      Så sånn var det.

      På den hytta, ved Kristiansand, så husker jeg det, at jeg måtte gå å hente vann, i en bøtte, i en bekk, for at mora mi kunne lage mat, eller noe, vel.

      (For det var ikke innlagt vann da).

      Og Pia og jeg, vi ble også sendt bort i jordbæråkeren der, for å plukke et par kurver jordbær da.

      (Noe som kostet kanskje 2.50, pr. kurv da).

      Mora mi leste i en engelsk pocketbok, tror jeg det var.

      Det var ikke TV eller radio der, så mora vår begynte å lese høyt for oss, om kvelden.

      Hun oversatte vel til norsk da, mener jeg, mens hun leste.

      Noe sånt.

      Så sånn var det.

      Vi dro vel også innom dyreparken, i Kristiansand, og jeg husker spesielt giraffene.

      (Dette var vel før han Julius, fra Barne-TV, var født, mener jeg å huske.

      Han ble vel først kjent, gjennom en TV-serie, på 80-tallet.

      Og dette var fortsatt på 70-tallet, det vil si sommeren 1979.

      Så sånn var det).

      På veien tilbake til Larvik, så klarte mora vår å overtale Arne Thomassen, til å kjøre innom, Knut Hamsun sitt gamle bosted, Nørholm, eller hva det het igjen.

      Vi var med på en sightseeing der, og fikk se Knut Hamsun sin skrivestue, blant annet.

      (Vi var i en gruppe på kanskje 10-12-15 personer, som var med på omvisning der da.

      Blant annet et tysk par vel, i 20-årene kanskje.

      Noe sånt).

      Jeg husker det, at jeg kikket, på noen av de boksidene, så lå framme der, (under glassmontere vel), som Knut Hamsun hadde skrevet da.

      (Jeg hadde jo ikke lest noe av Hamsun da, men mora mi var visst fan av Hamsun da.

      Og fortalte Pia og meg da, at Hamsun var en kjent forfatter.

      Så sånn var det).

      Jeg så på noen av de skriveriene, til Hamsun, som lå framme, i den gamle skrivestuen hans der.

      Og jeg skjønte ingen verdens ting, (husker jeg), av alle ‘krusedullene’, på de sidene.

      Men men.

      Seinere, når jeg ble sånn 18-20 år, så fikk jeg en bok, av min mor, til jul, som het ‘Mysterier’, av Hamsun.

      Og den leste jeg da, og syntes var artig faktisk.

      Og seinere har jeg lest mye av Hamsun, rundt den tiden jeg var i militæret, husker jeg.

      Og i 2-3 år seinere, kanskje.

      (Selv om han ble nazist da, som kjent.

      Det var jeg ikke så begeistret for, for å si det sånn.

      Men når jeg fikk Hamsun-bøker, til jul, av mora mi, og hadde sett hjemstedet hans, osv., så syntes jeg at jeg kunne lese bøkene, for å finne ut hva det var, osv.

      Og jeg kan vel ikke si det, at bøkene til Hamsun, var så nazistiske.

      Kanskje med unntak av Markens Grøde.

      Hvem vet.

      (Uten at jeg er ekspert på sånt her).

      Men men.

      Folk hadde visst hivd Hamsuns bøker, inn i hagen hans, eller noe, etter at det ble kjent, at han var nazist, eller om det var etter krigen, mener jeg at vi fikk høre, på den omvisningen der da, ikke langt Grimstad kanskje vel.

      Noe sånt.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Jeg husker også det, at jeg hadde et bursdagsselskap, den tiden, som jeg bodde, i Jegersborggate.

      Det må antagelig ha vært høsten 1979, for året før, så kjente jeg jo nesten ingen, i Larvik.

      Jeg dro med alle guttene, i klassen min, med på å spille fotball, på ‘lekeplassen’ vår, oppe ved de blokkene, ovenfor sykehuset der.

      (For jeg gikk ikke så bra, med mora mi, på den her tiden.

      Og jeg syntes at fotball var artig da).

      Cathrine Gran, fra Stavern, (niese av han som eier Grans Bryggeri), var også i den bursdagen, husker jeg, (selv om det var lenge siden jeg hadde møtt henne, da vel, og det ikke var jeg som hadde invitert henne).

      Men men.

      Jeg sykla mye omkring, i Larvik Sentrum, og en gang, så husker jeg det, at jeg så meg litt rundt, der hu Lillan egentlig bodde, tror jeg.

      Mora hennes sa det, til henne, at ‘nå var det Barne-TV på landet’, eller noe.

      Og det tror jeg betydde Barne-TV, på svensk TV.

      Vi hadde også svenske-antenne, i Jegersborggate 16, og fikk inn en norsk og to svenske TV-kanaler da.

      Det samme som vi også hadde i Mellomhagen 15B vel, mener jeg å huske.

      (Men Ågot og Øivind, på Sand, de hadde kun norsk TV, husker jeg, til ihvertfall ut på 90-tallet, (da Øivind jo hadde vært død, i mange år. Så han så vel aldri på noe annet enn norsk TV, en eneste gang, tror jeg, hvis jeg skulle tippe. Men men).

      Men men).

      Jeg kaller de blokkene, ovenfor sykehuset, i Larvik, for lekeplassen vår.

      Og ikke bare spilte vi fotball, i den lille parken/hagen der, og også på den asfaltbanen, ved siden av parkeringsplassen der.

      Vi lekte også cowboy og indianer, og noen andre ganger politi og røver, i kjellergangene, til de blokkene.

      (Jeg mener å huske litt vagt, at Pia kanskje leika litt mye, med Egil aka. Tin-Tin, han gutten, som var to år eldre enn meg vel, og som var lillebroren til vokalistdama vel, i Larvikbandet the Girls, som ble litt kjente, på begynnelsen av 80-tallet, med sangen ‘It’s my birthday’, eller noe.

      Men hva de dreiv med, det veit jeg ikke, så jeg skal ikke si noe sikkert

      Men men.

      Tin-Tin bodde på skrått ovenfor Falken der vel, (altså like ved den lekeplassen vår da), i et malt trehus, eller bygård vel.

      Men men.

      Og hu ‘bøllejenta’, Laila, som også var et par år eldre enn meg vel.

      Hu bodde i lignende bygård vel, kanskje 50 meter nedenfor der Frode Kølner og dem bodde vel.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Den første jula, i Jegersborggate, så jobba kanskje Arne Thomassen, i Oslo.

      Mora vår tok med Pia og meg, og prøvde å finne en kirke, å gå på gudstjeneste i, på formiddagen vel, på julaften.

      (Jeg husker det, at en tidligere julaften, på 70-tallet, så var vi på julegudstjeneste, i en kirke ved Nøtterøy/Borgheim, tror jeg.

      Hvor bestefar Johannes og bestemor Ingeborg dro oss med vel.

      Noe sånt).

      Vi fant bare metodistkirken.

      (Larvik kirke, (som var en statskirke-kirke), ligger nede på Torstrand, ved Tollerodden.

      Men det er ganske mange frikirker, og sånt, i Larvik.

      Noe man vel kan høre, på en søndag formiddag.

      Da ‘ringer det inn’, i flere kirker samtidig vel, hvis jeg ikke tar helt feil.

      Men men).

      Det dukka vel opp en ansatt der, hos metodistene, som forklarte mora vår det, at den kirken var stengt, på julaften da.

      (Av en eller annen grunn).

      Men men.

      Men etter dette, så begynte søstera mi og meg, å gå på søndagsskole, i den kirken.

      (Kanskje fordi vi kjeda oss.

      Hvem vet).

      Etter å ha vært der en 8-10 ganger kanskje.

      Så begynte jeg å dra med søstera mi, på å skulke, fra den søndagsskolen.

      For vi fikk nemlig en krone, hver søndag, som det kostet, å gå på den søndagsskolen da.

      (Vi maste oss til dette da).

      Og da gjorde vi det heller sånn, at vi kjøpte to Shake-tyggegummier hver, i den kiosken, ovenfor busstasjonen, (hvor de også solgte potetmos, i beger, husker jeg. Og hvor jeg hadde kjøpt Nybrott, da Axel ble født, (siden mora mi ville ha den avisa, siden det stod fødselsannonsen til Axel, i den)).

      Så sånn var det.

      Men men.

      Pia og jeg, gikk så rundt i Larvik, i noen timer, og prøvde å finne fler mynter, i telefonkiosker, osv.

      Vi fikk nemlig ikke så ofte godteri, og vi fikk nesten aldri penger heller.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Vi leita også etter tomflasker da, i Larvik sentrum, husker jeg, for å få litt penger til godteri da.

      Så vi var nesten gateunger, Pia og meg, og også delvis Frode Kølner, husker jeg.

      Jeg husker spesielt en lørdag, som jeg sykla rundt, på fortauet i Larvik.

      Og da var det tjukt av folk i byen.

      (Kanskje siden det var lørdag ettermiddag vel).

      Og jeg måtte nesten sykle sikk-sakk mellom folka på fortauet da.

      (Så sånn var det).

      For mora mi hadde kanskje sagt til meg det da, at jeg måtte sykle på fortauet.

      Noe sånt vel.

      Men men.

      Så noen ble jo sure da, på meg, som nesten sykla på folk, på fortauet, husker jeg.

      Men men, det brydde vel ikke jeg meg så mye om.

      Vi bodde jo i Larvik Sentrum, og vi ungene følte vel nesten av vi eide byen litt, siden vi bodde midt i sentrum, kanskje.

      Så det var ikke sånn at vi hørte på noen, vi var ute hele dagen, og Pia og meg hørte vel ikke på noen, (ihvertfall ikke meg), for å si det sånn.

      Vi hadde jo vår fars familie, på Berger, og ihvertfall jeg, syntes at jeg var mer i den slekta da.

      Så jeg hørte ikke så ofte på mora mi og Arne Thomassen heller.

      Jeg var vel ofte i opposisjon, til de, kan man nok si.

      Selv om de noen ganger beordret meg til ting da.

      Som at de beordret meg til å låne de penger, til kaffe, en gang, som jeg hadde fått noen mynter av faren min, ved et besøk hos han da, på Berger og Sand.

      Så sånn var det.

      Kaffen som Arne Thomassen og mora mi, mer eller mindre, tvang meg, til å kjøpe for de, i kolonialbutikken, til Fru Landhjem.

      Det var en type kaffe, som Fru Landhjem, malte, mens man ventet, i butikken, fra hele kaffebønner da.

      Hu helte noen bønner, ned i en elektrisk kværn, og etter kanskje fem minutter, så var den kokmalte kaffen ferdig da.

      (De hadde ikke kaffetrakter, men lagde kaffe, i en kaffekjelle da).

      Fru Landhjem spurte meg, om jeg skulle ha filter eller kokmalt.

      Det skjønte jeg meg ikke på.

      Men så sa Fru Landhjem, til hu ‘sladre-kona’, som stod der, at ‘de bruker kokmalt de’.

      (Så Fru Landhjem visste hvem mora mi var.

      Så sånn var det).

      Så luktet det kaffe da, i omtrent hele butikken vel, (som ikke var så stor.

      Det var vel bare bladhylla og en småis-disk, som stod ute i butikken.

      Resten av varene solgte Fru Landhjem, fra bak disken sin da.

      Kanskje med unntak av brus og øl, det husker jeg ikke helt.

      Det var noe reklame for Solo eller Villa Farris der og vel, mener jeg å huske.

      Men men).

      Så sånn var det.

      En gang, så ble Frode og jeg enige om, at vi skulle spare pengene, som vi fikk, for tomflaskene, som vi pantet, en stund.

      Også skulle vi ha fest, på rommet til Pia og meg.

      Så Frode lå vel over, hos oss, tror jeg.

      Ihvertfall så kjøpte vi en god del godteri, for kanskje 10-20 kroner da.

      Og spiste det, en kveld vel, på rommet til Pia og meg, i Jegersborggate da, (husker jeg).

      Så sånn var det.

      Men men).

      En gang, så gikk Frode Kølner og jeg, og noen andre folk, i klassen til Frode Kølner, hjem fra skolen.

      På den siden av skolegården, som var nærmest fengselet, så var det en hekk, som markerte hvor skolegården begynte.

      I den hekken, så var det en port.

      Som bare var en åpning, i den hekken da, (som vel bestod av noen alme-trær, eller noe sånt, kanskje).

      Men men.

      Så kom det en gutt, i klassen til Frode Kølner, ut av den porten da.

      Det var en gutt, med rødt hår vel, som bodde i noen blokker, ikke langt fra Fram Stadion vel.

      Så hoppa først en gutt, på han gutten, og fikk han ned i bakken.

      Så tok Frode Kølner over, og satt oppå han gutten.

      Så måtte jeg også tulle litt, syntes jeg.

      For Frode Kølner lo, og bare hadde det morsomt, virka det som.

      Så lå jeg oppå han gutten, som ikke kom seg opp.

      Men han slo meg i trynet, et par ganger, så jeg fikk to blå øyer vel, i trynet.

      Jeg trodde jo at dette bare var noe morsomt, så jeg slo ikke da.

      Jeg trodde at det var lekeslåssing, og ikke alvor, da.

      Så kom han gutten seg opp, og tok Halsen-gymbagen min, som lå like ved der vi slåss da, og kasta opp på toppen, av et huskestativ, som var bygget, av noen stolper, som var cirka lik telefonstolper vel.

      Det må ha vært en fredag, for han gutten, sa det, at jeg ikke måtte gå ned på skolen, i helga.

      Det sa jeg var greit.

      Grunnen til at jeg hadde Halsen-bag, det var det, at jeg fikk den bagen, mens jeg bodde, i Mellomhagen, og gikk i første klasse da.

      Men det året jeg gikk i andre klasse, så bodde jeg jo i Larvik.

      Jeg spurte mora mi, om jeg kunne få Fram-bag.

      Men det sa mora mi, at jeg ikke kunne.

      Det var ikke sånn, at jeg hadde spilt, for Halsen.

      Så det var bare fordi at Halsen var den lokale klubben, at jeg ville ha Halsen-bag, året før.

      Så sånn var det.

      På mandagen, så var den bagen borte.

      Uten at jeg vet hva som hadde skjedd med den.

      Men mora mi reagerte på det, at jeg hadde måttet ta over slåssinga, for ‘store Frode’, som hun refererte til han som da, (for han var litt større av vekst enn meg da, litt mer ‘gampete’ kan man vel kanskje si. Men men).

      Og noen andre, (en lærer eller vaktmester på skolen kanskje), ga meg også tilbakemelding på det, at jeg hadde fått meg blåveiser da.

      Så sånn var det.

      Det skjedde også en annen episode, ved den porten der da, ved skolegården.

      En dag, som jeg gikk til skolen, og vi begynte til andre time, kanskje.

      Så skulle jeg gå inn den porten.

      Men der stod det en eldre gutt, som liksom holdt i begge almetrærne, på hver sin side, av porten da.

      Mens han stod midt i porten da.

      Så han liksom sperret hele porten, og jeg kom meg ikke inn, i skolegården.

      Jeg var vel ikke helt våken kanskje.

      Jeg tenkte ikke på det, å prøve å gå inn noen av de andre inngangene, til skolen.

      Jeg bare snudde, og gikk tilbake til Jegersborggate, og forklarte det til mora mi, at en gutt sperra veien min da, sånn at jeg ikke kom meg inn til skolen.

      Så sånn var det.

      Så viste det seg det, at bestefar Johannes var hos mora mi da.

      Så han må ha dukket opp der, like etter at jeg gikk til skolen da.

      Bestefar Johannes kjørte meg ned til skolen, og ble med, og pratet med lærererne, om det her da.

      Så i det neste friminuttet, så gikk flere lærere, for å lete, etter han gutten da.

      Jeg hadde jo vært litt trøtt, og fikk ikke sagt noe, til han gutten.

      Jeg tenkte ikke på å be han flytte seg, eller noe.

      Og hadde ikke forestilt meg det, at bestefar Johannes, ville dra ned, og prate på en alvorlig måte, (husker jeg, at det virka som vel), med lærererne.

      Han fortalte dem kanskje et alvorsord, om disiplin, eller noe.

      Hva vet jeg.

      Han fortalte dem kanskje det, at onkelen hans var den kjente Bernhof Ribsskog, som stod bak normalplanen for Grunnskolen?

      Hva vet jeg.

      Men men.

      To lærer ville, i det neste friminuttet, at jeg skulle bli med de, og gå rundt, i skolegården, og prøve å finne han gutten da, som hadde sperra veien for meg, i den porten i hekken da.

      Jeg orka ikke det.

      Jeg syntes det ble litt mye.

      Jeg hadde egentlig ikke blitt så lei meg.

      Han gutten hadde ikke slått meg, eller noe.

      Men bestefar Johannes, tok dette så alvorlig, så da ble jeg nesten på gråten vel, når jeg så hvor mye oppstyr, som denne saken skapte da.

      Han gutten kom bort til meg, i friminuttet, (når jeg stod litt for meg selv, og kanskje var litt flau over det, at dette hadde tatt av sånn), og bønnfalt meg, om at jeg ikke måtte sladre, om at det var han, som hadde stoppa meg.

      (Så dette hadde nok blitt tatt opp, i alle klasserom.

      Hvem vet).

      Jeg sa vel noe sånt, som at jeg ikke skulle si det.

      Og så vel aldri noe mer, til han gutten, etter det her.

      Så sånn var det.

      En gang, så var det også sånn, at jeg ikke hadde badehette, når jeg gikk på Torstrand Skole.

      (Den lå kanskje i Halsen-bagen, som ble borte?

      Hvem vet).

      Svømmelærerinna maste på meg, om at jeg måtte få meg ny badehette da.

      Det var ikke lov, å svømme i bassenget, uten badehette.

      Mora mi sendte meg på Albert Bøe, før skolen, en dag.

      Albert Bøe åpnet omtrent, på samme tid, som den første timen min begynte, den dagen.

      Men jeg forklarte problemet, for han som stod i døra, og slapp inn medarbeiderne, om morgenen, på Albert Bøe.

      (Kanskje det var Albert Bøe?

      Hvem vet).

      Men de hadde ikke badehetter der, forklarte en dame der meg.

      Så jeg måtte gå enda en gang, på svømminga, uten badehette.

      Så sånn var det.

      Men men.

      En gang, (har jeg skrevet notat om her), så dro også Frode Kølner meg opp til en gutt, som het Greger, eller noe vel.

      Som bodde opp mot Tagtvedt der vel.

      Han møtte jeg igjen, en søndag, som jeg var på besøk hos mora mi, etter at jeg hadde flyttet til faren min.

      2-3-4 år seinere da.

      Han var med i en guttegjeng, på tre gutter vel.

      Og de angrep meg nesten.

      Jeg hang nede ved havna, i Larvik, mens jeg venta på toget, til Drammen/Holmestrand da.

      Men han Greger kjente meg igjen, og sa til de andre, at de skulle la meg være i fred.

      Så gikk dem bort.

      Så sånn var det.

      Men men.

      (Hvis det var Greger, som han karen het da.

      Det er mulig jeg husker feil navn.

      Hvem vet).

      En gang, like etter at vi flyttet til Jegersborggate.

      Så gikk jeg sammen med Frode Kølner, i Trygves gate vel.

      Så plutselig, så dukka han Jarle opp der.

      Han stod og hang vel.

      Han ville bytte fotballkort, med meg.

      Han hadde Kevin Keagan-kortet.

      (Som da spilte for Newcastle vel).

      Jeg holdt jo med Everton, men Kevin Keagan, var jo en veldig kjent spiller, og et av de ‘beste’ fotballkortene vel, av den grunn vel.

      (Selv om jeg ikke byttet så mye fotballkort).

      Jeg tulla litt med Jarle, (som var et år yngre vel), og sa at det ikke var ‘Kevin Kigan’, men ‘Kevin Ke-agan’.

      Og at det var en annen spiller da.

      Jarle var likeglad, og bytta kortet med meg da.

      Men fotballkort stod nok ikke like høyt i kurs kanskje, i Larvik som på Halsen.

      Jeg kan ikke huske det ihvertfall, at jeg bytta noe særlig fotballkort, etter det her.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Det året som jeg gikk i 3. klasse, på Torstrand Skole, så fikk vi ny lærerinne.

      Hu var litt ekkel mot meg, sånn som jeg husker det.

      At hu var negativ mot meg, og liksom aldri ga meg annerkjennelse da.

      (Snarere tvert imot vel).

      På Torstrand skole, så var det sånn, at alle skulle gå pent, på rad og rekke, hvis vi skulle til video-rommet, for eksempel.

      Og hu nye lærerinna, hu likte ikke meg, av en eller annen grunn.

      Så hu beordra meg, til å gå bakerst da, sammen med de gutta, som hadde rykte på seg, for å være ‘urokråker’ da.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Dette kan kanskje ha hatt sammenheng med, (har jeg tenkt, mens jeg har begynt å skrive, om denne tiden nå, i denne boken), med noe som skjedde, den siste dagen, i andre klasse.

      Den forrige frøkenen, snakka til klassen om det, før skoleavslutningen, at hun håpet det ikke ble sånn, som året før, at noen av gutten, løftet på skjørtene, til noen av jentene, i klassen, og så videre.

      Men, da følte jo jeg meg litt fremmedgjort da, (som det vel heter).

      For året før, så hadde jo jeg, gått på Østre Halsen Skole.

      Så jeg hadde ikke fått med meg noe, av det her morsomme, som hadde skjedd, året før.

