johncons

Stikkord: John Ellingsen (Fra OBS Triaden)

  • Min Bok 3 – Kapittel 41: Mer fra Terningmoen

    På Terningmoen, så var det også noen kurs, som vi soldatene kunne følge, på fritiden.

    Blant annet så tilbydde de ex-phil-kurs der.

    (For de som ville begynne på universitetet da).

    Nå hadde jo jeg studert to år på NHI, før jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Og jeg hadde jo også lest til ex-phil, som privatist, ved UIO, våren 1991, (altså et par år før det her da).

    Så da jeg hørte at jeg kunne ta ex-phil, også i militæret, så ble jeg med på det da.

    Mest for å få litt avveksling, fra tjenesten, som geværmann, som jeg syntes at var ensformig og slitsom, og jeg var også ganske selvstendig, så jeg trivdes bedre, i et klasserom, enn med masse befal rundt meg, hele tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg er ikke hundre prosent sikker, på hvem det var, som arrangerte dette ex-phil-kurset, (som var i skolebygningen, på Terningmoen).

    Jeg har skrevet at det var Høgskolen i Hedmark, på CV-en min.

    Men det kan for alt jeg vet også ha vært UIO, eller noen andre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu som foreleste, på det ex-phil-kurset, det var ei eldre dame, som jeg ikke syntes, at var så flink, til å forklare.

    Jeg skjønte ihvertfall ikke noe, av hule-lignelsen, til Platon, som hu prøvde å forklare oss om da.

    Så etter dette, så mista jeg litt av interessen, for dette kurset, da.

    Spesielt siden jeg jo egentlig var ferdig å studere og.

    Så dette kurset, det var bare noe begynte på, for å få litt avveksling liksom, fra militæret da.

    (Så dette var bare et kurs jeg begynte på, men ikke fullførte da.

    Det var ikke sånn at jeg prøvde meg på å ta noen ex-phil-eksamen igjen, våren 1993.

    Så langt kom jeg ikke.

    Jeg var vel bare med på en forelesning, (eller noe), etter at jeg falt av litt, når vi kom til det her med hulelignelsen til Platon, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et slag bibliotek, eller noe, i en brakke, ikke så langt fra kantina vel, på Terningmoen.

    Og der stod det noen PC-er, som man kunne få bruke.

    Så en gang, våren 1993, så fikk jeg låne en av de PC-ene, og jeg skrev så et brev, til OBS Triaden, (og butikksjef John Ellingsen der), hvor jeg spurte om jeg kunne få en attest, for den tiden jeg hadde jobbet, på Matland og OBS Triaden, da.

    Men det jeg fikk i posten, det var bare et skjema, hvor det stod hvor mange timer jeg hadde jobba, osv.

    Men så arrangerte militæret et jobbsøker-kurs, som jeg var med på, en av de siste ukene, av førstegangstjenesten.

    Og der, så fikk jeg lov til å skrive et nytt brev, til OBS Triaden, (og John Ellingsen da), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Men jeg fikk fortsatt ikke noe ‘ordentlig’ attest liksom, fra OBS Triaden da.

    Jeg fikk bare et sånt skjema, og ikke noe lignende av den bra attesten, som jeg hadde fått, av redaktør Knut Lønø, i Norsk Hagetidend, et par-tre år før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den skolebygningen, den var vi også noen ganger i, når vi fikk undervisning om russiske fly, og sånt, fra militæret.

    Og jeg husker at troppsass. Øverland, han satt og delte ut koffeinpiller, like ved der jeg satt, under noe undervisning der, en gang da.

    For det var lett å sovne, når man hadde sånn her undervisning, etter en lang dag utendørs kanskje, med mye fysisk trening osv., ofte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller så kan jeg jo ta med om det.

    At i 1992/93, da jeg var i militæret.

    Så var jo dette like etter at muren hadde falt og Sovjetunionen hadde gått i oppløsning.

    Så det var ikke så veldig lett å motivere seg for, å åle seg rundt i gjørma, i et år, på den her tida.

    Hvor det ikke virka som at det var så veldig høy fare, for at det skulle bli krig, akkurat.

    Dette var jo like etter at det hadde blitt fred.

    Terrorbalansen hadde jo ligget som noe forferdelig, (må man vel si), over livet mitt, helt fra jeg første gang hadde hørt om atombomber.

    Så når muren falt og Warszawa-pakten gikk ned.

    Så var jo dette som noe veldig bra, husker jeg, at jeg syntes.

    For da forsvant jo dette som hadde hengt over folk, i Norge, under hele mitt liv, (må man vel si).

    Nemlig at det når som helst, kunne bli en atomkrig, som kunne ødelegge hele verden, (og ihvertfall Europa, som lå midt mellom USA og Sovjet, da).

    Så jeg syntes ikke at det var lett, å motivere meg, for å være i militæret, på den her tida, da.

    Det var sånn at man måtte ta seg skikkelig sammen, for å klare å komme seg igjennom det, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 105: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XI

    Da jeg jobba på OBS Triaden, så hendte det vel ganske ofte faktisk, at det var brannøvelser.

    Og da måtte alt av kunder og ansatte ut av senteret da.

    En gang, så var det ei utenlandsk dame, i 20-30-årene kanskje, som ikke fikk med seg, at det var brannalarm.

    Hu skjønte ikke hva som ble sagt, på høytaleranlegget da.

    Hu stod mellom ferskvareavdelingen og kassene, like ved nødutgangen for oss ansatte der vel.

    Og jeg var jo ikke leder der, men ingen av de damene som jobba i kassa-avdelingen, (hverken hu nye kassalederen eller om det var Liss og/eller Fanney, som var der da), sa noe til hu dama, som også hadde en liten unge, oppi vogna si da.

    Så jeg måtte be hu kundedama om å ta ungen da, og gå ut av senteret, siden det var alarm da.

    (Noe som egentlig var kassalederen sin jobb, mener jeg å huske).

    Jeg lurer på om hu kundedama måtte bli med oss ansatte ut den nødutgangen som gikk ut ved personalinngangen der, på OBS Triaden.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så jeg var nesten som en leder der, noen ganger, på OBS Triaden, må jeg nesten si.

    (Hvis jeg skal ta i litt).

    Siden de som var ledere der egentlig, på OBS Triaden, kanskje kunne oppføre seg litt nølende noen ganger da.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kunne også noen ganger, når jeg jobba på OBS Triaden, gå på kontoret, til butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, og klage på at prisene på ditt og datt var feil da.

    (Siden jeg satt i kassa, så fikk jeg jo ofte høre det av kundene, hvis en vare var feil prisa da).

    En gang, som jeg gjorde det, så fikk jeg bare høre, at ‘ikke nå, Erik’, av Claus vel.

    (Hvis det ikke var fra butikksjef John Ellingsen da).

    For da var det vel et eller annet alvorlig som foregikk da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Som de egentlig prata om, inne på kontoret der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg levde liksom litt i ‘kassa-verdenen’ da, mens jeg jobba på OBS Triaden.

    Så butikksjefen og assistenten, de syntes nok ikke at jeg var så kul, når jeg kom inn på kontoret og klagde på feil prising, osv.

    For de hadde vel kanskje en annen tone der, enn den jeg brukte.

    Jeg måtte kanskje ‘barske meg litt opp’, for å gå inn på kontoret der, og klage på feil prising, og sånn, da, til ‘de høye herrer’, så jeg hadde nok kanskje en litt anspent og ‘kjeftete’ tone.

    Det er nok mulig.

    Og det var enda verre når det gjaldt spesialvareavdelingen.

    Der var det ‘alltid’ problem med prismerkingen, på varene, husker jeg.

    Og prislappene derfra, de hadde en kode, som man måtte slå inn i kassa, om som var for en bestemt varegruppe da.

    Og ofte så ville ikke den koden stemme.

    For eksempel så stod det kanskje ‘sko’, på kassa, når jeg tasta inn den koden, også hadde kunden kanskje handla noen klær, eller noe.

    Og da måtte jeg hver gang rope på ‘spesialvareavdelingen til kasse 14’, (eller om det var ‘Lars Erik til kasse 14’), eller noe.

    Og dette hendte jo som regel flere ganger på hver vakt da.

    Så jeg skjønner det, hvis Lars Erik Koritov, som var leder for spesialvareavdelingen der, ble lei av at jeg klagde på prisinga hele tida da.

    For jeg var vel omtrent den eneste, av de i kassa, som gadd det, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det første året vel, som jeg bodde på Ungbo.

    Så hørte jeg på en Oslo-nærradio, på stereoanlegget, på rommet mitt, en dag.

    Og en nærradiostasjon, de ‘hypet’ en sang, av et Oslo-band, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men sangen, den het ihvertfall ‘Maria is beautiful’, (eller noe).

    Og den CD-singelen, den ble visst solgt, på tilbud, på CD Akademiet, på Oslo City, (eller noe), da.

    Og jeg var ganske ofte innom den butikken, så jeg kjøpte den CD-singelen, til 29 kroner kanskje da, (i samme slengen kanskje, mens jeg kjøpte en annen CD da).

    (Dette var jo fra før mp3-enes tid.

    Så da pleide jeg mye oftere å kjøpe CD-er, enn jeg gjorde, etter at jeg fikk meg internett da).

    Og mens jeg prøvde å høre litt mer på den ‘Maria is beautiful’-sangen, på stereoanlegget mitt da.

    En kveld da antagelig.

    (En høstkveld muligens vel.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Så hendte det rare, at noen lokale ungdommer, (må det vel ha vært), på Ellingsrudåsen, de kasta et råttent eple, på vinduet, til rommet mitt.

    Mens jeg hørte på den sangen da.

    Og da fikk jeg litt sjokk.

    For det var liksom en gjeng, (kunne jeg noen ganger høre), som stod utafor, om kveldene, ikke så langt unna vinduet mitt da.

    (I barnehagen, eller hvor de kan ha oppholdt seg).

    Jeg var ganske ung, på den her tida, så jeg turte ikke akkurat å stå i vinduet mitt og speide etter dem heller.

    (Og jeg var ikke så flink til å vaske vinduer og sånn heller, på den her tida.

    Jeg hadde jo veldig mye å gjøre, på NHI og på jobben, på OBS Triaden da).

    Og jeg var litt sånn sky nesten og, da jeg bodde der.

    Siden jeg var fra Bergeråsen og Ellingsrudåsen, det var liksom så i utkanten av Oslo, som man kunne komme da.

    Så det var liksom som et sånt litt ukjent og et litt ‘rart’/sært/rånete sted kanskje da.

    (Man kan vel kanskje si at Ellingsrudåsen er mer som en del av Romerike, enn som en del av Oslo, for alt hva jeg vet også, forresten).

    Hvor alle kjente alle liksom.

    Men hvor jeg vel alltid kom til å være en som var utenfor og fremmed da, kan man vel kanskje si.

    Så det var ikke sånn, at jeg vaska det vinduet mitt, dagen etter, eller noe.

    Neida, jeg glemte det vel kanskje bort, og det gikk vel kanskje et år, (eller noe), før jeg vaska det vinduet, mens jeg var i militæret vel, og da var mer vant til å vaske og sånn, derfra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg flytta til Oslo.

    Men mens søstera mi Pia fortsatt bodde hos bestemor Ågot, på Sand.

    Så mener jeg at det var sånn, at fettern min Ove og jeg, ble med Pia, på en ny cafe, som hu hadde oppdaget i Drammen, som hadde et fransk navn, eller noe, vel.

    Dette var kanskje i sommerferien 1990.

    Hvis jeg skulle gjette.

    (Det er mulig).

    Når vi tre gikk inn på den cafe-en.

    (Det er mulig at Pia hadde en venninne med og).

    Så husker jeg det, at noen Drammensdamer, de kommenterte utseendet, til Ove og meg, som liksom dannet baktroppen inn på den cafeen da.

    Etter Pia som ledet an da.

    Og da sa hu ene dama først, at Ove og jeg var så kjekke.

    Og så diskuterte de hvem som var kjekkest.

    Også sa de at, (hvis jeg hørte det riktig), noe sånt som, at ‘han var kjekkest, for han andre andre hadde liksom så rar form på hue’, eller noe.

