Nei, de jeg skriver om på bloggen, er ikke ofre.
Jeg skriver bare om det som har skjedd i livet mitt.
Og det er lov.
Og grunnen til at jeg skriver blogg, er at jeg har overhørt, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ og at jeg har blitt brukt som noe ‘target guy’, av myndighetene.
Så jeg prøver gjerne å få rettighetene mine, fra myndighetene, for jeg vil gjerne vite hva dem driver med, og hva som foregår.
For jeg kan ikke skjønne at jeg har gjort noe i mitt liv, som gjør at rettighetene mine plutselig skal forsvinne.
Og enhver er uansett uskyldig til det motsatte er bevist, i en rettferdig sak i en rettsal.
Så her har det foregått noe humbug, fra myndighetene.
Jeg sitter nå, de siste fire årene, alene hver julaften, fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal gå videre med livet mitt, siden politiet, (eller noen andre), ikke forteller et kvekk, om hva det her ‘mafian’-greiene er.
Pressen svikter også sin oppgave.
For folk har rett til å få vite faktaene, angående hva som foregår, (se Kennedys tale ‘The President and the Press’), men pressen gir ikke folk faktaene.
Så her er det total svikt hos både politiet og pressen.
Jeg synes ikke det er så artig å bli drept av mafia f.eks.
Ihvertfall ikke når jeg ikke vet hvem de er, eller hvorfor de er etter meg.
Så det er litt ergelig.
Så jeg prøver å få rettighetene mine da, fra purken, som bare sitter på ræva si og spiser smultringer, som vanlig.
Så mens de er opptatt av smultringer, så er jeg opptatt av rettighetene mine da, for å finne ut hva som foregår med den her ‘mafian’, og hva det ‘target-guy’ styret til myndighetene, eller hvem det er, går ut på.
Så jeg tenkte da, at kanskje svaret måtte ligge tilbake i tid, i livet mitt, et sted.
Så jeg har drevet å skrevet om ting som har skjedd i gamle dager osv.
Men dette har ikke vært for å plage noen.
Dette har vært et desperat forsøk, for å få kontroll på livet mitt, ved å prøve å finne ut hva hinderet er, som gjør at politiet ikke gir meg rettighetene mine.
Noe som jeg fortsatt ikke skjønner hva kan være.
Så det er ikke for å være slemme mot noen.
Jeg beklager det veldig, hvis noen har havnet på bloggen, og fått problemer pga. det, når jeg bare prøver å finne ut hva som foregår i Norge, siden jeg ikke får rettighetene mine.
For det er tydelig at noe er galt.
Alle har universale rettigheter.
Det betyr at rettighetene gjelder overalt og alltid.
Så politiet mangler respekt for folks rettigheter da.
Så hva man kan gjøre med det, det vet jeg ikke, men jeg prøver ihvertfall å skrive den her bloggen da, så kan folk se det, at jeg har ikke gjort noe galt jeg, som skulle medføre, at politiet, på en ulovlig måte, skulle ha en begrunnelse for å tulle med meg.
Jeg skriver ulovlig måte, fordi politiet ikke har lov å tulle med folks rettigheter.
Hvis de mener jeg har gjort noe galt, så skulle de tatt meg til retten da.
Da hadde jeg hatt krav på en rettferdig rettegang.
Men jeg har for det første ikke gjort noe galt, som jeg kan se ihvertfall, så her er det noe alvorlig bullshit fra norske myndigheter.
Så da blir det sånn, når man tullet med lenge nok, at man får sånne halvveis raserianfall, fordi man blir desperat av å bli køddet med.
Man må få utløp for frustrasjonene sine, på en eller annen måte.
Så da er det mulig at jeg går en del lengre nå, i å skrive detaljert om hva som har skjedd på 80-tallet og 90-tallet f.eks.
Vanligvis, hvis jeg ikke hadde blitt tullet med på denne måten, av myndigheter og ‘mafian’, eller hva det er, så ville ikke jeg ha skrevet blogg i det hele tatt.
Jeg hadde internett i Oslo, i mange år, før jeg dro til England.
Og jeg var aldri inne på tanken, på å skrive blogg.
Jeg er egentlig en person som liker å være litt diskret.
Siden jeg husker fra oppveksten, at moren min, som var sinnsyk da, må man vel si.
Hun kunne plutselig dukke opp, på ungdomsskolen, f.eks., og drite ut meg, ovenfor de andre elevene i klassen da.
Så det var ikke sånn, at jeg var så veldig stolt av meg selv.
Jeg tenkte at jeg ikke var som vanlige folk, siden jeg hadde en sånn veldig rar, sinnsyk mor, og også hadde en far, som var alkoholiker og totalt ansvarsløs omtrent.
Så jeg ville helst ligge litt lavt jeg, for jeg skammet meg litt over oppveksten min osv., hvor jeg ble mye mobbet.
Jeg syntes det virket fint å ha et stille, diskret liv, etter mye uønsket, negativ oppmerksomhet under oppveksten.
Så jeg likte å ha et ganske anonymt og diskret liv, de første årene i Oslo.
Så døde moren min, i 1999.
Og det syntes jeg var trist, fordi hun var omtrent den eneste som pleide å ringe meg osv.
På den annen side, så ringte hun veldig ofte, og var alltid veldig intens osv., så på en måte var det også litt som terror.
Så jeg ble nok mye roligere, og senket garden litt, etter at moren min døde.
For da slapp jeg å tenke på det, at hun når som helst kunne ringe, og når som helst dukke opp f.eks. på jobb, (selv om hun aldri gjorde det), eller ha meg til å gjøre et eller annet sprøtt da.
Så da, etter at hun døde, så ble situasjonen litt annerledes.
Men jeg begynte fortsatt ikke å skrive blogg, eller lignende.
Så det at jeg skriver blogg om gamle dager osv., det er en direkte konsekvens, av at jeg overhørte, i 2003, i Oslo, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og at jeg overhørte her ifjor, var det vel, i Liverpool, at jeg har blitt brukt som noe ‘target-guy’, av gudene vet hvem.
Og jeg har blitt tullet med av utallige instanser innenfor myndighetene i Norge, Storbritannia og USA, de siste årene.
Så det at jeg skriver blogg, det er et forsøk på å rydde opp i problemene som er i mitt liv, og også i problemene som er i Norge, for jeg tror ikke det er mulig for hverken meg, eller så mange andre, å ha et særlig normalt liv i Norge, med alt det tullet som foregår, av mafia-lignende ting, må man vel si, innenfor myndighetene og næringslivet og media i Norge.
Så her er det flere som trenger å trå til, hvis det skal bli noe resultater.
Så det blir spennende å se hva som skjer.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