      Så da følte jeg meg litt dum og kjedelig da kanskje.

      (Det var nesten som at frøken utfordret meg, eller frøys meg ut, eller noe, syntes jeg.

      Men men).

      Så på avslutninga, så fløy selvfølgelig jeg rundt, og løftet på skjørtene og kjolene, til alle jentene i klassen, i skolegården da.

      Mens mora mi ikke skjønte noe, av hvorfor jeg holdt på sånn, og kjeftet da.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Så kanskje det var derfor vi fikk ny frøken, (tenker jeg nå).

      Hvem vet.

      Men men.

      Da jeg bodde hos mora mi, så var jeg nesten konstant godtesjuk, for vi fikk nesten aldri godteri, og aldri mye gangen, (må jeg vel si).

      Men men.

      Så jeg pleide å kikke i skuffer og skap, om det var noe, som gikk ann å spise, som snacks, eller noe.

      Det var det så og si aldri.

      Mens i skuffene og skapene, til farmora mi Ågot, på Sand/Berger, hvor jeg flytta til, da jeg var ni år, så var det alltid, (vil jeg si), noe man kunne spise, som snacks, i skapene der.

      Det var vanligvis sjokolade der, eller ihvertfall Smørbukk-karameller.

      Det var også alltid, (vil jeg si), nøtter og rosiner og sånn, i et annet skap der da.

      Og også sukkerbiter, hadde hu vel alltid.

      Og også kokesjokolade vel, (så godt som alltid).

      Men men.

      Så det var kanskje nesten som da Ågot var tjenestepike hos familien Jebsen, (ihvertfall i årene før krigen).

      At de hadde nok av alt mulig, mer eller mindre, i skapene.

      Hvem vet.

      Mora mi hadde noen ganger tyggegummi, (ofte gul-brun Sor-Bits), i veska si, (hadde jeg funnet ut, etter mange års erfaring, i å finne de minste rester av godteri eller også mynter, i husene, som vi hadde bodd i).

      En gang, så fant jeg en pille, i veska til mora mi, og spiste den, nærmest i desperasjon, over å ikke ha noe godteri eller snack, å døyve godtesjuken med da.

      Men men.

      Så ble jeg helt ‘fyllik’ av den pilla.

      Og mora mi dro meg med på sykehuset, like ved, (etter å ha hørt med en nabo, som var sykepleierske vel), og jeg ble pumpa da.

      Så sånn var det.

      Men men.

      (Mora mi sa vel, at dette var en gammel sovepille, som hun hadde i veska.

      Men men).

      En gang, mens vi bodde i Jegersborggate vel, så skulle jeg være, hos en kamerat, av Arne Thomassen, som bodde i en bratt sidegate, av Jegersborggate, ned mot Larvikfjorden da, (heter det vel).

      De bodde i en etasje vel, (tror jeg ihvertfall. Jeg var ihvertfall bare i en etasje der), i et lite og gammelt, malt trehus vel.

      Men men.

      Arne Thomassen og kameraten, skulle et eller annet.

      Og jeg ble igjen der, med kona til kameraten, til Arne Thomassen, (som oppholdt seg på kjøkkenet, hele tiden mens jeg var der. Hu var kanskje nervøs, eller noe. Hva vet jeg).

      Jeg måtte leke, med to jenter, som den ene av, var på min alder vel, og en var yngre vel.

      De hadde også en bror, som var yngre enn meg da.

      Og det var jo bare rommet deres, som vi kunne leke i.

      Og jeg var ‘vrang’ da, sa hu eldste jenta.

      Fordi vi begynte jo å krangle, og det endte vel med det, at jeg heiv ut alle de tre ungene, av det rommet deres, og at de forsvant ut til mora, i kjøkkenet.

      (Hvor det hadde vært sånn, at jeg forsvant ut, i begynnelsen, av besøket mitt der).

      Så jeg tok over hele rommet dems til slutt, kan man kanskje si.

      Selv om dem fikk det tilbake, og jeg fikk høre flere ganger, av hu eldste jenta, at jeg var ‘vrang’ da.

      Men men.

      Så sånn var det.

      Hva Arne Thomassen og kameraten, dreiv på med, mens jeg var der, det veit jeg ikke.

      Men noe var det vel.

      (Dette var vel en ‘travbane-kamerat’, av Arne Thomassen, tror jeg).

      Så sånn var det.

      Mora sa forresten en gang, til Pia og meg, mens vi bodde i Jegersborggate.

      At Arne Thomassen hadde tre barn, med en dame, i Larvik.

      Men det fikk jeg aldri bekreftet noe sted.

      Så dette var vel mest sannsynlig, noe tull, fra mora mi.

      Så sånn var nok det.

      Men men.

      Etter at Axel ble født, så husker jeg en gang, som mora mi hadde en venninne på besøk, i Jegersborggate.

      Plutselig krafset det inne i veggen der, (som det noen ganger gjorde, i det gamle trehuset).

      Mora mi prøvde seg på den, at de som bodde der før oss, hadde hatt en hamster, som hadde blitt borte.

      ‘Pøh, det er rotter’, smalt det fra meg, som satt stille i en stol, like ved sofaen, og hørte på at mora mi og venninna prata da.

      Men men.

      Da begynte mora mi bare å le, av hele situasjonen.

      Men det var vel sånn, mener jeg, at når Arne Thomassen, mora mi, søstera mi og meg, var alene hjemme der, i Jegersborggate.

      Og vi hørte den krafselyden.

      Så var det vel sånn, at det ble sagt, at det var rotter som lagde den lyden, mener jeg.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      På det samme besøket, (eller om det var et annet venninne-besøk), så husker jeg at den venninna, av mora mi, som var på besøk.

      At hu fikk se bilder, fra København-ferien vår, sommeren 1978.

      Venninna sa det, til mora mi, at ‘du så ikke gravid ut på de bildene der, syntes jeg’.

      Noe sånt.

      ‘Gjorde jeg ikke det’, sa mora mi.

      Noe sånt.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      En gang, en vinter vel, som Pia og jeg, gikk rundt, i Jegersborggate, med lue osv., vel.

      Så møtte vi to fylliker, litt nærmere Herregårdsbakken og på samme side av gata, som huset vårt var da.

      (Så vi følte oss ganske hjemme).

      ‘Hallå guttær’, sa fyllikene, (eller han ene fylliken da), også gikk de videre.

      Så søstera mi kunne altså passere som gutt, ihvertfall hvis det var noen fylliker som så henne, da hu var sånn 6-7-8 år da.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      En gang mens vi bodde i Jegersborggate.

      (Før Axel ble født vel, og mens Arne Thomassen jobba i Oslo).

      Så hadde Pia og jeg, vært på ferie, hos faren vår, på Berger.

      Han kjørte oss tilbake til mora vår, i Jegersborggate da, og ble bedt inn til henne.

      Han satt og prata med mora vår, i stua vår da, og så spurte mora vår, om han ikke kunne bli natten over.

      Så faren vår, lå faktisk over, en natt, sammen med mora vår, i Jegersborggate, i Larvik, i 1978 en gang, må det vel ha vært.

      (Enten 1978 eller 1979, for jeg flytta dit i 1978, og flytta til faren min, i 1979).

      Men men.

      Jeg dro med faren min, gjennom Larvik Sentrum, morgenen etter.

      Til en bokhandel/lekebutikk, i første etasje, i DNC-bygget, i bakkant, av torget i Larvik.

      Så fikk jeg mast meg til, at jeg kunne få en eske Lego da.

      Så sånn var det.

      Selv om faren min var ganske sur, på denne ‘marsjen’ vår, gjennom Larvik Sentrum, mener jeg å huske.

      (Og nok egentlig ikke ville gå og kjøpe gave til meg.

      Men men).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Pia og jeg pleide noen ganger å være alene, om kvelden, i Jegersborggate, og da hendte det, at det var politiske debattprogrammer, osv., på TV.

      Jeg husker det var en TV-sending, med en valgdebatt, hvor det stod ‘H’, for Høyre-politikere, og ‘R’ for Regjeringen.

      Jeg holdt jo med Everton, som hadde blå drakter, og ‘holdt’ derfor kanskje med Høyre, som hadde blå, som sin farge da.

      Men men.

      Jeg sa til Pia, at ‘H’ var bra da.

      Men også at ‘R’ var bra, siden det var Regjeringen, (og jeg var patriot da, må man vel si).

      (Husker jeg).

      Men men.

      Jeg var jo med, å jobbe, på Unge Høyre sitt valgkampprogram, i Høires Hus, i Oslo, i 1991.

      Så jeg vet at valg, det er det i Norge, i oddetalls-år.

      Så da var det også kommunevalg, i 1987, 1983 og 1979.

      Så dette var en TV-sending som Pia og jeg så, like før jeg flyttet til faren min da, høsten 1979, vil jeg tippe på, (som jeg kom på nå).

      Jeg lurer på om det var i den TV-sendingen, som politiet kom på døra, og lurte på Folkevogna utafor.

      Hvem vet.

      Pia og jeg pleide også å se på Dagsrevyen, noen ganger, når vi var aleine hjemme.

      Og vi så på noe om Camp David-avtalen vel, mellom Egypt og Israel.

      Og da het statslederne, som var i nyhetene, Begin og Sadat, husker jeg.

      Vi tulla med Sadat, og kalte han for ‘Salat’, husker jeg.

      Men men.

      ‘Begin og Salat’.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Det forsvant, minst en knapp, på den TV-en, i stua, i Jegersborggate, mens jeg bodde der.

      Det var ikke jeg som fjernet den.

      Var det søsteren min Pia, som tullet med TV-en på samme måte, som hun tullet med vugga til Axel, mens vi bodde der?

      Hvem vet.

      Bare noe jeg har lurt litt på.

      Men men.

      Mora vår var ikke noe flink til å lage mat.

      Hu gikk på Thorfinns og kjøpte lungemos, husker jeg.

      Det lagde hu bare for Pia og meg selv.

      Det smakte noen ganger veldig vondt, og lukta vel også mindre godt vel.

      Så mens Arne Thomassen, (som var flink til å lage mat, må man vel si), jobbet i Oslo, så pleide Pia og jeg, bare å hive middagen i søplebøtta, under vasken, og løpe ut utgangsdøra, og ut i Jegersborggate, husker jeg.

      Pia og jeg, måtte allerede da vi bodde i Mellomhagen, (altså da vi var sånn 4-5-6-7 år gamle), ta oppvasken, for mora vår.

      Det måtte vi også en god del, i Jegersborggate.

      Men noen gangen, så var det mer eller mindre ‘krig’, mellom mora vår, og Pia og meg, (eller ihvertfall meg vel).

      Så det perioder hvor vi ikke tok oppvasken og, mener jeg å huske.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      En gang, så hadde jeg krangla med mora mi.

      Jeg hastet ut døra, til Jegersborggate, og så inn i portrommet, og så inn i hagen vår, for å hente sykkelen min.

      Jeg var preget av krangelen med mora mi da, og ville bare få en del avstand mellom meg selv, og mora mi.

      Så jeg ville bare sykle avgårde da, vekk fra huset vårt i Jegersborggate, og kanskje finne noen kamerater, eller noe da.

      (Oppe ved lekeplassen vår, ved de blokkene, antagelig).

      Så så jeg plutselig det, at bestefar Johannes, stod med en rive, (eller noe vel), i hagen vår.

      Det var rart, at ingen hadde sagt fra til meg om det, at bestefar Johannes var på besøk, fra Nevlunghavn.

      Hm.

      Men men.

      Bestefar Johannes, stod og dreiv med hagearbeid da, og spurte meg om dette ikke var noe jeg kunne gjøre.

      (Han ville vel at jeg skulle ta det som en fast plikt da).

      Jeg var opprørt, etter krangelen med mora mi, og sa bare ‘nei’, og forsvant avgårde med sykkelen min.

      Så kanskje hvis jeg ikke hadde krangla med mora mi.

      Men sånt burde vel egentlig gått gjennom mora mi, sånne ting som plikter, osv.

      Men vår familie, var mer eller mindre i oppløsning da.

      Mora vår mista litt kontrollen på Pia og meg, ihvertfall etter at hu begynte å lage den vonde lungemosen.

      Eller egentlig var det kanskje, når hu glemte å kjøpe kattemat til Pusi, at hu mista kontrollen.

      Det er mulig.

      Pia og jeg, måtte kontakte han barnevakten, og be om penger av han, til kattemat.

      (Arne Thomassen jobbet jo i Oslo).

      Så kjøpte vi en boks kattemat, men hvor lenge varer en boks kattemat?

      Vi ga ihvertfall Pusi litt kattemat, og skulle liksom spare resten da.

      Men katta roet seg kanskje litt, når den så at vi ungene ihvertfall prøvde.

      Det er mulig.

      Men men.

      Så etter dette, så var det vel ikke mye respekt, som vi hadde for mora vår, vil jeg si.

      Selv om jeg handlet mye for henne, etter at Axel ble født.

      Men når hu ikke kjøpte kattemat til Pusi, da var det nok noe galt, et eller annet sted, for å si det sånn.

      Men men.

      Jeg fikk jo masse plikter, det vil si at jeg handlet for mora mi, i mange forskjellige butikker, i Larvik Sentrum, etter at Axel ble født.

      Men så plutselig, en dag, som jeg kom hjem fra skolen.

      Så var det en hjemmehjelp, fra Larvik kommune vel, på kjøkkenet.

      Da følte ikke jeg meg hjemme der lenger, for å si det sånn.

      Jeg mistet ansvaret jeg hadde hatt, enda jeg syntes jeg hadde vært flink, og alltid gikk og handlet, når mora mi ba meg.

      Men men.

      Jeg hadde jo da litt tilgang til litt penger og, og pleide å spille en krone, på kronespill, når jeg gikk og handlet, for mora mi.

      Hjemmehjelpen la mange mynter, i en skål, på kjøkkenet.

      En dag så sa hu til mora mi, at hu kunne se det, at det mangla mynter, i den koppen.

      Men jeg hadde jo fått lov å ha ansvaret for penger, før hu hjemmehjelpen dukka opp.

      Og jeg ble litt nedfor av hu strenge hjemmehjelpen, og at jeg mistet ansvaret jeg hadde, uten å ha gjort noe galt, mente jeg, og jeg fikk masse fritid da, etter skolen, enda jeg kanskje hadde kuttet ut kameratene mine litt, etter at jeg fikk ansvar for å handle for mora mi, etter Axel ble født.

      Så jeg innrømmer det, at jeg, for å døyve på denne skuffelsen, og mangelen på spenning, som jeg var vant til å få oppfylt, når jeg handla for mora mi, og brukte en krone, (hvis jeg hadde råd til det), på kronespill.

      Så innrømmer jeg det, at fristelsen noen ganger ble litt for stor, og at jeg rappa noen mynter, i den skålen til hjemmehjelpen, på kjøkkenet.

      Så sånn var det.

      Jeg ble helt rar nesten, etter at vi fikk den hjemmehjelpen, (som var veldig upersonlig, syntes jeg, så det var nesten som å bo på institusjon, etter at hu dukka opp i huset vårt, hver dag, husker jeg).

      Men men.

      En dag, så sa jeg at jeg var syk, og ble hjemme fra skolen, og lagde en sånn bane, av noen modelljernbane-skinner, eller noe, som jeg sendte klinkekuler ned av da, og viste til hjemmehjelpen, når jeg var ferdig.

      Hu sa vel ikke så mye men.

      Men hu ble med og så på den klinkekulebanen, som jeg hadde lagd men.

      (Jeg hadde kanskje litt feber).

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Mora mi nevnte det en gang, for Pia og meg, at hu var så fin, at hu ble døpt Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog.

      Hu var nesten i ekstase omtrent, da hu fortalte om det her, i Jegersborggate.

      Så sånn var det.

      Hu kunne noen ganger lage et poeng av, at det var ‘Arme Riddere’, til dessert, eller noe.

      Eller noen ganger så sa hu at det var ‘Tilslørte Bondepiker’.

      Men men.

      Men hu kunne noen ganger sende meg, for å kjøpe Ritter-sjokolade.

      Mener jeg å huske.

      Men hu fortalte aldri noe om bestemor Ingeborg sine forfedre, som var kongelige og adelige da.

      (Ikke til meg ihvertfall.

      Sin grandtante Magna Adeler, kalte hun bare for Meme, de gangene jeg hørte, at hun pratet om henne.

      (Men til gjengjeld så hendte det ikke så rent sjeldent, at hun pratet om nettopp Meme, så det navnet har festet seg litt i hukommelsen min da.

      Også Unse (Heegaard f. Trock-Jansen, som også var fra bestemor Ingeborg sin slekt, i Danmark), pleide mora mi enkelte ganger å nevne.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      På en av mine bursdager mens vi bodde i Jegersborggate.

      (Antagelig 8-års dagen min, 25. juli 1978).

      Så dro mora mi og Arne Thomassen, med Pia og meg, på Grands Hotell, i Larvik.

      I et serveringslokale, som jeg tror het noe med ‘hagen’.

      Noe sånt.

      Og da gikk mora mi bort til orkesterdirektøren, (for et danseband, eller noe, kanskje).

      Og spurte om han kunne spille ‘Happy Birthday to You’, for meg.

      (For det var vel et utenlandsk band da).

      Men jeg ble så flau, (og gikk ikke så bra overens, med mora mi), så jeg ville ikke reise meg, når de var ferdige å spille.

      Jeg bare satt som vanlig, på stolen min.

      Så mora mi ble kanskje litt sur da, det er mulig.

      Det var vel litt snobbete der, og jeg syntes kanskje det ble litt vel mye.

      Det er mulig.

      Men men.

      En gang, så dro Arne Thomassen og mora mi, med Pia og meg, i en folkevogn sikkert, opp til et slags museum, som lå på toppen ved ‘ra-et’ der, (heter det vel).

      Men det museet, (eller kunstgalleri, var det vel egentlig), var stengt da, hvis jeg husker riktig.

      (Dette var et som var i en bygning, oppå den morenen, som Bøkeskogen ligger på vel, men mot Langestrand vel.

      Noe sånt).

      Mens vi kjørte rundt, nedenfor morenen der, langs Farriselva vel, (heter den vel).

      Så nevnte Arne Thomassen det, husker jeg, at alt av eiendommer osv., rundt der, det var eiet av Treschow-Fritzøe.

      Så sånn var det.

      Og i 2. klasse, på økonomi-linja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, (cirka 10 mil lenger nord i Vestfold, den videregående skolen, som folk fra Berger, hvor faren min var fra, gikk på), i faget Samfunns og Næringslære, så spurte han læreren oss, om hvem det var, som eide mye av skogen, nede i Larvik-området.

      Og da huska jeg det, som Arne Thomassen hadde sagt da, når vi kjørte rundt der, ved Farriselva vel, cirka ti år tidligere.

      Også svarte jeg ‘Treschow-Fritzøe’ da.

      Og det var visst riktig, svarte læreren.

      (En lav kar, i 40-årene vel, med mørkt hår og skjegg vel.

      Så sånn var det).

      Og da utbrøt Line Nilsen, fra Svelvik, (som gikk på regnskapslinja. Dette var en delt klasse, hvor jeg gikk på Markedsførings-linja. Line Nilsen var fra Svelvik, men jeg hadde gått i samme klasse, som henne, på Svelvik Ungdomsskole, siden vi bare var noen og tjue elever, så havnet seks jenter fra Svelvik, i vår Berger-klasse. Men men).

      Line Nilsen sa, (nesten i panikk vel. Eller hva det kan ha kommet av), ‘hva sa du’.

      Noe sånt.

      Uten at jeg skjønner hvorfor hu blei så oppstyrtet av at jeg svarte riktig på det.

      Jeg var vel kanskje den i klassen, som oftest svarte riktig, på spørsmål fra lærerene.

      Så det var vel egentlig ikke noe sensasjonelt, i det, vil jeg kanskje si.

      Men men.

      (Bare noe jeg tenkte på nå).

      En gang, mens jeg bodde i Jegersborggate, så dro Frode Kølner, med meg, på noe dukketeater, hos AOF, (eller noe. Det var noe med Arbeiderbevegelsen ihvertfall, mener jeg, selv om Frode Kølner, på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet, var i Unge Høyre, mener jeg. Men men).

      AOF, (var det vel), lå nederst i den sidegaten til Jegersborggate, der de ungene bodde, hvor Arne Thomassen hadde latt meg være, mens han gjorde noe ærend, med en kamerat, (disse ungenes far), og hu eldste datter hadde kalt meg for ‘vrang’, som jeg skrev ovenfor, (eller om det var i det forrige kapitellet).

      Etter at vi gikk ut, (var det vel), så sa Frode Kølner det, om ei jente i klassen sin, (var det vel).

      At hun var veldig barnslig, og at hun var en av de ungene, som hadde ropt, under dokketeater-forestillingen da.

      (Så jeg kan vel nesten forestille meg det, at kanskje Frode Kølner, kan ha drevet med noe baksnakking av meg, etter at jeg flyttet til faren min, på Berger, osv.

      Hvem vet).

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Jeg hadde aldri hørt om AOF før, men Frode Kølner hadde vel bodd i Trygves gate, hele livet, tror jeg, og var jo ikke fra Halsen og Berger, sånn som meg.

      (Så han fikk vel med seg mer, om hva som foregikk, for unger osv.

      Det er mulig).

      Men men.

      Det skjedde mye, på det cirka et og et halvt året, som jeg bodde i Jegersborggate, syntes jeg nå, når jeg tenker tilbake på det.

