http://www.indiana.edu/~librcsd/nt/db.cgi?db=ig&do=search_results&details=2&ID=692&ID-opt==
PS.
Man kan se at i den domstolen, i Haag, som dømte i favør Danmark.
Så satt det to slektninger av meg.
En Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som var min danske tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, sin bror.
Og min tante Ellen, som var oldebarn av Anders Gjedde Nyholm.
Hun er nå gift/forlovet, med en Johan Didrik Beichmann, i Stavern.
Og sannelig satt det ikke også en Beichmann, fra Norge, og dømte i favør Danmark, i Haag, i striden mellom Norge og Danmark, om Grønland.
(Kan det ihvertfall se ut som, fra bildet ovenfor).
Og min mormor fortalte meg, før hun døde, at min slektning, (som var en Ibsen-fan, og sikkert Norges-venn), Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, døde like før, at de skulle stemme om Grønland.
Så kanskje han Beichmann var med på leken da.
At de helte litt gift i begeret til Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, (Ibsen-fanen).
Og vips, så fikk de inn en ny danske der, som ikke var Norgesvenn.
Så ble Grønland dansk.
Var det dette som skjedde?
Er det ikke litt rart at tante Ellen, flyttet til Norge, og ble sammen med en Beichmann.
Når tante Ellens oldefars bror, satt sammen med en Beichmann, i Folkedomstolen i Haag.
Er dette tilfeldig?
Eller er det Beichmann som vil ha kontroll på Didrik Galtrup Gjedde Nyholm sine slektninger?
Er det derfor de ikke sender meg arven min.
For de vil at jeg skal miste kontroll, og ikke begynne å grave i dette?
Jeg skriver nå denne bloggen på snart fjerde året.
Og ‘Ola Dunk’, som faren min pleide å kalle nordmenn.
De bare sitter på henda sine og leser bloggen, men dem gjør ikke noe.
Ikke en sjel skriver i avisa, eller noenting.
Så det er sånn at jeg nesten skammer meg litt, over å være fra Norge.
Men men.
Men det er kanskje noe greier som foregår, som jeg ikke vet om, som kan forklare denne handlingslammelsen, vil jeg vel kalle det, i Norge.
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her kan man se det, at han danske slektningen min, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, var Ibsen-fan.
(Han som døde like før han skulle ha vært med å dømme, i striden mellom Norge og Danmark, om Grønland.
Men så ble det en annen danske, som ble med og dømte istedet, fortalte min mormor, Ingeborg Ribsskog meg, like før hun døde, ifjor sommer):
http://www.abebooks.co.uk/servlet/SearchResults?an=NYHOLM,+Gjedde+(1858-1931).
PS 3.
Og jeg fikk forresten memoarene/notatene, etter han slektningen min, den danske dommeren, i Folkedomstolen i Haag, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.
De fikk jeg av min mormor, Ingeborg Ribsskog, på slutten av 80-tallet, var det vel.
Og de la jeg i en skuff, hos min farmor, Ågot Mogan Olsen.
For jeg disponerte noen skuffer, i reolen, i huset hennes, fra tidlig på 80-tallet, da jeg gikk til henne og min farfars hus, hver dag etter skolen, for å spise middag, siden jeg bodde hos min far.
Men de papirene de veit jeg ikke hvor er nå.
For de har forsvunnet, mens jeg har studert i Oslo.
Jeg bodde bare på hybler og et år leide jeg bare et rom, av min halvbror Axels foreldre, i Oslo.
Så jeg tenkte at de papirene og fotografiene, som jeg fikk etter Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, og min oldefar, den danske øverstkommanderende generalen, Anders Gjedde Nyholm.
Jeg tenkte at det lå tryggest på Sand der, hos farmora mi, siden jeg f.eks. vel ikke hadde lås på det rommet jeg leide av faren og stemora til halvbroren min Axel, i Høybråtenveien, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.
Men faren min, Arne Mogan Olsen, han ‘babla’ en gang, på begynnelsen av 90-tallet.
Om at mormora mi, Ingeborg Ribsskog, hadde krevd å få tilbake de papirene.
Og etter det, så har jeg ikke sett noe mer til de notatene/fotografiene.
Så hva som egentlig skjedde med de, det vet jeg ikke.
Men faren min ga det vel til mormora mi da, mest sannsynlig.
(Uten at jeg skal si noe 100% sikkert).
