johncons

Stikkord: Johannes Ribsskog

  • Tante Ellen er litt som en heks

    Tante Ellen er litt som en heks

    Søstra mi og meg ble jo dratt med mora våres, til Larvik, i 1973, var det vel.

    Rundt 1975, så flytta min mors foreldre, Ingeborg og Johannes, også til Larvik-traktene, nærmere bestemt til Nevlunghavn, (fra Sætre i Hurum).

    Sætre ligger kanskje ikke ved kysten, såvidt jeg kan huske, så bodde de på et byggefelt, som var nesten som Bergeråsen, bare litt finere hus vel, og det var vel lengre til vannet, fra det byggefeltet de bodde på, enn det var på Bergeråsen.

    Der var det også en episode som skjedde, som kan vise at nok også bestemor Ingeborg, var som en heks.

    Det var da jeg og moren vår og stefaren vår, Arne Thormod, og søstra mi, kjørte fra Larvik til Sætre, rundt 1974 kanskje, (eller det kan vel også ha vært i 1975), for å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som da bodde på Sætre, på et byggefelt, hvor det vokste bringebær, var det vel.

    De hadde en hage, og jeg sov på rommet til onkel Martin, som hadde mista en krone og en femtiøring, under senga, så de fikk jeg lov å beholde, sa mora mi og mormora mi da.

    For det var ikke sånn, når jeg kom til Ingeborg og Johannes, at jeg og søstra mi fikk en pose med masse småpenger i, sånn som vi fikk av bestemor Ågot, for eksempel, min fars mor, for å gå i kiosken til Liv, som lå der Jensen Møbler vel ligger nå.

    Neida, så da var det stas å finne noen av pengene til onkel Martin, som vel var ungdom da, og ikke var hjemme, så jeg fikk låne rommet hans da, husker jeg.

    Jeg husker også at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de observerte meg og søstra mi, mens vi lekte.

    Vi lekte noen ganger i Mellomhagen i Larvik.

    Mora vår sa vi skulle grave i en haug, bak i hagen, hvor det var så mye mark.

    Det må vel ha vært noe slags komposthaug, eller noe da(?)

    Og en gang fant vi en skikkelig svær mark, som var nesten som en orm, vil jeg si.

    Det var nok en egen art, annen enn meitemark.

    Den så ut som meitemark, men den var mye større.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så lekte vi på Sætre og da.

    Og da hadde bestemor Ingeborg noen nabounger, eller noe, der også.

    En som tulla med meg og søstra mi, når vi gravde eller hva vi gjorde, i noe sand, eller hva det var.

    Og da behøvde ikke jeg og søstra mi, å prate, for vi var så observante, så vi bare tulla med han gutten tilbake, uten å si noe, og uten at han merka noe.

    (Han tok kanskje en leke som vi hadde da, som vi fikk tatt tilbake da, uten at han merka det, eller noe, siden jeg og søstra mi var så våkne og observante, sikkert fordi mora vår alltid skjente for det minste, så vi var litt nervøse, eller ihverfall årvåkne, pga. hakkinga fra mora vår).

    Så sånn var det.

    Så da ble vi observert, mens vi lekte, av bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som tydelig hadde lite å drive med.

    Og vi ble sendt til å plukke bringebær osv.

    Jeg kan ikke huske noe søndagstur, fra Sætre, så det er mulig at de startet den vanen, i Nevlunghavn.

    Selv om jeg kan tenke meg det, at de gikk nok mye langrenn der, om vinteren, på Sætre.

    Noe sånt.

    Men det var vel kanskje et litt kjedelig byggefelt da, siden det ikke lå ved fjorden(?)

    Hva vet jeg.

    Det var en gammeldags kiosk, i et trehus vel, på veien, like ved byggefeltet.

    Og da skjedde det noe rart.

    Når vi skulle dra hjem til Larvik, så ville jo jeg bruke myntene til onkel Martin, i kiosken, på Sætre.

    Og det var vel en søndag da.

    Og her kan det ha vært noe ‘plottings’ fra bestemor Ingeborg.

    For da gikk jeg alene inn i kiosken da, for å kjøpe godteri.

    Men det skulle bli en forfærdelig opplevelse.

    For de jentene, eller damene, bar disken, de bare overså meg.

    Og jeg stod der i lengre og lengre tid, mens de hjalp alle de andre, (siden det var søndag), å kjøpe godteri.

    Så det ble som en traumatisk opplevelse, for meg.

    For sånn var det aldri på Østre Halsen, for eksempel, når jeg skulle gå i butikken for å kjøpe godteri der, da var alltid butikkdamene hyggelige mot meg, såvidt jeg kan huske.

    Men de på Sætre var slemme.

    Jeg bare stod der rett opp og ned, og fikk liksom sånne tårer inni meg da, siden de bare lot meg stå der, med myntene til onkel Martin.

    Etter 15-20 minutter kanskje, og mens de bak disken hadde latt 10-20 kunder gå før meg, så kom mora mi inn i kiosken da, og lurte på hva jeg drev med.

    Men jeg forklarte at de ikke hjalp meg da.

    Og mora mi prata til dem da, så fikk jeg noe godteri.

    Så kom vi inn i bilen, så klagde mora mi på den kiosken, til stefaren min.

    Så mora mi var nok ikke med på det her plottet.

    Mens det var nok mormora mi, bestemor Ingeborg, som tulla med meg.

    Antagelig fordi jeg har blå øyne og lyst hår, (hadde jeg da ihvertfall, for det er mye mørkere nå).

    Så at bestemor Ingeborg, var i noe orden, eller lignende, som hadde noe krig mot de nordiske, og som tuller med de som er nordiske osv., i familien.

    Eller de som er mest ‘ikke-semittiske’ da, dvs. at de synes mørkt hår er best.

    Sånn som hu fra Litauen, (hvor bestemor Ingeborgs slekt også er fra, (Kurland, det vil vel si Latvia), gjennom Charlotte Von Geldern, som ble gift inn i Gedde-slekten på Måns, på Sjælland, på 1700- eller 1800-tallet).

    Hun sa til meg, på byen, her i Liverpool, at Alex var bedre enn meg, siden han hadde mørkere hår, mener jeg det var hu sa.

    Jeg skal se om jeg finner den linken.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er den linken, til hun jenta fra Litauen, Diana, som sa at Alex var bedre, siden han hadde mørkere hår:

    she said, Alex was better since he had darker hair

    https://johncons-blogg.net/2009/04/erik-met-illuminati-girl-diana-from.html

    PS 2.

    Her er bilde av hun Diana og han nevnte Alex, forresten.

    Dette var et tilfeldig møte, i fylla, som skjedde, i april i år, i området rundt Concert Sq., hvor det er mye utesteder:

    (Samme link som ovenfor).

    PS 3.

    Nå spora den bloggposten her litt av, for jeg kom på noe hekse-aktig oppførsel fra bestemor Ingeborg.

    Men, det var tante Ellens ‘hekse-aktighet’, som jeg skulle skrive om her.

    For, bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de flytta jo til Nevlunghavn da, som jeg skrev, rundt 1975.

    Og tante Ellen, hun må vel ha bodd i Sveits, siden før jeg ble født, i 1970, vil jeg tippe.

    Jeg husker da jeg var 1-2 år, så var tante Ellen og hennes mongolide sønn, Joakim, på besøk i Norge.

    Antagelig på Sætre da.

    Joakim, var på dagen et år eldre enn meg.

    Og da skulle mora mi og tante Ellen gjøre et eksperiment, med meg og Joakim.

    (Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte meg, seinere på 70-tallet, at Ellen og Reto Savoldelli, de fikk kusina mi Rahel, av samme grunn.

    For å se om Joakim, ville herme etter Rahel, og da bli kvitt mongoliditeten sin da, etterhvert som han hermet etter Rahel, etterhvert som hun vokste opp da).

    Dette prøvde også Ellen først med meg da, før hun fikk Rahel.

    At jeg, kanskje på Sætre eller om dette var på Klokkarstua, hvor Ingeborg og Johannes, bodde på 60-tallet da.

    Da ble jeg satt på en gyngehest da, som et eller toåring.

    Og så skulle Joakim prøve etter meg da, om han også klarte å gynge, men det klarte han vel ikke da.

    Så det var vel det første jeg husker av tante Ellen, (og Joakim, som døde på 90-tallet vel, i 20 eller 30-årene da, av en eller annen grunn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men jeg husker også at tante Ellen, hun var på besøk, i Nevlunghavn, før hun fikk Rahel, tror jeg.