      Det skjedde vel mye mer, enn i Mellomhagen, (hvor vi bodde før Jegersborggate), enda vi vel bodde i Mellomhagen, i lengre tid.

      Men men.

      Jeg må ha vært ganske stresset, når jeg bodde i Jegersborggate der, tror jeg.

      For jeg husker det, at når jeg måtte tisse.

      (Når jeg var på rommet mitt).

      Så ville jeg spare tid, så jeg begynte å ta ut tissen, (når jeg trodde jeg var alene, i andre etasje der), på vei til doen.

      Men det la mora mi merke til en gang, fra første etasje.

      (Hu så opp, i trappa, og la merke til meg, når jeg gikk forbi trappa, i andre etasje der.

      Så mora mi fulgte med ganske nøye på meg, må man kanskje si).

      Og da sa mora mi til meg, at det fikk jeg ikke lov til, å ta ut tissen, før jeg var inne på do, (for å bli litt raskere ferdig med å tisse da).

      Så det måtte jeg slutte med.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Når vi spilte fotball, på den asfaltbanen, oppe ved de blokkene ovenfor sykehuset.

      (Det var ofte en hel gjeng av oss, som spilte da, av unger som bodde i nærheten av de blokkene da.

      Uten at jeg husker alle navnene.

      Men men).

      Så hendte det, at ballen gikk over et av gjerdene, til en av naboene.

      Og jeg var ganske utadvendt, og ble kanskje tøff, av å være i den familien jeg var i, (og all flyttingen kanskje), for det var nesten som en ‘krig’, hjemme hos oss, noen ganger.

      Det var ganske anspent, ihvertfall.

      Men men.

      Så jeg turte det, å ringe på hos han naboen, til fotballbanen, og be om å få tilbake fotballen vår da.

      Og da sa han, at det var greit.

      Også dro han med meg, til en garasje, eller et uthus/bod, eller noe.

      Og der lå det kjempemange baller, husker jeg, som unger hadde mista over gjerdet da, i årenes løp.

      Jeg måtte peke ut ‘vår’ fotball da, og fikk tilbake den.

      Så sånn var det.

      (Dette var vel noen som bodde i Øvre Jegersborggate kanskje, vil jeg tippe på).

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Mens vi bodde i Jegersborggate, (var det vel), så dro mora vår, Arne Thomassen, Pia og jeg, på tur med danskebåten Petter Wessel, til Fredrikshavn.

      Jeg husker det, at vi var i butikken Damsgaard, ikke langt unna fergelejet, i Fredrikshavn da.

      Også fikk jeg en flaske Jolly Cola, husker jeg.

      Men når mora mi hadde betalt i kassa, så lurte jeg på det, om hvordan jeg kunne få åpnet den flaska.

      Og det som skjedde da, det var nesten litt utrolig.

      Vi fikk en (enkelt designet) oppdragelse, av han unge mannen, som satt i kassa.

      Mora mi ville levere den tilbake, etter at vi hadde åpnet Jolly Cola-flaska.

      Men dette var visst en sånn flaskeopptrekker, som kundene fikk, til odel og eie, av butikken.

      (Virka det som ihvertfall, for meg).

      Så dette var nesten utrolig bra kundeservice, vil jeg si.

      (Sånn som jeg husket det, ihvertfall).

      Noe sånt hadde vi aldri opplevd i Norge.

      (Så både mora mi og jeg ble overrasket, over dette, husker jeg).

      Men men.

      Så de danskene, de får det til noen ganger, det er helt sikkert.

      (Selv om det noen ganger kanskje er litt vanskelig å skjønne hva de sier).

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Ikke lenge etter at jeg ble kjent med Frode Kølner, (noe som var like etter at vi flyttet til Jegersborggate vel).

      Så forklarte Frode Kølner meg, at ‘der ligger Falken’, eller noe.

      (Det som nå heter Falck Bilberging vel).

      Like ved lekeplassen vår, var dette, i en sidegate, til den gaten, som gikk mellom Jegersborggate, (fra like ovenfor huset vårt), og til Trygves gate, (hvor Frode Kølner bodde).

      Så den lekeplassen, (som vel kanskje var privat område, og tilhørte de nevnte blokkene, ovenfor Larvik Sykehus), den var i en gate, som gikk fra cirka ovenfor huset vårt, i Jegersborggate, og opp til Frode Kølner og dem sitt hus, på hjørnet av Trygves gate da.

      Så sånn var det.

      (Selv om den lekeplassen lå mye nærmere Frode Kølner og dem, så var den også nærme der vi bodde da, vil jeg si, siden Pia og meg, bare behøvde å gå opp en bakke, på hundre meter kanskje, for å komme oss dit.

      Mens Frode Kølner bodde kanskje tjue meter unna, og kunne se lekeplassen, (delvis ihvertfall vel), fra ‘lekerommet’ sitt, i andre etasje, i det grønne huset deres da.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Mora mi dro meg også med, husker jeg, en kveld, en vinter, (det må vel ha vært vinteren 1978/79), for å gå på ski, i en lysløype, som mora mi var så begeistret for, som gikk rundt i området rundt Bøkeskogen der da.

      Så selv om vi bodde midt i Larvik sentrum, så var det bare en kort biltur, (eller om vi gikk), opp til Bøkeskogen, så kunne man stå på (langrenn) ski der.

      Noe mora mi var begeistret på, og sa til en av venninnene sine, husker jeg, da hu spurte om det ikke ble upraktisk, å bo midt i byen, når det gjaldt å få mosjon osv., kanskje.

      Noe sånt.

      Mens vi bodde i Jegersborggate, så begynte mora mi, (og Arne Thomassen), å abonnere på Nybrott, (en Arbeiderparti-avis vel, som ble lagt ned, på 80-tallet vel).

      Det var ikke alltid vi abonnerte, på avis, men vi gjorde det, i kanskje tre måneder, eller seks måneder da.

      Noe sånt.

      Og en dag, som jeg skulle gå til skolen, (i andre klasse, da sikkert).

      Så var det bilde, av bestefar Johannes, over store deler av forsiden, vil jeg si.

      Så jeg la med en gang merke til det, i avisa, som lå på trappa vår vel, ut til Jegersborggate.

      (Eller om avisa hadde blitt lagt i brevsprekken, i inngangsdøra, det er vel kanskje også mulig).

      Uansett, så fikk jeg nesten sjokk da.

      Bestefar Johannes, var på forsida, av avisa, mens han holdt en død svane vel.

      Så det var jo spesielt, husker jeg.

      Jeg ble nesten litt traumatisert, (eller sjokkert kanskje), men jeg kom meg til skolen da.

      Så sånn var det.

      Men men.

      En gang, når jeg gikk ned i stuen, i Jegersborggate, så var bestefar Johannes sannelig på radio og.

      Det var et kåseri, (på 10-15 minutter kanskje), hvor bestefar Johannes snakket om et eller annet, (som mora mi hørte på da, og smilte av vel), på NRK radio da, (med en litt alvorlig tone vel. Det er mulig).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Jeg gikk ikke alltid så bra overens, med mora mi, da jeg bodde i Jegersborggate.

      En gang vi var uenige om noe, så smalt jeg med utgangsdøra, og forsvant ut, i Larvik sentrum da.

      Etter dette, så sa mora mi det, at hvis jeg fortsatte å smelle med dørene, og så videre, så måtte jeg flytte til faren min.

      Det var jo ikke noe jeg heller ville, enn å flytte til faren min.

      (Som jeg skrev om, i det første kapitellet, så ville jo ikke jeg, flytte fra Bergeråsen, da mora mi rømte fra faren min, (må man kanskje si), med Pia og meg, i 1973).

      Og det var jo også sånn, at et par ganger, når Pia og jeg, hadde vært på besøk hos faren vår, og hans foreldre, på Berger og Sand, så hadde jeg låst meg inne på do, hos Ågot og Øivind, når mora vår og Arne Thomassen, kom for å hente oss.

      Så det var ganske kjent, helt fra 1973 vel, at jeg egentlig heller ville bo på Berger.

      Så da mora mi sa det her, (om at jeg kanskje måtte flytte til faren min), så ble jeg glad inni meg, (må jeg vel si), og fortsatte jo da selvfølgelig, å smelle med dørene, som aldri før.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Og en dag, høsten 1979, så dukket faren min opp der da, og da skulle jeg flytte til han.

      Så sånn var det.

      Jeg får skrive mer om hvordan den flyttingen var, i det neste kapitellet.

      For det var så mye annet som skjedde, mens jeg bodde, i Jegersborggate.

      Men men.

      Dette var vel egentlig, en god del år, etter at jeg flyttet fra Jegersborggate.

      Men jeg husker det, at da jeg besøkte Frode Kølner, en gang, så sa han om faren sin, at han var sånn rar/spesiell/dum/barnslig, i gangen, nedenfor trappa, opp til andre etasje hos dem, utafor døra inn til kjøkkenet, (eller om det var stua deres), var det vel.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Så Frode Kølner baksnakka altså et par folk, (hu jenta i klassen sin og faren sin), når jeg tenker etter nå, når jeg skriver disse kapitlene.

      Så sånn er det.

      Men men.

      De gangene vi var, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

      Så hendte det ofte, at vi spiste utendørs, i hagen, når været tillot det.

      Spesielt frokosten, pleide bestemor Ingeborg, ofte å spise utendørs, sånn som jeg husker det.

      Og til frokost, (når vi besøkte bestemor Ingeborg, og lå over da), så var det gjerne havregrøt med rosiner i, husker jeg.

      Og kanskje noen horn, eller brødskiver, med brunost da.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Hans Kølner, (faren til Frode Kølner), ga eller byttet en gang, gjennom Frode kanskje, en konvolutt, med en Gyldenløve på, mener jeg, fra Larvik Frimerkeklubb, eller noe, og et frimerke, med kanskje førstedagsstempel på da.

      Noe sånt.

      Ihvertfall så hadde jeg en sånn konvolutt, med noe om en Gyldenløve vel, i frimerkesamlingen min, fra den tiden jeg bodde i Larvik, og begynte å spare på frimerker, mener jeg å huske.

      Men men.

      En gang, som jeg var ganske alene, på lekeplassen vel, på Apache-sykkelen min kanskje.

      Så kom det en gutt bort til meg, og fortalte det, at bestefaren til en eller annen, hadde sagt det, at ‘det var bra av Stokke, å slå Liverpool’.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg kom på.

      Men men.

      Aftenposten besøkte jo forresten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, ihvertfall en gang.

      De skrev om hagen.

      Men de kalte huset for ‘lite’, enda det hadde fire stuer og fire soverom samt bad med bidet, osv.

      Så jeg klagde til Pressens Faglige Utvalg, mens jeg bodde i Liverpool.

      (Dette var noe jeg fant om, i Aftenpostens Tekstarkiv, på nettet, at den avisen hadde skrevet om Ingeborg og Johannes).

      De hadde også skrevet det, at porten stod åpen.

      Men det kan jeg ikke huske, fra alle våre besøk, i Nevlunghavn, at den pleide å gjøre.

      Så Aftenposten diktet kanskje litt, vil jeg tippe på.

      Selv om PFU ikke svarte ordentlig på klagen min vel.

      Men men.

      Så sånn var det.

      En gang, de første ukene i Jegersborggate, da jeg tok Tjøllingbussen, til Østre Halsen skole.

      Så gikk jeg forbi noen unger, (både gutter og jenter vel), som spilte fotball.

      (Det var kanskje cirka ti minutter før skolen begynte).

      Og da sa plutselig hu ene jenta, (som jeg lurer på om gikk i klassen min).

      (Ei med lyst hår vel).

      ‘Hei, Erik’, sa hun.

      Så sånn var det.

      Men jeg var kanskje litt sjenert, og hadde jo egentlig flytta bort fra Halsen, til Larvik.

      Så jeg spurte ikke om å få bli med.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      En gang, en av de første dagene, som jeg gikk på Østre Halsen skole, forresten.

      (Mens jeg fortsatt bodde i Mellomhagen da).

      Så var det noen unger, som tulla med meg, eller mobba meg da.

      Og da rømte jeg inn på Samvirkelaget, som var like ved skolen, på begynnelsen av skoleveien hjem da.

      Også stod jeg der, og lot som om jeg så på viskelær osv., inne i butikken da.

      Før det kom ei dame, og sa jeg måtte gå ut, etter cirka ti minutter vel.

      Jeg fortalte at noen unger var slemme mot meg.

      Men jeg måtte fortsatt gå ut.

      Kanskje de var sure der, siden jeg hadde tulla, da jeg skulle kjøpe melk for mora mi der, cirka tre år tidligere vel, (da jeg var fire år)?

      Hvem vet.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Noe av det mest spesielle, som skjedde forresten, mens vi bodde i Jegersborggate.

      Det var en gang, som mora vår, kjørte Pia og meg, ut til Østre Halsen.

      Hu slapp oss av, ikke langt fra den butikken, hvor jeg spurte, om melkebilen hadde vært der, etter at de hadde sagt det på Samvirkelaget der, at melkebilen ikke hadde vært hos dem enda, (og jeg prøvde å gå til en annen butikk da).

      Så sånn var det.

      Der var det en flokk unger, som leika, og Pia og jeg, vi leika litt med de da.

      Men dette var ikke de samme ungene, som vi kjente, fra da vi bodde, i Storgata.

      Mora vår skulle besøke Arne Thomassen, som av en eller annen grunn, bodde på Victoria Hotell, i Larvik.

      (Og ikke hos oss i Jegersborggate, da).

      Vi leika med de ungene, i flere timer da.

      Helt til det ble middagstid, og alle ungene forsvant inn.

      (Dette var vel en søndag vel).

      Så gikk Pia og jeg litt rundt der.

      Til Samvirkelaget, hvor vi glante inn vinduene, og jeg sikla litt på potetgullet der da.

      For jeg var så sulten.

      Vi hadde vel ikke spist, hele dagen.

      Så fikk jeg med meg Pia, til å gå bort til bensinstasjonen, Shell, (tidligere Gulf), som lå nærmere Lågen der.

      Planen var å spørre noen, som vi gikk forbi, om vi kunne få penger, til å kjøpe potetgull for, på Shell.

      (Siden vi var så sultne).

      Akkurat mens jeg spurte noen, om Pia og jeg kunne få fem kroner hver til potetgull.

      (Et eldre par, som var ute og gikk søndagstur vel.

      Og vi fikk faktisk en femmer hver, av han mannen da, som var ute og gikk tur, med kona si).

      Cirka samtidig, så sa Pia det, at ‘der er nabo’n’.

      Også var det naboene våre, fra Mellomhagen.

      Han unge politimannen og kona hans, som vel også var ute og gikk søndagstur da.

      (Vi bodde i Mellomhagen 15B, så disse må ha bodd i Mellomhagen 15A da.

      Så sånn var det.

      Men men).

      Vi fikk lov å bli med de hjem.

      Jeg spurte om det var greit at vi kjøpte potetgull først, på Shell.

      Og det var det, sa de.

      Når vi kom til naboene, så fikk vi brødskiver, på kjøkkenet deres.

      Jeg fikk brødskive med sukker på, husker jeg.

      Jeg hadde aldri spist brødskive, med sukker på, tidligere.

      Men han politimannen, sa at det var godt da, og anbefalte det.

      Så derfor sa jeg at jeg ville ha det på brødskiva da.

      Så sånn var det.

      Vi visste ikke nøyaktig hvor mora vår var.

      Men jeg huska at morfaren vår het ‘Johannes Ribsskog’, og bodde i Nevlunghavn.

      Så han politimannen ringte morfaren vår, og fikk han til å komme å hente oss.

      Så dukka mora vår opp, ute i Nevlunhavn da, den samme kvelden, eller dagen etter.

      Vi var jo kalde og sultne, Pia og jeg.

      Og jeg var veldig sur på, og skuffet over, mora mi, husker jeg.

      Det var jo ikke sånn, at vi ble bedt inn, til noen av de ungene.

      Og vi hadde jo ikke fått noen penger, av mora vår.

      Og vi var jo kalde, etter mange timers lek utendørs.

      Dette var ikke om sommeren, men om våren eller høsten.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Så det var rimelig uansvarlig, av mora vår, må jeg si.

      Hu trodde at vi bare kunne be om å få bli med inn, til de ungene.

      Men vi kjente de jo ikke ordentlig fra før av, og ble ikke bedt med inn, av noen av de.

      Så det klaffet ikke da.

      Så da ble vi jo tilslutt stående der, kalde og sultne, når det begynte å nærme seg kvelden, (det var vel litt mørkt, når vi våre tidligere naboer, mener jeg å huske. Men men), Pia og jeg.

      Jeg husker også det, at mens jeg bodde hos mora mi, i Jegersborggate, så åpna det en ny lekebutikk, ovenfor Thorfinns der, (nedenfor Jegersborggate, like ved Nansetgata), som het Noldus, vel.

      (Et litt rart navn på en lekebutikk kanskje?

      Noldus var vel et nedsettende ord, mener jeg å huske.

      Men men).

      Der gikk jeg uansett, og kjøpte lekebiler.

      Jeg husker ikke helt, om det var Matchbox-biler, eller et annet slag, som de også vel hadde.

      Men, jeg syntes at jeg var litt gammel, til å leke med biler, da jeg flytta til faren min, som ni-åring, (høsten 1979).

      Så jeg ga alle lekebilene mine, til min yngre fetter Tommy, (som er fem år yngre enn meg vel), da jeg flyttet til faren min, i Hellinga 7B, på Bergeråsen, høsten 1979 da.

      Så sånn var det.

      Det var vel mora mi og søstera mi kanskje, som ‘hypet’ den nye lekebutikken, i Larvik.

      Men da var jeg vel litt vokst fra sånne lekebutikker.

      Man ble vel ganske raskt voksen, av å bo der vi bodde, i Jegersborggate.

      Det var alltid noe som skjedde der, må man vel si.

      Men men.

      Jeg var vel kanskje ganske voksen, for alderen, da jeg gikk på Østre Halsen skole og.

      Frøken tok oss med på biblioteket, en gang i blant.

      Jeg syntes at alle bøkene virka kjedelige.

      (Kanskje etter å ha lest i pornobladene til faren min.

      Hvem vet).

      Men fant en bok til slutt da, som såvidt virka litt interessant, å begynne å lese på vel.

      Det var om en sigøynerjente og familien hennes.

      En gang, så hadde jeg tatt med den boka, når Pia og jeg, og mora vår vel, skulle overnatte, ute i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.

      Det var kanskje jula 1977, eller noe.

      (Hvis det ikke var i 1978 en gang da).

      Hvem vet.

      Jeg lå i onkel Martin sitt gamle rom, og Pia lå vel i det lille kammerset, som var på innsiden, av rommet til Ingeborg, (hvor hun hadde himmelsengen sin), mener jeg å huske.

      Så sånn var det.

      Hvor mora mi lå, det husker jeg ikke.

      Men hun lå kanskje i himmelsengen til bestemor Ingeborg.

      Også lå kanskje bestemor Ingeborg, sammen med bestefar Johannes, i hans dobbeltseng, på hans soverom, (hvor han pleide å snorke fælt, husker jeg).

      Hvem vet.

      Men men.

      Uansett, så kom vel bestemor Ingeborg, opp på ‘mitt’ rom, for å si god natt, eller noe.

      Og da hu så den boka, som jeg hadde lånt, på biblioteket, på skolen.

      Om hu sigøynerjenta da, (en bok som var i en serie, på 4-5 bøker vel, eller noe, om en sigøynerfamilie, som kjørte rundt, fra sted til sted, og sånn da, og slo leir og sånn, og dansa og sånn vel).

      Men men.

      Så ‘gura’ jo bestemor Ingeborg helt.

      Og tok kanskje med boka ned og viste for bestefar Johannes da.

      De snakket ihvertfall fælt om det her, med den boka jeg leste på, om noen sigøynere osv., da.

      De lagde skikkelig mye ut av det.

      (Dette var jo bare en bok, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, blant mange tusen bøker vel, på biblioteket, på Østre Halsen skole.

      Og da først etter en lang stund, (helt på slutten av timen kanskje), uten at jeg hadde klart å finne noen andre bøker da, som interesserte meg.

      Så den boka var jo nesten bare som noe tull for meg.

      Men men.

      Likevel, så tok bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, (og vel moren min også), dette her veldig alvorlig.

      Og kom opp på rommet mitt igjen, og spurte om vi ikke fikk lære om Ibsen og Bjørnson og sånn, på skolen.

      Nei, de hadde vi ikke lært noe om, svarte jeg.

      (Det var vel først noen år seinere, at vi lærte om Ibsen, osv.

      Hvem vet).

      Så da ble det spetakkel gitt.

      Men men.

      Så sånn var det.

      Det vi lærte om i norsk-timene, som det stod om i norsk-boka vår, husker jeg.

      Det var om en gutt, som het Ola-Ola.

      Ola-Ola hadde to bestefedre, som begge het Ola.

      Og de krangla fælt, om hvem det var, som barnebarnet deres var oppkalt etter da.

      (Om det var etter Ola eller Ola).

      Så til slutt, så måtte foreldrene, kalle gutten for Ola-Ola, sånn at ikke bestefedrene til gutten, skulle krangle om det her da, om hvilken av bestefedrene, som Ola-Ola var oppkalt etter.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg huska, og skrev om notat om her, for noen dager siden vel.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Ingeborg sa forresten til meg en gang, i Nevlunghavn, husker jeg, lenge etter dette da.