For hu mormora mi, Ingeborg fra Danmark, hu hadde visst mast noe forferdelig, om å få tilbake de notatene etc., da, som lå i en gammel, ganske fin, sort lærmappe.
Jeg ga noen bilder av general Anders Gjedde Nyholm, til halvbroren min Axel, sommeren 1991, da han var med ut til Sand, på sommerferie.
Men jeg lot resten ligge hos farmora mi da.
For jeg var ikke så trygg på Axel liksom.
Han kunne vel nesten vært troende til å ha rappa resten av de bildene og det, hvis jeg hadde tatt det med inn til Oslo.
Han var jo født i 1978, så han var ikke fylt 13 år engang, den sommeren.
Så sånn var det.
Han maste seg også til noen mynter, som jeg hadde fått av farmora mi, på 80-tallet, masse gamle øre-mynter osv., 1-ører og 2-ører osv.
Som lå i en rød blikk-‘safe’, som jeg hadde kjøpt i bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, på begynnelsen av 80-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Men dette var jo en gave til meg.
Så hvis de fotografiene og notatene, er/var i boet etter bestemor Ingeborg, som døde ifjor sommer.
Så er jo det egentlig min eiendom enda, mener jeg.
For jeg ga det ikke tilbake til bestemor Ingeborg.
Og det var jo en gave til meg så.
Og man kan vel ikke bare ta tilbake en gave, sånn uten videre.
Så da faren min nevnte denne masingen for meg, så svarte jeg ikke noe.
For jeg ville gjerne helst ha beholdt de notatene til dommer Nyholm osv.
For det var fra Egypt og sånn, så jeg såvidt.
Men som man ser i PS-et ovenfor.
Så hadde dommer Nyholm, en veldig sirlig håndskrift.
Så jeg klarte ikke uten videre, å lese hva det stod.
Det var nesten som en roman, vil jeg si.
Uten at jeg engang begynte å lese.
For da måtte jeg ha sittet et sted, i ro, med godt lys.
Og jeg tror ikke at bestemor Ågot, farmora mi, var så glad i de notatene, etter min mors slektninger.
Så jeg prøvde aldri egentlig, å begynne å lese på de, i stua der.
For da hadde jeg nok blitt avbrutt av noe slags klaging kanskje.
Det ble aldri sånn, at jeg fikk roen på meg, til å lese de notatene.
Men jeg så på de, med nesten andakts-følelse, noen ganger.
For det var en flott skinnperm/mappe, som de lå i.
Og det så veldig spennede og ‘important’ ut da.
(Men jeg ville ikke ødelegge, for besøkene hos farmora mi, ved å begynne å dra fram de tingene etter min mors slektninger for mye.
Nei, det var noe jeg så for meg, at jeg ville gjøre, etter at jeg var ferdig med studier osv.
Men da var jo de notatene forsvunnet, fra farmora mi sitt hus, (og vel da antagelig levert tilbake til min mormor Ingeborg da, som da bodde i Stavern).
Så det var som en ergelse for meg, at de notatene, fra dommer Nyholm, ble tatt tilbake igjen fra meg, etter at jeg først hadde fått de, et par år tidligere vel.
Så det er en ting, som gjør meg litt trist nesten, må jeg innrømme, hver gang jeg tenker på det.
Hadde jeg gjort noe galt eller, siden min mormor ville ha disse notatene til dommer Nyholm tilbake?
Var dette en slags straff?
Var det fordi jeg ga min halvbror Axel noen fotografier av hans tippoldefar, øverstkommanderende general, Anders Gjedde Nyholm, bl.a. sammen med danskekongen vel?
Hadde min farmor Ågot, sagt noe negativt om meg, (som jeg skjønte at hun seinere gjorde antagelig, for plutselig maste hun om at jeg måtte flytte fra jobb og studier i Oslo, og flytte tilbake til Sand, for å holde henne med selskap, for hun var så ensom, etter at alle barna og barnebarna hadde forlatt redet.
Men dette kom plutselig på meg, og jeg hadde bodd aleine siden jeg var ni år, og prøvde å få noe utdannelse osv., så jeg slo ikke til på det tilbudet dessverre.
Det hadde nok blitt litt for ufritt, for meg, vil jeg si.
Å plutselig fått en farmor, som skulle bestemme over meg, til alle døgnets tider, mer eller mindre.
For hu var ganske sta osv., og det var noen ganger, at det ikke gikk ann å diskutere.
Hu var liksom litt trangsynt noen ganger da, vil jeg kanskje si.
Men men.