    Rahel er vel født i samme året, som broren min Axel.

    Så de er vel født i 1978.

    Så dette må ha vært mellom 1975 og 1978.

    Antagelig i 1976, eller noe, da.

    Jeg og søstra mi, vi var så plaga av mora vår, på den tida her.

    Så vi fortalte tante Ellen, at mora vår var slem da.

    Og det tålte ikke mora vår å høre, så hu sa vel noe sårende tilbake til tante Ellen, angående hva hu hadde gjort under hippie-tida, eller noe.

    Men jeg husker ihvertfall, at jeg oppfattet tante Ellen, som snillere, enn mora mi, da.

    At tante Ellen var mer avbalansert og sinding og rolig, enn mora mi, som kunne være som et fyrverkeri og underfundig og litt slem da.

    Og kald kanskje.

    Så sånn var det.

    Så tante Ellen prøvde ihvertfall å hjelpe, ved å si fra til mora vår, at hu ikke måtte være slem.

    Men mora vår sa noe tilbake, som jeg ikke hørte, som jekka ned tante Ellen da.

    Så sånn var det.

    Dette her som jeg tenkte på, når jeg skulle skrive denne bloggposten.

    Det kunne ha vært noe som skjedde, ved dette besøket til tante Ellen.

    Eller kanskje sommeren etter.

    En sommer så hadde tante Ellen også med sin ektemann Reto, til Nevlunghavn.

    (Jeg og søstra mi og mora vår, og også en del ganger, stefaren vår, Arne Thormod, vi var i Nevlunghavn, så og si hver søndag omtrent, vil jeg si.

    Mora vår var nære spesielt faren sin, tror jeg, Johannes.

    Eller, hun hadde respekt for Johannes, men de hadde kanskje litt distanse.

    (Jeg kan forklare det sånn, at en gang mora vår kjørte med meg og søstra mi, til Nevlunghavn, fra Brunlandnes da, et par mil unna.

    Da hadde mora vår skeia ut, og kjøpt en tyggegummi-pakke, til 50 øre eller 1 krone da, på veien.

    Og da, så turte ikke mora mi, å gå inn i huset til foreldrene sine, med tyggegummi.

    For de var strenge, og litt gammeldagse, foreldrene hennes.

    Så da måtte vi spytte ut tyggegummien, i gata utafor porten til huset til foreldrene til mora vår.

    For å virke fine da.

    Og mora vår ville granske meg og søstra mi, før vi gikk ut av bilen, for å besøke dem.

    Og hvis jeg hadde en flekk i tryne, eller noe, som jeg ikke hadde sett, som 4-5 åring.

    Så ville mora mi ta spytt på fingern sin, og gni vekk skitten i trynet mitt da.

    (Noe jeg hata, så jeg begynte da å si nei, og klagde, for jeg likte ikke at hu gjorde det, og jeg likte ikke lukten av spyttet hennes, som da satt fast i trynet mitt, etter den behandlingen, så jeg var ofte sur allerede da vi gikk inn døra, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes).

    Istedet for å lære oss å vaske oss om morgenen osv.

    Det var sånn at man bada en gang i uka eller hver fjortende dag.

    Mora vår var vel ikke av den skolen, at man skulle dusje hver dag osv., og vel heller ikke stefaren min, og ihvertfall ikke onkelen min Martin, selv om jeg tror at mora mi nok bada hver dag kanskje, ihvertfall oftere enn oss ungene, men vi lærte ikke at vi skulle bade hver dag, for eksempel.

    Men men.

    Dama til onkelen min Martin, Grethe Ingebrigtsen, hun fortalte meg det, i 2005, var det vel, som noe morsomhet, men som man kan se på Martin, at er sant, at onkel Martin er så uhygenisk.

    Så i Ribsskog-familien, så er det bading en gang i uka, eller måneden, som har vært regelen, og ikke en gang om dagen, for eksempel, som jeg begynte med, etter at jeg flytta til bokollektiv, Ungbo, på Ellingsrudåsen, og jobba i matbutikk osv.

    Men dette var ikke noe jeg lærte som barn.

    Så mora mi sin familie var ikke så renslig.

    Jeg husker at faren min klagde på meg og søstra mi, når vi var på besøk på Bergeråsen, rundt 1975 kanskje, at mora vår ikke vaska oss.

    Så heiv han oss inn i dusjen da.

    Og en gang hadde vi mark og, og klødde i rompa da, selv om dette bare var noe som skjedde en gang, som jeg kan huske, men alikevel.

    Så Ribsskog-familien var ikke så reinslig da.

    Bare noe jeg kom på).

    Og den gangen, så gikk bestefar Johannes ut av huset, etter at vi hadde vært der en halvtime eller en time.

    Han var litt rastløs noen ganger vel, bestefar Johannes, så han gikk ut for å kikke på bedehuset eller været, eller noe, kanskje.

    Og da kom han inn igjen da, og hadde kanskje plukka opp de tyggegummiene våre da, som lå i veien da.

    Ikke svære Hubba Bubba-klyser, men en liten pakke Toy på deling, var det vel.

    En sånn til 50 øre kanskje.

    For tyggegummi på søndager, det var nok litt over grensen, i Ribsskog-familien.

    Kanskje hvis det hadde vært lørdag.

    Så sånn var det.

    Og da turte ikke mora mi, å si det, at det var våre tyggegummier, og le det bort, for eksempel.

    Nei, men mora vår så litt rar ut i tryne da.

    Men mora vår må nok ha vært sånn, at hun ville at faren sin, Johannes, skulle synes hun var flink og sånn da.

    At hun prøvde å få seg selv og meg og søstra mi, til å virke fine og sånn da, ovenfor bestefar Johannes vel, spesielt.

    Og bestefar Johannes, han var på radio, på NRK, om morgenen, før jeg skulle til skolen en gang, da vi bodde i Jegersborggate, og holdt morgenkåseri.

    Og da ble jeg stolt vel, jeg synes det var rart mest.

    For bestefar Johannes, han var litt snodig og da, det var ikke sånn, at jeg så på han som en far, akkurat, for han var litt gammeldags og snodig noen ganger da.

    Så det var kanskje litt flaut, å høre bestefar Johannes, holde alvorlig morgenkåseri, på radio.

    Men det var også litt morsomt.

    Men det var liksom at bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, de levde i sin verden, som var litt snodig.

    Også levde vi i vår verden, i Jegersborggate, som var ganske streng og det var nesten som å bo i Russland litt, i huset vårt, for mora vår og stefaren vår, hadde så dårlig råd, og var såpass kalde og strenge da, selv om mora vår også kunne være morsom.

    Men de var tøffe, vil jeg si, mora vår og stefaren vår, og de så kanskje på meg, som faren min sin sønn.

    Mora vår, fant ihvertfall alltid på noe slitsomt da, og hadde et eller annet for seg.

    Det var veldig anspent hver dag, og mora vår var noen ganger lagt inn på sinnsykehus vel, for hu var så anspent.

    En gang så besvimte mora vår, i kontoret til firmaet til stefaren vår, i Nansetgata.

    For stefaren vår gikk konkurs, et malefirma vel.

    (Han gikk konkurs i Oslo og, på 80-tallet, han hadde en stor kakefabrikk, ved Triaden-senteret på Lørenskog.

    Så hadde noen lurt han til å underskrive en kontrakt, så mista han hele fabrikken.

    Så det var ‘usunne’ folk han omga seg med, vil jeg si).

    Så det var noe som foregikk, som ikke var vanlig, som stefaren vår, og mora vår dreiv med, vil jeg si, som gjorde hele situasjonen anspent da.

    De kjente vel masse kriminelle folk i Larvik og, tror jeg.

    Vi fikk ny kassettspiller/platespiller, ofte, som så nesten lik ut som den forrige.

    Og det var rart, husker jeg.

    For da var det noen som ville bytte med oss, og da lot de bare dem bytte med vår platespiller/kassetspiller/radio da, et sånt musikkmøbel, som var vanlig på 70-tallet, (mens vi bodde på Østre Halsen).

    De pleide å drikke rødvin og spise After Eight.

    Men de skeiet aldri ut, det var alltid bare en flaske rødvin, maks to, og aldri mer enn en pakke After Eight, eller en pakke Sor-bits.