      Men jeg har skrevet notat om det her, ser jeg.

      Så jeg får vel ta det med her.

      Dette må vel ha vært rundt år 2000, en gang.

      Bestemor Ingeborg klagde på det, at alle hennes samtidige var døde, og at hun lurte på om Gud fantes, og om det var noe etter døden.

      Hun syntes ikke det var noe morsomt, å være så gammel, når alle hennes jevnaldrende var døde, (og man måtte anta det da, at hun ikke hadde så lenge igjen å leve), forklarte hun meg.

      Noe sånt.

      Men men.

      Bestemor Ingeborg, fortalte meg også en gang, (etter at Johannes var død da), at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, ofte hadde ‘tungsinn’, var det vel hun sa.

      Og at Johannes selv, også kunne være plaget av dette med tungsinn da.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Jeg husker også dette selv, må jeg vel si.

      En gang, som jeg var på vei hjem fra Torstrand skole, (hvor jeg gikk i 2. klasse og i begynnelsen av 3. klasse), opp Herregårdsbakken da, i Larvik, og på vei mot huset vårt, i Jegersborggate.

      Så pratet jeg med en gutt, som var litt lenger ned, i bakken.

      (En jeg ikke kjente fra før, husker jeg.

      Og som jeg kanskje var litt redd/skeptisk for.

      Som man vel ofte er ovenfor ukjente unger kanskje, når man selv er barn.

      Men men).

      Og så så jeg plutselig det, lenger ned i Herregårdsbakken, (jeg så meg bakover da, for han gutten, som jeg mer eller mindre var i prat med, gikk bak meg i den bakken, oppover da).

      Så sånn var det.

      Så så jeg plutselig det, at bestefar Johannes, sin lys blåe Mazda, kom kjørende oppover Herregårdsbakken, i retning meg da.

      Jeg ble jo glad da, for da kunne jeg komme meg bort, fra han andre gutten, (som jeg ikke visste hvem var, og nesten krangla med vel).

      Og jeg stoppa bestefar Johannes da, som jeg regna med, at var på vei, for å besøke oss, i Jegersborggate.

      Bestefar Johannes stoppa da, og jeg var glad for å få sitte på med han.

      Men bestefar Johannes var sur, kanskje litt dorsk og molefunken da.

      Eller om han kanskje var deprimert, over noe.

      Han fortalte det, at han ikke skulle på besøk til oss.

      Han skulle til Nanset Marked, for å handle, for bestemor Ingeborg da.

      Han kjørte meg likevel hjem, til Jegersborggate, (huset vårt, var noen hundre meter, fra Herregårdsbakken), før han kjørte videre vel, med en gang, mener jeg å huske.

      Men det var kanskje litt rart, at bestefar Johannes, skulle kjøre på min skolevei, syntes jeg.

      Hvis han ikke skulle besøke oss, mener jeg.

      Han kunne kanskje ha kjørt en annen vei da, hvis han ikke ville at jeg skulle stoppe han, mener jeg.

      Men men.

      Han kjørte også veldig sakte, opp Herregårdsbakken, husker jeg.

      Så den bilen var kanskje litt daukjørt?

      Hvem vet.

      Jeg ringte jo bestemor Ingeborg, noen ganger, mens jeg bodde i Liverpool.

      Og en av de tingene hun fortalte var at hun en gang, (mens de bodde på Sætre i Hurum. Hvor de bodde fram til 1975, da de flyttet til Nevlunghavn. Og de bodde der vel bare i et par år, tror jeg).

      Det var, at en gang, mens de kjørte, på vei hjemover til Sætre da, (fra et eller annet sted).

      Så hadde Johannes vært så trøtt, at bestemor Ingeborg, hadde bedt, om å få gå ut av bilen.

      Så stoppet Johannes, og bestemor Ingeborg, gikk ut av bilen da.

      (For hun var redd for at Johannes skulle kræsje).

      Og da gjorde Johannes nettopp det, (sa bestemor Ingeborg).

      Han kræsjet og kjørte ut av veien, like etterpå.

      Så det var vel en litt spesiell episode, husker jeg, som bestemor Ingeborg fortale om.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene, at faren min, Arne Mogan Olsen, fortalte meg, på begynnelsen av 80-tallet vel, at han stemte på Fremskrittspartiet.

      Og at bestefar Øivind, (min farfar), fortalte meg, på omtrent den samme tiden, at han hele livet, hadde stemt på Arbeiderpartiet.

      Men kona hans, bestemor Ågot, hun fortalte meg, et par år seinere kanskje, at hun stemte, på Kristelig Folkeparti.

      Så der i gården, så var det ikke sånn, at alle mente det samme, om alt mulig.

      Der var det nok like mange meninger ofte, som det var personer tilstede.

      Så i min fars familie, der måtte man nok prøve det, å være litt diplomatisk, noen ganger, og kanskje tenke, før man pratet.

      Det er mulig.

      Min fars yngre bror, Runar, han stemte vel SV, mener jeg å huske.

      (Han sa ihvertfall, at faren min og jeg var ‘dumme’, eller noe, siden vi sympatiserte med Høyre-sida da, i politikken.

      ‘Dere stemmer på de som gjør det værre for dere’, eller noe, sa onkel Runar en gang, husker jeg, på 80-tallet, til meg da, siden jeg kanskje var voksen for alderen, eller noe, eller hva grunnen kunne være, til at han ville diskutere politikk med meg, (mens min far var nede på verkstedet vel, eller noe).

      hvem vet.

      Men men.

      Jeg husker fra en av de nesten utallige, (virker det som ihvertfall), søndagsturer, med bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

      At bestefar Johannes, han kunne være sånn, at han spurte en mann, som stod utenfor bedehuset, like ved der de bodde, i Blombakken.

      Om hvem han var, hva han jobbet med, og om hvor mange barn han hadde, osv.

      ‘Fem barn’, det var mange, mener jeg at bestefar Johannes sa.

      Noe sånt.

      Men hvorfor han mannen stod sånn, utenfor ved bedehuset der vel, det vet jeg ikke.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Så sånn var det.

      Noe av dette, hører kanskje egentlig ikke hjemme, i dette kapitellet, om Jegersborggate, (i Larvik).

      Men jeg har skrevet notat om det her, ser jeg. så jeg tenkte jeg kunne ta det med, i dette kapitellet, sånn at jeg ikke risikerer å ta med om det seinere, mener jeg.

      Jeg skrev at Ågot og øivind, hadde noe slags egyptisk kunstverk, som kanskje kunne kalles ‘kitch’, på veggen, i et tidligere kapitellet.

      Og da kan jeg kanskje ta med om det, at de også hadde mye annet som også vel må kalles for kitch, på veggene.

      De hadde ei negerdame, som Ågot kalte ‘dama si’ vel, på veggen.

      Eller om det var dama, i fontena utafor, (som stod uten vann, på hele 70 og 80-tallet vel), som Ågot kalte ‘dama si’.

      Eller om det var begge.

      Hvem vet.

      Noe sånt.

      De hadde også det kjente bildet, av et protestantisk ektepar, i USA vel, (mener jeg å huske ihvertfall), som hadde en bibel muligens, med seg på bildet.

      Noe sånt.

      Også hadde Ågot en sånn hvit vase, med gulldekor, stående oppå reolen.

      En hun hadde vunnet på bingo en gang, (eller om det var tombola), tror jeg.

      Så sånn var det.

      Og hun hadde også en statue, av en gresk gudinne, som hun hadde kjøpt på Rhodos, på begynnelsen av 80-tallet vel, stående der.

      Athene var det, mener jeg.

      Det egyptiske bildet, det viste min fetter Ove meg, at han hadde arvet, noen år etter at Ågot døde, i år 2000 vel, mens han bodde i sin far Runar, sin leilighet, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg), i Oslo.

      Enda det vel nesten var sånn, at det huset til Ågot og Øivind også var mitt hjem.

      Siden jeg gikk dit, for å spise middag, hver dag etter skolen, i mange år, på 80-tallet.

      Og jeg ble der vanligvis hele ettermiddagen, og lekte utenfor der og sånn da.

      Og jeg fikk også 2-3 skuffer, i reolen deres, for å ha tingene mine i da, som jeg hadde der borte da.

      (Det var en blikkboks-‘safe’, osv., som jeg hadde mast meg til å få, av faren min, i bokhandelen i Svelvik, blant annet).

      Men men.

      Så jeg ble litt overrasket da, må jeg si, når jeg så det, at Ove hadde det egyptiske bildet, som hang på veggen, hos Ågot og Øivind.

      På en måte så var jo hele det huset mitt, har jeg jo senere skrevet om, på blogg osv., siden jeg hadde de skuffene der, så hadde jeg også bruksretten, mener jeg.

      Og tomta var jo leid, i 50 år bare, så eiendomsretten burde følge bruksretten da, husker jeg at jeg skrev på bloggen min, mens jeg bodde, i Liverpool.

      Men men.

      Riktignok, så husker jeg det, fra 80-tallet, at Ågot pleide å si det, at ‘Runar skal få huset’.

      Men da tok jeg ikke det så alvorlig, for jeg bodde jo i faren min sitt hus også.

      Men jeg har altså ikke arvet noe hus, fra hverken besteforeldre, eller noen av foreldrene mine.

      Selv om jeg kanskje har hatt hevd på noen av disse husene, ettersom mine foreldre har kuttet meg ut, osv.

      Men men.

      Så sånn er nok det.

      Men men.

      (Mer om det senere).

      Det var også et bilde, av noen kuer osv., som gresset på en seter kanskje, hos Ågot.

      Omtrent det samme, som man kunne se ut av vinduet hos Ågot.

      (Ihvertfall om sommeren).

      Der gikk det noen kuer, på den andre siden av riksveien, som gikk og gresset da.

      Og kanskje hørte til gården til Gøril og dem, eller noe, (som Ågot kalte for ‘jentene på gården’).

      Hva vet jeg.

      Men men.

      En gang, mens jeg bodde i Mellomhagen, så forsvant Apache-sykkelen min, (som jeg hadde fått, av bestefar Johannes).

      Da fikk mora mi, Arne Thomassen, til å gå en kveld, med meg, for å prøve å finne sykkelen.

      I en bakgård, (like ved der, som hun ‘bølle-jenta’ Laila bodde vel), så fant Arne Thomassen en Apache-sykkel.

      Han spurte meg, om det var min sykkel.

      Jeg svarte at jeg visste ikke.

      Likevel så tok Arne Thomassen den sykkelen, og vi tok den med tilbake, til Jegersborggate.

      Så sånn var det.

      Så vi hadde dårlig råd, det er helt sikkert.

      Ikke vet jeg om det var den samme sykkelen.

      Men jeg tror at den sykkelen jeg fikk av bestefar Johannes, var 17-ramme.

      Og at denne sykkelen kanskje var 16-ramme.

      For jeg kjøpte etterhvert speedometer, til den sykkelen.

      Og jeg klarte å få med meg den sykkelen, (selv om mora mi ikke ville det), da jeg flyttet, til faren min.

      Og en gang, da jeg syklet hjem fra Ågot og Øivind, på Sand, med den Apache-sykkelen.

      Så kom onkel Håkon kjørende forbi, og opp på siden av meg.

      I sin gamle Peugeot, fra 50-tallet vel, (en grønn-svart bil, eller hva man skal kalle den fargen. Den hadde gir på styret, blant annet, husker jeg, for onkel Håkon øvelseskjørte litt med meg, når jeg ble 17-18 år, med den bilen, husker jeg. Men men).

      Og da spurte onkel Håkon meg, om hvor mye som speedometeret mitt viste.

      (Jeg hadde kjøpt Apache-sykkel-speedometer, for 17-ramme da).

      Og da sa Håkon det, at speedometeret mitt, viste feil.

      så det var kanskje 16-ramme, som jeg egentlig hadde.

      Og da var det vel sånn kanskje, at det _ikke_ var den samme sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, rundt den tiden, som vi flyttet til Jegersborggate, våren 1978.

      Det er mulig.

      Men men.

      Jeg husker også det, fra tiden i Jegersborggate, at noen andre gutter, og jeg, syklet ned, til Fram-banen, for å se på en kamp.

      Det var en cup-kamp vel, mot et lag, som var lengre ned i divisjonene, enn Fram vel.

      En annen gutt og jeg, vi sykla eller gikk, til bak målet, til keeperen, på motstander-laget, til Fram da.

      Også spurte vi han masse greier, om hvilket lag de var.

      Og sa noe sånt som at de var dårlige, og at Fram kom til å vinne, osv.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Jeg lurer på om han keeperen deres, ble litt utpsyket, av oss gutta, som spurte masse spørsmål, osv.

      For Fram vant ihvertfall kampen 4-0, eller hva det var.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      En sommer, (det må ha vært sommeren 1979 vel, før Axel ble født), så var tante Ellen og hennes datter Rahel, på besøk hos oss, i Jegersborggate.

      Ellen og mora mi, gikk ut i hagen, for å prate, av en eller annen grunn.

      Og jeg husker det, at de la Rahel, som var en søt baby, som lå og smilte vel, i senga til mora mi og Arne Thomassen, i rommet ved siden av TV-stua vår da.

      (Så det rommet var mellom TV-stua og kjøkkenet, og det var også sånn, at radioen, stod på det soverommet, så vi pleide vanligvis å gå gjennom det rommet, for å komme til kjøkkenet.

      Kanskje fordi det var vindu ut mot Jegersborggate, i den stua, som vi sjelden brukte, som man vel også kunne gå gjennom da.

      Men det er mulig at den døra var steng, innimellom, den mellom spisestua og kjøkkenet.

      Det skal jeg ikke si helt sikkert.

      Men men).

      Bestefar Johannes, døde på ferie i Spania, en vinter på midten av 80-tallet vel.

      Han er vel også gravlagt nede i Spania, mener jeg.

      Men det har aldri vært sånn, at bestemor Ingeborg, eller moren min, eller noen andre, har tatt meg med ned, til det stedet i Spania, hvor han døde.

      Så jeg har aldri sett graven hans, må jeg innrømme.

      Og jeg vet vel ikke nøyaktig hvor i Spania han er gravlagt heller.

      Kan det ha vært i Alicante?

      Det var sånn at jeg fikk høre dette, på vei til skolen en gang, av min søster Pia og hennes stesøster Christell, en morgen jeg var på vei til skolen.

      (For vi bodde ikke i samme hus, noe jeg skal komme tilbake til senere).

      Så jeg fikk aldri ordentlig rede på, hva som hadde skjedd, med bestefar Johannes.

      Men jeg tror det var noe med hjertet.

      Noe sånt.

      Men men.

      Så sånn var det.

      Det fantes vel ingen mørkhudede folk, i Larvik, på den tiden, som jeg bodde der.

      Jeg husker at en gang, så kjørte Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, inn til Oslo, i et eller annet ærend da.

      I en liten folkevognboble vel.

      Og der så vi noen negre, (eller ‘afrikanere’, som man vel skal si, nå i våre dager, ifølge min søster Pia, ihvertfall).

      Dette var vel i Grensen, i Oslo, mener jeg, at vi kjørte forbi noen negre da.

      Og da glante Pia og jeg ut av vinduet på bilen, husker jeg.

      Men men.

      En gang vi skulle et eller annet i Skien, eller noe, så var det noen narkomane, i en rundkjøring, nede i Grenland der, som vi spurte om veien.

      Men vi fikk visst vite feil vei, tror jeg.

      Så Pia og jeg, fikk se både negre og narkomane, på den tida, som jeg bodde hos mora vår, på 70-tallet.

      Men ikke i Larvik.

      Der var det vel bare fylliker man kunne støte på, av rare/uvanlige folk da.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      En gang, mens vi bodde i Storgata kanskje, på Østre Halsen.

      Så hadde mora vår, dratt med Pia og meg, på handletur, i Larvik sentrum.

      Og på torget, så ble vi stoppa av Østlands-Posten, var det vel.

      De lurte på hva vi hadde gjort, på 17. mai, eller St. Hansaften, eller noe sånt vel.

      (Et sånt ‘fem på gaten-intervju’).

      Så det var bilde, av mora vår, Pia og meg, i Østlands-Posten en gang, rundt 1974 eller 1975 kanskje, mener jeg.

      Et side som vel bestemor Ingeborg reiv ut av avisa, og hang opp på rommet sitt, eller på kjøkkenet, eller noe, i huset i Blombakken, i Nevlunghavn, mener jeg.

      Så sånn var det.

      Men men.

      En gang, som Pia og jeg, var på biblioteket i Larvik.

      Vi pleide å gå dit noen ganger, den første tiden, da vi bodde i Jegersborg gate.

      Og vi spilte sjakk, (som bestefar Johannes hadde lært oss), og vi leste Asterix-album, osv., som de hadde en del av der.

      (Jeg var vel 7-8 år vel, når dette hendte).

      Søstera mi gikk ut, av biblioteket vel, og ut i trappa.

      Eller om det var jeg som gikk ut først.

      Jeg gikk ut døra, (og Pia stod vel inne i biblioteket, like ved døra, tror jeg).

      Og med en gang jeg åpnet utgangsdøra, i andre etasje der.

      Så blåste en gutt, som stod utafor, noe pulver, i trynet på meg.

      Jeg begynte å blø neseblod, og fikk mer eller mindre sjokk.

      Det gjorde også vondt, og jeg fikk sjokk da, så jeg begynte nok å grine.

      Ei dame, som jobba på biblioteket, tok meg med inn på doen der, og ga meg noe papir og sånn da, til neseblodet stoppa.

      Så sånn var det.

      Og etter det, så hadde jeg mye problemer, med neseblod, husker jeg.

      Men men.

      (Uten at jeg vet hvem de her gutta kan ha vært).

      Men det kunne nesten virke planlagt, det angrepet, på meg, med noe pulver, som kanskje var nysepulver, eller krydder, eller hva det kan ha vært.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Noen år seinere, på slutten av 80-tallet, så bodde bestemor Ingeborg, i Stavern.

      Da hadde Frode Kølner og en kamerat, (som jeg tilfeldigvis møtte i Stavern vel, eller om jeg ringte Frode Kølner. Hm. Hvem vet).

      De hadde fått jobb med ‘å kjøre morrabrød’, som de kalte det, for en baker i Larvik vel.

      Og kjørte bakervarer, til Sandefjord, eller hva det var.

      Noe sånt.

      (Bare noe jeg hadde notert her, litt feil vel, sammen med Jegersborggate-notatene.

      Så sånn er det).

      Jeg skal skrive mer om det som skjedde, på 80-tallet, i de nesten kapitlene.

      I oktober 1979, så flyttet jeg plutselig, (må det ha virka som på skolen min ihvertfall vel, for de andre elevene i klassen), til faren min, på Bergeråsen, i Svelvik kommune.

      Jeg syntes det, at den nye frøkenen, i klassen, behandla meg dårlig/nedsettende, (uten noen spesiell grunn vel, som jeg skjønte ihvertfall. Jeg var vant til å være den beste i klassen, mer eller mindre vel, i både første og andre klasse.

      I tredje klasse, så satt jeg meg litt lenger bak i klasserommet.

      Jeg hadde kanskje ikke et like stort behov for å hevde meg da, det er mulig.

      Sølvi, venninna til søstera mi, satt bak til venstre for meg, (på den bakerste, eller nest bakerste raden vel), i klasserommet, mener jeg å huske.

      Ei jente, som het Heidi vel, stod og så på meg, en gang, som jeg gikk ut av klasserommet, mener jeg å huske.

      (Ei med mørkt hår, fra Torstrand vel).

      Men men.

      Jeg visste jo hvilken dag, som faren min kom, for å hente meg og tingene mine, og som jeg skulle flytte til Bergeråsen da.

      Men jeg tok ikke med noen av bøkene, osv., som lå i hylla mi, i klasserommet.

      Jeg tømte ikke den hylla, i det hele tatt, for å si det sånn.

      Det var liksom min protest da, mot at jeg ble dårlig behandlet der, i tredje klasse, syntes jeg, av lærerinna da, på Torstrand skole.

      Så sånn var det.

      Så hva som skjedde med de tingene, som lå i hylla mi der, det veit jeg ikke.

      Men de havna vel et sted de og.

      Så sånn var nok det.

      Så nå har jeg skrevet om det meste jeg kan huske vel, fra den tiden jeg bodde hos mora mi, i Larvik.

      Nå begynner en ny tid, i livet mitt, de årene jeg bodde på Bergeråsen, hos faren min da.

      Jeg har tenkt at jeg skulle la Min Bok, handle om tiden fram til jeg dro inn, for å studere i Oslo, (på NHI), høsten 1989.

      (Også tenkte jeg det, at jeg kunne begynne på Min Bok 2, for å liksom stykke det opp litt da).

      Men nå publiserer jeg jo bare denne boken, på bloggen min, på nettet.

      Så det er kanskje dumt å dele dette opp, i flere bøker.

      Jeg får se hvordan jeg bestemmer meg for å gjøre dette.

      Vi får se hva som skjer.

      Vi får se.

    • Min Bok – Kapittel 11: Enda mer fra Jegersborggate

      Jeg skrev jo om, i kapittel 9, at Frode Kølner og faren, dro meg med, ut til Nevlunghavn og til Gurvika, (et feriested for hjerneskada folk), for å besøke søstera til faren til Frode Kølner, en gang.

      Men men.

      En annen gang, så dro Frode kølner meg med, til Larvik Sykehus, (som var bare cirka 50 meter fra der de bodde, i Trygves gate).