    Og da lurer jeg på om det var Ove, som de mente.

    For han har liksom et sånt ganske stort hue vel, som han har arva etter mora si Inger, (som er i Jehovas Vitner), mistenker jeg.

    Men det er også mulig at det var meg de mente, at hadde rart hue.

    Det var jeg vel ikke hundre prosent sikker på.

    Men jeg tippa på at de vel kanskje mente Ove, husker jeg.

    Og jeg lurer på om Ove fikk med seg hva de her Drammensdamene prata om og.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det bare fire notater igjen, på notatblokka mi her.

    Så nå blir det nok bare et kapittel til, av Min Bok 2.

    Så jeg får prøve å få skrevet dette siste kapittelet, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 98: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IV

    Det første året jeg bodde i Oslo, forresten.

    (Skoleåret 1989/90).

    Da jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø.

    Så pleide jo Magne Winnem ofte å henge hos meg, i helgene, før vi dro ut på byen.

    Vi pleide ofte å gå ut både fredag og lørdag, husker jeg.

    Og da ville vi ofte kle oss i dress, men vi prøvde å ikke bruke for mye penger da.

    (Selv om jeg må innrømme at hundrelappene gikk ganske radig unna.

    En sånn her kveld på byen, så kunne det fort gå 400-500-600 til halvlitere, mat, sigaretter og inngangspenger på diskotekene, husker jeg).

    Winnem var jo i militæret, og jobba før det som leder i Rimi.

    Og jeg var jo student.

    Så vi pleide så og si alltid å ta bussen, ned til Sentrum, fra bussholdeplassen i Dumpa, på Abildsø der, (hvor jeg bodde like ved da), når vi skulle ut på byen.

    Og jeg kom på et par ting, i dag, som jeg overhørte, på den bussen, dette året, forresten, på to kvelder i helgene, når Winnem og jeg skulle ut på byen da.

    En gang, så var det to tenåringsjenter, som snakka sammen, på den 71-bussen, husker jeg.

    Hu ene sa til hu andre at Lars Saabye Christensen, ‘han forfatteren’, som hu vel kalte han.

    Han skulle ha fest da.

    Og han likte visst det, (virka det som ihvertfall, fra det jeg overhørte, at disse to jentene snakka om), at pur unge tenåringsjenter dukket opp på de her festene hans da.

    Hu som fortalte om det her, hu lo litt da, mens hu fortalte om denne festen da, til hu andre jenta, som hu prøvde å overtale, til å bli med henne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen episode, som hendte, på den 71-bussen, på vei fra Abildsø og ned til Jernbanetorget.

    Den var rimelig pinlig, må man vel si.

    En gutt, i slutten av tenårene, (eller om han var i begynnelsen av 20-årene), og to damer, på omtrent samme alder vel.

    (Som bodde sammen alle tre vel).

    De satt på bussen, gode og brisne, ikke langt unna der Winnem og jeg satt da.

    Ganske langt bak i bussen.

    Hu ene dama fortalte til hu andre, at hu hadde ‘knela’, (som hu vel sa det), når hu hadde hatt sex sammen med han nevnte karen da.

    (Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig sa han fulle karen, til meg, om jeg og hu andre dama, på bussen, skulle gjøre noe lignende.

    Men jeg syntes, at dette ble veldig pinlig, og var ikke interessert i det, husker jeg, at jeg svarte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk forresten heller ikke helt med meg hvordan sex det her var snakk om da.

    Men de her folka var så rølpete, fulle og harry.

    Så det ble rimelig pinlig det her, må jeg nok si.

    Jeg likte ikke å ha så mye åpenhet og oppmerksomhet, mot sexlivet mitt liksom.

    Jeg likte heller å være litt diskret om sånne ting, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året jeg bodde på Ungbo, så dro Wenche og de andre folka som bodde der, meg med, til et ganske kjedelig utested, i Strømmen.

    Wenche hadde ei venninne, med lyst hår, som nesten så ut som om hu hadde Downs, må man vel si.

    De damene, som dro meg med, til det utestedet, i Strømmen.

    De fikk meg også til å bli med hu dama, som så ut som om hu hadde Downs omtrent, ut i en bil, som stod utafor det utestedet, husker jeg.

    Jeg husker at vi prata, om noe greier, som hu dama begynte å prate om vel.

    Kanskje om noe problemer hu hadde, eller noe.

    Men jeg syntes ikke at hu så noe fin ut, så jeg prøvde meg ikke på henne, (for å si det sånn).

    Dette med å dra til Strømmen, (med de her Ungbo-folka), det var bare noe jeg ble dratt med på.

    Og jeg var jo vant til å gå ut, på de kuleste utestedene, i Oslo, osv.

    Så jeg våkna ikke helt av det her utestedet i Strømmen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer forresten på om det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, rundt hu her dama, som så litt ut som om hu hadde Downs, eller noe, da.

    For den neste gangen, som hu som så ut nesten som om hu hadde Downs, var på besøk, hos Wenche, på Ungbo der.

    Og jeg satt i stua, og så på TV vel.

    Mens de to damene surra rundt der da.

    Så smalt det fra hu som så ut som om hu hadde Downs, at hu ‘skulle finne seg en ordentlig gutt’.

    (Utenom sammenhengen).

    Så det er mulig at det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, som Wenche og hu med Downs prata om kanskje da.

    Men for å være ærlig, jeg var ikke så interessert, for å si det sånn.

    Så jeg bare lata som ingenting, og så bare på TV da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, et av de første årene, som jeg bodde i Oslo.

    Så satt jeg på med Glenn Hesler og Øystein Andersen i en av varebilene de hadde, mens de dreiv på med spilleautomatfirma.

    Det var plass til tre foran, så dette var nok en hvit varebil, som dem hadde, etter at de først hadde hatt en rød Toyota HiAce, som de fikk kjøpt billig, av firmaet til faren til Øystein, (nemlig Tetra Pak, i Oslo Vest/Bærum vel).

    Jeg satt på passasjersetet, til høyre.

    Det var vel Glenn Hesler som kjørte vel.

    Og antagelig Øystein Andersen som satt i midten da, (hvis jeg skulle gjette).

    Da vi kjørte forbi Sentralsykehuset i Akershus, som ligger like ved Maxi Skårer der, i Lørenskog.

    Så sa Øystein til Glenn, (mens han gliste og lo, mens han prata da), at ‘har du hørt at dem har bytta ut alle vinduene på SIA da?’.

    (SIA var en forkortelse for Sentralsykehuset I Akershus, da).

    Fordi at så mange folk hadde hoppa ut av vinduene der, fortsatte Øystein.

    Det er mulig at Øystein glemte at jeg satt der, eller noe.

    For da jeg spurte om hvorfor så mange folk hoppa ut av vinduene der.

    (For jeg fikk litt sjokk da, over å høre det her da).

    Så svarte ikke hverken Øystein eller Glenn vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men de bare så litt på hverandre kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at på en av varetellingene, på OBS Triaden.

    Så sa butikksjef John Ellingsen til Cathrine Løvdahl, som jobba som ekstrahjelp, i frukta, at hu skulle telle, liksom i tospann, med meg, da.

    Men det ville ikke Cathrine Løvdahl, (husker jeg at hu svarte, til John Ellingsen).

    For hu og hu lyshåra venninna hennes, de skulle telle i frukta da, (husker jeg at hu svarte, til butikksjef John Ellingsen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning, Øystein Andersen, han var jo heavy-fan.

    Og han pleide noen ganger å kjøpe heavy-plater, fra en plateforretning, i Gøteborg, på postordre, (må man vel kalle det).

    Øystein viste meg postordrekatalogen, til den plateforretningen.

    Og sa at de hadde også en plate der, som han trodde, at jeg ville like.

    Og det var en sang, med et band som ble kalt Spacemen 3, som het ‘Big City’, vel.

    Og den fikk Øystein overtalt meg til å kjøpe da.

    En av de ganske mange gangene, som jeg var på besøk hos dem, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog der.

    Og det var litt rart, husker jeg.

    For alle platene i den katalogen, var heavy-plater da.

    Unntatt den ene maxi-singelen, (var det vel), som Øystein overtalte meg til å bestille da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del fler ting som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og disse tingene tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 86: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Jeg har noen stikkord-notater, som jeg skriver fra nå.

    Og noen av de er kanskje litt dumme/pinlige, så de har jeg sikkert spart til slutt da.

    (Noe sånt).

    En gang jeg var nede i Sentrum, på den her tiden, så var jeg på Jack & Jones, var det vel, på senteret Arkaden, i Karl Johan.

    Jeg spurte vel en som jobba der, om de hadde sommerskjorter, (eller noe), kanskje siden jeg pleide å låne min fars sommerskjorter, det første året, som jeg gikk på Sande Videregående.

    (Noe sånt).

    Men han som jobba der, han svarte det, at, ‘om sommeren, så går du bare i sånne her skjorter, vet du’, (eller noe), og viste at han gikk i sånne tennisskjorter da.

    Det syntes jeg ble litt uvant, så jeg kjøpte meg vel heller noen t-skjorter, tror jeg.

    Men en god del år seinere, (etter at jeg ble butikksjef, osv.), så gikk jeg over til å gå med sånne tennisskjorter mye da, (istedet for t-skjorter), siden de tennisskjortene har krage og sånn da, og vel ser litt mer formelle ut da, enn t-skjorter.

    Noe sånt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var med OBS Triaden, på en samling, på hotellet Olavsgård, i Skedsmo/Romerike, dagen før Matland bytta navn til OBS Triaden.

    Så dro vi innom butikken, etter møtet/foredraget/seminaret, på Olavsgård.

    Og da tok vi vel buss, tilbake til Triaden, mener jeg.

    Og da sa butikksjef John Ellingsen, (var det vel), at i tillegg til tilbudene som stod i kundebladet, så kunne vi som jobba der, få kjøpe Levis-bukser billig.

    Som et slags ekstratilbud da.

    For vi ansatte, vi skulle få se den ny-ombygde butikken, (med ny spesialvareavdeling da, som Matland ikke hadde), dagen før kundene fikk se den da.

    Også fikk vi også lov til å kjøpe de gode tilbudene, før kundene da.

    Men bare en av hvert tilbud, (eller noe sånt da).

    (Og de tilbudene, de vekte ikke akkurat meg opp så mye, husker jeg.

    Som jo hadde vært med på et eller to-års jubileet til Gågata, i Drammen, (var det vel), da for eksempel Spaceworld, i Risto-senteret der, solgte ti Spectrum-datamaskiner, (dette var midt på 80-tallet), for en krone stykket.

    Og bokhandelen på Lyche, solgte tastafoner, (var det vel), også for en krone da.

    Mange butikker, på Risto-senteret, Lyche og Glassmagasinet da.

    De hadde dyre ting, som kostet flere hundre kroner til vanlig, til salgs for en krone da.

    I begrenset antall.

    Så hele Gågata i Drammen, var jo helt stappa full av folk, (må man vel si).

    Og innvandrere var der hele familier, husker jeg.

    Og noen eldre, Drammenser-damer, klagde på at ungene til noen pakistanere, (var det vel), grein da, noen av dem, der de stod, midt inne i en flokk, av elleville kunder, (mye pensjonister vel, men også skoleungdom som Kjetil Holshagen og meg, som hadde skulka skolen, for å være med på det her da), som løp som gale nesten, når butikkene åpnet da, for å prøve å være blant de ti første som fikk tak i en datamaskin, til en krone da.

    Det var Kjetil Holshagen, som bodde like ved meg på Bergeråsen, (men som egentlig var fra Konnerud, i Drammen vel), som tipsa meg om det her, og fikk meg til å bli med, på en-kroners-tilbud, i Gågåta, i Drammmen da.

    Selv om vi var sjanseløse, til å komme først til datamaskinene.

    Jeg stod først, i en inngang, som gikk fra Lyche, (eller om det var Glassmagasinet), og inn til Risto-senteret.

    (Var det vel).

    Men de åpnet hovedinngangen først.

    Så jeg fikk ikke tak i datamaskin, like vel.