    Det var ikke som hos faren min og Haldis, på Bergeråsen, som hadde skikkelig fyllefester og sånn da, og som kjøpte masse mat og snacks og alt mulig.

    Nei, mora vår og stefaren vår, de var mye mer spartanske, enn faren vår og Haldis.

    Det var en liten dajm-sjokolade, hvis vi skulle på utflukt da, som mora vår kunne dra på.

    (Og hvis Herman og mora hans var der, så måtte vi dele sjokoladen vår med Hermann da.

    Så da måtte vi gi halve dajm-sjokoladen hver, mente mora vår da.

    Sånn at Herman fikk to halvdeler sjokolade, og vi fikk en halvdel hver.

    Men da kunne jeg bli veldig sur, og drite i å gi Herman noe sjokolade da.

    Så da ble det ‘krig’ og sure tilstander, resten av den dagen da.

    Og det var alltid noe sånt.

    Herman var naboen vår, da vi bodde på Østre Halsen, i 1974.

    Det var et stort brunt hus, i Storgata, og det var vertikalt-delt, så Hermann og de, de bodde i den ene halvdelen og vi i den andre halvdelen.

    Seinere, så bodde de i blokkene på Skreppestad, var det vel.

    Og Hermann var helt uten styring, tror jeg.

    Han var vel et år yngre enn meg, og jeg likte ikke han så bra.

    Søstra mi klagde på det, at Hermann hadde hoppa oppå magen hennes, så han var nok ikke helt god.

    Herman sa nesten aldri noe, og var nesten som en berserk, eller galning.

    Så det var ganske hat, å besøke Herman og de.

    Så sånn var det).

    Mens hvis jeg skulle bli med Petter og Christian på noe sånn klubb-greier de gikk på, på Bjerkøya, eller hvor det var, da kjøpte jeg grillpølser, potetgull, cola, sjokolade.

    Den stilen der.

    Faren min og Haldis, de var mer sånne fråtse-personer, ala sånn folk er i USA og England vel.

    Mens mora vår og Arne Thormod, de var ikke sånn i det hele tatt, men hver eneste sjokolade, var en begivenhet da.

    Ihvertfall på 70-tallet.

    Selv om da jeg bodde hos Arne Thormod og hans nye dame, etter mora mi, Mette Holter et år, i Oslo, på 90-tallet, så var kanskje sjokolade og sånn mer hverdagslig, etter middagen.

    Men på 70-tallet, så var det ikke hverdagslig med sjokolade og godteri og sånn da, selv ikke når de hadde mye penger vel.

    Da dro de heller til Mallorca da, og jeg og søstra mi måtte være hos mora mi sine foreldre, eller hos faren min sine foreldre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Og mora si, syntes nok mora mi var en heks, for jeg lagde en heks, i håndarbeidtimene, på Østre Halsen skole, som vi måtte lage, og da sa mora mi at jeg skulle gi heksa til bestemor Ingeborg da.

    Så sånn var det).

    Så vi var ofte i Nevlunghavn, og en gang var det sirkus der nesten, må man vel si.

    Reto Savoldelli, troppet opp fra Sveits, med et damefølge på tanta mi og to-tre damer til vel, nordiske vel.

    Så sånn var det.

    Og han gjorde noe slags tryllekunst.

    Han var en nesten skremmende person, med stort skjegg vel, for meg og søstra mi, enda vi var vant med stefaren vår, Arne Thormod, som også var tøff.

    Men Reto holdt trylleshow i hagen i Nevlunghavn, og trylla kronestykker ut av øret.

    Noe som var gjevt da, for vi fikk nesten aldri lommepenger, hverken av mora vår eller bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, eller av stefaren vår da, Arne Thormod.

    Neida, penger fikk vi bare sånn et par ganger i året, da vi var på besøk hos faren vår, og foreldrene hans, på Bergeråsen og Sand da.

    Men vi fikk en barnetimepose, hver lørdag, før barne-TV.

    Og en flaske Grans Champagnebrus, til søndagsmiddagen, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Og hverdagsmaten vår, i Larvik, var brødskiver med ost, leverpostei, kaviar på tube.

    Middag var poteter og kjøttkaker, lungemos, forskjellig ikke så fantasifulle middager da.

    Og det gikk i vanlig kneip-brød, som de fleste vel spiste på 70-tallet.

    Og vann eller melk til middag.

    Noen ganger et glass juice, men aldri cola.

    Cola kunne vi kanskje få, hvis vi var ute og kjørte et sted da, til travbanen, eller noe, med Arne Thormod.

    Men det var nesten spartansk, vil jeg si.

    Og vi fikk ikke mye leker, og mora mi tulla med meg, med klærna og, og kjøpte en rød cord-fløyelbukse, til meg, som om hun skulle ha det til at jeg likte da.

    Så det var en streng oppvekst vi hadde.

    Hvis jeg ville ha lommepenger, så måtte jeg pante flasker i Larvik.

    Og jeg turte ikke å mase om ting, da ville de nok blitt sinna.

    Men jeg fikk en sykkel en gang, fra morfaren min, en Apache-sykkel, som jeg ble glad for da, når vi flytta til Larvik sentrum.

    Så jeg sykla rundt i Larvik hele tida da, og prata med kamerater og spilte fotball og panta tomflasker, og spurte etter klistremerker, i butikkene, som jeg lærte av en kamerat da, at gikk ann.

    ‘Har dere klistremerker?’.

    Så sånn var det.

    Selv om jeg ikke var helt sikker på det med klistremerkene, men det var bare å gå i fotobutikken, ved Albert Bøe, så hadde de Konica klistremerker, fikk jeg vel høre.

    Noe sånt.

    Eller om det var Minolta.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Og man kunne gå i banken og få sparebøsse gratis og sånn da.

    Som var morsomt.

    Og veksle femmere i tiøring-ruller, og så handle med de i butikken.

    (Det var så mange banker i Larvik, som man kunne tulle med.

    Det var Hedrum og Lardal sparebank, DNC, Kredittkassen, Larvik Sparebank sikkert, og alle distriktene utafor Larvik hadde sin egen sparebank da, med hovedkontor i Larvik, så det var ganske mange banker).

    Det var ganske kjedelig på 70-tallet, så det gjaldt å finne på noe.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, den gangen som tante Ellen nesten var som ei heks.

    Det var da hun sa, i Nevlunghavn, rundt 1976 eller 77 kanskje, at hun kunne spå.

    Og da så hun i hånda til meg og søstra mi da, og sa at det het ‘livlinjen’, og at vi ville få lange og fine liv da.

    Og at det ville skje noe der og der da.

    Så om ikke tante Ellen er nesten som en heks, så er hun ihvertfall litt som en spåkone.

    Så jeg er ikke helt sikker på om tante Ellen er som en vanlig dame.

    Hun er nok noe New Age, tipper jeg nok.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Jeg skrev om ‘de falske Gjeddene’ på Dagbladets kommentarsystem

    Jeg hadde en dansk mormor, som døde i sommer, og hennes morfar, het Anders Gjedde Nyholm, og var øverstkommanderende general, i Danmark, i mellomkrigstiden.

    Min mormor skrøt av Gjedde-navnet, (selv om hun het Ingeborg Ribsskog, eller Ingeborg Fog Gjedde Nyholm Heegaard Ribsskog, hvis man skal ta med mellomnavn hun kunne ha brukt, sin mors familie Gjedde Nyholm, sin mormors familie Fog, og sin fars familie Heegaard (etter industriherren Anker Heegaard, og Ribsskog, etter hennes norske ektemann, (min morfar), Johannes Ribsskog, fra Rælingen.

    Men bestemor Ingeborg, fortalte meg på telefon og i brev, at Gjedde-slekten var en gammel dansk adelsfamilie.

    Men nå leser jeg på nettet nå, og det er en slekt fra Kurland, i dagens Latvia/Litauen.

    Og den gamle danske adelsslekten, etter Ove Gjedde, skal være utdødd.

    Så den kjente generalen, Anders Gjedde Nyholm, fra Danmark, han er fra en familie, som skrøyt på seg, å være dansk adel, (etter Ove Gjedde, som koloniserte Trankebar, i India, for Danmark-Norge), men de er ikke dansk adel, i det hele tatt.

    Og han generalen, (min tippoldefar hehe), han rustet ikke opp mot tyskerne.

    Og det fikk de danske øverskommanderende generalene, kjeft for, etter krigen, at de ikke gjorde.