      Tanta hans bodde nemlig på Larvik Sykehus, til vanlig.

      Hu lå vel i ei seng der, 24 timer i døgnet, mer eller mindre, tror jeg.

      Hu var jo i et vegetarisk stadie, (eller noe), som det vel heter.

      Dette var den samme dagen, som det var fotballandskamp.

      Så på vei ned trappene, i Larvik Sykehus, etter besøket hos tanta til Frode Kølner.

      Så gikk vi forbi, en TV-stue, hvor de viste fotballkampen da.

      Jeg fikk med meg Frode, på å se på kampen der, (ihvertfall første omgang), for jeg heia så på Norge da, når det var fotballandskamper og ski-mesterskap, osv.

      Så dukka det opp ei eldre dame, som begynte å kjefte på oss.

      Det viste seg at dette var avdelingen for sinnsyke, eller noe.

      Jeg prøvde å roe henne, men hu ga seg ikke.

      Vi fikk ikke lov til å se TV der.

      Så vi måtte gå.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Det var også en brusautomat i kjelleren der, husker jeg, at vel Frode Kølner viste meg.

      Men men.

      Mora mi sa en gang til meg, en sommer, (dette var kanskje sommeren etter at jeg flytta til faren min, men jeg var på besøk hos mora mi da, som fortsatt bodde en stund til, i Jegersborggate).

      Mora mi sa da, om Frode Kølner, at han så ut som ‘en stor baby’.

      Dette var vel da vi var sånn cirka 10 år gamle, eller noe, Frode Kølner og jeg, vil jeg vel tippe på.

      Frode Kølner var kanskje lubben, og hadde kanskje litt sånn hvalpefett, (eller hva det heter igjen).

      Det var kanskje derfor at mora mi sa det her.

      Hva vet jeg.

      Også lo hu da.

      Så mora mi kunne være litt slem noen ganger kanskje.

      Men men.

      Jeg kan også ta med om det, at en gang, som jeg besøkte bestemor Ingeborg, i eldreboligen hennes, i Nevlunghavn, på midten av 90-tallet.

      Så var hun på telefonen, med faren til Frode Kølner, i Larvik E-verk, av en eller annen grunn, akkurat da jeg kom på besøk.

      Så det var spesielt, det er helt sikkert.

      Da lurte jeg litt på om det foregikk noe, bak min rygg, eller noe.

      For disse to hadde jo ikke møtt hverandre, (ihvertfall ikke som jeg visste om).

      Faren til Frode Kølner, (og Frode Kølner), ville jo ikke være med, å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i huset deres i Blombakken, på slutten av 70-tallet, (den gangen jeg ble med dem å besøkte den hjerneskada søstera/tanta deres, i Gurvika der).

      Men men.

      Så noe rart var det kanskje som foregikk da.

      Det var vel litt rart, hvis det skulle være en tilfeldinghet, at bestemor Ingeborg, snakka med faren til bestekameraten min i Larvik, akkurat da jeg kom inn, på et av mine kanskje årlige eller to-årlige besøk hos henne.

      Hvem vet.

      Men men.

      En gang, mens vi bodde i Jegersborggate, så dro Pia og jeg, og utforsket nye områder, av Larvik.

      Vi gikk over Nansetgata, og gikk litt runt, i gatene nedenfor Bøkeskogen.

      Plutselig traff vi to unger, på vår egen alder.

      Vi sa vel nesten ikke noe til dem.

      Men vi tilbake en seinere gang, og dro da også med oss Frode Kølner.

      Denne gang sykla vi vel.

      Det visste seg at de ungene, var ungene til en prest.

      Og at de bodde, under kirken, eller noe.

      (Dette var vel Pinsemenigheten, eller Betania, eller noe, tror jeg).

      Så det var ikke sånn, at det var mange som tulla, med Frode Kølner og meg, i Larvik.

      Det var heller sånn, at det nesten var vi som begynte å tulle litt, med de prestebarna.

      Men men.

      (Frode Kølner kjente vel nesten alle ungene, i Larvik Sentrum, tror jeg.

      Men men).

      Vi sa at vi kunne ta med de ungene, til der vi bodde.

      Så han prestesønnen, satt bakpå sykkelen til Frode Kølner, og hu prestedattera satt bak på Apache-sykkelen min.

      Og Pia sykla vel på den gamle jentesykkelen min, fra Halsen da.

      Jeg kjørte foran, og sykla ned Nansetgata, litt bort Jegersborggate, og opp ved Falken der.

      Og så bort til de blokkene, ovenfor sykehuset.

      Ved en asfalt-fotballbane der, (hvor vi spilte fotball, hvis vi var for mange, til å spille i parken der).

      Bak den asfalt-fotballbanen, så lå det noen falleferdige bygårder, hvor Frode og Pia og jeg, og noen andre lokale unger, noen ganger gikk inn, fordi det var spennende da kanskje.

      Og vi tok med de presteungene, inn der da, fordi det var litt spennende kanskje da.

      Dørhåndtakene var visst av kobber, eller noe, muligens.

      Så de ble snakket om, at det var mulig å selge, hos en skraphandel, eller antikvitetshandel, men det ble det aldri til at vi prøvde på, av en eller annen grunn.

      Vi viste de presteungene rundt, inne i den fraflytta bygården da.

      Og så gikk de hjem, eller om vi sykla de hjem.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Av andre gutter, som jeg ble kjent med, i Larvik Sentrum, den første sommeren vel, som Pia og jeg, sykla mye rundt, i gatene rundt Jegersborggate, og prata med de andre ungene vi møtte da.

      Det var Johnny, og storebroren, som bodde like ved kiosken, i Øvre Jegersborggate.

      De bodde i samme gata som sykehuset, og holdt begge med Arsenal vel.

      Jeg lurer på om det var Frode Kølner, (eller Jarle), som sa, når jeg nevnte han Johnny.

      Da sa det, ‘Johnny Cash, med rumpa full av bæsj’.

      Av en eller annen grunn.

      Men men.

      Jeg var inne og hilste på dem, i bakgården dems, en gang vel.

      En annen gutt, som bodde like ved Frode Kølner, det var en som het Oskar.

      Han skulle på bingo en gang, (med bestemora, tror jeg det var).

      Og jeg hadde nok da, vært med bestemor Ågot, på bingo, på Snippen, på Sand.

      For da spurte jeg, om jeg kunne bli med han Oskar og bestemora hans, på bingo.

      Men det fikk jeg ikke lov til, sa han.

      Men men.

      Pia ble etterhvert bestevenninne, med Sølvi, (storesøstera ti Jarle), som gikk i klassen min.

      Så noen ganger, så ble jeg med søstera mi, Sølvi og Jarle, og leika, utafor huset deres.

      De bodde i den sidegata, fra Jegersborggate, som Falken lå litt tilbaketrekt i.

      Men men.

      Vi leika, like ved gata der.

      Og Jarle hadde en spesiell uvane.

      Noen ganger, når det kjørte en bil, (ganske sakte), forbi.

      Så løp Jarle ut i veien, og dunka i sida på bilen.

      Så det kom et høyt smell.

      Men men.

      Bilen kjørte videre, av en eller annen grunn.

      (De skjønte kanskje ikke hva som skjedde).

      Hva vet jeg.

      Jeg husker at jeg fikk nesten sjokk ihvertfall, når han Jarle gjorde det her.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      En gang, i Jegersborggate, så fortalte han Jarle, (eller om det var en annen gutt), meg, at dem hadde gratis Minolta-klistremerker, i en fotobutikk, på hjørnet nedenfor Albert Bøe der vel.

      Jeg hadde jo nesten ikke hørt om klistremerker, der jeg hadde bodd, i Vestmarka og i Mellomhagen.

      (Selv om det kanskje fulgte med klistemerker, med Donald Duck, noen ganger.

      Men det var ikke sånn, mener jeg å huske, at vi fikk Donald-blader, eller andre blader, så særlig ofte, av mora vår.

      Men men).

      Så jeg sykla til den her fotobutikken da, og fikk klistremerker da.

      Så fikk jeg da en ny hobby.

      Så jeg gikk i nesten alle butikkene, i Larvik, og spurte om de hadde klistremerker.

      (For noen hadde vel sagt det, at det ofte var sånn, at butikker hadde klistremerker).

      Men men.

      Hos ei dame, i en klesbutikk vel, ganske langt nede, i Nansetgata, så fikk jeg et sånt morsomt klistremerke, som var et hologram, eller noe sånt, vel.

      Det ville Frode Kølner bytte til seg.

      Og det sa jeg var greit.

      Frode Kølner lurte på hvor jeg hadde fått det spesielt fine klistremerket da.

      Og da jeg forklarte, i hvilken butikk det var.

      Så sa han noe sånt, som ‘å hu dama der ja’, eller noe.

      Men men.

      (Dette var oppe i det leke/gjeste-rommet hans, i 2. etasje, (med utsikt til ‘lekeplassen’ vår, ved de blokkene, ovenfor sykehuset), ved siden av der farmora hans bodde.

      Jeg sa det var greit, at han kunne få bytte til seg, det klistremerket.

      Jeg regna med at det var sånn, at jeg bare kunne gå tilbake til butikkene, og få flere like klistremerker.

      Jeg gikk mange ganger opp og ned, i Nansetgata, og prøvde å finne, den butikken, hvor jeg fikk det spesielt artige klistremerket, igjen da.

      Men nå svarte alle bare det, at de ikke hadde noen klistremerker.

      Så det er mulig det, at den butikken, bare hadde et sånt klistremerke/hologram da.

      Det er mulig.

      Hvem vet.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men vi får se hva som skjer.

      Vi får se.

      Jeg hadde jo tatt bussen alene, de siste ukene av første klasse, fra Larvik Sentrum, til den gamle skolen min, i Storgata, i Østre Halsen.

      Og etterhvert, mens vi bodde i Jegersborggate, så ønsket noen ganger moren vår, eller bestemor Ingeborg og/eller bestefar Johannes, at Pia og jeg, skulle ta bussen, ut til Nevlunghavn, for å besøke besteforeldrene våre der.

      Dette skjedde vel ihvertfall 2-3 ganger, mener jeg, som jeg bodde i Jegersborggate, (altså mens jeg var 7-8-9 år da), at jeg tok bussen, enten alene, eller sammen med Pia, ut til Nevlunghavn.

      Vi hadde jo vært i Nevlunghavn, nesten hver helg, (ihvertfall i begynnelsen), etter at Ingeborg og Johannes flytta dit, fra Sætre, i 1975 vel, (et par år etter at mora vår, og Pia og jeg, flytta ned til Larviksområdet).

      Så det var ikke noe problem, for Pia og meg, å ta bussen alene, ut til Nevlunghavn.

      Vi var veldig kjent der, etter nesten ‘utallige’ søndagsturer, i årene fra 1975 til 1978 da, når vi flyttet til Jegersborggate.

      Så sånn var det.

      Jeg husker en gang, som Pia og meg, tok bussen ut til Nevlunghavn.

      Det var om vinteren, og Blombakken, den stuper ganske bratt ned, i 20-30 grader, eller noe sånt kanskje like etter bedehuset, (som lå på skrått nedenfor huset til Ingeborg og Johannes), og ned mot veien ned til selve havneområdet, i Nevlunghavn.

      Bestemor Ingeborg, fortalte oss det, at de lokale ungene, i Nevlunghavn, de pleide å skli på støvlene sine, ned Blombakken.

      Det var jo skikkelig bratt, og det virka som ‘Gale-Matias’, på meg.

      Så hverken Pia eller meg, ville prøve dette.

      Så bratte bakker, hadde vi ikke i Larvik, dessverre.

      (Isåfall var det vel strødd i dem, tror jeg).

      Jeg kan ikke huske det, at bakkene i Larvik, var så glatte og bratte.

      Men men.

      Så det var nesten sånn, syntes jeg, som at bestemor Ingeborg, ønsket det, at vi skulle falle å slå oss, i den bakken, (Blombakken da).

      Det kunne jo være farlig, å falle der, og slå hue i isen/asfalten, kanskje.

      Men men.

      En annen slik busstur, som jeg husker, var da bestefar Johannes, hadde sendt bud på meg, (må man vel si).

      Jeg behandlet som om jeg var voksen.

      Og bestefar Johannes ville sitte i peisestuen, og prate med meg.

      Bestemor Ingeborg, behandlet meg nesten som en fremmed gjest, og kom med påsmurt horn, til oss, (med pålegg som brunost, osv).

      Men men.

      Jeg husker ikke alt, som bestefar Johannes, prata om.

      Men jeg viste bestefar Johannes, en avis, som Frode Kølner, og jeg, hadde begynt å lage, i det leke/gjeste-rommet hans da, i 2. etasje, i Trygves gate, i Larvik.

      Frode Kølner hadde skrevet noe sånt, som at ‘underbukser til salgs, med fine, gule fartsstriper’.

      Noe sånt.

      Dette mente bestefar Johannes, at var ‘usømmelig’ da.

      Så han likte ikke det her.

      Vi hadde vel ikke skrevet noe mer, i den avisa.

      Og like etter det her, så flytta jeg til faren min.

      Så vi kom ikke noe lenger, på den avisa.

      Frode Kølner, hadde hørt om en avis, som het Vitseposten vel.

      Fortalte han meg, mens vi lagde den ‘tulle-avisa’.

      Og det var derfor jeg begynte å lage nettopp Vitseposten, når jeg flytta til faren min, på kontoret, til Strømm Trevare, som var oppe i huset til Ågot og Øivind da, (hvor jeg gikk til, hver dag etter skolen, på Berger skole, og fikk middag, som Ågot enten varmet opp, (for de andre spiste klokken 13), eller lagde til meg da).

      Men men.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Da jeg begynte i tredje klasse, på Torstrand Skole, høsten 1979.

      Så begynte også endelig Pia, i første klasse.

      Jeg lurte vel kanskje litt på det, hva som var grunnen, til at Pia dumpa, det første året.

      Dessuten pleide jo Pia og meg, å henge mye sammen, på fritiden, ihvertfall den første tiden, i Jegersborggate.

      Så jeg gikk bort til Pia da, i skolegården, en del ganger, i begynnelsen av tredje klasse.

      Pia hang med en gjeng med jenter.

      Og det var også en liten gutt der, med briller.

      Og jeg hang litt med de da, siden Pia var søsteren min.

      Så lekte vi sisten.

      Så var det jeg som fikk sisten.

      Også ga jeg sisten til han gutten da.

      Og så var det sånn, at han gutten, han fulgte ikke med.

      Så han mista brillene sine, ned i asfalten, i skolegården.

      Og de ble vel litt ødelagt da.

      Men vi hadde jo en sånn regle, som het det, at ‘den som er med på leken, må tåle steken’.

      Og jeg trodde ihvertfall det, at han gutten, var med å lekte siste da.

      Men kanskje ikke.

      Isåfall må han ha vært helt åndsfraværende, for vi andre, som stod rundt han, lekte jo sisten.

      (Men kanskje de jentene, hadde laget noe ‘tulle-plan’, for å tulle med meg?

      Det er mulig.

      Hvem vet).

      Han gutten bodde på Torstrand, tror jeg, og en dag av de neste dagene, så dukka han opp der, med mora si, og mora kjefta fælt på meg da.

      Jeg ‘frøys’ liksom.

      Det var ikke sånn, at jeg var vant til det, å få kjeft, av voksne folk.

      Men men.

      (Ikke som om jeg var en voksen, ihvertfall).

      Men men.

      De guttene, i klassen min, ropte meg til seg, og spurte om jeg skulle bli med å spille fotball.

      (så de syntes kanskje litt synd på meg).

      Noe jeg ble med på.

      Men men.

      Jeg sa fra til mora mi, da jeg kom hjem fra skolen, at det var mulig hun ble kontaktet, av skolen eller hu dama, angående en regning, for å fikse de brillene vel.

      (Men jeg klarte ikke å forklare helt ordentlig, hva som hadde skjedd.

      Men men).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Han Moten, som bodde opp mot Bøkeskogen, og var sønn av en kamerat, av Arne Thomassen.

      Han inviterte meg til bursdagen sin, en gang, mens jeg bodde i Mellomhagen.

      Mora mi hadde dårlig råd, så jeg sa det, at jeg kunne gi en av Hardygutt-bøkene mine.

      Men da skjedde det, når jeg kom opp i den bursdagen, at han Morten, kunne se det, at den boka ikke var ny.

      Så det var litt flaut.

      Men men.

      Han bodde på andre siden av byen da, og holdt med Larvik Turn, (og ikke Fram, som jeg vel holdt med, etterhvert ihvertfall), og gikk på annen skole enn meg.

      (Nanset skole kanskje?

      Hvem vet).

      Frode og jeg, (og også noen ganger Pia vel), vi pleide å sykle rundt, i Larvik Sentrum, og leite etter tomflasker.

      Så fant jeg ut det, at den panteautomaten, på Domus, (som var eiet av Forbrukersamvirke), den gikk det ann å lure.

      En gang, så veltet kanskje en flaske da, og da prøvde jeg kanskje å ta den ut igjen, og sette den inn på nytt, i pantemaskinen.

      Også fikk jeg pant for to flasker da, istedet for en.

      Også prøvde jeg vel det, en gang senere, å bare ta ut flaska, og sette den inn på nytt.

      Men da kom det en kar, ut fra lageret, og tok fra meg pantelappen kanskje.

      Noe sånt.

      På Domus, så var det også sånn, at man måtte kvittere, for pantelappene.

      Man måtte skrive navnet sitt, i en bok, ved siden av pantebeløpet.

      Dette var bak ei luke, i et kontor, må man vel kalle det, som lå rett fram cirka, når man kom inn hovedinngangen der.

      Den kiosken/kontoret solgte også pastiller, mener jeg å huske, fra da jeg var sånn 3-4-5 år kanskje, og mora vår dro med Pia og meg, på handleturer, i Larvik Sentrum.

      Men men.

      Så det var kanskje en litt rar ordning, fra Domus.

      Hvem vet.

      Men men.

      Litt nærmere Nansetgata, fra der vi bodde, i Jegersborggate.

      (Det var bare 10-20 meter, og over en gate, fra huset vårt).

      Så hadde Fru Landhjem, en kolonialbutikk, på et hjørne, i noen ganske moderne 50/60-talls blokker kanskje.

      Noe sånt.

      En gang, som jeg var ute og syklet kanskje da.

      Så så jeg plutselig det, at katten vår Pusi, gikk over gaten, som Politistasjonen lå i, drøye hundre meter lenger nede vel, og ned til en dør, på baksiden av de nevnte blokkene.

      Dette skjønte jeg, at var lagerinngangen, til butikken, til Fru Landhjem.

      Så en dag, noen dager senere, så gikk jeg inn til Fru Landhjem, (som var alene i butikken), og kjefta på henne, for at hun tok inn Pusi da.

      Fru Landhjem, tok meg med, inn bak disken, ned en trapp, til kjelleren og viste meg det, at i et pauserom der vel, så hadde hun et par skåler da, med kattemat og vann vel, til byens katter.

      Så jeg måtte si at det var greit da.

      For vi ble vel enige i det, at mora vår, (og Arne Thomassen), nok ga litt lite mat, til Pusi da.

      Men men.

      (Vi hadde vel ganske dårlig råd, og vi drakk ofte vann, husker jeg, til middagen.

      Og ikke saft eller melk.

      Siden vi hadde dårlig råd da.

      Men men).

      Etter dette, så stakk jeg ganske ofte innom Fru Landhjem, bare for å ta en prat, om Pusi osv. da.

      Og Fru Landhjem tålte vel det, tror jeg.

      Noen ganger, så sendte hun meg til Posten, (som også lå i Jegersborggate, helt borte ved Nansetgata), for å hente en pakke, som hu hadde fått brev om da.

      Det var alltid, (begge de to gangene vel, som jeg gikk på Posten for henne), snakk om sånne papprør, med reklameplakater i.

      (Så jeg ble like skuffa hver gang).

      Og jeg fikk en is, til en krone da, for å gjøre det ærendet.

      Men men.

      En gang, så fikk jeg også en fotball-pocket, om Roger of the Rovers, eller noe sånt vel, (på norsk da), som jeg leste oppi den platting-hytta mi da, i morelltreet, i hagen vår, i Jegersborggate.

      (Så dette var nok antagelig sommeren 1978/79, (den andre sommeren, som vi bodde i Jegersborggate.

      Så sånn var nok det.

      Men men).

      Noen ganger, når Arne Thomassen jobba i Oslo, så hadde vi en tenåringsgutt, på cirka 16 år, som mora vår hadde truffet et eller annet sted, som barnevakt, Pia og meg.

      Mora mi sendte meg en gang, til en ‘bule’, (hvor dem hadde en enarmet banditt, husker jeg, som vel ikke var lov å ha, i Norge, på den tiden vel), for å gi bud, til han barnevakten da, om at mora mi ønsket å snakke med han.

      Dette var vel i 20/21-tida, om kvelden, kanskje.

      Og han gutten kjefta på meg, om at politiet kunne ta meg, hvis jeg var så sent ute.

      (Selv om det var mora mi som hadde sendt meg).

      Eieren sa vel noen ord, til han gutten, tror jeg, om at han ikke likte det, at jeg var der, så sent, i bula/biljardhallen hans da.

      Men men.

      Kameratene til han gutten, lo eller heia også, når dem hørte meg hilse fra mora mi, til han, i den biljarhallen da.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Han gutten bodde vel i Josefinegate, tror jeg, parallellgata nedenfor Jegersborggate, hvor Frelsesarmeen, også lå vel.