    Og jeg var ivrig etter å komme inn, (husker jeg).

    Så jeg gikk for nærme, da skyvedøra skulle åpnes.

    Så han som åpna den, måtte åpne den på nytt vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men om det ekstra olabukse-tilbudet, til John Ellingsen.

    Om det var et angrep på meg?

    Som ikke lukta så bra, den dagen, for jeg hadde jo hatt så mye sex, med hu Ragnhild fra Stovner, natta før det her, (så jeg lukta vel en del av hennes kjønnssafter, vil jeg nok tippe på).

    For jeg var fyllesyk, (for det her var på en søndag), og jeg var nesten redd for at jeg skulle få kjeft, av Arne Thomassen, som satt oppe, når jeg kom ganske tidlig hjem, på søndagen da.

    Siden jeg ikke hadde vært hjemme, den natta da.

    Kanskje han syntes at jeg hadde gjort noe galt.

    Det visste jeg ikke sikkert.

    Så jeg prøvde å late som ingenting da.

    Og begynte vel å prate om noe løst snakk da, (eller noe).

    Det ble ihvertfall ikke til at jeg fikk dusja, av en eller annen grunn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et par episoder til, med hu kassaleder Helen, (fra Finland), som jeg har skrevet opp her.

    En gang, når jeg begynte tidlig, en lørdag vel.

    Så dukka ikke Helene opp på jobben, når hu skulle, (husker jeg).

    Butikken, (eller hypermarkedet), det åpna vel klokka 9 vel, (mener jeg å huske).

    Men vi kassererne, vi skulle være på jobb, klokka 8 da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    For vi måtte vaske kassa, før dagens start.

    Og sette ut skrina og sånn da.

    Og sette opp avisene, (nemlig VG og Dagbladet, var det vel. Vi solgte veldig mange aviser, så dette var en jobb som kunne ta litt tid faktisk, å fylle opp alle de sikkert flere tusen avisene, som vi fikk hver dag).

    Og dette brukte vi en time på, for kassa skulle vaskes ordentlig da.

    Og det var kanskje litt mer laid-back, på Matland/OBS Triaden, enn i Rimi, hvor man vel bare kanskje ville fått et kvarter eller en halvtime, på å vaske ei kasse og sette opp noen aviser da.

    (Hvis man ikke ble bedt om å vaske kassa innimellom at kundene var i kassa da.

    Det kunne vel også skje, i Rimi.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når hu Helene, ikke dukka opp, på jobben, klokka 8, som hu skulle.

    Så var det noen, (James og Fanney vel, blant annet, hvis jeg husker det riktig), som ikke gjorde jobben sin.

    De stod liksom bare der, istedet for å begynne å vaske kassa si da.

    Mens jeg gikk og henta ei bøtte vann, på lageret, som vanlig da.

    Og vaska kassa som vanlig da.

    Mens James og Fanney, (var det vel), de bare stod der da.

    Også dukka Helene opp rundt klokka halv ni vel.

    Hu hadde vel forsovet seg da.

    Og hu slutta vel ikke så lenge etter dette, mener jeg å huske.

    Hu begynte jo å jobbe på Rema Furuset, sammen med hun andre kassalederen, nemlig Carmen, under deres tidligere disponent, fra da butikken het Matland, nemlig en ved navn Paulsen, som jeg har for meg, at hadde mørkt helskjegg.

    Men da jeg begynte på Matland/OBS Triaden, så hadde jo han Paulsen solgt butikken sin, til Forbrukersamvirke da, så det er mulig at jeg roter, for han Paulsen, han var vel ikke akkurat så ofte innom Matland/OBS Triaden, etter at han solgte butikken vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men jeg lurer på om jeg såvidt la merke til han en gang, og at kanskje noen kolleger sa at han med det mørke helskjegget var Paulsen da.

    Men det er mulig at jeg roter også.

    For dette er jo over 20 år siden nå, at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der, på det halvt-års vikariatet mitt, som var heltid.

    (I det hvileåret mitt, fra NHI, hvor jeg skulle spare opp penger).

    Så var ei ung dame, som jobba i kassa, på det andre skiftet, enn det som jeg selv jobba på.

    (Jeg jobba jo på samme skift, som Kenneth fra Høybråten, Knut Hauge, Lene fra Rælingen, Elin fra Trøndelag og hennes lillesøster Brit fra Trøndelag).

    Og hu dama, hu så skikkelig blodfattig ut, (eller noe), vil jeg si.

    Hu hadde mørkeblondt hår vel, (tror jeg).

    Og hu var tynn og bleik, og hadde ringer under øya da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu fikk sparken, etter at jeg hadde jobba der i cirka halvt år, eller et år vel, (eller noe), husker jeg.

    Jeg ble fortalt noen episoder, av Liss eller Fanney, (eller hvem det kan ha vært igjen), i kassa.

    Saken var at hu blodfattige kassadama, hu hadde blitt tatt tre ganger, i kassa-kontroll, (var det vel).

    Men hu kunne forklare hva som hadde skjedd, i alle tre tilfellene.

    (Omtrent som meg, når jeg prøvde å forklare, i et tidligere kapittel, hva som egentlig skjedde, da jeg fikk en muntlig advarsel, siden Klara og de andre damene på kontoret, ikke kunne klarte å finne en avis, (som en kassa-kontrollør, hadde kjøpt i kassa mi, uten å vente på kvittering), på kassarullen, for oppgjøret, for den dagen.

    Da han kassakontrolløren, bare lå igjen noen mynter, på kassa, mens han gikk forbi køen da.

    Noe mynter, som jeg mener at jeg må ha glemt bort.

    (Som jeg skrev i et tidligere kapittel).

    Siden han kontrolløren ba om et spesielt sted, å legge de myntene sine da.

    Jeg henviste da, (etter at jeg først måtte tenke meg om litt, og se meg om litt, for dette spørsmålet, om et spesielt mynt-sted, det hadde jeg ikke fått før. Vanligvis, så gikk ikke folk forbi køen der, og hvis de gjorde det, så la de vel vel bare myntene på båndet, eller disken, (eller om de ga meg pengene i hånden), mener jeg), til en myntskål, som jeg håpet at ville være et bra nok sted for han da, å legge myntene sine.

    Mens jeg slo ferdig den kunden, som jeg holdt på med da.

    Men så glemte jeg de myntene, for de var skjult av en bankterminal, som hadde blitt plassert oppå den myntskåla, som var innebygd i kassadisken da.

    Antagelig fordi at bankterminalen ble ‘oppfunnet’ etter at kassadisken ble oppfunnet da.

    Sånn at det ikke var noe egnet sted, på den kassadisken, til å ha den bankterminalen på da.

    Noe sånt).

    Men da hadde kassaleder Helene sagt det, at det var umulig, å huske de tre episodene.

    Ettersom det var så mange kunder, som handla på OBS Triaden der.

    Så da måtte det være sånn da, at hu kassadama gjorde noe galt da.

    Mente kassaleder Helene, (sånn som jeg skjønte det, på Liss og/eller Fanney vel. Eller hvem det kan ha vært igjen).

    Jeg sa ikke noe om det med at hu kassereren fikk sparken.

    Eller om hu kunne ha husket alle disse tre handlene.

    Det ville jeg ikke si noe om.

    Men jeg forsvarte istedet Helene, (husker jeg).

    For jeg syntes at hu var behagelig å jobbe sammen med da.

    For hu var så rolig og behersket liksom.

    Og hyggelig, må man vel nesten si.

    Så jeg svarte bare det, at Helene var den beste sjefen, som jeg noen gang hadde hatt.

    (Og jeg hadde jo jobba på CC Storkjøp og i Det Norske Hageselskap også).

    Så jeg ville ikke være med på et angrep, på Helene da.

    Selv om jeg nok skjønte det, at det Helene sa, kanskje ikke var logisk da.

    Altså, de kunne vel ikke bare si det sånn, at det var umulig å huske tre kunder, blant mange, for en kasserer.

    Kanskje noen kasserere hadde veldig god hukommelse, for eksempel.

    Hu kassadama, som det var snakk om, hu hadde jo de ringene under øya og da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så hvem vet, kanskje hu lå oppe hele natta, og tenkte på sånne her ting, (for eksempel), da.

    Det kunne vel kanskje tenkes, det og.

    Men dette var jo ikke min business, for å si det sånn.

    Hva kunne jeg gjøre med dette liksom?

    Jeg var jo bare en vanlig kasserer der.

    En som var nederst på rangstigen der, på OBS Triaden.

    Jeg var liksom bare en vanlig ‘fotsoldat’ der da, nederst på stigen, som kasserer, og uten noen makt der.

    Så hvorfor Liss og/eller Fanney, (eller hvem det var igjen), begynte å ta opp den her personalsaken, med meg, det veit jeg ikke.

    Kanskje de prøvde å lage noe rabalder?

    Hva vet jeg.

    Hu kassadama fikk ihvertfall sparken da.

    Og jeg lurte kanskje litt på den episoden, (og hadde det kanskje litt bakhodet).

    Men det var ikke sånn, at jeg tok opp denne episoden, med noen sjefer, eller noe, på OBS Triaden der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste episodene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 83: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    For kundene, på Matland/OBS Triaden, så var det nok ikke så lett å forstå det, at ferskvareavdelingen, på Matland, (og cirka det første året, når det het OBS Triaden vel), var et eget firma.

    Ferskvareavdelingen var eiet av en kar, i 40/50-åra vel, med et litt langtrukkent, (eller om det heter pløsete), ansikt, og med ringer under øya, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om det var dette som grunnen.

    Men jeg hadde reservasjoner, når jeg satt i kassa, mot å ringe ferskvaren og for eksempel spørre om en pris, husker jeg.

    De folka i ferskvaren, de var gjerne litt mer ‘tøffe i trynet’, må man vel si, enn de som jobba i ‘vårt’ firma da.

    Så sånn var det, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel forresten spesielt hu Anka, (ble hu vel kalt), og hu dama i 50-åra.

    (Som begge jobba i ferskvareavdelingen da).

    Som jeg hadde problemer med, i begynnelsen der.

    Begge de gikk jo i kassa mi, på travle vakter, (for eksempel lørdager da), når jeg var ny på Matland/OBS Triaden der.

    Og henta seg røyk, et par ganger cirka, hver av dem vel.

    Og de sa da, at de henta røyken nå, også skulle de betale seinere på dagen.

    Siden det var lang kø, eller noe, da.

    Men de kom aldri og betalte, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg sa fra om det her, en gang, på spiserommet.

    Til hu Anka, (var det vel), at hu måtte komme og betale røyken sin.

    Men hu kom ikke og betalte da heller, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men etter at jeg sa fra, til hu Anka, på spiserommet, om det her da.

    Så slutta vel både hu Anka og hu eldre dama, å gå til kassa mi, for å be om røyk, uten å betale da.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Jeg tror at de slutta å gå i kassa mi punktum, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Noe sånt).

    Så de fikk kanskje ‘et horn i siden til meg’ da, etter at jeg sa fra om at hu ene på ferskvareavdelingen der, måtte huske å betale røyken sin da.

    På spiserommet den gangen.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også at jeg overhørte en samtale, mellom han med mørk blond hockey-sveis vel, (som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2), og hu Anka, (var det vel), på spiserommet der da.

    Mens jeg hadde pause da.

    (Disse folka fra ferskvaren, de hadde vel ofte et ganske høyt lydnivå, inne på det spiserommet, (og sikkert ellers og), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da sa vel hu Anka, til han med hockey-sveisen, at hu eldre dama, (som jeg ikke husker navnet på nå), hadde vondt i armen, eller noe, da.

    ‘Å, da er det ikke bare hue det er noe gæernt med da’, svarte han med hockey-sveisen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ferskvaren ble lagt ned.

    Så var vel grunnen som ble sagt, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall, selv om vel dette kanskje høres litt rart ut. Men jeg satt jo bare i kassa, så jeg kan nok ha misforstått dette og).

    Og det var noe med de runde fiskepuddingene.

    Som var prisa, til 14.90.

    At de gikk inn til 9.90, i kassa.