    Jeg leste et leksikon min mormor viste meg, og der stod det at generalene burde ha bedt politikerne om mer penger, for å ruste opp, men de lot bare alt skure.

    Så en kar fra en familie som lyver på seg dansk adel, var sjef for alle Danmarks stridskrefter, på slutten av 1920-tallet, i en del år.

    Min mormor bodde et år i Tyrol, med sin far, som tapte et stort jernverk i Fredriksværk, til en svoger, og så ble agent for to store tyske firma, og flyttet til København.

    Så de bodde i Tyskland, mens deres far og morfar og svigerfar, var øverstkommanderende general, i Danmark, hvis jeg har forstått det riktig.

    Like før nazi-tiden, eller mens nazi-tiden var, i Tyskland.

    Og min søster, Pia Ribsskog, hun sa også det, at min mormor, hun sa alltid ‘doch’, et tysk ord, mente min søster.

    Så man kan lure på om tyskerne hadde det danske forsvaret, i mellomkrigstiden.

    Og, Norge herma etter Danmark, og rusta ikke opp, vel siden danskene ikke gjorde det, så dette kan ha hatt betydning i Norge også.

    Jeg tror at hvis Danmark hadde rustet opp, i mellomkrigstiden, så hadde nok Norge fulgt etter.

    Jeg bor i England, så jeg har ikke fått redet ut ordentlig om dette, men det virker klart for meg at det var sånn her det var, selv om mye av dette ikke står å lese i bøker osv.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    http://www.dagbladet.no/2009/09/30/magasinet/historie/andre_verdenskrig/litteratur/8359904/?commentId=3426488#comment_3426488

  • Slemme foreldre da jeg bodde i Larvik

    De klassekameratenen mine, i Larvik, de kødda med meg en del, noen av de ihvertfall.

    Vi pleide å spille fotball, i alle friminuttene.

    Og en gang jeg scorte, så begynte dem på nytt!

    Så jeg fikk liksom ikke lov til å score!

    Jeg fortalte det her til morfaren min, Johannes Ribsskog, (han som hadde vært rådmann i Haldsel).

    Så spurte han meg hvorfor de begynte på nytt, og da sa jeg at jeg visste ikke.

    Dette var kanskje da mora mi var på sykehuset, for å føde Axel.

    Da var jeg hos morfaren min og mormoren min i Nevlunghavn da, så da prata jeg med bestefar Johannes etter skolen.

    Noe sånt.

    Men men.

    Eller om det var noen uker etter, bestefar Johannes spurte meg ihvertfall om hvordan det gikk på skolen og hva jeg drev med på fritiden osv.

    Noe sånt.

    Men det denne ‘tullinga’ kan ha kommet fra, det var kanskje på grunn av det, at jeg hadde bodd noen år, på Halsen, like vel Larvik.

    Jeg bodde der fra 1976 til 1978 vel, i Mellomhagen, og fra 1973 til 1974, tror jeg, i Storgata, på Østre Halsen der.

    Ikke langt unna resturant ‘Hvalen’, som vel er ganske kjent.

    (Den er visst nedlagt nå, ser jeg).

    Og da jeg gikk i første klasse, på Østre Halsen skole, så fikk jeg ‘Halsen IF’ gymbag, av et slag de hadde på 70-tallet.

    Enda jeg ikke spilte for Halsen.

    Og jeg var egentlig fra Berger, regnet jeg vel meg som.

    Jeg likte meg ihvertfall bedre hos faren min og dem, enn hos mora mi og vår nye stefar, Arne Thomassen, så jeg får vel si at jeg var fra Berger.

    Det gikk greit å ha Halsen-bag, da jeg bodde på Østre Halsen.

    Men året etter, så flytta jeg jo til Larvik sentrum, siden mora mi flytta dit da.

    Og da hadde jeg fortsatt ‘Halsen’-bag.

    Jeg spurte om jeg kunne få ‘Fram’-bag.

    Men det kunne jeg ikke.

    Jeg måtte gå med Halsen-bag, i Larvik, i et år.

    Så det var slemme foreldre, må man vel si.

    Så det var kanskje derfor jeg ble tulla med av folka i klassen osv?

    Det som skjedde, var at det ble slåsskamp, mellom to i parallellklassen min.

    En som pleide å være bestekameraten min, som het Frode Kølner.

    Og en fra Torstrand, i noen blokker der, med rødt hår, som bodde like ved Fram-banen da.

    Og da skulle jeg hjelpe Frode da, for det var mest for morro skyld, virka det som.

    Men de her folka, de var tjukkere og større enn meg, som var rimelig tynn, siden mora mi ikke var så god til å lage mat.

    Så jeg fikk et par blåveiser, enda jeg satt oppå han i klassen til Frode.

    For jeg ville ikke slå han, når jeg satt oppå han, men han slo meg i trynet, mens han lå på bakken.

    Og så tok han gymbagen min, og kasta oppå huskestativet, på Torstrand skole der.

    (Det her skjedde like utafor fengselet, som var vegg i vegg med skolen der, så noen ganger hadde vi snøballkrig, mot fengselet).

    Men men.

    Og han var så vill og gal, han med det røde håret.

    Og han som liksom skulle være bestekameraten min, han Frode Kølner, han hjalp ikke da.

    Og jeg var bare med for morro skyld, egentlig, trodde jeg, så jeg var ikke så sinna.

    Mens han med det røde håret, han ble plutselig drit-sinna.

    Så sånn var det.

    Så det her var nok noe ‘lurings’ fra Frode og de, antagelig.

    Mora mi synes ihvertfall det her var rart, husker jeg, at store og litt tjukke Frode, bare stod og så på, mens jeg måtte slåss for han.

    Så sånn var det.

    Men han fra like ved Fram-banen der, han var litt gæern, og jeg klarte ikke å klatre, i sånne høye huskestativ, laget av tømmerstokker.

    Så jeg blåste i gymbagen.

    Og på mandagen etter, (det her var vel en fredag), så var gymbagen borte.

    Så da hadde jeg ikke noe Halsen-bag lenger.

    Og det var vel ikke så mye jeg kunne gjøre med det.

    Det var vel egentlig greit å ikke ha Halsen bag også, når man bodde i Larvik.

    Men men.

    Men om ‘tullinga’ mot meg, fra de andre klassen, kan ha vært på grunn av det at jeg var ny i klassen, og flytta dit fra Halsen da.

    Hvem vet.

    Slemme foreldre hadde jeg vel ihvertfall, for jeg husker at jeg ba om å få en ny bag, sånn at jeg slapp å gå med Halsen-bag, i Larvik, men det fikk jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Berger var nesten som et religiøst sted det, for meg, de årene jeg bodde i Larvik, fra jeg var tre år til jeg var ni år, under oppveksten.

    Det var fordi, at på Berger, (og Sand da, hvor besteforeldrene mine bodde), det var det eneste stedet, som jeg fikk noe særlig fred og ro.

    For mora mi og stefaren min, Arne Thomassen, de var så strenge og slemme, mot meg, så det var som en krig nesten, å bo der.

    Så dette tæret på meg, daglig, og det var aldri noe hyggelig å bo sammen med mora mi og Arne Thomassen, i Larvik og på Halsen og i Brunlandnes, vil jeg si.

    For det var alltid konflikter og hyling og skriking og slitsomt da.

    Noe som tæret på en.

    Det som holdt meg oppe, var at jeg var hos besteforeldrene mine på Sand da, i ferier osv.

    Jeg ville egentlig ikke flytte fra Berger, da mora mi flytta defra.

    Så jeg klagde, husker jeg, i bilen, da jeg var tre år.

    Men mora mi hørte ikke på meg.

    Men da lengta jeg tilbake til Berger da, etter at vi flytta til Larvik.

    Ikke fordi det var så fælt i Larvik, men fordi mora mi og stefaren min, vel må sies å ha vært ganske slemme.

    Så jeg likte aldri at vi flytta fra Bergeråsen da, og tilga vel aldri mora mi for det, at hu dro med meg og søstra mi, og flytta derfra, da vi var små.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 2.

    Det var også en annen episode, som skjedde, da jeg gikk på Torstrand skole, enten en stund før eller etter den slåsskamp-episoden.

    Antagelig litt før vel.

    Det var en morgen, som vi begynte til andre time kanskje, så hadde jeg ikke våkna helt.

