johncons

Stikkord: Jegersborggate

  • Broren min Axel, er nok litt oppkalt etter Atle Farmen, fra Torstrand i Larvik, som gikk i klassen min

    axel

    http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/124275_gamle-forretninger

    PS.

    Jeg skreiv på Origo, om forretninger i Larvik, og kommenterte det, som noen hadde skrevet, om butikken til noen som het Farmen der, det samme som en i klassen min het.

    Så tenkte jeg, at jeg kunne skrive om en historie fra Larvik, fra like før broren min ble født.

    Så ville mora mi vite, hva jeg syntes at vår nye søster eller bror skulle hete, hvis det ble en gutt.

    Dette må ha vært høsten 1978 da, like før Axel ble født.

    Og da sa jeg, at da måtte han hete Atle, for da ble han god i fotball, for det var en i klassen min som het Atle (Farmen), og han var god i fotball.

    Jeg måtte jo svare noe, syntes jeg, og dette kom litt bardus på meg.

    Så jeg tror at det var kanskje derfor, at de kalte Axel noe på ‘A’, og som var på fire bokstaver.

    Men mora mi og Arne Thomassen, de syntes kanskje at Atle ble litt for norsk.

    Så valgte de Axel da.

    Så jeg tror at Axel er litt oppkalt etter Atle Farmen, fra klassen min i Larvik, kan det virke som ihvertfall.

    Mora mi sa ikke noe om hvorfor hun ikke valgte Atle, eller hvorfor hun spurte meg, i det hele tatt.

    Men men.

    Jeg var også med i tre frimerkeklubber, i Larvik, for jeg hadde en kamerat, som samla frimerker, som het Frode Kølner.

    Dem var jeg mye hos, i Trygves gate, nesten mer enn jeg var hjemme.

    Og der var det mye roligere, enn i Jegersborggate, hvor vi bodde.

    For ingen var hysteriske der, sånn som mora mi kunne være.

    Så da fikk man litt ro på sinnet da, når man var der.

    Og faren til Frode, han jobba i E-verket, i Larvik, og han spurte flere ting, som hva er hovedstaden i Sverige, og sånn.

    Han skulle vel sjekke, hvor smart jeg var, tror jeg.

    Og så, så fikk han meg til å begynne å samle frimerker.

    Så bytta jeg frimerker med Frode osv. da.

    Men det er mulig at jeg ble lurt, men jeg skjønte det vel ganske raskt.

    Men på Berger, så var det vel ingen som samla frimerker, tror jeg, så det var ikke så morsomt på Berger.

    For i Larvik, så var det en frimerkeklubb, for voksne, ved torget, i samme bygget som DNC vel.

    Og der tok faren til Frode, med meg og Frode da.

    Så sånn var det.

    Så jeg var der en gang, ihvertfall.

    Det var auksjon, og jeg bydde på en pakke frimerker da.

    Men jeg gjorde det feil.

    For jeg hadde ikke så mye penger.

    Så jeg bydde 3.50, kanskje det var.

    Det var ihvertfall noe med 50 øre.

    Og det var egentlig ikke lov.

    Så da lo alle i frimerkeklubben, som var folk som jobba med å selge frimerker osv.

    For man skulle bare by i hele kroner da, altså enten 3 kroner eller 4 kroner.

    Men da var det ingen andre som bydde, så da fikk jeg kjøpe den da.

    Så sånn var det.

    Så var det frimerkeklubb, på skolen, som var nesten arrangert gjennom Torstrand skole vel.

    Der var det konkurranser, og en gang vant jeg et russisk frimerke, med satelitter og sånn på da, et ark, som bestod av flere frimerker da.

    Men det var vel mest som glansbilde kanskje, men det så kult ut da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så hadde Atle Farmen og en som het Jacob, i klassen, de hadde også frimerkeklubb.

    Og da spurte jeg om jeg fikk være med da, og det var greit, sa de.

    Men jeg tok med søstra mi, Pia, (for mora mi ville at jeg skulle ta med henne, tror jeg det var, det var ikke min ide ihvertfall), og da skjønte jeg det, at de ikke likte meg da.

    Pia var vel også med å spilte fotball og tror jeg, for de hadde egen fotballbane.

    Men men.

    Men neste gang, som de hadde møte, så lurte de meg da.

    De sa at møte var hos Jacob.

    Men så var det hos Atle.

    Og da fikk jeg noen boller, av moren til Jacob da, siden jeg hadde blitt lurt.

    Hun mora til Jacob, forklarte meg at møte i frimerkeklubben, var nede hos Atle den her gangen og da.

    Men da var det litt trykket stemning, på det her frimerkeklubbmøte, så jeg dro ikke på noen fler møter der.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at vi ikke hadde så god råd, eller noe, det er mulig.

    Søstra mi begynte også på Torstrand skole, og da, så skulle jeg se hvordan det gikk med henne, for hun var sånn at hun begynte et år seinere.

    Hun skulle egentlig ha begynt året før, men lærerne sa, at hu ikke var voksen nok til å begynne på skolen, det året hun skulle ha begynt.

    Pia var også født helt på slutten av året, 25. desember, så bestemte de seg for det, at søstra mi skulle begynne året etter.

    Og da leika jeg sisten, med søstra mi, og en litt tufsete gutt, i skolegården.

    Så falt han gutten, og mista brillene sine, for jeg bare slo han på ryggen, for det var sisten.

    Og da, så hadde visst jeg vært slem da, sa søstra mi og venninnene hennes.

    Enda vi bare leika sisten.

    Så kom mora til han gutten, i skolegården, og kjefta på meg.

    Og det var ikke vanlig kost, når man var ni år.

    Men da var de i klassen ganske greie, for da bare kom de og prata til meg, og sa at jeg måtte bli med å spille fotball, på fotballbanen.

    For jeg hadde jo gått første året, på Østre Halsen skole, for vi bodde der ute, før vi flytta til Jegersborggate, så jeg hadde gått på Torstrand skole, et år mindre enn de andre da, så jeg var liksom nykommeren i klassen jeg da, selv om jeg kjente masse folk, fra oppe ved der jeg bodde, og Sølvi i klassen og, som var venninna til søstra mi.

    For, jeg bodde i Larvik, i 2-3 måneder, før skolen begynte, så det var ikke sånn, at jeg ikke kjente noen på skolen, før jeg begynte der, på Torstrand skole.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Nå fant jeg noe om fru Landhjem. Mora vår, ga ikke mat til katta, så den fikk mat hos fru Landhjem, som hadde butikk, like ved der vi bodde, i Larvik

    hjørdis landhjem

    PS.

    Og da så jeg det, at fru Landhjem, tok inn katta vår i personalinngangen da, av butikken, en dag jeg var ute og leika.

    Og da måtte fru Landhjem vise meg da, at katten hadde det bra der, og at hu ikke gjorde noe galt.

    Så jeg fikk se det rommet, hvor katta fikk mat da, under butikken.

    Noen ganger gikk jeg også ærend for fru Landhjem, da fikk jeg en is, til en krone.

    Det var hvis jeg gikk på posten og henta en pakke, som alltid viste seg å være reklame, så jeg syntes det var en dum jobb, for det var jo bare som søppel.

    Men men.

    (Men jeg fikk ikke lov å pante flasker der, for det likte ikke fru Landhjem.

    Eller, det var sånn, at jeg kunne ikke få penger, jeg måtte kjøpe noe.

    For jeg og han Frode Kølner, som var kameraten min, vi var nesten som gategutter, som fløy rundt og leita etter tomflasker, over hele Larvik sentrum da, for vi bodde så og si midt i sentrum.