    Fløtepuddinger, het vel de.

    Men om det bare er jeg som husker feil, det er mulig.

    Men jeg husker at han tidligere eieren, skula stygt på meg, (vil jeg si).

    Den siste dagen han jobba vel.

    Mens han gikk rundt i butikken sammen med butikksjef John Ellingsen, var det vel.

    Så sånn var det.

    Et sånt skulende/stygt blikk, fra en ganske tøff kar vel, i 40-50-åra, som så herja ut, med ringer under øya og med et litt pløsete ansikt vel.

    Det blikket husker jeg enda, at jeg fikk, en gang jeg bare satt i kassa der, på OBS Triaden, husker jeg.

    Men hva det blikket skulle bety, det veit jeg ikke.

    Men de brukte kanskje meg som syndebukk da, for at ferskvareavdelingen gikk konkurs, (eller noe).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På CC Storkjøp, i Drammen, så hadde vi jo ikke hatt skanner-kasser, men bare PLU-kasser.

    Men på Matland/OBS Triaden, der var det scanner-kasser da.

    Og da var instruksen sånn, at vi som satt i kassa, vi skulle slå inn alle tallene, på EAN-koden, på varen, hvis ikke varen gikk an å scanne, i kassa da.

    For hvis trykket, på etiketten, til varen, var utydelig.

    Så hendte det, at varen ikke lot seg scanne, i kassa da.

    Og etiketten på de fløtepuddingene, som var runde.

    (Altså de var ikke pølseformede, som fiskepuddingene.

    Men de var runde hvis man så på de ovenfra da, mener jeg å huske).

    De etikettene, de var sånn, at strekkoden var trykket utydelig da, (eller noe).

    Sånn at de sjelden gikk inn i kassa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da, så var instruksen, til oss i kassa.

    At vi skulle slå inn hele EAN-koden da.

    Som var på elleve siffer, eller noe, (var det kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var instruksen sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at hvis det stod forskjellig pris.

    På varen.

    Og på kassa, når vi scannet varen/slo inn EAN-koden.

    Så skulle vi i kassa, ta den prisen, som var lavest.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For vi i kassa, vi kunne jo ikke vite det, hvilken pris, som stod på for eksempel fløtepuddingen, borte i ferskvareavdelingen.

    Og det hendte ganske ofte, at prisen som stod på varen og prisen som varen ble skannet til, var forskjellig.

    Og vi i kassa, vi kunne jo ikke gå rundt i butikken, hver gang dette hendte, for det hendte rimelig ofte da.

    Og det var jo heller ikke sånn at jeg pleide å kjøpe fiskepudding, og spise det til middag selv, liksom.

    Så det er mulig at det stod 9.90, på labelen og, til fløtepuddingen, det er mulig.

    Det her er bare noe jeg tenkt på, og nesten hatt mareritt om vel, i forbindelse med at han eieren av ferskvareavdelingen, som gikk konkurs, på OBS Triaden der, så så stygt på meg vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg tenker på det her, så husker jeg også hva han Per, som bodde i samme Ungbo-leilighet som meg, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (fra sommeren/høsten 1991), jobba med.

    (Noe jeg ikke kom på, i det kapittelet, jeg skrev, om da jeg flytta inn på Ungbo der).

    Og han jobba nemlig i Nordfjordkjøtt, (mener jeg å huske), som sjåfør, eller noe, vel.

    For jeg husker nemlig det, at jeg sa fra til han Per, om at det var det samme problemet, med mange av Nordfjordkjøtt sine pålegg-pakker.

    Som med den tidligere nevnte fløtepuddingen da.

    Nemlig at de påleggene fra Nordfjordkjøtt, ofte ikke scannet, i kassa da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg jobba ganske mange vakter, i de travleste kassene, på OBS Triaden.

    Så jeg hadde det problemet, kanskje hundre ganger, eller noe.

    (Hvis ikke enda fler ganger da.

    Hvem vet).

    Det året jeg hadde det halvt år heltidsvikariatet blant annet der, på OBS Triaden da.

    Så jeg burde vite hva jeg prata om, (mente jeg ihvertfall).

    Men han Per, han nekta da.

    Han sa at det hadde de aldri hørt noe om tidligere.

    Så han ville ikke helt tro på meg, tror jeg.

    Men jeg mener helt bestemt, at det ofte var sånn da, at etikettene til Nordfjordkjøtt-pålegg-pakkene, var dårlig trykket da.

    Sånn at varen ikke skannet i kassa da.

    Og da måtte kassereren slå inn alle de elleve sifrene da, (eller hvor mange sifre det var igjen), for å få varen til å skanne da.

    Og da ville kanskje folk som var nye i kassa, osv.

    Eller som var veldig stressa eller slappe/giddalause kanskje.

    De ville nok da muligens bare slå en pris, på de varene.

    (Inn på ‘kolonial’-knappen, eller noe).

    Sånn at salget ikke kom inn på data-systemet, til butikken da.

    Så jeg prøvde å gi han Per og Nordfjordkjøtt, et nyttig tips da, til hvordan varene deres kunne bli bedre da.

    Men dette rådet mitt, det kom nok ikke helt fram til Nordfjordkjøtt, tror jeg.

    Det rådet mitt, det stoppa nok hos han Per, som mente han visste bedre da.

    Enn meg, som hadde sitti mer en tusen timer sikkert vel, i kassa på OBS Triaden der da.

    (Noe sånt ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 70: Enda mer fra det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo

    På OBS Triaden, så var det ikke sånn, at kundene måtte legge en tier på handlevogna, når de skulle handle.

    Nei, alle vognene var uten noen sånne mekanismer.

    Så det betydde at området ved kassene, på OBS Triaden der, det området ble omtrent kontinuerlig fylt opp med gjensatte handlevogner da.

    Og det var oss i kassa, som hadde jobben, med å rydde disse vognene, når det var stille i kassa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg var omtrent den eneste gutten/mannen, som jobbet i kassa der, på mange av vaktene.

    Så var det ofte meg, som ryddet de vognene der da.

    Det var ikke ofte at damene gikk ut av kassa, for å rydde vogner, akkurat.

    (Ihvertfall ikke sånn som jeg kan huske det).

    Det tilhørte vel kanskje sjeldenhetene.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg ryddet vognene, på OBS Triaden der da.

    Så kom det et ektepar, i 30-40-årene vel, bak meg, mens jeg satte på plass, en del handlevogner da.

    For at jeg ikke skulle stå iveien, for disse kundene, når de skulle ta seg en handlevogn.

    (For jeg så at de var på vei bort mot handlevognene, hvor jeg jobbet da).

    Så tok jeg løs en handlevogn, som de kunne ta da.

    Sånn at de fikk en handlevogn, uten at de behøvde å gå bort dit, hvor jeg holdt på, å dytte vognene til da.

    Det som skjedde så, det var at denne dama og mannen, de liksom ‘frøys’ da.

    Men de hadde en ung datter, på 3-4-5 år kanskje.

    Som løp i full fart mot den løse handlevogna da.

    Og hu hoppa opp, og tok tak i håndtaket, på vogna.

    Men vogna fikk da overvekt, og tippa over, sånn at hu jenta nesten fikk vogna over seg da.

    Og da slapp hu taket, og gikk rett i bakken da.

    (Sånn at vogna tippa tilbake igjen da).

    Men det var sånn, at da hu slapp taket, så lå hu nesten i løse lufta da, siden vogna hadde begynt å tippe over.

    Så hu fikk jo ikke tatt seg for.

    Men hu gikk jo bare rett i gulvet da.

    Som var laget av noe hardt materiale, av noe slag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rakk ikke å gjøre noe, for hu jenta løp fram så raskt.

    Og foreldrene de bare ‘frøys’ da, og skulle liksom kødde med meg da, virka det litt som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg bare gikk tilbake til kassa, for jeg skjønte det, at de foreldrene ikke likte meg da, (siden de ikke ville ha handlevogn av meg).

    Så jeg lot dem bare være i fred da.

    Og regna med at de hadde bil og sånn, og kunne kjøre dattera til sykehuset, eller lignende.

    Hvis hu hadde skadet seg da.

    Det var jo ikke et så høyt fall, så det kunne jo være at hu bare reiste seg opp og.

    Hva vet jeg.

    Men da jeg seinere spiste lunsj, (var det vel), denne arbeidsdagen.

    Så kom plutselig butikksjef John Ellingsen inn på spiserommet, (husker jeg).

    Og spurte om noen av oss hadde sett at ei lita jente hadde blitt skada, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

    Kanskje fordi det satt så mange mennesker der, på spiserommet.

    Og kanskje fordi jeg skjønte at jeg antagelig kom til å få skylda.

    Men jeg mente at jeg ikke hadde gjort noe galt da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å gjøre dette mer dramatisk enn det var fra før liksom.

    Jeg prøvde vel å roe det ned da.

    (Og John Ellingsen hadde jo rappa dama mi, nemlig Brit, som sa hu skulle rote med meg, på julebordet, før det her.

    Også hadde det blitt sånn at hu heller hadde blitt sammen med butikksjef John Ellingsen, sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en liten gutt, som hadde skada seg, en gang, den første tida, som jeg jobba på OBS Triaden der.

    Han hadde visst lekt i en av rulletrappene der, og falt ned, i nærheten av ‘gatekjøkkenet’ der liksom da.

    Så Triaden er kanskje ikke et så utrolig barnesikkert senter.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel fortalte det, at han og Arne og Mette ikke bare hadde bodd i Groruddalen og i Drammen.

    Nei, de hadde også bodd på Røa, i Oslo Vest, og i Parkveien, i Oslo Sentrum, (fortalte han).

    Da de bodde i Parkveien, (fortalte Axel), så hadde visst en eldre mann bodd hos dem, (ihvertfall ifølge Axel da).

    (Uten at jeg helt skjønte hvem det var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Allerede på slutten av 80-tallet, (må det vel ha vært).

    Så kjøpte min tremenning Øystein Andersen seg et vidunder av en CD-spiller, av merke Pioneer, (husker jeg).

    Denne CD-spilleren var til å ha i et rack da.

    Så den var hifi, som det vel heter, (altså high fidelity da, som vel betyr at den var av bra kvalitet og hadde høy lydoppløsning da).

    Noe sånt vel.

    Og den hadde egen strømforsyning da selvfølgelig.

    Noe stereo-anlegg-komponenter bør ha, (husker jeg at Øystein sa vel).

    For hvis det var samme strømforsyning, (som på mitt Kenwood-anlegg vel, (det som Bjørn Arild Holshagen kjørte meg inn til Oslo, sånn at jeg kunne få kjøpt, på Elnor, i skoleåret 1988/89 vel)), så kunne det gå ut over lyden noen ganger, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Det er ihvertfall ikke helt ‘kosher’ da, i hifi-kretser, hvis for eksempel forsterkeren og kassettspilleren, i et stereoanlegg, har samme strømforsyning da, (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var nesten utrolig, med Øystein sin CD-spiller.

    Det var at den hadde en ‘6-pack’.

    CD-spilleren hadde et stort hull, hvor man kunne sett inn et slags CD-magasin, med plass til seks CD-er da.

    Så det ble jo nesten som en jukebox, (kan man vel nesten si).

    Og den CD-spilleren, den hadde også en kul fjernkontroll, med display vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Så man kunne programmere den CD-spilleren, til å spille forskjellige sanger i forskjellig rekkefølge da.

    Så denne CD-spilleren den kan man kanskje si at var en CD-jukebox nesten.

    Eller som en stor og klumpete forgjenger til Ipod-en kanskje.

    (Noe sånt).

    Siden den spilte masse sangen med digital lydkvalitet da.

    Og dette vidunderet, det fikk jeg omtrent ikke lov til å røre da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    For Øystein kunne være sær når det gjaldt sånt.

    En gang husker jeg at han nesten sverget, at han ikke ville at Depeche Mode, skulle bli spilt på hans stereoanlegg-komponenter da, (av en eller annen grunn).

    (Det sa han vel en gang, da han, Kjetil Holshagen og meg, var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, en sommer, på slutten av 80-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig, etter at jeg hadde fått den nye jobben min, på OBS Triaden.