    Så stod det en gutt, fra en klasse over meg, eller fra parallellklassen.

    Ved fengselet der, som jeg gikk forbi, (jeg gikk ned den bakken, forbi Herregården der, og fengselet og skolen var like ved Herregården da).

    Og det var en slags hekk, av trær vel, som det var en port i, som var inngangen til skolegården da, fra sletta utenfor fengselet.

    Og den morgenen, så stod det en gutt, og sperret den inngangen.

    Så jeg kom meg ikke inn på skolegården.

    Han stod og holdt med en arm i et tre på hver side av porten da, eller noe.

    Siden det var bare en ganske smal port eller inngang i hekken, eller tre-rekken.

    Så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, for jeg var ganske trøtt og, og jeg tror han gikk i en klasse over meg.

    Så jeg bare gikk hjem igjen.

    Og da var mora mi der, og morfaren min, Johannes, han var også der.

    Og da fikk mora mi, faren sin, Johannes, til å kjøre meg ned til skolen igjen, og kjefte på lærerne.

    Så det ble jo fullt sirkus, nede på skolen da.

    I friminuttet etter, så ville noen lærere eller inspektører, at jeg skulle bli med dem, og se om jeg fant han som sperra veien da.

    Men jeg syntes det ble litt for mye sirkus.

    For jeg kunne jo egentlig ha gått rundt, og inn en annen port.

    Men jeg var så trøtt.

    Så det var litt på grunn av at jeg ikke hadde våkna helt også, dette her.

    Så jeg syntes det tok av litt vel mye.

    For lærerne, de hørte tydligvis på morfaren min.

    Han nevnte kanskje at han var i familie med den kjente skolereformator, Bernhof Ribsskog, som kanskje var tremenningen hans, eller fetteren hans, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Men da dukka han gutten opp igjen da, og trygla om at jeg ikke skulle si til lærerne at det var han.

    Jeg svarte ikke noe, så han bare gikk bort.

    Og jeg snakka ikke mer med lærerne om det her heller.

    Men det er tydelig at dette ble det nok spurt om i alle klasserom da, eller noe, siden han gutten visste om det.

    Så de lærerne hadde vel nesten et sånn ‘terrorvelde’ på den skolen, Torstrand skole.

    Det var strengere der, enn på Østre Halsen, hvor jeg gikk i første klasse, husker jeg.

    Det var liksom en morskere tone, fra frøken osv., på Torstrand.

    Og det kjennetegnet nesten hele skolen, vil jeg si, at det var en ganske myndig og streng tone, fra lærerne.

    Og det var mye strengere, enn på Berger skole, hvor jeg begynte midt i tredje klasse.

    På Torstrand, så måtte vi gå ut i friminuttene, og det tror jeg ikke vi måtte på Berger.

    Og vi måtte gå på to rekker, i gangen, når vi for eksempel gikk til videorommet, i tredje klasse, husker jeg.

    Og jeg måtte gå bakerst.

    For i første klasse, på Østre Halsen skole, og i andre klasse, så var jeg flinkest i klassen.

    Men det skjedde noe i tredje klasse.

    Da fikk vi ny lærererinne, og hu var så ekkel mot meg da, og ville ha det til at jeg var sånn ugangs-person, og ikke flink da.

    Så det var også en grunn til at jeg ville flytte til Berger i tredje klasse, det var forbi at hu nye frøkna på Torstrand skole, i tredje klasse, var så ekkel mot meg.

    Så sånn var det.

    Jeg tror de fikk hu andre tilbake igjen.

    For 17. mai, i fjerde klasse, da var jeg på besøk hos Frode Kølner og dem, som hadde gått i parallellklassen min.

    Og da fikk jeg en ekstra fridag, på Berger.

    Og da, så var jeg med Frode på skolen, i Larvik.

    På Torstrand skole da.

    Da hadde mora mi og søstra mi flytta til Stenseth Terrasse, så søstra mi gikk ikke der da.

    Men jeg kunne nesten ikke være med i Frode og dem sin klasse, for det var parallellklassen min.

    Så jeg var med klassen min, på en time da.

    Nei, ikke en time, men en skoledag.

    Og det ble jo bare tull og tøys da.

    For Berger skole var ikke halvparten så streng, som Torstrand skole.

    På Torstrand skole, så måtte vi vel stille opp i gangen osv., før vi gikk inn i klasserommet, etter friminuttet.

    Og alle satt pent ved hver sin pult, på Torstrand.

    Mens på Berger skole, så satt elevene i grupper på 1, 2, eller 3 elever da, hulter til bulter, i klasserommet.

    Så det var veldig stor forskjell, på Berger skole og Torstrand skole, vil jeg si, enda begge skolene var kommunale skoler, i det samme fylket, Vestfold, på den samme tiden, (slutten av 70-tallet).

    Så sånn var det.

    Og den 16. mai, var det vel, som jeg var i Larvik, og var på Torstrand skole, i 1981, må vel det ha vært, i fjerde klasse.

    Da mener jeg at hu frøkna fra andre klasse, var tilbake.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så i andre klasse, på Torstrand skole, da var jeg best i klassen, husker jeg.

    Mens i tredje klasse, da var jeg en sånn ugangs-person, skjønte jeg på frøken, som helt klart viste at hun ikke likte meg da.

    Jeg lurer på om det kan ha hatt med, at søstra mi, hu begynte jo i første klasse, på Torstrand skole, da jeg gikk i tredje klasse.

    Hu skulle jo egentlig ha begynt der et år før, men ble sendt hjem igjen.

    Så hu begynte i første klasse to år på rad da.

    Så sånn var det.

    Men da fulgte jeg litt med på søstra mi, og leika litt med henne og venninnene hennes, noen ganger i friminuttene, på begynnelsen av 3. klasse.

    Og da var det en gang vi lekte sisten.

    Så var det en gutt som var med å lekte.

    Han stod midt i mellom oss som lekte sisten.

    Men han lot seinere som om at han ikke hadde vært med å leke da.

    Det var jeg og søstra mi, og noen venninner av søstra mi.

    Så ga jeg sisten til han gutten, etter å ha fått sisten, av ei venninne av søstra mi da.

    Og da datt han gutten ned, og brillene gikk i stykker da.

    Og da hadde jeg plutselig gjort noe galt da, for da begynte de venninnene til søstra mi, å skrike og kjefte på meg.

    Men han gutten stod jo midt blant oss som lekte sisten.

    Så her var det noe galt, mener jeg.

    Han må jo ha visst at vi lekte sisten.

    Hvis han ikke var med å leke, så burde han jo ha flytta seg da.

    Men jeg fikk skylda for det her da, og mora hans dukka opp på skolen, dagen etter, eller noe, og kjefta da.

    Så om søstra mi kan ha vært smart nok, i første klasse, (hu skulle jo egentlig ha gått i andre), til å planlegge det her da?

    Jeg ble ihvertfall sett på som en ugangsperson, av den frøkna i klassen vår, kanskje pga. den her episoden da.

    Så det var ikke noe hyggelig, å gå på skolen der, i tredje klasse, for jeg fikk aldri noe ros, og måtte gå bakerst, når vi gikk til videorommet osv., (den ene gangen da), for jeg var liksom sånn ugangsperson da, plutselig, etter å ha vært best i klassen, i første og andre klasse.

    Enda jeg var jo egentlig den samme personen, vil jeg si.

    Så det her var litt rart da.

    Så det var også en grunn, til at jeg ikke hadde noe imot å flytte til faren min, på Berger, da mora mi ville det, i tredje klasse, fordi hu nye frøkna, hadde sett seg ut meg da, som å være noe slags ugangsperson da, tydeligvis.

    Så da lå alle bøkene igjen etter meg, i hylla der osv.

    For jeg var ikke sikker på, om mora mi tulla, eller ikke.

    For man kunne ikke alltid stole på henne.

    Så jeg hadde ikke tatt med alle tingene mine, som lå i hylla, i klasserommet, på Torstrand skole da.

    Og det var fordi jeg ikke var sikker på om mora mi tulla, når hun sa at jeg skulle flytte til faren min.

    Og fordi jeg ville tulle litt tilbake med hu frøkna da, sånn at hu skulle skjønne det, at jeg ikke likte den måten hu hadde behandla meg på.

    Så derfor lot jeg bare tingene mine ligge i hylla der, i klasserommet, på Torstrand skole.

    Jeg tok de ikke med meg til Berger da.