    For en gutt som het Morten, som var sønn av en av kameratene til stefaren min, Arne Thomassen, han lærte meg å pante flasker på travbanen da, hvor mora mi sa at jeg skulle bli med Arne Thomassen da.

    Men det at jeg gikk på travbanen, det var bare for å komme bort fra mora mi.

    Så det var ikke sånn, at jeg har gått travbanen, etter at jeg flytta fra mora mi.

    Nei, det var bare da jeg var med han stefaren min da, når jeg var guttunge, på travbanen, på søndagene, var det vel, før jeg flytta til Berger, da jeg var ni år, i 1979 da.

    Men da var det bedre å pante de flaskene på Domus eller Albert Bøe f.eks., hvor vi fikk penger, for flaskene.

    Så sånn var det).

    Mer da.

    Jo, en gang fikk jeg en fotball tegneseriebok og, som stod i bladhylla, i butikken hennes, en kolonialbutikk, som solgte mest nymalt kaffe, tror jeg.

    (For den fotball tegneserieboka, den hadde stått i hylla, så lenge uten å bli solgt, så da sa fru Landhjem da, at den kunne jeg få.

    Jeg pleide å gå innom butikken hennes en gang i blant, og prate om katta osv.

    Og noen ganger handla jeg for mora mi der da, eller meg selv, for hun solgte vel noen karameller osv).

    Så sånn var det.

    Da jeg flytta til Berger, så ble jeg boende aleine, så da tok jeg med katta, Pusi, som mora mi døpte.

    Og da kom fru Landhjem på besøk, en gang, for hun visste hvor det var, for hun pleide noen ganger å kjøre forbi, på vei til Oslo, eller noe.

    For hu syntes at det var så fint, å kjøre langs Drammensfjorden, så det hendte noen ganger, at hu kjørte om Svelvik, mellom Sande og Drammen, en omvei på kanskje 3-4 mil, husker jeg at hu sa.

    (For jeg forklarte henne hvor jeg bodde da, og hvor Pusi var, en gang jeg var på helgebesøk, i Larvik, hos mora mi, noe jeg var ca. en gang i måneden, de første åra, etter at jeg flytta til Berger).

    Fordi det var så fin utsikt til fjorden, langs Svelvikveien, noe det også er da.

    Og da satt katta alltid, på trappa, til leiligheten, i Hellinga da, som jeg bodde da.

    Og det må ha vært i 1980, for jeg flytta til Leirfaret, i 1981.

    Og da fant fru Landhjem fram til farmora mi på Sand, hvor jeg spiste middag.

    Så dro vi bort på Bergeråsen, hvor fru Landhjem hadde vært allerede, så viste jeg at katta fikk kattemat og hadde en kasse med kattesand osv.

    Så sånn var det.

    Så da var fru Landhjem fornøyd, for hun visste det, at Pusi ikke hadde det så bra, når den bodde hos mora mi, for mora mi kjøpte ikke mat alltid, til Pusi.

    Så sånn var det.

    Og etter at lillebroren min Axel, ble født, så var det også mye støy, så Pusi ble stressa.

    De ropte istedet for å prate og sånn og, når de bodde i Drammen, eller Stenseth Terrasse, og jeg bodde på Berger.

    Mer da.

    Jo, så flytta de tilbake til Larvik, mora mi og dem.

    Og da tok jeg med Pusi en gang, når jeg var på besøk.

    Og da var Pusi rolig og fin.

    Så hadde visst katta dansa i gata, for Pusi var så glad for å være tilbake i Larvik og hos fru Landhjem.

    Pusi ble født, i 1976 kanskje, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i kjelleren til naboen der.

    Så sånn var det.

    Og Pusi levde til jula 1980 ca. vel.

    Da skulle Haldis og dem på juleferie, og da måtte vi ha Susi hos oss, (eller hos meg), i Hellinga, sa faren min.

    Det som skjedde var at Susi, (Christells katt), var ganske mannevond, og jagde Pusi.

    Og jeg hadde to bråkete kamerater på besøk.

    Petter og Christian Grønli, i de neste dagene.

    Og vi var aleine hjemme og lagde mye bråk da.

    Så katta kom ikke tilbake.

    (Så dette kan ha vært noe plott).

    Jeg så Pusi en gang, men da så Pusi så rar ut, (stressa), og turte ikke komme inn døra, for det var så mye bråk der.

    Katta så nervøs ut da.

    Pusi skjønte nok ikke det, at Susi bare skulle være der, i juleferien.

    Og Pusi skjønte nok ikke heller det, at jeg egentlig savna katta, men at jeg var vant til å være aleine der, og kunne nesten ikke hive ut Petter og Christian, pga. katta.

    Så etter det, så så jeg aldri Pusi igjen.

    Selv om jeg leita og ropte veldig mye, etter at Petter og Christian begynte å holde seg hjemme.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    fru landhjem 2

  • Bestemor Ingeborg var nok litt redd for å dø, noen ganger. (In Norwegian)

    Nå tenkte jeg på bestemor Ingeborg, som visstnok har dødd nå, i forrige uke, forstår jeg av noe junk-mail aktige e-poster jeg har fått, fra noen som utgir seg for å være faren min.

    Og jeg husker, at vi var jo innom bestemor Ingeborg, jeg og søsknene mine, på 2000-tallet, etter at min mor døde, i 1999.

    Og en gang, så dro jeg og broren min Axel, ens ærend, til Nevlunghavn, for å besøke bestemor Ingeborg da.

    For sånn var det, etter at moren vår døde, at jeg ihverfall, syntes at det kom så brått på.

    Så i 2002, var det vel, på høsten, så dro jeg og Axel ned for å besøkte bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Vi skulle egentlig ha kjørt min bil, men clutch-vaieren røyk i rundkjøringa i Sinsen-krysset, så vi måtte ta toget.

    Så tok vi taxi fra Larvik til Nevlunghavn, for jeg hadde tenkt å leie leiebil, men det fant jeg ikke, men da slapp vi å komme fram så sent.

    Noen ungjenter, med ‘Larvik Line’-gensere, tulle-ringte på døra, til bestemor Ingeborg.

    Axel og bestemor Ingeborg, de bare satt stille.

    Men jeg løp, ut havedøra, etter at de hadde ringt på mange ganger, og klarte å finne to av de da, som hadde løpt bort i en annen vei.

    De sa at de hadde sett noe på TV, som de dreiv å skulle herme etter, og at det var derfor de dreiv å ringte på da.

    De var kanskje i 13-14 års-alderen, eller noe.

    Jeg sa at de burde slutte å se så mye på TV da.

    Og da ble de enige om, at de skulle slutte å ringe på døra.

    Så da fikk vi litt fred, den kvelden, for de ringte på hele tida.

    Men det var litt rart, syntes jeg, at Axel og Ingeborg bare satt der, enda jeg hadde jo skade i kneet, og alikevel så var det jeg måtte løpe etter de her rakkerungene.

    Så sånn var det.

    I taxien til Nevlunghavn, så fortalte sjåføren, at det var så fælt mye albanere i Larvik, på den tida der, som lagde så mye ugang, eller bråk, visstnok.

    Jeg og Axel var også oppe i Jegersborggate, og så på det huset vi bodde i, i Jegersborggate 16, hvor vi bodde, da Axel ble født.

    Axel begynte å skulle være tøffing vel, når han karen som bodde i huset, kom ut, og lurte på hvorfor vi så på huset og hagen hans.

    Så de begynte å krangle, må man vel nesten si.

    Axel ville ha det til at faren hans, Arne Thomassen, hadde eiet huset.

    Men det navnet kjente ikke huseieren igjen.

    Det var nok fordi at det var vår morfar, Johannes Ribsskog, som kjøpte huset til vår mor, Karen Ribsskog.

    Så Ribsskog-navnet, det kjente huseieren igjen.