    Så ville Øystein selge meg dette vidunderet av en CD-spiller da.

    Som ny kostet 5-6.000 vel, (altså en liten formue, på den her tiden).

    For 2.500 vel.

    Siden han skulle kjøpe seg ny CD-spiller, sa han.

    Jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden jeg alltid fikk låne musikk og filmer, av Øystein.

    Og ofte hang hos han, og sikkert fikk Pizza Grandiosa og cola og sånn, da.

    (Som foreldrene hans hadde kjøpt på for eksempel OBS Triaden, osv).

    Så jeg syntes nesten at jeg måtte gå med på det her da.

    (Selv om jeg egentlig hadde planlagt å spare opp penger til NHI).

    For jeg hadde nemlig heller ikke CD-spiller, på Kenwood-anlegget mitt.

    For CD-spiller var jeg ikke vant med å ha, da jeg kjøpte meg det anlegget.

    Og det Kenwood-anlegget hadde ganske bra lyd da, (må man vel si), og også digitalt radio-display, (noe jeg syntes at var kult, siden jeg bodde alene på Bergeråsen, og hørte så mye på nærradioene i Oslo osv. da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at jeg hadde den CD-spilleren på rommet mitt, da jeg bodde på Furuset.

    Jeg husker at jeg kjøpte en ny the Cure-CD, det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Og den The Cure-CD-en, den kjøpte jeg i platebutikken på Triaden-senteret der, husker jeg.

    (Etter jobben engang sikkert da).

    For jeg var vel ikke så mye nede i Oslo Sentrum, på den tida, som jeg jobba på Triaden.

    Og det The Cure-albumet, det var nytt da, og het ‘Mixed Up’, eller noe sånt vel.

    (The Cure hadde altså remixet en del av sine gamle slagere, (nesten til det ugjennkjennelige, noen ganger vel), og utgitt de nye mixene på et eget album da).

    Det var vel den første CD-en jeg kjøpte meg, tror jeg.

    Like før jul i 1990 kanskje.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Axel klagde på det, husker jeg.

    At de the Cure-sangene, var så skumle da.

    En kveld, etter at han hadde lagt seg vel.

    Så jeg kunne nesten ikke spille musikk om kvelden der da, husker jeg.

    For da klagde Axel på at musikken var så skummel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem, forresten.

    Så tok Arne Thomassen med både Axel og meg, for å fiske, i Akerselva.

    Dette var ved noen nedlagte fabrikker vel, på Bjølsene eller Sagene et sted vel.

    Vi gikk langs elva der, i en del timer da.

    Men vi fikk ikke noe fisk.

    Men det er kanskje noe å ta med seg det og.

    At det går faktisk an å fiske i Akerselva.

    I ‘en åre med snerk’, som Oslolosen/Harald Eia vel kaller den elva.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, (altså Axel sin far), klagde også, på at Axel, (som riktignok var mange år yngre enn meg, jeg er jo født i 1970 og Axel i 1978), og jeg, var så tynne.

    Så Arne Thomassen, ville at vi skulle begynne å trene svømming, osv.

    Så jeg husker det, at Axel og jeg, vi dro opp til Furuset-badet, (på Furuset Senter), noen ganger.

    Og jeg ville da også noen ganger ta soltime, (husker jeg), noe Axel også ville da.

    For jeg var jo på en måte en litt jålete japp, som hadde gått russeåret, på en skole, (Gjerdes Videregående, (tidligere Gjerdes Handelsskole)), midt i Drammen Sentrum, et drøyt år før det her da.

    Så jeg var jo ganske vant med å ta soltimer.

    Og jeg var ganske forfengelig, på den her tida, må jeg vel innrømme.

    Og syntes vel selv at jeg så bedre ut da, med litt farge i ansiktet, osv.

    (Og håret mitt ble vel kanskje også litt bleika, når jeg tok solarium.

    Ihvertfall så syntes jeg det selv, at jeg ofte så finere ut da, (for å si det sånn), når jeg tok soltimer da.

    Så det første året. da jeg bodde i Oslo, husker jeg, så pleide jeg å klippe meg og ta solarium, en gang i måneden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Problemet var, at jeg liksom skulle møte Axel, etter soltimen.

    Men jeg fant ikke Axel noe sted.

    Og jeg prøvde å kikke inn der Axel lå i solsenga da.

    Men da ble vaktene sure på meg, tror jeg.

    De glante ihvertfall på meg, husker jeg.

    Men jeg skulle jo bare oppdatere Axel, om at jeg var ferdig å ta soltime da.

    Og at jeg venta der og der da.

    Men jeg kunne ikke se Axel i solarium-avlukket der.

    (Jeg prøvde å prate til han gjennom en sprekk i døra der da, var det vel.

    Noe sånt).

    Men når jeg gikk ut av garderoben, så var vel Axel der, tror jeg.

    Så han hadde visst blitt ferdig før meg da.

    (Men det visste jo ikke jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var det også noen lokale Furuset-jenter, som jobba i billettsalget der, (eller noe), som sa at jeg enten så kjekk ut.

    Eller at jeg ikke så _så_ kjekk ut.

    Men da sa hu andre, at like etter at hu hadde tatt solarium, så pleide ikke hu å se så bra ut heller.

    (Hvis jeg hørte det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får det.

  • Min Bok 2 – Kapittel 69: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    På OBS Triaden, så begynte det også å jobbe en ung mann etterhvert, som var sønn av en Nille-grunder, husker jeg.

    Dette var en kar med lyst hår, (og briller muligens), mener jeg å huske.

    På julebordet, (det andre, altså det i 1991), så fikk jeg med han, for å sjekke opp ei dame, som satt alene, hele kvelden vel.

    Og det var ei som het Helene vel.

    Det var liksom litt mer kjedelig, dette julebordet, i det forsamlingslokalet.

    Så hu pene kassadama satt der uten å bli sjekka opp hele kvelden vel.

    Hu sa til meg og han Nille-sønnen at hu hadde kjeda seg, men at det var bedre der, når vi dukka opp hos henne.

    Noe sånt.

    Dette var ikke kassaleder-Helene, men ei annen Helene.

    Hu hadde øyer som skinte/lyste, overhørte jeg at broren til hu lyshåra snella i frukta sa en gang, på spiserommet vel, (og det skulle visst være muligens som mine øyne og, hvis jeg husker det jeg overhørte riktig. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kassa så hadde det også begynt ei dame, som jeg syntes at var litt for naturlig nesten.

    (80-tallet var jo såvidt passert).

    Så hu dama var ganske deilig, men hu ble litt for naturlig for meg.

    Og hu hadde også ‘kommune-farget’ hår vel.

    På julebordet, i 1991, (i det forsamlingslokaet, på Rasta der), så hintet vel kassaleder-Helene, om at jeg skulle sjekke opp hu naturlige unge dama, (mener jeg å huske).

    Hu var ganske fin hu naturlige dama.

    Hu hadde fin og sexy kropp vel.

    Men hu minte meg kanskje litt om for eksempel Vigdis Tysnes, (eller noe), i trynet, (ei jente fra Bergeråsen, som ikke gikk for å være så populær da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men, jeg kjeda meg etterhvert litt, på det julebordet.

    Og gikk ned i kjelleren der.

    (For dette julebordet hadde ikke for eksempel gratis røyk da, som det forrige.

    Og ikke fri bar heller, tror jeg.

    Butikksjef John Ellingsen hadde vel til og med glemt å ta med smør).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men da jeg var nede i første etasje der, husker jeg.

    Litt utpå kvelden da.

    Så så jeg plutselig at en ung dame og en ung mann, kom ut fra herredoen der.

    Og det var hu naturlige dama, (som ganske nylig hadde begynt i kassa da), og han Nille-sønnen da, (husker jeg).

    (Så de hadde hatt sex inne på doen der da, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe slags konkurranse, på det her julebordet.

    Jeg tror det var sånn, at alle måtte ta med seg en gave.

    Også var det ei kjedelig kontordame, (eller noe), som delte ut disse gavene.

    Og da vant jeg en halvoppdrukket halv whiskey-flaske, (mener jeg det var), som var gitt av broren til Cathrine Løvdahl, (mener jeg at det var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde hatt fri denne lørdagen, (mener jeg å huske).

    Dagen før så hadde jeg igjen vært på Radio 1 Club, husker jeg

    Og der møtte jeg ei ung, nett, (og veldig ‘hot’, må man vel si), dame, (i slutten av tenårene vel), som ble med meg ut, etter at diskoteket stengte.

    Men jeg fikk vel ikke prata ordentlig med henne, (tror jeg).

    Og det var ikke sånn at hu skikkelig runka meg, (med hånda inni buksa mi), ved et bord, inne på Radio 1 Club der, sånn som hu Ragnhild fra Stovner hadde gjort, et drøyt år før det her, liksom.

    Og når vi kom bort til Jernbanetorget, så spøy hu.

    Og da visste ikke jeg hva jeg skulle gjøre.

    For hu spøy borte ved en gjeng med pakistanske tenåringsgutter der.

    (Og jeg var rimelig pinglete på den her tida, for å si det sånn.

    Dette her var før jeg var i militæret, osv., så jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo vel).

    Og jeg fikk liksom ikke noe særlig mer kontakt med henne.

    Så det ble ikke til at jeg ble med henne hjem, eller at hu ble med meg hjem, liksom.

    Men til slutt så prata vi ikke mer med hverandre engang, på Jernbanetorget der, så jeg tok vel bare nattbussen hjem, (eller noe), tror jeg.

    Uten at jeg vet hvordan hu kom seg hjem.

    Men det stod så mange pakistanske tenåringsgutter, like ved der hu stod.

    Så jeg var kanskje litt redd for de og, må jeg innrømme.

    (Siden jeg var så pinglete).

    Jeg tenkte at de kanskje ikke likte at jeg hang sammen med hu fulle tenåringsjenta da.

    (For jeg syntes kanskje at de så litt stygt på meg da).

    Selv om jeg bare var 21 år gammel selv da.

    Så var jeg jo to-tre år eldre enn henne vel, hvis jeg skulle gjette.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg selv hadde også drukket mye, på Radio 1 Club.

    (Eller om det utestedet hadde byttet navn til Hit House, på den her tida).

    Selv om jeg ikke spøy selv, på Jernbanetorget der.

    Men jeg husker at jeg brukte lang tid, på å finne ‘varmen’ liksom da, på det her julebordet da.

    (Som var dagen etter at jeg var på Radio 1 Club/Hit House).

    Så jeg satt vel og så bleik ut der, mener jeg at Frank, (eller hvem det kan ha vært), sa.

    Før jeg etterhvert våkna da.

    (Kanskje etter at jeg hadde fått drukket en del, osv).

    Så jeg var nok rimelig fullesjuk og utafor da, (i begynnelsen av det her julebordet, ihvertfall), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på Radio 1 Club/Hit House forresten.

    Så traff jeg hu fine dama, i den trappa, som gikk fra ved dansegulvet og opp til ikke langt fra garderoben der, på Radio 1 Club da.

    Og hu virka like interessert som meg, må jeg vel si.

    Jeg spurte henne hvor hu var fra.

    Og hu svarte ‘Holmenkollen’.

    Og jeg trodde jo at det liksom skulle bli den samme rutinen, som med Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner.

    (Som jeg også møtte på Radio 1 Club).

    At vi skulle først drikke og flørte der, og så dra hjem til en av oss, og ha one-night-stand kanskje, (eller noe sånt da).

    For hu var veldig fin, og virka interessert, og kjemien stemte liksom da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Også kommer plutselig vakta der bort til oss.

    (En svær kar med hvit skjorte og som veide over hundre kilo vel).

    Til oss to unge voksne som stod der og prata på en veldig sivilisert og dannet måte, (må man vel nesten si).

    Jeg hadde vel dress på meg antagelig, og hu dama hadde vel kjole, tror jeg, (eller vi var ihvertfall begge to veldig formelt kledd da).

    Også brauter bare han vakta fram, at ‘her i trappa kan dere ikke stå’.

    (Noe sånt).

    Det var akkurat som at han gikk inn for å ødelegge for meg, mener jeg.