Hvem vet hva som skjedde med disse notatene.
Vi får se om det noen gang blir mulig å finne ut.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Noen skriver kommentar, og spør, om det er sånn, at andre i Ribsskog-familien, også blir tulla med, (på samme måte som meg).
Jeg tror at noen i Ribsskog-familien, kanskje kan være i Malteserordenen.
Jeg synes ihvertfall at min mormor, hintet til at det var noe ved Malteserordenen/Johanitterordenen, da hun fortalte om hvordan det sagnet, om flagget Danebrog, som falt ned fra himmelen, som jeg skrev om, i en annen bloggpost, igår.
Men noen ganger, så ville jo min mormor likevel si til meg, over telefon, hvordan ting hang sammen.
Så kanskje min mormor vaiet litt.
Etter at min mor døde, så tenkte jeg det, at det var synd, at jeg ikke klarte å bli bedre kjent med henne, før hun døde.
(Hun døde så brått av kreft.
Og jeg vokste opp hos min far).
Så da dro jeg med min halvbror, for å besøke min mormor, Ingeborg, i Nevlunghavn.
(Dette var vel kanskje i år 2002, en helg på høsten.
For jeg mener jeg gikk på HiO IU, og der begynte jeg høsten 2002.
Etter at jeg hadde slutta som butikksjef i Rimi, men bare jobba deltid som låseansvarlig, istedet).
Og da røyk clutch-vaieren, på bilen min, i Sinsen-krysset, før jeg fikk henta Axel, på Slemdal.
Så vi måtte ta toget.
Så viste jeg Axel vårt barndomshjem, (der jeg bodde hos mora mi, da Axel ble født), i Jegersborggate 16, i Larvik.
Noe som var enkelt, siden vi måtte ta toget, (så slapp jeg å stresse med å finne parkering.
Jeg har ikke hatt bil i så mange år, så jeg er ikke sånn ‘racer’-sjåfør, som folk er på landet osv., siden jeg har bodd mye i Oslo, og bare hatt bil i 5 år kanskje).
Så dro vi til Ingeborg.
(Vi tok en drosje.
Drosesjåføren klagde på at det var problem med at albanere lagde mye krøll, i Larvik.
Noe sånt.
Han klagde på problem med albanere da.
Så sånn var det).
Og da begynte noen lokale jenter, som bodde i en sidevei til Skoleveien vel, (noen jenter i begynnelsen av tenårene).
De begynte å ringe på døra, til bestemor Ingeborg, om kvelden.
(Vi dro vel ned på lørdagen).
Axel prøvde å overtale meg, til at vi istedet skulle besøke onkel Martin, i Kvelde, husker jeg.
Jeg ble så lei av at noen hele tida ringte på.
Men Axel og bestemor Ingeborg, de bare satt der.
Så selv om jeg har et dårlig kne, så løp jeg ut hagedøra og ‘ferska’ en av dem.
Så gikk den andre mot meg, da jeg skulle kjefte på hu jeg så hvor gjemte seg.
(Hu gjemte seg i en ‘for’-hage, i en sidevei, til Skoleveien).
Ei med Larvik Line t-skjorte vel, (var det som gikk mot meg og hu jenta som jeg så hvor gjemte seg da).
Og da sa hu, at dem hadde sett noe TV-program, hvor noen ringte på sånn.
Så sa jeg bare at jeg trodde dem så for mye på TV.
Jeg kjefta ikke ordentlig, jeg bare var litt sur.
Så slutta dem da.
Men dette var rart syntes jeg, at Axel og Ingeborg bare satt der hele kvelden, og lot de holde på.
Men men.
Og på søndagen, så dukka det opp en kar, som de kalte ‘Majoren’, tror jeg.
Som var faren til han som Axel leide et rom hos, på Slemdal.
Så han kanskje kontrollerte Axel og Ingeborg da.
Jeg fikk vel nok av majorer, og sånt, i militæret, så jeg orka ikke å stå opp engang, når han var på besøk, hos Ingeborg, søndag morgen.
(Jeg var litt flau over at jeg hadde slutta som butikksjef, og begynt å studere igjen.
Noen syntes kanskje det var litt rart.
Men de visste jo ikke hvordan mine sjefer i Rimi var, for eksempel.
Men men).
Så om Axel og bestemor Ingeborg ble kontrollert av han ‘majoren’ da.
Og at han kanskje var i Maltserordenen aka. Johanitterordenen da.
Kan det ha vært sånn?