    Men Axel var så morsk og skulle tøffe seg liksom.

    Men sånn oppførsel, det passa ikke så bra, i Jegersborggate, syntes jeg da, som hadde bodd der, som guttunge.

    Men Axel er vel mer vant til Oslo-forhold.

    Selv om oppførselen til Axel vel hadde vært i overkant tøff, også i Oslo, vil jeg si da.

    Men men.

    Men så dro vi til bestemor Ingeborg da.

    Og det var enten den gangen, eller en av de andre gangene vi var der, rundt den tiden.

    Vi var der kanskje en gang i året, ute i Nevlunghavn, på 2000-tallet.

    Vanligvis om sommeren da.

    Og en av gangene, så klagde bestemor Ingeborg, på at alle hennes venner og jevnaldrende familie, var døde.

    For bestemor Ingeborg, var jo født, før 1920 vel.

    Så bestemor Ingeborg var i 90-årene, nå, når hun døde.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvor gammel hun var.

    Men hun levde lengre enn omtrent alle sine venner og søsken osv. da.

    Og da svarte jeg feil.

    For jeg sa at jeg trodde ikke at det fantes noe Gud.

    Og da skjønte jeg vel, at bestemor Ingeborg, ble lei seg.

    Men jeg skjønte ikke hvorfor, med en gang.

    Men når jeg har tenkt på det seinere, så har jeg jo skjønt det da.

    Og det var nok fordi, at hun var vel allerede da kanskje, i begynnelsen av 90-årene.

    Og det var nok ganske mye enklere for meg, som var i 30-årene, å ikke tro på Gud, enn det var for hennes, som var i slutten av 80-, eller i begynnelsen av 90-årene.

    Så selv om bestemor Ingeborg noen ganger kunne være sånn, at hun var veldig ovenpå, og skulle bestemme alt mulig da.

    Som da jeg var å besøkte henne, sommeren 1996, da jeg skulle på bilferie til Danmark, med den første bilen jeg hadde, en Toyota HiAce, som var kjøpt brukt men.

    Da begynte plutselig bestemor Ingeborg og kommanderte, at nå måtte vi kjøre til Larvik, så og så fort.

    Og hennes sønn, Martin, sa i 2005, at hun kunne være litt som ei skrulle, noen ganger.

    Ihvertfall så kunne hun være litt spesiell da.

    Men noen ganger, så var hun altså sånn, at hun var redd for å dø, og ble trist når hun tenkte på det, at det kanskje ikke fantes noe Gud da.

    Jeg tror ikke at bestemor Ingeborg var så religiøs.

    Men som oftest så var hun ovenpå, og styrte det meste som skjedde.

    Men noen ganger, så var hun altså som et vanlig sårbart menneske, hun og.

    Virka det som ihvertfall.

    Så det var nok ikke alltid bare lett å være bestemor Ingeborg heller.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Tegneserie fra Larvik ca. 1984. (In Norwegian)

    Tegneserie fra Larvik ca. 1984. (In Norwegian)






































  • Konturene av en krig i Ribsskog-familien. (In Norwegian)

    Nå ser jeg, inni hodet mitt, konturene av en krig i Ribsskog-familien.

    Da har vi nok mora mi, Karen Ribsskog, som døde for 10 år siden, på anti-Illuminati-sida.

    Og bestemor Ingeborg og onkel Martin og tante Ellen og søstra mi Pia, er nok på Illuminati-sida.

    Og vel også faren min.

    Så er det meg som ikke er involvert da.

    Men jeg tror, at mora mi, har sendt meg til faren min, muligens i noe slags samforståelse med politiet i Larvik.

    Noe sånt.

    Fordi mora mi lot meg sitte på trappa på Larvik politistasjon, som guttunge, da jeg var 8-9 år, i en time nesten, mens hu prata om noe, som hu ikke ville fortelle meg om.

    Og vi bodde bare noen hundre meter unna politistasjonen, så hvorfor ville mora mi, dra meg med ned dit, for å sitte på trappa der, i nesten en time, mens en konstabel i sivil, dukka opp etter 20 minutter, eller noe?

    Det forstår jeg ikke.

    Så her blir jeg sendt rundt på noen måte, virker det som for meg.

    Men bestemor Ingeborg og tante Ellen, de var lystige, må man vel si, i begravelsen til mora mi.

    Faren min, han var ikke så lystig, men han klagde på at eksospotta ikke var ordentlig festa på bilen min.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, da jeg gikk første klasse, på Østre Halsen skole, så fikk vi i oppdrag, i en håndarbeid-time da, like før jul, 1977 vel, å lage en heks.

    Og da sa mora mi, at den skulle jeg gi til bestemor Ingeborg.

    Så her har vi nok fasiten, mistenker jeg.

    Og da måtte jeg holde maska da, på julaften da, i Nevlunghavn, for jeg var ikke så fan av bestemor Ingeborg, jeg heller.

    Nei, hun prata noe om at folk med blå øyne kom til å dø ut, og sånn, på den tida her, til meg, som hadde blå øyne.

    Og mer da.

    Hun og jeg krangla om dansketida, for jeg hadde lært på skolen, at danskene underprioriterte Norge, under dansketida da.

    Så sånn var det.

    Åndslivet led visst dårlige kår, i Norge, under dansketida.

    For alle bøker, som f.eks. bibler osv., befant seg i Danmark da.

    Men mormora mi, hu ble sur, når jeg lagde et poeng ut av dette, og bare uff-et seg nærmest, over at jeg nevnte bibler da, det var irrelevant, forstod jeg.

    Så sånn var det.

    Og mormora mi, hun var litt sånn skrullete nesten, så hun bærer nok nag til meg, for de tingene her enda.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Så jeg lurer på om skillelinjene går noe sånn her.

    Selv om det er ganske vanskelig å si sikkert, om bestemor Ingeborg osv.

    Hm.

    Men noe er det ihvertfall.

    Tante Ellen er nok illuminist ihvertfall, eller noe slikt.

    Hun sendte noe håndlaget godteri, uten noen forklaring, da jeg skulle flytte til faren min, fra mora mi.

    Og da dytta mora mi meg ned trappa, som om det var noe skummelt med pakkene som tante Ellen sendte, som postmannen hadde trykka gjennom postluka i døra, i Jegersborggate.

    Sånne pakker sendte også tante Unse, i Danmark, var det vel, som jeg nesten ikke visste hvem var.

    Det var ikke tanta mi, men muligens tanta til mora mi.

    Hun sendte sånne ‘klynger’ med mange små julegaver, bundet sammen da, husker jeg.

    Så det var jo litt morsomt da, selv om jeg ikke var så flink til å sende takkebrev, som søstra mi.

    Og jeg ba en gang søstra mi, og også takke for meg.

    Men hun ville ikke skrive ‘hilsen Erik og Pia’, eller ‘hilsen Pia og Erik’, sånn at jeg slapp å skrive.

    Neida, men hun skrev sånn ‘Erik hilser’.

    Det var ikke det jeg mente da.

    Jeg syntes ikke det var så barskt å skrive sånn brev til ‘tante’ Unse da, som jeg ikke kjente.

    Men jeg prøvde å få søstra mi til å gjøre det, da jeg var i kanskje 14-15 års alderen da, eller noe.

    Men det funka ikke.

    Så det var ikke sånn at jeg råda over søstra mi, neida hu råda nok over seg selv, det var ihvertfall ikke jeg som rådde med henne.

    Hun var oppe hos meg, i Leirfaret da, en gang, den jula.

    For jeg hadde spist opp marsipangrisen, tror jeg, som hun fikk av bestemor Ingeborg, eller rappa en tier eller noe.

    Jeg var litt slem som tenåring.