    Fordi jeg likte meg ikke der, på Torstrand skole, i tredje klasse, med hu nye frøkna da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Så da jeg bodde i Larvik, hos mora mi, så var jeg nok litt nærmere morfaren min, Johannes Ribsskog, enn jeg var stefaren min, Arne Thormod Thomassen.

    Morfaren min, han kunne være artig, og fortelle eventyr, (som han hadde skrevet selv), om ‘Mannen i skogen’, osv., og han lærte meg og søstra mi å spille sjakk og kinasjakk, og sånne ting.

    Og han kunne også leke sisten, i hagen til han og mormoren min, i Nevlunghavn.

    Dette var vel i 1975 kanskje, at han pleide å leike sisten med meg, i hagen i Nevlunghavn, og når vi gikk tur i Nevlunhavn.

    Så da var vel bestefar Johannes, i 60-årene, og alikevel så var han sprek, og flink til å leke sisten.

    Mens stefaren min, Arne Thormod Thomassen, han lekte aldri med meg og søstra mi, på den måten.

    Han spilte aldri fotball, eller noe.

    Han var alltid myndig, og streng da, men kunne til nød ta oss med på sykkeltur, eller båttur, eller til travbanen da, som han pleide å dra med meg på, i helgene.

    For mora mi ville at han skulle ta med meg til travbanen da.

    (Det var Klosterskogen, Jarlsberg, Drammen og Bjerke).

    Av uklare grunner, for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 4.

    Denne sangen minner meg om Torstrand skole:

  • Ligner jeg noe på sånn jeg så ut da jeg var sånn 12-13 år da? Ligner jeg noe på morfaren min?

    ligner

    PS.

    Jeg lurer på om bestemor Ingeborg, (som skrev med mellomnavnet Ankerita, i Aftenposten), må ha tulla med bestefar Johannes.

    På det bildet der, da jeg var sånn 12-13 år vel, så var jeg nesten på gråten, mener jeg å huske.

    For hu bestemor Ingeborg var så forfærdelig, til å mase på folk og være slitsom da.

    Og vi var der i mange dager, en uke minst vel, jeg og søstra mi.

    Jeg bodde egentlig på Berger da, men var der i sommerferien, i Nevlunghavn.

    Og grunnen til at jeg lurer på om bestemor Ingeborg, tulla med bestefar Johannes, det var det, at en gang, da jeg gikk på Torstrand skole, i Larvik, i skoleåret 1978/79, i 2. klasse, det skoleåret jeg var åtte år.

    Da kjørte bestefaren min, Johannes, forbi meg, med en blå Mazda, som han hadde, mens jeg gikk de få hundre meterne hjem fra skolen, siden vi bodde i Larvik sentrum, i Jegersborggate.

    Jeg gikk opp Herregårdsbakken, i Larvik, heter vel den bakken.

    Der hvor de hogger inn i fjellet, tekst, når kongen har vært på besøk i Larvik.

    Så så jeg bilen til morfaren min da, kjøre opp bakken.

    Og morfaren min var vel ikke noen racer-sjåfør akkurat vel.

    Han var vel mer sånn mann med hatt, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Så den bilen var ganske daukjørt, tror jeg.

    Så da gikk det ikke så raskt oppover Herregårdsbakken, med bestefar Johannes, i Mazdaen.

    Så jeg så jo han, lenge før han nådde opp til der jeg var, for jeg var ganske langt oppe i bakken da.

    Og sånn bil, med den fargen, var det bare han som hadde vel.

    Så jeg stoppa han bestefar Johannes, midt i Herregårdsbakken da.

    Og så sa jeg at han måtte kjøre meg hjem da, for jeg var vant til at han henta meg, en sjelden gang.

    Så jeg regna med at han ikke kjørte forbi, hvis han så at jeg gikk på fortauet.

    Så kjørte bestefar Johannes meg de få hundre meterne hjem da, til Jegersborggate.

    Han skulle til Nanset Marked, et supermarked like ved der Nordbyen er nå, og handle for bestemor Ingeborg da.

    Like ved der det var travbane, på 60-tallet vel, i Larvik.

    Men men.

    Men da var bestefar Johannes så deppa.

    Han var ikke helt seg selv.

    Så han hadde noen sånne perioder hvor han var nedfor og tankefull og dypt deprimert og også ganske kuet tror jeg, vil jeg si.

    Så jeg tror at bestemor Ingeborg kan ha tulla med bestefar Johannes.

    Jeg kan nesten tenke meg hvordan dette kan ha vært.

    For, da jeg fikk lappen og bil, i 1996, så skulle jeg dra på sommerferie, til Danmark.

    (For jeg hadde begynt i ny jobb, på Rimi Bjørndal, som assistent i Rimi.

    Jeg hadde bytta butikk, fra Rimi Nylænde, hvor jeg også var assistent.

    Men, på Rimi Bjørndal, så var vi tre ledere, og de andre to, det var butikksjef Kristian Kvehaugen, og assistent Irene Ottesen.

    Og de var så tunge å samarbeide med og jobbe med.

    Ihvertfall for meg.

    Så jeg bare måtte komme meg bort, selv om jeg ikke hadde så god råd den sommeren, husker jeg).

    Så jeg dro på bilferie til Danmark.

    Og da dro jeg innom mora mi, på Nøtterøy, og bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Søstra mi må vel ha bedt meg dra innom dem, for hu hadde mer kontakt med Ribsskog-delen av familien, for hu bodde i Larvik lengre enn meg.

    Så dro jeg til bestemor Ingeborg da.

    Og traff onkel Håkon, fra den andre delen av familien min, og tante Tone, i Nevlunghavn, på campingplassen, blant annet.

    Bare noe jeg kom på.

    For jeg var hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, et par dager da, for jeg hadde jo tre uker ferie, må det vel ha vært.

    Så den dagen jeg skulle kjøre til Larvik, og ta ferga til Danmark.

    Da, så hadde jeg veldig god tid.

    Men bestemor Ingeborg, hun ville sitte på inn til Larvik.

    Og jeg har jo ferie, så jeg vil jo ikke stresse, det var jo timevis, til ferga kjørte.

    (Så jeg måtte dra ut til Østre Halsen der, og se hvordan det så ut der, hvor jeg vokste opp, fra jeg var 3 til jeg var 4 år, og så igjen fra jeg var 5, vel, til jeg var nesten 8 år vel.

    Så på Østre Halsen, så bodde jeg i nesten fire år tilsammen vel, og jeg husker mye av det enda.

    Så jeg bodde egentlig mer på Østre Halsen, enn i Larvik.

    Men i Jegersborggate, der skjedde det mye mer, og vi hadde større hage og sånn, så jeg husker at jeg og søstra mi, vi syntes det var veldig artig å bo i Jegersborggate i Larvik.

    Jeg var glad, for i Mellomhagen, på Østre Halsen, så bodde det tre nabogutter, som jeg krangla med og gikk dårlig overens med da.

    Så det var mye mer avslappende for meg, å bo i Larvik sentrum, vil jeg si.

    Hvor jeg bodde et og et halvt år ca., hvor mye skjedde hele tiden.

    Blant annet ble broren vår Axel, født der, da vi hadde bodd der ca. et halvt år vel.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Men bestemor Ingeborg, hun begynte å stresse og mase, på en måte, som jeg aldri kan huske å ha opplevd et menneske stresse og mase før.

    Hva var det hun skulle i Larvik, som hastet sånn, og var så viktig.

    Nei, det vet ikke jeg, for hun var pensjonist, og skulle vel bare i noen butikker.

    Men hun ville gå av bilen, ved Larvik Jernbanestasjon, som er like ved ferjekaia da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så jeg synes oppriktig synd på bestefar Johannes, som måtte bo sammen med bestemor Ingeborg.

    En annen ting som var rart, det var soverommene deres.

    Bestemor Ingeborg, hun sov i himmelseng, på et eget soveværelse, med et pikekammers, innenfor, og med masse sminkebord, osv.

    Bestefar Johannes, han sov på et rom, som var like ved siden av der bestemor Ingeborg sov.

    Og bestefar Johannes, han hadde dobbeltseng, for seg selv da.

    En ganske enkel dobbeltseng.

    Ikke noe sånn der himmelseng på han.

    Så hvorfor de hadde det sånn, det syntes jeg var rart.

    De hadde også bidet, på badet, så det var vel litt rart det og.