      Men men.

      (På Frelsesarmeen, så var forresten Pia og meg, noen ganger, for å lage julepynt, var det vel, (på noe slags ‘juleverksted’, heter det vel kanskje), før jula 1978, mener jeg å huske.

      Uten at dette var initsiert, av meg.

      Så hvem som fant på det, at Pia og meg, skulle gå dit, det veit jeg ikke.

      Men det var kanskje mora mi da.

      Hvem vet).

      Men men.

      Han barnevakten, han gikk litt nærme.

      Han pumpet nærmest meg og Pia, for informasjon, (sånn tror jeg det må ha vært, ihvertfall), i stua vår, om kvelden, før vi skulle legge oss.

      Da Pia og jeg gikk opp for å legge oss, så sa jeg det til Pia, (jeg var litt stressa da, siden han barnevakten spurte om så mye rart, antagelig), at ikke si det, at vi har pult.

      Men vi hadde jo ikke pult.

      Jeg var bare litt stressa.

      Vi hadde bare leika sånn, at vi så på hverandre nakne, da vi bodde på den ganske øde hytta, ute i Brunlanes, osv.

      Men da mener jeg det var sånn, at han barnevakten, fulgte etter oss, opp trappa omtrent.

      Ihvertfall så hørte han vel det jeg sa, tror jeg.

      Så etter det, så ble det sånn, at både Pia og meg, måtte ned i stua, hver for oss, til nesten ‘tredje grads forhør’, hos han cirka 16 år gamle barnevakten vel.

      Så sånn var det.

      Så det var vel litt spesielt kanskje, kan man vel kanskje si.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Så vi får se hva som skjer.

      Vi får se.

      Lillebroren vår Axel, han grein mye, nesten hver kveld, fra han ble født, i november 1978 vel, til jeg flyttet til faren min, et snaut år seinere.

      Pia og jeg, måtte vanligvis vugge Axel.

      For eksempel hvis det var lørdagskveld, og noe artig på TV.

      På den tiden, så var det ‘Kruttrøyk’, eller ‘Røtter’, eller et eller annet populært TV-program, som ble vist, på norsk TV, på lørdagskveldene.

      Stua ville ofte være så tjukk av sigarettrøyk der, husker jeg, (mora mi røkte sigaretter, og Arne Thomassen røyka rullings), at Pia og jeg ville klage da.

      (Jeg kjøpte vel også et askebeger, i bursdag eller julegave, til Arne Thomassen en gang, på Albert Bøe, husker jeg.

      Men men).

      Det hang et speil, i stua, og hvis jeg så i det speilet, når jeg satt og vugga Axel, (som hadde vugga si, i soverommet til mora mi og Arne Thomassen, vegg i vegg med TV-stua, i første etasje), så kunne jeg følge med litt, på TV-en.

      (Selv om teksten ble speilvendt da.

      Men men litt trening, så klarte jeg faktisk noen ganger, å få med meg hva det stod, (husker jeg), selv om teksten var speilvendt da, og vanskeligere å lese.

      Men men).

      Pia var venninne, med niesa, (Lillan), til dattera i huset, til de som bodde, i det huset, i Jegersborggate, som var ved siden av vårt hus, i retning Herregårdsbakken.

      Jeg ble også bedt inn der en gang, sammen med Pia, (når ikke hu Lillan var der).

      Men hu Lillan hadde en tyggegummipakke der da.

      Og tanta, (som var sånn 16-17 år gammel vel), sa det, at Pia og jeg, kunne få en tyggegummi hver.

      Lillan huska nemlig det, hvis det bare var to tyggegummier igjen.

      Men om det var tre eller fem, det huska hu ikke.

      (Så tanta kjente kanskje niesa litt vel godt?

      Hvem vet).

      Vi ble også invitert inn til dattera i huset, (Trine?), i huset, som var nedenfor der tanta til Lillan og de bodde.

      Der lå det et tredje hus, som delte oppkjørsel, eller port da, sammen med vårt hus, og huset til tanta til Lillan og de.

      Pia og jeg, ble bedt opp på rommet til hu Trine da, (eller hva hu het), som vel gikk i fjerde klasse da, tror jeg, og var et par år eldre enn meg vel.

      Vi bare stod på rommet hennes, en stund, og sa vel ikke så veldig mye.

      Men vi fikk komme på besøk, ihvertfall.

      Så Pia og jeg, vi var på besøk, hos begge de naboene, som vi delte portrom med da, (heter det kanskje).

      Så sånn var det.

      Selv om de naboene kanskje var litt misunnelige, på oss, siden vi var det eneste, av disse tre husene, som hadde hage.

      Det hadde sikkert vært en hage, der hvor Trine og de bodde, tidligere, men så hadde noen bygget ut der da.

      Så der kunne det sikkert blitt bygd enda et hus, i hagen vår der, så hvis morfaren min hadde tenkt litt økonomisk, så hadde han kanskje solgt den tomta, som var hagen vår da.

      (Men det hadde han kanskje ikke hjerte til, for morfaren vår var så begeistret for hagedrift og hagearbeid da.

      Men men).

      En eller to ganger, så dukka det opp en fyllik, (som de kalte han), i portrommet vårt, og lagde masse fyllebråk, og grein kanskje litt, og spurte etter søstera si, i huset til tanta til Lillan og de.

      Da sa mora til tanta til Lillan, til mora vår, (husker jeg), at det var bare en fyllik, som ikke huska det, at søstera hans hadde flytta dit og dit da, for så og så mange år siden.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Klokka begynner å bli 23 her, i hostellet nå.

      Så jeg får fortsette det her kapittelet, i morgen, tror jeg.

      Jeg har fortsatt mye notater, fra Jegersborggate, hvor det hendte mye, må man vel si.

      Spesielt tatt i betraktning, at jeg bare bodde der, i et år og fem måneder vel.

      Men vi får se om jeg får fortsatt på dette kapitellet, i morgen.

      Vi får se om jeg klarer det.

      Vi får se.

    • Min Bok – Kapittel 10: Mer fra Jegersborggate

      Siden jeg skrev det forrige kapittelet, i går, så er det en del mer, som jeg har kommet på, som kanskje burde ha vært med, i de tidligere kapitlene.

      Jeg skrev det, at farfaren min Øivind, var direkte etterkommer, av Iver Huitfeldt, (den norsk-danske sjøhelten).

      Iver Huitfeldt, giftet seg med en Gyldenløve-frøken.

      Gyldenløve, det er ‘bastardene’, til danskekongene.

      Hver gang en Fredrik eller Kristian fikk en lausunge, med en hoffdame, (eller hva det kan ha vært).

      Så fikk disse navnet Gyldenløve.

      Dette har visst skjedd, ved 3-4 anledninger ihvertfall, på 1800-tallet osv., mener jeg å ha lest om, på Wikipedia.

      Så min farfar Øivind Olsen, var også direkte etterkommer av Oldenburg’ene.

      Og Oldenburg’ene er jo også, (som min mormor), direkte etterkommere av kong Christoffer II, av Danmark.

      Og han var jo etter Odin, farao, cesar, osv., som jeg har skrevet om på bloggen.

      Og Ågot og Øivind, de hadde også noe egyptisk kunst, (eller kanskje ‘kitch’), av noe slag, på den ene stueveggen, over TV-en vel, der den pleide å stå, rundt 1980, (altså mot pipa/sentralfyringa).

      Det var bilde av en farao, eller noe, og noen hieroglyfer vel.

      Så sånn var det.

      Uten at jeg vet om det har noen sammenheng, med det, at Øivind var direkte etter noen faraoer, fra det 14. dynasti, (eller hva det var igjen. Jeg har skrevet mer om dette, på min blogg, johncons-blogg, men har dessverre ikke internett, her jeg sitter nå, på et hostell, i Azaela Terrace North, i Sunderland. Men men).

      Øivind lagde forresten, (i tilegg til køyesenger, osv.), elementer for madrassene, til Jensen Møbler.

      (Det vil si innmaten, eller ramma, av tre, som var inni madrassene.

      Så sånn var det).

      Jensen Møbler holdt da til i Svelvik, like ved Svelvik Kroa, nord i Svelvik sentrum.

      (Jeg husker at jeg var med faren min dit, et par ganger, og gikk rundt i et lagerrom, i 2. etasje der vel, (med noen høye hyller i), mens faren min snakka med Jensen, eller en annen kar, på begynnelsen av 80-tallet, en gang).

      Men faren min var ikke så begeistra, for å produsere de elementene, for Jensen Møbler.

      Han ville heller lage vannsenger, osv., som var moderne, på den tiden, (på begynnelsen av 80-tallet).

      Men nå i våre dager, så ser man jo det, at Jensen Møbler, (som har flytta til like ved siden av verkstedet til Øivind, som nå huser bilverkstedet Berger Bil), nå er hjørnesteinsbedriften, i Svelvik kommune, (må man vel kalle den), og de selger vel til og med Jensen-madrassen, på Harrods i London, mener jeg å ha lest, på nettet.

      Så hvis faren min hadde fortsatt å lage de elementene, så hadde kanskje Strømm Trevare vært en kjempebedrift, i våre dager, med mange ansatte.

      Hvem vet.

      Kanskje jeg har en slags hevd på å lage de elementene, siden min farfar lagde de?

      Hvem vet.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Hos Ågot og Øivind, så spiste de forresten middag, klokken 13, hver dag.

      (Kanskje borsett fra i helgene).

      Så det var kanskje litt tidlig middag.

      Og så jobbet de til klokken 16.

      Så dro onkel Håkon hjem, til kona si, Tone, på Bergeråsen.

      Mens faren min gjerne jobba en time eller to ekstra, (av en eller annen grunn. Han var vel mer ansvarlig da kanskje. Han var jo den eldste sønnen også. Hvem vet).

      Jeg spurte Håkon en gang, om hvorfor han dro hjem allerede klokka 16.

      ‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte han.

      Det var vel det samme, som bestefar Øivind, sa, da han ble spurt, under krigen, av Gutta på Skauen, om han ville være med på skauen.

      ‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte Øivind da.

      Det er mulig at Håkon var litt vrang da, (eller ikke ga maks, på verkstedet), på grunn av noe med krigen?

      Hva vet jeg.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      En gang, mens Pia og jeg, bodde hos mora vår i Mellomhagen.

      Så dukka plutselig onkel Martin, (vår mors lillebror), opp, uten at dette var noe han pleide å gjøre så ofte vel. Vi kjente ikke Martin så bra.

      Men men.

      Han hadde med sin kone, (eller om de var forlovet, på den tiden), Ann vel, fra Sætre.

      Og de dro med Pia og meg, til Hvittensand, (også på Østre Halsen), hvor vi lekte med en drage.

      Det blåste fælt, så det var vel Martin som holdt den dragen, for det meste.

      Men men.

      Så dette var kanskje om høsten, siden det blåse fælt.

      Hvem vet.

      En gang, mens vi bodde i Jegersborggate, så tok mora mi meg ned, på politistasjonen, som var like nedenfor Jegersborggate der.

      (På hjørnet, i en parallellgate, to gater nedenfor).

      Men men.

      Jeg måtte sitte på trappa, utenfor politistasjonen, i mellom en halvtime, og en time, mens mora mi prata om noe, med politiet.

      Men men.

      En kar i sivil, (som jeg har lurt på om var politimann da), kom ut, og kikka såvidt på meg vel, og gikk inn igjen, mens jeg satt på trappa der, og venta på mora mi.

      Men men.

      Pia og jeg måtte legge oss tidlig, i Jegersborggate også, og jeg var ofte tidlig ute, på skolen.

      En dag, så var jeg den første eleven, på skolen, husker jeg.

      (Alle elevene pleide å gå til den skolen, så fem minutter seinere, så var det nok tjukt av elever der.

      Men men).

      Det var jeg også en gang, på Østre Halsen skole, husker jeg.

      De hadde noe som het ‘halv dag’, som mora mi og jeg ikke skjønte.

      Det betydde at vi skulle begynne klokken 11 eller klokken 12.

      Men jeg trodde det betydde, at vi skulle begynne klokken 9, og gå hjem tidlig.

      Så jeg gikk rundt på skolen, og det var ingen noen steder, og jeg var litt ‘fjern’ da.

      Men men.

      Frøken dukka opp der, tror jeg, og fortalte meg det, at det var klokka 11, eller klokken 12, som skolen begynte.

      Men men.

      Faren til Frode Kølner jobba i Larvik E-verk, forresten, har jeg skrevet et notat om her.

      Men men.

      Og den kjente maleren, Henrik Sørensen, var lærermester for min farfars bror, Gunnar Bergstø, som var Holmsbu-maler da.

      (Hvis jeg husker det riktig).

      Ihverfall så sa Idar Sandersen det, (da jeg ringte han, mens jeg bodde i Liverpool), at Henrik Sørensen, hadde vært gjest i huset der, på Bergstø.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Da jeg gikk på Torstrand skole, så hadde vi idrettsdag, i Bøkeskogen.

      Det var artig, husker jeg, for meg som var fra Halsen.

      Skolen min, på Halsen, gikk jo også inn til Bøkeskogen, for å feire 17. mai.

      Og jeg feiret jo også 17. mai der, da jeg gikk i Ulåsen barnehage, i 1976, var det vel.

      Så Bøkeskogen var et spesielt sted for meg nesten.

      Men men.

      Jegersborggate var jo sånn, at den nesten band Larvik sammen til en by.

      (Hvis man overdriver litt).

      Den forbandt liksom området rundt Torstrand med området rundt Bøkeskogen, Torget og Nansetgata.

      Jegersborggate gikk fra toppen av Herregårdsbakken og fram til Nansetgata da.

      Så Pia og jeg, vi gikk forbi herregården, og det fjellet, hvor man i Larvik, hogget inn en tekst, for hver gang, som en dansk-norsk, og senere norsk, konge, hadde vært på besøk i byen.

      Den seneste innskriften, var vel fra da Kong Olav, åpnet den nye Vestfoldbanen, eller noe, noen år før.

      Og da hadde mora vår tatt med Pia og meg, som stod og vinket fælt, med noen norske flagg, da kongen gikk forbi, husker jeg.

      (Nede vel Larvik Togstasjon).

      Men men.

      Så vi hadde en litt snobbete skolevei, for å si det sånn.

      Selv om vi også måtte gå forbi fengselet, på veien.

      Fengselet i Larvik, lå på tomta ved siden av Torstrand skole.

      Og en vinter, (det må vel ha vært vinteren 1978/79), så brøt det ut snøballkrig, mellom fangene, i luftegården, og elevene på barneskolen, husker jeg.

      (Det husker jeg, for jeg herma etter noen som kasta.

      Og var med litt på den her krigen da.

      Så sånn var det.

      Selv om fengselet begynte, for å ta med om det og.

      Plutselig kom det bare en snøball over muren.

      Og så flere.

      Men men).

      Jeg får også skrive en takk, til Rollag bibliotek, som sendte meg, på e-post, noen skannede bilder, fra Rollag Bygdebok, hvor det blant annet stod det, at Ågot sin mor, Bergit, var oppvokst som fosterbarn, i Amerika.

      Men men.

      Noe annet som jeg har kommet på, som skjedde, den vinteren vi bodde i Skreppestad-blokkene.

      (Det var mens vi egentlig bodde i Mellomhagen, og før jeg begynte på skolen.

      Så det må ha vært vinteren 1976/77, mener jeg).

      Så kjøpte mora mi ferdig marsipan og konditorfarge, på Samvirkelaget, like ved.

      Vi bodde ganske høyt opp i en av de blokkene, husker jeg.

      Så farga vi marsipanen rød og grønn og gul og sånn da, var det vel.

      Og lagde figurer, av marsipanen.

      Dette må vel ha vært i juleferien, fra barnehagen.

      Og det husker jeg som noe artig.

      Jeg syntes at marsipan var veldig godt, og mora mi kalte meg ofte for ‘Erik Marsipan’, etter dette, (av en eller annen grunn.

      Men men).

      En gang, så spiste jeg også på en brødskive, opp/ned, i det kjøkkenet, husker jeg.

      Og da klagde mora mi.

      (Det var vel leverpostei, eller noe, som ikke falt av skiva.

      Så jeg kjeda meg kanskje litt der.

      Men men).

      Noen andre ting jeg husker derfra, er at jeg fant et kronestykke der vel, da vi flytta inn.

      (Jeg tror det må ha vært ferdig møblert.

      Og av vi bare lånte det, eller leide det, av noen Arne Thomassen kjente, antagelig).

      Jeg lærte også å snyte nesa mi der, (og slutte å være snørrunge, da kanskje).

      Mora mi fikk Arne Thomassen, til å forklare meg det, at man måtte blåse luft ut, av nesa, i noe papir da.

      Jeg skjønte ikke det med at man måtte blåse luft ut, før det her.

      (Så Arne Thomassen var vel ganske flink til å forklare, må man vel si.

      Flinkere enn mora mi, som ikke klarte å forklare meg dette, av en eller annen grunn).

      Men men.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      En gang, så var Pia og jeg, med mora vår, og Arne Thomassen, (som kjørte), til Sandefjord, (for å besøke noen, eller noe, vel).

      Og da sa Arne Thomassen et eller annet.

      ‘Se her’, eller noe, til meg.

      Og jeg skjønte ikke noe.

      Men det var et eller annet spesielt med det området av Sandefjord da, skjønte jeg.

      (Men jeg så bare noen vanlige trehus).

      Men men.

      Hm.

      Pia og jeg, vi sykla som sagt rundt, den første tiden, vi bodde, i Jegersborggate.

      Vi ble også kjent med Willy, som også bodde i Trygves gate.

      (Men han var vi bare på besøk hos en gang vel, siden vi fikk nye kamerater/venner.

      Men men).

      Da jeg gikk i andre klasse, på Torstrand skole, så hadde vi en stavekonkurranse, som gikk på hver rad.

      Og frøken sa en gang, i andre klasse, at etter at jeg begynte på Torstrand skole, så vant den raden jeg var på, alltid stavekonkurransene.

      Så sånn var det.

      Så jeg var en av de beste i klassen, også på Torstrand skole, (som jeg hadde vært det, på Østre Halsen skole), vil jeg si.

      Men men.

      En gang, så snakka frøken, (hun var litt eldre vel, og litt strengere, enn hun jeg hadde hatt, som klasseforstander, på Østre Halsen skole), at skoleelver kunne få kjøpe en billett, til skolekino, (som var på Munken kino, like ved siden av det gamle biblioteket, i Larvik).

      Det var tre billetter, som man fikk rabatt på da, (til halv pris, eller noe, kanskje).

      Jeg spurte mora mi, om jeg kunne kjøpe en sånn skolekino-billett, og det fikk jeg lov til.

      En av filmene var Zorro.

      (I svart/hvitt vel.

      Men men).

      Den andre filmen husker jeg ikke hva var.

      Og den tredje filmen, den fikk jeg ikke sett.

      For da dro plutselig mora vår med Pia, Pusi og meg, til Rauland, i Telemark.

      Her jobbet Arne Thomassen, som sjef vel, for noe hyttebygging.

      Døra holdt på å falle av bobla vel, (til passasjersetet foran), på veien opp, (etter at vi fikk et snøras på taket vel), og jeg måtte sitte å holde på døra, hele veien opp, til Rauland.

      Men men.

      Mora vår savna Arne Thomassen så fælt.

      Og jeg husker det, at han jobba sammen med mange karer, et sted, hvor det lå Glava isolasjon, eller noe, på gulvet, på noen halvferdige hytter da.

      (Den isolasjonen hadde jeg vært borti før, når Arne Thomassen bygde hytta, i Brunlanes kanskje, og den klør fælt, å ta på, husker jeg.

      Men men).

      Vi ble boende, på et hotell, i Rauland da.

      Pusi fikk noe kaffefløte, som var gått ut på dato, (men som var helt fin, sa hun ene som jobba på hotellet, en hyggelig, ganske ung dame vel).

      Men men.

      En gang, så gikk Pusi inn i spisesalen, og gikk bort til en mann der, og hoppa vel opp på bordet og tror jeg.

      Ihvertfall gikk den bort til en mann da, som ble litt plaga.

      Så jeg måtte rushe etter Pusi, og bære den ut av spisesalen.

      Men men.

      Mora vår dro også med Pia og meg, og sto på langrenn der, en dag, på leide ski.

      (Selv om det var utafor sesongen det her.

      Jeg skulle jo egentlig ha vært på skolen).

      Men men.

      Vi var også hjemme hos en eldre kar, og venta, før vi fikk rom, på hotellet.

      Noe sånt.

      Det var hyggelig på Rauland.

      Det stod ‘mjølk’, eller noe sånt rart noe, på melkekartongene.

      Men men.

      Men jeg skulle jo egentlig vært på skolen, den dagen.

      Og jeg var litt skuffet over, at jeg ikke fikk sett den tredje filmen, av skolekino-filmene.

      (En film jeg jo hadde billett til).

      Men men.

      Pia skulle ikke ha vært på skolen.

      For hu dumpa, allerede den første dagen, i første klasse, husker jeg.

      Pia var i klasserommet, den første dagen.

      Men det ble bestemt, av Torstrand skole, at Pia skulle vente et år, med å begynne i første klasse.

      (Av en eller annen grunn.

      Pia begynte kanskje å gråte, eller noe, i klasserommet.

      Hva vet jeg).

      Men men.

      Pia ble riktignok født sent, i 1971, (25. desember), men hu er 71-åring.