    Så da dukka hu opp i Leirfaret da, med brev fra bestemor, om det her da.

    Mens jeg ikke var så flink til å skrive sånn brev, til bestemor Ingeborg og ‘tante’ Unse da, som jeg så på som litt som en slags jente-greie.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mora mi hadde kontrollen, iforhold til faren min. (In Norwegian)

    Sånn som jeg skrev om, i den forrige bloggposten, så hadde mora mi kontrollen, iforhold til faren min.

    På den måten, at faren min gjorde som mora mi sa.

    Mora mi sa, at jeg måtte begynne å spille fotball, et halvt år etter, at jeg hadde flytta til faren min.

    Og mora mi dukka også opp seinere, og skulle kommandere mer da.

    Så mora mi ville visst ikke at jeg fikk roen på meg, må man vel si.

    Noe sånt.

    Mora mi dro ofte på ferie, aleine, til London osv., i en uke av gangen osv., på 70-tallet.

    Da var jeg og søstra mi, hos Gran-familien, i Stavern.

    Som det nok var noe med.

    Vi var hos søstra til han i Sandefjord, som startet Grans bryggeri.

    (Og dem må vel ha vært kommunister, de Grans-folka, hvis man ser på Grans butikkene, som jeg husker fra Drammen blant annet, for faren min og Haldis, de hadde vannsengbutikk, i samme gata som Grans der.

    Og jeg husker også Grans-butikken fra Elverum forresten, hvor vi pleide å gå forbi, når vi gikk 1-2 mils marsjer, med tung pakning, osv., i infanteriet, under førstegangstjenesten.

    Jeg pleide å høre på Metallica osv., på walkman.

    Så sånn var det.

    For jeg var også med faren min på ferie, til Jugoslavia, sommeren 1980, før jernteppe falt, så jeg husker hvordan de ‘ekte’ kommunistbutikkene, i Jugoslavia, så ut, og det var vel ikke så helt ulikt de Grans-butikkene, vil jeg si.

    Selv om de nok kanskje hadde bedre utvalg i kommunistbutikkene i Jugoslavia, i 1980.

    Det vil jeg nok si.

    Og bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, de kjøpte også mye Grans-brus.

    Grans Champagnebrus, det var en stor slager hos dem, husker jeg, til søndagsmiddagene da.

    Og faren min, han har vel i alle år, vært en veldig stor fan av grans øl, ihvertfall av det jeg kan huske.

    Dem pleide å ha et par kasser Grans-øl, stående, i garasjen til Haldis.

    For faren min likte ikke at ølet var for kalt, det skulle stå i boden eller garasjen da.

    Og de Grans-kassene, de ble nok bytta ut ganske ofte.

    Og det gikk også mye i sånne 0.7 liter øl, Aass fatøl osv., fra ‘vanlige’ matbutikker.

    Så hvordan faren min og Haldis fikk råd til å kjøpe så mange eiendommer i Drammen, når faren min drakk så mye, det vet jeg ikke.

    Men man kan vel ikke forstå alt.

    Så sånn var det.)

    Og så dukka mora mi opp, etter en uke i London, eller noe, med gaver da, som varierte fra en sor-bits tyggegummipakke til leker da.

    Så sånn var det.

    En gang, etter at jeg flytta til faren min, så fikk jeg også leker fra London, så denne aleine-ferieringa, til mora mi, den må nok ha fortsatt på 80-tallet også.

    Så sånn var det.

    Så det må nok ha vært noe med mora mi.

    Nick Ewans, han påståtte amerikanske private etterforskeren.

    Han sendte meg også en e-post med en artikkel fra Aftenposten, på 80-tallet, da morfaren min, husker jeg, Johannes, hadde etterlyst mora mi, for hun forsvant, etter at søstra mi også hadde flytta til Berger, og mora mi bodde aleine i Larvik.

    Søstra mi hadde rømt til en dame, som var ukjent for meg, og klagd på mora mi, og så måtte hu flytte til Bergeråsen hu og.

    Men nå ser jeg korrekturene, av et Illuminati-nettverk i familien min.

    Bestemor Ingeborg, mora mi, og søstra mi.

    At bestemor Ingeborg, som var i Tyskland, under oppveksten sin, etter at faren hennes tok med familien til Tyrol, på 30-tallet, i et eller to år.

    Bestemor Ingeborg, hun må nok ha blitt smitta av Illuminati der.

    Og så har hun videreført dette til mora mi, som nok må ha videreført dette til søstra mi da.

    Noe sånt.

    Selv om jeg ikke er helt sikker på om mora mi og bestemora mi og søstra mi, var i det samme greiene.

    Hm.

    Men Ingeborg og søstra mi, er nok i det samme Illuminati-greiene.

    Og det er noe med tanta mi, Ellen og, at hun nok er med på det og.

    Noe sånt.

    Og at mora mi kanskje kontrollerte faren min nesten da.

    Jeg husker en gang, på 70-tallet, da jeg og søstra mi, hadde vært hos faren vår, på ferie.

    Om sommeren vel.

    Og da, når vi skulle til faren vår, eller hjem igjen.

    Da, så spurte mora mi, faren min, (kanskje fem år etter at dem ble skilt).

    Om faren min kunne bli der en natt.

    Og da lå faren min over hos mora mi, i huset i Jegersborggate, kanskje fem år etter at dem ble skilt.

    Og da var vel egentlig mora mi sammen med Arne-Thormod Thomassen.

    Men han dreiv med bygging og sånn, så han bodde i mange måneder, og nesten år, i Oslo, i 1978 da.

    Så sånn var det.

    Så her var det mye rart, som man må prøve å skjønne mer av vel.

    Vi får se.

    Kanskje han mannen til Ellen, Reto Savoldelli, fra Sveits, som hadde flere damer, tror jeg, nede i en landsby der, hvor jeg og søstra mi, (og kusina vår, Rahel), var på besøk, uten å få middag, en dag, da vi var på besøk hos tanta vår i Sveits da.

    Her ligger det nok noen ugler begravet, eller hva det heter.

    Så sånn er det.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Sommeren 1978, da var jeg og søstra mi og mora vår og stefaren vår, Arne Thormod, vi dro på ferie, til København.

    Men, da må Arne Thormod, ha flytta til Oslo, for å jobbe, høsten 1978 da.

    Og jeg mener det var sommeren, den gangen, da faren min lå over hos mora mi, i Jegersborggate.

    Og jeg bodde bare i Jegersborggate, fra 1978 til 1979, for vi bodde på Østre Halsen, før det.

    Så sånn var det.

    Og da jeg dro til mora mi på ferie, etter 1979, da tok jeg nesten alltid toget.

    Så sånn var det.

    Men broren min, Axel, han ble jo født, i november 1978.

    Jeg har jo skrevet, på blogger før, at jeg lurer på om han var en ‘bytting’.

    Ei venninne av mora mi, husker jeg, kommenterte også det, i Jegersborggate, at mora mi ikke så gravid ut, på bildene fra København.

    Men men.

    Det var ganske ofte, at mora mi hadde venninner der, det var ihvertfall ikke helt sjeldent.

    Og jeg pleide å sitte å høre på, at dem prata, i stua.

    En gang, så krafsa det i veggene, og da sa mora mi, at dem som bodde der før oss, hadde mista et marsvin.

    Men jeg sa at det var rotter, for det var det dem vanligvis sa, når det ikke var gjester der.

    Og mora mi pleide alltid å være useriøs og tulle med noe da.

    Så jeg passa på henne, og forklarte at nå jugde hu, og sa strengt da, ‘nei, det er rotter’.

    Og hva gjorde mora mi da?

    Da begynte hu å le da, for det syntes hu var morsomt og komiskt da.