    Vi hadde vel ikke tenkt å stå i trappa hele natta heller.

    Men vi bare flørta litt der da, og prøvde bare å bli litt kjent med hverandre da.

    Og hu Holmenkollen-dama var jo dritfin da.

    Så han vakta på Radio 1 Club/Hit House, han gjorde jo sånn at jeg mista hu strøkne, deilige og fine dama, vil jeg si.

    Han ble vel antagelig sjalu, (eller noe), hvis jeg skulle gjette.

    (Hvem vet).

    Så det husker jeg at var skikkelig døvt, for å si det sånn.

    Ihvertfall når dette skjedde et par ganger da.

    For hu nette og hotte dama, som jeg møtte på Radio 1 Club der, dagen før julebordet, til OBS Triaden, i 1991.

    Det opplegget med henne.

    Det falt jo også i fisk liksom.

    Når hu begynte å spy, på Jernbanetorget der da.

    Så selv om jeg traff to damer, på Radio 1 Club, som jeg hadde sex med, (for å si det sånn).

    (Nemlig Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner).

    Så var det også to veldig fine damer, som det liksom virka som at jeg skulle få snøret i bånn hos da.

    Men så skjedde det noe tull da, (eller sabotasje, kan man kanskje kalle det, fra han Radio 1 Club-vakta, og den pakistanske guttegjengen da), sånn at jeg ikke fikk snøret i bånn likevel da liksom.

    Så disse to episodene, de gjorde meg kanskje litt utilfreds da.

    Siden jeg var så nære, å få snøret i bånn, med to sånne skikkelig hotte og deilige unge damer da.

    Uten å lykkes likevel liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg satt på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen etter jobben, på OBS Triaden.

    Så begynte Knut Hauge og jeg, å prate om musikk da.

    Og så begynner Knut Hauge å si, at han digga Koto.

    (Et 80-tallsband vel).

    Også sier svarer jeg, åja Koto ja, det er de som har den ‘Dragons Lair’-sangen det.

    Men sangen het ‘Dragons Legend’ da, rettet Knut Hauge på meg da.

    Men den sangen, den var faktisk på en reklame, for et spill.

    Som het Dragons Lair, til Commodore 64.

    Det husker jeg, fordi at Kjetil Holshagen, han dro meg med til Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen, midt på 80-tallet.

    Spesielt for å vise meg den reklamen, (nærmest), vel.

    Den reklamen, den var for et spill, om en prinsesse, som en ridder skulle redde fra en drage da.

    (Eller noe sånt).

    Så derfra husker jeg den sangen da.

    Men jeg kjøpte vel også den sangen, på et samlealbum, det første året, som jeg bodde i Oslo, (nemlig da jeg bodde på Abildsø der).

    (Noe sånt).

    Sånn at jeg egentlig visste at den sangen het ‘Dragons Legend’ da.

    Men jeg sa vel bare ‘Dragons Lair’ da, uten å tenke meg så mye om kanskje.

    Siden jeg var litt ‘laid back’, muligens.

    Men Knut Hauge var vel ikke like laid back, tror jeg.

    Jeg mener at han lagde et nummer ut av det, at jeg sa feil navn, på den sangen, muligens.

    Men egentlig så var det bandet rimelig sært da.

    Eller ihvertfall rimelig ukjent.

    Så at vi begge hadde hørt om det bandet, (som Knut Hauge digga da, og som jeg syntes at den ene sangen til, var kul da), det var vel rimelig spesielt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 62: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Etter at jeg hadde jobbet på OBS Triaden i bortimot et år kanskje, så begynte det å jobbe ei jente/dame der, som hadde gått i klassen til min tremenning Øystein Andersen, (som bodde like ved), som het Hanne, (husker jeg).

    Hanne hadde helt veldig lyst hår, og var høy og slank, (må man vel si).

    Og Øystein hadde et kallenavn på henne, som var ‘Hanne-Panne’.

    Som sikkert var noe fra skoletiden da.

    Sikkert fra før de begynte på ungdomsskolen, eller noe.

    Og som jeg ikke kjente opprinnelsen til da.

    Hanne-Panne, hu svarte vel ganske høflig, hvis jeg prata til henne om noe der, (mener jeg å huske ihvertfall).

    Så hu visste kanskje at jeg var tremenningen til Øystein da.

    For Øystein, (og noen ganger Glenn), dem var jo innom i kassa på på OBS Triaden der, for å si fra til meg, at dem var på Biljardhallen, for eksempel, en gang i uka, (eller en gang i måneden), kanskje, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var altså to Hanne-er der.

    Hu andre Hanne, som jeg hadde spist burger med en gang, på ‘gatekjøkkenet’ der, (på Triaden, ovenfor Matland/OBS der).

    (Og som han broren til hu ‘frukt-venninna’ til Cathrine Løvdahl, hadde advart mot, fordi hu hadde dratt på dansketur, med for mange gutter).

    Hu var vel et par år eldre, enn Hanne-Panne, (vil jeg tippe på ihvertfall).

    Og hu var kanskje litt kraftigere, enn Hanne-Panne da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter militæret, så begynte jeg jo å jobbe i Rimi.

    Og der, så ble jeg etterhvert låseansvarlig, aspirant og assisterende butikksjef.

    Og jeg fikk meg lappen, i desember 1995, var det vel.

    Og på begynnelsen av 1996, så fikk jeg meg også Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Og da trengte jeg vel noe til leiligheten da.

    Så jeg kjørte innom Triaden-senteret, med en brukt, rød Toyota HiAce, (som nesten var vrak, må man vel si), som jeg hadde kjøpt av Glenn og Øystein, for 5000, (var det vel), etter at jeg fikk lappen.

    Og da hadde jeg nettopp vært på fruktkurs selv, (med Gartnerhallen, på Økern), som nestsjef vel, på Rimi Nylænde.

    For vi skulle begynne å legge opp frukta selv der da.

    Så derfor kikka jeg nok litt ekstra, på fruktavdelingen, til OBS Triaden da.

    (Mens jeg var innom der liksom da).

    Og da jobba Hanne-Panne som fruktansvarlig der, (sånn som jeg skjønte det ihvertfall).

    (Dette var en ganske stille hverdag vel).

    Og da slo jeg av en prat med henne, husker jeg, når jeg var innom OBS Triaden der da.

    Og de fikk ikke frukt fra Gartnerhallen, (sånn som oss på Rimi Nylænde).

    De fikk vel fra Bama og/eller Finstad vel.

    Unntatt noen ganger på lørdager, da kunne det hende, at de bestilte litt frukt, fra Gartnerhallen også, (husker jeg at Hanne-Panne sa da).

    Hvis det var noe de andre leverandørene deres var utsolgt for, eller noe, da vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tida jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så var det også en dverg som jobba der, husker jeg.

    Og han jobba på gølvet, på den tida jeg jobba der.

    Men da jeg var innom OBS Triaden, i 1996 vel, så jobba vel han under Hanne-Panne, i frukta, tror jeg.

    Ihvertfall nevnte Hanne-Panne han dvergen, (mener jeg), mens jeg var innom der, og tok en ‘butikk-prat’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han dvergen, han så jeg forresten en gang, (mener jeg å huske, ihvertfall), på So What, når jeg var innom der en gang.

    En gang som det muligens var en sånn tema-kveld, som het Gotham Nights vel.

    Eller om det var sånn ‘sex-frik-kveld’.

    Jeg mener at jeg så han dvergen, fra OBS Triaden, fly rundt på en sånn frike-kveld, på So What, muligens kledd i noe lær-drakt, eller noe sånt, vel.

    En kveld jeg bare stakk innom So What for å ta en halvliter, og høre på noe kul musikk da.

    Som det hendte at jeg gjorde da.

    Siden jeg liksom bodde opp Akersgata og Ullevållsveien.

    Så når jeg gikk ned til Sentrum, så var So What liksom et av de nærmeste utestedene da.

    Og der var det også gratis inngang.

    Og kul musikk, (litt ala den musikken som jeg hadde blitt litt vant til å høre på, da søstera mi og Cecilie Hyde, fra Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen), i en del måneder, i skoleåret 1988/89).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var muligens også denne gangen, som jeg møtte hu Brit, fra Trøndelag, (som da jobba som kassaleder der vel), i kassa der.

    På OBS Triaden der da.

    Og nevnte vel det da, at jeg ikke hadde fått noe ordentlig attest da.

    (Litt bare for å ha noe å prate om vel).

    Og da sa hu Brit sa det, at ‘han John var kontoret, hvis jeg ville ta’n’.

    (Som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hendte at Øystein og Glenn (Hesler), henta meg etter jobben, på OBS Triaden der da.

    (Ihvertfall etter at ‘Biljardhallen-tida’ tok litt slutt vel).

    Og da kjørte dem ganske ofte, i Glenn sin blå vel, Volvo stasjonsvogn da.

    (Og jeg hadde jo ikke lappen og bil da).

    Så da måtte jeg ligge baki bilen, der hvor blikkenslager-tinga, til Glenn og onkelen hans vanligvis lå vel.

    Fordi Glenn sin bestefar og onkel, dem var blikkenslagere, uti Skjetten/Strømmen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da ble jeg flau, (må jeg si).

    (Siden jeg måtte ligge baki bilen dems da).

    Og jeg begynte vel å si ting som at, ‘jeg er ikke noen bikkje’, eller noe.

    Og at jeg måtte tenke på ryktet mitt, og sånn da.

    Men det her skjønte visst ikke Glenn og Øystein så mye av da.

    Men altså, hvis man jobber i et stort firma.

    Og noen av ens kolleger, ser at man ligger bak i en Volvo stasjonvogn.

    Da kan man jo få problemer på jobben liksom, siden folk kanskje slutter å respektere en der da.

    Så derfor likte jeg ikke det her, at jeg måtte ligge baki bilen til Glenn og/eller Øystein da.

    Noen ganger.

    Når Glenn og Øystein henta meg etter jobben, for at vi skulle spille blackjack, (eller noe), hjemme hos Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn pleide vel også å kalle meg ‘hvit neger’, på den her tida.

    (Uten at jeg skjønte hvorfor).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg satt på med Glenn og Øystein, etter jobben, på OBS Triaden.

    Så kunne det hende, at jeg sa noe, som dem plutselig ikke likte da.

    Og da kunne det smelle fra en av dem.

    (Ihvertfall fra Øystein vel).

    At, ‘skal du gå hjem, eller’.

    Og da var det en del ganger at jeg nesten sa, ‘ja, heller det enn å behandla sånn her’.

    Så det kunne være ganske anspent da, mellom Øystein og Glenn på en side, og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen der.

    Hvor jeg tilbragte nesten hver ettermiddag/kveld, den siste tida, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så ville Øystein og Glenn også henge da.

    Og det var derfor jeg pleide å dra dit da, siden dem var kamerata mine liksom da.

    Og den biljardhallen, den åpna vel like etter det, at jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der vel.

    Så Øystein, Glenn og jeg, vi følte oss etterhvert ganske hjemme der da.

    Siden dette var en ny biljardhall, (og gatekjøkken), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein begynte å chatte med sønnen til eieren der, en gang, (som vi tilfeldigvis hang der, etter at jeg var ferdig på jobben), husker jeg.

    (Øystein og jeg, vil pleide noen ganger å gå på bowlinga, på Metro-senteret der.

    Hvis vi kjeda oss, for eksempel.

    I årene før det her da.

    Når jeg besøkte han på Lørenskog, (i forbindelse med ferieturer til Brighton, eller at jeg skulle låne eller levere noen videofilmer, eller lignende).

    Så at vi også gikk innom for å se hvordan det var på den nyåpnede Biljardhallen der.

    Det var kanskje ikke så rart da, siden Øystein og jeg, noen ganger pleide å spille biljard i Oslo Sentrum og sånn, (på en biljardhall ved Rockefeller der og sånn), da).

    Det viste seg at sønnen til eieren der, het Bengt-Rune, (som Øystein etterhvert begynte å kalle ‘Benk-ern’), og faren het Kurt da, (og som ihvertfall Glenn Hesler etterhvert begynte å kalle for ‘Skurt’).