    Det var det ingen av oss som hadde sett før.

    Det var visst en gal fyrvokter som hadde bodd i det huset der før, sa bestemor Ingeborg.

    Som hadde russiske kamera på loftet, husker jeg vi fant, i den ferien, som det bildet er fra.

    Så det var litt merkelig det greiene der, med bestemor Ingeborg osv., at hun maste så mye.

    Så det kan nok ha vært litt som et helvete, å være bestefar Johannes, noen ganger, vil jeg tippe på.

    Men jeg flytta som sagt til faren min, da jeg var ni år, i 1979.

    Og etter det, så var det vel omtrent bare i den ferien der, som det bildet er tatt fra, at jeg så bestefar Johannes igjen.

    Og de var så spesielle, vi måtte dra til Stavern, til fotobutikken der, og få film, til et russisk kamera hver, (som lå på loftet der), i den ferien.

    Og da våkna de opp begge to, vil jeg si, både bestefar Johannes, og bestemor Ingeborg, når de snakket med mannen i fotobutikken da.

    Så sånn var det.

    Så da ble de plutselig fulle av liv, og virka 20 år yngre, begge to, vil jeg si, plutselig.

    Da var de liksom sånn verdensvante osv.

    Når de skulle prate med han fotohandleren i Stavern der.

    Det var bare noe jeg kom på, det siste her.

    Men det fantes nok ikke mange kvinnfolk, vil jeg tippe, som var vanskeligere å leve sammen med, enn bestemor Ingeborg, for bestefar Johannes, vil jeg nok tippe, hvis jeg skal være ærlig.

    Så sånn var nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg angriper Fremskrittspartiet litt, på Dagbladets kommentarsystem

    frp fornyer norge

    http://www.dagbladet.no/2009/08/29/nyheter/innenriks/valg_2009/7868105/#comments

    PS.

    Her er mer om dette, (fra samme link som ovenfor):

    statlige selskaper 1

    statlige selskaper 2

    PS 2.

    De folka nede i Tønsberg, de forstår ikke helt det her med øyer osv.

    De tror at øyer er noe skal drives, og man må leie rom der.

    I gamle dager, der hvor jeg er fra ihvertfall, Berger, så kunne man bare sette opp et telt på sånne steder, men da blir man vel jaget nå for tiden?

    Her er ihvertfall mer om dette:

    Fakta om Østre Bolærne

    Vestfold fylkeskommune kjøpte forsvarsanlegget Østre Bolærne i 2004 for å sikre allmennhetens tilgang til kystperlen. I 2005 kom også Nøtterøy kommune inn på eiersiden med 10%.
    1/1-08 overtok Torp Cafe & Catering AS driften av Østre Bolærne.

    http://www.vfk.no/default.aspx?sc_itemid={04343766-350D-418E-80F5-7A47E7C2065B}

    PS 3.

    Like ved der jeg vokste opp, Berger, så var det en fin øy, som var fuglereservat.

    Og det var omtrent det eneste jeg og faren min og Haldis og Christell, kunne gjøre, som alle syntes var greit omtrent, å det var å dra ut med båten.

    Det var før søstra mi flytta dit, for det meste, så det her var helt på begynnelsen av 80-tallet.

    Og faren min klagde nesten ikke, eller kødda nesten ikke, untatt at jeg kjørte feil mot bølgene, en gang vi kjørte ut til Møren, som jeg tror den øya heter.

    Jeg blander det litt med Mølen, som bestemor Ingeborg var så glad i, nede ved Nevlunghavn, som visstnok bare er noen steiner, så stranda ser ikke fin ut engang.

    Mens Møren, (hvis det ikke het Mølen, den øya og), den er veldig fin, på den måten, at det er ingen mennesker som bor der, og det er masse måker og sjeldne planter, på den øya.

    Kanskje ikke så fine strender, men det er mulig at det var noen strender der og, men mest fjell vel.

    Men men.

    Og masse måkereir og sånn da, men de fleste oppfører seg vel ordentlig der.

    Det er ca. en halvtime med båt, fra Berger.

    Og den øya, som ikke engang har et navn på Google Maps, så jeg, den ligger visst i Buskerud, så jeg nå.

    Så all ære til Buskerud, for at de tar så bra vare på en øy, hvis det er riktig øy jeg har funnet da.

    De har vel kanskje ikke så mange øyer i Buskerud, som jo går langt opp i innlandet.

    Men men.

    Vi var også med klassen dit, på Møren, (eller om det er Mølen), en gang, med ungdomsskolen, og klasseforstander Aakvåg, husker jeg.

    Her er mer om dette:

    møren 1

    møren 2

    http://maps.google.no/maps?f=s&utm_campaign=no&utm_source=no-ha-emea-no-google-gm&utm_medium=ha&utm_term=google%20maps

    PS 4.

    Jeg flytta jo til Berger, da jeg var ni år, fra Larvik.

    Men jeg var vel allerede da, ganske vant med sjøen.

    For jeg og søstra mi, vi hadde vært med faren vår, på båtferie, en eller to ganger, nedover mot Tønsberg da, sammen med Eastwood-familien, fra Berger, blant annet, i 1977 tror jeg det her var.

    Det var da faren min lot meg og søstra mi være igjen i båten, i Holmestrand, mens han gikk på fylla, på en pub der, første kvelden.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, stefaren vår i Larvik, Arne Thormod Thomassen, han hadde også en båt, som jeg og søstra mi pleide å være med ut i, fra vi var sånn tre-fire år gamle vel.

    Den båten hadde båtplass i Østre Halsen, hvor vi også bodde et par år.

    Så sånn var det.

    Og en gang, da jeg var fire-fem år vel, så holdt søstra mi, Pia, på å dette ut i vannet.

    Men jeg klarte akkurat å holde henne igjen.

    Det var mens båten lå ved brygga det her, men Arne Thormod, kunne ikke svømme, og jeg hadde ikke begynt på skolen ennå, så jeg kunne ikke svømme jeg heller, men søstra mi skulle se ut over rekka av båten, ned i vannet da, og hu var bare tre-fire år, eller noe, vel, og tyngdepunktet hennes tippa sakte over rekka av båten da.

    Men jeg fulgte med på henne, så jeg rakk akkurat og stoppe det, at hun tippa over rekka da.

    For hun tippa ikke så kjempefort, så det gikk akkurat ann å stoppe tippinga.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi pleide å kjøre ut til en del øyer, som lå utafor Østre Halsen der da, som også var veldig fine, og som alle kunne dra til, med strender og sånn og vel.

    Og en gang så kjørte bestefaren vår, Johannes, han kjørte meg og søstra mi og mora vår, ut til en øy, på St. Hansaften, i 1975 kanskje.

    En øy utafor Nevlunghavn da, hvor folk samla seg for å feire St. Hans.

    Så hadde vi med mat og sånn da.

    Så var vi ute på den øya, til det begynte å bli lyst igjen vel, til 3-4 om morgenen, eller noe.

    Men bestemor Ingeborg, hun var ikke med.

    Bestefar Johannes, fortalte eventyr, som han hadde laget selv, som het ‘Mannen i skogen’, som han senere skrev en hel bok om, som jeg renskrev, på maskin, da jeg var 16 år, og som bestemor Ingeborg sendte til flere forlag, men de sa det var for gammeldags.

    Men men.

    Og neste St. Hansaften, så måtte jeg og søstra mi, legge oss, klokka 20.

    Da var vi også i Nevlunghavn, og da hadde nok bestemor Ingeborg fått kontrollen, for da var det ikke noe St. Hansfeiring, men vi måtte ligge i timesvis, og prøve å sove, mens vi hørte på at de andre ungene, fra campingplassen osv., gikk sammen med familiene sine, ned til Havna, for å feire St. Hans da.

    Så den St. Hansaftenen, den tror jeg aldri at jeg kommer til å glemme.

    Og det var sånne ting, som gjorde at jeg hadde lyst til å flytte til faren min, på Berger, istedet for å bo sammen med hun halvgale mora og bestemora mi, må man vel nesten kalle dem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 5.

    Den heter visst Mølen den øya i nærheten av Berger og, akkurat som den stranda ved Nevlunghavn, som også heter Mølen.

    Det var derfor jeg ble litt forrvirra noen ganger, når bestemor Ingeborg, på sitt sprudlende dansk-norsk, som Påneset.no, kalte det, begynte å prate om Mølen, og at vi skulle gå dit.