    Så hu var litt sånn sofistikert og underfundig, hu mora mi, så det var ikke så lett å skjønne seg på henne.

    Men da lo hu bare da.

    Så sånn var det.

    Men Axel må da ha blitt unnfanget, November minus ni måneder.

    Hm.

    I februar 1978 da.

    Men hvis faren min var der, i august(?), eller noe, å lå over, hos mora mi, når Arne Thormod var i Oslo.

    Da burde jo mora mi ha vært mars, april, mai, juni, juli, august.

    Kanskje fem måneder på vei med Axel da.

    Hvis det her var i august da, som jeg kanskje ville tippe at det var vel.

    Noe sånt.

    Det kunne kanskje ha vært på våren og.

    Hvem vet.

    Men da kanskje faren min veit det, om Axel er ‘bytting’ da.

    Hvis det her skjedde i august, så burde vel faren min ha merka, om mora mi var gravid da.

    Hvis det her skjedde så tidlig, som i februar 1978, så var kanskje faren min faren til Axel og.

    Men det kan det ikke ha vært, for vi flytta til Jegersborgate, i mai 1978, mener jeg.

    For jeg gikk hele første klasse, skoleåret 1977/78, på Østre Halsen, for vi flytta ikke til Jegersborggate, før på slutten av det skoleåret.

    Så det var så få uker igjen, så jeg gikk ferdig første klasse, på Østre Halsen skole, og tok bussen dit da, fra Larvik, fra kanskje månedsskiftet april/mai, 1978.

    Noe sånt.

    Så mora mi må ha vært noen måneder gravid med Axel, den gangen faren min lå over, i 1978, vil jeg tippe.

    For jeg hadde nok huska det, hvis broren min var født allerede da.

    Det kunne vel ikke ha vært i 1979, etter at broren min ble født?

    Arne Thormod, han bodde jo en del i Oslo da og, i 1979, før jeg flytta til faren min.

    Vanskelig å si, men hadde mora mi latt faren min ligge over, hvis Axel hadde vært født da?

    Nei, det hadde jeg vel huska.

    Jeg tror ikke Axel var født da, da den her episoden skjedde.

    Så det er mye rart.

    Men det er mulig at faren min kan svare bedre på det her, om mora mi virkelig var gravid med Axel, om Axel kan ha vært noe slags ‘bytting’, eller noe.

    Noe rart var det vel kanskje.

    Hvorfor skulle Arne-Thormod være så lenge i Oslo.

    Det skjedde mye den korte tida jeg bodde i Jegersborggate.

    Arne Thormod bygde også hytter, oppe i Rauland.

    Det må ha vært vinteren 1978/79.

    For da bodde vi også i Jegersborggate, husker jeg.

    Og da kjørte mora mi opp dit, med leiebil tror jeg.

    Og katta vår, Pusi, var med.

    Så bodde vi på Rauland Høyfjellshotell, eller noe sånt, kanskje.

    Og vi skulka skolen, mener jeg å huske.

    Jeg hadde sånn kinokort, fra Munken Kino, i Larvik, så jeg gikk glipp av en film, husker jeg.

    Så det var et stykke ut i 2. klasse, det her.

    Og vi leide langrenn-ski, oppe i Rauland, og gikk skitur, husker jeg.

    Og katta var populær, blant de som jobba på hotellet der.

    Det var en veldig fin og rolig katt da.

    Dem hadde noe kaffefløte, som var gått ut på dato, og da fikk katta vår kaffefløte av stuepiken, eller noe.

    Så Rauland, der var det hyggelig folk, husker jeg.

    Det stedet hadde kanskje ikke så fint navn, men det var hyggelige folk der, husker jeg.

    Vi var også hos noen folk der, før vi fikk rom på hotell.

    Og da hadde en gubbe noe sånn labyrint-plastspill, som jeg skulle prøve å løse da.

    Han hadde spilt fotball, for Odd, tror jeg.

    Eller om det var Fredrikstad?

    Det var ihvertfall en kopp, eller noe, for et lag, som hadde vunnet mye, i gamle dager, men som jeg visste at ikke var så høyt oppe da, for jeg dreiv og tippa, og fulgte med på norsk og engelsk fotball.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, kollegaene til Arne-Thormod, som dreiv og bygde hytter.

    Jeg tror Arne Thormod var sjefen, eller noe.

    Men de yngre folka, de lo da, når mora vår dukka opp der, uten at Arne Thormod visste det, med leiebil da.

    Så mora vår, hu var ikke normal, kan man si.

    Og litt mannfolk-gæern, må man vel si da.

    Så om hu kan ha hatt noe problemer fra oppveksten, eller noe, hvem vet.

    Så sånn er det.

    Og katta vår, den gikk inn i spisesalen, og begynte å plage en mann, som satt der.

    Som ble litt brydd vel.

    Dem hadde vel ikke sett det, så ofte, at en katt bodde på hotell kanskje.

    Det er mulig.

    Så det var litt rart.

    Det var ikke sånn at vi hadde noe bur til katta akkurat, det var det nok ingen som hadde på den her tida.

    Men katta følte seg nok litt for hjemme, på det hotellet der, etter at katta fikk kaffefløte av stuepiken osv.

    Så sånn var nok det.

    Men det var en av de sjeldne gangene, som jeg kan huske, at ting var noenlunde harmoniske, når vi bodde hos mora vår, og det var på det hotellet oppe i Rauland der da, som mora vår plutselig dro oss med til, midt i skoleuka.

    Men, hun lot oss ikke bli igjen aleine i Larvik, som nok faren vår ville ha gjort.

    Så vi klagde ikke vi, vi syntes vel det her var minst like morsomt som å gå på skole.

    Selv om jeg ikke fikk brukt et av klippene, på det Munken-kino kortet, som jeg hadde kjøpt, på skolen, noen uker før.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Dette her må vel ha vært i oktober 1978, det da.

    Før Axel ble født.

    Siden det var snø på Rauland, mener jeg å huske.

    For vi bodde i Jegersborggate, (som vi flytta til i mai 1978), og Axel var ikke født, (han ble født i november 1978).

    Så dette må ha vært bare noen uker, før Axel ble født.

    Og jeg mener at mora vår gikk på ski, der oppe, på Rauland.

    Og jeg tror ikke hu var gravid da.

    Så jeg tror denne teorien, om at Axel er ‘bytting’, nok står ganske sterkt.

    Det vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Så her er det noe rimelig rart Illuminati/kommunist-greier ja, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

    PS 3.

    For vi ikke lov å si, på skolen eller ellers, at mora vår skulle ha unge.

    Og, jeg sa det likevel.

    Til hu svømmelærerinna, var det vel, på skolen da.

    Så sånn var det.

    Som vi hadde i vikar i en norsk-time, eller noe, vel.

    Det bare glapp ut av meg.

    Men jeg fortalte det til mora mi da, og måtte si navnet på lærerinna.

    Og da ble hu helt hysterisk, omtrent, først da, eller ihvertfall anspent osv.

    Og da måtte jeg si til hu lærerinna, at det var feil, mora mi skulle ikke ha unge(!), måtte jeg si.

    Og hva skjedde to dager etter det omtrent?

    Joda, mora mi skulle ha unge likevel.

    Arne Thormod dukka opp fra Oslo, og kjørte mora mi, tror jeg han må ha gjort.

    Ikke til Larvik sykehus, som var 300 meter opp i gata.

    Neida, til Tønsberg Sykehus(!)

    Så var jeg og søstra mi, hos bestemor og bestefar i Nevlunghavn.

    Og jeg satt på, da bestefar Johannes, henta mora vår og Axel, på sykehuset i Tønsberg.

    Så sånn var det.

    Men da, måtte ikke jeg bruke opp alle myntene.