    Denne familien bodde på Rasta, som var like ved Skårer/Triaden der da.

    (Triaden lå vel på grensa mellom Rasta og Skårer vel.

    Eller altså, Biljardhallen og Triaden lå begge i den enden av Skårersletta, som vendte mot Rasta da.

    Hvis jeg fikk det riktig nå.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg kanskje følte meg litt vel hjemme der etterhvert, (på Biljardhallen der da).

    For en dag, like før jeg fikk lønning, våren 1991 en gang vel.

    Så krita jeg en burger, av han Kurt, (faren til Bengt-ern), der da.

    Og sa at jeg kjente Bengt Rune da.

    Enda det vel egentlig var mest Øystein som kjente Bengt Rune egentlig men.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Men jeg var kanskje rimelig sulten og sånn da.

    (Etter en ganske lang arbeidsdag kanskje da).

    Og det blei så fristende å bestille burger der liksom.

    For de hadde veldig gode burgere der faktisk da.

    (Og jeg hadde vel sett at noen andre folk nettopp hadde fått krite der da.

    Ellers så hadde jeg nok ikke turt å spørre).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen, så hadde dem også spilleautomater, i et ‘side-rom’ der da.

    Øystein, han hadde jo laget seg sin egen spilleautomat, (eller kabinett, som han kalte det), hjemme på rommet sitt, på Hanaborg.

    Og spilleautomat-firmaet, til Øystein og Glenn.

    Det begynte på Biljardhallen der.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da avtalte vel etterhvert Øystein, med Kurt og/eller Bengt Rune da.

    At Øystein skulle la sin egenbygde Street Fighter-spilleautomat, (som han vanligvis hadde på rommet sitt vel), stå i spillehall-rommet, på Biljardhallen der da.

    Og Street Fighter, (eller om det var Street Fighter 2), det var et populært spill, så myntene strømma inn der da.

    (Og ble nok til tusenlapper da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Samtidig, så var det sånn, at Glenn Hesler, han hadde fått skada foten sin, i en mopedulykke, noen år tidligere, like ved Nordbyveien der, på Skjetten, hvor han bodde da.

    Så Glenn Hesler, han fikk noen ganger, (med noen års mellomrom vel), utbetalt noen store beløp, i erstatning, fra noen forsikringsselskap, (var det vel antagelig).

    For egentlig, så var det faktisk Øystein og meg, som hadde prata om det, (etter å ha vært mye i Brighton osv., i spillehaller der), å starte opp et spilleautomat-firma da.

    Men siden Glenn hadde fått så mye penger, i erstatning, for den skadede foten sin.

    Så ble det istedet sånn, at Glenn og Øystein, starta opp sitt eget spilleautomatfirma.

    Og jeg, jeg kunne få ‘kjøpe aksjer’, sa dem til meg da, (plutselig en dag, når de fortalte om den her nyheten da, at de skulle starte eget firma).

    Men det var jo som en vits.

    For begge de to, de visste jo det, at jeg, (mer eller mindre ihvertfall), var ‘blakk som en kjerkerotte’.

    Og at jeg prøvde å spare opp penger, til andreåret, på NHI.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så kjøpte Glenn og Øystein fler og fler spilleautomater da.

    Og de begynte å stille ut disse automatene både her og der da.

    Over hele Østlandet vel.

    Under firma-navnet ‘Action Arcade’, (eller om det var ‘Arcade Action’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og Glenn, dem hadde altså en god del bedre økonomi, enn meg da.

    Enda jeg var 20 år, på den her tida.

    Og jobba på OBS Triaden.

    Og de var vel 18 år da.

    De gikk jo i samme klasse, på Skedsmo Videregående.

    (Hvis jeg har forstått det riktig).

    Jeg mener at Glenn Hesler gikk datalinja, som meg selv, i Drammen, et par år tidligere.

    Og Øystein gikk vel Allmenn, tror jeg.

    Så det er mulig at de ikke gikk i samme klasse.

    Men at de hadde noen felles lærere.

    De hadde vel blant annet ei norsk-lærerinne, (var det vel), som de noen ganger prata om, (mens jeg var der), som de kalte for ‘Blenda’ vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein fikk vel en god del penger, av foreldra sine, tror jeg.

    Som begge jobba på Tetra Pak, ute i Lysaker-området der vel.

    Så dem var litt sånn ‘snobbete’ nesten, både Øystein og Glenn da.

    Selv om dem fortsatt var i tenårene da.

    Når dem spilte biljard, på Biljardhallen, for eksempel.

    Så kunne dem ikke bruke vanlige biljard-kø-er, for eksempel.

    Neida, Glenn og Øystein måtte begge to kjøpe seg egne, dyre, ‘proffe’ biljard-kø-er, til flere tusen kroner stykket da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen, så hendte det vel aldri, at jeg betalte for å spille biljard, tror jeg.

    Jeg var egentlig ikke så fan av biljard og spilleautomater.

    Men det pleide å stå et flipperspill, eller to, der.

    Og dem pleide jeg å spille på da.

    Selv om jeg ikke syntes at det var så utrolig kult heller kanskje.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men de hadde gode burgere der da.

    Og jeg jobba jo på OBS Triaden, like ved da.

    Så Biljardhallen, det ble som stamstedet, til Øystein, Glenn og meg da.

    (På den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hendte at Øystein, Glenn og meg.

    Vi kunne være hele kvelden og natta, noen ganger, på Biljardhallen, i helgene.

    For vi kjente jo eierne der.

    Og vi var nesten i en gjeng, med sønnen til eieren, (altså Bengt Rune), da.

    Og Øystein og Glenn, de hadde jo spilleautomater, stående på Biljardhallen der da.

    Og dem begynte vel å henge der, siden jeg jobba på OBS Triaden.

    Så jeg fikk lov til å henge på Biljardhallen og også spille biljard vel, (selv om jeg oftest tapte), selv etter stengetid da.

    Så det var nesten som at Glenn og Øystein jobba der.

    Og jeg fikk også lov til å henge der, siden jeg var nesten som i en gjeng, med Glenn og Øystein da.

    Og jeg har også vært med Glenn og Øystein, en eller to ganger kanskje, hjem til Kurt og Bengt Rune og dem, på besøk, i villa-en deres, på Rasta der.

    Hvor dem hadde biljardbord, husker jeg.

    Og hvor Øystein seinere flytta inn vel.

    (Fortalte Glenn Hesler meg en gang).

    En del år ut på 90-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Biljardspillinga til Øystein og Glenn.

    Den gikk mest på et spill som het ‘nier-ball’.

    Forskjellen fra vanlig biljard, (som de kalte åtter-ball), det var det, at man bare brukte cirka halvparten av biljardkulene.

    Også skulle man skyte ned først kule en og så kule to da, osv.

    Og når man bommet, så var det motstanderen sin tur vel.

    (Noe sånt).

    Så det var kanskje lettere å vinne på flaksen.

    (Hvis jeg husker det riktig),

    På nier-ball da.

    (Enn på vanlig biljard da).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lærte noe biljard-kunnskap, av Øystein, (og Glenn da), på den her tida.

    For jeg var ikke så glad i å spille biljard.

    Men hvis jeg var på en bowlinghall, så spilte jeg heller biljard enn å spille bowling da, (som jeg syntes at var kjedelig), for å si det sånn.

    Men jeg lærte meg det da, (av Øystein og Glenn vel).

    At når man spilte biljard, og man ikke ville, at kula som man støtte på.

    Skulle følge etter den kula man siktet på, ned i et av hullene, på biljardbordet da.

    Så burde man støte, nederst på den hvite kula den.

    For hvis man slo nederst på den, (med biljard-kø-en).

    Så ville den hvite kula, begynne å rulle tilbake igjen, på bordet, etter at den hadde klinket inn i, den kula, som man sikta på da.

    Mens hvis man støtte øverst på den hvite kula, så fulgte den ofte etter nedi hullet, (for eksempel), på biljardbordet da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bengt-Rune, han pleide visst ofte, å være med i mesterskap, i biljard.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og det hang også andre ungdommer, som var gode i biljard, på Biljardhallen, i helgene, etter stengetid, osv. der da.

    Som Øystein, Glenn og meg, nesten var i en slags gjeng med da.

    (Ihvertfall så blei vel Øystein og Glenn ganske kjent med dem).

    Han ene, som var i eliten, i biljard-miljøet, i Norge.

    Og som hang sammen med Glenn, Øystein, Bengt-Rune, (og lillesøstera hans), og meg, og mange fler der da, på Biljardhallen, på den her tida, (fra begynnelsen av 1991 kanskje vel, og noen måneder fremover).

    Det var en som het Kalle, (husker jeg).

    Og han var i en gjeng der.

    Som også hang mye der da, på Biljardhallen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kalle, han var en lav og tynn tenåring vel.

    Som kanskje var enda et år eller to yngre enn Glenn og Øystein vel.

    Jeg husker at han satt og spiste Doritos, på Biljardhallen, etter stengetid, en natt til lørdag eller søndag en gang vel.

    (Ihverfall så var det tortillachips).

    Så etter det, så begynte jeg å kjøpe tortillachips noen ganger jeg og, husker jeg.

    (Noe som var ganske nytt, i Norge, på begynnelsen av 90-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kalle og noen av de andre kara, som var i den samme gjengen som han.

    De flytta etterhvert ned til Larvik.

    (Fortalte vel Glenn og/eller Øystein meg, et par år seinere, på 90-tallet vel).

    Og de tok faktisk over den fiskebutikken, i Nansetgata, som jeg pleide å sykle forbi, som guttunge, i Larvik, på Apache-sykkelen min der da, (på 70-tallet).

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok da).

    En fiskebutikk, som jeg husker det om, at den pleide å lukte vondt, da jeg sykla forbi der.

    Og det fikk jeg vel høre, av Glenn og/eller Øystein vel.

    At de folka, som hadde drevet den fiskebutikken, før Kalle og dem da, dem hadde visst ikke pleid å vaske der.

    (Noe vel Glenn og/eller Øystein, hadde hørt, av Kalle og dem da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 58: E-post fra Skjalg Nakkim, tidligere disponent, på OBS Triaden

    Erik Ribsskog
    Hallå Skjalg!
    Erik Ribsskog Tue, Feb 21, 2012 at 8:57 AM
    To: Skjalg Nakkim
    Hei Skjalg,

    den er grei.

    Jeg var jo den som fulge smile-kurset mest, og sa ‘Velkommen igjen’ lengst, tror jeg.

    Jeg driver en nettbutikk, her i England nå, som jeg prøver å få til å gå rundt:

    http://www.godtebutikken.net/

    Noen ganger så spør folka om lakris uten sukker, er det vel.

    Hvis noen fler kunder lurer på sånt, så sender jeg dem til dere, for dere har vel lakris uten tilsetningstoffer og sånn, vil jeg vel tippe på.

    Husker du hu mora til hu kassaleder Helene fra Finland, som løfta sånn på skjørta på 30-årsdagen til Helene, på Grorud, forresten?

    He-he.

    Det var tider, det var jappetida fortsatt da.

    Bra julebord og med gratis drinker og sigaretter mm.

    Igjen takk for svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/2/21 Skjalg Nakkim

    Hei Erik

    Helt riktig. Det stemmer. Begynner å bli en stund siden.

    Og den unge damen i kassa (Lene) bodde jeg sammen med i 10 år. Vi har 2 barn sammen. Men slik det er for tiden, varer jo ikke alle forhold evigJ

    Jeg har jo ikke noe brevpapir med logo, etc. Jeg tror det beste er om du henvender deg til Coop Øst og får en bekreftelse på arbeidsforholdet der. Det var jo de som var eier av butikken. De har sikkert arkivert personalia.

    /Skjalg

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 21. februar 2012 09:38
    Til: Skjalg Nakkim
    Emne: Hallå Skjalg!

    Hei,

    var det ikke du som var disponent, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, i 1990 og 1991?

    Jeg har litt problem med å få attest, fra John Ellingsen, og jeg har mista alle papirene mine, for jeg måtte flykte fra et mordforsøk, på en onkels gård, i Kvelde, i 2005, og er nå i England, så prøver å få tak i attest.