    Da var det ikke alltid jeg var helt med, for man måtte også passe på å ha litt distanse, til bestemor Ingeborg, sånn at man ikke tok henne for alvorlig, for hun kunne være veldig slem og sårende, på sitt værste, og skikkelig gå inn for å såre en, når hun var i det riktige, eller gale, humøret.

    Så sånn var det.

    Her er mer om dette:

    mølen øy

    http://no.wikipedia.org/wiki/Mølen_(øy)

    PS 6.

    Og her er bestemor Ingeborgs Mølen, som er en steinstrand, eller morene fra istiden, nede ved Nevlunghavn.

    Jeg kan huske at bestemor Ingeborg, alltid pratet om at det var så fint å gå ut mot Mølen.

    Og vi gikk så godt som alltid tur, etter søndagsmiddagene, som jeg og søstra mi var på en del av, der ute.

    Men, når jeg var med, så gikk vi aldri til Mølen, for jeg kan ikke kjenne igjen den stranda, og gravhaugene, fra Wikipedia.

    Når jeg var med, så gikk vi som oftest, andre veien, ut mot Stavern blir vel det.

    Og ikke mot Helgeroa.

    Så sånn var det.

    Hvis jeg skulle gjette, så ble kanskje asken etter bestemor Ingeborg, spredd ute på Mølen da, siden hun var så begeistret for den stranda, og pleide å male der ute osv?

    Hva vet jeg.

    Her er ihvertfall mer om Mølen, ved Nevlunghavn:

    mølen nevlunghavn

    http://no.wikipedia.org/wiki/Mølen

    PS 7.

    Og fra sommeren 1981, må vel det her ha vært.

    Da hadde jeg nettopp flytta inn i den nye leiligheten til faren min, i Leirfaret.

    Og faren min bodde hos Haldis.

    Så skulle vi ta båten til Haldis, til Mølen da.

    Jeg og faren min og Haldis og Christell.

    Og jeg gikk opp og henta masse Grans brus, som faren min hadde kjøpt, enda jeg var mest glad i Coca-cola.

    Tre flasker til meg vel, og tre flasker til Christell vel.

    Noe sånt.

    For vi skulle møte regnskapsføreren, til faren min, en som bodde i Olleveien, egentlig, på Bergeråsen.

    Men, om sommeren, så bodde han visst på Mølen da.

    I et telt der, sammen med familien.

    Og han regnskapsføreren, han hadde to unger, som var litt yngre enn meg og Christell vel.

    Og de ungene, de var så vant til å være ute på øya der, på Mølen.

    Og så vant til å gå på steinene der, at dem gikk like raskt, på steinene, barbeint, som andre gjorde med sko.

    Så jeg sleit med å gå like raskt.

    For på Mølen, så var det bare stein, og ikke noe sand, såvidt jeg kan huske.

    Så sånn var det.

    Så det var kanskje ikke stedet man ville dratt til akkurat, for jeg tror han regnskapsføreren, og familien hans, de bodde omtrent der hele sommeren, hvis jeg skulle gjette.

    Så det var bedre å dra til et sånt svaberg da, på Hurumlandet, f.eks.

    Så derfor er det viktig, at det ikke blir lov å bygge i strandsonen, hvis ikke så er det ikke noen særlig steder å dra til igjen vel, etterhvert.

    Vi får se.

    PS 8.

    Og han sønnen til regnskapsføreren, (som var så flink til å gå barbeint på steinene ute på Mølen), han og lillesøstra til ‘Lille-Oddis’, var det vel det her, tror jeg, de var visst veldig tidlig frampå, husker jeg at onkelen min Håkon sa, var det vel.

    Så de fikk visst unge, når de var 15-16 år gamle.

    Hvis jeg skjønte det riktig, fra onkelen min.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

  • Aftenposten, de var ute hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, stort sett hver sommer, tror jeg, men arkivet går bare til 1983

    hver sommer

    PS.

    Bestemor Ingeborg, viste meg et utklipp, sommeren 2004, kan det kanskje ha vært.

    Og da var tittelen på Aftenpostens artikkel, vel ‘Den fineste haven i Nevlunghavn’.

    Og der begynner Johannes å ymte frampå, om at de må selge noen antikviteter osv., pga. dårlig råd.

    Så det må ha vært en annen artikkel, fra en eller to somre tidligere.

    Så hva Aftenposten, gjorde ute hos dem, hver sommer, bare for å ta bilder av hagen, det vet jeg ikke.

    Men jeg tror at bestemor Ingeborg, hadde et slags nettverk, (illuminati?), som gjorde at hun kunne få til sånt da.

    Noe sånt.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er det bestemor Ingeborg (Ankerita Ribsskog), som skrev i Aftenposten, i 1984, like før Johannes døde, må det ha vært, i Spania, den vinteren vel

    bestemor ingeborg ankerita

    PS.

    Jeg kan ikke huske at mora mi sa, at Ingeborg og Johannes burde få seg et mindre hus, nærmere Oslo.

    Så hvem som har sagt det, det vet jeg ikke.

    Men man kan ikke vite alt.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg lurer på om Johannes kan ha skrevet noe av den artikkelen jeg, for jeg synes ikke at alt ligner så mye på bestemor Ingeborgs skrivestil.

    (Hun skrev jo alltid på rent dansk, vil jeg si, hvis jeg ikke husker feil).

    Men det er mulig jeg tar feil.

    Bestefar Johannes, han skrev en bok, som het ‘Mannen i skogen’, som jeg skrev på skrivemaskin, fra Johanness sin kladd eller håndskrift, skoleåret 1986/87, var det vel, første året jeg gikk på Handel og Kontor.

    Dette var et par år etter at Johannes døde da.

    Og bestemor sendte det jeg skrev, til fler forlag da, som ikke syntes det var moderne nok, så ingen ville trykke det da.

    Men jeg kopierte det opp, så det ble fem hefter ihvertfall av den boka da.

    Selv om jeg ikke vet helt hvor min kopi har blitt av nå, jeg var fremdeles bare 16 år, da jeg dreiv med den her maskinskrivinga.

    Så sånn var det.

    Så fikk jeg noen penger av bestemor Ingeborg, om vel ikke så veldig mye.

    Hun bodde da i Stavern, forresten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Bestemor Ingeborg, klagde på at kvinnenavnene der ute, ble ‘eksesserert’.

    Hun gjorde altså narr av folka som bodde der ute da.

    For eksesserert, det ordet måtte jeg tenkte litt på, men det betyr nok at navnene ble overdrevet.

    INXS, betyr jo i overkant av.

    Hvor XS, betyr exess, eller exces, (eller hvordan det staves), altså det samme ordet, som bestemor Ingeborg brukte.

    Så sånn er det.

  • Det er ikke bare jeg, i Ribsskog-slekten, som har drevet med debatt. Her er det A. Ribsskog, som er med i debatt, i 1993. Jeg tror han var forfatter

    debatt

    PS.

    Asbjørn Ribsskog, døde visst i 1998.

    Det kan ha vært fordi at han bodde i Drøbak, at mora mi flytta dit, rundt 1996.

    Mora mi fikk kreft, høsten 1998, og døde høsten 1999.

    Selv om håret ble grått av cellegiften, og ikke falt av, så jeg vet ikke helt om det har foregått noe som ikke var helt bra.

    Hvem vet.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om han Asbjørn Ribsskog, som vel kan kanskje ha vært en tremenning, av min morfar, Johannes Ribsskog, eller noe sånt:

    asbjørn ribsskog

  • Her ser vi at min morfar, Johannes Ribsskog, var på radio, i 1946, angående en diskusjon om idrett. Han var politi, for jusstudenter, måtte være det

    johannes ribsskog politi

    PS.

    Etter ferdige jusstudier, så var min morfar, ansatt av staten, som anklager, eller aktor, under landsvikprosessen, etter krigen.

    I Lillehammer, mener jeg min mormor sa, på telefon ifjor.

    De bodde også i Nittedal, så det kan ha vært noe av det samme der.

    Så ble han Rådmann i Hadsel, i Vesterålen, og de flyttet opp dit, hvor bl.a. min mor vokste opp da, før de flyttet ned til Hurum, på 60-tallet.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    NRK hadde både en Rinnan og en Adolf, med i diskusjonen, som min morfar var med på.

    Så jeg vet ikke helt hva de drev med, i kringkastingen, året etter krigen.

    Men men.