    For vi hadde nesten ingen penger.

    For vi var alene hjemme, den dagen Axel ble født.

    For Arne Thormod, kom tilbake fra Oslo, uten forvarsel.

    Og jeg lå i senga til mora mi, for mora mi ville at jeg skulle ligge der noen ganger, husker jeg.

    Arne Thormod var jo i Oslo.

    Så lå jeg i senga der, i første etasje, i Jegersborggate.

    Og da dukka Arne Thormod opp, grytidlig en morgen, i november 1978.

    Så spurte han om jeg skjønte hva som skjedde.

    Ja, han hadde kjørt mora mi på sykehuset.

    Så var jeg og søstra mi, aleine hjemme, som vi var forberedt på, etter skolen den dagen.

    Så gikk vi i kiosken, og kjøpte godteri, for nesten alle myntene.

    For mora mi hadde gitt meg noen mynter.

    Men, jeg måtte ikke bruke alle pengene.

    For, hun skulle ha Nybrott, når dem kom tilbake.

    For da, så hadde noen skrevet en fødselsannonse, i Nybrott, for Axel.

    Men, jeg skjønner ikke hvem det kan ha vært.

    Jeg gikk å kjøpte den avisa, for mora mi var hysterisk, og måtte ha den avisa.

    Og da, så hadde noen satt inn fødselsannonse for Axel da.

    At mora mi og Arne Thormod fikk en sønn da, og alt stod bra til med mor og barn osv.

    Så sånn var det.

    Så den avisa gikk jeg og kjøpte, dagen etter vel, da vi var tilbake i Jegersborggate.

    Johannes kjørte vel meg og Pia og Axel og mora vår da, tilbake til Jegersborggate.

    To dager etter, var det nok.

    For jeg fikk kjeft dagen etter.

    Da hadde Ingeborg, misforstått, når skolen min slutta.

    (Pia hadde ikke begynt på skolen enda).

    Så jeg fikk kjeft.

    Dem stod og venta, i Mazdaen da, ved televerket, i Larvik, hvor jeg hadde bedt dem om å vente.

    Men da sa dem, at dem hadde venta i to timer.

    Men det var jo bare tull.

    Bestemor Ingeborg, sa at jeg hadde sagt feil klokkeslett.

    Men jeg pleide ikke å rote med sånt.

    Og jeg huska da, at jeg hadde sagt riktig.

    Så Ingeborg rota.

    Men jeg orka ikke å krangle, for jeg tenkte dem var stressa, for det her, med at Axel ble født osv.

    Så kjørte vi kanskje på sykehuset og henta mora vår og Axel da, seinere samme dag.

    I Tønsberg.

    Noe sånt.

    Og da måtte jeg kjøpe Nybrott da, på kvelden, i Larvik.

    I kiosken ved buss-stasjonen, eller noe.

    For jeg viste at det lå noen mynter, i en skuff, i stua da.

    Så vi hadde penger til Nybrott.

    For mora vår, hu var hysterisk, siden vi hadde kjøpt godteri for de penga.

    Men jeg visste hvor det var noen fler mynter, i stua, som jeg ikke hadde rappa, men visste hvor var.

    Så gikk jeg å kjøpte Nybrott da.

    Så sånn var det.

    Men hvem satt inn annonse i Nybrott?

    Arne Thormod han så jeg bare om morgenen, 10. november, som vel Axel ble født.

    Og så kom besteforeldrene våres vel og henta oss, om kvelden.

    Så jeg lurer på det her.

    Det var så mye rart rundt fødselen til Axel, vil jeg si, så han kan nok meget vel ha vært noe slags ‘bytting’, vil jeg si.

    Så sånn er det.

  • Jeg sendte e-post til Anette Bøe og. Men jeg glemte å skrive om da mora mi sendte meg til Albert Bøe, for å kjøpe badehette, enda dem ikke hadde det







    Google Mail – Til Anette Bøe







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Til Anette Bøe




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sat, Apr 11, 2009 at 6:08 AM





    To:

    skiboe@online.no



    Hei,

    jeg er en kar som er oppvokst i Larvik, i Jegersborggate blant annet,

    og jeg lurte på hvorfor du har den jævla

    illuminati-pyramiden på websidene dine?

    Mora mi het Karen Ribsskog.

    Hu bodde som sagt i Jegersborggate, og hu husker jeg en gang ringte

    faren din, som jeg tror er Albert Bøe,

    og sa noe greier om at hvordan kunne jeg være så god i matte, når hu

    selv ikke var det.

    Noe sånt.

    Men mora mi gikk vel for å være litt gæern, det er nok ikke umulig.

    Ellers, så var jeg og søstra mi, Pia Ribsskog, vi var på ferie hos

    tanta vår, Ellen Savoldelli, i Sveits, sommeren 1986.

    Og da så vi deg på flyplassen, i Basel der, når vi skulle tilbake til

    Norge, i begynnelsen av august 1986, var vel det her.

    Og søstra mi, hu kommenterte klea dine.

    For du hadde på deg en skidress, eller noe, av samme slaget ca. som

    når du gikk skiløp.

    (Det her var vel sommeren etter at du ble så populær i Norge, siden du

    vant masse VM-gull osv).

    Noe sånt, du var ihvertfall veldig kjent, så søstra mi kjente deg

    igjen med en gang.

    Men hu klagde på hvordan du kledde deg da.

    Hu sa det ikke rett ut, men at du kledde deg som ei hore, eller noe,

    var det vel hun ville fram til.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, jeg glemte den gangen, som jeg og Christell og Pia, var i butikken

    til faren din.

    Så kjøpte jeg en sånn gul potetgull-pose i matbutikken deres.

    Og så tror jeg det var Pia kanskje, som ville sitte utafor kiosken

    deres, ved inngangen.

    Og da rappa jeg en godtepose, husker jeg.

    Men den var av samme fargen som potetgullposen, så jeg tror de damene

    i kiosen, så at jeg

    rappa.

    Jeg mener jeg hørte dem sa det.

    Men så ble dem forrivirra av potetgullposen da.

    For jeg putta godteposen oppi potetgullposen.

    Også ga jeg potetgullposen til Christell.

    For jeg skjønte at jeg var i problemer.

    Og Christell er ganske kald, så hu reagerte ikke, og spurte hva det

    var, hu skjønte hva som foregikk med en gang.

    Så hu er ikke så dum hu Christell, selv om hun vel kanskje ikke heller

    er smartest.

    Det er mulig.

    Mer da.

    Jo, så må vi fram til da jeg var i militæret, på Terningmoen, skoleåret 1992/93.

    Da sa Pettersen, fra Fredrikstad, at du hadde vært med Ørjan Løvdahl,

    på hotellrommet, (enda du var sammen

    med skipresidenten, eller noe).

    Og så hadde Ørjan Løvdahl hatt sex med deg og tre andre damer, på

    rommet sitt, og blitt sendt tilbake til Norge,

    fra Albertville-OL, skjønte jeg.

    Og nå leste jeg på Wikipedia, at du fikk Ekebergs Ærespris, siden du

    har vunnet når du har spilt Ishockey, for

    Vålerenga.

    Så hva er det som foregår, lurer jeg.

    Hvorfor var du, som veldig skistjerne, i Basel, samtidig med meg og Pia.

    Hva skjedde med Albert Bøe-butikken?

    Hvorfor ringte mora mi faren din?

    Hvorfor gikk du med den trange skidressen, på flyplassen?

    Hvor skræver du så mye på bildene på websidene dine?

    Hvorfor dreiv du og hora med Ørjan Løvdahl og masse damer på

    hotellrommet i Albetville?

    Jeg skjønner at du nok er under kontroll av Illuminati muligens, siden

    du har den pyramiden

    på websidene dine.