      Likevel så gikk hun på skolen, sammen med for eksempel min fars stedatter Christell, etterhvert, som er 72-årgang.

      Så Pia dumpa en klasse, allerede den første skolendagen, på Torstrand skole.

      Så hva som skjedde der, det veit jeg ikke.

      Jeg fikk ikke oppgitt noen grunn, til at Pia dumpa.

      Selv om jeg syntes det var rart da.

      Men men.

      Så sånn var det.

      Jeg hadde 2-3-4 Hardy-bøker, da jeg bodde i Jegersborggate.

      Jeg hadde vel fått de til jul, eller i bursdaggave, eller noe.

      Jeg pleide å lese de, under dyna, med lommelykt, noen ganger, husker jeg.

      (For mora vår la oss rimelig tidlig.

      Og Pia lå jo i det samme rommet, i køyesenga over meg.

      Så jeg kunne vel ikke ha på lyset da.

      Så sånn var det).

      Den første sommeren, i Jegersborggate, så dro Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, på telttur, til Danmark.

      Vi bodde på en campingplass, ganske sentralt, i København.

      Vi dro på Tivoli og Zoo, husker jeg.

      Jeg hadde vel vært hos faren min, på Bergeråsen, like før denne sommeren.

      Og mora mi og Arne Thomassen, ville en gang, at jeg skulle kjøpe kaffe til dem, for noen sparepenger, som jeg hadde fått av faren min, og som jeg hadde på en sparebøsse, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, eller faren min vel, til jul, litt før det her vel.

      Så sånn var det.

      Og de pengene ville mora mi og Arne Thomassen, at jeg skulle kjøpe kaffe for, til dem.

      (For de var tomme for både penger og kaffe da).

      Jeg ble liksom befalt å gjøre det, av Arne Thomassen, så jeg turte ikke å si nei, men klagde i butikken til fru Landhjem da.

      Jeg kjøpte en karamell til meg selv da.

      Og da stod det jo en sladrekjærring der da, som sa at det fikk jeg ikke lov til, eller noe.

      Men så sa jeg det, som det var, at det var mine penger, så det gjorde jeg som jeg ville med.

      Så skulle jeg liksom få tilbake, pengene som de skyldte meg, i Danmark da.

      Så jeg fikk fire kroner, i Tivoli.

      Jeg spilte på flipperspill, for to av kronene.

      Og kjøpte et kandisert eple, til Pia, for en av kronene.

      (Den siste krona, husker jeg ikke hva jeg brukte til.

      Men jeg fikk ikke så mye penger, som de skyldte meg, så jeg var fortsatt litt irritert, husker jeg).

      Men den siste dagen, i Danmark, så dro Arne Thomassen oss med, på en galloppbane, like ved København.

      Jeg maste, og fikk lov å spille fem kroner, på en hest.

      Jeg spilte på en hest, som hadde en kusk, som het Olsen.

      Min far het nemlig Olsen, og jeg var sur på Arne Thomassen og mora mi da, siden de var strenge, syntes jeg, og jeg gikk ikke så bra sammen med de da.

      Men men.

      Så vant den hesten da, som han danske Olsen-kusken kjørte.

      Og jeg hadde plutselig mange fine danske sedler, (kanskje 20-30 kroner), som jeg vekslet i en bank vel, når vi kom tilbake, til Larvik.

      Vi var vel også på en campingplass, i Sverige, på veien tilbake, mener jeg å huske.

      Det syntes jeg var litt kjedelig, husker jeg.

      Det var ikke som i København, hvor vi fant på ting å gjøre, hver dag.

      Mora mi sa, på campingplassen, i København, at noen hollendere, i naboteltet, skrek ‘nei’, hele tida.

      Mora mi sa det, at de herma etter meg, som alltid skreik ‘nei’.

      Men men.

      (Jeg var nok litt sur den ferien, fordi jeg hadde blitt lovt alle pengene, som mora mi og Arne Thomassen, skyldte meg, men de ga meg bare fire kroner, i Tivoli.

      Og jeg fikk ikke mer penger i Zoo, sånn som jeg husker det.

      Jeg husker bare at de viste meg en stor gorilla, eller orangutang, eller noe der, som stod inne i et forholdsvis lite glassbur vel.

      Så den nesten ikke fikk beveget seg.

      Det var nok ikke som hos Julius og de, i dyreparken, i Kristiansand, på langt nær, vil jeg tro.

      Så dansker er kanskje ikke så snille, hvis man skal dømme fra hvordan de behandlet den store, gamle apen, som bare måtte stå der, hele dagen vel, omtrent.

      Men men).

      Da vi kom tilbake til Larvik, så var det enten i 2. eller 3. klasse, noen svenske barn, som hadde begynt på Torstrand skole.

      Og de mente at jeg var svensk, husker jeg at de sa, til noen andre barn.

      De hadde kanskje sett meg, på den campingplassen, i Sverige da, kanskje.

      Så det var veldig flaut husker jeg, og jeg klagde til Arne Thomassen og mora mi da, på at det var noen svenske barn, på skolen, som sa jeg var svensk da.

      Men men.

      (Faren min likte for eksempel ikke Sverige.

      Han pleide ihvertfall å si det, at ‘Volvo er ikke bil’.

      Når han kjørte mellom Larvik og Bergeråsen, med Pia og meg.

      Da ville han noen ganger, be meg, om å si hvordan bilmerker, som alle bilene vi møtte, var.

      Så han lærte meg det, å gjennkjenne de forskjellige Volvoene, Mercedesene, osv., da.

      Av en eller annen grunn.

      Men men).

      En gang jeg var hos faren min, mens jeg bodde hos mora mi.

      Så sa faren min, at jeg kunne lese i de pornobladene, (Alle Menn, Aktuell Rapport, osv.), som han hadde liggende, i stuereolen, hos seg, i Hellinga 7B.

      Jeg var alene hjemme der, noen dager, og leste sex-historiene, som leserne hadde sendt inn, og sånn, da.

      Så en gang, da jeg kom tilbake, til Jegersborggate.

      Så skulle mora vår bade Pia og meg, samtidig, i badekaret.

      (Enda jeg var vel åtte år, og Pia 6-7 år vel).

      Og da var jeg blitt interessert i sex da, og nakne jenter/damer, fra å ha lest de pornobladene, (eller hva man skal kalle de), til faren min.

      Så jeg reagerte på Pia, og tok tåa borti underlivet hennes, i badekaret, osv., husker jeg.

      (Men da kjefta mora mi).

      En annen gang, så spurte jeg Pia, om hun kunne suge tissen min.

      (For det hadde jeg lest om, i bladene til faren min, at var så godt da).

      Det ville ikke Pia, sa hun.

      Jeg prøvde å tilby henne, at jeg kunne sleike på tissen hennes.

      (For da tenkte jeg det, at da ville hun gi seg).

      Så jeg sleika litt da, må jeg innrømme, med tungespissen, på tissen til Pia, oppafor trappa, i 2. etasje, i Jegersborggate, en gang.

      Det smakte litt, nettopp piss vel.

      Så det var ikke så artig.

      Men men.

      Men Pia ville fortsatt ikke sleike meg på tissen, husker jeg.

      Men men.

      Så jeg ble litt gæern, av å lese de pornobladene, til faren min, som 7-8 åring, husker jeg.

      (Jeg hadde vel såvidt lært å lese, på skolen, da jeg fikk lov å lese de bladene, med sex-historier og nakenbilder av damer i 20-årene osv., av faren min).

      Men men.

      Men etter den siste episoden der, så skjedde det ikke noe mer sånt, i Jegersborggate, husker jeg.

      Men men.

      Jeg husker da jeg fylte ni år, (sommeren 1979), så lå den en dag, en gave til meg, fra tante Ellen, i Sveits, som postmannen hadde klart å få gjennom brevsprekken, i døra.

      Mora mi ville ikke at jeg skulle få den gaven, (av en eller annen grunn).

      Og dytta meg ned trappa.

      Likevel fikk jeg tak i gaven først, og det var nougat, blant annet.

      Jeg spiste noen av disse, før jeg flytta til faren min, men lot Pia få de siste.

      (Så jeg sparte de lenge da, for bursdagen min var jo 25. juli, mens jeg flytta til faren min, i oktober).

      Men men.

      Faren til Frode Kølner, fikk meg til å begynne å samle på frimerker.

      Frode gjorde dette, og jeg fortalte det, at jeg hadde fått noen førstedagsbrev, av faren min.

      Men jeg samlet ikke på ‘vanlige’ frimerker, men faren til Frode Kølner, forklarte hvordan man skulle gjøre da.

      Man måtte legge frimerkene i vann, og så tørke de, på noe papir, for å få av restene av konvolutten.

      Men kunne kjøpe små flasker med bensin, på apoteket, for å se det, om det var vannmerke, på frimerkene.

      (Om det var vannmerke, eller ikke, kunne avgjørde det, om frimerket var verdifult, eller mindre verdifult.

      Men men).

      Man brukte en pinsett da, til å ta i frimerkene med, og en dråpeteller, til å dryppe bensinen med, på frimerkene, og det fantes også en spesiell, svart, plastskål, til å la frimerkene ligge i, mens man dryppet bensin på dem.

      Men men.

      Faren til Frode Kølner, tok også med Frode og meg, på en frimerkeauksjon, i DNC-bygget, ved Larvik Torg.

      Jeg hadde bare 3-4 kroner, og klarte å by 3.50 da, for en pakke, på auksjonen.

      Det var bare lov å by i hele kroner, så da lo folk fælt, på frimerkeauksjonen, husker jeg.

      Men men.

      Jeg ble også med, på en frimerkeklubb, som var på Torstrand skole, husker jeg.

      Det var kanskje litt kjedelig, (og nesten som på skolen), noen ganger.

      Men men.

      Noen dager, så kunne man vinne, noen frimerke-premier, som ble trukket, tror jeg.

      En gang, så fikk jeg et stort frimerke-ark, som bestod av flere frimerker da, som var ustemplede, og som sammen dannet et ark da.

      Det var russisk, og forestilte det russiske romfartsprogrammet.

      Pia syntes det frimerke-arket var spesielt artig, husker jeg.

      Jeg hadde vel lært det, av faren til Frode og Frode, at russisk og andre utenlandske frimerker, ofte ikke var så mye verdt.

      Men men.

      Men det var fint å se på da.

      ‘Glansbilder’, kalte vel faren til Frode, sånne frimerker, som det med Sputnik, osv., på.

      Men artig var det, å se på, husker jeg.

      Så det frimerke-arket, det ligger fortsatt sammen med noen førstedagsbrev og et kort fra danskekongen, til min tippoldefar, som bestemor Ingeborg ga meg en gang, på City Self Storage, i Oslo.

      (Hvis de ikke har tulla med det da.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på).

      Atle Farmen og Jakob, (sønn av en advokat vel, mente mora mi), og en til, i klassen min, på Torstrand skole, skulle ha frimerkeklubb, husker jeg de sa.

      Jeg hadde jo da samlet frimerker, en stund allerede, og lurte på om jeg også kunne få være med.

      MOra mi sa at Pia skulle bli med meg.

      Jeg sa vel at det var greit.

      Og når vi kom til Atle og dem, så satt de gutta bare der, i stua til Atle Farmen og dem, i en time kanskje.

      Ikke mye ble sagt.

      Men, Atle Farmen og de, de hadde også en utendørs grus-fotballbane.

      Så vi spilte litt fotball der, ihvertfall, husker jeg.

      Men men.

      (De bodde på Torstrand, og hadde en båtbutikk, eller noe, mener jeg å huske.

      Men men).

      Neste gang, så sa de gutta i klassen det, at frimerkeklubben, skulle være hos Jakob.

      Jeg gikk dit, og da sa mora til Jakob, at frimerkeklubb-møtet, var hos Atle Farmen og dem, den gangen også.

      Så fikk jeg en bolle, eller to, som mora til Jakob, hadde bakt selv vel, og gikk ned til Atle Farmen og dem, igjen da.

      Det møtet ble vel som det forrige, det ble ikke sagt eller gjort stort.

      Men men.

      Så det var vel noe slags utfrysing av meg da, må jeg vel kanskje si.

      Men men.

      Atle Farmen, gikk for å være den beste i klassen, til å sparke fotball.

      Bestefar Johannes, i Nevlunghavn, spurte meg en gang, hvordan jeg gjorde det, i sport, osv.

      Jeg svarte det, at jeg hadde scoret et mål, i en fotballkamp, i skolegården.

      (Det var oftest veldig mange som spilte, så det var ‘mølje-fotball’, som det vel ble kalt, og ganske vanskelig å score).

      Men den gangen jeg scorte, så begynte de andre bare på nytt.

      (Av en eller annen grunn).

      Bestefar Johannes, spurte meg om hvorfor det.

      Og jeg svarte bare, at det visste jeg ikke.

      Men men.

      (Jeg spilte nok bedre, når vi spilte på gresset, oppe ved blokkene ved sykehuset der, for der var vi oftest færre som spilte.

      Så da ble det ikke så møljefotball.

      Men men).

      Mora mi ble gravid igjen, i Jegersborggate.

      Hu spurte meg en gang, hva jeg ville, at ungen skulle hete.

      Jeg visste ikke hva jeg skulle si.

      Men jeg huska det, at Atle Farmen, i klassen, var best i fotball.

      Så jeg svarte det, at ‘hvis det blir en gutt, så burde han hete Atle, for da blir han god i fotball’.

      Så sånn var det.

      Nå ble ikke ungen kalt Atle da, men Axel.

      Mora mi forklarte aldri det, om hvorfor ungen skulle hete Axel.

      Men kanskje hu valgte et navn på A, siden jeg foreslo Atle?

      Hvem vet.

      Så det er ihvertfall en mulighet for, at (halv)broren min Axel, er oppkalt etter Atle Farmen.

      Hvem vet.

      Men men.

      Bestemora til Frode Kølner, (antagelig farmora), bodde i 2. etasje, i det samme huset, som Frode og dem.

      Men hu så jeg aldri noe til, enda jeg var der ganske mye.

      Frode hadde et leke/gjeste-rom, eller noe, i 2. etasje, (hvor vi pleide å leke butikk, mm.), men han sa ikke noe om at farmora, bodde i rommene ved siden av, før etter at hu var død, (et godt stykke ut på 80-tallet vel).

      Da viste han meg rommene til farmora, (som fortsatt var møblerte), og jeg fikk litt sjokk, over at hu hadde bodd der, hele tiden, mens jeg hadde vært på så mange besøk hos de, uten at jeg hadde sett hu hos dem, eller utafor rommene sine der.

      Så det var litt spesielt, det er helt sikkert.

      Men men.

      Mora til Frode, var fra Kristiansand, eller ihvertfall Sørlandet vel.

      Hu hadde mørkt hår, husker jeg, og litt pløsete ansikt kanksje vel, og snakka fortsatt sørlandsdialekt da.

      Hu var husmor, og dro noen ganger på ferie, alene, hjem til Sørlandet.

      Da hendte det seinere, på 80-tallet, da jeg bodde hos faren min, at jeg ble invitert til Frode og de, når de skulle på hytta i Brunlanes, (ikke langt fra Lyshus-stranda, og der hvor Pia og jeg bodde det halve året vel, sammen med mora vår og Arne Thomassen).

      Men men.

      I huset vårt, så var det TV-stue, og en liten spisestue vel, (som vi sjelden brukte).

      Det var et kjøkken, og soverommet til mora vår og Arne Thomassen.

      (For å komme fra TV-stua, til kjøkkenet, så kunne man både gå gjennom spisestua og soverommet.

      (Noe som kanskje var litt spesielt, at det var dør mellom kjøkkenet og soverommet til mora mi og Arne Thomassen).

      Men men.

      TV-en stod i TV-stua da selvfølgelig, men en radio, stod på soverommet, til mora mi.

      Så hvis jeg ville høre radio, (noe som var artig, hvis det var landskamper i fotball osv., som vel ikke alltid ble TV-sendt, på 70-tallet. Ihvertfall husker jeg at jeg hørte på en landskamp, i fotball, mellom Norge og Skottland, i det rommet. Men men).

      Vuggen til Axel ble også plassert i det soverommet, til mora mi og Arne Thommassen.

      Vugga, som de kjøpte ny, var i brunmalt tre.

      Jeg sa vel noe sånt, som at det ville gjort seg, med noen utskjæringer osv., i treet.

      Det neste som skjedde, var at søstera mi, (en gang jeg var ute med mora mi og Arne Thomassen), dreiv og skar i vugga til Axel, med en kjøkkenkniv, når vi kom inn utgangsdøra.

      Pia var nok mora mi sitt favorittbarn, (som aldri gjorde noe galt, liksom), så Pia fikk ikke kjeft, men trøst, av mora vår, siden søstera mi begynte å grine, da vi kom hjem.

      Men men.

      Arne Thomassen, dreiv og jobba inne i Oslo, på den tida, som Axel var nyfødt, og han sa til meg, at jeg måtte være mannen i familien.

      Så jeg måtte handle masse mat og sånn, for mora mi, i mange butikker, i Larvik.

      Jeg fikk penger og handlelapp da.

      Jeg var vant til, (fra før jeg ble interessert i kronespill), at jeg fikk lov å spille en krone, på kronespill, når vi var på kafeteria, og sånn, med mora mi.

      Så jeg telte etter, når jeg var på supermarkedet Thorfinns, om jeg hadde råd å spille en krone, på kronespill.

      (Som en slags betaling for handlerunden, men kanskje mest fordi jeg kjedet meg litt.

      Noe sånt).

      Og da spilte jeg en krone da, og kanskje mer, hvis jeg vant på det spillet.

      (Men ikke uten å holde oversikten, over hvor mye jeg kunne spille for.

      Jeg spilte aldri for så mye, at jeg ikke fikk råd, til å kjøpe tingene, på handlelappen).

      Den andre gangen, som jeg handla for mora mi, eller noe sånt.

      Så dukka Pia opp på Thorfinns, og så på at jeg spilte på kronespillet.

      Jeg vet ikke om noen sendte henne.

      Hvem vet.

      Ihvertfall, så var det sånn, at når jeg dro på Domus, en gang, for å handle, for mora mi, så ble jeg angrepet av to eldre unger, (Egil aka. Tin-tin og Laila, som var begge et par år eldre enn meg vel).

      De løp mot meg, og jeg fløy, med handleposer og alt, inn i heisen, på Domus.

      Jeg tok så heisen først ned i første etasje vel, og så opp på taket, der hvor parkeringsplassen var.

      Da finta jeg ut Tin-Tin og Laila litt.

      Jeg gjemte meg, på parkeringplassen på taket, og så at hue til Laila, stakk ut, fra der trappa opp til parkeringsplassen var.

      Så gikk jeg hjemover, den veien, som bilene kjørte, ned fra Domus-bygget, og videre hjem til Jegersborggate da.

      Men hvorfor de to ungene angrep meg der, det veit jeg ikke.

      Men jeg fikk rimelig sjokk, for begge de ungene var eldre enn meg.

      Var det mora eller søstera mi som skulle gi meg en moralistisk lærepenge?

      Det var uansett mora mi som hadde fått meg hektet, på de Røde Kors-automatene, så det blir bare som noe inbisilt for meg, isåfall.

      Men men.

      Så sånn var det.

      Frode Kølner hadde også en kar, som gikk i klassen sin, som het Morten, og hadde rødt hår.

      Han bodde noen få hundre meter, i retning Tagtvedt, fra der Frode Kølner bodde.

      Jeg var litt sånn ‘needy’, på den tida, tror jeg.

      (Jeg var ikke så vant til å ha kamerater, etter å ha bodd i Mellomhagen, og hatt de tre nabogutta som uvenner, osv).

      Så jeg pleide noen ganger å spørre Frode Kølner, om jeg var bestekameraten hans.

      Og da svarte han i begynnelsen ihvertfall, at Morten, nok var bestekameraten hans.

      Men han skifta mening, mener jeg ihvertfall, etter en del måneder, og da sa han vel at jeg var bestekameraten hans.

      (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

      Men men.

      Jeg var også noen ganger hos han Morten, og ble også bedt i bursdagen hans, husker jeg.

      Da hadde dem godteposer, gjemt over hele huset, husker jeg.

      Vi skulle også ha gjettekonkurranse, og en på laget mitt, sa at den tegneseriefiguren, vi skulle gjette navnet på, var Sølvpilen.

      Men jeg sa Månestråle.

      Men han på laget mitt, var eldre, og fikk viljen sin.

      Men svaret var Månestråle da.

      (Så jeg hadde egentlig riktig).

      Men men.

      En gang jeg var hos dem, så fikk jeg rabarbera, i en kopp sukker, av mora til Morten, husker jeg.

      Men men.

      Seinere en gang, en gang Kjetil Holshagen, fra Bergeråsen, (da ihvertfall), og jeg, dro på Danmarkstur, og lå over, hos Frode Kølner, så så vi filmen Gjøkeredet, (med Jack Nickelson), hos Morten og dem, mener jeg, (kanskje rundt 1986, eller noe. Hvem vet).

      (Ihvertfall så husker jeg det, at jeg så den filmen hos Morten og dem, sammen med Frode Kølner da, rundt den tida).

      Så sånn var det.

      Mora mi kjente noen som bodde, opp mot det stedet, i Nansetgata, hvor det pleide å være tivoli, osv.

      (Like nedenfor der Larvik Bibliotek er nå).

      Sønnen i huset, var et eller to år eldre enn meg.