    Hvordan går det med hu unge pene lyshåra dama, som satt i kassa der på OBS Triaden.

    Er du sammen med henne enda?

    (Hvis det er lov å spørre).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Etter at jeg sendte en Facebook-melding til Disponent Njål Stokkenes, her om dagen, (nå er det 22. februar 2012), så fikk jeg vite det, at han disponenten, som var disponent, på Matland/OBS Triaden, cirka det første året, da jeg jobba der, det var en kar ved navn Skjalg Nakkim.

    Og da fant jeg ut, (ved å søke på Google), at han jobba på Sunkost, (heter det vel, som leder/direktør der da).

    Og han kunne bekrefte det, (se ovenfor), at hu pene, lyshåra kassadama, som han ble sammen med, da han var disponent, på OBS Triaden, det var ei som het Lene.

    Lene det var ei slank og pen dame, som var et år yngre enn meg kanskje.

    Hu hadde langt lyst hår, og det eneste kanskje, som man kanskje kunne si at var litt negativt med henne, det var at hu kanskje var litt kjedelig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og Lene var også litt sånn ‘brilleslange’, så da så hu litt kjedelig ut kanskje, når hun gikk med de brillene sine.

    Hvis hu hadde brukt linser, så hadde hu kanskje sett enda finere ut, det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg nevnte hu fine, lyshåra dama.

    (Lene altså.

    Som ikke var den samme Lene som Knut Hauge var sammen med.

    Hu som Knut Hauge var sammen med, hu begynte seinere å jobbe i Se og Hør.

    Og hu var lavere og hadde mørkere hår, mener jeg, enn hu ‘fine’ Lene da).

    Det var at han disponent Skjalg Nakkim, han rappa mer eller mindre, hu Lene fra meg, mener nesten jeg.

    For jeg husker det, at jeg prata med hu Lene, aleine, inne på spiserommet der, på OBS Triaden.

    Og da prata vi bare sånn rolig og voksent da, (vil jeg si).

    Jeg begynte etterhvert å prate om at jeg hadde lyst til å gå på den pizzarestauranten, (over veien for Maxi Skårer der), hvor jeg hadde vært en eller to ganger, sammen med min tremenning Øystein Andersen da.

    Så jeg hinta litt, (for jeg tror ikke jeg spurte rett ut), om hu Lene ville være med på den pizzarestauranten da.

    Men hu svarte vel ikke så klart.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde spurt så klart, muligens.

    Og også på en varetelling der, på OBS Triaden.

    Etter at hu Lene, (som jo var cirka 20 år yngre, enn han disponent Skjalg), hadde blitt sammen med han disponent Skjalg da.

    Så ble hu Lene og jeg, plassert, til å telle sammen, på en varetelling da.

    Og det ble nesten litt pinlig, mener jeg å huske.

    For jeg hadde jo jobba der lengst av oss to da.

    Uansett hva det kom av, så spratt ihvertfall plutselig hu Lene opp på topphylla.

    Og da ble det litt pinlig, for hu hadde på seg en skikkelig stram bukse da, (mener jeg å huske).

    Så det ble jo nesten som porno, å se opp på henne, når hu spurte meg om hvor mye varer det var i hylla, osv.

    Mens hu krabba rundt, oppå topphylla der da, i en eller annen tørrvarehylle, inne på OBS Triaden der da.

    Og akkurat mens hu var oppå der, så kom Disponent Skjalg Nakkim og Butikksjef John Ellingsen forbi, husker jeg.

    Og da syntes jeg det, (husker jeg), at han disponent Skjalg, så litt sjalu/sur ut vel, på meg, siden jeg fikk se hu Lene, (som da var blitt dama hans vel), fra en så pikant vinkel da, (må man vel si), altså rett nedenfra da.

    Og hu var også veldig langbeint og sexy da, (vil jeg si), hu Lene.

    Så hu hadde kanskje drevet og trent noe langrenn eller friidrett kanskje, hvis jeg skulle gjette.

    Men så godt kjente jeg hu Lene, at jeg kan si det, akkurat hvordan trening hu dreiv med.

    Men hu var sånn skikkelig slank og ung og fast i fisken liksom.

    (Og samtidig, så hadde hu vel også pupper).

    Husker jeg.

    (At hu så ut som, ihvertfall).

    Så hun var den dama da, for å si det sånn.

    Så jeg ble nesten litt sur, (må jeg innrømme), når han disponent Skjalg, liksom rappa hu Lene fra meg da.

    (For sånn virka det nesten som, for meg ihvertfall, på den her tida, i 1991 da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette forholdet, mellom disponent Skjalg og hu 20 år yngre kassadama Lene da.

    (Som vel ikke jobba heltid engang, tror jeg).

    Det ble jo nesten som en skandale.

    For ei på ferskvaren, (var det vel), hu hadde visst ‘ferska’ de to, under en het omfavnelse, inne på spiserommet der da, på OBS Triaden.

    Og da hadde de visst kyssa, (eller noe), og sagt noe sånt som at ‘jeg må ha deg’, (eller noe), til hverandre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den 30-årsdagen, til hu Kassaleder Helene, (fra Finland), i et forsamlingslokale, på et senter, ved Grorud T-banestasjon der vel.

    (Like ved der min søster Pia og jeg, hadde sitti og venta på at Arne Thomassen skulle hente oss, den gangen, midt på 80-tallet, som vi hadde dratt til Grorud T-banestasjon, istedet for Grorud togstasjon, når vi skulle besøke Axel og dem da, som da bodde på Vestre Haugen.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Så ville Fanney og dem, (var det vel), og noen karer på gølvet vel.

    At jeg skulle bli med dem på ut byen, på Valentinos eller Snorre-kompaniet vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da, så droppa jeg det, fordi at jeg hadde hatt problemer med at jeg hadde forsovet meg, noen ganger.

    Så jeg tok bare en taxi, rett hjem, til Ellingsrudåsen, (hvor jeg vel bodde da).

    Siden jeg skulle jobbe ganske tidlig, dagen etter da.

    Og ved taxi-ene der, på Grorud da, så husker jeg det, at jeg chatta litt, med Disponent Skjalg og hu Lene da.

    Og da sa han Disponent Skjalg at det var ‘bra’ av meg da, (eller noe), at jeg ikke dro på byen, for å drikke meg drita da.

    Siden jeg skulle jobbe, dagen etter da.

    Så jeg ble faktisk mer ansvarlig og pliktoppfyllende, (vil jeg si), iløpet av den tida, mens jeg jobba, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare Disponent Skjalg Nakkim, som rappa dama mi, mens jeg jobba, på OBS Triaden der.

    Neida, Butikksjef John Ellingsen, han rappa også ei dame av meg, etter at Disponent Skjalg Nakkim hadde fått sparken, (ble det vel sagt ihvertfall), når Forbrukersamvirket Lillestrøm overtok der, og Ellingsen ble den høyeste lederen, som holdt til fast, på OBS Triaden der da.

    Dette var i november/desember, i 1991, mener jeg.

    I forbindelse med julebordet.

    Som da ble holdt i et forsamlingshus, på Rasta vel.

    Og i en god del mer nøkterne former, enn da Nakkim var disponent der, og det var bartender osv., på julebordet da.

    Ellingsen glemte forresten smør, (kom jeg på nå), på det julebordet, på Rasta der, i 1991.

    For da tok dem bare med mat fra butikken, (og vi hadde koldtbord der da, (heter det vel), i det vel ikke så utrolig store forsamlingshuset, i/nedenfor Rasta der da. Et lokale som lå like ovenfor Hydro-Texaco-stasjonen, ved Triaden der, sett fra Triaden da).

    Istedet for å la for eksempel en restaurant, eller et hotell, lage maten for oss da.

    (For å spare penger da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, like før dette julebordet, i 1991.

    Så husker jeg det, at hu Brit, (hu yngste, av de to mørkhårede søsterne, fra Trøndelag.

    Som hadde jobba på samme skift som meg, da jeg jobba heltid der, i et halvtårs-vikariat der, fra høsten 1990).

    Hu satt på en stol, i spiserommet der, husker jeg.

    Og mens jeg og noen karer fra gølvet, stod i eller like utafor spiserommet.

    Så smalt det fra hu Brit da, (som var et år eller to yngre enn meg vel), at ‘på julebordet, så skal Erik og meg, bare sitte i en krok, og kline’.

    (Noe sånt).

    Men da julebordet kom, så fant jeg ikke hu Brit noe sted der vel.

    Så det ble ikke noe klining på meg, husker jeg.

    Men etter julebordet, så hadde hu Brit plutselig blitt sammen med Butikksjef John Ellingsen, husker jeg, at Knut Hauge og Lene, (som seinere begynte å jobbe i Se og Hør), sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det igjen, så ble hu Brit ny kassaleder der, etter noen år eller måneder, ihvertfall.

    (Men det var muligens etter at jeg slutta der, høsten 1992, mener jeg).

    Og storesøstera til Brit.

    Nemlig ei som het Elin, (og som også hadde mørkt hår, og som hadde samboer, mener jeg).

    Hu forandra seg plutselig sånn, ovenfor meg, husker jeg.

    Hu sa plutselig en dag til meg, i 1992 vel, (mens jeg jobba deltid der, samtidig mens at jeg studerte andre året, på NHI), at ‘jobber du her ennå?’, (eller om det var ‘har ikke du slutta her ennå?’).

    Akkurat som at det var noe galt da.

    Og noen måneder før det igjen, så hadde hu Elin liksom vært skikkelig ‘fan’ av meg da.

    På en måte som gjorde meg flau, husker jeg.

    For hu sa det, at hu skulle kalle sin da ennå ufødte, (eller om det var nyfødte), sønn, for ‘Erik’.

    Altså, etter meg da.

    Noe de andre jentene i kassa, kniste av, husker jeg, at jeg overhørte.

    Så dette var jo skikkelig flaut da, sånn som de trønderdamene tulla der, husker jeg.

    Men dem mente kanskje ikke noe vondt med det.

    Etter at jeg hadde slutta, på OBS Triaden der.

    Og etter at jeg hadde avtjent førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra sommeren 1992 til sommeren 1993.

    (Og samtidig så hadde jeg begynt å jobbe deltid i Rimi, (en jobb som Magne Winnem skaffa meg, etter at han ble butikksjef på Rimi Munkelia, ved Lambertseter)).

    Så var jeg en tur innom, på OBS Triaden, høsten 1993 en gang, (var det kanskje).

    (Eller dette kan også ha vært i 1994, for eksempel.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Da var ihvertfall hu Brit kassaleder der, husker jeg.

    Og jeg klagde kanskje litt til henne da, på at jeg ikke hadde fått en ordentlig attest derfra, (mener jeg å huske).

    Og da svarte hu til meg, at ‘han John er på kontoret nå, hvis du vil ta’n’.

    Men det her syntes jeg at ble litt rart da.

    Det ble som at kona sendte meg på kontoret, for å kjefte på ektemannen hennes liksom.

    For jeg regna med, (husker jeg), at disse to fortsatt var et par da.

    (Som vel Knut Hauge og Lene som seinere begynte å jobbe i Se og Hør, hadde fortalt meg da, et par år, (eller noe), før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, i den tida, før jeg dro i militæret, sommeren 1992.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Skjalg Nakkim, tidligere disponent på OBS Triaden







    Gmail – Hallå Skjalg!







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Hallå Skjalg!




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Tue, Feb 21, 2012 at 8:37 AM





    To:

    skjalg.nakkim@sunkost.no



    Hei,

    var det ikke du som var disponent, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, i 1990 og 1991?
    Jeg har litt problem med å få attest, fra John Ellingsen, og jeg har mista alle papirene mine, for jeg måtte flykte fra et mordforsøk, på en onkels gård, i Kvelde, i 2005, og er nå i England, så prøver å få tak i attest.

    Hvordan går det med hu unge pene lyshåra dama, som satt i kassa der på OBS Triaden.
    Er du sammen med henne enda?
    (Hvis det er lov å spørre).
    Mvh.

    Erik Ribsskog