    Mer er dette frivillig, eller ikke, lurer jeg på.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog





  • Flashback til 1978. (In Norwegian)

    Det her tror jeg må ha vært på slutten av 1978, eller på begynnelsen av 1979.

    Da jeg bodde i Jegersborggate, i Larvik, sammen med søstra mi og mora mi og stefaren min Arne Thormod.

    Dette var nok før broren min Axel ble født.

    Så det her var nok på høsten 1978.

    Og da ringte det plutselig på døra.

    Det var bare meg og søstra mi, Pia, som var hjemme.

    Vi pleide å se på TV.

    Vi så på alt mulig, om kvelden, hvis vi var aleine hjemme.

    Den høsten var det også valg, mener jeg å huske.

    Eller det var kanskje i 1979 det.

    Og da holdt jeg med Høyre, husker jeg.

    De var bra synes jeg, for blå var favorittfaren min da.

    Så det fortalte jeg til søstra mi.

    Men jeg holdt også med ‘R’, tror jeg det var, for det stod for Regjeringen.

    Og regjeringen, ja, det trodde vi var bra.

    Så vi holdt med ‘H’ og ‘R’.

    Så sånn var det.

    Og Begin og Sadat.

    Det var statsministre fra Israel og Egypt.

    Men vi kalte dem for Begin og Salat.

    Sånne dumme ting.

    Så ringte det på døra da.

    Så var det Larvik-politiet.

    Vi bodde midt i Larvik, i Jegersborggate.

    Politistasjonen var rett ned en sidegate til Jegersborggate.

    Det var kanskje 200 meter dit, eller noe.

    Noe sånt.

    Man måtte gå forbi Frelsesarmeen, på veien.

    (Larvik er full av forskjellige rare kirker og menighetssamfunn og bedehus osv., må man si.

    Så sånn er det).

    Men men.

    Mer da.

    Vi hadde en stor hage, så eiendommen vår grensa til Frelsesarmeen.

    Og det var noen karer, som så ganske alvorlige ut, som jeg noen ganger kunne se holde på, på Frelsesarmeen der da.

    (Eller om det var huset ved siden av).

    Så jeg pleide å tulle, og si at de begravde folk under taket, eller noe der.

    Og tulla med søstra mi, og Petter og Christian og sånn, fra Berger, som var med dit, en gang på beynnelsen av 80-tallet, da jeg bodde hos faren min.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, politiet lurte på noe med en boble, som var vår, som stod utafor døra vår, i Jegersborggate da, parkert ved fortauet.

    Jeg forklarte at det var vår bil da.

    Så måtte politiet forklare at de hadde sett bilen der så ofte, eller noe.

    Jeg skjønte ikke helt hva det var, som gjorde at dem lurte på bilen.

    Men den bobla var gammel og skrøpelig, tror jeg nok, for dem hadde dårlig råd, på den tida her.

    Så det var stadig nye bobler og mini-morriser osv.

    Som var vanlige biler på 70-tallet.

    Så akkurat hva det var, som Larvik-politiet lurte på, med bobla til Arne-Thormod og mora vår, det veit jeg ikke.

    Men dem nesten unnskyldte seg da, at de hadde sett den bilen stå uten å bli flytta på, var det kanskje, en god stund da.

    Så det var kanskje noe gæernt med bilen, det er mulig.

    Så forklarte jeg det her til søstra mi da, at det var polti som lurte på bilen.

    Jeg kunne ikke helt skjønne at vi hadde gjort noe galt men.

    Men men, man kan ikke skjønne alt.

    Så forklarte jeg det, til mora mi og Arne Thormod da, at polti hadde vært der og spurt om bilen.

    Så det er mye rart.

    Man burde være forsiktig med å parkere langs Jegersborggate, kan det virke som, ellers så kan man få polti på døra.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og Frode (som gikk i parallell-klassen min) og dem, hadde også boble.

    Dem bodde i Trygves gate, som var kanskje 200-300 meter, oppafor huset vårt, den andre veien enn der politistasjonen var da.

    Like ved sykehuset bodde dem.

    Så vi bodde nesten midt mellom sykehuset og den gamle politistasjonen, kan man si da.

    Men litt nærmere politistasjonen enn sykehuset.

    Så sånn var det.

    Larvik var omtrent som en sånn by, som det er bilde av i skolebøkene, på barneskolen.

    Det er en sånn helt standard by, som har sykehus og politistasjon og brannstasjon sikkert og, uten at jeg husker hvor dem holdt til.

    Og en kino og et bibliotek, og et vinmonopol (var det ihvertfall), osv, osv.

    Så sånn var det.

    Så skulle vi til Gurvika da.

    Jeg og Frode, og faren til Frode da.

    Og faren min, på Berger, han pleide jo noen ganger å ha Mercedeser.

    (Som han en gang kræsja i fjellveggen, husker jeg).

    Og stefaren vår, Arne-Thormod, han hadde jo en gang, på 70-tallet, Rover.

    Og mora mi fikk en gang en rød sportsbil, med kalesje, av Arne-Thormod, husker jeg, rundt 1975 kanskje(?)

    Som hun ikke hadde så lenge.

    Så jeg begynte å klage da, og sa ‘boble’ da og skar kanskje en grimase, eller noe.

    For vi hadde noen ganger boble vi og.

    Og mini-morriser, men vi syntes ikke de var så gjeve biler da, de gangene som mora vår hadde sånne biler.

    Siden hun noen ganger kjørte Rover osv., litt avhengig av hva Arne-Thormod dreiv med osv.

    Så sånn var det.

    Så jeg klagde litt på bobla til Frode og dem da.

    Da vi skulle til Gurvika, i Nevlunghavn, for å hilse på søstra til faren til Frode, som var, hva heter det, sånn hjerneskada da.

    Så sånn var det.

    Men da forklarte Frode, at den bobla til faren til Frode, ‘det er jubilumsmodell altså’.

    Så da var det egentlig bra bil, alikevel da, forstod jeg.

    Så da måtte jeg være enig i det da, at da var det veldig bra bil alikevel da, siden det var jubileumsmodell-boble da, og hadde noe ekstra skilt eller noe sånt, og noe sånn da.

    Så sånn var det.

  • Søstra mi, kan hun være noe slags leder i Illuminati tro? (In Norwegian)

    Jeg tror faren og mora mi, må ha vært i Illuminati, antagelig.

    At de gjorde en avtale, da jeg skulle flytte fra mora mi til faren min, i 1979.

    For de satt lenge i stua i Jegersborggate og prata sammen, og jeg ble sendt vekk, jeg fikk ikke lov å høre.

    Mer da.

    Jo, det er nok sånn at mormoren min, Ingeborg Ribsskog, hun har jo et stort nettverk.

    Men hun henviser til søstra mi.

    Søstra mi var jo sånn på 90-tallet, at hun hadde en gutt fra Røyken, Glenn(?), som hun bodde i bofelleskap med, som en slags slave nesten(?)

    Hun fikk han ihvertfall til å tigge penger for seg, i Karl Johan, i noe slags dopa tilstand, tror jeg.

    Magne Winnem advarte meg mot søstra mi en gang.

    Så kanskje han kom inn i noe nettverk, ved at han traff søstra mi gjennom meg?

    Det samme med Glenn Hesler?

    Øystein Andersen, han ville ikke ha noe mer med meg å gjøre, husker jeg at han sa, i 1993, var det vel, mens jeg og søstra mi satt der.

    Kan det ha vært noe med søstra mi?

    Ikke vet jeg, Øystein Andersen, (tremenningen min), kødda med meg han og.

    Men jeg tenkte på et slags mareritt-scenario her.