      Og like etter at vi flyttet til Jegersborggate, så dukka han opp på døra vår, og skulle ha meg med på bedebuset, på noe kristelige greier da, for gutter.

      Så sånn var det.

      Mora mi ville at jeg skulle bli med.

      Og det var jo litt artig, i begynnelsen.

      Jeg var yngst der vel.

      Dette var om vinteren.

      (Det må ha vært vinteren 1978/79 da).

      Og lederne dro med oss kanskje cirka 15-20 guttene, bort til ved Tollerodden der, (en badestrand, like ved Larvik kirke).

      Det var kanskje 20-30 centimeter, med snø.

      Så det ble gått opp ganger, som vi skulle løpe, og leke sisten i.

      Jeg syntes det var artig, og fryda meg, for jeg syntes det var litt gjevt, siden jeg var yngst da, og fikk være med, å leike, med alle de eldre guttene da.

      Så jeg hoppa noen ganger ut av sporet, må jeg innrømme, for jeg syntes det var så artig der.

      (Men jeg tok det ikke så særiøst da kanskje.

      Men som å leike med kamerater kanskje.

      For jeg hoppa jo noen ganger ut av de spora, for å slippe unna de som ville gi meg sisten.

      Mens jeg lo kanskje.

      Men men).

      Vi fikk også noen blokker, til å samle inn penger på.

      Dette var vel første gangen min der.

      Jeg gikk aleine gjennom gatene i Larvik, og ringte på hos folk, og samla inn penger, uten at jeg visste, hva den organisasjonen het, osv.

      Så ringte jeg på hos mora mi og Arne Thomassen da, og spurte om de ville støtte.

      Arne Thomassen ble sur, og sa at dem hadde dårlig råd.

      (Men jeg bare ringte på, for å forklare for dem, hva jeg dreiv med mest.

      Mest for morro skyld da, for å vise at jeg hadde fått ansvar.

      Men men.

      Så han behøvde jo ikke å gi penger, jeg ville ikke ha sagt noe jeg, for å si det sånn.

      Men han ga en femmer da.

      Men men).

      Så gikk jeg videre.

      Noen steder fikk jeg kanskje et glass vann, eller et glass saft.

      To eldre damer, som bodde i en leilghet, i noen blokker, nærmere sentrum, i Jegersborggate, spurte meg nøyere, om hvilken organisasjon det var, osv.

      Men jeg klarte ikke å gjøre rede for det.

      (For dette var jo den første gangen jeg hadde vært på møte der, og jeg var yngst).

      Men jeg mener jeg overhørte, den neste gangen der, at noen hadde skrevet leserinnlegg, i Nybrott eller Østlands-Posten, om at den organisasjonen da, (som jeg nå lurer på om var Statskirken, for den bygningen vi hadde møter i, det heter visst bare Bedehuset, har jeg skjønt, og ligger ovenfor Herregården, like nedenfor der, som man hogger i fjellet, i Larvik, når en dansk eller norsk konge, har vært på besøk.

      Jeg gikk også i de blokkene, ovenfor sykehuset.

      (De blokkene, som hadde den fine, (dog lille), parken, (på skrått ovenfor der Frode Kølner og dem bodde), hvor vi pleide å spille fotball).

      Et sted, så hørte jeg bare noe jamring.

      Da skjønte jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

      Så jeg ringte på, tre ganger vel, tilsammen.

      Og da, så kom det til slutt ei ung dame ut, som var skikkelig sjuk.

      Åja, sa jeg, og gikk videre da.

      Jeg var ikke vant til å ringe på, på så mange dører, for å si det sånn.

      Men men.

      (Det var noen andre gutter, som hadde fått en donering, fra en blind mann.

      Før vi andre hadde fått begynt ordentlig, å samle inn penger.

      Derfor ble vi så gira da, på at vi også måtte samle inn penger.

      Derfor var jeg ganske ivrig da.

      Så sånn var det).

      Jeg fikk vel samlet inn et sted mellom 150 og 200 kroner, mener jeg å huske.

      Noe som ikke var så dårlig, i 1978 vel.

      Men, Arne Thomassen, og muligens også mora mi.

      De konfiskerte/lånte de pengene.

      (Antagelig fordi de hadde dårlig råd).

      Og de fra bedehuset måtte masse på meg, etter at jeg hadde slutta der, om de pengene.

      Da måtte jeg mase på Arne Thomassen da.

      Og etter et halvt år kanskje, eller noe.

      Så fikk bedehuset endelig de pengene da.

      Så sånn var det.

      Jeg maktet ikke å gå der mer, etter det andre møtet, var det vel.

      For på slutten av møtene, så måtte vi ned på alle fire, for å be.

      Og en av lederne, begynte å tale i tunger.

      Da ble det for mye for meg, (som egentlig ikke trodde på Gud, skal jeg være ærlig).

      Men men.

      Så jeg bare så meg rart rundt der, mens jeg smilte og nesten lo vel, (mens vi stod på alle fire da), mens han ene lederen talte i tunger.

      Etter det, så orka jeg ikke å dra dit mer.

      (Selv om vel mora mi og han gutten, (som gikk i 4. klasse, eller noe vel), som mora mi kjente mora til, maste).

      Så sånn var det.

      Pia begynte på turn, og mora mi ville at jeg også skulle gå der.

      Jeg var ikke noe flink i turn.

      Jeg var for stiv i kroppen, etter å ha spilt mye fotball vel og syklet rundt i Larvik.

      Så jeg var bare med, et par ganger, der og.

      Pia ville dusje der, som den eneste, av alle guttene og jentene vel, og kringkastet det, foran alle guttene, i guttegarderoben.

      Men men.

      Den siste gangen, som vi gikk fra turninga, (som var på Torstrand skole, like ved bedehuset).

      Så fant vi en rar mus, like ved siden av det fjellet, hvor det hugges inn, hver gang, som en dansk eller norsk konge, hadde besøkt Larvik.

      Den musa så ikke ut, som den musa, som Pia og jeg, hadde funnet, i Vestmarka, noen år før.

      Denne musa, stod på bakbena, omtrent som en kenguru.

      Og den så veldig søt/morsom ut, husker jeg.

      Plutselig, så dukka det opp en gutt, fra ved bedehuset der.

      (Han var vel 2-3-4 år eldre enn meg, kan jeg tenke meg).

      Han begynte å jage oss, og sa at vi var slemme mot musa da, eller dyret, eller hva han sa.

      Så det var en rimelig spesiell episode, husker jeg.

      Men men.

      Noen gutter, i klassen min, babla om at de skulle på fotball-trening.

      Jeg spurte om jeg kunne få bli med.

      Og jeg var så på en trening vel, og en kamp, for Fram.

      Vi spilte mot Nanset.

      Vi var vel bare tredjelaget, tror jeg.

      Og det laget fra Nanset, det var gutter, som var et par år eldre enn oss.

      Så vi tapte 5-0 eller 6-0, eller noe.

      Jeg var vel reserve, men fikk spille litt etterhvert.

      Det gikk trått, mot store og ‘gampete’ Nanset-forsvarere.

      Men men, det eneste jeg fikk til, var å kline et skudd, rett i reklameskiltene, kanskje 10-15 meter, til side for målet.

      Men det smalt ihvertfall litt.

      Jeg hadde ingen å sentre til, og en forsvarer helt inni meg, så jeg måtte bare gjøre noe, liksom.

      Det var vel det nærmeste vi kom mål, i den kampen, hvis jeg ikke tar helt feil.

      Så glemte jeg vel det her med fotballtrening.

      Og de gutta sa vel heller ikke noe.

      Så det ble ikke noen flere treninger, eller kamper, på meg, etter dette.

      Seinere, så ble det vel gjort om, sånn at ikke lag, hvor aldersforskjellen var så stor, møtte hverandre, i knøtte/lilleputt-kamper, eller hva det var.

      (Mener jeg å huske, fra da jeg spilte på Berger, utover 80-tallet, osv).

      Frode Kølner og jeg, vi sykla rundt, mange steder, i Larvik.

      Jeg fortalte vel det, at jeg pleide å pante flasker, på travbanene, når jeg var med Arne Thomassen.

      Frode Kølner, dro meg med til Mesterfjellet, (het det vel, forbi varemagasinet til Albert Bøe, (faren til Anette Bøe), der).

      Vi så ned mot Larvik, fra jernbanestasjonen cirka, og langs Farriselva, (heter den vel), et stykke mot Farris da.

      Vi så den delen av Larvik, kanskje 50 eller 100 meter under oss da.

      Noe sånt.

      Og Frode Kølner sa det, at rundt der, så pleide det å være fylliker.

      Og man kunne finne tomflasker da.

      Så sånn var det.

      Vi fant vel noen tomflasker da.

      Men seinere, så var jeg der mange ganger, men fant vel aldri så mange tomflasker der, etter det.

      Men men.

      Jeg var ikke så mye hjemme, hos mora mi og Arne Thomassen, i Jegersborggate, på den her tida.

      For de var så strenge og anspente og masete, må man vel kanskje si.

      Så jeg var mest ute, sammen med kamerater, eller Pia, eller at jeg sykla rundt aleine kanskje.

      Jeg samla flasker da, som jeg panta, og tulla i de mange bankene som var i Larvik, og spurte om de hadde gratis sparebøsser og veksla pengen jeg fikk, fra pantinga, i ruller med 5-ører, osv.

      (For jeg syntes at de rullene var artige.

      Det var kanskje Frode Kølner, som fortalte meg det, at man kunne få mynter, i ruller da.

      Hvem vet).

      Pia dumpa jo et år, men når hun endelig fikk begynt på skolen, (det året jeg gikk i tredje klasse), så hadde hun plutselig en dag, med en eller annen gutt hjem.

      Som hun hadde møtt, sa hun.

      Og han stod bare i hagen vår, (ved det morelltreet, som jeg skrev om, i det forrige kapitellet), rett opp og ned, uten å si noe.

      Det såret meg kanskje litt, at søstera mi bare fant en gutt, som hun tok med hjem, (en med lyst hår vel), sånn helt uten videre.

      Men men.

      Søstera mi sa vel så til han gutten, at han kunne gå hjem igjen, tror jeg.

      Noe sånt.

      Søstera mi tærte også på meg litt, på denne tiden.

      Hu kunne plutselig si til meg, at ‘du er stygg’.

      Noe jeg ikke hadde tenkt så mye over, egentlig om jeg var stygg eller pen.

      Så hvorfor søstera mi, Pia, sa det her, det veit jeg ikke.

      Men det var kanskje for å få meg nedstemt da, og for å liksom få et ‘overtak’ på meg da.

      Hva vet jeg.

      Men men.

      En gang, mens Pia og jeg, var alene hjemme, en kveld vel, i Jegersborggate.

      (Før Axel ble født vel).

      Så kom plutselig politiet på døra, og spurte om det var vi, som eide en boble, som stod, (uten skilt muligens), utafor huset vårt da, på en parkeringsplass, i Jegersborggate.

      Jeg forklarte det, at det var vår boble.

      (Selv om jeg ble litt skremt da, av de her to politifolka, i uniform, som kom på døra vår da, når vi ungene var aleine hjemme).

      Så sånn var det.

      De lurte visst på hvorfor den bobla, stod på det samme stedet, så lenge, (eller noe).

      Så sånn var det.

      Men men.

      Mora vår var veldig glad i soft-is, som kosta sånn cirka 3 kroner kanskje, på den her tida.

      Pia og jeg, vi pleide også å få soft-is.

      Og noen ganger, så kunne mora vår ta oss med, til Tollerodden, som var en strand, nede ved Larvik kirke.

      Tollerodden var ikke en sandstrand, sånn som Hvittensand, men et basseng, som var fylt med sjøvann da.

      Så sånn var det.

      Jeg likte vel bedre å bade på en vanlig strand, kanskje, og mora mi ønsket å inspisere, at jeg kunne svømme.

      Den første eller andre sommeren, i Jegersborggate, vel.

      Jeg skjønte ikke poenget med det.

      Jeg hadde fortalt mora mi det, at jeg kunne svømme, så jeg skjønte ikke poenget liksom.

      Jeg gadd ikke bare å bade, på kommando liksom.

      Det ble for dumt liksom, syntes jeg.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Da Axel ble født, så var mora vår ekstra spesiell, vil jeg si.

      Hu sa til Pia og meg, at vi ikke fikk lov å si, på skolen, at mora vår skulle føde.

      Så glemte jeg meg, og sa det, til svømmelærerinna vel, (som var vikar i norsk, eller noe, vel).

      Så sa jeg det til mora mi, at jeg hadde glemt meg.

      Og da mora mi skulle føde, så sa hu det, at jeg måtte ligge i dobbeltsenga, sammen med henne, i første etasje.

      Så dukka Arne Thomassen opp, (som egentlig jobba i Oslo, på den her tida).

      Han spurte meg ‘skjønner du hva som skjer’.

      Jeg regna med at mora mi skulle føde, og svarte ‘ja’.

      Mora vår hadde fortalt meg hvor det lå noen mynter, som Pia og jeg, kunne kjøpe godteri for.

      Men, jeg måtte også kjøpe Nybrott, dagen etter, eller noe.

      (Så det var litt komplisert).

      Jeg tenkte på å roe ned Pia, så etter at jeg kom hjem fra skolen, (dette var mens jeg gikk i 2. klasse).

      Så dro jeg med Pia, til kiosken, og vi kjøpte masse godteri.

      Dette var en kiosk i Øvre Jegersborggate vel.

      Og der fant jeg ut, at det fantes artigere godteri, enn karameller, (som jeg var så glad i, da vi bodde i Storgata).

      Dunder salt, til 10 øre, var en stor favoritt, som jeg begynte å kjøpe, i den kiosken der.

      De smakte salmiakk og lakris og samtidig søtt vel, og var vel favorittgodteriet, til både Pia og meg.

      Sammen med Hubba Bubba, som man fikk i både rød pakning og med lakrissmak vel.

      Og også Shake-tyggegummi, med lakrissmak, syntes vi var gode.

      Potetgull med paprika, var også en favoritt.

      Og brus da, selvfølgelig.

      Vi likte også potetmos, som de solgte, for 1.50, eller noe vel, pr. beger, i en kiosk, nederst i Nansetgata, ovenfor busstasjonen vel.

      Så sånn var det.

      Men men.

      Så kom bestefar Johannes, og henta oss, og kjørte oss til Nevlunghavn.

      Der skulle vi bo, mens mora vår var på sykehuset, og fødte Axel da.

      Så kjørte de meg, på skolen, dagen etter.

      (Pia hadde jo dumpa, så hu slapp skolen.

      Men men).

      Bestemor Ingeborg, spurte meg, på en omstendelig måte, (må man vel si), når skolen min sluttet, dagen etter.

      Jeg er sikker på at jeg sa riktig klokkeslett.

      (Hun spurte like omstendelig, om hvor de skulle møte meg, og jeg svarte, ved Televerket der, øverst i Herregårdsbakken).

      Likevel, så klarte de å rote med tidspunktet.

      Jeg husker jeg gikk samme vei, som han Jakob, fra frimerkeklubben til Atle Farmen, (og sønn av en advokat vel, ifølge mora mi), hjem fra skolen, den dagen.

      (Det var en annen vei, som gikk nesten parallelt, med Herregårdsbakken, på den andre siden av skolen.

      Selv om den veien, var en omvei egentlig, for den gikk litt bue vel, mens Herregårdsbakken gikk ganske rett opp).

      Så jeg kom fram til Mazda-en, til bestefar Johannes, fra baksiden, av der de stod vel.

      De så vel kanskje etter meg ned Herregårdsbakken.

      Hvem vet.

      Så kjefta bestemor Ingeborg på meg, og sa at jeg hadde sagt feil klokkeslett, og at de hadde stått der i 2-3 timer, eller noe.

      Men, jeg gikk jo bare i 2. klasse.

      Vi hadde vel ikke så mange skoletimer.

      Så det tror jeg kanskje må ha vært en røverhistorie, fra bestemor Ingeborg, (av en eller annen grunn).

      Men men.

      (Hvis ikke, så hadde hun nok surra fælt.

      men men).

      Vi kjørte så til Nevlunghavn vel, og så kjørte bestefar Johannes, Pia og jeg, til Tønsberg sykehus(!), hvor mora vår hadde født Axel da.

      Selv om vi bodde et steinkast unna Larvik sykehus, så fødte mora vår Axel i Tønsberg.

      Det var spesielt, må jeg si, og det har jeg vel aldri fått noe forklaring på akkurat.

      Men men.

      Mora vår kom ut med Axel på armen, mener jeg å huske, og virka som å være i fin form vel.

      Så kjørte bestefar Johannes oss, til Jegersborggate, og mora mi ‘gura’ for jeg hadde brukt opp de to kronene, til Nybrott, på godteri.

      (Så hu må ha hatt veldig dårlig råd).

      Men jeg hadde kontrollen egentlig.

      For jeg huska det, at i en skrivebordsskuff, eller noe, i stua, så lå det to kronestykker.

      Så jeg viste mora mi det.

      så måtte jeg gå i den kiosken, nederst i Nansetgata, å kjøpe Nybrott da.

      (Den ovenfor busstasjonen, hvor de hadde Shake tyggegummi og potetmos i beger da).

      For mora mi sa at det var så viktig, med den avisa.

      Så viste det seg det, at noen hadde satt inn fødselsannonse, for Axel, i den avisa.

      (Eller, Axel hadde vel ikke fått noe navn ennå da.

      Så det stod vel bare at Karen Ribsskog og Arne Thomassen, hadde fått en sønn.

      Noe sånt).

      Men men.

      Arne Thomassen var ikke der da, han var vel på jobb, i Oslo, eller noe.

      Men men.

      Det var enda mye mer. som skjedde, i de et år og fem månedene, som jeg bodde i Jegersborggate.

      Jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om det, i det neste kapitellet.

      Vi får se om jeg klarer det.

      Vi får se.

    • Min oldemor fra Romerike, Helga Ribsskog, er nevnt i hennes bror, Asbjørn Dørumsgard, sin bok, ‘Skytilen går’. Johannes Ribsskog er min avdøde morfar

      oldemor fra romerike

      http://books.google.com/books?id=QVYQAQAAIAAJ&q=johannes+ribsskog&dq=johannes+ribsskog&hl=no&ei=j8AgTq2GEI7CswaZ9uX1AQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CCkQ6AEwAA

      PS.

      Min mormor, Ingeborg Ribsskog, nevnte også det forresten en gang, på 80-tallet vel, om min da nettopp avdøde morfar, Johannes Ribsskog, sin slekt.

      At det var visst ofte sånn, at det som ble publisert under Asbjørn Dørumsgaard sitt navn.

      At det ofte kunne være skrevet av hans søster, (min oldemor), Helga Ribsskog f. Dørumsgaard.

      Helga Ribsskog hadde også skrevet et dikt, som har stått i et ukeblad, eller noe, om hennes mann, (min oldefar, fra Trøndelag), Johan Ribsskog, som lengtet så tilbake, til Trøndelag.

      (Fortalte min mormor da).

      Til Flatanger, hvor han var fra.

      (Uten at jeg har klart å finne det diktet nå.

      Men bestemor Ingeborg, leste vel det for meg og min søster Pia, mener jeg å huske, på 80-tallet en gang, var det vel.

      I det gamle huset i Nevlunghavn.

      (Det store skipperhuset, i Blombakken, i Nevlunghavn.

      Der hvor jeg fant mange russiske fotoapparat på loftet, (en sommer eller to før, eller noe, mens bestefar Johannes fremdeles levde), fra like etter krigen vel.

      Noe sånt).

      Sommeren etter at bestefar Johannes døde, var vel det.

      Noe sånt.

      Og hun nevnte da også komponisten Arne Dørumsgaard, som var min morfars kjente fetter vel.

      Men min mor, Karen Ribsskog, hun nevnte aldri disse.

      Selv om hun en gang gjorde et ganske stort nummer ut av det, (mens vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, på slutten av 70-tallet), ovenfor min søster Pia og meg selv, at hun var så fin, at hun måtte ha tre navn, Karen Margrethe Elisabeth.

      (Det var muligens sånn, at hun var så fin, at hun måtte være oppkalt etter både dronningen i Danmark og dronningen i England.

      Noe sånt.

      Men men).

      Mens hun smilte og var stolt da, (og kanskje også litt hemmelighetsfull vel, og hun hadde kanskje et slags nesten salig, eller ihvertfall høytidelig vel, uttrykk, i øynene. Noe sånt), sånn som jeg husker det.

      Men men.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men vi får se hva som skjer.

      Vi får se.

      Mvh.

      Erik Ribsskog

      PS 2.

      Min morfar var visst også på en eller annen politisk liste, i forbindelse med et stortingsvalg, eller noe.

      Men hva ‘1942’ og ‘H’ skal bety, i den sammenhengen, det skal jeg ikke påstå at jeg skjønner noe av.

      Hm.

      Men men.

      Men vi får se om det er mulig å finne ut.

      Hadde jeg hatt noen penger, så kunne jeg jo prøvd å fått tak i denne boken.

      Men men.

      PS 3.

      Her er mer om dette:

      min morfar også på noe politisk liste

      http://books.google.com/books?id=xbIcAQAAMAAJ&q=%22johannes+ribsskog%22&dq=%22johannes+ribsskog%22&hl=no&ei=b8kgTsWEE4zEswb67_iJAg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CC0Q6AEwAQ

    • Mer om Laila fra Larvik

      laila fra larvik 1

      laila 2

      laila 3