Kan det ha vært sånn, at noen, (f.eks. ‘majoren’), presset min mormor, sånn at hun maste på min far, om å gi henne tilbake de memoarene, etter dommer Nyholm, som jeg egentlig fikk i gave, (i 18-års gave, var det kanskje. Noe sånt).
Min mormor sa også det, på telefonen, i forfjor vel, at de norske myndighetene, de tullet fælt, med min tante Ellen.
Som jo er født og oppvokst i Norge.
Men som hadde bodd i Sveits, fra begynnelsen av 70-tallet vel, og til i 2007 eller 2008 vel.
Da hun ble sammen med Johan Diderik Beichmann, og flyttet tilbake til Norge.
(Denne gangen til Stavern, enda hun er fra Stokmarknes i Vesterålen og Hurum).
Og da lagde visst norske myndigheter mye krøll for Ellen.
Sa min mormor.
Sånn at hun ikke fikk arbeids- og oppholdstillatelse, var det vel.
Så hun kunne ikke ta seg arbeid.
Så det var visst et slit og en pine for Ellen, (og også for bestemor Ingeborg, virka det som).
Så det kan virke som at også andre i Ribsskog-familien, enten er med i, eller blir tullet med, av den ordenen da.
Tante Ellen har jo skrevet e-poster til meg, som tyder på at hu misbruker narkotika, eller noe sånt, vil jeg si.
Og da jeg var i militæret, så ble jeg en helg invitert, til middagsselskap, hos Johan Diderik Beichmann, tror jeg det var, på Grunerløkka.
Dagen før vi skulle være statister i filmen ‘Secondløitnanten’.
Og da dukket det plutselig opp en dame med råtne tenner der.
(For jeg har litt gule tenner, siden jeg bodde aleine fra jeg var ni år, og drakk mye cola, og slurvet med tannpussing, osv).
Så det med at hun dama med råtne tenner, plutselig dukket opp ovenfor meg, ved middagsbordet.
Det var kanskje noe Malteserorden-mobbing, tenker jeg nå, av meg, siden jeg hadde gule tenner.
Så kunne de som var i Malteserordenen da, i selskapet, (de fleste vel, nok inkludert min søster, som vel sa fornavnet til dama med råtne tenner vel, til meg, men ikke forklarte hvem hun var), ‘gosse seg’, i stillhet da, over meg, som hadde gule tenner.
(Axel er jo født i 1978.
Men han hadde vært med søstra mi på pub, dagen før dette, ble jeg fortalt.
Axel fylte vel 14 år, omtrent på den tida, som det middagselskapet var, på Grunerløkka.
Så søstra mi tok med Axel på pub, allerede fra han var 14 år.
Og jeg var i militæret, som var det tøffeste i Norge, mer eller mindre, av førstegangstjenester, Oppland Regiment.
Og jeg var en pingle, og dette var under rekruttperioden, så jeg sleit ganske mye.
Søstra mi fortalte meg hvor jeg kunne skifte til perm-uniform, i leiligheten til Beichmann.
Så måtte jeg ta toget, for vi skulle være på Terningmoen, før klokka 24 var det vel.
Noe jeg ikke rakk, så jeg ble skrevet opp av militæret.
Fordi på lørdager, så var det et tog, som ikke gikk.
Vi var vant til å ha helgeperm, fra fredag til søndag.
Men den helgen var det fra fredag til lørdag, pga. filminnspilling av Sekondløytnanten, i Kvikne, i Østerdalen, på søndagen.
Så det kan vært noe Malteserorden-greier, tenker jeg nå.
For vi var mange som tok det seine toget.
Og noen foreslo, å gå til Politiet i Hamar da, for å ikke få refs.
Så jeg mener at Politiet i Hamar, kjørte oss til Terningmoen.
Kan det ha vært noe sånt?
Vi meldte oss hos Politiet i Hamar da, siden noen foreslo det.
Men vi kom fremdeles for seint, til Terningmoen.
Men hele det greiene, var noe tull syntes jeg.
Det var litt rart, syntes jeg, at det rare middagsselskapet, og den rare helgepermen, og den filminnspillinga var samme helgen.
Og at søstra mi tok med Axel på pub samme helgen, som fremdeles 13-åring vel.
Og at tanta mi Ellen og kusina mi Rahel, fra Sveits, var i Oslo, den helgen.
(Vi gikk i Karl Johan, jeg og søstra mi og Axel og Rahel vel.
Og Rahel kjøpte en rar hatt, av noen sigøynere, eller noe vel, som var gateselgere.
Og søstra mi lurte på hvorfor hu gjorde det.
Hu fikk vel bare et innfall da.
Hva vet jeg.
Og Axel ville også følge meg til toget.
Så det så kanskje litt rart ut, at Axel, en 13-14 år gammel gutt, som da så ganske søt ut fremdeles vel, med tjukk, lys lugg, skulle følge meg til toget.
Jeg vet ikke om folka på toget, fra militæret, skjønte at det var broren min.
Og at vi hadde vært i middagsselskap, invitert av tante Ellen, som egentlig bodde i Sveits, hos Beichmann, var det vel kanskje, på Grunerløkka.
Eller om dette var et plott, for å få meg til å se dum ut.
Jeg mener at han Hermansen, som var speiderleder, og som jeg seinere så sammen med en fjortissdame, som han var leder for, og mange andre speidere, i fjortis-alderen, i Storgata vel, etter militæret.
Og da så jeg litt stygt på han.
Jeg mener at Hermansen så på meg og Axel, og at det blinka litt i øya hans.
Kanskje han likte Axel.
Mulig at han bare syntes det var artig å se lillebroren min?
Hva vet jeg.
Han som hadde den festen, han hadde mye av Huxley, i bokhylla, husker jeg.
Det første året jeg bodde i Oslo, så kjeda jeg meg mye, og kjente ikke så mange, så jeg leste mye science fiction osv., som jeg lånte på hoved-Deichmann.
Det var bl.a. Huxley/Vidunderlige nye verden, som han hadde, i bokhylla.
Jeg sa at den boka var bra.
Og han korrigerte meg litt, at den også var skremmende.
Men jeg hadde bare lest den som underholdning jeg da.
Jeg tenkte ikke på det som sannsynlig da.
Så jeg tenkte på det som helt fjernt, den boka.
Men jeg leste også mange andre science fiction klassikere, på den tiden.
Så jeg hadde ikke hele boka for meg i hodet, for jeg har lest en god del sånne fremtids-dystropier, eller hva det heter, som 1984, og en som heter noe med Fahrenheit, temperaturen når papir brenner, så jeg blanda dem nok litt.
Men jeg husker at jeg nesten slukte den boka da, Huxley/Vidunderlige nye verden.
Så jeg var imponert, over at han hadde noen sånne bøker som jeg syntes var artige, i bokhylla si.
Som var full av mange andre romaner også vel.
Da jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, i 1989.
Så var jeg hos Ingeborg, i Stavern, i sommerferien, må det vel ha vært.
For jeg pleide å dra dit i sommerferien.
Det kan være at Ellen var på Berger(?).
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
For jeg jobba på CC Storkjøp den sommeren, sånn som jeg husker det, med unntak av en uke i Brighton, i slutten av juni.
Men Ellen ga meg ihvertfall en lapp, sommeren 1989.
Med en adresse til noen venner av henne, i Oslo.
Som hun ville at jeg skulle kontakte, hvis jeg gikk tom for penger, eller noe sånt.
Sånn skjønte jeg det, på Ellen.
Men jeg hadde hørt det, at min farfar, fortalte meg det, på begynnelsen på 80-tallet.
At Ellen brukte narkotika i Oslo, da hu gikk på forsøksgym.
Og at faren hennes, (min bestefar Johannes), måtte dra inn til Oslo, og leite etter henne, fordi hu ofte forsvant, fra Forsøksgym osv. da.
Sånn at bestefar Johannes, fikk grått hår, pga. problemer med Ellen da.
Så jeg skygga unna de vennene til Ellen, i Oslo.
For jeg lurte på om dem kunne hatt noe med de narkotika-problemene til Ellen, i Oslo, og at hu forsvant hele tida.
Så de kontakta jeg aldri, de som bodde på den adressen, som var på den lappen, som jeg fikk av Ellen.
Da gikk jeg heller på sosialen, på Ryen, i de to siste månedene, av det første studieåret mitt i Oslo, da jeg hadde vært så dum, at jeg hadde klart å bruke opp studielånet mitt for tidlig.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
Noe sånn tenker jeg, at dette var nå.
Så jeg tror det kan være sånn, at andre i familien min, også blir tullet med, av Malteserordenen/Johanitterordenen, (men at de kanskje er så redde, at de ikke tørr å gjøre noe, eller at de har gått over til den ordenen selv da).
Hvem vet.
Kanskje noe sånt?
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