    Hva hvis morfaren min, Johannes Ribsskog, var sur for at jeg ikke ville rake hagen i Jegersborggate, høsten 1979, var det vel.

    (Som jeg skrev om på bloggen her om dagen).

    Også ble det arrangert sånn at han liksom døde i Spania(?)

    For Johannes var sånn at han ofte gikk veldig lange skiturer osv., så det var vel uventet at han skulle dø i 60-åra, som han vel var i.

    Han så jo ganske gammel ut på de bildene fra Nevlunghavn i 1983, så hvem vet.

    Men han våkna opp når det var noe med de russiske kameraene.

    Og mora mi reagerte sånn da jeg fikk en tinnsoldat, fra Johannes, på 7-års dagen min, kan det kanskje ha vært.

    Hvis det ikke var 6-års dagen min.

    Det er mulig.

    Mens vi bodde i Mellomhagen.

    Hm.

    Ihvertfall så er nok søstra mi, Pia Ribsskog, mer enn en vanlig brikke i det her Illuminati-nettet, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til slutten av 70-tallet i Larvik. (In Norwegian)

    Nå husker jeg på den tida, da broren min Axel Thomassen ble født, i Larvik, på slutten av 70-tallet.

    Faren hans, Arne Thormod Thomassen, han var ikke så mye hjemme, på den tida.

    Han bodde vel, eller hadde kanskje flytta, til Oslo, en god stund.

    Så jeg måtte gå mye ærender, i Larvik sentrum, og handle for mora mi da, i mange butikker.

    Axel ble født høsten 1978.

    Og Arne Thormod bodde vel hos oss de første månedene vel.

    Så da jeg måtte handle, var kanskje i 1979 da.

    Men, da jeg vokste opp i Larvik på 70-tallet.

    Så bodde vi i over et år, tror jeg, på ei hytte i Brundlandnes, i 1974 og 75, ihvertfall.

    Og den hytta var langt inne i skogen, må man nesten si.

    Med en gårdsvei, som gikk innover i skogen, og mange hytter langs den gårdsveien da.

    Store hytter ofte vel, som kunne brukes som hus da.

    Så sånn var det.

    Så de sjeldne gangene som mora vår dro oss med til Larvik og sånn, så var vi helt gærne etter godteri og sånn, jeg og søstra mi.

    Ihvertfall jeg.

    Og kronespill.

    Kronespill var det artigste jeg visste, omtrent, på 70-tallet.

    Så når jeg ble sendt for å handle av mora mi da, i Larvik i 1978 og 79.

    Så pleide jeg å spille en krone kanskje, på kronespill.

    Og jeg ble sendt for å handle omtrent hver dag.

    For mora mi måtte være hjemme og passe på broren min, som skreik fælt, husker jeg.

    Så kom jeg hjem fra skolen en dag.

    Så hadde vi plutselig fått ei kommunal hjemmehjelp, i kjøkkenet.

    Som ingen hadde sagt fra om til meg.

    Og hu var ganske fæl.

    Så det ble utrivelig å være hjemme.

    Hu hjemmehjelpa la alle myntene i en skål på kjøkkenet.

    Som hun hadde til overs, fra å handle for mora mi.

    For jeg mista den jobben jeg da, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

    Jeg hadde ikke noe imot å ha ansvar.

    Vi tok oppvasken fra vi var fire-fem år gamle, jeg og søstra mi.

    Så vi ble nok utnytta litt, av mora vår.

    Så sånn var det.

    For det var ikke en jobb vi likte da.

    Ellers måtte vi rydde rommet vårt og sånn da.

    Og gå ærend og sånn.

    Så sånn var det.

    Men det ble litt for fristende å se på den skåla med mynter.

    Jeg var også sur, fordi vi plutselig hadde ei kommunal hjemmehjelp i huset vårt.

    Så jeg følte meg ikke hjemme lenger.

    Så jeg var veldig misfornøyd da, med at vi hadde fått ei sur og streng hjemmehjelp, og at jeg hadde mista jobben min da, med å gå å handle, i masse forskjellige butikker i Larvik, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

    Så sånn var det.

    Så jeg rappa noen mynter da.

    En krone et par ganger.

    Og en gang en femmer.

    Mora mi og Arne Thormod, de skyldte meg egentlig penger.

    For når jeg var på ferie hos faren min, så pleide jeg alltid å få en del penger da, oftest mynter.

    Og da pleide mora mi og Arne Thormod noen ganger å si at jeg måtte bruke de pengene til å kjøpe kaffe for dem.

    For vi var en familie, sa Arne Thormod.

    Så da syntes jeg at jeg kunne ta en krone nå og da, og bruke på kronespill da, når jeg var så misfornøyd og sinna egentlig, pga. hjemmehjelpen og at jeg mista den handlejobben, og at dem ikke hadde sagt fra om det her.

    Så en dag så stod hjemmehjelpen i kjøkkenet og forklarte til mora mi, at hu hadde sett at det mangla en femmer i den myntskåla.

    Jeg sa ikke noe vel.

    Jeg bare gikk ut døra til Jegersborggate, midt i Larvik da.

    Etter det så sa mora mi, at hun trodde hun måtte sende meg til faren min, for jeg var så umulig.

    Og jeg likte meg ikke så bra, hos henne og Arne Thormod, for dem var så strenge, og mora mi lagde ikke ordentlig mat, og hun mobba meg og søstra mi da, plagde oss litt, hun var slem og hakka på oss, og sånn.

    Som mormora vår, Ingeborg, også gjorde.

    Så jeg begynte da å smelle med dørene og sånn.

    Og en gang jeg hadde gjort det, så gikk jeg til hagen for å hente sykkelen min.

    En Apache-sykkel.

    Som jeg hadde fått av bestefar Johannes da.

    Og da stod bestefar Johannes i hagen vår, og raka løv.

    (Enda han hadde hage selv i Nevlunghavn).

    Arne Thormod var da i Oslo.

    Om han hadde flytta dit, eller hva han hadde, det veit jeg ikke.

    Men Johannes snudde seg mot meg da, og spurte om ikke jeg kunne gjøre sånt arbeid.

    Jeg hadde jo ikke lagt merke til at hagen trengtes å rakes for løv.

    Jeg var ikke vant til å drive med hagearbeid.

    Selv om jeg nok hadde raka løv før, i Mellomhagen.

    Men situasjonen i huset vårt, var så anspent, så å rake løv, sånn som situasjonen var.

    Når jeg hadde masse aggresjon inni meg, pga. det her med mora mi og hjemmehjelpen da.

    Nei, det orka jeg ikke å tenke på engang.

    Hvis han sagt fra på forhånd, og forklart ordentlig hva jeg skulle gjøre og sånn.

    Og kanskje gitt meg noen lommepenger, for å ta det ansvaret.

    Ja, da hadde det blitt noe annet selvfølgelig.

    Men akkurat da, så var jeg bare deppa og forbanna pga. problemene med mora mi da.

    Så da bare sa jeg nei.

    (For jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle gjort den jobben, noen måtte ha forklart det).

    Og bestefaren min var ganske sånn konform da, og smilte ikke, eller noe.

    Han spurte meg om jeg kunne ta den jobben, på en sånn konform måtte da, så jeg syntes han spurte litt rart.

    Så jeg bare sa nei, og tok sykkelen og sykla vekk fra huset da.

    Siden jeg hadde fått nok av mora mi og den hjemmehjelpen da.

    Så sånn var det.

    Det her var vel siste gangen jeg så morfaren min, før jeg flytta til faren min, høsten 1979.

    Og etter det, så så jeg vel bare Johannes en gang, tror jeg, da vi var på ferie hos dem, i Nevlunghavn, jeg og søstra mi, sommeren 1983, var det vel.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog